Kabler i kommunal veggrunn –hjemmel for
å kreve gebyr ?
Advokatene Kristin Veierød og Aslak Førde
Bakgrunn
-
Flere kommuner har fastsatt instrukser/ retningslinjer som
pålegger gebyrer knyttet til fremføring av kabler i offentlig vei
-
Herunder:
-
«Kontrollgebyr» - knyttet arbeidsvarsling/kontroll av utført arbeid
-
«Forringelsesgebyr» – knyttet til mulig økt vedlikeholdsbehov
Angitt hjemmel for kommunale
retningslinjer m.v.
– Gjennomgått instrukser og retningslinjer for Oslo, Bergen og Trondheim
– Samtlige kommuner viser til vegloven § 32 og § 57
– I tillegg viser Oslo og Trondheim til at de foruten hjemlene i vegloven
«som formell eier av vei- og gategrunn har adgang til å stille krav og
vilkår»
– Fremgår ikke uttrykkelig av Oslo og Trondheims retningslinjer om
gebyrene er ment hjemlet i vegloven eller eierrådigheten
Vegloven
-
Vegloven § 32
-
-
Vegloven § 57
-
-
Forbud mot etablering av ledninger i veg og 3 meter fra vegkant uten
tillatelse
Forbud mot graving i vegens eiendomsområde uten tillatelse
«Ja» - bestemmelser (jf. blant annet Rt. 2008/1110), men
vegmyndigheten kan stille saklige og forholdsmessige vilkår
Forholdet mellom bestemmelsene
-
Gis i praksis tillatelse etter § 57 samtidig med tillatelse etter § 32
§ 57 «ikke viet oppmerksomhet» i forskriftsarbeidet
Langvarig praksis med standardvilkår
-
Vegloven § 32
- Forarbeidene (Ot.prp. nr. 53 (1961-62):
- «og det må påses at grunnen disponeres slik at trafikken ikke blir påført unødige
vanskeligheter og at vegvesenet ikke får unødige utgifter»
- Vegvesenets «blankett 66» ; ingen bestemmelser om de omstridte gebyrene
- Kommunenes «blankett 66- vilkår» har fremgått av
graveinstrukser/retningslinjer
- Utgangspunktet: Saklige og forholdsmessige vilkår gyldige
- Sikker rett: Veieier kan ikke gjennom vilkår for tillatelsen sikre seg økonomiske
fordeler
«Forskrift om saksbehandling og ansvar ved legging og
flytting av ledninger over, under og langs offentlig veg»
-
Forskriftshjemmel innført ved lovendring i 1995, jf. § 32 tredje
ledd
- «Departementet gir nærare føresegner om utgiftsdeling og
sakshandsaming i samband med løyve etter denne paragrafen og § 30»
-
Skulle erstatte blankett 66 mv. og sikre større likhet
-
-
Ot.prp. Nr. 60 (1994-1995) : Etter departementets syn bør slike
vilkår/retningslinjer heller gis i forskrifts form. Slike forskrifter vil erstatte
vegsjefens vilkår for løyve til å legge ledninger på vegens
eiendomsområde, og medføre sparte kostnader og administrativt arbeid,
samt sikre en større likhet i behandlingen av de enkelte ledningseiere»
Forskriftshjemmel for å regulere utgifter - ikke hjemmel for å
sikre inntekter
Nærmere om forskriftsarbeidet
-
Vegdirektoratet sendte forslag til forskrift på høring i 2007
-
Foreslo standardiserte kontrollgebyrer og forringelsesgebyrer gjennom
en såkalt «kostnadsmodell»
Foreslo at forskriften ikke skulle omfatte kommunal veg
Kostnadsmodellen møtte motstand hos ledningseiere
Flere høringsinstanser mente forskriften burde omfatte all off. veg
Nærmere om forskriftsarbeidet
-
Nytt forslag fra vegdirektoratet i 2010 (direktoratets brev av
09.09.2010):
-
Forskriften foreslås å gjelde for all offentlig veg, også kommunal
-
-
Kostnadsmodellen tatt ut av forskriftsutkastet
-
-
«Bakgrunnen er at den klargjøringen og likebehandlingen mm. som en
forskrift vil gi styrkes ytterligere av at all offentlig veg er omfattet»
«Denne kostnadsmodellen representerte noe nytt i høringsforslaget i forhold
til dagens praksis for riksvegmyndighetene. I forslag til forskrift er ikke
denne kostnadsmodellen videreført i denne omgang, dvs. at man velger å
videreføre dagens praksis med å ikke kreve disse kostnadene dekket»
Kan kommunene likevel stille gebyrbetaling som vilkår for
tillatelser?
Etter vegloven
-
Ikke hjemmel for avvikende standardvilkår – generelle gebyrer
slik kommunene legger opp til i sine generelle
instrukser/retningslinjer
- Standardregler er forskrift - forskriftshjemmelen ligger i departementet
- I strid med formålet med forskriften om likebehandling
-
Vegdirektoratets brev til departementet:
- Ev. avvikende vilkår må være konkret og saklig begrunnet
- Ev. gebyrer må kreves på «annet grunnlag» enn vegloven
Etter vegloven
- Vegdirektoratets brev punkt 5:
-
-
-
«Siden vegloven i dag ikke har hjemmel til å ta gebyr for
saksbehandlingen/behandlingen, legger vegdirektoratet til grunn at
kommunen gjør dette ut fra annet regelverk og antar det primært er planog bygningsloven. Det samme gjelder gebyr for arbeidsvarsling og
forringelse av vegkapitalen»
«Selv om en går vekk fra kostnadsmodellen i forskriften til § 32, så fratar
dette ikke kommunene den mulighet til å praktisere gebyrer med
hjemmel i annet regelverk, som allerede benyttes.»
Verken vegloven § 32 eller § 57 hjemler standardiserte gebyrer
Forskriften §§ 16 og 17 regulerer noen type
utgifter/erstatningsansvar
Annet regelverk?
-
Plan- og bygningsloven?
-
-
§ 33-1 «Kommunestyret selv kan gi forskrift om gebyr til kommunen for
behandling av søknad om tillatelse, utferdigelse av kart og attester og for
andre arbeid som det etter denne lov eller forskrift påhviler kommunen å
utføre, herunder behandling av private planforslag.
Gjelder kun plikter og oppgaver etter plan- og bygningsloven
Norsk lovkommentar
-
-
«Plikter som er pålagt kommunen etter andre lover enn plan- og
bygningsloven kan ikke gebyrbelegges med hjemmel i denne
bestemmelsen.»
Gir ikke hjemmel for f.eks. forringelsesgebyr og kontrollgebyr ved
behandling av gravesøknader etter veglovgivningen.
Uklart i hvilken utstrekning kommunene rent faktisk krever søknad etter
plan- og bygningsloven ved graving i offentlig veg.
Gebyrplikt med hjemmel i kommunens
eierrådighet?
-
Alminnelig rettslig utgangspunkt:
-
-
Avtalefrihet: En eiendomseier kan stille krav for å tillate graving
Alternativet er å skaffe tillatelse gjennom ekspropriasjon
Kommunen som grunneier har også krav på erstatning for påvist tap
Unntak for offentlig vegareal?
-
Lovgiver har gitt regler for arealet i egen lov. Eiendomsområde regulert i
§ 57
I hvilken utstrekning kan eierrådigheten benyttes ved siden av?
Foreligger ingen prinsippavgjørelse om dette
Lovavdelingens uttalelse i sak JDLOV-1985-3110 tilsier at kommunens
adgang til å påberope seg eiendomsrett som grunnlag ved siden av
veglovens regler er underlagt begrensninger
Lovavdelingens uttalelse Jdlov-19853110:
-
-
«Spørsmålet blir om eiendomsretten til grunnen (vegen) kan anses som et
rettsgrunnlag som kan begrunne avslag på en søknad om gravetillatelse
(eventuelt at tillatelse gis på vilkår) eller om eiendomsretten kan gi kommunen
kompetanse til å forby bruk av kommunal eiendom til utbygging av
kabelnettanlegg.»
Når det gjelder adgangen til å avslå søknader om gravetillatelse etter vegloven §
32 og § 57 annet ledd, må det være rimelig klart at kommunens eiendomsrett til
grunnen ikke kan tjene som et eget rettsgrunnlag for avslag (eller innvilgelse av
tillatelse på vilkår). Vi viser her til at det må være de hensyn som kan utledes av
vegloven som setter grenser for kommunens adgang til å avslå søknad om
gravetillatelse. Det samme må gjelde for kommunens adgang til å sette vilkår for
gravingen. Innenfor rammen av kommunens skjønnsmyndighet ligger det derfor å
vurdere f eks hensynet til trygg ferdsel, vedlikehold, vegutvidelser. Andre hensyn
enn de som er relevante etter vegloven må anses som utenforliggende ved
behandling av søknaden om gravetillatelse. Dersom kommunen velger å avslå en
søknad om gravetillatelse (eller stille vilkår) under henvisning til sin eiendomsrett
til grunnen, innebærer dette at kommunen setter seg ut over den rådighet over
veggrunnen som lovgiver gjennom vedtakelsen av vegloven har gitt kommunen».
Oppsummering
• Verken vegloven, plan- og bygningsloven eller privat eiendomsrett
gir grunnlag for standardiserte gebyrer med sikte på utgiftsdekning
på kommunens hånd
• Kan ikke utelukke at kommunen med hjemmel i vegloven eller
eierrådighet kan sette vilkår om utgiftsdekning i enkelttilfeller
basert på en konkret vurdering av det aktuelle graveprosjekt.
Utgiftene må konkretiseres og sannsynliggjøres
12. oktober 2015
14