1. No category

PRESENTASJON AV PROSJEKTER I PARALLELLSESJONER
1*
Forekomst av fatigue 3 måneder etter hjerneslag og assosiasjon til tidlig fysisk aktivitet:
En prospektiv studie som sammenligner slagpasienter med en matchet generell
populasjonskohort.
Thorlene Egerton1), Anne Hokstad1)2), Torunn Askim1), Julie Bernhardt3) and Bent Indredavik 1)2)
1)
Department of Neuroscience, Faculty of Medicine, Norwegian University of Science &
Technology, 2)The Stroke Unit, Department of Medicine, St Olavs Hospital, University Hospital
of Trondheim, 3)Florey Institute of Neuroscience and Mental Health
Background: Fatigue is a common complaint after stroke. Reasons for higher prevalence are
still unclear. This study aimed to determine if fatigue prevalence in stroke patients is different to
that of age and gender matched general population controls, and to explore whether early motor
activity was associated with reduced likelihood of fatigue three months after stroke.
Methods: This was a prospective multicenter cohort study of stroke patients admitted to eleven
regional Norwegian hospitals, within 14 days after stroke. Stroke patients (n = 257) were age
and gender matched to participants in a general population health survey (HUNT3-survey)
carried out in a regional county of central Norway. The single-item fatigue questionnaire from
the HUNT3-survey was administered to both groups to compare prevalence. The association
between early motor activity (time in bed, time sitting out of bed, and time upright) and fatigue at
three months after stroke (Fatigue Severity Scale) was tested with logistic regression. Simple
models including each activity outcome, with adjustment for stroke severity and pre-stroke
function, were tested, as well as a comprehensive model that included additional independent
variables of depression, pain, pre-stroke fatigue, age and gender.
Results: Prevalence was higher after stroke compared with the general population: 31.1 %
versus 10.9 %. In the simple regression models, none of the early motor activity categories were
associated with fatigue three months after stroke. In the comprehensive model, depression, pain
and pre-stroke fatigue were significantly associated with post-stroke fatigue. Time in bed
through the daytime during hospital stay approached statistical significance (p = 0.058) with an
odds ratio for experiencing fatigue of 1.02 (95 % CI 1.00-1.04) for each additional 5.4 minutes in
bed.
Conclusions: Stroke patients had higher prevalence of fatigue three months after stroke than
the age and gender matched general population sample, which may be partly explained by the
stroke population being in poorer health overall. The relationship between early motor activity
(and inactivity) and fatigue remains unclear. Further research, which may help drive
development of new treatments to target this challenging condition, is needed.
* se nummerering i programmet
2
Mat, måltider og ernæring på sykehjem - erfaringer fra et aksjonsforskningsprosjekt
Åse Monica Leirvik1), Sevald Høye1), Kari Kvigne1)
1)
Høgskolen i Hedmark
Bakgrunn: Tilrettelegging av måltider er en viktig og ansvarsfull oppgave for ansatte i pleie- og
omsorgstjenesten. Manglende kunnskap, interesse og oppmerksomhet om ernæring blant
helsepersonell, er medvirkende faktor til at ernæringsstatus forringes ved innleggelse i
institusjon. Beboerne på sykehjem er generelt skrøpelige, og har ofte flere sykdommer og
lidelser som påvirker matlysten. Pleiepersonalets holdninger, bevissthet og ansvarlighet for mat
og drikke er av betydning for at beboerne skal få dekket sitt ernæringsbehov. Behovet for økt
ernæringskompetanse hos helsepersonell i sykehjem er synliggjort i flere studier.
Mål/Hensikt: Målsetting for samarbeidsprosjektet var å forbedre kvaliteten på sykepleien innen
området mat, måltider og ernæring. Hensikten var videre å styrke sykepleiepersonalet og
studentene sin kompetanse i kritisk granskning av egen praksis, og å gi erfaring i å søke etter
forskningsresultater, vurdere disse og implementere endringer i praksis.
Materiale og metode: Prosjektet hadde en aksjonsforskningsorientert tilnærming, og ble
gjennomført over en 3 årsperiode. Det ble benyttet både prosess- og summativ evaluering.
Resultater: Sykepleiepersonalet valgte selv forbedringsområder relatert til to hovedområder: 1)
ro og trivsel rundt måltidene, og 2) kartlegging og oppfølging av pasientenes ernæringsstatus.
Gjennom arbeid i et sykepleienettverk, og ved å følge den kunnskapsbaserte arbeidsprosessen,
ble en rekke tiltak iverksatt, bl.a. gjennom at personalet ble mer bevisst eget ansvar for ro og
trivsel under måltidene, tilrettelegging av spisesituasjonen, flere mellommåltider, energiberiket
kost, og individuell kartlegging og oppfølging av pasientene. Personalet utviklet sin kompetanse
i kritisk å granske egen virksomhet, og ble gradvis mer orientert mot forskningsbasert kunnskap.
Konklusjon: Prosjektet medførte verdifulle endringer innen området mat, måltider og ernæring
på sykehjem. Personalet og studentene fikk erfaring med den kunnskapsbaserte
arbeidsprosessen, utviklet sin kompetanse i kritisk å granske egen virksomhet, og ble gradvis
mer orientert mot forskningsbasert kunnskap.
3
Kvalitetsarbeid i sykehjem og hjemmebasert omsorg
Bente Ødegård Kjøs1)2), Maren Sogstad3)
1)
Utviklingssenter for hjemmetjenester i Hedmark, Hamar kommune, 2)Avdeling for folehelsefag,
Høgskolen i Hedmark, 3)Senter for omsorgsforskning Øst, NTNU
Bakgrunn: Det iverksettes kontinuerlig ulike tiltak for å sikre og bedre kvaliteten i helse- og
omsorgstjenestene. Den nasjonale satsingen på kvalitetsarbeid i helse- og omsorgstjenesten i
Norge startet på slutten av 1900-tallet, og flere nasjonale tiltak og incentiver er iverksatt. I tillegg
utvikler Helsedirektoratet en rekke veiledere og annet materiell som gir rammer for
kvalitetsarbeidet i tjenestene. Det er lite og mangelfull kunnskap om kvalitetsarbeid i kommunale
helse og omsorgstjenester, både knyttet til hvilke aktivitet som utføres og hvilke aktiviteter som
har sammenheng med forbedring av pasientomsorgen.
Mål/Hensikt: Det foreligger en rekke rammer for å sikre at kvaliteten i tjenestene blir god. Dette
prosjektet har til hensikt å kartlegge hvilke kvalitetsaktiviteter som blir prioritert på
avdelings/enhetsnivå i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
Materiale og metode: For å kartlegge kvalitetsaktiviteter i tjenestene ble det utviklet et
spørreskjema i Quest back. Utvikling av spørreskjemaet bygget på tidligere forskning, nasjonale
kvalitetsdokumenter og praksiserfaring. Spørreskjemaet ble distribuert til et utvalg på 324
førstelinjeledere, fra hele landet. Førstelinjeledere ble bedt om å vurdere i hvilken grad de
benyttet 15 ulike aktiviteter for å videreutvikle praksis i enheten. Hver aktivitet ble vurdert på en
skala fra 1 (ikke I det hele tatt) til 6 (I svært stor grad).
Resultater: Aktivitetene som scorer høyest er bruk av IPLOS statistikk for å følge brukernes
bistandsbehov over tid (mean 4,9) og bruk av ajourførte prosedyrer i praksis (mean 4,7).
Aktivitetene som er minst brukt for å videreutvikle praksis er problemløsningsmetodikk (mean
2,4) og forskningsartikler som basis for faglige diskusjoner (mean 2,9). Resultatene viser at
kvalitetsarbeid prioriteres ulikt i avdelingene. Generelt er frekvensen på kvalitetsaktiviteter
lavere enn en kunne forvente. Resultatene viser at lederne prioriterer aktiviteter som
kommunene har krav om å følge opp. At aktiviteter som problemløsning og bruk av forskning
skårer så lavt, kan tyde på at det er behov for økt fokus på kompetanseutvikling knyttet til
bredden i kvalitetsarbeid.
Konklusjon: Det er stor forskjell på hvordan ulike kvalitetsaktiviteter prioriteres. Det er behov
for økt kompetanse I tjenestene for å ivareta bredden I kvalitetsarbeidet.
4
Utgår
5
Vekst og helse blant barn og unge i Oppland
Asborg Sine Bjertnæs1)
1)
Sykehuset Innlandet HF
Mål/Hensikt: Kartlegge utviklingen i vekst og helse hos 2001-kullet i Oppland Fylke, med fokus
på forekomst av overvekt samt generell ungdomshelse. Man ønsker å identifisere
bakenforliggende faktorer til overvekt ved ulike alderstrinn i grunnskolen, samt å evaluere
selvrapportert helsetilstand og trivsel i et 15 års perspektiv blant 10. klasse ungdommer i
Oppland.
Materiale og metode: 1) Prospektiv kohortstudie. Vekt og lengde er registrert hos 1119 barn i
førskolealder, 3.klasse og 8.klasse. Lengde og vekt er anonymt rapportert hos ikke-deltakende
barn. Foresatte har besvart to spørreskjema. Hos 766 deltakende barn finnes retrospektive data
fra svangerskap og fødsel 2) Tverrsnittsundersøkelse av 10.klasse i Oppland våren 2017(2001kullet). Webbasert spørreundersøkelse inkludert selvrapportert vekt og lengde. Data fra en
upublisert, lik spørreundersøkelse med 2100 10.klassinger i Oppland fra 2002 (1986-kullet)
foreligger.
Resultater: 1)Andelen med overvekt er økende fra 16% i førskolealder til 21% i 8.klasse. Hos
gutter øker andelen overvektige fra 14-21%, hos jenter fra 17-21%. De preliminære funn
samsvarer med kjente sammenhenger mellom sosioøkonomisk status og overvekt. De
foreløpige resultatene kan også tyde på at familiens livsførsel, samt mors livsførsel allerede før
graviditet, har betydning for overvekt i 3.klasse. 2) Resultater fra ungdomshelseundersøkelsen
foreligger enda ikke. En hypotese kan være at dagens 10.klassinger røyker og drikker mindre
enn de gjorde for 15 år siden, og oppgir å være mer aktive, men har høyere gjennomsnittlig
BMI. Prevalensen av psykiske plager er mulig økende.
Konklusjon: 1)Studien kan danne grunnlag for å identifisere ulike bakenforliggende faktorer
assosiert til utvikling av overvekt ved ulike alderstrinn. 2) Studien kan gi innsikt i endrede
levevaner for ungdom siste 15 år både innen ernæring, aktivitet, trivsel og forekomst av
overvekt.
6
Validering av måleinstrument ved bruk av Rasch analyse
Hanne Søberg Finbråten1)2), Kjell Sverre Pettersen3), Bodil Wilde-Larsson1)2), Gun Nordström1),
Anne Trollvik1),Øystein Guttersrud4)
1)
Høgskolen i Hedmark, 2)Karlstads Universitet, 3)Høgskolen i Oslo og Akershus, 4)Universitetet i
Oslo
Bakgrunn: For å teste måleegenskapene til instrumenter anvendt innen helseforskning, har det
vært vanligst å anvende tradisjonell test-teori som for eksempel faktoranalyse. Ulike delskalaer i
et instrument gir ikke nødvendigvis endimensjonale data, og det følger at en dermed ikke kan
forsvare én felles samleskår. Rasch-analyse kan avdekke om data er tilstrekkelig
endimensjonale, om målingene er invariante og om instrumentet synes å være godt tilpasset
den aktuelle målgruppa.
Mål/Hensikt: Eksemplifisere hvordan Rasch-analyse kan brukes for å evaluere
måleegenskapene til et instrument som har til hensikt å beskrive health literacy (HL) i
populasjoner. I denne studien ble European Health Literacy Survey Questionnaire (HLSEUQ47) validert blant personer med diabetes type 2.
Materiale og metode: Totalt deltok 388 voksne personer med diabetes type 2 i undersøkelsen.
Data ble samlet inn ved bruk av et spørreskjema i papirformat som ble distribuert til deltakerne
per post. Rasch-analyser ble utført ved bruk av programvarene RUMM2030 og ConQuest 4.
Resultater: Analyser avdekket at HLS-EUQ47 ga flerdimensjonale data når det ble brukt til å
beskrive HL hos personer med diabetes type 2. Det anbefales dermed å bruke en
flerdimensjonal tilnærming, som multidimensjonal Rasch-modell. Analysene viste dessuten at
enkelte av delskalaene kunne vært bedre tilpasset målgruppens selvrapporterte dyktighet innen
HL. Ingen av spørsmålene viste tegn til differential item functionning (DIF) relatert til de
tilgjengelige bakgrunnsvariablene. Alle spørsmålene hadde ordnede svarkategorier og gir
dermed rådata på ordinalnivå.
Konklusjon: En modifisert versjon av HLS-EUQ47 kan brukes for å kartlegge HL blant
personer med diabetes type 2. Det er dessuten rom for forbedringer av instrumentet. Denne
studien viser at Rasch-analyse er egnet til å kvalitetssikre måleinstrumenter på en annen måte
enn tradisjonell test-teori.
7
Gender difference in self-reported symptoms of depression among adolescents and the
association with family conflicts and economics, lifestyle habits, school satisfaction and
health care services – a cross-sectional study
Marie Dahlen Granrud1)2),Anne Kjersti Myhrene Steffenak1) og Kersti Theander2)
1)
Høgskolen i Hedmark, 2)Karlstads Universitet
Background: Depression among adolescents has been an increasing problem over the past
decades and is a major public health issue. In Europe the prevalence rates are reported as 7–
20%,which corresponds to studies in Norway. Depression can lead to suffering and disability
both socially and at School. Suicidality is reported with depression and suicide is a leading
cause of death among adolescents.
Aim: The aim of this study was to compare and describe gender differences and the
associations between symptoms of depression and family conflict and economics, lifestyle
habits, school satisfaction and use of health-care services among adolescents.
Methods: Data were retrieved from “ungdata” which is a cross-sectional cohort study.
Adolescents (n = 8052) from secondary school grades 8, 9 and 10 (age 13–16 years)
participated in the study from 41 municipal schools in 4 counties. Hierarchical multiple
regressions were applied for the data analysis. These analyses were performed in four steps,
using blocks to examine the contribution of the independent variables to the variance in the
dependent variable (depression).
Results: Girls reported a higher prevalence of symptoms of depression than boys. Gender
differences were seen on all items. Results from hierarchical multiple regressions showed that
family conflicts and economics made up 21.6% of the variance in depression in girls and 14.0%
in boys. School satisfaction made a strong contribution: 21.9% in girls and 15.9% in boys. The
model as a whole explained 51.3% of the total variance in depression in girls and 34.7% in
boys.
Conclusion: Gender demonstrated a pattern through a higher proportion of girls reporting
symptoms of depression. Even though the adolescents reported symptoms of depression, they
did not use the school health-care services , showing that they need a person-centered
approach for symptoms of depression.
8
Physical activity and sedentary behaviour in relation to changes in psychological
distress of adolescents from 2001 to 2009 in Norway
Annette Løvheim Kleppang1), Ingeborg Hartz1), Miranda Thurston1)2), Curt Hagquist1)3)
1)
Høgskolen i Hedmark, 2)University of Chester, 3)Karlstad Universitet
Background: From a public health perspective, there is a concern about changes in mental
health in adolescents. We know however little about mechanisms that might explain this
increase. Understanding the role physical activity and sedentary behaviour have in relation to
psychological distress over time will help to intervention design and public health work.
Aim: Are changes in adolescent psychological distress over time affected by physical activity
and sedentary behaviour? What is the role of physical activity and sedentary behaviour in
relation to changes in mental health?
Methods: The study is based on cross-sectional data from the Norwegian Youth Health
Surveys, conducted by the Norwegian Institute of Public Health in 2001 and 2009. The target
group comprised 15-16 year olds (10th grade students) in Hedmark County in, Norway. The
self-report instrument Hopkins Symptom Checklist-10 assessed psychological distress. Logistic
regression was used to analyse the relations between psychological distress, physical activity
and sedentary behaviour.
Results: Preliminary results: Blir presentert på konferansen
9
Samtykkeskrivenes lesbarhet i revmatologiske studier
Bente Hamnes1), Yvonne van Eijk-Hustings2), Jette Primdahl3)
1)
Revmatismesykehuset, Lillehammer, 2)Maastricht Universitet, Maastricht, Nederland,
3)
Syddanske Universitet, Odense, Danmark, 3)Kong Christian 10. Hospital for Revmatiske
sykdommer, Gråsten, Danmark
Bakgrunn: Pasienter som deltar i medisinske studier må avgi et skriftlig informert samtykke.
Regional etisk komite' har en rekke krav til innholdet i informasjonen som blir gitt i forkant av
samtykket. Det er ingen konkrete krav til informasjonens lesbarhet (readability) som en del land
har hvor tekstens kompleksitet skal tilsvare 5-9 års skolegang.
Mål/Hensikt: Hensikten med studien var å undersøke hvordan lesbarheten av
samtykkedokumenter samsvarer med utdanningsnivået til deltakerne i revmatologiske studier i
Nederland, Danmark og Norge.
Materiale og metode: 24 samtykkeskriv, hvorav syv nederlandske, syv danske og ti norske ble
analysert ved hjelp av Gunnings Fog Index (FOG) og Measure og Gobbledygook grading
(SMOG). Dette er begge tester som beskriver hvor mange års utdanning som kreves for å forstå
teksten ved første gangs gjennomlesing. For hvert skriv beregnes to verdier for FOG og en
verdi for SMOG. Alle analyser ble utført manuelt av minst to forskere.
Resultater: Gjennomsnittlig skår for FOG var 14,2 (9,0 til 19,0) og for SMOG 14,2 (12,0-17,0).
Gjennomsnittlig FOG og SMOG skår i de nederlandske studiene var 12,7 og 13,3, i de danske
studiene 15,0 og 14,9 og i de norske studiene 14,6 og 14,3. Av 2865 deltakere i 23 av studiene
hadde mer enn 57% et lavere utdanningsnivå enn den høyeste skår for FOG eller SMOG.
Konklusjon: For en stor del av deltakerne samsvarte ikke lesbarheten av samtykkeskrivene
med deltakernes utdanningsnivå. Det kan innebære at deltakerne har begrenset forståelse av
hva de har samtykket til. Og i verste fall kan samtykket være ugyldig.
10
Does chronic Hepatitis C cause fatigue?
Knut Boe Kielland 1), Rolf-Arne Sandnes1), Anne Signe Landheim1)
1)
Sykehuset Innlandet
Background: Hepatitis C virus (HCV) can replicate in the central nervous system (CNS), and
chronic hepatitis C (CHC) may imply an activation of pro-inflammatory cytokines in the brain.
Moreover, there are robust association between CHC and fatigue in numerous studies. The
nature of these associations, however, is not clear. Some studies have indicated that in the noncirrhotic phases of the disease, it is rather the patient’s perception of having a chronic infectious
disease that is the real cause of fatigue – not the disease per se. However, there is recent
evidence of brain affection related to HCV in MR- and SPECT-studies.
Aim: Is the association between CHC and fatigue a causal one? Does CHC cause chronic
fatigue? Or is the association due to confounders – for example patient awareness of having a
chronic infection? The aim of this study was to illuminate that question.
Methods: A study on drug users in Hedmark and Oppland in 1997/98 included the HSCL-25
test, which has two items relevant for fatigue: Feeling low in energy or slowed down and Feeling
everything is an effort, both graded 1-4. The answers of these items were the dependent
variables. Patients usually were unaware of their HCV-status in 1997/98. Patients exposed to
HCV with spontaneous clearance (no CHC) were compared to patients without spontaneous
clearance (CHC). Information on HCV status was obtained from the SI Department of
Microbiology.
Results: The study included 43 anti-HCV positive people who have injected drugs, 11 had
spontaneous clearance (not CHC), 32 had CHC. Mean time since HCV exposure to fatigue
assessment was 11.5 years. Mean fatigue score (the addition of the scores of the two items with
a scale from 2 to 8) was among patients with CHC 4.5, and among patients without CHC 6.0.
Linear regression showed a significant association between CHC and fatigue, but the opposite
direction from what was expected. Gender, age and duration of CHC did not influence fatigue
significantly. The result contradicts the hypothesis of a somatic causal association between
CHC and fatigue. This implies that the association found in other studies may be caused by
patient awareness.
Conclusion: Less fatigue among patients with CHC compared to those without CHC is
surprising. This may be accidental, even if it was statistically significant. A possible explanation
is that the positive association between CHC and fatigue found in other studies may be caused
by patient awareness of having CHC.
11
Expression of vitamin D receptor associated genes in the aorta of coronary artery
disease patients with and without rheumatoid arthritis
Ingvild Oma1), Jacqueline Kirsti Andersen2), Sverre Holm3), Ole Kristoffer Olstad4), Ida Fostad5),
Torstein Lyberg4), Morten Wang Fagerland6), Sven Martin Almdahl7), Stein Erik Rynning8),
Øyvind Molberg9), Jon Elling Whist10), Ivana Hollan3)11)12)13)
1)
Department of Pathology, Innlandet Hospital Trust, Lillehammer; 2)Norwegian University of
Science and Technology, Gjøvik; 3)Lillehammer Hospital for Rheumatic Diseases, Lillehammer;
4)
Department of Medical Biochemistry, Oslo University Hospital; 5)Department of Oral Biology,
University of Oslo; 6)Oslo Centre for Biostatistics and Epidemiology, Research Support Services,
Oslo University Hospital; 7)University of North Norway, Tromsø; 8)LHL-klinikkene Feiring;
9)
Department of Rheumatology, Dermatology and Infectious Diseases, University of Oslo;
10)
Department of Medical Biochemistry, Innlandet Hospital Trust, Lillehammer; 11)Department of
Research, Innlandet Hospital Trust, Brumunddal, Norway; 12)Division of Rheumatology,
Immunology, and Allergy, Brigham and Women’s Hospital, Boston, USA; 13)Harvard Medical
School, Boston, USA.
Background: Vitamin D has an important role in the immune system, and has been linked to
inflammation, rheumatoid arthritis (RA) and coronary artery disease (CAD). However, the exact
mechanisms how vitamin D is involved in these processes are still unclear.
Aim: To compare expression of vitamin D receptor (VDR) associated genes in the aortic
adventitia of CAD patients with and without RA.
Methods: RNA was isolated, and Affymetrix microarray was used to determine the gene
expression profile in specimens from the ascending aorta in 8 patients with CAD and 8 patients
with CAD and RA from the Feiring Heart Biopsy Study. Partek Genomics Suite software was
used to identify differentially expressed genes by one-way ANOVA (p<0.05; FC>1.1), and
differences in expression of VDR associated genes were determined by Ingenuity Pathway
Analysis.
Results: Among the 15586 transcripts that were identified, pathway analysis determined two
genes within the VDR signaling pathway, Growth arrest and DNA-damage-inducible protein 45
alpha (GADD45A) (p=0.006; FC=1.474) and Nuclear Receptor Corepressor 1 (NCOR1)
(p=0.005; FC=1,210), that where both up-regulated in RA patients. GADD45A induces cell cycle
arrest, DNA repair and apoptosis in response to various environmental stresses, and NCOR1
has an important role as a gene-specific integrator of positive and negative signals that control
inflammation.
Conclusion: In theory, the accelerated atherosclerosis in RA might be related to the upregulation of GADD45A and NCOR1 through the VDR signaling pathway.
12
Kortisol i spytt hos små barn; effekt av kjønn og bronkiolitt
Leif Bjarte Rolfsjord1)2)3), Egil Bakkeheim2), Teresa Løvold Berents3)4), Johan Alm5), Håvard Ove
Skjerven2)3) , Kai-Håkon Carlsen2)3), Petter Mowinckel2), Ann-Christine Sjöbeck6), Karin C.
Lødrup Carlsen2)3)
1)
Barne- og ungdomsavdelingen, Sykehuset Innlandet HF, Divisjon Elverum-Hamar
Barnemedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus HF, 3)Det medisinske fakultet, Institutt for
klinisk medisin, Universitetet i Oslo 4)Seksjon for hudsykdommer, Oslo universitetssykehus HF,
5)
Institutionen för klinisk forskning och utbildning, Södersjukhuset, Karolinska Institutet,
Stockholm, 6)Sachsska barn- och ungdomssjukhuset – Södersjukhuset, Stockholm
2)
Bakgrunn: Allergiske sykdommer som astma og allergisk rinkonjunktivitt har vært assosiert
med redusert morgenkortisol hos unge og eldre barn. Det tyder på en påvirkning fra
binyrebarkfunksjonen i disse og andre lidelser, for eksempel atferdsforstyrrelser. Det trengs
referanseverdier for morgenkortisol i spytt, for spedbarn og små barn. Få studier er gjennomført
på dette området. Så vidt vi kjenner til, er ikke påvirkningen av akutt bronkiolitt hos spedbarn på
morgenkortisol i spytt undersøkt før. Studien er delstudie i en utprøvingsstudie av racemisk
adrenalin ved bronkiolitt, samt studie av kontrollbarn og en oppfølgingsstudie.
Mål/Hensikt: 1. Identifisere referanseverdier for morgenkortisol hos spedbarn og to år gamle
barn. 2. Se om alder, kjønn eller akutt bronkiolitt påvirker verdiene.
Materiale og metode: Vi undersøkte spedbarn med akutt bronkiolitt og tilfeldige kontroller ved
inklusjon og 18-19 måneder senere. Gjennomsnittsalder var 4.1 og 6.5 måneder ved inklusjon
for henholdsvis bronkiolittgrupen og kontrollgruppen, og 24.2 måneder for alle barna ved
oppfølgingsundersøkelsen. Foreldrene tok spyttprøver ved fukting av to Sorbette-pinner så
snart som mulig etter at barnet hadde våknet etter kl. 06, før første måltid. Prøvene ble frosset
og sendt til Karolinska Institutet for analyse med radio immuno assay.
Resultater: Ved inklusjon var vektet gjennomsnitt 41,5 nmol/L i bronkiolittgruppen og 28,7 i
referansegruppen, p<0,0001 for forskjellene. Verdiene var ikke signifikant forskjellige mellom
gruppene ved to års alder, følgelig ble referanseverdier da beregnet for begge grupper til
sammen.. Ved to års alder hadde jenter signifikant høyere verdier (p<0.003), se
aldersspesifikke referanseverdier ved to år i tabellen. Høyere verdier enn andre kan skyldes at
vi har nådd en topp ved å ta tidligere morgenprøver. Kronisk sykdom kan medføre redusert
evne til toppverdier ved stress, oppvåking eller til circadian rytme. Høyere verdier ved akutt
bronkiolitt kan skyldes akutt stress ved sykdom, før tegn til kronisk sykdom foreligger.
Konklusjon: Spyttkortisol var høyere hos barn med akutt bronkiolitt ved inklusjon, men ikke ved
to års alder, da jenter hadde signifikant høyere verdier enn gutter.
13
Mortality during Opioid Maintenance Treatment in Norway (MONO) – a comprehensive
study of the years 2014 and 2015
Anne Bech1), Ivar Skeie1)2), Thomas Clausen2)
1)
Sykehuset Innlandet HF, 2)Senter for rus- og avhengighetsforskning, Universitet i Oslo
Bakgrunn: Dødelighet blant opioidavhengige er mye høyere enn i totalbefolkningen. I
behandling er den redusert, men stadig høy. Globalt skyldes halvparten av dødsfallene
overdose, men disse reduseres under substitusjonsbehandling, den vanligste behandlingen for
opioidavhengighet. Det finnes i dag ingen samlet oversikt over dødelighet og dødsårsaker i LAR
(legemiddelassistert rehabilitering) i Norge. Foreløpige tall for dødelighet i LAR i Norge 20132015 tyder på at over halvparten av dødsfallene skyldes somatisk sykdom, mens overdoser er
redusert.
Mål/Hensikt: Formålet er å gi en bred beskrivelse av dødelighet under LAR-behandling og
behandling før død for å finne forbedringsområder i behandlingen (rus, psykiatri, somatikk) av
denne gruppen.
Materiale og metode: Del 1 er hovedsakelig eksplorativ, med bakgrunn i data fra bl.a.
sykehusjournaler og Dødsårsaksregisteret. Deskriptive statistiske metoder vil bli brukt for å
beskrive dødelighetsmønsteret. Del 2 er en kasus-kontrollstudie, med formål å utforske faktorer
som kan være assosiert med økt dødsrisiko. Del 3 vil være kvalitativ og bestå i en
dybdeundersøkelse av enkelte dødsfall, bla. ved å se nærmere på samhandlingen mellom ulike
deler av behandlingsapparatet og å vurdere om pasientene har fått tilstrekkelig oppfølging og
behandling.
Resultater: Resultater fra forundersøkelsen vil bli presentert.
Konklusjon: Aktuelle tiltak på bakgrunn av de foreløpige funnene vil drøftes.
14
First-person experiences of personal and social recovery in co-occurring mental health
and substance use conditions
Eva Brekke1)2), Lars Lien1)3) , Stian Biong2)
1)
Nasjonal kompetansetjeneste ROP, Sykehuset Innlandet HF, 2)Fakultet for helsevitenskap,
Høgskolen i Sørøst-Norge 3)Avdeling for folkehelsefag, Høgskolen i Hedmark
Background: Substance use and mental health disorders show a high degree of cooccurrence. There is a growing support for tailored and integrated treatment for co-occurring
conditions, but challenges to implementation remain. Recovery and recovery-oriented care have
been suggested as organizing principles for the integration of mental health and addiction
services. Systemizing patient perspectives through research allows for a deeper understanding
of recovery processes, possibly challenging clinicians’ ideas of what successful treatment
means.
Aim: This paper’s aim is to explore and describe experiences of personal and social recovery
among persons who live with co-occurring conditions.
Methods: In-depth individual interviews with eight persons who live with co-occurring conditions
were carried out, audio-taped, transcribed and analysed within a phenomenological approach.
Concrete and detailed descriptions of subjective experiences of recovery were sought for. This
study is part of a research project that investigates recovery orientation of services in a
community in Eastern Norway.
Results: Results are pending and will be presented in the oral presentation along with
implications for practice.
Conclusion: This presentation provides an enhanced understanding of how persons who live
with co-occurring conditions may experience recovery.
15
Comorbid post-traumatic stress disorder in alcohol-use disorder: relationships to
demography, drinking and neuroimmune profile
Sudan Prasad Neupane1)2) Jørgen G. Bramness2), Lars Lien1)3)
1)
Norwegian National Advisory Unit on Concurrent Substance Abuse and Mental Health
Disorders, Innlandet Hospital Trust, Brumunddal, Norway 2)Norwegian Centre for Addiction
Research (SERAF), University of Oslo, Norway 3)Department of Public Health, Hedmark
Background: Post-traumatic stress disorder (PTSD) frequently co-occurs in individuals with
alcohol use disorder (AUD), but too little is known about the characteristics that differentiate
AUD patients with PTSD from those without.
Aim: To examine the relationship between AUD-PTSD comorbidity and demographic and
drinking characteristics as well as serum levels of C-reactive protein (CRP), inflammatory
cytokines, tryptophan metabolism parameters and brain-derived neurotrophic factor (BDNF).
Methods: A consecutive sample (N=187) of AUD inpatients were recruited from 8 facilities in
Kathmandu, Nepal. Psychiatric diagnoses were established by the use of Composite
International Diagnostic Interview and the Alcohol Use Disorder Identification Test (AUDIT)
captured patterns of alcohol use. Serum levels of inflammatory cytokines (interleukin (IL)-6, IL1Ra, IL-10, TNF-a and interferon-gamma IFN-γ) were determined by a multiplex assay,
kynurenine and tryptophan levels by chromatography and BDNF by ELISA.
Results: The prevalence of exposure to severe trauma and PTSD were 74% and 17%
respectively. PTSD comorbidity was not associated with age, gender or socioeconomic status,
but with co-occurring major depression (χ²=11.1, df=1, p=0.001), history of attempted suicide
(χ²=4.98, df=1, p=0.014) and worrisome features of severe AUD: earlier peak with drinking
problems, higher average daily drinks and withdrawal signs, experiencing alcoholic blackouts,
higher alcohol-related psychological illness, and drinking problems among parents (all P<0.05).
As opposed to our hypothesis, none of the assessed neuroimmune parameters was related to
comorbid PTSD.
Conclusion: A routine trauma screening in AUD treatment samples and screening for risky
drinking in trauma populations is necessary. The findings show that investigations don’t always
reveal expected aberrations in neuroimmune functioning when examined in a sample with
multiple morbidities, a clinical realm.
16
Sammenhengen mellom immunologi og depresjon med og uten bruk av alkohol
Helge Toft1)2), Jørgen Bramness 2), Sudan Prasad Neupane1)2), Bruce Wampold3)4), Lars
Lien1)2)5)
1)
Sykehuset Innlandet, 2)Universitetet i Oslo, 3)Modum Bad, 4)University of Wisconsin,
Høgskolen i Hedmark
5)
Bakgrunn: På verdensbasis skyldes 3,3 millioner dødsfall hvert år skadelig bruk av alkohol
(WHO, 2012). Samtidig alkoholmisbruk og psykiske helseproblemer er forbundet med negative
utfall som mer alvorlige depressive symptomer (McCarter, Halpin et al. 2016). Immunforsvaret
er et viktig fysiologisk bindeledd mellom alkoholisme og depressive lidelser. Forekomsten av
depresjon er knyttet opp mot økt produksjon av proinflammatoriske cytokiner (Dantzer,
O’Connor et al. 2011). Dette er i hovedsak tverrsnittstudier, og det er derfor et behov for
prospektive studier.
Mål/Hensikt: 1) Belyse hvordan cytokinprofilen ser ut hos pasienter med ulike diagnoser som
angst, depresjon, spiseforstyrrelse, traumelidelse og alkohollidelse. 2) Å undersøke
sammenhengen mellom endringer i cytokinnivå og endringer i lidelses tilstand etter behandling.
Materiale og metode: Materialet samles inn ved Modum Bad i Vikersund og består av: 1) Tre
blodprøver: Ved innleggelse, midtveis i oppholdet og ved utskrivelse. Samt en oppfølgingsprøve
et år etter utskrivelsen når man er inne til oppfølgingsopphold. 2) Data fra Checkware-skjemaer
som pasientene selv besvarer (SCL-90R, BDI-2, AUDIT, DUDIT, PHQ-9, GAD-7). 3)
Barndomstraumer/voksentraumer. 4) Alkoholbruk 5) Demografiske data.
Resultater: 1) Bruk av blodprøver for mer presis diagnostisering av pasienter som lider av
alkoholisk betinget depresjon. Man får et bredere grunnlag, mer kunnskapsbasert
diagnostisering ved identifisering av pasienters profiler av immunologiske markører. 2) Bruk av
andre typer medikamenter enn dagens for behandling av depresjon. Medikamenter som demper
betennelse i kombinasjon med dagens antidepressiva.
Konklusjon: Studien vil bidra til å belyse immunforsvarets rolle i utvikling av depresjon sett i lys
av høyt forbruk av alkohol. Studien identifiserer cytokiner som korrelerer med høyt alkoholinntak
og depresjon. Immunologiske markører kan i seg selv vise seg å være et mål i fremtidens
behandling av depresjon.
17
Strength training alters expression of genes involved in regulation of steroid availability
in m. vastus lateralis of untrained women
Stian Ellefsen1)2) , Daniel Hammarström1) , Tor Arne Strand2), Jon Elling Whist2), Marita
Hanestadhaugen 2), Lise Koll2), Bent Rønnestad1)
1)
Lillehammer University College, Norway, 2)Innlandet Hospital Trust, Norway
Background: Steroid hormones can substantially affect skeletal muscle morphology and
function, as evident from hormone replacement studies (Finkelstein et al. 2013). However, the
contribution of exercise-induced circulating steroid hormones in adaptive responses after
strength training is debated, with studies showing contradicting results (Rønnestad et al. 2011;
West et al. 2010). Recent studies have suggested that local hormone synthesis may play a
central role (e.g. Sato et al. 2014).
Aim: Investigate effects of strength training on the expression of genes involved in regulation of
steroid availability in m. vastus lateralis of untrained women
Methods: Twenty previously untrained women completed a 12-week strength training
intervention, performing 1-set or 3-set lower body exercises (n=20). Training-induced strength
gains in leg muscles were evaluated as changes in 1 Repetition Maximum knee extension.
Gene expression of 10 steroidogenic enzymes was measured using qPCR in biopsies sampled
at rest from m. vastus lateralis prior to and after the training intervention.
Results: Strength training resulted in 33 ± 13% increases in 1RM knee extension. Of the 10
steroidogenic genes investigated, strength training increased the expression of AKR1C2 (fold
change ~1.3, p = 0.007) and AKR1C3 (fold change ~1.4, p = 0.003) in m. vastus lateralis.
Conclusion: Strength training increased the expression of the steroidogenic enzymes AKR1C2
and AKR1C3 in m. vastus lateralis. As an example, AKR1C3 transforms androstenedione into
testosterone. Increased activity of AKR1C3 in muscle tissue may thus lead to increased
bioavailability of active androgens.
18
Skøplighet og inflammasjon - Glasgow prognostic score
Magnus Harneshaug1),Sverre Bergh1), Marit S. Jordhøy2), Lene Kirkhus1), Bjørn Henning
Grønberg3), Jurate Šaltytė-Benth4), Siri Rostoft5)
1)
Sykehuset innlandet, Aderspsykiatrisk forskningssenter, 2)Kreftavdelingen, SI Hamar,
Kreftavdelingen, St.Olavs hospital, 4)HØKH, Akershus universitetssykehus, 5)Geriatrisk
avdeling, OUS
3)
Bakgrunn: Aldring er assosiert med en kronisk, lavgradig inflammasjonstilstand, som man også
kan finne i flere aldersrelaterte tilstander, som for eksempel sarkopeni, demens, metabolsk
syndrom og depresjon. Glasgow prognostic score (GPS) er et scoringsystem basert på
systemisk inflammasjon. Den kombinerer C-rective protein (CRP) og albumin. Dette er et
scoringsystem som er grundig validert som en selvstendig prognoistisk faktor i flere studier med
kreftpasienter. Men, forholdet mellom GPS og skrøplighet er det få som tidligere har undersøkt.
Mål/Hensikt: Å undersøke forholdet mellom skrøplighet, målt med en modifisert geriatrisk
vurdering (mGA), og GPS.
Materiale og metode: prospektiv observasjonsstudie, pasienter >=70 år, med ny, histologisk
verifisert cancersykdom ble inkludert. Leukemi og lymfom ble ekskludert. Ved inklusjon ble
pasientene vurdert ved hjelp av en mGA. Dvs ernærings- og emosjonell status, fysisk- og
kognitiv funksjon, komorbiditet, polyfarmasi, falltendens og activities of daily living (ADL). GPS
scores slik: 0 (CRP<10mg/L, Alb>35g/L), 1 (CRP>10mg/L or Alb<35g/L), 2 (CRP>10mg/L og
Alb < 35g/L).Forholdet mellom skrøplighet og GPS ble vurdert vha multivariate logistisk
regresjon.
Resultater: Totalt 255 pasienter ble inkludert I studien. Av disse var 50% definert som
skrøplige.De vanligste kreftdiagnosene var colorectal- (n = 69, 27%), lunge- (n= 55, 22%) og
prostatakreft (n=47, 18%). 56% hadde fjernmetastaser, 19% hadde lokalavansert sykdom og
25% hadde lokalisert sykdom.64% av pasientene hadde GPS 0, indikativt for lav systemisk
inflammasjon. Av disse var 43% skrøplige. 29% hadde GPS1, indikativ for middels systemisk
inflammasjon, og av disse var det 53% som var skrøplige. GPS 2 var det kun 8% som hadde,
men av disse var det hele 95% som var skrøplige. Multivariate logistisk regresjonsanalyse viser
at pasienter med GPS2 hadde en OR = 18,45 (95% CI 2.30;148.23) for å være skrøplige
sammenlignet med referansegruppen GPS 0.
Konklusjon: GPS2 predikerer skrøplighet med en spesifisitet på 99% men en sensitivitet på
kun 14%.Vår data viser at det er en sterk assosiasjon melom GPS 2 og skrøplighet. Pga lav
sensitiviteten kan GPS alene ikke brukes som screening for skrøplighet.GPS 2 indikerer
skrøplighet med høy spesifisitet.
19
Frailty og overlevelse hos eldre kreftpasienter; onkologens vurdering og systematisk
geriatrisk vurdering
Lene Kirkhus1), Jurate Šaltytė Benth1)2)3), Siri Rostoft4) , Bjørn Henning Grønberg5)6), Marianne J.
Hjermstad7)8) , Geir Selbæk1)9), Torgeir Bruun Wyller3)4), Magnus Harneshaug1), Marit S.
Jordhøy3)10)
1)
Alderspsykiatrisk forskningssenter, SI, 2)HØKH Akershus Universitetssykehus, 3)Institutt for
klinisk medisin, medisinsk fakultet UIO, 4)Geriatrisk avdeling, Oslo Universitetssykehus,
5)
Kreftklinikken, St. Olavs Hospital, Trondheim Universitetssykehus, 6)Institutt for kreftforskning
og molekylærmedisin, NTNU, 7)Kompetansesenteret for lindrende behandling, Oslo
Universitssykeshus, 8)European Palliative Care Research Centre, Institutt for kreftforskning og
molekylærmedisin, NTNU, 9)Nasjonalt kompetansetjeneste for aldring og helse, Sykehuset i
Vestfold, 10)Kreftenheten Hamar, SI
Bakgrunn: Kartlegging av frailty (= skrøpelighet) hos den eldre kreftpasienten og dermed å
vurdere personens sårbarhet for endringer i helsetilstand er svært relevant ved planlegging av
kreftbehandling. I geriatrien er frailty et velkjent begrep, men mange onkologer er ikke kjent med
og vurderer ikke frailty hos sine pasienter.
Mål/Hensikt: Å sammenlikne onkologens frailty kategorisering basert på sin kliniske vurdering
med en systematisk frailty kategorisering basert på en modifisert geriatrisk vurdering (mGA).
Undersøke om noen av disse frailty kategoriseringene er assosiert med redusert
totaloverlevelse (OS).
Materiale og metode: Inklusjon av pasienter ≥70 år med en ny kreftdiagnose, eller første
residiv. I mGA ble ernæring, komorbiditet, medikasjon, fall, ADL, fysisk, kognitiv og emosjonell
funksjon kartlagt. Ved nedsatt funksjon i ≥1 domene ble pasienten definert frail. Uavhengig
klassifiserte onkologen pasienten som sprek, midt i mellom eller frail. Kategoriene midt i mellom
og frail ble slått sammen til «mistenkt frail». Overensstemmelsen mellom kategoriseringene ble
undersøkt med Kappa statistikk. Assosiasjonen mellom frailty og OS ble undersøkt med Cox
regresjon.
Resultater: I alt 307 pasienter inkludert, 288 (94%) fullførte mGA, 286 av disse ble klassifisert
av onkolog. Median alder 77 år, 160 pasienter (56%) hadde fjernmetastaser. I alt 140/288 (49%)
var mGA-frail, 104/286 (36%) var “mistenkt frail”. Total overensstemmelse mellom de to frailty
kategoriseringene var 65%, Kappa-skåre var 0.30 (95 % CI 0.19; 0.41), altså rimelig
overensstemmelse. Median oppfølgingstid for overlevelse var 16.9 måneder. I bivariate Cox
regresjonsanalyser var både mGA-frail (HR 1.86 (95% CI 1.36; 2.56)) og «mistenkt frail» (HR
1.94 (95% CI 1.41; 2.66)) signifikant assosiert med redusert OS (p<.01). I multivariate modeller
var kun mGA-frail signifikant assosiert med redusert OS med en HR 1.61 (95% CI 1.14; 2.27)
(p<.01).
Konklusjon: En systematisk mGA identifiserte flere pasienter som frail enn onkologenes
subjektive kliniske vurdering. Frailty kategorisert ved en modifisert geriatrisk kartlegging var
også en uavhengig negativ prognostisk faktor og kan bidra med viktig, tilleggs prognostisk
informasjon for onkologene.
20
Eldre med uhelbredelig kreft - Tilpasning til helsetap ved hjelp av kulturelle forhold og
eksistensiell meningsdannelse
Sigrid Helene Kjørven Haug1), Lars Johan Danbolt1)3), Kari Kvigne2), Valerie DeMarinis1)4)
1)
Sykehuset Innlandet HF, 2)Høgskolen i Hedmark, 3)Det Teologiske Menighetsfakultet,
Uppsala Universitet
4)
Bakgrunn: På tross av et økende antallet eldre som lever med uhelbredelig kreft er forskning
med vekt på kulturell analyse begrenset. Denne kvalitative studien bygger på tidligere analyser
av dybdeintervjuer med 21 eldre, 12 menn og 9 kvinner i alderen 70-88 år. Konklusjonen herfra
var at eksistensiell meningsdannelse og resiliens var de overordnede prosessene for disse
eldre. Innholdet og mønstrene i deres eksistensielle meningsdannelse var ulike, noe som kunne
tyde på kulturelt baserte forskjeller inklusive ulike måter å forstå og fortolke sin
sykdomssituasjon på.
Mål/Hensikt: Målet med studien var å forstå de ulike måtene eldre med uhelbredelig kreft
tilpasset seg sykdommen på relatert til kulturelle forhold og eksistensiell meningsdannelse.
Materiale og metode: Intervjumaterialet ble analysert i fire trinn med deduktiv tilnærming. Det
ble inndelt i overensstemmelse med tre typer av trosformer identifisert i tidligere analyser:
ateistisk, religiøs og spirituell. I tillegg ble begrepet reformulere (reframe) og Kleinmans
medisinske antropologi med vekt på en kulturell modell og begrepene sykdom (illness) og
erfaring (experience) anvendt i analyseprosessen.
Resultater: For majoriteten av informantene fant vi at endringer i den eksistensielle dimensjon
fremmet psykososial tilpasning på følgende områder: sykdom, dagligliv, relasjoner og
omgivelser. Dette var uavhengig av både de tre trosformene, og av ulikheter i hvordan
informantene reformulerte sine sykdomserfaringer. Den eksistensielle dimensjon var koblet til
denne prosessen av reformulering, og hadde dermed en funksjon av å fremme tilpasning i
deres kulturelle kontekst. Resultatene peker på behovet for å inkludere informasjon om
kulturelle forhold og eksistensiell meningsdannelse i den kliniske virksomheten for bedre å
forstå hvordan pasienter fortolker sin situasjon, og for bedre å identifisere deres ressurser og
problemer.
Konklusjon: For majoriteten av informantene bidro endringer i den eksistensielle dimensjon til
psykososial tilpasning på følgende områder: sykdom, dagligliv, relasjoner og omgivelser.
21
Irritabel tarm-syndrom blant pasienter med sykelig overvekt
Martin Aasbrenn1) 2) , Ingvild Høgestøl3) 4), Inger Eribe3)4), Jon Kristinsson3), Stian Lydersen5),
Tom Mala3), Per G Farup 2)6)
1)
Kirurgisk avdeling, Sykehuset Innlandet HF, Gjøvik, 2)Enhet for anvendt klinisk forskning,
Institutt for kreftforskning og molekylærmedisin, Det medisinske fakultet, NTNU, Trondheim,
3)
Avdeling for endokrinologi, sykelig overvekt og forebyggende medisin, Oslo
universitetssykehus HF, 4)Institutt for klinisk medisin, Det medisinske fakultet, UiO, 5)Regionalt
kunnskapssenter for barn og unge – Psykisk helse og barnevern, Det medisinske fakultet,
NTNU, Trondheim, 6)Forskningsavdelingen, Sykehuset Innlandet HF
Bakgrunn: Prevalensen av irritabel tarm-syndrom hos pasienter med sykelig overvekt er i flere
små tverrsnittsstudier betydelig høyere enn prevalensen i befolkningen som helhet. Dette er
overraskende, ettersom sammenheng mellom høy vekt og irritabel tarm-syndrom ikke er sett i
store befolkningsundersøkelser. Årsakene til en eventuell sammenheng mellom irritabel tarmsyndrom og sykelig overvekt er ukjente. Tilstandene har imidlertid patofysiologiske likheter,
blant annet lavgradig inflammasjon, vitaminmangler og psykisk komorbiditet, som kan forklare
sammenhengen.
Mål/Hensikt: Formålene med studien var å undersøke prevalensen av irritabel tarm-syndrom i
en større gruppe pasienter med sykelig overvekt henvist til to ulike fedmeklinikker, samt å lete
etter prediktorer for irritabel tarm-syndrom. A priori hypoteser var at irritabel tarm-syndrom var
assosiert med lavgradig inflammasjon og vitamin B6- mangel.
Materiale og metode: Pasienter henvist for vurdering av fedmekirurgi på Oslo
Universitetssykehus Aker og Sykehuset Innlandet Gjøvik ble inkludert i denne tverrsnittsstudien.
Irritabel tarm-syndrom ble diagnostisert med Roma III-kriteriene.
Resultater: 350 av 603 fortløpende pasienter ble inkludert i studien. Prevalensen av irritabel
tarm-syndrom var 54/350 (15%) i totalmaterialet, 17/211 (8%) ved Oslo Universitetssykehus og
37/139 (26%) ved Sykehuset Innlandet. Høyt LDL-kolesterol (odds ratio 2.10, 95%
konfidensintervall 1.34-3.29, p=0.001), lett psykisk sykdom (odds ratio 2.39; 95%
konfidensintervall 1.12-5.08, p=0.02) samt hvilken fedmeklinikk pasienten ble inkludert ved
(odds ratio 5.22, 95% konfidensintervall 2.48-10.99, p<0.001) var uavhengige prediktorer for
irritabel tarm-syndrom. Irritabel tarm-syndrom var ikke assosiert med lavgradig inflammasjon
eller vitamin B6–mangel. Ved Sykehuset Innlandet var irritabel tarm-syndrom assosiert med lavt
fritt T4 og høy TSH.
Konklusjon: Prevalensen av irritabel tarm-syndrom var høy, og varierte betydelig mellom de to
fedmeklinikkene. Avvik i kosthold, fettabsorbsjon og fettmetabolisme, eller thyreoideafunksjon
kan være medvirkende årsaker til høy prevalens av irritabel tarm-syndrom i visse grupper
pasienter med sykelig overvekt.
22
Jern, vitaminer og mineraler hos gravide – en studie fra Hedmark
Jan Aaseth1)2)
1)
Sykehuset Innlandet HF, 2)Høgskolen i Hedmark
Bakgrunn: Optimalt inntak av jern (Fe) og andre sporstoffer som tilskudd under svangerskap er
fortsatt et tema for diskusjon.
Mål/Hensikt: Hvor store tilskudd av jern og eventuelt andre sporstoffer skal vi anbefale til
gravide?
Materiale og metode: I denne studien ble 67 ikke-anemiske kvinner randomisert til 100 eller 15
mg jern daglig fra omkring 10. graviditetsuke. Ved uke 18, 30 og 36 av svangerskapet, og 6
uker etter fødsel, ble hemoglobin og serumkonsentrasjoner av ferritin, vitamin B12, folat, zink
(Zn), kobber (Cu) og selen (Se) bestemt. Jerntabletten med 15 mg var anriket med zink (10
mg), kobber (2 mg), selen (50 μg), vitamin B12 (3 μg) og folat (0,1 mg). Rutinemessige
laboratoriemetoder ble brukt ved analyseringen.
Resultater: Hverken ferritin, Cu, Zn eller Se nivåene i serum var signifikant forskjellige mellom
de to behandlingsgruppene (>0.05, t-test). Ferritin og Zn nivåene syntes å falle parallelt med
den fysiologiske hemodilusjonen. Selen-nivåene falt også, mens Cu økte fra et referansenivå på
18 μmol/L hos ikke-gravide til et maksimum på nær 33 μmol/L under graviditeten. Serum folat
(omkring 15 μmol/L) var praktisk talt uforandret hos gruppen som fikk multivitamin/mineral
tilskudd, men middelverdien kom under 10 μmol/L i gruppen som ble supplementert med 100
mg jern daglig.
Konklusjon: Resultatene indikerer at tilskudd med 15 mg Fe daglig - som et tillegg til jerninnhold i kostholdet - var tilstrekkelig til å hindre hemoglobin-fall under svangerskap. Folattilskudd kan være viktig for å opprettholde stabile folat-nivåer.
23
Mortality and causes of death in ulcerative colitis: Results from 20 years of follow-up in
the IBSEN study
Øistein Hovde1)2), Milada Cvancarova Småstuen3), Marte Lie Høivik4), Tomm Bernklev5), Gert
Huppertz-Hauss6), Ole Høie7), Jørgen Jahnsen8), Njaal Stray9), Magne Henriksen10), Inger
Camilla Solberg4), Bjørn A. Moum4)2)
1)
Sykehuset Innlandet, Gjøvik, gastromedisinsk seksjon, 2)Institutt for klinisk medisin,
universitetet i Oslo, 3)Medisinsk fakultet, institutt for biostatistikk, Universitetet i Oslo, 4)Oslo
universitetssykehus, Ullevål, gastromedisinsk avdeling, 5)Sykehuset Telemark, Skien, avdeling
for forskning og utvikling, 6)Sykehuset Telemark, Skien, gastromedisinsk seksjon, 7)Sørlandet
sykehus, Arendal, indremedisinsk avdeling, 8)Akershus universitetssykehus, Lørenskog,
gastromedisinsk avdeling, 9)Diakonhjemmet sykehus, Oslo, indremedisinsk avdeling,
10)
Sykehuset Østfold, Fredrikstad, gastromedisinsk seksjon
Background: Ulcerative colitis (UC) is a chronic relapsing inflammatory bowel disease that
affects the colon. The symptoms of UC include diarrhea, blood/mucus in the stool. Both medical
and surgical treatment can cause serious side effects. Disease onset is usually seen at a young
age. Because of this and the chronic nature of the disease, patients typically live with the
disease for decades. Previous studies have shown that the overall mortality of UC patients is
not greater than that of the background population. The best way to obtain knowledge about the
natural history, including mortality, of UC is to conduct a longitudinal, prospective study.
Aim: The aims of the present study were to calculate the mortality rates and risk ratios of allcause and cause-specific mortality in a well-defined and population-based cohort of UC patients
20 years after diagnosis.
Methods: The IBSEN (Inflammatory Bowel South-Eastern Norway) study has prospectively
followed all patients diagnosed with UC (n= 519) from January 1990 to January 1994 in four
counties. Twenty years after inclusion mortality data were retrieved from the Cause of Death
Registry, Statistics Norway, and from hospital records. The causes of deaths were divided into
four groups according to the International Classification of Diseases (ICD)-10.All UC patients
had 25 sex- and age-matched control from the same county.
Results: 51.4 % of the UC patients were males. Ten patients were lost to follow-up.Median age
at diagnosis was 37.4 years. In the whole cohort, 23% of the men and 19% of the women had
died. No significant differences in deaths from any causes were revealed between patients and
controls. When comparing overall mortality, UC patients had a slightly higher overall mortality
risk than controls. However, the risk ratio did not reach statistical significance (HR=1.14, 95% CI
0.93 -1.40, p=0.20). No statistically significant differences in cause-specific mortality risk
between the UC patients and the controls were found when analyzed separately for each of the
four main causes of death.
Conclusion: The present 20-year population-based cohort study revealed a good prognosis
with regard to the mortality, which partially might be explained by the patients´ coverage by a
generally well-functioning healthcare system.
24
Nevropsykologisk funksjon i pasienter med sykelig overvekt: En tverrsnittsstudie
Hanna Sargénius1)2), Stian Lydersen Knut Hestad4)5)
1)
Alderspsykiatrisk Forskningssenter, Sykehuset Innlandet HF, 2)Fakultet for samfunnsvitenskap
og teknologiledelse, Psykologisk institutt, NTNU, Trondheim, 3)Regionalt kunnskapssenter for
barn og unge - Psykisk Helse og barnevern, NTNU, Trondheim, 4)Forskningsavdelingen,
Sykehuset Innlandet HF, 5)Avdeling for folkehelsefag, HIHM
Bakgrunn: Tidligere forskning har påvist kognitiv dysfunksjon blant et signifikant antall av
personer med sykelig overvekt.
Mål/Hensikt: Hensikten med denne studien er å utarbeide en nevropsykologisk profil for sykelig
overvektige pasienter henvist til vektreduserende behandling.
Materiale og metode: Et omfattende testbatteri bestående av standardiserte
nevropsykologiske tester ble administrert til 96 pasienter med sykelig overvekt. De utvalgte
testene har alle velrenommerte normdata, og dekker et vidt spekter av kognitive domener.
Testresultatene ble transformert til z-skårer og sammenlignet med de respektive normdata. For
å kunne nærmere bedømme grad av kognitiv svekkelse innad i gruppen, benyttet vi i tillegg
domene-spesifikke funksjonskårer.
Resultater: Pasientene demonstrerte lavere prestasjon på visuell hukommelse,
prosesseringshastighet, eksekutive funksjoner og oppmerksomhet/utholdenhet ved
sammenligning opp mot normdata. Deres prestasjon var derimot betraktelig bedre på verbal
hukommelse og verbal flyt. Ingen signifikant forskjell i prestasjon kunne observeres relatert til
arbeidsminne, visouspatiale- eller psykomotoriske ferdigheter. Funksjonskårene avdekket
likevel en vesentlig kognitiv svekkelse av arbeidsminne og psykomotoriske ferdigheter innad i
gruppen.
Konklusjon: Noen karakteristiske kognitive styrker og svakheter ble avdekket på gruppenivå,
dog en viss variasjon ble observert. Kognitive svekkelse av spesielt eksekutive funksjoner,
prosesseringshastighet, og oppmerksomhet bør tas mer hensyn til i klinisk praksis.
25
Medical school predictors of later perceived mastery of clinical work among Norwegian
doctors
Anna Belfrage1)2) , Kjersti Støen Grotmol2)3) , Lars Lien1), Reidar Tyssen2)
1)
Norwegian National Advisory Unit on Concurrent Substance Abuse and Mental Health
Disorders, Innlandet Hospital Trust, Brumunddal, Norway, 2)Department of Behavioural
Sciences in Medicine, Institute of Basic Medical Sciences, Faculty of Medicine, University of
Oslo, Norway, 3)Regional Centre of Excellence in Palliative Care, Department of Oncology, Oslo
University Hospital, Norway
Background: Doctors’ self-perceived mastery of clinical work might have an impact on their
career and patient care, in addition to their own health and well-being.
Aim: The aim of this study is to identify predictors at medical school of perceived mastery later
in doctors’ careers.
Methods: A cohort of medical students (n = 631) was surveyed in the final year of medical
school in 1993/94 (T1), and 10 (T2) and 20 (T3) years later. Perceived mastery of clinical work
was measured at T2 and T3 by four items. The predictors measured at T1 included personality
traits, medical school stress, perceived medical recording skills, identification with the role of
doctor, hazardous drinking and drinking to cope, in addition to age and gender. Effects were
studied using multiple linear regression models.
Results: Response rates: T1, 522/631 (83%); T2, 390/522 (75%); and T3, 303/522 (58%).
Mean scores at T2 and T3 were 22.2 (SD = 4.3) and 24.5 (3.1), (t = 8.2, P < .001), with no
gender difference. Adjusted predictors at T2 were: role identification (Beta = 0.16; P = .006;
95% CI = 0.05 to 0.28), perceived medical recording skills (Beta = 0.13; P = .02; 95% CI = 0.02
to 0.24), and drinking to cope (Beta = –2.45; P .001; 95% CI = –3.88 to –1.03). Adjusted
predictor at T3 was perceived medical recording skills (Beta = 0.11; P = .015; 95% CI = 0.02 to
0.21).
Conclusion: Predictors were: perceived medical recording skills; role identification; and
drinking to cope. The main implication for medical schools is emphasizing the application of
theoretical medical knowledge in a clinical communication-centred setting.
26
Sykepleiernes erfaringer med å initiere og respondere på pasientenes hint og
bekymringer
Anne Lise Falch1)2), Åse Helen Myklebust Leopolder1)2), Inger Johansson2)
1)
Oslo universitetssykehus, 2)NTNU i Gjøvik
Bakgrunn: Studien er en mastergradsoppgave i avansert klinisk sykepleie. Pasienter kan ha
hint og bekymringer som gir uttrykk for både fysiske, psykiske og psykososiale behov, uansett
diagnose og hvor i behandlingsforløpet de er. Ivaretagelse av postoperative pasienter krever
gode kommunikasjonsferdigheter hos sykepleier for å oppdage pasientens hint og bekymringer.
Det manglet studier om sykepleiernes evne til å initiere og respondere med bruk av
kommunikasjonsferdigheter før og etter et kommunikasjonskurs.
Mål/Hensikt: 1.I hvilken grad initierer sykepleierne hint og bekymringer før og etter et
kommunikasjonskurs? 2.Hvilke responser gir sykepleierne til pasientens hint og bekymringer før
og etter et kommunikasjonskurs? 3.Hvordan erfarer sykepleierne bruk av
kommunikasjonsmodellen for å oppdage pasientens hint og bekymringer etter et
kommunikasjonskurs?
Materiale og metode: Design: Kvasi-eksperimentell med «en gruppe pre- og posttest» og
kvalitativ deskriptiv. 19 sykepleiere fra postoperative avdelinger ved seks sykehus i Sør-Norge
deltok. Intervensjonen: Undervisning av en kommunikasjonsmodell. Kvantitativt datamateriale:
38 videoopptak med simulerte «sykepleier-pasient dialoger» fra pre- og posttest.
Videoopptakene ble kodet med instrumentet «Verona Coding Definitions of Emotional
Sequences». Kvalitativt datamateriale: 19 lydopptak fra gruppeintervjuer etter posttest. Kvalitativ
innholdsanalyse ble utført.
Resultater: Studien viste signifikant høyere initiering hos sykepleier for hint og bekymringer
(P=0,03), og redusert bruk av responsen «redusere rom» (P=0,04) i posttest. Det var mindre
forskjell i bruk av responsen «gi rom». Videre framkom at sykepleierne etter et
kommunikasjonskurs erfarte; Kvalitetsforbedring i dialogen med pasienten, Erfaringer i
manglende kompetanse og Bidrag til egen håndtering og kompetanseutvikling. Erfaringene viste
at kommunikasjonsmodellen ga kunnskap, erfaringer og kompetanse, samt økt bevissthet og
evne til å se sykepleie i et bredere perspektiv. Resultatene viser at kurs kan heve kompetansen
og bedre kvaliteten på kommunikasjonen.
Konklusjon: Bekreftende kommunikasjon, lært med simuleringsbasert metode har
utviklingsmuligheter for å forbedre initiering og respondering på pasientenes hint og
bekymringer. Sykepleierne erfarte modellen som egnet, men utfordrende. Studier med større
utvalg er nødvendig for å styrke overførbarheten.
27
Variation in selection criteria and approaches to surgery for Lumbar Spinal Stenosis
among patients treated in Boston and Norway
Greger Lønne1)2)3) , Andrew J Schoenfeld4), Tom D Cha2), Øystein P Nygaard3)5)6), John Anker H
Zwart7), Tore K Solberg3)8)
1)
Department of Orthopaedics, Innlandet Hospital Trust, Lillehammer, Norway, 2)Department of
Orthopaedics, Massachusetts General Hospital, Harvard Medical School, Boston, USA, 3)The
Norwegian Registry for Spine Surgery (NORspine), Northern Norway Regional Health Authority,
Tromsø, Norway, 4)Department of Orthopaedics, Brigham and Women’s Hospital, Harvard
Medical School, Boston, USA, 5)National Advisory Unit on Spinal Surgery, St Olavs University
Hospital, Trondheim, Norway, 6)Faculty of medicine, Norwegian University for Science and
Technology, NTNU, Trondheim, Norway, 7) FORMI, Communication Unit for Musculoskeletal
Disorders, Oslo University Hospital, Ullevaal, Oslo, Norway, 8)Department of Ophthalmology and
Neurosurgery, University Hospital of Northern Norway, Tromsø, Norway
Background: There are no uniform guidelines regarding when to operate or the ideal surgical
intervention in Lumbar Spinal Stenosis (LSS). The indication for surgery is relative and
understanding the presence of practice-based variation between different localities is critical
surgical as research from institutions in the United States and other countries are frequently
used to inform the care of patients around the world.
Aim/Purpose: The purpose of this study was to compare patient-reported pre-operative pain,
disability, and health-related quality of life as indications for surgery between Boston and
Norway, and the use of decompression alone vs. decompression and arthrodesis.
Methods: In this retrospective cohort study evaluating data from two academic hospitals in
Boston and five university hospitals in Norway, eligible patients were 50 years or older who
received surgery for the diagnosis of LSS. Data were retrieved from a centralized clinical
database in Boston and a national spine registry in Norway based on reported diagnosis and
procedure. A propensity score match was performed for the generation of comparable cohorts.
Results: In total 3,826 patients were included; 1,886 from Boston and 1,940 from Norway.
There were no significant differences in demographics between the unadjusted cohorts.
Differences in obesity, ASA-class and smoking were accounted for in the propensity score
matching. Pre-operative ODI was slightly higher among patients in Boston (43.3 vs. 40.7;
p=0.005), but did not reach the minimal clinically important difference. No statistical difference
was encountered between pre-operative EQ-5D (0.339 vs. 0.366; p=0.16). Fifty-one percent of
patients treated in Boston received a decompression and arthrodesis, as compared to only
13.9% of those in Norway (p<0.001). In the matched cohort, counting 294 in each group, the
overall conclusions were the same.
Conclusion: The results demonstrate that indications for intervention were very similar in
comparable patient populations with LSS in Boston and Norway. The use of supplemental
arthrodesis was significantly greater in Boston.
28
Permen min – et dynamisk verktøy for samhandling mellom helsepersonell og pasienter
med alvorlig nyresvikt
Randi Løviknes1), Mariann Ottesen2), Kari Kvigne1)
1)
Høgskolen i Hedmark, 2)Sykehuset Innlandet HF
Bakgrunn: Antallet pasienter med behov for nyretransplantasjon eller dialysebehandling øker
kraftig, og det anslås at ca. 10 % av den norske befolkningen har kronisk nyresykdom. Dersom
utviklingen fortsetter som nå, vil antallet øke med ca. 30 % fra 2011 til 2020. Behovet for
dialysebehandling vil øke mest, ca. 35 %. Handlingsplan for forebygging og behandling av
kronisk nyresykdom beskriver ulike mål for helsetjenesten, et av disse er å involvere brukere og
gi dem innflytelse i forhold til egen sykdom og behandling.
Mål/Hensikt: Formålet med prosjektet har vært å sikre at pasienter med alvorlig nyresvikt, og
deres pårørende får nødvendig informasjon og veiledning. Avdelingen ønsket å involvere
pasientene mer i egen behandling, styrke deres autonomi og mestringsfølelse. Det overordnede
målet har vært å bedre helse, livskvalitet og, i ytterste konsekvens, leveutsikter for denne
pasientgruppen.
Materiale og metode: Kvalitativt design med fenomenografisk tilnærming. Det er benyttet et
strategisk utvalg. Det ble brukt semistrukturert intervju hvor kjernespørsmålene handlet om
pasientenes erfaringer med bruk av permen og motiverende samtale. Avdelingssykepleier tok
kontakt med pasientene når de kom til poliklinisk kontroll/dialyse ved dialyseavdelingen og
spurte de om deltakelse i prosjektet. Totalt 12 pasienter takket ja til å delta: Intervjuene ble
transkribert fortløpende. Utsagn ble skrevet ordrett, med de dialektiske variasjoner informantene
hadde.
Resultater: Beskrivelseskategoriene som kom fram i denne studien handler om pasientenes
ulike erfaringer med bruk av «Permen min» og motiverende samtale, og hvilke faktorer som har
påvirket denne utviklingen. Pasientene beskriver på ulik måte hvordan de innenfor de ulike
kategoriene lever med sin sykdom og hva som har motivert dem for å se sammenhenger og nye
muligheter.
Konklusjon: Brukermedvirkning og autonomi er sentrale aspekter i utøvelsen av all sykepleie.
Vi har tro på motiverende intervju som en god tilnærmingsmåte for å ivareta dette og for å støtte
opp under nyresviktpasientenes motivasjon for å foreta valg som fremmer helse og livskvalitet.
29
PRODE (Prognosis of Depression in the Elderly)
Tom Borza1)2), Knut Engedal3), Sverre Bergh1), JūratėŠaltytė Benth1)4)5) ,Geir Selbæk1)3)4)
1)
Sykehuset Innlandet, 2)Universitet I Oslo, det medisinske fakultet, 3)Nasjonal
kompetansetjeneste for aldring og helse, 4)Universitetet I Oslo, Campus AHUS, 5)Akershus
universitets sykehus, HØKH
Bakgrunn: Depresjon hos eldre kan være vanskelig å behandle og er ofte kronisk med hyppige
tilbakefall. Vi har liten kunnskap om forløp og risikofaktorer for depresjon hos eldre i Norge. Det
er rapporter som viser at eldre med psykiske problemer får mindre oppmerksomhet enn de
yngre. Vi ønsker å utføre en kasus-kontroll og longitudinell studie (PRODE - Prognosis of
Depression in the Elderly) for å øke kunnskapen om og bedre behandlingen av eldre med
depresjon.
Mål/Hensikt: Hovedmålsetningen er å undersøke prognosen av depresjon hos eldre og
utforske hvilke faktorer som kan predikere god, mindre god eller dårlig prognose ett år etter
inklusjon i studien.
Materiale og metode: PRODE (Prognosis of depression in the elderly) er en norsk multisenter,
naturalistisk og prospektiv undersøkelse av eldre pasienter (>60 år) som er henvist
alderspsykiatrisk spesialisthelse med depresjon.
Resultater: Studien inkluderte 160 innlagte pasienter. I løpet av innleggelsen ved
alderspsykiatrisk avdeling opplevde 68.3% en respons (en bedring av MADRS på 50% eller
mer) og 51.0% var i remisjon (MADRS = 9 eller lavere) ved utskriving fra alderspsykiatrisk
avdeling.I henhold til en klinisk vurdering av forløpet av depresjon etter utskriving fra
alderspsykiatrisk sengeavdeling hadde: 1/3 et «dårlig forløp» dvs. kontinuerlig syke eller
opplevde tilbakefall som medførte selvmordsforsøk eller ny innleggelse i sykehus, 1/3 et «bra
forløp,» dvs. viste ikke tegn til tilbakefall av depresjon, 1/3 et forløp med «residualsymptomer.»
Resultatene er sammenlignbare med tall fra andre lignende internasjonale studier.
Konklusjon: Depresjon hos eldre er vanlig forekommende og akutte episoder kan ofte
behandles. Forløpsundersøkelser viser høy risiko for tilbakefall av depresjon og depressive
symptomer. Sammenhengen med demens er spesielt relevant å vurdere hos eldre med
depresjon.
30
Prevalence and correlates of anxiety among persons with dementia in the Norwegian
residential cares
Alka R. Goyal1)2)3) , Sverre Bergh1)2) , Knut Engedal2), Marit Kirkevold3) , Øyvind Kirkevold1)2)4)
1)
Centre of Old Age Psychiatry Research, Innlandet Hospital Trust, Ottestad, Norway,
Norwegian National Advisory Unit on Aging and Health, Vestfold Hospital Trust, Norway,
3)
Department of Nursing Science, Institute of Health and Society, University of Oslo, Norway,
4)
Norwegian University of Science and Technology (NTNU) in Gjøvik, Faculty of Health, Care
and Nursing, Gjøvik, Norway
2)
Background: Anxiety and anxiety symptoms are common in persons with dementia, ranging
from 5% to 21% for anxiety disorders, and from 8% to 71% for anxiety symptoms. Anxiety comorbid with dementia has adverse impacts on the individuals and their caregivers. Dementiaspecific anxiety scales in the Norwegian language were lacking. No previous study has
investigated prevalence of anxiety, anxiety symptoms, associating factors, and the course of
anxiety by using a validated Norwegian version of dementia specific anxiety scale Rating
Anxiety in Dementia (RAID-N) in persons with dementia in the Norwegian residential cares.
Aim: The aim of this study was to determine the prevalence of anxiety and anxiety symptoms,
measured by a validated RAID-N scale (Goyal et al., 2016, in press; Shankar et al., 1999) in
persons with dementia in the Norwegian residential cares, and to analyze association between
anxiety and participant’s demographic and clinical variables.
Methods: This cross-sectional study included 298 participants ≥ 65 years with dementia from
17 Norwegian residential cares. Anxiety was measured by RAID-N. Association between
anxiety (RAID-N sum score) and demographic and clinical characteristics was analyzed by
linear regression models. Neuropsychiatric Inventory-Questionnaire (NPI-Q) (Kaufer et al.,
2000) variables were grouped into sub-syndromes: Affective; psychosis; agitation; and apathy
(Selbæk & Engedal, 2012).
Results: Mean age was 85.5 years (SD 6.8), mean RAID-N sum score was 9.8 (SD 7.2).
Prevalence of anxiety was 34.2% (RAID-N score ≥ 12). Irritability (59.7%) and restlessness
(53.0%) were the most prevalent anxiety symptoms. Participants’ stage of dementia, physical
health, NPI-Q sub-syndromes (affective; psychosis; agitation; and apathy), use of any
anxiolytics, antidepressants, and antipsychotics were significant correlates of anxiety in a
univariate model. Adjusted for participants’ demographic and clinical characteristics in linear
regression, NPI-Q sub-syndromes affective; psychosis; apathy, use of any anxiolytics and
physical health were the significant correlates of anxiety.
Conclusion: Prevalence of anxiety in persons with dementia in Norwegian residential cares is
34.2%, and is associated with physical health, use of anxiolytics, affective; psychosis and
apathy neuropsychiatric syndromes. This should enhance detection of anxiety and planning of
necessary in persons with dementia.
31
BedrePsykosebehandling
Bjørn Stensrud1) og Espen W. Haugom1).
1)
Sykehuset Innlandet HF
Bakgrunn: Studien vil undersøke i hvilken grad nasjonale retningslinjer for behandling av
psykoselidelser følges i psykisk helsevern, om de gjennomføres bedre ved systematisk
opplæring og veiledning, og om pasientforløp og pasienttilfredshet har sammenheng med grad
av gjennomføring av retningslinjene. Seks helseforetak deltar i studien.
Mål/Hensikt: DPS og sykehusavdelinger tilbyr to behandlingsopplegg/praksiser de selv velger
blant fire kunnskapsbaserte praksiser (medikamentell behandling, fysisk helse, livsmestring og
familiearbeid) som er vist å kunne være virkningsfulle.
Materiale og metode: De får veiledning for en av disse to, og det trekkes tilfeldig hvilken.
Gjennomføring og pasientforløp følges i 18 måneder med målinger av modelltroskap rett før
oppstart av implementeringsveiledning og for hvert halvår. Pasienter fyller ut spørreskjema ved
inklusjon og for hvert halvår, og behandlere gir sine vurderinger av pasientforløp og
behandlingen ved samme tidspunkter.
Konklusjon: Studien er i oppstartsfasen. Vi ønsker ikke å presentere en konkret artikkel, men
vil gjerne gi en kort og overordnet presentasjon av prosjektet BedrePsykosebehandling.
32
Responsibility with conflicting priorities: A qualitative study of ACT providers'
experiences with community treatment orders
Hanne Kilen Stuen1)2), Anne Landheim1)3), Jorun Rugkåsa4)5), Rolf Wynn2)6)
1)
Norwegian National Advisory Unit on Concurrent Substance Abuse and Mental Health
Disorders, Innlandet Hospital Trust, Brumunddal, Norway, 2)Department of Clinical Medicine,
Faculty of Health Services, UiT - The Arctic University of Tromsø, Tromsø, Norway, 3)Norwegian
Centre for Addiction Research, University of Oslo, Oslo, Norway, 4)Health Services Research
Unit, Akershus University Hospital, Lørenskog, Norway, 5)Departement of Psychiatry, University
of Oxford, Oxford, England, 6)Division of Mental Health and Addictions, University Hospital of
North Norway, Tromsø, Norway
Background: Since 2009, 14 assertive community treatment (ACT) teams have started up in
Norway. Over 30 % of the patients treated by the ACT teams were subject to community
treatment orders (CTOs) at intake. Despite the lack of clear evidence of effectiveness, CTOs
are often used over sustained periods of time. We explored the ACT clinicians’ reasoning and
practices regarding their use of CTOS.
Method: The study was based upon qualitative in-depth interviews with 8 responsible clinicians
and focus groups with 20 staff-members in four selected ACT teams. The data were analysed
with a modified grounded theory approach.
Results: The participants described that making decisions about CTOs was challenging and
complex. The participants highlighted the importance of frequently meeting the patients and
seeing the patients in their home environment. This gave them insight into the everyday lives of
the patients and a greater sense of security when taking patients off CTOs. For some of the
patients, they saw few alternatives to CTOs as a long-term safety measure to prevent relapse
and possible harm to self or others. However, the continuous monitoring and support from the
ACT teams enhanced a gradual development of trust and a strong relationship, which clearly
improved the treatment alliance also with patients that were negative to receiving medication.
33
Skreddersydd implementering av retningslinjer
Eivind Aakhus1)2), Ingeborg Granlund1)2), Jan Odgaard-Jensen2), Andrew D Oxman2), Signe A
Flottorp2)3)
1)
Alderspsykiatrisk forskningssenter, Sykehuset Innlandet, 2)Nasjonalt kunnskapssenter for
helsetjenesten, 3)Avd for helseledelse og helseøkonomi, Det medisinske fakultet, UiO
Bakgrunn: Helsepersonell følger i begrenset grad anbefalinger publisert i nasjonale
retningslinjer. Vi har begrenset kunnskap om hvilke metoder som kan bedre etterlevelse.
Samtidig vet vi at etterlevelse av anbefalinger for behandling av depresjon bedrer
behandlingseffekt. Eldre med depresjon er underbehandlet og har økt risiko for kronifisering i
form av tilbakevendende depresjon eller kronisk depresjon. Skreddersydd implementering er en
spesifikk metode der faktorer som fremmer eller hemmer etterlevelse av anbefalinger
identifiseres på forhånd, og implementering planlegges deretter som en rekke intervensjoner
som adresserer disse faktorene.
Mål/Hensikt: Dette var et EU-støttet europeisk samarbeidsprosjekt mellom fem land (England,
Nederland, Norge, Polen og Tyskland). Formålet med studien var å teste ut effekten av
skreddersydd implementering overfor ulike grupper av kroniske lidelser. I Norge studerte vi
dette overfor eldre pasienter med depresjon i primærhelsetjenesten.
Materiale og metode: Vi prioriterte seks anbefalinger for behandling av depresjon. Vi brukte
ulike grupper, individuelle intervjuer og en spørreskjemaundersøkelse for identifikasjon av
faktorer som påvirker praksis. Etter prioritering, brukte vi en kombinasjon av fokusgruppe og
brainstorming blant andre interessegrupper for å foreslå intervensjoner som adresserte
faktorene. Til slutt gjennomførte vi en klynge-randomisert intervensjon i 40 norske kommuner.
Primært effektmål var fastlegers etterlevelse av anbefalingene på tvers av pasienter og
depresjonsgrad.
Resultater: Først identifiserte vi 350 faktorer. Vi prioriterte 22 for videre drøfting. Så laget
forskningsgruppen utkast til en implementeringsplan og vi drøftet faktorene i seks ulike grupper
av interessenter. De foreslo 450 intervensjoner; mange identiske eller modifikasjoner av
utkastet. Vi forente utkast og forslag, og laget en implementeringsplan med 52 intervensjoner
fordelt på ressurser for samhandlingsplan, ressurser for helsepersonell og pasienter,
opplæringsressurser og web-ressurser. Vi gjennomførte en klynge-randomisert studie i 40
kommuner, mens 40 kommuner var kontroll. 124 leger deltok i datainnsamling. Resultatene var
inkonklusive fordi vi ikke lyktes med å rekruttere det nødvendige antall fastleger. Effekten var i
beste fall moderat.
Konklusjon: Skreddersydd implementering er en logisk metode når retningslinjer skal
implementeres, men kunnskapsgrunnlaget er fortsatt svakt. Randomisert design forhindret bruk
av flere åpenbare informasjonskanaler Vi trenger bedre systemer for å gjennomføre stor-skala
forskningsprosjekter i allmennpraksis.
34
Utvikling av Lokalmedisinske sentra (LMS) som interkommunal idéhåndteringsprosess
Siv Magnussen1), Laila Tingvold1)
1)
Senter for oomsorgsforskning, NTNU Gjøvik
Bakgrunn: Innovasjon via samhandling anerkjennes som viktig for å møte fremtidens
utfordringer i den offentlige tjenesteytende sektoren. Samarbeidsbasert innovasjon i det
offentlige er et forholdsvis nytt forskningsfelt, og det er behov for mer kunnskap om hvordan
offentlige innovasjonsprosesser foregår. Samhandlingsreformen og dens satsning på utvikling
av Lokalmedisinske sentre danner en fruktbar ramme for å studere prosessen som skjer der
kommunale aktører, på initiativ fra staten, går sammen for å utvikle nye inter-kommunale
lokalmedisinske sentre (LMS). Studien inngår i førsteforfatters Phd. arbeid.
Mål/Hensikt: Formålet med studien er å bidra til til kunnskapsutvikling innenfor feltet offentlig
tjenesteinnovasjon. Søkelyset settes på forholdet mellom kontekst og ulike aktørers roller og
bidrag i planleggingen av nye inter-kommunale LMS. Studiens forskningsspørsmål er: "Hvordan
blir lokalmedisinsk senter som nasjonal styringsidé forstått, oversatt og konkretisert via
interkommunalt samarbeid?
Materiale og metode: Stdien er basert på en eksplorativ casestudie i tre kommuneregioner
som alle har mottatt statlige tilskuddsmidler for å utvikle LMS. De utvalgte casene er ulike når
det gjelder ytre forhold som kommunestørrelse, interkommunal sammensetning, geografisk
nærhet til hverandre og til sykehus. Datamaterialet er samlet inn av førsteforfatter i perioden
2009 til 2014 og omfatter 34 semistrukturerte intervjuer, dokumenter og deltagende
observasjon.
Resultater: Artikkelens hovedfunn er at motivasjon og begrunnelse for å utvikle LMS har
sammenheng med Samhandlingsreformens organisatoriske og økonomiske insentiver. Likevel,
og til tross for en ganske så lik forståelse av LMS som organisasjonsform, blir LMS omsatt til
ulike praksisformer i de tre samarbeidsregionene. Datamaterialet viser stor
oversettelseskreativitet, men det er også tydelig at tidligere historiske utviklingstrekk, og
allerede eksisterende institusjoner, har sterk innvirkning på idéhåndteringsprosessen. De
statlige tilskuddsmidlene korte varighet, ulike kommunale behov og interesser, samt ulikhet når
det gjelder ulike aktørers engasjement kan ses som både barrierer og drivkrefter for utvikling av
nye LMS.
Konklusjon: Kontekstuelle forhold, politiske styringssignaler og ulike aktørers
oversettelseskreativitet har stor betydning for resultatene av statlig initierte innnovasjoner basert
på interkommunalt samarbeid.
35
Kirkens SOS. A low-threshold crisis service. The callers and volunteers’ experiences.
Ingvild Vattø1) , Lars Danbolt1), Lars Lien1), Sigrid Helene Kjørven Haug1)
1)
Sykehuset Innlandet
Background: Kirkens SOS (K-SOS) is a national 24-hour open crisis service, serving people in
emotional or existential distress, through telephone, mail or chat. The service aims to prevent
suicides by offering immediate crisis support. The service is staffed by trained volunteers.
Despite widespread use of crisis- lines, there is still limited research in the field.
Aim: Using a multi method approach, the presented project aims to explore the question: Can a
crisis service staffed by volunteers support people coping with a crisis?
Methods: Qualitative interviews with callers and volunteers have been conducted. The material
will be analyzed using systematic text condensation, a strategy for analyzing qualitative
datamaterial developed by Malterud as an adjustment of Giorgi`s phenomenological method.
Conclusion: The research protocol will be presented at the conference.
36
Livssyn, livskvalitet og alvorlig demens
Tor-Arne Isene1)
1)
Sykehuset Innlandet HF
Bakgrunn: Det gjøres mye forskning med tanke på bedre behandling og omsorg for personer
med demens. Det er derimot gjort lite pasientrettet forskning på tro og livssyn og
meningsdannelse blant personer med demens, og betydningen av dette for livskvalitet, velvære
og mestring av dagliglivet. Både fra et klinisk og fra et folkehelseperspektiv er det en viktig
forskningsagenda å identifisere faktorer som kan bedre eller redusere velvære og livskvalitet for
denne gruppen.
Mål/Hensikt: Overordnet hensikt med prosjektet er å bidra til bedre og mer tilpasset
helsetjeneste og ivaretakelse av pasientrettigheter når det gjelder utøvelse av tro og livssyn for
personer med demens. Hensikten er å etablere et kunnskapsgrunnlag til utvikling av et
kartleggingsverktøy til bruk i demensomsorgen om religion, livssyn og eksistensielle temaer.
Materiale og metode: Studien har et kvalitativt design hvor dataene samles inn ved deltakende
observasjon og i fokusgrupper. Observasjonen skal foregå på en døgnenhet for demente i
sykehus og skal utforske hvordan og i hvilke situasjoner tro og livssyn kommer til uttrykk hos
alvorlig demente. Videre utforske hvordan livssyn bidrar positivt eller negativt i hverdagen, i
stressrelaterte situasjoner, meningsdannelse og livskvalitet. Fokusgrupper som består av
sykehuspersonale og pårørende skal utforske funnene for å finne mulige kliniske implikasjoner.
Resultater: Resultater er ikke klare ennå. Datainnsamling skjer ved deltakende observasjon
høsten 2016. Fokusgruppeintervju holdes i 2017.
37
The Agreement between the MMSE and IQCODE Tests
Øyvind Kirkevold1)2)3), Geir Selbæk1)2)
1)
Centre for Old Age Psychiatric Research, Innlandet Hospital Trust, Ottestad, 2)Norwegian
National Advisory Unit on Ageing and Health, Vestfold Hospital Trust, Tønsberg, 3)Faculty of
Health, Care and Nursing, NTNU in Gjøvik, Norway
Background: Two of the most common screening tools for dementia are the Informant
Questionnaire for Cognitive Decline in the Elderly (IQCODE) short form and the Mini-Mental
State Examination (MMSE). A meta-analysis comparing the IQCODE and the MMSE showed
that both tools have a similar effectiveness in detecting dementia. However, even though both
tools seem to be valid and sensitive in detecting dementia and share a similar sensitivity and
specificity, some differences exist. The MMSE is a cognitive assessment of patients, whereas
the IQCODE is a proxy-rated questionnaire in which an informant. Despite the fact that both
tools are rated as good screening tools for detecting possible dementia, several studies have
shown that the correlation between the two instruments is not impressive.
Aim: It was the aim of this study to compare the Mini-Mental State Examination (MMSE) with
the Informant Questionnaire for Cognitive Decline in the Elderly (IQCODE) and to explore the
characteristics of subjects with possible dementia with only one of the two tool
Mathods: We used a random sample of patients aged 70+ receiving social service or in-home
nursing. The patients were tested with the MMSE, and the next of kin was interviewed using the
following: the IQCODE, the Cornell Scale for Depression in Dementia (CSDD), the
Neuropsychiatric Inventory (NPI), instrumental activities of daily living (IADL), personal ADL
(PADL) and the General Medical Health Rating (GMHR).
Results: Subjects with dementia defined only according to the MMSE showed a pattern of
scores on IADL, PADL, CSDD, NPI-10 and GMHR similar to the no-dementia group according
to both the MMSE and the IQCODE. Those with dementia defined only according to the
IQCODE showed a pattern of scores similar to the possible dementia group according to both
the MMSE and the IQCODE.
Conclusion: Even though the MMSE and the IQCODE had a similar prevalence of possible
dementia, the agreement on which patients had possible dementia was low. Thus, we need
studies focusing on how to combine tests that include both information from patients (tests) and
information from proxy (questionnaires) in a more efficient way. Alternatively, we must develop
new screening tools that combine the tests performed with patients and the questionnaires
given to a proxy.
38
The Reliability and Validity of the Norwegian Version of the Quality of Life in Late-Stage
Dementia Scale
Irene Røen1) Geir Selbæk1)2)3), Øyvind Kirkevold1)2)5), Knut Engedal2), Anners Lerdal3)4), Sverre
Bergh1)
1)
Centre of Old Age Psychiatric Research, Innlandet Hospital Trust, Ottestad, 2)Norwegian
National Advisory Unit on Ageing and Health, Vestfold Hospital Trust, Tønsberg, 3)Department
of Nursing Science, Institute of Health and Society, Faculty of Medicine, University of Oslo,
4)
Department for Patient Safety and Development, Lovisenberg Diakonale Hospital, Oslo,
5)
Norwegian University of Science and Technology (NTNU) in Gjøvik, Faculty of Health, Care
and Nursing, Gjøvik , Norway
Aim: To translate the Quality of Life in Late-Stage Dementia (QUALID) Scale into Norwegian,
and to evaluate the test-retest reliability and validity of the scale.
Method: QUALID was translated according to standardised procedures. Residents with
dementia living in nursing homes were included in the study and assessed using QUALID,
Cornell Scale for Depression in Dementia, Neuropsychiatric Inventory, Physical SelfMaintenance Scale and Clinical Dementia Rating Scale.
Results: Cronbach’s α of QUALID was 0.79. In the reliability study, the intra-class
correlation was 0.83. The validity study showed a strong association between depressive
symptoms and QUALID, and a moderate association between QUALID and assessments of
level of functioning and agitation.
Conclusion: The Norwegian version of QUALID is a reliable and valid scale for assessing
quality of life in nursing home residents with dementia.
39
Attachment style and common skin diseases in Europe: theoretical aspects
Lars Lien1)2), Florence Dalgard1)
1)
Sykehuset Innlandet, 2)Høgskolen I Hedmark
Objectives: To study attachment is an exploration of the content and nature of close
relationships. A multi-center observational cross-sectional study was conducted in 13 European
countries organized by the European Society of Dermatology and Psychiatry.
Aim: The purpose of the international study was to investigate the psychological burden of
common skin conditions. One of the goals of the study was to explore the attachment style
among patients with skin diseases and controls.
Methods: The design is cross-sectional. In dermatological clinics in 13 countries in Europe, a
questionnaire was filled in by 250 consecutive patients and 125 healthy controls. The
questionnaire included socio-demographic background information, and attachment style was
assessed with the Adult Attachment Scale. A clinical examination was performed.
Results: The total number of responders was 4994. Patients’ average age was 47.06±17.97
years, percentage of females was 56%. In this presentation we will focus on the theroretical
aspects of attachment styles. We will also discuss pathways on how attachment might impact
general health and dermatalogical conditions specifically. Examples will include how attachment
theory could explain the impact on close relationships among persons who had skin disease
during childhood and how persons whose relationship with main carer was altered by severe
atopic dermatitis. Some results and limitations from the Esdap multicenter European study will
be presented and discussed.
Conclusion: Attachment theory represents an innovative approach to psychosomatic aspects
of chronic skin diseases.
40
Comparing quality in psychiatric care around the world with the QPC-instrument
Agneta Schröder1), Lars-Olov Lundqvist2)
1)
Avdeling for helse, omsorg og sykepleie, Norges tekniske-naturvitenskaplige universitet
(NTNU), Gjøvik, Norge, 2)Universitetssjukvårdens forskningscentrum, Institutionen för medicin
och hälsa, Örebro Universitet, Örebro Sverige
Background: Research on quality of psychiatric care has identified a need for internationally
standardised instruments to measure quality of care from patients and staff views. International
comparisons will generate new and generalizable knowledge that can be used to improve
quality of care. The international project Quality in Psychiatric Care (QPC) is a large research
programme aiming at adapting the instrument QPC versions for patients and staff to different
international settings.
Aim: The aims are to test the psychometric properties and equivalence of dimensionality of the
different language versions of QPC and also to describe and compare the quality of, in-patient,
out- patient and forensic in-patient psychiatric care across different countries.
Methods: The QPC is a family of instruments based on a definition of quality of psychiatric care
from the patients perspective. Currently the QPC family covers four areas of psychiatric care:
out-patient (QPC-OP), in-patient (QPC-IP), forensic in-patient care (QPC-FIP) and addiction
out-patient care (QPC-AOP). Three of the QPC-versions, are also available in adapted versions
for staff. Furthermore, six of the psychiatric care versions are available in Norwegian, Swedish,
Danish, Finnish, English, Persian, Portuguese, Spanish, Indonesian and French.
Results: The first part of the research programme is now completed. Confirmatory factor
analysis revealed that the factor structure of the Danish versions for QPC-FIP and QPC-FIPS
was equivalent to the original Swedish version. Patients rated the quality of care generally lower
than staff. Several studies in the QPC research programme are still ongoing in Brazil, Indonesia
and Spain. Since there are few standardized instruments for measuring quality of care in the
psychiatric care, the QPC is expected to makes an important contribution to the development in
the field.
Conclusion: The psychometric test and validations of the instrument QPC in different language
and country versions will assist countries to compare quality of care, quality improvement and
permits benchmarking.
41
Eksistensielle tema i samtaler med pasienter i selvmordsrisiko
Ane Inger Bondahl Søberg1)
1)
Sykehuset Innlandet HF, SI Gjøvik
Bakgrunn: Arbeidet ble startet for å belyse betydningen av eksistensielle tema i samtaler med
pasienter i selvmordsrisiko. Fokus er valgt på bakgrunn av erfaring gjort i eget arbeid som
sykehusprest. Foreløpige litteratursøk viser at samtalen om de eksistensielle tema som
forebyggende tiltak i selvmordsforebyggende arbeid er relativt lite fokusert.
Mål/Hensikt: Arbeidet har til hensikt å beskrive og forstå deltagernes subjektive erfaringer,
identifisere meningsaspekter i deltagernes beretninger og få frem en dypere forståelse av
samtalen om de eksistensielle tema relatert til personer med selvmordsrisiko.
Materiale og metode: Arbeidet er en kvalitativ studie, hvor man benytter systematiske
tekstkondensering, som er en tilpasning til Giorgis fenomenologiske metode beskrevet av
Malterud.
Resultater: Resultatene er ennå ikke klart for presentasjon, da analysearbeidet ikke er
avsluttet.
Konklusjon: Er suicidalitet et personlig - eller et samfunnsproblem? Er det greit at Ola eller Kari
avslutter livet ved egen hånd - det er deres eget valg! ...?
42
User participation is a family matter
Ingrid Nyborg1), Lars Johan Danbolt1), Marit Kirkevold2)
1)
Sykehuset Innlandet HF, 2)Universitetet i Oslo
Background: The literature shows that at hospital discharge vulnerable elderly patients would
benefit from better communication and more active participation of relatives in the discharge
planning. Little research has been carried out on the experience of relatives in this context, and
even less has investigated their participation. There is also a dearth of research on both
individuals and families as the unit of analysis.
Aim: One aim of this study was to explore how elderly patients and their relatives individually
experience participation in decision-making processes regarding the planning of everyday life
after discharge from hospital. A second aim was to compare and contrast the experiences of
participation among patients and their relatives at the level of family units.
Methods: This study used a qualitative design with a comparative multi-case approach. Semistructured interviews were conducted with five patients in geriatric wards, and with five of their
relatives.
Results: The experiences of user participation occurred randomly for the patients and
infrequently for the relatives. In combination with the literature, the results suggest that
participation from the individuals generally was low. On the level of family units, decision-making
in hospital seemed to favour the patients whether stories of family assistance corresponded or
not, and whether the matter in question affected the relatives’ everyday lives or not.
Conclusion: The decision-making processes seemed to be related to the hospital context and
not associated with a broader context in which family plays a role.
43
Gap-undersøkelser som grunnlag for forbedringsprosesser i psykisk helsevern
Monica Stolt Pedersen1)2), Anne Landheim1)3), Lars Lien1)3)4)
1)
Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse, Sykehuset Innlandet
HF, 2)Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo, 3)SERAF, Universitetet i Oslo, 4)Høgskolen i
Hedmark, Campus Elverum
Bakgrunn: Audit og feedback (A&F) er vanlig brukt intervensjon i starten av
forbedringsprosesser for å motivere helsepersonell til atferdsendring og forbedre kvaliteten på
helsetjenester. Begrepet kalles på norsk ofte gap-undersøkelser. Her måles praksis med
spørreskjema til ansatte. Spørsmålene speiler anbefalinger gitt i Nasj. ROP-retningslinje.
Resultatene gis tilbake til ansatte. A&F er brukt på ulike praksisatferder over mange kliniske
settinger, noe som gjør det fleksibelt. Studier viser at A&F er effektivt, men variasjonen er stor.
Vi vet lite om hva som virker og hvordan A&F som forbedringsverktøy oppleves i bruk av
helsepersonell
Mål/Hensikt: Hensikten med denne studien er å undersøke hvordan helsepersonell erfarer og
opplever å bruke A&F i en forbedringsprosess.
Materiale og metode: Dette er en kvalitativ studie som har undersøkt en naturalistisk
forbedringsprosess i et DPS i HSØ-regionen. Det består av to sengeposter, et ambulant
akutteam og en generell poliklinikk. Alle har gjennomført gap-undersøkelse i 2014 og
gjennomgått en forbedringsprosess i henhold til forbedringsområder de valgte ut i fra
resultatene fra undersøkelsen. Ny gap-undersøkelse er gjort i 2015. Vi har gjennomført
fokusgruppeintervjuer med hver av enhetene, i alt fire intervjuer. Materialet er analysert med
bruk av kvalitativ innholdsanalyse.
Resultater: Resultatene vil bli presentert på Innlandskongressen.
44
Nurse Competence Scale - Psychometric testing in a Norwegian context
Sigrid Wangensteen1), Inger S Johansson1) 2), Gun Nordström2)3)
1)
NTNU i Gjøvik, 2)Karlstads Universitet, 3)Høgskolen i Hedmark
Bakgrunn: Måling av kompetanse gjøres ut fra flere hensikter, for eksempler sammenligning av
sykepleieres kompetanse i ulike sykehus, sammenligning mellom lederes og sykepleieres egen
vurdering av kompetanse og som del av kompetanseutviklingsprogram. Nurse Competence
Scale (NCS) ble utvilket av Meretoja m fl i Finland på starten av 2000-tallet, og er benyttet i
mange land i flere verdensdeler og for ulike formål. NCS bygger på Benners domener for
praksis og inneholder 73 påstander som besvarer i VAS-skala. Det er ikke gjort noen testing av
NCS etter at originalartikkelen ble publisert i 2004.
Mål/Hensikt: Hensikten med studien var å teste validiteten i Nurse Competence Scale i en
norsk kontekst.
Materiale og metode: Data fra 593 nyutdannede sykepleiere var grunnlag for analyser ved
hjelp av PASW Statistics 18 og AMOS. Bekreftende faktoranalyse og utforskende
faktoranalyser ble gjennomført. Monte Carlo PA test ble brukt for å bestemme antall
komponenter i utforskende faktoranalyse (EFA). Oblique rotasjon ble benyttet i EFA for å ta
høyde for korrelasjon mellom komponentene.
Resultater: Den bekreftende faktoranalysen kunne ikke bekrefte NCS’s originale struktur.
Utforskende faktoranalyse (Principal Component Analysis) resulterte i reduksjon av antall items
fra 73 til 46. Disse 43 items ladet til fem komponenter, som ble benevnt Planning and delivery of
care (11 items), Teaching functions (12 items), Professional leadership (11 items), Research
utilization and nursing values (9 items) og Profesisonal awareness (3 items). Cronbach’s alfa
verdiene varierte fra 0.73 til 0.92.
Konklusjon: Studien viser viktigheten av å teste et instrument etter oversettelse til annet språk.
Videre utvikling av den norske versjonen av NCS anbefales, spesielt bør det vurderes å
inkludere items om pasientsikkerhet. Skjemaet bør testes ut med et bredere sammensatt utvalg.