Sosiolognytt nr. 1 2013
Utgitt av NORSK SOSIOLOGFORENING Isbjørnens redning Side 18-19 Sosiologien i endring Side 6-9 www.sosiologforeningen.no 38. årgang 1-2013 REDAKTØRENS SPALTE JAN FRODE HAUGSETH UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF) Postadresse: Norsk sosiologforening v/ ISS, Universitetet i Oslo, PB 1096, Blindern, 0317 Oslo Telefon: 22 85 97 26 (Inger Marie Hagen) Faks: 22 85 52 53 E-post: [email protected] Internett: www.sosiologforeningen.no REDAKSJONEN Ansvarlig redaktør: Jan Frode Haugseth Redaksjonsadresse: Jan Frode Haugseth v/ Institutt for Sosiologi og statsvitenskap, NTNU Dragvoll, 7491 Trondheim Redaksjonen: Arve Hjelseth, Vilde Blix Huseby, Malene Paulsen Lie, Mette Løvgren, Alf Gunvald Nilsen, Anne Ryen, Gunn Kari Skavhaug, Ingvill Stuvøy, Thomas Ueland Torp. Design: Cazawa Design Opplag: 800 stk EKSTERNE BIDRAGSYTERE Steffen Kallbekken, Tomas Moe Skjølsvold, Erlend Kirkeng Jørgensen, Julie Kalveland. ARBEIDSUTVALGET Inger Marie Hagen (leder) [email protected] Fredrik Engelstad (nestleder) [email protected] Jon Hovland (kasserer) [email protected] Are Hermansen (sekretær) [email protected] Marianne Dæhlen (1. styremedlem) [email protected] Kaia Reegård (2. styremedlem) [email protected] Bård Ketil Engen (Vara-styremedlem med møterett og webkontakt) [email protected] Lene Bore (Vara – styremedlem) [email protected] Forsideillustrasjon: Douglas Brown, Alaska Frist neste nummer: 1. april 2013 Bidrag leveres elektronisk til: [email protected] 2 Sosiolognytt 1/13 Endringer Kjære leser! Sosiolognytt går inn i sitt 38. år, og det er en glede å ta over redaktørvervet etter Hans Erik Næss. I det man tar over som redaktør passer det seg gjerne å klargjøre noen ambisjoner. Bladet kommer ikke til å gjennomgå radikale forandringer fra tidligere årganger. Vi skal fortsatt beskjeftige oss med spørsmål som er interessante for det sosiologiske mangfoldet som finnes der ute, og vi skal formidle både aktuelle og tidløse tema. I tillegg ønsker vi, i kanskje enda større grad enn de seneste årene, å beskrive, engasjere og utfordre ulike aktører som er viktige i og for norsk sosiologi i dag. Dette gjelder både enkeltpersoner og organisasjoner. Temaet i dette nummeret er norsk sosiologi i endring. Endring er noe vi alltid må forholde oss til på alle kanter. Det er noe universelt som i det daglige ofte tas for gitt. Å komme til en felles forståelse om hva som er de viktigste endringene på et felt, hva som i så fall karakteriserer disse og hvorfor det blir sånn – det er imidlertid ikke så enkelt. For å få innsikt i hvordan sosiologiens endring sees fra institusjonelt hold har vi i dette nummeret intervjuet lederne ved tre av de større sosiologiske instituttene i Norge, samt redaktør i Sosiologisk Tidsskrift, Aksel Tjora.Temaene som nevnes er mangeartede. Internasjonalisering, artikkelorientering og økt krav til publisering er gjengangere. Flere nevner også at heltidsstudenten har blitt mindre vanlig. De fleste endringene som nevnes kan knyttes til mer overgripende samfunnstendenser. I tillegg finnes det noen endringer som er spesielle for sosiologifaget, som bare nevnes indirekte. Mens andre samfunnsvitenskaper, som for eksempel statsvitenskap og samfunnsøkonomi, uteksaminerer et langt større antall høyeregradsstudenter enn for 12 år siden, blir det i følge NIFU-rapport 39/2012 uteksaminert færre sosiologer. Sosiologifaget har fremdeles tre dedikerte tidsskrift, men finansieringen blir stadig dårligere. Disse endringene trenger i seg selv ikke å være verken entydig negative eller uttrykk for en mer varig tendens, men dette er likevel trekk som er verdt å notere seg når mange andre fag og disipliner er i vekst. Sosiologiske konstanter Ingenting er varig, bortsett fra nettopp endring, hevdet den greske filosofen Heraklit. Sitatet har siden den gang blitt utfordret av mange ulike former for konstanter og naturlover, spesielt knyttet til fysikkfaget. Skjønt mange fysikere har også kritisert tanken om at konstantene egentlig er konstante. Paul Dirac foreslo for eksempel allerede i 1937 at fysikkens konstanter muligens falmer etter hvert som universet blir eldre. Fysikkfaget har dermed muligens noen likheter med sosiologi- en, for også her har det vært mye oppmerksomhet rundt det faktum at stadig færre velger å studere fysikk. Og som fysikken har utstyrt naturvitenskapen med både lover og konstanter, har sosiologien utstyrt samfunnsvitenskapen med mange basale modeller, handlingsteorier og begreper som nå utgjør et viktig grunnlag for mange andre disipliner. Sosiologien har dermed stor intellektuell innflytelse, selv om kanskje ikke alle er klar over det. Dette poenget kan kanskje virke trivielt for foreningens medlemmer, og som akademikere er vi trent i ikke å dunke oss for hardt på brystet, men likevel kan det være at dette poenget kan kommuniseres tydeligere til fagets rekrutter. INNHOLD SOSIOLOGNYTT 1/13 Ny spalte: Miljøsosiologi 25 Hvorfor sosiologi suger Sosiologien har i de siste årene i større grad blitt anvendt for å forklare spørsmål knyttet til klima og global oppvarming. Vinterseminaret som går av stabelen omtrent når dette bladet sendes ut har miljøsosiologi som hovedtema. I dette nummeret har vi to ulike bidrag som setter ord på hva sosiologien kan bidra med på dette feltet. Sosiolognytt synes for øvrig at miljøsosiologien er såpass viktig at vi fra og med dette nummeret får en fast spalte signert Vilde Blix Huseby dedikert til emnet. Sosialt sett vil klimaendringer på sikt kunne ha samme betydning som kapitalismen – de vil legge føringer for de aller fleste beboere på planeten. Et sosiologisk perspektiv som mangler i mye av klimaforskningen er aspektet som går på verdighet og stolthet. Enten man er en ung vestlig ingeniør som har fått i oppdrag å lede et petroleumsprosjekt i Nigeria, eller en 60-åring som etter et langt liv har tatt seg råd til å kjøpe sin første nye bil (en SUV), så oppfatter man at man er berettiget til å gjøre nettopp dette. Man har investert i en lengre profesjonell utdanning, eller ventet på å kjøpe et produkt koblet til status som er både lovlig og legitimt. Stat-lige holdningskampanjer og oppfordringer til modera-sjon i offentligheten preller av, utenom på de aller mest samvittighetsfulle. Om den nye redaktøren: Jan Frode Haugseth startet sin sosiologiutdanning ved Høgskolen Steinkjer i 1996, med en forelesningsrekke om sosiologisk teori med Rune Åkvik Nilsen. Resten av sosiologiutdanningen til og med hovedfag ble gjort ved Sosiologisk Institutt i Bergen. Haugseth disputerte i 2012 ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU med avhandlingen Forenklingens logikk. 2 Redaktørens spalte 4 Lederens spalte 6 Sosiologutdanning i endring 10 Sosiologi i offentligheten 16 Business as usual? 18 Isbjørnens redning 20 Framskritt i Doha? 21 Miljø og miljøteknologi 23 Om rekrutteringen til faget 26 Anerkjenelse i risikosport 28 Forskningens publikum MEDLEMSKAP NSF Vil du bli medlem i Norsk sosiologforening? Gå inn på http://www.sosiologforeningen.no/ NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG Østlandet: Thomas Anton Sandøy (leder), [email protected] Vestlandet: Synnøve Økland Jahnsen (leder), [email protected] Trøndelag: Joachim Vogt Isaksen (leder), [email protected] Tromsø: Knut Teppan Vik (leder), [email protected] Sørlandet: Hans Petter Sand (leder), [email protected] Bodø: Asle Kristensen (leder), [email protected] Stavanger: Turid Rødne (leder), [email protected] Finn mer informasjon om lokallagene på: www.sosiologforeningen.no Sosiolognytt 1/13 3 LEDERENS SPALTE INGER MARIE HAGEN Folk og fag Sosiolognytt har fått ny redaktør! Vår gamle, Hans Erik Næss skal stenge døra og avslutte sin doktorgrad.Vi ønsker lykke til og sender en stor takk for innsatsen.Vår nye, Jan Frode Haugseth (som i skrivende stund formelt ikke er valgt enda, det skjer på landsstyremøte på Vinterseminaret) er som dere ser godt i gang. Foreningen ønsker lykke til, Sosiolognytt er et viktig bindeledd mellom medlemmene våre. ’Sosiologi i endring’ er tema i dette nummeret. Og godt er det. Lysten, og ikke minst evnen, til kontinuerlig å debattere dette spørsmålet er kanskje det nærmeste vi kommer en kjerne i vårt fag og fagkollegium. Men spørsmålet kan også stilles på en annen måte – har sosiologene endret seg? Her er det jo åpenbare firefeltsmuligheter – endret og uendret fag, endrede og uendrede sosiologer. Jaja, janei, neija og neinei. Eller det selvfølgelige - som selv sosiologer ikke kommer unna – at gamle sosiologer faller fra og nye kommer til. Er de nye like de gamle? Firefeltstabellen virker fortsatt selv om svaret vanskelig kan være noe annet enn at siden folk forandrer seg så forandrer sosiologene seg, samfunnet virker på oss også. Men – om vi holder oss til enveiskausaliteten – innebærer endringer i faget at sosiologene endrer seg? Hvordan ER egentlig norske sosiologer? Hva vet vi om dem, hvilken historie har vi, hvilke institusjoner støtter vi oss på og hvilke sosiolo- 4 Sosiolognytt 1/13 giske ressurser finner vi der ute i empirien? Dette er en av de sakene AU (eller for mindre innvidde – arbeidsutvalget i sosiologforeningen) ønsker å sette på dagsorden (les: bruke penger på) i 2013. Hvor mange, kjønn, alder, arbeidssted, interesser? Om penger og fremdrift står oss bi er dette informasjon som i fremtiden vil finnes på foreningens nye nettsider. Men tilbake – hvordan er de egentlig – sosiologene. Hvor langt fra raddisen på 70-tallet har vi beveget oss? Min foreløpige analyse bygger på en komparativ opplevelse, og – som så ofte i deltakende observasjon – mine fordommer og det jeg trodde var solid empiri viste seg å gi meg en smekk på munnen.To kolleger, en professor og en konsulent, (med andre ord – det vi ellers betrakter som noe av ytterkantene i sosiologisk yrkesliv) og jeg, oppdragsforskeren midt i mellom, representerte i vår Norge på det svenske sosiologforbundets 50-års-jubileum. I festsalen til økonomihøyskolen i Stockholm. Og som alle(?) kvinnelige sosiologer dvelet jeg ved spørsmålet om hva man skal ha på seg. Klesvalget jeg gikk for var bygget på forventninger om formelle svensker, festmiddag og dannelse, bordplassering, høflig konversasjon ved bordene og hvite duker. Og med vår egen festmiddag på Vinterseminaret i tankene – her må man jo alltid være fin i tøyet. Kanskje en partysvenske eller to som ikke helt skjønte kodene. Som tenkt så gjort og mine to mannlige følgesvenner var nok i samme modus – man pynter seg jo. Upps! Følelsen av å være overpynta kom snikende allerede i trappa opp til festsalen (og det i et antrekk som nok ville vært litt ufikst på vinterseminaret) både hos den kvinnelige og mannlige delen av den norske delegasjonen. Pynta svensker? Nope, mer som rollene i «Tilsammans». Bordplassering? Niks, et VIP bord (uten bordkort, men kanskje et tegn på større maktdistanse i Sverige enn i Norge) – ellers fri plassering.Taler etter ’skikk og bruk’? Toastmaster, damenes, herrenes, takk for maten, innsatsen på konferansen, jubileumstale, spesiell grunn til hyllest? Nei, slett ikke, ingen, fraværende, ingenlunde, njet osv. Kort sagt: der satt de borgerlig konvensjonelle nordmennene og betraktet de ufikse, udannede – og radikale? – svenskene. Eller litt mer systematisk, hvordan kan det ha seg at norske og svenske sosiologer er så forskjellig i en setting hvor det var kontroll over så mange av variablene (årstid med kaldt vær, anledning, yrkesgruppe, kjønnsfordeling, alder og felles referanseramme gjennom to konferansedager)? Var det mine fordommer som slo feil? Ellers er norske sosiologer mer borgerlige, politisk som så vel kulturelt? Eller var det utvalget av sosiologer; i motsetning til vårt eget Vinterseminar hvor målet er å inkludere ‘praktiserende’ sosiologer var svenskenes fest nokså utelukkende befolket av akademikere fra universitetssystemet. Er det innslaget av byråkrater og konsulenter som har hevet ‘borgerlighets’-nivået blant oss nordmenn? Spørsmålet som etter hvert dukket opp i mitt hode beveget seg i en annen retning. Svenskene har jo nettopp innført hen som den korrekte betegnelsen på gutter og jenter i barnehagene. Er det snarere forholdet til politisk korrekthet og egen rolle som kan lede oss til en konklusjon i dette mitt komparative prosjekt? Ligger svaret i at norske sosiologer er så sikre i sin egen radikale grunnholdning at vi godt kan tillate oss å leke med de borgerlige konvensjonene? At det er blitt litt kult å tøyse litt med gamle regler om taler og borgerlige dyder? Vi spiller dannet, og til gjen- gjeld funker det rimelig godt med grise- eller homsevitser i talene? At vi faktisk praktiserer at vi synes politisk korrekthet er teit. Annen selvopplevd empiri bygger opp under denne hypotesen, følelsen av å kunne være befriende ukorrekt hjemme dukker ofte frem etter å ha deltatt i internasjonale konferanser med mange deltakere fra særlig Tyskland, England og USA. Er svenskene rett og slett mindre radikale enn oss, er det redselen for å bli avslørt gjør det umulig å spille det samme spillet som vi gjør? Eller i motsatt retning – norske sosiologer er blitt til høyrevridde sosialdemokrater som mener at hvite duker og krystall er en selvfølge, 70-tallsraddisen er rett og slett borte. Kleskoder i ulike land kan selvsagt også gi oss en alternativ hypotese. Utlendingene kler seg opp til jobben og ned til fest og moro. Dress på talerstolen og casual på middagen. Er norske sosiologer bare rett og slett norske med nisselua på i utlandet og bommer på kodene der vi kommer? Det er vi som er udannet. Problemet her er selvsagt at norske og svenske kleskoder ofte plasseres i samme tradisjon, nordiske og ikke kontinentale. Min foreløpige konklusjon heller dermed i politisk korrekthet-retning.Vi vet at vi er på det snille laget og dermed kan vi leke litt med «fiendens» regler og normer. Men neida, sosiologenes påkledning på festmiddager, kartlegging av politiske preferanser eller bruken av grisevitser står ikke øverst på AUs planer om å kartlegge norske sosiologer og sosiologiske institusjoner. På den andre siden – på 1990-tallet var det jo en sannhet på Blindern at det var kantina på SV-bygget som samlet de kuleste typene. Det gjør vel ikke noe om det fortsatt er sånn – og at det er sosiologene som fører an både på klesfronter og andre kulhetsfaktorer? Godt nyttår og nyt faget! [email protected] Sosiolognytt 1/13 5 SOSIOLOGIEN I ENDRING Sosiologutdanning i endring Av: Jan Frode Haugseth Vi har spurt lederne ved de tre av de største sosiologiske instituttene i Norge om hvordan de opplever at sosiologiutdanningen og sosiologfaget er i endring. kasjoner, det er flere stipendiater som skriver artikkelbaserte avhandlinger og det kommer også rimelig mange utenlandske søkere når det lyses ut ledige stillinger. Det er opplagt positivt for oss at vi får mange gode søkere, og for faget er det også positivt at vi får ansatte og stipendiater med ulik erfaringsbakgrunn. Hans-Tore Hansen Med hensyn til samfunnsengasjement vises Sosiologisk Institutt dette for eksempel ved at stipendiatene er i Bergen opptatt av aktuelle problemstillinger som globalisering, miljø og migrasjon. Sosial ulikhet er også et tema som mange er opptatt av. Hans-Tore Hansen er instituttleder ved SoHva er utviklingsfokuset ved ditt instituttet? siologisk Institutt i Bergen. I forskerkarrieren - Vi er opptatt av å opprettholde og styrke har han jobbet med felt som velferd, trygd og kvaliteten på forskningen og utdanningen vår. arbeidsmarked, og han har også bidratt til å Vi har litt problemer med å rekruttere det evaluere NAV-reformen. antallet masterkandidater som vi ønsker for tiden, så dette er noe vi jobber spesielt med. Har du noen inntrykk av at det er en forskjell på Vi har gjennomført en undersøkelse nylig norsk sosiologi i dag sammenlignet med for 15 år som viser at de aller fleste uteksaminerte masiden? sterkandidater får en faglig relevant jobb etter - I løpet av denne perioden har vel sosiokort tid. NIFU sine undersøkelser logien generelt endret seg i retStipendiatene er opptatt av viser jo også at arbeidsmarkedet ning av at de ansatte og personer aktuelle problemstillinger for sosiologer ikke står tilbake fra i rekrutteringsstillinger er blitt som globalisering, miljø andre fag, inklusive matnat-fag. mer opptatt av artikkelskriving og og migrasjon Jeg tror vi har en liten utfordring publisering rettet mot et engelskmed å formidle til både studenspråklig publikum. Ellers har vel tene våre og samfunnet ellers at sosiologimilkanskje konkurransen om faste og midlerjøene i Norge tilbyr en god utdanning som tidige stillinger blitt tøffere med årene, noe gir relevant kompetanse i forhold til dagens som nok skyldes at det er flere som har tatt moderne arbeidsliv. doktorgrad og at arbeidsmarkedet for sosioNår det gjelder rekruttering av faste – og loger er blitt vanskeligere i Europa. Samtidig midlertidige stillinger til instituttet er det bare opplever vi her i Bergen at studentene og unntaksmessig at vi bruker å øremerke stillinstipendiater har et like stort samfunnsengasjeger.Vi er først og fremst opptatt av å rekrutment som tidligere. tere dyktige forskere, og erfaringene våre er at Hvordan kommer dette til uttrykk på ditt vi får flest søkere når stillinger lyses ut åpent. institutt? Når det gjelder rekrutteringsstillingene våre - Det kommer flere internasjonale publi6 Sosiolognytt 1/13 vil det som regel være et krav om at de som søker skal kunne høre inn under ett av våre fire definerte forskningsprofilområdene, noe som ikke minst må sees i sammenheng med at instituttet skal kunne tilby dem både veiledere og et forskningsmiljø. Har studentmassen endret seg, er det noen forskjell på studenter i dag og de som studerte for 15 år siden? Har du et inntrykk av om studenter i dag velger mer strategisk med tanke på arbeidsmarkedsituasjonen etter endt utdanning? - Dette er vanskelig å si noe om. Inntrykket er at det er mange studenter som er opptatt av om de får jobb etter endt utdanning. Sosiologi er jo ikke en profesjonsutdanning, så det er vanskelig å vite hva en kan bli etter at en er ferdig. Det kan jo selvsagt være litt frustrerende, men jeg bruker å si at dette også må oppfattes positivt: Det finnes muligheter til å bli mye forskjellig etter at en har tatt sosiologi. For å vise dette har vi laget en liten sak på hjemmesiden vår med intervjuer med tidligere masterstudenter - ”Hvor er de nå”. Siden er mye besøkt, så dette tyder på at dette med jobb er det nok mange som er opptatt av. Usikkerheten om hvilke jobb en kan få etter utdanningen var imidlertid også noe jeg husker at vi som studerte på 1980-tallet var opptatt av, så det er ikke sikkert at dette egentlig er noe nytt. Kvalitetsreformen har jo gjort sitt til at studenthverdagen er blitt betydelig annerledes. Før var det slik at studentene ble godt kjent med hverandre ved at de tok grunnfag og gjerne også mellomfag sammen. Nå hopper de gjerne fra emne til emne, og mulighetene for å bli kjent med faget ved å danne et eget læringsmiljø med sine medstudenter er nok heller blitt svekket som følge av dette. Tanken om at studentene skulle få bedre kontakt med de ansatte tror jeg heller ikke er blitt oppfylt. Før var det slik at studentene hadde muntlig eksamen etter at de hadde tatt grunn- og mellomfag, og dette var anledninger hvor vi og studentene ble godt kjent. Nå har vi kun muntlig på bacheloroppgaven. Som far til barn i alderens til våre studenter må jeg jo også si at jeg synes størrelsen på studielånet er en viktig sak som det burde vært gjort noe med. Med de leieprisene vi har i dag er det nok få studenter som i dag klarer seg uten å jobbe ved siden av studiene. Det er selvsagt positivt at studentene skaffer seg arbeidserfaringer underveis, men ideelt sett skulle jeg ønske meg rammer som gjorde at studentene kunne klare å være heltidsstudenter. Generasjonen før meg forteller om at de hadde penger igjen av studielånet når sommerferien kom, som de kunne benytte til å dra på ferie. Inntrykket i dag er at studentene er nokså nøysomme, og at en stor andel av lånet går til husleie. Grethe Brochmann er sosiolog, og presenterer seg som ”opprinnelig utviklingssosiolog”. De senere 20-25 årene har hun jobbet med internasjonal migrasjon, og i økende grad med det hun kaller ”mottakerlands-perspektiv” og politisk utvikling i Skandinavia og i EU. Hun har også jobbet med historiske studier innen det samme feltet. Grethe Brochmann, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi i Oslo. Har norsk sosiologi endret seg de siste 15 årene, og i så fall - hva mener du er de viktigste forskjellene på norsk sosiologi i dag sammenlignet med for 15 år siden? - Jeg tror ikke de siste 15 årene rommer de største endringene innen faget. Kontrasten Sosiolognytt 1/13 7 mellom 1970 og 1980-tallet og perioden fra aktivitetsnivået er høyere enn for 10 år siden, 1990-tallet og fram til i dag er mye tydeligere, og dette er veldig inspirerende for oss ansatte. og da først og fremst ved at den marxistiske tilnærmingen mistet hegemoniet. Anne Britt Flemmen har hoJeg tror kanskje aktivitets- vedfag/master fra NTNU i geoHvordan kommer dette i så fall nivået er høyere enn for 10 til uttrykk på ditt institutt? grafi og er dr.polit i sosiologi fra år siden, og dette er veldig - Den endringen jeg legger inspirerende for oss ansatte. Universitetet i Tromsø. Hun ble vekt på innbærer et større mangtilsatt som instituttleder høsten fold i tilnærminger. Faget har blitt rikere på 2009 (i en 4-årig åremålsstilling) i en situasjon ulike teoretiske perspektiver. For øvrig fyller der tre tidligere institutt (Institutt for sosiovi opp kvotene våre, rekrutteringssituasjonen logi, Institutt for statsvitenskap og Institutt til faget har vært relativt stabil over lang tid. for samfunnsplanlegging og kulturforståelse) Hva er utviklingsfokuset ved ditt instituttet (ev. ble slått sammen til ett institutt – Institutt for viktige utfordringer som dere jobber med akkurat nå)? sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanleg- Vi har nettopp vært gjennom en prosess ging (ISS). der vi har revidert både teori- og metodeopplegget ved instituttet. Dette skal nå følges opp. Har norsk sosiologi endret seg de siste 15 årene, og Ellers er staben veldig aktiv på forskningsfroni så fall - hva mener du er de viktigste forskjellene ten, og det publiseres jevnt og godt. Her må vi på norsk sosiologi i dag sammenlignet med for 15 jobbe kontinuerlig for å holde høyden. år siden? Har du inntrykk av at det er en forskjell på stu- Dette spørsmålet er det nok mange mudentene i dag og de som studerte for 10-15 år siden? lige svar på, avhengig av posisjonen du ser fra. - Mange av studentene våre er veldig Noen trekk er at vi ser en tydeligere bevisstaktive - også i det utenomfaglige. Det satses het om kjønn og etnisitet og sammenvevingen for eksempel stort på Socius. Jeg tror kanskje av forskjellige ulikhetsskapende dimensjoner. Det har også vært en større teoretisk orientering mot dekonstruksjon heller enn mot store overgripende fortellinger om samfunnet. Noen vil vel si at det har blitt mer (og snevrere) faglig spesialisering og bindestrekssosiologi. Det har også vært en tendens til at eksterne finansieringskilder har vektlagt tverrfaglige prosjekter, noe som har oppmuntret til samarbeid utad og kanskje en mindre opptatthet av disiplinen som sådan. Hvordan kommer disse endringene til uttrykk på ditt institutt? - Når jeg kom til UiT som stipendiat på begynnelsen av 1990-tallet var sosiologi et svært lite fagmiljø som var organisert ut i fra et samfunnsmessig problemområde -som Sosialpolitikkgruppa. Først noen år senere ble gruppa organisert som et fag – og i disiplinen sosiologi. I en vekstfase på midten av 90-tallet (som et resultat av stor studentvekst) ble det rekruttert mange nye tilsatte. I rekrutteringsAnne Britt Flemmen, Institutt for sosiologi, statsviprosessen var stillingene lyst ut bredt for å tenskap og samfunnsplanlegging i Tromsø sikre flest mulig søkere, og det ble lagt vekt 8 Sosiolognytt 1/13 SOSIOLOGER I MEDIA på å tilsette folk ut i fra spredning i kompetanse og at bredden i faget skulle ivaretas. Kristne på Sørlandet er mer skeptiske til likestilling enn Dette medfører at de ansatte i dag er spredt kristne i landet ellers, melder sosiolog May-Linda Magnusforskningsmessig og der det er begrenset grad sen. Og mens andelen religiøst engasjerte sank i perioden av forskningssamarbeid internt. Det har ikke 1998-2008 i resten av landet, var andelen stabil i Vestvært noen tradisjon for å styre de ansattes Agder. forskningsinteresser. (Kilden.no: 27. november 2012.) Hva er utviklingsfokuset ved ditt institutt (ev. viktige utfordringer som dere jobber med akkurat nå)? Den britiske sosiologen og direktøren Tiffany Jenkins - I år har det vært en prosess på sosiologi for holdt et foredrag ved Norsk teater- og orkesterforenings å følge opp evalueringen.Vi har et økt fokus på jubileumsseminar i Oslo i november. Her tok hun utgangspublisering, på ekstern finansiering og på å forpunkt i paradokset at samtidig som de siste tiårene har søke å samle staben mer omkring noen felles faglige problemstillinger (slik at vi kan utvikle vært en økonomisk gullalder for kulturlivet i Storbritannia, den faglige samtalen oss imellom og tydelighar kunsten også blitt tammere og mer forutsigbar. Hun gjøre vår faglige profil). I denne prosessen har argumenterte også mot ideen om at kunsten kan ha som vi diskutert oss frem til et løselig innrammet funksjon å skape fellesskap, likhet og sosial inkludering. felles prosjekt knyttet til en teoretisk og empiDette er politikkens oppgave, ikke kunstens, i følge Jenkins. risk refleksjon over samfunnsbegrepet. Her har (Ballade.no: 21. november 2012) vi en stipendiat under tilsetting. Vi har ellers knyttet til oss en professor II som skal være en faglig støtte og samtalepartner i den videre og mer av kommunikasjonen med studentene utviklingsprosessen. Gjennom de strategiske foregår via nettet, e-post eller telefon (de har instituttprosjektene (ISP) i forskningsrådet skal lavere terskel for å henvende seg til instituttets vi i samarbeid med blant annet NTNU arbeide ansatte med spørsmål).Vi merker nok også at videre med teoriutvikling og refleksjoner over det er en ganske tydelig to-deling av studenulike måter denne kan foregå på (i publikasjotene mellom de som er faglig interesserte og ner og ph.d.-kurs). dedikerte og de som bare har en En annen utfordring for Vi har et økt fokus på publisesosiologien nå er at to av våre ring, på ekstern finansiering ambisjon om å bestå eksamen seniorer er i avslutningen av og på å forsøke å samle sta- uten å ha særlig faglig interesse ben mer omkring noen felles eller ambisjoner. Faglærerne sine arbeidsliv – Georges Midré faglige problemstillinger sier også at elementære norskhar allerede gått av og er nå kunnskaper mangler hos en del professor emeritus mens professtudenter (også av de norsktalende), noe som sor Tom Johansen vil gå av om et par år. Gitt gir dem et dårligere grunnlag for å uttrykke de nye økonomiske rammebetingelsene vet seg faglig. vi ikke i hvilken grad vi vil få mulighet til å erstatte disse. [email protected] Hva med studentene, har du inntrykk av at det er en forskjell på studentene i dag og de som studerte for 10-15 år siden? - Heldagsstudenten er ikke gjenreist, oppsplittingen i mindre emner har medført at det er lettere å ta enkeltemner samtidig som man er i jobb (heltid eller deltid). Den samme oppsplittingen har gjort det vanskeligere for studentene å etablere et faglig og sosialt miljø seg i mellom, studentene er mindre på campus Sosiolognytt 1/13 9 Sosiologi i offentligheten – et intervju med Aksel Tjora Av: Jan Frode Haugseth Aksel, du har skrevet om viktigheten av offentlig sosiologi på redaktørplass i Sosiologisk tidsskrift. Før jul deltok du også som engasjert forsker i minst to saker som har fått vid eksponering i offentligheten. Den ene saken handler om byutvikling i Trondheim, og her drar du veksler på boka Sammen i byen som kom tidligere i 2012, skrevet sammen med Ida Marie Henriksen,Torbjørn Fjærli og Ingeborg Grønning. Den andre om en presentasjon av foreløpige resultatet fra et nylig gjennomført prosjekt “Life Offline” om livet uten Internett. Kan du fortelle kort om disse to sakene? - Det er to ganske forskjellige forskningstemaer, selv om de i mitt hode er knyttet til den samme teoretiske nysgjerrigheten, som handler om fellesskap og ulike former for sosialitet. Byboka kom vi med like før sommeren 2012 og er resultat av en rekke prosjekter innenfor en bysosiologi med vekt på nærmiljø, naboskap, boligkarriere, eller mer generelt hva boligene og områdene rundt betyr for oss. Min interesse for boligsosiologien har vokst ut fra min egen hverdag som nærmiljøaktivist på Møllenberg i Trondheim og handyman med interesse for å pusse opp gamle trehus, fra mange år tilbake. Jeg opplevde selv og så rundt meg hvor mye betydning de fleste av oss la i hus og nærmiljø. Sånn rundt 2004-2005 begynte jeg å "snike meg med på" seminarer om arkitektur og byplanlegging på NTNU og kom i kontakt med folk innenfor byplan- og arkitekturfagene og ble veldig godt tatt i mot. Både forskere og planleggere i kommunal og privat virksomhet hadde en viss sult på mer samfunnsteoretiske vinklinger til det de drev med, så det var et lett valg å begynne å jobbe seg inn i dette feltet. Jeg fikk med meg noen mastergradsstudenter i bystudiene (de tre medforfatterne som du nevnte) og tok også på meg noen små forskningsoppdrag for kommunen 10 Sosiolognytt 1/13 Aksel Tjora er professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, og redaktør for Sosiologisk Tidsskrift og Husbanken, hvor jeg fikk finansiert litt vit. ass-arbeid og utvidet også kontaktnettet ved disse prosjektene. I mine metodekurs for mastergrads- og ph.d.-studenter utviklet jeg også intervjuoppgaver med reelle deltakere innenfor nærmiljøtemaet. I løpet av noen år genererte vi ganske mye data, både fra intervjuer, observasjoner, en survey og kommunale registre, og i tillegg til artikler syntes jeg det ville være fint å synliggjøre arbeidet, og formidle det bredere, med en bok. Det har ikke vært så lett å "fronte" boka, men jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på den fra kolleger innen byplan og arkitektur. Om noen sosiologer gidder å lese den, er jeg særlig spent på reaksjoner på det siste kapitlet som tar teoriutviklingen helt ut ved genereringen av en "interaksjonsbalanseteori" med fire teoremer. Intensjonen er rett og slett å levere noe helt konkret til en teoretisk urbansosiologi og til det mer praktiske feltet, i byplanlegging og såkalte "områdeløft" for eksempel. Jeg mener at teorien er testbar (eller falsifiserbar i Poppers forstand) og det er også derfor jeg kaller den en teori og ikke et konsept eller en typologi. Om den står sin prøve aner jeg ikke, men om man ikke beveget seg såpass langt ville man heller aldri kunne finne det ut. Idéen til det andre prosjektet, "Life Offline", har oppstått ut fra egne observasjoner av min et sett av nysgjerrigheter som er tett koblet egen og mine venners nettbruk og en interesse sammen. De to publikasjonene jeg er mest for etnometodologi. Jeg så for meg at Harold fornøyd med handler om bruk av SMS melGarfinkels "breaching experiments", hvor man lom folk i samme fysiske rom (2011) og bruk tester sosiale normer ved å avvike fra normene, av utdatert musikkteknologi (2009). Dette også kunne brukes for å studere internettpraker svært smale temaer, men jeg bruker slike sis: at man kan forske på hvilken mening snevre, men nøye utvalgte, empiriske studier for Internett har ved å se hva som skjer når man å utforske mer generisk forhold mellom, i disse plutselig ikke har det der. Jeg synes dessuten at tilfellene, sosial interaksjon og teknologi i bruk. sosiologer skulle forsøke å bruke mer eksperiJeg er på mange måter besatt av det jeg kaller mentelle forskningsdesign, og denne idéen var konseptuell generalisering (teoriutvikling) i alle en overkommelig variant av et eksperiment. prosjekter, og de som har meg som veileder Jeg fikk litt midler fra eget institutt til å ansette eller medforfatter er vant til heftige begrepsto vit.asser i en måned, og dermed kunne jeg og konseptdiskusjoner på tampen av et analylage et ganske intensivt empirisk opplegg, hvor searbeid. Når det gjelder Offline-prosjektet har deltakerne i eksperimentet ble intervjuet før dette vært litt spesielt fordi media har kastet seg offline-perioden, jevnlig i løpet over prosjektet (og meg) før jeg Om noen sosiologer gidder å hadde startet datagenerering og av de tre ukene, og rett etter lese boka, er jeg særlig spent de var tilbake igjen på nettet. lenge før jeg på noe vis hadde på reaksjoner på det siste Jeg hadde også en pizza-og-ølkapitlet som tar teoriutviklin- tenkt på formen på en analyse. gen helt ut ved genereringen Men her har deltakererfaringene fokusgruppe en måned etter de av en "interaksjonsbalansevar påkoblet igjen, for å finne ut i seg selv vært så interessante at teori" med fire teoremer om de endringsintensjoner de la det går helt fint å formidle disse for dagen etter offline-perioden og noen implikasjoner av dem, faktisk ble realisert. selv om materialet sosiologisk sett fremdeles er Finnes det noen likheter mellom prosjektene som på et litt overfladisk nivå. gjør at de engasjerer offentligheten? Tenker du på deg selv om en offentlig sosiolog? - Ja, det gjør det helt klart. Det viktigste - Nei, jeg gjør ikke det, men jeg tenker at er at de er knyttet til folks hverdagsliv. Det er jeg som universitetsprofessor har et ansvar for dette som synes å trigge journalister, noe de å delta i offentligheten dersom min forskning, selv kan kjenne seg igjen i, og som derfor er mine kunnskaper eller perspektiver kan kaste lett å formidle til lesere og lyttere, som også vil lys over aktuelle saker. Særlig er dagspressens kjenne seg igjen i det. Offline-prosjektet trigkronikkplass egnet for innspill fra akademia og ger interessen også fordi folk synes det er litt jeg har bidratt med kronikker om så mangt, sprøtt: Å få folk til å koble seg av Internett for helse, medisin, profesjoner, kunnskap, byutå forske på dem - smått absurd tenker mange. vikling, offentlige rom, litteraturhus, festivaler, Og det har vært noen antydninger om denne kafeer, osv. Som regel er disse skrevet som inn"gale professoren" som holder på med sånne spill til pågående debatt, og da med en sosiolosære ting, ikke minst i kommentarfelter, og gisk vri som på et vis forsvarer hvorfor akkurat det tar jeg som et stort kompliment. I dette, jeg skal ha en "rett til" å mene noe om saken. som i andre prosjekter, forfølger jeg en form I noen tilfeller har jeg skrevet kronikk for å for sosiologisk intuisjon og nysgjerrighet som aktualisere egen forskning, særlig om jeg har i hovedsak er teoretisk motivert. Jeg bryr meg publisert en ny artikkel, bok eller lignende som minimalt om en idé har offentlig interesse eller jeg mener at også aktører utenfor akademia bør oppfattes som mer esoterisk. Jeg ser at både vite noe om. Mye av den forskningen jeg har venner og kolleger undres noe over mine fordrevet innenfor helsefeltet har eksempelvis en skningsinteresser (som de oppfatter både som klar helsepolitisk relevans, men jeg forventer sære og sprikende), men jeg forfølger konstant ikke at politikere skal lete seg fram til denne Sosiolognytt 1/13 11 litteraturen, selv ikke når det finnes på norsk i på radio, i aviser og nylig også på TV. Og jeg bokform. Det blir mitt ansvar å informere. Jeg synes det er veldig oppløftende med "offentlig husker at jeg i 2008 så daværende helseminister interesse" omkring min forskning, men fortsatt; Bjarne Håkon Hanssen i sikkerhetskontroldet gjør meg ikke til en offentlig sosiolog. len på Værnes, og at jeg, siden jeg kom ut av Jeg er først og fremst forsker og underviser, sikkerhetskontrollen litt før ham, stakk bort til men ser også at å bryne seg på allmennrettet Narvesen og kjøpte siste Morgenbladet hvor forskningsformidling gjør meg til en bedre sojeg hadde en kronikk om helsesiolog. Slik sett kunne jeg tenkte En "offentlig sosiologi" lider vesenet med direkte oppfordring meg at en større bruk av sosiav at det karrieremessig er til helseministerens reformoppirrasjonelt å bruke mye tid på ologiske "freestyle battles" burde formidling i det offentlige, start. "Hei Bjarne Håkon inngå som en faglig væremåte på eventuelt å skrive lærebøker instituttene og mellom studenter. denne har jeg skrevet til deg!" sa jeg, og bladde opp kronikken Sosiologien handler mye om å og sendte med ham avisa. Han så forfjamset kunne se virkeligheten rundt seg med ulike opp og sa bare "Jaha, ja takk, den skal jeg lese" perspektiver, formidle disse, og ikke bare grave eller noe sånn, men om han leste den, eller tok seg ned i forskningsoppdrag og drive messeppoenget med den, det er vanskelig å si. reget enveisundervisning. Jeg mener samtidig Jeg er slik sett veldig opptatt av at man at det er legitimt å skjerme seg for å jobbe forsøker å få formidlet forskningen og dens konsentrert om forskning og skriving, gjerne i implikasjoner så langt som mulig. Jeg takker lengre perioder, og at særlig en universitetsproogså ja til invitasjoner til å bedrive "brukerforfessor har en plikt til å utnytte dette konsenmidling" på fagkonferanser og møter. Men jeg trasjonsprivilegiet for å bidra til grunnleggende tenker ikke at dette gjør meg til en offentlig fagutvikling. I min forestilling om professorens sosiolog, snarere til en utadvendt sosiolog: Jeg posisjon, bør offentlig deltakelse være knyttet har ikke en offentlig rolle å fylle, men deltar til slik forskning og skriving. Så en viss grad gjerne i offentlig debatt og fagformidling der av offentlig meddelsomhet bør forventes fra det er relevant, det vil si, der jeg eller noen som sosiologer på universitetsinstituttene. vil invitere meg synes det er relevant. Etter to Hva er ditt forhold til Michael Burawoy, som tiår med stadig mer intens forskning innenfor regnes som hovedtalsmann for offentlig sosiologi? en rekke temaer er jeg ganske uredd når det - Jeg var ved Berkeley høsten 2011, hvor gjelder å utforske relevansen også Burawoy holder til, men Jeg opplever nok at disipliav teorier og perspektiver på kan ikke si at jeg hadde mye nen befinner seg i en form for kontakt med han der. Hans aktuelle diskusjoner. Og særlig "normalvitenskapelig komnår jeg opplever at jeg kan bidra agenda, som jeg oppfatter hanfortsone", hvor "produksjon" med innspill som kan nyansere dler om å bringe den "offentlige av artikler blir viktigere enn mye annet en debatt eller bidra med nye sosiologien" tilbake i disiplinens momenter eller perspektiver, får kjerne, har jeg stor sans for. jeg ofte et sterkt indre behov for å formidle Selv om både sosiologien og offentligheten dette. Og da må jeg legge annet til side og er annerledes i Norge enn i USA, er hans skrive en kronikk eller ta kontakt med noen i argumenter relevante for oss. Sosiologiens rolle, mediene for å se om det er mulig å slippe til. I både som vitenskap og som utgangspunkt for løpet av dette året har jeg takket ja til å holde offentlig debatt, og fagets framtid, er noe jeg en rekke ulike foredrag, som i hovedsak har selv har blitt stadig mer opptatt av. vært å forstå som forskningsformidling til et Burawoy var i Oslo tidligere i år. I et intervju mer allment publikum, på forskningsdager, ikpublisert i Socius skiller han mellom profesjonelle ke-vitenskapelige konferanser og lignende. Jeg sosiologer, kritiske sosiologer, policy-sosiologer og har også stadig oftere fått anledning til å snakke offentlige sosiologer. De profesjonelle er i denne om min forskning og mine faglige perspektiver inndelingen de sosiologene som er opptatt av aktør/ 12 Sosiolognytt 1/13 Foto: TV2 Tjora snakker om offline-prosjektet i God Morgen Norge på TV2. struktur/økonomi/kultur og denne typen ting. De kritiske sosiologene er opptatt av fag- og formkritikk. Policy-sosiologene produserer kunnskap for myndigheter, mens de offentlige sosiologene er opptatt av å kommunisere med en utvidet offentlighet. Burawoy mener alle fire er viktige, samtidig som han mener at de tre første kritiserer den offentlige sosiologien. Hva synes du om kategoriene, og hvordan vil du i så fall posisjonere deg selv? - Jeg kjenner Burawoys typologi fra hans "Presidential Address" i den amerikanske sosiologforeningen fra 2004 (publisert i ASR i 2005) og oppfatter den som et oppsett av idealtyper av sosiologier, heller enn sosiologer. Samtidig opplever jeg selv, og det nevnes også av Burawoy, at typene kan være relevante for å reflektere over ulike tyngdepunkter gjennom en akademisk karriere, og for hvordan ulike sosiologer har ulike individuelle orienteringer. Min gode kollega Graham Scambler ved UCL benytter også Burawoys typologi for å skissere muligheter for en norsk helsesosiologi i min ferske antologi om dette temaet. Mens Burawoy (og Scambler) peker på hvordan alle de fire typene sosiologi er avhengig av hverandre, er et av Burawoys sentrale poeng at alle de fire typene får patologiske trekk, altså at de blir "seg selv nok" i for stor grad. I en norsk sammenheng er policy-sosiologien representert ved instituttsektoren og oppdragsforskningen mer generelt, som for eksempel leverer grunnlag (og forsvar) for reformpolitikk. De frikobles ofte fra disiplinen i en utvikling av sektorspesifikk tverrfaglig forskning/utredning. Den profesjonelle sosiologien får en stadig tydeligere manifestasjon i det norske akademia, ved større vekt på tidsskriftspublisering, tellekanter, kvantitativt orienterte vurderinger ved ansettelser, osv. En opptatthet av publisering heller enn substansielle faglige bidrag er et tydelig patologisk trekk ved den profesjonelle sosiologien. Jeg oppfatter tellekantsystemet som positivt, fordi det synliggjør innsats og faglig styrke, og reduserer betydningen av trynefaktor og flinkhetsmyter. Samtidig belønner det bare noen få former for faglig arbeid, og overser dugnadsinnsats i redaksjoner og komitéer, nettverksbygging og konsulentarbeid, for å nevne noe. En mer immanent kritisk sosiologi, som jeg flere ganger har formidlet et savn av i Sosiologisk tidsskrift, er også vanskelig å få uttelling for i Sosiolognytt 1/13 13 slike systemer. Sist, men ikke minst lider en mer utadvendt "offentlig sosiologi" av at det karrieremessig er irrasjonelt å bruke mye tid på formidling i det offentlige, eventuelt å skrive lærebøker. Det er verdt å bemerke at Burawoy ikke bare gjør seg til talsmann for denne tradisjonelle offentlige sosiologien (som typisk å skrive kronikker og holde foredrag) men også for en mer organisk offentlig sosiologi, knyttet til arbeid i miljøene, eller "in the communities", som amerikanerne ofte uttrykker det. I norske sosiologiske fagmiljøer finner vi mindre av dette i tilknytning til forskning, men vi finner eksempler på aksjonsforskning med bred brukerdeltakelse særlig innenfor forskning om organisasjonsutvikling (som er den "ingeniørtradisjonen" jeg selv kommer fra). Selv har jeg nok mest jobbet innenfor en profesjonell sosiologi, med en viss internkritisk vinkling særlig innen metodefeltet. Jeg har også hatt enkelte offentlighetsstunt (i den tradisjonelle formen) i de situasjonene jeg ser koblinger mellom noe jeg forsker på og en offentlig debatt eller dersom mediene tar kontakt. Jeg sier sjelden nei til å bidra på en konferanse, i en debatt eller å presentere noe i mediene dersom jeg tror jeg har noe fornuftig å bidra med. Samtidig er jeg, som Burawoy, opptatt av 14 Sosiolognytt 1/13 å forankre slik formidling i gode sosiologiske analyser (profesjonell sosiologi), i praksis i egen forskning. Som du sier peker Burawoy på at den offentlige sosiologien kritiseres av de andre tre "retningene", og da for at den blir en form for "pop-sosiologi". Jeg ser dette som et minimalt problem i Norge, på grunn av en relativt transparent offentlighet, som er rimelig sømløs nasjonalt, og hvor akademias tilgang er god. Jeg opplever både at journalister godtar mine egne faglige hensyn for å ville se gjennom saker, og at mine medsosiologer respekterer en viss grad av spissing eller tabloidisering når min forskning presenteres i mediene. På eget institutt backer vi hverandre opp når det gjelder å stå fram i mediene, selv om vi nok ikke har noen offentlige sosiologer (i Burawoys forstand) i staben. I forbindelse med de to temaene som var anledning for dette intervjuet, byutvikling og offline-prosjektet, er jeg så smått i gang med å utvikle en mer organisk offentlig sosiologi ved å revitalisere noe av aksjonsforskningstradisjonen jeg kom fra ved NTH. Dette dreier seg om stedsutvikling i samarbeid med arkitekter og en form for eksperimentell folkebevegelse i møtet mellom sosiologi og massemedia i offline-prosjektet. Jeg brukte 8-10 år på å ta inn over meg hvor grunnleggende forskjellig en ingeniørmessig pragmatisk løsningsorientering var fra en mer samfunnsvitenskapelig teoretisk problemorientering, for på en måte å kunne bli "ordentlig sosiolog". Jeg ser nå at jeg vender blikket litt tilbake, men med en helt annen analytisk ballast for å arbeide med sosial endring både praktisk og teoretisk. Om du spør meg om noen år om jeg da har blitt mer av en organisk offentlig sosiolog, er svaret sikkert like vagt. Jeg har sikkert havnet på en eller annen ny omvei. Dette nummeret handler om endring i norsk sosiologi. Sporer du selv noen endring i norsk sosiologi de siste 10-15 årene, hva er i så fall denne karakterisert av? - Oi, det er et stort spørsmål, men det er også godt. Fordi jeg opplever at store endringer har skjedd i løpet av kort tid, og at vi fortsatt er midt oppi mange av disse. Selv kom jeg inn i sosiologien "fra sidelinjen" sånn rundt 1993/94, med bakgrunn som sivilingeniør fra som kommer av press utenfra og som det i liten NTH (og aksjonsforskningstradisjon på ind. grad er vurdert konsekvenser av. En økende vekt øk, som nevnt), tok et tilsvarende hovedfag på artikkelpublisering, særlig koblet til troen på i sosiologi "på styrten" for å komme inn på at alt som er skrevet på engelsk er så mye bedre dr.polit.-programmet, og har på en måte ikke enn det som står på norsk, kan være problemblitt sosialisert inn i sosiologien som student atisk i det generasjonsskiftet vi er på vei inn i. "fra bånn av". Jeg tror faktisk jeg har dratt Det er litt som alle de norske popartistene som fordel av dette, med en mindre skriver tekster på engelsk fordi grad av inn-sosialiserte idéer norsk høres så platt ut (og grunVi skal vokte oss vel, så vi om hva sosiologien er og ikke nen er jo da at tekstene er platte): ikke bytter ut lesingen med telling er. Samtidig har det ført til at Jeg har hørt stipendiater fortelle at jeg har brukt de siste 20 årene de foretrekker å skrive på engelsk på først å finne ut nettopp hva sosiologien er, fordi det høres så lite vitenskapelig ut på norsk deretter hvordan man kunne bruke den, som (og da er jo nettopp det grunnen her også, at det forsker i SINTEF og senere i mye tverrfaglig ikke er mye å rope hurra for, vitenskapelig sett). forskning ut fra NTNU, og deretter i de siste Tellekantsystemet bidrar til å synliggjøre mange 5-6 år med større konsentrasjon om teori- og former for publisering, noe jeg som sagt mener metodeutvikling innenfor sosiologien. Min er bra. Men som alle målesystemer innebærer observasjon av sosiologien i de siste 15-20 det en fare for pervertering, hvor de omdannes år reflekterer nok min egen utvikling (og fra målinger, til målsetninger, til prioriteringer, dynamiske observasjonspunkt) vel så mye som til mentalitet - dette er jo essensiell sosiologi i og sosiologiens, som det vel går fram av forrige for seg. Mens jeg på mitt eget institutt opplever spørsmål også. Men i de siste 6-7 årene har presset mot publisering som lite eksplisitt (eller referee-arbeid for et 20-talls "internasjonale" så merker jeg det bare ikke, siden jeg publiserer tidsskrifter, stadig mer komitéarbeid og redajevnt og trutt), ser jeg samtidig en tiltakende ktøransvaret for Sosiologisk tidsskrift (heretter kvantitativ holdning i ansettelseskomitéer.Vi skal ST) de siste tre årene, presset meg gjennom vokte oss vel, så vi ikke bytter ut lesingen med såpass mange artikler og forskning ellers at jeg telling, og får et generasjonsskifte som utelukhar fått et visst utkikkspunkt. kende formes av publiseringspoeng. SkrekksceJeg opplever nok at disiplinen Jeg mener at sosiologien som nariet er at instituttene om 20 år befinner seg i en form for "norfagområde er godt skikket til består av asosiale publiseringsmalvitenskapelig komfortsone", maskiner som kan teknikken med å gjøre en analyse av fagets egen utvikling hvor "produksjon" av artikler å feste blikket på en ny variabel blir viktigere enn mye annet. Jeg i datasettet for å generere neste forsker og skriver innimellom sammen med artikkel, men som ikke har tenkt en eneste medisinere og ser at tendensen fra medisin, hvor original tanke i hele sin forskningskarriere. det er mer om å gjøre å ha flest mulig publikasJeg mener at sosiologien som fagområde joner enn å si så mye i hver av dem, flyter inn er godt skikket til å gjøre en analyse av fagets i sosiologien. Her er den norske sosiologien egen utvikling, og at dette i større grad burde likevel ikke så verst (i forhold til den britiske og gjøres. Det ganske ferske tellekantsystemet, amerikanske): En stor andel av artiklene i ST er overgangen til artikkelbaserte ph.d.-er, oppretlangt bedre sosiologi enn det jeg finner i mange telsen av tverrfaglige studie- og doktorgradav de såkalte tunge "internasjonale" tidsskriftene. sprogrammer, og større vekt på internasjonaOg vi ytrer oss fortsatt i stor grad i bøker og anlisering er eksempler på betydelig endringer tologier, og på norsk, noe som jeg mener er bra som har skjedd i løpet av svært kort tid. Noe av for forskningens tilgjengelighet, og også fordi dette er styrt utenfra, noe er styrt innenfra, men det signaliserer en sunn bevisst motstand - og også mye av det er endringsprosesser (f.eks. klart også en ubevisst treghet - mot endringer artikkelbaserte avhandlinger) som nærmest bare Sosiolognytt 1/13 15 har flytt inn over instituttene uten videre reFaste sosiologistillinger tiltrekker seg et stort fleksjon. Jeg er i gang med et større forskningantall svært godt kvalifiserte søkere. Om instisprosjekt om ph.d.-erfaringer, men savner ellers tuttene agerer strategisk lurt i møtet med det en større sosiologisk opptatthet kommende generasjonsskiftet, av forskning som organisatorisk kan de bygge gode forskerfelVi nærmer seg et betydelig generasjonsskifte med et fan- lesskap, og bidra til en lys frampraksis. Hvorfor dette ikke har vært et tyngre tema vet jeg ikke, tastisk rekrutteringsgrunnlag tid for norsk sosiologi. Men det men jeg enser liten vilje både til krever en langt større refleksjon diskusjon og endring hos etterkrigskohorten over sosiologisk praksis og utviklingstrekk i som i svært lang tid har dominert universitetforskningen generelt, og jeg er ikke i tvil om sinstituttene. at Burawoys typologi er en nyttig betraktning På mange måter er utsiktene for de fleste i så henseende. sosiologiske universitetsinstituttene lovende fordi vi nærmer seg et betydelig [email protected] skifte med et fantastisk rekrutteringsgrunnlag. Business as usual? Av: Arve Hjelseth Det er et kjent og ikke minst kjært tema som utgjør den røde tråden i denne utgaven av Sosiolognytt. Hvordan faget endrer seg, hvilke trusler det utgjør og hvilke muligheter slike endringer skaper har vært en rød tråd i faglige debatter omtrent siden faget ble etablert. Både fagets flerparadigmatiske karakter, som George Ritzer har kalt det, og dets kontinuerlige interaksjon med samfunnslivet, gjør slike debatter til en naturlig del av sosiologisk virksomhet. Fagmiljøets refleksjon over seg selv og sin egen rolle er slik blitt nærmest en egen sjanger innenfor faget; det er ikke få vinterseminarer som i hvert fall delvis har vært viet slike temaer. Sosiologien har, i likhet med det samfunnet den forsøker å sette på begrep, liksom alltid vært i endring og stått overfor avgjørende utfordringer. Disse utfordringene har ulik bakgrunn. Diskusjonene om fagets 16 Sosiolognytt 1/13 utvikling har for det første vært basert på tanken om at samfunnsendringer gjør det nødvendig å forstå samfunnet på nye måter. Nye tider krever nye perspektiver, særlig innenfor det Gunnar Aakvaag kaller den samtidsdiagnostiske sosiologien. Dels har den for det andre vært forankret i sosiologiens grunnlagsproblemer. Og dels har den til sist kretset rundt organisatoriske og institusjonelle spørsmål, herunder studentenes rolle og til dels også deres motivasjon og dyktighet. Jeg skal knytte noen kommentarer til hvert av disse temaene. Samfunnsendringer genererer rimeligvis diskusjon om hvorvidt etablerte begreper kan gjøre nye former for sosialt liv forståelig. Sentrale prosesser de siste tjue årene – for eksempel migrasjon, miljøproblemer og globalisering – er i dag viktige temaer i faget. Særlig det førstnevnte temaet er dessuten i økende grad koblet til ulikhetsforskningen. Diskusjonen av hvorvidt en ny tid må gripes med nye begreper og perspektiver har vært med sosiologien i svært mange år, og bidrar i seg selv til mye god forskning og ikke minst debatt om denne forskningen. Når det gjelder sosiologiens grunnlagsproblemer, er vel situasjonen mest av alt preget av perspektivmangfold. De store interne teori- og metodediskusjonene er erstattet av gjensidig anerkjennelse (de mer kyniske blant oss kan eventuelt tolke det som gjensidig ignorans). Som Brochmann er inne på, var endringene på dette området antakelig mer omfattende fra 70-årene fram til 90-årene enn de har vært de siste 20 årene. De store debattene om sosiologiens grunnlag, om blant annet positivismen, marxismen og senere den såkalte postmodernismen, har hver på sine måter bidratt til perspektivmangfoldet. Mange mener nok at det snarere er en styrke enn en trussel, selv om Hjernevaskdebatten kan ha avslørt at enkelte har forventninger til en mer scientistisk utvikling i faget. Med hensyn til den tredje typen endringsprosesser, er rekrutteringen til faget, med enkelte unntak, relativt god. Lite tyder på at studentene har mistet den faglige nysgjerrigheten og engasjementet.Virksomheten i Oslo-studentenes avis Socius er svært oppmuntrende. Kvalitetsreformen har ikke gjort gjennomsnittsstudenten til strategisk studiepoengssanker uten blikk for annet enn pensum og karriereutsikter. Andre hevder at omorganiseringen av universitetene kan gjøre de ansatte til ensporede publiseringsmaskiner.Vi kommer tilbake til blant annet tellekantsystemet for forskning i neste nummer av Sosiolognytt, men med utgangspunkt i spørsmålet om på hvilken måte sosiologien er i endring, er antakelig endringene i incentivsystemene ett av de mest tydelige utviklingstrekkene. Det er liten tvil om at systemet for forskning et stykke på vei har virket etter hensikten: Flere publiserer i internasjonale tidsskrifter, og andelen artikkelbaserte avhandlinger har økt dramatisk. På denne bakgrunn er det spesielt interessant når redaktøren i Sosiologisk Tidsskrift så tydelig understreker at kvaliteten i norske sosiologiske tidsskrifter ofte er høyere enn i mange av de internasjonale. Noe av kritikken mot incentivsystemet har vært at det truer all den andre virksomheten som faget også bør ha ambisjoner om å bidra med: Allmenn debatt, norskspråklige bøker og formidling, samt at det kan bidra til en mindre raus akademisk kultur, hvor ingen lenger har tid til å gjøre en ordentlig jobb som referee, eller å skrive en bokomtale. Hvorvidt dette vil slå til er det nok fortsatt for tidlig å si, men så langt ser det egentlig ikke slik ut. Det er fortsatt forholdsvis vanlig å gi ut norskspråklige bøker i sosiologi, selv om det naturligvis ikke er alle som prioriterer det. Mange sosiologer bidrar i offentlig debatt. Det er derfor lite som tyder på at faget befinner seg i en situasjon med revolusjonerende endringer. Snarere er vel Sosiologisk Tidsskrifts redaktørs formulering treffende; faget befinner seg i en slags normalvitenskapelig komfortsone.Vi gjør tilsynelatende som vi stort sett alltid har gjort, selv om vi er litt mer artikkelorienterte og kanskje litt mer kyniske. Samt at vi altså fortsatt er opptatt av å diskutere vårt eget fags utvikling. Sosiologer er altså tilpasningsdyktige.Ytre føringer har virket disiplinerende. Men om det finnes en arena hvor legitim og relativt risikofri kritikk av de nye institusjonelle strukturene kan ytres, må det imidlertid være ved universitetsinstituttene. I anerkjennelsen over hvor solid mye av den faglige virksomheten er, tar jeg meg samtidig i å ønske meg litt flere ulydige sosiologer. [email protected] Sosiolognytt 1/13 17 MILJØSOSIOLOGI Isbjørnens redning Av:Vilde Blix Huseby Biologen og meteorologen kan fortelle oss at isbjørnen er truet av menneskeskapte klimaendringer. Sosiologen kan redde den. Det er 8. desember 2012, og jeg sitter i plenumssalen til FNs klimaforhandlinger i Qatar. Forhandlingene har gått over et døgn på overtid, og endelig er en ny avtaletekst banket gjennom. I salen råder lettelse, utmattelse, sinne og frustrasjon. Enkelte delegater styrter for å rekke flyet hjem eller kollapse i en seng, andre sitter igjen for å kommenterere resultatet. Det takkes, rases og sukkes fra talerstolen, og i grøten av høflighetsfraser og oppgitte sukk biter sosiologen i meg merke til en setning: «Vi har ikke tillit til hverandre, og vi har ikke tillit til avtalen». At klimaforhandlingene lider under manglende tillit er åpenbart, men akkurat i dette øyeblikket sier ordene meg noe mer. Budskapet fra talerstolen blir en siste understrekning av en tanke som har streifet meg flere ganger under de siste to ukene med forhandlinger: Denne verdenen skriker etter sosiologisk kunnskap. Snikende likegyldighet Klimaforhandlingene er litt som klimaendringene i seg selv. Vi vet de fins, vi vet de blir stadig viktigere, men vi aner ikke hvordan vi skal forholde oss til dem. Gjennom de atten årene som har gått siden første klimatoppmøte i Berlin har vi fått en Kyoto-avtale, kvotemarkeder, arbeidsplaner – og sammenbrudd, skuffelser og tårer. Mens optimismen først rådet, har likegyldigheten nå sneket seg inn. Selv kjenner jeg også på likegyldigheten. Fjorårets møte i Durban gikk meg hus forbi, og jeg forsto ikke hvorfor jeg burde engasjere meg i dette. To uker på klimatoppmøtet i Doha har istedet overbevist meg om det motsatte: Det er avgjørende av at vi alle, fra velgere og pressefolk til aktivister og forskere, bryr oss om klimaforhandlingene. For forskerne sin del lig18 Sosiolognytt 1/13 ger den sentrale oppgaven i å produsere kunnskap om hvorfor forhandlingene ikke fungerer. Hvilke variabler, prosesser og mekanismer hindrer en god klimaavtale? Uutforskede problemstillinger Men hvilke forskere? Det er en utbredt holdning at klima er naturviternes domene. Det som glemmes med det er at menneskeskapte klimaendringer er mer enn smeltende isbreer og ørkenspredning. Det vil si – det er isen og tørken som bør gjøre oss bekymret, men skal klimaendringene bremses er det kunnskap, deltakelse, inkludering, makt og politiske strukturer som må til. Isbjørnene i Arktis reddes ikke av biologisk kunnskap, men gjennom strategier, politisk spill, demokrati, kommunikasjon og mobilisering.Var det noen som sa sosiologi? Andre samfunnsvitenskaper er allerede tungt inne. Mens vi somler har statsvitere og økonomer kapret klimaagendaen med begreper som håndheving, markedsmekanismer og økono- FNs klimaforhandlinger Under klimaforhandlingene forhandler FN-landene om felles retningslinjer for å bekjempe klimaendringer. De skal enes om hva som skal gjøres, hvordan, av hvem og når. Kunnskapsgrunnlaget bygger i stor grad på FNs klimapanels rapporter. Målet er å ikke overstige to graders temperaturøkning innen 2100 – klimapanelets anbefalte øvre grense. For å nå målet er det avgjørende med en langsiktig, bindende avtale for utslippsreduksjoner. Kyoto-avtalen, vedtatt i 1997 og gjeldende mellom 2008 og 2012, er det nærmeste man hittil har kommet. Avtalen har blitt sterkt kritisert pga lav oppslutning, liten total utslippsreduksjon og manglende håndheving. Under de neste møtene vil det viktigste forhandlingssporet være Durban-plattformen (ADP-sporet), der man skal enes om en forpliktende avtale for alle land innen 2015. Foto: Miljømagasinet Putsj / Ingvild Wollstad Statssekretær i UD, Arvinn Gadgil, møter forskere og NGO-er på den norske delegasjonens nesten daglige møter med sivilsamfunnet under forhandlingene. Langt fra alle land hadde et like tett samarbeid. miske insentiver. Problemet er at i kjølvannet av disse ligger en slagmark av menneskerettighetsbrudd, maktmisbruk og uintenderte konsekvenser – og en avtale som enda ikke fungerer. Klassiske sosiologiske spørsmål På bakerste benk i plenumssalen satt jeg og funderte: Kan det som mangler være gode analyser av maktforhold, inkludering, deltakelse og sivilsamfunn, diskurser og kommunikasjon? Jeg undret over betydningen av at folkerike afrikanske stater bare får sendt to delegater, når forhandlinger pågår i sju parallelle spor, og man helst skulle hatt en representant i hver? Hva har det å si at land som Russland ignororer egen grasrot? Hvilke konsekvenser har det at konferansen er papirløs for delegatene som ikke har råd til Ipader og smarttelefoner? Og hvordan påvirkes sivilsamfunnet av at årets vertsland deporterte fredelige demonstranter? Lista er lang. Etter to uker med klimaforhandlinger har jeg hvertfall lært meg en ting: Det er ikke gode spørsmål det skorter på, men det å få øye på dem. Trenger isbjørnen en sosiolog? Hvor står så forhandlingene idag? I Doha fikk vi en ny avtale om utslippsreduksjoner, en såkalt «Kyoto 2». Møtet endte ikke i totalt ha- vari, og det kan vi være fornøyd med. Likevel kan vi være skuffa fordi Kyoto 2 ikke er stort mer enn symbolpolitikk. Forhandlingenes hovedmål er å unngå en global oppvarming på over to grader innen 2100, men dagens klimaavtaletekst er så svak at vi styrer rett mot ikke to, men fire graders temperaturøkning. Verdens klimagassutslipp øker nå tre ganger så raskt som da Kyoto ble undertegnet i 1997, og den globale gjennomsnittstemperaturen har steget med 0,8 grader. Resultatet er allerede tydelig i et økende antall tyfoner, flommer, hetebølger og og issmelting, og med isbjørnen i Arktis som selve symbolet på klimaendringene. Den hvite bamsen – i utgangspunktet perfekt tilpasset de ekstreme forholdene i isødet – har blitt utrydningstrua fordi isen i Polhavet er i ferd med å bli borte. Enda vet vi ikke hvordan isbjørnen kan reddes. Men det kan tenkes at den trenger en sosiolog. Vilde Blix Huseby er utdannet sosiolog fra Universitetet i Oslo. Hun har skrevet masteroppgave om solenergi i India, og jobber som nettredaktør for Miljømagasinet Putsj. Fra dette nummeret skriver hun fast om miljøsosiologi i Sosiolognytt. Sosiolognytt 1/13 19 Miljø og miljøteknologi – noen relasjonssosiologiske betraktninger Av:Tomas Moe Skjølsvold Energi, klima og miljø. Ikke en dag passerer uten at vi eksponeres for nyhetsinnslag, avisartikler, oppdateringer på sosiale medier, diskusjoner eller samtaler som knytter oss til tematikken. Ofte er budskapet forankret i en tanke om endring. På den ene siden kan det være snakk om behovet for endring. Altså et fokus på at mennesker og samfunn må justere kurs, endre praksiser, handlemønstre, måten vi (for)bruker ressurser og teknologi. På den andre siden hører vi ofte om at de ønskede endringene uteblir: stabiliteten råder, eller de uønskede utviklingstrekkene eskalerer. Forklaringene som tilbys er mange, sprikende og tynne: manglende politisk vilje, markedssvikt, kunnskapsunderskudd, latskap og egoisme er typiske eksempler, men listen kan helt sikkert utvides. Både i det offentlige rom og i foraene hvor beslutninger fattes, har scenen for behandling av slike tema vært befolket av teknologer og økonomer. Felles for deres tilnærming (med noen hederlige unntak) er et problematisk forhold til den noe brokete størrelsen ”mennesker”. Når mennesker oppfører seg på en annen måte enn de økonomiske modellene forutsetter, eller når miljøteknologier som med ingeniørens øyne fremstår både effektive og robuste ikke slår an, sitter vi tilbake med en mager analytisk verktøyskuffe. Hovedutfordringen synes å være: hvorfor handler folk så irrasjonelt? Det som med ingeniør- eller økonomblikket kan fremstå som irriterende feiltolkninger av virkeligheten er imidlertid en velkommen invitasjon til oss som befatter oss med mer sosiologisk orientert tenking. Dersom vi i bred forstand interesserer oss for og studerer relasjonene mellom mennesker, teknologi og det som ofte kalles natur åpner det seg en serie spørsmål 20 Sosiolognytt 1/13 Tomas Moe Skjølsvold er postdoktor ved institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU. som kan appellere bredt sosiologisk og samfunnsvitenskapelig. Samtidig finnes det muligheter for å formidle og fremme samfunnsvitenskapelige forklaringer og fortolkninger til nye grupper; et publikum som gjerne har snevrere og mer særtematiske interesser. Fra et sosiologisk perspektiv er det interessant å observere at diskusjonen som føres rundt energi- og miljøteknologi sjelden handler om verken miljø eller teknologi som sådan. Når olje diskuteres er det kort vei til en debatt om velferdsstatens grunnlag, fremtidige generasjoners pensjoner, og forståelser av identitet forankret i Norge som ”energinasjon”. Der overføringskabler blir tema er diskusjoner om sentrum og periferi, modernitets- og fremskrittsforståelse, eller diskusjoner om hva natur egentlig er aldri langt unna. Da det i Verdal tilbake i 2005 ble diskutert hvorvidt man skulle være vertskap for et stort interkommunalt biogassanlegg eller ikke, handlet diskusjonen i stor grad om identitet: skulle lottobygda nå virkelig bli ei søppelbygd? Eksemplene peker i første omgang på at måten disse tingene innrammes er med på å forme forståelser, formuleringer og narrativer som knytter an til hva slags potensial som ligger i både teknologier og miljø. Ulike innramminger setter teknologier og miljøobjekter i relasjon til ulike fenomener. Reduserer et biogassanlegg utslippene av CO2 eller er det med på å omforme et lokalsamfunn til å bli en ”søppelbygd”? Er Norsk olje en fremtidsrettet, spennende og innovativ skattejakt, eller er den en del av et globalt sosioteknisk regime som sakte, men sikkert leder oss mot en varmere verden? Slike innramminger eller måter å forstå hva teknologier og miljøobjekter er, eller hva slags effekter disse har og hva slags historier de inngår i oppstår selvsagt ikke ut av intet. Som sosiologer vet vi at det finnes aktører der ute som har interesser i at den ene eller andre fortolkningen av hva det betyr å sette opp en vindmølle, hugge et tre, bore etter olje, eller for den saks skyld å sykle til jobb vinner frem. Dette kan i noen tilfeller ta form av at aktører som oljeselskaper eller naturvernorganisasjoner aktivt forsøker å fremme spesielle former for meningsdannelse. For å banalisere: makt eksisterer, også på miljøfeltet. Likevel betyr ikke dette at vi trenger å lete etter dystre konspirasjoner hele tiden. Følgende er selvsagt et like banalt poeng, men miljøobjekter, miljøkonflikter og miljøteknologier inngår i sosiale virkeligheter hvor også mindre tydelig artikulerte interesser, forståelser og handlinger får betydning for deres fortolkning. Her har historikere vært flinke til å grave opp gode eksempler som gjør dette poenget eksplisitt. For eksempel: rotteplagen i Trondheim på 1940-tallet ble fortolket inn i et narrativ som egentlig handlet om nærværet av en annen plage; de tyske tropper. For sosiologer bør ikke dette være overraskende. At miljøets, og teknologienes publikum ikke er programmert som kost/nytte-maksimerende roboter, men at deres tanker, preferanser og handlemønstre til dels formes av interaksjon og erfaring hentet fra egen livsverden fremstår som en selvfølge hentet ut av grunnfagsboka. Med denne grunnmuren i bunn kan vi bevege oss bort fra tanken om hvordan vi kan motvirke ”irrasjonell adferd” og i stedet bevege oss i retning av å studere fenomener som mening, makt, identitet, gruppetilhørighet, læring, kunnskap eller innovasjon – bare for å nevne noe. Slik kan vi åpne opp for nye diskusjoner om hvordan vi skal angripe miljøproblemer, koble sammen de sosiale og teknologiske løsningene på nye måter og rede grunnen for helt andre forståelser enn de som fremdeles dominerer debatten. Miljøobjekter og teknologier befinner seg i den samme verden som oss mennesker.Vi former dem og de former oss. Like fullt har vi sosiologer hatt en tendens til å overlate studiet av og debatten om disse tingene til andre vitenskaper. Forhåpentligvis er dette i ferd med å endre seg. Dersom spørsmålet er hvordan man kan forstå og fremme små og store samfunnsmessige endringer som peker i en mer miljøvennlig retning mener jeg vi sitter på potensielt betydelige bidrag. I tillegg tror jeg at en vending mot miljøet, mot tingene i miljøet og miljøteknologien også kan berike sosiologifaget. Først og fremst fordi det det åpner opp for å stille nye spørsmål om relasjonene mellom mennesker, miljø og teknologi og fordi slike spørsmål vil kunne lede til nye og fruktbare forståelser av hvordan et samfunn konstitueres. Økonomer og teknologer har alene hatt definisjonsmakten i spørsmål om miljø og miljøteknologi lenge nok. Et sterkt sosiologisk korrektiv vil i lengden gagne både dem og oss. [email protected] Sosiolognytt 1/13 21 DEBATT Om rekrutteringen til faget Av: Erlend Kirkeng Jørgensen Sosiologien har blitt et springbrett for aktivisme. I forrige Sosiologisk tidsskrift (4/2012) kunne en lese om Holbergprisvinner Manuell Castells aktivistiske forståelse av sosiologien. Dette sammenfaller med inntrykket jeg har av sosiologer som venstrevridde. En utenforståendes grunne vurdering av sosiologien som «sosialismens høyborg» er kanskje ikke så virkelighetsfjern med tanke på den marxistiske tradisjonens fortsatt sterke stand i faget. Spørsmålet er om det finnes en reell sammenheng mellom politisk ståsted og studievalg? En viktig beveggrunn for menneskelig handling er allerede etablerte handlingsmønstre som tradisjon, kulturelle oppfatninger, sosial bakgrunn og kroppsliggjorte disposisjoner. Sosiologien indikerer altså selv at det finnes en relasjon. Min erfaring er da også at mine sosiologiske medstudenter er over gjennomsnittet sosialt og politisk engasjert, da særlig til venstre for sentrum. Helst et godt stykke. Hva kommer dette av? Et medium for aktivisme? Jeg vil argumentere for at det er en gjennomgående kvalitet ved sosiologistudenter at de er preget av et sosialt og politisk engasjement. Det er min oppfatning at dagens sosiologer først finner faget gjennom sitt engasjement for en eller annen sosiopolitisk sak, og at dette engasjementet beholdes gjennom studiet, for så å virke som en drivende faktor under studier og videre arbeid – noe som også var tilfellet for Castells. Slik blir sosiologien fort til et medium for aktivisme rettet mot samfunnet. Denne sammenblandingen av to funksjonelt atskilte sfærer, vitenskap og politikk, kan sies å markere en av de fundamentale skillelinjene i faget, som har virket siden fagets dannelse og som bidrar til fortsatt pendelbevegelse: Hvilken oppgave har sosiologien overfor samfunn og akademia? Er faget funksjonelt atskilt fra poli22 Sosiolognytt 1/13 tiske og sosiale hensyn, eller skal faget dirigeres etter slike eksterne hensyn? Spørsmålsstillingen er særlig utfordrende for samfunnsviteren. På substansielt ulikt vis fra naturviteren lever samfunnsviteren blant og i sitt eget studieobjekt, og er dermed uløselig knyttet til sosial kontekst gjennom hermeneutisk binding. Min antakelse er at måten en svarer på disse spørsmålene legger føringer for den institusjonaliserte sosiologiske praksis, som igjen vil forme rekrutteringen av studenter til faget. At sosiologen er bundet til sin samtid og samfunnskontekst er en interessant faglig kjensgjerning i seg selv, men med et sosialt og politisk engasjement som grunnlag for rekruttering har faget også blitt omdefinert da; hva en disiplin studerer er en viktig indikator på hva disiplinen er. Gullalder og elendighet Endringene rundt 1968 åpnet universitetene for større folkegrupper, noe som også resulterte i et delvis endret syn på utdanningens rolle – som et middel for politisk påvirkning, ikke som et mål i seg selv. For sosiologien sin del kom det reaksjoner mot det som ble ansett som dens konservative rolle i samfunnet, og siden den gang har større deler av faget vært del av en radikal vending – noe som føyer seg inn i den kritiske retningen. Studentoppgjøret var blant annet et oppgjør mot tradisjonelle og etablerte vitenskapelige verdier, gjerne basert på idealer hentet fra naturvitenskapene (være seg nomologisk-deduktive forklaringsmodeller, før-hermenutiske forståelser av studieobjekt og positivistisk forståelse av det sosiale som fysikk). For samfunnsfagene innebar dette et skifte fra ambisjoner om å drive sosialt nøytral og objektiv vitenskapsproduksjon, til et fokus på samfunnsfagenes plassering i og avhengighet av samfunnet (bla gjort kjent gjennom begrepet om «science mode 2»).Vitenskapen og samfunn skulle ikke lengre ses som separate funksjonsområder, men som integrerte prosesser med et gjensidig samfunnsansvar. Dette førte også med seg debatter om samfunnsfagenes sosiale ansvar, da særlig for å tale de undertryktes, marginaliserte og tauses sak. I Norge kjennetegnes dette fokuset som sosiologiens gullalder, også kjent som «elendighetssosiologien», som kombinerte sitt arbeid for å avsløre uverdige forhold i velferdsstaten, med et konkret ønske om å endre status quo. De høyt aktede Vilhelm Aubert og Nils Christie kan nevnes som eksempler. Denne ambisjonen på vegne av sosiologien er verken nytt eller et rent resultat av studentoppgjøret. I sin opptegnelse av sosiologiens historie, beskriver Donald Levine sosiologien som en forlengelse av moralfilosofiens prosjekt om å tilby moderniteten en sekulær etikk. Slik var den normative deltakelsen i sosiale problemer og utforinger et bærende aspekt ved fagets tilblivelse. Med dette i hug blir det kanskje mer forståelig hvorfor uttalte «anti-ideologiske» teoretikere som Luhmann aldri fikk samme oppmerksomhet eller gjennomslag i sosiologien som Habermas og Beck, da de til forskjell fra Luhmann opererer innenfor det moderne opplysningsprosjekt. Særlig med tanke på Luhmanns sosiologiske fornærmelse av menneskets narsissisme – ved å påpeke vanskeligheten av kontroll over samfunnet – som kolliderer med en av sosiologiens mer eller mindre implisitte oppgaver som sosial ingeniørkunst, som i dag har tatt form av utredningsarbeid. De to former for sosiologi Da deler av sosiologien ble ansett som en konservativ, nysgjerrighetsdrevet disiplin som ville forstå konsensus som funksjon, hvordan samfunn er mulig og hvordan det sosiale henger sammen, har den problemorienterte retningen villet studere endring, konflikt og ulikhet. Alle disse perspektivene er gyldige som tema for sosiologisk analyse, og bidrar til en mangfoldig og bred disiplin. Sosiologien som samfunnslære må nødvendigvis søke forståelse av både funksjon og avvik, konsensus og konflikt. Av dette kan man forstå sosiologien som plassert mellom to poler i et kontinuum: For det første fungerer sosiologien som en sosialt situert aktivitet som kan være et springbrett for aktivisme, et utgangspunkt for sosial bevisst- og ansvarliggjøring som del av det personlige dannelsesprosjekt, samt et fag som retter seg utover mot samfunnet i søken etter relevans og legitimering (slik det har blitt diskutert under parolen «offentlig sosiologi»). For det andre kan sosiologien samtidig være en samfunnsfaglig grunnlagsdisiplin som retter fokuset innover mot vitenskapen og seg selv, hvor den studerer fenomen og abstrakte størrelser med ambisjon om vitenskapelighet. I motsetning til inntrykket en kanskje får av de siste 40 årenes sosiologiske praksis, lar det seg altså gjøre å være sosiolog uten å samtidig være aktivist. Når jeg nå beskriver en innadvendt sosiologi som noe annet enn en eksternt appellerende og sosiopolitisk orientert sosiologi, er det ikke nødvendigvis snakk om to ulike former for sosiologi. De ulike perspektivene bør uansett kombineres i en helhetlig og integrert sosiologi, basert på intern kommunikasjon og samarbeid. Den faglig innadvendte, nøytralt orienterte sosiolog bør ikke løsrives fra den normative livsverden, ei heller bør den aktivistiske og politisk orienterte sosiolog løsrives fra vitenskapsteoretiske vurderinger av intern konsistens og kunnskapens egenverdi. Hensikten er som alltid ellers; å bedre den sosiologiske praksis, i første rekke blant de etablerte, slik at det i annen rekke skapes en påvirkning på måten det rekrutteres til faget, og hvordan utdanningen av kommende sosiologer finner sted. «Moralen» er: Kjenn deg selv, hva som er din motivasjon for å drive sosiologi, og vær deg bevisst de føringer dette legger for måten du sosiologiserer på. [email protected] Sosiolognytt 1/13 23 Foto: Privat Hvorfor sosiologi suger Av: Julie Kalveland Studenter tar sosiologien som en selvfølge. Det kommer til å straffe seg. Et kjapt googlesøk på ‘hvorfor sosiologi’ gir ikke et særlig lystig svar. Faget som har gitt meg store mengder betingelsesløs glede representeres på nett med et innlegg kalt ‘Hvorfor suger sosiologi?’. Der gir bloggeren ‘Life as porn (sic)’ følgende forklaring på hvorfor sosiologi ikke er å foretrekke: ‘Ja, sånn utenom at det er et fag som aldri blir enig med seg selv -og antar absolutt ALT uten noen fakta. Så må du jo beundre deres utrolig flotte og presise måte når det kommer til å ordlegge seg skikkelig’. Kommentaren etterfølges av dette utdraget fra ei lærebok i sosiologi: ‘Kort sagt kan vi definere en avviker ved å si at en avviker er en som blir stemplet som avviker’. Spiker møt hammer. om habitus, fått synspunktene mine endevendt og brukt timevis av fritida mi sammen med medstudenter på å diskutere modernitetsteorier og tverre franskmenn. Sosiologien er ikke et tamt fag. Likevel blir mange lett stilt til veggs av de som utfordrer faget.Vi trenger verken en høyere grad eller sitater fra døde menn for å kalle en spade for en spade. Sosiologien suger. Man kan tenke seg to årsaker til at sosiologi-studenter selv ikke greier å rettferdiggjøre et fag de er brennende engasjerte i. Enten stemmer det at sosiologien er verdiløs og kun et underholdende tidsfordriv.Ved å forlate faget kan man altså finne andre og mer nyttige ting å gjøre. Om det ikke stemmer, har professorene og instituttet begått den synd å glemme å vise sine studenter selve verdien av eget fag. Hvorfor gjør de det, når forklaringen er så enkel? Å snakke om spader At sosiologien antar alt uten å ha fakta på bordet, er en påstand som med letthet kan tilbakevises med en gjennomgang av vitenskaplig metode. Den underliggende tonen i innlegget bekymrer meg mer. Jeg mistenker at for denne bloggeren er vi sosiologene den kjipe gjesten på festen, som bare sier ting alle vet fra før. Seff! Jeg mistenker at selv en god prosentandel av Sosiologer elsker det selvfølgelige. Selvfølmenneskene som svever inn og ut av semingelighet er hovedingrediensen i oppskrifta arene på min læreplass Institutt for Sosiologi på endring. En hver god sosiolog vet at når og Samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, man kommer over noe alle tar mener at det ligger noe i dette (et Selvfølgelighet er hovedfor gitt, da er man inne på noe antall som stemmer godt overens ingrediensen i oppskrifta av betydning. Noe av det som med frafallsprosenten?). Og ofte på endring. tas for allkunne er kunnskap fra er det akkurat dette vi sosiologisosiologer. Jeg har ikke tall på nerder og våre professorer gjør:Vi forklarer det hvor mange familieselskaper, jobbskift og andre selvfølgelige.Vi sier at det er forskjell på folk.Vi møter utenfor de akademiske sirkler hvor jeg sier at noen har det enklere enn andre.Vi sier at har dratt fram Merton og hans selvoppfyllende mennesker ofte oppfører seg nokså likt, men i profetier. Goffmans ‘uoppmerksom høflighet’ bunn og grunn er uforutsigbare. er et godt eksempel på noe som ofte gir en Sett utenfra har sosiologien for lengst gått i ‘aha-opplevelse’ for sosiologens publikum. Det selvfølgelighetsfella. Men hvordan skjedde det? finnes lignende illustrerende selvfølgeligheter Jeg har sett glødende øyne fylt av kunnskap 24 Sosiolognytt 1/13 urasjonelt å sikte seg inn mot et professorat fra alle typer bindestrekssosiologier. Makten gang langt inn i framtida, det er heller ikke strukturer, glasstak: Selvfølgelighetene er vårt alle som drømmer om forskning. Jeg har selv materiale, det vi slår verktøyene våre mot for å opplevd å ta med meg sosiologien ut i arfinne svar.Vi kan kartlegge og analysere basert beidslivet. Jeg har fått et glimt av på kunnskap om strukturer og Jeg har selv opplevd å ta med verdien av faget vårt og det unhvordan man får kjennskap til meg sosiologien ut i arbeidsner jeg alle engasjerte studenter å disse.Vi trener opp et skarpt livet. Jeg har fått et glimt av få se. Dessverre er det ikke sånn blikk. Bloggeren mener at sosiolverdien av faget vårt og det unner jeg alle engasjerte at arbeidsgivere higer etter oss. ogien aldri er ‘enig med seg selv’. studenter å få se. Vår nabo i sør har skjønt både Det kan godt være. Det finnes nytten av sosiologien og av å spre flere sider av en sak. Lesning av kunnskapen om den. Univerde uvanlige figurene som utgjør sitet i København har lagt ut en egen veileder vår kanon gir et spesielt fokus på forskjeller og for hva man kan bruke sosiologien til på en mangfold. Det er et faktum at mange av våre arbeidsplass på sine nettsider (http://www.soc. viktigste bidragsytere har vært outsidere i sin ku.dk). Under tittelen ‘Hvorfor velge en sosisamtid. Det er et poeng som ikke bør underolog?’ kan både arbeidsgivere og studenter lese spilles.Vi tar ikke lett på det selvfølgelige. om sosiologiens verdi. Nyutdannede sosiologer må ikke være i en Varför då då? lab, vi har kunnskapen og redskapene med oss. Mange jeg har snakka med har forlatt sosioloMen vi må vite det. Og det er utdanningsinstigien for en kortere tidsperiode eller permanent tusjonene og professorenes oppgave å fortelle fordi de ikke ser nytten. Med dagens hopetall oss om det. av studenter under utdanning oppleves det [email protected] Anerkjennelse i risikosport – et intervju med doktorgradsstipendiat Tommy Langseth av Thomas Ueland Torp Forskning på risikosport har i hovedsak fokusert på individuelle forklaringer, eller sett på det fra et makroperspektiv. Det er blitt gjort lite forskning på de sosiale, mellommenneskelige faktorene. Doktorgradsstipendiat Tommy Langseth disputerte den 30. november 2012 med sitt doktorgradsprosjekt "Spenningssøkingens sosialitet - en sosiologisk undersøkelse av verdisystem i risikosport", hvor han har bidratt med sosiologiske perspektiv på feltet. I sitt prosjekt har han gjort feltarbeid i norske surfe- og basehoppingmiljøer, hvor han spesielt har fokusert på hva som gir anerkjennelse utøverne imellom. Hva var motivasjonen din for å starte prosjektet om status og anerkjennelse i risikosport? Min motivasjon for å starte prosjektet var at risikosport var for lite drøftet ut i fra sosiologiske perspektiver. Perspektivene som har dominert forklaringene på deltakelse i risikosport har gjerne vært individualpsykologiske, biologiske eller basert på forklaringer ut i fra «flow» og opplevelser. Uten å si at noe av dette er feil, ville jeg se på hvordan samfunns- og gruppeprosesser influerer deltakelse i risikofylte aktiviteter. Du snakker om to perspektiver innen tidligere Sosiolognytt 1/13 25 Tommy Langseth er ansatt ved Høgskolen i Telemark forskning – kompensasjon og adaptasjon. På hvilken måte utfyller ditt prosjekt disse perspektivene? Disse to perspektivene forstår begge deltakelse i risikosport ut i fra makrososiologiske analyser. Jeg har utdypet dette ved å se på hvordan det utvikles egne risikologikker i spesifikke subkulturer. Hadde du noen forventninger til hva du ville finne når du begynte med prosjektet? Hva var i så fall disse, og hvordan passet de med resultatene dine? Gjennom prosjektet har jeg vært opptatt av å se hvilken verdi risikotaking har. Jeg har forfulgt en antakelse om at risikotaking gir status i disse miljøene. Dette er noe som i stor grad stemmer, men som er nærmest tabu å snakke om. Måten det snakkes på i disse miljøene, er preget av en individualistisk retorikk som gjør det er vanskelig for deltakerne å se interne hierarkier. Risikotakings verdi kommer frem gjennom kategoriseringer av hvem som er «ekte» basehoppere og surfere og hvem som «flinke». Det kommer da frem at dette ofte, men ikke alltid, er knyttet til viljen til å «pushe grenser» og å gjøre handlinger som er farligere enn gjennomsnittlige handlinger i disse miljøene. 26 Sosiolognytt 1/13 Sier resultatene noe om forholdet mellom de sosiale faktorene og de psykologiske? Jeg har vært opptatt av at skillet mellom «ytre» og «indre» motivasjon, som en del psykologer snakker om, er et falskt skille. Det som gir glede, følelse av flyt, mestringsopplevelser og så videre, er det samme som det som gir anerkjennelse og har verdi i miljøene. Du har gjort feltarbeid både i surfe- og basehoppingsmiljøet her i Norge.Var det noen forskjeller som utpekte seg mellom de to subkulturene du drev feltarbeid i? Mellom surfing og basehopping er det relativt store forskjeller, både med tanke på hvor farlig det er og i hvor stor grad risikotaking dyrkes. I surfemiljøet er det mer omdiskutert om det er det å surfe de store, farlige bølgene som gir mest prestisje, eller om det er å surfe teknisk bra i små bølger. En annen forskjell er at surfing er hyperkommersielt, mens basehopping drives av en relativt liten gruppe. Surferene må jobbe harderer enn basehoppere for å vise at de er «autentiske insidere», og vokter sine grenser strengere enn basehopperene. Det var av den grunn, tror jeg, mye vanskeligere å gjøre feltarbeid blant surfere enn basehoppere. Har du selv drevet med risikosport? Følte du et press for å selv ta del i aktivitetene, eventuelt et ønske om å delta – og prøvde du det ut? Jeg har selv drevet med ulike former for risikosport, først og fremst klatring, og de senere årene også bølgesurfing. I mitt feltarbeid blant basehoppere ble jeg veldig fascinert – de kan jo fly! Selv om det var helt uaktuelt å foreta et basehopp virket det hele veldig fristende. [email protected] Foto: Greenudge Framskritt i Doha? Av: Steffen Kallbekken På ett år har klimapolitikken tatt noen små skritt framover. I løpet av det samme året har utslippene tatt flere sprang oppover. Etter å ha forhandlet nesten et døgn på overtid ble partene enige om en avtale i Doha. Hva ble de enige om? Er avtalen et skritt framover for å unngå to grader oppvarming? Avisforsidene ropte umiddelbart at “Kyoto 2” ble vedtatt i Doha. De viktigste beslutningene ble imidlertid tatt under forhandlingene i fjor. Det som ble avtalt i år er regler for den nye forpliktelsesperioden, blant annet at den skal vare i åtte år, og begrensninger på bruken av overskuddskvoter (såkalt “hot air”). Det ble også bestemt at rike land (Annex 1-land) som ikke deltar i den andre forpliktelsesperioden ikke får lov til å kjøpe og omsette CDM-kreditter. Fra København til Doha I København lovte de rike landene å bidra med 100 milliarder dollar i året til finansiering av klimatiltak i fattige land. Mange ønsket at partene i Doha skulle komme fram til en opptrappingsplan som sier hvor mye som skal gis i årene mellom nå og 2020. Ingen slik plan ble vedtatt. Dermed forblir det grønne klimafondet i stor grad et tomt skall. Et forholdsvis nytt tema i forhandlingene som fikk mye oppmerksomhet de siste par dagene var tap og skade. Det ble enighet om å fokusere mer på hva som kan gjøres for å håndtere tap og skade som en følge av klimaendringer i utviklingsland. Partene ble også enige om å opprette en institusjon, muligens et fond, for å håndtere tap og skade neste år. Men det ble ikke satt av penger til dette, og USA markerte seg med sterk motstand mot å skulle opprette et fond for tap og skade. Større oversiktlighet I Durban i fjor ble partene enige om å få på plass en ny global klimaavtale innen 2015, som skal tre i kraft fra 2020. Mange hadde håpet at partene kunne bli enige om en kjøreplan for dette arbeidet. Her skjedde det i praksis ingen framskritt. Det viktigste som ble oppnådd i Doha er kanskje at forhandlingene kommer til å bli enklere og mer oversiktlige til neste år. I år har partene forhandlet i tre såkalte spor. Til neste år blir det bare et spor ettersom arbeidet med en ny forpliktelsesperiode i Kyotoprotokollen er fullført, og prosessen som skulle ledet til en ny avtale i København i 2009 er avsluttet. Ulike former for framskritt Avtalen i Doha er derfor et framskritt for forhandlingene i seg selv. Men den er ikke noe framskritt i arbeidet for å redusere oppvarmingen til to grader. På et år har klimapolitikken tatt noen små skritt framover. I løpet av det samme året har utslippene tatt flere sprang oppover. Verdens utslipp øker med rundt tre prosent hvert år. Dersom vi skal nå togradersmålet burde de i stedet vært redusert med tre prosent hvert år. Det betyr at gapet mellom hva vi gjør og hva vi burde gjøre øker med like mye som utslippene til hele India hvert år. Forhandlingene holder ikke tritt med utslippene. Kronikken ble først publisert hos Miljømagasinet Putsj. Sosiolognytt 1/13 27 Forskningens publikum Kjetil Lundberg Som stipendiat får en bryne seg på en rekke lesere med mer eller mindre spisskompetanse på det en skriver om. Gjennom lesning og kommentarer fra veiledere, kollegaer og andre med ekspertise innen ens fag og/eller spesialfelt, modnes tankene og arbeidet. Slik gir publikummet noe tilbake til forfatteren. Når avhandlingen er ferdig gjennomgås det hele grundig av en (som regel) svært kompetent kommisjon. Artikkelbaserte avhandlinger formidles stykkevis og underveis, ofte i spesialiserte fagtidsskrift, til nasjonale og internasjonale forskningsmiljøer, hvor avsender og publikum interagerer og lærer av hverandre. Mht. monografier forventes ikke det samme omfanget av leserkrets, men den lesergruppen som måtte finnes kan være mer åpen. I mars 2012 forsvarte jeg min avhandling om brukere av Nav i lys av en stor reformkontekst. Avhandlingen inngikk i den landsomfattende evalueringen av Nav-reformen (EVA-NAV), og temaet har hatt stor interesse i media, politikken, forvaltningsapparatet så vel som i den generelle offentligheten. Som medlem av EVA-NAV hadde Arbeidsog velferdsdepartementet to ukers leserett på avhandlingen før offentliggjøring, først og fremst for å kunne forberede seg på eventuelle mediesaker. Jeg går ut ifra at leseretten ble benyttet, for departementet ba om ekstra tid. Da de var ferdig, kom følgende beskjed: “Vi har ingen kommentarer til avhandlingen, jf “Retningslinjer for tilgang til og behandling av opplysninger i forbindelse med evaluering av NAVreformen”, pkt 2.3.” Hvem var denne leseren? Hvilke inntrykk satt han eller hun igjen med? Fikk vedkommende noe ut av å ha lest seg igjennom disse drøyt 300 sidene? Og syntes vedkommende at kunnskapen avhandlingen formidlet kunne anvendes? Svaret på disse spørsmålene får jeg antakelig aldri. Poenget her er uansett at leseren ikke gav noe tilbake til forfatteren etter endt lesning. Så kan en selvsagt si at det først og fremst er forskeren som har formidlingsplikt i relasjonen til sitt publikum. Forskerne skal heller ikke bare bidra til kunnskap i et spesialisert rom i det vitenskapelige feltet eller til sine oppdragsgivere, men også til et bredere allmennpublikum, for eksempel gjennom kronikker og andre mediebidrag. Samtidig er kronikken ofte utrykk for strategiske manøvrer fra forskere og miljøer som vil flagge sin ekspertise. Det er heller ikke til å komme fra at det er et økende formidlingspress rettet mot akademia, og i noen sammenhenger (som for eksempel Forsker Grand Prix), forventes ikke bare faglig verdi, men også nyhetsverdi, og ikke minst: underholdningsverdi. Nylig presenterte jeg avhandlingsstoffet som HenrikSteffens-forelesning ved Humboldt Universität, for et nytt og for meg ukjent publikum. De fleste tilhørerne var studenter av nordisk språk og kultur, men foredraget var også åpent for allmenheten. En av tilhørerne kom fordi hun hadde interesse, erfaringer og engasjement tilknyttet emnet. Hun hadde bakgrunn som sosialarbeider i den tyske velferdsforvaltningen, men hadde de siste årene fått en rekke erfaringer med dette systemet som bruker og stønadsmottaker som følge av helseproblemer. På sitt selvlærte norsk (tilegnet gjennom lesning av norske romaner) leste hun i etterkant av forelesningen avhandlingen min fra a til å, med påfølgende oppfølgingsspørsmål og formidling av inntrykk. Kontakten resulterte i fruktbare sammenlignende diskusjoner om det tyske og det norske velferdssystemet. Slik gav hun også noe tilbake til forfatteren. Forskere skal være sitt publikum bevisst. Forskningsfelleskapet og oppdragsgivere er viktige interessenter, men nær, dialogbasert og ikke-instrumentell formidling til lekmenn og sivilsamfunn kan føre til en bredere forståelse av forskningens nytte og anvendbarhet. [email protected] Anja Sletteland (UiO/Harvard Kennedy School), Gunhild Tøndel (NTNU), Kjetil Lundberg (UiB) og Jorid Andersen (UiT) veksler på å skrive baksidekommentarer i Sosiolognytt.» 28 Sosiolognytt 1/13
© Copyright 2024