Lojalitetsplikten
Advokat, dr. juris Kyrre Eggen, Norge
1
Hva er lojalitetsplikt?
Lojalitetsplikt er grunnleggende sett en plikt til å ta hensyn til andres interesser enten
slik at det legger begrensninger på egen faktisk eller rettslig handlefrihet eller ved at
man får plikt til handle aktivt for å ivareta andres interesser.
Det kan i denne forbindelse være grunn til å skille mellom 1) å unnlate
påføre andre skade (begrensninger i handlefriheten) og 2) å handle aktivt for å ivareta
andres interesser (handlingsplikter). Det siste – handlingsplikter – fordrer normalt
sterkere grunnlag enn begrensninger i handlefriheten.
Det er et uklart skille mellom lojalitetsplikter og andre former for
omsorgsforpliktelser. Det er også et uklart skille mellom lojalitetsplikter og regler om
svik og ”god tro”-standarder (som for eksempel avtaleloven § 33). Videre er det et
uklart skille mellom rimelighetsstandarder for avtalesensur og lojalitetsplikter.
Det er en rekke handlinger som typisk kan ansees illojale. Som ikke
uttømmende eksempler på slike handlinger nevnes: å opptre med skjult agenda og ved
det forlede andre til handling, fortie opplysninger som man måtte forstå var av
betydning for andres handlemåte, å ha ”eksklusive” relasjoner med flere på samme
tid, misbruk av informasjon mottatt i fortrolighet gjennom en relasjon, å påføre andre
skade gjennom handling eller tale uten at det eksisterer saklig grunn egen handlemåte,
å unnlate å begrense skade for andre såfremt dette enkelt kunne vært gjort, å handle ut
fra formelle påskudd uten at det eksisterer reelle grunner for handlingen og
egenhandel eller inntreden i handler på bekostning av andre interessenter i handelen.
I det følgende vil jeg fremsette noen tanker om lojalitetsplikt som
grunnleggende rettsnorm i norsk rett (punkt 2) og at lojalitetsplikt som rettsnorm først
og fremst beskytter skapte forventninger (punkt 3). Deretter vil jeg gå noe nærmere
inn på lojalitetsplikten i kontraktsforhold (punkt 4), før jeg tilslutt sammenfatter mine
teser (punkt 5).
2
Lojalitetsprinsipp
kontraktsretten)
som grunnnorm i
norsk
rett
(ikke
bare
i
Det finnes visse helt grunnleggende rettslige lojalitetsplikter som gjelder uavhengig
av om det eksisterer noen relasjon, for eksempel strafferettslige og erstatningsrettslige
plikter til å handle, gripe inn for å verne andres interesser. Det skal imidlertid mye til
før slike plikter aktualiseres uten at det eksisterer noen relasjon eller spesiell
rolleforventning mellom de involverte parter.
Det som kan begrunne sterkere krav til lojalitet i en rettslig sammenheng er
en relasjon mellom parter, et samarbeid mellom parter eller en rolle en person innehar
som skaper en forventning om at vedkommende også ivaretar andres interesser. Slikt
samarbeid eller slike relasjoner skapes typisk ved avtale. Etter mitt syn er det nettopp
109
Kyrre Eggen
derfor at lojalitetsprinsippet eller lojalitetstankegang står som et grunnprinsipp i norsk
kontraktsrett.
Jeg har imidlertid en tese om at det gjelder et lojalitetsprinsipp som en
grunnnorm i norsk rett (også utenfor kontrakt) – hvor normen går ut på at det kan ha
rettslige konsekvenser dersom man handler i strid med de forventninger til lojal
handlemåte som rimeligvis må oppstilles ut fra vedkommende persons rettslige
relasjoner eller rolle. En kontrakt er kun noe som typisk skaper slike forventninger.
Rettspraksis viser imidlertid at Høyesterett har ansett at slike forventninger også kan
oppstå utenfor kontraktsforhold, endog mellom konkurrerende rettighetshavere. Et
tidlig eksempel på dette er Yousuf-dommen i Rt. 1995 s. 775 om lojalitetsplikter
mellom prioritetshavere i et pantobjekt.
Banken Kreditkassen hadde i 1984 gitt lån mot pant i adkomstdokumenter. I
1986 utvidet banken engasjementet med pant i de samme dokumenter. I mellomtiden
hadde Sparebanken Nord-Norge gitt lån med pant i de samme dokumenter. I forhold
til pantsetter/debitor var Kreditkassen berettiget til å bringe det utvidede engasjement
inn under den opprinnelige pantsettelseserklæring. Spørsmålet for Høyesterett var om
Kredittkassen som foranstående panthaver kunne utvide sitt engasjement til
fortrengsel for den prioritet Sparebanken Nord-Norge som etterstående panthaver var
blitt tilsagt av pantsetter/debitor, eller om de var avskåret fra dette ut fra et
lojalitetsprinsipp.
Høyesterett tok utgangspunkt i tradisjonell lære om at foranstående
panthavere, innenfor den ramme som settes av det panterettslige spesialitetsprinsipp i
panteloven § 1-4, fritt kan utvide sitt engasjement i forhold til etterstående
avtalepanthavere.
”Det kan ikke være tvilsomt at en foranstående panthaver - selv om han har
kjennskap til den etterstående panterett - kan være berettiget til å utvide sitt
engasjement, blant annet dersom han anser dette nødvendig for å unngå tap. Det er
imidlertid ikke anført at det foreligger noe slikt forhold i vår sak.
Lagmannsrettens standpunkt bygger - så vidt jeg forstår - på det syn at
foranstående panthaver har en helt generell adgang til å utvide sitt engasjement
under pantet selv om han kjenner til den mellomkommende pantsettelse. …”
Til tross for dette utgangspunktet kom Høyesterett (under dissens 3-2) til at
det kunne oppstilles unntak ut fra en lojalitetstankegang:
”Jeg er på tross av de forhold jeg her har fremhevet, under tvil kommet til at
et så bastant standpunkt ikke kan legges til grunn. Dersom den foranstående
panthaver ikke har en bestemt interesse i å utvide sitt engasjement under pantet, vil
det være i strid med det lojalitetsprinsipp som må gjelde mellom konkurrerende
rettighetshavere om han skal kunne gjøre dette til fortrengsel for den prioritet den
etterstående panthaver er tilsagt. Jeg mener at denne mer nyanserte betraktningsmåte
har atskillig støtte i eldre juridisk teori, og jeg viser til henvisninger som den ankende
part her har gjort. Så vidt jeg kan se bygger også den danske høyesterettsdommen,
som er inntatt i UfR 1979 A side 566, på slike betraktninger.
Etter min mening må konsekvensen av dette syn være at den etterstående
panthaver i disse tilfeller får prioritet foran utvidelsen på det foranstående pantet.”
(Mine understrekninger).
Som det fremgår oppstilte Høyesterett et krav om at foranstående panthaver
må ha en bestemt interesse for å utøve opplåningsretten innenfor eget ”formelt
110
Lojalitetsprincipen – ett institut med framtid i avtalsrätten?
prioritetsvern”. Mangles slik bestemt interesse, mente Høyesterett at det er i strid med
lojalitetsprinsippet å utøve retten på bekostning av etterstående panthavere.
Høyesteretts henvisning til ”det lojalitetsprinsipp som må gjelde mellom
konkurrerende rettighetshavere” er etter min mening interessant. Høyesterett opererte
altså med et lojalitetsprinsipp, ikke bare mellom kontraktsparter, men endog mellom
konkurrerende rettighetshavere. Dette underbygger tesen om at det i norsk rett gjelder
et lojalitetsprinsipp også utenfor kontraktsforhold.
3
Lojalitetsplikt er en rettsnorm som beskytter skapte forventninger
Relasjonens eller samarbeidets karakter og intensitet, først og fremst i dybde, men
også i tid, er etter mitt syn avgjørende for hvilken grad av lojalitet som bør oppstilles
mellom personer. Dette henger naturligvis sammen med at forventningene til en
persons lojalitet normalt vil øke jo dypere og lengre en relasjon eller et samarbeid er.
Det bør også legges vekt på hvilken rolle en person fremtrer å ha. Det er
nettopp den rolle man fremtrer å ha som er avgjørende for omverdenens forventninger
til en persons handlemåte. For eksempel vil det kunne være av betydning om selgeren
av finansielt investeringsprodukt (aksjer, obligasjoner eller sammensatte produkter),
kun opptrer som selger eller vedkommende har inntatt en rolle som mer eller mindre
uavhengig rådgiver. Inntar vedkommende en rolle som uavhengig rådgiver, skapes
det økte forventninger om at han har kjøpers interesser for øye.
Enkelte innehar en rolle som trygghetsgiver for korrektheten av informasjon,
noe som skaper forventninger om at andres interesser blir ivaretatt. En revisor kan
naturligvis ikke utelukkende ta hensyn til sin oppdragsgivers (kontraktsmotparts)
interesser. Han må utføre sitt oppdrag under tilbørlig hensyn til at en rekke
tredjepersoner handler i tillit til den økonomiske informasjonen som gis av det selskap
han reviderer. Et annet eksempel er tilretteleggers (”emissionsinstitut”) rolle i
aksjeemisjoner. Også der er det en forventning om at tilrettelegger ikke kun tar
hensyn til oppdragsgivers interesser, men har et ansvar overfor de investorer som
innretter seg etter de opplysninger som gis om selskapet. Tilrettelegger har en slags
”gatekeeper”-funksjon, hvor de har en omsorgsplikt til å påse at ikke hva som helst
slippes ut i markedene.
Når man ut fra den rolle man innehar forventes å ha andre personers
interesser for øye, er det lettere for domstolene å ilegge rettslig ansvar dersom det
handles i strid med rolleforventningen. I erstatningsretten, ved fastleggelsen av om en
handling er uaktsom, har Høyesterett anvendt kriteriene ”forventningenes grunnlag og
styrke”. Jfr Malvik-dommen i Rt. 1981 s. 462.
Jeg tror ”forventningenes grunnlag og styrke” i forhold til forventninger om å
ivareta andre personers interesser, er sentrale stikkord ved fastleggelsen av
lojalitetskravets styrke i en konkret sak. Jeg har derfor en tese om at
lojalitetsprinsippet i avtaleretten (og i jussen mer generelt), først og fremst er en norm
som anvendes for å verne/beskytte skapte forventninger. En analyse av hvilke
forventninger man rimeligvis kan forvente i den konkrete situasjonen vil etter mitt syn
stå sentralt ved den konkrete fastleggelsen av lojalitetspliktens innhold.
111
Kyrre Eggen
4
Lojalitetsplikt i kontrakt
Få – om noen – norske jurister vil betvile at lojalitetsplikt er grunnfestet i norsk
kontraktsrett som et allment prinsipp. Det eksisterer et grunnleggende prinsipp om
lojalitetsplikt i norsk kontraktsrett som utenfor lov og avtaleregulerte situasjoner kan
innebære plikt for en kontraktspart til både å avstå fra handlinger og til å handle aktivt
for å ivareta kontraktsmotpartens interesser.
Det hersker nok også enighet om at lojalitetsprinsippet er relativt i den
forstand at de rettslige krav til lojal oppførsel varierer ut i fra konkret kontekst – det er
tale om en situasjonsbestemt rettsnorm. Likevel har jeg en tese om at det i norsk rett
eksisterer enkelte helt grunnleggende rettslige minstekrav til lojal oppførsel i
kontraktsforhold. Nedenfor har jeg forsøkt eksemplifisere et par slike minstekrav.
Det å spille med åpne kort en noe som kjennetegner lojal opptreden. Dette
reiser spørsmål om kontraktsparter har plikt til å spille med åpne kort overfor sin
kontraktsmotpart om forhold som er relevante for kontraktsmotpartens beslutninger?
Generelt sett er svaret nei. Det eksisterer naturlige interessemotsetninger mellom
potensielle kontraktsparter som tilsier at utgangspunktet er at hver enkelt har ansvaret
for de forutsetninger og vurderinger som gjøres i forbindelse med
kontraktsinngåelsen. Likevel mener jeg det kan oppstilles unntak i form av
informasjonsplikt for faktaopplysninger kontraktsmotparten ikke kjenner til og som
den annen part bør forstå er kausale og vesentlige for kontraktsmotparten.
Minstekravet kan kanskje formuleres slik: En kontraktspart har normalt plikt til å
opplyse om fakta (motsetningsvis vurderinger eller motivasjon) som han må forstå er
motiverende og av vesentlig betydning for den annen part og som han må forstå at den
annen part ikke kjenner til. Denne grunnleggende informasjonsplikten gjelder først og
fremst før kontraktsinngåelsen.
Et annet spørsmål er om en kontraktspart står helt fritt ril å påberope seg
rettigheter i en kontrakt eller om hensynet til lojalitet i kontrakt innebærer visse
minstekrav til saklig grunn og eller reelt grunnlag for utøvelse av kontraktuell
rettighet. Jeg tror norske domstoler vil være tilbøyelige til å operere med minstekrav
til reell grunn for at en kontraktspart skal kunne påberope seg kontraktsrettigheter som
påfører den annen part vesentlig skade. Et illustrerende eksempel er Rt 2004 s. 1439.
Saken omhandlet et kjøp av en aksjeleilighet, hvor avtalens gyldighet var betinget av
at aksjeselskapets styre samtykket til ervervet av aksjene. Etter at avtalen var inngått
ga styret samtykke på betingelser som kjøper nektet å akseptere, hvoretter styret
nektet å samtykke til salget. Kjøper påberopte seg avtaleklausulen om at avtalens
gyldighet var betinget av at samtykke forelå og krevet kjøpesummen tilbake fra
selger. Noen få dager etter dette ga styret betingelsesfritt samtykke til aksjeervervet.
Høyesterett kom (under dissens 3-2) til at kjøper ikke kunne påberope seg klausulen i
avtalen fordi hensynet til lojalitet i kontrakt tilsa at selgeren burde få mulighet til å
forsøke å få styret til å gi betingelsesfritt samtykke. Slik jeg leser dommen er
resultatet farvet av at Høyesterett synes å mene at kjøpers påberopelse av klausulen
ikke hadde sin bakgrunn i noen feil eller mangler ved leiligheten, men utelukkende
synes motivert i at han var lei av styrets vinglete opptreden. Dommen kan leses som et
utslag av et prinsipp om at påberopelse av kontraktsklausler som påfører den annen
part vesentlig skade, krever en viss saklig grunn. Dersom en part utøver
kontraktsbeføyelser som påfører den andre vesentlig skade uten noen saklig reell
112
Lojalitetsprincipen – ett institut med framtid i avtalsrätten?
grunn for å påberope seg kontraktsbeføyelsen, tror jeg norske domstoler normalt ikke
vil akseptere at kontraktsbeføyelsen utøves, men utøve kontraktsrevisjon ut fra
prinsippet om lojalitet i kontraktsforhold.
Det oppstilles strengere lojalitetsplikter mellom kontraktsparter enn
minstekravene tilsier dersom kontraktsrelasjonen og/eller rolleforventninger tilsier
dette. Jo tettere, nærere og langvarig kontraktsrelasjonen er, desto sterkere krav stilles
til lojalitet i forhold til kontraktsparten. Som nevnt kan også rolleforventningen –
tilfeller hvor lojal ivaretakelse av den annen parts interesser er en del av
avtaleforpliktelsen – begrunne sterkere lojalitetskrav. Lojalitetskravenes relative
styrke vil etter mitt syn i stor utstrekning bero på analyser av:
- hvilke legitime forventninger eksisterer til en kontraktsparts opptreden,
- hvilken tillit kontraktsmotparten rimeligvis forvente,
- hvilke aktsomhetskrav kan rimeligvis oppstilles ut fra den konkrete
kontrakt og
- den konkrete rolle vedkommende kontraktspart har inntatt i forhold til den
andre og hvilke forventninger som skapes av denne rollen.
For øvrig vil lojalitetspliktene variere gjennom en kontraktsrelasjons liv. Før
kontraktsinngåelse tror jeg det sentrale innhold i lojalitetsplikten er opplysningsplikt
om motiverende og vesentlige faktaopplysninger. I kontraktsoppfyllelsesperioden er
det sentrale ved lojalitetsprinsippet å hindre kontraktsparter fra å handle i strid med
kontraktens måloppnåelse.
5
Sammenfatning – Teser
Sammenfatningsvis har jeg følgende teser:
Det eksisterer et grunnleggende prinsipp om lojalitetsplikt i norsk rett som
utenfor lov og avtaleregulerte situasjoner kan innebære plikt til både å avstå fra
handlinger og til å handle aktivt for å ivareta andres interesser.
Det sentrale ved fastleggelsen av denne normens innhold er beskyttelse av
berettigede forventninger skapt av relasjon, handlemåte eller rolle. Inngåelse av en
kontrakt er typisk noe som skaper en relasjon og som skaper forventninger til den
annen parts handlemåte overfor kontraktsmotparten.
Det kan oppstilles grunnleggende rettslige minstekrav til lojal oppførsel i
kontraktsforhold.
Det kan oppstilles strengere lojalitetsplikter enn minstekravene tilsier dersom
kontraktsrelasjonen og/eller rolleforventninger tilsier dette.
Det sentrale
vurderingstemaet er grunnlag og styrke av forventningene til lojal handlemåte.
Lojalitetspliktene varierer gjennom en kontraktsrelasjons liv. Før
kontraktsinngåelse er det sentrale opplysningsplikt om motiverende og vesentlige
faktaopplysninger, mens det sentrale i kontraktsoppfyllelsesperioden å unnlate å
handle i strid med kontraktens måloppnåelse.
Lojalitetsplikter oppstilles også overfor andre enn kontraktspart, og da
spesielt ut fra en rolleforventning, typisk hvor vedkommende kontraktspart er en
tillitsbærer for opplysningers korrekthet.
113