Lojalitetsplikten
Lojalitetsplikten Advokat, dr. juris Kyrre Eggen, Norge 1 Hva er lojalitetsplikt? Lojalitetsplikt er grunnleggende sett en plikt til å ta hensyn til andres interesser enten slik at det legger begrensninger på egen faktisk eller rettslig handlefrihet eller ved at man får plikt til handle aktivt for å ivareta andres interesser. Det kan i denne forbindelse være grunn til å skille mellom 1) å unnlate påføre andre skade (begrensninger i handlefriheten) og 2) å handle aktivt for å ivareta andres interesser (handlingsplikter). Det siste – handlingsplikter – fordrer normalt sterkere grunnlag enn begrensninger i handlefriheten. Det er et uklart skille mellom lojalitetsplikter og andre former for omsorgsforpliktelser. Det er også et uklart skille mellom lojalitetsplikter og regler om svik og ”god tro”-standarder (som for eksempel avtaleloven § 33). Videre er det et uklart skille mellom rimelighetsstandarder for avtalesensur og lojalitetsplikter. Det er en rekke handlinger som typisk kan ansees illojale. Som ikke uttømmende eksempler på slike handlinger nevnes: å opptre med skjult agenda og ved det forlede andre til handling, fortie opplysninger som man måtte forstå var av betydning for andres handlemåte, å ha ”eksklusive” relasjoner med flere på samme tid, misbruk av informasjon mottatt i fortrolighet gjennom en relasjon, å påføre andre skade gjennom handling eller tale uten at det eksisterer saklig grunn egen handlemåte, å unnlate å begrense skade for andre såfremt dette enkelt kunne vært gjort, å handle ut fra formelle påskudd uten at det eksisterer reelle grunner for handlingen og egenhandel eller inntreden i handler på bekostning av andre interessenter i handelen. I det følgende vil jeg fremsette noen tanker om lojalitetsplikt som grunnleggende rettsnorm i norsk rett (punkt 2) og at lojalitetsplikt som rettsnorm først og fremst beskytter skapte forventninger (punkt 3). Deretter vil jeg gå noe nærmere inn på lojalitetsplikten i kontraktsforhold (punkt 4), før jeg tilslutt sammenfatter mine teser (punkt 5). 2 Lojalitetsprinsipp kontraktsretten) som grunnnorm i norsk rett (ikke bare i Det finnes visse helt grunnleggende rettslige lojalitetsplikter som gjelder uavhengig av om det eksisterer noen relasjon, for eksempel strafferettslige og erstatningsrettslige plikter til å handle, gripe inn for å verne andres interesser. Det skal imidlertid mye til før slike plikter aktualiseres uten at det eksisterer noen relasjon eller spesiell rolleforventning mellom de involverte parter. Det som kan begrunne sterkere krav til lojalitet i en rettslig sammenheng er en relasjon mellom parter, et samarbeid mellom parter eller en rolle en person innehar som skaper en forventning om at vedkommende også ivaretar andres interesser. Slikt samarbeid eller slike relasjoner skapes typisk ved avtale. Etter mitt syn er det nettopp 109 Kyrre Eggen derfor at lojalitetsprinsippet eller lojalitetstankegang står som et grunnprinsipp i norsk kontraktsrett. Jeg har imidlertid en tese om at det gjelder et lojalitetsprinsipp som en grunnnorm i norsk rett (også utenfor kontrakt) – hvor normen går ut på at det kan ha rettslige konsekvenser dersom man handler i strid med de forventninger til lojal handlemåte som rimeligvis må oppstilles ut fra vedkommende persons rettslige relasjoner eller rolle. En kontrakt er kun noe som typisk skaper slike forventninger. Rettspraksis viser imidlertid at Høyesterett har ansett at slike forventninger også kan oppstå utenfor kontraktsforhold, endog mellom konkurrerende rettighetshavere. Et tidlig eksempel på dette er Yousuf-dommen i Rt. 1995 s. 775 om lojalitetsplikter mellom prioritetshavere i et pantobjekt. Banken Kreditkassen hadde i 1984 gitt lån mot pant i adkomstdokumenter. I 1986 utvidet banken engasjementet med pant i de samme dokumenter. I mellomtiden hadde Sparebanken Nord-Norge gitt lån med pant i de samme dokumenter. I forhold til pantsetter/debitor var Kreditkassen berettiget til å bringe det utvidede engasjement inn under den opprinnelige pantsettelseserklæring. Spørsmålet for Høyesterett var om Kredittkassen som foranstående panthaver kunne utvide sitt engasjement til fortrengsel for den prioritet Sparebanken Nord-Norge som etterstående panthaver var blitt tilsagt av pantsetter/debitor, eller om de var avskåret fra dette ut fra et lojalitetsprinsipp. Høyesterett tok utgangspunkt i tradisjonell lære om at foranstående panthavere, innenfor den ramme som settes av det panterettslige spesialitetsprinsipp i panteloven § 1-4, fritt kan utvide sitt engasjement i forhold til etterstående avtalepanthavere. ”Det kan ikke være tvilsomt at en foranstående panthaver - selv om han har kjennskap til den etterstående panterett - kan være berettiget til å utvide sitt engasjement, blant annet dersom han anser dette nødvendig for å unngå tap. Det er imidlertid ikke anført at det foreligger noe slikt forhold i vår sak. Lagmannsrettens standpunkt bygger - så vidt jeg forstår - på det syn at foranstående panthaver har en helt generell adgang til å utvide sitt engasjement under pantet selv om han kjenner til den mellomkommende pantsettelse. …” Til tross for dette utgangspunktet kom Høyesterett (under dissens 3-2) til at det kunne oppstilles unntak ut fra en lojalitetstankegang: ”Jeg er på tross av de forhold jeg her har fremhevet, under tvil kommet til at et så bastant standpunkt ikke kan legges til grunn. Dersom den foranstående panthaver ikke har en bestemt interesse i å utvide sitt engasjement under pantet, vil det være i strid med det lojalitetsprinsipp som må gjelde mellom konkurrerende rettighetshavere om han skal kunne gjøre dette til fortrengsel for den prioritet den etterstående panthaver er tilsagt. Jeg mener at denne mer nyanserte betraktningsmåte har atskillig støtte i eldre juridisk teori, og jeg viser til henvisninger som den ankende part her har gjort. Så vidt jeg kan se bygger også den danske høyesterettsdommen, som er inntatt i UfR 1979 A side 566, på slike betraktninger. Etter min mening må konsekvensen av dette syn være at den etterstående panthaver i disse tilfeller får prioritet foran utvidelsen på det foranstående pantet.” (Mine understrekninger). Som det fremgår oppstilte Høyesterett et krav om at foranstående panthaver må ha en bestemt interesse for å utøve opplåningsretten innenfor eget ”formelt 110 Lojalitetsprincipen – ett institut med framtid i avtalsrätten? prioritetsvern”. Mangles slik bestemt interesse, mente Høyesterett at det er i strid med lojalitetsprinsippet å utøve retten på bekostning av etterstående panthavere. Høyesteretts henvisning til ”det lojalitetsprinsipp som må gjelde mellom konkurrerende rettighetshavere” er etter min mening interessant. Høyesterett opererte altså med et lojalitetsprinsipp, ikke bare mellom kontraktsparter, men endog mellom konkurrerende rettighetshavere. Dette underbygger tesen om at det i norsk rett gjelder et lojalitetsprinsipp også utenfor kontraktsforhold. 3 Lojalitetsplikt er en rettsnorm som beskytter skapte forventninger Relasjonens eller samarbeidets karakter og intensitet, først og fremst i dybde, men også i tid, er etter mitt syn avgjørende for hvilken grad av lojalitet som bør oppstilles mellom personer. Dette henger naturligvis sammen med at forventningene til en persons lojalitet normalt vil øke jo dypere og lengre en relasjon eller et samarbeid er. Det bør også legges vekt på hvilken rolle en person fremtrer å ha. Det er nettopp den rolle man fremtrer å ha som er avgjørende for omverdenens forventninger til en persons handlemåte. For eksempel vil det kunne være av betydning om selgeren av finansielt investeringsprodukt (aksjer, obligasjoner eller sammensatte produkter), kun opptrer som selger eller vedkommende har inntatt en rolle som mer eller mindre uavhengig rådgiver. Inntar vedkommende en rolle som uavhengig rådgiver, skapes det økte forventninger om at han har kjøpers interesser for øye. Enkelte innehar en rolle som trygghetsgiver for korrektheten av informasjon, noe som skaper forventninger om at andres interesser blir ivaretatt. En revisor kan naturligvis ikke utelukkende ta hensyn til sin oppdragsgivers (kontraktsmotparts) interesser. Han må utføre sitt oppdrag under tilbørlig hensyn til at en rekke tredjepersoner handler i tillit til den økonomiske informasjonen som gis av det selskap han reviderer. Et annet eksempel er tilretteleggers (”emissionsinstitut”) rolle i aksjeemisjoner. Også der er det en forventning om at tilrettelegger ikke kun tar hensyn til oppdragsgivers interesser, men har et ansvar overfor de investorer som innretter seg etter de opplysninger som gis om selskapet. Tilrettelegger har en slags ”gatekeeper”-funksjon, hvor de har en omsorgsplikt til å påse at ikke hva som helst slippes ut i markedene. Når man ut fra den rolle man innehar forventes å ha andre personers interesser for øye, er det lettere for domstolene å ilegge rettslig ansvar dersom det handles i strid med rolleforventningen. I erstatningsretten, ved fastleggelsen av om en handling er uaktsom, har Høyesterett anvendt kriteriene ”forventningenes grunnlag og styrke”. Jfr Malvik-dommen i Rt. 1981 s. 462. Jeg tror ”forventningenes grunnlag og styrke” i forhold til forventninger om å ivareta andre personers interesser, er sentrale stikkord ved fastleggelsen av lojalitetskravets styrke i en konkret sak. Jeg har derfor en tese om at lojalitetsprinsippet i avtaleretten (og i jussen mer generelt), først og fremst er en norm som anvendes for å verne/beskytte skapte forventninger. En analyse av hvilke forventninger man rimeligvis kan forvente i den konkrete situasjonen vil etter mitt syn stå sentralt ved den konkrete fastleggelsen av lojalitetspliktens innhold. 111 Kyrre Eggen 4 Lojalitetsplikt i kontrakt Få – om noen – norske jurister vil betvile at lojalitetsplikt er grunnfestet i norsk kontraktsrett som et allment prinsipp. Det eksisterer et grunnleggende prinsipp om lojalitetsplikt i norsk kontraktsrett som utenfor lov og avtaleregulerte situasjoner kan innebære plikt for en kontraktspart til både å avstå fra handlinger og til å handle aktivt for å ivareta kontraktsmotpartens interesser. Det hersker nok også enighet om at lojalitetsprinsippet er relativt i den forstand at de rettslige krav til lojal oppførsel varierer ut i fra konkret kontekst – det er tale om en situasjonsbestemt rettsnorm. Likevel har jeg en tese om at det i norsk rett eksisterer enkelte helt grunnleggende rettslige minstekrav til lojal oppførsel i kontraktsforhold. Nedenfor har jeg forsøkt eksemplifisere et par slike minstekrav. Det å spille med åpne kort en noe som kjennetegner lojal opptreden. Dette reiser spørsmål om kontraktsparter har plikt til å spille med åpne kort overfor sin kontraktsmotpart om forhold som er relevante for kontraktsmotpartens beslutninger? Generelt sett er svaret nei. Det eksisterer naturlige interessemotsetninger mellom potensielle kontraktsparter som tilsier at utgangspunktet er at hver enkelt har ansvaret for de forutsetninger og vurderinger som gjøres i forbindelse med kontraktsinngåelsen. Likevel mener jeg det kan oppstilles unntak i form av informasjonsplikt for faktaopplysninger kontraktsmotparten ikke kjenner til og som den annen part bør forstå er kausale og vesentlige for kontraktsmotparten. Minstekravet kan kanskje formuleres slik: En kontraktspart har normalt plikt til å opplyse om fakta (motsetningsvis vurderinger eller motivasjon) som han må forstå er motiverende og av vesentlig betydning for den annen part og som han må forstå at den annen part ikke kjenner til. Denne grunnleggende informasjonsplikten gjelder først og fremst før kontraktsinngåelsen. Et annet spørsmål er om en kontraktspart står helt fritt ril å påberope seg rettigheter i en kontrakt eller om hensynet til lojalitet i kontrakt innebærer visse minstekrav til saklig grunn og eller reelt grunnlag for utøvelse av kontraktuell rettighet. Jeg tror norske domstoler vil være tilbøyelige til å operere med minstekrav til reell grunn for at en kontraktspart skal kunne påberope seg kontraktsrettigheter som påfører den annen part vesentlig skade. Et illustrerende eksempel er Rt 2004 s. 1439. Saken omhandlet et kjøp av en aksjeleilighet, hvor avtalens gyldighet var betinget av at aksjeselskapets styre samtykket til ervervet av aksjene. Etter at avtalen var inngått ga styret samtykke på betingelser som kjøper nektet å akseptere, hvoretter styret nektet å samtykke til salget. Kjøper påberopte seg avtaleklausulen om at avtalens gyldighet var betinget av at samtykke forelå og krevet kjøpesummen tilbake fra selger. Noen få dager etter dette ga styret betingelsesfritt samtykke til aksjeervervet. Høyesterett kom (under dissens 3-2) til at kjøper ikke kunne påberope seg klausulen i avtalen fordi hensynet til lojalitet i kontrakt tilsa at selgeren burde få mulighet til å forsøke å få styret til å gi betingelsesfritt samtykke. Slik jeg leser dommen er resultatet farvet av at Høyesterett synes å mene at kjøpers påberopelse av klausulen ikke hadde sin bakgrunn i noen feil eller mangler ved leiligheten, men utelukkende synes motivert i at han var lei av styrets vinglete opptreden. Dommen kan leses som et utslag av et prinsipp om at påberopelse av kontraktsklausler som påfører den annen part vesentlig skade, krever en viss saklig grunn. Dersom en part utøver kontraktsbeføyelser som påfører den andre vesentlig skade uten noen saklig reell 112 Lojalitetsprincipen – ett institut med framtid i avtalsrätten? grunn for å påberope seg kontraktsbeføyelsen, tror jeg norske domstoler normalt ikke vil akseptere at kontraktsbeføyelsen utøves, men utøve kontraktsrevisjon ut fra prinsippet om lojalitet i kontraktsforhold. Det oppstilles strengere lojalitetsplikter mellom kontraktsparter enn minstekravene tilsier dersom kontraktsrelasjonen og/eller rolleforventninger tilsier dette. Jo tettere, nærere og langvarig kontraktsrelasjonen er, desto sterkere krav stilles til lojalitet i forhold til kontraktsparten. Som nevnt kan også rolleforventningen – tilfeller hvor lojal ivaretakelse av den annen parts interesser er en del av avtaleforpliktelsen – begrunne sterkere lojalitetskrav. Lojalitetskravenes relative styrke vil etter mitt syn i stor utstrekning bero på analyser av: - hvilke legitime forventninger eksisterer til en kontraktsparts opptreden, - hvilken tillit kontraktsmotparten rimeligvis forvente, - hvilke aktsomhetskrav kan rimeligvis oppstilles ut fra den konkrete kontrakt og - den konkrete rolle vedkommende kontraktspart har inntatt i forhold til den andre og hvilke forventninger som skapes av denne rollen. For øvrig vil lojalitetspliktene variere gjennom en kontraktsrelasjons liv. Før kontraktsinngåelse tror jeg det sentrale innhold i lojalitetsplikten er opplysningsplikt om motiverende og vesentlige faktaopplysninger. I kontraktsoppfyllelsesperioden er det sentrale ved lojalitetsprinsippet å hindre kontraktsparter fra å handle i strid med kontraktens måloppnåelse. 5 Sammenfatning – Teser Sammenfatningsvis har jeg følgende teser: Det eksisterer et grunnleggende prinsipp om lojalitetsplikt i norsk rett som utenfor lov og avtaleregulerte situasjoner kan innebære plikt til både å avstå fra handlinger og til å handle aktivt for å ivareta andres interesser. Det sentrale ved fastleggelsen av denne normens innhold er beskyttelse av berettigede forventninger skapt av relasjon, handlemåte eller rolle. Inngåelse av en kontrakt er typisk noe som skaper en relasjon og som skaper forventninger til den annen parts handlemåte overfor kontraktsmotparten. Det kan oppstilles grunnleggende rettslige minstekrav til lojal oppførsel i kontraktsforhold. Det kan oppstilles strengere lojalitetsplikter enn minstekravene tilsier dersom kontraktsrelasjonen og/eller rolleforventninger tilsier dette. Det sentrale vurderingstemaet er grunnlag og styrke av forventningene til lojal handlemåte. Lojalitetspliktene varierer gjennom en kontraktsrelasjons liv. Før kontraktsinngåelse er det sentrale opplysningsplikt om motiverende og vesentlige faktaopplysninger, mens det sentrale i kontraktsoppfyllelsesperioden å unnlate å handle i strid med kontraktens måloppnåelse. Lojalitetsplikter oppstilles også overfor andre enn kontraktspart, og da spesielt ut fra en rolleforventning, typisk hvor vedkommende kontraktspart er en tillitsbærer for opplysningers korrekthet. 113
© Copyright 2024