1. No category

Stamposten
Medlemsblad for Norsk interesseforening for stamme (NIFS)
Nr 4/2014 - desember 2014
Shapiros suksess
– Vi blir fortalt alt vi ikke skal gjøre. Hvordan skal vi da forstå hva vi skal gjøre? spør David Shapiro. Under
Høstweekend fortalte han sin egen stammehistorie og hvordan han i 37 har hjulpet andre som stammer. Først
kartlegger Shapiro personen, deretter behandler han personen som stammer.
Side 4-8
Psykoterapi og stamming
Bred mediedekning
– Vær mer kritisk til hva du selv tror andre tenker
om deg. For du vet ikke hva de tenker, mener den
danske logopeden og psykoterapeuten Lise Reitz.
I forbindelse med den internasjonale stammedagen
22. oktober var NIFS representert i ti aviser og i fem
radioinnslag. Det er en økning fra i fjor. I tillegg stod
lokallaget i Trondheim på stand og delte ut 80 kopper
med gratis kaffe, Twist, og over 100 brosjyrer.
Side 9
Side 20
Stamposten
Stamposten
Økt aktivitet,
med redusert
støtte i 2014
Hvilken høst
dette har vært,
dere!
BJØRN ERIK SÆTTEM
Styreleder i NIFS
Innhold:
SIDE 4-8: David Shapiro på
Høstwweekend: «Jeg stammet
i mine drømmer» og Behandler
personen, ikke stammingen
SIDE 9: – Bli fortrolig med din egen
fiende
SIDE 10: Rekrutterte logopeder
SIDE 11: Slik er taleflytundervisningen
SIDE 12-13: Foreleste for
logopedene
SIDE 14-15: Til Island på Nordisk
SIDE 16: Symposium og STUREN
SIDE 17: Den islandske
presidenten
SIDE 18: På tokt i Vesterled
SIDE 21: Husker du han som
stammet på skolen?
SIDE 22: Planlegger antologi om
stamming
SIDE 23: Beklager logopedangrep
SIDE 24: Nytt medlemsregister
SIDE 25: Vi stammer på sosiale
medier
SIDE 26: Vi stammer i pressen
SIDE 27: Min stammehistorie:
Guttorm Nilsen
Bidragsytere i dette nummer:
Linn Stokke Guttormsen
Geir Sand Nilsen
Minja Jovanovic
Liv Marit Goldstein
Paul Goldstein
Jon-Øivind Finbråten
Thomas Folkestad
Ronny Hansen
Guttorm Nilsen
Bjørn Erik Sættem
MARTIN AASEN WRIGHT
Redaktør av Stamposten
D
et er mye positivt som skjer i
NIFS for tiden. Vi teller over 300
medlemmer, vi har rekorddeltagelse på arrangementene, vi har utvidet
kontakten med logopedutdanningene og
likepersonene våre opplever en vekst i
antall henvendelser. Likevel har vi fått redusert tilskudd fra myndighetene i 2014.
Men i 2015 er vi lovet at tilskuddene er
tilbake på normale nivåer igjen.
Den dårlige nyheten fikk styret i NIFS
på sensommeren. Årsaken til halveringen
av driftstilskudd i 2014 er at det er medlemsmassen i 2012 som danner grunnlaget for tilskuddet vi mottar i 2014. Og i
2012 var vi kun 211 medlemmer.
For ett års tid siden kom det nemlig nye regler fra Barne, ungdoms og
familiedirektoratet, som sier at foreninger
som vår må ha minst 250 medlemmer for
å få offentlige tilskudd. Tilskuddet skal
dessuten baseres på langt flere faktorer
enn før. I tillegg til antall (relevante) medlemmer, teller også antall likepersoner og
antall lokallag, og deres respektive aktiviteter. Dette er noe av forklaringen til at
NIFS nå legger betydelig innsats på å øke
aktiviteten når det gjelder likepersoner
og lokallag. I tillegg mener vi dette er et
verdifullt tilbud til medlemmene våre.
Styret i NIFS fant halveringen av
driftstilskuddet urimelig og sendte inn en
klage. Vi argumenterte med at vi tolket
regelverket slik at vi var omfattet av overgangsregler, og at et nytt regelverk ikke
kunne ha tilbakevirkende kraft. Vi skrev
også at vi allerede i 2013 var over grensen
på 250 medlemmer – og at veksten i medlemsmasse og aktiviteter fortsetter i 2014.
I midten av november fikk vi vite at
klagen ikke er tatt til følge. Det innebærer
170.000 kroner i lavere inntekter enn vi
hadde budsjettert med. Det var et skudd
for baugen for styret.
Heldigvis har NIFS en sunn økonomi
og en god egenkapital. Styret mener vi
kan gjennomføre neste års aktiviteter som
planlagt.
Styret har også vært flinke til å søke
om tilskudd og stipender de seneste
årene. I fjor mottok vi 340.000 kroner i
støtte fra Extrastiftelsen, til prosjektet “Å
være voksen – og stamme”. Målet med
prosjektet er å kartlegge hvordan det er å
leve et langt liv med stamming. Prosjektet har hatt flere samlinger med 15-20
deltagere pluss fagfolk fra Høgskolen i
Oslo/Akershus og Statped Bredtvet, og
nærmer seg sluttfasen nå.
I år har vi fått tilskudd og stipender
37.500 kr fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet, samt 20.000 kr fra pensjonsleverandøren Storebrand. Pengene fikk vi
til den meget vellykkede Familieweekenden vi arrangerte på Gjøvik. De to siste
summene har vi ikke hadde budsjettert
med, så de veier litt opp for det tapte
driftstilskuddet.
Vi har fått løfte fra Barne, ungdoms
og familiedirektoratet om at tilskuddet
for 2015 baseres på medlemsmassen og
aktivitetsnivået i 2013. Dermed vil vi
raskt være oppe på normale tilskuddsnivåer igjen. Vi håper og forventer også
at den økte aktiviteten vil slå ut i høyere
tilskuddsbeløp etter hvert.
Vi depper ikke lenge i NIFS. Vi løfter
blikket og tenker på alt det positive vi
har fått til den siste tiden. Vi gleder oss til
årsmøtet 14.-15. mars i Oslo og til sommerens familiecamp!
Sett av 14.-15. mars til årsmøtehelg
2
Stamposten
Redaktør:
Martin Aasen Wright
[email protected]
984 30 273
Redaksjon:
Jon-Øivind Finbråten
[email protected]
Oscar Aaslund Hovin
[email protected]
Bjørn Erik Sættem
[email protected]
Utgiver:
Norsk interesseforening for stamme
(NIFS)
Trykkeri:
Land Trykkeri AS
Opplag:
400
Materiellfrister:
Nr. 1/15: 1. mars
Nr. 2/15: 1. juni
Nr. 3/15: 1. september
Nr. 4/15: 1. desember
Oppslagsbilde forside:
Martin Aasen Wright
N
år vi har en høst som dette, er det
gøy å lage medlemsblad. Stort
besøk fra USA til Høstweekend,
og rekordoppslutning. Rekordmange
aviser og medier som dekket den internasjonale stammedagen.
Dette kommer ikke uten grunn. Det er
ene og alene på grunn av engasjementet
som er i foreningen. Jo større engasjement, desto bedre medlemsblad. La oss si
det så enkelt.
Høsten har handlet mye om fine
ord som motivasjon, mental trening og
hvordan du kan overvinne frykten for å
stamme. Dette er jo moteord, men la oss
dvele litt ved begrepene.
Suksess er motstykket til frykt. Den
beste måten å jobbe med frykten på er
å gi muligheten til å oppnå suksess. Vi
frykter fremtiden på grunn av fortidens
nederlag, mener David Shapiro. Stamming er forbundet med frykt, det er slik
hjernen opererer, mener Lise Reitz.
Shapiro stammet i sine drømmer og
har klart å overvinne frykten for å stamme. Reitz er logoped og psykoterapeut.
De mener begge at stamming handler om
dine egne negative tanker om å stamme.
Shapiro og Reitz legger vekt på personens
følelser om egen stamming i sin terapi.
Klarer vi å snu de negative følelsene,
spør de oss? Ja, klarer vi det? Vil vi det?
Hva Shapiro og Reitz tenker og hvordan
de jobber med personer som stammer,
kan du lese om i dette nummeret. Fellesnevneren er at de tror på at mental
trening kan hjelpe oss som stammer til å
få et bedre liv.
Samtlige tilbakemeldinger fra logopeder, logopedstudenter og medlemmer
på seminarene med Shaprio og Reitz
har vært positive. Vi vil høre mer om
hvordan stamming oppleves i hverdagen,
hvilken innvirkning det har på oss. Hvilke hindringer møter vi? Hvordan synes
vi det er å stamme? Selv om vi kan aldri
så mye om det vil vi stadig lære mer. Det
gjør oss mer reflekterte. Det er positivt at
såpass mange logopeder og -studenter
deltar på NIFS’ arrangementer og viser så
stor interesse for stamming og løpsk tale.
Husk det, det er vi som stammer som
sitter på førstehåndskunnskapen. Vil du
som logoped eller logopedstudent vite
mer om taleflytvansker, snakk med oss!
I høst har NIFS holdt foredrag for
studentene ved universitetet i Oslo og
for Akershus logopedlag. Vi har fortalt
om vår egen stamming og gitt innspill
til logopedene og -studentene. NIFS skal
tilbake til logopedstudentene i Oslo for
andre gang på nyåret for å fortelle enda
mer og svare på spørsmål. Studentene
nærmest krevde det.
Er ikke det fantastisk? Statped kutter
ned antall logopedstillinger, mens logopedstudentene vil lære enda mer om
stamming og løpsk tale, fra oss som kan
mest om stamming, vi som stammer.
Interessen for stamming, også blant
personer som ikke stammer er der. Det
viser den internasjonale stammedagen.
Ikke kun med tanke på antall oppslag i
media, men også når vi ser på tilbakemeldingene på sosiale medier. Det er
kanskje slik at de som ikke stammer, er
ikke nødvendigvis fiendtlig innstilt til oss
som stammer, de bare vet ikke så mye
om stamming og «tråkker feil». Vi kan
potensielt oppleve det som nedverdigende eller som mobbing. Hva kan vi gjøre
med det?
NIFS er inne i en god flyt nå. Flere
medlemmer, flere som deltar på arrangementer. Mer synlig i media. Stor interesse
fra logopedmiljøet. Jo mer informasjon og
åpenhet vi sprer om stamming, desto mer
kan vi bryte ned tabuer og misforståelser.
Og hva gir det oss? Mer selvtillit.
3
Stamposten
Stamposten
PÅ HØSTWEEKEND I OSLO: David Shapiro
«Jeg stammet
i mine drømmer»
Det eneste levende
vesenet David Shapiro
kunne snakke med, var
hunden «Buddy». Shapiro
klarte å overvinne frykten
for å stamme ved hjelp av
«Buddy», bestefar Joseph
og kona Kay. Ikke
stammebehandling.
Martin Aasen Wright
– Jeg stammet også i mine drømmer. Jeg
må anstrenge meg for å holde tårene tilbake, sier David Shapiro (60) og forteller
om sønnen Aaron.
Det er stille på Thon Hotell Opera.
Det er Høstweekend med NIFS. Alle ser
på professor David Shapiro som er kommet fra USA bare for å snakke med oss.
Om hva det vil si å stamme.
Shapiro trekker pusten. Blir stille. Ser
ned i papirene. Trekker pusten igjen. Ser
på oss.
– Når jeg demonstrerer stamming for
dere nå, er det ikke skuespill. Dette er
ekte stamming. Stamming vil si at min
sønn heter Aa-aa-aa-ron. Aaron. Vi må
være stolte av hvem vi er, og sette pris
på våre seire, sier han med en sårhet i
stemmen.
DAVID SHAPIRO: – I dag er jeg en veldig lykkelig mann. Foto: Martin Aasen Wright
David og «Buddy»
David Shaprio er ansett for å være en
av de fremste ekspertene på stamming.
Han har stammet hele sitt liv og har i 37
år hjulpet andre mennesker som stammer. Under hele foredraget snakker han
flytende. Selv vi som er trent på å høre de
minste blokkeringer hører ingenting. Shapiro fleiper med oss, smiler. Ber oss om å
kalle ham David, ikke professor Shapiro.
Han skravler med oss i pausene.
Når han forteller om sønnen Aaron,
stammer han. Shapiro har tårer i øynene.
– «Buddy» var det eneste levende ve-
4
senet på denne jord jeg kunne prate med.
Noen ganger var stamming så vondt
at «Buddy» og jeg ville gå inn i skogen
og sovne sammen i solen. Jeg følte meg
alltid bedre etterpå når jeg visste at jeg
våknet med «Buddy» liggende ved siden
av meg og med solen i ansiktet, forteller
han.
Hunden fikk Shapiro da han var tre
uker gammel. I tillegg til «Buddy», var
det en kamerat som ikke lo av ham, Billy.
Bestefaren Joseph og én logoped var
viktige støttespillere i barne- og ungdomsårene til David Shapiro. Logopeden
krevde ikke høytlesing og Joseph elsket
lille David akkurat slik han var.
Da David var 17 år gammel, mistet
han «Buddy», Billy, Joseph og logopeden.
– Det var et hardt år, minnes David
med en sår stemme.
Ikke stammebehandling
David Shapiro retter en pekefinger mot
logopedene som kun er opptatt av behandlingsmetoder og den nyeste faglitteraturen. Det var ikke tradisjonell stammebehandling som hjalp ham til å overvinne
frykten for å stamme.
– Hvordan kunne logopeder få meg
til å snakke flytende, når de ikke var
interessert i å forstå hva stamming gjorde
med meg? Hvorfor var de ikke interessert? spør Shapiro retorisk.
– Hvordan kunne de forstå min ensomhet når jeg løp inn i skogen?
Han definerer hunden «Buddy»,
bestefaren Joseph, kameraten Billy og
logopeden som sine klipper i livet. Støttespillere som fikk ham til å holde motivasjonen oppe. Logopeden så David, hvem
han var. David fikk gå tur med «Buddy»,
David måtte ikke presses til å lese høyt.
– Hvorfor leter logopeder etter den
riktige løsningen på feil sted? Det vi
velger å tro på, eller ikke tro på, legger
grunnlaget for hva vi oppfatter av hva
det vil si å stamme. Det blir feil når
kliniske data om stamming blir viktigere
enn hvordan det oppleves å stamme.
Shapiro oppfordrer personer som
stammer til å organisere seg og møte
logopeder for å fortelle dem hva det vil si
å stamme.
– Det dere gjør er helt avgjørende.
Dere kan komme sammen og dele erfaringer, snakke sammen og drømme om
fremtiden, sier han.
Davids drøm
– Det å drømme er en del av min seier.
Det å snakke fritt er ikke bare din frihet,
men din rett. Du skal føle deg fri til å
snakke slik du selv vil, uavhengig av om
du har kontroll på taleflyten, så lenge du
ikke lar deg styre av andre rundt deg,
sier David Shapiro.
– Jeg vil at du skal føle deg like god
og viktig som alle andre. Stamming må
ikke definere hvem du er. Bare du skal
kunne definere hvem du er som person.
David Shapiro forteller om sin kamp
mot stammingen i fem kapitler. På skolen
ble han mobbet. Lærerne lo av ham når
han ikke klarte å si navnet sitt. David fikk
F på muntlig eksamen på college fordi
han stammet. David Shaprio ser på oss:
– Det er sårende å bli mobbet. Jeg var
en god gutt. Jeg sloss ikke, jeg dukket.
Hvis jeg så Steven i dag, ville jeg ha slått
ham ned i bakken.
– Det er sårende at lærerne lo av at jeg
ikke klarte å si navnet mitt eller lese høyt.
– Det er sårende at læreren sa at jeg
ikke skulle få panikk, og da jeg svarte at
jeg får ikke panikk, slo læreren meg så
hardt at jeg falt ned på gulvet.
På college begynte Shapiro å oppleve
suksess. Stammingen ble gradvis et mindre hinder. Han ble valgt til tillitsvalgt,
og måtte holde en tale for 100 mennesker.
Dette var Shapiros første erfaring med
kontrollerbar taleflyt. De 100 tilhørerne
visste ikke at han stammet.
– Jeg applauderte meg selv for det jeg
gjorde bra, sier David Shapiro.
Det som forandret livet hans for alltid
var kona Kay.
– Hun brydde seg ikke om at jeg
stammet. Hun har vært min kjæreste og
kone for 31 år. Jeg blir kalt «pappa» og
«kjære». Familien min gir meg motivasjon og glede, smiler David Shapiro.
– I dag er jeg en veldig lykkelig mann.
[email protected]
5
Stamposten
Stamposten
PÅ HØSTWEEKEND I OSLO: David Shapiro
Behandler personen,
ikke stammingen
DRIVKRAFT: Liv Marit og Paul Goldstein stod bak Shapiros Norgesbesøk. Her sammen med styreleder Bjørn Erik Sættem.
REKORD: 60 stykker hadde meldt seg på lørdag; David Shapiro fortalte om sin stamming og kliniske behandling.
Alle foto: Martin Aasen Wright
OSLO-GRUPPE: Thomas Folkestad.
MEDLEMMER: Ronny Hansen.
Før David Shapiro starter
behandlingen, kartlegger
han personen. Shapiro
legger vekt på opplevelsen
av suksess.
oss, styrker oss som mennesker. Frykten
trenger ikke å kontrollere oss hvis vi ikke
lar frykten ta kontrollen over oss.
I sin behandling starter David Shapiro alltid med å kartlegge personen, ikke
bare personens stamming. Shapiro legger
vekt på hva klienten mestrer, ikke hva
klienten mislykkes med.
Et enkelt eksempel: hvis personen har
85 prosent taleflyt og 15 prosent blokkeringer, griper Shapiro tak i det positive,
med andre ord 85-prosenten.
Til klientene sier han: «Ikke tro på hva
jeg sier, tro på deg selv».
David Shapiro tar alltid tak i klientens
suksess. I sin behandling gir han klienten gradvis mer og større utfordringer.
Suksess skaper suksess, ifølge David
Shapiro. Jo mer suksess, desto færre
blokkeringer. Klienten går fra «jeg kan
ikke, jeg vil ikke», via et nøytralt stadium
til «jeg kan».
– Du tenker: «Jeg kan klare det, fordi
jeg har oppnådd mer og mer suksess. Jeg
kan ikke feile», forklarer Shapiro.
En som stammer relaterer opplevelser
i nåtid og fremtid med negative erfaringer i fortiden, ifølge Shapiro. «Jeg vil alltid stamme fordi jeg alltid har stammet.
Hvorfor skjer dette med meg?».
flytende ord og setninger og fremhever
det overfor klienten. Rollespill og andre
øvelser er så virkelighetsnære som mulig.
Klienten blir ikke presset til noe hun
ikke vil. Læring er ikke å fortelle, ifølge
Shapiro.
Hver gang klienten opplever suksess,
skal hun notere det ned. Ordene, menneskene, hva som var bra. I begynnelsen
en gang om dagen, deretter to, så tre osv.
Suksessen relateres til noe konkret. Opplevde hun suksess da hun drakk kaffe,
forbinder hun «kaffe» med suksess.
Ifølge David Shapiro handler stamming
om hele personen – følelser, oppførsel og
tanker om ens egen stamming påvirker
hverandre og dermed stammingen.
Hvorfor er kun atferd knyttet til
Martin Aasen Wright
– Suksess er motstykket til frykt. Den
beste måten å jobbe med frykten på er
å gi muligheten til å oppnå suksess. Vi
frykter fremtiden på grunn av fortidens
nederlag, sier David Shapiro, professor i
kommunikasjonsvitenskap og -vansker
ved Western University i North Carolina,
USA, til Stamposten.
Under Høstweekend-seminaret i oktober satte David Shapiro spørsmålstegn
ved hva det vil si å stamme? Hva betyr
det for deg?
Shapiro definerer ikke sine kliniske
metoder som Den store løsningen for å få
folk til å slutte å stamme. Han behandler
heller ikke hver enkel klient likt, men individuelt. Det som er fellesnevneren er at
Shapiro først blir kjent med personen ved
å undersøke hva slags stamming vedkommende har og hvordan den påvirker
personens liv, hvilke følelser som kan
relateres til stammingen, og hva personen
ønsker å oppnå.
– Jeg gir folk som stammer en mulighet til å oppleve suksess. Hvis de ikke
opplever suksess, gjør jeg noe galt, sier
han.
«Jeg kan ikke, jeg kan»
Stamming er ikke bare blokkeringer av
ord og lyder. Stamming er forbundet
med frykt. Frykten for å stamme, hva andre tenker om oss. Frykten hemmer ikke
så lenge vi tar valget med å konfrontere
frykten, mener Shapiro.
– Dette betyr at vi kan klare det! Først
må vi erkjenne frykten. Deretter konfronterer vi frykten og vi fortsetter med det,
sier han.
– Selv om det meste i livet er godt
kan de utfordringene vi møter oppleves
som vanskelige. Og over tid kan de forme
vår personlighet. Det som ikke skader
6
Følelser og tanker
Shapiros behandling starter med ukentlige møter, etterhvert færre og lengre
møter. Klienten skal gjøre øvelser mellom
hvert møte. Shapiro legger vekt på
7
Stamposten
Stamposten
PÅ HØSTWEEKEND I OSLO: David Shapiro
stamming? spør David Shapiro. Hvorfor
ikke følelser og tanker? Hva vil det si å
stamme?
– Vi blir fortalt alt vi ikke skal gjøre.
Hvordan skal vi da forstå hva vi skal
gjøre?
Større samarbeid
«Identifiser hva klienten gjør riktig, ikke
hva klienten gjør feil». David Shapiro
gjentar setningen flere ganger under
intervjuet.
– De fleste logopeder kartlegger hvilke ord og lyder klienten stammer på og
forsøker å eliminere bort blokkeringene.
Jeg gjør ikke det, sier David Shapiro.
– Sammen med personen som
stammer peker vi på hva han gjør når
han snakker flytende. Jeg gjør dem mer
bevisste på hva de gjør riktig og får dem
til å gjøre det oftere.
Shapiro er opptatt av «evenness, gentle, natural». Personer som stammer kan
senke hastigheten for å unngå stamming,
men problemet er ikke at de snakker
sakte, det er at de snakker med ujevn
hastighet (evenness in rate). Har de ingen
spenninger, stammer de ikke (gentle of
onset). Alle som stammer vil høres naturlig ut når de snakker (natural).
Først noterer David Shapiro hva klienten gjør bra. Senere skjønner klienten
selv hva hun gjør bra, og forteller Shapiro
hva som er «easy, gentle, natural».
Shapiro samarbeider også med klientens nærmeste for at de skal få en bredere
innsikt i hva det betyr å stamme.
– Hvis jeg bare samarbeidet med
personen som stammet, hvordan skal de
nærmeste da kunne forstå hvordan de
skal forholde seg til stammingen? spør
David Shapiro.
Tilbakefall
Logoped. McGuire-kurs. De fleste som
stammer vil på et eller annet tidspunkt
møte sin gamle fiende igjen, forklarer
David Shapiro. Derfor forbereder han
sine klienter på det.
David Shapiro har hatt tilbakefall.
Han forteller om en episode ved universitetet i North Carolina. Han skal presentere studentene sine. Det er flere hundre
mennesker i aulaen. Sammen med flere
andre ledere ved universitetet står David
Shapiro på rekke. Presentasjonsrunden
går raskt. Alle sier navnet sitt. Det er
Shapiros tur. Han får en myk blokkering
på «d».
– Jeg skulle til å si «David Shapiro»,
sier Shapiro.
– Og, en tulling sier: «David! David
Shapiro. Say it!».
Under det påfølgende møtet fikk ikke
Shapiro med seg et eneste ord. I ettertid
innså han at den episoden ikke handlet om ham selv, men personen som sa
navnet hans.
– Jeg likte ikke denne fyren før, jeg
liker ham ikke nå.
Ifølge David Shapiro er det slike episoder vi som stammer må være forberedt
på.
– Tilbakefall vil alltid skje. Det er
forutsigbart. Derfor må stammebehandlingsprogrammer forberede deltakerne
på hva de skal gjøre når de en gang får
tilbakefall og hvordan de skal opprettholde taleflyten, sier David Shapiro.
[email protected]
– Hva lærte du av David Shapiro?
Deborah Ulvestad (27),
logopedstudent
Eline Hønsen (24),
logopedstudent
Minja Jovanovic (25),
NIFS-medlem
– For meg som ikke
hadde kjennskap
til stamming, synes
jeg det er lærerikt. Stamming er
individuelt. Det er
viktig å se individet
før man begynner
stammebehandling.
Hvis mer informasjon om stamming,
desto bedre. Jeg synes stamming er et
veldig spennende fagfelt.
– Seminaret var
veldig bra! Det
handler om å få det
personlige aspektet.
Vi får en forståelse
for hva stamming
betyr for folk.
Logopeder må se
stamming gjennom
andres øyne, personen som stammer.
– Jeg synes Høstweekend har vært
kjempebra! Det
har vært spennende å oppdage
David Shapiro og
høre hans bevegende historie
om «Buddy», og
gruppesamtalene.
Som pedagog har
helgen vært inspirerende. Kunnskapen er
overførbar.
Henriette Brørby (31),
logopedstudent og sanger
Georg Steffensen (22),
NIFS-medlem
Azad Mirui (32),
NIFS-medlem
– Vi treffer mange personer som
stammer og hører
mange historier.
Det er inspirerende
når Shapiro forteller hvor langt han
er kommet. Vårt
største ønske er å
hjelpe, og ofte hører
vi om personer som
stammer som har dårlig erfaring med logopeder. Jeg vil vite om hva jeg skal gjøre
for å bli en bedre logoped.
– David Shapiro er
veltalende og god
på presentasjon.
Det er interessant
å lære om andre
behandlingsformer
for å få et annet
perspektiv.
– Det har vært
interessant å delta
på seminaret med
David Shapiro og
høre om hans metoder og erfaringer.
Jeg lærer mye av
det. I tillegg blir jeg
kjent med andre
likesinnede. Det er
hyggelig og sosialt
at det finnes andre i samme situasjon.
TEKNIKK OG PSYKOLOGI: Lise Reitz kombinerer taletekniske øvelser med EFT. Foto: Martin Aasen Wright
– Bli fortrolig med fienden
Det kan være vanskelig å
vise hvem vi faktisk er når
vi skammer oss over egen
stamming, mener den
danske logopeden Lise
Reitz. Møt din egen frykt,
oppfordrer hun.
Martin Aasen Wright
– Skam handler om å vise hvem vi er,
angsten for å vise det vi skammer oss
mest over, frykten for å vise stammingen,
og hvordan andre mennesker vurderer
oss, sier Lise Reitz i sitt foredrag på Thon
Hotell Opera.
NIFS arrangerte seminaret 45 +,
å være voksen og stamme den første
helgen i november. Lise Reitz er utdannet logoped fra Københavns universitet
og psykoterapeut fra EFT-instituttet i
Danmark.
Skyldfølelse og frykt
EFT (Emotional Freedom Techniques)
er enkelt sagt en teknikk for lindring av
vonde følelser, ifølge eft.no. EFT er en
syntese mellom tradisjonell kinesisk medisin og moderne kunnskap om hvordan
menneskekroppen fungerer. Nettsiden
skriver at EFT er dramatisk forskjellig fra
konvensjonell terapeutisk praksis, og det
er derfor vi ser at EFT ofte fungerer der
8
annen behandling ikke har gitt effekt.
Reitz kombinerer taletekniske øvelser
med EFT i sin stammebehandling. Hun
har jobbet som logoped i 21 år. Ifølge Lise
Reitz har vi som mennesker en overdreven frykt for hva andre tenker om oss.
Det er et premiss i vår evolusjon og styrende for oss. Fordi vi stammer, frykter vi
det å være annerledes, mener Reitz.
– Mange som stammer sier at de har
problemer med å bruke stammemodifiserende redskaper i hverdagen når det
virkelig gjelder. Mange som stammer har
skyldfølelse, sier hun.
Lise Reitz stiller spørsmålet: hvordan
fungerer hjernen når vi føler oss utrygge
og når andre vurderer oss? Hjernen vil
jobbe for å få oss til å føle oss trygge. Så
hva gjør vi når vi får en blokkering? Det
er glemt, forklarer Reitz.
Indre stemme
– Vi begynner å unngå. Vår gamle stamming dukker opp og vi sier til oss selv:
«Jeg er dyktig nok». Vi sitter igjen med en
skyldfølelse. Hjernen har gått i den gamle
overlevelsesmodus.
– Stamming er forbundet med frykt,
det er slik hjernen opererer.
– Hva kan vi gjøre selv for å bli mer trygg
i en stresset situasjon?
– Vær mer kritisk til hva du selv tror
andre tenker om deg. For du vet ikke hva
de tenker, svarer hun.
I sin logopedi spør Lise Reitz: Hva
betyr stammingen for deg? Følelsene og
tankene våre tror vi på, men de trenger
ikke å være sanne. Er det alternativer?
Kan jeg se på det annerledes?
– Følelser er et produkt av vår hjerne,
men ikke nødvendigvis et uttrykk for
hvem vi er. Hvis jeg endrer tanker knyttet
til en bestemt situasjon, så er jeg i den
samme situasjonen på en annen måte.
Det handler om hvordan vi vurderer hver
situasjon vi går inn i.
– Lag deg en forestillingsfigur som gir
deg uforbeholden støtte og som har mye
visdom og styrke. Et alternativ til din
indre negative stemme.
Hvor kommer den negative stemmen
fra? I hvilke situasjoner dukker den opp?
Hvorfor tenker jeg så kritisk om meg
selv?
Reitz spør sine klienter: «Er det brukbart for deg å tenke så kritisk?».
– Stemmen skal anerkjenne deg for at
du gjør ditt beste. Vi er feilbarlige, vi kan
ikke være perfekte.
Hvor er jeg i min stammeutvikling?
Hvor kan jeg hente hjelp? Og, ha mot til å
oppsøke hjelp hos profesjonelle så vel hos
venner og familie, oppfordrer Reitz.
Det er lov å feile, mener Reitz. Sett
deg realistiske og oppnåelige mål.
– Vi blir skuffet og irritert. Vær med
de følelsene, ikke skyv dem vekk. Bli
fortrolig med din egen fiende, oppfordrer
hun.
– På tross av frykten er det viktig å
vise hvem vi er og si det vi mener. Jeg
kan se på frykten, «ja, du er der», men jeg
snakker likevel. Da går tankene vekk fra
hva andre mener om deg.
[email protected]
9
Stamposten
Stamposten
endringen må reverseres, slik ar flere kan
henvise stamme til logoped.
For det andre må opplæringsloven bli
mer forpliktende. Retten til logopedtjenester er hjemlet i opplæringsloven, men
den oppleves som lite forpliktende av
kommunene. Videre må Statped (Statlig
spesialpedagogisk tjeneste) satse mer på
taleflytvansker. I dag har Statped 5-6 logopedstillinger. Før 2000 var det dobbelt
så mange.
Fra 2013 er det kun PPT (Pedagogisk-psykologisk tjeneste) som kan henvise personer som stammer til logoped. Før
hadde også leger og psykologer denne
hjemmelen.
Positiv erfaring
Det er over 40.000 mennesker i Norge
som stammer, rundt dobbelt så mange
har løpsk tale. Det er omtrent like mange
individuelle erfaringer med stamming
som det er folk som stammer.
Bjørn Erik Sættem og undertegnede
er blant de heldige. Vi har i hovedsak
positiv erfaring med den logopedbehandlingen vi fikk i barne- og ungdomsårene.
I voksen alder var vi med på McGuire-kurs, som vi har hatt stort utbytte av.
I McGuire-programmet har vi lært
Rekrutterte logopeder
Martin Aasen Wright og
Bjørn Erik Sættem
I løpet av en time foreleste styreleder
i Norsk interesseforening for stamme
(NIFS), Bjørn Erik Sættem og undertegnede (redaktør av Stamposten) om
stamming og NIFS, samt at vi fortalte
hver vår stammehistorie. Vi ble invitert
av doktorgradsstipendiat ved Institutt for
spesialpedagogikk, Linn Stokke Guttormsen, som har ansvaret for taleflytforelesningene.
23 førsteårsstudenter lærte tirsdag
30. september litt mer om hva stamming
og løpsk tale er, og fikk et innblikk i
forskjellige behandlingsmetoder. I tillegg
presenterte vi kampsakene til NIFS, og la
særlig vekt på erfaringen foreldre til barn
som stammer har og at betydningen av
tidlig behandling.
28 timer om taleflytvansker
Logopedi er et toårig masterstudium, der
studentene får undervisning i fire emner:
1. Afasi, dysfasi og andre kognitive
vansker etter hjerneskade.
2. Språkvansker hos barn.
3. Taleflytvansker; stamming og løpsk
tale.
4. Stemmevansker.
Studentene hadde forrige studieår 28
timer om stamming og løpsk tale og et
seminar før eksamen. De har 2-3 uker
praksis innenfor feltet, i tillegg må de
skrive et arbeidskrav i taleflyt.
Sættem (42) og undertegnede (38) har
begge stammet siden vi begynte å snakke. I tillegg til at vi begge stammer, har vi
noe løpsk tale. Løpsk tale er stammingens
ukjente fetter, fortalte vi.
Barn uten logopedhjelp
Vi brukte begge to eksempler fra da vi
gikk på barneskolen. At vi gruet oss for
å lese høyt i timen, at andre elever på
skolen prøvde å mobbe oss. Den første
familiecampen hadde 42 deltakere den
siste helgen i juni på Gjøvik. Halvparten
var barn under 16 år.
[email protected]
[email protected]
Slik er taleflytundervisningen
FORELESTE: Styreleder Bjørn Erik Sættem (t.v.) og Martin Aasen Wright. Foto: Linn Stokke Guttormsen
Forrige studieår hadde
logopedstudentene i Oslo
28 timer om stamming og
løpsk tale. Årets studenter
lærte om taleflytvansker
og behovet for et bedre
logopedtilbud av NIFS.
teknikker som gir oss kontroll over
stammingen. Kurset er basert på allerede kjente behandlingsmetoder. Det er
kombinasjonen av de ulike teknikkene
som skiller kurset fra konvensjonell logopedbehandling. McGuire-programmet
krever hardt arbeid og høy selvdisiplin,
og oppfordrer personen som stammer
til å oppsøke situasjoner der frykten for
å stamme er sterk. Derfor passer ikke
McGuire-programmet nødvendigvis for
alle som stammer.
Avslutningsvis oppfordret vi de ferske logopedstudentene til hvilke masteroppgaver de kunne skrive om stamming,
basert på blant annet et Facebook-innlegg
fra en logopedstudent i vår som spurte
NIFS’ medlemmer om hva som kunne
være en god problemstilling. Studenten
fikk 28 svar.
Emnene var blant annet behandlingstilbudet i kommunene, langtidseffekter
av ulike behandlingsmetoder, å leve med
stamming i familien («hva om pappa
ikke kan si navnet sitt?») og gruppebasert
behandling vs. individuell behandling.
Et annet tema var hvilke erfaringer
har foreldre av barn som stammer? NIFS
har gjennom årene vært i kontakt med
mange frustrerte og fortvilte foreldre
som ikke vet hvor de skal henvende seg,
særlig i små kommuner. Det kan ta over
ett år før barna får logopedhjelp, og det er
ikke da sikkert at logopeden har erfaring
med stamming.
• Foreldre som NIFS har vært i
kontakt med, forteller at de:
• Ser at barnet sliter, men aner ikke
hva de skal gjøre.
• Vet ikke hvordan de skal finne
behandlingstilbud.
• Enkelte foreldre tror alle logopeder kan stamming, noe som ikke
stemmer.
• Foreldrene ønsker å møte andre
familier med barn som stammer.
Flere logopeder
NIFS har fire prioriterte kampsaker. For
det første er det behov for flere logopeder
i kommunene som kan hjelpe personer
som stammer. I dag er det slik at bosted
kan avgjøre om familien får hjelp eller
ikke. Slik skal det ikke være! Og selv
om det skulle utdannes nok logopeder i
Norge, ansettes det for få i kommunene
til å jobbe med stamming. NIFS mener at
10
Taleflytundervisningen for logopedstudenter ved Institutt for spesialpedagogikk (ISP) strekker seg over to
semestre. I tillegg til forelesningene,
inkluderes også case-basert læring, arbeidskrav og praksis i 2-3 uker innenfor
fagfeltet.
Forelesningsrekken starter med en
innføring i hva stamming er og hvordan
stamming utvikles. Undervisningen tar
utgangspunkt i ulike teoretiske tilnærminger til stamming, med hovedfokus
på stamming som en multifaktoriell
vanske. Det vektlegges at studentene skal
få en god teoretisk forståelse av vansken,
sammen med en forståelse av hvordan
vansken kan behandles. Studentene lærer
videre om hvordan stamming utredes
og ulike behandlingsprogrammer som
anbefales for barn og voksne. Eksempler
på dette er Lidcombe programmet, PCI
og Camperdown. Det fokuseres på at
studentene skal lære hvordan man som
logoped jobber evidensbasert, men samtidig individualisert.
En obligatorisk del av undervisningen er forelesninger med gjennomgang
av ulike taleflyt-teknikker, etterfulgt av
at studentene praktiserer teknikkene.
I så måte har undervisningen et todelt
kompetansefokus; utvikle studentenes
kunnskap basert på en teoretisk forståelse av vansken, og gi studentene en
mer praksisrettet ferdighetsutvikling. I
forelesningsrekken om taleflytvansker
har stamming vært hovedfokus, men
kunnskap om løpsk tale har også blitt
vektlagt. Undervisningen om løpsk
tale har fokusert på hvordan løpsk tale
defineres, sameksistens av løpsk tale og
stamming, hva løpsk tale er og utredning
og behandling av løpsk tale. Å behandle
stamming kan oppleves som utfordrende for logopeder, muligens spesielt for
nyutdannede. Det er imidlertid vanskelig
å generalisere hvilke områder innenfor
faget nyutdannede studenter føler seg
trygge til å arbeide med. Noen kvier
seg for å arbeide med taleflytvansker,
andre med afasi og andre igjen med
stemmevansker avhengig av interesse og
fokusering. Det ligger i sakens natur at
nyutdannede er spørrende til egen kompetanse. Utdanningen forsøker imidlertid å gi studentene en god forståelse
for taleflytvansker, slik at de kan gjøre
selvstendige vurderinger når de er i jobb,
blant annet valg av behandling og eget
behov for kompetanseheving. En måte å
gjøre logopedstudentene mer trygge på
egen kompetanse ville eksempelvis være
å trene på utredning og behandling av
med mennesker med taleflytvansker i
undervisningssituasjonen.
Et samarbeid med NIFS har blitt opprettet denne høsten. På denne måten får
studentene kontakt med mennesker som
stammer og en bedre forståelse av hva
det vil si å stamme. Inntrykket er at dette
var svært lærerikt for studentene.
– Kunne du tenke deg
å jobbe med stamming
når du er ferdig utdannet som logoped?
Kristin Ertsås (54),
logopedstudent og lærer
– Ja, absolutt.
Vår foreleser
Linn har vært
veldig inspirerende å høre
på når hun har
snakket om taleflytvansker. Det
er få logopeder i
min kommune,
Risør. Hun som
jobber der i dag har ikke erfaring med
stamming, så jeg ser behovet her.
Kristin Strømmen (38),
logopedstudent og lærer
– Ja, stammebehandling virker
interessant. Jeg
ser at det er et
stort behov for
logopeder på
dette fagfeltet.
Jeg ser også at
det må være
frustrerende for
foreldre og barn
som må vente lenge på hjelp. Det er
behov for mer kunnskap om stamming i samfunnet. Mest interessant vil
det være å jobbe med barn som har
taleflytvansker, siden jeg er lærer på
en barneskole.
Synne Avén (22),
logopedstudent og bachelor
i spes.ped.
– Ja, definitivt.
Arbeidet virker
variert og spennende. Vi vet
at tidlig innsats
mot små barn
er viktig, og her
kan logopeden
spille en viktig
rolle.
Linn Stokke Guttormsen,
ansvarlig for taleflytundervisningen ved UiO
11
Stamposten
Stamposten
Foreleste for
logopedene
du snakker til speilet? Er det noe som kan
brukes? sier han.
Når du har valgt følelse, må du forankre den i hukommelsen. Grunnprinsippet
er at jo sterkere en følelse er, desto lettere
kan vi kalle den tilbake igjen senere. Lag
den så sterk du bare kan, oppfordrer
Geir.
Se for deg hva du har på deg, hva
du tenker, hvordan du står, hvordan du
beveger hendene, hva slags lyder det
er rundt deg, hva du har gjort før og alt
mulig annet. Dann så sterke og fargerike
minner du klarer. Ofte satt inn i et bilde
eller kort videosnutt du lagrer i hodet
ditt.
– Det er ingen grenser for hva du kan
gjøre med bildet du skaper. Dytt gjerne
inn alle slages andre gode følelser i samme bildet. Om du snakker til speilet, legg
med drømmedama ved siden av deg som
stryker deg på kinnet eller SMS fra Lotto
om at du har vunnet 162 millioner. Det
eneste som er viktig er at du velger en
følelse som er så nær opp til den følelsen
du har når du ikke stammer, forklarer
han.
ERFARINGER: Geir Sand Nilsen og undertegnede fortalte 30 logopeder om egen stamming og erfaringen med lo-
gopeder. Foto: Martin Aasen Wright
Vi fortalte over 30
logopeder om hvordan vi
motiverer oss til å ta
kontroll over stammingen.
Vi trigges av egen
fremgang.
misforståelser. I tillegg kan det være en
ekstra belastning for barn som stammer
å forklare for foreldrene eller læreren hva
hun har øvd på hos logopeden.
Martin Aasen Wright og Geir Sand
Nilsen
– Jeg fokuserer på det positive, de ordene
jeg ikke stammer på, sier NIFS-medlem
Geir Sand Nilsen under sitt foredrag.
På Haug skole i Bærum sitter over
30 logopeder i Akershus logopedlag og
lytter. Brit Haugland inviterte Norsk
interesseforening for stamme (NIFS) til å
fortelle om egen erfaring med stamming,
logopeder og annen behandling. Hva
fungerer, hva fungerer ikke?
Geir har konsultert logoped én gang
i barndommen. Han har fått mer utbytte
av mental trening. Undertegnede har
lengre erfaring med flere logopeder i
barne- og ungdomsårene, samt i voksen
alder, og McGuire-programmet.
Hardt arbeid motiverer
Undertegnede la vekt på forskjellene
mellom egen erfaring med logopeder
og McGuire-teknikken. Det var først på
McGuire-kurs jeg lærte å puste kostalt
selv om den siste logopeden jeg gikk til
brukte elementer av McGuire-teknikken i sin behandling som kostalpust og
frivillig stamming. Min erfaring er at,
foruten kostalpust og frivillig stamming,
legger logopeder vekt på myk førstelyd,
i motsetning til bestemt førstelyd som
jeg lærte på McGuire-kurs. Jeg avvæpner
stammingen ved bruk av bestemt førstelyd og perfekt timing (dvs. at jeg begynner å snakke med en gang jeg har tatt et
fullstendig kostalt innpust).
For å mestre en ny taleteknikk kreves
mye motivasjon og hardt arbeid. Det betyr at det er ikke teknikken i seg selv som
er det viktigste, men hvordan jeg klarer
å motivere meg selv til å bruke McGui-
re-teknikken. Det er viktig å fremheve
at alt det harde arbeidet ofte gir suksess
for den enkelte, og at motivasjonen for å
jobbe enda mer dermed øker.
Har du 80 prosent suksess, legg vekt
på det. Gi deg selv applaus for den fremgangen du opplever.
Tett oppfølging
Videre oppfordret undertegnede logopedene til å la seg inspirere av oppfølgingsprogrammet etter et McGuire-kurs. Mye
av årsaken til at man opplever fremgang
etter kurs, er kontakten med andre kursister som kan veilede og gi konstruktive
råd.
Brit Haugland fortalte at hun har tatt
med seg to klienter til Sandvika Storsenter i Bærum for at de skulle ta kontakt
med fem fremmede mennesker og stille
dem to spørsmål.
For barn er det viktig å få en mestringsfølelse. Skritt for skritt, det er de små
seirene som teller. I tråd med Shapiro tror
Geir og undertegnede på en dialog mellom barn, foreldre og lærer for å unngå
12
Kontroll over følelsene
Geir presenterte sitt selvkomponerte motivasjonsprogram, ikke helt ulikt David
Shapiro. Ifølge Geir kan du styre følelsene dine, i tre nivåer:
1. Velg en følelse.
2. Forankre følelsen.
3. Skape triggere følelsen.
Aller først må du velge en følelse vi skal
prøve å lagre, forklarer Geir. Det kan
være hva som helst. En opplevelse fra
barndommen, følelsen av at moren din
passer på deg, tanken på noen du har
kjær eller det fotball-målet du scoret.
Denne følelsen skal du etterpå prøve å
lagre og gjenskape på tidspunktene du
ønsker.
– Dersom du skal bruke den for å
stamme mindre, må du velge selvsagt
velge en følelse som gjør at du ikke
stammer. Hva føler du for eksempel når
Trigger følelser
Har du et sterkt minne? Siste trinn er nok
det vanskeligste. Nå må du lære å fremkalle følelsen ved hjelp av en trigger.
– Et av minnene jeg har er at jeg hilser
på bestefaren min på dødsleiet hans. Han
hilser med venstre hånd fordi han ikke
kan røre høyre hånd. Da jeg strekker
ut hånden for å hilse på ham, sier han
lekent: «Jasså, har du blitt kjeivhendt?».
For Geir er det å hilse med venstrehånd en veldig sterk trigger til følelsen av
bestefar.
– Siden bestefaren min var en skikkelig arbeidskar, får jeg alltid følelsen av at
«nå må jeg pokker i meg stå på» når jeg
bruker triggeren med hilse med venstre
hånd, sier Geir.
Prøv å finne en trigger inn til følelsen.
Det kan være et ord, en handling eller en
liten detalj i minnet.
– Jeg har veldig troa på at det fungerer. Vi mennesker kan gjøre de mest
fantastiske bare vi har den rette følelsen.
Hvis du klarer å kontrollere de negative
følelsene, kan du stamme mindre. Fokuser på det positive, fokuser på de ordene
du ikke stammer på. Ta med deg de gode
følelsene inn i en fryktet situasjon, avslutter Geir Sand Nilsen.
Brit Haugland forteller om en gutt i
syvende klasse som går til behandling
hos Brit Haugland skulle på leirskole.
Haugland var bekymret for stammingen
hans, fordi det var mange uforutsette
hendelser og uregelmessigheter. Etter
leirskolen spurte hun ham:
– Hvordan gikk det med stammingen?
– Det hadde jeg ikke tid til!
[email protected]
[email protected]
Nav tilbyr
hjelpemidler
41 personer har de to
seneste årene blitt med
i forsøksordningen med
apparater. Nav ønsker
flere deltakere.
Martin Aasen Wright
– Vi ser at apparatene gir best effekt når
man parallelt går til logoped. Forskningen fra andre land tar for seg kun de
tre første månedene, derfor kan vi ikke
trekke noen konklusjoner om langtidseffekt, sier Iselin Stellberg, prosjektkoordinator for forsøksordningen, Nav
hjelpemiddelsentral i Hordaland.
Nav har en forsøksordning der
personer som stammer kan bruke ett av
tre apparater; SmallTalk, SpeechEasy og
My Speech. Forsøksordningen startet i
Vestfold i 2007 og kom til Hordaland for
to år siden. Det er Nav hjelpemiddelsentral i Hordaland som har ansvaret
for den landsdekkende ordningen, og
samarbeider med Statped.
18-årsgrense
Hensikten med forsøksordningen er å
finne ut om hjelpemidlene bør tilbys
personer som stammer. Er du over 18
år og i arbeid eller utdanning, kan du
søke om å prøve ut taleflythjelpemidler.
Apparatet festes på øret, og du vil høre
ekko av din egen stemme.
Totalt har 41 personer blitt med i
forsøksordningen de to seneste årene. Du betaler ingenting for å bruke
apparatene. I skrivende stund er det 7
søknader fra Nord-Norge, 6 fra Vestlandet, 2 fra Østlandet.
Nav har øremerkede midler til
forsøksordningen. Regjeringen har en
foreslått en økning i antall brukere.
Det er ingen kontakt mellom deltager
og leverandør for å forhindre mulig
påvirkning. Logopeden du går til kan
få veiledning av Statped i oppfølgning
av hjelpemiddelet. Det er utarbeidet en
prosedyre for lik oppfølgning.
– Hjelpemidlene kan brukes som
et av flere virkemidler for deg som
stammer. Nav og Statped samarbeider
med deg for å finne en god løsning. Vi
kan tilby faglig utredning av behovet
for deg som stammer, og følger opp
der logopedene ser at hjelpemidler kan
være aktuelt, sier Iselin Stellberg.
– Apparatene er små og lette å bruke, og de kan være med på å hjelpe deg
når du snakker, avslutter hun.
[email protected]
13
Stamposten
Stamposten
og morsomt.
Det er kanskje spesielt viktig å nevne
at Snorre Sturlason tilbrakte mesteparten
av livet på Reykholt som høvding. Foss
Hotel lå på hans gård og der kunne vi
blant annet se Snorres bad. I forbindelse
med at vi bodde på hans hjemsted, lærte
vi også mye om hans liv. Vi fikk høre et
veldig interessant foredrag om hans liv
og diktning. Samme dag fikk alle nasjonene i oppgave å stå for kveldens underholdning. Det var mange kreative og
morsomme innslag. Det ble bydd på mye
dans, musikk, allsang og dramainnslag.
Vi fikk se irsk riverdance og estlandsk
folkedans, finnene laget en konkurranse
bestående av hinderløp etter å ha tatt en
rekke mintu shots!
Svenskene lagde en kreativ dramatisering, Nederland spilte av en sang og
mye mer. Selv presenterte vi en rekke
nordiske nasjonalsanger i form av en
medley. Vår egen Liv Goldstein hadde
satt sammen deler av de ulike nasjonalsangene til en tekst og engasjerte
til allsang i salen, hvortil mannen Paul
akkompagnerte på briljant måte. Alle
var med og deltok og stemningen var på
topp!
ISLAND: Nordisk samling ble i høst arrangert på Reykholt på Island. Alle foto: Minja Jovanovic
Til Island på Nordisk
Helga 5.-7.september
2014 var det Nordisk
samling på Reykholt på
Island. Siden det var min
aller første gang på
Nordisk, ble dette en
svært spesiell tur for min
samboer og meg.
Minja Jovanovic
I tillegg til den vakre naturen Island
hadde å by på, ble vi gjennom seminaret
kjent med mange fantastiske mennesker.
På fredagen landet vi på Keflavik
flyplass og ble møtt av reiselederne fra
den islandske foreningen for stamming,
Málbjørg. Vi kjørte videre inn til Reykjavik sentrum der vi møtte resten av reisefølget. Allerede på bussen introduserte vi
oss for hverandre. Det var mennesker fra
Finland, Sverige, Island, Norge, Estland,
Danmark, England, Skottland, Irland og
Nederland.
Vi ankom Foss Hotel på kvelden, ble
vi vist til våre rom og ble servert god
mat. Etter maten hadde vi litt underhold-
ning og hjernetrim. Vi ble delt inn i quizlag, og spørsmålene ble laget og ledet av
styrelederen fra Málbjørg.
Kroppsspråk
Lørdagen var en dag med variert program og underholdning. Etter frokost
samlet vi oss på et møterom, der styrelederen for ISA (International Stuttering
Assosiation) Keith Boss holdt et meget
interessant foredrag om stamming. Han
poengterte at stamming var den del av
vår kommunikasjon og at det er viktig å
være bevisst på kroppsspråket sitt.
I forlengelsen av det kunne man etter
foredraget melde seg på et kurs som het
«Expressing Yourself». Dette kurset ble
ledet av Harry Dhillon fra England, han
har hatt lignende kurs på ELSA. Ellers
har han mange kurs hjemme i England
som går på å prate offentlig. Expressing
Yourself-kurset var veldig interessant og
ikke minst nyttig! Vi lærte oss enkle teknikker som gjorde oss mer selvsikre når
vi pratet. Eksempelvis har posisjonen til
føttene våre mye å si når vi står. Står vi ut
med føttene i en v-form, hodet og brystet
hevet, fremstår vi mer selvsikre.
Mine tanker rundt dette er at slike
kurs er nyttige for alle mennesker, ikke
bare vi som stammer eller har andre
taleflytvansker. Slike enkle teknikker
kan brukes i yrkeslivet, jobbintervju eller
andre sosiale sammenhenger. I tillegg
hadde vi ulike øvelser, der vi blant annet
skulle si noe interessant om hva vi jobbet
med eller studerte, men uten å si direkte
hva det var.
Ellers dramatiserte Harry og en frivillig to ulike scenarier som ga grunnlag
for diskusjon. Scenarioet omhandlet et
moralsk dilemma, og poenget var å vise
hvordan en støttende venn fremsto i de
to scenene. Dette poengterte også hvor
viktig kroppsspråket vårt er når vi kommuniserer med hverandre. Vi kunne også
melde oss på en workshop som omhandlet islandsk folkemusikk og dans. Denne
workshopen ble ledet av en dyktig sangpedagog og profesjonell operasanger som
viste oss gamle islandske kirkesanger.
Folkedans
Deretter kunne vi alle delta på folkedans,
selv om jeg helt ikke fikk til rytmen var
det kjempegøy! Den siste workshopen
som flere meldte seg på var av den litt
mer alternative typen. Mesteparten foregikk i en stor sirkel, hvor de assosierte
ulike vokaler til bevegelser, holdt hender
og beveget seg i ulike mønstre. De som
hadde vært på det fant det svært lærerikt
14
Ros til NIFS
Søndag hadde vi en siste oppsummering av helga. Styremedlemmer fra hver
nasjon skulle kort presentere sitt arbeid i
sin forening, hvordan arbeidet foregikk,
hvilke arrangement de planla og framdrift. Det var veldig interessant å høre
hvordan de ulike landene organiserer
hver sin forening. Jeg kan til og med si
at NIFS fikk veldig mye ros fra de andre
landene. De var imponerte over Stamposten, nettsiden, reklamesnutten vår, og
over engasjementet vårt! Det er jeg også
veldig enig i, vi har fått til mye i NIFS! I
tillegg fikk vi informasjon om neste års
Nordisk, «Nordisk 2015», som skal holdes i København. Det virket som veldig
mange hadde tenkt å dra.
En annen viktig del av søndagen var
åpen mikk, det vil si at gulvet var ledig
for de som ønsket å komme frem og si
noen ord. Det var et veldig godt tiltak,
med tanke på å kunne utfordre seg selv
litt, i trygge omgivelser. Det var mange
tøffe mennesker som kom frem, takket
for helga og delte sine opplevelser. Det
var veldig fint å se!
Det var trist å måtte ta farvel med
de som ikke skulle videre på bussturen.
Seminaret har vært informativt, lærerikt,
nyttig, interessant og veldig morsomt! Jeg
har vært så heldig og fått deltatt på seminaret, jeg har som sagt blitt kjent med så
mange utrolig flotte mennesker! Jeg ser
også nytteverdien av å møtes, være med
i et fellesskap, både for å kunne utfordre
seg selv med sin stamming, men kanskje
også for å få venner for livet.
AVSKJEDSSANG: Skrevet av Liv Goldstein (nummer fire fra venstre).
TUR: Minja Jovanovic og samboeren
Frode.
FOREDRAG I: Keith Boss.
FOREDRAG
II: Harry
Dhillon.
[email protected]
15
Symposium og STUREN
Stamposten
5. september deltok jeg på
symposiet til STUREN. I
forkant var det 2 ord ved
forrige setning jeg googlet:
1. symposium.
2. STUREN.
Overutviklet putamen
Første forskningspresentasjon var med
med professor Roger J. Ingham. Han
fortalte om en hjernestudie de nylig
hadde utført. De hadde en gruppe med
20 personer som stammet, og en kontrollgruppe som ikke stammet.
De 20 øvde på en teknikk som heter
MPI (Modify Phonation Intervals), der
de modifiserer måten de snakker på. 11
hadde suksess, der suksess hadde en
meget høy standard. I ettertid fortsatte
forsøket ved at de igjen endret talen så de
11 forsøkspersonene begynte å stamme
igjen. Under hele prosessen var det tatt
hjerneskanninger. De oppdaget en ting
som skilte de som stammet fra de som
ikke stammet, og det var en overutvikling/økt aktivitet rundt en del av hjernen
som het putamen.
For de som klarte MPI med suksess
hadde denne delen av hjernen fått en aktivitet ned på samme nivå som kontroll-
Den islandske presidenten
Noe som veldig mange
sikkert ikke er klar over,
er at den islandske
presidenten Ólafur Ragnar
Grímsson, stammet
gjennom hele livet
oppveksten sin.
Jon-Øivind Finbråten
Det første ledet meg til noen nettsider
som fortalte meg at det var en type sammenkomst hvor en drakk sammen, med
referanser til gammelgresk, og at det var
noe Sokrates og Platon hadde gjort i sin
tid.
STUREN står for Stuttering Research
Network. Slår vi disse to sammen fikk
jeg bildet av en lystig gjeng med forskere
som skulle snakke om stamming over et
glass vin. Situasjonen var selvfølgelig en
annen, da både gullbeger og toga gikk
av som siste skrik for vel 1500 år siden
i Vesten (om vi ikke regner med sporadiske temafester). Der de i eldre tider
helte ned vin, koste vi oss med ypperlig
islandsk kaffe. Forelesningssalen vi satt i
var helt full. Det var nærmere 80 personer til stede. I stor grad var det forskere
og logopeder, men det var flere personer
inkludert meg selv som stammet.
Symposiet ble åpnet av den islandske
presidenten. Han hadde en flott åpningstale. Neste person på talestolen var
Jóhanna Einarsdóttir, som oppsummerte
målene til STUREN så langt, og hva de
hadde fått til. Blant annet jobbes det med
å samle inn video av personer som stammer til et treningsprogram for å måle
stammehyppighet/intensitet.
Stamposten
Jon-Øivind Finbråten
Grímsson startet talen med å henvende seg til salen: «Det er mange flotte
smarte forskere tilstede, som jeg ikke kan
påberope meg å være en del av», noe
som brakte frem et smil hos de rundt 80
i salen. Grímsson bruker ikke å snakke
så mye om seg selv eller livet sitt når han
snakker med offentligheten. Men, denne
gangen skulle han gjøre et unntak.
NY FORSKNING: Professor Roger Ingham. Foto: Jon-Øivind Finbråten
gruppen som ikke stammet! Da forsøket
ble reversert og de begynte å stamme
igjen, så var det igjen økt aktivitet i området rundt putamen.
Optogenetikk?
En annen forskjell på kontrollgruppen
og de som stammet var flyten av signaler
i hjernen. Hos de som stammet virket
det som om en del av signalene stoppet
opp ved venstre arcuate, et klart brudd i
kommunikasjonen i hjernen.
Professor Ingham spurte oss om
denne delen kunne bli skrudd på? Det
er et ganske nytt felt i hjerneforskning
som heter optogenetikk. Det høres ut
som noe fra en science fiction film, og når
han fortalte hva det var så ble det ikke
noe mindre science fiction! De har klart
å bruke lyssensitive proteiner som blir
festet på gener, som igjen blir plassert
på/i et virus og sprøytet inn i hjernen. Da
vil den feste seg på de ønskede nevroner,
og ved hjelp av lys så kunne de aktivere
og deaktivere nevronene. Prof. Ingham
viste en video av en mus som løp rundt
i sirkel da lyset var på, og som stod stille
da lyset var av. Så langt er ikke forsøket prøvd ut på mennesker. For å sitere
professor Ingham: «Det skjer så mye i
forskningen, at mens jeg står foran dere
her nå, så kan noe nytt og banebrytende
ha funnet sted.»
Gjenkjenning i ulike språk
John van Borsel presenterte en studie
med bakgrunn i at logopeder oftere og
oftere jobber med personer som har et annet morsmål i denne globaliserte verden
vi lever i. Studien gikk på å undersøke
hvorvidt og i hvor stor grad logopeder
fra ulike land klarte å gjenkjenne stamming i andre språk enn sitt morsmål.
Resultatene viste at logopeder, uavhengig om de hadde mer enn eller mindre
enn 5 års erfaring, klarte å gjenkjenne
stamming i språk som var nært knyttet
sitt eget i språktreet.
Jo lenger bort fra språktreet, jo vanskeligere var det.
Oppvekst og stamming
– Livet mitt kan kanskje blitt brukt som
en case-studie i denne sammenhengen vi
er i nå. Stamming påvirker veldig mange
barn og unge. Jeg håper kanskje å kunne
gi dem mot og støtte. Da jeg var veldig
ung, døde moren min av tuberkulose.
Det man gjorde før var å sende folk til
«medisinsk fengsel», eller isolat som vi
også kan kalle det. Etterpå ble jeg sendt
til besteforeldrene mine som bodde i en
liten fiskerlandsby. Der var jeg fra jeg var
3 til jeg var 10 år gammel. Jeg kan huske
at jeg stammet veldig mye. Jeg var den
eneste i landsbyen som stammet. I små
landsbyer ble man ikke mobbet, det ble
tolerert. Det var selvfølgelig noen som
kom med kommentarer. Men, jeg kan
ikke si at jeg ble behandlet på noen negativ måte. Dette er nok en av grunnene til
at jeg står her jeg står i dag, sa han.
– Senere så begynte jeg på skole i
Reykjavik. Om noen spør meg i dag om
når jeg begynte å stamme, så kan jeg ikke
svare. Om noen spør meg når jeg begynte
å holde taler, så vil jeg svare at jeg var 16
år. Til en hvis forstand er det slutten på
historien. Men, som en del vil si så har jeg
ikke sluttet å holde taler, noe av grunnen
til at jeg er president i dag.
Med et smil la han til: «og lengre enn
enkelte skulle ønske.»
Kan fortsatt bli president
– For barn som synes det er vanskelig,
så må man prøve å muntre dem opp
med dialog og spørsmål. For selv om du
stammer som liten, så kan du fortsatt bli
president og reise verden rundt og holde
taler. For første gang i min presidenttid
så holder jeg nå en tale som utelukkende handler om meg selv. Alle de som
arbeider med og forsker rundt stamming
må bidra med å ta med seg historier om
suksess. Som samfunn er vi mer interessert i katastrofe, feil og mangler enn
suksess. Som universitetspresident så
husker jeg diskusjoner om disse temaene,
men lite om suksess! Vi kunne ikke skrive
akademiske artikler om suksess, det ville
ikke professorene ha noe av. Men, vi må
jobbe mot dette, det å bringe suksess frem
i livet. Det handler ikke om forskning for
forskningens skyld, men å skape et bedre
og mer forståelsesfullt samfunn.
[email protected]
Løpsk tale – den norske representanten!
Hilda Sønsterud fra Norge ble spurt om
å komme til Reykjavik for å fortelle om
løpsk tale. Tilhørerne i salen, blant dem
meg selv, synes det var meget interessant. Sønsterud tok opp problematikken
ved at løpsk tale blir definert litt ulikt ut
i fra hvor og hvem som bruker det. Hun
forklarte forskjellen på å snakke fort, og
det å ha løpsk tale, som kom veldig godt
frem via flere videosnutter hun viste oss.
Selv om det var på norsk så skjønte alle i
salen at dette var noe mer enn bare rask
skravling.
I tillegg til disse presentasjonene var
det andre som holdt en presentasjon om
Lidcombe-programmets virke i Sverige,
«Effekten av SpeechEasy på holdning og
følelser», Nevrofysiologisk aspekt ved
stamming, og et behavioristisk program
som har fungert på barn i tidlig alder.
Du kan lese mer om STUREN, og hva de
driver med på www.sturen.org
[email protected]
BUSSTUR: Etter seminaret dro kursdeltakerne på en opplevelsesrik busstur. Foto: Jon-Øivind Finbråten
16
17
På tokt i Vesterled
Opplevelsesrik busstur til
Vestfjordene under Nordisk på Island 2014.
Liv Marit og Paul Goldstein
Etter selve seminaret under Nordisk
var det tid til å si adjø til de som skulle
reise hjem, og klatre om bord i bussen
som skulle ta 30 spente deltakere på en
tredagers busstur til Vestfjordene. Når en
ser på kartet over Island, som en kan se
for seg som en krabbe med én klo, så er
Vestfjordene altså krabbekloen.
Fjord etter fjord skjærer seg inn i
landskapet her. Sett i norsk målestokk er
de ikke særlig imponerende i størrelse,
men i skjønnhet kan de absolutt konkurrere.
«Jæ jæ»
Vi var vel alle litt lettet over at vi skulle i
den retningen, da det jo den andre veien
var et vulkanutbrudd i gang. Vestfjordene har ingen aktive vulkaner, noe som
var ganske beroligende å tenke på.
Jeg sa at vi klatret inn i bussen, og det
er nok rett uttrykk. Sammenlignet med
den bussen som skulle til Reykjavik,
var det en mye mer robust utgave som
skulle vestover. Det var rett og slett en
bussutgave av en kraftig lastebil, og
for å passe inn her, skulle en helst være
som de islandske damene: slank og med
lange legger. Det gikk imidlertid bra, dog
med litt strev, for alle å komme seg inn i
bussen.
Da alle var vel om bord, tok Benedikt
og Ivon over reiselederansvaret. De to
utfylte hverandre på en utmerket måte,
både utseendemessig og ellers. Høy og
lys og rolig – liten og mørk og livlig. Begge kjenner Island som sin egen bukselomme, og var utmerkede guider for oss på
skandinavisk og engelsk.
Ivon lærte oss også det islandske
uttrykket «jæja» (utt. jai’ja), som er
brukbart i alle sammenhenger. En veldig
grei «starter» for en som risikerer å henge
litt på konsonantene også, og etter hvert
åpnet Ivon alle sine setninger med «jæja»,
og «da gikk alt så meget bedre…».
Ikke veier for 40 år siden
På Island er det ikke så mange gode
veier. Det er en stor ringvei som går langs
hele kysten og som tar en 3-5 dager å nå
rundt, men vi beveget oss for det meste
på på smale grusveier. For en 40 års tid
Stamposten
siden var det ikke veier her, så det er da
framskritt.
Sjåføren vår var som tatt rett ut av en
islandsk saga, og han var utrolig flink til
å manøvrere på de til dels skumle veiene.
Liv begynte jo å lure litt på hvor godt han
hørte og så da han prøvde å lukke bussdøren mens hun var på vei ut, men hun
skrek så høyt hun kunne og unngikk å bli
flatklemt, og han hørte nå det i alle fall.
Noen unnskyldning eller omsorg etter
den nifse opplevelsen kom det imidlertid ikke, men det er gjerne ikke islandsk
skikk. Det står i alle fall ikke særlig mye
om ydmykhet eller innrømmelse av feil i
de islandske sagaene, snarere tvert imot.
Vi forlot Reykholt og Snorri Sturluson midt på dagen, og kjørte gjennom
jordbruksområder, ett av de få områdene
som er grønne på et kart over Island. Vi
så velstelte gardsbruk med de karakteristiske lave, hvite murbygningene som det
virker som er standarden her.
Snart kom vi imidlertid til mer røffe
omgivelser, et gammelt lavafelt med den
3000 år gamle vesle vulkanen Grábrók
(Gråbrok) som visstnok skal være ganske
død. Det er tilrettelagt med trapper
for den som vil gå opp og titte ned i et
vulkankrater, men vi måtte dra videre på
vår ferd skulle vi nå fram til målet vårt,
BOSTED: Her bodde gjestene, til høyre. Foto: Jon-Øivind Finbråten
18
Stamposten
Patreksfjörður, innen kvelden. Vi var som
sagt langt vekk fra aktive vulkaner, men
fulgte med og fikk oppdateringer hver
dag om vulkanaktivitetene i Bardabunga
på østkysten.
Vi skulle ha et lite stopp på veien for
å få oss en liten matbit, men som resultat
av en verdensrekord i ineffektivitet fra
thaidamen bak disken, tok det nesten en
time å forsyne alle med pylsa og brauð,
noe som med litt smidighet kunne tatt et
kvarter. Til slutt hadde vi imidlertid alle
fått noe i livet, og turen gikk videre mot
Reykhólar (innbyggertall 120), og til en
ombygd garasje der det nå er heitapottur
ute med tang og taresmørje, samt servering av brød «kokt» i det avlagte vannet i
heitapottur, egg fra egne høns og selvdyrkede tomater.
I badestampen
Det var ikke plass til alle på en gang i
badestampene, men det var også andre
ting å gjøre mens en ventet. Noen gikk
og så på kirken og ellers på omgivelsene. Reykhólar var i gamle dager sete for
berømte menn og kvinner. Her var det
naturlig varmt vann og ikke minst en
mengde fugl som ga både egg og dun.
Nå er det en tarefabrikk her, og de som
badet, kunne smøre seg inn med oppmalt
tang, noe som skulle forynge huden og
få en til å se minst ti år yngre ut. Det kan
vel diskuteres, men oppfriskende var det
i alle fall.
Reisen vår gikk så videre til Patreksfjörður på svingete og smale grusveier.
Det er et stort veiprosjekt i gang, og som
alle vet når det er veiarbeid, medfører
dette omkjøringer og i dette tilfellet
på nokså nervepirrende midlertidige
veianlegg. Nå begynte også landskapet
å bli mer bakkete, og minnet sterkt om
nordnorsk natur. Ikke rart at vikingene
kjente seg hjemme her! Landskapet var
også fullt av hvite, grå og svarte ulldotter
som gikk og beitet på de mest utilgjengelige steder. Det finnes utrolig mange flere
av disse innbyggerne enn de på to bein
på Island. Nå i september er sauesanken
i gang, og det bærer vel hjem til kjøttgrytene for mange av ulldottene. Det er
også en mengde fugler, og til vår fryd
så vi flere ganger enorme kolonier av
svaner på vannet. Vi hadde også ganske
nær kontakt med en nysgjerrig havørn, et
virkelig vakkert syn.
Så åpenbarte Patreksfjörður seg. Det
er en liten by som ligger ved fjorden av
samme navn. Av en eller annen grunn
skal stedet være oppkalt etter den irske
skytshelgenen St Patrick, og siden vi
hadde en ire med på bussen, ble denne
opplysningen tatt imot med entusiasme.
Byen og landskapet rundt minnet forresten veldig om Hammerfest, selv om byen
er mye mindre. Det var som å stige inn i
et maleri.
Vi innkvarterte oss på hotell Foss, i
samme kjede som det vi bodde på i Reykholt. Hotellet lå ved rett ved sjøen med
bare veien og en lav steinmur som skille
mot de til dels kraftige bølgene. Middag
ble servert, en ganske smakløs steinbit
som likevel gled ned, da alle var sultne
etter en lang dag på landeveien.
Nordisk frokost
Neste morgen kom vi heldigvis til en
riktig nordisk frokost med sild, ost, kjøtt,
grovbrød, jogurt og ikke minst «svart kaffi», noe som smakte riktig godt. Frokosten var utvilsomt det beste disse Fosshotellene hadde å by på. Det var ellers et
par ting vi fant litt merkelig, som at det
ikke fantes varme på badet på noen av
de stedene vi overnattet. Noen i gruppen
klaget på dette, og fikk da beskjed om
at en kunne skru varmen på for fullt på
rommet og sette opp døren til badet, så
ordnet det seg! Resultatet var at det ikke
var mulig å skylle opp for eksempel badetøy og få det tørt til om morgenen, og
våte håndklær måtte byttes hver dag på
tross av oppfordringen om å bruke dem
flere ganger. Islendingene er vel så vant
til å bade utendørs at de vil overføre det
miljøet til innedørs bad også, hva vet vi.
Mandag opprant med en omgang chi
gong på terrassen, ledet av Benedikt.
Dette var noe vi gjentok hver dag, og det
var bare herlig å få strekt seg ut og få mosjonert hele kroppen, inkludert øynene.
Jeg tror vi imponerte staben på hotellet,
de uttalte i hvert fall at de aldri hadde sett
noe lignende.
Klokken ni tok vi ut på landeveien
igjen. Denne dagen skulle vi ut langs
vakre Breiðafjörður, til Islands og dermed
Europas vestligste punkt, Bjargatangar.
Her blåste og regnet det ganske kraftig,
men det var bare noe som forsterket inntrykket. Det minnet oss sterkt om været
da vi besøkte Nordkapp. Vi lurer litt på
hvorfor naturen alltid gjør sitt beste for å
vippe oss av pinnen når vi besøker Europas utkanter.
Bjargatangar stuper rett ned i havet,
og stedet har også et gammelt fyr, som jo
da blir den vestligste bygningen i Europa.
Noen av gruppen var så modige at de tok
turen opp på Látrabjarg som reiser seg
bak tangen, og der det pleier å vrimle av
bl.a. lundefugler. Látrabjarg er også på
National Geographic sin ti-på-topp-liste
over havutsikter. Det var ikke mye å se til
fuglene eller utsikten i blåsten og regnet,
men en mektig opplevelse likevel.
Vi dro ganske våte tilbake til
Breiðavik, der varm suppe og nybakt
brød ventet på hotellet der. Hotellet var
tidligere en oppdragelsesanstalt for gutter, og det har dessverre blitt avslørt at
det foregikk stygge ting og overgrep der,
noe vi også kjenner fra Norge. Nå var det
imidlertid bare hyggelig, og snøen som
isolerer stedet fra omverdenen i ukevis
var ikke kommet, så det ble strandvandring og avslapping før vi tok turen
tilbake til vårt eget hotell. Ivon hadde
ordnet det slik at vi kunne komme gratis
inn i svømmehallen i Patreksfjörður.
Han opplyste at vi bare kunne si at vi
kom fra Má-Má-Má-Málbjörg, så kom
vi gratis inn. Han hadde også sagt dette
til personalet i svømmehallen, men de
trodde det var en spøk, så de ble ganske
forundret etter hvert, og Ivon måtte til
med forklaring.
Hviskeleken
Om kvelden hadde vi en deilig middag på restaurant Stúkuhúsið. Laks og
søtpotet – nam! Vi ble også påspandert
vin av ISAS-leder, Keith Boss, så stemningen steg. Lokalene var et gammelt
totalavholdsselskapshus, og det er vel et
spørsmål om ikke de som bygde det ville
snudd seg i sin grav om de visste om hva
som nå foregikk i huset. Vi satt trangt og
godt oppe på loftet, og det var kjempehyggelig der oppe.
På forhånd var vi blitt delt inn i grupper, og skulle stå for underholdningen. Vi
prøvde oss på hviskeleken, der bl.a. den
finske setningen «Nå går jeg i badstu»,
endte opp i en smørje som ingen forstod,
minst av alt finnene. Blå gruppe framførte en selvskrevet og velskrevet sang med
innlagte bevegelser, og det fikk faktisk tårene fram i øynene på reiselederne våre!
Liv var også så heldig å havne ved
siden av Gun og Kent fra Sverige, som er
av de svært få mennesker som deler hennes interesse for svenske sjømannsanger.
De fikk innimellom matbitene blant annet
sunget «Møte i monsunen», alle 14 vers,
som alle tre kunne utenat. Sangen fortsatte da vi i meget godt humør vandret hjem
til hotellet vårt i høstnatten.
Korte kortbukser
Siste turdag opprant med like ustabilt
vær som før, og Keith overrasket oss ved
å stille i blå svært korte kortbukser, mens
vi andre hadde overtrekksbukser og ellers flere lag med ull og vindtette stoffer.
Etter hvert stod jo fargen på leggene hans
i stil med shortsen, men han lot seg ikke
merke med noe. Vi som av vikingætt
skulle være, var mektig imponerte!
Denne dagen dro vi østover. Vi
stoppet litt i Flókalundur, som har navnet
sitt etter Hrafna-Flóki fra Norge som tok
land her. Trøtt av seiling og ikke i stand
til å finne en flyavgang til Norge i sitt
årtusen, tilbrakte han en vinter her. Han
skuet utover den islagte fjorden og sa til
seg selv: «Dette er et island!» Og slik fikk
landet navnet sitt, seier soga.
Området her er også et naturreservat.
Vi endte opp i bunnen av Arnafjörður,
der den fantastiske fossen Dynjandi
kaster seg utfor i et nydelig brudeslør.
Nedenfor den store fossen var det flere
små, og en kan du faktisk komme bakom.
Det finnes instruksjoner på hvordan en
skal oppleve dette stedet: 1. Stopp bilen.
2. Gå opp til det bredeste av fossen. 3.
Pust dypt inn og nyt omgivelsene. 4. Gå
tilbake til bilen. 5. Hak av opplevelsen i
opplevelseslisten.
19
Stamposten
Vi hadde med nistepakke fra hotellet,
som selvfølgelig skulle fortæres akkurat da regnet kom. Men det var koselig
i bussen også, og skyr og brødskiver
gled lett ned. Etter dette kjørte vi langs
Arnafjörður og helt ut til den bitte lille nå
fraflyttede bygda Selárdalur, til et svært
spesielt sted som var en stor opplevelse.
Her bodde tidligere nå avdøde Samúel
Jónsson, som var litt av en kunstner.
Han malte i sin tid en altertavle, men
de høye geistlige ville ikke ha den i den
fine kirken sin. Samúel bestemte seg da
for at han *** meg skulle bygge sin egen
kirke. Det tok mange år, men nå står kirken der, sammen med huset og en hel del
betongfigurer han også har laget. Stedet
blir nå pusset opp og drevet av en stiftelse. Kirken står åpen, og vi kunne beundre
altertavlen, som jeg må si en ikke forstår
hva skulle være i veien med. Samúel mistet etter hvert synet, og et rørende bevis
på dette var restene av «Skeljavegur», en
sti han hadde strødd med hvite skjell for
å finne veien til sjøen.
Ivon lovte å donere litt til stiftelsen,
og vi tok farvel med stedet. Vi så også
den offisielle kirken i det fjerne. Den er
det visst ingen som besøker lenger.
Vi ristet oss tilbake til Bildudalur og tok
inn på Skrimslasetrið, «Skræmsleplassen», eller med andre ord sjømonstermuseet der vi skulle spise skalldyrsuppe
og se på de fæle uhyrene. Museet var
morsomt og interessant, og det ble vist
flere filmer med troverdige islendinger
som stod fram og fortalte om sjøuhyrer
de hadde sett. Med tanke på dinosaur-
skjelettet som nettopp er funnet på Svalbard, er jeg faktisk ikke så helt fremmed
for tanken om at det kan ha overlevd
noen monstre der nede på havdypet. Det
var jo merkelig at så mange stod fram
og uavhengig av hverandre beskrev det
samme…?
Vi var blitt fortalt at monstre ikke stod
på menyen, og det var like lite av dem
som det var skalldyr i skalldyrsuppen.
Jon-Øivind fant en reke og Paul en kammusling, men ellers var det ikke store
fangsten. Suppa var nå god uansett, og
med varmt brød til ble vi gode og mette.
Det ble også tid til muntre selskapsleker
og litt talekunst.
Vel hjemme i Patreksfjörður kastet
mange seg atter i svømmebassenget i
mangel av sjømonstre, mens andre sloknet som lys ganske tidlig på kvelden. Den
harde kjerne holdt det gående i baren en
stund denne kvelden også.
Dessverre opprant avreisedagen så
alt for fort. Vi kjørte langs den nokså
øde Breiðafjörður mens vi kikket etter
hval. Hval fikk vi se også, om ikke på
samme romantiske måten som vi kanskje
hadde tenkt oss. Det vi så, var nemlig en
steindød hval som var ved å bli flenset og
delt opp. For Liv som er nærmest vokst
opp på hvalbiff var det et fint syn, men
det kan vel tenkes at andre mer fintfølende sjeler ble litt sjokkerte. Vi tok inn på
Bjarkalundur ved lunsjtid, og ble bespist
med to slags suppe denne gangen, men
dessverre ingen hval på menyen. Dette
var siste gangen vi var formelt samlet, og
det ble gaveoverrekkelser, sang og snufs.
Liv hadde i full fart oversatt til engelsk
«Gje meg handa di», ven, som hun sang
for en vemodig forsamling som holdt
hverandre i hendene mens tårene trillet.
Så gikk ferden igjen mot Reykjavik.
Vi hadde et interessant stopp ved
Krosshólaborg, der det er plassert et
stort steinkors oppå en haug. Den skal
være reist av Auður Djúpúgðu, Aud Den
djuptenkte. Hun kom fra Skottland, dit
familien hadde rømt for å komme unna
tyranniet til Harald Hårfagre. Hun var
kristen, og satte opp dette korset, sier
Laxdælasagaen. Vi fikk også hilse på
noen vakre islandshester på en gard nær
ved før vi ubønnhørlig måtte videre.
Det ble ikke mye vi fikk sett av Reykjavik
denne gangen, men tre finner, fire estere
og tre nordmenn fikk i alle fall med seg
Den blå lagune. Vi hadde både kamera og
øl med i vannet, så det var svært vellykket, da vi på den måten fikk skyllet både
innsiden og utsiden av oss og foreviget
begivenheten.
Tårevåt avskjed
Det ble nye snufs og varme klemmer da
vi tok farvel med hverandre igjen. Og etter en kort natt på B&B gikk turen tilbake
til Norge, som møtte oss med sommervarme og sol.
Vi tok oss likevel i å lengte aldri så lite
tilbake til den regnfulle og forblåste sagaøya i vest, der våre gode frender bor…
[email protected]
LENGST VEST: Látrabjarg, Europas vestligste punkt. Foto: Jon-Øivind Finbraaten
20
Husker du han som
stammet på skolen?
Stamposten
For det var som regel en
gutt. Han stotret da han
ble ivrig og ordene hoppet
da han fortalte en historie.
Geir Sand Nilsen
For ikke å snakke om den forferdelige
høytlesningen i klassen. Den intense
spenningen før han begynte og de lange,
grufulle pausene underveis. Husker du
hvor pinlig du syns det var? Hvor lite du
ønsket å være der? Stakkers fyr!
Vel. Tro igjen. Det er ikke synd på
fyren. Han fyren som satt og sleit med
ordene i norsk-timen har bedre grunnlag
for å bli lykkelig enn deg. Altså, det er
samfunnsmessig definert at det er pinlig
å stamme, men jeg mener bestemt at
stammere har en fantastisk fordel i livet.
La meg forklare.
Idrettsutøvere snakker om at de har
gode og dårlige dager. Det samme gjelder
overalt i livet. På privaten, jobben, på
byen, med venner og hvorenn det skulle
være. Dagsformen vår påvirkes av en
rekke faktorer det virker umulig å ha helt
kontroll over. Noen ganger yter vi maksimalt, andre ganger får vi ikke ut potensialet. Det hele er tilsynelatende uten vår
kontroll. Kroppen ser ut til å ha si egen
agenda. (En mulig faktor fremlegges dog
strålende i Thinking Fast and slow av Daniel Kanheman). De som klarer å få flere
gode dager, vil lettere oppnå det vi vil
her i livet. Å kunne kontroll over sin egen
ytelse er en nøkkel for å oppnå suksess.
Det er her stammingen kommer inn i
bildet. Stammingen påvirkes av alle de
samme faktorene som påvirker om du
har en god eller dårlig dag. Krangler du
med kjæresten? Mer stamming. Glemmer
du spise? Mer stamming. Glemt å forberede deg? Mer stamming.
En stammer merker med en gang på
sin egen tale om det er noe han trenger
fikse på i livet eller situasjonen han er i.
Det er som å ha en personlig trener konstant hengende over deg. Jeg selv bruker
det aktivt. Når jeg stammer, analyserer
jeg situasjonen og prøver å finne rotårsaken. Kanskje føler jeg ikke har gjort en
god nok jobb i forkant, har glemt å spise,
er usikker på den andre personen eller
gjør noe jeg ikke tror på. Årsakene kan
være mange, men jeg kan i det minste
identifisere situasjonene jeg må jobbe
med for å få det livet jeg ønsker.
TILBAKEBLIKK: Geir Sand Nilsen. Foto: Martin Aasen Wright
En stammer har en fantastisk mulighet til å trene seg selv til et bedre liv. De
kan forstå hvilke faktorer som fører til
mer og mindre stamming og hvordan
forandre situasjoner, skape trygghet, forberede seg eller bygge sosiale relasjoner.
Alle disse faktorene påvirker ubevisst
en stammer. Det interessante er at det er
de samme faktorene som påvirker hvor
bra du yter på jobb, hvor flink du er til å
sjekke opp damer eller hva-enn.
Stammingen er varsellampen som lar
meg vite når jeg må gå situasjonen etter i
sømmene. En person som ikke stammer
har ingen varsellampe i det hele tatt og
vil slite med å forstå hva jobbe med når.
Gratulerer med den internasjonale stammedagen i dag. Bruk den til å bli bedre
kjent med hva stammingen kan lære deg.
Stammer du ikke selv så lær av de du
kjenner som stammer. Det er ufattelig
spennende og lærerikt.
[email protected]
Publisert på Geir Sand Nilsens egen
blogg 21. oktober og gjengitt med tillatelse.
21
Stamposten
Stamposten
Planlegger antologi om stamming
Beklager logopedangrep
En prosjektgruppe i NIFS
jobber med en antologi
om livet med stamming. Ti
personer forteller sin
historie.
Vi trakk forhastede
slutninger hva logopedstudiet angår, skriver
Kristin Rosendahl
Lindebotten og Martin
Fjellanger i innlegget. De
beklager kritikken av
logopedstudiet som stod
på trykk i Stamposten
2/2014.
studentene igjen. De roser lærerne ved
UiB for deres kunnskap, og forteller at
lærerne er meget opptatt av å vise dem
forskjellige perspektiv og synspunkter
rundt dette multifaktorielle emnet som
stamming er.
Med denne nye informasjonen må
vi bare innrømme at vi trakk forhastede
slutninger hva logopedstudiet i Bergen
angår, og beklage for de harde ordene
i forrige artikkel. Et sted i rekken er
misforståelser i kommunikasjon oppstått,
og vi burde dobbeltsjekket og overprøvd
informasjonen opp mot hva vi oppfattet,
før vi sendte artikkelen til trykk.
Kristin Rosendahl Lindebotten
og Martin Fjellanger
Generell kritikk
I Stampostens 3/2014 kom en motartikkel
av Jon-Øivind Finbråten. Innlegget var
godt, og inneholdt både nyanseringer
og kritikk. Blant annet uttrykte han at vi
generaliserte og snakket ned logopedmiljøet i Norge.
En setning nevnt er «En standard
logoped lærer deg forskjellige triks og
knep ved artikulatorene, men går ikke
til bunns i hovedproblemet bak blokkeringene». Vi legger oss flat. Vi kan bare
skilte med egne erfaringer hos ulike
logopeder. Ordet «triks» var ikke ment
negativt. Selv om de fleste logopeder bruker ordet «metode», er våre erfaringer at
enkelte logopeder også bruker ordet triks
om metodene sine. Ut med stammerens
gamle, ukontrollerte triks, og inn med
logopedens nye, kontrollerte triks.
Vi har tatt til oss kritikken, og vil i
fremtiden referere til metoder og teknikker når vi snakker om ulike behandlingsmåter.
Martin Aasen Wright
Prosjektet «45 +: Å være voksen – og
stamme» ble startet i 2012, og er nå
i sluttfasen. Studien som nestleder i
NIFS, Are Albrigtsen tok initiativet til,
vektlegger fem områder: stammingens
utviklingstrekk, behandlingsformer,
egenbaserte erfaringer, stammingens innvirkning på sosiale arenaer samt arbeid
og karriere.
– I over 50 år har jeg gjort mine erfaringer med stamming og de belastninger,
tanker, følelser, senvirkninger og mulige
tilleggslidelser har ført med seg, sier Are
Albrigtsen.
– «Jeg kunne umulig være alene om
Lokallaget i
Trondheim
I høst har det vært mye aktivitet i
Trondheim. 1. september var vi 7
stykker som møttes på Krem Kaffebar. Vi valgte et styre for lokallaget,
med undertegnede som leder, og
Minja Jovanovic og Einar Urdshals
som styremedlem. 24. september
hadde vi et godt oppmøte med
10 stykker på Logopedisk senter
i Trondheim, og det ble spandert
pizza på hele gjengen. Høstens
siste møte fant sted 5. november, og Minja hadde bakt kake til
anledningen. Vi snakket en del om
«frykten for å stamme», og hvordan
vi brukte å forberede oss til muntlige presentasjoner. Det var også ei
logopedstudent fra UiN som planlegger å skrive ei masteroppgave
om «skjult stamming» som kom til
møtet. Hun syntes det var kjempespennende å komme i kontakt med
oss og høre hvordan vi forholdt oss
til og snakket om stammingen vår.
Jon-Øivind Finbråten
slike erfaringer og tanker», tenkte jeg.
Dernest – det fantes omtrent ikke noe
litteratur på dette området. Derfor kom
ideen om et prosjekt!
340.000 kroner i støtte
Prosjektet ledes av Are Albrigtsen,
Bennedichte R. Olsen (HiOA) og Hilda
Sønsterud (Statped sørøst, avdeling
språk/tale). Prosjektgruppen på 15-20
medlemmer har møttes flere ganger
tidligere, senest i april i år, og nå sist 7.-9.
november i Oslo.
Prosjektet er støttet med 340.000
kroner fra Extrastiftelsen Helse og Rehabilitering. Rapporten leveres 15. februar
2015.
Livets stamming
Ideen om en antologi kom underveis i
prosjektet. De aller fleste syntes det var
en en god idè – som kan gi kunnskap til
fagpersoner, andre stammere og interesserte for øvrig. Antologien har arbeidstittelen «Mitt liv som stammer».
Ti personer skal fortelle sine historier,
Lokallaget i Oslo
Det har vært en del aktivitet i Oslo i år.
I begynnelsen av året inviterte jeg til
sosiale treff på Anker Hotel, og i høst
arrangerte jeg, Are Albrigtsen og Bjørn
Erik Sættem, to Oslotreff på Frogner
frivilligsentral med faglig innhold.
På det første treffet på Frogner
snakket vi om individualisert stammebehandling med logoped Hilda
Sønsterud og andre gangen snakket vi
med Martin Aasen Wright om McGuire-programmet. Det var interessant og
engasjerende å snakke med Hilda og
Martin.
Vi hadde planlagt en tredje gang
hvor skulle vi få besøk av Åse Sjøstrand som vil snakke med oss om
noen av temaene i masteroppgaven
sin som heter «Jeg er så mye, mye
mer enn det». Det tredje Oslotreffet
ble dessverre avlyst på grunn av få
påmeldte. Jeg har tatt initiativ til dette
fordi jeg ønsker å møte andre som har
talevansker.
Jeg møter ikke så mange som har
talevansker i hverdagen, selv om det
kan være noen som har talevansker
uten at jeg legger merke til det. Etter
å ha møtt andre som stammer eller
har andre talevansker føler jeg selv
mindre skam. Når jeg ser andre som
stammer synes ikke jeg det gjør noe
som vil dreie seg om fire problemstillinger:
1. Stammingens utviklingstrekk for
den enkelte.
2. Behandlingsformer og egenbaserte
erfaringer.
3. Stammingens innvirkning på ulike
arenaer.
4. Arbeid og karriere og grad av livskvalitet.
Etter seminaret i november er ikke prosjektgruppen helt enig hvordan antologien skal skrives og hvilken form den bør
ha. Per dags dato har ikke prosjektgruppen vært i kontakt med noe forlag.
– Selv om de områdene som er nevnt
er naturlig å komme inn på, vil den enkelte stå fritt til å vektlegge det de ønsker
gjennom mange tiår med stamming, sier
Are.
Fristen for innlevering av bidrag er
satt til 1. februar 2015.
[email protected]
at de stammer, og det gjør at jeg etter
hvert føler at det ikke gjør noe at jeg
heller stammer. Det er godt å snakke
om de situasjonene i hverdagen som
er krevende i forhold til stammingen
med noen som kan forstå det. Men det
er også godt å kunne snakke om hva
som helst i et miljø der jeg føler meg
trygg og ikke er redd for å stamme.
Jeg har møtt mange fine personer som
stammer, og jeg er glad for at det er
like stort mangfold hos oss som hos
de som ikke stammer.
Jeg har hatt glede av alle sammenkomstene, og har også fått positive
tilbakemeldinger fra andre som har
deltatt. Oppmøtet har imidlertid flere
ganger vært lavt, og da må vi vurdere
om vi skal fortsette med å arrangere.
Dersom det er noen som ønsker å
møte andre som har talevansker, men
som ønsker det på en annen måte
enn vi har lagt opp til, er dere hjertelig
velkommen til å sende innspill til meg,
gjerne på e-post: [email protected].
Thomas Folkestad
Intensjonene våre var gode, men det
gikk dessverre fort i svingene, noe som
dessverre resulterte unødig sterk ordbruk
og mangel på fakta.
I Stamposten 2/2014 hadde vi en
artikkel i anledningen et foredrag vi
hadde holdt for logopedstudentene ved
Universitetet i Bergen. Foredraget omhandlet våre personlige erfaringer om det
å leve med stamming, våre erfaringer fra
ulike behandlingsmetoder, vår personlige
utvikling i McGuire-programmet, samt
psykiske og fysiske momenter innenfor
stamming. Hensikten med teksten var å
skrive en oppsummering av dagen, og
tankene i ettertid.
Oppstått misforståelser
Under foredragets del om psykisk og
fysisk påvirkning ved stamming fikk
vi tilbakemeldinger fra studentene om
at lærerne hadde lagt frem artikler som
konkluderte med at psyke og respirasjon
ikke påvirket stamming. Ettersom stamming og taleflyt er en hjertesak for oss,
ble vi forundret av å høre hva studentene
fortalte. Vi har i ettertid hatt kontakt med
Ikke McGuire-programmets holdninger
Vi vil gjerne takke Finbråten for konstruktiv kritikk. Videre vil vi rose
Ragnhild R. Heitmann ved UiB for en
hyggelig og forståelsesfull respons, etter
Stamposten
DELTE ERFARINGER: Kristin Rosendahl Lindebotten og Martin Fjellanger har i mange år jobbet med stammingen sin
i McGuire-programmet. I møte med logopedstudentene i Bergen delte de sine erfaringer om hvilken betydning pusten
og det psykiske har for stammingen.
Logopedutdanningen vs.
McGuire-programmet
Engasjerte og
kunnskapstørste logopedstudenter fra Universitetet
i Bergen inviterte i vinter
oss fra McGuireprogrammet til å holde et
foredrag. Vi ble rystet over
hva studentene ikke lærer
om stamming.
Kristin Rosendahl Lindebotten og
Martin Fjellanger
Vi fant fort ut at vi ønsket å formidle en
stammers perspektiv på livets utfordringer ved stamming, hvordan en som
stammer ønsker å bli behandlet, og våre
erfaringer med logopeder på godt og
vondt. Logopedstudentene fikk videre
et innblikk i hvordan stammingen har
påvirket oss som mennesker, og hvordan
veien til veltalenhet i McGuire-programmet har vært og fremdeles er.
Ettersom det er en del skepsis til
McGuire blant erfarne logopeder, var det
spesielt viktig for oss å få formidlet vår
historie.
Kun fysisk betinget
For å teste logopedstudentenes kunnskap, startet vi forelesningen med en
steg-for-steg forklaring på hva som fysisk
må skje i brystkassen og luftveiene for at
en lyd skal dannes. Forbløffende nok var
dette noe lærerne på studiet ikke hadde vektlagt stort i læreplanen. Dermed
var det heller ingen av studentene som
kunne forklare stegvis hva som skjer med
mekanismen bak lungenes luftstrøm når
en blokkering oppstår. Men studentene
viste iver og engasjement, og vi fikk en
fin dialog og mange gode spørsmål.
Etter hvert som undervisningen
pågikk, henviste de til eget studie
og artikler lærerne hadde lagt frem i
undervisningen. Det var overraskende,
nesten sjokkerende å høre hvilken nyere
forskning lærerne la frem for studentene
som en del av pensum. Den ene artikkelen viste at stamming utelukkende var
et fysisk problem. En annen, australsk
forskningsartikkel hadde konkludert
med at stamming ikke hadde noe med
pusten å gjøre. Men som en av studentene så fint kommenterte; «men her står jo
dere foran oss som levende bevis på at
pusten er en sentral del i behandlingen
av stamming».
Frarådet McGuire-kurs
Videre i forelesningen gikk vi inn på
temaet psykiske og sosiale utfordringer
ved stamming. Det er nok viden kjent at
mange stammere lar frykten for blokkeringer styre mange av livets valg. Eksempler på personer som velger praktiske
yrker hvor kommunikasjon med kunder
er ikke-eksisterende ble nevnt, så vel som
skoleelever som heller velger å stryke
i prosjekter enn å stå foran klassen og
fremføre muntlig. Eksemplene er mange.
Egne eksempler fra oppveksten ble
også snakket om, samt våre erfaringer
med logopedene vi fikk tildelt gjennom
skoletiden. Bl.a. kan det nevnes at Martin,
mens han var innom Bredtvet kompetansesenter, ble frarådet på det sterkeste av
ledende logoped på senteret om å prøve
McGuire-programmet. Som hun selv
uttrykte; «det er ingenting de kan lære
deg som vi ikke kan lære deg her, gratis».
Snakk om faglig arroganse! Vi har også
møtt logopeder som rettet fokus mot det
sosiale hinderet det kan være å stamme,
og involverte andre elever i terapitimene.
10
KRITIKK: Lindebotten og Fjellangers
kritikk i nummer 2. Faksimile
at vi kontaktet henne for å få beklaget
for måten artikkelen ble skrevet som. Vi
ønsker også å nevne at de harde ordene
i artikkelen fra i sommer, er kommet fra
oss som privatpersoner, og reflekterer
ikke McGuire-programmets holdninger.
Stampostens valg av overskriften
«Logopeder vs. McGuire programmet»
reflekterte heller ikke våre intensjoner. Vi
brenner for temaet stamming, og synes
det er flott med engasjement og diskusjoner. Men i forrige artikkel er det bare å
beklage og erkjenne at vi dessverre skjøt
ballen langt over mål.
[email protected]
[email protected]
Nettbasert stammebehandling i Australia
Det australske stammeforskningssenteret ved universitetet i
Sydney tilbyr nå et femmåneders nettbasert kognitivt atferdsterapi-program for voksne mennesker som stammer.
Man må være 18 år, beherske engelsk godt både skriftlig
og muntlig for å delta. Det kognitive atferdsprogrammet er internasjonalt. Som deltaker får man oppgaver som skal kunne
redusere stamming, opplyser universitetet på sine nettsider.
Avslutningsvis må man svare på spørsmål som skal
anvendes for å gjøre programmet enda mer tilrettelagt.
22
Programmet ledes av professor Mark Onslow og Dr. Sue
O’Brian. De er begge anerkjente forskere innen stamming.
Vil du vite mer om programmet, kan du kontakte
forskningssenteret, Australian Stuttering Research Centre,
på epost [email protected] eller ringe på +61 2 9351
9061.
23
Stamposten
Nytt medlemsregister
Stamposten
Vi stammer på sosiale medier:
NIFS innfører nytt system
for føring av medlemslisten og kjøring av
medlemskontingenter.
Dette gjøres blant annet
fordi NIFS vokser og det
stilles andre krav til våre
medlemslister nå enn
tidligere.
Ronny Hansen
Det stilles nye krav til dokumentasjon av
medlemsmassen vår opp mot myndigheter som bevilger støtte på bakgrunn av
vår medlemsmasse. Dette vil medføre en
rekke forandringer i hvordan vi tenker
når vi fører våre medlemslister.
Noen av disse endringene vil dere
som medlemmer merke, mens andre
endringer gjøres for at styrearbeidet og
dokumentasjonen skal bli enklere og mer
effektivt slik at styremedlemmene våre
kan bruke mer tid på reelt styrearbeid og
ikke på administrasjon og dokumentasjon.
KID-nummer
En av endringene som medlemmene blir
å merke jevnlig er at de nå får faktura
med KID-nummer. Dette er gjort for at
vi i styret lettere skal kunne oppspore
korrekt innbetaling og linke denne til
korrekt medlem. Da slipper vi å bruke
unødig tid på å spore opp betalinger og
kanskje overse noe underveis, og dere
slipper å bli dobbeltfakturert for en kontingent dere kanskje allerede har betalt.
Slikt skaper frustrasjon i begge endene av
organisasjonen, både blant medlemmene
og styret.
Vi ønsker ikke å bruke tid på slikt
arbeid. Vi ønsker at dette skal flyte så
enkelt og smertefritt som mulig, og vi ønsker at den informasjonen som sendes fra
styret til medlemmene skal være så relevant og saklig som mulig. Og det er ikke
noe hyggelig å få purring på en regning
vi kanskje har betalt for lenge siden.
Slikt skal vi forsøke å unngå i fremtiden og derfor innfører vi faktura med
KID-nummer på kontingenten. Det blir
også derfor et eget kontonummer som
kun brukes til innbetaling av kontingent.
Mer epost
En annen konsekvens av nytt medlemsregister er at vi ønsker mest mulig av
informasjonsstrømmen fra styret og til
dere medlemmer skal gå via e-post. Dette
DET NYE: Slik ser det ut. Skjermdump fra RegWeb
er både mindre arbeidskrevende og kostnadseffektivt. Vi slipper å bruke penger
på porto.
Forutsetningen for at dette skal
fungere er at vi har flest mulig korrekte
e-postadresser til dere medlemmer. Vi
håper derfor at flest mulig av dere med
jevne mellomrom kan oppdatere oss slik
at vi har din korrekte epostadresse. Dette
er viktig.
I dagens medlemssystem kan vi
sende e-post til hele eller deler av vår
medlemsmasse ved få enkle tastetrykk.
I forhold til tidligere da det meste gikk
via post, er dette meget kostnadseffektivt og arbeidsbesparende. Vi slipper
å bruke mange timer på å skrive ut,
sortere, adressere og frankere voksende
bunker med brev som skal sendes ut til
medlemmene. Også faktura for medlemskontingenten vil bli sendt ut via e-post til
medlemmene våre.
Mer oversikt
Nye krav fra myndigheter sier at vi også
skal ha oversikt over fordelingen av våre
medlemmer i langt større grad. Vi må
vite hvor stor prosentandel av våre medlemmer til en hver tid hører til forskjellige grupperinger innenfor medlemsmassen vår. Vi må kunne svare hvor mange
som stammer og/eller har løpsk tale,
siden dette er handikapet vi som interesseorganisasjon representerer. Vi må samtidig kunne redegjøre for andre forhold,
slik som medlemskategorier og aktivite-
ter innenfor lokalgruppene våre. Dette
er momenter som i fremtiden direkte vil
spille inn på hvor stor statlig støtte vi er
berettiget på å få. Vi kan for eksempel
ikke ha ubegrenset antall fagmedlemmer
i forhold til vår hovedgruppe av medlemmer som skal enten stamme eller ha løpsk
tale, eller begge deler. Det skal være en
overvekt av medlemmer med taleflytvansker og deres nærmest pårørende.
I tillegg har vi i styret arbeidet konkret og målrettet det siste året for å spisse
våre arrangementer noe mer. Vi ønske å
satse mer på arrangementer tilpasset barn
og unge. Det igjen betyr at vi faktisk må
ha oversikt over også disse kategoriene i
medlemsregisteret vårt. Hvordan skal vi
kunne satse på barn og unge uten å vite
hvor mange medlemmer i denne kategorien vi har?
Det medlemsregisteret vi nå har
kjøpt inn og bruker er et helprofesjonelt
medlemsregister beregnet på slike organisasjoner som vår. Dette gir oss utallige
muligheter til å følge opp alle kravene fra
myndighetene og samtidig tilfredsstiller
de kravene styret har for kategorisering
og systematisering av våre medlemmer
etter hvert som våre behov måtte dukke
opp og endre seg. Vi kan i stor grad
tilpasse systemet de behovene vi har
samtidig som vi kan lage og definere
egne rapporter og kategorier utfra hva vi
har behov for å vite.
[email protected]
24
25
Stamposten
Stamposten
Min stammehistorie:
Vi stammer i pressen:
En beretning fra hverdagen
En medarbeider
som stammer?!
For en tid tilbake fikk jeg
vite om en uttalelse som
falt for 35 år siden, den
gangen jeg søkte jobb
som journalist i en mellomstor avis.
Guttorm Eskild Nilsen
«Men kan vi ha en medarbeider som
stammer?!» hadde redaktøren spurt da
søknaden min ble behandlet i styret.
Redaksjonens representant kjempet for
mitt kandidatur. Jeg ble ansatt.
DEKNING: NIFS var synlig i media i forbindelse med stammedagen 22. oktober. Montasje: Martin Aasen Wright
Markerte stammedagen
Den 22. oktober er vår dag
- den internasjonale
stammedagen. NIFS var
representert i flere medier.
Jon-Øivind Finbråten
Det engelske navnet på dagen «The International Awareness Day» sier litt om hva
formålet med dagen er, å spre informasjon og øke bevisstheten om stamming.
I regi av NIFS ble det spredt informasjon om stamming via flere mediekanaler!
Aviser
Martin Aasen Wright laget et leserinnlegg som styret sendte ut til flere av landets aviser. Det er ingen garanti at aviser
trykker det som sendes inn, men flere
aviser valgte å trykke leserinnlegget vårt!
Vi klarte å slå rekorden våres fra i fjor,
da leserinnlegget vi sendte ut ble trykket
i 6 aviser. Leserinnlegget ble trykket i 10
aviser! Dagsavisen (på nyemeninger.no),
Romerikes Blad, Hamar Arbeiderblad,
Stavanger Aftenblad, Avisa Nordland,
Helgeland Arbeiderblad, Trønderbladet,
Romsdal Budstikke, Brønnøysunds Avis,
samt Budstikka (notis).
Radio
Årets markering skilte seg en del ut fra i
fjor ved at vi var å høre i flere ulike radiokanaler og radiosendinger.
Det er lagt ut en liste med alle sendingene, og hvor du kan høre de på www.
stamming.no, om du blar litt ned på
forsiden.
Lederen vår, Bjørn Erik Sættem, stilte
på P5, samt et intervju som ble sendt på
NRK Buskerud og Hordaland sammen
med Jonas Pettersen.
Jon-Øivind Finbråten ble intervjuet på
NRK Trøndelag, og Oscar Aaslund Hovin
ble Intervjuet på NRK Kveldsåpent.
Vi er veldig fornøyd med at vi klarte
å komme på så mange ulike radiosendinger, til ulike tider og med ulike personer.
Stand
Lokallaget i Trondheim med Minja
Jovanovic og Jon-Øivind stod på stand
på NTNU Dragvoll og delte ut 80 kopper
med gratis kaffe, Twist, og over 100
brosjyrer.
Sosialantropologstudentene og andre
studenter fikk forklart at det ikke var
snakk om folk som levde i stammer,
slektsforskning og avstamning, trær, eller
«stemmedagen».
Likevel var det ivrige studenter som
snakket lenge med oss når de skjønte hva
det handlet om. I tillegg kom det flere
bort til oss og sa at de selv stammet, og at
de synes det var kult at det var en egen
dag for stamming.
Facebook
Sist men ikke minst så la mange av
medlemmer ut innlegg på facebook om at
det var den internasjonale stammedagen!
Dette er kanskje et av de aller viktigste
forumene i 2014.
På vår egen facebook-gruppe var
det også masse innlegg, diskusjoner og
gratulasjoner.
Vi vil takke alle som bidrog til å spre
informasjon og øke bevisstheten om
stamming 22. oktober 2014.
Gjorde meg annerledes
Holdningen til stamming og andre «defekter» som får folk til å avvike litt fra A
4-mønsteret, har forhåpentlig endret seg
i løpet av tre – fire tiår. Så kan jeg spørre:
Har mitt forhold til stammingen endret
seg?
Første gang jeg for alvor følte at stammingen gjorde meg annerledes, var da jeg
begynte i fjerde klasse. Skoledagen skulle
innledes ved at én elev leste «Fader vår»
høyt. Oppgaven gikk på omgang. Jeg
grudde meg flere dager i forveien. Den
første blokkeringen kom allerede da jeg
skulle si «Fader». Da jeg omsider hadde
stotret meg gjennom hele bønnen, stod
jeg nesten omtåket ved pulten.
Skulle jeg vært fritatt for høytlesingen? Jeg vet i alle fall at lærere og andre
fagpersoner burde grepet fatt i stammeproblemet, slik at jeg kunne fått veiled-
ning og støtte.
Fant min egen vei
Det ble jeg selv som fant veien frem. I
tenårene gikk jeg på folkebiblioteket og
lånte bøker om taleforstyrrelser. Utvalget var ikke særlig stort, men jeg kunne
trekke et lettelsens sukk: Det var ikke
noe galt med meg. Og det fantes mange
mennesker som hadde kommet seg frem
i livet, til tross for stammingen. Jeg kunne
heve hodet!
Aksepterte stammingen
Tidlig i tyveårene ble jeg med i en «stammegruppe» ledet av en logoped som selv
stammet. Jeg ville ikke la stammingen
hemme meg. Etter å ha frilanset mens jeg
gikk på gymnaset, satset jeg på journalistikk. Jeg trykker jo ikke flere ganger etter
hverandre på samme bokstav når jeg
sitter ved tastaturet.
Jeg lærte meg å akseptere stammingen, og lever greit med den. Samtidig er
jeg glad for at jeg klarer å takle de kraftigste blokkeringene og ikke gruer meg når
jeg skal stå foran en forsamling. Selvbildet mitt er sterkt nok til å bære meg, også
når jeg får noen blokkeringer. Stammingen hindrer meg ikke i å si noe morsomt
eller komme med innspill på sparket.
Kanskje gikk det en stund litt for langt.
Redaktøren som uttrykte skepsis til mine
taleferdigheter, bemerket noen år senere:
«Guttorm kommer hvis det er anledning
til å holde tale!».
fonen når jeg ringer til noen, og å stå i en
forsamling der man skal presentere seg
ved navn, én etter én. Går det bra? Eller
blir dette en av gangene jeg kommer til å
stamme?
Oftest går det bra. Jeg roer pusten,
tenker at det fysiske taleorganet er helt i
orden. At jeg har sagt navnet mitt uten å
stamme utallige ganger før. Og, kanskje
viktigst av alt, at det ikke gjør noe om jeg
stammer! Svaret på redaktørens spørsmål
er: Ja, visst kan man ha en medarbeider
som stammer!
Svaret på mitt spørsmål er: Ja, forholdet til min egen stamming har endret seg.
Det begynte da jeg klarte å innse at jeg
ikke er mindre verdt enn andre mennesker, selv om jeg stammer.
[email protected]
Telefon og presentasjon
Men to situasjoner kommer alltid til å
være vanskelige: Å presentere seg i tele-
Sett av 14.-15. mars til årsmøtehelg
[email protected]
Stedet blir Thon Hotel Opera i Oslo. Temaet blir «Behandlingsmetoder for stamming - hva funker for hvem?». Vi har
invitert fem ulike behandlingsmetoder, som hver vil få om lag
en time til å fortelle om deres metode:
• Norsk tradisjonell logopedbehandling
• McGuire-programmet
26
• Lidcombe-metoden
• Palin-metoden
• Speech easy (teknisk hjelpemiddel)
Det vil bli satt av tid til gruppearbeid og gode pauser.
Invitasjon sendes ut på epost til alle medlemmene når
programmet er klart.
27
Hjemmeside: www.stamming.no
Facebook: Søk på «stamming»
Twitter: @stammeforening
Styret i NIFS:
Leder:
Bjørn Erik Sættem
Øvre Båstad vei 19
1387 Asker
[email protected]
920 45 330
Nestleder:
Are Albrigtsen
Munkedamsveien 79c
0270 Oslo
[email protected]
22 43 14 33 / 907 46 260
Sekretær:
Liv Marit Dalen Goldstein
Heimavågsvegen 3
5363 Ågotnes
[email protected]
473 34 485
Regnskapsansvarlig:
Eivind Nordli
Mispelveien 54
3152 Tolvsrød
[email protected]
905 78 843
Webansvarlig:
Jon-Øivind Finbråten
Odd Brockmanns vei 71
7051 Trondheim
[email protected]
905 58 633
Foreldrekontakt:
Elisabeth Sjøberg Frydenlund
Sagatunvegen 46
2317 Hamar
[email protected]
959 81 307
Medlemsansvarlig:
Ronny Hansen
Høglia 69
8027 Bodø
[email protected]
902 03 135
Varamedlemmer:
Einar Urdshals,
[email protected]
Oscar Aaslund Hovin,
[email protected]
Martin Aasen Wright,
[email protected]
B-ØKONOMI
Retur: Ronny Hansen, Høglia 69,
8027 Bodø
Ta gjerne kontakt med
likepersonene i NIFS:
Stamming:
Arne Hope
Stavanger
[email protected]
51 55 17 79 / 952 43 823
Tomas Larsen
Stavanger
[email protected]
950 98 408
Are Albrigtsen
Oslo
[email protected]
22 43 14 33 / 907 46 260
Oscar Aaslund Hovin
Midtre Gauldal, Støren
Land Trykkeri as, Dokka - tlf. 61 11 00 70
[email protected]
920 39 313
Jon-Øivind Finbråten
Trondheim
[email protected]
905 58 633
Martin Aasen Wright
Oslo
[email protected]
984 30 273
Stamming og løpsk tale:
Ole Johnny Sjøgren (både
stamming og løpsk tale)
Lavangen
[email protected]
918 52 175
Løpsk tale:
Helene Kvenseth
Trondheim
[email protected]
980 15 616
For foreldre til barn som stammer:
Elisabeth Sjøberg Frydenlund
Sagatunvegen 46
2317 Hamar
[email protected]
959 81 307