Sosiolognytt 3/13
UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING 38. ÅRGANG #3/2013 ENSOMHET – INTERVJU MED GURMINDER BHAMBRA OG PAUL ATKINSON – HJELSETH OM ELSTER OG NORSK SOSIOLOGI – BLIX HUSEBY: FORBRUKSFELLA REDAKTØRENS SPALTE JAN FRODE HAUGSETH UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF) Postadresse: Norsk sosiologforening v/ ISS, Universitetet i Oslo, PB 1096, Blindern, 0317 Oslo Telefon: 22 85 97 26 (Inger Marie Hagen) Faks: 22 85 52 53 E-post: [email protected] Internett: www.sosiologforeningen.no REDAKSJONEN Ansvarlig redaktør: Jan Frode Haugseth (HiST/pappaperm) Redaksjonsadresse: Jan Frode Haugseth, Sollia 14, 7033 Trondheim Redaksjonssekretær: Thomas Ueland Torp Redaksjonen: Arve Hjelseth, Anne Ryen, Vilde Blix Huseby, Alf Gunvald Nilsen, Ingvill Stuvøy, Mette Løvgren. Design: Cazawa Design Opplag: 700 stk EKSTERNE BIDRAGSYTERE Stian G. Eikeland. ARBEIDSUTVALGET Inger Marie Hagen (leder) [email protected] Fredrik Engelstad (nestleder) [email protected] Jon Hovland (kasserer) [email protected] Kaja Reegård (sekretær) [email protected] Marianne Dæhlen (1. styremedlem) [email protected] Helene Loe Colman (2. styremedlem) [email protected] Bård Ketil Engen (web) [email protected] Irene Prestøy Lie [email protected] Vilde Blix Huseby [email protected] Are Skeie Hermansen [email protected] Forsideillustrasjon: Earthrise, av William Anders/Apollo 8. NASA/Public Domain. Frist neste nummer: 5. oktober 2013 Bidrag til Sosiolognytt leveres elektronisk til: [email protected] Sosiolognytt 3/13 2 Ensom utsikt mot livet på jorda ”Beautiful, beautiful. Magnificent desolation.” Dette er ordene som Buzz Aldrin uttrykte da han som det andre mennesket satte sine bein ned på månens overflate. I motsetning til Armstrongs mer kjente ord om et menneskes steg og menneskehetens giant leap, var ikke Aldrins ord godkjent av NASA på forhånd. Kanskje uttrykker disse ordene derfor genuine følelser hos Aldrin, da han klatret ned stigen på Apollo 11. Månens manglende liv, og prestisjen som en gang i tiden var assosiert med å komme dit, skal få fungere som en inngang til Sosiolognytt #3/13. Det kan nok være ensomt på månen, men samtidig har den overeksponerte ødemarken på nattehimmelen noe attraktivt og vakkert ved seg. Det er mange som ønsker å reise dit. Sånn tror jeg det også i stor grad er på de sosiologiske institutter rundt omkring. En fast sosiologisk stilling er attraktiv fordi de gir handlingsrom og frihet. Og med en fast stilling får man det privilegiet at man kan lukke døra, velge å jobbe fra andre steder i lengre perioder. Jeg mener ikke at mange sosiologer lever som eremitter – men at mange ser ut til å isolere seg fra kollegaer på det instituttet de først og fremst har sin tilhørighet, inkludert de midlertidige ansatte; de unge og håpefulle. Jeg håper selvsagt at jeg tar feil. Likevel: Som vi skrev i forrige nummer, høyere krav fra andre hold bidrar til å spise av den selvstyrte tiden til akademikere. Per Otnes skriver i Sosiologisk Tidsskrift #2/13 at det kan se ut som om norske sosiologer ikke leser hverandre. Kanskje er det sånn at de første som lider når presset på deg øker, ikke er deg selv eller dine egne nettverk, men de mindre signifikante rundt deg. Det gode akademiske liv vil og skal alltid ha elementer av ensomhet i seg. Både personlig og faglig trives jeg da også ganske godt i eget selskap. Som doktorgradsstipendiat i årene 2007-2011 ble imidlertid ensomheten etter hvert ganske trykkende. Paul Atkinson, som blir intervjuet i dette nummeret, forteller at han erfarer at sosiologiske institutter alltid har noen å snakke INNHOLD SOSIOLOGNYTT 2/13 med og dele erfaringer med. De fagpersonene ved instituttet jeg var tilknyttet og som jeg helst ville snakke med, var sjelden på kontoret. Hvis jeg sendte e-poster ble de gjerne ikke besvart. Når jeg fikk ledelsen til å etablere sårt tiltrengte faggrupper på et instituttseminar, ble faggruppen nærmest umiddelbart lagt ned av deltakerne med den begrunnelsen at slike ting måtte oppstå organisk og spontant – ikke ovenfra og ned. Den akademiske kulturen ligner et månelandskap, og den kan være et underlig miljø å navigere i før man får et slags fotfeste og en drakt som beskytter mot vakuum og raske temperatursvingninger. Jeg vet at min historie ikke er unik. Dessverre. Så til alle faste ansatte i norsk sosiologi: Når banket du sist på en kontordør du ikke har banket på tidligere? Når deltok du sist på et stipendiatseminar hvor du i utgangspunktet ikke var invitert? Ensomheten og isolasjonen på de sosiologiske institutter smaker best når den er frivillig, og utsikten mot det sosiale livet på jorda blir bedre og skarpere når de etablerte sosiologene viser interesse. Hvis du har fått deg din egen sosiologiske romdrakt, vil den tåle å luftes litt iblant. Det går an. [email protected] 2 Redaktørens spalte 4 Lederens spalte 6 Jon Elster og norsk sosiologi 9 Det er noe med det nittende århundret 15 Lederen informerer - Et medlem er et medlem 16 Paul Atkinson - kvalitativ 20 Vildes miljøspalte 22 Den ensomme propagandist 25 Familieforskning på voksne 27 Kultur i Oljebyen 30 Vinterseminaret 2014 32 Stille tid MEDLEMSKAP NSF Vil du bli medlem i Norsk sosiologforening? Gå inn på http://www.sosiologforeningen.no/ NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG Østlandet: Linn Westmark (leder), [email protected] Vestlandet: Janne Cecilie Johansen (leder), [email protected] Stavanger: Lene Forgaard (leder), [email protected] Trondheim: Joachim Vogt Isaksen (leder), [email protected] Agder: Anne Ryen (leder), [email protected] Tromsø: Inger Marie Holm (leder), [email protected] Nordland: Berit Skorstad (leder), [email protected] Finn mer informasjon om lokallagene på: www.sosiologforeningen.no Sosiolognytt 3/13 3 LEDERENS SPALTE INGER MARIE HAGEN Godt valg? Det er valg igjen. Mange har nok prøvd medienes valgomater i år. Joda, vi vet at sosiologer ofte stemmer på venstresida. La meg derfor henlede oppmerksomheten til et annet problem – hva skal vi gjøre med mangelen på sosiologer i regjeringen? Hvor er de potensielle statsrådene? Hvem skal vi stemme på for å komme tilbake til de tider hvor sosiologien hadde plass ved Kongens bord? Tenk for eksempel på perioden 1992-95 – da var ordføreren i Oslo sosiolog (Ann-Marit Sæbønes) og Gudmund Hernes satt i regjering. Eller den første Stoltenberg-regjeringen – Tora Aasland passet på oss i høyere utdanning og Libe-Rieber Mohn var statssekretær før hun forsvant til Oslo-politikken (poeng for at Oslo har en sosiolog til vara-ordfører). Til og med Thorbjørn Jagland holdt seg med en sosiolog (riktignok ikke så lenge, men rett skal være rett (Terje Rød-Larsen – om du hadde glemt det)). Det er ikke mye håp i en fortsatt rødgrønn regjering: to skarve grunnfag er alt jeg fant etter en kjapp sjekk av ministrenes utdanning (og tre statsvitere og fire jurister, to sosialøkonomer og ellers mye annet). Blir da bedre med Erna? Erna har grunnfag i sosiologi (og det er mer enn Jens har!). Mens så – få av de avisene innimellom tror får plass i en ny regjering har noe å skilte med. Vi kan håpe på Knut Arild Hareide – om det da ikke var mellomfaget i sosiologi som har bidratt til ønsket om å prioritere familien. Tenker vi oss at dagens Storting vil forsyne oss med statsråder til en blåblå regjering finner vi ett grunnfag til og så ytterligere et mellomfag (i tillegg til Ernas grunnfag altså). Blir det en blågrønngul regjering er situasjonen litt bedre: Venstre har en med diverse hovedfagseksamener i sosiologi, KrF har Hareides omtalte mellomfag og en representant med grunnfag - i tillegg til Høyres sosiologiressurser. Og så til dere som tror at høyresiden roter det til for seg og Arbeiderpartiet kommet tilbake i mindretallsregjering om en stund? Ikke særlig smart. Ingen av dagens Arbeiderpartirepresentanter (om vi altså skal stole på Stortingets søketjeneste) har noe sosiologi. De to grunnfagene vi fant i dagens regjering tilhører Senterpartiet og SV. Sukk. Vi går altså videre. Til partienes hjemmesider (her lar vi oss altså ikke blende av partiprogrammer og fete valgløfter). Søk sosiologi! Fløypartier kan man med god samvittighet holde seg langt unna. Verken på ytterste høyre (Fremskrittspartiet) eller venstre (Rødt) får vi noen treff. Heller ikke midt imellom (eller hvor nå et prinsipielt ideologiløst parti skal plasseres) – skygg unna De Grønne. Arbeiderpartiet burde Stortinget 4 Sosiolognytt 3/13 skjerpe seg – 5 treff. Vi slipper også å stemme KrF – 8 treff. Senterpartiet kan få være i fred (13 treff) og Venstre også (18 treff). Valget står altså mellom Høyre og SV. Og resultatet? 20-23. Se det var vel godt å vite? Men statsråder får vi altså ikke – eller? [email protected] Foto: Håvar og Solveig CC-BY-2.0, hentet fra http://www.flickr.com/photos/seenful/5471672944/ Sosiolognytt 3/13 5 KOMMENTAR Foto: Flickr@HarvardEthics. Lisens: CC-BY-SA-2.0 Jon Elster og norsk sosiologi Jon Elster er antakelig den nordmann som er best kvalifisert til å motta Holbergprisen. Gitt hans ramsalte kritikk av flere av dem som har fått den i dens korte historie, er det vel tvilsomt om han ville takket ja. The Cement of Society, en bok som unektelig har et nokså klassisk sosiologisk tema. Men mange sosiologers forhold til Elster virker av og til enda mer anstrengt. Fram til omtrent 1990 bidro Elster, både nasjonalt og internasjonalt, med forskning som påkalte interesse og opposisjon blant norske sosiologer. De siste tjue årene har hans forskningsinteresser beveget seg i retninger som har gjort det mindre påkrevet for oss å ta stilling til ham. Hans bidrag til den norske offentligheten de siste 20 årene har vært noe mer uregelmessige, av: Arve Hjelseth men han gjør rett som det er intervjuer, skriver populærvitenskapelige artikler en Med unntak av Kari Wærness, som ble gang i blant, eller han holder foredrag. stoppet av uvær, og Hans Skjervheim, Stort sett bruker han anledningen til å som lenge hadde vært syk, er Elster den kritisere samfunnsvitenskapens bedrøvelige eneste som ikke har funnet tid til å komme tilstand, ikke minst i Norge. Oftest har til vinterseminaret for å motta Norsk kritikken rammet den forskningen som Sosiologforenings hederspris (jeg ser da ikke tilfredsstiller hans krav til klarhet og naturligvis bort fra dem som har fått prisen konsistens (”obskurantisme”, ”sjarlataneri” posthumt). Hans fravær hadde sikkert en produsert av ”tåkefyrster”), men tidvis naturlig og pragmatisk forklaring; det er har den også vært rettet mot rent teknisk ikke lett for akademiske superstars å finne datamassasje (”hard obskurantisme”) tid til å dra til Skeikampen. Men samtidig eller mot det formålsløse matematiske var det illustrerende for forholdet mellom raffinement man tidvis kan Elster og norsk sosiologi: Hans intellektuelle kapasitet Elsters viktige bidrag til sam- finne i sosialøkonomien. Elsters viktige bidrag anerkjennes og beundres, men funnsvitenskapen, også den norske, er ikke til å komme til samfunns-vitenskapen, mange synes nok det var like utenom. Ofte har han også også den norske, er ikke til greit at han holdt seg i Paris. hatt rett. å komme utenom. Ofte har Kanskje syntes han det selv han også hatt rett. At hans også. analytiske tilnærming til marxismen ikke I Kontroverser i norsk sosiologi (1991) antar tilfredsstilte ml-inspirerte samfunnsvitere Lars Mjøset at Elster sammen med Arne og humanister i 70-årene er til å forstå, Næss og muligens Hans Skjervheim er den men sett i ettertid var det i hvert fall filosof som i størst grad har påvirket norsk ikke Elster som kom dårligst ut av disse samfunnsforskning. Tidvis har jo Elster også debattene. Fra slutten av 70-årene ble vært vel så mye samfunnsforsker som filosof, han en viktig kritiker av funksjonalistiske ikke minst i årene han var tilknyttet Institutt forklaringer i samfunnsvitenskapen. Dette for Samfunnsforskning. Hans forhold til brukte han dels til å utdype kritikken sosiologien er likevel neppe det beste. av marxismen, men i like stor grad ble Dag Østerberg har påpekt at Elster knapt mainstream sosiologi rammet. Etter mitt syn refererte til en eneste sosiolog da han skrev 6 Sosiolognytt 3/13 Jon Elster i 2010. det (les for eksempel en oppsiktsvekkende står funksjonalismekritikken seg godt også skarp og lite høflig kritikk han skrev av i ettertid, selv om han nok også kom til å Hanne Haavind og Dag Østerberg i Nytt kritisere en del arbeider som hadde mer Norsk Tidsskrift i 1989). Temaene han tar moderate ambisjoner enn å fremstå som opp når han nå diskuterer forklaringer i Elsters forstand. samfunnsfagene, som for Ikke minst var arbeidene ”Store” teorier er mindre eksempel Holberg-prisen, Elster skrev med utgangspunkt interessante enn de små og mellomstore analysene som er stort sett det samme som i studiet av svenske lønnsforhandlinger på 80-tallet inngår i større, men vaklevor- før: Det er for mye høflighet ne, teoretiske byggverk. og for lite kritikk i norsk verdifullt. Hans tvil om samfunnsforskning, og det rekkevidden til teorien om er for mye høytflyvende teori uten noen rasjonelle valg hadde åpenbart kommet på referanse til den verden teorien skal si noe et tidligere tidspunkt, men det var disse om. Noen er nok mer eller mindre enige, studiene som ledet ham til å formulere et andre orker ikke lenger å forholde seg til begrep om normer. Problemet i forhold til det, hvis det da ikke rammer en akademisk sosiologene var at Elsters normbegrep er favoritt direkte. mer psykologisk enn sosiologisk, og dessuten Ønsket om å luke bort alt som ikke mente vel sosiologene at han burde skjønt tilfredsstiller Elsters egne krav til klarhet, går dette på et atskillig tidligere tidspunkt. langt tilbake, det var ikke noe som kom med Elsters stil er knallhard og ubønnhørlig. debattene om den såkalte postmodernismen. I norsk offentlighet har han gjerne brukt I følge Rune Slagstad jobbet han iherdig storslegga når han mente det var grunn til Sosiolognytt 3/13 7 LEDEREN INFORMERER imot å få utgitt Herbert Marcuses innflytelsesrike One-Dimensional Man på norsk i 60-årene. Hans insistering på at også de humanistiske disiplinene bør forplikte seg på den hypotetisk-deduktive metode ble heller ikke godt mottatt blant historikere og filosofer i 70-årene. Det siste året ser det ut som han også har mistet tonen med den gamle alliansepartneren Rune Slagstad (sammen redigerte de forresten den alt for lite leste boken Constitutionalism and Democracy i 1988). Elsters kritikk av obskurantisme begrenser seg nemlig ikke til de postmoderne eksessene fra 80- og 90-årene, de omfatter også helt sentrale forskere som Foucault og Bourdieu (lenge omfattet den langt på vei også Habermas). Slagstads fascinasjon for Nietzsche bifalles nok heller ikke. Flere av Elsters utfall de siste årene har derfor gjort ham nærmest til en parodi på seg selv. Rett som det er har han i og for seg interessante poenger, men utfallene mot for eksempel Holberg-prisen er blitt helt forutsigbare elementer i mediedebatter som ikke akkurat er opplysende. Det er synd at han ikke bruker kreftene mer konstruktivt. Jeg leste ham intenst i perioder tidlig i 90-årene og fant mye av det svært nyttig, selv om jeg langt fra adopterte alle resonnementene. For eksempel plukket jeg opp flere av innsiktene fra Amos Tversky og Daniel Kahneman etter inspirasjon fra Elster, tjue år før Kahneman ble folkelesning med Thinking – Fast and Slow. Elsters analyse av den kollektive handlings problem i The Cement of Society er også fortsatt av stor interesse, selv om det – i tråd med en av grunntesene i boka – ikke er noen fullstendig teori om fenomenet. Folk bør gjøre Elsters motto når han drøfter filosofer som Marx og Tocqueville til sitt (jfr. Elsters essay «Going to Chicago» 1989): ”Store” teorier er mindre interessante enn de små og mellomstore analysene som inngår i større, men vaklevorne, teoretiske byggverk. Selv om man skulle mene at Marx’ mest kjente teorier er modne for skraphaugen, er det mye å hente i å lese de mindre analysene i Kapitalen. Slik er det med å lese Elster også: Man kan finne noe interessant på hver side, selv om det snevre vitenskapssynet forfatteren bygger på deles av få sosiologer. Et medlem er et medlem av: Inger Marie Hagen Eller nesten. På generalforsamlingen i Gausdal i januar vedtok vi å endre vedtektene slik at vi nå bare har to typer medlemmer – vanlige og studentmedlemmer. Kriteriene for å bli medlem ble også forenklet. Nå ser det slik ut: § 3 Medlemskap De lokale avdelinger og den nasjonale forening har to typer medlemskap: Fullt medlemskap Studentmedlem Fullt medlemskap kan tildeles a) Kandidater med utdanning i sosiologi fra universitet og høyskoler b) Interesserte fra andre fagområder Studentmedlemskap kan tildeles Bachelor- og masterstudenter i fag som har sin hovedvekt innen sosiologi. Studenter får redusert medlemskontingent. Hensikten bak endringen var et ønske om å forenkle kriteriene og bringe virkeligheten og vedtektene litt tettere sammen. Så vidt undertegnede vet har ingen potensielle medlemmer blitt møtt med en vurdering av ‘høyere utdannelse og med varig virke som klart faller innenfor et sosiologisk arbeidsfelt snarere enn innenfor tilgrensende områder, og slik at kvalifikasjonene kan regnes som minst likestilt med det som blir krevd etter punkt a (Kandidater med magistergrad, hovedfagseksamen eller mastergrad i sosiologi fra norsk universitet) og b (Kandidater med tilsvarende utdannelse fra andre universiteter).’ Nå er det tilstrekkelig at man er sosiolog, sosiologistudent eller rett og slett interessert og derfor ønsker å bli medlem. Kjennere av de gamle vedtektene vil kunne legge merke til at en konsekvens av denne 8 Sosiolognytt 3/13 forenklingen er at vi har kuttet ut ordningen med trygdet, pensjonist eller familiemedlem. Enten er man medlem og betaler vanlig pris – eller så er man student og betaler redusert pris. Økt omfordeling Foreningens økonomi tilsier dessverre at det nå er på tide med en ny kontingentøkning. Beløpet har stått stille i flere år, og regnskapet går ikke lenger i hop. Sosiologforeningen har – sammenlignet med tilsvarende foreninger – et svært godt tilbud: Med medlemskapet følger ikke bare ett, men hele to tidsskrifter (Acta Sociologica og Sosiologisk Tidsskrift) pluss vårt eget medlemsblad Sosiolognytt. Det er også all grunn til å være stolte av at vi har syv lokale avdelinger som trenger penger til sine arrangementer. Og i tillegg – legg merke til at vi har en realistisk ambisjon å opprettholde prisene for Vinterseminaret. (se artikkelen om Vinterseminaret) Men – som bifalt av generalforsamlingen – vi ønsker å skjerme studentene.Vi har klare målsettinger om å øke medlemstallet og her er studenter en viktig gruppe.Vi viderefører derfor ordningen med et førsteårsmedlemskap og vi holder studentprisen på gammelt nivå. Studentmedlemmene vil imidlertid ikke motta Acta gratis, men vil ha tilgang til dette gjennom biblioteket på studiestedet. De nye kontingentsatsene for 2014 er som følger: Medlem pr. år: Studentmedlem første år: Studentmedlem resten av studietiden: 675 kr 100 kr 250 kr For orden skyld og i organisasjonsdemokratiets navn kan vi legge til at både vedtektsendringer og nye kontingentsatser ble enstemmig vedtatt av generalforsamlingen. Sosiolognytt 3/13 9 INTERVJU Det et noe med det nittende århundret... – et intervju med Gurminder Bhambra Av Alf Gunvald Nilsen mest sammenvevde, som et direkte resultat av imperialisme, skjedde det også et forsøk på å I mai hadde Sosioloavmerke en absolutt forskjell mellom Vesten og gisk Institutt ved UiB resten. Og for meg henger ikke dette på greip.» besøk av Gurminder Men hvorfor er en sosiologiprofessor med K. Bhambra, sin hovedinteresse i sosialfilosofi så opptatt av professor i sosiologi dette omslaget i historieskrivningens karakter, og leder ved Centre spør jeg. Bhambra forklarer at omslaget i for Social Theory historieskrivningens forståelse av Vestens rolle ved Univeristy of i verdenshistorien har hatt konsekvenser for Warwick i Storbritannia. Bhambra foreleste sosiologien som disiplin, og kanskje aller mest for deltakerne på PhD-seminaret «Interrofor sosiologiens forståelse av moderniteten: gating the Global: Challenges for the Social «Da jeg begynte å utforske sosiologiske Sciences» om mulighetene for en genuint tilnærminger til moderniteten, så var det global sosiologi med utgangspunkt i sin kritikk to ting som slo meg. Det ene var at det ble av sosiologiens eurosentriske forståelse hevdet at det forelå et klart tidsmessig brudd av hva moderniteten er. I en pause mellom mellom en førmoderne, agrar fortid og en sesjonene tok hun seg tid til å snakke om sitt moderne, industriell nåtid. Det andre var at sosiologiske prosjekt med Alf Gunvald Nilsen. dette tidsmessige bruddet ble avgrenset til å ha skjedd i Europa og Vesten mer generelt. «Det er noe med det nittende århundret». Dermed kom sosiologien til å postulere et Slik begynner Gurminder Bhambra når hun romlig brudd mellom Europa og resten av skal forklare hvor det hun oppfatter som sosiverden. Moderniteten ble sett på som noe ologiens eurosentrisme kommer som skjedde i et vestlig rom, og … på det tidspunktet da ver- som siden spredde seg utover til fra. «Det ble gjort et bevisst forsøk den var på sitt mest sammenpå å skille Europa fra resten av vevde, som et direkte resultat resten av verden.» verden», sier hun, og peker på at Dette er en kjernetematikk av imperialisme, skjedde det også et forsøk på å avmerke i Bhambras prisvinnende bok det nittende århundret var vitne en absolutt forskjell mellom til fremveksten av en måte å Rethinking Modernity: PostcoloniaVesten og resten. skrive historie på hvor Europa lism and the Sociological Imagination ble fremstilt som å være over(Palgrave, 2007) , hvor Bhambra legent resten av verden. Bhambra forklarer at fremsetter en kritikk av denne måten å tenkte denne måten å skrive historie på sto i sterk om modernitet på gjennom en dialog med kontrast til tidligere tilnærminger, der forbinpostkolonial teori. I boken argumenterer hun delser, kontinuitieter og flytende grenser sto for nødvendigheten av å forstå moderniteten mer sentralt. Ironien, hevder hun, er at dette som et resultat av «forbundne historier» som skjedde nettopp på det tidspunktet da Vesten går på kryss og tvers av Vest-Øst dikotomiene og resten av verden var svært dypt innvevd i som ble konstruert i det nittende århundret, hverandre som et resultat av kolonialismen: og som siden har hatt en så gjennomgående «Så, på det tidspunktet da verden var på sitt innflytelse på samfunnsvitenskapen. 10 Sosiolognytt 3/13 forståelsene ble brukt som utgangspunkt for Sosiologiske historier sosiologiens forståelse av moderniteten: «Om Bhambras modernitetskritikk har sitt opphav vi tenker nytt om de grunnleggende øyebliki et forskningsprosjekt der hun tok for seg kene i moderniteten, med utgangspunkt i hvordan sosiale bevegelser som oppsto og var det som historikeren Sanjay Subrahmanyam aktive i forskjellige faser av moderniteten – fra kaller ”forbundne historier”, hvordan kan det motstand mot overgangen til det moderne få sosiologien til å utvikle nye og annerledes samfunnet, via høymodernitetens sosiale perspektiver?» bevegelser, til de mer nylige sen- eller postFor Bhambra innebærer denne kritikken moderne alterglobaliseringsbevegelsene – har også at man må tenke kritisk omkring blitt forstått av sosiologer som å være forskjelhvordan vi etablerer skiller lige fra hverandre på grunn av deres forhold til det moderne. Dermed kom sosiologien til å mellom historiske epoker postulere et romlig brudd innenfor samfunnsvitenskapen: Da hun gikk i gang med denne mellom Europa og resten av «Epoker etableres alltid retroforskningen kom hun fort frem verden. Moderniteten ble sett spektivt. Om vi så skyver til at det var flere likhetstrekk på som noe som skjedde i et modernitetens grenser bakover enn forskjeller mellom disse vestlig rom, og som siden spredde seg utover til resten i tid, kan vi da faktisk snakke bevegelsene: «Det var ikke klart av verden. om klare brudd? Jeg er i det for meg hvorfor den sosiologiske hele tatt ikke sikker på at den teoretiseringen av disse bevegelmenneskelige tilværelsen faktisk dreier seg om sene presenterte dem som 'gamle' og 'nye' med brudd – det er heller mye mer et spørsmål utgangspunkt i deres forhold til moderniteten. om kontinuitet og regularitet.» Men er ikke Så derfor bestemte jeg med for å jobbe med å dette et perspektiv som har vanskelig for å forstå hva moderniteten faktisk er, før jeg gikk forstå endring? Bhambra presiserer at hun ikke inn i en detaljert analyse av disse bevegelsene.» mener å hevde at forandring ikke finner sted, Det var da arbeidet hennes tok denne men heller at det er nødvendig å reflektere vendingen at Bhambra ”oppdaget” den ”store kritisk over hvordan en rekke mindre kvanfortellingen” om et tidsmessig og romlig brudd titative endringer til slutt kan flyte sammen som står så sentralt i sosiologisk tenkning om og skape en større kvalitativ endring. «Slike moderniteten. Denne fortellingen opplevde prosesser finner vanligvis sted på en rekke hun som svært problematisk: «Med min forskjellige steder, før de konverbakgrunn i historiefaget var det gerer og gir opphav til en dypere Hva slags historie er det helt klart at svært få historikere sosiologien bruker for å eta- form for endring. Men jeg ser ville ta seriøst et argument om blere sine egne grenser som ikke på dette som en singulær og at slike klare brudd hadde foredisiplin? Om historikere lineær prosess», sier Bhambra. kommet på tvers av tid og rom. betrakter denne historien Og det er gjort mye arbeid som som utilstrekkelig mens sosiologiene fortsetter å bruke Ingen sivilisasjon er en øy påviser kontinuitet og forbinden, da har vi et problem. Bhambra forklarer at i det er delser på tvers av tid og rom.» en kritikk av sivilisasjonsanalyse Med dette som utgangssom står i sentrum av hennes prosjekt: punkt begynte Bhambra å se mer kritisk på «Det er en kritikk av tanken om at det sosiologien som disiplin: «Hva slags historie finnes enheter som kalles sivilisasjoner, som har er det sosiologien bruker for å etablere sine sine interne logikker, som er fullstendig atskilt egne grenser som disiplin? Om historikere fra andre sivilisasjoner. Dette er grunnlaget for betrakter denne historien som utilstrekkelig min kritikk. Men det er også viktig å gå videre mens sosiologiene fortsetter å bruke den, da og tenke over implikasjonene som denne har vi et problem.» Arbeidet hennes kom måten å tenke om sivilisasjoner på har for vår dermed også til å fokusere på hva som ville måte å tenke om samtiden vår på.» skje om disse mer globalt orienterte historieSosiolognytt 3/13 11 Bloomsbury: Connected Sociologies. Kommer 2014. Er det ikke også her mainstream-sosiologiens politiske implikasjoner blir som klarest, i den forstand at de sosiologiske tenkemåten implisitt visker ut Vestens delaktighet i historiske urettferdigheter, spør jeg. «Jo», sier Bhambra, og knytter dette til det hun kaller episodisk tenkning: «Om vi ser kolonialismen som en episode, så kan vi også si at kolonialismen er nå over, og vi trenger kun å forholde oss til det postkoloniale. Men om vi forstår dette fenomenet slik som tenkere som Anibal Quijano og Walter Mignolo gjør – det vil si, som kolonialitet – så vil vi også se at selv om de konkrete strukturene og prosessene som var sentrale i kolonialismen er avviklet, så eksisterer det fremdeles koloniale relasjoner på nye måter. Kolonialitet blir da en måte å forstå disse relasjonene på – nettopp fordi dette perspektivet vektlegger at det er nødvendig å gjøre mye mer for å bekjempe koloniale relasjoner – ting som går mye lengre enn den enkle ideen om at 'det var da, vi er forbi det nå, vi lever i en ny tid'. Når jeg konfronteres med dette argumentet tenker jeg 'nei, det er vi faktisk ikke.'» Modernitetens koloniale kjerne I Bhambras arbeide presenteres man for et Offentlige diskurser om fattigdom er for sterkt argument for at kolonialismen og det Bhambra et eksempel på dette. Hun peker på koloniale må stå sentralt i vår forståelse av at når vi diskuterer fattigdom på det afrikanske hva det moderne er og hvordan kontinentet, så gjør vi som Det dreier seg ikke om en pro- moderniteten oppsto. Hun utvioftest dette på en måte som sess som først var nasjonal og kler dette argumentet gjennom betrakter denne fattigdommens så ble global – den industrielle en nytolkning av tre historiske årsaker som noe kvintessensielt revolusjonen hadde globale forutsetninger. Og det å ikke ta hendelser som står sentralt i afrikansk. Reaksjonen på denne dette ”globale” seriøst er å det konvensjonelle sosiologiske fattigdommen blir da preget av samme som å misidentifisere perspektiver på modernitetens veldedighet og vestlig godhet: og misforstå de prosessene fremvekst – den industrielle «Men om vi betrakter afrikansk som utspilte seg på dette tidsrevolusjonen, den franske revofattigdom i historisk perspektiv punktet i historien lusjonen, og Renessansen. så ser vi at Afrika er fattig fordi Jeg spør Bhambra hvorfor hun har valgt det har blitt gjort fattig som en konsekvens denne fremgangsmåten: av prosesser som har gjort andre verdensdeler «Da jeg leste de sosiologiske standardfremrike.» Og om vi benytter et slikt perspektiv, sier stillingen av disse hendelsene så ble de klart Bhambra, blir også løsningene på fattigdommen for meg de ikke nødvendigvis vil finne støtte som problem annerledes – det kommer da til å i historiske fremstillinger av disse hendelsene. dreie seg om rettferdighet og omfordeling: «PoliSpørsmålet blir da hva bredere, mer globalt tisk sett er dette en langt mer produktiv måte å orienterte historier kan bidra med i forhold til tenke om disse tingene på.» 12 Sosiolognytt 3/13 å bygge opp en annerledes sosiologisk forståhatt stor innflytelse i humaniora i de siste else av disse hendelsene.» tre tiårene, og har også spilt en viktig rolle i Hun bruker den industrielle revolusjonen utviklingen av Sør-Asiastisk og Latinamerifor å illustrere poenget. De fleste sosiologiske kansk historiografi i senere tid. Men innenfor fremstillinger av denne prosessen sosiologien har postkoloniavil lokalisere den i det vestlige For meg er moderniteten noe lismen vært av mindre betydEuropa generelt, og mer spesifikt som skjer som en konsekvens ning. Hvordan har så Bhambra av en rekke hendelser fra i Lancashires bomullsindustri. tilnærmet og gjort seg nytte av sent i det femtende århundre denne tankemåten? En gjensidig Men denne fortellingen er og fremover. Og de siste 500 feilaktig. Bhambra peker på nyttig dialog har vært viktig, årene kan betraktes som en hvordan historikere som David forteller hun: «Jeg har brukt stadig utvidelse av kolonial kontroll verden rundt. Washbrook har påpekt at den postkolonial teori som en provoindustrielle revolusjonen var kasjon – for å åpne opp spørsmål en særdeles global prosess: bomull er ikke en innenfor en disiplin som i utgangspunktet ikke avling som gror i Europa eller England, den trodde den hadde noe å lære av å gå i dialog dyrkes i India og i de amerikanske sydstatene, med postkolonialismen.» Men postkoloniaav slaver som hadde blitt brakt til ”den nye lismen har også mye å lære av sosiologien, verden” med makt. Råmaterialet blir så brakt hevder Bhambra. Selv om postkolonial teori til England, der indiske metoder for veving og har gitt opphav til nye og berikende perspekfarging benyttes i fremstillingen av et ferdig tiver, har dens domene fort for å bli avgrenset produkt som så ble solgt på markeder i alle til å dreie seg om kultur og identitet, og da hjørner av det britiske imperiet – og disse blir dens potensiale også avgrenset. Bhambra markedene, påpeker Bhambra, var skapt ved argumenterer for nødvendigheten av å tenke bruk av kolonistatens militære tvangsmakt: gjennom forholdet mellom det sosiale og det «Om dette er utgangspunktet for hvordan postkoloniale for å produsere innovative teorevi tenker og underviser om den industrielle tiske fremskritt. revolusjonen blir vi også nødt til å innrømme I Rethinking Modernity argumenterer imidat den industrielle revolusjonen var global helt lertid Bhambra for at postkolonial teori til fra begynnelsen av. Det dreier seg ikke om en tider kan bli preget av en slags ”orientalismeprosess som først var nasjonal og så ble global i-revers”. Jeg spør henne hvordan man kan – den industrielle revolusjonen unngå dette problemet: «Når Alt det vi vet – om en tidsepo- man jobber med postkoloniahadde globale forutsetninger. Og det å ikke ta dette ”globale” ke eller et samfunn – vet vi på lisme må man finne ressurser grunn av at et sett av forbinseriøst er å det samme som å som er nyttige i forhold til de delser har ført oss dit. misidentifisere og misforstå de spørsmålene man jobber med», prosessene som utspilte seg på sier Bhambra. Hun nevner dette tidspunktet i historien.» Homi Bhabhas uttalelse om at moderniteten Bhambra fortsetter: «For meg er moderser annerledes ut om man ser den fra Paris i niteten noe som skjer som en konsekvens av 1789 eller fra Haiti i 1804: «Han legger ikke en rekke hendelser fra sent i det femtende frem historiske data for å forsvare denne århundre og fremover. Og de siste 500 årene påstanden. Men det er likevel en provokakan betraktes som en stadig utvidelse av kolosjon som fikk meg til å tenke gjennom hva en nial kontroll verden rundt.» alternativ historisk-sosiologisk tilnærming til moderniteten ville se ut som fra disse forskjelDen postkoloniale provokasjonen lige men relaterte synspunktene.» For å utvikle sin kritikk av sosiologisk For å tenke om forbindelsene mellom eurosentrisme har Bhambra latt seg inspirere prosesser og lokaliteter har Bhambra også gjort av postkolonial teori. Postkolonial teori har seg nytte av den indiske historikeren Sanjay Sosiolognytt 3/13 13 Foto: Profilbilde fra Warwick University Gurminder Bhambra 14 Sosiolognytt 3/13 om verden – og å oppleve at disse perspekSubrahmanyam og hans begrep ”forbundne tivene og tankemåtene ble validert. Dette historier”. Jeg spør Bhambra hvilken rolle har vært spilt en viktig rolle med hensyn til dette begrepet har spilt i hennes arbeid: å demokratisere kunnskapsproduksjonen i «Alt det vi vet – om en tidsepoke eller samfunnet.» et samfunn – vet vi på grunn av at et sett De stadig pågående angreav forbindelser har ført oss Altså, om universitetet er pene på det offentlige universidit. Isolerte samfunn er en under angrep, så må vi også tetet må i følge Bhambra derfor umulighet; og om de var mulige tenke gjennom hvilke impliville vi ikke visst om dem. På kasjoner dette har for demo- også forstås som et direkte angrep på demokratiserende denne måten kan vi si at eksiskratisering mer generelt. prosesser både innenfor og tensen av forbindelser er viktig, utenfor akademia: «Altså, om universitetet er og for meg er det å spore disse forbindelsene under angrep, så må vi også tenke gjennom en måte å forstå det vi er interessert i på en hvilke implikasjoner dette har for demokratirelasjonell måte, heller enn som ting i seg selv.» sering mer generelt», argumenterer hun. Disse implikasjonene blir også svært klare, sier hun, Sosiologien og universitetet i krisetid når vi tar i betraktning undervisningsminister Bhambras kritiske aktivitet er ikke begrenset Michael Goves forsøk på å omdefinere histotil det akademiske feltet. I løpet av de siste riepensumet i det britiske skoleverket til kun årene har hun også vært aktiv i Campaign for å dreie seg om hendelser som har funnet sted the Public University, som mobiliserer mot innenfor Storbritannias nasjonale grenser, og myndighetenes nyliberale nedskjæringspolitil å fokusere på kongelige figurer og ”viktige” tikk og dens konsekvenser for universitetslederskikkelser: «Dette vil med et pennestrøk sektoren. Hvordan har denne konteksten viske ut alt det arbeidet som har blitt gjort de påvirket hennes arbeid? «Den pågående krisen siste femti årene for å validere arbeiderklassens har tvunget meg til å reflektere langt mer over perspektiver, kvinners historier, og koloniale universitetets karakter og rolle i samfunnet», historier som sentrale elementer i vår forståelse sier hun. Hun betrakter forsøket på å utvikle av hva det britiske faktisk er.» en mer globalt orientert sosiologi og forsvaret Motstand mot disse angrepene er i følge av universitetet som en offentlig institusjon Bhambra en absolutt nødvendighet: «Jeg håper som to sider av samme sak: at all som har nytt godt av utdanningens «Universitetet har vært en helt spesiell utvidelse de siste femti årene – og dette inkluplass for kunnskapsproduksjon, og i den grad derer også de elitegruppene hvis verdenssyn det har vært et rom for elitene, har det også forhåpentligvis har blitt endret fungert som et rom for repro… vi må være klar over vårt gjennom denne utvidelsen – duksjon av elitenes verdenssyn. ansvar i forhold til et system forstår hva som er i ferd med å Men jeg tror at det har skjedd som vi har nytt godt av – og at skje, og skjønner at historiske noe helt spesielt i løpet av de vi må forsikre oss om at disse siste 50 årene i Storbritannia og godene også er tilgjengelige seire er i ferd med å gå tapt, og organiserer seg for å forsvare Europa, der utdanningssystemet for fremtidige generasjoner. dette. Dette betyr at vi må være har blitt utvidet, og man har klar over vårt ansvar i forhold til et system som utviklet en tanke om høyere utdanning for de vi har nytt godt av – og at vi må forsikre oss store massene. Og det at utdanningssektoren om at disse godene også er tilgjengelige for ble åpnet opp på denne måten gjorde det fremtidige generasjoner.» mulig for kvinner, folk fra arbeiderklassen, og etniske minoriteter å bli en del av en institusjon som produserer og validerer kunnskap. Dermed ble det også mulig å utvikle nye perspektiver og ideer, og å tenke annerledes Sosiolognytt 3/13 15 INTERVJU Av: Anne Ryen Paul Atkinson er Distinguished Research Professor ved Cardiff University, Wales. Herfra har han ledet diverse store forskningsprogram inkludert det ESF finansierte EUROQUAL der han arbeidet sammen med en gruppe europeiske forskere (bl.a. AR) som så på variasjoner i kvalitativ forskning innen Europa. Ellers er det ikke så rent få norske sosiologer som fikk sitt første møte med Paul gjennom introduksjonsboka i feltmetodikk som han skrev sammen med Martyn Hammersley. I juni ga han et seminar over samme tema ved Universitetet i Agder, og vi kronet det hele med en middag ved sjøkanten over en samtale om status quo og skillelinjer innen kvalitativ metode. Dette ble såpass interessant at vi vi gled over i diskusjon og måtte ta resten av intervjuet på e-post. Følgende intervjuer består altså av en lett blanding. som så rapporterer brokker av innholdet fra intervjuene som om de var tilstrekkelige erstatninger for det å observere hva folk faktisk gjør. Ensomhet og faglig isolasjon AR: Med temaet ensomhet eller faglig isolasjon risikerer vi likevel å nærme oss din kritikk av intervjuet som en allestedsnærværende aktivitet som i praksis tenderer mot det rimelig naive på leting etter det autentiske. Vi mangler bare noen celebritetsbekjennelser. Men, la meg benytte den åpne narrative stilen og spørre «Kan du fortelle om ensomhet eller faglig isolasjon i ditt profesjonelle liv?» PA: Jeg er svært heldig. Jeg er aldri ensom og sjeldent alene. De siste førti årene har jeg delt mitt liv og mitt akademiske arbeid med Sara Delamont.Vi har likevel vært bevisste på å opprettholde klart adskilte profesjonelle identiteter, men vi deler veldig mye inkludert arbeidsværelse. For øvrig vil jeg advare kolleger som planlegger å ta et sabbatsår ved oversjøiske universitet (et dekkende begrep også for norske forskere) å være forberedt på rimelig ensomme perioder. Uansett hvor velkomne besøkende måtte være bør man stort sett overlate dem til seg selv. Ellers er en av Vi følger opp Sosiologinytts tema om universitetenes største fordeler at der nettopp ensomhet eller faglig isolasjon. alltid er noen å snakke og dele ideer med. AR: Det er litt av et paradoks å skulle intervjuet Feltarbeid er noe annerledes. Det kan iblant mannen bak begrepet «intervjusamfunnet» (han være ensomt. Som en illustrasjon så husker jeg lanserte begrepet sammen med David Silverman i fra mitt feltarbeid ved et amerikansk sykehus deres 1997 artikkel «Kundera’s Immortality: the at selv om jeg var omgitt av interview society and the invention mye aktivitet, så ble det viktig of the self» i Qualitative Inquiry). Ellers er en av universitetenes største fordeler at der å strukturere min egen dag. Da PA: Min hovedinnvending nettopp alltid er noen å snak- jeg vandret mellom sykehuset og mot intervjuet retter seg især ke og dele ideer med. Feltarleiligheten, skrev ut feltnotatene mot hvordan det blir brukt av beid er noe annerledes. Det mine og gjorde mer generelt forskere som hevder å studere kan iblant være ensomt akademisk arbeid så befant jeg handling og organisasjon, men meg alene i lange perioder. Du må holde det er helt uproblematisk at folk snakker fokus på den gode boka du skal skrive etter at sammen, deler og utforsker ideer. Men, vi det hele er over. vet jo at der er altfor mange studier som AR: Du har jo vært svært produktiv og har utelukkende baserer seg på intervjuet og 16 Sosiolognytt 3/13 Foto: UiA Et intervju med Paul Atkinson gode kolleger, hva med akademisk isolasjon når du leverer en hovedtale der flertallet av publikum er uenige i dine argumenter (men du så jo ut til å trives)? PA:Vel, man bestemmer seg ikke for å være kontroversiell. Samtidig så er det vår oppgave å delta i debatter. Livlig uenighet er vitalt.Vi skaper ikke framgang ved at alle er enige. Det er viktig å utfordre et publikum – om de er studenter eller andre akademikere. Det handler ikke om personlig antagonisme eller mangel på personlig respekt. Men, hvis vi ikke kan engasjere oss i kontroverser, så forråder vi prinsippene om kunnskapsutvikling.Vår uenighet med Norman Denzin har alltid foregått med et bakteppe av personlig hengivelse og gjensidig respekt. Dessverre er der de som ikke klarer å skille, men som gjør disse tingene personlige. For utenforstående må noen av disse trefningene framstå som noe av det Paul Atkinson verste innen akademia. AR: PÅ den annen side, da du vendte tilbake til Europa igjen var du også tilbake «blant hatt stor innvirkning på hvordan vi ser på og venner» slik som i Lund der flertallet var enige utfører kvalitativ forskning. Du står heller ikke av i dine argumenter [Paul var altså også en av veien for å levere kontroversielle argumenter som hovedforedragsholderne på konferansen på Lund for eksempel i debatten du har hatt gående med Universitet arrangert av ESA-nettverket for Norman Denzin (USA). Året etter din og Saras kvalitativ forskning forkortet RN20QR]. Måten (hver sitt) hovedforedrag i 2012 på hans konferanse du kommuniserte med publikum på gjorde at i Illinois så ble dere referert til som det motsatte av det omsider liknet en rockekonsert med stående deres favoritt «post-hvaenn» gullstandard(er) (AR ovasjoner der publikum prøvde å få til leseren: dette peker på at USA Hvis vi ikke kan engasjere artisten tilbake på scenen. har langt flere miljøer enn Europa PA: Det er hyggelig å bli oss i kontroverser, så forsom ønsker å bygge ned skillet råder vi prinsippene om verdsatt. Men med referanse til mellom kvalitativ forskning og ulike kunnskapsutvikling hva jeg nettopp sa, så bør vi ikke kunstformer og argumenterer for personifisere disse tingene for stadig nye måter å jobbe kvalitativt mye. Men, jeg innrømmer jo at når jeg gir et på som gir nye «post», men da blir også kvalitet foredrag og særlig når jeg foreleser, så prøver et problematisk felt som vist i Denzins angrep jeg å «opptre» så mye og så godt jeg evner. på Hammersley som insisterer på at forskningen Iblant kan det sikkert bli i overkant som når fremste oppgave er å produsere kunnskap og evt. man arbeider med et «case» og prøver å få i neste omgang sosial endring). Selv om dere er Sosiolognytt 3/13 17 Tips til de lovende håpefulle AR: Noen vil påstå at suksess og risiko er tett koblet fordi klar tale er som å be om kritikk. Du har klart å nå et stort publikum. Hva er «the tricks fram budskapet. Jeg tror nok jeg er en dårlig of the trade» for å sitere Howard Becker som du vil lytter. Jeg blir i hvert fall svært utålmodig av å anbefale unge forskere? sitte og høre på folk som snakker og snakker PA: Ikke engst deg for ikke å bli forstått. uavhengig av hvor viktig temaet enn måtte Ikke gå på teoretisk handletur ved å tro at være, uten at de kan uttrykke seg klart. Jeg alle de gode idéene oppsto hos døde parisere. prøver å oppmuntre mine studenter til å legge Stol på dine egne idéer. Gjør forskningen din vekt på gode framføringer på konferanser enkel (dvs ikke gjør den for og tilsvarende. Det å forsøke, Jeg prøver å oppmuntre mine komplisert). Bruk et språk som er å vise høflighet overfor sitt studenter til å legge vekt på er så direkte som mulig. Les publikum. Men hvorfor er der gode framføringer på konferanså mange som ikke klarer å ser og tilsvarende. Det å forsø- bredt for gode idéer kommer fra snakke klart og kraftfullt, men ke, er å vise høflighet overfor de mest utenkelige kilder. Ikke sitt publikum. Men hvorfor er avslutt dagens skriving uten å ha som tvinger sitt publikum gjennom smerte og kjedsomhet? der så mange som ikke klarer å en klar tanke om neste setning snakke klart og kraftfullt, men neste dag. Hvis du ikke skriver som tvinger sitt publikum gjenden, så kan heller ingen hjelpe Det trans-atlantiske skillet nom smerte og kjedsomhet? deg. «Write here, write now» innen kvalitativ forskning et engelsk uttrykk som tilsvarer «Her og nå». AR: I sannhet et godt spørsmål. La oss gå litt AR: I dagliglivet i små samfunn som (kanskje tilbake til det trans-atlantiske skillet innen kvalitativ i Wales og) Norge er det vanlig å åpne en samtale forskning slik det framkommer bl.a. i din, Saras og ved å spørre om etternavnet som i «Atkinson, Martyns [Hammersley] «apokalypse-debatter» med mhmm, er du i slekt med Rowan Atkinson?» Dette Norman [Denzin]. Der går en linje her fra dine fungerer som et utmerket triks for å starte opp en mange artikler og bøker fram til EUROQUAL, samtale, akkurat som i Harvey Sacks sitt eksempel det store ESF-finansierte programmet du ledet «Mor, vet du hva?» som avkrever et svar, og derved der vi prøvde å få fram mangfoldet i kvalitativ Foto: UiA Foto: UiA forskning innen Europa. Kan akademisk isolasjon være regional? Og, gjør den anglo-amerikanske dominansen innen tidsskrift og anerkjente forlag det klassiske uttrykket ’Fog in the Channel, continent isolated’ mer relevant for det kontinentale Europa og Skandinavia enn for USA og England (forstå meg rett)? PA: Som du vet så har jeg prøvd å unngå den anglo-amerikanske dominansen på dette feltet. Sara og jeg har alltid prøvd å inkludere forfattere fra Europa i redigerte samlinger, som redaksjonsmedlemmer i tidsskriftet vårt [Qualitative Research] osv. Vi trenger ikke være anti-amerikanske – eller ikke minst anti-britiske. Poenget er at der finnes sentrale intellektuelle tradisjoner som engelskspråklige forskningssamfunn forblir uvitende om. Jeg er en stor tilhenger av det tilsvarende til biomangfold. Paul Atkinson 18 Sosiolognytt 3/13 Seminar med Paul Atkinson skal analyseres, ikke bare gjengis er man i gang. Du sa en gang at Hvis jeg ikke får gjort noe, så (og her skled vi tilbake igjen til dersom du ikke hadde blitt etnograf så hadde du kanskje gått til teateret har jeg heller ingenting å skri- den transatlantiske debatten). Hvor ve om og jeg ville være fortapt tar du energien fra? Kanskje du (det er dette som er linken til han jogger du, spiller amerikansk fotball andre Atkinson). Er det å studere eller har du personlig trener (alt dette er egentlig tango og opera en måte å kombinere kunst og utenkelig, og cricket er jo ingen sport, snarere et forskning på? teselskap for den øvre middelklasse delvis konkludert PA: Det hadde vært artig å forsøke seg utfra observasjoner fra selveste Lords cricket ground)? på å opptre og på komedie. Men sant og si så PA: Nøkkelen er frykt. Hvis jeg ikke får var jeg for sjenert til å forsøke. De unge på gjort noe, så har jeg heller ingenting å skrive Cambridge virket alltid så profesjonelle og om og jeg ville være fortapt. selvsikre at for en i utgangspunktet beskjeden AR: Som avslutning, har du noen bonus-tips til gutt fra lavere middelklasse ble det for nifst leseren? (AR til leseren: jeg hører hva han sier, men det er PA: Jeg minner alltid mine studenter på ikke helt enkelt å forestille seg Paul som sjenert). én ting: Jeg var aldri noen usedvanlig dyktig Men å være akademiker innebærer jo gode student og slettes ingen ivrig student. Men, jeg muligheter for både å opptre og å være har fulgt mine instinkter, gjort hva jeg har hatt forfatter, så i det lange løp er jo dette et ideelt lyst til og jeg gjennomfører. kompromiss. AR: Som her! Takk, og nyt sommerferien! AR: Til tross for din tittel «Distinguished Professor», tilsmusser du ennå dine hender ved å gjøre feltarbeid og i tillegg insisterer du på at data Sosiolognytt 3/13 19 VILDES MILJØSPALTE Også akademikere kan gå i forbruksfella. Av:Vilde Blix Huseby Det sies at nordmenn bryr seg lite om klimaendringer fordi vi ikke tror de vil ramme oss selv. Men da snakker vi om virkningene. At det er vanskelig å forholde seg til at vi selv utgjør en del av problemet spiller sannsynligvis også inn. Makter vi i det hele tatt å innse vår egen rolle i dette? Og hvorfor er det så lite sosialt akseptabelt å snakke høyt om det? Syden-reiser, to-tre biler, hytte på fjell og ved sjø, økning i proteinrike dietter, bilkjøring og kjøp av klær, sko og elektronikk. Sammenlign ditt eget liv med dine foreldres eller besteforeldres voksenliv – eller en bonde i Afrika for den saks skyld – og lek «finn fem feil». Klimaendringenes årsaker er rotfestet i våre livsstiler, vaner og rutiner.Vi bruker for mye av verdens ressurser, vi gjør det for fort, og vi spiser mer av kaka enn andre. Ubehagelig budskap? Eller bare lei av å høre det? Det faktum at du og jeg har skylda for klimaendringene er kanskje med på å gjøre det for nært. Kanskje er det for overveldende å forholde seg til – ihvertfall er det lett å gi opp fordi vi som enkeltmennesker ikke kan gjøre mye? Også er det så lett å gå i forbruksfella selv – å kjøpe masse ting vi egentlig ikke trenger, bare fordi vi føler at vi trenger det eller vil ha det. Eller kanskje grunner problemet i manglende vilje til å ta tak i normative problemstillinger? til å ta u-svinger rundt problemet. Til og med innad i miljøbevegelsen skal man ha bra guts for å legge seg opp i andres hverdagsvalg. Forbruk har blitt norsk klimapolitikks berømte elefant. Også for akademia er det utfordrende å snakke om forbruk. Forskere skal være nøytrale, og problemstillinger knyttet til forbruk er i høyeste grad normative. Som student overrasket det meg at jeg ble advart mot å ta tak i spørsmål som angikk miljø, forbruk og klima. Årsaken: Tematikken anses for normativ. Fra universitetets side er slike standpunkt forståelige på ett plan, problematiske på et annet. Selvsagt stiller normative spørsmål forskeren overfor større utfordringer – utfordringer som ikke akkurat er plankekjøring for utrente studenter. Spørsmålet er om frykten for å gå inn i utfordrende territorium skal bestemme hva vi skal forske på? Forbruksfella Slett ikke all forbruksforskning er normativ, Forbruksfrykten og det finnes allerede mye god forskning For forbruk er vanskelig å på forbruk. For eksempel snakke om – både privat, har vi utfyllende forklaringer Selv kvier jeg meg til og med litt for å skrive denne teksten på hvorfor det globale og politisk og akademisk. Selv kvier jeg meg til og med litt personlige forbruket øker, for å skrive denne teksten. Uttaler man seg som betydningen av kultur, referansegrupper som privatperson bør man hvertfall ikke mene og identitetsmarkører. Mye av noe om andres forbruk. I det politiske liv er forbruksforskningen er svært nyttig, med bare forbud eller normative føringer rundt private ett problem: Den kan ikke fortelle oss hvordan livsstilsvalg svært upopulært, som får politikere 20 Sosiolognytt 3/13 Foto: Keoni Cabral Lisens: CC-BY-2.0 Forbruksfella Vi har gode forklaringer på hvorfor det globale og personlige forbruket øker, men mangler innsikt i hva vi kan gjøre med det vi skal stoppe forbruksveksten. Fra her av og ut begynner de normative problemstillingene. Hvor mye har hver person rett til å forbruke? Hva skal man forbruke? Hvordan skille mellom ekte og falske behov? Så hvorfor har vi hittil ikke klart å finne fram til hvordan vi kan stoppe kjøpefesten? Det er vanskelig å slå sikkert fast, men kanskje på grunn av dette:Vi har gode forklaringer på hvorfor vi som individer øker forbruket (som majoriteten gjør), men få substansielle forklaringer på hvorfor noen reduserer det (som fåtallet gjør). Her ligger forklaringen stort sett i personlig økonomi eller moral. Kunnskapen er nyttig for å forstå mekanismene som er i sving, men også akademia vil gå i forbruksfella dersom forskerne kun fortsetter i det samme, gamle sporet: Å kun produsere mer kunnskap som forteller oss hvorfor vi forbruker vil ikke være nok til å begrense forbruksvekst og klimagassutslipp.Verden reddes ikke av sporadiske finanskriser eller forbrukeres dårlige samvittighet. Dessverre. Hva betyr dette? Ikke at vi skal gi opp forbruksforskning, men finne nye måter å gripe an fenomenet forbruk, og dets årsaker, på.Vi må se oss nødt til å bevege oss inn i det normative (mine)feltet. Ikke for å finne Den Store Løsningen på hvordan folk skal leve livene sine, men for å finne andre og gode inngangsporter på normative problemstillinger. Vilde Blix Huseby er sosiolog og skriver fast om miljøsosiologi i Sosiolognytt", [email protected] Sosiolognytt 3/13 21 melig plukker ut sitt panel og redigerer opptakene i ettertid DEBATT Den ensomme propagandist Av: Stian Greger Eikeland I Morgenbladet 31.5.2013 kan vi lese om Harald Eia og hans populærvitenskapelige fremstillinger av sin relativt nyervervede evolusjonspsykologiske kunnskap, og – ikke minst - lidenskap. En kunnskap Eia ved flere anledninger har knyttet opp mot sitt nye forbilde og rollemodell Steven Pinker, en akademiker som i så måte har vært inspirasjonskilden til Eias program og senere bok; ”Hjernevask” . Man kan med fordel spørre seg hvilke hjerner som ble forsøkt vasket - og av hvem? Når Eia i Morgenbladet legger fram perspektiver – og ikke minst måten han legger det fram på - om at intelligens og evner er genetisk betinget, plasker han etter min oppfatning rundt i farlig farvann. Han legger seg nært opp til teorier enhver bør styre unna, og han bør i alle fall sørge for å ha tungen linjalrett i munnen når han ytrer seg i denne retning. Når vi vet hvor dyktig, eller i alle fall bevisst, Eia er i tilknytting redigering og iscenesettelse, bør ikke betenkelige uttalelser som ”alt tydet på at det ikke var kulturell kapital og habitus som forklarer hvor du i dag ender opp i det norske klassesamfunnet, men intelligensen og personligheten du var født med” (MB 31.5.2013 s.44) stå på trykk. Og det kan ikke la seg stå uimotsagt. Hverdagssosiologi Pierre Bourdieu mente at alt er sosialt, og han var opptatt av og engasjert i menneskers hverdagsliv – alle former for samspill og alle sosiale universer (Wacquant 2002). Med 22 Sosiolognytt 3/13 dette som utgangspunkt kan man forstå Eias nysgjerrighet og undring rundt vanene og de kulturelle oppfatningene hos sine nye, velutdannete naboer på Oslos beste vestkant. Hverdagssosiologiske betraktninger er interessante, selv om jeg tror Eia konkluderer for raskt og han konkluderer feil. Eia sier han ble overrasket over hvor lite snobbete folk i Ullevål Hageby er, noe som godt kan stemme. Men det må tas med i betraktningen at det er intet mindre enn en norsk (super)kjendis som flytter inn i nabolaget og opplever og betrakter denne ”lite snobbete” oppførselen. Måten vi møter og forstår verden på avhenger i stor grad av våre erfaringer, vår hukommelse, våre følelser og vår smak. Det kan tenkes at naboenes atferd ville endret karakter om det ikke var Harald Eia som flyttet inn. Eia kunne med fordel hatt en mer refleksiv tilnærming til sine observasjoner. Den lite kultiverte og snobbete livsstil og livsførsel som etter Eias mening fremvises i Ullevål Hageby kan også være en side ved en distingvert habitus som kan prege enkelte mennesker som er på trygg avstand fra økonomisk bekymring (Østerberg 2004). Den økonomiske kapitalen seirer som oftest i slike tilfeller over den kulturelle kapitalen, og man kan dermed trygt lese kriminallitteratur eller se på Skavlan uten å tape status blant dem man ellers liker å sammenligne seg med. Sosiologi i praksis En mindre banal, men like lite metodisk korrekt undersøkelse som den Eia viser til i sine egne undersøkelser i sitt ”Brille”-program og i sine refleksjoner rundt sitt nabolag, kan være mine egne erfaringer. I en årrekke jobbet jeg som veileder og rådgiver i henholdsvis Aetat og senere Nav, påfulgt av to år i en arbeidsmarkedsbedrift. I disse til sammen ti årene arbeidet jeg med og for mennesker som av ulike årsaker hadde nedsatt funksjons- og/eller arbeidsevne. Funksjonsnedsettelsen kunne være av både somatisk og psykisk karakter – med hovedvekt av det sistnevnte og selvsagt også ofte en kombinasjon. Ikke rent få av disse personene hadde i tillegg rusrelaterte problemer. Arkivet utenfor kontoret mitt var stinn av mapper som igjen var tynget med legeerklæringer, psykolog- og sosialrapporter, notater fra utallige samtaler og et mangfold av mer eller mindre vellykkede og ofte brutte handlingsplaner. Arkivskuffen besto ofte av mapper over personer som var i slekt, men dette betyr ikke nødvendigvis at det er genetiske forhold som er årsak til at disse menneskene hadde behov for oppfølging og tilrettelegging av ulik grad og av ulike aktører i velferdsstaten. I langt større utstrekning vurderte jeg de historiske forutsetningene som styrende for den mer eller mindre systematiske likheten mellom personene – det være seg slekt eller ei. gjennom kompetansegivende tiltak parallelt med korrekt behandling og dermed gjøre en innsats for å bryte denne arverekken av sosial ulikhet og klassetilhørighet. Og det er viktig – slik Dag Østerberg påpeker at Bourdieu sin intensjon med sin forskning og sine begreper var – å være oppmerksom på disse bevisste og spesielt de ubevisste maktrelasjonene som eksisterer i samfunnet (MB 2013). På denne måten kan mennesker nå og de kommende generasjoner i større grad unngå å havne i en tilsvarende situasjon, noe som kan bidra til et likere og tryggere samfunn for alle. Eia mener at genetikk er av større innflytelse for menneskers klassemessige tilhørighet enn hva påvirkningen av sosial ulikhet og bevisste og ubevisste maktrelasjoner i samfunnet er. Mener han da også at disse menneskene som jeg har beskrevet over er født med en intelligens og personlighet som tilsier at de i stor grad er i den sosiale - og økonomiske klassen de egentlig hører hjemme i? At det i vesentlig grad er genetikk som styrer og legger premissene for deres klassetilhørighet? Akkumulert livshistorie Ut over primærsosialiseringen mennesker får via nærmeste familie må det i vesentlig grad Eia vs. Bourdieu tas høyde for at personlighet også dannes Ved å hevde at han mister tiltro til Bourdieu og påvirkes av andre faktorer. Demografiske - en av forrige århundres mest innflytelsesrike forhold, individuelle traumatiske hendelser intellektuelle - med begrunnelse i betrakt(misbruk, rus, vold, krig), generasjonstilninger i og om sitt nye middelklassenabolag og hørighet og den status, makt og prestisje dette med bakgrunn i å ha lest seg opp på populærhar i et samfunn, utdanningsnivå (og i denne vitenskapelige fremstillinger innen genetikk, sammenheng ofte mangel av sådan) og sosialt fremstår Eia etter min mening som en mann kjønn er noe av det som virker styrende for uten faglig fotfeste. menneskers muligheter, begrenDet er viktig – slik Dag ØsterEia refererer i Morgenbladet sninger, utviklingsmuligheter berg påpeker at Bourdieu sin og valg. intensjon med sin forskning og (2013) til egne undersøkelser sine begreper var – å være foretatt i programmet ”Brille”, Det jeg skisserer over er en oppmerksom på disse bevisste hvorpå lesere kan få inntrykk vesentlig grunn til at velfog spesielt de ubevisste makterdsstaten og samfunnet generelt relasjonene som eksisterer i av at Eia legger frem metodisk korrekte forskningsresulbør forsøke å endre mønstre samfunnet tater (for de som ikke har sett i den gjentakende sosiale programmet så fremstiller Eia også sine funn ulikheten og økonomisk avhengigheten (av gjennom såkalte ”ordskyer” i et forsøk på å staten) som reproduseres.Ved å tilnærme seg gjøre kjedelig statistikk underholdende). Ut fra problematikken sosiologisk kan de historiske en totalvurdering fremstår Eia som en person forutsetningene for sosial ulikhet i samfunnet med manglende forståelse for samfunnsvitenskartlegges på en grundig og seriøs måte. Bare kap generelt, og jeg stiller spesielt spørsmål ved slik kan staten og samfunnet generelt finne om han ikke husker vitenskaplig metode fra løsninger og gi disse menneskene muligheter Sosiolognytt 3/13 23 DISPUTANTER sin studietid på Blindern? Oppsummering Svaret mitt på det er enkelt. Jeg mistenker Eia fremstår for meg som en forsmådd og - ut Eia for at han faktisk gjør det – både husker og fra mitt etter hvert noe faglig utrente øye vet – men han unnlater å opplyse om strenge nokså forvirret samfunnsviter med stort behov retningslinjer for samfunnsvitenskapelig (kvanfor oppmerksomhet. Selv om aviser ofte kan titativ og kvalitativ) metode. Det oppleves som formidle uttalelser på en forvrengt måte, så om han skjuler vesentlig informasjon for å slå anser jeg i dette tilfelle Morgenbladet som en ensidig populistisk mynt om sine betraktninger nokså seriøs avis, og Eia som en person som og sin oppfatning. har god kontroll på regien av egen person i Eia når ut med sitt budskap til mange av det offentlige rom. Det fremstår derfor for meg sine tilhengere gjennom TV og andre lett merkelig at Eia slipper så lett til over alt og – tilgjengelige kommunikasjonsderetter - så lett unna med sine Det kan tenkes at naboenes kanaler, som er et sosialt felt han atferd ville endret karakter om påstander. kjenner svært godt og som han Eia er, slik jeg har lært ham å det ikke var Harald Eia som flyttet inn. Eia kunne med for- kjenne gjennom offentligheten, vet å bruke for alt det er verd del hatt en mer refleksiv tilhva dominans og styring angår. en faglig isolert person og kannærming til sine observasjoner Hadde Bourdieu fremdeles skje det i sosiologiske kretser på vært blant oss og kunne komuniversitets- eller høgskolenivå mentert Eia sine påstander kan det tenkes kunne vært hensiktsmessig å slippe til denne (i alle fall i mine forestiller) at han i denne mannen som så ettertrykkelig hamrer på en sammenheng ville snakket om virkelig falske dør han tilsynelatende innbiller seg er låst. Det debatter, utvalgte paneldeltakere, hastverk og ville i alle fall vært fornuftig å la Eia komme ”fast thinking” (Bourdieu 1998). Han ville til ordet slik at han kunne argumentert for kanskje også gjort analyser av motivasjon og sine synspunkt i et forum der ikke Eia er den kampen om seere, markedsandeler, konkursom møysommelig plukker ut sitt panel og ranse og fjernsynets herredømme. Lennart redigerer opptakene i ettertid. Rosenlund oppsummerer en tilsvarende oppfatning; ”fremstiller man virkeligheten feil [email protected] for å vinne et poeng, da er det foul play” (MB 31.5.2013 s.42). Dette er noe både fjernsyns redaksjon, fjernsynsjournalister og Harald Eia bør være seg særlig bevisst. Litteratur: Bourdieu, Pierre (1998): Om fjernsynet Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag ASA 1998 Morgenbladet (2013): Cowboy og Bourdieuaner 31.5.2013 Wacquant, Loîc (2002): Minneord: Bourdieu:lærd, kreativog respektløs (iconoclaste) Sosiologisk Årbok 2002.1 bind 7.1 Østerberg, Dag (2004): Ebbing om Skjervheim og Næss - noen bemerkninger Sosiologisk Årbok 2004.1 24 Sosiolognytt 3/13 Familieforskning på voksne Av: Thomas Ueland Torp jeg så heldig å være del av et større forskningsprosjekt på NOVA om livsløp, aldring og Katharina Herlofson generasjoner (NorLAG) hvor blant annet ulike disputerte den 8. februar aspekter ved generasjonsbånd står sentralt. ved Universitetet i Oslo, I tillegg til å være en studie av tverrgenerasmed sin avhandling «Genjonelle familieforhold har du også gått inn i de erasjonsbånd: Kvinner og metodologiske utfordringene rundt det å studere slike menns familierelasjoner familiebånd. Hva fant du på dette området? i aldrende samfunn.» Jeg fant blant annet at det er viktig å være Avhandlingen er et studie av båndene mellom oppmerksom på hvem det er som spørres foreldre, barn og barnebarn i et samfunn der og hvilken relasjon det dreier seg om når vi disse får lengre og lengre tid sammen, spesielt studerer generasjonsbånd. I forskning om paretter at barna har blitt voksne. Dataene er tatt forhold er det av vesentlig betydning om vi tar fra Den norske studien av livsløp, aldring og hans eller hennes perspektiv. I generasjonsforgenerasjon (NorLAG). Hun finner at generasskning er det i tillegg til kjønn også viktig å ta jonsbåndene i Norge er generelt sterke, men i betraktning om relasjonen studeres nedenfra at visse faktorer som skilsmisser kan svekke eller ovenfra. Det vil si, ser vi på foreldre-barn dem. Spesielt forholdet mellom far og datter relasjonen fra foreldres eller barns synsviner sårbart, om foreldrene er skilt, og hvor godt kel. En tilnærming der det både tas hensyn forholdet er beror på hvem man spør – foreldre til begge generasjoners kjønn og til hvilken vurderer typisk forholdet til sine voksne barn generasjon det er som spørres, kan gi hele åtte som bedre enn det barna gjør. ulike beskrivelser av forholdet mellom foreldre og barn – de fire dyadene (mor-sønn, far-sønn, Hva var bakgrunnen for ditt valg av tema og probmor-datter, far-datter) sett både ovenfra og lemstilling? nedenfra. Jeg fant for eksempel at kvaliteten Helt siden mellomfag har jeg vært interespå forholdet mellom skilte foreldre og voksne sert i familiesosiologi. Store deler av forskninbarn vurderes som bedre av foreldre enn av gen på dette feltet dreier seg om foreldre skilsmissebarn. Gapet mellom foreldres og og yngre barn, men det jeg er opptatt av er barns vurderinger viste seg å være særlig stort relasjoner på tvers av generasjonene utover når det gjaldt far-datter-relasjonen og minst småbarnsfamilien.Vi lever tross alt langt flere for forholdet mellom mødre og sønner. år sammen med våre foreldre som voksne En av de tingene du har funnet er at besteforelenn vi gjør som mindreårige barn, og flere dre generelt sett er involvert i barn og barnebarns år som foreldre til voksne barn liv, og blant annet ofte stiller opp som enn til småbarn. I dagens aldrende barnevakter. Min mor har bemerket at Det jeg er opptatt av er samfunn er det ikke lenger uvanlig mange av hennes venninner føler et forrelasjoner på tvers av generasjonene utover at foreldre og barn får seksti år ventningspress fra sine barn om å passe småbarnsfamilien sammen, og at besteforeldre og barnebarna. Sier studien din noe om barnebarn deler mer enn tretti hvordan denne relasjonen mellom genår av sine liv. Allikevel er generasjonsbånd et erasjonene fremtrer? Er besteforeldre blitt en sentral både oversett og underutforsket tema i norsk bit i puslespillet for å få tidsklemma til å gå opp? familieforskning, så ved å studere relasjoner på For mange småbarnsfamilier ser bestetvers av generasjoner ønsket jeg å bidra til en foreldre ut til å være en sentral bit i tidsklemutvidelse av denne forskningen. I tillegg var mepuslespillet. Norske besteforeldre er sjelden Sosiolognytt 3/13 25 data hvor vi følger individer over en lengre tidsperiode. Selv om de intergenerasjonelle båndene generelt er sterke, har du funnet at skilsmisser i foreldregenerasjonen har en negativ innvirkning på disse. Spesielt svekkes far-datter-relasjonen. Er det slik at skilsmisser påvirker forholdet mellom besteforeldre og barnebarn også? Ja, det gjør det, men det er avhengig av hvilken generasjon det er som er skilt. Skilsmisse i mellomgenerasjonen (dvs voksne barn som selv er foreldre) ser ut til å styrke relasjonen mellom besteforeldre og barnebarn. Dette er gjerne fordi en god del får betydelig hjelp og støtte fra egne foreldre i forbindelse med skilsmisse, og dette gjelder blant annet hjelp med barnepass. Er det derimot den eldste generasjonen som er skilt, stiller saken seg annerledes. Skilte besteforeldre er mindre sentrale som hjelpere enn det gifte besteforeldre er. Det er også generelt mindre Katharina Herlofson kontakt mellom besteforeldre og barnebarn når besteforeldre er skilt, og i tråd med funnet om far-datter relasjonen, ser det ut til at det er fulltids barnepassere, slik situasjonen ofte er morfar det går mest utover. Uansett hvem av i Sør-Europa, men mange stiller opp relativt besteforeldrene det gjelder, påvirkes kontakten jevnlig. Mer enn 60 prosent oppgir at de passer med barnebarn om de er gift eller skilt, men barnebarn minst en gang i måneden. Hvorvidt for morfedre viser det seg at det har særlig stor besteforeldre føler et forventningspress, sier betydning om han fortsatt er sammen med ikke våre data noe om, men tilbakemeldinger mormor eller ikke. jeg har fått, kan tyde på at noen gjør det, og Er det noen andre funn du gjerne vil trekke da særlig bestefedre. Noe vi derimot vet fra en frem? tidligere studie av besteforeldre og barnebarn I den internasjonale litteraturen om er at en god del småbarnsforeldre er skuffet generasjonsbånd står kvinnen sentralt. Hun over at deres egne foreldre ikke stiller mer opp beskrives blant annet som slektsveverske, limet overfor barnebarna. som holder familien sammen Et svært interessant spørsmål er om det å investere tid på bar- Skilsmisse i mellomgenerasjo- og krumtappen i familieomsorg. nen (dvs voksne barn som selv Med avhandlingen min ønsket nebarn vil være en lur strategi er foreldre) ser ut til å styrke for besteforeldre med tanke på relasjonen mellom besteforel- jeg å bidra til en nyansering av dette bildet. Svært mange alderdommen. Det å ta vare dre og barnebarn har for eksempel bare studert på eldre familiemedlemmer er mor-datter-forholdet. De andre tre foreldrei dag mer basert på kvalitet på forholdet og barn-relasjonene har blitt tillagt langt mindre tidligere relasjonshistorie enn på plikt. Det kan vekt. Det har også vært vanlig fremgangsmåte være en mulighet for at barn og barnebarn i å bare ta hensyn til kjønn i en av generasjostørre grad stiller opp dersom de selv har fått nene, enten foreldre eller barn. Da jeg gikk mye hjelp av den eldre generasjonen tidligere. igjennom tidligere studier av voksne barns Dette vet vi så langt lite om, og for å få svar på omsorg for foreldre, fant jeg at det var vanlig denne type spørsmål trenger vi longitudinelle 26 Sosiolognytt 3/13 å kontrollere for barns kjønn, men ikke foreldres, og en gjennomgående konklusjon var at døtre hjelper mer enn sønner. Jeg viser at det også er viktig å skille på foreldres kjønn. Min studie illustrerer at døtre er mer tilbøyelige til å gi jevnlig hjelp til mødre sammenlignet med sønner, men når det gjelder hjelp til far, er det faktisk en større andel sønner enn døtre som oppgir at de hjelper. Også i besteforeldreforskningen legges det mer vekt på kvinner enn på menn, og mormor beskrives som særlig viktig. Dette forklares gjerne med kvinners sentrale rolle i familie og det tette mor-datter-forholdet. Det er også viktig å huske på at kvinner som oftest får barn tidligere enn menn, og at mormor av den grunn som regel er yngst (og sprekest) sammenlignet med de andre tre besteforeldrene. I tillegg lever kvinner lengre enn menn, og mormor er derfor gjerne den av de fire som barnebarn tilbringer flest år med. Jeg viser for eksempel at blant barnebarn i begynnelsen av trettiårene har nesten to tredeler mormor, mens bare 19 prosent har farfar i live. Demografiske forhold tillegges imidlertid liten vekt i tidligere forskning på dette feltet. Kultur i Oljebyen Foto: Maud Hansen Foto: NOVA www.nova.no INTERVJU Av: Thomas Ueland Torp Vegard Jarness disputerte den 24. mai med sin doktorgradsavhandling «Class, Status and Closure – The Petropolis and Cultured Life». I sitt arbeide har han intervjuet 46 personer fra forskjellige samfunnslag i Stavanger om deres kulturkonsum. Jarness finner klare kulturelle skillelinjer, ikke bare i hva som konsumeres, men også i hvordan forskjellige grupper konsumerer de samme tingene. Forskningen gir ny innsikt i de «kulturelle alteterene», og setter spørsmålstegn ved påstandene om at disse peker mot at vi er på vei inn i et samfunn der de kulturelle skillelinjene viskes ut. Hva var bakgrunnen for valg av temaet ditt? Her vil jeg gjerne ha en eventuell personlig begrunnelse også. Sosial status er egentlig noe jeg har pønsket og fundert på ganske lenge. Da jeg som sjuåring begynte å måle krefter i slalåmløypene, merket jeg fort at jeg ikke var som mange av de andre alpinistene jeg konkurrerte med. Sammenliknet med Oslosossene fra Holmenkollåsen – de som snakket med pene endinger, hadde kulere solbriller og pappaer med finere biler – følte jeg meg nokså annerledes. På godt og vondt, kan en kanskje si. Som rødkinna provinsgutt fra enklere kår Vegard Jarness ble slike forskjeller en kilde til misunnelse og forakt, men også undring. Nå skal man selvfølgelig ta slik etterrasjonalisering med en klype salt, men jeg tror nok at noe av kimen til min faglige interesse for klasse, status og livsstil ligger i slike tidlige erfaringer. Med tiden har jeg blitt nysgjerrig på hvordan andre folk oppfatter og forholder seg til sosiale koder og hierarkier i ulike sammenhenger, og hva slags sammenheng dette har med klasserelasjoner i samfunnet. I avhandlingen fokuserer jeg på statushierarkier knyttet til estetikk, smak og forbruk. Hvilke erfaringer gjorde du deg under feltarbeidet? Var det noen spesielle utfordringer du støtte på? Jeg gjorde 46 dybdeintervjuer med folk definert som tilhørende ulike klasser og klasseSosiolognytt 3/13 27 at de også viser preferanser for «middel-» og fraksjoner i Stavanger. Stort sett stilte folk vel«lavkulturelle» produkter og aktiviteter. Fremvillig opp, men ikke overraskende var det vanveksten av såkalte kulturelle altetere (cultural skelig å få tak i ledere og høytlønnede i privat omnivores) – de som har en bred og eklektisk sektor.Videre bød selve intervjusituasjonene på smak på tvers av sosiale skillelinjer – menes utfordringer, spesielt med tanke på inntrykksaltså å ha omkalfatret mye av sammenhenstyring og hvilke signaler en sender ut som gen mellom klasse, livsstil og intervjuer. Jeg husker spesielt en Som rødkinna provinsgutt fra smak. Selv om slike relasjoner episode da en av informantene enklere kår ble slike forskjelutvilsomt er i bevegelse, er – en jurist – forklarte at han ler en kilde til misunnelse og denne forskningsstrategien og gjør seg opp inntrykk av andre forakt, men også undring det tilhørende argumentet i basert på hva slags sko de går i. mine øyne høyst diskutable. Videre fortalte han at han har I min studie fulgte jeg Pierre Bourdieu i store problemer med å ta folk seriøst om de hans skille mellom opus operatum og modus «loffer rundt i sånne jævla Vans», et skomerke operandi, kort sagt et analytisk skille mellom han assosierte med skatere og surfere. Etter hva folk liker/ikke liker på den ene siden, dette utsagnet kikket han under bordet, og da og hvordan de liker/ikke liker de aktuelle han så at jeg var iført et par svarte Vans, ble produktene på den andre. Satt på spissen: å se det raskt stille – før repareringsarbeidet startet på tv-programmet Paradise Hotel eller å høre med humor og latter. Et ordentlig goffmansk på en plate av Åge Aleksandersen betyr ikke øyeblikk, med andre ord. Bortsett fra det nødvendigvis noe i seg selv, siden det finnes morsomme ved denne episoden, peker den flere måter å nyte disse produktene på. Min også på problematiske sider ved det kvalitative påstand er at det er vel så viktig å fokusere på forskningsintervjuet. Det er ingen tvil om at forskjeller og likheter når det gjelder hvorintervjuerens framtoning påvirker situasjonen dan, som det er å fokusere på forskjeller og og dermed dataproduksjonen. likheter når det gjelder hva. Så selv om jeg Du fant blant annet at personer med høy og fant et visst preferanseoverlapp på produktlav kulturell kapital ofte så på, hørte på og leste nivå, fant jeg like fullt klare forskjeller når de samme tingene, men at de gjorde dette på veldig det gjaldt hvordan informantene rapporterte forskjellige måter. Kan du utdype dette? sitt forhold til for eksempel å gå på konsert i Nå bør det først påpekes at hovedtendensen Stavanger konserthus, kjøre en Volvo eller å i datamaterialet er at informantenes preferanlage pizza på en fredagskveld. Hovedskillelinser for både kulturelle og materielle produkter jen i datamaterialet mitt går mellom de som er systematisk forskjellige, og at disse forskjelnyter sine produkter som et mål i seg selv, og lene i grove trekk samsvarer med relasjonene de som har en mer instrumentell tilnærming mellom deres kapitalvolum og –sammensettil sitt forbruk. Denne skillelinjen ser ut til å ning. Men forskjellene er ikke absolutte. For korrespondere med relasjonen mellom høye eksempel har de kapitalsterke noen av de og lave kapitalvolum. De kapitalsterke har en samme preferansene som de mer kapitalsvake, tendens til å nyte kunst for kunstens skyld og/ for eksempel når det gjelder musikk og en eller en sans for kostbare luksusgoder, mens de del tv-programmer. Spørsmålet er hvordan en mer kapitalsvake har en langt mer praktisk og skal tolke slike overlapp. I den faglige debatten nyttesøkende tilnærming til både kulturelle og om smakens sosiale fordeling er det flere som materielle produkter. hevder at vi nå er vitne til en utvisking av Skillelinjene mellom lav- og høykulturelle ble tidligere kulturelle klasseskiller. Slike påstander ikke sett på som særlig problematiske, gitt at de resfremmes på bakgrunn av funn som viser at surssterke klarte å unngå å fremstå som «snobbete». over- og middelklassefolk ikke utelukkende Fant du noen mekanismer for hvordan disse kunne liker og praktiserer (et forhåndsdefinert sett av) markere avstand til og nedvurdere lavkultur uten «høykulturelle» produkter og aktiviteter, men 28 Sosiolognytt 3/13 til sosiale koder ser ut til å være ulikt fordelt å få dette stempelet? Er det en kobling til det med i samfunnet, og denne evnen ser ut til å være å konsumere noen av de samme kulturproduktene, fordelaktig i det sosiale liv. bare med en ironisk distanse? Skillet mellom økonomisk og kulturell kapital er I studien konkluderer jeg med at smaken sentralt i Bourdieus kultursosiologi. I hvilken grad er klassedelt, og at smaks- og livsstilsforfinner du dette i ditt arbeide? Så vidt jeg har fått skjeller har reelle ekskluderende konsekvenser med meg har du gjort intervjuene dine i Stavanger. gjennom at positive og negative vurderinger Som født og oppvokst i nabobyen Sandnes har jeg av andres smak påvirker hvor folk ferdes alltid hatt en fordom om at oljebyen er dominert av geografisk og sosialt. Like fullt viser studien økonomisk kapital. at eksplisitte smaksdommer kan oppleves som Det skillet fant jeg i stor grad, spesielt blant problematiske for folk. Selv om informande kapitalsterke informantene i utvalget. Som tene kom med nokså klare avstandstakninger, jeg var inne på tidligere, er deres smak preget både når det gjaldt former for kultur de ikke av en ikke-instrumentell orientering. Det er liker, og når det gjaldt andre mennesker som imidlertid en intern forskjell blant disse inblir oppfattet som å ha «dårlig smak», hadde formantene: der de med overvekt av kulturell de aller fleste reservasjoner mot eksplisitte kapital først og fremst har en slik tilnærming smaksdommer. Typisk kom de med utbrudd til kulturelle produkter (eksempelvis kunst, av typen «huff, det var en stygg ting å si» etter litteratur og musikk), har de med overvekt å ha kommet med nedsettende karakteristikav økonomisk kapital først og fremst det til ker av andre.Videre tok de aller fleste markant materielle produkter (eksempelvis biler, klær avstand fra folk de oppfatter som «snobbete» og møbler). Selv om enkelte har det på begge og «elitistiske». Et annet viktig funn er at flere plasser, er hovedtendensen at kapitalkomposisav de mest ressurssterke i utvalget rapporterte jonsprinsippet gjør seg gjeldende her.Videre at de aktivt nedtoner ulikheter i enkelte sosiale kom dette skillet veldig tydelig fram når settinger, blant annet for å unngå at andre skal informantene vurderte og klassifiserte andre oppfatte dem som «snobber». Intervjuene med folks smak. De med overvekt av kulturell de mindre kapitalsterke tyder på at slik nedkapital uttrykte eksplisitte aversjoner mot toning kan være virkningsfull. Flere framhevet «rikingene» og deres «ødog berømmet «de rike» og slende» og «prangende» måter «de vellykkede», såfremt disse anses som «joviale», «jordnære» Reelle ressursforskjeller ser altså å leve livene sine på, mens de ikke ut til å bekymre så mange. med overvekt av økonomisk og «sånn som oss». Reelle resMen om de privilegerte anses sursforskjeller ser altså ikke ut som «høye på pæra» på grunn av kapital på sin side uttrykte sine privilegier, ser derimot misnøye med «kultureliten» til å bekymre så mange. Men alarmklokkene ut til å ringe og deres «pretensiøse» og om de privilegerte anses som «bedrevitende» væremåter. Når «høye på pæra» på grunn av det gjelder det reelle maktforholdet mellom sine privilegier, ser derimot alarmklokkene kulturell og økonomisk kapital, muliggjorde ut til å ringe. Å nedtone forskjeller ser altså ikke mine intervjudata noen vettug diskusut til å være en smart måte å unngå å vekke jon av dette. Det jeg fokuserte på var først og andres harme på. Når det gjelder koblingen fremst informantenes egne oppfatninger av mellom de ressurssterkes praktiske sans og slike maktforhold. Ikke overraskende hadde sosiale navigeringsmønstre på den ene siden, informanter i kulturfraksjonene inntrykk av at og deres estetiserende flørting med såkalt «oljefolka» dominerer byen, mens informanter populærkultur (som kan innebære ironi, men i økonomifraksjonene hadde tilsvarende ideer ikke nødvendigvis) på den andre, er ikke dette om «kultureliten». Jeg kan for øvrig fortelle noe jeg diskuterer inngående i avhandlingen. deg at uttrykket «Sandnesfolk» ble brukt av Men refleksivitet er nok et viktig stikkord her. flere av informantene, og da ikke med positivt Evnen til å forholde seg lekent og refleksivt Sosiolognytt 3/13 29 ten, viser den nok en gang den steile fronten mellom Elsters rasjonell aktør-perspektiv og Bourdieus mer strukturorienterte handlingsperspektiv. Elster har jo en mildt sagt særegen måte å formulere sine kritikker på, og noe av det kan sikkert være treffende i enkelte sammenhenger. I dette tilfellet mener jeg at han bommer i sin kritikk, mye på grunn av hans feilaktige gjengivelse av Bourdieus argument. Mer spesifikt er det forståelsen av Bourdieus begrep om habitus som en praktisk sans det skorter på. Men for all del: kritikk er viktig, og forhåpentligvis kommer det noe vettugt ut av debatten. Et første mål bør være å unngå at man snakker forbi hverandre. Velkommen til vinterseminaret 2014 Etterutdannelse, ny sosiologisk allmenndannelse og påfyll på eget spesialfelt Vinterseminaret er langt unna nå i skrivende sommervarme, men benytt late dager til å plotte inn 17.-19. januar i kalenderen. Vinterseminaret 2014 planlegges etter de vante kriterier: forsiktig forandring innenfor lett gjenkjennelige rammer. Og til glede for nye lesere: Vinterseminaret er sosiologenes viktigste møtested. Seminaret arrangeres årlig og alltid en av de siste helgene i januar. Hvert år har vi et spesielt faglig tema (se nedenfor). I tillegg arrangeres gruppevise paperfremleggelser og diskusjoner. I 2013 var det 11 forskjellige faggrupper. Seminaret har status som nasjonal fagkonferanse og får støtte fra NFR. Seminaret avsluttes alltid med Sosiologforeningens generalforsamling. Den mest åpenbare endringen i 2014 er at vi har flyttet seminaret til Bardøla Høyfjellshotell på Geilo (www.bardola.no) . Vi ønsker å forsterke gruppeaktivitetene og har derfor prioritert bedre grupperomsfasiliteter fremfor de kjente Gausdalfjellene. Ta gjerne kontakt med gruppeansvarlige Irene Prestøy Lie ([email protected]) dersom du ønsker å etablere en ny gruppe eller benytte anledningen til nettverksmøter. Vi har økt tiden til gruppeaktiviteter (vel og merke uten å redusere muligheten til skitur eller andre sportslige utfoldelser) og redusert noe på tiden til de tematiske plenumsinnleggene. Håpet er både å øke antall grup30 Sosiolognytt 3/13 per og spennet av ulike aktiviteter innad i gruppene. Både tradisjonelle grupper for paperfremlegging, paneldiskusjoner, nettverksmøter eller planleggingsmøter er velkomne! Vinterseminaret skal – gjennom gruppene – gi et speilbilde av norsk sosiologi, samtidig som den enkelte deltaker skal få et tilbud innenfor sitt spesialområde. Dette gjelder både sosiologene i akademia og praktiserende sosiologer både i privat og offentlig sektor. Vi minner også om at årets nyskapning ‘Årets beste artikkel – på norsk og på engelsk’ var en stor suksess. Har du en kollega som har eller vil publisere en spesielt god artikkel i år (2013) – eller har du nettopp lest noe virkelig godt og spennende skrevet av en norsk sosiolog? Ragnvald Kalleberg ([email protected]) er rette adressat for forslag til årets vinnere. Ellers byr seminaret også denne gangen på ‘ferskvare’ (presentasjon av nye masteroppgaver), hederspris og festligheter etter vante rammer. Deltakeravgiften for 2013 var 4500 kr, vi har ambisjoner om å holde denne konstant (eller kanskje til og med gå litt ned). Studenter som ønsker ‘full pakke’ betaler 2500. Men, vi opprettholder også det nyetablerte tilbudet til studenter: 1000 kr! Dette dekker deltakelse på hele programmet samt alle måltider, men man må selv skaffe overnatting. Foto: Sakarias Ingolfson. Lisens: CC BY 2.0 Hentet fra http://www.flickr.com/ photos/sakariasingolfsson/5158915793/ fortegn. Forakten er kanskje gjensidig? Tilslutt: Harald Eia og Jon Elster har nylig vært ute i media og kritisert Bourdieu og kultursosiologi inspirert av ham, i en debatt der også du har vært med. Denne debatten må jo sies å være ganske relevant for din forskning, og jeg lurer på om du har noen kommentarer relatert til den? Eia har fått mye tyn for sin noe uklart definerte rolle som moromann, forskningsjournalist og sannhetssøker i offentligheten. Jeg har registrert at en del har sine formeninger om stuntet i Morgenbladet, men personlig synes jeg påfunnet om å trekke inn Elster og en koffert tusenlapper var ganske artig. Når det gjelder det faglige aspektet ved denne debat- Hvorfor tror folk på (en eller annen) Gud? Fra min egen studietid husker jeg ikke stort annet enn at Durkheim mente at mennesker har en trang til noe felles, noe utenfor seg selv, og derfor oppfant religionen. Hvem som egentlig sa ‘religion er opium for folket’ var også innimellom et tema. Religion var rett nok viktig som forklaringsfaktor for en del ting (som velferdsstatsmodell og familiepolitikk) og sentralt for virkelig å forstå det amerikanske samfunnet – fordi religion spilte en så mye større rolle enn her hjemme. Men dersom noen i SV-kantina på 1990-tallet hadde hevdet at religiøse holdninger og -motsetninger ville bli blant de aller viktigste tema både i verdenspolitikken og i den norske samfunn 25 år senere, ville nok de færreste sette noen penger på det. Religion som variabel var viktig for å forstå fortiden, men irrelevant for å forutsi fremtiden. Nja, mon det. Min egen erfaring er nok også at den gjengse sosiolog heller ikke er særlig empirisk sterk på feltet – når det gjelder vår egen hjemlige variant. Maktutredningens funn om at kirkeeliten var den mest radikale av de norske elitene ble oftere møtt med vantro enn nysgjerrighet. Kirkens demokratiske struktur er nok ukjent for svært mange. Sosiologer er heldigvis stort sett tolerante typer, men «ja, jeg er personlig kristen» er en setning vi sjelden hører når sosiologer møtes. Kanskje det bunner i at tettheten er lav, men omtalen av kristne og kristenheten i sosiologkretser er ikke alltid er like empiri-nær eller preget av toleranse. Religionens rolle i det norske samfunn er dermed et godt eksempel på den type sosiologisk allmenndannelse vi ønsker å kunne tilby på vinterseminaret. Årets tittel er enda på idéstadiet, men både ‘Gud er tilbake i sosiologien’ og ‘Religion og sosiologi’ har blitt brukt som arbeidstitler. Hvordan ser den nye religionvariabelen ut? I tråd med vårt ønske om å prioritere gruppene høyere har vi redusert antallet plenumssesjoner og vi har kuttet ut debattene i etterkant av hver sesjon. Men i all beskjedenhet – vi er svært fornøyde med de som har sagt seg villig til et opphold i fjellheimen. På seminarets første dag setter vår egen religiøse tradisjon i fokus. Andreas Hompland, velkjent sosiolog og medlem av Stålsettutvalget, vil gi en presentasjon av det organiserte religiøse landskapet i Norge og ikke minst nettopp gi noen perspektiver på – i hans egen språkdrakt kva måtar Gud eventuelt er tilbake, og på korfor vi sosiologar har så store problem med å gripa dette. Olaf Aagedal, forsker ved Stiftelsen Kirkeforskning, tar utgangspunkt i Grunnlovsjubileet og ser på statskirkens rolle. Skilsmissen mellom stat og kirke pågår fortsatt og flere grunnleggende spørsmål gjenstår. På seminarets andre dag rendyrker vi religion og sosiologi. Inger Furseth, nyansatt professor på ISS (UiO) drar oss gjennom religionens plass hos sosiologiens klassikere. Siste plenumsinnlegg fylles av Hans Joas, et navn kjent langt utover religionssosiologenes rekker. Som han selv sier på sin hjemmeside: -I am now mostly interested in developing an alternative to the conventional understanding of secularization as the necessary corollary of processes of modernization. The coming steps in this project are …. A study of the history of the scientific study of religion between the project of secularization and the attempt to find new foundations for religious faith. Sosiolognytt 3/13 31 Stille tid Gunhild Tøndel Når klesvasken surrer, og huset er tilstrekkelig ryddet for kvelden. Når man sitter ved kjøkkenbordet med kaffen tidlige helgemorgener (akkurat det skjer ikke ofte), mens folk som passerer på fortauet ser ut til å være på vei hjem fra sene nachspiel. Når sankthansbålet brenner, og den gode lukta av svidd tang og varm himmel blander seg sammen til et fint sommerminne. Når en bare trenger å trekke seg litt tilbake, uten grunn. Eller når ungene ikke finner kveldsroa, og en sjøl trenger en trivelig, meditativ aktivitet som de kan studere i synsfeltet fra sengekanten. Mor som legger kabal i naborommet. Men ikke bare innenfor hjemmets sfære. Når en mistroisk synes en fyller kontorstolen med daukjøtt. Når ordene stokker seg fra hodet til fingrene, tastaturet, skjermen, og tilbake til kroppen. Når ordenes orden mangler klangen. Når en i villfarelsen(?) leter etter motivasjon under skriving, og premien består av en runde med FreeCell. En ren avledningsmanøver, fordi man ikke innser der og da at premien ligger i muligheten til å lese Simmel og få betalt for det. Eller når en er tilfreds, og trenger et lite avbrekk for å lande før en tar fatt på neste arbeidsoppgave. Når arbeidsdagen er ferdig, trivselen er stor, ryggen har smidig tilpasset seg skrivepultens vinkel, og bussen ikke går før om et kvarter. Da kan en ta et slag kabal. Har du prøvd «Idioten»? Navnet er ikke særlig flatterende, men så utføres denne kabalvarianten da også uten spenstige triks. Spiller en den i sitt eget hjem så synes jeg ikke at en skal henge seg opp i navnet. Jeg ser ingen idioti ved å legge kabal på privaten, såfremt det ikke tar over for ens omsorgsoppgaver. I jobbsammenheng derimot, er det bortkastet arbeidstid. Uansett, her er oppskrifta: En spiller, en kortstokk. Legg ut fire kort på bordet, fra venstre mot høyre. Høyeste kort for hvert symbol (kløver, ruter, hjerter eller spar), slår ut lavere kort. Ess har høyest verdi. 2 har lavest. Dukker for eksempel hjerter konge, ruter 2, kløver 5 og 7 opp, så kaster du vekk kløver 5. Resten beholder du. 7’ern har et høyere tall enn kløver 5, og kaster ut kløver-kameraten. Når du har fjernet de laveste synlige kortene for hver farge, kort som ligger oppå hverandre er lagt på tom plass, og det kun er ett kort for hver farge synlig, så legger du ut fire nye kort. Prøv å planlegg hvilket kort du legger til ledig plass, for å få vekk flest mulig kort før neste omgang. Når essene ligger igjen på bordet, har kabalen gått opp. Det skjer sjelden. Derfor er dette en god kabal. Mens man spiller kan man enten tenke, eller man kan velge å la være. Som Statler Brothers sang, “ “[p] playing solitaire till dawn with a deck of fifty-one, smoking cigarettes and watching Captain Kangaroo, now don’t tell me I’ve nothing to do”. Kortenes vusjvusj-lyd tar over for klokka. Og om man gjør det ene eller det andre kan ingen som ser deg vite. Anja Sletteland (UiO/Harvard Kennedy School), Gunhild Tøndel (NTNU), Kjetil Lundberg (UiB) og Jorid Andersen (UiT) veksler på å skrive baksidekommentarer i Sosiolognytt.» 32 Sosiolognytt 3/13
© Copyright 2024