Debatt Delta i debatten, skriv til oss! Send ditt innlegg til [email protected]. Innlegg kan også sendes pr. post til Nationen, Postboks 9390 Grønland, 0135 Oslo. Mer konvolutten «debatt». Innlegg som sendes elektronisk blir prioritert. Kronikk: Max 5000 tegn med mellomrom. Leserinnlegg: Max 2500 tegn med mellomrom. Kun bestilte kronikker honoreres. KroniKK Redaksjonen forbeholder seg retten til å redigere og forkorte innsendt stoff og til å publisere det elektronisk. POlITIKK Lær av smarte naboer Vi har smarte naboer. De har skjønt at man med ett eneste virkemiddel kan oppnå flere mål: bekjempe svart arbeid, fremme entreprenørskap blant kvinner, og møte folks behov for bistand i hjemmet. Vi snakker selvsagt om skattefradraget for tjenester i hjemmet som våre naboland Sverige, Finland og Danmark har innført. Denne «nordiske modellen», som Norge så langt ikke har adoptert, får nå oppmerksomhet fra Storbritannias David Cameron som leter etter elementer til moderne familiepolitikk og nye grep for å skape arbeidsplasser. Jordbruksareal: Mye jordleie kan føre til en arealfragmentering som kan redusere mulighetene for rasjonell drift. fOTO: bjARNE bEKKEHEIEN AASE De nye leilendingene? Ø kende grad av jordleie har ført til spørsmål om leilendingsjordbruket er i ferd med å vende tilbake i Norge. Er dette riktig? Og hvis ikke, hva er forskjellen mellom leilendingssystemet og dagens situasjon, og hvilke følger har i så fall dette? Bønders forhold til jorda de bruker har endret seg gjennom tidene. I norsk historiefortelling var leilendingen en bruker som leide jord av en jordeier, ofte en adelsmann, embetsmann, kirken eller kongen. Gjennom ulike former for lovgivning og salg av jord til brukerne ble leilendingssystemet gradvis avviklet. I 1865 var 85 prosent av jorda eid av brukerne. I 1930 var leilendingsvesenet avviklet. Det er åpenbart ut fra statistikken at omfanget av leiejord i dag er betydelig og at det har vært en økning de siste 50 år. Norsk institutt for skog og landskap har vist at 60 prosent av det dyrka arealet i 2008 var eid og 40 prosent leid. I 1960 var så godt som alt eid. Dette henger sammen med at antallet landbrukseiendommer har vært ganske stabilt rundt 180.000, Leiejord «Vår forskning viser at mange bønder foretrekker å leie eller å ha en viss andel leiejord.» 18 mens antallet aktive bønder går ned. I 2011 søkte ca. 45.000 foretak om produksjonstilskudd. Det er likevel ikke riktig å si at vi dermed har et leilendingsjordbruk i Norge. I motsetning til dagens jordleiere eide leilendingen vanligvis ikke noe jord selv. Leilendingen hadde også plikter slik som levering av fôr og det å yte arbeid til jordeieren. I dette systemet dominerte jordeieren over jordleieren. I dagens leiesystem er eier og leier mer likeverdige. Studier fra USA antyder endog at leieren noen ganger kan være den dominerende part, for eksempel når eieren er en eldre person med lite areal og leieren er en dynamisk bonde som eier betydelig areal selv. Det er således viktig å kjenne til omstendighetene rundt eie-leieforholdet. Det at dagens eie-leiesystem i landbruket har en annen karakter enn det gamle leilendingssystemet, betyr ikke at det ikke eksisterer utfordringer. Her er det imidlertid viktig å skille mellom to problemer. Det ene gjelder at leie kan føre til at jorda blir dårligere vedlikeholdt. Det andre er teigdeling (arealfragmentering) som kan redusere mulighetene for rasjonell drift. Mens eierskap kan bidra til å løse det første problemet, vil eierskap ofte ikke løse det andre problemet. For eksempel, hvis en bonde leier jordstykker av flere grunneiere som ikke grenser til hverandre, vil ikke arealfragmenteringen endres hvis han eller hun får eiendomsrett til jordstykkene. Det som kunne endre situasjonen var hvis en så alle landbrukseiendommene i området i sammenheng med sikte på å definere en ny og mer rasjonell arrondering for alle eiendommene. Dette måtte skje i et samarbeid mellom myndighetene, grunneierne og leietakerne der en kunne anvende bestemmelser i konsesjonsloven og mulighetene for deling etter jordloven. Like fullt ville fordelene av den nye arronderingen i området ikke være betinget av eierskap. Utnyttelsen kunne, slik som i dag, skje gjennom en kombinasjon av eie og leie. Eierskap er en mer aktuell løsning på problemet med å holde jord i hevd. Imidlertid vil det i mange tilfeller ikke være aktuelt for eier å selge, og i områder med stor etterspørsel etter areal vil det ikke være aktuelt for leier å kjøpe pga. høy pris. I slike tilfeller kan en langsiktig avtale mellom leier og eier gi noe av den samme sikkerheten som et eierskap ville gitt. Jordloven setter krav om en slik avtale og utformingen av den, bl.a. at den skal være skriftlig og vare minst ti år. Spesifikt mht. å holde areal i hevd bør avtalen ha en formulering om ansvar og fordeling av kostnader for drenering m.m. Selv om leie ofte blir fremstilt som en «nest beste løsning», så viser vår forskning at det er mange bønder som foretrekker å leie eller å ha en viss andel leiejord. En av grunnene er, som nevnt, at kjøp av jord kan være mye dyrere enn å leie. Leie kan også gi en større fleksibilitet i forhold til fremtidige produksjonsvalg. For eieren er utleie en måte å opprettholde en ønsket bosituasjon på bruket mens jorden blir holdt i hevd av andre. Dette kan være i påvente av at egne barn skal ta en beslutning om å satse på jordbruk. Et lengre utleieforhold kan også være en skrittvis mental frakopling fra slektsjorden som kan lede til salg – av hele eller deler – av eiendommen på lengre sikt. Historien viser oss at eie- og leieforholdene i landbruket har utviklet seg. Dette er en tilpasning til ytre faktorer slik som teknologisk utvikling, nye jobbmuligheter, og sosiale og politiske endringer, og hvor naturgitte betingelser også spiller inn. Uansett bør spørsmålet først stilles i hvilken grad dagens situasjon med kombinasjon av eie og leie er uheldig eller ikke. Uønskede sider ved utviklingen bør rettes opp med utgangspunkt i frivillige løsninger lokalt støttet opp av spesifikke nasjonale reguleringer og virkemidler. En del av disse virkemidlene finnes i dag og er foreslått videreført med visse endringer i den nylig fremlagte melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikken. Magnar Forbord Hilde bjørkhaug Norsk senter for bygdeforskning TiLbud «At ikke alle har mulighet til å benytte seg av et tilbud er i seg selv ikke et argument for at tilbudet ikke bør eksistere.» I Sverige har skattefradraget for tjenester i hjemmet (typisk renhold og barnepass) bidratt til å gjøre flere tusen jobber hvite. Tall fra Almega, søsterorganisasjonen til NHO Service, viser at det i dag er rundt 11.000 registrerte (hvite) jobber i sektoren. Før skattefradraget ble innført i 2007 var det bare noen få hundre registrerte arbeidstagere i sektoren. En vanlig innvending mot ordningen er at det først og fremst er de som har mest fra før som benytter seg av fradraget. Det faktum at ikke alle har mulighet til å benytte seg av et tilbud er i seg selv ikke et holdbart argument for at tilbudet ikke bør eksistere. Men, tall fra Sveriges statistiske sentralbyrå (SCB) viser at kjøperne av tjenester finnes i alle inntektsgrupper, og den gruppen som i størst grad benytter seg av ordningene er barnefamilier med helt gjennomsnittlig inntekt. Forhåpentlig vil flere enn David Cameron la seg inspirere. Erfaringene er så gode at de fortjener oppmerksomhet fra programkomiteene i våre partier som nå er i gang med å lage programmer for neste stortingsperiode. Dag Ekelberg direktør for næringspolitikk i NHO Service NATIONEN · MANdAG 20. fEbRuAR 2012