Hvem er kvenene og
hva er kvensk?
En personlig beretning av Kjell Dragnes
Nasjonalbiblioteket, 27. mai 2015
Terve! Hyvät ystävät!
En dag, det må ha vært utpå våren, står Karl (Kalle)
Korvanen utpå taket på mellomgangen mellom hovedhuset
og fjøset med kikkert. Kikkerten har han rettet ut mot et
sted utpå fjorden, litt øst for Vadsøya. Han roper ned til
Felix Gallavara, som henger over gjerdet nede på den
andre siden av gaten. De har en lengre, temmelig høy,
samtale – på finsk.
Nabogutten, det vi si meg, en ymmärä et kvekk –forstår
altså ikke et kvekk. Derfor spør jeg mor: ”Ka e’ det dæm
si’r?”
Hun svarer med et hørbart sukk: ”Han sier det koker av sei
utpå Kibygrunnen.” Og legger så til med enda et sukk: «De
dær kvænan, må dæm stå der og rope til hverandre. Kan
dæm ikke gå ned og snakke litt som vanlige folk?»
Og det sa mor, med en mor som het Isojärvi før hun giftet
seg, og en far som het Dervo. Den ene født i Vadsø- Den
andre i Tana. Kven god nok, skulle man tro.
Det tause folket
Roping over gjerdet?
Kvenene har vel aldri vært det høyrøstede folket, utenom i
opphetete private diskusjoner i og utenfor saunaen. Men
ikke som folkegruppe i det norske storsamfunnet, enten de
nå kalles kvener eller norskfinner.
Så hvem er kvener?
En definisjon:
”Finsktalende folk som migrerte til Nord-Troms og
Finnmark fra dagens Sverige, Finland og Russland på 17- og
1800-tallet. Dagens kvener og norskfinner er etterkommere
av disse.”
Opphavet til begrepet kven er skjult av historiens mørke.
Men språkforskere og historikere synes enige om at
kjerneområdet for kvenene er det indre av Bottenviken, og
at ordet kven kan bety lavtliggende, flatt land.
Multikulturelt
Kvenene har altfor lenge vært skjøvet til side som
minoritet, en minoritet som har satt klare spor etter seg,
kulturelt og økonomisk. Spesielt i Finnmark og NordTroms, som vel kan kalles det kvenske kjerneområdet.
Og den som tror at det multikulturelle Norge er noe nytt –
slik det omtrent fremgår av Aftenpostens serie med
hashtag #jeg er norsk, må bare tro om igjen.
Det multikulturelle Norge er gammel historisk
kjensgjerning. Men siden Aftenposten er en Oslo-avis, men
har hatt mange kvener ansatt uten å vite det, er det
kanskje forståelig at det multikulturelle oppfattes som noe
nytt. Men det er altså i Sør-Norge. Ikke i nord.
Det multikulturelle ga også mange fortrinn, slik geologen
Balthazar Keilhau skriver i sin bok Reise i Øst- og VestFinnmarken 1827 og 1828:
”Jeg havde antaget Baad og Folk for den hele tur; tre karle
vare Qvæner, af hvilke især den ene, foruden sit Modersmaal
det Finlandske, forstod og talte fuldkommen færdigen Finsk
(Lappisk), Norsk og Russisk”.
Keilhau skriver videre om hvordan flere språk virker
utviklende på mennesker:
”Virkelig finder man ogsaa deres Tanke-Sphære langt
rummeligere og klarere enn det var at vente hos en fattig
fisker paa Polarhavets Strand, eller hos den nomadiske
Beboer af en uhyre Ørken.”
Terminologi og tilhørighet
Et par klargjøringer – om terminologien. Jeg kommer til å
bruke begrepene ”finsk” og ”kvensk” om hverandre, både
om språk, gruppe og kultur. Årsaken er at jeg til dels
snakker om personlig erfaring og den terminologien vi,
bevisst eller ubevisst, ble fôret med, eller brukte fordi
voksne folk rundt oss brukte den. Det betyr ikke at ”finsk”
betyr riksfinsk, like lite som ”finlandsvensker” er
rikssvenske.
Språket er en svært viktig indikator for en etnisk gruppe –
etnisitet er for øvrig også en meget vanskelig begrep.
Jeg har ikke språket. Det er bare smårester igjen. I likhet
med de fleste av mine jevnaldrende.
Men det kom ikke som noen stor overraskelse da jeg
deltok i National Geographics genetiske kartlegging, The
Genographic Project, og fikk resultatet:
”Din første referansebefolkning er finsk.”
Med forklaringen: Referansebefolkningen er basert på
prøver samlet inn fra personer som bebor Finland. Den
dominerende nordeuropeiske komponent reflekterer de
tidligste settlere i Europa, jeger-samlere som kom for over
35 000 år siden.”
Jeg skal selvsagt ikke gå 35 000 år tilbake i tid, heller ikke
ta historien om kvenene fra de eldste tider til i dag.
Personlig
Men for å ta det det personlige. Jeg ble født i 1946 i Vadsø,
også kalt Vesisaari. I oppveksten på 40-50 og 60-tallet
opplevde vi barn en by som delvis var bombet i stykker i
1944, men nå var under gjenoppbygging, ombygging og
omstrukturering. Vi hadde fortsatt brakkebyen med
midlertidige boliger og nye boliger som var tegnet sentralt
i ”Avdelingen for de brente steders regulering.”
Endringer
Noe av det gamle Vadsø, altså førkrigstidens, hus, andre
bygninger og anlegg sto heldigvis igjen. Tyske styrker fikk
det litt for travelt med å komme seg av gårde til at de fikk
tent på byen. Det var det russiske bombeangrepet 23.
August 1944 som ødela byen, men det gikk altså
hovedsakelig utover Midtbyen , også kalt Nordmannsbyen.
Ulkopää – Ytrebyen og Sisäpää – Indrebyen, også kjent
som Ytre og indre kvenby, slapp lettere unna.
I hele Vadsø kommune, som også omfatter mange andre
småsteder langs Varangerfjorden, overlevde ca 700
bygninger og anlegg krigen. Verre gikk det utover steder
og bygder lenger vest i Finnmark. Mens ilden raserte både
lisvverk og kultur på kyst, i fjorder og på vidda i vest –
norsk, samisk, kvensk – ble fotavtrykkene stående i øst.
Tana, Lakselv, Porsanger, Alta ble til aske. Men heldigvis
klarte ikke de tyske brannkommandoene helt å ødelegge
århundrelange bosetninger. Heldigvis får vi si. For
arkitektur, bygninger og anlegg forteller både om livsform,
næringsliv og kultur.
Vi som bodde i Ytrebyen – Ulkupää-unga som vi ble kalt på
en blanding av norsk og finsk, tenkte ikke så mye over
dette. Vi var ganske enkelt lite bevisste, unntatt når det var
”krig” mellom unger i Ytrebyen og Indrebyen. Vi tenkte
ikke over det at naboene het Korvanen, Gallavara, Marki,
Tuomainen, Korbi, Halonen, Sirkka, Rimala, Wara,
Ratikainen. Vi tenkte ikke så mye over det at kjøpmann
Joki kalt oss for ”tupakkan-poika” når vi (utenkelig i dag)
kunne kjøpe sigaretter eller tobakk med en lapp fra Far.
Eller at de gamle gubbene som sto og pratet og setningen
”ei ole rahaa” stadig gikk igjen. Eller at vi dro ned på
”kenta” for å spille fotball. (for den som ikke skjønner: Jeg
har ikke penger, og kenta betyr slette, plass) Så vår form
for løkkefotball var altså ”gentafotball.”
Seletøy og forandring
Vi tenkte ikke over at Alf(en) Tuomainens seletøy var en
rundbue istedenfor bogtre, mer russisk/karelsk/finsk enn
sørnorsk. Eller at vi tok på oss katanka når det ble kaldt.
Katanki er et nordrussisk ord for filtstøvler, som på vanlig
russisk kalles valenki.
I det hele tatt tenkte vi ikke så mye. Og vi følte oss ikke
diskriminert eller tvangsfornorsket. Men det var samtidig
heller få som oppmuntret til at vi skulle lære oss og
beholde språket som vi ennå var omgitt av.
Krigen var den store forandrer, Finnmark gjennomgikk,
kanskje mer enn andre steder i Norge, store sosioøkonomiske endringer. På 50-tallet kunne vi oppleve at
Vadsø, en typisk øst-europeisk landsby med fjøs og
våningshus inne i byen, og jordene (”slåtta”) som de ble
kalt, lå utenfor byen, gjennomgikk store forandringer.
Jordbruket, kombinasjonen av jordbruk og fiske, ble
nesten borte.
Og med det forsvant også noe av særpreget.
Og det kvenske språket ble svekket, og er nå så å si borte,
kanskje med unntak av noen få bygder.
Årsakene er nok flere. En var selvsagt den gamle
fornorskingspolitikken, som var spesielt sterk fra slutten
av 1800-tallet og frem til 1930-tallet, diskusjonen om ”den
finske fare”, den fascistiske Lappo-bevegelsen i Finland og
Iso-Suomi, Stor-Finland, den offisielle norske
mistenksomheten overfor minoriteter og deres lojalitet til
nasjonalstaten. Mange fikk merke dette. Den best kjente er
kanskje Johan Beronka (1885-1965): Prest, språkforsker
og lokalhistoriker. Han var litt av et språkgeni. Men av
kvensk avstamning fikk han merke fornorskningspolitikken- ble til og med mistenkt for å være ”nasjonalt
suspekt” fordi han hadde faglige kontakter med Finland.
Men han var ikke bare prest og opplysningsmann. Han
legemliggjorde også fremtredende trekk i den kvenske
befolkning:
Han var gudfryktig, nøysom og arbeidsom.
Sånne folk må jo norske myndigheter holde godt oppsyn
med!
Språket tapes
Som sagt, det er mange årsaker til at et minoritetsspråk
går tapt. Det kjenner vi igjen fra andre land som har hatt
innvandring, som norske, svenske, finske og andre i USA.
For hver generasjon, spesielt når det er lite samkvem med
”gamlelandet” blir språket svekket. Store sosioøkonomiske endringer, flytting, endret næringsliv, betyr
også sitt. Og så skal vi ikke se bort fra at foreldre gjerne vil
at deres barn skal integreres best mulig i storsamfunnet.
Dessverre tror noen av det betyr at tospråklighet er en
hemsko, både for språkutviklingen generelt og for en
integrering. Slik var det nok også i nord.
”Kvensking”
Og mange var vâre for at deres barn ikke skulle ”kvenske”
– altså uttale det lingvister kaller aspirerte ustemte
plosiver b, t, k uten aspirasjon (altså en h-pust). Men finskugriske språk, som kvensk er, har ikke plosiver.
Dermed kunne man høre vitser, sikkert ikke ondt ment,
som loddtrekning på en fest i Tana. Der ingen reagert på P
for Petter, men alle forsto B for Blastikk.
Vi får sikkert høre mer om hvorfor kvener og det kvenske i
en lang tidsperiode både ble offisielt diskriminert, og
derfor undertrykt og glemt.
Det var altså først i 1998 at kvener fikk status som offisiell
minoritet i Norge. I 2005 fikk kvensk språk status som eget
språk i Norge. Og i 2011 ble begrepet norskfinner sidestilt
med betegnelsen kven.
Jeg vet, men skal ikke gå inn på dette her, striden mellom
tilhengere av kven og av de som heller vi kalles
norskfinner eller finskættede. La meg bare si: Kjært barn
har mange navn. Og innflytelsen denne nasjonale
minoriteten har hatt på den økonomiske utviklingen og
kulturen i et meget sammensatt kulturelt bilde på
Nordkalotten, er uomtvistelig. Og den er nok større enn
svært mange til i dag har anerkjent.
Ikke ofre
La meg legge til: Kvener er ikke et offerfolk, selv om
diskrimneringen i perioder var utpreget. Som professor
Einar Niemi har påpekt: Den første stortingsmann fra
Finnmarkens amt var kven. Mannen med det svært norske
navn Henrik Larsen var fra Balsfjord. Så etnisitet var ikke
så viktig for rundt 200 år siden som det ble senere under
1800-tallet da nasjonsbygging og tilbakeskrivende historie
dominerte, ikke bare Norge, men svært mange europeiske
land.
I innbydelsen til dette seminaret står det at ”Kvenene er
kjent fra 1500- tallet og at den store immigrasjonen,
hovedsakelig fra området rundt Østerbotten og
Tornedalen, kom på 1700-og 1800-tallet.
Immigrasjon i dagens forstand var det egentlig ikke snakk
om, det kom først etter 1826, etter at grensene var blitt
trukket tydelig i nord.
1700- og 1800-tallet er riktig, men ikke helt. Gamle skrifter
og stedsnavn, tyder på at kvener – altså en finsk-ugrisk
folkegruppe - har bebodd områder i Norge mye tidligere.
Håløyghøvdingen Ottars beretning til Wessex-kongen
Alfred på slutten av 800-tallet omtaler kvener. Og fjorden
Kvænangen- angr betyr fjord på norrønt - forteller også
sitt om eldre bosetning.
På 1700- 1800-tallet kom den store migrasjonen. Det
skyldtes det man kaller både skyv- og drafaktorer.
Drafaktorer var ønske om arbeidskraft i nye næringer, som
kobbergruvene i Alta. Skyv var en økende befolkning
dårlige økonomiske tider, ren hungersnød i perioder. På
1700-tallet var det den store nordiske krig som tappet
befolkningen i Nord-Sverige og Finland (siden Finland lå
under Sverige).
Den som tror at hakkapellitta bare er et dekkmerke, må tro
om igjen. Begrepet ble brukt om finske eliterytteravdelinger. De soldatene som overlevde de mange kriger
fikk gjerne et lite torp, et småbruk, der de slo seg ned.
Kanskje derav navnet Hjelti, trolig avledet av svensk hjälte
– helt. Soldatnavn var vanlige i Sverige. En av mine
forfedre het hjelti, han innvandret til Alta på 1830-tallet.
Nød
Eller kanskje var det nød som drev, som i 1860, da min
tippoldefar gikk på ski fra Tervola og nordover, lot seg
registrere i Utsjoki , den nordligste kommunen i Finland
der det i kirkeboken på forvaltningsspråket svensk står:
”Lær vistas i Norje”. I dagens norske språkbruk ville man
kalt ham illegal innvandrer. Kanskje hadde han også
politiske motiver, ettersom Finland var storfyrstedømme
under Russland fra 1809, og russiske myndigheter ikke
likte emigrasjon og etter hvert drev en
russifiseringspolitikk. Eller kanskje han ikke ønsket å
innrulleres i tsarens armé.
Fagfolk
Kvenene tok med seg sine fagkunnskaper, som tømrere,
garvere, smeder, skreddere og skomakere. Noen
skomakere ble ved sin lest. Selv husker jeg godt skomaker
Sarajärvi. Han var en spesiell type, kommunist på sin hals,
og nektet å ta imot arbeid fra ”kaninan”, det vil si ansatte
fra Forsvarets lyttestasjon utenfor Vadsø.
Men fagkunnskapene generelt kom godt med i
næringsutviklingen i nord, selv om de fleste etter hvert ble
fiskerbønder fordi fisken i havet ga utkomme og mat.
De sinnsyke – og kvener
Hvor mange kvener fins det i dagens Norge? Ingen vet.
Også fordi blanding av folkegrupper etter hvert gjør det
vanskelig å bruke etnisitet som kjennetegn.
Heldigvis er vi langt forbi den tiden da folketellingene også
hadde et eget merke for etnisitet. I statistikken ble
minoritetene plassert på siden av majoritetsbefolkningen.
De andre – de som var annerledes. Som i 1910 da disse
gruppene ble slått sammen:
”Finner og lapper. Hjemvendte norsk-amerikanere.
Dissentere. Blinde, døve og sinnssyke.”
Litt av en sammenstilling av utgrupper.
Mange kvener har gjort seg bemerket, kanskje uten å vite
sin bakgrunn. Som Hollywoodstjernen Renee Zellweger,
med mor Kjellfrid Irene Andreassen fra Ekkerøy og aner i
Tana. Hvorfor hun skulle endre sine høye, kvenske
kinnben (hvis noe sånt finnes) med en plastisk operasjon,
må bare gud og Hollywood vite.
Så har vi biskop em. Gunnar Stålsett, med familienavnet
Sirkka fra Vadsø. Han har så vidt jeg vet ikke gjort noe med
ansiktet.
Kulturelt avtrykk
Og skulle noen tvile på hvilket kulturelt fotavtrykk
kvenene har etterlatt seg., kan vi gå til den såkalte Nestorkrøniken, skrevet i Kiev på 12-1300-tallet. Beretningen er
om apostelen Andreas, som ifølge historien dro nordover
fra Svartehavet og til Østersjøen. Det skjedde rundt år 60 e.
Kr.
Vi vet ikke helt hvor han dro, eller om han i det hele tatt
var der. Kanskje var han til og med i de kvenske
kjerneområder? Men noe må ha gjort sterkt inntrykk på
apostelen fra Midtøsten:
”Jeg så bad av tømmer, og de ble varmet opp til veggene er
røde, så kler de av seg, og er nakne, og de heller over seg
garvesyre, og de pisker seg med unge kvister, de banker seg
slik at de knapt kan svette mer, og deretter heller de iskaldt
vann over seg, og først da livner de til igjen.”
og dette gjør de hver dag, men ingen piner dem, men de
piner seg selv, og dette kaller de å vaske seg, og ikke pinsel.”
Vi, med våre røtter, forstår godt hva han så og beskriver,
en egenskap og et fenomen kvensk/finske (inn)vandrere
gjennom flere hundre år har gitt til sitt nye hjemland
Norge:
Sisu - utholdenhet
Sauna – badstue