1. No category

Livet på pause
Tekst; Michael Lindholm & Ingvild Smørvik
”normale” oppfatningen blant folk flest, slår
Eline fast.
Eline Johnsen Helledal skrev en artikkel i
Aftenpostens A-magasin om å være søsteren
til en rusavhengig. Nå har artikkelen blitt til en
bok, der storebror har bidratt med sine
erfaringer.
Hvordan håper du at denne boken skal bidra
til debatten på rusfeltet?
Hvorfor hadde du lyst til å skrive denne
boken?
Det begynte jo med den artikkelen i Amagasinet, sier Eline. To dager før fristen for
A-magasinets skrivekonkurranse gikk ut, satte
jeg meg ned å skrev, det var rett og slett litt
tilfeldig at det ble noe av. Artikkelen er i stor
grad basert på dagboka mi, fortsetter Eline. Senere ble jeg kontaktet med forslag om å
skrive en bok om dette av et forlag. Etter at
artikkelen kom ut, så ble jeg kontaktet fra
andre pårørende, som fortalte hvor godt det
var å lese historien, jeg forstod at andre fant
trøst i historien, og at jeg hadde mer jeg ville
skrive, sier Eline.
Hva tenker du at folk vil få ut av denne boken?
Jeg håper at søskenperspektivet kommer
frem, og så vil jeg få frem at en narkoman ikke
nødvendigvis må se ut som om vedkommende
henger på plata.”Narkomane” er ikke en
ensartet gruppe, og jeg skulle så gjerne vist
frem broren min, han er en fin fyr, sier Eline
og smiler. Det er bare det at han bruker stoff,
men vi er en helt vanlig familie, akkurat som
andre, fortsetter hun. Jeg tror nok at boka
treffer særlig godt blant folk som selv er
berørt av rusproblematikk, men jeg skulle
ønske det var interesse for problematikken
generelt også, sier Eline engasjert. – Rus kan
ramme alle. Og det handler ikke nødvendigvis
om ressurssvake familier, dårlig oppvekstvilkår
og alle disse tingene som synes å være den
Jeg håper at det personlige kan komme frem,
at dette er en viktig historie. Jeg håper
problematikken kommer frem gjennom
historien, sier Eline. –Jeg har blitt kontaktet
for å holde foredrag om pårørendes rolle i
forbindelse med behandling av den
rusavhengige. Jeg synes det er nyttig å kunne
bidra med den kunnskapen jeg har, i egenskap
av å være pårørende, sier Eline.
Hva har det å være pårørende gjort med deg?
Nå har vi bodd på et sted som er såpass stort
at ikke alle vet hvem alle er, så vi har liksom
ikke vært i en sånn posisjon at vi har fått noen
”merkelapp”, så nei, ikke noe ekstra det, har
ikke tenkt på det sånn. Vi er en helt vanlig
familie. Broren min er rusavhengig, men han
er broren min og jeg er stolt av ham og ser
opp til ham. Jeg kan huske lærere på skolen,
som sikkert hadde en intensjon om å være
snille fordi de visste om broren min og den
situasjonen han var i, men det har vært viktig
for meg å ikke være noe offer sånn sett, sier
Eline ettertenksomt.
Hvordan har du levd ditt liv ved siden av? Har
livet ditt stått noe på pause?
Jeg lever mitt liv, ved siden av broren min, sier
Eline bestemt. – Jeg er en kontrollfrik, og jeg
får jo lyst til å ta kontroll over livet hans;
hjelpe ham med å skaffe seg jobb, skrive en
søknad, flytte. Men det kan jeg jo ikke, sier
Eline. – En periode vurderte jeg å flytte til
Trondheim og ta med meg broren min, bare
for å gi ham muligheten til å starte på nytt,
med blanke ark, fortsetter hun, men jeg
skjønte heldigvis selv at det ikke var helt veien
å gå. Jeg vil at han skal ha det bra, så det er en
utfordring å holde seg unna, sier Eline.
Hva med tillit og ærlighet?
Broren din har jo skrevet deler av boka, der
hans side av denne historien belyses. Hvordan
var det å jobbe med ham?
Når det gjelder tillit synes jeg ikke det er noe
som er ødelagt, begynner Eline. – Men det er
klart det har vært mange brutte avtaler, jeg
synes allikevel det er forskjell på det og
skuffelser. Jeg vurderer kanskje broren min
annerledes, jeg kjenner ham jo. Jeg tror nok
kanskje at foreldrene mine kjenner mer på
dette med tillit enn meg. Kanskje jeg er naiv,
sier Eline spørrende.
Det var utfordrende og interessant, sier Eline.
– Han var innlagt i en periode, og da skrev han
masse. Etter hvert dabbet det av, så en viss
grad av uforutsigbarhet har det jo vært,
fortsetter Eline. – Men han har troen på boka
og jeg tror han er stolt av prosjektet. Det var
viktig for ham å få frem sin side av denne
historien, og jeg synes jo at det har gitt boka
en dimensjon som er på sin plass når såpass
vanskelige temaer skal belyses, avslutter Eline.
Har du noen gang følt at du har stått imellom
broren din og foreldrene dine?
Les mer om boken her;
http://www.gyldendal.no/Fakta-ogdokumentar/Biografier-og-memoarer/Brorenmin
Absolutt, sier Eline. – Det kan være små ting
som jeg har gjort for broren min, som jeg
tenker at er greit å bare la gå over, for å slippe
styr. Selv om jeg ser etterpå at det kanskje
ikke var så lurt, fortsetter hun. – jeg har jo
blant annet lånt bort bilen min. Da følte jeg litt
på akkurat dette med å stå imellom broren
min og foreldrene mine, sier Eline.
Du skriver om selvhjelp for pårørende i boken
din, hvordan opplevdes det?
Å være med i en selvhjelpsgruppe var som å
være med i en film, hvor alle satt i ring og det
føltes rart, sier Eline. - Men etter hvert var det
lett og åpne seg. Det er bra å ha et tilbud, Men
det går litt i perioder, innimellom har jeg ikke
lyst til å rippe opp i ting, mens andre ganger
kan jeg ta det frem, fortsetter hun. – På et
tidspunkt fikk jeg møte en rusavhengig jente,
som var på broren min sin alder, og høre hva
hun hadde å fortelle. Det var rart å få den
innsikten. Da var jeg helt utslitt etterpå, sier
Eline.