Side 1 - Peikestokken

Peikestokken
Studentavisa ved Høgskulen i Volda // Nr 4, 2011
Møt valpen
Atlas
Volda-suksess på
Høgskulelekene
Portrett av
Eivind Nævdal-Bolstad
Foto: Maria Finnøy Fagervoll
Leder
Ligger ikke på
latsiden
Ansvarlig redaktør
Josefine Spiro
Nyhetsredaktør
Thomas Lien
Sportsredaktør
Vegard Skorpen
Fotoredaktører
Ståle Grut
Maria Finnøy Fagervoll
Økonomiansvarlig
Lena Jørgensen
Nettansvarlig
Chris-Håvard Berge
Det faktum at vi er «isolert» mellom fjord og
fjell her i Volda, betyr absolutt ikke at vi er dømt
til å ligge på latsiden. Tvert imot er det stort engasjement blant studentene både i og utenfor
skolen. I denne utgaven av Peikestokken kan du
lese flere eksempler på aktive studenter som gjør
noe for fellesskapet.
StuDentene Marit Gjellan, Hilde Leinebø og
kulelekene i Molde gjenopptatt, og studenter fra
Høgskulen i Volda dro til Rosenes by med mot i
brøstet. Der tapte de i finalen, men vant festen.
Hver eneste student som var med viste sitt engasjement bare ved å delta. Likevel hadde de ikke
kunnet være med på lekene hvis det ikke hadde
vært for et aktivt STiV-styre, med Kristian
Fredheim i spissen. Møt ham og det nye
Studenttinget på side 10 og 11.
Kamilla Willix har satt hodene sammen og startet
opp et eget lokallag ved solidaritetsorganisasjonen Alt tyder på at studenter ikke nødvendigvis blir
Norsk Folkehjelp. 23. oktober arrangerte de late av å bo i Volda. Det er navnene ovenfor gode
solidaritetskafé på Nabolaget i Volda sentrum til eksempler på. Det er forresten Student-TV,
inntekt for minerydding. De ønsker å gjøre Volda Studentradio og Peikestokken også.
mer inspirerende, sier de til Peikestokken.
munikasjon og media på Høgskulen. Samtidig er
han styreleder for Studentsamskipnaden for Sunnmøre og varaordfører i Volda kommune. NævdalBolstad er til og med blitt kalt for «Ernas
gullgutt». Møt ham i portrettet på side 16 og 17.
E-post
[email protected]
Trykk
Aarflots prentverk
oktober ble tradisjonen med Høgs-
Josefine Spiro
Ansvarlig redaktør
2 // Peikestokken // November 2011
Redaksjonen
Trygve Norum-Lunås
Nina Rundsveen
Maria Knoph Vigsnæs
Berit Buran Juul
Trine Vammervold Kolbustuen
Petter Fløttum
Kaja Skatvedt
Nina Askim
Anja Storbråten
Runa Røed
Jan Åge Sundnes
Christian Grøtte
Alexander Slotten
Hjemmeside
Peikestokken.no
eivinD Nævdal-Bolstad (24) studerer PR, kom-
i
Layout/Design-ansvarlig
Kristoffer Eidsnes
Peikestokken følger Vær Varsomplakaten og PFUs retningslinjer for
hva angår god presseskikk.
Innhold
4 // Høgskulelekene i Molde
8 // Nyhetskommentar: Den arabiske høsten
9 // Matspalte
4
10 // STiV-leder Kristian Fredheim
11 // Presentasjon av Studenttinget
12 // Kvass på Kviss
13 // Holdt kafé for minerydding
14 // Lyngværs største bestevenn
13
16 // Portrett av Eivind Nævdal-Bolstad
18 // Et skudd i mørke – nattelivet på Høgskulen
Kulturkommentar: Underholdningsdopet
20 // Kjærlighet i kameleonbyen
22 // Lei av en upersonlig hybel?
23 // Voldabobla
14
24 // Sport
26 // Dikt
27 // Petit: Sett over barten
28 // Retrospalte
20
29 // Anmeldelser
30 // Tegneserier
31 // Humorkunstneren Nicolai C. Stigar
November 2011 // Peikestokken // 3
Studenter fra Høgskulen i Volda
tok ett gull og to sølv i
Høgskulelekene i Molde >>
Høgskulelekene
Best på luftgitar
Siri Rygh Jerndal (20) og STiV-leder Kristian Fredheim (23) stjal showet under Høgskulelekenes edleste gren - luftgitar. Fredheim fikk låne en
uplugget gitar av bandet ”Fun Fighters”.
44 Volda-studenter ble sendt avgårde med buss til Molde
for å forsvare skolens ære i Høgskulelekene 2011.
Hederen tok de i luftgitar-konkurransen.
Grytidlig om morgenen den 8. oktober blir vi
stuet inn i en buss, før vi setter kursen mot
Molde. Studentting-leder Kristian Fredheim
er turguide. Målet til de 44 studentene er å ta
hjem edelt metall.
Høgskulelekene er en gammel tradisjon mellom høyskolene i Molde, Ålesund og Volda,
som nå er gjenfødt. I grenene innebandy,
fotball, volleyball og et nytt tilskudd til de edle
sportslekene, kjemper studentene om gull og
ære til sine respektive skoler. Siden det ikke
er mange nok påmeldte til årets leker, har arrangørene sett seg nødt til å kutte ut den tradisjonstunge pub-quizen på kvelden og erstatte
den med en noe mer betimelig luftgitarkonkurranse.
beDre Sent enn AlDri
Vi ankommer ”Rosenes by” over én time forsent til kampstart, på grunn av fergetrøbbel.
Vi rekker såvidt å varme opp før vi blir kastet
ut i kamp mot ventende Ålesund- og Moldestudenter. Volda vinner alle sine første
kamper, og turneringen ser plutselig lys ut.
Men lyset svekkes i andre runde, der vi går på
en smell og taper samtlige kamper.
Volleyball-laget er det eneste som ikke
kommer til finalen, men spillerne er like glade.
Uten å stresse får de nemlig anledning til å
rekke ølsalget som tikker mot stengetid.
Innebandy- og fotballspillerne derimot,
skjønner at de har dårlig tid om de skal rekke
både å ta gull og å få med seg eventuelle
drikkevarer før kveldens planlagte fest.
Åtte mÅl pÅ én Spiller
Voldas innebandy-lag møter opp til finalen
med friskt mot og en god del tilskuere i
ryggen. Dette kan jo bare ende med seier.
6 // Peikestokken // November 2011
Eller? En tidlig ledelse hjelper lite mot Moldes
lag, som ser ut til å ha fått hjelp fra nasjonalt
nivå. En enslig spiller sørger for å skåre hele
åtte mål i finalen! Til tross for ærverdig innsats fra slitne Volda-spillere ender kampen 84 og gull til Molde.
Det går ikke stort bedre med fotballaget som
møter et sterkt Ålesund-lag og taper hele 6-1
i sin finale. To sølv er likevel ikke å forakte,
og lagene går fornøyde til garderobene etter
kampslutt. Turneringen skal avsluttes med en
siste hemmelig idrettsgren mot slutten av
kvelden.
Øl og kjØttblAnDing
Etter kampene blir vi kjørt til Høgskulen i
Molde, hvor vi skal tilbringe natten. Vi får
velge hvilke klasserom vi skal sove i. De er
rangert utifra hvor festvillige hver enkelt
student er. Festantrekkene blir funnet fram,
samtidig som det helles innpå med øl i farten.
Folk ser sultne ut. Det går rykter om
meksikansk mat på Valhall (Moldestudentenes versjon av Rokken), hvor
kveldens fest skal holdes.
Vi møter opp i lange køer, hutrende og
frosne i det kalde været. Maten er etterlengtet,
og det murres for hver student som bruker for
lang tid på å stemples inn. Når vi endelig
kommer inn i varmen og får hengt fra oss, får
vi øye på et bord fullt av gigantiske fat med
ris og en beholder med noe som kan minne
om kjøttsuppe. Verken lukt eller smak minner
om noe undertegnede har vært borti før, men
de fleste er for sultne til å være kresne. Det
kastes innpå med ris og den mystiske kjøttblandingen, helt til folk sitter mette og fornøyde på stoler og barkrakker rundt om i
lokalet.
Høgskulelekene
Kamp uten ball: Kristian Fredheim (23) i duell med en
Ålesund-spiller.
Thomas Lien
Tekst
Ståle Grut
Foto
enDelig gull
Ølglassene fylles opp, og det skåles høylytt i Valhall. Det
annonseres at siden quizen gikk ut, vil den erstattes med noe
som er enda morsommere, nemlig luftgitarkonkurranse. Etter
litt overtalelse sier STiV-leder Kristian Fredheim seg villig
til å representere Volda. Backet opp av det lokale bandet «Fun
Fighters», tre utvekslingsstudenter og et ivrig STiV-medlem,
får han publikum til å hoppe og skrike til det hele kulminerte
i en stagedive i bar overkropp fra scenen. Volda ble utpekt
som soleklar vinner, noe som førte til at kvelden om mulig
tok enda mer av.
9. oktober sitter en stor gjeng slitne, men fornøyde Voldastudenter på bussen hjemover med luftgitarpokalen stuet ned
i en bag. For mange var det den viktigste seieren av dem alle.
Trøndertur: Johan Folvik Danielsen (21) og Niclas Kjøde (21) på vei til Molde og klare til dyst.
November 2011 // Peikestokken // 7
Nyhetskommentar
Den arabiske høsten
Fredelige demonstrasjoner har hittil i år
kun endt med vold og blodbad.
Thomas Lien
Tekst
Den arabiske våren begynte så snart
det ble åpnet ild mot de fredelige
demonstrantene i de nordafrikanske
landene. Hundretusener av mennesker
krevde på fredelig vis mer demokrati
og ytringsfrihet i sine respektive land,
men ble møtt med soldatenes kuler og
tåregass. Det tok ikke lang tid før
verdenssamfunnet reagerte.
o ffiSielt uttrykte statsledere sinne
og vantro over at eksempelvis
Muammar Gaddafi kunne reagere med
vold og folkemord mot sine egne
landsmenn. Statsledernes reaksjon var
en smart taktikk, ettersom det fikk
flyttet fokuset bort fra at det var dem
selv som hadde solgt diktatoren
våpnene som ble brukt til ugjerningene.
D e europeiske landene, med
Frankrike, Tyskland og Italia i spissen,
fikk samlet sammen bataljoner av
jagerfly som systematisk bombet deler
av Libya sønder og sammen. Gaddafi
selv må ha sett forvirret på bomberegnet rundt seg. Våpnene han
kjøpte var nettopp for å få has på
eventuelle bråkmakere, noe alle
involverte parter var innforstått med.
Storbritannia alene hadde solgt ham
tonnevis av våpen spesifikt rettet mot
demonstrasjoner. Tyskland hadde i en
årrekke gitt ham diverse kjemiske
gassvåpen, og senest året før hadde
Gaddafi besøkt sin gode venn Silvio
Berlusconi, Italias statsminister.
m en tider forandrer seg, og den 20.
oktober, etter et fransk flyangrep mot
Gaddafis pansrede kolonne, ble
8 // Peikestokken // November 2011
diktatoren funnet i et rør. Den forvirrede og livredde gamle mannen ble
slept skrikende gjennom sanden mens
han tryglet om nåde. Det eneste som
møtte ham var latter, mens slagene og
sparkene regnet over ham. Videoer på
nettet viser Gaddafi blodig og forslått,
men i live på et tidspunkt, og død med
et kulehull i hodet noe senere.
DemokrAtiet seiret på tvilsomt vis
igjen, og bare hittil i år har Vesten
kvittet seg med tre av sine tidligere
venner. Gaddafi, Bin Laden og
Mubarak er borte, og Syrias president
Bashar Assad ser ut til å være nestemann ut. De fleste fredelige
demonstrasjoner i år har endt med
blodbad og døde statsledere. Det
paradoksale med det hele ser ut til å ha
gått norske medier hus forbi. I stedet
feirer de eksdiktatorens død med bilde
av liket hans på forsidene. Etter alle
portrettbildene av Anders Behring
Breivik de siste månedene, overrasker
det meg ikke.
mAn kan spørre seg om det er sunt at
Vesten kan gjøre hva de vil så enkelt
som de gjør. Det tar i hvert fall fokuset
bort fra at den økonomiske situasjonen
er verre nå enn den har vært siden
andre verdenskrig.
Matspalte
Meksikanske flammer
Kan du ikke lage mat? Bruker du røykvarsleren som klokke? Da er Peikestokkens
gourmetspalte noe for deg.
Christian Grøtte
Tekst
Maria Finnøy Fagervoll
Foto
mekSikAnSke
flAmmer? Nei, jeg snakker nÅ skal formen inn i ovnen. Du bør ha forvarmet
ikke om mørke, mystiske, salsadansende señoritas fra ovnen, men hva den står på er ikke så nøye. La oss si
sombrerolandet. Jeg snakker om pusten din etter at du 200 grader. Alt vi egentlig vil oppnå, er at osten på
har spist denne månedens gourmetrett. Enhver drage toppen smelter. Dette tar kortere tid enn en gjennomville bøyd seg i beundring. Hadde dette vært Illustrert snittlig Grandiosa bruker i ovnen, så du burde klare deg
Vitenskap, ville jeg sagt ”don’t try this at home”. Men gjennom ventetiden uten problemer.
det er jo akkurat det du skal!
en reell fare ved ovnbruk er at maten kan bli brent.
Denne gangen sikter vi mot å forvandle deg til en Husk at ingenting skal brennes – ennå. Da jeg laget min
ponchokledd Hellstrøm med bart. Vi skal lage nachos! demonstrasjonsmiddag, var det like før det gikk galt.
Nå er nachos strengt tatt ikke meksikansk, men kommer Kjøkkenansvarlig hadde kun et par knallrosa grytekluter
opprinnelig fra Texas. Det er dog så mange meksikanere å tilby, og jeg satte flere kameler i halsen før jeg gikk
i Texas at vi kan kalle retten meksikansk uten med på å bruke dem. Da dette hinderet var overvunnet,
nevneverdig fare. Men du bryr deg kanskje ikke så mye hadde tiden løpt litt ifra meg. Vår illsinte meksikaner
ble heldigvis reddet ut i siste liten.
om amerikansk demografi, så la oss gå rett på sak.
Du behøver en ildfast form. Ikke så rart kanskje, med DerSom ditt eget gastronomiske eventyr har forløpt
tanke på hvor mye ild som skal holde nacho-chipsene
med selskap. Formen bør smøres med olje eller smør.
På innsiden. Strø stekt kjøttdeig tilsatt tacokrydder og
nachochips lagvis, eller bare om hverandre om du er av
den dramatiske typen. Om du er av typen som liker mer
flytende konsistens, kan du muligens også helle over
tacosaus, men dette gjøres på eget ansvar.
for å skjule kaoset du har stelt i stand i ildfastformen,
Nachos - ingredienser:
1 pose nacho-chips
500g kjøttdeig
1 pose tacokrydder
Revet ost
Jalapeños
strør du revet ost over det hele. Herligheten toppes til
slutt med jalapeños. Hvis du foretrekker å pines sakte
fremfor å møte skjebnen som en mann, kan du kutte opp
jalapeñosskivene i mindre biter. Hvis du er virkelig
pyse, kan du blande dem inn blant kjøttdeigen og nachochipsene.
uten ulykker frem til nå, står du forhåpentligvis foran
en rykende varm ildfast form fylt med meksikanske
delikatesser. En porsjon nachos anbringes på tallerkenen
akkompagnert av rømme og salsa. Nå kan du bare
invitere et mariachi-orkester og nyte middagen din.
Sterkt, sa du? Ja, nachos er ikke for sarte sjeler. Om
du ikke er glad i å leke en særs potent drage, kunne du
jo ha droppet jalapeños. Du bør ha noe for hånden til å
slukke flammene med. Fordi jeg, som gourmetkokker
flest, er opptatt av førsteklasses råvarer, dugde intet
mindre enn Voss flaskevann etter min demonstrasjonsmiddag. Men dette er selvsagt opp til hver enkelt. Hva
med en Corona? Med litt tilsatt alkoholdunst hadde nok
den ildsprutende pusten din skremt livet av enhver
dragedreper.
November 2011 // Peikestokken // 9
Studenttinget
Ser tilbake på et
spennede år
Ståle Grut
Foto
Thomas Lien
Tekst
- Det tar mye av tiden min altså! I hvert fall nå
på høsten, når det er mye som foregår. Du skal liksom
hjelpe til overalt.
Peikestokken møter Fredheim i Høgskulens
kantine som for øyeblikket er tom. Det er fredag og
sent på ettermiddagen, og de siste helgeklare
studentene er på vei ut av skolen. Selv har Fredheim
låst STiV-kontoret for dagen, men har likevel ikke
fri. Helgen hans vil gå ut på å lede Voldas studenter
i årets Høgskuleleker, hvor de skal konkurrere mot
studenter fra Høgskulen i Molde og Høgskolen i
Ålesund om heder og ære i ulike idrettsgrener.
- Planen var å ha 80 studenter fra hver av skolene,
men det antallet er blitt halvert. Vi fikk ikke så mange
påmeldte som vi trodde, selv om vi var tidlig ute med
plakater og slikt. Det var først da vi opprettet et eget
Facebook-arrangement at ting tok seg opp. Før var
Høgskulelekene i Molde tradisjon, men siden folk
som er her nå ikke vet eller husker det, blir de vel
skeptiske, tror Fredheim.
vAr uerfAren
Etter snart ett år som leder av Studenttinget i Volda
har han bare gode ord å si om stillingen. Det til tross
for en lang høst med STiV-valg, oppussing av kontor,
ny hjemmeside, samt jevnlige møter med styret og
ledelsen. Nå gleder Kristian seg til å dra på utveksling
til Hawaii i januar.
Med unntak av et elevrådsverv en gang i tiden, hadde
ikke STiV-lederen noen ledererfaring da han gikk inn
i stillingen. Derimot har han stuet bagasje ut av fly
på Gardermoen, vært i militæret i artilleribataljonen
og gått tre år medieutdanning på videregående.
- Å være STiV-leder er veldig greit egentlig. Jeg
har lært utrolig mye, og jeg har fått bruk for mye av
det jeg studerer. Man får prøvd ut ting og sett hva
som fungerer, og det er selvfølgelig gøy hvis du får
Kristian Fredheim har to måneder
igjen som leder av Studenttinget. Nå
gleder han seg til januar og utveksling.
gjort en god jobb, sier han.
StuDiebygDA
Det viktigste STiV-lederen har jobbet med til nå er,
ifølge ham selv, StudiebygdA, en nettportal som skal
knytte sterkere bånd mellom de sentrale studieaktørene i Volda kommune. Han mener det gjør at du
som student kan få alt av offentlig informasjon en
student trenger.
- Hvor mye visste du egentlig om Volda før du
kom hit? Det finnes ingen felles nettside som forteller
deg om hvordan det er å være student her. Det er
heller ingenting rettet mot internasjonale studenter.
Dette prosjektet vil handle om alt: uteliv, sosiale aktiviteter, studentfordeler og masse annet nyttig, sier
Fredheim.
- SpennenDe og lærerikt
Nå skal en ny gruppe ta over Studenttinget, og den
avtroppende lederen ser positivt på den nye gjengen.
Han oppfordrer alle til å involvere seg mer i studentpolitikken.
- Du har visse faste oppgaver, men det meste av
tiden min går med til tiltak vi selv setter igang. Det
er lærerikt, givende og faktisk veldig spennende. Jeg
vil også anbefale folk å stille til valg som leder. Det
er en unik erfaring hvor du får muligheten til virkelig
å teste deg selv og oppleve hvordan det er å ha et stort
ansvar.
En god bonus er at vervet innebærer både lønn og
en del reising rundt om i landet. Det er ikke ille å ha
som deltidsjobb ved siden av studiene.
10 // Peikestokken // November 2011
Etter jul takker Kristian Fredheim for seg etter et innholdsrikt år.
Studenttinget
Her er det nye Studenttinget
Peikestokken stilte de nyvalgte medlemmene følgende spørsmål:
Hva vil du jobbe for i året som kommer?
Tekst: Thomas Lien
Siri Rygh Jerndal, PR
- Jeg brenner for større engasjement blant
studentene. Alle skal bli hørt!
Tiril Asbøll,
Planlegging og administrasjon
- Jeg vil være med å ta avgjørelser og tale
studentenes sak. Studenttilværelsen skal så
være så optimal som mulig.
Margrete Holøyen,
Medievitenskap
Jo Fredrik Øiamo,
Grunnskolelærer
- Vil jobbe for at vi i STiV kan oppnå mest
mulig for alle studentene på Høgskulen, slik at
vi alle kan ha et fantastisk studiemiljø.
- Min kampsak: Å sikre kvaliteten generelt under
studietiden ved HVO.
Kristoffer Åreskjold,
Grunnskolelærer
Arne Christian Ingvaldsen, PR
- Engasjere meg for at Volda skal få et bra
rykte slik at det blir et ettertraktet studiested.
Becky Bakr, PR
- Mitt hovedfokus vil ligge på integrering av
de internasjonale studentene. Disse skal føle
seg velkomne, anerkjente og ønsket på HVO.
- Det er det du som skal få avgjøre.
Alexander Fagerli Ingulfsen,
Barnevern
- Jeg vil engasjere meg for å få bort at all
undervisning skal være obligatorisk.
Runa Røed, Journalistikk
- Jeg vil at folk skal vite at vi er her for dem.
Vi er studentenes talerør. Vi utgjør en forskjell, og det vil jeg fortsette med!
Jan Torstein Ovidth,
IPA
- Sørge for at alle blir hørt, uansett person og sak.
Eskil Valsø Lied,
Grnnskolelærer
- Jeg vil jobbe for en best mulig studenthverdag for alle studenter ved HVO.
Linn Sørvig,
Drama og teater
- Blant annet mer vegetarmat i kantina, også
den på Kaarstad-bygget.
November 2011 // Peikestokken // 11
Kviss
Kvass på kviss
Med høy temperatur, intens stemning og fryktløse blikk
mellom lagene, finner vi «På grensen til allsang» i hjørnet
av lokalet.
Anja Storbråten
Tekst og foto
Runa Røed
Tekst
Vinnerinstinktet koker hos lagmedlemmene,
og med ølen i hendene er de klare for nok en
runde med kviss på Rokken. Laget, som består
av Mathias Ytterstad , Vibeke Carlsen, Marit
Lundby, Andreas Meier Eide og Stian Fyen,
har allerede stukket av med førsteplassen to
ganger i høst. Til tross for høye poengsummer
har de ingen fiender blant konkurrentene.
- Nei, det er vel heller andre som har oss
som fiender, smiler Marit lurt, og Andreas
tilføyer raskt en viktig detalj.
- Vi er fryktløse!
trADiSjonSrikt
Hvilke fire engelske lag har vunnet
Champions League?
Mathias kaster seg over penn og papir. Han er
ikke i tvil om svaret.
- Sportsspørsmålene er forbeholdt guttene,
forteller Marit.
Hun er ikke like aktiv nå som kvissen handler
om kategorien «Sport og Spill».
Det er blitt en fast tradisjon på onsdagene at
laget samles for å delta på kvissen.
- Forberedes det mye til kvissen i forkant?
- Nei, ganske lite, forteller gjengen.
Mathias kan imidlertid medgi at det gikk med
mye pugging på fredsprisvinnerne forrige uke,
uten at det førte noe med seg.
- Vi pugget navnene, og likevel kom det
ikke noen spørsmål om dem, forteller han
fremdeles skuffet, og ramser opp navnene på
vinnerne.
Så langt virker det som det meste er plankekjøring for laget, men når det er tid for
filmsitater, blir det hele verre. Det diskuteres
iherdig i pausen, og nervene kommer tydelig
fram.
Det er tid for en av favorittkategoriene.
Bilderebus.
- Hvem av dere pleier å ta knekken på
disse?
- Mathias, lyder det unisont fra resten av
gruppa.
Kvissen er et populært ukentlig arrangement blant studentene.
12 // Peikestokken // November 2011
Og det skal vise seg å stemme. Mathias tar
knekken på samtlige oppgaver, i likhet med
flere andre lag. Noe vi skjønner når det jubles
i takt med high fivene som ligger løst i
rommet.
pÅ grenSen til Solo?
Det er tid for musikk. Her får vi se godt
gruppearbeid, i det flere triumferer med svar
i løpet av de fem spørsmålene i kategorien.
- Vi er gode på å samarbeide, og flinke til
å høre på hverandre, kan Marit meddele.
Stian får frem poenget med lagnavnet når han
med høy vokal stemmer i på refrenget til det
som må være Iron Maidens ”Run to the hills”.
Det er på grensen til solo.
Det AvgjØrenDe Øye-
er på tide med fasitsjekk. Det er nå alt kan
skje, og laget tør verken ta gleder eller sorger
på forskudd.
- Sist gang trodde vi det gikk ganske dårlig,
påpeker Marit, men da endte vi jo opp med å
vinne!
Etter hvert som svarene blir lest opp, må laget
innse at de ikke får full pott denne gangen, og
med en poengsum på 27,5 poeng, må de ta til
takke med en femteplass.
- Det er jo ikke så ille da, sier Marit oppmuntrende.
- Helt på det jevne, er Mathias sin mening.
Lillelørdagens konkurranse er over. På
grensen til allsang viser igjen at de er et lag
som fremdeles står trygt plassert på topp 10listen og har med det bevist at de er tøffe konkurrenter for de andre lagene som deltar i
konkurransen.
blikket
Det går mot slutten på onsdagsritualet, og det
Mathias Ytterstad , Vibeke Carlsen, Marit Lundby, Andreas Meier
Eide og Stian Fyen
TV-aksjonen
Vil inspirere Volda
Minerydding var tema i årets TV-aksjon. Tre
av Voldas egne studenter arrangerte
«Solidaritetskafé» på nabolaget.
Kamilla Willix og
Marit Gjelland
Kamilla Willix og Marit Gjellan var storfornøyde med innsamlingen
«Vi rydder for livet» står det på de knallgrønne T-skjortene som vandrer rundt på
kafeen og selger lodd. Både gamle og unge
nyter sine vafler og kaffetårer mens de
venter spente på første premieutdeling.
Studentvennlige premier er linjet opp på
rekke: en brødrister, et fleecepledd, kaffe,
kosmetikk, kubbelys og en fruktkurv. Mange
heldige mennesker vil være ett Europrisprodukt rikere etter denne formiddagen.
Det er ikke en hvilken som helst søndag
på Nabolaget. I anledning TV-aksjonen er
det nemlig de tre studentene Marit Gjellan,
Hilde Leinebø og Kamilla Willix som står
for regien. De tre har startet opp sitt eget lokallag ved solidaritetsorganisasjonen Norsk
Folkehjelp, og i dag arrangerer de
”solidaritetskafé”. Formålet er først og
fremst å spre informasjon om Norsk Fol-
kehjelp og det nyoppstartede lokallaget, men De tre studentene, som alle går førsteåret
også å samle inn penger til årets TV-aksjon. på journalistikk ved Høgskulen, har jobbet
intensivt med oppstarten av lokallaget siden
tidlig
i semesteret. De har vært på seminarer,
ntenSivt ArbeiD
søkt om økonomisk støtte og fått kursing i
- Det jeg er aller mest nervøs for, er egent- forskjellige deler av lederarbeidet.
lig å rope opp vinnerne.
- Kort sagt, vi er trent i dette nå, ler Hilde.
Marit skjærer en liten grimase bare ved
– Men hvor kom egentlig ideen om eget
tanken. Flere kunder har inntatt kafeen og lokallag fra?
oppdaget aksjonen og de grønne T-skjortene. - Det begynte vel egentlig bare med at vi
Loddblokkene blir tynnere for hvert minutt, i starten av semesteret snakket om oss selv
og snart er det tid for første premieutdeling. og om hva vi hadde gjort. Både Kamilla og
En heldig liten jente får gleden av å trekke Marit ble vervet på hver sin folkehøgskole,
den første lappen, og trekker tilfeldigvis sitt mens jeg ikke hadde vært medlem av et lag
eget lodd, til flere høylytte sukk i kafeen. På før. Vi dro på en studentkonferanse, og der
nytt må folk til loddblokkene og åpne sine ble vi veldig inspirert. Etter det tenkte vi bare
lommebøker til Norsk Folkehjelp. Fleec- at «jess, nå gjør vi det!». Og det gjorde vi,
epleddet er kanskje gått, men det er mange sier Hilde.
godsaker igjen.
i
Julie Wentzel Frøland
Tekst og foto
Denne jenta trakk sitt eget
lodd
oppforDring
Klokken tikker, og kafeen fylles sakte opp.
Etter hvert er alle loddene solgt ut og siste
premie utdelt. Kamilla kan stolt konstatere
for alle oppmøtte at 2000 kroner er samlet
inn og går uavkortet til Norsk Folkehjelps
mineryddingsaksjon.
- Nå er det bare å håpe at folk dukker opp
på temamøtene våre også, avslutter hun, med
en klar oppfordring til Høgskulens studenter.
- Forhåpentligvis er noen interesserte i å
bli med. Vi trenger flere engasjerte studenter
for å kunne drive dette videre, sier Marit.
Hun mener miljøet i Volda så langt mangler
et organisert ikke-religiøst engasjement, og
ønsker å nå frem til folk fra alle de forskjellige linjene Høgskulen har.
- Vi vil gjøre Volda mer inspirerende.
November 2011 // Peikestokken // 13
Lyngværs største bestevenn
Lyngværs største
bestevenn
Atlas er høyere enn matfar når han står oppreist
på bakbeina. Likevel er han bare en valp og har
mang en gang fått plass i Høgskulens radioredaksjon og på pappas kontor.
Josefine Spiro
Tekst
Den 188 centimeter lange mannen har
problemer med å holde balansen i det ettåringen reiser seg på bakbena og planter
pailabbene på mannens skuldre. Ettåringen
kysser matfars hals og slikker ham i ansiktet,
tilsynelatende overlykkelig for å kunne uttrykke sin kjærlighet på denne måten. Matfar
ser lettet ut når fotografen har fått bildet sitt,
og valpen hans, som om noen få måneder
bikker 80 kilo, lander tungt på bakken igjen.
Ser ikke StØrrelSen
Atlas gjorde sin entré i høyskolelærer Jørgen
W. Lyngværs liv i påsken. Da var hunden
seks måneder gammel og hadde reist helt fra
Sortland. Siden den tid har de to knapt vært
adskillelige.
Maria Finnøy Fagervoll
Foto
- Det var sprøtt å se ham første gang. Jeg
syntes han var helt gigantisk. Etter noen
dager tenkte jeg ikke over det lenger. Nå ser
jeg bare Atlas og legger ikke merke til størrelsen hans, sier Lyngvær.
Det er til tross for at Atlas er blitt 20 kilo
tyngre siden påske. Og ennå er han ikke utvokst.
- Store hunder bruker tid på å vokse.
Atlas er omtrent 13 år gammel i hundeår og
nokså pubertal, forklarer matfar.
SnArt SkAl hAn bære
Den grå Grand danoisen har ført til lange
blikk og kommentarer fra studenter og
lærere ved Høgskulen. Hunden er nemlig
med på jobb.
14 // Peikestokken // November 2011
- Mange lurer på hvorfor jeg har valgt en
så stor hund. Jeg har fått kommentarer som
at, ”Herregud, det er jo en hest!”, sier han.
På spørsmål om det går an å ri på Atlas,
svarer Lyngvær nei, men etter litt ettertanke,
legger han til:
- Et veldig lite barn kan kanskje ri på
ham når han blir helt utvokst. Da kan han
bære 20 prosent av sin egen kroppsvekt, sier
Lyngvær.
Når den tid kommer skal Atlas hjelpe
pappaen sin med å bære hjem matvarer fra
butikken. Hunden selv står nemlig for en
god del av forbruket. Hver dag spiser Atlas
to liter tørrfôr og én og en halv kilo kjøtt i
form av våtfôr. Da holder det ikke med én
hundepose på tur.
Dyre uvAner
På turstien i Elvedalen får Atlas gå fritt. Han
logrer begeistret, men rolig på den store
halen mens han utforsker skråningene.
Valpen er uvitende om at pappa Lyngvær er
i ferd med å beskrive uvanene hans i detalj,
riktignok med et smil om munnen.
- Han sikler utrolig mye. Jeg må vaske
klær langt oftere nå enn jeg gjorde før. Dessuten er han skitten på labbene sine, som han
ofte tar på meg med, sier han.
I tillegg har Atlas laget en regel som sier
at alt på gulvet i soverommet er hans. Ting
blir tygget i stykker.
- Det virker som han tygger på ting når
han kjeder seg. Første gang jeg var i dusjen
etter at jeg hadde fått ham, rakk han å tygge
Lyngværs største bestevenn
Jørgen W. Lyngvær og hunden Atlas er sammen stort sett hele dagen.
et stort hull i sofaen min. Den var kjøpt
brukt på Finn, men bare noen få dager tidligere fant jeg ut at den er av dyrt dansk
design, forteller Lyngvær.
Han legger til en beretning om da han tok
med Atlas på besøk til en venninne i
Bergen.
-Jeg våknet på natta og la merke til at
Atlas tygget på gulvteppet hennes. Det
viste seg å være håndlaget og fra Iran, sier
han.
- en pySete fyr
Så lenge Lyngvær står stille, kommer Atlas
rett som det er bort og gir ham en klem.
Folk flest er ikke liker heldige, men hunden
liker å klenge på alle som er i nærheten.
Det gjør han ved å lene hoften sin inntil
beina deres. Valpen er glad i oppmerksomhet, og får tydeligvis ikke nok av
det mens pappa står og snakker med
journalisten. Grand danoisen bestemmer
seg for at noe må gjøres, og planter
plutselig labben sin rett i skrittet på
Lyngvær.
- Nei, slutt!, sier mannen strengt.
Valpen adlyder. Det gjør han alltid.
- Da Atlas kom var han en ganske
pysete fyr. Han er ganske forsiktig, og det
har vært lett å oppdra ham, sier Lyngvær.
leken
mulig rart. Dessuten er han veldig leken
sammen med andre hunder. Bestevennen
hans er ifølge Lyngvær en Shetland
sheepdog (liten ”Lassiehund”).
- Jeg tror ikke han vet at han er stor. Det
ser ikke sånn ut når han er sammen med
andre små hunder. Noen hannhunder
prøver å dominere ham, og da trekker han
seg bare unna. Det er behagelig at han ikke
er aggressiv, sier Lyngvær.
Atlas er både stor, tung, siklete og glad i
å tygge på ting, men han er i hvert fall
svært snill og veldig, veldig glad i pappaen
sin. Det gjenstår å se om han får lov til å
uttrykke det fullt ut når han bikker 80 kilo.
Atlas er riktignok forsiktig av seg, men han
er nysgjerrig av natur og snuser på alt
November 2011 // Peikestokken // 15
Portrettet
- Tafatthet irriterer meg
Student, styreleder for Studentsamskipnaden for Sunnmøre og varaordfører i Volda. Hvordan får Eivind
Nævdal-Bolstad det til?
Nina Rundsveen
Tekst og foto
- Det handler om struktur, smiler han og
klapper på den lille røde boka som ligger på
bordet foran ham.
Årsplanleggeren, også kalt Eivinds Lille
Røde, er 24-åringens beste hjelpemiddel i
hverdagen. Her settes det av tid til både
arbeid, skoleinnleveringer og sosialt samvær
med venner. På spørsmål om hvor tettpakket
kalenderen hans er, svarer Eivind:
- Jeg har en del fritid altså.
Han hevder han får overskudd av å ha mange
baller i luften, men innrømmer at han ikke er
den flinkeste på lesesalen.
- Det blir en del skippertak, gliser PR,
kommunikasjon og media-studenten.
AlltiD nye muligheter
Eivind Nævdal-Bolstad kommer opprinnelig
fra Odda, hvor han vokste opp i et hjem med
mye debatt rundt middagsbordet og en overbeskyttende storebror.
- Jeg var nok minstemann som alltid fikk
det som han ville, humrer han.
Eivind er fortsatt ikke fremmed for å få viljen
sin, men når livet byr på skuffelser er han
klar på at det alltid kommer nye muligheter.
Det er stortingsvalget i 2009 et eksempel på.
Han var fjerde kandidat for Høyre i Hordaland, hadde reist rundt i kommunene og vært
mye i media. Han hadde gjort alt han kunne
for å sikre seg en plass i nasjonalforsamlingen. Under selve valgnatten, tippet han inn
og ut av listene.
- Det er det mest spennende jeg har vært
med på i hele mitt liv. Det var helt utrolig!
Dessverre gikk det ikke min vei. Det var en
liten smell, sier han. Etter den umiddelbare
skuffelsen hadde gitt seg, gikk han bort til
Arbeiderpartiet for å gratulere partiet han tidligere var medlem i med et godt valg.
- Jeg fikk i det minste en god fest, smiler
han.
ernAS gullgutt
Selv om Eivind selv gjerne skulle sittet på
Stortinget, er foreldrene glade for at han nå
er student.
- Det er greit å ta en grad. For to år siden
hadde jeg aldri trodd at jeg nå skulle befinne
meg i Volda. Det viser hvordan nye
16 // Peikestokken // November 2011
muligheter alltid er tilstede, sier han.
Eivind er i dag første vararepresentant for
Hordaland og disponerer i skrivende stund
Erna Solbergs kontor mens partilederen er i
utlandet. Han er beskrevet som Ernas gullgutt og har blant annet fått en hårklipp av
henne.
- Det er jo kjekt å ha et godt forhold til
Norges neste statsminister! Det skader
absolutt ikke, ler han.
livet pÅ hoDet
Eivind er tilfreds med livet, men det er ikke
mer enn drøye tre måneder siden det ble
snudd på hodet. Som tidligere medlem av
Arbeiderpartiet har han flere venner som er
medlemmer i AUF. Mange av dem var på
Utøya.
- To av mine beste venner ble drept der
ute. Det var knalltøft å gå i begravelser og
bære kister. Det går ikke over, man tenker på
det hele tiden, sier han. Dagen etter hendelsene på Utøya og i regjeringskvartalet var
han i Oslo.
- Det var veldig spesielt. Det er ikke bare
Arbeiderpartiet dette rammer, mener han.
AlvorSorD meD hitler
At Eivind er en aktiv person kan en se på
CV-en hans. Det har han ifølge seg selv vært
hele livet.
- Jeg tror folk setter pris på lederskapet
jeg viser. At jeg kan gjøre noe godt for andre.
Å vise engasjement er viktig, og man bør
ikke godta alt man får servert, mener Eivind.
Han synes studentene bør være de fremste
representantene for denne holdningen.
- Tafatthet og likegyldighet irriterer meg.
Det avler frem lite nøyaktighet, og man
kommer i uheldige situasjoner, sier han.
Det er verdenshistorien et eksempel på. På
spørsmål om hvem han ville møtt hvis
sjansen hadde bydd seg, drar 24-åringen
frem Adolf Hitler.
- Jeg skulle gjerne tatt noen alvorsord med
ham. Man kan ikke bare stå likegyldig og se
på at noen gjør så mye vondt.
- Tror du Hitler hadde hørt på deg, da?
- Jeg skulle gjort mitt for å overbevise
ham i hvert fall, ler han.
Portrettet
November 2011 // Peikestokken // 17
Et skudd i mørke
Et skudd i mørke
Korridorene ved Høgskulen sover aldri.
Selv når lysene er slukket og klokken har
bikket tolv, skal det være observert
skikkelser luskende i halvmørket.
Hvem er disse nattgjengerne? Er de levende
studenter? Eller døde studenter som våkner
til liv i ly av natten?
Det er mye snakk om heltidsstudenten, men
få nevner heldøgnsstudenten. Studenten som
sitter igjen i mørket på skolen når alle andre
for lengst befinner seg under dyna. Studenten
som jobber når andre sover og sover når andre
jobber. Det ryktes at det finnes mange
heldøgnsstudenter i Volda. Det er de som
lusker rundt på Høgskulen når mørket senker
seg, og alle andre har søkt ly innenfor sine
egne, trygge vegger. Noen sier at det er noe
annet, noe mørkere som bor der. Få oppsøker
frivillig skolen på nattestid for å få klarhet. De
fleste holder seg borte, og de går lange
omveier for å slippe å møte på hva det nå enn
er å møte på. Men ikke alle.
Der ingen andre våget, var det én uredd
journalist som intet fryktet. Dette er hans beretning fra de selsomme begivenhetene sent
en mandags aften.
kAArStAD-bygget,
00.00-00.15:
Det er ingen studenter å oppdrive. Det lyser
dog fra flere rom, men journalisten evner ikke
å lokalisere dem. Hele bygget er som en stor
labyrint konstruert med ett mål for øyet: å
fange alle som våger seg inn. Det er derimot
mange lyder, det er vel noe. Og en korridor
som er som tatt ut av “Fritt Vilt”. Heldigvis
har de lekelystne tvillingsøstrene holdt seg på
hotellet, hvor de hører hjemme, og ikke tatt
turen til journalistens lettpåvirkelige sinn.
Ja, det er mørkt, folketomt og sent. Ute er
det stjerneklart, kaldt og nordlyset farger
himmelen og gjenspeiles i protagonistens
staute skjegg. Er det rart man lar fantasien
løpe av med seg?
bk 00.20:
Lyden av dørene som automatisk lukker seg
er nok til at Peikestokkens utsendte må se seg
over skulderen både fire og fem ganger. Det
er for stille i kantinen, for stille i gangen, for
stille på biblioteket. Her er ingenting.
Journalisten strener videre i retning av IvarAasen bygget. Han håper virkelig at han
slipper å møte noen nynorskentusiaster med
skjegg likt sin store patron og helt. Han er redd
at han da ikke vil være i stand til å skille mellom fantasi og virkelighet. Det er virkelig på
tide å møte noen studenter snart, hvis ikke så
blir dette en meget kjedelig artikkel. Hvem vil
18 // Peikestokken // November 2011
vel lese at en forskremt journalist fabler
usammenhengende om at det er litt mørkt?
Ikke journalisten selv i alle fall.
AASen-bygget 00.30:
Det er noen her! En skikkelse! Journalisten,
uredd som han er, går bort og hilser på. Skikkelsen er levende. Den er en kvinnelig førskolelærer, og den smiler.
Å SAmtAle meD en
SkApning Av nAtten
Hva gjør du her?
- Jeg gjør skolearbeid.
Nå? Hvorfor så sent?
- Det er rolig her på kveldene, og jeg jobber
best på kveldstid. Det blir fort til at jeg sitter
på skolen både to og tre ganger i uken. Som
oftest sitter jeg på Kaarstad.
Hvor lenge har du vært her?
- Jeg har vært her siden klokken seks, men
det er spesielt at det ble så sent i dag da.
Prosjektarbeid.
Petter Fløttum
Tekst og foto
Er det alltid bare deg?
- Litt tidligere på kvelden sitter ofte noen
ved de forskjellige PC-ene rundt omkring,
men det er mest gjennomgangstrafikk.
Blir du aldri redd når du er på skolen så sent?
I mørket..?
- Første gang jeg satt på skolen på kveldstid
så spant det noen spøkelseshistorier i hodet
mitt, men skrekkfølelsen er borte nå.
Så nå er det bare koselig?
- Ja. Vel, det var et usikkert ja. Jeg vil ikke
akkurat gå på spøkelsesekspedisjon når jeg
sitter på Kaarstad.
Den uredde journalisten hadde utført sitt
oppdrag. Han hadde ant svaret. Det var visst
bare studenter av kjøtt og blod. Hyggelige
studenter attpåtil. Kanskje Høgskulen ikke er
et farlig sted etter mørkets frembrudd, tross
alt?
Kulturkommentar
En skikkelse! Midt på natten! På dette punktet er
journalisten fremdeles i tvil om skikkelsen er
død eller levende.
Det var her, i denne korridoren, at journalisten første gang i løpet av
kvelden fryktet for sitt liv. Heldigvis er ikke virkeligheten som på
skrekkfilm. Livet ble spart.
Underholdningsdopet
Sett den nyeste Gossip Girl-episoden, eller??
nei. Jeg har ikke sett den nyeste Gossip
Girl-episoden. Og jeg kommer ikke til å se
den heller. Vil du vite hvorfor? Sånn utenom
det faktum at det er fantastisk lite originalt
og enda mindre underholdende, mener jeg?
j ,
o grunnen til at jeg holder meg langt
vekke fra Serena, Blair og Chucks univers,
er at jeg har venninner som ikke gjør det.
Venninner (og enkelte venner) som bruker
skremmende mye tid på å drømme seg inn i
de priviligertes amerikanske ungdomskretser. Og inn i sykehusgangene, hvor en
finner en McDreamy rundt hvert hjørne. Og
selvsagt til Wisteria Lane, gaten hvor en,
tross all frustrasjon, våkner opp hver dag
med ferdigstyla hår og nappede øyenbryn.
Og jeg tenker, er det egentlig det beste jeg
kan bruke tiden min på?
lA det være sagt, jeg dømmer ingen. Jeg
vet godt hvordan det er å bli avhengig av en
TV-serie. Jeg har selv sittet benket foran
skjermen i fem sesonger og sett Jimmy
McNulty rydde Baltimores gater i den
fantastiske HBO-serien The Wire. Og det
finnes nok ikke en eneste Friends-episode
jeg ikke kan sitere fra. Men når du, etter endt
sesongfinale, sitter igjen med en overhengende tomhet som tilsynelatende ikke
kan kureres av ekte sosialt samvær med ekte
mennesker, da er det som et lys går opp for
deg. Da er du farlig nær grensen som skiller
mellom uskyldig underholdning og et
hjernens narkotikum.
enn å henge med Kari og Thomas på
Rokken.
tv-Serier er me “in” enn
noensinne, men jeg tror ikke det er vi som
har forandret oss. Problemet i dag er
strømmen av muligheter. Serier som ikke
sendes i Norge, ligger likevel tilgjengelig på
internett. Går vi lei av én vampyrserie, finnes
det alltid 7-8 nye vi kan kaste oss på i stedet.
Og starter vi på en ny serie, har vi den diskutable fordelen av å kunne finne alle gamle
episoder på nettet og muligheten til å se dem
når vi vil. Med andre ord, vi har timevis med
tidkrevende, hjernecelledrepende og
sosiallivknusende underholdning foran oss.
Snart er tanken på å henge med vampyrene
Elena og Stefan i Mystic Falls mer fristende
S
ignAllAmpen bør begynne å lyse
når du sitter i forelesning og ser på One Tree
Hill. Eller sier nei til jentekveld fordi du må
se en ny episode av House.
Skru av TV-seriene før TV-seriene skrur av
deg
Julie Wentzel Frøland
Tekst
November 2011 // Peikestokken // 19
Forfatterportrett
Kjærlighet i
kameleonbyen
Berit Buran Juul
Foto
Sara Vabø
Tekst
Didrik Morits Hallstrøm har debutert
med en kjærlighetsroman fra Oslo.
Likevel måtte han til Volda
for å fullføre den.
Debutromanen Du er ikke død før jeg slutter
å elske deg er av flere blitt sammenlignet med
Sult og Oslo 31. august. Hallstrøm synes det
er positivt å bli sammenlignet med en forfatter
som Hamsun, men trekker frem at mange før
ham har skrevet om kjærlighet.
- Hvis vi hadde samlet alle forfatterne som
har skrevet om en ung mann i en by, som er
håpløst forelsket, her i dette rommet, så tror
jeg nok det hadde vært kø ut til parkeringsplassen, sier han og han peker mot inngangsdøren på den lokale kafeen Mylnå.
uDØDelig kjærlighet
Romanen ble fullført i Volda hvor
Hallstrøm fikk roen og stillheten
til å skrive.
Han oppsummerer romanen som en kjærlighetshistorie på godt og vondt, om å ha alt og
ingenting på samme tid.
- Kjærlighet er et udødelig tema. Det er nok
20 // Peikestokken // November 2011
noe vi alle kan relatere oss til. Det er mye
power i det å treffe den rette, forteller Hallstrøm.
I boka blir vi kjent med Daniel og hans forhold
til Iben. Jenta er fra en av Oslos penere
bydeler. I Daniels øyne har hun alt. Vi møter
dem på forskjellige stadier i forholdet, som
stadig går opp og ned.
- Problemet er bare at Iben er død, og det
preger jo forholdet litt, sier Hallstrøm.
Han forteller at han ønsket å skrive en roman
om det å holde folk levende ved å elske dem,
noe tittelen Du er ikke død før jeg slutter å
elske deg gjenspeiler.
- Hvis en klarer det, så er i grunn alle i stand
til å leve for evig.
rAvnSvArt kAmeleonby
Handlingen i romanen er lagt til Oslo, hvor
Hallstrøm selv vokste opp. Forfatteren
trekker frem byens evne til å veksle mellom
å være verdens fineste sted og å være ravnsvart. Han forteller at skiftningene går fort og
følger de sinnsstemningene man selv har.
- Oslo er en kameleonby. Trives du i Oslo,
kan du ha det veldig bra, men hvis du ikke
gjør det, kommer mørket raskt. I Volda er
ting mer statisk. Fjorden er her, været er her
og ting bøyes ikke så mye av bevisstheten
som den kanskje gjør i Oslo, sier han.
Debutanten forteller at han fikk ro og stillhet
til å skrive i Volda.
- Her ser jeg ting mer utenfra. Man kan ikke
være i Volda uten å gjøre noe, uten å ha et
Forfatterportrett
Didrik Morits Hallstrøm beskriver romanen Du er ikke død før jeg slutter å elske deg som kort, grei og overkommelig.
prosjekt i en eller annen form. Da sier det fort
stopp, vil jeg tro. Det liker jeg.
Skriving i iSolASjon
Språket i boken har blitt beskrevet som
nøkternt og nedtonet. Hallstrøm understreker
at han liker minimalisme, og forteller at han
ikke vil si for mye.
- Det er mye mer interessant å tegne et
omriss enn å servere alt på et fat. Leseren skal
få lov til å bidra selv, fylle inn hullene og selv
få finne ut hva som skjer, sier han.
Denne enkelheten er noe som også gjenspeiler forfatterens ideelle arbeidsforhold.
Neste bok er allerede påbegynt og Hallstrøm
forteller at turen om få dager går videre til
Smøla. Der skal han tilbringe en uke uten
internett for å konsentrere seg om arbeidet.
Han hinter til at den nye romanen ligner en
klassisk skrekkhistorie.
- Handlingen er lagt til et lite sted med få
mennesker, hvor det alltid er regn og vått i
lufta. Folk skal bli borte og dukke opp igjen,
sier han hemmelighetsfullt.
Selv om Hallstrøm er igang med bok
nummer to, blir ikke skrivingen lettere av
den grunn. Han har store forventninger til seg
selv og forteller om veien frem til ferdig
manus.
- Jeg synes det å skrive krever mye, men
jeg er glad i prosessen. Det er fryktelig
mange ord og bokstaver som skal stables
etter hverandre og henge sammen, men alt
skjer jo på mine premisser. Det er en
fantastisk følelse når ting stemmer, sier han.
Fakta:
Bokdebutant: Didrik Morits Hallstrøm
Født i 1984, fra Ekeberg i Oslo.
Utdannet Art Director ved Westerdals School of Communication
Bor i Volda, hvor han driver sitt
eget design- og reklamebyrå.
Du er ikke død før jeg slutter å
elsker deg ble utgitt i august
2011.
Blogg:
www.forlagsliv.no/didrikmoritshallstrom/
November 2011 // Peikestokken // 21
Interiør
Lei av en upersonlig
Tidligere interiørstudent
Eirin Hamre Hatlenes
har mange nyttige tips
til hvordan du kan gjøre
en stram og kjedelig
studenthybel til et litt
triveligere sted, uten å
tømme lommeboka.
Eirin Hamre Hatlenes synes det er viktig at hybelen føles som hjemme. For he
Berit Buran Juul
Tekst og foto
Eirin Hamre Hatlenes (20) går andre året ved
Kunst og håndtverklinjen i Volda. Hun har tidligere studert Interiør- og utstillingsdesign, og
bor nå ved Porse studenthjem. Hatlenes er
opptatt av interiør og synes det er viktig at hybelen føles som hjemme.
– Man får fort venteromsfølelse av disse
hyblene. Det er stramt og kjedelig, mener hun.
Mange studenter bor på Studentsamskipnadens hybler, hvor mulighetene for å innrede hybelen selv er begrensede. Møbler kan
ikke flyttes på, og vegger kan ikke spikres i.
Hatlenes har likevel klart å sette sitt personlige
preg på hybelen.
– For meg er det en viktig del av det å
trives, forklarer hun.
– kjØp gArDiner
Hatlenes har noen enkle, konkrete råd til
studenter som bor ved studenthjem og vil gi
hybelen et personlig preg.
– Kjøp nye gardiner, sier hun, og sikter til
at alle studenthyblene har identiske gardiner.
– Det skader ikke å ha en duk på bordet
heller.
Personlig er ikke Hatlenes så begeistret for
22 // Peikestokken // November 2011
trehvitt møblement, og sørger for å handle
duker som dekker hele det trehvite bordet i
hybelen. I tillegg oppfordrer hun studenter til
å bruke trebordene på veggene for det de er
verdt. De kan man spikre i så mye man vil.
hobby Som interiØr
Hybelen til Hatlenes er preget av hennes egne
interesser.
– Jeg lider av litersyke. Det er det vi kaller
folk som er blitt hekta på akvariefisk, forklarer
hun.
– Jeg synes de er fine å se på. For meg
skaper de bevegelse i rommet, samtidig som
det er avslappende.
Hennes oppfordring er derfor å ta med de
tingene man er glad i og la dem forme
rommet.
– Når man ikke har mulighet til å la
møblene bestemme stilen, må man i større
grad bruke gjenstander og bilder til å skape
personligheten i rommet.
koS
På hybelen til Haltenes er bokstavene K-O-S
omhyggelig plassert på det veggmonterte
Voldabobla
hybel?
Voldabobla
Volda, med Rotsethornet på den ene siden og
fergen som isolerer deg fra sivilisasjonen på
den andre, kan føles litt som å bo i en boble.
Tekst: Maria Knoph Vigsnæs
Likevel samler studenter fra alle landets kroker seg i studentbygden eller
”Voldabobla”. Men er man den samme når man tar fergen tilbake med Bachelorgraden i boks? Eller har Sunnmørsalpene, regnet og fjordene satt sitt preg?
Blant oss ”førstiser” ryktes det om endringer i løpet av tiden i Volda. Ettersom
regnet aldri tar slutt, luften er kaldere og bakkene brattere, har visst sokkene
oftere ulik farge og det nyeste fra Cubus er plutselig blitt skoleuniform. Eller er
dette bare rykter?
Førsteårs journaliststudent Ingrid Wilberg Arnesen fra Elverum pynter seg
for seg selv, ikke for Volda. Hun klatrer bakkene i både Acne- og fjellsko.
- Ja takk begge deler, ler Ingrid. Hun er opptatt av klær, men ikke av tilbudene
i Volda.
- For meg handler ikke klesstil om stedet jeg bor. Her kommer jeg nok til å
sette sammen det jeg allerede har på nye måter. Begrensninger gjør deg ofte
kreativ, smiler hun under den skreddersydde hatten. Hun synes det er trist hvis
det er tilfelle at studenter får dårligere stil av å bo i Volda, men tror det handler
mer om personene enn stedet i seg selv.
Avkrefter ryktene
Men hva sier tredjeklassingene? Har de forandret seg i ”Voldabobla”?
Journaliststudent Camilla Moi tror ikke hun har blitt annerledes av å bo under
fjellene.
- Generelt er nok ikke klesstilen min annerledes enn da jeg kom, men jeg har
ikke på meg de samme klærne på Rokken som jeg ville brukt på byen i Oslo,
sier hun.
En annen student som også går sitt siste år i Volda er Hanne Evensen. Hun
sier hun i løpet av studietiden har
blitt eldre, mer reflektert og mindre
bastant, men tror det er helt motsatt
når det gjelder ryktene om stil.
- Det er så mange folk her som
bryr seg om klær og utseende at man
heller blir påvirket den andre veien.
Hvis jeg har forandret stil er det ikke
til det slappere. Jeg kler meg for eksempel mye oftere i skjørt nå enn tidligere, sier Evensen.
enne er akvariet en viktig del av det.
trebordet. Det er derfor ingen tvil om hva
Hatlenes synes er viktigst når hun skal innrede.
– Her inne er det total avslapning som
gjelder, sier hun.
I tillegg til duk på bordet, bruker Hatlenes
ofte stearinlys for å skape en hyggelig
atmosfære.
billig og brukt
Dersom en trenger møbler, anbefaler
Hatlenes å høre med venner og familie om
de har noe stående. Hun har også vært flere
turer innom butikken Gjenbruk for å finne
billig smånips til hybelen. En mugge som
står på akvariet har hun funnet der.
Jeg vet egentlig ikke hva den er til, men
jeg likte formen og syntes den var fin, sier
hun.
Studenten forteller at hun har brukt lite
penger på rommet, med unntak av
gulvteppet.
- Det har jeg kjøpt selv, på tilbud.
mer kreAtive?
”Voldabobla” har altså
tilsynelatende ingen storslagen innvirkning på stilen til studentene.
Ifølge mine kilder er det heller
omvendt. Mens nykomlingene
fryktet joggebuksen som det mest
brukte plagget, viser det seg heller at
begrensningene skaper kreativitet.
Kanskje ”Voldabobla” heller er nyskapernes metropol?
Ingrid Wilberg Arnesen (24) tror
ikke hun kommer til å forandre
stil i løpet av tiden i Volda.
November 2011 // Peikestokken // 23
Sport/Sportskommentar
Profilar forlèt laget
Volda sine fotballherrar berga plassen i siste kamp,men uvisse
Jan Åge Sundnes
Tekst
Vegard Skorpen
Tekst og foto
Volda avgjorde kampen tidleg, men haldt fram å angripe heilt til siste slutt. Her avsluttar Eilev Bjerkerud.
Trond Brynestad har spelt sin førebels siste
kamp i Volda si grøne drakt. Gjennom heile
sesongen har han vore ein viktig bidragsytar
for Volda. Brynestad vart laget sin toppscorar,
og mot Eidsvåg noterte han seg for mål
nummer 13 og 14. Men no er det altså slutt.
- Dette var min siste kamp for Volda, så
det var ei ære å få det siste målet. Eg skal
flytte til Bergen, seier Brynestad til
Peikestokken.
hAlvvegS til tuSen
Ein annan som truleg gir seg er Atle Driveklepp. 34-åringen har, med unntak av eitt år i
Ørsta, vore heile karrieren sin i Volda. 514
kampar har det totalt blitt, og mannen har
nærast opparbeidd seg kultstatus i klubben.
Vondt i leggar og akillessener gjer at
veteranen vil tenkje seg om før ein eventuell
ny sesong.
- Spør du meg no svarer eg nei. Eg må i
tenkjeboksen. Det tek på med både familie og
jobb, seier rekordhaldaren.
Sterke i truA
Før siste serierunde var det uhyre jamt i Volda
si avdeling. Heile fire lag rundt nedrykkstreken sto med 30 poeng. Volda berga
plassen i 3. divisjon, men nervane var nok til
Fotballidioter er også idioter
Thomas Lien
Tekst
Det uviktige har blitt viktigst, men respekt
for medmennesker bør fortsatt være førsteprioritet.
24 // Peikestokken // November 2011
stades før kamp. Næravisa melde fredag før
kamp om delt stemning internt i troppen om
det skulle bli siger mot Eidsvåg eller ikkje.
Ringreven Driveklepp ga eit anna inntrykk av
stoda.
- Det var ingen tvilarar før kampen. Eg var
i alle fall sikker på siger.
Kva avdeling Volda skal spele i neste år er
framleis i det blå. I Trøndelag Fotballkrets er
det for mange lag, og tre av dei må dermed
brAnn-spiller Carl Erik Torp entrer banen
som innbytter i det 78. minutt mot Sogndal den
25. september 2011. Etter rundt ti minutters
spilletid faller han om og blir liggende. Torp,
som ikke har puls, blir fraktet inn i
spillertunnelen hvor det blir brukt munn til
munn, kompresjoner og hjertestarter for å få
ham tilbake. En halvtime senere lander luftambulansen på gressmatten og frakter Torp til
Haukeland Sykehus.
Sport
kring neste år har alt meldt seg.
flyttast sørover.
rot i kAbAlen
Som dei sørlegaste laga vert truleg Stranda og Volda flytta
til ei avdeling med lag frå Sogn og Fjordane og Hordaland.
Om Volda må til Bergen for å spele fotball, trur Driveklepp
det kan bli vanskeleg å få med alle på ein ny sesong, og kan
få besøk av fleire i tenkjeboksen. Aktuelle lag dei kan møte
CArl-erik Torp overlevde hendelsen og kunne
allerede helgen etter sees fra sykeseng på Brann Stadions
storskjerm. Like før kampen mellom Brann-Vålerenga ønsket
han spillerne lykke til og sa at han skulle følge med på
kampen fra sykehuset. Før Torp var ferdig å snakke begynte
en gruppe Vålerenga-fans å synge «la ham dø!» - en god
stund før de ble hysjet ned av de nærmeste tilskuerne.
Klanens talsmann Sven Eirik “Svenna” Bakke forsvarte
syngingen og syntes det hadde vært for mange slike
markeringer i det siste.
er Tertnes, Arna-Bjørnar, Eid og Tornado Måløy.
Peikestokken understreker at den nye inndelinga ikkje er avgjort enda.
- Viss vi må til Bergen vil nok dei etablerte vurdere om
det er verdt det, trur Driveklepp og viser til den lange reisetida.
For å gjere uvissa enda større blir det ein ekstra plass i systemet som følgje av ei planlagd samanslåing mellom Fyllingen og Løv-Ham i Bergen. I tillegg gjekk Manglerud Star
konkurs før sesongen og etterlet seg ein plass. Kven som vil
få den opne plassen og kva avdeling Volda hamnar i
komande sesong vil først bli klart tredje november.
- Skal vi ha en markering når det er en unge som blir født
med Downs syndrom også? Så lenge ingen er døde, er det
meste tillatt, sa Bakke.
Johannes Paul sa en gang at det viktigste av alt uviktig i livet
er fotball. For mange har dessverre det mest uviktige blitt det
viktigste, og resultatet så vi på Brann stadion. Har det gått
for langt når oppbrukte fraser som “å dø for laget” ikke
holder lenger? Skal man synge om at hjerteopererte spillere
skal dø, og slik vise støtte til sin egen klubb? Det er en
ukultur i norske supporterklubber, og det er opp til hver
enkelt klubb hvordan den skal takles. Vålerenga-klanen må
gå dypt i seg selv og få fjernet grumset sitt. Men hva skal de
gjøre når selv talsmannen kommer med slike uttalelser?
Fotballidioter er en ting, fotballidioter med et forskrudd syn
på menneskelighet er noe annet.
enkelte supportere har et rykte på seg for å være noen
usmakelige bråkmakere, sikkert fordi noen er det. Trist for
de som ikke er det, men sant. Syngingen mot Torp var over
grensen, og skal fordømmes deretter. Det blir noe helt annet
om vi skal ta dem seriøst hver gang de uttaler seg tullete i
media. Ikke å gi oppmerksomhet til de som kommer med
slike uttalelser er den beste måten å fordømme dem på. Pave
November 2011 // Peikestokken // 25
Dikt
Støl i sjelen
Nina Marie Askim
Tekst
- denne månedens litterære
bidrag handler om høsten som bestandig er
litt for lang...
Det er dag, så blir det kveld..
(U)lykke
Parantes
Alle disse dagene gjør meg støl i
sjelen timene som kommer og går
lukker aldri døren bak seg
og likevel må jeg banke påom og om igjen
Du spør meg hva jeg tror på
Jeg svarer:
restene de skrapte av asfalten
Det er tid for å puste
(riktig vei)
Kast etter vinden
som ikke kan fortelle deg
hvilken retning du skal
Himmelen er full
av bløte fugleunger
Slakt
Jaktsesong
Det var den vinteren jeg lærte:
Alt det blå er bare skygger av grått
Du gnagde på et rustent gjerde,
du var fri.
Sånne som deg vet å rømme før de er fanget.
De slaktet en fugl.
Mann til mann:
Det handler om å satse alt.
Du kan ikke skyte med halve hjertet.
Så tåpelig du var,
som en bløt fugleunge:
falt så det dirret i dagene.
Tja.
Jeg ble sittende å
betrakte fluktenhimmelen over meg,
ingenting annet enn et nederlag
26 // Peikestokken // November 2011
Det var vår egen feilden ene ville hit, den andre ville dit
Etterpå kunne ingen se vekk
De blinkende lysene, der oppe, slitne, og så
falt vi
Jasså?
Brutalt, syns du ikke?
Og så spiser vi våre egne slakt, uten bestikk
og uten ord.
Etterpå fanger du meg helt til jeg må bryte
stillheten
og du kan smile i takt med lyden av
skremte vingeslag
Det lød et skudd i mørket.
Så stillhet.
Hans første jakt felte kun tårer.
Men han løfter nederlaget til en skål:
”mine venner,
jeg har en kvinne i hver hevn”.
Petit
Sett over barten
Vegard Skorpen
Tekst
Etter 20 år i Oslo innbilte jeg meg å ha sett
alt av klesmoter, men nei. I takt med at
høsten har meldt seg og snørrbremsen faktisk
gjør nytten som snørrbrems, har jeg lagt
merke til et merkelig fenomen. Ja, nesten
obskønt vil jeg hevde. Skjørtehysteri kaller
jeg det.
feilen mÅ ligge i at jeg som bygutt
er godt vant med forutsigbare vintre. Det er
lettere å kle seg når du vet at det blir snø og
25 blå på termometeret. Her i Volda er det
derimot utsikter for catwalk-vær, 71grader
nord-vind og Deadliest Catch-regn. Alt på
samme formiddag. Klær skal være praktiske.
De skal være varme eller luftige, alt etter
værforholdene. Pynting skjer til nøds til egen
konfirmasjon. Til hverdags gjelder én regel
for oss menn: det første som faller ut av
skapet blir dagens antrekk. For dere kvinner
ser det derimot ikke ut til å finnes regler for
hva man skal bære av klær. Vent, stryk den
setningen. Så klart dere har kleskoderegler,
sannsynligvis nok til å fylle en hyllemeter
eller ti.
At dere kan gå med shorts, skjørt og tynne
strømpebukser, skjønner jeg ikke. Jeg
skjelver og klaprer tenner bare noen nevner
ordene. Det setter seg permafrost i rygg-
margen når jeg ser to lange tynnkledde bein
spankulere på vei mot Rokken på sene
kvelder. Dette er ufattelig for meg som har
skaffet meg to nye bestevenner de siste
ukene: høyre og venstre ullsokk.
jeg Skulle gjerne gjort mer
forskning på fenomenet, men hindres av
praktiske årsaker. I god forskerånd burde jeg
ikledd meg hvit frakk, men ikke svarte. Frakk
i sørvest kuling og horisontalt snødrev? Ikke
på vilkår. Notatblokk burde jeg og hatt med
meg. Problemet oppstår når jeg skal notere;
jeg har bare to hender. Det er minst et par for
lite. Jeg trenger en til å holde blokka, en til å
notere, to ekstra for å slå floke og en siste til
å brekke løs istapper fra skjegget.
jeg
vet kanskje ikke mye om dere
kvinners kleskoder og hvordan dere opprettholder blodsirkulasjonen i den sureste høstkveld. Ikke har jeg tenkt å prøve meg ut i
skjørt og nettingstrømper heller. Nei, jeg
holder meg inne. Her skal jeg og ullgenseren
min slåss med katten for å få orkesterplassen
oppunder ovnen mens barten sakte, men
sikkert tiner.
November 2011 // Peikestokken // 27
Retrospalte
1973
Denne måneden er retrospalten en hyllest til undertegnedes store helt,
Tom Waits, som i disse dager er ute med det funklende nye
albumet ”Bad as me”. Her titter vi tilbake på 1973, året da han slapp
sitt debutalbum ”Closing Time”.
bok: breAkfASt of
ChAmpionS
kurt vonnegut
”Breakfast of Champions” er fortellingen
om to ensomme menn som ikke helt vet
hvordan de skal tilpasse seg omgivelsene.
Den ene av dem, Dwayne Hoover, blir fullstendig oppslukt av fortellingene til den
andre, Kilgore Trout, og blir overbevist om
at de har funnet sted i virkeligheten. Bokens univers går hånd i hånd med Tom
Waits` verden, der slitne bilselgere,
alkoholiserte pensjonister og merkelige
skraphandlere vandrer rundt og lirer av seg
vakre betraktninger om verden omkring
dem. I 1973 bestod for øvrig Tom Waits`
frokost utelukkende av kaffe og sigaretter,
i følge han selv, og litt sterkere saker attpå,
i tilfelle noen skulle være i tvil om det.
m o t e Ø y e b l i k k e t : film: lASt tAngo
pAriS
70-tallets mote var preget av slengbukser og
platåsko, lange flagrende kjoler og
jumpsuits.. Så ja, denne månedens moteøyeblikk strider definitivt mot datidens gjennomgående trender. Likevel er det legitimt
fordi det gjenspeiler den ”slitne,
alkoholiserte og hjemløse”- stilen som etter
hvert ble populær i musikerverden. Undertegnede tviler likevel sterkt på at Tom Waits
hadde som mål å gjøre utseende sitt trendy
da han poserte på dette promoteringsbildet
for debutplata ”Closing Time”.
28 // Peikestokken // November 2011
Nina Marie Askim
Tekst
in
Album: CloSing time
tom WAitS
Last Tango in Paris skapte internasjonal
kontrovers og debatt om offentlig sensur da
den ble utgitt. Filmen portretterer seksuell
vold og voldsomme emosjonelle utbrudd på
en svært virkelighetsnær måte. Marlon
Brando og Maria Schneider storspiller i det
italienske dramaet som handler om en enkemanns turbulente seksuelle forhold til en
ung, forlovet kvinne. Ingenting legges imellom når Brando og Schneider portretterer to
fremmede som vil forbli fremmede, selv
som partnere i verdens mest intime dans.
Undertegnede anbefaler for øvrig Tom
Waits` eksellente låt ”Tango Till They’re
Sore” som er å finne på albumet ”Rain
Dogs”.
”Closing Time” fikk lite oppmerksomhet da
det ble utgitt. Det havnet ikke på hitlistene
og ble så vidt nevnt av den internasjonale
musikkpressen. Albumets eneste singel,
”Ol`55”, ble coveret av The Eagels og fikk
mer oppmerksomhet enn Waits sin egen versjon.
I ettertid har ”Closing Time” imidlertid oppnådd nærmest ikonisk status, ikke i kraft av
andre artisters tolkninger, men av Waits
skjøre tilstedeværelse og vakre/buldrete
stemme. I dag kan den røsten flytte fjell, på
debutalbumet ristet den litt i dem.
Anmeldelser
en SjØfArtShylleSt
vi, de druknede
forfatter: Carsten jensen
I 1848 drar den danske sjømannen Laurids Madsen
opp til himmelen, før han kommer ned igjen, takket
være støvlene sine. Mange år senere drar hans sønn,
Albert, jorden rundt på leting etter sin far. På ferden
kommer han over alt fra James Cooks inntørkede
hode, sultne kannibaler og tropiske orkaner til
pedantiske tyskere og skruppelløse menneskehandlere. Mange år senere, når Albert har satt sine støvler
på land for godt, forteller han sin saga til en liten gutt,
Knud Erik. Gutten vokser selv til sjøfartsalder og
legger ut på en reise hvor han blant annet gjennomlever drapshungrige styrmenn, nådeløs nordhavsis, tyske ubåter og veslevoksne pubertetsjenter.
«Vi, de druknede» er en nesten 700 sider lang
hyllest til den danske sjøfartsbyen Marstal, som forfatteren selv har sterke bånd til. Den er en hyllest til
alle ekte mannfolk som i århundrer trosset både
Poseidon og Gamle-Erik i sin ferd over alle verdens
ugjestmilde havstrekninger. Det er en hyllest til de
som sovnet stille inn i tørre senger etter å ha gått i
land for godt, og en hyllest til de som fikk et våtere
endelikt. Og det er ikke minst en hyllest til de som
ble igjen på land. De som levde i vissheten om at de
kanskje aldri ville se sin sønn eller sin ektemann
igjen.
Boken er en eneste lang røverhistorie, men den
har sitt utspring i ekte steder og ekte historier. «Vi,
de druknede» er en verdig og lesverdig hyllest. Så
finn frem tobakkspipen og slagstøvlene og sett deg
et sted hvor du kan kjenne saltspruten røske i skjegget
mens du stødig patter på tobakkspipen. Ta del i en
bit av den barskheten dagens samfunn ikke kan gi.
Les, mann!
Anmeldt av
Petter Fløttum
tAm thriller
babycall
regi: pål Sletaune
Pål Sletaunes Babycall kunne vært en veldig god
film. Lovende elementer er tilstede: et nervepirrende konsept, en fantastisk Noomi Rapace i
hovedrollen og, ikke minst, regissøren som ga oss
marerittfrembringende Naboer. Men de store
høydepunktene lar vente på seg, og filmen blir i
sin helhet så tam at betegnelsen ”psykologisk
thriller” føles som en overdrivelse.
Den begynner bra. Anna (Rapace) og hennes sønn
Anders har flyktet fra en voldelig eksmann til en
grå leilighet i en høyblokk i Oslo. Anna føler seg
likevel ikke trygg, og går til innkjøp av en
babycall for å ha kontroll på sin sønn om natten. I
butikken møter hun Helge (Kristoffer Joner), en
voksen mammadalt som deler hennes ensomhet.
De to finner tonen, og en begynner nesten å
skimte konturene av et vanlig liv for Anna og
Anders. Men så begynner mystiske lyder å
strømme fra babycallen - lyder som bringer
tilbake minner om mishandling.
Skuespillerprestasjonene er det beste med
Babycall. Annas konstante anspenthet portretteres
med en enorm troverdighet, og Joner er både
sjarmerende og sær på samme tid. Den
klaustrofobiske høyblokkleiligheten fungerer bra
som en ramme for de psykiske konfliktene som
oppstår og bidrar til å holde nervene i spenn.
Spenningsoppbyggingen i filmen er god, men den
avtar etter hvert som sluttpoenget blir for
åpenbart. Dramaturgien flates ut, og det gjøres et
klønete forsøk på å samle de løse trådene i historien.
Når teppet går ned sitter en igjen med en irriterende følelse av at Pål Sletaune skylder oss en
grundigere forklaring.
Anmeldt av
Julie Wentzel Frøland
bloDig moro
gears of War 3 (X360)
utvikler: epic games
Det avsluttende kapitlet i Gears of War-serien har
endelig kommet, men er det verdt å bruke noe av lånekassens novemberutbetaling på? Hvis du synes det
høres morsomt ut å rive armen av fienden din, for så
å bruke nevnte kroppsdel til å denge ham til døde – så
absolutt! Dette er blodige greier, så hvis det ikke høres
gøy ut får du vente på en ny sesong av Glee.
I de to forrige spillene ble vi kjent med Marcus Fenix,
hans “Delta-squad” og deres kamp mot de sinte
romvesenene locust på planeten Sera. Nå er det duket
for det siste avgjørende slaget mellom mennesker og
locust – hvem vil vinne? Midt i alt kaoset blir du vitne
til et far/sønn-drama av episke proporsjoner, som har
følger for hele menneskeheten. Men stopp en halv historien er egentlig ikke så veldig viktig. Gears of
War 3 er et skytespill hvor det viktigste er å overleve
lenge nok til å se fienden falle i bakken. Man stopper
ikke opp og spør seg hvorfor man stapper en granat
ned spiserøret på et rasende romvesen. Han prøvde
faktisk å gjøre det samme mot deg.
Alt er oppjustert i Gears of Wars 3. Grafikken er
skarpere, deknings-mekanikken sitter som støpt, og
siktesystemet er mer presist enn før. Mellom all slåssingen er du vitne til storslåtte scener, og noen ganger
er du simpelthen nødt til å ta deg en pust i bakken for
å beundre planetens vakre natur. Før eksplosjoner og
hvinende kuler tar deg tilbake til krigen. Multiplayerdelen har fått en overhaling, og ”Horde-Mode v.2”,
hvor du og tre venner forsøker å overleve bølger av
rasende romvesener, vil du kose deg med lenge.
Kjøp dette spillet – om du må leve en uke på nudler
og vann er det helt klart verdt det.
Anmeldt av
Thomas Lien
November 2011 // Peikestokken // 29
Tegneserier
Ekte historier fra et ekte Volda-band
Tegnet av Nicolai C. Stigar.
Historier og ideer av Fatty Sunroad.
Se flere Fatty Sunroad-tegneserier på http://fattysunroad.nettserier.no/
Bandets offisielle side: www.fattysunroad.com
30 // Peikestokken // November 2011
Humorkunstneren
Humorkunstneren
Ved hjelp av Paylabben, blyant og ekte historier om
vennene sine i Fatty Sunroad, forsyner Nicolai C. Stigar
Peikestokken med tegneserier.
Kaja Skatvedt
Tekst
På loftet mellom surfebrett, batikkskjerf og
Bob Marley blir humor til fargerike tegninger.
Når Stigar først setter i gang, går det så det
suser. På under en time har han tegnet en
stripe.
Stigar har tegnet flere tegneserier opp gjennom årene, og han har fått mange gode
tilbakemeldinger. LarsåBaba og Hippocampus
er serier han har lagt på hylla, mens Paradis og
Fatty Sunroad stadig får nye striper.
Fatty Sunroad er en tegneserie med sanne
historier om bandet med samme navn, som bor
i Volda og er venner av Stigar. Det er denne
serien du kan more deg med i Peikestokken.
– Bandet opplever så mye sykt. Jeg mangler
i alle fall ikke historier, sier tegneren.
Når en stripe er ferdig ser medlemmene i
bandet over teksten slik at alle replikkene er
skrevet så likt den enkeltes dialekt som mulig.
trofASt fØlgeSvenn
Nicolai har en trofast følgesvenn når han
tegner. Følgesvennen er rosa, med tre ”neser”,
vinger og grisehale, og heter Paylabben.
Figuren har ingen hjerne og ytrer aldri annet en
et stort spørsmålstegn. Han kan være både
fremtredende og tilbaketrukket, men er nesten
alltid med, enten i signaturen eller i selve tegneserien.
Paylabben ble født en gang mens Nicolay
gikk på barneskolen. En venn av ham skulle
tegne en fot i naturfagstimen, men kameraten
var ikke helt fortrolig med blyanten og foten
ble rund og rar. Så fikk den øyne, ben, vinger
og en liten snurret hale.
Paylabben er blitt en signaturfigur og dukker
nesten alltid opp når Nicolai spisser blyanten.
Selvportrett: Slik fremstiller kunstneren Nicolai C. Stigar seg selv.
ny Serie
Nicolais nyeste serie Frankenclown tegner han mens
han er beruset av helgens tørstedrikker. Serien er av
det absurde slaget. Karakteren Grytekluten er oppfinner og skaper et klovnemonster. Klovnen får ved
et uhell fatt i Gryteklutens cannabis. Han får
munchies (blir sulten etter ha røyket hasj) og legger
i vei for å finne spiselige ting der ute i verden.
– Av og til blir det så absurd at jeg ikke er sikker
på tanken bak tegningene egentlig var, dersom jeg
ikke har skrevet teksten mens jeg tegnet, forteller
Stigar.
Tegneseriene er en morsom hobby, mener Stigar,
men hovedfokuset ligger på animasjon. Han jobber
også med illustrasjoner, karikaturer, design av
logoer og CD-cover, og driver firmaet Stigar Illustrasjon og Media. I tillegg holder han på med sin
eksamensfilm i Volda.
Paylabben er Stigars signatur
November 2011 // Peikestokken // 31