studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 4 2005 13.årgang
studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 4 2005 13.årgang Fotoansvarleg: Matz Lande [email protected] Layoutansvarleg: Audhild Harkestad [email protected] Ansvarleg redaktør: Helene Lindqvist [email protected] Journalistansvarleg: Halvor Ripegutu [email protected] Redaksjonssekretær: Kjersti Bergheim [email protected] Økonomiansvarleg: Erlend Reigstad [email protected] Journalistar: Dorte Dahl Grønnevet Veslemøy Grønås Anders Kjellevold Jan Magnus Weiberg-Aurdal Henrik Bjørge Pedersen Ann-Kristin Seljestokken Ida-Johanne G. Lillebø Ida Slettevold Fotografar: Nina Knag Jan Magnus Weiberg-Aurdal Eksterne bidragsytarar: Vegar Flå (teikneserie) Benedicte Irgens (tekst) Joseph Hardy (illustrasjon) Johanne Rotten (illustrasjon) Brita Grastveit (foto) Layout: Matz Lande Halvor Ripegutu Even Onsager publiserer biletmateriale i Atrium, og står ansvarlege for utforminga av Photonsidene. Bidragsytarar dette nummeret: Matz Lande Bjarne Oppedal Elizabeth Pettersen Nina Knag Illustrasjon: Lene Merethe Stien Marianne Bratlie Maria E. Tripodianos (leder) Framside: Matz Lande Bakside: Matz Lande/Lillian Sharma Dataansvarleg: Even Onsager trykk: Bodoni Hus AS Atrium kjem ut to gangar i semesteret. Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det historisk-filosofiske fakultet og Kulturstyret. Desse står utan redaksjonelt ansvar. Atrium held til på rom nr. 404, Sydneshaugen skule Redaksjonsmøte torsdagar 1800. Adresse: Atrium HF-fakultetet, Sydnesplass 9, 5007 Bergen Tlf: 55 58 20 79 e-post: [email protected] web: http://atrium.hf.uib.no LEDER: hva har du på handlelisten? Samtidig som Norge opphever handelsbarrierene overfor flere utviklingsland, opplever utviklingsland at de blir utsatt for nye handelsbarrierer i form av miljømessige og etiske krav. I de senere år har forbrukeraktivisme dreid seg stadig mer om ulike etiske perspektiver ved forbruk, noe som gir seg utslag i krav om rettferdig handel med utviklingsland, økologiske og miljøvennlige produkter, etisk behandling av dyr i kjøttindustrien og så videre. I filmen Frøken Sverige blir en gutt utestengt fra et band fordi han spiser kjøtt. Og ikke bare spiser han kjøtt – han gjør det attpå til hos den store satan: McDonald’s. McDonald’s driver en merkelig markedsføring. For eksempel markedsfører de seg som sunne – blant annet med henvisning til at det jo er vann i brusen. Til alt overmål hender det også ofte at de sponser store idrettsarrangementer; de vil gjerne la seg identifisere med en sunn og aktiv livsstil. Men vi som har sett Oprah vet bedre. Vi har gjennom skjult kamera sett tjukke sofamenn bestille en «snack» i en «drive-thru». McDonald’s anklages for så vel dyreplageri som dårlige forhold for arbeidere. Likevel: skal vi boikotte dem? Og i så fall: erstatte det med hva da? Burger King? Er de noe bedre? Og vet vi dessuten om arbeidsforholdene er noe bedre på den lokale kebabsjappa? Å boikotte er ikke så enkelt. Det kan få mange uintenderte konsekvenser. Enkelte stiller spørsmålet om det er riktig å trekke seg ut av et prosjekt eller område hvis resultatet er at situasjonen forverres. Utestengning av leverandører som ikke oppfyller de etiske kravene som stilles, kan i mange tilfeller få negative følger for de ansatte. Arbeidere kan bli stående uten arbeid og uten noen form for kompensasjon når oppdragene uteblir. Barn kan for eksempel få det verre av at selskap ikke vil handle med bedrifter som har barn i arbeid. Alternativet til 14timers arbeidsdag i en fabrikk er ikke nødvendigvis skole. Ofte er det heller å gå gatelangs og prostituere seg. Vil man virkelig endre noe, er det bedre å føre en dialog med leverandøren. Prøve å påvirke. Boikott er heller ikke en reell trussel hvis ikke tilstrekkelig mange går inn for det, noe som ofte er vanskelig å organisere. Like viktig som at enkeltforbrukere unngår å kjøpe visse produkt av etiske grunner, kan det derfor være å direkte påvirke selskaper ved å sende e-post eller henvende seg på andre måter med krav om at forholdene forbedres. Et annet problem for den som vil handle etisk, er et heller dårlig utvalg. Dersom man vil at folk skal konsumere mindre av skadelige ting, må alternativene være tilgjengelige – og selvfølgelig også attraktive. Positivt er det at antallet «etiske varer» tilgjengelig i Norge i dag er økende. Det er viktig å framheve disse og å gjøre forbrukerne oppmerksomme på dem. Vestlige forbrukere trenger bevisstgjøres om forholdet mellom konsumentens valg og produsentens liv og arbeidsforhold. Merket med Max Havelaar finnes både bananer, te, ris, juice, kaffe (jada, pulverkaffe også!) og nytt av høsten: roser. I disse varene finnes det et reelt alternativ, og da bør vi også velge disse varene. Slik vil flere leverandører og importører se at det er et marked for etisk handel. Boikotte? Sende en mail til Friele? Eller mase på butikkmedarbeidere? Selv om det er vanskelig å vite hvordan man skal gå fram, er det verdt å engasjere seg! 3 SAMFUNN: McMotstand McDonald’s er en av verdens største merkevarer, som både er elsket og hatet. Lørdag 15. oktober ble den virkelig hatet i Bergen. tekst og foto: Jan Magnus Weiberg-Aurdal [email protected] Hvert år i midten av oktober arrangeres den globale Anti-McDonald’s-dagen rundt omkring i verden. Den er intet nytt fenomen, årets markering var faktisk den 21. internasjonale markeringen på rad. Og i Bergen var det i år andre året på rad den ble markert, i regi av paraplyorganisasjonen Anti-McDonald’s Bergen. De er i hovedsak en koallisjon mellom flere frivillige og idealistiske organisasjoner i Bergen, med Grønn Ungdom, NOAH – for dyrs rettigheter, Sosialistisk Ungdom og Bergen Vegetarforening i spissen. «Verst i alt!» - Det er hovedsaklig fire hovedgrunner til hvorfor man bør arbeide mot McDonald’s og markere en slik dag: helse, miljø, dyr og etikk, sier Sondre Båtstrand fra Grønn Ungdom, som er talsperson for Anti-McDonald’s Bergen, og utdyper: - McDonald’s er selve symbolet på brutal kapitalisme. Det er et enormt multinasjonalt selskap som serverer usunn, miljøfiendtlig og dyrefiendtlig mat. De står for et voldsomt forbruk av engangsartikler og kjøttforbruk i seg selv er veldig ugunstig for miljøet. Og som om ikke det var nok, er McDonald’s internasjonalt beryktet for barnearbeid og motstand mot fagforeninger, sier Båtstrand. - Barnearbeid? - Ja, McDonald’s er blitt dømt i retten for barnearbeid både i Russland og Storbritannia. I tillegg lages de fleste lekene til McDonald’spakkene på underbetalte fabrikker i Kina, hvor det hovedsaklig er barn i arbeid. 4 - Også må vi jo heller ikke glemme den forakt de viser ovenfor barn gjennom sine ukritiske reklamekampanjer. De spekulerer bevisst i å plante positive holdninger ovenfor dem selv hos barn fra tidlig alder, poengterer Båtstrand. - Men hva gjør McDonald’s så mye verre enn andre multinasjonale selskaper? - De er kort sagt størst og verst innenfor omtrent alle de fire hovedgrunnene jeg skisserte først. Som multinasjonale selskaper flest representerer de i tillegg en sentralisering av makt og penger som ikke er bra for vår verden, sier Båtstrand. McMurder - Det er heller ingen åpenbare grunner til at folk skal handle på McDonald’s. For det første trenger ikke vi mennesker kjøtt for å overleve, det finnes i dag mange vegetariske og økologiske alternativer som er mye bedre. Dessuten viser en rekke studier at mennesker med et vegetarisk kosthold lever både sunnere og lengre, understreker Båtstrand. - Dyrene i industrielt husdyrhold drives i en uetisk rovdrift. De fleste mennesker ser på det som galt å frarøve andre mennesker deres frihet, så hvorfor inkluderes ikke dyr i denne sammenhengen? McDonald’s er i dette tilfelle en meget negativ foregangsfigur globalt sett, sier han. McDonald’s selv kaller seg en «miljømessig forsvarlig foregangsbedrift» og de reklamerer bevisst på at «vår mat passer godt inn i et sunt og variert kosthold». Har man fulgt litt med i timen de siste årene (det økende fedmeproblemet i Vesten, «Super Size Me»-avsløringene og lignende), kan disse påstandene være vanskelige å tro på. Så også for Anti-McDonald’s Bergen. - Det er kort sagt et negativt selskap, som kun er bra for eierne som tjener på å selge mat som ødelegger helsa til de som spiser den, sier Båtstrand. «McLibel-rettsaken» Historien til Anti-McDonald’s-dagen spinner seg tett rundt det internasjonale bevegelsen McSpotlight, som gjennom flere år har spredt informasjon og kommet med avsløringer omkring det tvilsomme virket til McDonald’s. En tendens på verdensbasis har vært at McDonald’s er meget hårsåre for kritikk og motstand, noe den såkalte «McLibelrettsaken» i England er et godt eksempel på. På midten av 1990-tallet ble de to aktivistene Helen Steel og Dave Morris dratt inn for retten av McDonald’s, fordi de hadde distribuert løpesedler med et anti-McDonald’s-budskap, den nå ganske så kjente «What’s wrong with McDonalds – Everything they don’t want you to know». Dommen ble katastrofal for McDonald’s, hvorpå den i 1997 konkluderte med at «McDonald’s utnytter barn med sin reklamebruk, produserer misledende reklame, er delvis skyldige i grusomhet mot dyr, jobber imot fagforeninger og betaler sine arbeidere lav lønn.» Steel og Morris ble riktignok dømt til å betale £ 60 000 i omkostninger til McDonald’s, men de to nektet og McDonald’s selv – allerede sterkt skadelidende etter den massive pressedekningen som saken hadde fått – lot være å følge opp kravet. Det hører også med til historien at The Court of Appeal i England la til følgende kommentar i 1999: «Det er rettferdig å kunne si at arbeidere til McDonald’s har dårlige forhold når det gjelder lønn og arbeidsforhold», og at: «hvis man spiser nok McDonald’s-mat vil dietten kunne bli altfor fettholdig og risikoen for hjertesykdommer øker». Hva så med fremtiden for Anti-McDonald’sbevegelsen? -McDonald’s har årlig så mange overtramp over hele verden, så motstanden vil bare 5 fortsette på det global plan i lang tid. Helt til de kan stoppes, også her i Bergen, understreker Sondre Båtstrand. Kilde: www.mcspotlight.org TEATER: den sårbare Sarah Kane Hun skrev om sex, selvmord, kannibalisme og incest og tok livet sitt i en alder av 28. 5. desember blir Sarah Kanes debutstykke satt opp i Bergen. tekst: Halvor Ripegutu [email protected] «I love you now. I’m with you now. I’ll do my best, moment by moment, not to betray you. Now. That’s it. No more.» Sarah Kane, Cleansed Seks år etter hennes død i 1999 er Sarah Kane aktuell som aldri før. Denne høsten går tre av hennes stykker på norske scener. Fedras kjærleik (Phaedra’s love) går på Det Norske Teater, Psykos 4.48 (4.48 Psychosis) vises på Nasjonalteateret, og 5. desember setter de opp hennes debutstykke, Blasted, på Den Nasjonale Scene. Oppsetningen, regissert av Thorleif Linhave Bamle, er et samarbeid mellom Bergen prosjektteater og den Nasjonale Scene. Dette er første gang stykket settes opp i Norge. Poetisk og naken - Sarah Kane er en stor dramatiker. Stykkene hennes har allerede rukket å bli klassikere, sier Mari Moen, dramaturg ved Den Nasjonale Scene. - Hun skriver om universelle temaer på en veldig brutal og personlig måte, og med meget poetiske, nakne og ærlige bilder. Hennes fremgangsmåte kan sies å være at hun visualiserer et indre univers, og selv om det er en ytre handling, gjenspeiler den bevisstheten. Selv om Sarah Kane nok fortsatt er et relativt ukjent navn for nordmenn har hun fått et enormt navn på kontinentet. Blant annet spilte Schaubühne i Berlin alle stykkene hennes i vår. - Hun er enormt stor i Tyskland og Frankrike, forteller Moen. - Hun har et voksende navn i Norge også. Det er blant annet snakk om å utgi hennes komplette verker på norsk i bokform, noe som uten tvil vil bidra til at hennes rykte vil vokse. En folkefiende Blasted handler om Ian som inviterer en jente, Cate, opp på rommet sitt hvor han misbruker henne. Derpå kommer en soldat inn, rommet blir sprengt og plutselig foregår det en krig både i rommet og omkring det. Cate flykter mens Ian blir voldtatt og torturert av soldaten, før soldaten begår selvmord. Etterpå kommer Cate tilbake med et barn. Barnet dør, og Ian spiser det. Da Blasted hadde premiere, var resultatet en enorm kritikerstorm, og stykket ble omtalt som «utspekulert svineri». Sarah Kane ble utropt til «samfunnsfiende nummer 1». - Kritikerne så bare på overflaten, de forsto henne ikke. Mye fordi hun har et ekstremt og ganske annerledes scenisk uttrykk. Jeg vil ikke si at hun var direkte forut for sin tid, men hun markerte definitivt noe nytt innen teateret, sier Moen. En sårbar sjel Fedras kjærleik eller Phaedra’s Love. som stykket heter på originalspråket, ble spilt på Det Norske Teater i Oslo i høst. Stykket er en ny versjon av den gamle tragedien om ulykkelig kjærlighet, som tidligere har blitt bearbeidet av blant andre Evripedes, Seneca og Jean Racine. Regissør Runar Hodne sier til Aftenposten at Kane var et uforfinet geni, men også en meget sårbar sjel. Hodne opplever Fedras kjærleik som en katarsis: - Fordi det er så klart, så ufattelig degenerert; mor ligger med stesønn og mor og datter er rivaler. Det er en metafor på en verden hvor moralen er borte. Det som er deilig, er at det ikke er noen mellomting, det er svart/hvitt. Et gjennombrudd fikk Sarah Kane først med stykket Crave, eller Må, utgitt i 1998. Etter det skrev hun kun et stykke, 4.48 Psychosis, som nærmest er en iscenesettelse av hennes eget nært forestående selvmord. 4.48 skal være det tidspunktet på døgnet hvor flest mennesker tar sitt liv. Like etter at hun hadde fullført stykket, hengte hun seg mens hun var til behandling på King’s College Hospital i London, 20. februar 1999. Et modent stykke Et annet av stykkene hennes, Cleansed, ble oppsatt på Den Nasjonale Scene i 2002. Stykket skildrer vold og sex på det mest groteske; lemlestelser, voldtekter og incest. Det er en skrekkelig verden som blir vist. Men likevel er ikke tilværelsen helt uten lyspunkt. For som en solsikke gjennom betonggulvet stiger kjærligheten frem og gir fortvilte mennesker skjønnhet og mening i tilværelsen. På engelsk grunnfag ved UiB har stykket vært pensum i tre år. - Grunnen til at vi valgte akkurat Cleansed foran andre 7 Sarah Kane-stykker har nok mest noe å gjøre med personlige preferanser, sier Randi Koppen, førsteamanuensis på engelsk institutt. - Men det er et mer modent stykke, og med en veldig universell tematikk. Det handler om identitet, transformasjon og overskridelse. Og om kjærlighet. Det er et meget vakkert og poetisk stykke, samtidlig som det er brutalt. Eget standpunkt Randi Koppen mener Sarah Kane har mange forgjengere i verdenslitteraturen. Hun peker blant annet på Artaud og grusomhetens teater, men også Shakespeare og for eksempel Kong Lear samt den tyske teaterfornyeren Berthold Brecht. Å knytte henne til en nyere britisk teaterbølge, har derimot Koppen mindre sansen for. - Hun ble knyttet til den såkalte «in-yerface»-bevegelsen, men dette er hovedsaklig en medieskapt betegnelse. Hun har relativt lite til felles med de andre forfatterne knyttet til denne bevegelsen. Koppen mener noe av det mest spennende med Sarah Kane er at hun stadig prøver å flytte grenser: - Hun beveger seg hele tiden mot et stadig enklere teatralsk uttrykk. Hun beveger seg inn på områder som er smertefulle og utfordrende for oss tilskuere. Områder det er vanskelig å forholde seg til. Samtidig moraliserer Kane aldri, hun sier ikke hvordan man skal forstå personene. I stedet må tilskueren selv ta et standpunkt. Nå har du altså sjansen til å oppleve en av verdens mest spennende samtidsdramatikere. Blasted går på Den Nasjonale Scene fra 5. til 17. desember. REPOTASJE: Kirgisistan – eit annleisland under himmelen tekst: Ida-Johanne Gamborg Lillebø [email protected] foto: Brita Grastveit Velkomen til eit land stappfullt av te, hestar, yrande folkeliv, fjell, marknader, skranglete kjerrer, sandete landevegar og gjestfridom. Du blir aldri den same igjen. Kirgisistan er eit lite fjellrikt land i Sentral-Asia som grenser til Kina, Kasakhstan, Tadsjikistan og Usbekistan. Gjennomsnittshøgda på landet er 2750 meter, og omlag 40 prosent av landmassen ligg på over 3000 meters høgd. Det høgste punktet er Pik Pobedy på imponerande 7439 meter. «Hello! Bye! I love you!» Desse orda får du ofte ropt etter deg, dersom du som kvit europear slentrar gjennom gatene i Naryn, ein bitteliten by aust i Kirgisistan. Mange unge kirgisarar kan ein del engelsk, medan andre har brukt opp repertoaret etter denne helsinga. Med jamne mellomrom blir ein snakka til på gata av hyggelege og nyfikne menneske her. I byen Talas lenger nordvest derimot, er det meir vanleg å bli tatt for å vere ein uønska amerikanar enn eit eksotisk tilskot i gatebiletet. «Amerikanarar, dra heim!» vifta dei mot oss, dei gamle mennene på bazaren (marknaden). «Djåkk, djåkk! Narvegialik!» må ein då prøve å kontre med, «Nei, nei! Me er norske!» Mistrua til folk frå Statane grunnar i ei amerikansk gullgruve rett Biletet: Ein nomade utanfor teltet sitt i NordKirgisistan utanfor Talas, som via sine medarbeidarar har pressa bustadprisane i byen rett til himmels gjennom dårleg førehandskunnskap om dei lokale tilhøva. Høgare utgifter til tak over hovudet er ikkje populært nokon stadar, og særleg ikkje i eit land der lønningane er så låge at mange ser seg nøydde til å skaffe seg utkome på andre vis enn vanleg arbeid. Arbeidsløysa er dessutan svært stor, og korrupsjon gjennomsyrar heile samfunnet. Revolusjonen i Kirgistans hovudstad Landets nye president, Kurmanbek Bakiev, har lova å bekjempe korrupsjon og nepotisme og å kjempe mot fattigdom. Nepotisme – favorisering av familiemedlemmar – blei viktig i Kirgisistan under Sovjettida og har blitt endå viktigare etter frigjeringa, grunna låge lønningar, og sterk klanstilknyting. Bakiev blei fungerande president i Kirgisistan i mars i år, etter at den dåverande presidenten Asker Akiev flykta til Russland under dei store opptøya som herja landet. Opprøret i mars starta sør i landet og spreidde seg nordover til det nådde hovudstaden Bisjkek, og starta som protestar mot påstått valfusk frå myndigheitene si side. Akiev hadde til då vore president i landet sidan det blei sjølvstendig ved Sovjetunionens oppløysing i 1991. 8 Bakiev vann ein braksiger i presidentvalet i juli i år, med heile 89 prosent av stemmene. Kirgisarane ventar spente på om han vil klare å oppfylle løfta sine. Der det tidlegare i år var opprør, flammar og storming av presidentpalasset i Bisjkek såg ein no i oktober blomar, sol og ruslande menneske. I parken bak presidentpalasset finn ein sukkerspinn, karusellar med smilande barn i og fjernsynsapparat her og der med karaoke for dei som ønskjer å underhalde seg sjølv langs gangstien. Kirgisistans hovudstad er prega av stilige, men litt slitene høgblokker, ein god del tre og breie gater, og er ein påfallande ryddig by i forhold til til dømes Talas og Naryn. I hovudstadens gater blir ikkje bosset kasta i gatene og ete av kyrne, du risikerer ikkje å dette ned i eit av dei djupe hola midt i gata og dei rutegåande masjutkaene – ein slags minibuss/kassebil som går i faste ruter, med éin pris same kvar du går på og av – er høge nok til å stå oppreist i. Men om kvelden er det heller ikkje her ein god idé å rusle rundt for seg sjølv, sjølv om det fins ein god del gatelys i Bisjkek i forhold til andre stader. Ein bør ikkje gløyme at trass i all sjarmen beveger ein seg i eit macho-land der mange menn går med ein kniv som ofte sit laust. Bazarar og folkeliv I Bisjkek ligg den kjende marknaden Osh Bazar, der ein som på marknader rundt om i landet mellom anna finn dei gode runde brøda, ofte selde frå barnevogn (i Kirgisistan blir barnevognene brukte til mykje, berre ikkje til barn), te, sjakkspel, skomakarar, lommebøker med kirgisiske mønster, dei typiske filthattane, filttøflar, og pasta, spiker, ris og kjeks i laus vekt. Alt i ein kaotisk symfoni av menneske, fargar og lukter. Overalt i Kirgisistan ser ein menneske, frå den travle byen til den like aktive landsbyen, og til den tilsynelatande forlatne øydemarka der ein brått kan sjå eit einskild nomadetelt eller ein gamaldags lastebil fullstappa av brune glasflasker. Syklande, gåande, ståande og sitjande menneske i samtale, i arbeid eller begge deler. Medan dei hentar vatn frå vasspumpa nede i gata eller medan dei foredlar jordbruksprodukt utanfor portane sine. Mesteparten av dei som berre ser på livet i gata er menn, truleg arbeidslause eller bondar som rår over eiga arbeidstid, medan kvinnene alltid har mykje å ta seg til i eit land med det me ville kalle eit svært tradisjonelt kjønnsrollemønster. tillegg kan rusle ein mann med tre sauer gatelangs i millionbyen byrjar ein å undrast over korleis dei får det til i lengda. Transport i Kirgisistan Dei vanlegaste transportmidla i Kirgisistan er masjutka og taxi. Innanbys taxikøyring blir vanlegvis utførd av ein sjarmerande og rusten Lada, medan ein legg distansar over mange timar og mil bak seg i ein iallfall litt meir påliteleg bil, gjerne av eit tysk merke som sjåføren er veldig stolt over å ha blitt eigar av. Vår første taxisjåfør tende seg gjerne ein røyk medan han snudde seg bak og såg på passasjerane sine i baksetet samtidig som han held ei toppfart på 160 kilometer i timen på tidvis elendige vegar. Ein vert kanskje litt uroleg då. Særleg i eit stummande mørke som gjer at ein ser både folk og fe som ferdast på vegane først etter at ein har passert dei, og når ein i Kirgisistan ikkje kan bruke bilbelte viss ikkje ein har eit sterkt ønskje om å fornærme sjåføren. Heller ikkje det å krysse gatene til fots skal vere enkelt eller trygt, særleg ikkje i Bisjkeks fleirfilsvegar utan filinndeling. Når det i Manas og sonesons bedrifter Kirgisarane legg stor vekt på at forfedrane deira var nomadar. I dag er mange kirgisarar nomadar i sommartida, og dei flyttar då rundt med dyra sine. Telta er vanlegvis om lag ti til tolv meter i diameter, og er i kvite og gråe fargenyansar. Bozu, det kirgisiske namnet på desse telta, tyder grått hus. Gjennom Stalins kollektivisering på 1930-talet blei stort sett alle kirgisarar tilknytte eit kollektiv- eller statsbruk, trass i sterk motstand frå nomadane si side. Sovjetmaktene ønskte slik å få kontroll over den delvis ukontrollerbare nomadiske befolkninga. Under nasjonsbygginga i dei seinare åra har nomadekulturen blitt brukt som ein identitetsmarkør for kirgisarane, der dei finn ei historie og ein identitet som skil dei frå dei mange andre folkegruppene i området, og som representerer fridom og sjølvstende. Ein annan viktig del av nasjons- og 9 identitetsbygginga er helten Manas. Eposet om krigaren Manas har blitt munnleg overlevert heilt til det blei nedskrive på midten av 1800-talet, og det er heile tjue gonger lenger enn Odysséen. Det fortel om kirgisar-folkets framvekst gjennom bedriftene til krigarhelten Manas, hans son og soneson. Mange meiner denne episke tradisjonen er høgdepunktet på forteljarkulturen i SentralAsia, og interessa for Manas er stigande. Utanfor byen Talas fins det no eit stort anlegg der Manas skal ha vorte gravlagd. Anlegget rommar mellom anna ein stor park med digre statuar av Manas og hans hjelparar og eit museum med måleri frå eposets forteljing og mange fascinerande gjenstandar som skal ha tilhøyrd Manas. Like ved museet er det eit lite fjell med ei fabelaktig utsikt. Etter ein behageleg rusletur er du på høgd nesten tilsvarande med Galdhøpiggen, på eit fjell som er heilagt for tilhengjarar av sjamanisme og for muslimar. Der sat Manas og speida etter fiendar for mange hundre år sidan. Muslimsk kulturimperialisme Rundt det førre tusenårsskiftet blei islam introdusert i Sentral-Asia, og religionen fekk eit visst fotfeste i byane medan den øvre befolkninga har hatt ei relativt laus tilknyting til trua. Før 1980-talet var det ikkje så mange moskear i Kirgisistan, men no er sterke krefter i sving for å styrke islam i heile regionen. Med midlar frå Tyrkia, Saudi-Arabia og Iran blir det bygd mange moskear og lærestadar for Koranstudiar. Med genserar som sjal fekk me høve til å vitje den store moskeen i Naryn, takka vere ein gjestfri imam. Moskeen var ferdigstilt i 1993 finansiert av saudiarabiske pengar. Kirgisistans fjell isolerer nord og sør i landet frå kvarandre, særleg vinterstid. Dei geografisk isolerte provinsane Osh og Djalalabad er meir muslimske enn i nord, der ein er meir influert av Russland og av industrialisering. Kvinna si stilling er friare i nord, og det er i det heile store kulturelle skilnader mellom nord og sør. Dette er noko mange kirgisarar meiner er ein viktig årsak til indre ustabilitet. Fjellfolket I dette høgtliggande landet i Sentral-Asia drikk ein mykje te. Visstnok er sør-kirgisarane nøye med å sjå den dei gir ein bolle te til i auga, noko folket i nord ikkje tek så tungt. Ein drikk te når ein sit saman på tusjtukar – tjukke, mjuke tepper med patchworkmønster som ein rullar ut på golvet – eller sit rundt eit bord, når ein et frukost, kvelds eller varm middag. Og når du har drukke opp din sjette kopp te, tek nokon drikkebollen din og sender den til henne (eller i nokre tilfelle han) som har ansvaret for å skjenke te slik at du får din sjuande kopp full tilbake. Skjønt, det vert ikkje skjenka heilt fullt, for dersom det skjer er det eit uttrykk for at vertskapet ønskjer at du skal gå. I det kirgisiske hushald er det skikk at den yngste sonen blir buande heime og passar hus og foreldre. Difor må hans kone flytte inn til sine svigerforeldre for resten av deira liv, og det vil vere hennar oppgåve å lage og skjenke te ved kvart einaste måltid i lange tider framover. Dersom ein vert invitert heim til ein kirgisisk familie, og det blir ein kanskje, vil bordet mest sannsynleg bugne av masse deilig mat. Sjølv om dei er dårleg stilte, og det er dei gjerne, vil dei by deg på det beste dei har og heller ete mindre bra mat sjølv resten av veka. Kirgisarane er eit utprega gjestfritt folk med eit strålande humør, og ei openheit og eit frimod uhørt i eit visst langstrekt land mot nord. Leitar du etter like gode og varme menneske skal du leite lenge. Som kirgisarane vil dei uansett aldri vere, med sine faste handtrykk, si sjarmerande fnising, sitt imponerande samhald og sine smil som varmar ein individualistisk europear langt inn i hjarterota. Kirgisistans natur består for det meste av stepper og flotte fjell KOMMENTAR: analyze this! Om å ha for lite å gjøre. tekst: Dorte Dahl Grønnevet [email protected] ill: Lene Merethe Stien Jeg kunne ha spurt noen om dette, men jeg vil egentlig ikke vite det. Det er som regel mer morsomt å fundere enn å få logiske forklaringer lagt i fanget. Som hvorfor det i Krakow er praktisk talt umulig å få linjerte kladdebøker, mens det flommer over av ruter. Vi har gått i bokhandel etter bokhandel, papirsjappe etter papirsjappe. Vi har liret ut av oss polske gloser, gestikulert og vært entusiastiske. De har gitt oss en liten linjert bok med en glanset hest utenpå. Men vent litt, sier de og smiler lurt. Vi tripper foran disken. Og som en kanin ut av en hatt drar de opp den samme glinsende hesteboken. Denne gang i ruter. Jeg vet ikke hvorfor polske studenter og elever tilsynelatende foretrekker å skrive notater på rutet papir. Har ikke peiling. Ingen anelse. Det er mye jeg ikke vet. Som hvorfor telefondamen alltid ber oss vente 4 minutter når vi bestiller drosje. Prosz, cztery minut… Hvorfor de fleste polske gulv er av parkett lagt på en spesiell måte. Til og med dansegulvene er slik. Og hvorfor er det bare sukkerskåler og ikke sukkerbiter på kafeene? Jeg spurte faktisk professoren min. Første forelesning i et nytt fag om polsk populærkultur var over. Vi hadde diskutert fancy begreper og prøvd å definere oss selv og vår tilværelse gjennom bilder vi knapt nok Eller fire minutters ventetid. Hvorfor skal vi i Norge egentlig vente fem minutter og ikke fire som i Polen? Ingen spør om det. Kanskje like greit. De har sikkert bedre ting å gjøre. forstod selv. Professoren min ristet på hodet og smilte: «You so desperately want to analyze this...», lo han. Det var bare et spørsmål. Alle lurer på det, sa jeg, vi har snakket om det lenge. Min trivelige professor var enig i at det var et interessant tema, og han fortalte at det var omvendt med kladdebøkene i USA. «It’s all about lines», sa han. Jeg fikk en kort forklaring, og følte meg like klok som da jeg spurte en gammel tante fra Sunnmøre om hvor Lystad var, og fikk til svar at Lystad selvfølgelig lå på Lystad. Naturligvis. Hvor skulle det ellers ligge? Kanskje er det noe med spørsmålene våre. Kanskje har vi hatt ferie for lenge. Oktober er snart over, og vi har ennå ikke begynt semesteret «på ordentlig». Vi er vitebegjærlige, som min gamle norsklærer ville ha sagt det. Det kommer bare til uttrykk på en merkelig måte. Det er egentlig ikke så viktig å vite historien bak de polske gulvene. 11 Det har vi også. Nu jävlar. Jeg prøver å lese polsk historie, men har tenkt mest på nålefilt. En type vegg-til-vegg-teppe som sikkert stammer fra 70-tallet, og som ligger med superlim rundt omkring i mer eller mindre slitne offentlige bygg. Kanskje i en brun utgave. Hjemme i gata hadde alle grønn før. Den var en ru sak, tennissokkene med to striper oppe hang nesten fast i gulvet, og klarte du å søle ble flekken værende for evig og alltid. Som nålefilten selv, gikk ingenting vekk uten rå makt. Det virker ikke som om de har så mye nålefilt i Polen. Jeg vurderer å skrive en e-post hjem for å fortelle at jeg tenker på nålefilt, men legger det på is. Min mor sier de har stengt hytta for vinteren og fylt fryseren med sopp. Vi gleder oss til å fylle våre glansede hestebøker med notater og bytte ut nålefilt med polske konger. Det blir stas. I mellomtiden danser vi rundt omkring på polske parkettgulv og drikker kaffe latte med sukker fra sukkerskål. Det er et fint liv. Og solen går sin gang. Dorte Dahl Grønnevet er utvekslingstudent i Krakow. foto: Matz Lande TEMA: STØY foto: Nina Knag foto: Nina Knag 13 HISTORIE: krigsforbryterne I disse dager er det 60 år siden starten på Nürnbergprosessen. tekst: Henrik Bjørge Pedersen [email protected] 14 20. november er det 60 år siden det som av mange er ansett for å være tidenes rettssak, det juridiske oppgjøret etter 2.verdenskrig, startet. Anklagerne var representanter for de fire seierherrene; USA, Storbritannia, Sovjetunionen og Frankrike. På tiltalebenken i rettsbygningen i Nürnberg satt 21 medlemmer av toppledelsen i det nazistiske partiapparatet og de tyske væpnede styrkene. Deriblant Hermann Göring, Albert Speer, Rudolf Hess, utenriksminister Joachim von Ribbentropp og Wilhelm Keitel, sjefen for den tyske overkommandoen. Bakgrunn for prosessen I 1944, da det ble tydelig at de allierte kom til å gå seirende ut av krigen, ba USAs president, Franklin D. Roosevelt det amerikanske forsvarsdepartementet om å utarbeide en plan for hva som skulle skje med tyske krigsforbrytere etter krigen. Det ble raskt klart at den amerikanske regjeringen var splittet i dette spørsmålet. En fraksjon, med finansminister Henry Morgenthau i spissen, gikk inn for summarisk henrettelse av de nazistiske lederne og at tyske krigsfanger skulle brukes til å gjenoppbygge Europa. Morgenthau gikk også inn for at Tysklands industri skulle ødelegges og at landet skulle gjøres om til et svakt, jordbruksbasert område. Denne planen ble støttet av Churchill og Stalin, selv om sistnevnte gikk inn for at det skulle holdes en symbolsk rettssak før henrettelsene. Roosevelt gikk derimot inn for den planen som forsvarsdepartementet la frem. Denne planen gikk i hovedsak ut på at de nazistiske lederne og tyske krigsforbrytere skulle straffeforfølges i retten. Dette fikk Roosevelt gjennomslag for da han møtte Churchill og Stalin på Yalta i februar 1945. Med dette som utgangspunkt møttes lederne for de fire allierte anklagergruppene i London sommeren 1945 for å planlegge den kommende rettssaken. Forberedelser Forhandlingene i London ble vanskelige, både på grunn av politiske motsetninger og av praktiske årsaker. For det første hadde de fire anklagerlandene forskjellige juridiske systemer og rettspraksis. Dernest var det store diskusjoner om hvem som skulle lede retten. Til slutt gikk amerikanerne med på at dette vervet skulle tilfalle den britiske dommeren Sir Geoffrey Lawrence. De politiske forskjellene partene i mellom, spesielt mellom Sovjetunionen og de tre andre landene, bød også på problemer. Til slutt kom partene frem til en rettsmodell der hvert av de fire landene skulle ha en dommer og en reservedommer hver. Det var dommerne og ikke en jury som skulle avgjøre skyldspørsmålet. Det ble også bestemt at det ikke ville være et gyldig forsvarsargument å hevde at man handlet etter ordre eller å henvise til forbrytelser begått av de allierte. Et stort praktisk problem var spørsmålet om hvor rettssaken skulle avholdes. Etter at man hadde blitt enig om at den skulle avholdes i Tyskland, ble utfordringen å finne en by som fortsatt var i god nok stand til å kunne huse en så stor rettssak. Sovjet ville at saken skulle gå i Berlin, men valget falt på Nürnberg i Bayern. Til tross for enorme ødeleggelser – 91% av byen lå i ruiner – var fortsatt rettsbygningen intakt. Symboleffekten ved å velge Nürnberg var også slående: Noen av de største nazistiske partimønstringene på 30-tallet ble avholdt der, og byen var også åsted for proklamasjonen av de meget antisemittiske Nürnberglovene. De tiltalte og tiltalepunktene De 21 tiltalte var plukket ut fra de fleste viktige administrasjonsområdene i den tyske staten og de tyske væpnede styrkene. I tillegg til tidligere nevnte Göring, Hess, Speer, Ribbentropp og Keitel sto blant annet Ernst Kaltenbrunner, sjef for RSHA, organisasjonen som hadde ansvaret for gjennomføringen av jødeutryddelsen, tiltalt. Andre var sjefen for Hitlerjugend, Baldur von Schirach, og generalguvernøren i det tyskokkuperte Polen, Hans Frank – også kjent under det lite hyggelige kallenavnet «Jødeslakteren fra Krakow». Innenriksminister Wilhelm Frick og Hitlers arvtager Admiral Karl Dönitz befant seg også på tiltalebenken sammen med representanter fra andre institusjoner som finansdepartementet, propagandadepartementet, marinen og det tyske bankvesenet. Alle de 21 var under tiltale for minst to av fire punkter: Punkt 1 - Konspirasjon for å planlegge aggressiv krigføring: Anklagene her gikk ut på at de tiltalte hadde planlagt de kriminelle handlingene som kom til å bli begått de neste årene. Punkt 2 - Aggressiv krigføring: De tiltalte sto her anklaget for å ha planlagt, forberedt og gjennomført uprovoserte angrep på en rekke selvstendige land. Disse angrepene, og de påfølgende okkupasjonene, stred mot internasjonale traktater og forsikringer. Punkt 3 - Krigsforbrytelser: Tiltalen her tok for seg brudd på internasjonale konvensjoner som omhandler regler for krig. De tiltalte var, blant annet, anklaget for å være ansvarlig for drap på krigsfanger, bombetokter rettet mot 15 Rudolf Hess (1894-1987) var Hitlers privatsekretær og en av hans næreste samarbeidspartnere. Han ble dømt til livsvarig fengsel av Nürnberg-domstolen. sivilbefolkning og for bruk av krigsfanger i slavearbeid. Punkt 4 - Lovbrudd begått mot menneskeheten: Her var de tiltalte anklaget for hendelsene i konsentrasjonsleirene og for drapsbølgene på sivile, spesielt på Østfronten. Saken starter 20. november 1945 markerte åpningsdagen for en av de mest omfattende rettsakene i verdenshistorien. I månedene før hadde over tusen personer jobbet med å få oversikt over det enorme antallet vitner, dokumenter og andre bevisgjenstander som påtalemakten planla å legge frem i løpet av saken. Hele den første dagen gikk med til å lese opp de omfattende tiltalene mot de 22 personene som hadde tatt plass i tiltaleboksen, under streng bevoktning av amerikansk militærpoliti. De påfølgende månedene la aktoratet frem den enorme mengden bevismateriale de var i besittelse av. Da man kom til vitneforklaringene og bevisbehandlingene fra konsentrasjonsleirene kunne man ofte høre høylydt gråt fra tilhørergalleriet. Sjokkert fulgte retten med på vitneutsagn, film og bilder om de forferdelige hendelsene i Auschwitz, Treblinka, Sachsenhausen og andre steder. Da aktoratet avsluttet sin bevisfremlegging i mars 1946 var det ingen tvil om at det nazistiske regimet hadde begått ubeskrivelige og uhyrlige handlinger. Det ble nå opp til de forskjellige tiltalte å prøve å bevise sin uskyld. Ettersom bevismaterialet til aktoratet var såpass slående og levnet liten tvil om at det var blitt begått kriminelle handlinger, bestod hovedargumentet til mange av de tiltalte av at de hadde handlet etter ordre. Men som nevnt hadde retten på forhånd fastslått at dette ikke skulle regnes som et gyldig forsvarsargument. Argumenter som at man ikke hadde kjent til hva som hadde hendt ble også i de fleste tilfellene kraftig motbevist av aktoratet. Det var knyttet mye spenning til Herman Görings vitneforklaring. I løpet av fire dager foregikk det en intens ordkrig mellom ham og den amerikanske sjefsanklageren, Robert Jackson, og Göring klarte i stor grad å parere amerikanerens angrep. Ikke før på den tredje dagen, da Jackson la frem dokumenter, signert av Göring, som fratok jøder økonomiske og sivile rettigheter fikk aktoratet overtaket. Den tidligere riksmarskalken kunne ikke gjøre stort mer enn å innrømme at han hadde vært til stede da innholdet i dokumentene var blitt vedtatt og at det var hans underskrift på dem. Til tross for at det var stor enighet blant observatører om at bevisene mot Göring var overveldende, mente mange at han hadde fremstått med myndighet og ikke hadde latt seg overkjøre av aktoratet. I motsetning til Göring fremsto de fleste andre av de tiltalte lavmælt og uten mye kampvilje. Noen få, deriblant Hans Frank, som innrømmet å være medansvarlig for utryddelsen av jøder, og Albert Speer fremsto som angrende syndere. Noen av de tiltalte bar også etterhvert tydelig preg av det psykiske presset de var under. Rudolf Hess er et av de beste eksemplene her. I tillegg til den mentale påkjenningen det var å sitte på tiltalebenken var han tidligere blitt diagnostisert som paranoid og som hysteriker. Da han ble bedt om å erklære seg «skyldig» eller «ikke skyldig» svarte han bare med et lavmælt men bestemt: «Nein!». Nürnbergintervjuene Den amerikanske militærpsykiateren Leon Goldensohn hadde samtaler med de tiltalte under mesteparten av perioden rettssaken pågikk, og i hans bok Nürnbergintervjuene gjengis mye av innholdet i disse samtalene. Noe av det mest interessante som kom frem gjennom disse intervjuene er de tiltaltes begrunnelser for de forbrytelsene som ble begått og fremstillingen av sin egen rolle i disse. Selv om de tiltalte risikerte dødsstraff var mange av dem forbløffende ærlige i sine samtaler med Goldensohn, enkelte ganger innrømmet noen av dem også å ha begått fryktelige handlinger, selv om de som oftest forsøkte å velte skylden og ansvaret over på andre. Et annet slående moment er de tiltaltes bakgrunn. Man skulle kanskje tro at de tiltalte i en sak som dette skulle være Hermann Göring (1893-1946) var blant annet leder for Luftwaffe og grunnlegger av Gestapo. Han ble dømt til døden ved henging, men før henrettelsen skulle finne sted tok han livet sitt med en cyanid-pille. iskalde sosiopater blottet for all form for medmenneskelighet og med liten intelligens. Dette stemmer absolutt ikke for de tiltalte i Nürnbergprosessen. 20 av de 21 tiltalte hadde IQ over gjennomsnittet. Sju hadde IQ over 130 og to av dem over 140. Mange av dem hadde god utdannelse eller hadde skaffet seg en høy faglig kompetanse. De tiltalte fremstår i Goldensohns bok som selvstendige og sterke personligheter, noe som kanskje strider mot den allmenne oppfatningen av hvordan de viktigste medarbeiderne til en diktator er. På mange andre områder var de tiltalte forbløffende «normale». De var gode familiemenn og fedre, hadde godt forhold til sine foreldre og søsken og viste de samme følelsene man ville forventet å finne hos enhver person som sitter fengslet og savner kontakt med familie og venner. Domfellelsen I slutten av august 1946 fikk de tiltalte komme med sine egne avslutningsinnlegg, med Hermann Göring som første mann ut. Han proklamerte at hele rettssaken ikke hadde vært noe annet enn en maktdemonstrasjon fra seierherrene og at ønsket om rettferdighet ikke hadde noen ting med saken å gjøre. Noen av de tiltalte uttrykte anger og ba om forlatelse for sine handlinger. Albert Speer kom med en advarsel om de farene verden nå sto overfor og uttrykte håp om at den rettsprosessen man nå hadde vært gjennom skulle bidra til at man ville unngå krig i 16 fremtiden. Det merkeligste innlegget, etter de flestes mening, kom fra Rudolf Hess. Han fremsto fjern og utilpass og avsluttet sitt innlegg med å proklamere at «han var glad for å ha jobbet for Tysklands største sønn noensinne». 1. oktober 1946 var rettsbyggningen i Nürnberg fylt og stillheten senket seg da Sir Geoffrey Lawrence gjorde seg klar til å lese opp rettens avgjørelse. 18 av de 21 tiltalte ble funnet skyldig helt eller delvis etter tiltalen. De tre siste ble frikjent. Retten delte så ut 11 dødsdommer som skulle fullbyrdes ved henging, deriblant Göring, Keitel og Kaltenbrunner. Videre ble det delt ut tre livstidsdommer, blant annet til Hess, to fengselsdommer på 20 år, Speer og von Schirach, og to fengselsdommer på henholdsvis 10 og 15 år. Dødsstraffene ble for 10 av de 11 dømte fullbyrdet 16.oktober. Hermann Göring tok sitt eget liv få timer før han skulle henrettes ved hjelp av en cyanidpille han hadde smuglet inn på cellen sin. Han etterlot seg et brev der han skrev at han ikke hadde hatt noe i mot å bli skutt, men at han for det tyske folkets skyld ikke kunne gå med på at Tysklands riksmarskalk skulle nedverdiges ved å bli hengt. En omstridt prosess Nürnbergprosessen har vært omstridt både mens den pågikk og i ettertid. De to første tiltalepunktene var omstridt allerede underveis i saken. Tiltalepunktene hadde liten eller ingen forankring i internasjonal rett. Fenomenet «konspirasjon» var det heller ingen tradisjon for i europeisk rettspraksis. Selv om det ikke var noen tvil om at Tyskland hadde gått til uprovoserte angrep innebar også det andre tiltalepunktet problemer for aktoratet. Man mente at nazistene hadde brutt diverse internasjonale avtaler ved å gå til krig, men ingen av disse avtalene inneholdt noen definisjon av begrepet «aggressiv krigføring», ei heller noen bestemmelser for hva straffen for slik krigføring skulle være. Det var i tillegg et problem for rettens troverdighet at Sovjetunionen hadde begått mange av de samme handlingene uten at noen sovjetere sto tiltalt. Det er derfor blitt hevdet at det muligens ville vært bedre å utelate de to første tiltalepunktene og heller ha rettet all fokus på krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. De tiltaltes rettigheter under rettssaken er også blitt mye diskutert. I charteret for den internasjonale domstolen, som ble utarbeidet sommeren 1945 av de fire anklagermaktene, går det frem at den avgjørelsen retten kom frem til skulle være endelig, og at de dømte dermed ikke skulle ha noen mulighet til å anke. Den eneste appellmuligheten de dømte ble gitt var at de kunne be den allierte okkupasjonsmakten i Tyskland om å omgjøre straffeutmålingen. Videre ble de nektet å lese aviser mens rettssaken pågikk, og posten deres, inkludert brev fra familiemedlemmer, ble sensurert. Ledelsen for fengselet hadde også rekruttert en del tysktalende vakter for å kunne spionere på de tiltalte i deres forsøk på å legge opp en felles strategi mot aktoratet. Noen av domfellelsene har også blitt gjenstand for debatt. Det er blitt påpekt at Rudolf Hess antageligvis ikke var i mental stand til verken å bli stilt for retten, langt mindre å sone en lang fengselstraff. Hess ble sittende i Spandaufengselet i Berlin til han døde i 1987. Da hadde han vært fengselets eneste innsatte siden 1966. De tre frikjenningene fikk også en meget delt mottagelse, spesielt fra sovjetunionen. Mannen som lurte retten? Uansett er den domfellelsen som har skapt mest debatt, og som fortsatt gjør det, dommen på 20 års fengsel som ble gitt til Albert Speer. Arkitekten Albert Speer ble medlem av nazipartiet i 1931, og etter at Hitler kom til makten ble han Førerens personlige arkitekt og en av hans mest betrodde medarbeidere. I 1942 overtok Speer stillingen som rustningsminister og ble dermed øverste leder for den tyske krigsindustrien. Denne industrien benyttet seg i meget stor grad av slavearbeidere fra konsentrasjonsleirene og det kan ikke være mye tvil om at den øverste lederen for dette må ha vært klar over hvor arbeidskraften ble hentet fra. Under Speers ledelse nådde krigsindustrien sitt toppunkt i 1944 og en del eksperter på området har hevdet at Speers innsats bidro til å forlenge krigen med to år. I Nürnberg hevdet Speer at han ikke visste noe om de grusomhetene som fant sted i forbindelse med krigsindustrien. Han hevdet også at han hadde planlagt å drepe Hitler og han la vekt på at han hadde latt være å gjennomføre den systematiske ødeleggelsen av Tysklands infrastruktur som Hitler beordret ham til mot slutten av krigen. At Speer unnslapp dødsdommen er av mange ansett som et resultat av at han klarte å lure retten i Nürnberg. Etter at han slapp ut av fengselet i 1966 påtok han seg rollen som syndebukk for nazistenes handlinger og fremstilte seg selv som en person som burde ha visst, men ikke visste hva som foregikk. Han ga ut memoarene sine i 1969 og tjente seg rik på disse. Albert Speer døde i 1981. Fortsettelsen Nürnbergprosessen fortsatte i over to år etter at den første rettssaken var over. I løpet av elleve rettssaker ble det tatt et juridisk oppgjør med blant annet de ansvarlige for nazistenes medisinske forsøk på mennesker. Videre sto ledere for en del statlige organisasjoner, militære ledere, dommere og en del industrieiere på tiltalebenken. Hva oppnådde man så med prosessen? Nürnbergprosessen satte en standard for kommende krigsforbrytersaker og mange av prinsippene som ble lagt opp for denne typen saker er fortsatt i bruk den dag i dag. Til tross for at prosessen var, og er, omstridt, bidro den sterkt til å dokumentere de nazistiske grusomhetene; selv 60 år etter sjokkerer bevismaterialet som ble lagt frem. I en tid da enkelte sår tvil om Holocaust virkelig har funnet sted, er rettsprosessen i Nürnberg, og bevismaterialet derfra et viktig middel for å motsi disse påstandene. I så måte kan erfaringene fra Nürnberg være med å yte de mange millioner menneskene som døde under 2.verdenskrig en viss form for rettferdighet. Albert Speer (1905-1981) var Hitlers personlige arkitekt og leder for den tyske krigsindustrien fra 1942. Han ble dømt til 20 års fengsel i en omstridt dom. Kilder: Linder, Douglas O.: A Trial Account,2000 http/www.law.umkc.edu/faculty/ftrials/ nuremberg.html Goldensohn, Leon: N. Nürnbergintervjuene, 2004 17 likte du filmen? - eller kom anslaget litt vel sent? tekst og foto: Helene Lindqvist [email protected] En helg hvert semester arrangerer Bergen Filmklubb «grunnkurs i filmanalyse». Kurset ledes av daglig leder ved Cinemateket USF siden 2000, Ole Petter Bakken. Siden oppstarten av kurset våren 1999, har det vært arrangert 14 ganger. Analysekurset er utviklet i samarbeid med Norsk Filmklubbforbund og er godkjent av Folkeuniversitetet. Som trofast medlem av filmklubben i mange år, fikk jeg lyst til å kikke nærmere på dette kurset. Pulverkaffe og Woody Allen Ca. 20 stykker har møtt opp i kinosalen på USF tidlig en lørdag morgen i oktober. Flertallet er nok jenter på rundt 22, men her er også gutter som ser ut som de er 18, og menn og kvinner på over 40. Folk har satt seg litt spredt utover i salen – på den norske måten. I et hjørne foran i salen står to vannkokere og rikelig med pulverkaffe og te. Melk er også satt fram. Ikke dårlig. Det eneste som mangler er suketter. Det må jeg huske å ta med i morgen. Før den tid må jeg snike med meg noen fra kafé Kippers. Bakken åpner med et klipp fra Annie Hall. Og jeg blir umiddelbart mer enn positivt innstilt til kurset. Dessuten må kinosalen på USF være noe av det koseligste som finnes. Å henge der en hel helg, det er ikke annet enn flott. Sitte i kafé Kippers i pausene. Kan det bli bedre? Ja, det blir bedre. For kurset er bra, menneskene er hyggelige og flere av klippene er hentet fra Woody Allens filmer. Et kurs for alle Filmanalyse grunnkurs krever få forkunnskaper, og målgruppen er medlemmer av Filmklubben i Bergen. Det introduserer og gjennomgår grunnleggende begreper knyttet til filmens fortellende elementer og dramaturgi, samt hvordan disse begrepene kan benyttes i analyse av konkrete eksempler. Kurset består av foredrag og visninger av videoklipp. Meningen er at vi skal lære oss å se film mer bevisst. Kurset går over to dager, hvor dag en fokuserer på sentrale dramaturgiske begreper, og dag to på filmens fortellerelementer. Dette kurset tar for seg klassisk dramaturgi, etter den såkalte Hollywoodmodellen. Men Bakken forklarer at man selvsagt ikke må avvise filmer som ikke følger denne modellen. Det viktigste er at en film bygger opp sitt eget univers. Den må være troverdig, uten at den trenger å være realistisk. Double Indemnity Mye av første dagen går med til å få en innføring i svensken Ola Olsson og amerikaneren Syd Fields modeller for filmanalyse. Vi går også igjennom hovedreglene i filmdramaturgi, og de grunnleggende elementene i en filmfortelling. Dagen avsluttes ved å se Billy Wilders Double Indemnity. Til den har vi fått utdelt et øvelsesark. Vi skal blant annet finne de omtrentlige overgangene etter Ola Olssons modell, og lokalisere vendepunktene 18 i følge Syd Fields modell. For vel 100 år siden framsto filmen som en ny kunstart. Like fullt tok den opp i seg elementer fra 1800-tallets fortellerkunst. Å analysere en film er ikke så veldig mystisk. Jeg kjenner igjen mange av elementene fra novelleanalysen i skoledagene: Antagonist, protagonist, konflikt, avtoning, tema, undertema. Hovne filmfolk? Folkelig som jeg er, lurte jeg på om man virkelig trenger å gå kurs for å kunne se film på en «ordentlig» måte. Og Ole Petter Bakken tok seg tid til å svare på noen spørsmål: - Mener du at man får bedre utbytte av en film dersom man kjenner til analysemodeller og er bevisst på teknikker som er brukt for eksempel i lyd/musikk og slikt? - Ja. Helt klart. Bedre filmforståelse øker filmopplevelsen, og det uten å ødelegge den. En vakker, rørende eller trist historie kan berøre oss emosjonelt – og man kan sikkert påstå at det i seg selv er nok. Likevel: fascinerer filmen oss i tillegg intellektuelt, er det jo bare en solid bonus. For at filmen skal kunne utfordre oss intellektuelt, må vi ha en grunnleggende kunnskapsbase å forankre den i. Dessuten -– for at flere skal kunne «snakke samme språk» i en intellektuell debatt rundt en film, er det behov for felles analysemodeller og en innsikt i filmens forteller-elementer. - Hva synes du om det å bare suge inn opplevelsen en film gir? Uten å gruble over den? - Jeg har ikke noe prinsipielt standpunkt mot det å se hjernedød film. Det finnes så mange filmer som er så elendige både i form og innhold at eneste måte å stå ut med dem på er å ignorere all elendigheten. Generelt sett så er det umulig å stenge hodet ute i møte med ethvert kunstnerisk uttrykk. Ens erfaring og kunnskap vil jo alltid blande seg inn i oppgaven «å suge inn opplevelsen». - Men hvorfor kaste bort livet med å se dårlig film? Det finnes utrolig mange filmer uten dyp mening som er vellaget teknisk sett, og som man kan kose seg med uten å «gruble» over dem. Notting Hill for eksempel, er en deilig, ufarlig romantisk komedie totalt blottet for intellektuelle utfordringer. Samtidig er den meget vellaget teknisk sett. Historiens fremdrift er perfekt, og karaktergalleriet er rett og slett strålende. Men å gruble over den etter å ha sett den? Nei nei nei... - Er det noe som ikke er med i kurset som du mener burde vært med? - Helhetlig lesning av en film burde nok ha vært der, men det alene ville tatt en god dag – sannsynligvis lenger. En del deltagere har etterlyst mer historie, men det ville blitt et helt annet kurs. Forøvrig sysler jeg litt med et filmhistoriekurs. Problemet er at om det skal være komplett nok, altså om det også skal vises eksempler, så vil det ta tre-fire dager. «Overraskende bra kurs» Anna Habbestad (30) og Kristian Gjerding (30) er to av deltakerne på analysekurset. Anna studerer psykologi, mens Kristian er geolog. Grunnene deres for å være på kurset er nok typiske for de fleste deltakerne. Begge har en generell interesse for film, og et ønske om å lære mer om analysebegreper og annet verktøy som kan være nyttig når man ser film. - Jeg har sett mange av filmene klippene er hentet fra, og liker det at Bakken fører en toveisdialog, sier Kristian. Og legger til at han synes kurset holder et greit nivå, og at Bakken er god til å lage klare knagger til å henge ting på: altså at han illustrerer begreper og teknikker med velkjente scener. - Overraskende bra kurs, skyter Anna inn, og legger til at hun ikke kommer til å se filmer på samme måte etter dette kurset. - Jeg vil garantert være mer oppmerksom. Det er spennende å tenke på alle de bevisste valgene som regissøren har tatt som man vanligvis ikke tenker over. - Tror dere det kommer til å ødelegge den spontane filmopplevelsen ? - Nei. Kristian svarer uten å nøle. - Men jeg vil nok som Anna også få et nytt syn på enkelte filmer. For eksempel så jeg Aliens igjen i går kveld, fordi filmen på kurset ble presentert som svært politisk – noe jeg selv ikke tenkte over da jeg så den første gangen. Begge to vil anbefale kurset videre til andre medlemmer av filmklubben. Det mener det gir en fin åpning inn til filmenes verden. TEMA: STØY foto: Bjarne Oppedal KOMMENTAR: lei av å bli lurt Livet med Rasmus’ døde fisker og kreative løsninger. tekst: Ida G. Slettevoll [email protected] ill: Johanne Rotten Mitt første minne fra min første leilighet i Bergen. Jeg befinner meg i vaskerommet i kjelleren. Støvdottene ligger som høyballer rundt beina mine, og jeg er blå på fingrene. Lukten av mugg, råte og kjeller. Det spiller ingen rolle. Jeg trenger rene klær. Huseieren vår er av den oppfinnsomme typen. Han har innført et system med myntautomat på vaskemaskinene, så vi skal slippe ekstrautgifter i ettertid. Ren logikk. Jeg må bare passe på å ha en stor nok beholdning med tiere, for en kan ikke regne med at det går på første forsøk. Vi har ikke den mest moderne utgaven av en vaskemaskin. Den trenger et par spark før den suser og går. Noen programinstruks finnes det heller ikke. Men jeg har tatt en sjanse og vridd bryteren på 7. Det burde gå bra. Nå er heldigvis vasken min ferdig. Det er fint. Håndtaket til døra er knekt, men våre gode naboer har lært oss et triks med en skje. Det tar bare litt tid, men teknikken kommer etter hvert. Senere oppdager jeg at klærne har krympet en anelse og har store skjolder. Bergen er utleiers marked, et paradis for utleiere, og da står ikke nødvendigvis leieprisen til leilighetens standard. «Leieprisene i Bergen er doblet på fire år», kunne man lese i Bergens Tidende 22. august 2005. En student i byen bruker i dag 41% av støtten fra Lånekassen til å bo mot 28% for ti år siden. For tretti år siden var kanskje studentleilighetene det mest attraktive, men nå vil de aller fleste bo i sentrum med gåavstand til det meste. Studenter på husjakt har dårlig tid og lite penger. De er gjerne rimelig desperate. Dette vet hushaiene å utnytte. Derfor kan det lønne seg å kjøpe en av Bergens gamle bygårder. I stedet for å sette i gang et iherdig oppussningsprosjekt og selge, kan de tjene gode penger på lettlurte studenter. Huseieren har gjerne flere venner i bygningsbransjen som kan sette opp en ekstra vegg eller to. Arealet skal utnyttes til det fulle. De siste årene har hushaienes virksomhet i Bergen fått mye oppmerksomhet. BoligAksjonen har blant annet gitt noen av dem et ansikt gjennom plakataksjoner. Men hvert år kommer det nye studenter som ikke kjenner sine rettigheter. Hushaien i Bergen er som regel i 30-åra med en tilgjort uforståelig bergensdialekt. Ellers har han gjerne navn av typen Remi, Rasmus eller Rune. Med mange unnskyldninger på lager. Huseiernes forklaringer på mugg er ofte spesielt kreative, «tørking av klær innendørs» er en kjent gjenganger. Eller for hyppig oppvask. Å sove med vindu igjen kan faktisk også være en begrunnelse. De kvinnelige huseierne tyr ofte til helt andre hersketeknikker: «Nå føler eg at det blir dårlig stemning», sa huseier Britt Lisbeth, «e dokker sint på meg?». Det finnes de med løsninger også, litt maling over muggen gjør susen. Hvis doen ikke skyller ordentlig kaller vi den gjerne bare en «sparedo». Det blir gode historier av sånt. Jeg har hørt flere fortelle om episoder der huseieren har låst seg inn 21 i leiligheten på høyst upassende tidspunkt. Gjerne med flere kamerater på slep. Bare for å slå av en prat, halv fire på morgenen. Jeg delte heldigvis leilighet med fire glade gutter som var mindre opptatt av rene gardiner enn å spise pølse og pommes frites femte dag på rad og høre på fire typer forskjellig musikk samtidig. Da de hadde vært på visning, ringte de og fortalte at jeg var så heldig at jeg allerede hadde fått det rommet som var mest meg, «veldig romantisk og pikeaktig.» De glemte å informere om at rommet jeg hadde fått tildelt ikke hadde kontakter som fungerte og vinduer som verken kunne åpnes eller lukkes. Etter tre uker fant vi en innpakka fisk på kottet. I november hadde vi lekkasje. Og rett før jul var det ene rommet i ferd med å råtne bort av mugg. Huseieren vår var ikke å få tak i. Det var leit. Men så kan vi være kreative vi også. Da et vindu knuste, satte vi inn papp som nødløsning. Vi har tatt forfallet i egne hender. LYRIKK: Shakespeare in love En vakker ung mann. En løssluppen kvinne. Og verdens mest berømte forfatter. tekst: Halvor Ripegutu [email protected] ill: Joseph Hardy 22 Shake-speares sonnets (navnet for anledningen skrevet med bindestrek), utgitt i 1609, er en enormt omstridt og omdiskutert diktsamling. Rundt denne har utallige forskere flokket seg til het argumentasjon. Og ikke uten grunn. Den er nemlig meget interessant. Ikke bare viser tittelen at orddelingsfeil også var et problem i gamle dager. Ikke bare er det en samling med heftig kjærlighetsdikting. Nei, dette er nemlig, i manges øyne, det dokumentet som kan si oss mest om personen Shakespeare. For selv om det ikke finnes noen grunn til å betvile at Shakespeare faktisk skrev sine egne verker – slik noen ser ut til å tro – er verdens fremste dikter uansett blant dem vi vet minst om. I sonettene erklærer dessuten Shakespeare sin kjærlighet for en ung, vakker mann. Betyr det da at han er homofil? «Nei», mener noen. «Ja!», hyler andre. Problemet er bare at skal vi finne en nøkkel til Shakespeares liv i hans dikt, må man begynne å tolke. Og det er – som enhver litteraturstudent vet – ikke en uproblematisk affære. En nøkkel til hjertet? Men er det egentlig forsvarlig å lese Shakespeares sonetter biografisk? Dette er meget omstridt. William Wordsworth, den berømte romantiske dikteren, hevdet riktignok i et kjent sitat, at «with this key, Shakespeare unlocked his heart». Den ikke mindre berømte viktorianske poeten Robert Browning svarte i et ikke mindre kjent sitat: «If so, the less Shakespeare he». Åpnet han sitt hjerte, var han ikke den Shakespeare vi kjenner. W.H. Auden, nok en kjent poet, gikk enda lengre da han ropte «Fool!» etter alle som trodde de kunne løse biografiske gåter ved å lese sonettene. Det er likevel ikke uten grunn at sonettene har blitt lest som en slags biografi. Forfatteren er tilsynelatende alltid til stede i disse sonettene. De fremstår dessuten som tilsynelatende veldig personlige og spontane og bærer preg av å være kommentarer til virkelige hendelser. De mangler totalt den objektive distanseringen som gjerne etterlyses i våre dager. Tekniske ting Shake-speares sonnets ble utgitt av Thomas Thorpe på noe som i dag ville blitt kalt en piratutgivelse, altså uten forfatterens godkjennelse. I de dager var dette derimot fullt lovlig, da et ord som copyright var ukjent. Sonettesamlingen består av 154 sonetter som til sammen utgjør en syklus. En engelsk, eller Shakespearsk, sonette består av 14 verselinjer, igjen bestående av tre «kvartetter» på fire linjer og en avsluttende kuplett på to linjer, altså 4-4-4-2. Dette i motsetning til den italienske, eller «petrarkiske» sonetten, som består av to kvartetter etterfulgt av to trelinjere, 4-4-3-3 med andre ord. Shakespeare benytter dessuten i sonettene, i likhet med i sine skuespill, den såkalte femfotete jamben, eller «iambic pentameter» som i all korthet går ut på at hver verselinje består av 10 stavelser, med trykk på hver andre stavelse, som i «Thy drugs are quick. Thus with a kiss I die» (Romeo og Julie, 5. akt, scene 2). Men nok om det. Et sammendrag Sonettesyklusen ser ut til å fortelle en historie om dikteren og hans nære vennskap til en ung mann, hvis skjønnhet han til det kjedsommelige priser. «Should I compare thee to a summer’s day» spør han i sonette 18. «Thou art more lovely and more temporate». I de første 17 sonettene er han mest interessert i at den unge mannen skal få etterkommere, slik at hans skjønnhet skal leve videre i senere generasjoner. Men i de 109 neste derimot, blir det stadig hetere. Disse beskriver forholdet mellom dikteren og den unge mannen, et forhold som veksler mellom dypeste sjalusi og høyeste kjærlighetsekstase. De siste 26 sonettene dabber riktignok denne påståtte homoerotikken litt av. De beskriver et slags trekantdrama mellom dikteren, den unge mannen og en «dark lady» som de begge er seksuelt tiltrukket av, selv om hun – skal man tro Shakespeare – ikke var den friskeste frukten i kurven, for å si det sånn. Forskningen rundt sonettene går i hovedsak ut på å identifisere personene i syklusen. Den største interessen knyttes selvfølgelig til den unge mannen, men mange har også forslag om hvem «the dark lady» er. Jeg-personen, dikteren, er selvfølgelig Shakespeare selv. Leselystne meséner Det som synes å være den viktigste ledetråden for å finne den unge mannen Shakespeare var så fortjust i, er en dedikasjon i «Shake-speares sonnets» til «the onlie begetter of these ensuing sonnets, Mr. W.H./ all happiness and that eternity promised by our everlasting poet wisheth the well-wishing adventure in setting forth. T.T.» T.T. er Thomas Thorpe, mannen som gav ut diktsamlingen, men hvem er W.H.? W.H. beskrives dessuten som «the onlie begetter», hva betyr det? Det dunkle ordet «begetter» kan forstås som inspirator eller beånder, og vi har derfor god grunn til å tro at W.H. er identisk med den unge mannen i sonettene. Dette var selvfølgelig begynnelsen på en omfattende jakt på unge menn med disse initialene. Den mest opplagte kandidaten er Henry Wriothesly, jarlen av Southampton. 23 Denne på den tiden unge mannen var født i 1573 og tilhørte dronning Elizabeths innerste krets, var en stor litteraturelsker og er beskrevet som meget vakker (han hadde langt lyst hår, det er jo som alle vet veldig pent!). En viss interesse har det muligens også at han var «tiltrukket av begge kjønn», noe til og med dronningen hadde uttrykt sin bekymring for. Men mer viktig enn dette er det sannsynligvis at Shakespeare allerede hadde dedikert to lange dikt til ham: «Venus and Adonis» og «The Rape of Lucrece». Southampton fungerte i en viss tid som en såkalt mesén eller velgjører for Shakespeare, noe som var viktig i en tid da økonomien til unge forfattere mildest talt ofte var skral (slik er det jo også i dag egentlig). Dedikasjonen i «The Rape of Lucrece» til Southampton viser uansett at forhodet dem imellom ikke utelukkende er av formell art. Shakespeare hevder blant annet at «The love I dedicate to your Lordship is without end.» En annen teori går ut på at W.H. er William Harvey, jarlen av Pembroke, som er født i 1580. I likhet med Southampton var også Pembroke meget vakker og dessuten også en litteraturmesén (det er ikke så mange meséner i dag. Det er synd, både fordi de sikkert hadde vært nyttige og fordi det er fint ord.) Uansett, i den første utgaven av Shakespeares samlede verker, utgitt i 1623, blir han og broren hans takket for «den yndest de har vist både disse skuespill og deres forfatter mens han var i live». You must believe in Willie Hughes! En helt annen, men særdeles artig teori, står en annen britisk dramatiker for. Nemlig selveste Oscar Wilde. Uten noen faktiske historiske kilder å støtte seg til, men til gjengjeld en blomstrende fantasi, spinner Wilde et imponerende nett av sonettesitater til å understøtte sin teori, det hele en ekte konspirasjonsmaker verdig. I sin «Portrait of Mr. W.H.» (1889) hevder Wilde at den unge mann var en av ungguttene som spilte kvinnerollene i Shakespeares skuespill (Kvinner kunne jo ikke opptre offentlig på en dette er en strid mellom to dramatikere om den samme dyktige skuespilleren. Poesien (dramatikken) til dramatikeren blir «dispersed» ved hjelp av skuespilleren. Enkelt og greit. Bruken av ordet use (som jo uttales på samme måte som Hughes ) er nok heller ikke – skal man tro Wilde – tilfeldig. Filmen Shakespeare in love fra 1998 gir sin egen helt spesielle W.H.-teori. scene i England i tidsalderen som ironisk nok var oppkalt etter deres kvinnelige regent). Wilde har til og med funnet ut hva han heter, nemlig Willie Hughes. Som grunnlag bruker Wilde en del ordspill på dette navn som han har funnet, for eksempel dette: «A man in hue, all Hews in his controlling» (Sonette 20). Selv om ordspill som dette kan virke som et relativt tynt grunnlag for teorier, er det nok ikke helt uberettiget. Slike ordspill eller «puns» er typisk for elisabethianerne og de noe senere metafysiske poetene som Donne, Vaughan og Herbert. For disse var ordspill en mer seriøs sak enn det er i dag (noe alle som har gjort den lavkulturelle gjerning det er å lese Da Vinci-koden bør kunne tenke seg til). Hadde to ord samme ordlyd, ble det ikke nødvendigvis oppfattet som en artig tilfeldighet, snarere tvert imot. Det finnes for eksempel en enorm mengde religiøse dikt som spiller på ordene «sun» (sol) og «son» (sønn, altså Guds sønn). Shakespeares skuespill strømmer dessuten formelig over av ordspill, og igjen kan sun/sonordspillet benyttes. Et godt eksempel er i den berømte enetalen til tittelrollen i Richard III: «Now is the winter of our discontent turned glorious summer by this sun of York», hvor «sun» både henviser til solen som metafor, til «son», altså en sønn av huset York, og til solen i huset Yorks familieskjold. For å underbygge sin teori, støtter Wilde seg blant annet til sonette 78, som gjenspeiler en krise i forholdet mellom den unge mannen og dikteren (Shakespeare), der en annen dikter for en stund har tiltrukket seg den unge mannens gunst. Shakespeare sukker at «every alien pen hath got my use /and under thee their poesy disperse». Vanligvis tolkes dette til at dikteren og en annen forfatter konkurrerer om pengene til den kjekke, unge adelsmannen. Wilde derimot mener 24 Stor usikkerhet Selv om teoriene om alle disse tre kanskje mest kjente W.H.-kandidatene kan alle på sin måte virke troverdige, er det langt ifra noen sikkerhet knyttet til noen av dem. Southampton-hypotesen er sannsynligvis den mest plausible hadde det ikke vært for at Henry Wriothesly, jarlen av Southampton, jo ikke er en W.H., men en H.W. At initialene er stokket om er selvfølgelig mulig, men den svekker likevel teorien. En engelsk W.H.forsker ved navn Boaden, en tilhenger av Pembrokehypotesen (altså William Harvey), argumenterer dessuten for at den unge mannen må hete William siden det finnes et ordspill på dette navnet i sonette 135: «Whoever hath her wish, thou hast thy Will / And Will to boot, and Will in overplus» (135, 1-2). «The dark lady» må ha to beilere som begge heter Will (altså Shakespeare og den unge mannen) ellers er sonetten uforståelig. A.L. Rowse, en av forkjemperne for Southampton-hypotesen (Henry Wriothesly), er derimot uenig, og påpeker at will for elisabethianerne var et slangord for kjønnsorgan. Dette er nok ganske riktig, og slik trer linjer som «hide my will in thine» (135, 6) frem med all sin nådeløse logikk. Men selv om will har enda en betydning i denne sonetten (en annen er selvfølgelig vilje), betyr dette selvfølgelig ikke at den unge mannen ikke het Will. Tvert imot gir det jo Shakespeare enda en grunn til å bruke ordet. Et annet aspekt Rowse setter søkelyset på, er det dunkle ordet begetter som står i introduksjonen til sonettesamlingen: « the only begetter of these ensuing sonnets, Mr. W.H.». I dagens engelsk ville betydningen hovedsakelig vært «inspirator» eller «beånder», men for elisabethianerne ville ordet også hatt en annen betydning, nemlig som en som bringer tilveie eller fremskaffer noe. Denne betydningen i sin verbform brukes også av Shakespeare i Hamlet, der hovedpersonen sier at skuespillerne må «aquire and beget at temperance». «The onlie begetter» er altså ikke nødvendigvis han som inspirerte dikteren, det kan simpelthen bare være han som fremskaffet diktene. Rowse argumenterte videre at W.H. derfor var William Harvey, stefaren til jarlen av Southampton, og en man skulle tro hadde tilgang til sonettene tilegnet sin stesønn. Et imponerende stykke Shakespeare-forskning dette, men i motsetning til hva Rowse selv mente, kommer man jo ikke noe særlig nærmere en løsning ved dette, og noen fellende bevis for at William Harvey er W.H. finnes ikke. Dessuten, ved å bevise at ordet begetter har flere betydninger, har det jo bidratt til at listen over W.H.-kandidater har blitt enda større. Et ekte ludder Når det gjelder «the dark lady» er selvfølgelig heller ikke hun noensinne blitt identifisert. De eneste opplyninger sonettene synes å gi, er at hun er en adelskvinne. Dessuten gir sonettene et levende – om ikke så altfor sympatisk – bilde av henne. Hun er ikke noe særlig pen, og dessuten nokså lett på tråden. Hun lyver, har dårlig ånde og øynene hennes er «nothing like the sun» (130, 1). Dessuten er hun brunette. Alle disse lite tiltalende egenskapene til tross; Shakespeare brenner av begjær for henne. Og det gjør også den unge mannen han liker så godt. Forfatteren sier i sonette 133: «Is’t not enough to torture me alone, / But slave to slavery my sweet’st friend must be?». En av litteraturhistoriens mest bisarre trekanter er et faktum. Men hvem er så denne «dark lady»? Rowse kunne ikke finne henne, og er overbevist over at ingen andre kan greie det heller. Men det er der Pemboke-hypotesen har sitt sterkeste kort, nemlig adelsdamen Mary Fitton. Et ekte ludder, skal vi tro datidens sladrespalter, og det er opplyst at hun hadde «en bastard med William, jarl av Pembroke (altså vår mann W.H.) og to bastarder med Sir Richard Leveson». Med en slik kvinne kan man godt forstå at Shakespeare følte seg «anchored in a bay where all men ride», som han sier i sonette 137. Georg Brandes, som skrev om W.H. og sonettene i sin William Shakespeare, bind II, har sett en byste av henne i Gawsworth kirke og beskriver henne som «overordentlig brunet» med brunt hår og brune øyne, ikke direkte vakker, men med Detalj fra «Portrett av en ung mann» av Antonio Allegri de Corregio «en sanselig-aandelig Tiltreækning». Han var ikke i tvil, han hadde funnet «the dark lady». En liten oppklaring Avslutningsvis kan man selvfølgelig stille seg spørsmålet om hvorvidt disse sonettene kan si noe om Shakespeares seksuelle legning. Selv om jeg har stor sympati for de som hevder at dette spørsmålet ikke har den ringeste betydning, kan det likevel være verdt å komme med en oppklaring, spesielt siden dette spørsmålet har vært gjenstand for så mye debatt og forvirring. Lite tyder på at Shakespeare var homofil etter vår tids definisjon av ordet. Skal man først lese sonettene biografisk, må man jo også huske på hans følelser for «the dark lady». Dette forholdet er dessuten seksuelt basert på en helt annen måte enn forholdet 25 til den unge mannen. Men man må også ta i betraktning at Shakespeare levde i en annen – og emosjonelt sunnere– tid enn vår, uten de samme klart definerte båsene for følelseslivet. Det er også et viktig poeng at kjærlighet mellom menn ble oppfattet som noe mer høyverdig enn kjærlighet mellom mann og kvinne, nettopp fordi det ikke nødvendigvis var seksuelt basert. Slik trer Shakespeares kontrast mellom den lyse, skjønne mannen og den mørke, mindre skjønne kvinnen klarere frem. Med mannen har dikteren et mer eller mindre helt platonsk kjærlighetsforhold, med kvinnen er forholdet rent seksuelt og uten «edlere» følelser. Det ene forholdet kan ses som et inderlig vennskap mellom tvillingsjeler, det andre et uverdig kroppslig forhold drevet utelukkende av seksuell lyst. Men som engelskprofessor Keith Brown Hva tenker denne mannen på? sier, blir slike betraktninger til syvende og sist sekundære. I stedet kan man – i tråd med det Shakespeare selv sikkert ville ønsket – la diktene snakke for seg selv. Ta for eksempel den nydelige sonette 116, en av de flotteste kjærlighetsdiktene Shakespeare noen sinne skrev: Kilder: Bjerke, André: Etterord til William Shakespeare: Vårt lille liv. Aschehoug, 1964 Brandes, Georg: William Shakespeare. Bind 2. Gyldendal, 1895. Brown, Keith: Shakespeare – mannen, tiden, verket. Aschehoug, 1996. Bystad, Erik: Etterord til William Shakespeare: Sonetter. Aschehoug, 2004. Complete Works of William Shakespeare. HarperCollins, 1994 Smidt, Kristian: Etterord til William Shakespeare: Sonetter. Et utvalg av nordiske oversettere. Bokklubben, 1964 «Let me not to the marriage of true minds Admit impediments. Love is not love Which alters when it alteration finds, Or bends with the remover to remove: Oh no, it is an ever-fixed mark That looks upon tempests and is never shaken. It is the star to every wandering bark, Whose worth’s unknown, though his height be taken. Love’s not Time’s fool, though rosy lips and cheeks Within his bending sickle’s compass come: Love alters not with his brief days and weeks But bears it out even to the edge of doom. If this be error, and upon me prov’d, I never writ, nor no man ever loved.» Kan det egentlig spille noen rolle om disse linjene er skrevet til en mann eller en kvinne? 26 KOMMENTAR: ikke redusér deg selv til en utdannelse Et av de viktigste punktene du har på CVen din er organisasjonserfaring eller tillitsverv. Arbeidet du gjør utenfor studiene dine er en del av den kompetansen du tar med deg når du skal søke etter jobb. tekst: Ann-Kristin Seljestokken [email protected] ill: Marianne Bratlie Etter at kvalitetsreformen kom forandret karaktersystemet seg. Nå får studentene de generelle karakterene som A og B der de tidligere fikk spesifikke vurderinger som 2.1 eller 2.4. Arbeidsgiver kan ikke se om du ligger på kanten til A eller nærmere en C på masteroppgaven din om det står B i papirene. Det nye systemet er unyansert og gjør at det blir vanskeligere å skille studentene på et faglig nivå. Kompetansen du har utover det faglige er derfor viktigere enn noen gang. Den akademiske kompetansen din består av de fagene du har tatt på universitetet, og når det kommer til noen bedrifter også de valgene du har tatt på videregående skole. Nå er det ikke lenger karakterene du står og faller på, men det du har gjort ved siden av studiene. Arbeidserfaring, referanser og utenomfaglige aktiviteter er kriteriene som skiller deg fra de andre i søkerbunken. Valgene du har tatt utover de akademiske forteller i stor grad om hvem du er som person. Når du etter hvert kommer i en intervjusituasjon er det viktig at du fremhever organisajonserfaringen din. Ikke gå ut ifra at arbeidsgiver klarer å oversette kompetansen din til sin bedrift. Det kan også hende at han eller hun er fordomsfull ovenfor de valgene du har tatt. Det er opp til deg å fortelle hva du lærte i organisasjonsarbeidet og hvordan det gjør deg til en bedre arbeidstaker. Hvilke mål du nådde, og hva som gikk galt. Du må vise at det dreier seg om seriøst arbeid gjennom seriøse organisasjoner. Dette kan du introdusere gjennom CVen din også ved å skrive små forklaringer under hver organisasjonserfaring: Hvilke oppgaver du hadde, hvor mange studenter som nyttet seg Mange vil vel være enige om at universitetet har lite praktisk arbeid, og det er her frivillig arbeid kommer inn. Erfaringen fra frivillig arbeid er den praksisen som du ikke får gjennom studiene. Et par semester i en studentorganisasjon eller lignende er mer interessant for arbeidsgiver enn en meningsløs jobb på den lokale baren. Har du et tillitsverv eller en plass i styret viser du for arbeidsgiver at du er villig til å ta på deg ansvar. Du viser at du er aktiv og tør å være engasjert, i tillegg til at du har en bred kontaktflate. Arbeid i studentorganisasjoner gir deg altså den erfaringen du ikke får gjennom å sitte på lesesalen. Du lærer om deg selv, bransjekunnskap, erfaring med drift, prosjektarbeid, ledelse og du opparbeider deg et nettverk du kan få nytte av senere. 27 av organisasjonen osv. Vis også til ekstern jobbing innad i organisasjonen. Erfaring fra organisasjon er ofte avgjørende om det er du som får jobben. Men det er opp til deg å selge det og deg selv. I strid med det man føler når man jobber i studentorganisasjoner, er det et fåtall som har masse organisasjonserfaring. Frivillig arbeid er din sjanse til å gjøre deg attraktiv på arbeidsmarkedet. Kilde: Tale Berntsens foredrag «Lønn i himmelen», Kaleidoskopet nr.1/2004 TEMA: STØY foto: Elizabeth Pettersen foto: Bjarne Oppedal 29 foto: Matz Lande FILM/ LITTERATUR: minneverdig glemsel Kan man huske noe man ikke har opplevd? Og kan man glemme noe man selv har erfart? Filmen Hiroshima min elskede setter glemselsproblematikk under lupen. tekst: Veslemøy Grønås [email protected] Den 6.august i år var det 60 år siden den japanske byen Hiroshima ble utslettet av amerikanernes atombombe «Little Boy». I anledning «jubiléet» ble det vist dokumentarprogrammer på fjernsyn, og i august satte Cinemateket opp filmen Hiroshima min elskede av Alain Resnais fra 1959. Filmmanuset ble skrevet av den franske forfatterinnen Marguerite Duras og utgitt som roman i 1960. Hiroshima min elskede er i filmutgaven en vakker og skremmende collage av originale bilder av ødelagte kropper, rekonstruerte scener fra virkeligheten og en fiktiv kjærlighetshistorie plassert i 1950-tallets gjenoppbygde Hiroshima. Dialogen er knapp og megetsigende, forøvrig typisk for fortellerstilen til Duras. Åpningsscenen viser to nakne kropper som omfavner hverandre, men ansiktene deres synes ikke. De torsoaktige kroppene blir deretter dekket av aske, slik at førsteinntrykket om elskov blir brutt, skaket, av muligheten for at kroppene er døende. Elskov eller død? Den betydningsfulle åpningsscenen gir kraftige hint om filmens doble tema. også hun uten navn, skal dra tilbake til Frankrike neste dag. Selv om kvinnen kaller forholdet deres for en «femøres-historie», er det tydelig gjennom gester og blikk at de begge er grundig fortapt i hverandre. Og kvinnen forteller japaneren noe hun aldri har fortalt noen andre, nemlig at hun forelsket seg i en tysk soldat under krigen, hjemme i den franske byen Nevers. Dette forteller hun ham mens han skjenker henne alkohol, glass etter glass. Gjennom vinen og fortellingen lever kvinnen seg en stund slik inn i fortiden at hun snakker til japaneren som om han var hennes avdøde tyske elsker. Den unge soldaten ble skutt på åpen gate på frigjøringsdagen, og kvinnen selv ble skamklippet og innestengt i et halvt år, gal av sorg. Den dagen hun ble sluppet ut syklet hun til Paris for å bosette seg der, og da hun kom fram fikk hun høre nyheten om Hiroshima. Gjennom mannens utspørring og kvinnens fortelling beveger de to seg stadig nærmere hverandre, men kvinnen fastholder hele tiden at hun skal reise fra ham. Likevel er slutten åpen, og vi får aldri vite om hun virkelig drar. Det konstruerte Hiroshima Filmen, og romanen, stiller mange spørsmål om hva det vil si å se, å huske og å glemme. Teksten åpner med denne dialogsekvensen, en dialog som resiteres mens vi ser bildene av de ansiktsløse kroppene: Det doble Hiroshima Filmen handler nemlig om to ting. For det første handler den om byen Hiroshimas skjebne, og for det andre om kjærlighetsforholdet mellom en fransk kvinne og en japansk mann. Denne doble historien kommer til syne allerede i tittelen Hiroshima min elskede, der ordet «Hiroshima» har dobbel betydning. For det første betegnes selve byen, her paradoksalt nok omtalt som «kjærlighetens by». Men for det andre betegner det også den japanske mannen som gjennom hele historien er navnløs, før mot slutten der kvinnen kaller ham, ja nettopp, «Hiroshima». Selve handlingen foregår over et døgn, og det hele starter når personene våkner opp sammen etter først å ha møtt hverandre kvelden før. De er begge gift, og kvinnen, 31 HAN: Du har sett ingenting av Hiroshima. Ingenting. […] HUN: Jeg har sett alt. Alt. Som vi ser hevder mannen at kvinnen ikke vet noe om Hiroshima; det kan hun ikke gjøre for hun var der ikke da bomben ble sluppet. Hun er for ham en utenforstående, dette er en rolle de fleste av oss har i forhold til verdens større begivenheter. For oss er ikke Hiroshima som hendelse noe mer enn et kollektivt konstruert minne; et imaginært minne som vi alle har, selv om vi ikke var der. Mannen i filmen mener at dette kollektive minnet til kvinnen er falskt, altså mindre «ekte» enn det japanske folkets. Tross selvfølgeligheten i dette argumentet hevder likevel kvinnen at hun har sett alt, det vil si alt som er igjen, og hun føler derfor at hun kan forestille seg hvordan det var. Hun har rekonstruert hendelsene basert på det gjenværende, altså byen, museet, slik det framtrer for henne. Dette, det gjenværende, er jo det eneste hun har å forholde seg til. Som kvinnen i teksten har også vi lesere og tilskuere sett de forkullede restene, de forbrente menneskene. Ut i fra kunnskap og fantasi har vår bevissthet skapt minner, som nok er mangelfulle, men som er ekte nok for oss. Når man i tillegg godtar at det er mulig å glemme, eller fortrenge, erfaringer som man selv har kjent på kroppen, tyder mye på at hukommelsen er en relativ størrelse, og at det ikke finnes noe slikt som ekte og falske minner. Det som subjektivt føles sant, det er sant for subjektet. Likevel er disse rekonstruksjonene aldri noe mer enn illusjoner, «i mangel av noe bedre», og kvinnen i filmen viser at hun vet dette: Marguarite Duras (1914-1996) HUN: Illusjonen, så enkelt er det, er så perfekt at turistene gråter. Det er bare gråten som gjenstår, for tanken er kommet til kort. Nattens sannheter Kvinnen i Hiroshima min elskede styres i høy grad av sin fortid. Hennes tyske elsker er død, men han eksisterer fremdeles for henne: HUN: Livet som fortsetter, din død som fortsetter. Den unge mannen er for henne levende i så stor grad at hun er beredt på å flykte fra japaneren fordi hun er redd for å elske igjen. Likevel eksisterer minnet om dette kjærlighetsforholdet som for lengst er over kun i kvinnens underbevissthet. At kvinnen har fortrengt minnet om det som hendte henne under krigen kommer til syne i det hun forteller om natten: HUN: Du skjønner, Nevers er den byen av alle, og det av alt som jeg om natten drømmer om mest. Samtidig er den det jeg tenker på minst. Og siden hun ikke er klar over at minnet hemmer henne, kommer hun seg heller ikke videre. Hun er gift med en trygg mann, i en 32 trygg tilværelse. Japaneren representerer en ny mulighet for henne, en mulighet til å elske. Og denne mannen merker seg snodig nok at hun er redd og maner henne til å fortelle om Nevers. Og ved å fortelle synes hun å overkomme redselen. Språket, her med god hjelp fra alkoholen, løser floken. Vi ser at natten i tråd med psykoanalytiske drømmeteorier uttrykker det ubevisste, det fortrengte, og at alkoholen senere i teksten blir katalysatoren som løfter på lokket, godt hjulpet av «terapeuten», altså japaneren. Ved hjelp av alkoholen blir minnene fra fortiden nærværende, de blir sanseliggjorte, og knyttet til en annen kontekst enn den fortidige. Minnet blir projisert over på nåtiden, på dagens elsker, og dette poenget illustreres ved at kvinnen etterhvert snakker om den tyske soldaten som et «du» i dialogen med japaneren. Hun lever seg så fullstendig inn i fortellingen at mannen må klapse til henne for å bringe henne tilbake. Alkoholens funksjon som forløsning, motivet der en mann maner en kvinne til å fortelle ved å stadig fylle hennes glass, finner man igjen i flere av Duras’ romaner, blant andre Le marin de Gibraltar og Moderato Cantabile. Kvinnene i disse romanene kan betraktes som lukkede, sky vesener som behøver hjelp utenfra for å åpne seg for seg selv og andre. Denne hjelpen kommer ofte i form av en mannlig elsker, selv om forløsningen sjelden kommer som erotisk orgasme. I stedet skjer overvinnelsen i form av oppkast eller, som her, en ørefik. Den skitne kjærligheten Mange av kvinnene i romanene til Duras er utro, og kvinnen i Hiroshima min elskede er det i dobbel forstand. For det første forrådte hun landet som ung ved å forelske seg i en tysker, og for det andre har hun nå, i Hiroshima, et utenomekteskapelig forhold til en japaner. Kjærligheten er forbudt i begge tilfeller. Det at noe vakkert, som kjærlighet, kan bli betraktet som forbudt og skittent virker som et paradoks hos Marguerite Duras. Ved å kalle Hiroshima «kjærlighetens by» sidestiller hun den ødelagte og radioaktive byen med den skjøre kjærligheten. Det er ødeleggelsen som gjør vakker, eller rettere sagt, det at man har overlevd ødeleggelsen. Men kan kjærligheten gjøre det samme? Kan også den overvinne fiendtlighet og motgang? Svaret synes å ligge i Hiroshimas fortid, sett fra Duras sitt standpunkt i 1959. Ja, Hiroshima har bygd seg opp igjen, men hva blir følgene for de fremtidige generasjoners innbyggere? Hva er det som ligger og ulmer i Hiroshima? På samme måte som usynlig radioaktivitet synes harde livsvilkår å sverte kjærligheten. Den svertes lik aske og svart regn som faller ned over nakne elskende kropper. Det allmenne i krig og kjærlighet Litteraturprofessor Hans Erik Aarset ser glemselstematikken fra en litt annen vinkel. Han betrakter nemlig hovedpersonenes opplevelser som uttrykk for et allment tema. Ut fra hans tankemåte handler dermed ikke filmen om fortrengte fortidige opplevelser eller en kvinnes evne til å elske. I stedet handler den om allmenn erfaring og glemsel, både når det gjelder krig og kjærlighet. HUN: Lik som i kjærligheten har jeg denne illusjonen, denne illusjonen om at man aldri kommer til å glemme. Lik denne hadde jeg en illusjon om Hiroshima at jeg aldri kom til å glemme. Lik som i kjærligheten. Denne allmenngjøringen kommer først og fremst til syne ved at personene i filmen aldri får noen egennavn. Først på slutten navngir de hverandre, og da kun med stedsnavn, nærmere bestemt navnet på stedene hvor de opplevde krigen. Hun kaller ham «Hiroshima», og han henne «Neversen-France». Det at personene er navnløse i mesteparten av filmen fratar dem naturligvis en viss mengde individualitet. I tillegg har vi starten på filmen, hvor det visuelle bildet av tilsynelatende elskende kropper står i kontrast til de rolige, resiterende stemmene vi hører. Stemmene kan altså ikke tilhøre kroppene vi ser. Faktisk kan både stemmer og kropper tilhøre hvem som helst for de har ingen individualitet. Aarset mener navnløsheten samt åpningsscenen illustrerer tekstens tema, nemlig at begge personene hovedsaklig er resultater av allmenne erfaringer, erfaringer av krig som samler seg i stedsnavnet. Professor Aarset fjerner dermed det individuelle ved personenes liv i sin tolkning, og knytter dem i stedet til noe universelt, nemlig det at vi alle mer eller mindre er produkter av våre omgivelser. Aarset har enda et argument på lur: Han mener at personenes roller som komponenter i et allment tema også kommer til uttrykk i filmens meta-film, altså filmen i filmen. Denne meta-filmen er en film om fred, og sluttscenen består av et protesttog mot krig og kjernefysiske våpen. I denne scenen er tekstens hovedpersoner bare tilskuere, statister, i en større sammenheng. I tillegg til å styrke Aarsets tolkning om at temaet er allment, henviser dessuten denne scenen til det faktum at Hiroshima min elskede selv bare er en film, altså en illusjon og rekonstruksjon, «i mangel av noe bedre». Scene fra filmen Hiroshima Mon Amour regissert av Alain Resnais. Det vonde minnets nødvendighet Den franske kvinnen frykter glemsel. Hun vet at mennesket glemmer etter hvert, uunngåelig, og at både intens kjærlighet og de frykteligste krigsopplevelser etter hvert blir svakere i minnet. Hun frykter glemselen fordi hun vet at glemselen er uavvendelig. Men hvorfor er tanken om glemsel så fryktelig for henne? HUN: Hvorfor benekte den åpenbare nødvendigheten av å minnes? [...] Hør på meg. Jeg vet det allerede. Det vil begynne igjen. To hundre tusen døde. Åtti tusen sårede. På ni sekunder. Disse sifrene er offisielle. Det vil begynne igjen. Vi må minnes for at vi ikke skal gjøre den samme feilen om igjen. Det at verden fremdeles husker Hiroshimas lidelser er den eneste grunnen til at ikke flere atombomber er blitt sluppet over befolket område etter 1945. Og dersom man forfølger min tese om filmens doble tema, ser vi at det samme gjelder for kjærlighet. Man må rett og slett lære av sine feil, ellers vil et uheldig mønster gjenta seg i det uendelige, eller eventuelt til man gir opp. Det vonde må ikke fortrenges, ikke glemmes, for bare ved å minnes kan vi komme oss videre. Hva har vi altså funnet ut? Både en psykoanalytisk metode av figurenes personlige plan og professor Aarsets vilje til å universalisere kan si oss noe nyttig. Som jeg nevnte innledningsvis er filmen, og 33 teksten, Hiroshima min elskede sterkt preget av dobbelhet. Derfor går det rett og slett ikke an å si enten-eller. Temaet er både personlig og allment. For subjektive erfaringer og minner er alltid også universelle. Det følger dermed at også universelle erfaringer alltid er subjektive. Mennesket er nå en gang slik. Vi bunter det lille, personlige sammen til noe allmenngyldig, samtidig som vi stadig kaster oss ut i verdenshistoriens begivenheter med vår fantasi, om ikke annet. Vi glemmer, vi husker, og vi glemmer igjen. Kilder: Aarset, Hans Erik (2001): Smerten, harmen – og kunstens smil. Marguerite Duras. Tapir Akademisk Forlag, Trondheim TEATER: historiske DNS Den Nasjonale Scene i Bergen står som et viktig ledd i utviklingen av et nasjonalt teater i Norge. tekst: Ann-Kristin Seljestokken [email protected] 34 Historieskriving er noe vi på HF-fakultetet vet er en komplisert sak. Den er med på å forme en nasjonal identitet, så den er ikke objektiv. Ved å utelate aspekter ved historien blir det man skriver om større og blir gjort viktigere enn det kanskje var i samtiden. I skrivingen av landets teaterhistorie ser vi dette i at man gjerne utelater de internasjonale reisende gruppenes innflytelse på det nasjonale teatret. Historikerne har også avgrenset seg geografisk, slik at man konsentrerer seg om det en regner som hovedbyen for den kulturelle utviklingen. I Norge er dette tydeliggjort ved den bergenske teaterforskingen som hevder at et nasjonalt teater ble etablert først ved åpningen av Det norske Theater i Bergen i 1850. På den andre siden står teaterforskerne i Oslo som trekker frem åpningen av Christiania Theater i 1837. Her får du en side av saken. Danskestyre Norge har hatt offisielle teatre siden 1827, men det var svensker eller dansker som styrte og ofte jobbet ved disse teatrene. Norge var preget av dansk kultur- og samfunnsliv etter 400 år med dansk styre. Selv etter at landet kom i union med Sverige var det hovedsaklig danske skuespillere som dominerte ved de faste teaterhusene, som Christiania Theater fra 1830tallet til midten av 1860-årene, og senere som omreisende teatertrupper. Den danske dominansen gjorde at Bergen var en viktig teaterby de første seksti årene av 1800-tallet. Men også andre byer hadde teaterliv da gjerne gjennom arbeidet til de dramatiske selskapene som blir regnet som forløperne for det profesjonelle teatret. I Bergen kom dette tidlig, alt i 1794. De dramatiske selskapene var lukkede organisasjoner der de med økonomisk og kulturell makt kunne møtes og sette opp teater. De største selskapene bygde egne teaterhus som til dels er i bruk i dag. Medlemmene spilte kun for hverandre mens pengene de fikk inn gikk til folk i nød. Nasjonalt teater i Norge er noe vi snakker om sammen med fremveksten av en egen nasjonal dramatikk samt teaterspråk og særegen spillestil. Det er ikke en tilfeldighet at de første nasjonale teatrene vokste frem på midten av 1800-tallet. Det Norske Theater Det var i Bergen det første norske teatret ble åpnet i 1850 med en klar nasjonal målsetting, under navnet Det Norske Theater. Lokalene var i den store trebygningen fra 1799, Det gamle teater i Komediebakken, som lå på andre siden av gaten fra der Bjørnson-statuen står i dag. Ole Bornemann Bull hadde spilt i orkesteret under mange av forestillingene i dette huset. Han hadde også reist mye med fiolinen sin og hadde fått et godt rykte over hele Europa. Etter seks år på turné kom han til Bergen i 1849. Han samlet sammen 200 gjester til en mottakelsesfest der han sa at han ville åpne et norsk teater i Bergen, noe han fikk stor tilslutning til fra de tilstedeværende. Han satte inn en annonse i avisen der han søkte etter skuespillere, musikere og dansere. Det videre arbeidet la han på en komite på 12 medlemmer, fra blant annet de dramatiske selskapene. Teolog og kunstmaler Fritz Jensen fikk det største ansvaret før Ole Bull reiste ut på en ny turné. Aktørene Jensen fant var amatører uten kunnskap om hvordan de skulle lese en tekst eller jobbe med praktisk teater. Med mye omtale i presse gjaldt det å smi mens jernet var varmt og få oppsatt en forestilling fort. Ole Bull kom raskt hjem igjen og hadde daglige prøver med et skikkelig orkester på det som skulle bli den første teateroppsetningen, Holbergs Henrik og Pernille, i lokalene på Engen 2. januar 1850. Holberg ble sett på som norsk i mangel på noe bedre. Dette ble en stor suksess, både for det profesjonelle orkesteret og for skuespillerne. Økonomien for hele denne oppsetningen var det Ole Bull selv som hadde betalt for. Etter denne forestillingen satte han penger inn på en bank som like etter gikk konkurs. 1800 spesiedaler var mistet, penger som var 35 lønninger til teatrets ansatte et helt år. Bull søkte staten om penger, men fikk avslag. Sommeren 1851 reiste både teatret og Ole Bull på turné for å tjene inn penger. Store navn ved teatret i Bergen Henrik Ibsen var 23 år gammel da han kom til Bergen med båt fra Kristiania. Han hadde da gitt ut Catilina som hadde solgt i 40 eksemplarer. Men en-akteren Kjæmpehøyen var blitt oppført på Christiania Theater og hadde blitt en kjempesuksess. Det er en del myter og diskusjoner rundt hvordan Ibsen hadde det da han var ansatt ved teatret i Bergen. Enkelte mener han hadde det forferdelig og at han ble pålagt plikter han mislikte og ikke klarte å håndtere. Likevel skrev han i senere brev at han ville takke Bergen for tiden han hadde der. Han trodde han var ansatt som husdikter, men fikk altså i tillegg instruktørjobber. Stillingstittelen «teatersjef» kom ikke i bruk før 1890, tidligere het det kunstnerisk- eller artistisk leder eller sceneinstruktør. I 1857 bad han om å bli løst fra teatret på Engen etter forhandlinger med Kristiania Norske Teater. Flere store skuespillere hadde sine første år i Bergen før de flyttet til østlandet, noe som førte til at Bergensdialekten med skarre-r ble det ledende teaterspråket ved de nasjonale scenene i Norge frem til 1900. Teatret hadde i 1857 mistet sine mest populære skuespillere samt en instruktør da Ole Bull kom hjem etter syv år da han hadde blitt amerikansk statsborger. Han hadde hele tiden vært økonomisk ansvarlig for teatret, men styret hadde bedt ham om å fraskrive seg eiendomsretten. Dette ble Bull dypt krenket over, og etter en lang og bitter strid gikk styret av. Nå ansatte Bull den unge Bjørnstjerne Bjørnson som kunstnerisk leder fra 1857. Bergen var nå inne i en dårlig periode, og blant byens innbyggere var teaterinteressen laber. Likevel klarte Bjørnson for en kort tid å trekke publikum tilbake til teatret. Bergenserne var vant med lettere underholdning, og Bjørnson ville forbedre smaken deres gjennom regi og valg av stykker. Dette var en uheldig kombinasjon som førte til at publikumstallet gikk fort ned igjen. I 1859 gav han opp og reiste tilbake til Christiania selv om styret bad ham om fortsette i Bergen. Skuespilleren Herman Krohn ble ansatt som ny instruktør. Nå var kreditorene lei av å vente på pengene sine, så han prøvde å få penger ved å trekke publikum med fremførelser av folkekomedier og lystspill. Dette gikk ikke og 17. mai 1863 spilte teatret sin siste forstilling før det gikk over til skrifteretten. Den Nationale Scene I perioden 1863-1876 var det vekslende virksomhet i huset i Komediebakken. Omreisende grupper viste skuespill, opera og balletter og akrobatgrupper gjestet med dyredresur og trolleri. Norge fikk et nytt nasjonalt teater i 1876 med Nils Wichenstrøm som første leder. Den Nationale Scene ble navnet på teatret som holdt til i den gamle teaterbygningen Det gamle theater. Selv om de tok hus i dette bygget er det egentlig ikke noe sammenheng mellom Det Norske Theater og DNS. Man kan av den grunn diskutere om DNS er det eldste teatret i landet slik flere vil hevde: Nasjonalteatret i Oslo vart åpnet i 1899, men de hadde flere teatre før den tid. Gunnar Heiberg var leder for DNS i perioden 1884-88 og det var under hans ledelse at Ibsens Vildanden hadde urpremiere i 1885. Han ble en viktig mann gjennom sin innsats for tidsriktig teater, da med Vildanden som et godt eksempel. I europeisk sammenheng ble DNS et stort og viktig teater under Nils Jacob Nilsens sjefsperiode 1934-39. Han stod for en rekke kjente forestillinger med store navn, mellom andre Per Lindberg og Per Schwab. DNS har flere ganger introdusert kjente internasjonale aktører til norsk teater, som for eksempel Charles Marowitz med sin omtalte versjon av Hedda Gabler, Hedda. Nylig samarbeidet de blant andre med Det Norske Teater i en produksjon av Peer Gynt med verdenskjente Robert Wilson som regissør. Teaterbygningen Bygningen som i dag huser den gamle institusjonen i Bergen er av arkitekt Einar Oscar Schou og er regnet som et av de fremste byggene i den spesielle Art Nouveau-stilen. 1909 flyttet DNS inn i huset på Engen med Erasmus Montanus som åpningsforestilling for et storslått publikum. Teatret ble utrustet med moderne sceneutstyr som dreiescene og rundhorisont på 1930-tallet som en av de første i Norge. Deler av huset ble ødelagt under 2. verdenskrig, da en blindgranat kom inn hovedinngangen og ødela lobbyen og teatersalongen. Det ble kun på det ytre at krigen fikk innvirkning på teatret, for davæ- 36 rende teatersjef Egil Hjorth-Jenssen klarte å styre teatret unna den nazifiseringen okupasjonsmakten krevde. DNS var det eneste teatret i Norge som slapp unna og som hadde et ikke-nazifisert teater i krigsårene. I 1967 ble teatret åpnet for eksperimenterende prosjekter da de etablerte biscenen Lille Scene på loftet av teaterhuset. I dag har de i tillegg Småscenen, som betyr at DNS i alt har tre scener med varierende tilbud. Slike mindre scener med færre publikumsplasser gjør rom for utforsking av nye former og moderne dramatikk da det ikke blir regnet som et stort økonomisk tap om ikke salen er full. I 2001 sto Store Scene nyrestaurert med en kombinasjon av elementer fra da huset åpnet i 1909 og deler som blir forventet av en moderne teatersal. Ombyggingen gjorde at man kunne installere nye tekniske oppdateringer i det gamle teatret. DNS er i dag et av de mest moderne teatre i publikumsfasiliteter i Norge. Siden 1993 har det hatt status som nasjonalt teater, noe som blant annet medfører at det hovedsaklig blir drevet med statlig tilskudd, samt penger fra Hordaland fylke og Bergen kommune. TEMA: STØY foto: Elizabeth Pettersen 37 MUSIKK: de elektroniske analogier Juno 106: Selve kongen på haugen av analoge synther, med en brukervennlighet og lyd som ingen synth har klart å overgå hverken før eller siden. Lyden har vært med oss i over 35 år, og har sneket seg inn i alt fra discofunk, psykedelisk rock, synthpop, eurodance, hiphop og til glatt listepop. Den har gledet og forarget, men fortsetter samtidig å utvikle musikken den dag i dag. tekst og foto: Jan Magnus Weiberg-Aurdal [email protected] Nei, vi snakker ikke om lyse kvinnevokaler, mørk og monoton mannsrap, catchy poprefreng, skrikende trompetriff eller frekke basshooks. Vi snakker selvsagt om den analoge synthen. Den som gav Kraftwerk sin karakteristiske varme lyd på 70-tallet, den som i hovedsak definerte det utskjelte 80tallet musikalsk, den som reddet Madonnas comeback på 90-tallet og den som i dag på 2000-tallet gang på gang fortsetter å «fornye» vår egen samtidsmusikk. «Djevelens musikk» Når elgitaren gjorde sitt inntog på 1950-tallet, ble det ramaskrik i musikkmiljøene rundt omkring i den vestlige verden. Fortrinnsvis blant den eldre garde, som mente dette var en avskyelighet og noe som konsekvent ville ødelegge musikken. For dette var jo ikke et instrument, snarere et «djevelens verk». Vel, historien taler jo i grunn for seg selv etter dette. For hva hadde vel Elvis, Beatles og Rolling Stones vært uten elgitarer? Da skulle man jo tro at samtiden etter dette hadde lært seg å møte nye musikalske ideer med åpne armer, og at 60-tallets «free minded spirit» ville ta de nye instrumenter, som for eksempel analogsynthen, vel i mot. Men sannheten er at den fikk en ganske så lik mottagelse som elgitaren i sin tid fikk. «Dette er ikke musikk» eller «Dette er bare ulyd» var vanlige kommentarer, og synthesizerne ble spådd en meget rask død. Heldigvis tok de musikalske «dommedagsprofetene» skammelig feil igjen. Moog the Man Analogsynthenes far er utvilsomt Dr. Robert Moog (1934-2005). Mannen la praktisk talt grobunnen for hvordan vi i dag kjenner til disse synthene, først og fremst ved å gjøre de tilgjengelige for almennheten. For siden de tidlige analogsynthene på 50- og 60-tallet var basert på gammel analog datateknologi 38 og delvis bygget fra laboratorieutstyr, hadde synthene også et temmelig bruker-uvennlig utseende: Svære og tunge, med masse ledninger som måtte kobles hit og dit for lydvariasjon. Det holdt med andre ord ikke å bare være «kreativ musiker» hvis man skulle bruke de, men man måtte nærmest ha en doktorgrad i fysikk og teknikk, for ikke å snakke om svært god tid. De første Moogsynthene tok faktisk flere timer å sette opp, og man trenger ikke være økonom for å skjønne at markedet var heller smalt for den type utstyr. Dette skjønte selvsagt Moog selv, så han utviklet en lettere, mindre og mer brukervennlig type. Det var viktig at de ble enklere å håndtere og forståelige for folk flest, men samtidig at de beholdt den særegne og revolusjonerende lyden. Det klarte Dr. Moog med glans utover 70-tallet. Derfor klinger også navn som Minimoog, Moog Taurus, Moog Rouge og Moog Prodigy (hvorav The Prodigy hentet sitt navn) godt i alle analogelskeres ører den dag i dag. Det var riktignok ikke bare Moog som leverte fete synther på 70- og 80-tallet. Også store merker som Roland, Korg, ARP og Yamaha står bak noen virkelige analoge klassikere. Spesielt Roland, som fikk det definitive gjennombruddet på 80tallet med sine revolusjonerende synther. Først og fremst takket være en gudbenådet brukervennlighet, hva programmering og editering angår. Men også mulighetene for å kombinere dem sammen med annet utstyr, for eksempel datamaskiner og analoge trommemaskiner og sequensere. Rolands JX-3P synth var faktisk verdens første MIDI (Musical Instrument Digital Interface) kompatible synth da den kom i 1983. Tanken på en synth uten MIDI-port i dag, er nærmest latterlig. Kong Juno-106 Den kanskje fremste analoge synthen fra 1980-tallet er Rolands Juno 106. Den ser bra ut, den høres bra ut og ikke minst, den er svært enkel å bruke. Kanskje ikke så rart da at den fortsatt brukes intensivt i de fleste studioer rundt i verden, eller at den selges for blodpriser på nettet. Du har kanskje ikke hørt om synthen, men du har garantert hørt noe fra den. Stjerneprodusenten William Orbit bruker stort sett ikke noe annen synth i sitt arbeid, noe hans kommentar etter at Madonnas «comeback»-album Ray Of Light (1998) ble sluppet viser; «Det meste av albumet ble laget på Juno-106. Du kan få så mye ut av den synthen!». Eller om du ikke er noen Orbit- eller Madonna-fan, har du garantert hørt dens svevende og varme lyder hos artister som Fatboy Slim, Autechre, Moby, 808 State, Underworld, Leftfield, Fluke, Josh Wink, Depeche Mode, Biosphere, The Human League, Duran Duran, The Prodigy, The Shamen, Astral Projection, Apollo 440, Faithless, Pet Shop Boys, Plastikman eller Chemical Brothers. Eller Britney Spears, NERD og Missy Elliott, for den saks skyld. Overnevnte Depeche Mode fikk jo nylig masse skryt for sin siste skive, Playing The Angel, nettopp fordi de hadde plukket opp igjen sine gamle analoge synther, og ikke vektla for mye digitallyd som forgjengeren Exciter (2001) bar preg av. Det samme gjelder våre egne landsmenn Röyksopp som til stadighet får ros for sin særegne, varme lyd. En lyd som først og fremst er takket være deres heftige analogbruk. Retrodyrking og overprising Analoge synther opplevde et klassisk «rise and fall»-fenomen på slutten av 1980-tallet, da de gradvis ble erstattet med digitale, eller delvis-digitale (såkalte hybrider) synther. Produksjonen ble stoppet, og prisene på bruktmarkedet var en periode skammelig lave. Men med oppblomstringen av klubbkulturen og den rendyrkende elektroniske musikken på 90-tallet ble de analoge synthene nok en gang trukket frem i rampelyset, og den retrodyrkelsen og overprisingen som vi kjenner i dag ble et faktum. Rolands TB303 bass-synth er et strålende eksempel på dette; den kostet 500-600 kroner da den kom i 1982, og ble latterliggjort fordi dens bruksområde (den var tiltenkt å erstatte bassisten) ikke nådde mål i det hele tatt. Men siste årenes vært en økende trend med nye, moderne modellerings-synther som er laget for å gjengi den gode gamle analoge lyden. Om ikke fremtiden er direkte analog, så er i hvert fall de analoge lydene med inn i fremtiden. Slikt det også skal være. FAKTABOKS: En analog synthesizer bruker analog datateknologi for å generere lyd elektronisk. Kjennetegnes gjerne ved sin varme, atmosfæriske og «fete» lyd. Disse lydene kan programmeres, editeres og endres på utallige måter, slik at stadige nye lyder kan skapes igjen og igjen. Synthene ble produsert fra midten av 1960tallet til slutten av 80-tallet, og er i dag svært ettertraktet på bruktmarkedet. Kjente artister som har brukt analogsynther i stor grad er Kraftwerk, Tangerine Dream, Pink Floyd, Depeche Mode, Duran Duran, The Prodigy, Moby og Jean Michel Jarre. Men også andre artister som The Beatles, Stevie Wonder, U2 og The Monkees har brukt analoge synther på sine album. Kjente analoge synther er Roland Juno-106, Roland Jupiter 8, Roland TB-303, Moog Minimoog og Moog Prodigy Dr. Robert Moog, mannen som revolusjonerte analogsynthene på 1960-tallet etter at noen produsenter i USA på slutten av 80-tallet plutselig fant ut av man kunne få frem temmelige syke – dog fete – lyder om man skrudde på en spesiell måte, ble dens fremtidige suksess sikret. Siden den gang har dens syrete og boblete lyd nærmest blitt selve signaturlyden på technomusikken, og den går på bruktmarkedet i dag sjelden noe under 10 000 kroner. Analog fremtid? Hva så med fremtiden for analogsynthene? Er det egentlig plass til disse aldrende beistene lengre? Vel, om ikke selve synthene vil bli brukt i årene som kommer, vil i hvert fall lydene fortsette å prege samtidsmusikken. I dag får man jo tak i de fleste gamle analogsynther i software-versjoner, i tillegg har det de 39 Kilder: www.wikipedia.org www.vintagesynth.com www.moogmusic.com www.moogarchives.com MASTERSTERSTUDENTEN 1000 år lange ritualer Etter å ha tatt UiBs innføringskurs i sanskrit ønsket Margrete Rugtveit å fortsette i samme retning. tekst og foto : Helene Lindqvist [email protected] 40 Et av yndlingssitatene til religionsvitenskapstudenten Margrete Rugtveit (28) er av Schopenhauer, tror hun, og lyder noe sånt som «Filologi er en av de første betingelser for livet». Hun kan ikke annet enn å gi ham litt rett, men på den andre siden kan hun ikke hjelpe for å betrakte akademia som en selskapslek. 1000 år lange ritualer Margrete skriver om vediske ritualer, mer spesifikt en type vediske ritualer som er kalt sattras. Disse utmerker seg ved å være spesielt lange. De kan vare fra 12 dager til 1000 år. De på tusen år var det riktignok stort sett gudene som holdt. Sattras ble ikke holdt så ofte. De var lange og dyre, og det var prestene som betalte, ikke en rik offersponsor som var det vanlige i vediske ritualer. - Hvordan jobber du med dette, har du vært på feltarbeid? - Jeg jobber med tekst, og forholder meg til den normative tekstmassen – det vil si Veda, nærmere bestemt de delene av Veda som inneholder offerideologi. Oppgaven kommer nok til å dreie seg mest om tekstene og hvordan ritualene fremstilles der. Jeg kommer hovedsaklig til å jobbe med brahmana-tekster. De tar for seg ideologien, mens Shrauta sutras går mer på det praktiske, gjennomføringen av ritualet. Jeg har så vidt begynt å kikke på primærtekstene og det er spennende å bevege seg fra sekundærlitteraturen og til det de vediske prestene selv sier, få kikke dem over skuldrene og prøve å nærme seg deres univers. - Hvor gamle er Vedaene? - Dateringene på Vedaene er litt usikre. I tidligere tider var de jo tradert muntlig. De eldste Rigvediske tekstene er kanskje fra 25001500 f. kr. Det finnes ingen såkalte originale manuskripter, det tok lang tid fra tekstene ble forfattet til de ble nedskrevet, men det er vanvittig mye bevart materiale takket være indernes vekt på overlevering og tradisjon. Allikevel, det som er bevart sier også noe om tradentenes interesse. Slik vet vi jo ikke hva som har gått tapt, så som alltid blir resultatet et begrenset og betinget utsnitt av en hel livsverden. Samtidig er det få kulturer som kan skilte med en så omfattende og detaljert beskrivelse av sin egen religion som den vediske. Mange forskjellige typer sattras Sattras har ikke alltid noen endelig ende. For eksempel finnes det et sattra hvor en okse blir ledet ut i skogen med hundre kalver. Når disse kalvene er blitt til tusen, er ritualet ferdig. Alle sattras har en grunnstruktur og særskilte elementer. Og slik kan de ved hjelp av regler bygges ut. - Det er vanlig å ha en mahavarahtadag på nest siste dagen av ritualet. Disse er det litt lettere å finne beskrivelser av enn av sattras generelt. Og denne dagen er spektakulær. Et eksempel er mahavarathadagen på årsritualet Gavamayana: ved nyttår svinger en prest seg på en huske mens han resiterer vers fra Rigveda. Det er også folk som slår på jordtrommer av kuskinn, kvinner som danser rundt og slår seg på lårene. Det er mye lyd. Det er rituelle utskjellinger, verbale konkurranser og rituelle samleier. Så blir spørsmålene: hvorfor gjennomførtes disse ritualene og hva tenkte man å oppnå gjennom dem? Hvilke grunntanker ligger som styrende? Hva er det som gir en handling mening for dem som utførte den? De samme spørsmålene kan man stille i forhold til det at ritualene er så lange. - Er det forskjell på ritualene før i tiden og i dag? - Vedaene regnes også av dagens hinduer som åpenbarte og hellige, men de store vediske ofrene holdes sjeldent i dag og refortolkes gjerne i en hinduistisk forståelse. Puja har eksempelvis sin modell i vediske offer. Dominert av menn Vedisk forskning er dominert av menn, og vedisk religion er primært sett på som en religion for menn. Men det finnes en kvinnelig forsker som heter Stephanie Jamison. Hun skriver om kvinners roller i vediske offer. Faktisk sies det at et offer hvor ikke konene er tilstede er et halvt offer. - Det var godt å lese henne og se at hun til tross for kildesituasjonen tar et teoretisk grep 41 som gjør henne i stand til å belyse kvinnenes rolle. Og det plager meg at jeg ikke har tid eller ressurser til å gi oppgaven min et kvinneperspektiv. Sanskrit - Hva er grunnen til at du valgte å skrive om et slikt emne? - Jeg hadde tatt UiBs to innføringskurs i sanskrit, og hadde lyst til å fortsette med dette. Det er dessuten ikke gjort så mye forskning på sattras, noe veilederen min tipset meg om – det var han som foreslo temaet for oppgaven min. Jeg er langt fra flytende i sanskrit, men jobber med Maurers innføringsbok og deltar på sanskritseminar på instituttet. UiBs innføringskurs er mest lagt opp som en hjelp slik at man kan være kritisk til oversettelser man støter på, man kommer ikke gjennom hele grammatikken, men det er gøy å lære et helt annet språk og kurset anbefales absolutt! - Er det noen andre på faget ditt som holder på med det samme? - Blant studentene er det så vidt jeg vet ikke noen som holder på med vediske tekster, men det er flere som driver med koptiske tekster og også noen som jobber med nyere tekster. Å forske på tekster i religionsvitenskapen har jo forsvunnet litt i bakgrunnen for feltarbeid de siste årene. Selv mener jeg faget bør romme begge deler, både aktuell orientering og historisk bevissthet, og det kan vel ingen være uenige i? Gymnaslærer Rugtveit? Margrete går på tredje semester og planlegger å levere til sommeren. - Hva har du lyst til å jobbe med når du er ferdig? - Å undervise. Synes slettes ikke en karriere som gymnaslærer låter for ille. I tillegg til religionsvitenskap har jeg historie og statsvitenskap, men pedagogikken gjenstår – så det gjenstår å se hvor langt lånekassen vil strekke seg. - Også vil jeg si til slutt at det er veldig kjekt å jobbe med tekst, ikke kjedelig i det hele tatt, for de som måtte tro det! FORSKERSTAFETT lingvistikk og pronomen Om telegrafiske setninger fra Japan. tekst: Benedicte M. Irgens, Institutt for lingvistikk og litteraturvitenskap, seksjon for lingvistiske fag (har nylig levert doktoravhandlingen «Translating Grammar – a formal-functional typology of English and Japanese») ill: Marianne Bratlie Moderne språkvitenskap er en mosaikk av ulike skoler, retninger og teoretiske orienteringer, der noen kommuniserer godt og mye, andre dårlig og mye, og atter andre heller lite. I sin bok The Linguistics Wars fra 1993 beskriver Richard Harris kontroversene og debattene i lingvistikken fra den behaviouristiske strukturalismen på 30-40tallet via den mentalistiske generativismen på 60-70-tallet og til dagens pluralisme. Mange av debattene Harris beskriver er knyttet til fundamentale spørsmål som «hva er en empirisk vitenskap?», «hva er språk?», «hva vil det si å kunne et språk?». Uenighet om grunnleggende spørsmål er et av de trekkene som karakteriserer paradigmeskifter og vitenskapelig utvikling, og en kan i sannhet få inntrykk av at representanter for de ulike retningene lever i ulike verdener med ulike begreper. Er det i det hele tatt mulig å oversette innsikter fra en tradisjon til en annen? Eller stiller man rett og slett forskjellige spørsmål som derfor nødvendigvis gir forskjellige svar? Svært forenklet kan vi si at det finnes to hovedretninger i dagens lingvistikk. Den ene refereres vanligvis til som formell, eller generativ lingvistikk, og den andre går under benevnelsen kognitiv-funksjonell eller typologisk-funksjonell lingvistikk. I den generative lingvistikken har man hatt hovedfokus på språklig form, især syntaks, som en i prinsippet prøver å karakterisere uavhengig av mening, mens man i kognitivfunksjonell lingvistikk ser på syntaks, semantikk og pragmatikk som uløselig knyttet sammen. Spørsmålet om hva det er som utgjør en vitenskapelig «forklaring» gis også ulike svar i de to retningene, og i svært mange tilfeller er det ikke mulig å formidle innsikter fra det ene paradigmet ved hjelp av språket til det andre. Det finnes imidlertid noen korte, frekvente ord i språket vårt som har vært nøye studert innenfor begge disse retningene, og som kan representere en mulig åpning mellom de to perspektivene. De tilhører ordklassen pronomen: jeg, hun, de, det osv. For den generative syntaktikeren er noen slike ord spesielt interessante pga. sin anaforiske funksjon: de har ofte en antesedent tidligere i setningen som har samme referanse som dem. På norsk er reglene slik at «ham» i setningen «Han så ham i speilet» ikke kan ha samme referanse som «han»: de to må referere til ulike individer. Anaforisk binding, som syntaktisk fenomen, har vært undersøkt svært nøye i generativ lingvistikk. For den funksjonelt orienterte lingvisten har pronomen også en annen interessant funksjon: de er deiktiske ord: dvs. at de brukes til å peke på personer eller objekter. Det som karakteriserer deiktiske ord er at det ikke er mulig å si hvorvidt setninger som inneholder dem er sanne eller ikke med mindre man har informasjon om ytringssituasjonen, f.eks. hvem som ytret setningen, når den ble ytret eller hvor den ble ytret. Hvorvidt setningen «Jeg kom for en time siden» er sann er umulig å si så lenge man ikke vet hvem «jeg» refererer til og når den ble ytret. Det ser ut til at arbeidsfordelingen mellom generative og funksjonelle lingvister i stor 42 grad faller sammen med de to funksjonene til pronomen. Skal man få en dypere forståelse for pronomen i naturlig språk må man integrere innsikter fra begge leire. På samme måte som det kan være vanskelig og iblant umulig å oversette mellom vitenskapelige paradigmer byr også oversettelse mellom ulike språk på store utfordringer. Som lingvist med japansk språk som spesialområde har jeg funnet anaforer og deiktiske ord spesielt utfordrende å arbeide med. Grunnen til det er at det japanske språket ikke har noen tydelig avgrenset ordklasse som kan kalles pronomen, ingen grammatisk «person»-kategori og videre at japansk er et språk med utstrakt mulighet for ellipse eller utelating av ord. Der norsk har pronomen har japansk ofte rett og slett ingenting. Umiddelbart kan det derfor se ut som om det japanske språket er mer kontekstavhengig enn de vest-europeiske, og i mange tilfeller er det nettopp det. Sett fra et japansk ståsted inneholder for eksempel engelske setninger mye redundant eller unødvendig informasjon. Den norske setningen: «Han sa at han skulle komme etter at han hadde snakket med faren sin.» vil på japansk, gitt en viss kontekst, kunne bli noe mer «telegrafisk»; mer i retning av: «Sa at skal komme etter at snakke med faren.» Men situasjonen er nok mer komplisert enn at det bare dreier seg om ulike grader av eksplisitthet. Ved nærmere ettersyn viser det seg at det finnes et komplekst nettverk av grammatiske strukturer i japansk som på et vis kompenserer for den generelle tendensen til å utelate informasjon som er kontekstuelt gitt. Det dreier seg om en vekselvirkning mellom tre komponenter: subjektivitet, evidensialitet og empatisk deiksis. På japansk er det mulig å si «har hodepine» uten at den som erfarer hodepinen er referert til i setningen. Men setningen «har hodepine» kan ikke bety annet enn at det er den som ytrer setningen som har hodepinen, altså «Jeg har hodepine». En slik setning har en inherent subjektivitet. Dersom man skal si om noen andre at de har hodepine må man legge til en evidensial, en grammatisk markør som antyder kilden til og graden av sikkerhet til ens kunnskap: «har visstnok hodepine». Ved hjelp av de ulike evidensielle formene (eller mangelen på dem, når det dreier seg om den talende) får man formidlet informasjon som på norsk og engelsk uttrykkes mer eksplisitt gjennom pronomen. Evidensielle former forteller oss at den talende er litt usikker med henhold til innholdet i setningen, og av det skjønner vi at det må gjelde en annen person enn ham selv. Det sikre er nært, og det mindre sikre er fjernt. Dette skillet mellom det «nære» og det «fjerne» dukker opp i mange grammatiske strukturer i japansk, ikke minst i det intrikate høflighetssystemet, som også manifesteres i grammatikken. I etablert lingvistisk fagterminologi kalles dette for «empatisk deiksis», som er en metaforisk utvidelse av steds-deiksis. Det dreier seg altså ikke om «nær» og «fjern» i spatiell eller fysisk forstand, men i emosjonell, psyklogisk forstand. På japansk refereres disse kategoriene ofte til som uchi («innenfor») og soto («utenfor»), to nøkkelbegreper innenfor japansk antropologi. I den grad det kan sies å eksistere noe korrelat til pronomen og kategorien «person» i japansk, ser vekselvirkningen mellm subjektivitet, evidensialitet og empatisk deiksis ut til å være en god kandidat. Som jeg har prøvd å antyde representerer studiet av disse korte og tilsynelatende uviktige ordene et område i grammatikken som ikke bare muliggjør en sammenføring av innsikter fra ulike teoretiske retninger, men som også er en stor utfordring når en skal lete etter korrelater på tvers av språk. Atrium ønsker å presentere noe av det faglige arbeidet som blir gjort rundt om på HF-instituttene. I denne utgaven har Benedicte Irgens fra seksjon for lingvistiske fag stafettpinnen. Hun er faglig ansvarlig for japanskfaget ved institutt for lingvistikk og litteraturvitenskap. I neste utgave går pinnen videre til Cecilie Carlsen på nordisk institutt. 43 FAGPRESENTASJON ola kala? Universitet i Oslo la ned nygreskstudiet sent på 1990-tallet. Siden den gang har Norge manglet undervisningstilbud i gresk. Da er det vel ok at UiB gjør noe med saken? tekst: Anders Kjellevold [email protected] ill: Maria E. Tripodianos Stein-Gunnar Sommerset er en av to som underviser i nygresk ved institutt for klassisk filologi, russisk og religionsvitenskap ved UIB. Han forteller at målet er å bygge opp et bachelorprogram i nygresk: - Foreløpig er det bare et kurs på 15 studiepoeng, ment som en fortsettelse til sommerkurset i nygresk som UiB har arrangert ved norsk institutt i Athen siden årtusenskiftet. Planen er å få til et helt bachelorprogram der nygresk kan settes sammen med relevante fag, eksempelvis Europastudier. Med kun et intensivkurs på 30 studiepoeng, som sommerkurset var, ble det bare et språkstudium på en skole. Et akademisk miljø og den akademiske oppfølgingen manglet. Det er det man nå prøver å gjøre noe med. Det nye kurset er ment som et eksperiment for å se hvordan interessen er. Et naturlig studium Med tanke på at UiB allerede tilbyr undervisning i språk som japansk, islandsk og hebraisk er det kanskje naturlig at det også ble opprettet et studium i gresk. Spesielt med tanke på den kontakt Norge har med Hellas gjennom turisme og det faktum at det er et EU-land. Sommerset fremhever nytteverdien av å kunne et språk få nordmenn har kompetanse i. Han nevner også tilgang til gresk litteratur og dessuten lingvistikk som andre felt som gjør det interessant å studere nygresk. - Det er også viktig å huske at gresk snakkes i flere land enn Hellas. Den tredje største «gresktalende byen» er Melbourne i Australia, sier Sommerset og peker på den store greske diasporaen rundt om i verden. Noen vil kanskje huske den amerikanske, portrettert noe skjevt, fra filmen Mitt store fete greske bryllup. Et delt språk? Nygresk er, i likhet med norsk, et språk som utgår fra et eldre språk, men som gjennom påvirkning og utvikling har endret seg så mye at det har skilt seg ut som eget språk. Der norsk stammer fra norrønt, stammer nygresk fra gammelgresk. Sommerset sier at mange velger å konsentrere seg om gammelgresk. At noen av disse igjen ser ned på nygresk mener han er grunnløst. Likevel kommer de fleste av våre greske låneord fra gammelgresk. Dette har sammenheng med at skriftene fra Hellas’ mest innflytesesrike periode, da av de store verk av filosofene (Sokrates, Platon, Aristoteles), matematikerne (Pytagoras) og legene (Hippokrates), alle ble skrevet på gammelgresk. Det nye testamentet ble også i sin originale form skrevet på gammelgresk. Gammelgresk er også mye brukt i enkelte 44 vitenskaper og i navn på legemidler. Da et amerikansk firma (i USA) tok patent på navnet Adrenalin, gikk man ganske enkelt over til å bruke det tilsvarende på gresk, nemlig Epinepherin. Men også nygresk har et bidrag til det norske språk, som du antageligvis bruker hver dag, og like sannsynlig kan bruke de fleste steder i verden. Ordet det er snakk om er «ok», som er en forkortelse av de nygreske ordene «ola kala», som betyr «alt vel». Og det er vel helt greit? BOKANMELDELSE: den tapre siste idealist Om et mindre liv med større samvittighet – en spasertur i eventyrskogen til Steinar Lem. tekst: Veslemøy Grønås [email protected] Steinar Lem, Det lille livet, Cappelen 2005 Det lille livet er en grønn og fin liten bok. Men hva slags type bok er det? En roman er den såvisst ikke. Den handler om Steinar Lem, om livet hans, tankene hans. Og tankene hans dreier seg hovedsaklig om to ting, nemlig om dyr og om forbruk. Derfor er det litt rart å se at det som har fått mest oppmerksomhet i media når det gjelder denne boka, er hans endrede standpunkt om EU. Han sier et sted at han vil stemme «med dyrenes flertall», implisitt «Ja». Greit nok det, men dette poenget tar ikke stor plass i boka. Det tar faktisk ikke mer enn fem sider. Hovedfokuset til Lem er på «det lille livet uten stemmerett», det vil si alle planteog dyreartene som nærmest er utryddet av menneskenes herjinger. Og man må være en skikkelig tøffing dersom man forblir upåvirket etter å ha blitt utsatt for Lems lidenskapelige og se-jeg-har-statistikker-ja-faktisk-en-helmasse-med-statistikker-argumentasjon. Og slike tøffinger vil vi ikke ha. Tittelen Det lille livet betegner også det andre hovedtemaet til Lem, nemlig forbruk. Vet du for eksempel at dersom levestandaren vår reduseres til 1970-tallsnivå kan hele verden ha det like bra som oss? Steinar Lem er en mann som aldri blir lei av å fortelle om hvor kvalm han blir av mediene som hyler vekst! vekst! forbruk! ting! vekst! til tross for at vårt økende forbruk har åpenbart katastrofale virkninger på verdens fattige mennesker og på dyrene. Det er umulig å ikke beundre hans utrettelige idealisme og fremtidspessimisme, uansett om man er enig eller ei. Og «det lille livet», med mindre ting, er det virkelig å forakte? En boklig spasertur Selv om bokens innhold i seg selv er verdt noen timers lesning, er formen også tiltalende. Som nevnt er ikke dette en roman. Det lille livet er snarere et essay, et langt et. Lem gjør for eksempel utstrakt bruk av den fiktive dialogen, som er et av de viktigste essayistiske sjangertrekk. Slik kan han diskutere vegetarianisme med sin dårlige samvittighet, forbruk med sin 18 måneder gamle datter og dyrerettigheter med en liten humle. Dialogsituasjonen er med andre ord tydelig fiktiv, men denne dialektiske fremgangsmåten er en effektiv måte å få frem poenger på. Et annet essayistisk trekk er de mange avstikkerne. Vi får høre om god vin, Bach, og episoder fra oppveksten, og disse fungerer som omveier til bokens store temaer. Steinar Lem skriver ikke, han spaserer, og best liker han å spasere i «eventyrskogen», hvor han møter alle slags dyr (blant annet en dinosaur!) og tanker. Boken er dessuten relativt ukonkluderende, nok et essayistisk kjennetegn. Boken er uavsluttet, fremdeles på vei, når vi har lest ferdig siste side, og dette er en invitasjon til leseren om selv å tenke etter. Om å tråkke på en fugl For å få oss til å tenke selv tar Lem i bruk en litterær teknikk kalt fremmedgjøring. De vante ting og tang blir beskrevet som om de sees for første gang, for eksempel når Lems små døtre oppdager den store verden. Andre ting skurrer for leseren, som når jeget med vilje tråkker på en liten fugl slik at det knaser under skoen. Når jeget går videre blir leseren sittende paff. Hvordan kunne han 45 gjøre det? Heldigvis omgjør Lem handlingen en side senere med «Kanskje jeg slett ikke har tråkket på den. Kanskje jeg i stedet løfter den opp fordi den sitter så utsatt til og er lett å se for katten?» Et annet sted forteller Lem svært detaljert om det å spise et torskehode: «Appetitten er åpnet. Kjevebeina fjernes raskt, og deler av kranier brytes opp. Det søles litt.» Og videre: «Men høydepunktet er øynene. Ikke øyeeplene, som er to harde, hvite kuler, men det grønne slimet bak». Hva mener egentlig Lem? Etter de lange tiradene om dyrevern er det klart at leseren stusser. Og tenker, som nok er Lems hensikt. For hvis man får flere til å tenke etter er kanskje ikke idealismen utryddelsestruet likevel? pensumfritt Hvilke bøker leser de som lever av å selge dem? Og hvilke vil de anbefale? Atrium tok turen til Studia for å forhøre seg om lesevanene til de ansatte ved Universitetets egen bokhandel. tekst: Halvor Ripegutu [email protected] foto: Nina Knag Bernt Erik Haaland Gard-Are Nilsen Eli Gerhardsen Ingunn Greve Vi møter Bernt Erik Haaland bak et skrivebord i annen etasje i den provisoriske bokhandelen. Selv om han for tiden leser Jonas av Bjørneboe, er det ikke den boken han vil anbefale Atriums lesere. - Skal jeg virkelig trekke frem en bok, må det vel bli trilogien om Arn Magnusson av Jan Guillou. Den er fantastisk bra. Du får nærmest følelsen av å reise i tid når Guillou beskriver Sverige i middelalderen. Bøkene er meget spennende samtidig som de gir deg stor innsikt i svensk middelalderhistorie. For Gard-Are Nilsen er det tydelig at et nylig forfatterbesøk til bokhandelen har gjort et stort inntrykk. - Jeg må anbefale den nye boken til Doddo; Kjærlighet er best på pinne. Eduard «Doddo» Andersen var selv her på Studia for å fortelle om denne boken. Den handler om de fire fasene i mannens kjærlighetsliv, altså sjekking, forelskelse, flytte sammen og brudd. Det er en bok som bør leses av alle gutter/ menn. - Min favorittbok er Maud danser av Knut Faldbakken. Eli Gerhardsen er daglig leder for Studia, og ikke i tvil om sin anbefaling. - Det er en roman jeg har lest opp til flere ganger og den er en fantastisk skildring. Den handler om mange forskjellige mennesker som bor sammen på et vertshus og om forholdene dem i mellom. Hvordan de kommuniserer, blikk osv. Boken har ikke så veldig mye ytre handling, men måten Faldbakken skildrer folk på er helt utrolig flott. Ingunn Greve finner vi bak kassa og velger en bok fra Studias egen beholdning. - Bienes hemmelige liv av Susan Monk Kidd, som vi selger her på Studia, er en bok jeg synes er veldig god. Den handler om en jente som gjennom hele barndommen har vært plaget av vage minner fra ettermiddagen moren døde. Hun er blitt oppdratt av en negresse på en ferskenfarm, og hadde en far som ikke var snill. I en alder av fjorten bestemmer hun seg for å finne ut sannheten om moren sin. Det er en utrolig spennende bok med en overraskende slutt. Jeg greide nesten ikke å legge den fra meg. TEGNESERIE: lev et stiligere liv enn sidemannen: begynn i Atrium! vi trenger: journalister fotografer grafiske designere ring tlf: 55582079 el. 91702059 (Helene) eller send e-post: [email protected] alle interesserte ønskes velkommen!
© Copyright 2024