Les mer om hvordan rettstilstanden er etter denne dommen
36 Næringsliv & Nyskaping NR. 35 – FREDAG 7. oktober 2011 – UKEAVISEN LEDELSE s p ø r j u r i s t ene nytt fra EU Spør noen av landets toppjurister innen forretningsjuss. Advokatene til FØYEN Advokatfirma DA svarer. Send spørsmål om næringsliv til: [email protected]. Av advokat Julie Cathrine Holth i FØYEN Advokatfirma DA. E-post: [email protected] Julie Cathrine Holth o m f o rre t n i ng s j u s s «Lufta er for alle» – et spørsmål om fordelingsprinsipper og privat eiendomsrett Et økt fokus på utvikling og produksjon av fornybar energi reiser problemstillinger av rettslig så vel som samfunnsmessig art. Høyesterett behandlet 27. mai i år en sak hvor en nabo til en nyoppført vindmøllepark på Jæren påberopte seg at hans private eiendomsrett til luften over egen eiendom var krenket som følge av virksomheten på nabotomten. Dommen synliggjør et behov for rettslig regulering av spørsmål knyttet til utnyttelse av vind som kraftressurs. Spørsmål: I korte trekk – hva dreide saken seg om? Svar: Saken dreide seg om hvorvidt oppføring og drift av vindmøllepark var ulovlig. For de to første rettsinstanser ble det fåfengt anført at plasseringen av seks av vindmøllene var til så stor ulempe for landbrukeren som eide den tilgrensende eiendommen at det stred mot nabolovgivningen. Da dette ikke førte fram ble det for Høyesterett anført at energiprodusenten hadde krenket naboens private eiendomsrett til luften over egen tomt i det at den turbulens som oppstår ved produksjonen vanskeliggjør fullgod tilsvarende utnyttelse av den tilliggende eiendommen. Spørsmål: Hvordan defineres privat eiendomsrett og er luft underlagt en slik rett? Svar: Privat eiendomsrett defineres ofte som retten til å disponere juridisk og faktisk over ting eller fast eiendom så langt denne retten ikke kolliderer med andres rettigheter, eller for øvrig er begrenset av forbud. Eiendomsrettens andre side er anledningen til å hindre andre i å benytte seg av tingen eller eiendommen. Et av spørsmålene i denne saken var hvorvidt luft, eller nærmere bestemt vind, måtte anses å være underlagt en slik privat eiendomsrett, noe Høyesterett besvarte benektende. Høyesterett bemerket til dette at luft som sådan ikke er underlagt privat eiendomsrett, men at eierskap til grunnen normalt sett vil innebære en rett til å nyttiggjøre seg luften – og dermed vinden – over egen eiendom. Spørsmål: Hvordan skal vind som kraftressurs fordeles og er det behov for rettslige fordelingsprinsipper? Svar: Vind fremstår i utgangspunktet ikke som et knapphetsgode, og det kan derfor virke unaturlig og tilsynelatende unødvendig med rettslige fordelingsprinsipper. Når det som her imidlertid viser seg at den enes utnyttelse forringer den andres mulighet, oppstår spørsmålet om hvem som skal ha best rett til ressursene. I denne saken hevdet den fornærmede naboen at vindressursene måtte utnyttes etter et fordelingsprinsipp lignende det som benyttes for vassdrag og grunnvann, slik at energiselskapet ikke fikk bedre utgangspunkt enn han selv til å drive med energiproduksjonen. Retten fant likevel ikke å kunne trekke veksler på disse lovreglene, blant annet ettersom de er utformet med tanke på en kulturhistorisk langt viktigere ressurs enn vind, noe reguleringen i stor grad avspeiler. Spørsmål: Hva ble utfallet i saken, og hvordan er rettstilstanden etter denne dommen? Svar: En enstemmig Høyesterett konkluderte med at plasseringen av vindmøllene verken innebar en krenkelse av den private eiendomsretten eller for øvrig var av en slik karakter at det representerte et brudd på nabolovgivningen. Retten avgjorde saken etter en vurdering av konkrete momenter, blant annet at naboen rent faktisk ikke hadde planer om å starte energiproduksjon og at eiendommen uansett ikke ville være egnet til formålet. Retten la også betydelig vekt på det faktum at utvikling av anlegg for fornybar energi i en årrekke har vært en prioritert politisk målsetning. Saken er prinsipiell og vedrører grenseflaten mellom eierrådighet og naborettslige tålegrenser. Den reiser tilsynelatende også problemstillinger av interesse når det gjelder hvorvidt disse tålegrensene kan være relative og eventuelt heves i tilfeller der det kollektive samfunnets behov står som interessemotpart. Høyesterett tok ikke stilling til hvorvidt energiprodusenter under planleggingen av nye produksjonsanlegg generelt må ta hensyn til naboeiendommer hvor det foreligger realistiske planer om tilsvarende produksjon. Rettstilstanden på området er således fortsatt uavklart og en gjennomgang av naborettslige spørsmål før eventuell utbygging er trolig er å anbefale. Tre EU-eksperter i NHO forklarer og kommenterer aktuelle saker som får betydning for samfunn og næringsliv i Norge. Henrik Munthe, advokat; Trine Radmann, direktør for NHOs Brussel-kontor og Espen Søilen, direktør for avdeling for internasjonalisering og samfunnsøkonomi. Trine Radmann, direktør for NHOs Brussel-kontor Epost: [email protected] Fri bevegelse krever hardt arbeid – Fri bevegelse av kapital, personer, varer og tjenester fordrer en møysommelig og tøff prosess som aldri tar slutt Mange tar det indre markedet for gitt, uten å respektere at prinsippene som ligger til grunn for det indre markedet må håndheves. Debatten i Norge om terskelverdiene for offentlig innkjøp er et eksempel på dette. Det offentlige Norge kjøper inn for 380 milliarder kroner årlig (altså for mine, dine og våre skattekroner), og de samme folkene ønsker å øke terskelen for når disse innkjøpene må legges ut på anbud i henhold til EUs regelverk som sikrer åpen konkurranse. Hvis dette vedtas, innebærer det at de private tilbyderne mister enda en mulighet til å konkurrere i en åpen og gjennomsiktig prosess og man risikerer at kommunene vil gi oppdrag under terskelverdiene til sine egne selskap eller til en hoffleverandør. Disse offentlig eide selskapene er de vi private vanligvis konkurrerer med i anbudskonkurransene. Argumentet er at EU har høyere terskelverdier for offentlig anbud. EU består jo av godt over 500 millioner innbyggere til sammen, med medlemsstater som består av mellom ca. 1 million til 80 millioner innbyggere. Selvsagt har de en annen terskelverdi enn Norge. En liten- og mellomstor bedrift i Norge har heller ikke den samme definisjonen som i EU, - også det av naturlige årsaker. EU setter en ramme som medlemmer av EØS selv har et handlingsrom innenfor, men prinsippene rettferdighet, åpenhet og innsyn bør vel også respekteres under denne grensen. Å skyve EUs terskelverdier foran seg i denne saken er for enkelt! Offentlig innkjøp er bare et av mange tema som Europakommisjonen jobber med som en del av det indre markedet. Før utgangen av 2011 skal Kommisjonen ha lagt frem alle 12 punktene som er en oppfølging av den indre markedsmeldingen (SMA) som kom tidligere i år. «Det indre markedet har ikke hatt større betydning enn hva det har i dag», sa Henrik Mørch i Europa-kommisjonens avdeling Internal Market and Services da han var innleder på seminar arrangert av NHO og NHD nylig. De jobber intenst med oppfølgingen av SMA, for at de skal kunne møte dagens politiske og økonomiske utfordringer på beste måte. Det indre markedet har alene skapt 3,5 millioner nye jobber, og alle EUs innbyggere har fått fordeler gjennom lettere og billigere tilgang på tjenester, energi og trygge kvalitetsprodukter. Det er langt igjen, men vi har også kommet et langt steg videre. Det indre markedet favner alle, uansett hvem man er, hva man gjør eller hvor man Én ting de kan se på er at det er seks ganger dyrere å registrere en bedrift i EU enn i USA. skal. Det høres jo forlokkende ut med fri bevegelse over landegrensene, og fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital. Men – så utrolig mye arbeid som ligger i nettopp disse frihetene – et arbeid som alltid er i prosess og som aldri vil komme helt i mål fordi nye nasjonale barrierer alltid vil utgjøre en trussel. Det vil alltid være noe å ta fatt i som kan bli bedre. Og bedre både må og kan det bli. Potensialet er stort og er det noe EU, Europa og eurosonen behøver så er det vekst på kort sikt. Og på lang sikt. Om Europakommisjonens president Barroso maktet å svare på forventningene i «State of the Union»-talen han holdt i Strasbourg for et fullsatt Europaparlament forrige onsdag, er andre enn meg bedre til å svare på. Men aldri tidligere har han holdt en like viktig tale. Kommisjonen må foreslå tiltak som skaper vekst og den skal helst florere. Én ting de kan se på er at det er seks ganger dyrere å registrere en bedrift i EU enn i USA. Det skyldes blant annet mangel på standardisering og alle språk man må oversette til i EU/EØS. Vel og merke hvis man har planer om å vokse ute. Når det gjelder Norge og norske bedrifter vokser de mest ute, slik at dette gjelder i høyeste grad oss. Kommisjonen vurderer også fortløpende hvordan de skal få flere til å starte en ny småbedrift. Da behøves venturekapital, men venturekapitalmarkedet i Europa har nærmest kollapset. I 2000 lå det på 22 mrd euro og i 2010 lå det på 3 mrd euro. Kommisjonen, på sin side, har fremmet ikke mindre enn 66 lovgivningsforslag om det å starte bedrift i EU, uten at det har skjedd en vesentlig forandring av den grunn. EU får uansett skylden når ting ikke går bra. Nasjonalstatene påtar seg gjerne ansvaret når det er ros og berømmelse på gang og avkastning skal hentes inn. Kommisjonens oppgave er ikke enkel, men litt ros fortjener de, for veien er lang, noen må gå den og ingen er bedre skikket til å ivareta dette enn nettopp den institusjonen. «På vei er vandreren framme», sa Arnulf Øverland. Når det gjelder de fire friheter så hadde han veldig rett!
© Copyright 2024