Last ned - Fossumkollektivet

FOSSEKALLEN
ÅRGANG 13 - NR. 2 - 2011
2
Stiftelsen Fossumkollektivet
Fossumkollektivet er et bo- og behandlingstilbud for
unge rusmiddelavhengige.
Stiftelsen tok inn de første ungdommene i 1983, og
Redasjonen:
Redaktør: Ulf
markerte dermed 25-årsjubileum for kollektivdrift og
rusbehandling i 2008.
Grafisk form:
Tom i sammarbeid med
Merethe Elvira, Jørn Petter og
Ulf
Fossumkollektivet tar imot jenter og gutter i alderen 16
til 25 år fra hele landet. Målgruppa er ungdom med rusmiddelrelaterte problemer, og med samtidige rus- og
Illustrasjoner:
Merethe Elvira
psykiske lidelser. Vi har ca 60 behandlingsplasser fordelt
på seks ulike avdelinger: Tre avdelinger i Østfold pluss
Foto:
Tom
en egen skoleavdeling, to i Hedmark og en avdeling i
Akershus. Hjemlene for opphold i Fossumkollektivet fin-
Korrektur:
Per Østerås
nes i Lov om barneverntjenesters § 4-24, 2.ledd, § 4-25
og § 4-26, og i Lov om spesialisthelsetjenester § 2-1a
med henvisning til Lov om sosialtjenester §§ 6-1 og 6-3.
Trykk:
Østfold Trykkerier AS
Ungdom kan også gjennomføre soning etter Straffegjennomføringslovens § 12 om soning under behandling.
Postadresse:
Stiftelsen Fossumkollektivet
Postboks 173
1804 Spydeberg
Kollektivbehandlingen er basert på medleverskap, der de
voksne ansatte og ungdommene bor og lever sammen.
Dette bofellesskapet gir ungdommene stabil voksen-
Tlf: 69 83 31 00
kontakt, og skaper forutsigbarhet og trygghet som er et
e-post:
[email protected]
godt utgangspunkt for en nødvendig relasjonsbygging.
Fossumkollektivet har avtaler med de regionale helseforetakene, med NAV pasientformidling og med Barne-,
Nettsted:
www.fossumkollektivet.no
ungdoms- og familiedirektoratet.
Rekdaksjonen
Redaksjonen ønsker å rette en stor takk
til alle som bidrar til Fossekallen. Uten ditt
innlegg og engasjement hadde ikke bladet
vært det du sitter med i hånden i dag. Til
dere som ikke fikk bidratt denne gangen er
neste mulighet ikke langt unna. Vi i redaksjonen setter stor pris på alle tilbakemeldinger
og artikler vi får.
Det er du som gjør det mulig!
Ulf
Merethe Elvira
Jørn Petter
Tom
Dette må du hjerne lese!
TYDELIGERE KRAV TIL
BEHANDLINGEN ER BRA!
Dette nummeret av Fossekallen gjenspeiler at vi er opptatt av å ta
vare på god, innarbeidet praksis – samtidig som vi tar i bruk nye,
anerkjente behandlingsmetoder. Vi har allerede en omfattende
skriftlig dokumentasjon som styrer det vi gjør. Likevel innser vi
at en del av denne dokumentasjonen bør bli enda tydeligere og
forankres bedre i anerkjent teori. Vi ønsker med vårt pågående
utviklingsarbeid å tydeliggjøre både for oss selv, våre ungdommer,
de foresatte og våre samarbeidspartnere hva som er innholdet i
den behandlingen som ungdommene får hos oss.
Dokumentasjon handler om kvalitetssikring av de faglige
arbeidsoperasjonene som gjennomføres fra inntakstidspunktet og
til behandlingen avsluttes. En ting er å beskrive hva vi skal gjøre, men
vi må også dokumentere at vi har gjort det. Ny rapporteringspraksis
ved bl.a. bruk av sjekklister er under utvikling. Disse knyttes til
obligatoriske arbeidsoperasjoner som for eksempel; om standard
kartlegging ved inntak er gjennomført, om behandlingsplanene
er oppdatert, at det finnes oversikter over utførte rapporter til
oppdragsgivere, at vi har gjennomført fornøydhetsundersøkelse
osv. Hensikten er å dokumentere at lovkrav, krav fra oppdragsgiver
eller krav som vi stiller til oss selv faktisk er blitt oppfylt.
Det er også mulig å dokumentere om den behandlingen vi
gjennomfører faktisk bidrar til problemlette, bedring av ferdigheter,
at ungdommen får en opplevelse av å få et mer meningsfylt liv,
en større motstandsdyktighet i forhold til å utvikle nye problemer
osv. For å få til dette, har vi innført kartlegging av faktorer som
problembelastning, sosiale evner, skoleprestasjoner, nettverk osv.
Slik kartlegging gjennomføres rett etter inntak og i forbindelse med
avslutning av oppholdet. Det benyttes anerkjente kartleggingsog måleinstrumenter, noe som vil gi oss gode indikasjoner på
om oppholdet hjalp ungdommen. I tillegg har vi tatt i bruk
spørreskjema ved avslutningen av oppholdet, et skjema som gir
oss tilbakemelding fra ungdommene selv på hvor fornøyde de
har vært med behandlingen – og i hvor stor grad de opplever at
behandlingen har hjulpet dem.
Det er kommet flere evalueringsrapporter gjennom årene fra
rusbehandlingsinstitusjoner, men rapportene har ikke fått særlig
god respons fra forskere. Det er en utfordrende oppgave å prøve
å dokumentere behandlingseffekt, men de instrumentene som
vi har tatt i bruk er anerkjente til bruk i evalueringssammenheng.
Om noen år vil vi ha samlet et stort nok materiale til at vi kan
analysere dette og sammenstille det i en rapport. Vi gleder oss
til å komme tilbake til dette.
Ønsker du deg en ny og mer positiv hjerne?
4-5
Kunsten og tenke positivt
6-7
En spennende reise i deg selv
Det fjerde og femte trinn
8
9-11
Bad gone Good
12.13
Hei, det er meg
14-15
På ville veier
16-19
Fossumkollektivets kriminalforbyggende arbeid
20-21
Gule sider
22-25
Fossumkollektivets familiearbeid
26-31
Jeg vet…
32-33
Å lære å leve og mestre livet uten bruk av rusmidler 34-35
Hvem er jeg?
36-37
Hei Tonje!
38
Kjære rus
39
Se meg, hør meg!
40-41
Kjære Fossekallen
42
Nye utfordring
43
Ulf Bragvin
4
Ønsker du deg en ny og mer
positiv hjerne?
Du behøver ikke å bytte ut den du har. Hjernen forandrer seg ut fra hvordan du
bruker den, så det er bare å sette i gang med å trene!
fundamentert på teori og metoder som
er vurdert å være virksomme. De stiller
også krav om at vi skal sette slike metoder
inn i konkrete behandlingsprogrammer.
Helsemyndighetene i land vi kan
sammenligne oss med har anbefalt kognitiv
terapi som en av de mest virksomme
behandlingsformene overfor de som
sliter med rusrelaterte problemer. For oss
er det et naturlig valg å satse på denne
terapiformen fordi den stemmer overens
med vårt verdisyn, og passer inn i de
strukturene som allerede er innarbeidet
i den sosialpedagogiske tilnærmingen
som har lang tradisjon hos oss. Kognitiv
miljøterapi settes i system i de daglige
aktivitetene som ungdommene deltar i,
Hjernen styrer hva vi tenker, hva vi gjør – og hva vi føler. Og – de
ulike delene av hjernen er spesialisert i forhold til funksjoner som
logisk tenkning, hørsel, styring av muskler, følelsesreaksjoner osv.
Den endrer seg også hele tiden ut fra hvordan vi bruker den. Nye
nervebaner dannes der det er stor trafikk av impulser, og langvarig
trening utvikler nye autostradaer for nerveimpulsene. Dette fører
til at våre tenkemåter, reaksjonsmåter og følelser etter hvert blir
mer eller mindre automatisert. Slik kan vi få en redd hjerne, en
sint hjerne eller en trygg hjerne.
En hjerne som har vært utsatt for mange traumatiske opplevelser
er i stor risiko for å utvikle høy beredskap for flukt eller forsvar. En
engstelig gutt kan plutselig en dag oppdage at han er blitt stor
og sterk nok til å klare å ta igjen overfor sine overgripere. Han
opplever at han kan ta kontroll gjennom å være aggressiv – og at
den angsten som han har slitt med reduseres. De som ikke kjenner
guttens historie, vil ha problemer med å se at aggresjonen egentlig
skyldes frykt og angst.
Det flotte bildet av hjernen som pryder dette nummeret skal illustrere
at vi benytter terapeutiske teknikker hentet fra kognitiv psykologi i
vår behandling. Dette er egentlig ikke noe nytt i Fossumkollektivet,
men det nye nå er at vi setter behandlingsprogrammer hentet fra
kognitiv psykologi i system i hele organisasjonen.
Både det statlige barnevernet og spesialisthelsetjenesten
stiller krav om at den behandlingen som utføres skal være
samtidig som andre og mer intensive kognitive behandlingsmetoder
benyttes i gruppeterapeutiske samlinger og i individualterapi.
Vi kan gjerne betegne kognitiv terapi som et treningsprogram,
rettet inn mot å endre hvordan man tenker og hva man gjør.
Endringer i tankemønstre og atferd fører i sin tur til at følelsene
forandrer seg. Dette påvirker også kroppslige funksjoner som
muskelspenninger, produksjon av stresshormoner, osv.
Ungdommene som har utviklet et problem i forhold til rusmidler
sliter ofte med psykiske plager i tillegg. Det er også vanlig at de
har utviklet svært negative antakelser om andre mennesker og
seg selv. Disse antakelsene kan virke troverdige – og springer
gjerne ut fra noe de faktisk har opplevet. Antakelsene er imidlertid
ofte overdrevne eller direkte feilaktige. Et eksempel på dette er
depressive følelser som er forbundet med tanker om verdiløshet,
meningsløshet eller håpløshet. I kognitiv terapi er det et mål å styrke
ungdommens ferdigheter til å identifisere slike selvdestruktive
tanker, og å utfordre dem i forhold til å finne alternative tenkeog handlemåter.
Behandlingsalliansen står sentralt i kognitiv terapi, men det
beskrives gjerne slik innenfor all type behandling at terapeuter
som oppnår gode resultater oppleves av pasientene som varme,
oppmerksomme, forståelsesfulle og kompetente. Det er også
enighet om at terapi som er preget av et aktivt samarbeid mot
tydelig definerte mål fungerer best.
I terapien jobber vi i et samarbeid med
ungdommene for at de skal finne gode
måter å håndtere aktuelle problemer
som de møter i hverdagen på – og det er
ungdommens opplevelse av sin situasjon
som står i sentrum. De voksne må hele tiden
sikre seg at alliansen med ungdommen er
til stede og at de har en felles forståelse
av hvilke problemer de arbeider med å
løse. En vellykket terapi innebærer også
at ungdommene har fått en økt forståelse
for hva som har bidratt til å opprettholde
problemene, og at de har lært seg strategier
for å forebygge at nye problemer oppstår.
De får med andre ord hjelp til å endre
uhensiktsmessige tankemønstre og atferd
som er knyttet til de problemene som de
har. Det er et mål at de skal fremstå som
aktive problemløsere og at terapien skjer i
et samarbeid preget av gjensidig respekt.
Den gode terapi er derfor også hjelp til
selvhjelp.
Et annet viktig mål i terapien er at
ungdommene skal klare å forholde seg
utforskende og spørrende til sine liv, sine
tenkemåter og til sin egen indre samtale.
I dette ligger at de må evne å gi seg selv
bekreftelse, støtte, forståelse og trøst. Etter
hvert som de utvikler nye slike ferdigheter,
vil de også i større grad bli i stand til å
involvere seg i og å bruke sine sosiale
nettverk. Psykisk lidelse er ofte knyttet
til selvforakt og selvkritikk, skam- og
skyldfølelse. Et kjennetegn ved den gode
terapeutiske samtalen er nettopp at den
stimulerer til konstruktive og støttende
indre samtaler. Den inspirerer til utforskning
av og refleksjon rundt egne holdninger og
tanker – og den gir håp om at endring er
mulig og mot til å gjennomføre endring.
Det foreligger solid dokumentasjon for at
det å tenke positivt fører til bedre psykisk og
fysisk helse. Martin Seligman har forsket på
dette temaet i 50 år, og resultatene av denne
forskningen gir oss noen retningslinjer for
hva det er viktig å fokusere på i terapien.
Han er opptatt av å finne et alternativ
til det tradisjonelle sykdomsfokuset som
gjenspeiler seg i diagnosesystemer og
teorier som legges til grunn for tradisjonell
psykoterapeutisk behandling. I stedet for
å fokusere på å reparere det som er sykt,
er han opptatt av å dokumentere hva som
fører til positiv utvikling og hva som gir
oss motstandsdyktighet mot å utvikle
helseproblemer. Ideen bygger på at man
må studere det som er bra for å finne ut
hva som skal til for å få et godt liv og en
god helse. Dette har ført til etablering av
en ny retning innenfor psykologien som
kalles positiv psykologi. Her finner vi noen
kjøreregler for hvordan man bør leve for
å oppnå en ekte følelse av at man har
det bra. Seligman påpeker at vi er blitt
storforbrukere av opplevelser som fører til
kortvarig lykkefølelse, som for eksempel
spill, underholdning, mat, sex og rus. Hva
er det da vi bør gjøre for å oppnå en ekte
og varig følelse av at vi har det bra?
Seligman mener selvfølgelig ikke at vi skal
leve uten høydepunkter som god mat og
underholdning, men argumenterer med at
høydepunktene blekner dersom vi fyller
våre liv med innhold som gjør oss avhengige
av kortvarige lykkeopplevelser. Det å leve et
godt liv – og å blomstre – er i følge Seligman
å leve på en slik måte at man utløser mer
av positive følelser, at man engasjerer seg
i noe som man opplever er viktig, at man
gjør ting som oppleves som meningsfulle,
at man har positive relasjoner med andre
mennesker og at man har en opplevelse
av at man klarer å nå de målene som man
har satt seg i livet. En terapi som er rettet
inn mot å hjelpe oss til å blomstre, er helt
forskjellig fra en terapi som er kosmetisk
i den forstand at den er rettet inn mot å
dekke over det som er årsaken til vår lidelse.
Seligman sier at han iblant som terapeut
har klart å hjelpe sine pasienter med å bli
kvitt sitt sinne, sin angst og sin tristhet.
Han trodde da at han ville få en lykkelig
pasient, men opplevde at han fikk en tom
pasient.
Positiv psykologi peker på at hver enkelt
må bygge på sine egne sterke sider – og da
særlig på det som er våre signaturstyrker.
Hva som er akkurat dine signaturstyrker vil
du kjenne igjen ved at du føler at du får
energi og at tiden oppleves som å stå stille
når du holder på med aktiviteter hvor du
bruker disse ferdighetene.
Kanskje du nå tenker at positiv psykologi
kommer med en masse selvfølgeligheter?
Det var i alle fall min første reaksjon. Samtidig
kan man undre seg over hvorfor slike tanker
ikke har fått en større påvirkning på de
behandlingsmetodene som tradisjonelt
benyttes i psykoterapi.
Som ny faglig leder i Fossumkollektivet
har jeg gått på oppdagelsesferd for
å se etter det som er etablert av god
praksisutøvelse hos oss. Det er godt å
kunne konstatere at den tradisjonsrike
kulturen er fundamentert på verdier og et
behandlingssyn som er i overenstemmelse
med det kunnskapsgrunnlaget som springer
ut fra forskningen innen positiv psykologi.
Nye behandlingsteknikker kan man
innføre ganske raskt, men det er en langt
vanskeligere oppgave å bygge en felles og
forutsigbar behandlingskultur som bidrar til
trygghet og stabilitet både for ungdommer
og voksne.
De som forsker på behandling er enige
om at vi aldri kommer til å finne en enkelt
teori som kan forklare alt – eller en enkelt
metode som vil utkonkurrere alle andre
i behandlingen av psykiske problemer,
rusproblemer osv. De er nå mer opptatt
av å identifisere hva det er som virker –
og – for hvem? Det er også stor enighet
om at svært mange virksomme faktorer
i terapi ikke kan spores tilbake til de
terapeutiske programmene alene, men at
den relasjonen som ungdommene får til
de voksne, at de voksne bidrar til å skape
håp for framtida osv., er vel så viktig. Vi i
Fossumkollektivet vil fortsatt rendyrke et
best mulig behandlingstilbud for de yngste
med rusproblemer. Dette innebærer en mer
intensiv behandling for de ungdommene
som kan dra nytte av et slikt tilbud, men
vi kommer også til å gjøre hva vi kan for
at de som ikke klarer å henge med på et
slikt opplegg skal få den behandlingstiden
som de trenger.
6
Kristian
Kunsten å tenke positivt
Positivitet for meg er så mangt. Det å våkne opp til en solfull morgen kan gjøre at
mine positive egenskaper blir forsterket. Positiv kan ikke alltid brukes om noe du
gjør, men kanskje heller om noe du er. Det du utstråler, det du sier, hvordan du sier
det, måten du fremtrer på og ikke minst hvordan du oppfører deg. Så en kan vel
allikevel si at du må gjøre noe for å fremstå som positiv.
Alle dager er så absolutt ikke like lette. Det
er ikke alltid jeg føler meg like positiv. Og
positivitet bruker jeg ofte som en maske.
Noe å skjule meg bak. Så å være positiv er
ikke alltid like positivt for min del. Ja, jeg
sprer glede til andre, men det er jo feil hvis
jeg ikke føler glede selv? Ikke alltid... Hvis
jeg har en kjip dag, er det bedre å prøve
å påvirke meg selv til å bli positiv enn å
la negativiteten styre meg. For da blir jo
dagen enda verre. Men jeg må passe på å
ikke bli medavhengig, slik at jeg lar andres
humør styre hvordan jeg har det. Så jeg
prøver å fremstå som positiv på en positiv
måte, og jeg velger derfor å tro at jeg er
en evig optimist.
Drivkreftene mine varierer fra dag til dag.
Familien og venner er det som oftest
dukker opp. Jeg tenker ofte på fortiden
min og de kjipeste stundene for å gi meg
selv en «boost» i hverdagen. Hvis jeg klarer
å se forskjellen på nå og før gir det meg ny
driv til å stå på og fortsette behandlingen.
Jeg sliter med mye skam og skyld, og da
er det veldig lett å begynne å klandre
meg selv. Men hvis jeg deler byrden med
dem jeg har rundt meg, så føles det mye
lettere. Da slipper jeg å ha det inni meg,
og jeg kan lettere si noe om det når jeg
kjenner på det. - Dele for å hele, sier de
i programmet. Og det stemmer på en
prikk.
Deler jeg med andre det jeg sliter med, så
starter jeg prosesser. Selvbilde, selvaksept
og selvrespekt øker, samtidig som skam
og skyld minsker. Men det er ikke alltid
jeg klarer det. Det er vanskelig å være
ærlig overfor andre når jeg sliter med å
være ærlig mot meg selv. For mye stolthet
eller mangel på stolthet står veldig ofte i veien. Men det er jo
faktisk fortiden min. En del av meg. Og fortiden får jeg ikke gjort
noen ting med. Men jeg kan bearbeide den, og dermed styrke
meg selv som menneske og person. Legge en sterk grunnmur for
min tilfriskning og fremtid som rusfri. Hvis jeg ikke tar tak i det
som ligger fra barndommen og min tid som misbruker, kommer
jeg til å begynne å ruse meg igjen. Hvis jeg ikke går på møter og
jobber med trinn vil jeg ikke stå sterkt nok til å holde meg rusfri.
For ved å jobbe med trinn vil jeg bli påmint om fortiden, og
lettere se mine defekter som jeg har opparbeidet gjennom aktiv
avhengighet, defekter som hemmer meg i min tilfriskning. Det
er selvfølgelig tøft å blottstille seg på den måten, men det er en
nødvendighet. For karakterbristene mine vil jeg gjøre noe med.
«If nothing changes, nothing changes.» Sånn er det jo. Hvis jeg
ikke gjør noe med det som ligger der, vil ingen endringer skje.
Og da er det bare et spørsmål om tid. Så trinnene er viktige å
arbeide med.
Familien min er blant de sterkeste drivkreftene jeg har. Hadde
det ikke vært for dem, hadde jeg ikke vært i behandling nå.
Familien er det som betyr mest for meg og jeg vil ikke fortsette
å utsette dem for medavhengighet gjennom mitt misbruk. Men
jeg kan ikke bare tenke på familien. Jeg må tenke på mitt forhold
til meg selv også, - mine fremtidsutsikter og det som er viktig
for meg. Jeg har alltid sett for meg en fremtid uten rusmidler,
og nå er jeg på begynnelsen av mitt nye liv. Men jeg er livredd.
Jeg er redd for å miste det jeg har fått eller kommer til å få. Men
jeg kan ikke la frykten hemme meg. Jeg må se fremover og ta
en dag av gangen. Begynne med det letteste og ikke bite over
for mye.
Jeg skal begynne på skolen nå og få meg en utdanning. Jobb,
kjæreste og barn kommer når jeg er klar for det. Hvis jeg skal
ha alt med en gang, blir det for mye ubalanse. Så jeg må prøve
å følge prinsippene vi har i programmet. Jeg må tore å stole
på at ting kommer til å ordne seg, ta det rolig og ikke prøve å
redde hele verden på en uke. Jeg har stor tro på fremtiden, og
jeg tror at programmet vil hjelpe meg på min reise. Jeg må bare
se positivt på det, og ikke la noen mørke dager overskygge alle
de gode jeg har hatt og de jeg kommer til å få. For etter regn
kommer det alltid sol...
Red.
8
En spennende reise i deg selv
I 2010 valgte Fossumkollektivet å satse på en bred opplæring i metodene kognitiv
miljøterapi, motiverende intervju og mentalisering. Viggo Johansen har noen
spennende tanker om hvordan mindfulness kan være med på å styrke de personlige
ferdighetene som er viktige i utøvelsen av disse tre metodene. Derfor engasjerte
vi han til vår avdeling Primæren, hvor han trener mindfulness-teknikker for voksne
og ungdommer sammen. Slik presenterer Viggo seg selv på sin hjemmeside
«mindfulliving.no»
En vinterdag i 1992 under en rundreise i Asia, ble jeg en tilfeldig
tilhører til en forelesning av Dalai Lama. Den dagen markerer et
vendepunkt i livet mitt, og siden den gang har det handlet om
å forstå. Forstå meg selv, andre mennesker, og det mysteriet vi
kaller livet. Jeg elsker den menneskelige læreprosessen, og jeg
elsker å dele det jeg oppdager med andre.
Læring setter oss fri - og jeg mener ikke nå fri fra livet, men fri
til livet. Fri til å leve. I min erfaring er det fantastisk å leve, og
det er fantastisk å være menneske. Jeg tror også det er alles
fødselsrett. Vi trenger bare å lære hvordan. Hvordan leve et godt
liv i indre og ytre harmoni. Hvordan forholde oss til oss selv - og
våre tanker, følelser og vår kropp.
Jeg vet selv i hvor stor grad et liv kan forandre seg til det bedre
når man går aktivt inn i en bevisstgjøringsprosess. Min egen
vei innbefatter blant annet fire år som buddhistmunk i India og
Nepal (1994 – 1998), et hovedfag i filosofi ved Universitetet i
Oslo (2004) og tre års videreutdannelse i kognitiv atferdsterapi,
ved Sct. Hans Hospital i Roskilde, Danmark (2009).
Det har derfor falt seg svært naturlig for meg å blande elementer
fra både øst og vest i mitt arbeid. Særlig kombinasjonen
mindfulness-teknikker og kognitiv terapi/coaching synes jeg er
lovende og interessant. Jeg har møtt mange på min vei som
har praktisert mindfulness meditasjon i mange år, men som til
tross for dette ikke forstår seg selv særlig godt. Jeg har også
møtt mange som har jobbet mye kognitivt, men som til tross for
dette er plaget av stress og indre uro. Kombinasjonen av begge
derimot, gir et svært godt fundament for det gode liv.
Selv har jeg kurset mennesker i mindfulness meditasjon,
avspenning og kognitive teknikker, individuelt og i grupper,
siden 1994. For øyeblikket har jeg en privat praksis i mindfulnessbasert kognitiv terapi/coaching ved Intui - Mentalt treningssenter
i Oslo, hvor jeg både mottar mennesker til enkelttimer, og holder
kurser, seminarer og foredrag.
Svein Furnes
Det fjerde og femte trinn
TRINN 4: Vi foretok en grundig og moralsk selvransakelse
TRINN 5: Vi innrømmet for Gud, for oss selv og for et annet menneske nøyaktig
hvordan det forholdt seg med våre feil
Jeg skal i denne artikkelen fortsette mitt
forsøk på å si litt om min forståelse av
NA/AAs (Anonyme narkomane/Anonyme
alkoholikere) 12 trinn. Det er viktig for
meg å presisere at det er min forståelse og
utelukkende min forståelse, og at jeg ikke
snakker på vegne av NA eller AA som helhet.
Noe av det fine ved 12-trinnsprogrammet er
at det er opp til hver og en av oss hvordan
vi forstår og bruker dette. Det er ingen som
kan fortelle meg at trinnene må forstås eller
praktiseres slik eller slik. Etter hvert som
jeg utvikler meg så bringer det en stadig
ny forståelse av trinnene. Min forståelse av
trinnene er ikke nødvendigvis den samme
i dag som den var i går, eller som den kan
komme til å være i morgen.
I tidligere nummer av Fossekallen gikk
jeg igjennom trinn 1, 2 og 3. Det første
trinn handler om å akseptere at jeg er
maktesløs overfor rusmidler og at denne
maktesløsheten har resultert i at jeg ikke
lenger mestrer mitt liv. Dette er for mange
av oss en vanskelig prosess, men helt
avgjørende for at vi skal komme videre.Det
andre trinn er håpets trinn, som forteller
oss at det er mulig å få hjelp gjennom en
kraft som er større enn oss selv. Det tredje
trinnet forteller oss at det finnes en kilde
til mot, kraft og styrke og en kunnskap og
erfaring som kan hjelpe meg i mitt ønske
om å få et bedre liv.
De fleste av oss hadde jo forsøkt å klare
dette alene, og det eneste resultatet var
at vi ble mer og mer alene. En høyere
makt/kraft kan for noen være Gud, men
for de fleste av oss er dette fellesskapet
i selvhjelpsgruppene og i behandlingen.
Vi begynner å tro at det jeg ikke klarte
alene, det kunne jeg klare ved hjelp av
fellesskapet i NA og/eller AA.
Da er vi framme ved det fjerde trinn
Det fjerde trinnet handler om å begynne
å se ærlig på meg selv og mine sterke og
svake sider.
I Storboka til AA (den blir kalt Storboka
fordi den første utgaven var trykt på billig
avispapir og derfor ble svært stor og
tjukk...), står det blant annet: ”En bedrift
som ikke jevnlig foretar vareopptelling,
10
går vanligvis konkurs. Det gjelder å finne
fram til realitetene og se dem i øynene.
Det er anstrengende å avsløre sannheten
om varelageret. En av hensiktene er å finne
de varene som er skadet eller uselgelige,
og så kvitte seg med dem, raskt og
uten beklagelse… Vi gjorde akkurat det
samme med våre liv. Vi foretok en ærlig
vareopptelling…” (Storboka s. 51) For
mange av oss var det skremmende å skulle
begynne å granske oss selv for alle mulige
slags feil og mangler. Selvfølelsen var ikke
akkurat på topp fra før heller. Hvorfor i all
verden skal vi begynne å grave oss ned i
dritten? Hvorfor kan vi ikke bare la fortid
være fortid og heller se framover? Imidlertid
så handler det ikke om å grave seg ned i
dritten, men snarere tvert om, nemlig å
grave seg ut av dritten.
Min frykt for denne selvransakelsen gjorde
at jeg leste fjerde trinnet på denne måten:
”Vi foretok en fryktelig og grunnløs,
umoralsk selvutslettelse”. Etter en stund i
fellesskapet ble det heldigvis klart for meg
at det moralske aspektet i dette handler om
at denne selvransakelsen skal være ærlig
og da må vi se på både våre sterke sider
såvel som våre karakterfeil. Karakterfeil kan
virke som et brutalt ord og mange av oss
liker heller å snakke om ”shortcomings”
eller tilkortkommenheter, dvs. områder
der vi har kommet til kort. Rusavhengige
mennesker har en tilbøyelighet til å se på
seg selv som enten klart bedre enn andre
mennesker, eller klart dårligere enn andre
mennesker. Uærlighet og godt utviklet evne
til å skylde våre egne dårlige handlinger på
andre. Jeg har, sa en venn av meg engang,
aldri hatt et problem som har vært så lite
at jeg ikke har vært i stand til å gi andre
skylda for det.
Men nok en gang; hvorfor er det nødvendig
å gjøre dette? Svaret er enkelt, men det kan
være vanskelig å utføre det. Bare å sette
rusmidlene til side er ikke nok. Hver og
en av oss har iboende evner og kvaliteter
som vil være en hjelp for oss til å oppnå
varig nykterhet og et godt liv. Skam og
skyldfølelse har bidratt til at vi ofte ikke
lenger er i stand til å se disse gode sidene
hos oss selv. På samme måte er det våre
karakterfeil eller tilkortkommenheter som
til syvende og sist vil få oss til å begynne
å ruse oss igjen. Ofte skjer dette uten at
vi er klar over det selv. Det vi vet noe om,
kan vi gjøre noe med, men det vi ikke vet
noe om, det gjør til gjengjeld noe med oss.
Derfor må vi være villige til å gå igjennom
denne selvransakelsen av oss selv. Det kan
være både slitsomt og smertefullt, men
belønningen vil være desto større.
La oss se litt nærmere på dette begrepet
”karakterfeil”. Terence T. Gorski, ( T T
Gorski: «At förstå de 12 stegen») sier at
”karakterfeil” består av fire deler: feilaktige
forestillinger, automatiske irrasjonelle tanker,
plagsomme følelser og selvdestruktiv atferd.
Feilaktige forestillinger er forestillinger om
oss selv, om andre mennesker og verden
som vi er overbevist om er sanne, men som
i virkeligheten er falske. Disse feilaktige
forestillingene fører til automatiske
irrasjonelle tanker som i sin tur leder til
smertefulle følelser, og resultatet blir ofte
destruktiv atferd (rusing, kriminalitet eller
annen form for selvskading).
Tenk deg, sier Gorski, at du har den
feilaktige oppfatningen om deg selv at du
ikke er verdt noe og så blir noen forelsket
i deg. En ikke uvanlig tanke vil da være:
”Hva er feil med han eller henne, som kan
bli forelsket i en sånn som meg?” Denne
automatiske irrasjonelle tanken leder i
sin tur til smertefulle følelser som skam,
mindreverdighetsfølelse, sinne, nedstemthet
osv. Det er disse irrasjonelle tankene som
i sin tur leder til destruktiv atferd, ganske
enkelt fordi det blir for vondt for tankene
og følelsene.
Hvordan skal vi så gjøre denne
selvransakelsen? I Storboka til AA finnes
en framgangsmåte beskrevet, og NA har
sin egen trinnguide som kan hjelpe oss til
dette. I tillegg har også Fossum utarbeidet
en forenklet guide som skal hjelpe oss. Det
finnes ingen rett eller feil måte å gjøre det
på så lenge den er ærlig og grundig.
De fleste mennesker lever tidvis (eller hele
tiden) i en eller annen form for benektning.
De fleste mennesker kan imidlertid leve
relativt greit med denne benektningen.
Dette er en ”luksus” vi rusavhengige ikke
kan unne oss fordi denne benektningen til
syvende og sist kan ta livet av oss.Derfor
trenger vi en som kan hjelpe oss til bedre
å se både våre sterke såvel som våre svake
sider. Dette kan være en sponsor (en som
har vært med en stund og som kan rettlede
oss i vårt arbeid med oss selv) eller en annen
person som vi har full tillit til. Få kvinner vil
begynne å legge på make up, og få menn
vil barbere seg uten å ha et speil hvor vi kan
sjekke resultatet. Denne andre personen
vil være vårt speil og hjelpe og støtte oss
i denne prosessen. Den som har en god
venn, trenger ikke speil, heter det.
En advarsel. Er du ikke villig til å legge fram
det du har funnet ut om deg selv gjennom
arbeidet med 4. trinnet, dvs. å gjennomføre
et 5. trinn, bør du kanskje vurdere å vente
med dette arbeidet til du er blitt klar til
det. Det femte trinnet handler, enkelt sagt,
om å dele dine sterke og svake sider med
et annet menneske. Men husk på at ditt
rusavhengige jeg vil hele tiden prøve å
overbevise deg om at dette arbeidet ikke
er nødvendig. Men det er det! Er vi ikke
villige til å gjøre dette arbeidet, så vil vi mest
sannsynlig komme til å fortsette å leve i vår
sjukdom. Rusavhengighet er gjennomsyret
av hemmeligholdelse. «Vi er så sjuke som
våre hemmeligheter», er et av de mange
ordtakene i 12-trinnsfellesskapene, og
denne hemmeligholdelsen er selvdestruktiv.
Selvdestruktiviteten fremmer skam, skyld,
mindreverdighetsfølelse, ensomhet og
isolasjon og vil suksessivt føre oss til et
tilbakefall.
Å ta et femte trinn er en øvelse i tillit. Det
er derfor viktig at du velger en person
som du har full tillit til når du skal legge
fram det du har funnet ut om deg selv.
Denne tillitshandlingen er, slik jeg ser
det, avgjørende for at du skal begynne
å høste fruktene av ditt arbeid med deg
selv. Dette er starten på din tilbakekomst
til menneskeheten, og til et liv som vil
bli bedre enn du noen gang har kunnet
forestille deg.
Lykke til!
Rebekka
12
Bad gone Good
Hva har jeg gjort? Hvordan har jeg endt opp her på Fossumkollektivet? Jeg er
snart 18 år gammel og jeg sitter her på tvang...
Jeg skal klare dette, nei, det skal jeg ikke,
eller skal jeg? Vil jeg ut til det der ute? Det
er jo egentlig bare dritt, skitne sprøyter
som jeg stikker inn i årene mine flere
ganger hver dag, jakta etter amfetamin
og MDMA som egentlig aldri helt tar slutt.
Vold, selvmord og mangel på penger, er
det virkelig et liv jeg vil leve? Er det et liv
jeg fortjener?
Nei, det er det ikke, det er ikke et liv jeg
vil leve, jeg vil leve et liv fylt med latter og
tårer, det får jeg ikke hvis jeg fortsetter å
ruse meg, da føler jeg ingenting egentlig.
Det er noen bortkasta år, noen år der rusen
er den gleden jeg får, alt annet kan bare
dra til helvete, og sånn vil jeg ikke ha det.
Det er ikke et liv jeg fortjener, det er ikke
et liv jeg unner noen å ha, men dessverre
er det mange som har det sånn.
Men likevel så savner jeg livet ute, jeg
savner vennene mine og lengter etter
nåla, den skitne nåla. Jeg drømmer om
det hver natt, det å kunne stikke nåla
igjennom huden, inn i blodåra, og kjenne
den gode rusen strømme gjennom hele
kroppen. Jeg savner følelsen av å være
fjern, fjern på amfetamin, bare sitte der
og ikke få med noe av det som skjer rundt
meg. Jeg elsker den følelsen, mer enn noe
annet i verden, tror jeg.
Men nå er jeg veldig glad for at jeg er
rusfri, tror jeg. Jeg vet i alle fall at det er
familien min jeg elsker, og ikke rusen. Jeg
har verdens beste familie. Jeg kunne bodd
i skogen uten mat og skikkelige klær, så
lenge jeg hadde hatt dem ved min side.
Men hvorfor klarte jeg ikke å slutte å ruse
meg for deres skyld? Jeg fortjener dem
ikke, jeg har gjort dem så mye vondt. Jeg
har tatt så mange feile valg, men familien
min gir meg en ny sjanse.
Det tok meg 3 måneder før jeg innså at
Fossumkollektivet og gruppa på Gården
kunne hjelpe meg. Det var 3 jævlige
måneder, 3 måneder med dritt. Jeg prøvde
å stikke av flere ganger, den ene gangen
klarte jeg det. Jeg var vekke i 2 dager før
jeg fikk mamma til å hente meg. Jeg solgte
gullkjedet mitt mot 1 gram metamfetamin
på Oslo S. Jeg satt ute da jeg tok skuddet,
blant andre folk som så meg. Nyktre
mennesker. Jeg skammer meg den dag i
dag over alt jeg fikk gjort de to dagene
jeg var ute. Jeg havna i psykose, trodde
alle var ute for å ta meg. Da kom jeg på
alle de tingene som skjedde før jeg kom
til Stavanger Akuttsenter. Alle de negative
sidene med rusen. Jeg tror det har vært
en del av det som har fått meg til å snu.
Jeg bestemte meg til slutt for å bli kvitt
’’drittungen’’ i meg. Jeg hadde ikke noe
særlig lyst, men jeg visste at jeg måtte,
både for min og gruppa sin del. Jeg har
fått det mye bedre her etter at jeg tok
den beslutningen. Har begynt å jobbe
med meg selv og ting jeg sliter med, for
jeg vil jo egentlig gjør noe med livet mitt.
Jeg har både store og små drømmer, har
lyst til å lage min egen lille familie, jeg vil
ha hus og jobb. Men ’’Diffe’’ er alltid i
tankene mine, og prøver å få meg til å gi
opp drømmene mine, prøver å overtale
meg med å si at rusen er mye bedre enn
drømmene mine.
’’Du slipper alt av følelser, Rebekka!
Hadde det ikke vært deilig å kunne være
fjern på amfetamin hele tiden, jeg vet du
savner det, Rebekka, jeg vet du savner
kicket og rusen sprøyta ga deg. Rusen er
så mye bedre enn dette tåpelige livet du
lever nå, kan du ikke se det, Rebekka? De
hjernevasker deg. Det kommer ikke til å
bli bedre med et rusfritt liv, hører du ikke
at gruppa lyger til deg?’’
Jeg prøver så hardt jeg kan for ikke å høre
på det ’’Diffe’’ sier til meg, for jeg vet at
han ikke har rett. Jeg vet det er mye bedre
med et rusfritt liv, der jeg kan oppfylle
drømmene mine, der jeg får kjærlighet og
omsorg, der jeg vet at folk liker meg for
den jeg er og der familien min slipper å
bekymre seg for meg lenger.
Dette diktet skrev jeg for lenge siden. Jeg
tar det fram av og til, og det hjelper meg
til å holde motivasjonen oppe.
•
•
•
•
Å være sterk er ikke å hoppe lengst,
løpe raskest eller å løfte tyngst
Å være sterk er heller ikke å kunne
alt, være best eller å være tøffest i
klassen
Å være sterk er å se lyset når det er
som mørkest
Å kjempe for noe man tror på, selv
om det er hardt!
Jeg går andre året på barn og ungdom
i Moss nå, og trives godt med det. Jeg
står opp kvart over 5 hver dag, men det
er verdt det, og vet du hva? Jeg har bare
4-ere og 5-ere i karakterer, det er utrolig
bra til å være meg...
Lars
14
Hei, det er meg!
Hei, det er meg! Lars fra Fossumgården er jeg. Jeg har en historie om meg selv
som bare er min. Den inneholder både godt og vondt, og er hovedsakelig basert
på rus. Jeg husker ikke stort fra tiden før jeg begynte å ruse meg. Du må gjerne
lese, kanskje du lærer noe om meg og livet til en rusmisbruker.
Jeg smakte hasj for første gang da jeg var 14
år gammel, sommeren etter tiende klasse,
på vei til videregående, i hvert fall slik jeg
husker det. Det tok ikke lang tid før jeg
begynte en ødeleggende trend ved å bruke
hasj daglig, dette skjedde få uker etter
oppstart i første klasse på videregående.
Det er utrolig hvordan jeg fikk penger
til det, men rus er dessverre så utrolig
tilgjengelig den dag i dag. Jeg stjal mye, alt
av penger jeg kom over, småtteri som 10 og
20-kroninger også. Alt jeg fikk muligheten
til å legge i lomma, la jeg i lomma. Deretter
var hasjen kun en telefon eller to unna. Slik
var hverdagen min. Skolegangen min tok
slutt etter halvannet år, og det var mine
foreldre som kom med forslaget ettersom
de begynte å se og skjønne at noe var galt,
og mente jeg trengte en pause.
Jeg begynte etter noen få uker å jobbe i en
lokal dagligvarebutikk under NAV, og jeg
husker at det var i denne perioden mamma
fant en hasjklump i senga mi en dag jeg
våknet. Mamma reagerte ved å bryte ut i
tårer, pappa ble sint, hans måte å vise redsel
på. Selv om han ikke sa det, skjønte jeg det.
Jeg sa det var en kamerat sitt og at jeg kun
passet på det for han, noe som var en løgn.
Jeg slet mye med depresjon på denne tiden,
og gråt og var lei meg mens jeg var på jobb.
Det var kun hjemme eller ute blant venner
jeg hadde det fint. Jeg skjønte aldri hva det
var, trodde aldri det kunne være hasjen,
for det var jo så bra, men det viste seg i
ettertid at jeg tok grundig feil. Jeg sluttet
i jobben, ble heller hjemme. Mine foreldre
likte selvsagt ikke det, men jeg overbeviste
dem om at jeg trengte en pause fra alt og
at jeg skulle begynne i skole neste år. Jeg
har alltid vært flink til å lyve og manipulere,
har hørt det fra mange forskjellige som har
vært i kontakt med meg.
Jeg husker ikke så mye mer fra dette året.
I 2010 begynte jeg på nytt første året på
videregående, denne gangen TIP (teknisk og industriell produksjon).
Jeg fullførte året så vidt, og er fortsatt i tvil om karakteren(e)
gjelder, jeg fikk i hvert fall beskjed om at jeg besto. Sommeren var
kommet og rusen var bedre enn noen gang før. Jeg prøvesmakte
litt andre rusmidler enn hasj denne sommeren, blant annet valium,
rivotril, amfetamin og kokain. Det ble aldri til daglig bruk av disse
stoffene, men ganske jevnlig. Alkohol og hasjrøyking var daglige
rutiner, så det andre kom i tillegg.
Frihet
Det var i begynnelsen av august 2011, jeg husker ikke hvilken dato
det var. Jeg våknet som vanlig opp i 11-12-tiden om morgenen
og fant fort ut av at ingen var hjemme. Jeg røsket med meg
pengene jeg hadde liggende på skrivebordet og tok turen ned til
busstoppet, og deretter bussen videre til Kristiansand. Jeg hadde
for så vidt ingen planer, det var bare dagligdagse rutiner oppi
topplokket på meg. Jeg tenkte egentlig aldri over hva jeg gjorde,
men jeg tror fortsatt underbevisstheten min gjorde det. I byen
møtte jeg ekskjæresten min. Vi gikk rundt i hovedgata, som heter
Markens gate, og møtte fort på en jeg har ruset meg sammen
med. Han var kjapp til å spørre om jeg var med på ’’mornings’’,
som er inhalering av hasj. Jeg svarte, uten å tenke meg om, at jeg
skulle bli rusfri og ikke orket et liv fylt med rus og tanker rundt det
lenger. Deretter gikk det mer og mer opp for meg, jeg ville virkelig
bli fri fra rusen og leve et liv uten. Jeg begynte etter hvert å gråte,
og det gikk ikke lang tid før jeg tok opp telefonen og ringte min
far for å innrømme hva jeg hadde gjort, og fortelle hvor mye jeg
angret på alt og at jeg ville forandre meg.
Alt førte til at jeg denne fredagskvelden endte opp på Psykiatrisk
avdeling 6.1 ved sykehuset i Kristiansand. Dette var ikke et egnet
sted for en mindreårig person med rusproblemer, de andre på
avdelingen var psykisk syke og den yngste var vel ikke yngre enn
i 30-års alderen. Dette var grunnen til at jeg kun fikk lov til å være
der over helga, og ble skrevet ut allerede mandag formiddag.
Mine foreldre kom og hentet meg, og vi fant sammen ut at vi
natt til tirsdag skulle kjøre til Oslo for å bli der en stund. Det var
for risikabelt for meg å befinne meg i hjemmetrakter, mente
foreldrene mine.
Vi var tilbake i Kristianand på torsdagen, grunnet et møte med
ABUP, barnevern og psykolog hvor vi skulle fortsette å jobbe med
å finne en egnet behandling for rusavhengigheten min. ABUP
mente jeg skulle bli sendt på tvang, med tanke på kostnader og
slikt. Dette nektet både jeg, mamma, pappa og psykologen min
tvert for. Når jeg først ba om hjelp skulle
det være en selvfølge at jeg fikk den, mente
de. Det samme mente jeg.
Det gikk 3 uker før jeg kom til inntaket
på Fossum, og på denne tiden brukte jeg
20.000 kr på rusmidler, diverse klær og
mat. Disse pengene hadde jeg ikke fått
tak i på ærlig vis, tvert imot. Jeg hadde
stjålet bankkortet til min mor og brukt
penger så fort jeg fant noe å bruke dem
på. Når jeg ser tilbake på det, og alt det
andre jeg gjorde og alt det andre jeg har
stjålet, har jeg ikke ord for hvor mye skam
og skyldfølelse jeg føler. Det er ubeskrivelig
at noe så lite som rus, en hallusinasjon, kan
ødelegge et så godt forhold til familien
som det jeg hadde. Per dags dato har jeg
vært rusfri i 61 dager, og jeg har innsett
at familien min betyr utrolig mye. Et godt
forhold til familien gir mye, mye mer enn
det rusen i det hele tatt kan måle seg til.
Det gjør i hvert fall det for meg og min
egen del.
Det første jeg fikk beskjed om da jeg kom til
inntaket var at jeg skulle bo i et familiehjem
i 3 uker før jeg skulle på fjellmarsj
sammen med 3 ’’gammelungdommer’’
og resten av det nye inntaket. Jeg trivdes
i familiehjemmet, og fikk oppleve livet
på en gård samtidig som jeg fikk gjort
mye fysisk arbeid. Fjellmarsjen var tung,
ettersom jeg så for meg en koselig tur på
fjellet noen få dager. Tvert imot, det var
skikkelig fjelltur vi skulle på. Marsjen varte
i 10 dager og vi gikk sammenlagt 5,5 mil.
Det er veldig i nærheten av det verste jeg
har vært med på med tanke på utholdenhet
og styrke. Sekkene var tunge, og vi gikk
lange strekninger hver dag. Ellers var det
en koselig tur hvor vi fikk god tid til å bli
godt kjent med hverandre, både på godt
og vondt. Etter den lange og langsomme
fjellmarsjen var det ned til sivilisasjonen
og møtet med de andre ungdommene og
ansatte på gården.
Motivasjon for behandling
Den største motivasjonen jeg har er meg
selv, min egen fremtid og familien min. Jeg
har opplevd og forstått at et liv med rus
ikke er noe liv i det hele tatt. Jeg vil leve
et liv hvor jeg husker dagen før, jeg vil ha
hukommelsen min tilbake og kunne si hei til
folk ved navn, og ikke undre på hva navnet
deres egentlig var. Det høres kanskje utrolig
rart og dumt ut, men ikke for meg. For meg
er det å huske, det å kunne fortelle hva jeg
gjorde forrige uke, en stor forandring fra
mitt tidligere liv, og gir en stor motivasjon
til å kunne holde ut.
Familien min har tidligere måttet stå ved
min side og se på at jeg har ødelagt livet
mitt, sakte men sikkert. Det er egoistisk.
Jeg har fortalt om deler av misbruket mitt
til broren min, og i dag skjønner jeg at jeg
da har satt han i en veldig, veldig vanskelig
situasjon. Det kan godt hende han aldri
skjønte at broren hans hadde et problem,
derfor er det uhyre viktig for meg å være
rusfri for å vise han at rus ikke er noe å
leke med. Min far er tidligere alkoholiker,
og bestemte seg for å bli rusfri den dagen
mamma ble gravid med førstefødte, Marte.
I dag har han vært rusfri i litt over 20 år. Det
står det utrolig mye respekt av, og i det han
har klart finner jeg stor motivasjon.
Takk for at du leste!
Stine ill. Kim Haugan
16
På ville veier
Jeg gjorde hva jeg ville, hadde ingen grenser for meg selv, og det var heller ingen
som satte grenser for meg. Kom hjem når det passa meg, sov når jeg følte for
det, spiste en gang om dagen eller mindre enn det. Jeg var med hvem jeg ville,
og det beste av alt, jeg rusa meg så mye jeg ville.
Jeg var 14 år første gang jeg ble tatt i en razzia, og “snuten”
syntes det var veldig merkelig og stilte mange spørsmål angående
hva en 14 år gammel jente gjorde i leiligheten til en 24 -åring,
hvor det også ble funnet 100 gram hasj. Det var vel der det hele
starta. Jeg kom fort i det gale miljøet etter en familiekrise, men
jeg hadde fortsatt grenser og visste forskjellen på rett og galt.
Tiden gikk og jeg droppa ut av 8. klasse og skulka hele 9. Hasjen
ble en daglig ting, og jeg måtte røyke en «mornings» for å klare
å fungere gjennom dagen. Det utviklet seg fort til 3 jointer om
dagen, flaskebongen og forskjellige piper for å bli mer stein. Alle
vennene mine var eldre enn meg, men jeg følte meg godtatt for
den jeg var og de likte å henge med meg. Jeg lovte de nærmeste
å ikke ruse meg på noe annet enn hasj . I litt over ett år hadde jeg
vært ”bønnehue Stine” og skulle ikke gå over til noe sterkere.
16. november 2010 skulle jeg bli sendt til Fossumkollektivet. Den
eneste tanken da var vel at ”ja, ja, nå får jeg ta alt jeg kommer
over siden det blir lenge til neste gang.”
16. november kom, og hvor var Stine? Jo da, hun skulle bare
vente litt med å dra til Fossum, var ikke helt “klar” for det, så
jeg var bare ute og rusa meg og dro litt rundt. Den 4. desember
2010 bestemte jeg meg for å ringe Fossum, og de kom og henta
meg på Nesodden.
Jeg kom på utlufting, og der tok de fra meg alt jeg hadde, mobil,
mp3-spiller, lighter, røyk og snus, sovepiller – ja, alt egentlig.
Jeg nekta å ta urinprøve fordi jeg kom inn dit og sa at jeg var
feilplassert og bare hadde røyka hasj fem ganger, så her trengte
ikke jeg å være.
Jeg begynte på Soon sjøskole og fikk etter hvert et større
rusnettverk i Akershus. Den 2. november 2009 tok jeg min første
pille, og det var da jeg endelig fant min ting, trodde jeg. Piller var
noe av det beste jeg visste, jeg kunne ta mange og ikke kjenne
på noen vonde følelser. Det jeg ikke visste var at jeg gjorde det,
men jeg huska det bare ikke. Jeg holdt på helt til 14. november,
og jeg husker ingenting. Jeg hadde brukt opp 2000 kr, ikke vært
hjemme på to uker, - og ikke på skolen.
Hasjen fortsatte å være der, men nå var det pillene som kom
først. Jeg gjorde diverse brekk på skolen og brøyt meg inn andre
steder, fikk bøter for sniking på buss og ble tatt flere ganger i
razzia hos samme type. Ting begynte å gå over styr, men jeg
la ikke merke til det. Så lenge jeg fikk ruse meg og gjøre som
jeg ville, var jeg fornøyd og hadde det bra. Vennegjengen ble
splitta opp av barnevernet, en ble sendt til Jessheim, en på
privatskole i Spania, noen havna på Klokkegården. Det var bare
min bestevenninne igjen. Hun hadde begynt å skyte heroin, så
hun ble akuttsendt til Sole. Jeg sto igjen uten noen, men hadde
jo rusen som venn.
Det var en god venn. Det gikk fort over til heroin i juni 2010. Å gå
i Oslos gater var nå tingen. Jeg hang mye på spor 1 på Oslo S, og
de andre rusmidlene forsvant litt når jeg fant heroinen. Dette var
virkelig min greie. Endelig kunne jeg slå meg til ro og slappe av
og ikke ha det vondt inni meg. Jeg gjorde med andre ord akkurat
som jeg ville. Barnevernet reagerte på at jeg styrte mitt eget liv,
så de fikk meg til behandling i nemnda. Jeg dro dit og fikk vite at
Måneden gikk og jeg kom ikke opp i faser og mista ikke
oppfølging, og så ble jeg også faseløs. Etter en god stund som
faseløs løfta de meg opp i fase 1, og jeg sa fra første dagen at
jeg aldri skulle søke meg opp i fase 2. Jeg hadde ingenting der å
gjøre, så det kom ikke til å skje.
Tiden gikk og jeg sto fortsatt på mitt. Jeg syntes kollektivlivet var
rart og ikke noe godt liv, jeg ville ut og ruse meg. Jeg brukte mye
18
tid på å tenke på typen min som var ute og brukte, og på mange
venner. Nå skulle jeg liksom stå opp klokken 06.30 på morningen
og spise frokost, lunsj, middag og sitte å dele om hvordan jeg
hadde det? Nei, nei, nei, dette her var det dummeste jeg hadde
hørt om. Fikk ikke gå i joggebukse. Fikk ikke prate med vennene
mine. Jeg skulle bare være der og snakke om hvordan jeg hadde
det. Hvordan kan man få det bra med seg selv av å snakke om
hvordan man har det og å dele om visse episoder som har skjedd
i livet? Bli et bedre menneske av det? Nei, her skulle jeg sitte et
år uten å si noen ting!
Og det var sånn det ble. Jeg hata de voksne og var bare full av
trass. Sikkert fordi noen bare hadde kommet inn i livet mitt og
liksom skulle “styre” det. At jeg ikke skulle få bestemme mer og
ikke skulle få ruse meg. Jeg fikk ikke gjøre som jeg ville lenger
og jeg likte det ikke!
Jeg var fase 0, faseløs og fase 1 i 6 måneder. Jeg hadde jo
bestemt meg for ikke å innrømme mitt rusmisbruk. Jeg var jo
fullt klar over at jeg hadde et stort problem, men hvis jeg bare
nekta for det kunne jeg kanskje få dra hjem og ruse meg mer.
Så jeg var med på morra-møter og delinger i et halvt år uten å
si noen ting. Jeg deltok heller ikke i samlinger sånn som “toget
går” og vanlige bjellesamlinger.
Tiden gikk, men det skjedde ingenting. Jeg holdt kjeft akkurat
sånn som jeg hadde bestemt meg for. Den 24. mai tvangsløfta
de meg opp i fase 2. Jeg reagerte med sinne, fordi det syns jeg
ikke var greit!!. Det første jeg gjorde var å ringe rusvenner med
hustelefonen for å høre hvordan det sto til ute i miljøet mitt.
En liten tanke sa til meg at dette var ikke riktig. Gode venner
hadde gått over til andre ting, hadde begynt å henge med mine
folk, bare tatt over plassen min. Jeg syntes det sugde og fikk
det kjipt.
Jeg tok avstand fra hustelefonen en stund, fordi jeg fikk det
bare enda kjipere. Tiden gikk sakte men sikkert og ingen ting
skjedde. Jeg holdt fortsatt kjeft. I begynnelsen av juni hadde
avdelingslederen en samling med oss. Han sa at jeg og tre-fire
andre ungdommer kunne gå og hente mobilene og pc’ene som
var låst inn på kontoret. Fordi det hadde fylkesmannen bestemt.
Selvfølgelig ville jeg ha mobilen min! Da kunne jeg snakke med
typen og alle de ”gode” vennene mine!
Jeg dro på Krim 2 like etterpå, og det var vel der jeg fikk nok av
å holde alt inni meg. Det var der alt endelig gikk opp for meg.
Jeg var der en uke og jobba med krimhistorien min. Da jeg kom
ned igjen på Rud, gikk jeg til en voksen, Kim, som jeg er trygg
på og stoler mest på. Jeg sa til han: ‘’Det er på tide å vise fram
de kortene jeg holder så tett inn til brystet’’, så det var vel det
jeg gjorde.
Det gikk vel cirka en uke før jeg ringte inn til samling og fortalte
gruppa rushistorien min.
Endelig kunne jeg være som alle de andre og også dele om
hvordan jeg hadde det og fortelle dem min historie! Det tok en
helt annen vending for meg, og jeg begynte å dele og tok min
plass i gruppa. Jeg begynte virkelig å jobbe med meg selv. Jeg
ble også kjent med meg selv, og ble bevisst på ting og hvilke
tankemønstre jeg brukte.
Nå er det mandag 24.10.11, og slik som dette er det på Fossum
i dag slik jeg føler det:
(Rettighetsforskriftene kom fram takket være vår kjære
fylkesmann her i Østfold.)
Når nye ungdommer kommer inn på en av avdelingene i dag, så
kan de få pc, mp3-spiller, bankkort og så mange gaver de vil av
foreldrene sine. Når det har gått 6 uker, så får de igjen mobilen
sin.
Da har man så vidt kommet opp i fase 1 og får all den friheten
man ikke burde hatt. Jeg mener det er helt på trynet. Og helt
feil! Fylkesmannen står på utsiden og ser inn på Fossum, men
hvis han bare kunne observert fra innsiden og virkelig sett at det
er stramme regler og rutiner som funker - så tror jeg virkelig ikke
han hadde gitt oss all den friheten!
Hadde jeg fått bankkort og mobil etter 6 uker da jeg kom til
Fossum, så hadde jeg nok aldri vært der jeg er i dag! Jeg har
det bra med meg selv, har lært å kjenne meg selv bedre og kan
jobbe med ting som er vanskelig. Det tok meg ca 6 måneder før
jeg torde å åpne meg om hvem jeg var og hvordan jeg hadde
rusa meg. Og det var bare fordi jeg rett og slett hadde blitt kasta
inn i noe som fungerte så bra, men det visste jeg ikke før nå. Det
var stramme regler og rutiner. Jeg gikk i arbeidslag, vaska mye,
var på temasamlinger og andre samlinger. Jeg fikk ikke lov til å
få noen gaver av foreldrene mine. Jeg fikk 350 kr hver fredag
som skulle holde til snus og diverse andre ting som jeg skulle ha
i butikken. Jeg måtte planlegge siden vi bare hadde en handletur
i uka.
Det jeg tror var best for meg var vel det ene kvarteret jeg fikk
prate med mamma og pappa i uka, fordi sånn var det når man
var i fase 1. Da var det et kvarter telefonsamtale til og fra begge
foreldrene i uka. Jeg kunne ikke ha fokus noen andre steder. Jeg
fikk ikke gå på Facebook og ikke snakke med noen venner. Jeg
hadde ikke kontrollen lenger. Og det var det som skulle til. Det
var det som funka for meg, ikke om jeg hadde fått pc, mp3spiller, bankkort og så mobilen min etter 6 uker. Da hadde jeg
ikke hatt 324 nyktre dager å være stolt over. Heller ikke så god
kontakt med faren min som det jeg har i dag.
I dag når vi er på fredagshandel kan folk fylle opp med 2 liter
coca cola, en stor melkesjokolade, 3 bokser med snus og en
rullingspakke, kanskje et blad å lese i
også. Det eneste vi trenger å gjøre er å
dra bankkortet, og etter at vi har brukt
opp alle pengene som er der inne, kan vi
bare ringe noen i familien og spørre om
mer penger.
Noe som er enda verre er at i det siste har
det vært mye rømninger. Noen drar på
skolen med masse penger på bankkortet
og har mobilen sin med seg. Får det
kanskje kjipt en dag, og så er det egentlig
bare å hoppe på første tog og dra og
ruse seg. Det blir ikke noen bra gruppe,
synes jeg. Folk har ikke fokus her. De har
fokus på kjærester, familiemedlemmer og
venner som er ute og ruser seg. Det blir
ikke noe fokus retta mot en selv, men alle
andre steder.
Jeg stakk ut en tur jeg også. Jeg dro i
høstferien, men jeg lovte pappaen min at
jeg ikke skulle ruse meg mens jeg var på
rømmen. Det gjorde jeg ikke heller. Jeg
kom tilbake til Rud 2 dager etterpå og ga
fra meg mobilen min frivillig. Jeg er nå blitt
satt ned i fase 1 og skal prøve å ikke ta
tilbake mobilen min før jeg kommer i fase
3. Det er sånn jeg egentlig synes det skal
være! Bankkort og gaver fra foreldrene
bør man ikke få. Mp3-spiller kan man få i
fase2, men pc og mobil bør man først få i
fase3 - akkurat som før!
Jeg er nykter i dag på grunn av disse
stramme reglene jeg kom inn til. Jeg vil
at Fossum-kollektivet skal bli som det var
før, sånn at folk kan bli nyktre og ha et
bra liv, jobbe hardt med seg selv og ikke
ha fokus noen andre steder! Jeg sier ikke
at man ikke kan bli nykter bare fordi man
får mobil og pc + + +, men det er store
hinder i veien for et nykternt liv når man
havner på tvang, særlig hvis man er like
full av trass som det jeg var.
Øystein Halvorsen
20
Fossumkollektivets
kriminalforbyggende arbeid
KRIM 2 er del to av vår jobbing for at hver enkelt ungdom skal bli bevisst sin
krimhistorie. Med utgangspunkt i enkeltepisoder gjør vi en grundig inventering av
konsekvenser og ringvirkninger av lovbrudd.
I denne artikkelen ser vi nærmere på KRIM 2,
som en oppfølger av at vi i forrige nummer
av Fossekallen beskrev arbeidet i KRIM 1.
Kort oppsummert bruker vi den første uka
med KRIM 1 til å gjennomgå hver enkelt
ungdoms krimhistorie: Ungdommen lærer
om de åtte kriminelle tankemønstrene og
om drivkreftene.
Alle ungdommer som kvalifiserer seg til
krimprogrammet bør delta i både KRIM
1 og 2. Forskjellen mellom de to ukene
er at i KRIM 1 blir deltakerne kjent med
egne tanke- og handlingsmønstre når det
gjelder kriminalitet, mens i KRIM 2 er det
fokus på konsekvenser. I KRIM 2 handler
det om hvordan kriminaliteten virker inn
på dem selv og omgivelsene.
speilet av de andre deltakerne via de tilbakemeldingene de får.
I uka for KRIM 1 er beskrivelsen av historien om kriminell atferd
den tyngste delen, mens i KRIM 2 opplever nok ungdommene
oppgaven Ringene i vannet som det tyngste. I KRIM 2 jobber
vi videre med hver enkelt ungdoms krimhistorie og tilhørende
episoder. Vi tar utgangspunkt i noen episoder, og gjør en grundig
inventering av konsekvenser og ringvirkninger. Mange deltakere
blir overrasket over konsekvens og ringvirkning av lovbrudd.
På veien til forandring
Ett viktig skritt på veien til forandring er å etablere en innsikt
i hvordan slik destruktiv atferd påvirker oss selv og ikke minst
mennesker omkring oss. Mennesker som utsettes for slik atferd
blir følelsesmessig skadelidende. De selv og deres familie kan
komme til å måtte leve med en konstant frykt. Dessuten belastes
den kriminelle ungdommens venner og nærmeste familie, ofte i
like stor grad som den kriminelle selv.
En omprogrammert tenkemåte
Ungdommer som er kvalifisert for KRIMprogrammet, har over mange år gjerne
tenkt at konsekvensene av kriminaliteten
ikke er noe de behøver å bekymre seg for,
verken når det gjelder egen framtid eller de
ringvirkningene handlingene kan ha. Derfor
gjelder det å omprogrammere tenkemåten
og bryte med kriminelle tankemønstre. Får
vi til et slikt brudd er vi et godt stykke på
vei til en slutt på kriminaliteten – herfra er
det snakk om å bli et hederlig menneske.
En slik prosess tar tid og krever en god
porsjon vilje.
Metodikken i KRIM 2 er stort sett den
samme som i KRIM 1. Vi har forelesninger,
høytlesninger og diskusjon rundt det
aktuelle temaet. Ungdommene får skriftlige
oppgaver, og når de er ferdig med disse
legger de fram oppgavene i gruppa og blir
Den nærmeste familien blir ofte forvirret, og det er ikke uvanlig at
barna er uforstående til at foreldrene deres foretar seg noe som
barna har lært er helt feil.
Ofre for kriminalitet opplever forvirring: De må leve med et
sinne over at noen vil dem så vondt, og de nærmeste pårørende
og ungdommens venner tvinges til å ta fri fra jobb og delta i
rettssaker. Der skal de i full offentlighet kjenne på det smertefulle
og nedverdigende igjen, ved å vitne og kjenne seg involvert i de
lovbruddene som ungdommen er tiltalt for.
Organisasjoner, selskaper og firmaer blir tvunget til å øke prisene
på sine varer og tjenester for å kompensere for kostnadene ved
slike lovbrudd. Alle skattebetalere, fattig som rik, tvinges til økte
daglige utgifter.
Ett eksempel er fra salg av narkotika: Under løsning av oppgaven i
Krim 2 ender vi opp i Colombia, der vi snakker om de konsekvensene
som omsetningen i Norge får for fattige bønder i Colombia. Et
annet eksempel er at en ungdom har gjort innbrudd i en leilighet,
og innbruddet varte bare i ca 15 minutter.
Etter å ha jobbet seg gjennom effektene og
ringvirkningene av dette lovbruddet, står
ungdommen igjen med et regnskap på 415
konsekvenser av denne handlingen.
Vi etablerer et tankesett hos ungdommene:
Dere må våge å tenke disse tankene om
konsekvenser helt ut! Dette ER de faktiske
følgene av at dere agerer ut fra rustrangen
og forfølger suget deres etter rusmidler.
Når en person med kriminalitetsatferd
endelig beslutter seg for å slutte å skade
andre, når hun eller han begynner å ta
reelt og verdig ansvar for sine handlinger,
da skapes nye ringer i vannet: Mulige ofre
slipper å bli utsatt for frykt, og den nære
familien og vennene unngår smerten og
det nedverdigende som de har forbundet
med ungdommens tidligere atferd.
Ungdommen opptrer ansvarlig og bevisst,
og familien og andre kan kjenne seg
stolte.
Programmet Kriminalitet som livsstil
er et handlingsprogram: Ungdommene som
er med på KRIM 1 og 2 er ikke krimfrie etter
å ha fullført disse to ukene. Men – de er
bevisste på sine kriminelle tankemønstre og
drivkrefter. De har lært å tenke tankene helt
ut, og de har fått strategier som stopper
kriminell atferd og tankemønstre. De har
dessuten fått ny kunnskap og egnede
verktøy til å bryte med sin kriminelle livsstil
– redskaper for å endre atferden, ved å
fullføre vårt KRIM 1 og 2 program.
smått og godt, men ikke ubetydlig
Babyboom
EN ROSE
Du visnet
Du trodde vi ikke så deg
Du gjemte deg blant ugress
Du beskyttet deg bak steiner
Dine torner var skarpe
Du ønsket å stikke oss
Vi så deg
Vi fjernet deg fra dine venner
Vi brøt ned dine gamle vaner
Vi holdt deg vekk fra dine sprøyter
Vi tok fra deg din kniv
Sammen knuser vi ditt skall
Sammen bryter vi gjennom din mur
Sammen sliper vi ned dine torner
Sammen med oss er du trygg
Sammen med oss utvikler du deg
NÅ KAN VI SE DEG
NÅ KAN DU BLOMSTRE
NÅ ER DU
OG VIL ALLTID VÆRE
EN ROSE FOR OSS
Nicolai Hjelseth
22
Vi graturlerer med
runde år
40år
Dag-Egil Blix Olsen
Britt Nysveen Skar
Det vites ikke om det er luften eller en
eller annen fruktbarhets-gudinne som
har vært på ferde blandt de voksne.
Uansett hva det måtte være gratulerer
vi alle med nye verdensborgere.
Line med sin xxxxx
Gry og Harald med xxxxxxx
Sissel
xxx på Rud med ei lita
En trofast sliter takker
for seg
50år
Ole Ragnar Pettersen
60år
Tom Bernhoff-Jacobsen
Hvem er nissen?
Henry, Fossumkollektivets elektriker,
vaktmester og altermuligmann ville
prøve noe nytt før han pensjonerte
seg, dermed var det slutt på Fossumkollektivet. Vi takker for et langt og
godt samarbeide.
Vi tar opp igjen en gammel juletradisjon i Fossekallen. Leseren skal gjette
hvem personen med nisselua på bildet
er. Det skal sies at vi har photoshoppa
bildet litt. For den skarpeste vanker det
et årsabonnement av Fossekallen.
Finn Arctander
Solvolds 10-årsjubileum
Solvold feiret 10-årsjubileum i høst, og
det ble feiret 3. september med tidligere
ungdommer og ansatte. Solvoldgjengen
serverte rømmegrøt og spekemat på
låven, og det var underholdning med
bl.a. en av Solvoldjentene som sang med
band.
Da Solvold ble etablert, var dette et helt
unikt prosjekt i Norge. Avdelingen skulle
ta imot jenter i alderen 16-25 år, med
ruslidelse og psykiske tilleggsproblemer,
og plassering etter de samme lovverk
som ellers i stiftelsen og oppholdstid etter
behov. Solvold skulle fange opp de jentene
som “faller mellom to stoler”. Det vil si at
de har for mye rus til at psykiatrien vil ha
dem og for store psykiske problemer for
vanlige rusavdelinger. Derfor er det mer
individuelt tilpasset behandling på denne
avdelingen, en høyere bemanningsfaktor
og mer kompetanse på psykiatri enn ellers
i stiftelsen.
I løpet av disse 10 årene siden 2001
er det lagt ned masse bra arbeid av
ungdommer og voksne, og Solvold har et
godt omdømme hos våre oppdragsgivere
i rusfeltet. Avdelingen har hatt sine
utfordringer på ulike vis, og det har kostet
tårer, energi og penger å komme dit vi
er. Nå er vi bedre rustet enn noen gang
til å ta imot nye ungdommer og hjelpe
dem gjennom sine problemer frem mot et
verdig liv uten rus. Da tenker jeg på husene
vi disponerer, på all den kunnskapen og
de erfaringene som ligger hos ansatte og
støttepersoner som vi har til disposisjon
og de metoder og verktøy som er utviklet
for formålet.
For 4 år siden fikk Solvold en yngre ”bror”,
nemlig Sørligard i Vang, en tilsvarende
avdeling for gutter og unge menn, bygd
opp etter samme lest som Solvold. Det
er meningen at disse to avdelingene
skal samarbeide tett og dra veksler på
hverandres ressurser.
Jeg vil takke alle nåværende og tidligere
ansatte, nye og gamle ungdommer og
våre samarbeidspartnere for god innsats.
Og jeg ønsker avdelingen all mulig hell og
lykke fremover!
Finn Arctander
24
Saulriti 20 år
Saulriti 20 år
Vårt søsterkollektiv, Saulriti (betyr soloppgang) i
Latvia, har 20-årsjubileum i år. Latvia-gruppa vår deltok i feiringen
i september og overbrakte presanger (ny oppvaskmaskin og
fotoalbum) og hilsener fra Fossumkollektivet.
Saulritis målgruppe er ungdom 12-18 år med rusmiddelproblemer.
Saulriti har gjennom 20 år vært et tilbud for både jenter og
gutter. De voksne som jobber der har vist en fantastisk evne
til å stå på og ikke gi opp. Det har mang en gang vært tungt å
drive, ikke minst økonomisk. De har vært ensomme der borte,
uten andre kollektiv eller institusjoner å samarbeide med. Desto
mer har de gitt uttrykk for hvor viktig det har vært å kunne ha
kontakten med Fossumkollektivet. Flere voksne har vært over i
Norge og hospitert, vi har opprettholdt våre sommerturer, og vi
har hatt faglige samlinger for voksengruppa på kollektivet. For
ungdommene har det også vært av stor verdi å bidra med hjelp
til andre i samme situasjon, og kunne sette vår hverdag inn i et
større perspektiv. Solidaritetstanken er en del av verdigrunnlaget
i kollektivet, og Latvia-prosjektet har vært en konkretisering av
dette. Noen av våre veteraner, som for eksempel Kari og Jørn,
har fulgt Saulriti siden starten.
Utviklingen i Latvia med hensyn til rus er urovekkende,
alkoholproblemene øker og den politiske viljen til å satse
på fellesskapet er synkende. Dette rammer ikke minst den
oppvoksende generasjonen. Behovet for behandlingsplasser er
økende, men den politiske viljen til å satse er synkende. I dette
landskapet er Saulriti som en oase i ørkenen.
Vi vil gratulere kollektivet med jubileet og takke for at vi har fått
være med på denne reisen både personlig, faglig, historisk og
kulturelt!
smått og godt, men ikke ubetydlig
Teater 2011 ”Jungelboken”
Jørn Hoel på Rud
Ungdommen brillijerte igjen med forestillingen Jungelboken
på Fossums låveteater. Det var et danse-syngespill basert på
Rudyard Kiplings fortelling, med samme navn. Men i motsettning til Kipling var det ikke en jungel i vanlig forstand
men en storbyjungel. Menneskene hadde flyttet ut og vilddyrene inn. Vi ble servert masse god musikk, bøttevis med
sjarm og vi storkoste oss i låvens amfi, takk!
Rud hadde 28 mai i år besøk av Jørn Hoel. Som den Tromsøværing han er, oppvokst som nærmeste nabo til Ishavskatedralen, kunne han ikke dy seg for å dra noen groviser. Derfor
de follede hender til Brita i bakgrunnen (se bilde) hvor hun ber
en stille bønn om at han må holde seg til sangen. Grovisene
gikk forøvrig godt hjem hos
ungdommene. Grovisene ble
bare en parantes, for er det
noe Jørn Hoel kan så er det
framføre sine vakre komposisjoner. Det gikk så langt at en
del av de voksne ikke klarte å
holde maska og trengte trøst
etter konserten. Vi takker deg
Jørn Hoel, du er en stor låtskriver!
Craig Nakken besøker Primæren
Kjærlighet ved første blikk
Erik Lie til venstre og Craig Nakken, foto Mikael
I forbindelse med at Craig Nakken, (anerkjent forfatter,
foredragsholder, coach, familiterapeut og spesialist på rusbehandling) holdt et foredrag i Oslo, så Fossumkollektivet sitt
snitt til å invitere ham til et besøk på Fossumkollektivets nye
avdeling Primæren.
Uten overdrivelse fra vår side skal det sies at han ble en god
venn av Primæren. Dagen gikk foruten lunsj, til å samle hele
gruppa til deling.
I dag driver Craig en egen klinikk i St. Paul, Minnesota (USA)
Gutta på Primæren vurderte sterkt å anlegge skjegg da de så hvilket enormt drag
Edvind hadde på damene. Kamel(ia)damen?
Lilli-May Bakken
26
Fossumkollektivets
familiearbeid
Med inspirasjon fra teorier innen familieterapien og rusfeltet har
Fossumkollektivet utviklet sin egen modell i familiearbeidet.
Fossumkollektivets modell i lys av strukturell forståelse
Gjennom dialogbaserte forelesninger om strukturell
problemforståelse, som tar utgangspunkt i at det er systemet som
skaper problemet, synliggjøres regler og relasjoner i familiesystemet
som skaper en usunn familiestruktur. Vi ser på og diskuterer hvordan
familiemedlemmer og grupper av familiemedlemmer organiserer
seg i forhold til hverandre med hensyn til ulike familiemønstre,
struktur, rangordning, regler, grenser, subsystemer og roller det
enkelte familiemedlem inntar eller får tildelt.
For gjennomføringen av en familieuke, familiehelg og foreldrehelg
lager vi en ramme for hvordan vi skal samhandle. Verdien ærlighet
må ligge til grunn for all god behandling. Dette anser vi som svært
vesentlig for å skape trygghet, og for at den enkelte skal våge
å delta gjennom helgen og uken. Ved å gå gjennom regler for
samhandling lager vi en mal for kommunikasjon der hvert punkt
gis en grundig refleksjon og forklaring. Dette gjør vi i samskaping
med de som er til stede.
Noen av reglene er:
Alle har rett på sin versjon av historien
Jeg kan ikke forandre andre enn meg selv
En snakker om gangen
Vær oppmerksom og se på den som snakker
Snakk i jeg- og meg-form.
Våre familiearrangementer med mange familier samlet kan
ses som berørte parter i et system som fungerer gjennom
samhandlingsmønstre. Dette kan sammenliknes med strukturelle,
familieterapeutiske nettverksmøter der en forsøker å få til en
forandring i systemet mens møtet pågår. Vi tenker oss at ved å
skape en ny likevekt i flerfamiliegruppen, det vil si i nettverket av
pårørende, ungdommene, voksne/ansatte og familieteamet, kan
det på sikt skje endringer i det enkelte familiesystemet. Noe av
hensikten er å belyse oppfatningen medlemmene har av systemet
og av hverandres roller. Om det er 10 eller 140 deltakere er
underordnet.
Fossumkollektivets modell i lys av språksystemisk forståelse
En språksystemisk forståelse sier at det er problemet som skaper
systemet. Problemet og den betydning problemet gis er en
sosialt skapt virkelighet der eksempelvis to personer forteller to
svært ulike historier om den samme hendelsen, fordi de opplever
hendelsen ulikt. Et særtrekk i familier med rusmiddelmisbruk er at
kommunikasjonen ofte mangler, er forvirrende, eller at problemene
ofte ties i hjel.
Med dialogbaserte forelesninger ser vi på disse
kommunikasjonsmønstrene og de uskrevne reglene som svært
ofte blir fulgt; du skal være lojal, du skal ikke føle, du skal ikke
stole på noen og du skal ikke snakke om ”det” eller vekke bjørnen
som sover. I sangen ”Bjørnen sover” er bjørnen ikke farlig, bare
du går varlig. Så i denne sammenheng er ”det” og bjørnen det
tabubelagte vonde, eksempelvis rusen, den rusmiddelavhengige,
den vonde hendelsen osv.
Med fokus på kommunikasjonen og at språk skaper virkelighet
oppfordrer vi til:
Begynn og snakk sammen
Begynn og sett ord på følelser
Begynn og våg å stole på andre
Begynn og vekk bjørnen som sover
Historiefortellinger er et svært sentralt virkemiddel vi bruker
både i møte med ungdommene i behandling og i møte med
pårørende. Alle har en historie å fortelle. For mange er dette en
vanskelig historie, en problemhistorie med mye smerte, ensomhet,
skyldfølelse og skam. Gjennom fortellingene skaper vi mening
sammen, og dette blir avgjørende for hvordan vi forstår oss selv
og hverandre. Når mennesker søker samtalehjelp, kan det være
fordi de er preget av dominerende problemfortellinger eller fordi
de har fortellinger som begrenser deres liv. Historiefortellinger
brukes følgelig som en metode i behandlingsarbeidet, der den som
forteller sin historie har rett på sin versjon av beretningen.
Vi er opptatt av hvordan vi kan bruke dette virkemiddelet slik
at historien til mor, far, søster, bror eller ungdom kan bli lettere
å bære, og samtidig bekrefter og anerkjenner den enkelte som
den han/hun er. Vi vet at hver enkelt av dem kan ha opplevd
situasjonen svært forskjellig. Det å fortelle historien sin er en måte
å bearbeide egen historie og en måte å bli bedre kjent med seg
selv på. Historien kan dessuten forandre seg når de har fortalt den
noen ganger. Når de deler sin historie med andre, kan de også
oppleve at historien inneholder synsvinkler som de selv ikke har
vektlagt, eller tenkt over.
Familieteamets møte med pårørende i familiearbeidet
Familiene har levd under konstant press og påvirkning av
rusmiddelmisbruk, ofte gjennom mange år. I møte med
Fossumkollektivet og familiearbeidet er de fleste spente og
forventningsfulle. Mange er også skeptiske, slitne, usikre og
ofte preget av skyld og skam. Vårt utgangspunkt er å møte alle
med respekt og verdighet. Ved ankomst til samlingene vil minst
èn i familieteamet håndhilse på nye deltakere og ønske dem
velkommen. Foruten at det er god folkeskikk, mener vi det fremmer
opplevelsen av å bli sett og ivaretatt med et håndtrykk, øyekontakt
og utveksling av noen få ord.
Familieuke, foreldrehelg og familiehelg
Familieuke, familiehelg og foreldrehelg er tre sentrale bestanddeler
i familiearbeidet. Til disse samlingene kommer deltakere fra hele
landet, og her medvirker alltid de fire familie-terapeutene. I det
følgende beskrives innholdet og rammene rundt en familieuke,
en familie-helg og en foreldrehelg, samt hvordan familieteamet
anvender teori og praktisk erfaring. Familieuken vil bli viet ekstra
plass fordi innholdet her beskriver mye av kjernen i familiearbeidet
som også gjenspeiler seg i familiehelgen og foreldrehelgen.
Familieuke
Familieukene gjennomføres i naturskjønne omgivelser på
Bøkevangen Gjeste- og Aktivitetsgård på Prestebakke utenfor
Halden, fra søndag til fredag. Uken er et engangstilbud til alle
pårørende. Sammen med de fire familieterapeutene er det plass
til 16 deltakere. Det tilstrebes å legge til rette slik at søsken over
15 år kan være med. For å få til det må flere søsken delta slik at
de kan danne en søskengruppe. Fra samme familie er det plass
til to pårørende av gangen. Grunnen til det er at gruppen deles
i to mindre grupper og at det kun skal være ett familiemedlem
fra samme familie i hver gruppe. Det jobbes i blandede grupper
både i plenum og i de to smågruppene.
Innholdet i denne uken er forelesninger, samtaler i grupper,
historiefortellinger og nyskriving av historier, skrive i dagbok, ha
felles opplevelser i naturen, spise god mat og oppleve velvære.
Med en snau uke til rådighet åpnes det for muligheter til å gå i
dybden på forelesninger, og ha tid til å se og møte den enkelte
deltaker. Fokuset er på den enkelte personen og hvordan det er
og har vært å leve med rusmiddelmisbruk tett inn på livet. Det gis
tid til forandringsarbeid gjennom fordypning og refleksjoner, og
gjennom å knytte nye kontakter og kanskje gjenoppdage naturen,
livsgleden og livsmotet.
Innledningsvis ønskes det velkommen, og under presentasjonen får
hver enkelt anledning til å si litt om seg selv, hvem de er pårørende
til og hvor de kommer fra. Det lages rammer og struktur som skal
bidra til å skape trygghet og forutsigbarhet for alle deltakerne.
Regler lages i fellesskap, blir skrevet opp og henger fremme
gjennom uken. Hver og en inviteres til å fortelle om behov og
forventninger de har til uken, og hva de ønsker kunnskap om.
Dette danner grunnlag for samtaler og dialogbaserte forelesninger
fra familieterapi- og rusfeltet. Det er viktig at alle får komme til
orde slik at hver enkelt skal føle trygghet og ha lyst til å delta
gjennom uken.
Forelesningenes formål er ikke intervensjon, men psykoedukativ,
med kunnskaps- og informasjonsformidling av perspektiver som
kan gi muligheter til å reflektere og snakke om livssituasjonen på
en ny måte. Vårt utgangspunkt er at enhver har gjort det de mente
var riktig ut ifra de forutsetningene og kunnskapene de hadde.
Erfaringene viser at når vi ikke intervenerer, bærer pårørende selv
frem tema om eksempelvis skyld og skam, sunne og mindre sunne
familiemønstre. Ved at de tar opp disse temaene opplever vi at
familiene gjennom sine forventninger allerede har kommet med
en bestilling til oss. Når de så får en forelesning på emner de har
bedt om, og temaet håndteres med respekt og verdighet, er det
vår opplevelse at selv de vanskeligste og vondeste emner kan tas
opp uten at det skambelegges eller setter noen i forlegenhet.
Prosesser settes i gang der det samtales om hvordan dette har
påvirket den enkelte og hele familiesystemet. Sammen reflekteres
det rundt hva som er gjenkjennbart og de nye perspektivene som
bringes inn. Gjennom samtaler, historiefortellinger og språket
utvikles ny innsikt, virkelighet og nye relasjoner.
I vår sammenheng gir det derfor mening å forelese om begrepene
skyld og skam, sunne og mindre sunne familiemønstre, familieroller,
rusmiddelmisbruk, avhengighet og medavhengighet. I det følgende
begrenser jeg meg til å si noe om medavhengighet.
Medavhengighet
I begrepet medavhengighet ligger samspillsproblematikken
i familien. Det handler om både samspillet mellom dem som
ruser seg og de i familiesystemet som ikke gjør det. Familien
organiserer seg rundt rusmiddelmisbruket som ”slår seg ned”
i familien og gjør at alle blir rammet, jfr. boken ”Flodhesten i
dagligstuen” (T. Hellsten 1999). Familien preges av bekymring og
redsel for den rusmiddelavhengige. Fleksibel fungering mangler og
tilgjengelig repertoar innskrenkes. Opplevelsen av hvem man er og
hjelpeløshet blir fremtredende. Medavhengighet handler om deg
som pårørende, ikke om den som ruser seg. Den medavhengige
kan være hvem som helst i familiesystemet, og kan illustreres på
følgende måte der en far har en datter som ruser seg:
Faren passer på å dekke så mange av datterens/
rusmiddelmisbrukerens behov at misbruket ikke får de
voldsomme konsekvensene for henne som det ellers
ville fått. I ytterste fall betyr det for faren å finansiere
rusmiddelmisbruket, men som regel handler det om enkle
ting som å vaske klær, kjøpe inn mat, spandere røyk og
gi husly når det er nødvendig. Til slutt er hjelperollen tatt
helt over, og faren tenker ikke lengre på seg selv som
hovedpersonen i sitt liv. Spør du ham om hvordan han
har det, er svaret; ”Jo takk fint; nå har hun ikke ruset seg
på en uke” (Aina Johnsen, Mot stoff nr.4, 2003).
28
På bakgrunn av dette ser vi på rusmiddelavhengighet som en
familiesykdom fordi den ikke bare rammer den rusmiddelavhengige
selv, men hele familiesystemet. Den medavhengige lever gjennom et
annet menneske, dvs. den som ruser seg, ved å reagere på dennes
problemer, lidelser og handlinger, men ikke på egne problemer,
smerter og atferd. Reaksjonen kan bli en selvutslettende prosess
som gradvis kan føre til tap av identitet der den medavhengige ikke
evner å ivareta egne følelser, behov og ønsker. Craig Nakken sier:
”Mange foreldre forsøker å stoppe ødeleggelsen av sitt barn, men
erfarer at de ikke er i stand til å redde barnet fra avhengigheten
og dens konsekvenser. Det er mye smerte, sorg, mistro og sinne
som må leges i slike familier” (Mot til forandring s. 42).
Etter mange år med rusmiddelmisbruk i familien, har rus- og
avhengighetsproblemet tatt mye plass. Historien blir en
problemhistorie, som for mange er tung å bære. I noen familier
følger rusproblemet familien gjennom generasjoner. Skammen
og ”arvesynden” kan ha gått fra generasjon til generasjon. I
sin vanskelige livssituasjon skjermer mange seg fra det sosiale
fellesskapet. Noen blir sykmeldt og borte fra jobben. Flere familier
opplever isolasjon og ensomhet. Den rusmiddelavhengige tar mye
av oppmerksomheten, og de andre familiemedlemmene blir ikke
sett. Den historien som oftest blir svært tydelig er følgelig historien
om problemet. I denne sammenhengen er bekreftelse mangelvare,
og behovet for å bli sett og bekreftet er stor.
Ut ifra forståelsen og erkjennelsen av at ”det eneste menneske
jeg kan forandre er meg selv”, mener vi at ungdommen må ta
ansvar for sin rehabiliteringsprosess, og det enkelte familiemedlem
må ta ansvar for sin forandringsprosess. Dette kan i sin tur skape
forutsetninger for sunne og gode relasjoner.
Den hedrende seremoni
Modellen ”Den hedrende seremoni” er utviklet av Michael White.
Presentasjonen som følger er i stor grad bygget på Terje Turøys
rapport fra praksisprosjektet fra masterstudiet i familie-terapi
”Historiefortellingen, en terapeutisk metode” (2007). Vi har latt oss
inspirere til å utvikle en hedrende seremoni tilpasset familiearbeidet
på Fossumkollektivet. Seremonien skal bidra til at personen blir mer
synlig og bekreftet. Gjennom dette opplever vi at vedkommende
kommer i kontakt med verdier, drømmer og håp og at det ligger
mye energi i personens verdier, drømmer og håp.
Gjennom uken fortelles det 16 personlige historier, som er fordelt
på to grupper. Gruppen sitter i en sirkel og består av åtte pårørende
i tillegg til to terapeuter som leder gruppen. Historiefortelleren
leser opp sin historie, som er skrevet ned dagen før. Etter at
fortellingen er lest opp, samtaler terapeuten og fortelleren om
andre sider av historien som umiddelbart ikke er så lett å oppdage.
Vi tilstreber å gå sammen med fortelleren i å finne en betydningsfull
ny forbindelse til historien, slik at en fyldigere beretning om
fortellerens liv og identitet kan fremtre. Når vi lytter til en historie
kan vi fornemme noen antydninger, noe som ikke blir sagt, men
som likevel er nærværende i fortellingen. Gjennom å samtale
om tema som fortelleren selv har brakt opp, søker vi å få frem
personens verdier, holdninger, drømmer og håp.
Vi ser derfor på tilfriskning fra henholdsvis avhengighet og
medavhengighet som to parallelle prosesser, der:
Den rusmiddelavhengige må lære seg:
Ta ansvar for seg selv
Ta ansvar for egne følelser
Lære å kjede seg
Respektere seg selv
Kunne si nei
Selvdisiplin i forhold til følelserIkke ”klynge” seg til rusen
Den medavhengige må lære seg:
Ta ansvar for seg selv
Ta ansvar for egne følelser
Lære å kjede seg
Respektere seg selv
Kunne si nei
Selvdisiplin i forhold til følelserIkke ”klynge” seg til en annen
Historiefortellinger
Historiefortellingen brukes som metode for å komme i kontakt med
opplevelser og følelser knyttet til det å leve i en familie der kjemisk
avhengighet har dominert tilværelsen. Derfor innbys familien til
å bearbeide sin rushistorie ved å skrive den ned og fortelle den.
Enten som pårørende, om eget misbruk eller om annet vanskelig
livsforhold. Det er viktig at alles stemmer skal bli hørt gjennom
at de får fortelle sin versjon av historien. Med utgangspunkt i at
”fortellingen er veien til mestring” brukes språksystemiske ideer om
at hver fortelling, hver fortolkning kun er én versjon av sannheten.
Det har vist seg at pårørende har opplevd en lettelse gjennom det
å få lov til å fortelle, bli lyttet til og bli sett.
For eksempel:
• ”Du har fortalt at du var i ferd med å gi opp håpet om at
sønnen din skulle slutte å ruse seg. Det at du velger å delta
på familiearbeidet forteller meg at du ikke har sluttet å håpe,
kan du si noe om hva som holder håpet oppe?
• Hva forteller det om dine verdier?
• Hvordan passer dette du forteller med de håp og ønsker du
har for livet ditt?
• Hva forteller denne verdien om måter å være på som er viktige
for deg/eller om hva du står for i ditt liv?
På denne måten kan fortelleren komme i kontakt med verdier
som er viktige i livet. Gjennom denne prosessen har vanskelige
hendelser og følelser fått sine navn. Verdier, holdninger, drømmer
og håp har kommet frem i historien, som har vært en reise både
for den som forteller og for dem som lytter. Lytterne har vært
med på ferden til den som forteller, og samtidig har de fått
hjelp til sin egen indre reise gjennom sine egne landskap og sin
egen historie. Gjennom lytting, sansing, tid og rom kan uttrykk
og bevegelse komme frem ved at det gis plass for både indre
og ytre samtaler. Den som forteller lar seg bevege av sin egen
historie og den som lytter lar seg bevege av historien, fortelleren
og egne indre bevegelser. Gjennom denne prosessen kan man,
ved hjelp av å høre andres historier, finne ord til egen historie og
nye fortellinger.
Fortelleren setter seg utenfor sirkelen.
Gruppemedlemmene som har lyttet til personens beretning får nå
mulighet til å reflektere over det de har hørt, etter en fast struktur
i den hedrende seremoni. En av gangen gir de tilbakemeldinger
om sin opplevelse av historien og fortelleren. Strukturen utfordrer
tilhørerne til å knytte sine refleksjoner både til fortellerens historie
og til egen historie, noe som gjør at fortelleren blir mer synlig og
bekreftet. Ved at de tar utgangspunkt i et uttrykk, en setning
eller et ord som har gjort inntrykk på dem, vil de ved å snakke
med utgangspunkt i seg selv, gi bekreftelse til fortelleren. Vi ser
i denne prosessen at det ikke er tilfeldig hva personen velger å
snakke om. Ofte er det utfordringer i eget liv de fokuserer på.
Når de så skal si noe om hva dette kan skape av endring i eget liv,
blir det et bidrag til egen utvikling og til et neste skritt på veien
videre. Gjennom å være tydelig på hva i fortellerens historie som
berørte en, hva dette sier om fortelleren, hvordan dette slår an
strenger hos lytteren og hvordan dette kan bidra til bevegelse i
lytterens eget liv, har det oppstått endringsprosesser både for
fortelleren og lytteren. Fortelleren som i denne fasen har vært
en lytter, kan oppleve at hans eller hennes historie har vært til
hjelp for andre. Det å bli sett som noe mer enn bare en person
med en problemhistorie ved at den ”doble historien” blir synlig,
gir også en sterk bekreftelse. Med den doble historien menes
at fornemmelsene om at fortellingen rommer noe mer enn det
uttalte ord vil tre frem og blir tydeligere.
Fortelleren blir invitert inn i sirkelen igjen og beskriver hva han/hun
hørte at de andre ble berørt av i sin historie, og hvordan dette igjen
berørte ham/henne. Fortelleren får gjennom gruppemedlemmenes
refleksjoner tilbakemelding på egen historie og egen person.
Fortelleren blir på denne måten sett, forstått og får en opplevelse
av at hans/hennes historie, tanker, verdier, drømmer og håp kan
være til inspirasjon for andre. Refleksjonene i gruppen etter at
fortelleren har fortalt sin historie, nærer og gir føde til opplevelsen
av at:
”Jeg er en person som har drømmer, verdier og håp.”
”Mitt liv er satt på vent lenge nok, nå kan jeg endelig begynne
å leve igjen.”
På denne måten kan personen finne igjen og komme i kontakt
med denne siden hos seg selv. Ved at fortelleren igjen får kontakt
med de verdiene som ligger der, og som har bidratt til at han eller
hun ikke har gitt opp, på tross av all motgang, er et sterkt budskap
om at personen har drømmer og håp på egne vegne, på vegne av
familien sin og eget barn. Dette perspektivet har vært vanskelig
å se både for personen selv og omverdenen når problemene har
tårnet seg opp. Bevisstheten rundt dette kan være et godt bidrag
til å redusere opplevelsen av skyld og skam.
Dette viser styrken ved å jobbe i gruppe. Andres erfaringer gir
gjenklang i dine egne erfaringer, og det skjer noe i fellesskapet i
kraft av å dele historier med hverandre. Vi ser, deler og lytter i et
rom der ingen er tyvtittere fordi alle deler av seg selv og sin egen
historie. Det blir en tangering av historier ved at jeg gjenkjenner
noe i meg ved at du forteller noe om deg. Gjennom prosessen
oppdages nye rom i meg selv og det blir oppdagelser som først
trer frem og blir tydelige i relasjonen til og sammen med andre.
”Samtalen og språket er ikke bare hjelpemidler til å forstå,
men samtaler og språk har så stor kraft at de skaper. Skaper
nye meninger, skaper nye forhold mellom mennesker,
ja faktisk (om)skaper menneskene til nye mennesker.”
(Tom Andersen i Seikkula, 2000 s.10)
Familiehelg
Familiehelger arrangeres fem ganger i løpet av året. De går fra
lunsj fredag og avsluttes til lunsj søndag. Samlingene holdes på
Sørmarka konferansesenter, en halvtimes kjøretur fra Spydeberg.
Her deltar ungdommene, foreldre, søsken over 15 år, andre
pårørende, voksne/ansatte og de fire familieterapeutene. Pårørende
og familieteamet bor på konferansesenteret. Ungdommene og
voksne fra avdelingene Gården, Rud og Nedre Damvei reiser
frem og tilbake til Spydeberg morgen og kveld. Mens ungdom
og voksne som kommer fra avdelingene Solvold og Sørligard bor
på Sørmarka, da det er for langt for dem å reise til Stange og
Hamar. Det sosiale samværet legges til pauser og måltider. På
kveldene, når ungdommene kommer tilbake til sine respektive
avdelinger, har de samlinger sammen med voksne med refleksjoner
og oppsummering av dagen, samt forberedelse til dagen etter.
Det er opp til 140 deltakere, og familiehelgen kan betegnes som
en stor flerfamiliegruppesamling, der ulike familier samles om
sin ungdom. Fokuset gjennom helgen er både på ungdommene
og familiene. Ungdommene kommer til plenumssamlingene på
fredag kveld, etter skole og arbeid samt etter gruppesamlingene
på lørdag og søndag morgen. De pårørende deles inn i mødre-/
kvinne-, fedre-/menn- og søskengrupper og har samlinger før
ungdommene kommer alle tre dagene. Her utveksles erfaringer
og gis støtte til å ta opp ulike tema i plenum, der både gode og
vanskelige tema blir tatt opp. Det tilstrebes å skape et klima for
å gi hverandre omsorg og støtte.
Ved oppstarten i plenum er vi nøye med å lage struktur og rammer.
Salen er delt opp i områder der mødre/kvinner, fedre/menn,
30
søsken, ungdommer, kvinnelige ansatte og mannlige ansatte sitter
samlet i hver sine grupper. Det understreker at hver enkelt skal ha
en gruppetilhørighet (subsystem), og at vi er sammen for å gjøre
en jobb i løpet av helgen. Innledningsvis ønskes det velkommen
med presentasjoner og fordeling av faddere. Alle nye får tildelt
en fadder så de ikke skal forsvinne i mengden, men ha en person
som de kan være sammen med gjennom helgen. Denne fadderen
er en erfaren mor, far, søster eller bror som har vært med før og
som kan dele sine opplevelser med å delta i familiearbeidet.
problemet, en eksternalisering, som gjør det lettere å forholde
seg til, både for ungdommen selv og de pårørende. ”Du er ikke
et problem – du har et problem.”
Det gjennomgås regler for hvordan vi skal være sammen og
hvordan vi skal snakke sammen, dette for å skape trygghet når
vanskelige og følsomme tema skal settes ord på. Alle reglene
blir utdypet og konkretisert. Senere på kvelden kommer det en
representant fra en selvhjelpsgruppe som Anonyme Narkomane
og forteller sin livshistorie. Tema er veien fra en stigmatisert,
tvangspreget misbrukstilværelse, gjennom rehabilitering og
egen innsats, til et rusfritt liv og samfunnsdeltakelse med plikter,
rettigheter og frihet.
Det er en annen struktur og ramme på gjennomføringen
av en foreldrehelg enn en familiehelg. Også her deler vi inn
i egne mødre- og fedregrupper, som ledes av henholdsvis
kvinner og menn fra familieteamet. I plenum sitter vi i en
sirkel eller halvsirkel, avhengig av hva vi skal gjøre. Det
sosiale samværet legges til pauser, måltider og til kveldstid.
På lørdagen veksles det mellom forelesninger og filmfremvisninger
m.m. Imidlertid er hoved-fokuset både lørdag og søndag på de
av ungdommene som bruker helgen til å ta opp ulike tema de
jobber med i behandlingen, blant annet ved å fortelle sin rus- og
behandlings-historie. De er som oftest godt forberedt ved at de har
fortalt sin historie til de andre ungdommene hjemme på kollektivet.
Her tematiseres både vanskelige utfordringer, gleden og mestringen
av noe som tidligere kunne se ut som uoverkommelige hindringer.
Deretter får ungdommen tilbakemeldinger fra sine pårørende, sin
ungdomsgruppe samt andre i salen. Gruppestrukturen er her nyttig
og skaper gruppetilhørighet og trygghet. Ved tilbakemeldinger er
det alltid de nærmeste pårørende som får ordet først. For mange
er det første gang de ser sin ungdom stå opp og fortelle hvordan
de har det, og har hatt det.
Alle deltakerne på familiehelgen gis mulighet til å bruke helgen
for sin egen del og til å ta opp tema som er viktig for dem knyttet
til rus, avhengighet og relasjoner. Det er ofte problemhistorien
som blir formidlet når ungdom kommer i behandling. Denne har
fulgt dem gjennom rapporter og beskrivelser ved innleggelsen, og
mange har opplevd å bli gjenstand for en prosess i Fylkesnemnda,
der også mor og far har blitt vurdert. Det å ha vært en aktiv
rusmiddelavhengig har ført til mange pinlige og smertefulle
situasjoner. Når de forteller om dette til andre som er i samme
situasjon, blir de møtt med forståelse og gjenkjennelse, de er
ikke alene, de er i samme båt som mange andre. Dette reduserer
opplevelsen av skyld og skam. Det å bli møtt av andre som skjønner
hva du snakker om og kanskje har opplevd noe av det samme,
er for mange en stor lettelse, noe som igjen får konsekvenser for
hvordan de opplever sin egen historie. De mange hemmelighetene,
løgnene og fortielsen har ofte vært det verste. I møte med
ungdommene og familiene prøver vi å skape et skille mellom
personen og rusen. Det er som å skille mellom personen og
Foreldrehelg
Foreldrehelgen avholdes årlig en helg i november fra fredag
ettermiddag til lunsj søndag. Denne samlingen finner sted på Borge
hotell på Husøy utenfor Tønsberg, og er for foreldre, foster- og
steforeldre. Her er det opp til 45 deltakere.
Som på familiehelgen ønskes det velkommen med presentasjoner
og fordeling av faddere til nye deltakere. For å skape trygghet
gjennomgås regler for hvordan vi skal være sammen og hvordan
vi skal snakke sammen.
Fokuset gjennom helgen er på den enkelte personen og det å være
mor/stemor/ fostermor og far/stefar/fosterfar til en ungdom med
rusproblemer. På fredag kveld har vi besøk av en forelder som
selv har hatt en ungdom i behandling på Fossumkollektivet, eller
av en representant fra selvhjelpsgruppen VBA – Voksne barn av
alkoholikere/oppvekst med usunne familiemønstre. Vedkommende
forteller og deler sin egen erfaring og opplevelse av å være mor/
far til en ungdom med rusmiddelavhengighet og/eller erfaring
med å ha vokst opp i et hjem med rusmiddelmisbruk, sykdom
eller andre vanskelige livsforhold. Etter fortellingen/
delingen åpnes det for spørsmål og refleksjoner.
Lørdag og søndag veksles det mellom gruppesamlinger med
kvinner og menn i hver sine grupper, kjønnsblandede grupper,
samt plenumssamlinger med forelesninger, film-fremvisning og
jobbing med ulike tema individuelt og/eller i grupper.
Avslutning
Vi erfarer at de fleste pårørende som deltar i familiearbeidet i
første omgang kommer for ungdommens skyld. Etter regelmessig
deltakelse i de ulike samlingene i familiearbeidet formidler et stort
flertall at de også kommer for egen del. Her møter de andre i
samme situasjon og opplever seg sett, hørt, respektert og tatt
med som meningsberettigede individer. Med dette som bakteppe
våger svært mange å starte en endringsprosess for egen del, fordi
de blant annet har fått nye kunnskaper og innsikter. Relasjonene
til egen ungdom og andre i familiesystemet har gjennomgått en
forandring takket være egen endring.
Hvorfor er jeg så anderledes? Ser de meg ikke?
tekst og ill. anonym
Jeg vet…
Det er natt, hun sitter på gulvet på badet, har låst baderomsdøren. Faren hennes sover,
han har tatt sovepiller, slik han alltid gjør. Han kommer ikke til å våkne. Hun skjærer
seg i armen med barberblad, hun kan puste når hun skjærer, det er som hele hun
slapper av, det er som om hun skjærer seg selv til sannhet, nå gråter hun ut hele den
jævlige barndommen. Og så er hele barndommen over, den blir borte sammen med
alt blodet som renner ut, like så borte som hun alltid har vært i omverdenen. Har ikke
vært så levende på lenge, det er de sekundene i livet som får henne til å føle seg som
de andre.
Man kan ikke se at hun sliter, bare at det er noe galt en gang iblant. Når tankene får
fare av sted, når hun glemmer seg i all offentlighet. Det er ikke en eneste skramme
som er synlig for noen. Lager seg et perfekt liv, der ingen ser eller vet. Der de ser opp
til henne og vil være som henne, - med mange venner, men ingen bestevenn. Ingen å
prate med når hun sliter, ingen å henge med på sene lørdagskvelder.
Sitter hjemme på badegulvet, og kvitter seg med onde minner. Ukedagene går med
til skole og jobb, lørdagene er det mer jobb. Men hun ender alltid opp på badegulvet,
mens resten av byen sover. Det er kaldt og virker som ensomhet, men hun vil heller
fryse til døde enn å kjenne varmen fra noen som egentlig er likegyldige. For det er
ingen som hører det usynlige barn gråte, ingen som ser det usynlige barn gråte. Og
fremtiden leger aldri et usynlig barns dype sår.
Hun driter i hele verden når det er krangling hjemme. Hun tenker, hva bryr vel jeg meg
om Bush er bestukket, om rektor er soper. Driter i at hun sier ting hun ikke vil si, hun
bryr seg ikke. Ingen er der for en som er usynlig, ingen hører, ingen ser... Men nå ser
alle, for hun står midt mellom alle på skolen, helt alene. Alle ser på henne, flirer og ler.
For de har sagt at de skal banke henne etter skolen, og det vil jo alle se på, så de har
samlet seg rundt henne. Hun skulle holdt seg hjemme, på badet, mens faren sov. Han
merker ikke, han hører ikke, han plager ikke. De begynner å rive i klærne hennes, det
er en gud som hevner seg...
Hun løper ned til bussen, hun klarer ikke å tenke en tanke. Det er bare et massivt kaos
i hodet . Hun kommer hjem og låser seg inne på badet, sitter der i flere timer, bare lar
alt komme ut. Det er ingen vits i å holde det inne noe lenger; smerte, sorg, alle ordene
bare må komme ut av henne. Det som blei tatt fra henne i oppveksten kommer aldri til
å komme tilbake...
Nå lærer hun andre måter å takle livet på, prøver andre sine løsninger. Hun finner en
måte å slippe alt ut på uten å skade seg selv, hun lærer at det er mulig å prate om
problemene, bare få luftet tankene, før det hoper seg opp. Det som har fått henne på
bedre tanker, er de som stilte opp da hun trengte det mest, holdt ut i nedturene, hadde
troen på at hun klarte, viste henne omsorg, og lærte henne å kjenne.
Hun har begynt å lære seg å sette litt mer pris på seg selv enn før, hun begynner å
være fornøyd med seg selv og aksepterer den hun er.
Hun har lært å være takknemlig for de små tingene i hverdagen, som man ikke kan ta
som en selvfølge.
Hun har satt seg et mål,
hun vil ha kontakt med familien; og etter 8 måneder er familie-kontakten blitt bedre,
og den kan enda bli bedre.
Hun har et mål om å ikke ruse seg mer.
Hun har en drøm om et liv.
32
Cathrine Christiansen
34
Å lære å leve og mestre livet
uten bruk av rusmidler.
På hvilke måter kan Anonyme Narkomanes tolvtrinnsprogram fremme læring
mestring og livskvalitet for rusavhengige?
Rusmisbruk og behandling av rusavhengige
er et stadig tilbakevendende tema i
samfunnsdebatten og medisinering
av rusavhengige er et i dag et meget
aktuelt tema.I min masteroppgave i
spesialpedagogikk på Universitetet i Oslo
ville jeg undersøke rusavhengiges egne
erfaringer med å leve og mestre livet
uten bruk av rusmidler / medisiner for sin
avhengighet gjennom å bruke Anonyme
Narkomanes (NA) tolvtrinnsprogram.
Utvalgskriteriene for å være med i studie
var at informantene skulle være over 18 år,
begge kjønn skulle være representert, de
skulle være i jobb eller utdanning, de skulle
bruke programmet og ha minst ett års
erfaring med å bruke det. Jeg intervjuet tre
kvinner og to menn som hadde forskjellig
bakgrunn og ulike inngangsdører inn til
programmet. Dette var et bevisst valg
fra min side da en av hensiktene med
utvalget var å få frem at variasjonen er
stor i NA fellesskapet og at det ikke er noen
bestemte ”typer” rusavhengige som bruker
programmet.
Jeg vil nå kort presentere to av mine
informanter:
”Det usynelige ensomme løvetann barnet,
finner fellesskap og trygghet i seg selv”
Informanten vokste opp med mor som
enslig forsørger og alkoholiker i et
dystfunksjonelt hjem. Hun hadde en ensom
barndom med mye frykt og uro. Hun har
møtt mye motstand fra hun kom til verden,
men har en utrolig sterk vilje og livsglede.
Hun kom i kontakt med programmet i 20
årene. Hennes læringserfaringer gjennom å
bruke programmet er at hun lærer å kjenne
seg selv og sin avhengighet, og hvordan
hun kan bruke sine egenskaper positivt i
stedet for destruktivt. Hun erfarer gjennom
programmet at hun ikke er alene og at
hun får verktøyene hun trenger for å ikke
isolere seg. Livskvalitet for informanten er at hun i dag kjenner
på takknemlighet, hun setter pris på livet. ”Alt var mørkt, inni
meg og rundt meg. Jeg eide ikke livskvalitet. Jeg hadde bare et
ønske om å dø. I dag ønsker jeg å leve”.
”Jakten på identitet, tilhørighet og et godt selvbilde”
Denne informanten vokste opp under gode, stabile og trygge
familieforhold med både mor og far tilsted boende i et velstående
område. Begynte med rusmidler på videregående skole for å
være en del av de jentene i klassen hun så opp til. Rusingen
eksalerte raskt og konsekvensene kom fort. Hun kom i kontakt
med programmet som 18 åring gjennom behandlingsstedet hun
la seg inn på. Har gjennom å bruke programmet lært seg selv
å kjenne og blitt tryggere på seg selv og sin egen identitet.
Fellesskapet er for henne en arena hvor det er lov å feile. Hun er
blitt glad i seg selv for den hun er.
Livskvalitet for henne beskriver hun slik:
”Evnen til kjærlighet, evnen til
tilstedeværelse, evnen til å gi masse av
meg selv , evnen til å ta i mot. Og når
jeg er sammen med andre mennesker
og kan bare være Informantene i min
undersøkelse gav klart uttrykk for at
fellesskapet i Anonyme Narkomane er et
praksisfellesskap hvor andre med samme
problem og erfaring på samme område som
dem selv, skaper en trygghet og gir håp om
mulighet for forandring og bedring av egen
livskvalitet.Det å ha møter å kunne gå på
for å snakke om all smerte og frustrasjon
over egen situasjon og gjennom å lytte
på andre som har funnet en ny måte å
leve på, styrket informantenes tro på egne
muligheter og ressurser. Programmet er et
løsningsorientert felleskap som er åpent for
alle som har et ønske om å slutte å ruse
seg. De tolv trinnene handler om hvordan
man tilfriskner og blir sett på som kjernen
i tolvtrinnsprogrammet. Dette kan ses i
sammenheng med Antonovskys (2000)
salutogenese perspektiv hvor fokuset er
rettet mot de ressursene som kan bringe
personen mer i retning av det ”friske”
på helseskalaen, - mot den sunne pol.
Informantene har beskrevet hvordan de
i Anonyme Narkomane ved å kjenne seg
igjen i andre og gjennom å jobbe med disse
trinnene, lærte seg selv og sin avhengighet
å kjenne på både godt og vondt, og at dette
var vesentlig for å kunne finne løsningen
på andre måter å leve og mestre livet
på. Dette er slik jeg tolker det i samsvar
med Cains case studie hvor han hevder
at identitetsdannelse skjer ved deltakelse
i fellesskapet (Lave & Wenger, 2003).
Det å arbeide med trinnene ved å bruke
språket skriftlig og i samtale med sponsor
eller andre i programmet, resulterte i store
oppdagelse om seg selv for informantene
og skapte mulighet for å frigjøre seg fra
gamle mønster og måter å tenke på som
hindret dem i å leve et godt liv uten bruk
av rusmidler. Dette svarer til Vygotskys
forståelse av språket som et av de viktigste
kulturelle redskapene som formidler læring
og utvikling i samhandling med andre og
at språket som redskap hjelper oss til å
løse problemer og til å utføre handlinger
(Øzerk, 2005). Informantene beskrev selv
en økt livskvalitet gjennom å bruke programmet. Tilgjengeligheten
av ressurser til rådighet gjennom andre i fellesskapet som har
gått foran og deres eget forhold til en høyere makt er uttrykt
av informantene som helt vesentlig for å kunne tilfriskne eller
bevege seg mot den sunne pol. Fra negativ til positiv tenkning.
Informantene er også hele veien deltagere i sin egen prosess
gjennom å bruke programmet og utvikler derved en sterkere
innstiling eller holdning til å håndtere situasjoner eller utfordringer
som dukker opp underveis. Dette svarer til Antonovskys (2000)
begrep opplevelse av sammenheng som kan defineres som en
holdning eller innstilling hos den enkelte til å engasjere seg i stedet
for å gi opp. Gjennom å gjøre service eller tjeneste i fellesskapet
lærte informantene mye om ansvarlighet, kommunikasjon,
samspill med andre og det å tørre å stå opp for seg selv og sine
egne meninger på en konstruktiv måte. Dette har de hatt stor
nytte av videre ut i samfunnslivet i jobbsammenheng eller for å
kunne ha gode relasjoner til andre både i og utenfor fellesskapet.
Programmet eller fellesskapet beskrives av informantene som en
trygg læringsarena hvor det er lov og mulig å feile på veien og
hvor mestringstilliten gradvis kan bygges opp. Informantene jobber
med et trinn av gangen og er rusfri en dag av gangen. Dette er
i samsvar med Banduras (1997) begrep ”self – efficacy” slik jeg
tolker det. Fellesskapet i Anonyme Narkomane kan også betegnes
som et sosialt praksisfellesskap hvor læringsressursene som finnes
der kommer medlemmene til gode i deres identitetsutvikling.
Informantene hadde ved å kjenne seg igjen i andre rusavhengige
som hadde funnet en ny måte å leve og mestre livet på, noen å
strekke seg etter. Dette er i samsvar med Lave og Wengers (2003)
teori om at læring skjer ved deltakelse i sosiale praksisfellesskaper.
De gjorde og gjør fremdeles det som er foreslått i programmet
med å gå på møter, jobbe trinn, sponsorskap og gjøre service.
Den enkelte tar gjennom å gjøre dette ansvar for eget liv og
tilfriskning. De ser sine egne ressurser og muligheter og er blitt
produktive, ansvarlige medlemmer av samfunnet og mestrer livet
på livets premisser - uten bruk av rusmidler.
Kilder:
Vygotsky, L. (2001). Tenkning og tale. Oslo: Gyldendal
Akademiske.
Lave, J. & Wenger, E. (2003). Situert læring og andre tekster.
København: Hans Reitzels Forlag.
Antonovsky, A. (2000). Helbredets mysterium. København: Hans
Reitzels Forlag.
Bandura, A. (1997). Self-Efficacy: The Exercise of Control. New
York: WH Freeman & Co.
Øzerk, K.Z. (2005). Ulike språkoppfatninger, begrepskategorier og
et undervisningsteoretisk perspektiv på skolefaglig læring. I Bråten,
I. (Red). Vygotsky i pedagogikken (s.97-119). Oslo: Cappelens
Akademiske Forlag as
Caroline ill. Kim Haugan
36
Hvem er jeg?
Jeg lærte ganske tidlig i min oppvekst å skille mellom rett og galt,
hva som var greit og ikke. Det var viktig for min mor å lære meg å
ta ansvar for meg selv og andre, og på barneskolen sa jeg alltid i
fra om ting jeg ikke syns var greit. Så jeg mobbing i skolegården,
var jeg en av de første til og enten si ifra til vedkommende, eller
å gå til læreren hvis jeg ikke ble hørt. Jeg var pliktoppfyllende og
ærlig, hadde respekt for lærerne og de jeg gikk på skole med.
Til tross for at jeg stort sett var snill pike, følte jeg meg som et
puslespill som manglet brikker.
Det skjedde noe i sommerferien fra 6. til 7. klasse. Brikkene
som manglet i mitt identitets-puslespill, falt plutselig på plass.
Den snille piken begynte å vanke med folk som røyket hasj som
damplokomotiver og knasket piller som om det skulle vært nonstop. Plutselig var jeg den som ga fingeren til lærerne, jeg var den
som mobbet, jeg var den som ga faen. Jeg så på mine medelever
som jævla sladrehanker om noen av dem sa at det var jeg som
hadde tagget på do når lærerne spurte, jeg kunne ikke fatte
hvorfor folk ikke bare kunne holde kjeft. Hva tjente vel de på å
si i fra om sånt? Kunne ikke de bry seg om sitt og jeg om mitt?
Skjønte ikke de at på grunn av det de sa, så kom jeg til å få en
kjip konsekvens?
Begrepet tysting var allikevel ukjent for meg før jeg kom inn i et
tyngre rusmiljø. Jeg gjespet meg gjennom 8. klasse, og i 9. klasse
begynte rusproblemet mitt å bli synlig for alle rundt meg. Jeg
skiftet vennekrets på ny, hasjhuene og pillevrakene var ikke lenger
tiltrekkende, jeg begynte å gå lei. Jeg søkte hele tiden spenning,
kick og rush på andre måter enn jeg var vant med fra tidligere.
Jeg ble en del av de såkalte ”makka-frikerne”, dro linjer med
amfetamin på størrelse med brøytekanter. Begynte å være med
på det jeg så på som uskyldige rampestreker – gjøre innbrudd,
stjele biler, selge stoff i tillegg til å bruke.
Det tok ikke lang tid før nåla ble min nye bestevenn. Amfetamin
var heller ikke nok lenger, selv ikke i skuddet, jeg søkte alltid etter
noe mer. Jeg begynte å røyke heroin, og etter hvert begynte jeg
og skyte dop i tillegg til amfetamin. For å holde forbruket mitt
oppe, var jeg nødt til å selge mer amfetamin og jeg begynte å
selge subutex, det gav en ekstra inntekt. Jeg kom inn i et tyngre
kriminelt miljø, hvor jeg ble testet i forhold til min lojalitet, blant
annet når det gjaldt tysting. Ordet tysting fikk allikevel en annen
betydning for meg første gangen jeg ble varetektsfengslet for
salg. Jeg ble tatt med metamfetamin – bestekompisen min hadde
tystet på meg for å få en billigere dom. Jeg husker en stor bølge av
skuffelse skylle gjennom kroppen min – men det var mursteinen i
magen som ble tyngst å bære. Jeg var full av sinne. At han torde…
Alle vet jo hva som skjer med tystere…
Jeg har gått mange runder med meg selv for å finne ut av
hvem jeg vil være. Jeg vil bli kvitt bekjentskaper jeg har fra
rusmiljøet, og skaffe nye, sunne vennskap. Jeg vil bli frisør,
ha lovlig leilighet og få bedre kontakt med familien, spesielt
lillesøster. Så – hvorfor vil jeg samtidig ut? Hvorfor frister det
med et miljø fullt av løgn, bedrag, kynisme, usikkerhet og
død? En god venn av meg fortalte meg en gang at det er mye
trygt i det utrygge. Det har jeg tenkt mye på. Han har helt rett.
Det er fortsatt vanskelig for meg å sitte i samlinger på Fossum
og føle at jeg angir noen bare et navn blir nevnt. Eller omvendt.
Jeg blir fortsatt forbannet, etter fire år ut og inn i behandling,
når noen i gruppen sier noe, som jeg tenker hadde vært tysting.
Om noen forteller meg at de skal stikke av fra Gården, klarer jeg
ikke si i fra til de som jobber her, slik at et liv kanskje blir spart.
Jeg blir hele tiden dratt mellom to vidt forskjellige verdener, hvor
verdiene, reglene og normene ikke kan måle seg med hverandre.
Så hvem er jeg egentlig? Og hvem vil jeg være?
Tonje
Hei Tonje!
Det er mange år siden du inviterte meg inn til deg. Du var ei
veldig usikker jente. Jeg prøvde å trenge meg inn ganske lenge,
men du skjøv meg unna. Jeg ville bare hjelpe deg gjennom livet
ditt, og heldigvis lot du meg komme. Du klarer deg ikke uten
meg. Hva skal du gjøre i situasjoner der du er så frustrert at du
ikke vet hvor du skal gjøre av deg? Du vet at jeg er her for deg
uansett. Jeg tar gjerne vanskelige valg for deg, siden du ikke
klarer å gjøre det selv.
Det har ikke alltid vært like lett å kommunisere med deg. Du
har hatt en tendens til å høre på andre mennesker i stedet for
meg. Det trenger du ikke nå lenger. Du har meg nå. Jeg skal
passe på deg. Når du har det vanskelig skal jeg hjelpe deg til
å finne løsninger på problemene dine. Det enkle er alltid det
beste, Tonje. Du har ikke tid til å vente på at ting skal skje. Venter
du, kan det hende at alt forsvinner fra deg. Du må aldri slutte
å ha det kult. Skjønner du? Uten rus, kriminalitet og sex har
du ingenting igjen. Du står der uten en dritt å finne på, om du
velger meg bort.
Jeg aksepterer deg for den du er. Det er ingen nykter person som
vil ha ei sånn kjerring som deg. Det må du forstå. Jeg bryr meg
ikke om at du er stygg og har lagt på deg. Jeg bryr meg heller
ikke om du står opp for sent, eller om du aldri legger deg til å
sove om natta. Jeg vil la deg gjøre nett som du ønsker. Drit i den
falske lille gullungen du har vært de siste månedene. Det er ikke
den du vil være. Jeg kom innom og hjalp deg noen ganger, men
de rundt oss prøvde å få oss til å bli uvenner, - det må vi få slutt
på, for godt.
Jeg skal hjelpe deg til å få det bra igjen. Jeg skal ta bekymringene
dine for deg, og drukne dem i lykkerus. Stol på meg! Bare bruk
de to ukene du har igjen på gården til å vise meg hjem til deg
igjen. Du trenger ikke bekymre deg for det som skjer i fremtiden.
Jeg skal ta vare på deg. Du må bare ikke la deg knekke på
familiehelgen eller AG-møtet ditt. Isoler deg i en sang i hodet og
flyt bort fra alt maset. Jeg tar sorgene dine for deg.
Husker du alt som skjedde for et år siden? Du mistet en god venn
til døden. Du spurte meg om hjelp. Du sa: ”Skal jeg ta livet mitt
eller ruse meg?” Jeg forsto at du helst ville dø, så jeg hjalp deg
på vei. Jeg viste deg rusen nok en gang, og sa at du kan dø en
annen dag. Du må ruse deg når du har muligheten til det. Det er
sånn du har det nå også, Tonje. Du har kun to valg. Enten ruse
deg, eller ta livet ditt. Rusen er mye mer spennende. Hør på meg,
Tonje. Du kan ikke vente lenger. Du må rømme snart. Tenk om
familien din klarer å få deg til å bli her på Fossum? Tenk hvor kjipt
du får det med deg selv! Jeg vet hva som er best for deg. Bli med
meg ut på eventyr, og dans med meg i rusen! Vi skal få det bra
nå snart. Vi skal hjem der vi hører til...
xoxo Diffe =)
38
Julia
Det er med tungt hjerte jeg skriver dette. Jeg burde gjort det for
lenge siden, men har utsatt det. Jeg skriver dette til deg nå for
å fortelle deg at vi ikke kan ha noen kontakt mer. Jeg vet det
muligens kommer som et sjokk, siden du er den som har vært
med meg i tykt og tynt. Du har alltid vært der for meg. Når jeg
har hatt det vanskelig og trengte deg som mest, da var du der.
Du har alltid stilt opp. Du gjorde meg lykkelig, fikk meg til å føle
meg slik jeg aldri hadde følt meg før. Vi slappa av sammen, kunne
kose oss i dagevis. Vi ble aldri lei av hverandres selskap.
Når jeg
var redd, da var du der også. Jeg trengte ikke bekymre meg
med deg i nærheten. Til og med når jeg var syk, var du der for
meg. Med et lite knips fikk du meg til å føle meg frisk igjen, og
jeg slapp all smerten. Jeg trengte ikke kjenne på smerten andre
påførte meg lenger heller, når jeg var med deg.
Men nå har jeg
kommet til det punktet i livet der jeg må klare meg selv. Jeg må
lære meg å leve livet på egenhånd, uten din hjelp. Jeg må lære
meg å takle smerten, de vonde følelsene, og jeg må lære meg å
slappe av og sove uten deg ved min side. Til syvende og sist er
jeg alene her i verden. Selv om du sier at du alltid vil være der for
meg, så må jeg komme meg gjennom resten av livet uten deg.
Jeg har kommet til en god plass nå, og har blitt kjent med
mange flotte mennesker. De har fortalt meg at de vil støtte og
hjelpe meg når jeg har det vanskelig. De vil hjelpe meg til å bli
et selvstendig menneske. Jeg får hjelp her, og lærer sakte men
sikkert til å stå på egne ben og å ta vare på meg selv. Disse
menneskene vil være her når jeg trenger det, og de tar imot
meg når jeg faller. I motsetning til deg så har disse menneskene
troen på meg, og de sier jeg kan klare å takle problemene mine
hvis jeg jobber hardt nok. Men for å klare dette kan jeg ikke ha
kontakt med deg lenger.
Du og jeg har hatt en tøff historie sammen. Nå har jeg begynt
på et nytt kapittel i livet mitt. Jeg må kutte kontakten med deg,
slik at jeg kan bearbeide fortiden vår. Først da kan jeg leve i nuet
og se fremover mot en ny tilværelse. Gjør jeg ikke det, kan det
hende at jeg kommer til deg igjen når ting blir for vanskelig. Jeg
kan ikke ha den muligheten, da dine løsninger ikke hjelper meg
til å bli et selvstendig menneske. Nå skal jeg endelig bli sjef over
mitt liv.
Kjære rus!
Marius
40
Se meg, hør meg!
Så var jeg overraskende nok siste mann inn på lekselesningen igjen. Motivasjon?
Det har jeg ikke bruk for. Klarer meg fint med å være trassig.
Jeg er på tvang og gjør hva faen jeg vil.
Oppe på Rud går det egentlig helt ok selv
om jeg sliter med diverse ting, men jeg
er glad i å si at alt bare er dritt og at ingenting fungerer. Komme meg på et annet sted er nok tingen! Få rømt litt mer
ifra meg selv er nok bra. For det har jeg
jo ikke klart de 9 gangene jeg har stukket av. Jeg klarer ikke å være på Rud,
men jeg klarer heller ikke finne en eneste
grunn til at jeg ikke skal være der. Selvmedlidenhet er blitt min nye avhengighet.
Jeg sto på jobben, 14 år gammel. Livet var
ganske greit. Hadde alt jeg trengte og så
å si alt jeg ville ha. Men det var en ting
til jeg var ute etter å få. Folka på jobben
hadde det jeg var på leit etter. En fortid
som var hard, et liv som kunne ligne det
jeg så på film. De var tøffe, brydde seg
ikke om noen og gjorde akkurat som de
ville. Sånn skulle jeg bli, uansett hva som
skulle til.
Jeg kom inn på bakrommet på jobben.
Alle sto rundt ”Henrik”, en kollega av
meg. Jeg tuslet rett inn og så han sto og
beit i stykker en plate med hasj. Det var
det de hadde. Rusen! Han delte ut til alle,
bortsett fra meg, men nå var min tid inne.
- Får jeg også en bit, spurte jeg om. Selvfølgelig fikk jeg det jeg ville ha, og det var
starten på mitt nye liv.
Jeg hadde prøvd ut hasj et par ganger
tidligere, men da var det bare sporadiske
tilfeller. Nå hadde jeg blitt kjent med folk
som rusa seg og hadde tilgang på rus hele
tiden, og som sist men ikke minst var blitt
et forbilde for meg. Jeg begynte med å
røyke når jeg hadde fri fra jobb og skole,
men det eskalerte fort til hver kveld, så til
hele tiden. Jeg husker jeg skjønte at jeg
hadde blitt hekta, men jeg syntes det bare
var digg at jeg måtte ha den rusen hver
eneste dag, og tenkte ikke noe mer over
det.
Etter en stund da jeg kun hadde ruset
meg på hasj, kom jeg i kontakt med nye
stoffer og nye folk. Folk som var mer nede
i dritten enn jeg egentlig ønsket meg. Jeg
husker jeg ikke brydde meg om hva jeg
tok, rusa meg fullt ut, uten en tanke på
at det kunne være farlig. Alt jeg kunne få
tak i bortsett fra heroin tok jeg gladelig
imot. Jeg hadde en god lønn på jobben,
men den strakk ikke til misbruket, så jeg
begynte å selge hasj ved siden av. Det var
ofte mye stress og noia for å bli tatt, men
jeg bare måtte gjøre det for å ”overleve”.
Det tok ikke lang tid før jeg mistet den
ene jobben fordi jeg var rusa hele tiden,
så jeg måtte begynne å selge tingene
mine også. Jeg kuttet kontakten med det
nyktre nettverket mitt og levde dag for
dag. Jeg rusa meg mye alene i en periode,
fikk det mye kjipt og syntes utrolig synd
på meg selv. Jeg prøvde å rømme mer og
mer inn i rusen. Skjøv flere og flere folk
som betydde noe for meg bort og gjorde
ting verre for meg selv, mens jeg trodde
det ble bedre. Men det var noe jeg likte
i det. Det at jeg hadde oppnådd det livet
folka på jobben hadde. Men det var også
kjipt å miste alt jeg en gang hadde hatt.
Jeg hadde det mye dårlig med meg selv,
fikk masse destruktive tanker og trodde
jeg fikk mer sympati og oppmerksomhet
jo mer på kjøret jeg var.
Etter sommerferien startet jeg på lærlingplassen min, som jeg utrolig nok hadde
klart å beholde. Den andre dagen jeg var
på jobb tuslet det to politibetjenter i sivil
inn og arresterte meg. Det hadde vært
razzia hjemme hos mamma, og de hadde
funnet 20 gram av hasjen min. Dette var
den andre gangen jeg ble tatt, så barnevernet hadde nå nok på meg til å sende
meg på institusjon. Jeg ble sendt til akutten og var der i ca 8 uker frem til jeg ble
flyttet til Fossum.
Saksbehandleren min kjørte meg til Fossum 11.oktober 2010. Nå skulle jeg bort
et år, til et sted hvor de drev med hjernevasking! Jeg hadde besøkt Rud ca 3 uker
før jeg flyttet og syntes det var helt sykt
at folk var der frivillig. Hvordan kunne de
leve et så kjedelig A4-liv i forhold til det
jeg hadde med rusen? Jeg var redd for å
få den innstillingen etter hvert jeg også,
så jeg lagde en plan i hodet mitt. Da jeg
åpnet bildøren og trådte inn på Rud, var
jeg fast bestemt på å ”fake” under hele
oppholdet. Både for å slippe et år til på
tvang og for å komme meg fort opp i fasene. Jeg observerte ungdommene og de
voksne. Hva som passet å si og hva som
ikke passet å si. Jeg kom fort inn i rutinene
på huset og delte regelmessig og ga nok
tilbake-meldinger i samlinger. Jeg ringte i
bjella for egen del og for andre. Noe for
min egen del, men mest for å få ”kred”
fra ungdommene og voksengruppa. Jeg
klatret fort opp i fase 1. Leste en liste på
hva som krevdes til fase 2, og fortsatte på
planen min. Etter litt under 4 måneder på
Fossum var jeg fase 2-er. Alt gikk så å si
hele tiden ”bra” når jeg var blant gruppa,
men jeg hadde mange tanker når jeg var
alene.
Jeg hadde et møte med barnevernet rundt
februar. Jeg la frem at jeg ville ut av Fossum to måneder før vedtaket mitt gikk ut.
Dum som jeg var, trodde jeg at siden det
hadde gått så bra hittil, skulle ikke det bli
noe problem, for jeg var jo ”såå” innstilt
på å holde meg nykter. Jeg hadde lagd
masse luftslott i hodet mitt, men de ble
fort sprengt da jeg fikk avslag på forslaget
mitt og fikk beskjed om at jeg skulle være
her ett år; uansett hva...
Ryggsekken min var så full, jeg satt inne
med så mange hemmeligheter, så jeg orket ikke å holde på maska lenger. Siden
jeg skulle være her ett år uansett, så kunne jeg like gjerne stikke av og ruse meg
og ha det gøy, så jeg begynte å planlegge rømning. Jeg ble tatt dagen etter jeg
stakk, men holdt meg fortsatt til planen
om å stikke av. Så jeg fortsatte å stikke og
ble taua inn igjen. Gang på gang...
Etter en stund ble jeg lei og sliten av å
rømme, så jeg bestemte meg for å ”fake”
på nytt. Jeg holdt meg på Rud i ca en måned, og i mellomtiden ble jeg sammen
med en annen ungdom på huset. Så tok
det ikke lang tid før vi bestemte oss for å
stikke av sammen. Vi ble tatt dagen etter,
men jeg orket ikke komme inn på huset
igjen, så da var det nok en rømning. Etter
å ha vært ute 15 dager, meldte vi oss. Jeg
satt på utlufting i 5 dager før jeg kom inn
på huset igjen. Jeg hadde verken planer
om å gjøre noe i behandlingen eller gjøre
slutt på parforholdet og sa det til gruppa.
Jeg fikk en sterk reaksjon fra gruppa på
Rud, i motsetning til alle de andre gangene jeg hadde kommet tilbake. Ingen
ville snakke med meg og ingen ville ha
meg der lenger. De hadde vel innsett at
jeg bare pissa dem oppetter ryggen, og
de var dritt lei det!
Etter at jeg begynte å skrive til Fossekallen, innså jeg mye om meg selv. At jeg har
klart å synes så jævlig synd på meg selv
hele tiden og grave meg ned i småting,
skjønner jeg ikke. Stakkars meg som har
en familie og venner som bryr seg og stiller opp for meg når som helst, en seng
å sove i, en jobb som står og venter og
venter og aldri gir meg opp, slik at jeg
skal få fullført utdanningen min. Livet ER
mye bedre nykter enn med rus, nå når jeg
begynner å se verdiene av det. Lista med
alle de tingene jeg kan oppnå og oppleve
hvis jeg bare er ærlig overfor meg selv og
ikke syns så synd på meg selv er lang. Og
faktisk litt mer fristende enn å sitte i en
muggen kjellerleilighet i ghettoen i Tønsberg, sammen med folk som klapper til
deg hvis du ikke gjør som de sier og som
så vidt husker sitt eget navn. Kanskje det
er på tide at jeg legger visse ting på hylla
og heller gjør det jeg er skapt for!
42
KJÆRE ”FOSSEKALLEN”!
SÅ GLAD FOR AT DU FREMDELES LIGGER I
POSTKASSEN MIN , SNART 3 ÅR ETTER AT CHRISTIN
KOM HJEM FRA BEHANDLING, OG SNART ETT ÅR
ETTER AT HUN DØDE (25 JUNI 2010) - OG SÅ TRIST
FORDI DU VEKKER MANGE SÅRE MINNER, TANKENE
PÅ DE SOM ER I FOSSUM- SYSTEMET I DAG OG
SLITER, BÅDE UNGDOMMENE OG FAMILIENE.
Dagen på jobb var en vanlig grei dag, bilturen hjem var Christin i tankene mine, som hun
pleier når jeg har stunder aleine. Inne på kjøkkenbenken lå ”du” og ventet. Måtte få
middagen unna før jeg satte meg ned og leste deg fra perm til perm. Gleder meg å lese
om en stiftelse i fornying og vekst, om alle de kjente menneskene jeg minnes så godt.
Smerter meg å lese historiene til ungdommene, gjenkjenner det så altfor godt. Oppturene,
nedturene og en utrolig vanskelig lang vei å gå, for å oppnå det man innerst inne vil, men
som alle dessverre ikke vil klare. Det er rett og slett for tøft, rusen har makt over kroppen
og kan altfor fort ”vinne” igjen.
Christin følte seg klar for” livet ”igjen da hun kom tilbake etter ca 18 mnd, men jeg hadde
en uro og så en usikker jente som ikke takla hjembyen og alle fristelsene der ute. Hun fant
seg ikke til rette i verken det ene eller andre miljøet. Prøvde etter beste evne å hjelpe, men
dette skulle hun finne ut av selv, jeg skulle ikke uroe meg. Og det var mange gode perioder,
gode minner, vi to skulle til Riga på jentetur, vi skulle ta igjen litt av alt vi hadde mistet, bare
kose oss. Det var det siste vi to gjorde i lag, planla den turen og bestilte. Uken etter raknet
alt, jeg mista jenten min 20 år gammel. Hvorfor akkurat da, spør jeg meg hele tiden, når
ting så bra ut. Jeg må nok leve videre uten noe godt svar på det.
Meningsløst, skal jeg føle nærhet til Christin må jeg besøke en grav, og det samme opplever
dessverre altfor mange med meg. Savnet og sorgen er vonde å leve med, men livet må gå
videre. Jeg er så heldig at jeg har 2 voksne gutter, dessuten to barnebarn og nr 3 på vei, en
liten jente som skal hete Emma Christin. En fin måte å hedre sin søster på, av en bror som
betydde mye for Christin.
Til dere ungdommer i behandling ønsker jeg alt godt på veien, og husk at mange er glad i
dere! Gi aldri opp når motgangen kommer, kun du selv kan ta kontroll over livet ditt. Dere
som er på Fossum har fått en ny sjanse; - ta vare på den, bruk menneskene som jobber der,
de er der for dere.
Varme tanker fra Ingrid.
Finn Arctander
Nye utfordringer
Det gjøres en kjempejobb av ungdommer
og voksne på Fossumkollektivet hver eneste
dag i alle våre avdelinger i Spydeberg, Frogn,
Stange og Hamar. Dette tilskriver jeg bl.a.
en stor grad av entusiasme, engasjement
og empati, sammen med god tverrfaglig
kompetanse og erfaring. En krevende og
vanskelig jobb som vi både er og skal være
stolte av!
Utfordringer
Som leserne av Fossekallen sikkert kjenner
til, har stiftelsen som en viktig aktør innen
rusfeltet ungdommer og unge voksne på
ulike lovverk: Lov om spesialisthelsetjenester,
Lov om barneverntjenester og Straffegjennomføringsloven (Fengselsloven). Det
innebærer at vi skal tilfredsstille ulike regler
fra våre oppdragsgivere, og slik har det
vært i mange år.
I tillegg til alle de faglige utfordringene
som ungdommer og voksne har i
hverdagen, må vi imidlertid forholde oss
til stadige endringer i rammebetingelser.
Jeg tenker da på myndighetenes krav
om geografisk nærhet, våken nattevakt,
LAR, parbehandling, bedre lege- og
psykologdekning osv. I forbindelse med de
store anskaffelsene av behandlingskapasitet
(anbudene), forventer myndighetene nå
mer dokumentasjon på hva som virker
og ikke virker, og praksisutøvelsen skal
forankres i anerkjente metoder og teori.
De nye kravene utfordrer oss på en rekke
områder, faglig og ideologisk. Hvor skal vi
sette grensen for hva vi er villig til å gjøre
av tilpasninger? Og hva er det nyttig å bli
utfordret på, slik at Fossumkollektivet kan bli
et enda bedre tilbud for våre ungdommer?
Dette krever både ydmykhet og nytenkning
av oss som jobber i stiftelsen.
Faglig utvikling
I et fellesmøte med styret, ledergruppa og
fagavdelingen høsten 2010 stilte vi oss dette
spørsmålet:
Bør våre grunnlagsdokumenter
oppdateres/revideres og samles i et
”verdidokument”, der begrepsbruken er
gjennomgående og i tråd med de ambisjoner
og den praksis vi har for vårt arbeid i dag?
Gjennomgang av behandlingsinnholdet og
den faglige forståelsen har vært tema i
ledergruppa og fagavdelingen en rekke
ganger senere. Det ligger i kortene at vi
ikke skal snu opp ned på det som har vært,
men se om det er samsvar mellom det vi sier
vi skal gjøre og det vi gjør i praksis, samt
oppgradere begrepsbruk og pedagogisk
utforming av dokumentene.
Etter et ”dypdykk” i eksisterende
grunnlagsdokumenter så vi imidlertid at
dette er en større jobb. En arbeidsgruppe
tok fatt i saken før sommeren, men vil
trenge høsten og vinteren for å komme frem
til noe som er tilstrekkelig gjennomarbeidet
for behandling hos øvrige ansatte og
i styret. Det skal etableres enda større
tydelighet i mål for arbeidet og i kravene til
den enkelte medarbeider. Vi systematiserer
kognitiv/sosialt læringsteoretisk basert
metode, samt beskriver og begrunner den
nåværende metodikken som vi benytter og
som vi ønsker å beholde. Beskrivelsen vil ta
utgangspunkt både i teoretisk plattform,
hvordan vi utøver praksis i det daglige og
hvordan vi sikrer opplæring, veiledning og
monitorering av utøvelsen.
Om ydmykhet: Vi skal tro på det vi gjør, men
ikke tro at vi sitter med hele sannheten
(Kari Lossius, psykologspesialist)
fri dine tanker