Forklaring til uttrykk på t- skjorter og
truser
”Ieš lāgan”- Dette er et samisk uttrykk og betyr at man er særegen, noe for seg selv. Kanskje også
litt tverr.
”Å smotsjas!”- Det er et uttrykk fra samisk. Når man er smotsjas menes det at man er litt fin på
seg. Om man f. eks ikke spiser ”nok” av maten man blir bydd på, så er man smotsjas. Har hørt at det
kommer av at man har ”snurpemunn”, og dette kan man jo ha i flere sammenhenger.
”Mie olen äkte kvääni!”- Dette er kvensk og betyr at ”Jeg er ekte kven!” Uttrykket kommer fra
Nordreisa.
”Alle bukser er så jævla lange!” – Dette er et sitat fra en av Manndalens karakteristiske
personer. Mannen var overbevist om at det er klesindustrien det er noe feil med, og ikke det at vi
generelt har korte ben. Han måtte alltid få buksene kortet, siden ”Alle bukser er så jævla lange!”
”Ikke inte grert”- En kommentar til det å ikke tilhøre majoriteten i samfunnet. Samer og kvener
er ikke integrert, men assimilert. Vår rettskriving i norsk er heller ikke alltid den beste.
”Kyllä sitte!”- Kvensk uttrykk. Betyr omtrent ”samme det!”, ”det er ikke så nøye!”
”Polardegos”- Betegnelse på mennesker i nordområder som er en blanding av flere
folkegrupper.
”Skårunge”- Skjortetrykket er et utdrag fra ordlista i ”Våres norsk” som ligger på MaloALo.no.
Ordet Skårunge er uthevet og betyr førstereisgutt. Båten som er avbildet heter Astøing, og det sies
at den er den første nybygde nordnorske ringnotsnurper.
”t vikka..viss vi har levedaga”- Dette er et kjent uttrykk fra vårt område. Vi har ofte en
tendens til å utsette ting ”t vikka”, og tar gjerne høyde for at våre dager er fastbestemte, ”viss vi har
levedaga”, når vi prater om framtida.
”Våres folk!”- Dette er et uttrykk som beskriver våre relasjoner til mennesker rundt oss. Når
noen er av ”våres folk” så er de godtatt som en av våre egne.
”Voi sirkus!” lokalt uttrykk fra Kåfjord.
De siste tre t- skjorteuttrykk er hentet fra brevet til Anton Sjåbakken:
”Jeg lar meg ikke låke (for vi er blitt låka nok før)”
”Jeg er ikke Statens slave”
”Jeg er ingen sokertöigut!”
Sjåbakken skrev et brev som har blitt kjent over hele landet. For å lese mer om Sjåbakken, kan du se
under linker på maloalo.no. Nedenfor er brevet gjengitt slik det er står på NRKS sider.
Til
Kåfjord Byggekontor, Olderdalen
For de første
Du treng ikke gjøre merkesamt til meg at jeg ska kome i berøring med husbanken, for jeg vet
hva jeg gjører. Og for det andet. Vil jeg ikke bli statens slave. Finnmarks-kontoret skal betale
til meg. Resten av krigsskade. Så snart som fanen kan håpe. Og give resten opi fanen bygge
eller ike, for jeg er ike nogen sokertøi gut at det går an at låke for vi er bli låke nok før.
Og de kan kome hvad dagen som helst, og ta den sjit helvedes kåken for jeg vil ikke noe
gauking av finnmarks-kontor.
Bare fungsjonæran ikke bruke min krigsskade til sigaret peng.
Bare betal ut som høre til meg, og Resten skal de holde snuten deres.
A.S.
Aldri helved jeg går med at betale 2700 for det kåken."
På herretruser har vi tre trykk:
Jeg lar meg ikke låke (for vi er blitt låka nok før)”,” fra Sjåbakkens brev.
”Skjit helvedes kåken!” –trykket er bak på trusa, der det naturlig hører hjemme, og er også
fra Sjåbakkens brev.
”Phii, ale båste”. Dette er en slags formular der man henvender seg til en smittekilde og ber om
at denne ikke skal smitte en. Før man tar i noe man tror kan være ”urent”, sier man ”Phii, ale båst,
eller båste”. Om man har fått utslett, så har man blitt båstet. Uttrykket er kjent både på samisk og
kvensk, og vi har skrevet det slik det uttales.
På dametruser har vi disse trykk:
”Jeg lar meg ikke låke (for vi er blitt låka nok før)”, fra Sjåbakkens brev.
”Phii, ale båst!”
”Vi årske ikke rase i natt!” Dette er fra en historie om to eldre søstre som bodde i lag i
samme hus. På natta våkna den ene. Hun gikk å så til søstra, som hun da mente lå død i sengen.
Kjerringa sprang til nabohuset der datteren til søsteren bodde, og fortalte døds-ti`en (nyhetene om
dødsfallet). ”Mor di ligg død i senga!”, og hun fortsetter i neste åndedrag ”Men vi årske ikke rase i
natt, vi vente til i morra”. Hun var jo død, og det var jo ikke mer å gjøre med det midt på natta. Til
historien hører det med at kvinnen likevel ikke var død. Denne historien forteller både om vår evne til
å utsette ting, men også om evnen til å se realitetene og vedkjenne når vi ikke kan gjøre noe med
dem.