1. No category

FOSSEKALLEN
ÅRGANG 13 - NR. 1 - 2011
2
Stiftelsen Fossumkollektivet
Fossumkollektivet er et bo- og behandlingstilbud for
unge rusmiddelavhengige.
Stiftelsen tok inn de første ungdommene i 1983, og
Redasjonen:
Redaktør: Jørn Petter
markerte dermed 25 årsjubileum for kollektivdrift og
rusbehandling i 2008.
Fosumkollektivet tar i mot jenter og gutter i alderen 16
til 25 år fra hele landet. Målgruppa er ungdom med rusmiddelrelaterte problemer, og med samtidige rus- og
Grafisk form:
Tom i sammarbeid med
Merethe Elvira og Jørn Petter
Illustrasjoner:
Merethe Elvira
psykiske lidelser. Vi har ca 60 behandlingsplasser fordelt
på seks ulike avdelinger: Tre avdelinger i Østfold pluss
en egen skoleavdeling, to i Hedemark og en avdeling i
Akershus. Hjemlene for opphold i Fossumkollektivet finnes i Lov om barneverntjenesters § 4-24, 2.ledd, § 4-25
og § 4-26, og i Lov om spesialisthelsetjenester § 2-1a
Foto:
Tom
Korrektur:
Per Østerås
Trykk:
Østfold Trykkerier AS
med henvisning til Lov om sosialtjenester §§ 6-1 og 6-3.
Ungdom kan også gjennomføre soning etter Straffegjen-
Postadresse:
Stiftelsen Fossumkollektivet
Postboks 173
1804 Spydeberg
nomføringslovens § 12 om soning under behandling.
Kollektivbehandlingen er basert på medleverskap, der de
voksne ansatte og ungdommene bor og lever sammen.
Dette bofellesskapet gir ungdommene en stabil voksenkontakt, og skaper forutsigbarhet og trygghet som er et
Tlf: 69 83 31 00
e-post:
[email protected]
godt utgangspunkt for en nødvendig relasjonsbygging.
Fossumkollektivet har avtaler med de regionale helseforetakene, med NAV pasient- formidling og med Barne-,
Nettsted:
www.fossumkollektivet.no
ungdoms- og familiedirektoratet.
Redaksjonen
Redaksjonen ønsker å rette en stor takk til alle som bidrar til
Fossekallen. Uten deres viktige bidrag og engasjement hadde
ikke bladet vært det du sitter med i hånden i dag.
Til dere som ikke fikk bidratt denne gangen er neste mulighet
like rundt gjørne. Redaksjonen setter stor pris på alle tilbakemeldinger og innlegg.
Det er dere som gjør det mulig!
Tom
Bernhoff-Jacobsen
Merethe Elvira
Onstad
God vår!
Jørn Petter
Huseklepp Grønn-Nielsen
4
Lasse Knutsen
porterer en svært høy grad av opplevde
overgrep i form av både følelsesmessig,
fysisk og seksuell mishandling. Det handler
altså om en meget relasjonsskadd gruppe
ungdommer hvor trygghet og tillit i forhold
til primære voksne har vært hardt prøvd
gjennom mange år. Det blir derfor vesentlig
å stille spørsmål ved et krav som indikerer
en forventning om at dette er noe man kan
og må ferdigbehandle på 12 måneder? Ved
Fossumkollektivet er vi av den oppfatning
at vår målgruppe profiterer langt bedre
på en langvarig behandlingsprosess basert på levefellesskap, trygghet, struktur
og ansvar.
Hvor lenge er akkurat passe?
Innhold
S. 4-5 -Hvor lenge er akkurat passe?
S. 6-7 -Tre måneders trinnarbeid- rekker det?
S. 8-9 - Andre og tredje trinn
S. 12-13 -Jeg tenker på deg, Ragnhild
S. 14 -Historien om ”Diffe”
Vi befinner oss med andre ord i en situasjon
der vi slites mellom vårt ønske om å tilby våre
ungdommer, slik vi faglig vurderer det, best
mulig behandling og et kontinuerlig press
og stadige krav om kortere behandling.
Vi registrerer altså regelmessig signaler med
krav om kortere behandlingstid for våre
ungdommer. Dette medfører en berettiget
bekymring for å måtte gjennomføre inngrep
som kan bety en kvalitetsmessig forringelse
av vår behandlingsmodell som i løpet av
snart 30 år definitivt har vist sin gyldighet.
Fra oppstarten i 1983 har grunnfjellet i vår
behandlingsmodell vært tuftet på gruppen,
pedagogikk/læring, relasjoner og samhold.
Vi har gjennom årene, i tråd med kravene i
vår samtid, gjennomgått stadige endringer
med målsetning om å kunne tilby den mest
hensiktsmessige behandlingen. Samtidig
blir man nødt til å spørre seg: Hvilke faktorer
blir vektlagt når nye krav formuleres? Blir
økonomiske hensyn gitt forrang for faglig
forsvarlig behandling? Er dette i tråd med
de politiske føringene som er gitt? Stadig hører vi statsråder som understreker
viktigheten av et mangfoldig og tilpasset
behandlingstilbud innen både barnevern
og tverrfaglig spesialisert behandling av
ruslidelser – og aldri har mangfold og tilpasset behandling vært mer truet. Særlig
tydelig blir dette for ungdom med alvorlig
og sammensatt atferds- og rusmiddelproblematikk, der langtidsbehandling nettopp
er ett av hovedprinsippene.
Hvem er våre ungdommer hva strever de med?
Fossumkollektivet tar i mot ungdommer
fra hele landet med tung psykososial
problematikk. En stor andel forteller om
foreldre eller foresatte/søsken som misbruker alkohol eller stoff. Gruppen preges
av store atferdsproblemer i kombinasjon
med rusmiddelmisbruk og et stort flertall
har lære- og/eller atferdsvansker. En stor
del av ungdommene tilfredsstiller kriterier
til en rekke psykiske lidelser, deriblant alvorlige depresjon og angst. Gruppen rap-
12 TRINNSPROGRAMMET
Når jeg har blitt oppfordret av redaksjonen i Fossekallen om å skrive
litt rundt trinnene i 12 trinns programmet til NA og AA, så har jeg
med en stor porsjon frykt, akseptert å gjøre et forsøk. Min frykt grunner seg spesielt i to forhold:
1) Hvordan skal jeg kunne på en
Sammendrag:
Andre trinn handler, slik jeg ser det, om
å begynne å få et håp om at det er mulig
å leve et rusfritt liv på en god og tredje
trinn handler om å ta en beslutning/
bestemmelse om å gå til handling. En
handling som innebærer en aksept av at
min måte å takle rusproblemet på ikke
har fungert og at jeg derfor nå er klar til
å prøve en annen veg.
ganske begrenset plass, makte
å gi en god innføring i trinnene.
Særlig med tanke på at det ikke
finnes en måte å forstå trinnene
på. Forståelsen v trinnene endrer
seg i takt med at hver og en endrer oss i vår egen tilfriskning.
Med andre ord min forståelse
av de enkelte trinn behøver nødvendigvis ikke være den samme
forståelsen som jeg hadde i går.
Men i dette ligger det også en
storfrihet. Uansett så kan jeg
bare forsøke å formidle min forståelse av trinnprosessen. Jeg
kan ikke snakke på vegne av andre som også anvender de tolv
trinn, og slett ikke på vegne av
de ulike tolvtrinns fellesskapene.
I forrige nummer av Fossekallen tok jeg
for meg min forståelse av Det første
trinn. Og slik jeg ser det handler første
trinn om;
1. å erkjenne at jeg faktisk er
maktesløs overfor problemet enten nå dette er egen (rus)avhengighet eller andres (rus) avhengighet. Er jeg ikke maktesløs,
innbærer det at jeg kan fikse
problemet selv. Dermed trenger
jeg verken behandling eller fellesskapet i selvhjelpsgruppene.
lyden i trinnene. Hvordan skal
jeg kunne makte å forklare det
faktum at til tross for at det i
trinnene snakkes om Gud, vel
å merke slik jeg selv oppfatter
Gud, og en høyere makt, så er
tolvtrinnsprogrammet ikke et religiøst program?
2. For oss rusavhengiges vedkommende består førstetrinnet
av to deler; nemlig selve forståelsen av hvorfor jeg er maktesløs overfor rus og at jeg som en
konsekvens av denne maktesløsheten ikke lenger mestrer mitt
eget liv.
Trinn 2. Vi kom til å tro at en Makt
større enn oss selv kunne gi oss forstanden tilbake.
S. 16-17 -Dilemma - Frihet
Trinn 3. Vi tok en beslutning om å
overlate vår vilje og våre liv i Guds omsorg, slik vi oppfattet Ham.
S. 28-29 -Siste frist
Politisk og økonomisk vilje i framtiden
Dette betyr selvfølgelig ikke at vi krever frie tøyler til å gjøre akkurat
som vi finner det for godt, men at vi ser det som høyst nødvendig
med et fleksibelt behandlingsopplegg der vi har mulighet til å
bruke tiden det tar for å lykkes. Et krav om kvalitet og effekt kan
derfor ikke koke ned til et krav om kortest mulig behandlingstid,
fordi kvalitet og effekt av behandling må og skal bedømmes av
langt mer enn tiden man bruker. Ut i fra behandlingsresultater
forsvarer kollektivmodellen sin plass som en viktig komponent
i et større nettverk av tiltak for de mest utsatte ungdommene.
Helseforetakene utfordres med dette til å kjenne sin besøkelsestid
og sørge for at denne behandlingsmodellen fortsatt får gode
vekstvilkår. Det er ingenting som tyder på at det vil bli færre
utagerende og emosjonelt skadde ungdommer i Norge, det vil
derfor være et nederlag for vår velferdspolitikk om vi ikke skulle
ha råd til å videreføre dette tiltaket. Lønnsomheten ved fortsatt
drift av Fossumkollektivet vil på sikt være stor, både menneskelig
og økonomisk.
I dette nummeret av Fossekallen skal jeg
forsøke å si litt om min forståelse av andre og tredje trinn.
VI KOM TIL Å TRO AT EN MAKT STØRRE ENN OSS SELV
KUNNE GI OSS FORSTANDEN TILBAKE.
VI TOK EN BESLUTNING OM Å OVERLATE VÅR VILJE OG
VÅRE LIV I GUDS OMSORG, SLIK VI OPPFATTET HAM.
Jeg og mange med meg hadde prøvd å takle rusen på utallige
måter. Vi å bare ruse oss på bestemte dager, til bestemte klokkeslett, bytte fra ett rusmiddel til et annet, la være å ruse oss
og utallige andre tenkelige og utenkelige varianter. Det eneste
som var felles for alle mine ulike måter var at jeg skulle gjøre
det på min måte. ” I did it My Way”, blir kalt for den rusavhengiges nasjonalsang.
Nok en gang ble det ordene som stod i veien for meg. Nok en
gang ble det også de ansatte på behandlingsstedet, og siden
også min sponsor, som hjalp meg. (En sponsor i 12 trinnsgruppene er en person som du har fått tillit til og som har vært med
en stund, og som du spør om han (for menn) eller hun (for
kvinner) vil være med å rettlede deg i trinnarbeidet).
Resultatet av alle mine forsøk på å kontrollere rusen eller å
slutte og ruse meg, forsøk som mange ganger var ment ærlig
og oppriktig, ble mer rus, mer skam mer skyld, mer håpløshet
og fortvilelse. Etter hvert begynte jeg å tro at jeg var sinnsyk eller i det minste et dårlig menneske uten ryggrad og viljestyrke.
Henry Ford, grunnleggeren av Ford fabrikken har sagt at; ”Om
du tror du kan, eller tror du ikke kan – i begge tilfeller har du
rett”. Og jeg begynte å tro at jeg ikke kunne og jeg hadde rett.
Når jeg til slutt erkjente at jeg var maktesløs overfor min avhengighet, søkte meg i behandling og begynte å bruke selvhjelpsgruppene på en ærlig og oppriktig måte, da skjedde det noe.
Jeg begynte å få en tro på at det var mulig også for meg å
kunne holde meg rusfri og få et godt liv. Når jeg sluttet å
bebreide andre for at jeg ruset meg, eller som Johnny Cash sier
i sangen; ”I came to believe”; ”I couldn’t manage the Problems
I laid on myself, and it just made it worse when I laid them on
somebody else…”
Nei det er ikke papir stein saks, det er Heidi
som takker Jørn for 20 år i Fossumkollektivets tjeneste.
At Kari kan lese dikt og lede familiearbeidet, det visste vi. Men at hun kunne trikse
med ball- ja, det visste vel de færreste.
Men her er beviset, med et godt støttegrep kunne hun ha stått der til hun sovna,
om ikke hun- vi. Den dama kan triksene,
men det visste vi alle.
Andre trinnet sier at vi kom til å tro at … Dette forteller oss
at det handler om en prosess. Det var en lang veg for meg å
komme fra skam, fortvilelse og håpløshet til det stadiet der jeg
begynte å få en tro om at en kraft som var sterkere enn meg,
kunne hjelpe meg til å få min forstand tilbake. Denne kraften bestod for min del, først og fremst de som jobbet på det
stedet der jeg var til behandling. Siden ble denne kraften til den
kraften som ligger fellesskapet i selvhjelpsgruppene. Det var
også godt for meg, som har vokst opp i et Vestlandsamfunn, å
bli trygg på at det ikke ble krevd eller forventet at jeg skulle tro
på noe som helst og at tolv trinns fellesskapene ikke er religiøse
felleskap. Du kan være med i fellesskapet enten du tror på Gud,
Allah, Buddha eller om du ikke tror på noe høyere vesen i det
hele tatt.
Det ble etter hvert vanskelig for meg å ikke tro på at denne
kraften som fellesskapet representerte virkelig virket. Jeg så jo
faktisk mennesker rundt meg som hadde vært nykter og edru
i mange år og som hadde fått et godt liv og selvrespekten
tilbake.
Litt vanskelig ble det for meg når jeg kom til tredje trinn:
Nygifte
Michilin kokken Hildegunn for tiden på
Fossumkollektivet, har ofret seg for Gården de siste 15 årene fikk derfor sitt velfortjente litografi
Den høygravide Sissel mottar 10 års bildet.
Hun fødte ei lita jente, Else 20 januar, vi
gratulerer.
Harald er mektig stolt over å ha holdt ut i
Fossumkollektivet i 15 år. Til daglig avdelingsleder på Gården.
30år
”Idun min Idun säj får jag dig at lova, 10
nya år i Stiftelsen” sang Finn- og da var
det gjort.
Joachim Martinsen
At orden og humor kan kobineres, det
er Lilli-May et bevis på, i 10 år har hun
vært i Fossumkollektivet. Her får hun sitt
ku-nstbilde
40år
Sissel Pålhaugen
Reidar Kjetil Bjørge
Hege Unnerud Bergersen
Heidi Hansen
Nei det er ikke scener fra neste års oppsettning av ”Heksene” på National. Det er
bare våre kjære kollegaer på Gården De
tre mus(kitærene) som de kalles.
Med en real bamseklem takker Finn, Rune
for 15 år i Stiftelsen.
Gry avdelingsleder på Solvold er kjempestolt av kubildet som hun fikk etter 10
år.
Heidi syntes det passa bedre med en svingom enn et kubilde etter 10 år. Som vi alle
vet er hun meget glad i sine grisunger.
Men heretter blir det ”mø-mø” isteden
for ”nøff-nøff”.
50år
Klas har hele livet ønsket at en kvinne skal
holde ham i øra, (øre-fetish, red).
Nå har det skjedd, Klas har blitt gift med
sin Phaninee. Hele Fossumkollektivet
gratulerer og ønsker dere et rikt og godt
samliv.
Birgit Thorkildsen
Nye Navn
60år
Ny faglig leder
Ulf Bragvin (57) begynner som faglig leder
hos oss i slutten av mars. Vi ønsker han
velkommen.
Vi ble mektig imponerte over Marius Grønneberg (CC Cowboys) minikonsert på Rud.
Marius ble ikke mindre imponert over Fossumkollektivets ungdommers spesielle form
for ovasjon, særlig ”etterklappet”. Vi takker
deg Marius!
Alle fikk litografier med ku-motiv, her
mottar Inge sitt velfortjente etter 10 år i
Stiftelsen. Som bondesønn var han mest
opptatt av jura på kua, noe som synes på
dette bildet.
Kari tydelig fornøyd med sitt kumotiv, som
hun fikk for 20 år i Fossumkollektivet. Hold
deg på beina Kari i 20 år til så du ikke
går i ku-siv.
Ku-lturorienterte Merethe smiler glad etter å ha mottatt sitt litografi etter 10 år
i Stiftelsen.
Lilli-May Bakken
Ulf er sosionom med div. relevant tilleggsutdanning, bl.a. en mastergrad i sosialt
arbeid. Han har erfaring som helse- og
sosialsjef, som førstekonsulent hos Fylkesmannen i Nordland og ledererfaring fra
Bufetat og Stiftelsen UngdomsTiltaket.
Det er den draumen me ber på
at noko vidunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn på
en våg me ikkje har visst um
Olav H. Hauge
S. 32-33 -Latter
tivet er i fokus gjennom hele behandlingen. Rehabiliteringen er
basert på et arbeids- og bofellesskap der voksne og ungdommer
lever tett sammen. Ansatte blir omtalt som voksne.
Kollektivet skal være et trygt sted fritt for rusmidler med daglig
struktur, der ting blir gjort på forståelige måter av forståelige
grunner. Fellesskapet som metode og det pedagogiske arbeidet
handler om å skape miljøer som gir ungdommene muligheter til
å utvikle seg som menneske i samspill med andre der relasjonsevne, sosial læring og selvhjelp står sentralt. Følgelig blir terapi
mer enn det som skjer i terapirommet.
Det å bli rusfri innebærer å lære seg å tåle livet og mestre det
på bedre måter. Det handler om å regulere følelser, få en bedre
selvforståelse og nye tilknytningsmønstre. Behandlingen har fokus på misbruk og avhengighet. Misbruket kan stoppes gjennom
erkjennelsen av å ha et rusmiddelproblem, akseptere seg selv
som rusmiddelavhengig og be om hjelp. Både voksne - og ungdommene selv - er rollemodeller gjennom støttende fellesskap,
gruppeterapi, skolegang, arbeid, råd og veiledning. Å bygge
selvtillit og å skape et godt selvbilde er bærende elementer i
behandlingen. Med denne behandlings- og boformen gir kollektivet ungdommene stabil voksenkontakt over tid som skaper
forutsigbarhet og trygghet, samt en opplevelse av tilhørighet og
gruppefølelse. Dette er et godt utgangspunkt for relasjonsbygging og tilknytning.
For utfyllende kunnskap om behandlingen ved Stiftelsen Fossumkollektivet se www.fossumkollektivet.no. I tillegg anbefales
å lese boken ”Mot til forandring. Forpliktende relasjoner og rusbehandling” (ibid) i sin helhet.
Målet med familiearbeidet
S. 34-35 -”Fuck Fossum”
Stiftelsen Fossumkollektivet ble startet i 1983 og har vært en aktiv del av norsk
rusbehandling og ruspolitikk i 27 år. Denne artikkelen er en revidert versjon av
to kapitler om familiearbeidet på Fossumkollektivet i boken ”MOT TIL FORANDRING. Forpliktende relasjoner og rusbehandling” (2010). Boken ble utgitt i forbindelse med Stiftelsens markering av 25 års virke.
S. 36 -Den første dagen i resten av mitt liv
Pårørende ble helt i fra starten av inkludert i et familiesamarbeid
da de ble invitert til å være en del av ungdommens behandling.
Etter hvert begynte vi å se at pårørende også hadde behov for
hjelp, og fra 1989 begynte vi å implementere dette perspektivet ved å utvikle og systematisere fokuset på familien. Familiearbeidet har vokst seg frem til den form det har i dag parallelt
med den faglige utviklingen av ungdommenes behandling. Disse
prosessene er i kontinuerlig gjensidig påvirkning av hverandre.
Derfor er det viktig å se Fossumkollektivets familiearbeid som en
del av ungdommens tilfriskning fra rusmiddelavhengighet. Vår
erfaring er at pårørendes deltakelse i familiearbeidet bedrer muligheten for ungdommens rehabilitering. På bakgrunn av dette
vil jeg kort si noe om Fossumkollektivets tilbud til ungdommene
før jeg forteller om teori og praksis i familiearbeidet.
Stiftelsen Fossumkollektivet tar i mot jenter og gutter i alderen
16 til 25 år fra hele landet. Vi har ca. 60 plasser fordelt på seks
ulike avdelinger i Østfold, Akershus og Hedemark. Målgruppen er
ungdom med ruslidelse der plasseringsgrunnlaget er rusmiddelavhengighet og rusmiddelavhengighet og samtidig psykisk lidelse. Plasseringene er hjemlet i lov om barneverntjenester §§ 4-24,
2.ledd og 4-26, lov om spesialisthelsetjenester § 2-1 a, jfr. lov om
sosiale tjenester § 6-3, samt Straffegjennomføringsloven § 12.
Kollektivbehandlingen består av seks faser der familieperspek-
Tonje
Den første dagen i resten
av mitt liv
Spenningen stiger dagene før bålsamling. Det handler om å ta et oppgjør
med fortiden.
Noen dager før var det en samling
hvor vi snakket om hva vi ønsket å
brenne og hvorfor. Enkelte mente
det at det var unødvendig å brenne
noe man like godt kunne gitt bort
eller kastet i bosset. Noen så ingen
grunn til å brenne noe i det hele tatt.
Det er mange følelser knyttet opp
til bålsamlingen. Personlig ble jeg
bevisst på hva enkelte ting jeg eide
gjorde med meg. Som at jeg fikk en
dårlig følelse når jeg bar klær jeg
hadde ruset meg i, eller stjålet. Tankene rundt hendelser som skjedde
før jeg kom til Fossum- kollektivet
dukket stadig opp dagene før bålet.
Vi møter stadig på utfordringer. Denne handlet om å akseptere at forandring må til for å komme oss videre. Det
er et klart budskap å brenne noe. Man
vil videre. Man er klar for å legge noe
bak seg og ta et skritt videre i livet.
Da vi satt samlet rundt bålet fikk
jeg virkeligheten slengt i ansiktet.
Jeg skulle brenne den gamle meg
på et bål. Jeg hadde fått nok, nok
av et liv i helvete. Da folk begynte å
brenne ting og fortalte hvorfor de
gjorde det, satte det mange følelser
i sving. Tårene presset på, og jeg gruet meg voldsomt til det var min tur.
Så var øyeblikket kommet. Jeg hadde
vondt i magen. Jeg tok opp ett og ett
plagg fra posen min, men klarte ikke
å fortelle hva jeg følte, bare hvorfor
jeg ikke ville ha tinga lenger. Og jeg
ble kjapt ferdig med alle klær og sko.
Da jeg satte meg ned spurte en voksen meg om jeg ikke hadde noe mer
jeg ville brenne. Jeg hadde helt glemt
at jeg hadde en blomst i lomma på
dressen. En orkidé. Jeg sukket og tok
den opp fra lomma. Jeg holdt den i
hendene, og tårene strømmet. Den
minnet meg på en venn som valgte å
forlate jorden rett før jeg kom meg
inn på avrusing. Han var en nær og
kjær venn. Det hadde ennå ikke gått
helt opp for meg at han ikke lenger
var her.
Jeg hadde ikke tenkt noe særlig over
hvorfor jeg ville kaste blomsten på
bålet. Før jeg gjorde det, prøvde jeg
å fortelle litt om vennen min som tok
livet av seg. Han ruset seg han også.
Det var vanskelig å si noe, men mellom hiksting og pusting klarte jeg å
få frem enkelte ord. Til slutt ble det
for mye følelser for meg, jeg var veldig usikker og kjempelei meg. Men
jeg tenkte kanskje jeg ville komme
meg videre dersom jeg bare ble ferdig med det, så blomsten endte
opp i flammene. Det var forferdelig
vondt å se den brenne opp. Men i ettertid kan jeg se på en orkidé uten
å bli like lei meg som jeg ble før.
Etter en uke gikk det opp for meg at
han er borte. Det var en lettelse for
å være ærlig. Han var en fantastisk
person, en jeg sent vil glemme. Men
nå er det på tide at jeg kommer meg
videre. Ingen har sagt at behandling er lett, men det handler om liv
og død for meg. Så jeg er villig til å
stå løpet ut i håp og tro på en bedre
fremtid. Hver morgen når jeg står
opp tenker jeg at dette er den første dagen i resten av mitt liv. Jeg kan
gjøre en forandring. Og det skal jeg.
Svein R. Furnes
Kåre Magne Lamø
Egil Otto Heiås
22
FAMILIEARBEIDET PÅ
FOSSUMKOLLEKTIVET
DET ER DEN DRAUMEN
S. 39 -Et svært aktivt år
Vi gratulerer med
runde år:
Endelig fikk Svein sin Perly, etter å ha fridd
kontinuelig i 20 år. I følge Perly ga hun
etter da hun forstod at knærne til Svein
ville ryke om hun ikke svarte ja. Hele Fossumkollektivet gratulerer og ønsker dere
et rikt og godt samliv.
S. 31 -Min forvandling
S. 38 -Når skal de på bakerste benk bli hørt?
Dette var slett ikke enkelt for meg å ha denne tilliten og jeg
fikk ta bestemmelsen om igjen og om igjen og gradvis begynte
jeg å få en mer varig tro og tillit. Og resultatet ble en nykterhet
som dugde for meg.
Jørgen Lægreid
S. 30 -Latviatur
S. 37 -Et oppgjør med fortiden
De sa til meg; ”Gjør det enkelt Svein. Det handler om å ta en
bestemmelse om å prøve en ny måte og en ny løsning. Det
handler også om å begynne å stole på at dette er mennesker
som vil deg vel. Din måte har jo ikke fungert, så hva har du
å tape?”. Og det var rett og slett enkelt jeg måtte gjøre det.
En person i gruppa spurte meg om jeg trodde at jeg var det
sterkeste kraften i universet og selvsagt trodde jeg ikke det.
Konklusjonen måtte da bli at det fantes noe som var sterkere
enn meg selv og for meg ble dette kraften i gruppene og fellesskapet.
Og her er de nominerte siden
forrige Fossekall-utgivelse
S. 19 -Fellesskap og ensomhet
S. 22-27 -Familiearbeide på Fossumkollektivet
Det gjenstår fremdeles mye før vi kan påstå
at vi vet nøyaktig hvordan rusmiddelbehandling i kollektiv fungerer. En av vanskene
med forskning på vårt område er at det
alltid, selv om vi har en grunnleggende behandlingsmetode/filosofi, vil gjennomføres
individuelle tilpasninger. Dette mener vi er
en helt nødvendig egenskap med behandlingen, samtidig som det på mange måter
vanskeliggjør effektstudier av ruskollektivenes virksomhet. Studier som er gjennomført kan likevel vise til tydelige resultater. I
følge professor Edle Ravndal er det ingen
rusmiddelbehandling det er forsket mer på
i Norge enn ruskollektivene – de har alltid
måtte bevise sin rett til eksistens, og disse
studiene viser at kollektivmodellen virker
(Rus og samfunn sin paneldebatt på Litteraturhuset i Oslo 29. september, 2010). På
bakgrunn av DATOS-undersøkelsen (1997)
anbefaler det amerikanske folkehelseinstituttet på rusmisbruk (NIDA) blant annet
individuell tilpasning av behandling i kollektivene. Denne anbefalingen omfatter
også at varighet i behandling tilpasses den
enkeltes behov. Tidsaspektet understrekes
som spesielt viktig i lys av kompleksiteten
av vansker våre ungdommer står ovenfor.
Lengre varighet ses i sammenheng med
bedre utfall av behandling for målgruppen.
Dette skyldes blant annet at vi arbeider
inn mot flere aspekter ved ungdommens
problematikk, hvor vi beveger oss langt ut
over behandling av selve rusmiddelavhen-
20
Fossumkollektivet hedrer jubilantene med ku-nst
S. 18 -Min tid
S. 20-21 -Gule sider
Tradisjonelt har behandlingsopphold i ruskollektivene vart fra
18 til 24 måneder, noen ganger enda lengre. De siste årene har
imidlertid begrensede bevilgninger medført at Fossumkollektivet
stadig oftere blir møtt med krav om å redusere behandlingstiden
kraftig, til 12 måneder eller mindre. For unge mennesker med
svært alvorlig og sammensatt problematikk blir dette hurtig et krav
som er tilnærmet umulig å etterkomme dersom man samtidig skal
yte best mulig hjelp til ungdommene som trenger det. Forskning
viser som nevnt ovenfor at behandling av lengre varighet gir et
signifikant bedre resultat, for ungdom med høy totalbelastning.
Med høy totalbelastning menes de som er avhengige av flere
forskjellige rusmidler, lider av psykiske vansker, har kriminelle
forhold og vanskelige familieforhold. Dette gjelder altså i aller
høyeste grad for våre ungdommer. Generelt er det stor forskjell
i individuell progresjon i behandling for rusmiddelavhengighet
ved Fossumkollektivet og andre kollektiver, men det er i studier
påvist en tydelig sammenheng mellom behandlingstid og positivt
utfall i behandling, og videre at de som fullfører behandlingen har
best resultat. Det siste er kanskje ikke spesielt overraskende, men
det betyr i klartekst, at for å lykkes med behandling av rusmiddelavhengighet, så er man nødt til å bruke den tiden det faktisk
tar å komme i mål.
8
ANDRE OG TREDJE TRINN I
2) Min andre frykt grunner i ord-
S. 15 -The Sangkheum, Center for Children
Hva er typisk lengde på kollektivbehandling?
Forskning på Kollektivene
Behandling av rusmiddelavhengighet i Fossumkollektivet skjer over
lang tid. Helseforetakene krever kvalitet og effektivitet. For oss som
møter disse kravene kan det ofte virke som om kortere behandlingstid anses å være det samme som effektiv behandling.
Svein Furnes
S. 10-11 -Det er sommer det er varmt...
gigheten. For de med ruslidelse med mindre sammensatt/kompleks
problematikk, finnes det i dag indikasjoner på at en mer kortvarig
behandling kan være like, eller mer kostnadseffektiv, men det er
likevel lite som tyder på at vår målgruppe vil få samme kvalitet på
behandlingen dersom vi stadig skal kutte ned på tiden vi bruker.
Til dette er den sammensatte problematikken for kompleks.
36
Målet med familiearbeidet er derfor å starte en endringsprosess
også hos familie og pårørende. Utgangspunktet er at hele familien tar del i prosessen. Foreldre leter ofte etter årsaken til at
deres ungdom ble rusmiddelmisbruker. Mange kjenner på skyld
og skamfølelse når barnet deres tvangsplasseres på kollektivet.
Søsken er ofte involvert i ungdommens misbruk gjennom hemmeligholdelse, maktspill og kanskje eget misbruk. Vi ser verdien
av at hver enkelt kan gjøre forandringer for sin egen del, og
gjennom denne styrke seg selv og resten av familiesystemet.
Gjennom kunnskap, ny forståelse og erkjennelse kan alle som
er berørt av rusmiddelmisbruket gjøre endringer for seg selv og
sitt liv.
Fossumkollektivet har som utgangspunkt at rusmiddelmisbruk
kan ramme alle familier, uavhengig av sosial status og funksjonsnivå. Alle som utvikler en avhengighet til rusmidler vil påføre sine
nærmeste store belastninger, og hele familien blir skadelidende.
det, og for å informere og invitere dem med på familiearbeidet.
De aller fleste blir svært overrasket over at noen overhodet er
interessert i dem som foreldre/pårørende. Noen forteller om
opplevelser av å være oversett, om ikke å være meningsberettiget, om isolasjon og følelse av skyld og skam. Henvendelsen
blir mottatt ulikt, med skepsis, mistillit, avvisning, forundring og
noen ganger glede og takknemlighet. Det kan derfor bli flere
telefonsamtaler før vedkommende våger å bli med i familiearbeidet. Denne innledende kontakten er uvurderlig, og skal
bidra til å gi pårørende et gryende håp, tro og trygghet på at
det vil være meningsfullt for dem å delta. Og at de vil bli møtt
på en åpen og respektfull måte av kompetente medmennesker
og fagfolk.
Vissheten om at pårørende over lang tid har levd under stort
press, og svært ofte er nedkjørte gjør at informasjon tilstrebes
å gis og gjentas på mange ulike nivåer. Som nevnt over telefon,
dessuten i brevs form og ved personlig kontakt på alle arrangementer i familiearbeidet gjennom året.
Søsken
På Fossumkollektivet er vi opptatt av at søsken er viktige å ha
med i familiearbeidet. Søsken er en sammensatt gruppe når det
gjelder alder og hvordan de opplever å være bror eller søster til
en som ruser seg. De som er under 15 år får tilbud om å være
med på sosiale samlinger på Fossumkollektivet, samt komme på
dagsbesøk og overnattingsbesøk for å se hvor bror eller søster
bor. Dette tilpasses og avklares direkte med den enkelte avdeling
der ungdommen bor. Fra søsken er 15 år kan de være med på
familiehelger og familieuke.
Erfaring viser at deres opplevelser, historier og behov er forskjellig fra foreldrenes. Noen søsken kan på tross av og på grunn
av store påkjenninger i familien finne styrke, selvstendighet og
ansvarlighet til å komme videre i sitt liv. Imidlertid har deres oppvekstvilkår og livssituasjon svært ofte blitt påvirket av å ha en
søster eller bror som har ruset seg. Eksempelvis kan de helt eller
delvis oppleve tap av foreldrenes støtte og oppmerksomhet fordi
alt engasjement rettes mot den som ruser seg. Et engasjement
som ofte gjør at søsken også blir medhjelpere i kampen for den
som ruser seg. Mange har gått inn i rollen som megler mellom
foreldre og søsken, hatt hemmeligheter sammen med den som
ruser seg, eller gått inn i rollen som den som tilsynelatende alltid klarer seg bra. En konsekvens av dette kan gjøre at søsken
bagatelliserer og nedvurderer betydningen av egne problemer
for å skåne familien for ytterligere belastninger. Flere søsken vil i
en periode oppleve avmakt, skyld og skam, sorg og sinne, samt
følelsen av å bli tilsidesatt og føle seg utilstrekkelig. Konsekvensene av dette kan eksempelvis være søvnproblemer, konsentrasjonssvikt, manglende mestring, skoleskulk og økt risiko for å
utvikle eget rusmiddelmisbruk.
Familiearbeidet slik det fungerer i dagNår ungdommen har fått plass på kollektivet tar leder for
familieteamet personlig kontakt over telefon med foreldrene
eller andre nære pårørende. Både for å høre hvordan de har
Maren
Et oppgjør med
fortiden
Da jeg kom til Fossumkollektivet, fikk jeg høre at ting og klær kunne
brennes. Dette for å ta oppgjør med fortiden, eller ting som minner meg om den. Her bruker man bålsamling til dette. Det første jeg
tenkte, var at ikke faen om jeg skulle brenne noen av tingene mine på
det bålet. Jeg elsker å spare på alt, selv om det ikke får meg til å føle
meg bra. Jeg hadde noen brev fra en fyr jeg møtte da jeg var på rømmen fra en annen institusjon. Brevene inneholdt noe som fikk meg til
å føle meg bra og en del om rus.
Jeg fikk tilbakemeldinger av gruppen om at de ikke syntes noe om
den bakdøren som jeg har rømt gjennom før, så jeg bestemte meg for
å brenne brevene. Jeg ville ikke lese dem uansett, for jeg fikk rus-sug
av det, - så det ble ikke så vanskelig.
Jeg hadde også en genser som jeg har hatt på meg oftere enn noen
andre klær siden jeg ble akuttplassert 29. mars. Jeg ventet ganske
lenge med å fortelle om tankene mine rundt den. Genseren har gått
gjennom rømming, abstinenser, hard rusing og ikke minst så fikk jeg
den av typen min, han som jeg hadde min verste rusperiode med. Jeg
brukte genseren som en sutteklut på alt vondt. Jeg gråt flere ganger
ved tanken på å kvitte meg med genseren, for jeg følte det var som å
brenne eksen og rusen på bålet på en måte.
Etter hvert snakket jeg en del om ulike episoder og kom fram til at
jeg ikke ville tilbake til han og til det vi gjorde sammen. Det å beholde
genseren ville være en stor byrde i behandlingen min, ettersom den
genseren minnet meg om gode og vonde tider med rus. Det nærmet
seg bålsamlingen, og jeg lovet å pakke vekk genseren i en pose så det
skulle bli lettere å brenne den. Jeg gjorde det, men ikke med en god
følelse. Jeg fortsatte å mase om at posen ikke måtte bli rotet vekk.
Da dagen kom tok jeg med meg brevene og genseren. Jeg tok den
opp av posen og holdt den inntil meg. Da vi satt rundt bålet og jeg så
at folk hev ting på bålet, skjønte jeg at snart måtte jeg også. Jeg ville,
men samtidig ikke, for jeg var redd at jeg ikke skulle klare å slutte å
tenke på eksen etter at det var gjort. Jeg brøt sammen og gråt inn i
genseren helt til turen kom til meg. Jeg klarte så vidt å hive den på,
jeg veivet den fram og tilbake og klarte ikke slippe taket. Til slutt bare
hev jeg den på i håp om at det kom til å hjelpe. Jeg følte meg ikke
bra etterpå.
Dagen derpå føltes alt så mye bedre, - det føltes som om noe hadde
lettet fra skuldrene mine. I ettertid har jeg nesten helt sluttet å tenke
på eksen og tiden med han. Brevene var enkle å hive på, og det føltes
bare som en bagatell. Allikevel lukket jeg en stor bakdør for å bli - og
ikke stikke av. Så jeg har fått en veldig positiv opplevelse av bålsamling. Det hjalp for meg.
4
Lasse Knutsen
Hvor lenge er akkurat passe?
Behandling av rusmiddelavhengighet i Fossumkollektivet skjer over
lang tid. Helseforetakene krever kvalitet og effektivitet. For oss som
møter disse kravene kan det ofte virke som om kortere behandlingstid anses å være det samme som effektiv behandling.
Vi befinner oss med andre ord i en situasjon
der vi slites mellom vårt ønske om å tilby våre
ungdommer, slik vi faglig vurderer det, best
mulig behandling og et kontinuerlig press
og stadige krav om kortere behandling.
Vi registrerer altså regelmessig signaler med
krav om kortere behandlingstid for våre
ungdommer. Dette medfører en berettiget
bekymring for å måtte gjennomføre inngrep
som kan bety en kvalitetsmessig forringelse
av vår behandlingsmodell som i løpet av
snart 30 år definitivt har vist sin gyldighet.
Fra oppstarten i 1983 har grunnfjellet i vår
behandlingsmodell vært tuftet på gruppen,
pedagogikk/læring, relasjoner og samhold.
Vi har gjennom årene, i tråd med kravene i
vår samtid, gjennomgått stadige endringer
med målsetning om å kunne tilby den mest
hensiktsmessige behandlingen. Samtidig
blir man nødt til å spørre seg: Hvilke faktorer
blir vektlagt når nye krav formuleres? Blir
økonomiske hensyn gitt forrang for faglig
forsvarlig behandling? Er dette i tråd med
de politiske føringene som er gitt? Stadig hører vi statsråder som understreker
viktigheten av et mangfoldig og tilpasset
behandlingstilbud innen både barnevern
og tverrfaglig spesialisert behandling av
ruslidelser – og aldri har mangfold og tilpasset behandling vært mer truet. Særlig
tydelig blir dette for ungdom med alvorlig
og sammensatt atferds- og rusmiddelproblematikk, der langtidsbehandling nettopp
er ett av hovedprinsippene.
Hvem er våre ungdommer hva strever de med?
Fossumkollektivet tar i mot ungdommer
fra hele landet med tung psykososial
problematikk. En stor andel forteller om
foreldre eller foresatte/søsken som misbruker alkohol eller stoff. Gruppen preges
av store atferdsproblemer i kombinasjon
med rusmiddelmisbruk og et stort flertall
har lære- og/eller atferdsvansker. En stor
del av ungdommene tilfredsstiller kriterier
til en rekke psykiske lidelser, deriblant alvorlige depresjon og angst. Gruppen rap-
porterer en svært høy grad av opplevde
overgrep i form av både følelsesmessig,
fysisk og seksuell mishandling. Det handler
altså om en meget relasjonsskadd gruppe
ungdommer hvor trygghet og tillit i forhold
til primære voksne har vært hardt prøvd
gjennom mange år. Det blir derfor vesentlig
å stille spørsmål ved et krav som indikerer
en forventning om at dette er noe man kan
og må ferdigbehandle på 12 måneder? Ved
Fossumkollektivet er vi av den oppfatning
at vår målgruppe profiterer langt bedre
på en langvarig behandlingsprosess basert på levefellesskap, trygghet, struktur
og ansvar.
Forskning på Kollektivene
Det gjenstår fremdeles mye før vi kan påstå
at vi vet nøyaktig hvordan rusmiddelbehandling i kollektiv fungerer. En av vanskene
med forskning på vårt område er at det
alltid, selv om vi har en grunnleggende behandlingsmetode/filosofi, vil gjennomføres
individuelle tilpasninger. Dette mener vi er
en helt nødvendig egenskap med behandlingen, samtidig som det på mange måter
vanskeliggjør effektstudier av ruskollektivenes virksomhet. Studier som er gjennomført kan likevel vise til tydelige resultater. I
følge professor Edle Ravndal er det ingen
rusmiddelbehandling det er forsket mer på
i Norge enn ruskollektivene – de har alltid
måtte bevise sin rett til eksistens, og disse
studiene viser at kollektivmodellen virker
(Rus og samfunn sin paneldebatt på Litteraturhuset i Oslo 29. september, 2010). På
bakgrunn av DATOS-undersøkelsen (1997)
anbefaler det amerikanske folkehelseinstituttet på rusmisbruk (NIDA) blant annet
individuell tilpasning av behandling i kollektivene. Denne anbefalingen omfatter
også at varighet i behandling tilpasses den
enkeltes behov. Tidsaspektet understrekes
som spesielt viktig i lys av kompleksiteten
av vansker våre ungdommer står ovenfor.
Lengre varighet ses i sammenheng med
bedre utfall av behandling for målgruppen.
Dette skyldes blant annet at vi arbeider
inn mot flere aspekter ved ungdommens
problematikk, hvor vi beveger oss langt ut
over behandling av selve rusmiddelavhen-
gigheten. For de med ruslidelse med mindre sammensatt/kompleks
problematikk, finnes det i dag indikasjoner på at en mer kortvarig
behandling kan være like, eller mer kostnadseffektiv, men det er
likevel lite som tyder på at vår målgruppe vil få samme kvalitet på
behandlingen dersom vi stadig skal kutte ned på tiden vi bruker.
Til dette er den sammensatte problematikken for kompleks.
Hva er typisk lengde på kollektivbehandling?
Tradisjonelt har behandlingsopphold i ruskollektivene vart fra
18 til 24 måneder, noen ganger enda lengre. De siste årene har
imidlertid begrensede bevilgninger medført at Fossumkollektivet
stadig oftere blir møtt med krav om å redusere behandlingstiden
kraftig, til 12 måneder eller mindre. For unge mennesker med
svært alvorlig og sammensatt problematikk blir dette hurtig et krav
som er tilnærmet umulig å etterkomme dersom man samtidig skal
yte best mulig hjelp til ungdommene som trenger det. Forskning
viser som nevnt ovenfor at behandling av lengre varighet gir et
signifikant bedre resultat, for ungdom med høy totalbelastning.
Med høy totalbelastning menes de som er avhengige av flere
forskjellige rusmidler, lider av psykiske vansker, har kriminelle
forhold og vanskelige familieforhold. Dette gjelder altså i aller
høyeste grad for våre ungdommer. Generelt er det stor forskjell
i individuell progresjon i behandling for rusmiddelavhengighet
ved Fossumkollektivet og andre kollektiver, men det er i studier
påvist en tydelig sammenheng mellom behandlingstid og positivt
utfall i behandling, og videre at de som fullfører behandlingen har
best resultat. Det siste er kanskje ikke spesielt overraskende, men
det betyr i klartekst, at for å lykkes med behandling av rusmiddelavhengighet, så er man nødt til å bruke den tiden det faktisk
tar å komme i mål.
Politisk og økonomisk vilje i framtiden
Dette betyr selvfølgelig ikke at vi krever frie tøyler til å gjøre akkurat
som vi finner det for godt, men at vi ser det som høyst nødvendig
med et fleksibelt behandlingsopplegg der vi har mulighet til å
bruke tiden det tar for å lykkes. Et krav om kvalitet og effekt kan
derfor ikke koke ned til et krav om kortest mulig behandlingstid,
fordi kvalitet og effekt av behandling må og skal bedømmes av
langt mer enn tiden man bruker. Ut i fra behandlingsresultater
forsvarer kollektivmodellen sin plass som en viktig komponent
i et større nettverk av tiltak for de mest utsatte ungdommene.
Helseforetakene utfordres med dette til å kjenne sin besøkelsestid
og sørge for at denne behandlingsmodellen fortsatt får gode
vekstvilkår. Det er ingenting som tyder på at det vil bli færre
utagerende og emosjonelt skadde ungdommer i Norge, det vil
derfor være et nederlag for vår velferdspolitikk om vi ikke skulle
ha råd til å videreføre dette tiltaket. Lønnsomheten ved fortsatt
drift av Fossumkollektivet vil på sikt være stor, både menneskelig
og økonomisk.
6
Erik Lie
Tre måneders trinnarbeide -rekker det?
Primæren er en tre måneders intensiv oppstartsbehandling. Hva betyr det? Er
det nok med tre mnd? Og oppstart til hva? Trinnarbeid, hva er det?
Primærteamet i trappe trinna bak fra venstre: Siv, Stian, Svein, Bruno, Jan Tore, June og Erik
Spørsmålet er vel om noen hjelp er langvarig nok, om man ikke har en dypere forståelse av hvorfor man trenger hjelp, og hvordan man kan nyttiggjøre seg den hjelpen
som er tilgjengelig. Vi er en plass for unge
menn mellom 18 og 25 år. Hovedsakelig
kommer folk til Primæren fordi de kjenner
smertefulle konsekvenser av sitt rusmisbruk
og ønsker å slippe unna dette. At det kan
være smertefullt å gi slipp på rusmisbruket,
er de fleste mindre forberedt på.
Vi tar utgangspunkt i at rusavhengighet
er en vedvarende tilstand, som på tross
av at en person kan oppnå frihet fra sin
tvangsmessige bruk av rusmidler, gjennom
å avstå fra det, fortsatt vil trenge å være
oppmerksom på sine følelser, tanker og
handlinger, for å hindre tilbakefall til bruk
av rusmidler.
Anerkjente fagfolk innen internasjonal forskning på avhengighet (Marlatt, Prochaska,
Di Clemento m.fl.) fremholder, at det i seg
selv er mye å hente på å anse rusavhengighet som et område preget av tilbakefallsproblematikk. Og at nettopp de som er
oppmerksomme på faren for tilbakefall er
de som står sterkest.
I Anonyme Narkomane sier de det på denne
måten; ”En er for mye, og selv ikke tusen
vil være nok”.
På Primæren tilbyr vi tre måneder med intensiv oppstartsbehandling. I det ligger det
at de som kommer til oss får intensiv trening og opplæring i 12-trinnsprogrammets
grunnprinsipper. Disse prinsippene går ut
på å innse at man har et rusproblem, at man
også har andre adferdsmønstre som skaper
problemer, at man trenger hjelp for å løse
disse problemene, og at man er nødt til å
handle annerledes for å holde seg rusfri. I
Anonyme Narkomane og Anonyme Alkoholikere skjer utvikling gjennom 12 trinn i
selvhjelpsgrupper drevet av medlemmene
selv. Både deltagelse og drift er utelukkende basert på frivillighet. Den enkelte
deltar ved å etter tur dele sine erfaringer
med å tilfriskne fra avhengighet. Gruppene
er finansiert gjennom frivillige bidrag fra
medlemmene.
Ved siden av, og parallelt med innføringen i,
og oppfordring til bruk av denne selvhjelpsmodellen tilbyr vi flere andre innfallsvinkler
med hensyn på den enkeltes behov for
utvikling.
Dette dreier seg i første rekke om antisosiale adferdsmønstre som isolasjon, kriminalitet, vold, ansvarsunngåelse m.m. Men
også kartlegging og utvikling av ressurser
som den enkelte har i seg selv eller sine
omgivelser. Gjennom bearbeiding av barndom, oppvekstvilkår og ruskarriere søker vi
en forståelse av den enkeltes historie og
hvordan denne er forbundet med vaneadferd og handlingsmønstre. Disse vaner og
handlingsmønstre har ofte hatt en beskyttende funksjon i en kaotisk oppvekst, og
et liv i rus. Men nå, og i en videre rusfri tilværelse, fører det til konflikter og risiko for
tilbakefall. Vi er nøye på å jobbe med den
enkeltes erfaring, fordi vi gjennom dette
finner de destruktive adferdsmønstrene og
en forståelse av årsaken til disse. Gjennom
dette arbeidet finner vi den enkeltes grunn
til å endre adferd, noe som ofte er en usikker og smertefull opplevelse. Det å gjøre
nye ting, og å stå i nye ukjente situasjoner
uten å kunne dempe følelsene med rus,
er vanskelig. Da er det viktig å ha en god
grunnforståelse av hvorfor man gjør det.
I Primæren jobber vi med dette både i grupper og individuelt. Sentralt står relasjonsbyggende arbeid som vi anser for den viktigste bærebjelken. Arbeidet med å skape
tillit mellom hjelpesøkende og hjelper. I
tillegg har vi tradisjonelt miljøterapeutisk
arbeid med opplæring i basisferdigheter
innen hushold, hygiene, økonomi osv.
Veien videre etter tre måneder på Primæren
vil i mange tilfeller gå via andre avdelinger i Fossumkollektivet som har tilbud om
skolegang og/eller arbeidstrening parallelt
med oppfølgende behandling, og deretter
flytting til egen bolig og oppfølging i hjemkommune. I andre tilfeller kan det bli snakk
om overføring til hjemkommune, direkte
etter opphold på Primæren. Dette vil være
individuelle avgjørelser tatt i samarbeid
med den enkelte ungdom og innsøkende
instans. I alle tilfeller vil vi legge vekt på å
trygge overføringen til ungdommens neste
oppholdssted.
Oppfordring til bruk av selvhjelpsgruppene
innen 12-trinnsbevegelsen, også etter gjennomført opphold på Primæren, er av stor
betydning. En norsk undersøkelse utført i
2006 (Kristensen, Vederhus) viste at det to
år etter gjennomført 12-trinnsbehandling
var det 38% som benyttet seg jevnlig av
selvhjelpsgruppene. Av disse var det hele
81% som holdt seg rusfrie, mens det blant
de som ikke benyttet seg av selvhjelpsgruppene var det 26% som var rusfrie. Om vi
gjør jobben med å lære ungdommene om
nytten de kan ha av dette, gjør vi også jobben med å legge til rette for videre vekst
etter gjennomført behandling, og dermed
vil vi hjelpe flere til å forbli rusfrie. Når det
er sagt, er det selvsagt i alle sammenhenger
viktig at vi har respekt for den enkeltes valg
om hvordan man ønsker å leve sitt liv. At
vi har troen på bruk av selvhjelpsgrupper
betyr ikke nødvendigvis at alle må gjøre
det. Vi har en forpliktelse og et ønske om
å hjelpe alle ungdommer som kommer til
Primæren med å utvikle seg innenfor egne
rammer og valg.
Svein Furnes
8
ANDRE OG TREDJE TRINN I
12 TRINNSPROGRAMMET
Når jeg har blitt oppfordret av redaksjonen i Fossekallen om å skrive
litt rundt trinnene i 12 trinns programmet til NA og AA, så har jeg
med en stor porsjon frykt, akseptert å gjøre et forsøk. Min frykt grunner seg spesielt i to forhold:
1) Hvordan skal jeg kunne på en
ganske begrenset plass, makte
å gi en god innføring i trinnene.
Særlig med tanke på at det ikke
finnes en måte å forstå trinnene
på. Forståelsen v trinnene endrer
seg i takt med at hver og en endrer oss i vår egen tilfriskning.
Med andre ord min forståelse
av de enkelte trinn behøver nødvendigvis ikke være den samme
forståelsen som jeg hadde i går.
Men i dette ligger det også en
storfrihet. Uansett så kan jeg
bare forsøke å formidle min forståelse av trinnprosessen. Jeg
kan ikke snakke på vegne av andre som også anvender de tolv
trinn, og slett ikke på vegne av
de ulike tolvtrinns fellesskapene.
2) Min andre frykt grunner i ordlyden i trinnene. Hvordan skal
jeg kunne makte å forklare det
faktum at til tross for at det i
trinnene snakkes om Gud, vel
å merke slik jeg selv oppfatter
Gud, og en høyere makt, så er
tolvtrinnsprogrammet ikke et religiøst program?
Trinn 2. Vi kom til å tro at en Makt
større enn oss selv kunne gi oss forstanden tilbake.
Trinn 3. Vi tok en beslutning om å
overlate vår vilje og våre liv i Guds omsorg, slik vi oppfattet Ham.
Sammendrag:
Andre trinn handler, slik jeg ser det, om
å begynne å få et håp om at det er mulig
å leve et rusfritt liv på en god og tredje
trinn handler om å ta en beslutning/
bestemmelse om å gå til handling. En
handling som innebærer en aksept av at
min måte å takle rusproblemet på ikke
har fungert og at jeg derfor nå er klar til
å prøve en annen veg.
I forrige nummer av Fossekallen tok jeg
for meg min forståelse av Det første
trinn. Og slik jeg ser det handler første
trinn om;
1. å erkjenne at jeg faktisk er
maktesløs overfor problemet enten nå dette er egen (rus)avhengighet eller andres (rus) avhengighet. Er jeg ikke maktesløs,
innbærer det at jeg kan fikse
problemet selv. Dermed trenger
jeg verken behandling eller fellesskapet i selvhjelpsgruppene.
2. For oss rusavhengiges vedkommende består førstetrinnet
av to deler; nemlig selve forståelsen av hvorfor jeg er maktesløs overfor rus og at jeg som en
konsekvens av denne maktesløsheten ikke lenger mestrer mitt
eget liv.
I dette nummeret av Fossekallen skal jeg
forsøke å si litt om min forståelse av andre og tredje trinn.
VI KOM TIL Å TRO AT EN MAKT STØRRE ENN OSS SELV
KUNNE GI OSS FORSTANDEN TILBAKE.
VI TOK EN BESLUTNING OM Å OVERLATE VÅR VILJE OG
VÅRE LIV I GUDS OMSORG, SLIK VI OPPFATTET HAM.
Jeg og mange med meg hadde prøvd å takle rusen på utallige
måter. Vi å bare ruse oss på bestemte dager, til bestemte klokkeslett, bytte fra ett rusmiddel til et annet, la være å ruse oss
og utallige andre tenkelige og utenkelige varianter. Det eneste
som var felles for alle mine ulike måter var at jeg skulle gjøre
det på min måte. ” I did it My Way”, blir kalt for den rusavhengiges nasjonalsang.
Nok en gang ble det ordene som stod i veien for meg. Nok en
gang ble det også de ansatte på behandlingsstedet, og siden
også min sponsor, som hjalp meg. (En sponsor i 12 trinnsgruppene er en person som du har fått tillit til og som har vært med
en stund, og som du spør om han (for menn) eller hun (for
kvinner) vil være med å rettlede deg i trinnarbeidet).
Resultatet av alle mine forsøk på å kontrollere rusen eller å
slutte og ruse meg, forsøk som mange ganger var ment ærlig
og oppriktig, ble mer rus, mer skam mer skyld, mer håpløshet
og fortvilelse. Etter hvert begynte jeg å tro at jeg var sinnsyk eller i det minste et dårlig menneske uten ryggrad og viljestyrke.
Henry Ford, grunnleggeren av Ford fabrikken har sagt at; ”Om
du tror du kan, eller tror du ikke kan – i begge tilfeller har du
rett”. Og jeg begynte å tro at jeg ikke kunne og jeg hadde rett.
Når jeg til slutt erkjente at jeg var maktesløs overfor min avhengighet, søkte meg i behandling og begynte å bruke selvhjelpsgruppene på en ærlig og oppriktig måte, da skjedde det noe.
Jeg begynte å få en tro på at det var mulig også for meg å
kunne holde meg rusfri og få et godt liv. Når jeg sluttet å
bebreide andre for at jeg ruset meg, eller som Johnny Cash sier
i sangen; ”I came to believe”; ”I couldn’t manage the Problems
I laid on myself, and it just made it worse when I laid them on
somebody else…”
Andre trinnet sier at vi kom til å tro at … Dette forteller oss
at det handler om en prosess. Det var en lang veg for meg å
komme fra skam, fortvilelse og håpløshet til det stadiet der jeg
begynte å få en tro om at en kraft som var sterkere enn meg,
kunne hjelpe meg til å få min forstand tilbake. Denne kraften bestod for min del, først og fremst de som jobbet på det
stedet der jeg var til behandling. Siden ble denne kraften til den
kraften som ligger fellesskapet i selvhjelpsgruppene. Det var
også godt for meg, som har vokst opp i et Vestlandsamfunn, å
bli trygg på at det ikke ble krevd eller forventet at jeg skulle tro
på noe som helst og at tolv trinns fellesskapene ikke er religiøse
felleskap. Du kan være med i fellesskapet enten du tror på Gud,
Allah, Buddha eller om du ikke tror på noe høyere vesen i det
hele tatt.
Det ble etter hvert vanskelig for meg å ikke tro på at denne
kraften som fellesskapet representerte virkelig virket. Jeg så jo
faktisk mennesker rundt meg som hadde vært nykter og edru
i mange år og som hadde fått et godt liv og selvrespekten
tilbake.
Litt vanskelig ble det for meg når jeg kom til tredje trinn:
De sa til meg; ”Gjør det enkelt Svein. Det handler om å ta en
bestemmelse om å prøve en ny måte og en ny løsning. Det
handler også om å begynne å stole på at dette er mennesker
som vil deg vel. Din måte har jo ikke fungert, så hva har du
å tape?”. Og det var rett og slett enkelt jeg måtte gjøre det.
En person i gruppa spurte meg om jeg trodde at jeg var det
sterkeste kraften i universet og selvsagt trodde jeg ikke det.
Konklusjonen måtte da bli at det fantes noe som var sterkere
enn meg selv og for meg ble dette kraften i gruppene og fellesskapet.
Dette var slett ikke enkelt for meg å ha denne tilliten og jeg
fikk ta bestemmelsen om igjen og om igjen og gradvis begynte
jeg å få en mer varig tro og tillit. Og resultatet ble en nykterhet
som dugde for meg.
Terese
10
Det er sommer det varmt i...
Det er sommer og jeg stortrives på Fossumkollektivet. Sol, varmt vann, blomster, grønt gress, veps, og alt som har
med sommeren å gjøre bare lyser mot
meg. Det er herlig å legge merke til det, i
motsetning til forrige sommer. Da satt jeg
bare inne, det spilte liksom ingen rolle om
det var sol eller regn. Om det var blomster
og grønt gress eller ikke, eller om vannet
var varmt. Når jeg tenker tilbake på sommeren som var i fjor, så husker jeg ingenting av dette. Jeg husker kun rusen og det
helvete som var. Neste sommer kan jeg
tenke tilbake på det som har vært nå, krimuke, norgestur, dugnad, teater, osv. Jeg
kan huske hvordan det var å bade, sole
meg, gleden av at det var sol, irritasjonen
over all vepsen, og alt vi gjorde.
Sommeren 2009 var et helvete. Rus, alkohol, dopgjeld, politi, avhør, forelegg,
overdoser, vanskelig hjemme og stress.
Jeg mistet lappen to ganger den somme-
ren, jeg krasjet og ødela mopeden min flere ganger og kjørte
bil i ruset tilstand gjentatte ganger. Jeg satt kun inne og ruset
meg, jeg ga faen i alle andre enn meg selv og rusen. Jeg tenkte
ikke over at det var sommer en eneste gang. Det var gøy å kjøre
fra politiet, den evige jakten etter penger og rus, finne noen å
være hos, finne fester, passe på alltid hvem jeg ringte og sendte
melding til, alltid være obs på hva jeg sa og hvem jeg sa det til.
Ikke tyste på noen…
Jeg kranglet alltid med familien når jeg var hjemme. Jeg uteble
hjemmefra så ofte jeg kunne, og brydde meg ikke om at familien var bekymret. Bare jeg fikk det som jeg ville så var alt bra.
Jeg valgte rusen foran alle jeg brydde meg om, alle som brydde
seg om meg. Skjedde det noe som gjorde meg opprørt, spilte
det ingen rolle, for jeg kunne bare ruse det bort. Trengte ikke
å kjenne på noen følelser; hvis noen såret meg, så ga jeg bare
mer faen. Jeg ble mer og mer kynisk og avhengig. Jeg ville ikke
innse realitetene. Jeg visste at jeg hadde et problem, men jeg
ville ikke gjøre noe med det. Jeg var for svak til å ta et valg. Da
barnevernet kom, mente jeg bare at jeg ikke trengte noe hjelp.
Jeg klarte meg jo fint. Jeg begynte etter hvert på urinprøver etter
en kontrakt jeg skrev med politiet. Da erstattet jeg rusen med
alkohol, og drakk hver eneste dag i 4 uker.
Da klarte jeg ikke lenger, jeg trengte mer.
Da kom rusen, og jeg så ingen vei tilbake.
Jeg ga rett og slett opp...
En kveld i august kom politiet og hentet
meg. Jeg visste ikke helt hva jeg hadde
gjort galt, så jeg gikk ut ifra at det kun
var en narkotest de skulle ta, - eller at jeg
skulle i et avhør. Men nei, de kjørte meg
til Tjernlia akuttsenter. Jeg var helt utkjørt
da jeg kom dit, abstinenser var bare en del
av det. Jeg var for det første utrolig rusa,
men også redd. Jeg følte meg så liten. Jeg
hadde lenge hørt så utrolig mye om institusjoner, og det var det verste jeg kunne
tenke meg. Og plutselig var jeg der. Jeg
husker ingenting fra den første uka på
Tjernlia. Etter en uke var jeg mer eller
mindre på bena igjen. Jeg klarte å tenke
litt klarere. En uke senere stakk jeg av. Jeg
fortsatte å ruse meg. Det første jeg gjorde var å sørge for at de som hentet meg
hadde med seg noe. Jeg fikk et kick av å
stikke av. Jeg nesten håpet på å bli tatt, så
jeg kunne stikke av igjen og kjenne på det
kicket som jeg fikk da jeg snek meg forbi
nattevaktene. Herlig. Men de fant meg
ikke før over en uke senere.
På den uka rakk jeg å bli like utpå som
jeg var før jeg kom på Tjernlia. Det var et
helvete, kun på en uke. Jeg gikk nesten
ikke ut av senga i det hele tatt når jeg var
på rømmen. Politiet kom plutselig inn i
leiligheten, og selv om jeg visste hva som
kom av institusjon og det jeg hatet mest,
så kjente jeg på et snev av glede. For nå
visste jeg at det ikke var noen vei tilbake.
Jeg hadde ikke sjans til å snakke barnevernet rundt lillefingeren en gang til. Jeg
hadde virkelig driti meg ut. Og det var da
jeg kom til Motivasjonskollektivet, natt til
18. september 2009. Jeg bodde der i 5
måneder, og det gjorde masse inntrykk på
meg. Jeg innså realitetene og virkeligheten slik den er, og det har kanskje reddet
livet mitt.
Jeg har vært rusfri siden 18. september
2009, og jeg føler meg bedre nå enn
noen gang. Jeg er takknemlig for at
barnevernet ikke ga meg opp, og for
at jeg er her og har kommet så langt
som jeg har i dag. Sommeren har vært
kjempefin. Jeg har kost meg masse. Teateret ble kjempebra, og jeg er veldig
fornøyd. Jeg trives med rollen min og
karakteren jeg spiller. Jeg får en mestringsfølelse når jeg står på scenen. Jeg
er glad for at jeg ble med, selv om det
er slitsomt til tider. Dessuten har jeg
gått gjennom begge krimukene, og har
fått utrolig mye ut av det. Jeg har blitt
bevisst på kriminaliteten min, og har
klart å sette et nytt standpunkt som
kan hjelpe meg resten av livet.
Norgesturen var noe helt spesielt. Rafting, surfing, hoppe i strikk, kjøre bob,
spa-behandling, kjøre over Hardangervidda, - og se steder i Norge jeg
ikke har sett før. Dette er ting jeg aldri
hadde gjort om jeg ikke hadde kommet til Fossum. Jeg setter stor pris på
det, og kommer til å gjøre mye av det
flere ganger. Jeg har vært mye med familien og får noe positivt ut av det. Vi
har fått god kontakt igjen, og holder
på å bygge opp den gode relasjonen vi
hadde før jeg begynte å ruse meg. Jeg
har hatt det så bra denne sommeren,
og håper neste sommer blir like bra.
Jeg har håp, mål og mange muligheter fremover i livet. Jeg har begynt på
skole og ser motivasjon i hverdagen.
Jeg kjenner ekte glede og har mye
livsgnist. Selv det å kjenne på triste følelser er godt. Nå har jeg lært å takle
det, i stedet for å ruse det bort. Jeg har
mange mål fremover. Jeg har fylt 18 år
denne sommeren, men jeg kommer til
å bli her. Jeg vil gå ut fasesystemet og
gjøre ferdig behandlingen min. Det føles godt å tenke på.
Hvis jeg ikke hadde vært her i dag,
hadde nok denne sommeren vært like
ille som sommeren i fjor, hvis ikke verre.
Og det er en tankevekker!
PS
Ragnhild
Du døde av overdose denne sommeren.
Du var en utrolig god venn. Jeg savner
deg så ufattelig mye, håper du vet hvor
glad jeg er i deg. Du betyr virkelig mye
for meg. Håper du er på et bedre sted nå.
Det er mye debatter og diskusjoner angående ditt dødsfall. Jeg skal hjelpe deg
og kjempe din kamp mot rusen. Jeg vet
du er der oppe og passer på meg. Tenker
på deg hele tiden, det vet du. Jeg vet at
du ønsker at jeg skal bli rusfri, og det skal
jeg. Du har hjulpet meg utrolig mye, og
det gjør du fortsatt, selv uten ord. Du er i
hjertet mitt…
DS
Terese
12
Jeg tenker på deg, Ragnhild
Hele tiden, uansett hva jeg driver med.
Det sitter så langt inni meg, de følelsene
jeg kjenner på når jeg tenker på deg. Jeg
klarer ikke å kontrollere dem. I det ene øyeblikket er jeg glad, og i det andre så føler
jeg meg helt knust. Plutselig kan jeg bli
helt lei meg, frustrert og maktesløs. Og
andre ganger klarer jeg å huske de positive tingene vi gjorde sammen. Og noen
ganger ser jeg for meg kisten din fra begravelsen, og tanken på at du lå oppi den.
Det er den tanken som er verst. Fordi det
er kun når jeg tenker på det at det går opp
for meg at du er borte. For alltid…
Jeg kunne gjort hva som helst for å få deg
tilbake. Jeg vet du sitter der oppe og ser
ned på oss som bryr oss om deg. Og jeg
vet du savner oss også. Jeg vet at du vil
det beste for meg, og jeg kommer aldri
til å glemme alt du sa til meg da vi bodde
sammen. Jeg savner deg virkelig, samtalene våre, smilet ditt, alt det morsomme
vi har opplevd sammen. Vi to feiret julaften sammen, og det kommer jeg aldri til
å glemme. Vi var sammen hele jula, samt
nyttårsaften. Vi hadde det så koselig. Det
var alltid koselig å være med deg. Vi kranglet aldri. Du er den eneste jenta jeg har
vært så glad i, og aldri kranglet med. Vi
hadde så mange planer sammen. Jeg fikk
aldri sagt ”hade” til deg. Jeg sa bare ”vi
sees” da jeg flyttet til Fossumkollektivet.
Jeg hadde aldri forestilt meg at det ville
bli sånn som det har blitt. Det her skulle jo
ikke skje deg. Du var så ung, og uskyldig.
Du fortjente så mye bedre. Jeg har tenkt
så mye på alt som kunne vært annerledes.
Hvis bare... Om bare... Ikke sant?
Hva kunne jeg gjort annerledes? Det er
så mye. Men allikevel, jeg gjorde det jeg
kunne. Jeg prøvde å hjelpe deg, og du
tok imot hjelpen med åpne armer. Du ville
slutte med å ruse deg. Den feilen barnevernet og fylkesnemnda gjorde, den kostet deg livet. De sendte deg tilbake til Bergen. De sendte deg rett i døden. Du sto
og vaklet lenge før du bestemte deg for å
bli rusfri. Du hadde mange sprekker. Men du tok deg inn igjen
og jobbet med det, og angret.
Det er helt utrolig leit at det ikke endte bra. For jeg hadde så stor
tro på deg. Sist jeg snakket med deg spurte jeg om du hadde det
bra. Du svarte ja på det spørsmålet. Jeg ante ikke at du på det
tidspunktet så på det å ruse seg som å ha det bra. Du var langt
kommet i tilbakefall.
Hvorfor fortalte du det ikke? Du visste at jeg hadde kommet til å
kjefte på deg. Det skal jeg love deg at jeg hadde gjort. Du er ikke
svak, det vet jeg. Avhengigheten og Diffe vant denne gangen.
Du har kjempet så lenge. Du hadde stor sjanse til å klare deg,
det har du hatt hele veien. Helt til du kom tilbake til Bergen. Jeg
savner deg så ufattelig mye, jenta mi, - jeg skulle virkelig ønske
jeg hadde kunnet si det til deg. Jeg vil fortelle deg hvor glad jeg
er i deg, og hvor mye du betyr for meg.
Jeg hadde ikke vært her i dag hadde det ikke vært for deg. Vi
hadde oppturer og nedturer sammen, og fulgte hverandre hele
veien. Jeg var der når du lo, jeg var der når du gråt, jeg var der
når du hadde ruset deg, og jeg var der når du bestemte deg for
å være rusfri. Det gikk nesten et halvt år som vi sov på samme
rom.
Jeg savner det så utrolig mye. Vi gjorde mye dumt, men vi gjorde
også mye bra. Jeg skulle ønske du kunne vite at jeg er her i dag
på grunn av deg. Det var du som fikk meg til å bli på Fossum.
Det var du som i det hele tatt fikk meg til å skrive meg inn frivillig her. Det var du som støttet meg 100 % når jeg sa jeg aldri
ville ruse meg igjen. Du lo med meg, du gråt med meg, du holdt
rundt meg.
Det var deg jeg danset sammen med på julaften, det var deg jeg
ga bort favorittsmykket mitt til, og det var deg jeg delte historien
min med første gang. Du vet alt om meg, mer enn noen annen
person. Du kjenner alle sidene ved meg. Du kjenner meg ut og
inn. Du er lillesøsteren min, og jeg kommer alltid til å huske de
gode minnene fra deg.
Jeg glemmer aldri de tingene vi har gjort sammen. De er lagret
i hjertet mitt. Det ble et tomrom i meg da du døde. En viktig
brikke ble revet vekk. Men jeg har klart å sette brikken på plass
igjen. Du er der fortsatt, du har fylt opp tomrommet igjen. Selv
om du ikke er her i dag, så er du med meg allikevel. Fordi du er
i hjertet mitt. Jeg har aldri vært så lei meg i hele mitt liv, som da
du døde. Det er dager da det føles så uvirkelig at jeg nesten tror
at det ikke har skjedd.
Jeg kjenner meg så maktesløs...
Dennis
14
Historien om ”Diffe”
Jeg tror Diffe begynte å styre tankene mine da jeg var
14 år gammel. Diffe var den personligheten som var
glad i å ta de enkleste veiene og som ikke var så glad
i å vise følelser. Han var veldig utålmodig og fikk meg
til å ta mange dumme valg og splittet personligheten
min.
Diffe ga meg også egenskapene ”tilpasningsvillig” og ”tilpasningsdyktig”, - noe
som gjorde at jeg fort kom meg inn i feil
miljø. Han hadde tatt med seg en stor indre
kritiker som gjorde det lettere å holde seg
i miljøet. Grunnen til det var at han fikk
meg til å føle meg mindre enn alle andre
som ikke ruset seg.
Diffe var heller ikke glad i å fortelle sannheten, så jeg ble fort en løgner, en som
jugde om det meste for å ta den enkleste
veien eller fordi egoisten inni meg ikke
ville at noe skulle gå utover meg selv. For
om det gjorde det fant jeg fort ut at rusen
fikk meg til å glemme det. Men hver gang
jeg jugde fikk jeg mye dårlig samvittighet,
og derfor fikk Diffe enda en ny grunn til
å ruse seg.
Rusen gjorde meg fort avhengig, og uten
rusen ble jeg mye rastløs. Når jeg var rastløs
tok jeg ikke til meg hva folk fortalte meg,
så jeg fikk noen nye egenskaper av Diffe.
Det var det å jatte med og å utsette ting.
Disse egenskapene skapte egentlig bare en
større egoist i meg.
Avhengigheten ga egentlig Diffe mye
større kontroll over meg. Han fikk meg til
å føle meg dårlig når jeg ikke hadde rusen
eller var rusa. Selv om jeg var rusa var jeg
mye utålmodig. Han var veldig opptatt av
at jeg skulle være perfekt, som jeg jo langt
ifra var. Dette var jo noe jeg mistet mye
selvtillit på grunn av. Jeg følte meg veldig
mislykket.
Men en god ting som Diffe gjorde, og som
jeg fortsatt setter pris på i dag, er det at
jeg er villig til forandring. Han har gitt meg
masse egenskaper eller verktøy som jeg
kan gjøre om og bruke. Han har gjort meg
svært bevisst på tankegangen min og ting
som jeg vanligvis gjorde nokså ubevisst.
Jeg merker fort når jeg jatter med eller når
jeg bruker den indre kritikeren. Så nå har
jeg begynt å jobbe med ærligheten min, og
dessuten både med å bli en ”god egoist”
og bli mer selvstendig.
Det jeg legger i egenskapen ”god egoist”
er det at jeg må gjøre ting som er bra for
meg selv og ikke bare for alle rundt meg.
For dette har vært en stor motivasjon til å
ruse meg tidligere. Jeg jobber mye for å få
en balanse i det. Jeg merker også at jeg har
et stort bekreftelsesbehov, og det tror jeg
er fordi den indre kritikeren fortsatt sitter
ganske fast i meg.
Diffe styrer ikke en like stor del av meg den
dag i dag. Men han får meg fortsatt på
tanker som henger igjen fra da jeg var ute
i miljøet. Han gir et stort og klart signal om
savn av rusmidler og tanker om kriminelle
handlinger. Men jeg er ikke lenger villig til å
la Diffe splitte personligheten min igjen og
styre mine avgjørelser i hverdagen.
tekst foto:Finn Arctander
The Sangkheum Center for Children
bokollektiv for vanskeligstilte barn
og ungdom i byen Siem Reap
Sangkheum betyr Håp på kmerspråket
(kambodsjansk). Senteret har 50 døgnplasser og ytterligere 60 dagplasser for
foreldreløse barn og unge med ulike sosiale problemer. Til sammen støttes 280
barn og unge gjennom oppfølging av familieforhold og skolegang, undervisning
i Aspara (dans og tradisjonell musikk),
kunst og håndverk, engelsk språk, sportsaktiviteter og annet som blir organisert i
regi av Sangkheum.
Pedagogikken er basert på å gi barna omsorg, struktur og rammer gjennom stabile
og trygge voksenkontakter over tid, samt
yrkesopplæring og deltakelse i fysisk aktivitet og kultur.
Det jobber til sammen ca 30 voksne på
Sangkheum Center, dels fast ansatte med
lønn og dels frivillige fra Kambodsja og
andre land. De gjør en god faglig jobb for
barna som bor på senteret.
The Sangkheum Center har et totalbudsjett på ca 0,6 mill. norske kroner pr. år,
dvs ca kr 30 pr. døgn hvis hele budsjettet
fordeles på de 50 døgnplassene. Tilbudet
er gratis for barna, og virksomheten finansieres i sin helhet ved innsamlede midler.
Fossumkollektivet har to år på rad støttet
senteret med mindre beløp.
Vil du lese mer, se hjemmesiden www.
sangkheum.org
Litt om Kambodsja
Kambodsja er et av verdens fattigste land.
Befolkningen har vært gjennom utrolige
lidelser, bl.a. da 2 mill. mennesker ble
massakrert under Pol Pot for ca 30 år siden.
Helsesituasjonen i landet er på bedringens
vei, men fortsatt er det områder med
svært dårlig dekning og hvor gjennomsnittlig levealder er under 40 år.
Verdens Helseorganisasjon (WHO) arbeider langsiktig med myndighetene for å
bygge opp levedyktige strukturer innenfor helse. Av dem har vi fått mye data
og statistikk om befolkningen. Det finnes
nesten tusen statlige helsesentre rundt i
landet, men disse fungerer ikke etter hensikten. Det har sammenheng med mangel
på leger og annet kvalifisert helsepersonell, og at lønningene er så lave at de
ansatte må ha andre jobber ved siden av.
Kirurgi tilbys i dag kun i de store byene.
Leger uten Grenser har siden 1989 hatt
helse- og infrastrukturprosjekter i ulike
provinser i Kambodsja. De konsentrerer
seg pr. i dag om forebygging og behandling av bl.a. HIV-aids og malaria.
Norsk Folkehjelp er engasjert i minerydding, Handicap International jobber bl.a.
med protesetilpasning og rehabilitering
etter mineskader, Redd Bara har prosjekter innenfor gatebarn og barns rettigheter.
Impact Forum Norge, hvor vår Finn Arctander er styreleder, har engasjert seg i
finansiering og drift av en ”floating clinic”
som opererer blant de aller fattigste på og
ved den store innsjøen Tonlé Sap.
Økonomien viser imidlertid tegn på stabilisering og vekst. Ca. 75% av landets befolkning er økonomisk avhengig av landbruket, og landet har hatt overskudd på
sin risproduksjon. Regjeringen prioriterer
landbruk og landbruksrelatert industri,
samt turisme i sin næringspolitikk.
Kine
Dilemma
Jeg begynner å kjenne suget, rastløs.
Jeg er lei av disse veggene, folkene, reglene, rutinene.
Jeg vil ut, vekk, skaffe meg en sprøyte med amfetamin og være
på toppen igjen.
Kjenne stoffet bruse i årene mine, kjenne følelsen fylle kroppen
min.
75 dager rusfri, det er bra, men alternativet er bedre.
Ja, jeg vet det er teit å si, jeg vet bedre.
Jeg klarer å se det negative med det, men det er også stunder
som er helt vidunderlige.
Jeg har ikke noe valg, jeg må leve med det.
Eller jeg kan stikke av, men til hvilken nytte? Jeg kommer ingen
vei med det.
Den ene siden av meg vil klare dette, den andre gidder ikke.
Jeg vil videre her i livet og med rus går alt så fort, men tiden
står stille.
16
Jeg har hatt min periode med lok,
jeg må videre, ta det neste steget fremover,
hoppe ut av den evige sirkelen.
Gå på skole, få meg jobb, hus og familie.
En konstruktiv hverdag kaller de det.
For å være helt ærlig skjønner jeg ikke vitsen med det,
men jeg kan se verdien i det.
Jeg klarer ikke lenger å se hva som er i vente.
Hva skjer om 10 år? Hvor er jeg i livet, kommer jeg det livet jeg
har i møte?
Eller har jeg bare gitt faen i det?
Bare tiden vil vise. Det er opp til meg,
men det er faen ikke alltid like greit å vite!
4 måneder senere
er jeg på Fossumkollektivet.
Jeg har vært her i 3 uker, men allerede nå merker jeg stor
forandring.
Det er gruppebehandling, jeg får andres synspunkt på tankene
mine.
Det er en stor forandring å si tankene mine høyt,
i stedet for å holde dem for meg selv i hodet mitt.
Det hjelper, jeg føler meg tryggere på meg selv
nå som jeg får vite at mine tanker ikke er unormale.
For å føle seg ”normal” når jeg er rusavhengig er fremmed for
meg.
Her har alle vært igjennom det samme, noen lengre enn andre.
Selvfølgelig er det dager som er tøffe, men å være i behandling
er ikke for pyser pleier de å si...
Har man først blitt rusavhengig, er det noe man alltid kommer
til å være har jeg hørt.
Så hva er da poenget med å bli rusfri hvis rusavhengig er noe
jeg alltid kommer til å være?
Vel, jeg skjønner ihvertfall forskjell på fangenskap og frihet.
Fangenskap:
Jeg fortsetter med rus, jeg er konstant fanget i rusens tanker
og handlinger.
Jeg kan ikke lenger velge, jeg må ha den rusen for å føle meg
bra.
Frihet
Jeg har kontroll på mine handlinger, jeg kan kjenne på mine
følelser.
Jeg kan stå i en situasjon jeg normalt hadde rømt fra.
Sånn som i familiehelgen, jeg reiste meg opp foran masse foreldre og andre rusavhengige
og sa mine tanker angående det jeg hadde gjort til mamma og
pappa.
Jeg sa unnskyld for første gang nykter, og mente det. Det kaller
jeg frihet,
og jeg som liksom hadde sosial angst.
Uansett, jeg kan for en gang skyld si
at dette er meg, uten at jeg er påvirket av noen rus.
Dilemma?
Atle
18
Min tid
”Jeg hadde den innstillingen at jeg bare skulle fake
meg igjennom og leke snill, bare smile og nikke.”
Jeg kom på akuttinstitusjon 1. mai 2010.
Jeg var på frivillig fordi jeg ikke klarte å bo
hjemme mer. 26. mai valgte jeg å trekke
samtykket mitt, fordi jeg fikk følelsen av
at jeg mistet alt jeg hadde. 14.-17. mai
var siste gang jeg brukte amfetamin; jeg
hadde bestemt meg for å slutte siden jeg
skulle få leilighet fra barnevernet. 19. mai
fikk jeg beskjed om at jeg skulle ta urinprøve. Jeg svarte at det ikke var noen vits
siden jeg hadde brukt, men det viste seg
at prøven var negativ...
Jeg måtte først noen måneder på institusjon for å vise at jeg klarte å holde meg
nykter. Jeg hadde fått meg jobb. En dag
fikk jeg beskjed om at jeg skulle på avrusning siden urinprøven jeg tok 3. mai
var positiv på hasj, og pga hendelsen 19.
mai.
7. juli ble jeg flyttet til Fossum. Jeg hadde
fortsatt innstillingen at jeg bare skulle fake
meg igjennom og leke snill, bare smile og
nikke. Den dagen jeg kom fikk jeg beskjed
om at vi skulle på en fjellmarsj. Jeg visste
ikke hva dette gikk ut på, og derfor smilte
jeg og nikket og sa: ”Det blir gøy”.
Etter fjellmarsjen kom jeg til Gården der
jeg skulle bo et helt år. Jeg fikk høye ambisjoner for meg selv. Jeg sluttet å røyke
sigaretter, skulle slutte med alt.
Det gikk veldig bra de første ukene. Så
kom en periode der jeg tenkte mye ut
og ville hjem. Etter ca 2 måneder på Fossum begynte jeg å skjønne at jeg faktisk
hadde et rusproblem. Ideen min om at
jeg skulle fake meg igjennom endret seg.
Jeg bestemte meg for at jeg virkelig skulle
prøve.
Jeg begynte å dele i samlinger. Jeg hadde
prøvd litt smått før, men hadde ikke følt
at det fungerte. Alle som var der sa at det
bare var å fortsette og at det ville hjelpe
etter hvert. Men jeg så for meg at det ikke
kom til å fungere. Men jeg valgte å prøve
allikevel. Det tok ikke lang tid før jeg merket resultater. Jeg fikk det bedre med meg
selv og hadde det egentlig helt greit.
18. august skulle jeg begynne på skole.
Jeg hadde gått på skole før og mistet
motivasjonen og sluttet. Nå hadde jeg
bestemt meg for å prøve igjen, og følte
at jeg skulle klare det. Men etter bare totre uker merket jeg at det ikke kom til å
gå som jeg hadde trodd. Jeg begynte å få
det dårligere igjen og fikk mange destruktive tanker. Jeg bestemte meg derfor for å
slutte å gå på skole.
Og det viste seg å være det rette valget
nå. Jeg begynte å gå arbeidslag og fant
ut at dette var helt greit, og at jeg faktisk trivdes med dette. Alle ungdommene
på Gården syntes jeg var dum som hadde
valgt å slutte på skole. Jeg hadde prøvd å
forklare dem at jeg ikke taklet skole akkurat nå, men det virket ikke helt som de
forsto. Alle de voksne sa at det kanskje
var et bra valg og at jeg var sterk som torde å stå for mine meninger og gjøre det
som føltes riktig for meg. Det var egentlig
ganske paradoksalt, for jeg hadde trodd
at det kom til å bli omvendt.
Nå har jeg vært på Fossum i snart to og en
halv måned og har nettopp søkt meg opp
i fase 2. Jeg venter fortsatt på svar. Etter
at jeg sluttet på skole fikk jeg mer tid til å
snakke om meg og mine følelser og min
behandling. Det har hjulpet veldig. Nå 15.
september sitter jeg på skolestua på Fossum og bearbeider historien min ved å
skrive denne teksten. Det viser at det går
an å gjennomgå behandling samtidig som
man trener på norsk...
Min konklusjon er derfor at Fossum er et
sted hvor man også kunne vært uten å
være rusavhengig. Alle mennesker kunne
hatt stor hjelp av å være her.
Thom ill: Benedicte
Fellesskap og ensomhet
En reise i rus er en ensom reise
Det er kaldt og vått ute, skoa jeg har på
meg har jeg hatt gjennom hele året. Og
de har begynt å bli rimelig slitt, føttene er
kalde. Hvor er jeg på vei? Hva er klokka
egentlig?
Jeg går bort til en telefonkiosk som er
lengre nede i gata. Hvem skal jeg ringe?
Jeg føler meg ensom, alt har blitt borte.
Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg
jula, ting gikk så fort nedover liksom.
Jeg ringer mamma. Jeg blir glad når hun
tar telefonen, jeg kan høre at hun er bekymret i stemmen, og jeg skammer meg.
Jeg spør om hun kan hente meg i byen, og
det kan hun. Mamma er sikkert glad for at
jeg kommer hjem en tur. Jeg møter henne
senere oppe ved senteret; det har begynt
å bli mørkt og enda litt kaldere. Jeg møter
blikket hennes, men viker fort til side. Jeg
tenker for meg selv ”jeg orker snart ikke
mer ”. ” Er du sulten?” spør hun. Jeg er
sulten, men stoltheten og staheten min
sier allikevel nei. Skulle ønske ting var som
før, den gangen jeg kunne spøke og le
med mamma, tulle og leke med lillebror,
og erte lillesøster, det var tider det. Når
jeg kom hjem til familien savna jeg hjemmet enda mer, når jeg så hvor koselig de
hadde pynta til jul og kjente hvor varmt
det var i gangen og opp til stua.
Nå vil jeg bare legge meg ned og slappe
av. Formen begynner å bli dårligere , føler
meg ikke noe bra, det er nedturen.Er ganske paranoid og tror de fleste er ute etter
å ta meg på en syk måte. Føler meg ikke
trygg hjemme hos mamma en gang. Jeg
har ikke lenger ro i kroppen lengere, jeg
må stikke. Det eneste som får meg til å
føle meg bra er amfetamin, da fikser alt
seg.
Hvorfor ble jeg hekta? Han som var en
snill og ærlig gutt før har nå blitt til en
kynisk, rusavhengig som lever av å lure
andre. Gamle venner har tatt avstand, og
jeg tar avstand fra dem.
Nå er jeg ensom. Jeg savner å kunne være
med venner og ha det moro, savner en
jente som jeg kan forelske meg i. Det er
en herlig følelse det, men lenge siden nå.
På tide at jeg tar et valg, et valg om hva
jeg egentlig vil; det føles som om det er
for sent, men det er egentlig ikke det, for
jeg har prøvd før. Jeg savner livsgnisten
min, er jeg håpløs?
Jeg vet jeg trenger hjelp, men tør ikke å
spørre om det, føler meg så liten og hjelpeløs. Jeg spør om hjelp for det, legger
meg flat, det er ikke lett men jeg gjør det
allikevel.
Nå er jeg på et fint og trygt sted, og jeg får
hjelp. Her bor det masse snille mennesker;
jeg snakker med gode venner igjen, kanskje jeg får en kjæreste snart? Jeg har fått
en verdighet, fått livsgnisten tilbake. Det
er så godt å høre stemmen til mamma nå
når jeg ringer hjem; den er ikke slik den
var før, bekymringen er borte...
Men jeg er fortsatt redd noen ganger,
redd for å skuffe og falle ned i en mørk
verden , det er så vanskelig å komme seg
opp igjen. Nå må jeg bare passe på å gå
riktig så jeg ikke faller. Nå har jeg gitt meg
selv håp. Jeg har også gitt familien håp;
det er litt skummelt, men det er også
godt. Jeg har til og med begynt på skole
og kommet i gang med utdannelsen min,
fått kamerater og venninner på skolen.
Det er rart men veldig godt å kunne gå
ute blant folk og slippe den konstante anspennelsen i kroppen og den harde klumpen som gjør vondt. Det er deilig å være
nykter, alt er så mye mer ekte og setter
pris på så mye mer. Mens jeg er i behandling er det viktig at jeg gjør en god jobb
med meg selv og er tålmodig, det tar tid
å lage en stabil og god grunnmur, som
jeg skal bygge livet mitt videre på. Det er
nå jeg investerer i fremtida mi .Og jeg må
aldri glemme hvor jeg kommer i fra.
Jeg er ikke ensom. 8 måneder nykter !
20
Fossumkollektivet hedrer jubilantene med ku-nst
At Kari kan lese dikt og lede familiearbeidet, det visste vi. Men at hun kunne trikse
med ball- ja, det visste vel de færreste.
Men her er beviset, med et godt støttegrep kunne hun ha stått der til hun sovna,
om ikke hun- vi. Den dama kan triksene,
men det visste vi alle.
Nei det er ikke scener fra neste års oppsettning av ”Heksene” på National. Det er
bare våre kjære kollegaer på Gården De
tre mus(kitærene) som de kalles.
Vi ble mektig imponerte over Marius Grønneberg (CC Cowboys) minikonsert på Rud.
Marius ble ikke mindre imponert over Fossumkollektivets ungdommers spesielle form
for ovasjon, særlig ”etterklappet”. Vi takker
deg Marius!
Nei det er ikke papir stein saks, det er Heidi
som takker Jørn for 20 år i Fossumkollektivets tjeneste.
Michelin kokken Hildegunn for tiden på
Fossumkollektivet, har ofret seg for Gården de siste 15 årene fikk derfor sitt velfortjente litografi.
Den høygravide Sissel mottar 10 års bildet.
Hun fødte ei lita jente, Else 20 januar, vi
gratulerer.
Harald er mektig stolt over å ha holdt ut
i Fossumkollektivet i 15 år.
Med en real bamseklem takker Finn, Rune
for 15 år i Stiftelsen.
Gry ”my” på Solvold er kjempestolt av
kubildet som hun fikk etter 10 år.
Alle fikk litografier med ku-motiv, her
mottar Inge sitt velfortjente etter 10 år i
Stiftelsen. Som bondesønn var han mest
opptatt av jura på kua, noe som synes på
dette bildet.
Kari tydelig fornøyd med sitt kumotiv, som
hun fikk for 20 år i Fossumkollektivet. Hold
deg på beina Kari i 20 år til så du ikke går
i ku-rsiv.
Nygifte
Vi gratulerer med
runde år:
Og her er de nominerte siden
forrige Fossekall-utgivelse
30år
”Idunn min Idunn säj får jag dig at lova,
10 nya år i Stiftelsen” sang Finn- og da
var det gjort.
Joachim Martinsen
Jørgen Lægreid
Endelig fikk Svein sin Perly, etter å ha fridd
kontinuelig i 20 år. I følge Perly ga hun
etter da hun forstod at knærne til Svein
ville ryke om hun ikke svarte ja. Hele Fossumkollektivet gratulerer og ønsker dere
et rikt og godt samliv.
At orden og humor kan kobineres, det
er Lilli-May et bevis på, i 10 år har hun
vært i Fossumkollektivet. Her får hun sitt
ku-nstbilde
40år
Sissel Pålhaugen
Reidar Kjetil Bjørge
Hege Unnerud Bergersen
Heidi Hansen
Heidi syntes det passa bedre med en svingom enn et kubilde etter 10 år. Som vi alle
vet er hun meget glad i sine grisunger.
Men heretter blir det ”mø-mø” isteden
for ”nøff-nøff”.
Ku-lturorienterte Merethe smiler glad etter å ha mottatt sitt litografi etter 10 år
i Stiftelsen.
Klas har hele livet ønsket at en kvinne skal
holde ham i øra, (øre-fetish, red).
Nå har det skjedd, Klas har blitt gift med
sin Phaninee. Hele Fossumkollektivet
gratulerer og ønsker dere et rikt og godt
samliv.
Nye Navn
Ny faglig leder
Ulf Bragvin (57) begynner som faglig leder
hos oss i slutten av mars. Vi ønsker han
velkommen.
Ulf er sosionom med div. relevant tilleggsutdanning, bl.a. en mastergrad i sosialt
arbeid. Han har erfaring som helse- og
sosialsjef, som førstekonsulent hos Fylkesmannen i Nordland og ledererfaring fra
Bufetat og Stiftelsen UngdomsTiltaket.
Ny Lærer på skolestua Dagfinn Andrè
Aasheim
50år
Birgit Thorkildsen
60år
Svein R. Furnes
Kåre Magne Lamø
Egil Otto Heiås
Lilli-May Bakken
22
FAMILIEARBEIDET PÅ
FOSSUMKOLLEKTIVET
DET ER DEN DRAUMEN
Det er den draumen me ber på
at noko vidunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn på
en våg me ikkje har visst um
Olav H. Hauge
Stiftelsen Fossumkollektivet ble startet i 1983 og har vært en aktiv del av norsk
rusbehandling og ruspolitikk i 27 år. Denne artikkelen er en revidert versjon av
to kapitler om familiearbeidet på Fossumkollektivet i boken ”MOT TIL FORANDRING. Forpliktende relasjoner og rusbehandling” (2010). Boken ble utgitt i forbindelse med Stiftelsens markering av 25 års virke.
Pårørende ble helt i fra starten av inkludert i et familiesamarbeid
da de ble invitert til å være en del av ungdommens behandling.
Etter hvert begynte vi å se at pårørende også hadde behov for
hjelp, og fra 1989 begynte vi å implementere dette perspektivet ved å utvikle og systematisere fokuset på familien. Familiearbeidet har vokst seg frem til den form det har i dag parallelt
med den faglige utviklingen av ungdommenes behandling. Disse
prosessene er i kontinuerlig gjensidig påvirkning av hverandre.
Derfor er det viktig å se Fossumkollektivets familiearbeid som en
del av ungdommens tilfriskning fra rusmiddelavhengighet. Vår
erfaring er at pårørendes deltakelse i familiearbeidet bedrer muligheten for ungdommens rehabilitering. På bakgrunn av dette
vil jeg kort si noe om Fossumkollektivets tilbud til ungdommene
før jeg forteller om teori og praksis i familiearbeidet.
Stiftelsen Fossumkollektivet tar i mot jenter og gutter i alderen
16 til 25 år fra hele landet. Vi har ca. 60 plasser fordelt på seks
ulike avdelinger i Østfold, Akershus og Hedemark. Målgruppen er
ungdom med ruslidelse der plasseringsgrunnlaget er rusmiddelavhengighet og rusmiddelavhengighet og samtidig psykisk lidelse. Plasseringene er hjemlet i lov om barneverntjenester §§ 4-24,
2.ledd og 4-26, lov om spesialisthelsetjenester § 2-1 a, jfr. lov om
sosiale tjenester § 6-3, samt Straffegjennomføringsloven § 12.
Kollektivbehandlingen består av seks faser der familieperspek-
tivet er i fokus gjennom hele behandlingen. Rehabiliteringen er
basert på et arbeids- og bofellesskap der voksne og ungdommer
lever tett sammen. Ansatte blir omtalt som voksne.
Kollektivet skal være et trygt sted fritt for rusmidler med daglig
struktur, der ting blir gjort på forståelige måter av forståelige
grunner. Fellesskapet som metode og det pedagogiske arbeidet
handler om å skape miljøer som gir ungdommene muligheter til
å utvikle seg som menneske i samspill med andre der relasjonsevne, sosial læring og selvhjelp står sentralt. Følgelig blir terapi
mer enn det som skjer i terapirommet.
Det å bli rusfri innebærer å lære seg å tåle livet og mestre det
på bedre måter. Det handler om å regulere følelser, få en bedre
selvforståelse og nye tilknytningsmønstre. Behandlingen har fokus på misbruk og avhengighet. Misbruket kan stoppes gjennom
erkjennelsen av å ha et rusmiddelproblem, akseptere seg selv
som rusmiddelavhengig og be om hjelp. Både voksne - og ungdommene selv - er rollemodeller gjennom støttende fellesskap,
gruppeterapi, skolegang, arbeid, råd og veiledning. Å bygge
selvtillit og å skape et godt selvbilde er bærende elementer i
behandlingen. Med denne behandlings- og boformen gir kollektivet ungdommene stabil voksenkontakt over tid som skaper
forutsigbarhet og trygghet, samt en opplevelse av tilhørighet og
gruppefølelse. Dette er et godt utgangspunkt for relasjonsbygging og tilknytning.
For utfyllende kunnskap om behandlingen ved Stiftelsen Fossumkollektivet se www.fossumkollektivet.no. I tillegg anbefales
å lese boken ”Mot til forandring. Forpliktende relasjoner og rusbehandling” (ibid) i sin helhet.
Målet med familiearbeidet
Målet med familiearbeidet er derfor å starte en endringsprosess
også hos familie og pårørende. Utgangspunktet er at hele familien tar del i prosessen. Foreldre leter ofte etter årsaken til at
deres ungdom ble rusmiddelmisbruker. Mange kjenner på skyld
og skamfølelse når barnet deres tvangsplasseres på kollektivet.
Søsken er ofte involvert i ungdommens misbruk gjennom hemmeligholdelse, maktspill og kanskje eget misbruk. Vi ser verdien
av at hver enkelt kan gjøre forandringer for sin egen del, og
gjennom denne styrke seg selv og resten av familiesystemet.
Gjennom kunnskap, ny forståelse og erkjennelse kan alle som
er berørt av rusmiddelmisbruket gjøre endringer for seg selv og
sitt liv.
Fossumkollektivet har som utgangspunkt at rusmiddelmisbruk
kan ramme alle familier, uavhengig av sosial status og funksjonsnivå. Alle som utvikler en avhengighet til rusmidler vil påføre sine
nærmeste store belastninger, og hele familien blir skadelidende.
Familiearbeidet slik det fungerer i dagNår ungdommen har fått plass på kollektivet tar leder for
familieteamet personlig kontakt over telefon med foreldrene
eller andre nære pårørende. Både for å høre hvordan de har
det, og for å informere og invitere dem med på familiearbeidet.
De aller fleste blir svært overrasket over at noen overhodet er
interessert i dem som foreldre/pårørende. Noen forteller om
opplevelser av å være oversett, om ikke å være meningsberettiget, om isolasjon og følelse av skyld og skam. Henvendelsen
blir mottatt ulikt, med skepsis, mistillit, avvisning, forundring og
noen ganger glede og takknemlighet. Det kan derfor bli flere
telefonsamtaler før vedkommende våger å bli med i familiearbeidet. Denne innledende kontakten er uvurderlig, og skal
bidra til å gi pårørende et gryende håp, tro og trygghet på at
det vil være meningsfullt for dem å delta. Og at de vil bli møtt
på en åpen og respektfull måte av kompetente medmennesker
og fagfolk.
Vissheten om at pårørende over lang tid har levd under stort
press, og svært ofte er nedkjørte gjør at informasjon tilstrebes
å gis og gjentas på mange ulike nivåer. Som nevnt over telefon,
dessuten i brevs form og ved personlig kontakt på alle arrangementer i familiearbeidet gjennom året.
Søsken
På Fossumkollektivet er vi opptatt av at søsken er viktige å ha
med i familiearbeidet. Søsken er en sammensatt gruppe når det
gjelder alder og hvordan de opplever å være bror eller søster til
en som ruser seg. De som er under 15 år får tilbud om å være
med på sosiale samlinger på Fossumkollektivet, samt komme på
dagsbesøk og overnattingsbesøk for å se hvor bror eller søster
bor. Dette tilpasses og avklares direkte med den enkelte avdeling
der ungdommen bor. Fra søsken er 15 år kan de være med på
familiehelger og familieuke.
Erfaring viser at deres opplevelser, historier og behov er forskjellig fra foreldrenes. Noen søsken kan på tross av og på grunn
av store påkjenninger i familien finne styrke, selvstendighet og
ansvarlighet til å komme videre i sitt liv. Imidlertid har deres oppvekstvilkår og livssituasjon svært ofte blitt påvirket av å ha en
søster eller bror som har ruset seg. Eksempelvis kan de helt eller
delvis oppleve tap av foreldrenes støtte og oppmerksomhet fordi
alt engasjement rettes mot den som ruser seg. Et engasjement
som ofte gjør at søsken også blir medhjelpere i kampen for den
som ruser seg. Mange har gått inn i rollen som megler mellom
foreldre og søsken, hatt hemmeligheter sammen med den som
ruser seg, eller gått inn i rollen som den som tilsynelatende alltid klarer seg bra. En konsekvens av dette kan gjøre at søsken
bagatelliserer og nedvurderer betydningen av egne problemer
for å skåne familien for ytterligere belastninger. Flere søsken vil i
en periode oppleve avmakt, skyld og skam, sorg og sinne, samt
følelsen av å bli tilsidesatt og føle seg utilstrekkelig. Konsekvensene av dette kan eksempelvis være søvnproblemer, konsentrasjonssvikt, manglende mestring, skoleskulk og økt risiko for å
utvikle eget rusmiddelmisbruk.
24
Rammene
Rammene i familiearbeidet har store variasjoner, både knyttet
opp til ungdommen og til familien. Familiearbeidet ses alltid i
sammenheng med ungdommens behandling i de respektive avdelingene vedkommende bor, og til hvilken fase ungdommen
er i sin utvikling. Familieperspektivet har fokus fra ungdommen
skrives inn på Fossumkollektivet.
Fasene i ungdommens behandling har en gradvis utvikling fra å;
•
•
•
•
•
•
Ta del i familiearbeidet
Gjøre bruk av familiearbeidet
Avklare relasjonen til familien
Utvikle relasjonen til familien
Finne sin rolle i familien
Finne sin form for kontakt med
familien.
Kjernen i familiearbeidet er at pårørende kommer sammen og
forenes om et felles problem, der vi har fokus både på rusmiddelavhengighet, kommunikasjon og det relasjonelle mellom de
enkelte familiemedlemmene og flerfamiliegruppene. Vi erfarer
at familier som kjenner rusmiddelmisbruk tett inn på livet ofte
opplever å stå alene i en vanskelig situasjon med en skremmende
rusutvikling. For mange fører dette til engstelse for at familien
skal gjøre noe som forverrer situasjonen. Alle familier er sterkt
preget av at kjemisk avhengighet har dominert livet til den enkelte ungdommen over lang tid. Dette har igjen påvirket familien
og pårørende over lang tid, noe som for mange har resultert i
tilbaketrekking og sosial isolasjon. Det er denne felles referanserammen som blir utgangspunktet for å samtale rundt opplevelsene og følelsene knyttet til problemet rus og avhengighet.
Gjennom bruk av blant annet forelesninger og historiefortellinger belyses disse temaene. Et mål er følgelig å støtte familien til
å stole på og videreutvikle egen kompetanse.
Familiearbeidet drives i liten og stor skala med antall deltakere
som varierer fra 16 og opp til 140 personer. Ved å bringe flere
familier sammen skapes rom for utveksling av erfaringer familiene i mellom, drøfting av problemstillinger og diskusjoner om
handlingsalternativer, innsikt og forståelse. Dette krever at det
er tydelig struktur med klare rammer, ansvars- og rollefordeling.
Samtidig fordrer det en varhet og oppmerksomhet på at det er
vanskelige og sårbare temaer som kommer opp, og som skal
møtes på en respektfull og ivaretaende måte.
Familiearbeidet tilbys parallelt med ungdommens behandling, og består i løpet av året av:
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Bli kjent kveld som oppstart på behandlingen med opp
til 20 deltakere.
Fem familiehelger der ungdom og pårørende deltar.
Ca. 120 - 140 deltakere.
En foreldrehelg, for foreldre, fosterforeldre og steforeldre. Ca. 40 deltakere.
Tre familieuker for foreldre, søsken og andre pårørende. Opp til 16 deltakere.
Hospitering i fasene 1-3 for foreldre, søsken og andre
pårørende, 1 person av gangen.
Ansvarsgruppemøter med Fossumkollektivet, ungdommen, saksbehandler og foreldre.
Sosiale arrangementer der pårørende inviteres til;
Grillfest
Teaterforestilling med ungdommene som skuespillere
Familiemiddag 2. juledag
Samtaler
To paralelle prosesser
Ungdommens alder varier fra 16 til 25 år, og det er store variasjoner i modenhet. Rusmiddelmisbruk og rusmiddelavhengighet
er fellesnevneren for plasseringen mens problemområdende varier, eksempelvis fra atferd, kriminalitet, seksuelle overgrep, vold,
selvskading og samtidig psykisk lidelser.
På Fossumkollektivet arbeider ungdommen blant annet med
prosesser i eget liv og med relasjonene i nettverket sitt, spesielt i
forhold til familie og pårørende.
Gjennom forelesninger, deltakelse i grupper, individualsamtaler
og gjennomføring av praktiske oppgaver får de nye kunnskaper og innsikter om kommunikasjon, sunne og mindre sunne
familierelasjoner, rus, avhengighet og medavhengighet. Mange
ungdommer er i konflikt med sine pårørende og vil ikke ha dem
med i familiearbeidet. Svært mange har påført sin familie så mye
smerte og skam gjennom sin ruskarriere at det kan være bakgrunnen for at de ikke ønsker å ha dem med. Det jobbes følgelig
med å motivere ungdommene til å se verdien av å ha med familien som de aller fleste har tette bånd til, til tross for krangling og
harde ord. Muligheten for å finne tilbake til hverandre igjen er
at de gis anledning til å begynne å snakke sammen. Dette skjer
i rammer som hjelper hver enkelt til å formidle hvordan de har
det ved å ta utgangspunkt i seg selv, sine opplevelser og sine
følelser.
Vår erfaring er at familiens deltakelse i familiearbeidet bedrer
muligheten for ungdommens rehabilitering. Vi mener det er viktig med et godt samarbeidsklima med familien. Det er derfor
av stor betydning at pårørende blir med i familiearbeidet slik at
også de gjennom forelesninger, kunnskapsformidling og historiefortellinger kan følge sin ungdom i hans/hennes utvikling. Det
å bli kjent med og ha kontakt med pårørende gjør at alle, familieteamet og voksne på avdelingene, kan samarbeide til ungdommens og familiens beste.
Målet er at alle ungdommene skal ha med sin familie i familiearbeidet. Det tilsier at det blir mange deltakere på familiesamlingene, og på familiehelgene er det alltid fullt hus. Alle nye deltakere
blir møtt av en fra familieteamet og ønskes velkommen, og de
får som tidligere nevnt en fadder som følger dem gjennom hele
helgen. De ungdommene som er med på familiehelg for første
gang har oppfølging av en voksen fra den avdelingen som de
bor på. Denne voksnes rolle, gjennom hele helgen, er å skape
trygghet og ivareta ungdommen og pårørende. Ungdommen og
familien har kanskje ikke snakket sammen ansikt til ansikt på
flere måneder. Dessuten var siste møtet kanskje preget av konflikt og av at ungdommen var ruset.
Vi har en ideologi om å skape rom for åpenhet og dialog. Imidlertid er det noen emner vi er svært forsiktige med å ta inn i plenum. Eksempler på dette er traumatiske opplevelser, blant annet
seksuelle overgrep. Det er tabubelagt, medfører skam og berører flere parter – både for den som er utsatt for traumet samt
andre som er direkte og indirekte berørt. Disse temaene hører
ikke hjemme på en familiehelg med opp til 140 personer til stede
og bringes følgelig inn i avdelingen der den enkelte ungdommen
er tilhørende.
Selv om vi tilstreber å skape trygghet og komme alle i møte vet
vi at det vil være noen vi ikke klarer å se, møte og favne godt
nok. Til alle familiesamlingene sendes en personlig invitasjon,
og leder i familieteamet har utstrakt telefonkontakt med mange
pårørende mellom samlingene og kan da fange opp noen av
dem som faller ut. Når ungdommen er i fase 2 skal de ha sin
første hjemreise sammen med en voksen fra kollektivet. Denne
hjemreisen har flere funksjoner. Den er et i ledd ungdommens
rehabilitering og den gir en anledning til familien å møte en representant fra Fossumkollektivet og få informasjon om behandlingen og familiearbeidet.
Relasjonsarbeid.
Vi ser på familiearbeidet som relasjonsarbeid der deltakerne får
hjelp til å øke sin kompetanse til å stå i relasjon til andre mennesker. Som tidligere nevnt gjøres det, i forhold til den enkelte
ungdommen, alltid individuelle vurderinger med hensyn til pårørendes deltakelse i familiearbeidet. Vår erfaring er at det er svært
sjelden at en ungdom ikke har en betydningsfull person i livet sitt
som kan inviteres med i familiearbeidet. Men det skjer, og det er
for noen vanskelig å være uten pårørende på familiesamlingene
fordi de blant annet kan kjenne på savn og ensomhet. Likevel er
ungdommen med på familiesamlingene – i alle fall for en tid fordi dette er en virkelighet de må få hjelp til å forholde seg til.
Det er da viktig å ha relasjonsperspektivet i fokus. I slike situasjoner ser vi at andre pårørende ofte favner de ungdommene som
ikke har familie og knyter kontakter med dem. Parallelt jobbes
det med å ivareta ungdommen på den enkelte avdeling. Målet er
at ungdommene, med eller uten pårørende, skal våge å gå inn i
tilknytningsrelasjoner der de erfarer at andre mennesker vil dem
vel, at de er verdt å elske, at verden er forutsigbar og at de kan
påvirke den.
Tilbakefall
Å drive rusbehandling handler om både opp og nedturer for alle
som deltar. At ungdommen tar tilbakefall i løpet av behandlingen er ofte en del av veien til å komme ut av rusmiddelmisbruket. Et tilbakefall kan brukes terapeutisk til blant annet å se på
tilbakefallsmønstre og erfaringer som er gjort mens ungdommen har vært ute og ruset seg. Dette er krevende for pårørende
å være vitne til. Når ungdom har tatt tilbakefall før eller under
en familiesamling er det mange som kan favne det enkelte familiemedlemmet som er berørt. Gjennom deling av erfaringer,
slippe å være alene om opplevelsene og følelsene gjør at mange
finner støtte ved å være på en familiesamling akkurat da. På alle
samlingene lages telefon- og e-postlister, som det er frivillig å
sette seg opp på. Denne kopieres og fungerer slik at pårørende
kan ta kontakt med hverandre mellom samlingene. I situasjoner
som nevnt ovenfor er telefonlistene et godt hjelpemiddel til å
bygge nettverk i tiden mellom samlingene.
En del av virkeligheten er dessverre slik at noen ikke gjennomfører behandlingen og går ut i aktivt rusmiddelmisbruk eller dør i
overdoser. Alle pårørende som er i en slik situasjon blir invitert til
videre deltakelse i familiearbeidet, og vi erfarer at mange kommer tilbake til samlingene, ofte over lang tid. Det viser seg at
også her blir deltakelsen i familiearbeidet viktig, og noen sier at
dette er en måte å bearbeide sorgen på. I tillegg har vi kontakt
med de pårørende som ønsker det gjennom telefon og ved personlige møter.
Noen pårørende har et eget rusmiddelmisbruk. En av reglene
vi har på alle familiesamlingene er at det skal være rusmiddelfritt. Alle er velkommen forutsatt at de respekterer våre regler.
Imidlertid hender det fra tid til annen at noen er beruset eller
påvirket av medikamenter når de kommer. Familieteamet tar da
en samtale med vedkommende som blir bedt om å reise hjem
og heller komme tilbake når de er edru.
26
Utfordringer og dilemmaer i familiearbeidet Spørreundersøkelse
På bakgrunn av det som er sagt om familiearbeidet er det mange
spørsmål, utfordringer og dilemmaer vi står overfor i familieteamet. Når behandlingen av ungdommen og familiearbeidet er av
et slikt stort omfang som på Fossumkollektivet innebærer det at
noen alltid vil være kritiske til det vi gjør. I familiearbeidet møter
vi kritikken i plenum, i grupper og individuelt. Dette er vi forberedt på, og vi tilstreber å gi plass for at alles stemmer skal komme
frem og bli hørt. For å komme videre må vi først snakke sammen
om kritikken og det som er vanskelig, for deretter å finne ut av
hva vi kan gjøre for å komme videre.
Sammen med vår veileder gjennom flere år, psykolog og familieterapeut Grete Lilledalen, har vi dialoger og refleksjoner rundt
disse temaene. Spørsmålene nedenfor gjenspeiler et lite utvalg
av mange utfordringer og dilemmaer som familieteamet møter.
Selv om vi har en bevissthet rundt disse spørsmålene er vi i en
løpende prosess og jobber aktivt med temaene. Dette mener vi
er særdeles viktig i forhold til avklaringer på hva som skal opp i
hvilke arenaer der familiearbeidet legger føringer i behandlingen
av ungdommene, og i møte med den enkelte pårørende.
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Evner vi å favne alle som deltar i familiearbeidet, og blir den
enkelte sett?
Er tilbudt til søsken godt nok?
Hva med de som kommer kun en gang, eller de som ikke
kommer på noen av familiesamlingene?
Hva når ungdommen ikke ønsker at familien skal delta?
Hva med ungdom som ikke har pårørende med i familiearbeidet?
Hvordan bistå pårørende til å fokusere på seg selv når
hovedfokuset har vært ungdommen?
Hva når ungdommen tar et tilbakefall eller rømmer?
Hvordan ivareta pårørende som ikke har ungdommen sin
på Fossumkollektivet enten fordi ungdommen har rømt, har
avsluttet eller er død?
Hvordan møter vi kritikk?
Hva når pårørende har et eget rusproblem, er beruset eller
ser ruset ut?
Hvordan videreutvikle samarbeidet mellom familieteamet
og voksne/ansatte på avdelingene i forhold til kontakt og
samarbeid med pårørende?
Taushetsplikten opp mot åpenhet og dialog?
Familieteamet gjennomfører en spørreundersøkelse om pårørendes deltakelse i familiearbeidet. Evalueringen skal gå over tid slik at
alle deler av familiearbeidet blir vurdert. Bakgrunnen for evalueringen er å få et arbeidsmateriale til å forbedre og justere det eksisterende arbeidet i møte med familie, pårørende og ungdommen.
I skrivende stund erfarer vi at det er svært høy svarprosent på
evalueringsskjemaene, opp mot 95 - 100 %. De fleste sier at
det er store arrangementer og mange mennesker å forholde seg
til. Det første møtet kan for mange oppleves skremmende og
usikkert. Etter hvert som de blir bedre kjent er ikke det lenger et
tema. Mange av dem som har vært med i en kort periode sier
de er med først og fremst på grunn av ungdommen sin. Mens
mange som har vært med over tid sier at de er der like mye for
seg selv som for ungdommen sin. De sier at det har vært en
prosess fra å delta for andre til å gjøre det for egen del. Deltakelse i familiearbeidet har et sosialt aspekt fordi de møter andre
i samme situasjon. I tillegg får de ny kunnskap og innsikt, og
mange kommer i gang med eget endringsarbeid. På spørsmål
om de vil komme tilbake på neste familiesamling svarer de fleste
bekreftende på det, og sier at de finner det meningsfylt å være
med i familiearbeidet.
Et gjennomgående ankepunkt er foreldres opplevelse av at det
kan være vanskelig å få kontakt når de ringer til avdelingene,
samt å få informasjon om ungdommen sin. Denne informasjonen er viktig å få ut til avdelingene på alle nivåer.
Graden av åpenhet rundt den enkelte ungdommen må og skal
variere. Ungdommen kan være i prosesser som gjør at de skal
skjermes, og alderen spiller inn. Noe er taushetsbelagt, mens annet kan og bør det snakkes om. Utgangspunktet er at pårørende
skal behandles med respekt uansett hvem de møter av voksne/
ansatte på Fossumkollektivet. Pårørende kan føle seg ivaretatt
selv om vi ikke snakker og forteller om ungdommene, men forsøker å møtekomme deres behov for å ha noen å snakke med,
samt å gi informasjon på generelt grunnlag.
Avslutning
Stiftelsen Fossumkollektivet har i løpet av 27 år vokst fra å være
et lite kollektiv med seks ungdommer i 1983 til i dag med opp
til seksti ungdommer fordelt på avdelingene Gården, Rud, Nedre
Damvei, samt to familiehjem i Indre Østfold. På Hedmark har vi
avdelingene Solvold og Sørligard, og i Akershus har vi Primæren. I
Oslo er inntaksavdelingen, og i tillegg samarbeider vi med behandlingshjemmene Korpberget, Hugin og Munin i Sverige. Alle disse
avdelingene og samarbeidspartene er berørt av familiearbeidet
ved at familieteamet har kontakt med familie og pårørende til
en hver tid, uavhengig av hvilken avdeling og behandlingsfase
ungdommen er i.
Det er behov for å stoppe opp, se oss tilbake og reflektere over
den prosessen familiearbeidet har vært gjennom de siste 20 årene.
Utviklingen til den form og det faglige innholdet det har i dag
hadde ikke vært mulig å få til uten å ha full støtte fra hele stiftel-
sen. Det er lagt til rette for at vi i teamet har tatt videreutdanning
i familieterapi, og at vi har kontinuerlig veiledning.
Hver enkelt ansatt på Fossumkollektivet er viktige bidragsytere til
at familiearbeidet skal lykkes. Alle gjør en nødvendig og livsviktig
jobb i rehabiliteringen av ungdommene. I familiearbeidet viser
antall deltakere av familie og pårørende, samt hyppigheten av
deres deltakelse, at Fossumkollektivet fyller et stort behov for at
de har en arena å møtes på. En arena der de møter andre i samme
situasjon, og der de kan starte en endringsprosess for egen del. En
arena der de opplever seg sett, hørt, respektert og tatt med som
meningsberettiget som mor, far, søster, bror eller annen pårørende
med en viktig tilknytning til ungdommen som er i behandling.
Stiftelsen Fossumkollektivet skal fortsette å bestå med et aktivt og levende familiearbeid. Dette vil vi fortelle mer om i neste nummer.
Kristian
28
Siste frist
23 år og nok en gang på Fossum. Er det mulig å kjøre
seg så på ræv gang på gang? Ja, det er faktisk det.
Hadde fremtidsutsikter som var innen rekkevidde, men
jeg kastet bort alt. Ingen utdanning, jobb eller bolig.
Bare en fortid fylt med ubehag. Dette er min historie.
Julen 2004. 17 år og på tvang. Ikke motivert i det hele tatt, og alt er bare dritt.
Samlinger til alle døgnets tider. Skjønner
ikke hva det kan være godt for? Snakke
om følelser til en gruppe på 15? Jeg har
da ikke et problem!? Trodde jeg da.. Ble
”forelsket” og alt gikk til helvete. Hvorfor
skulle ikke parforhold være greit? Det er
jo helt normalt! Er det ikke? Flytter fokus?
Nei, ikke i det hele tatt. Blir sendt på målrettet permisjon og sprekker. Mister alle
de nyktre dagene mine. Får enda mindre
motivasjon til å slutte å ruse meg. Men
jeg har da ikke et problem, så det er ikke
så farlig. Kommer tilbake etter to uker
ute. Men det var mest for mamma sin
del. Hadde det vært opp til meg hadde
jeg bare blitt hjemme og fortsatt ruskarrieren min. Utlufting i Nesbyen. Faen for
noe tull! Tre uker på ei hytte langt vekk
fra alt som heter sivilisasjon. Inn igjen på
Gården til samling. Jenta jeg ble ”forelsket” i skriver seg ut, og jeg begynner på
skole. Vi holder kontakten gjennom mail,
og to måneder etterpå skriver jeg meg ut.
Flytter til hjembyen hennes, og alt skal bli
så fint og flott. For jeg har da ikke noe
problem med rus!
Begynner å drikke i det små, men det eskalerer fort, og det blir mer og mer. Begynner fort å røyke hasj, og da er jo ikke
amfetaminen langt unna. Men jeg har jo
kontroll. Kokain og ecstasy kommer fort
inn i bildet, for ingen fest er jo komplett
uten ecstasy! Mister helt styring på dager
og uker. Våkner plutselig opp hos folk jeg
ikke kjenner og aner ikke hva jeg gjør der.
Jenta mi reiser på avrusning, mens jeg
fortsatt er ute og ruser meg. Alt går til
helvete og jeg reiser hjem til byen min i
hjertet av Hardanger. Tiden flyr. Og jeg
likeså. Begynner med sprøyter og star-
ter min egen lille forretning. Selger dop.
Stortrives. Nettverket mitt består av misbrukere av alle slag. Fra 18 år og opp til
50-årene. Treningsnarkomaner og arbeidsnarkomaner. Alle kommer til meg
for å handle. Den lille forretningen er nå
blitt et levebrød. Tjener alle pengene mine
på dette. Får jo penger fra sosialtjenesten
også, for penger får en jo aldri nok av. Og
folk kaller dette et problem?
20-årsdagen min feirer jeg i Bergen kretsfengsel. Begynner å røyke heroin, for det
er ikke så lett å få tak i sprøyter på lukket
avdeling. Får tilsendt hasj i et brev, teipet bak en liten tegning. Får byttet den
lille klumpen i en liten bag heroin og en
sprøyte som kjæresten til en jeg sitter
med får smuglet inn. Visst er den skitten,
men en kan jo ikke være kresen i fengsel?
Får satt skuddet inne på cella mi. Fy faen
for en deilig følelse. Hadde alltid sagt til
meg selv at heroin skulle jeg aldri prøve,
men der og da var jeg glad for at jeg tråkket over den grensen.
Månedene gikk, og jeg sank lavere og lavere. Fylte 21 år, og på dette tidspunktet
hadde jeg sluttet å selge. Alle pengene
mine gikk med til å opprettholde heroinmisbruket mitt. Jeg stjal fra venner og
familie, selv om jeg hadde penger og ikke
trengte noe av det jeg stjal. Jeg var inne
i en ond sirkel. Jeg ruset meg fordi jeg
hadde det dårlig, og jeg hadde det dårlig
fordi jeg ruset meg. Jeg innså nå at jeg
hadde et problem. Et stort problem. Jeg
ruset meg ikke for å ha det gøy lenger.
Jeg ruset meg for å bli ”frisk”. Jeg prøvde å slutte opptil flere ganger, men hver
gang jeg var kommet over abstinensene,
begynte jeg på igjen. Prøvde å ”avruse”
meg fra heroinen med diverse piller og
amfetamin. Men ingenting tok abstinensene.
Anonym
22 år og hekta på heroin. Hadde nesten ingen venner igjen. I
hvert fall ikke noen som gadd å henge med en jævla junkie som
bare tenkte på seg selv og hvordan han skulle få tak i neste
friskmelding. Jeg hadde nådd bunnen, og jeg skjønte jeg måtte
søke hjelp, for dette klarer jeg ikke selv. Jeg fikk hjelp av ruskonsulenten min og DPS-kontoret og søkte meg inn igjen på
Fossum. De 10 månedene jeg var der sist hadde satt seg godt i
hukommelsen. Det hadde jo hjulpet til en viss grad. Og nå var jeg
jo motivert og moden for behandling. Reiste til Parkveien i Oslo
og hadde inntakssamtale med to kjente fjes. De var veldig positive til at jeg kom inn igjen, hvis jeg skaffet meg avrusningsplass.
Heldigvis hadde jeg fått en akuttplass ved en døgnpost ikke så
langt fra den lille byen min.
Begynte nedtrappingen min en sommerdag i juni. Sobril 25 mg,
Fenemal 50 mg og Pinex forte var det jeg fikk. Det var to lange
uker med kramper, oppkast og søvnløse netter. Den åttende
natta jeg lå våken var jeg så mentalt utslitt at jeg begynte å hallusinere. Var livredd for at jeg holdt på å bli psykotisk. Ingenting
hjalp mot hverken kramper eller søvnløshet. Tiende dagen fikk
jeg endelig sovnet og da sluttet nedtrappingen også. Hadde to
søvnløse netter til. Natta før jeg skulle reise østover fikk jeg sovet
2-3 timer, så jeg var ganske utslitt før den lange bilturen. Fikk
sovet litt på turen til flyplassen, men ikke mye.
På Gardermoen møtte jeg to mannfolk som stod og prøvde å
rette ut en papirlapp det ikke gikk an å lese hva det sto på.
Men jeg visste det var meg de skulle ha tak i, for jeg hadde fått
beskjed om at de skulle stå med en plakat med navnet mitt på
ved bagasjeutgangen. Utlufting i Vammaveien ventet meg. Var
der en dag før jeg fikk kommet inn til gruppa på Rud. Den nye
familien min som skulle hjelpe meg gjennom tunge dager.
Jeg skjønner nå hva samlinger - og regler om parforhold - er
godt for. For å inngå et parforhold flytter jo faktisk fokus vekk
fra meg selv og min behandling. Skal jeg klare meg denne gangen er det viktig å holde fokus på meg selv og min tilfriskning.
For dette er trolig siste frist, og jeg har innsett nå at jeg faktisk
hadde et problem, men jeg ville ikke innrømme det for meg selv
eller andre. Jeg har et rusproblem, og jeg trenger faktisk regler
og faste rutiner, som jeg ikke hadde når jeg var ute i miljøet, for
å hjelpe meg på min vei til tilfriskning. 23 år gammel og inne i
behandling for ørtende gang.
Har vært på Rud nå i snart fire måneder og er så takknemlig for
at jeg kom inn i den gruppa som er her nå. Føler at det kanskje
går litt fort i svingene. Er i fase 2 nå, og det er allerede snakk
om fase 4. Vil prøve å få vært på Rud så lenge som mulig, men
det er jo ikke bra for behandlingen å bli stående fast heller, og
jeg trenger nok de utfordringer som kommer. Jobber med NAs
tolv-trinnsprogram og er godt i gang med tilfriskningen min og
erkjennelsen av mitt rusmisbruk. For jeg er faktisk maktesløs
ovenfor rusen og jeg klarer meg ikke alene.
Min Frykt mot nålen
Min Frykt
Jeg kjenner hjerte slår og blodet kribler i kroppen.
Jeg blir svimmel, jeg svever.
Nålen er spiss, den virker truende.
Jeg lukker mine øyner igjen, jeg ser ikke, men jeg føler.
Svetten renner og blodet tenner.
Det er mørkt og mørkere blir det.
Tankene mine senker seg mens jeg trekker pusten dypt.
Du stikker meg, jeg blir kvalm, av deg, nålen og hele
pakken.
Angsten min blir borte og kvalmen forsvinner for en
stund.
Jeg er våt, våt av svette.
Det renner, kan du tørke?
Jeg klarer ikke, jeg trenger din hjelp.
Skulle ønske noen kom og sa stopp, men ingen vet hvor
jeg er.
Jeg er her, men ingen finner meg.
Jeg slapper av nå, jeg har det fint, men ønsker det ikke.
Jeg ønsker å ha det slikt hver dag, bare ikke på den måten,
du tar livet av meg.
Jeg kjenner bare at min kjærlighet renner igjennom blodet
mitt, jeg kjenner det begynner i hode og sånn går det
sakte ned over kroppen.
Armene mine er tunge, jeg er hjelpesløs.
Jeg er ikke redd, men jeg er redd nålen, jeg blir syk av
den.
Min redsel for deg er stor, men den stoppet meg aldri til å
bruke deg.
30
Sissel
Latvia-tur
Sommeren 2010 var vi en liten gruppe som reiste ned til Latvia
Vi tok fly ned, og flyturen tok ca. en og en
halv time. Den første dagen bodde vi på
et hotell midt i sentrum av Riga, som faktisk er en veldig fin og ren by. Dagen etter
kjørte vi med leiebil ut av byen til Saulriti,
der vi skulle besøke søsterkollektivet til
Fossum. Saulriti ligger i Straupe kommune
noen mil fra Riga - i landlige omgivelser.
Da vi kjørte ut på landet var det bare flere
og flere gamle, råtne og falleferdige hus
som folk bodde i, det så ikke noe spesielt bra ut. Etter en times kjøring var vi
kommet frem til kollektivet. Der var det
mange vennlige og hyggelige ungdommer og voksne som tok godt imot oss.
De hadde selvlagde gaver til oss. Vi hadde
med oss en trampoline til barna, som det
så ut til at de likte veldig godt. De bodde
et stykke ut på landet i et stort litt eldre
hus. Standarden i huset kan ikke måle seg
med husene her i Norge, men likevel så
det ut som ungdommene hadde det greit
og at de trivdes. Latvia befinner seg i en
økonomisk krise etter at en generell nedgang i økonomien ble forsterket av den
internasjonale finanskrisen, så det er ikke
rart at den latviske befolkningen har dårlig råd.
Vi hadde ulike aktiviteter de 3 dagene vi
var der. Den første dagen var mer en type
bli kjent-dag. Vi hilste på mange av de
unge og voksne, navnene var uvante og
vanskelige å lære seg. Vi ble servert middag, det var faktisk god mat vi fikk der,
store porsjoner, og i tillegg fikk vi alltid
dessert. Den andre dagen var vi i NordEuropas største badeland og det var kult.
De fleste ungdommene fra Saulriti hadde
vært der før, men de hygget seg. Den
tredje dagen padlet vi i kano mange km,
husker ikke hvor mange men, vi brukte et
par timer å padle langs Latvias lengste elv,
Daugava. Det var skikkelig fint å få oppleve naturen på den måten, selv om alle
var utrolig slitne på slutten. Den tredje
dagen reiste vi til et nydelig sted hvor det
var et fjellområde, og der holdt vi på med
klatring. Vi sikret oss selv med tau så vi
kunne dra (slenge) oss fra tre til tre, må si
det var en utfordring noen steder der det
var langt ned, men skikkelig artig.
Det var mange nye spennende opplevelser vi var med på, og jeg er veldig glad jeg
fikk oppleve dette sammen med de jeg
reiste med. Etter denne turen sitter jeg
igjen med gleden over å kunne ha familie
og venner rundt meg, og jeg innser hvor
godt vi egentlig har det i Norge.
Så var det torsdag kveld, vi hadde avslutning og det var litt trist å si adjø til ungdommene, nå som om vi hadde blitt så
godt kjent.
De siste fem dagene bodde vi på et hotell midt i hovedstaden Riga, og det var
kos. Vi var heldig med været , nesten 40
grader hver dag og utrolig deilig. Vi tok
toget litt utenfor Riga til en helt nydelig
lang sandstrand. Vi spiste god mat ute på
restaurant, utforsket byen med å dra på
sykkeltur, shoppet litt og fikk en utfordring med å bevege oss rundt i gatene på
kvelds og nattetid.
Syns det var en hyggelig tur, med masse
forskjellige opplevelser, og kunne gjerne
reist dit igjen.
Rebecca
Min forvandling
Du fikk deg en type du brukte mye tid
på,
jeg følte meg oversett og ble lei meg nå.
Først var jeg glad på dine vegne,
jeg unna deg tiden du hadde med han
aleine.
Vi flytta og ble naboer med denne mannen,
nå følte jeg at vi aldri mer var sammen.
Jeg hadde det tungt og ville ha min mor
tilbake,
for å dele på deg var noe jeg ikke helt
klarte.
Alkohol ble min hjelp gjennom denne
tiden,
problemene fikk jeg heller takle siden.
Følte jeg kom lengre og lengre unna
henne,
hvordan kunne hun føde meg til en verden som denne.
Hun fikk ikke helt med seg hva som
hendte,
jeg skulka mye, og mista mange kjente.
De nye vennene drev med ting jeg ikke
hadde hørt om,
men dagen da jeg også startet kom.
Hasjen prøvde jeg ganske ungt,
hjalp meg når jeg hadde det veldig tungt.
Den hørte hjemme i min lomme,
jeg røykte rev til dagen var omme.
Hasj var himmelsk med litt flein,
det føltes så godt å være stein.
Andre stoffer ble spennende nå,
nå hadde jeg prøvd og kunne ikke avstå.
Det føltes så godt å være meg,
meg, meg og ikke tid til deg.
Var nesten aldri lenger hjemme,
ute var det gøy så det var bare å glemme.
Nå kom møter med barnevern,
men jeg møtte alltid opp helt fjern.
Jeg ville ikke ha den hjelpa de ga,
bortkasta tid, det skulle jeg ikke ha noe
’a.
Møtte ikke opp til møter lenger,
”Rusen, du er go’, det er bare deg jeg
trenger.”
å være rusfri her er bare i nåtid.
I behandling har man en trygg avstand,
komme ut på egne bein er det ikke alle
som kan.
Alle bør få mulighet til å gå hele fasesystemet,
for vi er mange som har det samme problemet.
Jeg satt bare på rommet og røykte meg
stein,
jeg lurte prøva til å vise meg rein.
Jeg trodde jeg var smart og kunne lure
alt,
men som tiden viste var det jeg som falt.
Jeg følte meg alene og kunne se alt gikk
sin vei,
jeg hadde ingen penger og det var bare
synd på meg.
Å kutte ned behandlingstid er sløsing
med penger,
”dyrt å ha oss her”, men det er det vi
trenger.
For de som er lei og ønsker å bli rusfri
bør få mulighet til å velge å få bli.
Å kutte ned behandlingstid er bare teit,
det blir ikke resultater av det, og det tror
jeg de veit.
Et år i behandling er man nykter bare
midlertidig,
det er altfor kort, for ting tar tid!
Tolvte april to tusen og ti,
kom jeg på Fossum for å bli.
Paragraf 4.24 kom jeg inn på,
på avdeling Rud bor jeg nå.
Det er mitt valg om jeg skal bli nykter,
men det viser seg at det er noe jeg frykter.
Redd for ikke å få til dette,
det er mange svarte hull å tette.
Et halvt år er gått og jeg har det bra,
denne behandlinga er den jeg vil ha.
Jeg vil fortsette å bli her etter vedtaket
mitt,
så jeg kan leve uten rus helt smertefritt.
Slippe alt med abstinenser, nedturer og
psykoser,
heller leve livet som en dans på roser.
Å ruse seg det er ikke noe fett,
men det å bli nykter er ikke så lett.
Et år i behandling er det jeg har fått,
hadde jeg dratt ut nå hadde det aldri
gått.
Være i behandling og bli rusfri tar tid,
Spare penger, det er det de tenker på,
det tar ofte ett år for å få folk til å forstå.
Ønsker man en framtid hvor man har det
bra,
burde de blitt anbefalt å bli i behandlinga.
I alle fall ikke kutte behandlinga ned,
da blir Fossum bare til et ”feriested”.
En ferie på Fossum består av behandling,
å være villig til å prøve en forvandling.
En ferie for andre blir fjellmarsj for oss,
lære å klare oss uten å slåss.
Sommerferien vår består av en Norgestur,
besøke steder og oppleve Norges natur.
Aktiviteter, handleturer, hyggekvelder og
sosialisering,
mye bra å finne på for å få til motivering.
Jeg har ikke råd til å gi opp nå,
for jeg har meg selv og en familie å tenke på.
Ting tar tid, så ikke gi opp,
en dag kan vi alle nå topp.
Martine
32
Latter
Nå vet jeg hva mestringsfølelse betyr
Sans og samling
”Sans og samling” er en samling der Rud og Gården møtes
for å holde på med en slags teater sport der vi skal tørre å stå
foran en hel gruppe og gjøre
litt forskjellig øvelser. Vi øver på
organisert lek der vi skal tørre å
”drite” oss ut og bli trygge på
hverandre.
Vi som er med fremfører scener ut fra visse regler som blir
gitt – alt fra begrensinger i tid
og rom, til for eksempel at man
må snakke på rim, synge, ikke
bruke bokstaven S, snakke «tullespråk» eller at man ikke kan
snakke uten å ha kroppskontakt. Vi har det veldig moro på
disse samlingene, men det er
også ganske utfordrende.
I tilegg drar vi også av og til på
teater for å få inspirasjon og
oppleve kultur.
Det hele startet med sans og samling en
fredag der vi på slutten av samlingen fikk
vite at vi skulle sette opp stykket ”Skjønnheten og udyret” til sommeren. Vi fikk
alle en lapp der vi skulle skrive om vi ville
ha en stor rolle eller liten rolle. Jeg skrev
at Gjert skulle bestemme, for jeg var ikke
helt sikker på hva slags rolle jeg ville ha
siden jeg ikke har så mye erfaring med
skuespill.
Etter noen uker møttes vi nedpå Gården
for å få manus og roller. Jeg fikk rollen
som Mrs. Buller, en veldig autoritær og
bestemt husholderske som ikke lot seg
pille på nesen. Først ble jeg skeptisk til at
jeg skulle være en husholderske, men slo
meg ganske så til ro når vi skulle finne ut
hvordan Mrs. Buller skulle være som person. Etter å ha øvd inn noen scener og
fått øvd litt på replikker, skled jeg rett inn
som Mrs. Buller.
Det ble noen lange, slitsomme uker med
intensiv øving av replikker, scener og dansetrinn, men da vi hadde gått gjennom
alle scenene gikk det som en drøm. Etter de to ukene nærmet det seg general-
prøven og alle var skikkelig nervøse, inkludert meg selv. Skalv litt på hendene og
sto bare og flirte siden jeg var så nervøs,
men med en gang jeg kom ut på scenen
fikk jeg skikkelig ro i kroppen. Alt gikk så
bra, og jeg levde meg sånn inn i rollen at
jeg ikke var nervøs lenger, bare skikkelig
stolt av meg selv og alle de andre som var
med i stykket.
Deretter fulgte premieren og noen få forestillinger og alle gikk like bra som generalprøven. På den aller siste forestillingen
byttet vi litt om på replikker og litt på sce-
nene for moro skyld, men da vi nærmet
oss en av de siste scenene, fikk jeg helt
jernteppe og begynte å frike litt ut på det,
men fikk fort hentet meg inn igjen. Merket at jeg var begynt å bli veldig sliten av
teateret, for på den ene scenen begynte
publikum å le av en av replikkene til en av
de jeg sto på scenen med, og jeg klarte
ikke å holde meg alvorlig, så jeg måtte
snu meg. Jeg hadde nesten ikke sjanse til
å slutte å le, men klarte å samle meg litt
og bli ferdig med scenen. Nå når jeg ser
tilbake på teatertiden, ser jeg hvor mye
det gjorde med meg og resten av grup-
pen på en positiv måte. Vi både støttet
og oppmuntret hverandre, og dette er en
ny erfaring som jeg tror alle kommer til å
huske resten av livet.
Etter at vi var ferdig med alle forestillingene, var jeg både glad og nesten litt trist for
at teateret var ferdig for i år. Det hadde
vært noen veldig slitsomme uker, men det
hadde vært mye latter og ikke minst godt
samhold og god stemning gjennom hele
teateret, og det er det jeg savner; samholdet, stemninga og mestringfølelsen.
Martin
34
”Fuck Fossum”
Jeg kom til Fossum 02.02.2010 på tvang. Fem dager før jeg fylte 18 år. Var ikke
mye innstilt på å bli rusfri, ville ikke være her i det hele tatt. Jeg trengte da ikke
behandling, ikke faen...
Jeg kom til Fossum 02.02.2010 på tvang.
Fem dager før jeg fylte 18 år. Var ikke mye
innstilt på å bli rusfri, ville ikke være her i
det hele tatt. Jeg trengte da ikke behandling, ikke faen... Jeg var veldig forbanna
på mamma, barnevernet og hele Norges
system egentlig. Syntes jeg var blitt veldig urettferdig behandlet, kunne da ikke
sette en som ble 18 år om fem dager på
tvang?
himmel og helvete den forandringen jeg har
gått gjennom. Synes jeg i hvert fall selv. Da
jeg kom til Fossum trodde jeg ikke at jeg
skulle få 100 nyktre dager engang, det var
så fjernt å tenke på. Men nå sitter jeg her
med 286 nyktre dager, noe jeg er veldig
glad for og fornøyd med.
Jo da, det kunne de og det er jeg veldig,
veldig glad for i dag. Behandlingen for meg
har vært mye opp og ned; i begynnelsen så
ville jeg som sagt ikke bli rusfri i det hele
tatt, trodde ikke jeg hadde noe nyktert
liv foran meg. Ga faen i regler og planla
med andre ungdommer at når vi kom ut så
skulle vi tjene penger; ja, visst faen skulle vi
tjene penger, vi skulle selge dop og ordne
og styre. Men med tiden har jeg villet bli
rusfri, men er fortsatt den dag i dag veldig
redd for å bli det.
meste av det jeg drev med før. Jeg synes
det er veldig vanskelig å se for meg et liv
nykter. Vil liksom ikke bli sånn som alle
andre. Hus, bil, jobb, -klarer ikke å se det
for meg egentlig. Går på skole nå, synes
det er vanskelig både sosialt og det å stå i
skolen. Vedtaket mitt på § 4-24 tvang går
ut 26.01.2011, trodde aldri det skulle gå
så fort, men det har det gjort. Har lovet
mamma og en voksen på Rud å bli lenger,
men vet ikke hvor lenge jeg blir. Håper
da jeg klarer meg når jeg kommer ut og
at jeg får et fint og nyktert liv, håper jeg
finner noe som får opp motivasjonen min,
og at jeg blir på Fossum så lenge jeg kan.
Jeg har forandret meg veldig mye i holdning og atferd og egentlig alt. Det er som
Fossum har lært meg å tenke annerledes
om alt. Om kriminalitet, om rus, - egentlig
har de klart å snu tankegangen min på det
Motivasjonen min nå er ganske dårlig både
for behandling og skole, fordi jeg er dritt
lei regler, og ikke å kunne gjøre som jeg
vil når jeg vil. Skolen er jeg lei, og jeg føler
at jeg ikke går der for min egen del, men
for andres del. Føler ikke at jeg får noe ut
av skole i det hele tatt.
Shit, dette går til helvete ... står jo med
møkk opp til ørene, jeg må se til å få rydda
litt. Men jeg tar det i morgen... Det er tungt
når motivasjonen er borte, - hva gjør man
egentlig da? Jeg hadde noen drømmer engang. Om å få et ålreit og stabilt forhold
til familien. Har det egentlig enda, men
det ser mørkt ut med den tankegangen
jeg har nå.
Huff, orker ikke mer, kjenner at alt suger.
Ikke alt kanskje, men mye. Skulle hatt noen
venner. Nei, trenger bare meg selv jeg. Bare
duster på skolen. Snakker bare om traktor
og Volvo 240. Det eneste som det er noe
glede i for meg for tiden er å spille gitar.
Det føler jeg at jeg mestrer, og i tillegg
at jeg lærer noe hver dag og at jeg lærer
veldig fort. Det interesserer jeg meg for,
og jeg får en god varm følelse i meg hver
gang jeg lærer noe nytt eller når jeg bare
sitter og spiller for meg selv og føler at jeg
får det til.
Nå har jeg begynt å ta litt tak i meg selv,
gjort noen oppgaver og skal gjøre flere. Om
tilbakefall... Håper det blir bedre å være her
etter hvert når jeg får gjort litt flere oppgaver. Føler fortsatt at jeg er i behandling for
andres del og ikke min egen. Er her kanskje
rundt 10 % for min del og 90 % for dem
som bryr seg om meg.
Tror jeg må jobbe en del med selvbildeoppgaver også. Har ikke noe godt selvbilde.
Klarer ikke å se eller føle at jeg gjør noe
som helst bra. Føler meg helt mislykka. Både
angående skole, behandling og det sosiale.
Synes det er vanskelig å dele problemene
mine med andre. Vet ikke helt hvorfor jeg
syns det. Kanskje fordi jeg innerst inne
egentlig ikke vil - eller om det er ”Diffe”
som tar overhånd?
Tonje
Den første dagen i resten
av mitt liv
Spenningen stiger dagene før bålsamling. Det handler om å ta et oppgjør
med fortiden.
Noen dager før var det en samling
hvor vi snakket om hva vi ønsket å
brenne og hvorfor. Enkelte mente
det at det var unødvendig å brenne
noe man like godt kunne gitt bort
eller kastet i bosset. Noen så ingen
grunn til å brenne noe i det hele tatt.
Det er mange følelser knyttet opp
til bålsamlingen. Personlig ble jeg
bevisst på hva enkelte ting jeg eide
gjorde med meg. Som at jeg fikk en
dårlig følelse når jeg bar klær jeg
hadde ruset meg i, eller stjålet. Tankene rundt hendelser som skjedde
før jeg kom til Fossum- kollektivet
dukket stadig opp dagene før bålet.
Vi møter stadig på utfordringer. Denne handlet om å akseptere at forandring må til for å komme oss videre. Det
er et klart budskap å brenne noe. Man
vil videre. Man er klar for å legge noe
bak seg og ta et skritt videre i livet.
Da vi satt samlet rundt bålet fikk
jeg virkeligheten slengt i ansiktet.
Jeg skulle brenne den gamle meg
på et bål. Jeg hadde fått nok, nok
av et liv i helvete. Da folk begynte å
brenne ting og fortalte hvorfor de
gjorde det, satte det mange følelser
i sving. Tårene presset på, og jeg gruet meg voldsomt til det var min tur.
Så var øyeblikket kommet. Jeg hadde
vondt i magen. Jeg tok opp ett og ett
plagg fra posen min, men klarte ikke
å fortelle hva jeg følte, bare hvorfor
jeg ikke ville ha tinga lenger. Og jeg
ble kjapt ferdig med alle klær og sko.
Da jeg satte meg ned spurte en voksen meg om jeg ikke hadde noe mer
jeg ville brenne. Jeg hadde helt glemt
at jeg hadde en blomst i lomma på
dressen. En orkidé. Jeg sukket og tok
den opp fra lomma. Jeg holdt den i
hendene, og tårene strømmet. Den
minnet meg på en venn som valgte å
forlate jorden rett før jeg kom meg
inn på avrusing. Han var en nær og
kjær venn. Det hadde ennå ikke gått
helt opp for meg at han ikke lenger
var her.
Jeg hadde ikke tenkt noe særlig over
hvorfor jeg ville kaste blomsten på
bålet. Før jeg gjorde det, prøvde jeg
å fortelle litt om vennen min som tok
livet av seg. Han ruset seg han også.
Det var vanskelig å si noe, men mellom hiksting og pusting klarte jeg å
få frem enkelte ord. Til slutt ble det
for mye følelser for meg, jeg var veldig usikker og kjempelei meg. Men
jeg tenkte kanskje jeg ville komme
meg videre dersom jeg bare ble ferdig med det, så blomsten endte
opp i flammene. Det var forferdelig
vondt å se den brenne opp. Men i ettertid kan jeg se på en orkidé uten
å bli like lei meg som jeg ble før.
Etter en uke gikk det opp for meg at
han er borte. Det var en lettelse for
å være ærlig. Han var en fantastisk
person, en jeg sent vil glemme. Men
nå er det på tide at jeg kommer meg
videre. Ingen har sagt at behandling er lett, men det handler om liv
og død for meg. Så jeg er villig til å
stå løpet ut i håp og tro på en bedre
fremtid. Hver morgen når jeg står
opp tenker jeg at dette er den første dagen i resten av mitt liv. Jeg kan
gjøre en forandring. Og det skal jeg.
36
Maren
Et oppgjør med
fortiden
Da jeg kom til Fossumkollektivet, fikk jeg høre at ting og klær kunne
brennes. Dette for å ta oppgjør med fortiden, eller ting som minner meg om den. Her bruker man bålsamling til dette. Det første jeg
tenkte, var at ikke faen om jeg skulle brenne noen av tingene mine på
det bålet. Jeg elsker å spare på alt, selv om det ikke får meg til å føle
meg bra. Jeg hadde noen brev fra en fyr jeg møtte da jeg var på rømmen fra en annen institusjon. Brevene inneholdt noe som fikk meg til
å føle meg bra og en del om rus.
Jeg fikk tilbakemeldinger av gruppen om at de ikke syntes noe om
den bakdøren som jeg har rømt gjennom før, så jeg bestemte meg for
å brenne brevene. Jeg ville ikke lese dem uansett, for jeg fikk rus-sug
av det, - så det ble ikke så vanskelig.
Jeg hadde også en genser som jeg har hatt på meg oftere enn noen
andre klær siden jeg ble akuttplassert 29. mars. Jeg ventet ganske
lenge med å fortelle om tankene mine rundt den. Genseren har gått
gjennom rømming, abstinenser, hard rusing og ikke minst så fikk jeg
den av typen min, han som jeg hadde min verste rusperiode med. Jeg
brukte genseren som en sutteklut på alt vondt. Jeg gråt flere ganger
ved tanken på å kvitte meg med genseren, for jeg følte det var som å
brenne eksen og rusen på bålet på en måte.
Etter hvert snakket jeg en del om ulike episoder og kom fram til at
jeg ikke ville tilbake til han og til det vi gjorde sammen. Det å beholde
genseren ville være en stor byrde i behandlingen min, ettersom den
genseren minnet meg om gode og vonde tider med rus. Det nærmet
seg bålsamlingen, og jeg lovet å pakke vekk genseren i en pose så det
skulle bli lettere å brenne den. Jeg gjorde det, men ikke med en god
følelse. Jeg fortsatte å mase om at posen ikke måtte bli rotet vekk.
Da dagen kom tok jeg med meg brevene og genseren. Jeg tok den
opp av posen og holdt den inntil meg. Da vi satt rundt bålet og jeg så
at folk hev ting på bålet, skjønte jeg at snart måtte jeg også. Jeg ville,
men samtidig ikke, for jeg var redd at jeg ikke skulle klare å slutte å
tenke på eksen etter at det var gjort. Jeg brøt sammen og gråt inn i
genseren helt til turen kom til meg. Jeg klarte så vidt å hive den på,
jeg veivet den fram og tilbake og klarte ikke slippe taket. Til slutt bare
hev jeg den på i håp om at det kom til å hjelpe. Jeg følte meg ikke
bra etterpå.
Dagen derpå føltes alt så mye bedre, - det føltes som om noe hadde
lettet fra skuldrene mine. I ettertid har jeg nesten helt sluttet å tenke
på eksen og tiden med han. Brevene var enkle å hive på, og det føltes
bare som en bagatell. Allikevel lukket jeg en stor bakdør for å bli - og
ikke stikke av. Så jeg har fått en veldig positiv opplevelse av bålsamling. Det hjalp for meg.
Birgit D. Thorkildsen & Jørn H. Grønn-Nielsen
38
Når skal de på bakerste benk bli hørt?
Konsekvenser av stadig press på kortere behandlingstid for unge rusmiddelavhengige.
Fossumkollektivet er et bo og behandlingstilbud for unge rusmiddelavhengige. Vi tar i mot jenter og gutter i alderen 16-25 år fra
hele landet. Hjemlene for opphold finnes i lov om barneverntjenester og lov om spesialisthelsetjenester. Fossumkollektivet har avtaler
med de regionale helseforetakene, med Helfo og med Barne-,ungdom -,og familiedirektoratet.
Unge mennesker med rusmiddelavhengighet har ofte en belastet skolehistorie. Gruppen har manglende sosiale ferdigheter og store
skolefaglige hull i forhold til alder. I deres skolehistorier finner vi ofte at de har hatt relasjons- og atferdsproblemer gjennom en årrekke og at de har spilt ulike negative roller i skolemiljøet som klovn, bajas, outsider osv. De er preget av manglende motivasjon,
konsentrasjon og tiltro til egne krefter. De har falt ut av skolens ordinære løp på et tidlig tidspunkt og har gjerne et høyt fravær,
dårlige karakterer og manglende vitnemål.
Tradisjonelt har behandlingstiden i ruskollektivene vart fra 18 til 24 måneder, noen ganger enda lengre. De siste årene har vi stadig
oftere blitt møtt med krav om å redusere behandlingstiden kraftig – uansett symptomtrykk, livshistorie og sårbarhet.
Behandlingsforløpet i ruskollektivet er delt opp i ulike faser. I starten legges det vekt på å avskjerme den enkelte ungdom fra sitt
tidligere rusmiljø og skape en trygg tilknytning innad i behandlingsmiljøet. Det arbeides med erkjennelse av ulike konsekvenser
som rusmiddelavhengigheten har ført til for dem selv, familie og samfunn. Gjennom gruppe og familiearbeid oppfordres og støttes
ungdommene til å ta ansvar for eget liv gjennom å bo og virke i et terapeutisk miljø. Dette er en prosess som tar tid og som ofte
innebærer prøving og feiling. Fossumkollektivets internskole kommer inn på et tidlig tidspunkt i denne behandlingen.(Østfold fylkeskommune har det juridiske, pedagogiske og økonomiske ansvaret for driften av skolen) Målet er å legge forholdene til rette for at
elevene skal få maksimal mulighet til å nyttiggjøre seg det ordinære skolesystemet senere i behandling.
Den videregående skole er den aller viktigste integreringsarena for våre ungdommer. Der blir de daglig konfrontert med rus, tidligere
roller og ulike utfordringer på helt konkrete måter. I denne fasen har ungdommene behov for kvalifisert oppfølging og hjelp fra omgivelser som kjenner deres problematikk. Det tar tid å endre holdninger, kunnskaper og ferdigheter som er en forutsetning for at disse
ungdommene skal bli samfunnsnyttige borgere. Vår erfaring gjennom 28 år med rehabilitering av de yngste rusmiddelavhengige i
Norge, viser at det nytter, men det har aldri tidligere vært et så stort press på behandlingstiden fra myndighetenes side.
Vi ser uretten i forhold til hvilke paragrafer våre ungdommer er plassert på. Ungdommer som er plassert etterlov om barneverntjenester får svært ofte forlenget sitt vedtak utover ett år, mens ungdommer som er plassert på lov om spesialisthelsetjenester ikke
får den samme muligheten. Til tross for at dette er ungdommer med samme problematikk. Det kan i noen tilfeller bare skille noen
måneder i alder.
En ungdom som kommer i oktober vil nødvendigvis trenge et lengre vedtak enn en som kommer i februar hvis han/hun skal få fullført
videregående skole mens de er i behandling. Muligheten for å gi ungdommene et grunnlag for å fullføre videregående skole svekkes hvis oppholdstiden skal begrenses til 12 måneder. I verste fall mister ungdommene to års skolegang, avhengig av når på året de
kommer til behandling.
Våre politikere er allerede bekymret for den høye drop-out prosenten i den norske videregående skole. De er opptatt av at flere
ungdommer skal gjennomføre skolen, bl.a. for å hindre at de blir sosialklienter og får problemer med å etablere seg i arbeidslivet.
Undersøkelser har vist at unge rusmiddelavhengige med videregående utdannelse har størst sannsynlighet til å håndtere sin ruslidelse
på lang sikt. Skal en ta på alvor politikernes ønsker om at flest mulig skal fullføre videregående utdannelse, må en ta innover seg
betydningen av lengden på behandlingstiden og dermed muligheten til å forlenge et vedtak utover ett år. Det er et faktum at det
skaper store utfordringer for de ungdommene hvis vedtak går ut i midten av et skoleår. Problemene handler om etablering av egen
bolig, økonomi og mangel på støtte og veiledning i en fase der ungdommene allerede har nok å forholde seg til.
Vi mener at rigiditeten i ett-årsvedtakene til helseregionene kan ha store negative konsekvenser for behandlingsresultatet.
Press på kortere behandlingstid kommer ofte i konflikt med faglig innhold og vil kunne ha store menneskelige og samfunnsmessige
konsekvenser på lang sikt.
Finn Arctander
Et svært aktivt år
Vi har lagt nok et år bak oss, et svært aktivt 2010 for Fossumkollektivet!
2010 var et økonomisk krevende år, bl.a.
på grunn av litt for lavt belegg kombinert
med stor byggeaktivitet. Det lave belegget
skyldtes varierende innsøkningsmengde og
avtalestruktur med helseregionene, og at vi
hadde flere ikke-planlagte utskrivninger.
Faglig har vi utrettet mye, og det skal vi
være stolte av: Mange ungdommer har
fått hjelp til å håndtere sin avhengighet og dermed mestre livet på en bedre måte. Dette har skjedd gjennom
hardt og godt arbeid i alle avdelinger.
Etter min vurdering har vi aldri stått sterkere kompetanse- og organisasjonsmessig.
Vi har ansatt flinke fagfolk i Primæren
og kommet i full drift med vår nye intensivavdeling for gutter, i Frogn kommune. Jeg håper de regionale helseforetak vil bruke denne unike muligheten.
Vi har hatt mange fagmøter, fagdager og internkurs, slik at den samlede
kompetansen vår blir stadig bedre. Vi
har gjennomført et mer omfattende
familiearbeid enn noensinne. Gjennom politikere og ulike media har vi
deltatt i den offentlige debatt og gitt
synspunkter på rettighetsforskriften
og andre rammebetingelser fra myndighetene. Vi har fullført et omfattende kvalitetssikringssystem og innført nye prosedyrer på flere områder.
Takk til Fagavdelingen og Familieteamet for en strålende innsats!
Vi har ansatt vår egen psykolog og
utvidet avtalen med psykiaterne våre.
Ny faglig leder tiltrer i mars d.å. Veiledningen i avdelingene gjennomføres
enda mer målrettet enn tidligere.
Vi har fullført og trykket den flotte
jubileumsboka, og vi har levert sluttrapport til Helsedirektoratet for fagutviklingsprosjektet på Sørligard.
Vi har satt mer fokus på HMS, bl.a.
gjennom ansettelse av egen personalkonsulent, plan for reduksjon av sykefravær, IA-avtale og et aktivt AMUarbeid. Samarbeidsutvalget, Ansettelsesrådet for mellomledere, Valgstyret
og Etisk råd har vært i aktivitet i hht
de retningslinjer som vi har utarbeidet
og ivaretar ansattes medvirkning på
ulike nivåer.
Vi har bygget bedre og større lokaler
for voksne og ungdommer i Grinibakken og tatt i bruk nytt hus på Gården.
I januar flyttet administrasjonen inn i
hensiktsmessige kontorlokaler i ”Gullklumpen”, med gode møte- og undervisningsrom, flere kontorer, lager,
vaskehall etc.
Oversikten over gjennomførte prosjekter
og oppgaver er langt fra komplett, bl.a.
fordi det viktigste arbeidet foregår hver
eneste dag i avdelingene: Oppfølging og
opplæring av ungdom og ansatte, gjennomføring av en faglig god behandling og
økonomisk forsvarlig drift, gjennom internseminarer, planmøter, ferieturer, inntak,
fjellmarsjer/innskoleringsleirer etc, og alle
de oppgavene som utføres av støttefunksjoner i administrasjonen.
Selv om vi med våre over 100 årsverk har
utrettet mye i 2010, er det nok av utfordringer foran oss: Kontinuerlig arbeid med
kompetanseutvikling, oppfyllelse av avtaleforpliktelser, påvirkning av myndighetenes
rammebetingelser og fortsatt økning av
kvaliteten i alle ledd vil prege også 2011
og de neste årene.
Jeg ønsker Fossekallens lesere og alle ansatte i Fossumkollektivet et godt nytt arbeidsår!
God dag,
kjære medmenneske,
ta deg tid til å være lykkelig.
Du er et vandrende under
på denne jord.
Du er enestående, spesiell,
uerstattelig.
Vet du det?
Hvorfor står du ikke målløs,
er du ikke glad og forbløffet
over deg selv
og over alle de andre
omkring deg?
Synes du det er så hverdagslig,
så selvsagt
at du lever,
at du får lov til å leve
for å synge og danse,
for å være lykkelig?
Hvorfor kaster du da bort tiden
på en meningsløs jakt
etter penger og eiendeler?
Hvorfor gjør du deg en masse sorger
om tingene fra i morgen og overimorgen?
Hvorfor lager du bråk, hvorfor kjeder du
deg,
drukner deg i tomme fornøyelser
og sover når solen skinner?
Ta deg rolig tid
til å være lykkelig.
Tiden er ingen motorvei
mellom veggen og graven,
men plass
til å parkere i solen.