Sosiolognytt nr. 4 2010
Utgitt av NORSK SOSIOLOGFORENING 35. årgang 4-2010 Evaluering av norsk sosiologi – uten betydning? Side 23-29 Kunsten å vurdere sin sjef: Anne Krogstad om Maktens uttrykk Side 43-45 Jubileumsåret 2010 – hva nå? Side 2-21 BESØK NSF PÅ INTERNETT WWW.SOSIOLOGFORENINGEN.NO REDAKTØRENS SPALTE JON ROGSTAD UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF) Postadresse: Norsk sosiologforening v/ISF PB 3233 Elisenberg, NO-0208 Oslo Telefon: 23 08 61 00 Faks: 23 08 61 01 E-post: [email protected] Internett: www.sosiologforeningen.no REDAKSJONEN Ansvarlig redaktører: Jon Rogstad og Arnfinn Haagensen Midtbøen Redaksjonsadresse: Jon Rogstad v/ Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi Postboks 1096 Blindern 0317 OSLO Redaksjonen: Kristin Buvik, Arve Hjelseth, Irene Prestøy Lie, Marte Rua, Anders M. Galaasen, Tone Maia Liodden, Eirin Pedersen og Mette Løvgren Design: Cazawa Design Tekstombrekking: Fredrik Myhre Opplag: 800 stk EKSTERNE BIDRAGSYTERE Andreas Hompland, Cathrine Holst, Olav Korsnes, Willy Pedersen, Anne Krogstad, Lars Grue og Kjetil Lundberg. ARBEIDSUTVALGET Sekreteriatet: Randi Wærdahl (leder), [email protected] Fredrik Engelstad (nestleder), [email protected] Lars-Erik Becken (kasserer), [email protected] Line Dugstad (1. styremedlem), [email protected] Johan Fredrik Rye (2. styremedlem), [email protected] Are Skeie Hermansen (sekretær), [email protected] Forsidefoto: Jon Rogstad Frist neste nummer: 17. desember 2010 Bidrag til Sosiolognytt leveres elektronisk (Word) pr e-post til [email protected] 2 Sosiolognytt 4/10 Missekonkurranse med idealtid Jeg hadde gledet meg til å skrive denne lederen. De første delrapportene fra den forestående evalueringen av norsk sosiologi ville foreligge rett før deadline.Vi var da også mange som hadde ventet lenge i spenning på å lese vurderingen av de ulike instituttene. Evalueringen er tross alt en storstilt missekåring, hvor de sosiologiske miljøene i det ganske land har brukt et antall timeverk de færreste kan forsvare, på å gjøre seg lekre ved å vise fram publiseringstall, gjennomstrømning og internasjonale kontakter. Etter de første innspillene fra evalueringsutvalget, må vi imidlertid spørre hva som har vært poenget. Mange miljøer vil trolig først og fremst puste lettet ut, men med lettelsen bør det følge en bismak. Et talende eksempel er at det eneste jeg har hørt at har vekket interesse er hvordan det er mulig at Universitetet i Stavanger kommer så godt ut når det gjelder publisering. Derimot har jeg ikke hørt noen som har vært skuffet, sinte eller overrasket over egen plassering, enten de kom godt eller mindre heldig ut. Og det ville jo uansett heller ikke være så farlig, skal vi tro Forskningsrådet. Evalueringen skal brukes indremedisinsk, til utvikling og selvrefleksjon i de ulike forskningsmiljøene. At Forskningsrådet, også her i bladet, er forsiktige med å konkludere med at evalueringen skal få betydning for bevilgningene i framtiden, er kanskje ikke overraskende. Samtidig er det ikke klart hvordan en ikke uventet forskjell i publiseringstall, som lett kan forklares med forskjeller i grunnbevilgning og undervisningsansvar, egentlig skal være et konstruktivt innspill til institusjonell selvrefleksjon. Da er det å håpe at den endelig evalueringsrapporten er noe langt mer enn en missekonkurranse uten idealer, men med idealtid og premie til alle. Norsk sosiologi trenger en faglig begrunnet diskusjon om hvilken retning faget har tatt de siste årene, og hva som er en farbar vei framover. Dette er normative spørsmål, som ikke kan avgjøres ved å se på publiseringspoeng framskaffet fra mer eller mindre særtidsskrifter. Om det likevel skal gjøres vurderinger av forskjeller i publiseringsgrad, må det skje INNHOLD SOSIOLOGNYTT 4/10 på bakgrunn av en grundig analyse av forskjeller publisering i lys av ulikhet i rammebetingelser. Det holder ikke å nevne at finansieringsgrunnlaget er ulikt, forskjellene må vektes. En forventing er at evalueringskomiteén kommer med en vurdering av og politisk innspill til en nødvendig diskusjon om utjevning av de store forskjellene i grunnbevilgningene som finnes mellom de mange forskningsinstituttene, når de leverer sin endelige innstilling. Dette ville også gjøre diskusjonen på det kommende vinterseminaret både interessant og viktig. Men kanskje er dette for mye å vente. Da er det trolig mer å glede seg til lanseringen av de siste 10 tekstene i Norsk sosiologisk kanon, som også blir offentliggjort på Vinterseminaret i januar. Da kommer nok en og annen av vinnerne også, så du, kjære leser, bør også vite din besøkelsestid. Allerede i dette nummeret avsløres imidlertid fem nye kanon-tekster, som alle ble publisert i løpet av noen få år på 1960-tallet. Redaksjonen er stolte over å kunne gi dere disse korte og varme presentasjonene av det beste som er gjort. Den historiske dimensjonen er også til stede i artikkelen ”Fra Marx til miljø”, som gir en intens beretning om fag og politikk i studiemiljøene i Bergen og Trondheim på 70-, 80- og 90-tallet. Ikke mindre intenst er portrettet. Redaktør og nevø, Arnfinn Haagensen Midtbøen, har møtt sin tante og en av norsk sosiologis førstedamer, Ingrid Eide, som forteller om hvorfor hun etterhvert forlot sosiologien. Les hennes forklaring, og se om vi ikke der har fått det viktigste innspillet til selvrefleksjon og en indre utvikling. [email protected] 2 Redaktørens spalte 4 Lederens spalte 5 Fra Marx til miljø 10 Sosiologiens år 14 Portrett 22 Polemiske strateger i cyberspace 25 Og vinneren er 28 Bukken og havresekken? 30 Norsk sosiologisk kanon - de konstituerende tekstene 41 Doktoren svarer 43 Mangslungen makt 46 Sosiologer i mediene NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG Østlandet: Christine Viland (leder), [email protected] Vestlandet: Synnøve Økland Jahnsen (leder), [email protected] Trøndelag: Ingeborg Grønning (leder), ingeborg.grø[email protected] Tromsø: Knut Teppan Vik (leder), [email protected] Sørlandet: Hans Petter Sand (leder), [email protected] Bodø: Randi Karin Sivertsen (leder), [email protected] Finn mer informasjon om lokallagene på: www.sosiologforeningen.no Sosiolognytt 4/10 3 LEDERENS SPALTE RANDI WÆRDAHL Hva er egentlig sosiologi? Dette tenderer til et eksistensielt spørsmål for mange som er på vei inn i sosiologifaget. Selv etter mange år som sosiolog kan man slite med å besvare dette spørsmålet når det dukker opp i alt fra familieselskaper til tverrfaglige prosjektgrupper. ”Hva sier sosiologen om dette?” spør de gjerne da, og sosiologen i gruppa blir satt til veggs på vegne av en mangslungent fag. Og så må vi avgrense oss og definere oss selv i møte med andre disipliner, slik at vi svarer på vegne av vårt spesialområde eller vårt eget teoretiske eller tematiske rammeverk. For hvem vil vel ta på seg å svare på vegne av SOSIOLOGIEN? De som henger med i de siste teoretiske og metodologiske svingene vil vel svare at spørsmålet er feil stilt. Det heter ikke lenger ”Hva er sosiologi?” men ”Hvordan GJØR man sosiologi?”. Og det er dette siste spørsmålet vi nå venter spent på at et eksternt evalueringspanel skal svare på. Hvordan gjør man sosiologi ved 13, til dels svært ulike norske sosiologiske ”enheter”? Og selv om mange av oss allerede har svart på spørsmål om vår virksomhet, våre nettverk, samarbeidspartnere og interesseområder og på den måten vet litt om hva panelet er ute etter, er det god grunn til å vente spent på hvordan panelet tolker disse svarene. Hva slags spørsmål er det panelet har stilt til helheten av denne informasjonen som kan gi oss et bilde av hvordan vi gjør sosiologi i Norge i dag? Kan panelet for eksempel svare oss på spørsmålet om hvordan norske sosiologer forstår forholdet mellom empiri og teori? Er en slutning mer eller mindre teoretisk når den er en syntetisert erkjennelse etter et empirisk arbeid? I en liten uformell spørrerunde om hva en slik evaluering burde kunne svare på, lød et av forslagene: Hvor mange sosiologer trenger man egentlig for å studere sykelønnsordningen i Norge? Spørsmålet avledet først en litt beklemt latter fra min side, men ved nærmere ettertanke er dette et høyst betimelig spørsmål. Hvor henter vi kunnskapsgrunnlaget vårt fra, og hvordan definerer vi hva det er viktig å vite 4 Sosiolognytt 4/10 noe om? Hvor mange av våre faglige nettverk er systempålagte av typen, ”du må ha samarbeidspartnere fra minst 4 andre, helst utenlandske institusjoner for å få finansiert denne forskningen”. Hvor mange nettverk er kompetansebaserte? Tverrfaglige? Eller, er det i det hele tatt et poeng å være tverrfaglig? Og hva betyr egentlig internasjonalisering? Holder det at vi publiserer om den norske sykelønnsordningen på engelsk, fortrinnsvis på nivå 2? Må vi sammenligne den norske sykelønnsordningen med velferdsordninger i andre land for at det skal være internasjonalt? Går det i det hele tatt an å droppe den norske empirien og bare studere andre lands ordninger og kulturer og fenomener og fortsatt befinne seg innenfor faggrensene til sosiologien? Igjen dukker spørsmålet opp: Hva er sosiologi? Hvis sosiologien er det som sosiologer til enhver tid holder på med, så kan kanskje evalueringen av fagmiljøene gi svar på dette. Men selv en evalueringskomité må ha noe å måle tingenes tilstand opp i mot. Noen må legge lista og definere hva som er god og dårlig sosiologi og hva det er verdt å drive med som sosiolog. I fare for å tåkelegge hele fjellheimen har vi invitert sosiologer av alle farger, fasonger, kjønn og alder til Skeikampen i januar 2011 for å diskutere de essensielle, eksistensielle, ontologiske, selvkritiske og selvforherligende spørsmål sosiologer måtte ha om oss selv, vår virksomhet, vår identitet og våre valg. Diskusjonspartnere håper vi det blir mange av.Vi vet med sikkerhet at lederen av Evalueringspanelet kommer med noen av sine kolleger.Vinterseminaret 2011 blir rett og slett detVinterseminaret du ikke ønsker å gå glipp av! [email protected] NORSK SOSIOLOGFORENING www.sosiologforeningen.no NSF Fra Marx til miljø Foto: UiO Av Eirin Pedersen og Tone Maia Liodden Kommunisme, anarkisme, EU-kamp og Altavassdraget. Nærlesning av Marx, beundring av Merton og postmoderne identitetskrise – ispedd en og annen jazzkveld med professorer på Hulen. Tre sosiologer forteller om sin studietid i Bergen og Trondheim på 70-, 80- og 90-tallet. I forrige nummer av Sosiologisk Årbok forteller sosiologer som Johan Galtung,Thomas Mathiesen, Ingrid Eide og Nils Christie om hvordan det var å studere ved det nyopprettede instituttet for sosiologi på 1950-tallet. Flere beskriver følelsen av å være pionerer i sitt felt. ”Det forelå intet pensum, pensum laget vi selv”, forteller Galtung. Studentmiljøet var preget av et samfunnsengasjement og en intellektuell individualisme som på mange måter skiller seg fra dagens universiteter, med fokus på inntakstall og gjennomstrømming. Men hvordan så sosiologistudenten ut i de påfølgende tiårene, i perioden med utvikling fra eliteinstitusjon til masseuniversitet? Hvordan var fagmiljøene utenfor instituttet i Oslo? For å få et svar på disse spørsmålene har vi snakket med Gunn Birkelund, Anders Todal Jensen og Cathrine Holst. Birkelund er i dag professor ved Universitetet i Oslo. Hun studerte i Bergen på 1970-tallet, der hun meldte seg opp i sosiologi for å ”ta noe enkelt” før hun begynte på sammenlignende politikk.Todal Jenssen er valgforsker og professor ved NTNU i Trondheim. Han var student der på 1980-tallet, og var nær ved å skrive hovedfag om en nyttevekst i Botswana da han oppdaget sosiologien. Holst er post.doc. ved Universitetet i Oslo. Hun studerte i Bergen på 1990-tallet. Studiekarrieren begynte med historie, men hennes nysgjerrighet ble vakt ”der hvor sosiologien tok over.” Sosiologi gjorde det mulig for henne å kombinere en teoretisk interesse med Gunn Birkelund er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, og studerte sosiologi ved Universitetet i Bergen på 1970-tallet. samfunnsengasjement. Klassekampens trykkpresse Samfunnsengasjement og politikk er en rød tråd i fortellingene om veien inn i faget og studietida i tiårene de tre representerer. Studentmiljøet i Bergen på 1970-tallet var preget av ”den kommunistiske bølgen, som minnet mest om en religiøs doktrine”, ifølge Gunn Birkelund. Hun leste Marx’ ”Das Kapital”, bodde i et kommunistisk kollektiv og var med i Kvinnefronten. - I en periode ga jeg bort halvparten av studielånet mitt til Klassekampen, for at de skulle få ny trykkpresse. Da var vi skikkelig blakke, minnes Birkelund. Hun tror sosiologistudentene var spesielt angrepet i denne perioden, men sier at det var et sterkt politisk engasjement blant alle studentene. Sosiolognytt 4/10 5 De fleste var organisert i ulike fraksjoner på venradikale og kanskje også noe mer politisk engastresiden. sjerte enn studentene på en del andre fag. StatsviFor en tid tilbake viste en undersøkelse i Sosioterne for eksempel. De var generelt mye mer lognytt at blant sosiologer som er medlemmer av straighte. De fleste forelesningene i sammenligNorsk sosiologforening stemmer 9 av 10 på Ap, nende politikk var mellom 8 og 10 på morgenen SV eller Rødt. Sånn sett har tradisjonen med slag– og studentene møtte faktisk opp, forteller Holst side mot venstre blitt holdt i hevd, selv om trua på undrende. kommunismen har blitt svekket. Andre spørsmål som sto i sentrum i Bergen Todal Jenssen mener at sosiologimiljøet i under Holsts studietid på 90-tallet var miljøtrusseTrondheim skilte seg noe fra miljøene i Oslo og len, kvinnespørsmål og globalisering. Bergen ved at AKP-ml-bevegelsen aldri fikk - Det er vanskelig å svare på om takhøyden på samme fotfeste. - Det var nok mange radikale folk faget er høyere i dag enn den var den gangen. ved instituttet, og en klar slagside til venstre. Men Min posisjon har jo også forandret seg. Generelt de som formet instituttet i den første synes jeg det er enklere å diskutere alt «Jeg har inntrykk perioden var snarere anarkister enn mulig i dag, men det har nok mest med av at studentene var kommunister. Ola Listhaug hadde for faglig selvtillit å gjøre, mener Holst. mer selvstendige og eksempel bakgrunn i de revolusjonære selvgående før. anarkisters forbund (RAF). Han mislikte Ideologisert fag? Anders Todal Jensen kommunistene dypt og inderlig, sier Både Birkelund og Todal Jenssen underTodal Jensen. streker at til tross for sterkt politisk engasjement, så Politikk var sentralt i studenttilværelsen, også blandet man ikke fag og politikk. på 80-tallet. - Å være student var en fin tid, det var - For alle som var politisk interesserte, var stumorsomme folk, morsomme diskusjoner, et dietida på første halvdel av 80-tallet en god tid, levende miljø. Det var mye politisk aktivisme mener Todal Jenssen. - Generelt var det god takblant studentene.Vi diskuterte seriøst om vi skulle høyde for ulike politiske meninger. Jeg opplevde reise til Alta og lenke oss i protest mot utbygginat man holdt partipolitikk og faglige diskusjoner gen av Alta-Kautokeinovassdraget, mimrer Todal fra hverandre, sier han. Jenssen. Gunn Birkelund mener at det er et ideal man På 1980-tallet i Trondheim var miljøvern et av bør etterstrebe. - Sosiologer må få lov til å være de største temaene. Her merket man ikke mye til politisk engasjerte, men det er viktig å skille meljappetid og høyrebølge. Olav Gjærevold, Norges – lom når man er fagperson og når man er et samog verdens – første miljøvernminister, var en nøkfunnsengasjert individ, sier hun, på bakgrunn av kelfigur i den grønne bevegelsen ved universitetet. de erfaringer hun gjorde seg som politisk engasjert i ml-bevegelsen. Nei til EU Historiker Anders Nielsen, som skrev hovedDet politiske engasjementet blant studenter døde oppgave om koblingen mellom venstresida og heller ikke hen på 1990-tallet. Cathrine Holst sosiologisk institutt ved Universitetet i Oslo på begynte på grunnfag i sosiologi i 1994. Det var 1960-tallet, påpeker at det i en periode var ”de samme år som folkeavstemningen om EU, og politiske målene som ble viktigst, ikke faglige og spørsmålet ble heftig diskutert i studentmiljøet. vitenskapelige prinsipper.”Til tross for Den gangen engasjerte jeg meg på Nei-sida. De ”Hjernevask”-kritikk om politisert forskning, er fleste på sosiologi sto nok der, i motsetning til studet kanskje erfaringer fra denne epoken som har denter på sammenlignende politikk, hvor det var ført til at mange sosiologer legger stor vekt på å flere Ja-folk, mener hun. skille fag og politikk. Det kan spores tilbake til et - Studentene på sosiologi var nok litt mer weberiansk ideal om at forskning kan si noe om 6 Sosiolognytt 4/10 Foto: NTNU hva som er det beste middelet for å oppnå et samfunnsmål – men aldri noe om hva som faktisk er det riktige målet. Utfordringen er å finne en balansegang mellom å utdanne teknokratiske styringssosiologer og ideologiserte samfunnsforskere. Sosiologisk virvelvind Hvilken betydning hadde professorer og forelesere for de unge studentene? Gunn Birkelund begynte å studere ved Universitetet i Bergen i 1973, hvor hun startet sin universitetskarriere med å delta på forelesningene til Fredrik Barth i sosialantropologi. - Men jeg ble aldri sjanghaiet av forelesninger om stammefolk i Borneo, forteller Birkelund: - I stedet oppdaget jeg at det norske samfunnet var mye mer interessant å forske på. I 1975 begynte hun med sosiologi. Der møtte hun en virvelvind av en sosiolog, den unge professoren Gudmund Hernes, som var en sentral skikkelse i sosiologimiljøet i Bergen. For Birkelund var han en inspirasjonskilde. - Han hadde doktorgrad fra John Hopkins University, og et smittende faglig engasjement, minnes Birkelund. Todal Jenssen husker spesielt forelesningene til filosof Helge Høybråten og Ola Listhaug. - Listhaug var på sin rabiate måte en veldig engasjerende foreleser. Han kunne få til geniale diskusjoner, men han kunne også gi fullstendig blaffen. Han er den eneste jeg har opplevd som har sovna på sin egen forelesning, ler Todal Jenssen. Fra Parsons til postmodernisme Dagens sosiologistudenter vil antagelig ikke kunne peke på én bestemt teoretiker som dominerer pensum. Unntaket er muligens Bourdieu, som dukker opp med forutsigbar hyppighet i fagbokindeksene. Man kan også spore en viss enighet om at Parsons og strukturfunksjonalismen er mest av historisk interesse og har lite å tilføre analyser av nåtida. Slik var det ikke på 50-tallet. I Sosiologisk Årbok minnes Thomas Mathiesen at man under hans studietid på 1950-tallet leste Parsons ”opp ad vegger og ned ad stolper, utenat, forlengs og baklengs”. Hva slags teorifokus hadde faget de neste Anders Todal Jensen er valgforsker professor i sosiologi ved NTNU, der han også studerte sosiologi på 1980-tallet. tiårene? Gunn Birkelund forteller om nærlesning av Karl Marx på 70-tallet. Det sterkt venstrevridde politiske engasjementet stod imidlertid i kontrast til den amerikanske sosiologiens dominans i Bergen. Gudmund Hernes kom fra John Hopkins University, og inviterte mange spennende, amerikanske gjesteforelesere til Bergen. - Innføringsboka vår var også amerikansk – Broom and Zelznick. Jeg husker at jeg var så fornøyd når jeg trakk opp den boka på lesesalen, siden det var en solid og tung bok som kunne konkurrere med de store tunge innføringsbindene i kjemi og økonomi. Samtidig var det en bok vi elsket å hate, forteller Birkelund. På pensumlista ble det også lagt vekt på norske sosiologer, som Lysgaard og Løchen, Aubert og Østerberg. Selvvalgt pensum var ofte påvirket av det politiske engasjementet. Bergenssosiologien var empirisk orientert og preget av maktutredningen og levekårsforskningen. - Vi leste om sosial bytteteori, om ulikhetsskapende prosesser og om forholdet mellom familie, utdanning, arbeidsmarked og velferdsstaten. For min egen del ble det viktig å forstå kvinners situasjon. I Bergensmiljøet hadde vi profilerte Sosiolognytt 4/10 7 Foto: UiO Om man skulle enes om en helt under min studietid, så måte det kanskje være Robert Merton og hans ideer om ”theories of the middle range”. - Mitt inntrykk er at man i Oslo har lagt mer vekt på overordnet teori og de store spørsmålene. De som ble kjernepersoner i en tidlig fase ved instituttet i Trondheim, la mye vekt på det empiriske og det konkrete. Mange av dem kom fra ikke-akademiske familier.Teoretikerne skulle ikke få dominere annet enn fotnotene, sier Todal Jenssen. Cathrine Holst er post. doc ved Institutt for sosiologi, Universitetet i Oslo, og studerte sosiologi ved Universitetet i Bergen på 1990-tallet. kvinneforskere som Kari Wærness, Helga Hernes, Kristin Tornes og Hildur Ve. Det var ofte uenighet og diskusjoner, kanskje litt for mye, men aldri kjedelig, husker Birkelund. På 90-tallet var Bourdieu, Beck og Giddens populære teoretikere, forteller Holst. Men i hennes lesesirkel var det nærlesning av Judith Butlers Gender Trouble som gjaldt. På 90-tallet foregikk striden om postmodernismen for fullt. På sosiologi gikk debatten rett inn i kjernen av faget. Det førte til store rystelser. - I mitt miljø var vi særlig opptatt av kjønnsteori og kjønnsforskning. Hvor sto kvinnesosiologien etter postmodernismen? Kvinnekategorien hadde blitt dekonstruert. Hvordan kunne man føre kvinnekampen videre uten et tydelig subjekt? Selv om postmodernismen sto i sentrum for mange av de faglige diskusjonene, var det ikke slik at ett standpunkt preget faget.Tvert imot var det nettopp uenighet og diskusjon som var typisk, mener Holst. Todal Jenssen har samme opplevelse fra sin studietid i Trondheim på 80-tallet. - Det var ikke – og er fremdeles ikke – ett perspektiv som dominerer på sosiologifaget, det er lov å stjele resonnementer både herfra og derfra. 8 Sosiolognytt 4/10 Nærkontakt Alle de tre sosiologene forteller om en studietid hvor det var lav terskel for kontakt mellom studenter og professorer. Det er nok en av de største forskjellene å spore i studiehverdagen før og nå. I dag får studenter ofte ikke snakke på tomannshånd med en professor før man er halvveis i masterløpet. - Vi hadde en veldig god tilgang til lærerne, forteller Gunn Birkelund. - Studentene arrangerte jazzkvelder på Hulen og der dukket alle foreleserne opp. Jeg tror det var stas både for de mannlige professorene og for de unge kvinnelige studentene, sier hun – uten å gå nærmere inn på temaet. Den lette tilgangen på lærere gjaldt også prominente figurer som Hans Skjervheim, som foreleste i ex.phil og drakk øl med studentene på studentpuben ”Bangla” en gang i måneden. Studentene var altså mer enn ”tilskodarar” til sine professorers faglige kunnskaper i en forelesningssal – de var også ”deltakarar” i professorenes sosiale og faglige liv etter arbeidsdagens slutt. Også Cathrine Holst og Todal Jenssen forteller også om smådriftsfordeler ved instituttene og nær kontakt mellom professorer og studenter. - Ansatte og studenter var få og de ansatte la stor vekt på å være åpne. De hadde ikke avgrensete veiledningstimer og kontortid, slik som nå. Det var ingen høy terskel for å snakke med professorene, sier Todal Jenssen. Ungdommen i dag… Sigurd Skirbekk skriver i Sosiologisk Årbok at Sver- re Holm, den første professoren ved Institutt for tiske interesser. Hun lurer på om det i dag har blitt sosiologi i Oslo, mente at det var ”galskap å lage et vanskeligere å finne tid til å kombinere studier felles pensum for et fag som sosiologi”. I dag er med politisk aktivisme, og viser til at kvalitetsredet langt på vei etablert praksis. Alle samfunnsfag formen har skapt mye obligatorisk opplegg rundt ved universitetet har hvert sitt omfattende innføstudiene. ringsemne. Sosiologistudenter må gjennom fargeMen Todal Jenssen har ikke inntrykk av at løse innføringsbøker i sosiologi, med en kvart side dagens studenter er mer apolitiske enn de var i om Marx,Weber og Durkheim og nitidig pugging gamle dager: - Mine studenter er kanskje mer enn av bestemte definisjoner av ”variabler”, ”sosiale gjennomsnittlig politisk interesserte, i og med at situasjoner” og ”interaksjon”. Spørsmålet er om jeg underviser i politisk opinionsdanning. Men strømlinjeformingen av faget skaper et mindre kanskje er det noe vanskeligere nå å aktualisere rom for faglig utforskning, og legger lokk på den fagene gjennom å bruke aktuelle samfunnsspørsintellektuelle individualismen og samfunnsengamål. Man kan ikke ta like mye for gitt at folk er sjementet de første sosiologene beskriver i møtet engasjerte og følger med i politiske spørsmål, sier med faget. Hadde Galtung sluttet etter første han. semester dersom han hadde studert i dag? Hadde Man kan snu spørsmålet på hodet og spørre han reist til utlandet umiddelbart – og blitt der? hvordan forelesere formidler sitt politiske engasjeI løpet av de siste par tiårene har universitetene ment – og om de gjør det. De engang så radikale gått fra å være eliteuniversiteter til å bli masseunisosiologistudentene, som i dag er professorer ved versitetet. Som enhetsskolen, skal masuniversitetet, har nok roet seg med «Generelt synes jeg det er seuniversitetet romme alle. Universienklere å diskutere alt alderen. Med et uttalt mål om å skille tetet har blitt et enhetsuniversitet. mulig i dag, men det har mellom rollen som forsker og politisk nok mest med faglig - Nesten halvparten av hvert ungengasjert individ, er det muligens vanselvtillit å gjøre» domskull begynner på universitetet. skeligere å tenne en politisk ild blant Cathrine Holst Det gjør noe med hva du kan forvenstudentene. Kanskje har verken ungte av studentene, sier Todal Jenssen, og legger til: dommen eller de tidligere radikale akademikerne Forutsetningen for at dagens studenter kommer nok engasjement til å smitte den andre parten. På seg gjennom utdanning og får noe ut av den, er godt og vondt er det mangelvare på anarkistiske dårligere enn tidligere. Jeg har inntrykk av at stuforelesere som sovner under forelesning eller drikdentene var mer selvstendige og selvgående før. ker øl med studentene, etter nærlesning av Marx. De kunne drive sitt eget prosjekt og hadde en Men Todal Jenssen ser at ikke alt var rosenrødt tydeligere idé om tema, problemstilling og metoi gamle dager heller: - Jeg skjønte den gangen at de. Nå er det mere kaféprinsippet som gjelder – universitetet ikke var et like godt sted for alle. Jeg etter modellen ”velg ett av 25 temaer på menyen”, stortrivdes med å tulle rundt i en politisk idéversier han. den, for meg var det himmelen. Men jeg så at det Det har blitt uttrykt bekymring for at den var mange som strevde. Universitet var et veldig unge generasjonen akademikere er blitt så avideoensomt sted for mange. For dem som hadde en logiserte at de mangler brodd og samfunnsengasje- annen bakgrunn og kanskje syntes at det som ment. De er karrierebevisste og strategiske, men foregikk var ganske fremmedartet, var ikke univerblir beskyldt for å være mindre opptatt av å utvikle sitetet noe godt sted å være. Mange forsvant stille nyskapende kunnskap og ideer som kan utfordre ut bakdøra. det bestående. Pål Veiden, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, sa nylig til Klassekampen at han [email protected] ”frykter at vi får en ny og lydig generasjon.” [email protected] Holst brukte mye tid i studietida på sine poliSosiolognytt 4/10 9 Sosiologiens år Av: Arnfinn Haagensen Midtbøen Foto: ISS I 2009 kan mange sosiologi- eller sosiologdominerte fagmiljøer og tidsskrifter feire seg selv. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo fyller 60 år, det samme gjør Institutt for samfunnsforskning. I tillegg feirer Tidsskrift for samfunnsforskning sin 50-årsdag, mens Sosiologi i dag runder 40. Sosiolognytt gratulerer, og har invitert ledere og redaktører til å reflektere over betydningen av sine respektive institusjoner og sosiologiens fremtid. Hva har vært det viktigste bidraget fra institusjonen du representerer til norsk sosiologi? Karin Widerberg, instituttleder for Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO: Det er før det første selve tilnærmingen, "problemorientert empirisme" på samfunnsaktuelle temaer, som det har vært tradisjon for på ISS. I senere tiår har denne tilnærmingen blitt videreutviklet ved en kobling til mer overgripende teorier om sosial endring og globale perspektiver, men også ved bruken av et bredere spekter av både kvantitative og kvalitative metoder. For det andre, at vi som sentral utdanningsinstitusjon av sosiologer i vår undervisning og forskning ved ISS, bevisst holder på både bredden og grunnforskningsperspektivet – om enn på "samfunnsaktuelle" temaer. Dett er kanskje idag vår viktigste oppgave i forhold til norsk sosiologi. Ann-Helén Bay, direktør ved Institutt for samfunnsforskning: Sosiologien har i ISFs 60-årige historie spilt en sentral rolle for insti10 Sosiolognytt 4/10 Karin Widerberg er instituttleder ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. tuttets faglige utvikling. ISF søker å skape et bredt fagmiljø uten skarpe grenser mellom grunnforskning og anvendt eller problemorientert forskning.Vi ønsker å bidra til at begge typer forskning drives innenfor samme miljø. Forskningen ved ISF er empirisk orientert, men også tett forankret i sentrale og relevante samfunnsvitenskaplige teorier. I mange av prosjektene tar forskerne utgangspunkt i problemstillinger som står sentralt i den aktuelle samfunnsdebatten, eller de responderer på oppdragsgiveres, særlig offentlige myndigheters, behov for kunnskap. Instituttet har en tydelig tradisjon for at en også i mer ”anvendt” forskning har for øye viktige temaer i sosiologisk teori, som for eksempel klasse og ulikhet, sosial integrasjon og makt. Foto: ISF Karl Henrik Sivesind, redaktør for Tidsskrift for samfunnsforskning: Tidsskrift for samfunnsforskning (TfS) var eneste norske samfunnsvitenskapelige tidsskrift fra 1960 til Sosiolog i dag kom i 1971 og Statsvitenskapelig tidsskrift kom i 1985. Etterhvert kom redaksjonell behandling, fagfellevurdering og bokanmeldelser inn i et system som har vært med å sette en standard. TfS ble derfor etablert som kanal for viktige artikler og fagdebatt i sosiologi, statsvitenskap og med viktige bidrag fra medievitenskap, sosialantropologi og samtidshistorie. Lars Klemsdal, redaktør for Sosiologi i dag: Da Sosiologi i dag (SID) ble opprettet i 1970, stod både norsk og internasjonal sosiologi ovenfor store oppløsningstendenser. Dette avfødte et behov for å konsolidere sosiologifaget i Norge, gjennom å avgrense det, finne kjernen, skille ut det rent sosiologiske fra andre samfunnsfag. Lysgaard og Aubert var f. eks opptatt av å disiplinere og profesjonalisere faget, og i etterkant ser det vel ut som om de lykkes med det. SID har representert en alternativ samlingsstrategi: Istedenfor å avgrense gjennom å ekskludere det ikke-sosiologiske, har SID vært opptatt av tverrfaglighet og å få fram bredden i faget. Ordningen med temanummer, som har vært fast så å si fra begynnelsen, har skapt rom for tverrfaglige tilnærminger til samfunnmessige temaer felles for samfunnsfagene. I tillegg har SID vært et viktig forum for mye faglig selvkritikk, diskusjoner om grunnlagsproblemer både teoretisk, metodologisk og for anvendt sosiologi, faghistorisk selvrefleksjon etc. Sånn sett har tidsskriftet vært en viktig bidragsyter til utviklingen av faglig selvbevissthet og dermed faget som sådan. Er det noen kjennetegn som skiller norsk sosiologi fra sosiologien i andre land? Widerberg: To ting som henger sammen: For det første sosiologenes fremtredende rolle i samfunnsdebatten. De er veldig synlige i den Ann Helén Bay er direktør ved Institutt for samfunnsforskning. offentlige debatt. Dette henger også sammen med det andre kjennetegnet; en stor instituttsektor hvor mange sosiologer gjør en mengde forskning og utredninger – noe som de da også formidler i den offentlige debatt. Begge ting er helt spesielle for Norge i et nordisk sammenheng og sterkt øyenfallende fra for eksempel et amerikansk ståsted. Bay: På mange måter er norsk sosiologi internasjonal i sin orientering, både når det gjelder hvilke problemstillinger og forskningsfelt som opptar norske sosiologer, og i forhold til hva som er sentral sosiologisk teori. Samtidig er norsk sosiologi kjennetegnet av sin empiriske (og i stor grad positivistiske) orientering, sammenlignet med f. eks Frankrike og Tyskland. Generelt sett har sosiologien befunnet seg fra begynnelsen av i en spenning mellom styringsvitenskap (i den forstand at empiriske kunnskaper om samfunnet blir grunnlaget for offentlig politikk) og kritisk vitenskap. I Norge har sosiologien vært tett involvert i det sosialdemokratiske samfunns- og styringsprosjektet og det i noen grad på bekostning av sin kritiske funksjon. Sosiolognytt 4/10 11 Foto: ISF Sivesind: Norske sosiologer har, i større grad enn i mange andre land, henvendt seg til offentligheten og beslutningstakere, og ikke bare til det vitenskapelige samfunn. Norsk sosiologi har bidratt med begreper og modeller for å forstå samfunnet som nå blir selvfølgelig brukt i politikk, forvaltning og samfunnsdebatt. Dette kan gå tapt om vi fortsetter å ensidig belønne internasjonal publisering i spesialiserte tidsskrifter som ingen i Norge leser. Klemsdal: Et spesielt kjennetegn ved norsk sosiologi som skiller oss ut fra andre henger sammen med den store instituttsektoren. Norge har visstnok verdens største instituttsektor for samfunnsvitenskapelige institutter. Dette har først til at Norsk sosiologi har fått et anvendt preg og blitt viktige leverandører av kunnskapsgrunnlag for politikkutvikling og utvikling av velferdsstatens organisering og praktisering. I tillegg har vi fylt opp departementer og kommuner. Norsk sosiologi spiller med andre ord en fremtredende rolle i samfunnsutviklingen. Hva er det vi har grunn til å være stolte over? Widerberg: At vi spiller en rolle i samfunnsdebatten! Men samtidig er nettopp rollen som policyleverandør noe som også må problematiseres mer en det vi gjør idag.Vi, om noen, må "objektivere" (med Bourdieus terminologi) våre kunnskapsrelasjoner slik at vi ikke overtar myndighetenes forståelser og definisjoner av det vi studerer og derved reproduserer slike forståelser. Hvis vi ikke kan bidra med et annet blikk, så er det ikke mye å være stolt av som sosiolog! Bay: Vi kan være stolt av sosiologiens langsiktige ambisjon om å kombinere nettopp grunnforskning med anvendt og problemorientert forskning, hvor den såkalte gullalderen i norsk sosiologi, danner et viktig utgangs- og orienteringspunkt som stadig er med på å gi retning 12 Sosiolognytt 4/10 Karl Henrik Sivesind er redaktør for Tidsskrift for samfunnsforskning og forsker ved Institutt for samfunnsforskning. for dagens sosiologi. Det vil særlig si i betydning av en sosiologi som er forankret i en empirisk problem- og relevansorientering. Sivesind: Norsk sosiologi har klart å etablere seg og yte viktige bidrag på stadig nye områder, som migrasjon, sivilsamfunn, klima og miljø. Det sikrer faget fortsatt relevans. Klemsdal: Jeg tror sosiologifaget har en svært stor innflytelse i Norge, selv om vi kanskje har vanskelig for å tro det selv, trente som vi er til å rakke ned på vår egen faglige tradisjon, som Aubert formulerte det. Norske sosiologer har for eksempel vært med på å forme en rekke nye og eldre universitetsfag, og fortsetter å gjøre det, gjennom at sosiologer ansettes og bygger opp fagene. For eksempel medievitenskap, pedagogikk etc. Til og med rektoren på BI er nå sosiolog. Hva er din visjon for norsk sosiologi de neste 50 årene? Widerberg: Jeg ønsker at man inntar en mer Foto: AFI aktiv og reflektert rolle i forhold til den sterke posisjonen man har ervervet som forsker, utreder og formidler. I dette ligger ikke bare kritikk og selvstendighet i forhold til samfunnsrollen og samfunnsdebatten, men også i forhold til teoretiske strømninger innen faget. Hva slags begreper og forståelser er egentlige fruktbare for norske forhold i en global kontekst? Dette er noe jeg håper vi vil være opptatt av fremover. Bay: I de 50 neste årene vil sosiologien måte tilpasse sine problemstillinger til endringene i samfunnet på samme måte som den har gjort i løpet av de 50 siste årene. Likevel vil nye metoder (knyttet til nettverksamfunn, web, digitalisering, osv.) bli utviklet og berike sosiologens verktøykasse. Utfordringen er å motvirke ytterligere spesialisering og å utvikle tverrfaglighet med andre samfunnsvitenskaper, med biologi, computer science og andre naturvitenskaper som i økende grad vil påvirke samfunnet og sosiale relasjoner. På lignende måter vil sosiologien i økende grad også måtte strekke seg mot juss, historie, kulturfagene og religion. Sivesind: Sosiologien utvikler seg gjennom spesialisering i stadig nye bindestreker. Det er derfor viktig å holde fast på utdanning i faget som en disiplin med metodiske og teoretiske kjerneområder og standarder, ellers vil vi ikke ha norsk sosiologi om 50 år. Sosiologiens gjennombrudd som fag var knyttet til analysen av industrisamfunnets sosiale mekanismer. Uten en faglig basis og evne til å begripe nye samfunnsformasjoner og problemer på måter som gir handlingskompetanse, vil ikke sosiologiens bortfall være noe tap. Min visjon er fortsatt dialog både med det internasjonale, vitenskapelige samfunn om sosiologisk teori og metode og med beslutningstakere og offentlighet. Den viktigste forskjellen vil være at dialogen vil foregå i nye media og kanaler. Lars Klemsdal er redaktør for Sosiologi i Dag og forskningsleder ved Arbeidsforskningsinstituttet. vene sosiologien tilbyr for å forstå mennesker i samfunn. Selv jobber jeg på Arbeidsforskningsinstituttet – et tverrfaglig forskningsinstitutt – og forsker på ledelse og organisering, som er et tverrfaglig forskningsfelt. Det tverrfaglige opplever jeg som svært stimulerende. Siden du spør, vil min visjon for sosiologi om 50 år være at faget har gjort seg gjeldende som perspektiv inn i de fleste andre fag, ikke minst naturvitenskapene. Dette er en visjon som gjelder mer enn norsk sosiologi. [email protected] Klemsdal: Jeg er mindre opptatt av sosiologi som institusjon og mer opptatt av de perspektiSosiolognytt 4/10 13 Foto: Arnfinn Haagensen Midtbøen PORTRETT Krig, fred og vaffeljern Ingrid Eide om et liv i og utenfor norsk sosiologi Av: Arnfinn Haagensen Midtbøen Den lave høstsolen skinner gjennom trærne på Grefsen i Oslo, der jeg som så mange ganger før er på vei til generasjonsvillaen i Bjerkealléen 55. Ingrid roper meg inn, men møter meg ikke i gangen som hun pleier – fordi vaflene som stekes på kjøkkenet må voktes nøye. Jeg kommenterer det luksuriøse i å bli servert vafler klokken 10 en søndag morgen og må pliktskyldigst innrømme at jeg ikke engang eier et vaffeljern. - Har du ikke vaffeljern?! Ingrid hever stemmen og ser på meg med et mistroisk blikk, som om familiens ære og tradisjoner står på spill. Da skal du få arve mitt gamle! 14 Sosiolognytt 4/10 Vaffeljernet vil i så fall gå inn i rekken av arvegods. Kunsthistoriebøker, FN-rapporter, gamle plakater, samlede utgaver av Tidsskrift for samfunnsforskning og Sosiologi i dag, fra henholdsvis 1960 og 1970, samt flere malerier malt av hennes onkel og min farfar, Annar Haagensen, har blitt meg til del opp gjennom årene. Ingrid Eide er altså min fars kusine; denne underlige slektsrelasjonen uten noe egentlig navn, og som kan fylles på ulike måter. For meg har hun hatt rollen som kombinert mor og bestemor, omforent i det noe misvisende begrepet ’tante’, som jeg stort sett kaller henne. Konteksten forøvrig er velkjent: Frokosten står på bordet, eggene er ferdig kokt og tekannen er Studentpolitikk og møtet med Johan Galtung Noen kimer til svar på dette spørsmålet kan leses ut av hennes bidrag til jubileumsutgaven av Sosiologisk Årbok (2/2010), der åtte personer som tok magistergraden i sosiologi ved Universitetet i Oslo på 1950-tallet, er invitert til å dele sine minner fra instituttet. Her kommer det frem at Ingrid lenge før sosiologistudiene overhodet var påtenkt, hadde et dyptpløyende engasjement for verdensfreden og en tro på skolens potensial til å fremme fredskultur blant den oppvoksende generasjonen. - Du må huske at da jeg begynte å studere eksisterte ikke sosiologifaget som et fag i unge menneskers bevissthet, eller for den saks skyld i den norske akademiske virkelighet. Det fantes jo en del historikere som var opptatt av å få frem viktige sider ved vår sosiale historie. Men FAKTA Foto: Arnfinn Haagensen Midtbøen klar (i vår familie drikker vi te først, deretter kaffe). Men det er ikke bare vaflene på bordet som gjør denne morgenen litt annerledes. Jeg har forberedt en rekke spørsmål, diktafonen ligger på bordet og samtalen har et mål og en retning. Hvorfor? Fordi vi i dette nummeret av Sosiolognytt setter søkelyset på de mange jubileene som hjemsøker sosiologdominerte fagmiljøer i år, og fordi Ingrid Eide på ulikt vis var involvert i de tidlige faser i samtlige institusjoner, med unntak av Sosiologi i dag – som ble opprettet av neste generasjons sosiologer. I denne sammenhengen vil det si skikkelser som Olav Røsset og Andreas Hompland. Vi skal likevel ikke la oss blende av jubileumsiver. Ledere og redaktører fra jubilantene har fått spalteplass til å beskrive betydningen av sine institusjoner et annet sted i bladet, og de offisielle markeringene har allerede pågått året gjennom. Nå skal vi i stedet forsøke å få frem konturene av det norske studentmiljøet på 1950-tallet, presentere et blikk på utviklingen av sosiologien, samt gi et svar på hvorfor Ingrid Eide etterhvert forlot den institusjonsbaserte sosiologien til fordel for norsk politikk og en internasjonal karriere i fredens tjeneste. t Ingrid Eide (f. 1933) t Medstifter og forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO), 1959-68 t Magister i sosiologi fra Universitetet i Oslo, 1960 t Forskningsstipendiat, Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF), 1964-67 t Amanuensis i sosiologi ved Universitetet i Oslo, 1968-1987 (med div. permisjoner) t Statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet, 1973-76 t Stortingsrepresentant (møtende vara) for Arbeiderpartiet, 1977-81 t Direktør for UNDPs kvinne- og utviklingsprogram, 1987-89 t Rådgiver i Kulturdepartementet, 1989-93 t Medlem av hovedstyret i UNESCO, 1989-93 t Rådgiver i Internasjonal avdeling, Universitetet i Oslo, 1994-97 t Leder for Nei til atomvåpen, 2003-2008 t Bystyrerepresentant for Oslo Arbeiderparti 2007t Ingrid Eide har tidligere vært gift med Johan Galtung og Sverre Lodgaard. Hun er mor til tre barn, Andreas (f. 1958), Harald (f. 1962) og Christian (f. 1970). historikerne var opptatt av fortid – vi var opptatt av å skape en annen fremtid, at fortiden ikke skulle gjenta seg. Studietiden ved Universitetet i Oslo var i stor grad preget av politikk – og et drivende internasjonalt arbeid for å motvirke polarisering og skape dialog på tvers av Europas jernteppe. Ingrid, som senere skulle bli et særdeles aktivt medlem av Arbeiderpartiet, var imidlertid ikke interessert i noe medlemskap i Ap før Haakon Lie hadde gått av som partisekretær. - Det var et forferdelig politisk klima. Haakon Lie drev en mccarthyistisk hets mot oss studenter som ikke ville kjøpe en polarisert holdning til verden og politikken.Vi ønsket å ha kontakt også med kommunistlandenes stuSosiolognytt 4/10 15 dentorganisasjoner – for å forstå deres virkeligholdningen var at å studere, det var å studere – het og fordi studenter i kommunistiske land ikke å bli undervist.Vi leste det vi kom over og ikke hadde anledning til å engasjere seg i andre som vi fant interessant og relevant. Og så opporganisasjoner enn de kommunistiske. For dette søkte vi selv noen forelesninger når det var noe ble vi hengt ut som kommunistinfiltratører i innenfor vårt interesseområde. Lies bok Kaderpartiet. Så jeg var overbevist om I 1957 reiste imidlertid Ingrid og Johan til at jeg ikke skulle bli medlem av Arbeiderpartiet New York og Columbia University. Johan var før en ny generasjon politikere hadde kommet ansatt som assisterende professor i sosiologi, til og Haakon Lie var gått av. mens Ingrid – som medbrakt faculty wife – Gjennom studentpolitikken, nærmere kunne gjøre som hun selv ville. Og der ble det bestemt Komiteen for internasjonalt studentundervist i sosiologi! samarbeid, traff Ingrid Johan Galtung - På Columbia var alle de store «Vi ville ikke være en – som etterhvert ble hennes ektemann gjøkunge innenfor amerikanske sosiologene som vi ellers og kompanjong i tidlige faser av norsk rammene av ISF.» bare kjente fra bøkene; Robert Merfredsforskning. Om Johan går det ton, Paul Lazarsfeld og så videre. Jeg mange historier i vår familie. Min far nevner hadde anledning til å gå inn for en pakke som for eksempel stadig hvor aggressiv han var bak minner om systemet i Norge idag, det vil si å rattet. Selv har jeg imidlertid alltid trodd at det følge en gitt undervisning og ta en mastergrad. var sosiologien som forente de to. Men jeg ville skrive min avhandling om en - Nei, jeg traff Johan i studentpolitikken. norsk skole, om den indre strukturen og relaMen han underviste jo også i statistikk og sjonen til distrikt og samfunn, så jeg var ikke matematisk sosiologi nede i Løkkeveien. Fordi interessert i en mastergrad. Istedet valgte jeg sosiologi ikke var et ordentlig fag på dette tidsmine forelesninger fra øverste hylle. Og det var punktet, hadde jeg i utgangspunktet tenkt å fantastisk inspirerende og nyttig. studere pedagogikk, og jeg fullførte lærerskolen - Jeg minnes historien om hjemkomsten deres til der Litteraturhuset ligger nå. Men jeg oppdaget Norge; du og Johan ble tatt imot på flyplassen av din fort at pedagogikkfaget ikke svarte til noe av mor, men til hennes forskrekkelse kom dere bærende det som var min interesse. Etterhvert skjønte på deres førstefødte – Andreas – i en pappeske! jeg at det var i sosiologien jeg ville finne til- Ja, men den var jo foret med laken. Og nærminger, verktøy og en bredere samfunnsgrunnen til forskrekkelsen var nok først og forståelse – som var det jeg var ute etter. fremst at vi ikke hadde fortalt henne at barnet allerede var født før avreisen fra New York. Faget uten pensum Hjemkomsten til Norge skyldtes ikke Og sosiologi ble det. Men som mange og lange egentlig barnefødselen. Det var julen 1959. frokostsamtaler om det å studere sosiologi på Johan skulle tilbake til Columbia etter nyttår og henholdsvis 1950- og 2000-tallet minner meg Ingrid skulle starte sitt feltarbeid på en skole i på: Noe har endret seg. Mens sosiologistudier Oslo. Hun leverte magisteravhandling og tok for meg og de fleste andre i senere tid har eksamen da Andreas var ett år. handlet om å bli introdusert for et fag, få et - Jeg husker jeg skrev med ham liggende overblikk over den tematiske, teoretiske og over fanget, men så ble han så interessert i skrimetodiske bredden, for så nærmest å velge seg vemaskinen at han fikk sin egen som han en bindestrek man ønsker å søke seg mot, var kunne leke med på gulvet. Det var jo ikke sosiologistudier på 1950-tallet av et annet kalimeningen at mødre med så små barn skulle ber. arbeide, og det var jo heller ikke noen barneha- Det var en helt annen tilnærming. Grunnger å snakke om. 16 Sosiolognytt 4/10 helt nødvendig. Du må jo også huske at det var Sosiologi, politikk og etableringen av PRIO en sterk politisk interesse for dette, fordi man Ingrids magisteravhandling ble hetende Noen ønsket å finne et handlingsrom der Norge skolesosiologiske problemer. En organisasjonsanalyse kunne spille en konstruktiv rolle i internasjonal av en folkeskole i Oslo. Illustrerende for hvor politikk. Redselen for en ny verdenskrig var ferskt sosiologifaget var i Norge på denne dominerende, og mens det var de som mente at tiden, er at avhandlingen på vitnemålet hennes man derfor burde ruste seg opp til tennene, så er titulert Noen skolepsykologiske problemer. var det noen av oss som mente at jo mer man Skrivefeilen indikerer at det var psykologien, ruster opp, jo mer bidrar man til usikkerheten. ikke sosiologien, som var et tungt etablert fag i Som Jens Evensen senere formulerte det:Vi norsk akademia på denne tiden. skaper oss økende usikkerhet til økende pris. Så Også betegnende for sosiologiforsøket på å skape et handlings«Hva er det med sosiologene faget er at de ulike fagmiljøene som gjør at de forskanser seg rom og andre roller i internasjonal som kunne sies å bedrive sosiologi i sine egne spesialiseringer?» politikk, var i grunnen dét det langt fra var preget av klare grensedreide seg om. Og det var en oppganger – som de jo unektelig er idag. oppgave som var for stor til å håndteres som en - Det var flytende grenser mellom Institutt avdeling innenfor et annet institutt. for sosiologi og Institutt for samfunnsforskning, men på ISF var det et miljø som praktiserte sosiForskansede sosiologer ologi gjennom sin empiriske forskning. Men Det sterke internasjonale engasjementet som heller ikke de var jo egentlig sosiologer i preget samfunnsforskerne på 1950- og 60-tallet utgangspunktet. De kom fra psykologi, filosofi, synes å ha avtatt betraktelig. En illustrasjon på og mange var jurister. Harriet [Holter, journ. dette finnes ved en kikk på utgitte utgaver av anm.] var jo sosialøkonom! Men de bygget sosiantologien Det norske samfunn, som for første ologifaget i kraft av de temaer de tok opp og gang ble trykket i 1968 med Natalie Rogoff de tilnærminger de utviklet. Og så arrangerte Ramsøy som redaktør. Her har Johan Galtung de seminarer, som vi brukte aktivt i det politiset eget kapittel viet Norges plass i verdenssamke og internasjonale arbeidet. Etterhvert kom funnet. I 1986-utgaven skriver likeledes Ingrid jo også ukeavisen Orientering, der Vilhelm Eide og Mariken Vaa om Norge og den tredje [Aubert, journ. anm.] spilte en viktig rolle. Så i verden. I den nåværende 6. utgave, som er pendette miljøet fløt politikken og dannelsen av sum for dagens sosiologistudenter, er det imidfaget sammen. lertid ikke noe kapittel som tar opp denne Et eksempel på koblingen mellom politikk tematikken. og fag var avdeling for konflikt- og fredsfors- Det er veldig rart. Jeg hadde jo den naive kning ved ISF, der Ingrid og Johan jobbet samtro, da jeg jobbet for Forskningsrådet, at det ville men med blant annet Mari Holmboe Ruge. De være interesse blant sosiologene for utviklingsvar imidlertid av den oppfatning at et så viktig forskning fordi det ville bringe faget tilbake til område ikke kunne forbli del av et institutt røttene, med spørsmål om hva som driver sammed mange andre oppgaver, og hadde istedet funnsendringene. Men det var ingen interesse visjoner om å opprette et eget institutt for for dette. Min andre naive forestilling var at ved fredsforskning. Denne visjonen ble virkeliggjort å bringe samfunnsgeografien inn, så ville man få gjennom etableringen av Peace Research Instiet samspill og en gjensidig befruktning mellom tute Oslo (PRIO) i 1959. fagene. Men dette er vel snarere et samboerskap - Vi ville ikke være en gjøkunge innenfor på relativt kjølig nivå, såvidt jeg kan se fra utsirammene av ISF. Men plattformen der var jo den. Hva er det med sosiologene som gjør at de Sosiolognytt 4/10 17 Foto: Arnfinn Haagensen Midtbøen forskanser seg i sine egne spesialiseringer? Er det slik at det norske samfunnet har blitt så komplekst og mangfoldig at man har mer enn nok med å se verden i Norge, og ikke lenger behøver å se Norge i verden? - Det er en interessant parallell mellom dette og en diskusjon som pågår nå, der samfunnsvitere generelt og kanskje sosiologer spesielt, anklages for såkalt metodologisk nasjonalisme. Denne diskusjonen er jo både interessant og relevant, ikke minst i forhold til 18 Sosiolognytt 4/10 innvandrings- og integrasjonsforskningen, men blir ekstra påfallende når vi snakker om hva dere var opptatt av på 1950- og 60-tallet. - Dette startet jo tidlig. Da ISF markerte sitt 50-årsjubileum satt jeg i et panel der jeg ga uttrykk for et savn etter internasjonale spørsmål og de komparative studiene som preget instituttet i tidlige år, og påpekte at man hadde vokst seg inn i en form for selvtilstrekkelighet. Det er jo noe rart med sånne prosesser: Når Foto: Arnfinn Haagensen Midtbøen man blir store, så blir man mer – både sosialt og faglig – selvtilstrekkelig. Jeg tror det skyldes arbeidsinndelingen på universitetet og mellom forskningsinstituttene, og det skyldes utfordringene i det norske samfunnet som er så mange at det er spennende nok og arbeidsoppgaver nok her. De utfordringene som vi arbeidet med, og som virkelig var apokalyptiske, kombinert med forhåpningene om hva det postkoloniale kunne bety for fremtiden, gjorde at vi så oss om etter en verden med større handlingsrom. Universitetsliv, kvinner og menn Etter flere år som forsker ved PRIO og stipendiat ved det som den gang het Norges almenvitenskapelige forskningsråd, fikk Ingrid en fast amanuensisstilling ved Institutt for sosiologi i 1968. På denne tiden var det tre kvinner ved instituttet; foruten Ingrid selv kun Mariken Vaa og Astrid Nypan. Dette minner ikke særlig om situasjonen i dag, i det minste ikke innenfor sosiologien. Hvordan var det å være kvinne i et så mannsdominert miljø? - Det var ikke så problematisk. Det problematiske lå i å få dagen til å gå opp, så jeg tror vi så det mest som et praktisk problem, og av og til som et tilnærmingsproblem. Men først og fremst var vi mennesker, vi var sosiologer, vi var universitetslærere og vi var kolleger. Jeg hadde jo kjent disse menneskene ganske lenge, til dels som student og til dels som politisk medspiller, sånn som Vilhelm.Vi hadde en idé om rollen, etter mønstervariablene.Vi skulle i rollen som sosiologer være avseksualiserte og emosjonelt nøytrale, ikke-partikularistiske og så videre. Så vi befant oss på sekundærrelasjonssiden hele tiden. I ettertid har jeg hørt at enkelte studenter forholdt seg til meg mer som kvinne enn som sosiolog, men det var ikke slik vi opplevde det den gangen. - Sterke menn må du jo uansett sies å ha forholdt deg til. Du har vært gift med Johan Galtung og tidligere direktør ved PRIO og NUPI, Sverre Lodgaard. Nå holder du sammen med tidligere finansminister, Per Kleppe. Har du måttet kjempe for din egen plass i dette temmelig spesielle selskapet? - Dette høres kanskje litt høytidige ut, men jeg sa en gang i en tale for Johan det Goethe har skrevet på en marmortavle i Karlsbad: Ich bin dieser Quelle ein ganz anderes Leben schuldig – denne kilde skylder jeg at mitt liv har blitt annerledes. Men ellers vil jeg bare si at jeg har lært mye av og med dem alle tre. De er ekstremt ulike, som personligheter og som mennesker. Per og jeg var jo også formann og nestformann i et partilag på 1970-tallet, så jeg har kjent ham politisk veldig lenge. I begynnelsen var politikken Som en følge av et sterkt engasjement for skole, forskning og politikk, ble Ingrid Eide i 1973 spurt om være statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet. Bjartmar Gjerde var på dette tidspunktet ansvarlig statsråd og Per Kleppe var finansminister. Et viktig forskningspolitisk spørsmål var finansieringsstrukturen i instituttsektoren, og Ingrid fikk i løpet av perioden gjennomslag for at ISF skulle få fast post på statsbudsjettet – selvsagt også med finansministerens velsignelse. - Dette var nesten et løfte. PRIO hadde allerede kommet inn, og det var mange på ISF som oppfattet dét som illojalt, og at PRIO ”snek i køen”. Så jeg følte at det både var vel begrunnet og nødvendig, men også en gjeld til ISF. Forøvrig ville det jo aldri gått hvis ikke også statsråden var opptatt av dette og hadde innsikt i hva samfunnsforskningen betydde for arbeiderbevegelsens ulike saker. - Du fikk permisjon fra amanuensisstillingen ved Institutt for sosiologi mens du var statssekretær, men du kom vel egentlig aldri tilbake? - Jo, eller det vil si: Med min bakgrunn fra PRIO og politikk ville de gjerne ha meg til NORAD for å starte en evaluerings- og forskningsavdeling. Og jeg jobbet med dette en tid, men så viste det seg at jeg var blitt fast møtende vararepresentant på Stortinget. Og da fikk jeg forlenget permisjon, men i 1981 kom jeg tilbake til instituttet og var lydig der til 1987. Sosiolognytt 4/10 19 - Det er vel likevel rimelig å si at politikken, og forespørsler som har kommet, og det har alltid dernest en lang og omfattende internasjonal karriere, vært forespørsler å si ja til. Kanskje med unntak blant annet i UNESCO og UNDP, kapret deg fra av da jeg var ferdig med UNESCO-arbeidet. sosiologien. Kan du fortelle litt om dette valget – hvor- Da kunne jeg vel i og for seg tenkt meg å for forlot du sosiologien? komme tilbake til instituttet, men da var det - Fra 1987 forsvant jeg ut, først til UNDPs blitt et annet institutt; stort og selvberget. I tilkvinne- og utviklingsprogram. Jeg ble jo hentet legg hadde faget på mange måter fått en ny terhit på grunn av min ballast, dels som forsker og minologi, nye metoder, og ikke minst ny teknoforeleser på kvinne- og utviklingsspørsmål, dels logi som forutsetning for alt som gjøres. Da var gjennom erfaringen som statssekretær og storspørsmålet: Skal jeg bruke to år på å sette meg tingsrepresentant. Poenget var jo at jeg dermed inn i alt dette for så å bli pensjonist, eller er det kunne snakke om mange ting; jeg var ikke en bedre at jeg bruker min kompetanse på noe ultrafeminist fra de nordiske land «Jeg var ikke en ultrafeminist universitetet angivelig trenger, som skulle fortelle hvordan alt nemlig internasjonalisering? Så det fra de nordiske land som skulle fortelle hvordan skulle være, men hadde en muligble min avslutning på universitetet, alt skulle være» het til å se dette i kontekst. Senere noe som på sett og vis førte meg satt jeg i UNESCOs hovedstyre i Paris. Jeg tilbake til det internasjonale utgangspunktet. trodde jo at jeg skulle tilbake til Institutt for sosiologi, men etter mange år i UNESCO Sosiologi som tenkemåte hadde jeg vært såpass lenge borte fra faget i sne- Ingrid ble pensjonist i 1997. Hun hadde fått et ver betydning, at da universitetet ønsket å gjøre brev i posten med invitasjon til et seminar om mer i forhold til internasjonalisering, var det pensjon for alle født i 1933 eller tidligere, og mer naturlig for meg å gå inn i dette enn tilbafant til sin forbløffelse ut at hun nærmet seg ke til instituttet. Og da skrev jeg internasjonalipensjonsalder. På seminaret fikk hun opplyst at seringsstrategien for Universitetet i Oslo. hun kunne pensjonere seg i en alder av 64 år og - Følte du at du fikk gjort mer av det du skulle motta omkring to tredjedeler av sin lønn. gjøre utenfor fagets institusjonelle rammer? - Selv om jeg ikke er en karriereplanlegger, - For å være helt ærlig opplevde jeg at Instier jeg livløpsplanlegger. Jeg hadde sørget for å tutt for sosiologi overhodet ikke var opptatt av være gjeldsfri, så økonomisk kunne jeg fint klare noe av det jeg hadde arbeidet med. En illustremeg, og jeg husker jeg tenkte: Dette er jo som å rende kontrast er at da jeg var direktør i UNDP, få et statsstipend! Så jeg sa ja til det, og forsvant så ble jeg kontaktet av kvinneforskere ved Harut. vard University, som inviterte meg for å fortelle Statsstipend har vel sjelden vært en bedre om hvordan det var å jobbe med kvinnespørsbetegnelse på pensjonsutbetaling. Etter at hun mål i en så kompleks organisasjon. Institutt for ble pensjonist har Ingrid blant annet sittet i stysosiologi var aldri interessert i dette, heller ikke ret til FNs forskningsinstitutt, UNRISD, i PRIO. Når du forsvinner ut av et system, så Genève; hun har vært delaktig i utgivelsen av mister du lett både relevans og status. en rekke av UNDPs Human Development - Jeg tenker at dette også handler om det skjellsetReports; og hun har vært tungt involvert i tende første engasjementet – at politikk og internasjoNansenskolen – både i skolens styre og råd, og i nalt fredsarbeid var til stede før du møtte sosiologien – prosjektet som omhandler dialog og menneskeog at sosiologien for deg var viktig, mer for å tjene rettigheter på Balkan. I tillegg var hun i perioandre formål enn faget i seg selv? den 2003-2007 leder for Nei til atomvåpen. - Ja, det er nok riktig. Men jeg har aldri dre- Jeg har vel vært en rimelig nyttig samfunnsborvet med karriereplanlegging. Jeg har sagt ja til ger, som hun selv påpeker. 20 Sosiolognytt 4/10 - Siden 2007 har du også sittet i Oslo bystyre for denne samtalen og hun mente at du burde blitt profesArbeiderpartiet. Hvordan er det å være i lokalpolitiksor i sosiologi. Ikke fordi hun underkjenner det du har ken etter et langt liv i rikspolitikk og internasjonalt gjort og fått til, men fordi du var en berikelse for instiarbeid? tuttet. Hva tenker du om det? - Det er jo kjempeinteressant! I Arbeider- Det kan hende, men jeg har aldri søkt. Jeg partiets gruppe, som er den største i bystyret, tror uansett at jeg har levd et faglig utfordrende, har syv av atten representanter etnisk minorisamfunnsmessig nyttig og for meg selv mortetsbakgrunn.Vi har tatt konsekvensen av sommere liv ved ikke å forbli ved min lest på befolkningsutviklingen og har hatt en klar målInstitutt for sosiologi. Og det kan hende det er setting om at alle grupper skal representeres – noe med meg, jeg tror ikke jeg ville hatt tålmofordi vi erkjenner at verden er i Norge og fordi dighet til, eller sett nytten av, alt det arbeidet representativitet er grunnleggende for demosom jeg har den største respekt for at noen kratiet. Dette er kanskje også den «Historikerne var opptatt orker – altså det petimeterarbeidet viktigste endringen som har skjedd av fortid – vi var opptatt av som skal til for å være en god forå skape en annen fremtid, sker. Og da får man heller skape sin på hjemmebane de siste 40 årene, at fortiden ikke skulle sammen med velferds- og velstandsegen lest enn å forbli ved den gamle. gjenta seg» økningen. Håndtering av det interSom sosiolog, politiker, forsker nasjonale skjer dermed i høyeste grad også i og aktivist er det ingen overraskelse at Ingrid er lokalpolitikken. opptatt av spørsmål knyttet til fred, konflikt og - Du sitter jo i Byutviklingskomiteen og har gjenutvikling. For å gripe personen Ingrid er det nom det også anledning til å engasjere deg i alle de imidlertid avgjørende å vektlegge bredden i store utviklingsplanene, ikke minst for kulturlivet, i engasjementet. Her kan vi snakke om en estetisk Oslo. Disse planene vil jo unektelig ha store innvirkside – gjennom en sjelden kunnskap om og ninger på hva slags hovedstad vi skal få i fremtiden? interesse for kunst og håndverk i all sin bredde; - Ja, jeg har en følelse av at jeg er med på å et sosialt aspekt – ved opprettholdelsen av et forme Oslos fremtid. Og jeg er også opptatt av enormt sosialt nettverk; betydningen av familien ombudsrollen i politikken. Om det så dreier seg – med omfavnelsen av bestemorrollen; samt et om et inngangsparti eller en veranda, så er dette stort engasjement for det man kan betegne som forhold som angår folks dagligliv. Som sosiolog små trivialiteter, men som i realiteten er viktig for og medmenneske synes jeg man skal ta det på livskvalitet og glede. Et eksempel på sistnevnte alvor. kan være da Tine Meierier besluttet å avslutte produksjonen av en smakfull, men kuriøs brunÅ skape sin lest ost, og fikk henne på nakken i brevs form. Et I 2011 går Ingrid av som bystyrerepresentant i annet kan være forferdelsen jeg kunne lese i Oslo. Hun er bystyrets eldste i dag, og kommer ansiktet hennes da hun erkjente at vaffeljernet ikke til å la seg overtale til en ny periode, selv jeg skulle arve ikke var på sin faste plass i kjelleom hun erkjenner at det nok kommer til å bli ren. Men i vår familie skal man kunne steke et visst vakuum i livet. Det er likevel ingen fare søndagsvafler, så jeg får et nytt til jul. for at engasjementet for internasjonal politikk kommer til å minke. Nå for tiden er fokuset [email protected] især på motstand mot kvinnelig verneplikt og kritisk observasjon av utviklingen av NATOs strategiske konsept. Og bestandig influert av en sosiologisk tenkemåte. - Jeg snakket med Arnlaug Leira i forkant av Sosiolognytt 4/10 21 Polemiske strateger i cyberspace Av: Lars Grue kan betegne som biologifeltet og for det andre det vi kan betegne som islamfeltet. Jeg skal si I en periode var jeg venn på Facebook med Jon noe mer om disse to feltene siden det særlig var Hustad, som til daglig er journalist i Dag og Tid. synspunkter herfra som lå til grunn for betegAv mange ble Hustad sett på som kongen av nelsen facebook-høyre, en betegnelse jeg altså Facebook. Jeg både leste innleggene og deltok mener ikke er dekkende. i noen av de diskusjonene han initierte på sin Mange deltakere på Hustads og Foslis sider vegg. Det var morsomt, provoserende og lære- har stor tro på biologiens determinerende betydrikt. Jon Hustad er en kunnskapsrik person ning for å forklare menneskers adferd og væremed en utviklet evne til å spissformulere sine måter. Evolusjonsbiologiske synspunkter og synspunkter og han hadde ofte meninger det argumenter danner ofte utgangspunkt for skråsivar lett å være uenige i. Rett før sommerferien kre meninger om menneskers væremåter, særlig forlot Jon Hustad Facebook og slettet (for når spørsmålet om mulige forskjeller mellom godt?) alle spor etter seg. Jon Hustad ble samkvinner og menns adferd, valg og holdninger men med Halvor Fosli og Bjørn Gabrielsen, som diskuteres. I slike diskusjoner blir veien vel kort riktignok ikke er på Facebook, tilbake til homo sapiens liv før «Synspunktene reflekterer omtalt som representer for facemigrasjonen ut fra Afrikas høysletter. ofte en biologisk book-høyre. Oppslaget i KlasskamEvolusjonsbiologiske argumenter fundamentalisme» pen bygget for en stor del på synssynes for enkelte å inneha en intuitiv punktene til Jostein Gripsrud. Han var i vennegyldighet som fullstendig overskygger sosiolokretsen til Halvor Fosli og Jon Hustad. gisk funderte forklaringer. Mange deltakere i debattene hyllet programI forrige Sosiolognytt tar Arve Hjelseth fatt i met ”Hjernevask”. Harald Eia og Ole Martin temaet med et innlegg der tittelen er ”Det nye Ihle, som begge har bakgrunn i samfunnsfagene, høyre og sosiologien”. Jeg deler mange av synsble sett på som sannhetssøkende opprørere i en punktene til Hjelseth, men vil likevel knytte verden der samfunnsfagenes hegemoniske rolle i noen utfyllende kommentarer til hans utmerke- politikken hadde hindret menneskers egentlige de tekst. Grunnen er at jeg ikke synes betegnel- beveggrunner for å handle som de gjorde fra å sen facebook-høyre er en god beskrivelse av de slippe til og frem. Interessant nok har flere som personer eller miljøer som ble omtalt i artikkedeltar i diskusjoner med evolusjonsbiologiske len. Betegnelsen trekker raskt oppmerksomheargumenter sin utdanningsmessige bakgrunn i ten mot partiet Høyre og/eller en form for realfagene. Noen har også helt åpenbart peiling konservatisme. Dette er ikke alltid en god på mye av det de skriver om, men langt fra alt. karakteristikk av det som kommer frem på for Poenget mitt er at i en del sammenhenger eksempel Foslis side eller som kom frem på blir synspunktene deres veldig enkle og unyanHustads side. serte og reflekterer ofte en biologisk fundamenBåde Hustad og Fosli har enkelte favoritttalisme mer enn det reflekterer reell kunnskap temaer, eller politiske felt der de har/hadde på de områdene de har synspunkter på. Og jeg svært klare standpunkter. For det første det vi tror ikke dette er noe norsk fenomen. Evolu22 Sosiolognytt 4/10 Foto: Jon Rogstad sjonsbiologisk og genetisk determinisme er som forklaringsparadigme på fremmarsj i mange land og på mange områder av menneskers atferd og handlinger. Jeg vil for eksempel tippe at flere av deltakerne i diskusjoner omkring natur og kultur er ivrige lesere av nettstedet edge.org som kan beskrives som et intellektuelt hjem for dem som søker – sannhet(?), med basis i naturvitenskap og naturvitenskapelig forskning! Nettstedet sprang ut av The Reality Club – som kort fortalt var et møtested for enkelte intellektuelle – en rolle som altså nå ivaretas av edge.org.Viktige personer med tilknytning til edge.org er evolusjonsbiologen Richard Dawkins og evolusjonspsykologen Stephen Pinker. Disse to toneangivende forskernes synspunkter kan helt opplagt knyttes til den nye bølgen av biologisme som feier gjennom mange land. Selv om diskusjonene etter programmet ”Hjernevask” har lagt seg, betyr ikke dette at evolusjonsbiologiske forståelsesmodeller og ren biologisk reduksjonisme har mistet sin appell hos mange. Den kommer med ujevne mellomrom opp på Facebooks sider som argumentasjon for å latterliggjøre synspunkter fra samfunnsvitere og humanister. Men er den evolusjonsbiologiske og genetiske tilnærmingen til å forstå variasjoner i menneskers livsformer, handlinger og holdninger det samme som høyreargumenter? Jeg tror ikke i det, og hvis noen mener det så gjør de det for lett for seg. Man kan ikke avfeie dette som høyreargumenter. I stedet må man gå inn i de enkelte diskusjonene og ta på alvor de argumentene som legges frem for så å møte disse med kunnskap hentet fra sosiologisk og samfunnsvitenskapelig forskning. Det andre feltet som peker seg ut kan vi betegne som islamfeltet. Mange som ytrer seg på de sidene jeg følger med på er svært kritiske til islam og lite villige til å underlegge kristendommen og den vestlige verden den samme formen for kritisk analyse som de benytter i forhold til islamske land og samfunnsforhold. Og siden det politiske og religiøse er sammenvevet på en helt Sosiolognytt 4/10 23 annen måte i islamske land enn i vestlige sampolitiske feltene som er trukket frem her, men i funn, blir kritikken rettet mot islamsk politikk i forhold til andre felt er det ikke like lett å gjette sin alminnelighet. Denne holdningen er for hva som kommer. noen knyttet sammen med en ukritisk aksept av Hvorfor legger mange så ut sterke politiske dagens israelske politikk og full støtte av den sitmeninger på Facebook? Dette er trolig et spørstende politiske ledelsen i Israel – landet som for mål med mange svar. Noen er sikkert drevet av noen står som et demokratisk fyrtårn i en funet ønske om å starte politiske debatter som i damentalistisk islamsk verden. Akkurat innenfor form både er tydeligere og der meningsutveksdette temaet er en del på Halvor Foslis vennelis- lingen skjer raskere, enn i andre media. Jeg er te aktive, i det minste når Israel er i nyhetsbildet. temmelig sikker på at Halvor Fosli kan plasseres Ikke alle er ukritisk positive til israelsk politikk, i denne gruppen. Andre kan man mistenke legdet er også rom for kritiske stemmer. I noen ger ut meninger for å få oppmerksomhet. Det er sammenhenger er likevel en del synspunktene selvsagt artig når mange mennesker melder seg på islam og muslimer såpass krasse og unyanserte på i debatter man har startet, og det er ikke noe at de er ubehagelig å lese. spamfilter for provokasjoner på facebook. For egen del har jeg valgt regelmessig å lese, Nå er det også slik at Facebook er en møteog eventuelt også å sitere, fra den israelske avisa plass som åpner for nær kontakt mellom sentrale Haaretz når jeg kommer med synspunkter om meningsbærere og personer som er sentrale i Israel/Palestina konflikten. Haaretz er en avis den norske medieoffentligheten. Mens Facemed stor legitimitet i Israel og det er en avis book er et forum der mange uttaler seg fullstensom gir et langt mer nyansert syn på isradig uten filter, regner jeg med at en «Man kan ikke elsk politikk enn hva man ofte finner i avfeie dette som artikkel om, la oss si, feminisme skrenorsk presse. Symptomatisk nok var Jon høyreargumenter.» vet av Kjetil Rolness, selvsagt går gjenHustad også en som leste Haaretz og som nom et redaksjonelt filter før den hadde mye positivt å si om denne avisen. I det kommer på trykk i Dagbladet. Det samme måtte hele tatt viste Hustad en større åpenhet og intel- trolig også innslagene i ”Hjernevask”-serien til lektuell tilnærming til enkelte av de temaer han Eia og Ihle. Poenget her er likevel at siden både kunne spissformulere seg om, enn mange av folk fra medieoffentligheten og folk med sterke dem som i dag prøver å fylle hans rolle på Facesynspunkter innenfor kontroversiell politiske book. områder deltar i de samme nettverkene på FaceMen er disse synspunktene på Islam og book, kan diskusjonene her gi en form for test islamsk politikk nødvendigvis høyrepolitikk? Jeg av ideer til temaer som senere kan tas opp i mer tror det er for enkelt å klassifisere folk som Jon offentlige medier. Hustad og Halvor Fosli langs et politisk kontiHelt til slutt, har så jeg lært noe av å delta på nuum fordi deres meninger og synspunkter det jeg vil kalle hard-core Facebook? Jo, det har springer ut av individuelle politiske betraktninjeg og det er først og fremst hvor bra det er å ha ger forankret i konkrete politiske felt og henen bakgrunn som sosiolog. En bakgrunn som delser. Deres synspunkter springer ikke ut av et gjør det nærmest umulig å ha fastlåste standpolitisk partiprogram. De er en type politiske punkter på de fleste områder, men der man er nomader, en slags politiske postmodernister som nødt til å ta inn over seg andres synspunkter og har forlatt den store fortellingen – den samlende argumenter om en selv vil komme litt nærmere ideologien med stor I. De er skolerte intellektuden sannheten som antageligvis likevel viser seg elle med god formuleringsevne og med oppfatå være flyktig. ninger og meninger som kan være uforutsigbare. Man vet riktignok hva en kan vente seg på de [email protected] 24 Sosiolognytt 4/10 Og vinneren er Av: Mette Løvgren Foto: Stig Weston Evalueringen av norsk sosiologisk forskning foreligger i desember. Norske sosiologiske forskningsmiljøer har blitt veid, og dermed løpt risikoen for å bli funnet for lett. Og hva da? Vår intuisjon sier oss at vinneren blir det miljøet som får best evaluering. Helt så enkelt er det allikevel ikke. Hvilke konsekvenser får evalueringen for fagmiljøene som er blitt evaluert? Vil Forskningsrådet eller Kunnskapsdepartementet benytte seg av kunnskap om et miljø som ble generert i denne evalueringen, eller sagt med andre ord – vil denne evalueringen få konsekvenser? - Ja, svarer Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland kontant. - Vi er opptatt av at funn i evalueringen blir fulgt opp, og når evalueringen er avsluttet skal Forskningsrådet sammen med det enkelte miljø utarbeide en plan for videre arbeid, sier hun videre. Eventuelle konsekvenser av denne evalueringen ligger altså i hendene til Norges Forskningsråd Vi vender oss til Forskningsrådet for å få vite mer. Tora Aasland er Forsknings- og høyere utdanningsminister for fagmiljøene – og her legger Tønseth ekstra vekt på nyttig, og fortsetter med å fortelle at Divisjonsstyret for vitenskap i Forskningsrådet etter planen skal behandle evalueringen 15. desember i år. Styret fatter da vedtak om hvorVenter det en pisk i enden av evalueringen? dan Forskningsrådet skal følge opp evaluerinSiri Tønseth, seniorrådgiver i Avdeling for samgen. funnsvitenskap i Norges Forskningsråd, avviser - En del av oppfølgingen ved tidligere evaat det venter pisk eller gulrot, og beskriver evalueringen som et verktøy: «Vi er opptatt av at funn i lueringer har vært at det blir nedsatt - Evalueringen er ment som en evalueringen blir fulgt opp» et utvalg som består av sentrale perTora Aasland soner fra de berørte miljøene, som stimulans til forbedring, og ikke som gir konkrete anbefalinger til oppfølging, fortelet positivt eller negativt stempel som skal følge ler Tønseth. et miljø til evig tid. Forskningsrådets primære Det er altså i utgangspunktet mye opp til målsetting er at evalueringen skal være nyttig Sosiolognytt 4/10 25 Foto: Jon Solberg fagmiljøene selv, og ledelsen ved den enkelte institusjon, å bestemme hvordan de ønsker å følge opp panelets anbefalinger og hvilke konsekvenser evalueringen skal få. Tønseth refererer også til en nærmest etablert praksis: Fagevalueringene blir fulgt opp gjennom utlysning av midler til såkalte institusjonsforankrede strategiske prosjekter, som de evaluerte miljøene kan søke på. En slik utlysning skal støtte opp under arbeidet med fagutvikling, og et oppfølgingsutvalg kan blant annet gi innspill til innholdet i utlysningen. Konturer av skjevbehandling Forskningsrådets beskrivelse av etterarbeidet blir fremstilt så sympatisk. Men vil det ikke fortsatt være slik at et miljø som blir vurdert som sterkt, får et fortrinn ved behandlingen av fremtidige søknader? - Målsettingen med evalueringen er å styrke forskningsmiljøene, ikke at det skal lages en type "svarteliste" som Forskningsrådet eller Kunnskapsdepartementet skal handle ut fra. Det deles heller ikke ut noe "klippekort" for tildelinger til enkeltsøknader selv om evalueringen av et fagmiljø samlet sett skulle være veldig god. Forskningsrådet tildeler midler til enkeltprosjekter etter vurderinger fra fageksperter i paneler og beslutninger i komiteer/programstyrer, forteller Tønseth. - Å bruke kunnskap fra evalueringen i slike framtidige tildelinger vil ikke bety at miljøer som får de beste evalueringene har et fortrinn, det kan jo være tvert i mot – alt avhengig av hva slags utlysning det er snakk om og faglige og strategiske prioriteringer i denne. Kunnskap fra evalueringen vil kunne komme inn på utlysningsnivå/virkemiddelnivå.Ved vurdering av den enkelte søknad er det kvaliteten på denne, vurdert i forhold til utlysningen og våre øvrige vurderingskriterier, som vil være avgjørende. Det kan her også være verdt å nevne at Forskningsrådet totalt sett kun rår over 17 prosent av midlene til FoU i U&H-sektoren, sier Tønseth. 26 Sosiolognytt 4/10 Siri Tønseth er seniorrådgiver i Norges Forskningsråd. Det er altså ikke slik at et miljø blir gitt et positivt fortegn ved fremtidig søknadsbehandling dersom den snarlig avsluttede evalueringen finner at det er et særlig sterkt miljø.Vi aner derimot konturene av en annen skjevbehandling – at det er miljøer med forbedringspotensial som vinner pengepremiene. Liten risiko, desto større gevinst Å bli veid og funnet for lett er altså langt fra så risikabelt som det kan synes. Tvert i mot, kan vi nesten konkludere. Forskningsrådet vil ikke straffe noen, men derimot legge seg ekstra i selen – sammen med de aktuelle miljøene – for å heve kvaliteten. Hva med andre konsekvenser av en mindre enn optimal evaluering – som fall i anseelse og status? Et fall i anseelse kan avskremme fremtidige arbeidssøkere og kanskje legge seg som en liten baktanke hos eventuelle oppdragsgivere. På den annen side er det lite sannsynlig at evalueringen å løfte og styrke er en sympatisk holdning, men vil ”avsløre” noe som ingen mistenkte. Evalueenda viktigere, også strategisk på sikt. ringen av norske sosiologiske forskningsmiljøer Mange tilnærmet like sterke aktører er konvil trolig korrespondere godt med hvordan disse kurransefremmende, og konkurranse er en formiljøene allerede blir evaluert av seg selv og utsetning for kvalitet, om vi har forstått forsviktige samarbeidspartnere. Så de viktigste konkningspolitikken rett. Allikevel er det slik at selv sekvensene av denne evalueringen vil bli hvilke om norske forskningsmiljøer konkurrerer med tiltak Divisjonsstyret for vitenskap beslutter å hverandre, deltar de beste også på en eller flere igangsette. Og som vi har sett, er internasjonale arenaer. Det er ingen «Fagevalueringene blir fulgt opp dette trolig tiltak som handler om gjennom utlysning av midler til grunn til å ha ”beste norske stanå styrke og forbedre svake punk- såkalte institusjonsforankrede dard” som øverste grense for noe ter. Evalueringen vil for eksempel strategiske prosjekter, som de miljø, noen enkeltforsker eller noe ikke følge miljøene i fremtidige evaluerte miljøene kan søke på» forskningsområde. De ”flinkeste” Siri Tønseth søknader. trenger også å bli styrket. Er dette egentlig rettferdig? Og er det særlig Når det gjelder den forestående evaluerinklokt? Vi er kjent med at det er konkurranseutgen av norsk sosiologisk forskning, må vi setting av midler til å bedrive forskning, og selv avvente utropingen av vinneren eller vinnerne om Forskningsrådet kun rår over 17 prosent av til desember. De som kommer godt ut kommer midlene til FoU, kommer majoriteten av nok til å juble. Men tatt i betraktning at beløneksterne midler for det enkelte forskningsmiljø ning i form av forskningsmidler blir tildelt etter i mange tilfeller nettopp fra Forskningsrådet. Å forbedringspotensial, bør kanskje vinnerne benytte kunnskapen om ulike miljøer som blir spørre seg om hva de egentlig jubler for? generert gjennom denne evalueringen virker fornuftig, sett fra Forskningsrådets side, som er [email protected] motivert for å bedre kvaliteten på norsk forskning og å oppnå resultater i det enkelte prosjekt. Det er altså ingen gulrot å spore for de miljøene som presterer godt, som vil være mindre aktuelle kandidater når det gjelder å søke midler fra en ekstra pott til utbedring av enkelte punkter og som ikke vil bli rådført i utformingen av nye utlysninger fra Forskningsrådet. De kan ikke vente ekstra midler i denne omgang, eller at deres anstrengelser blir belønnet i fremtidige søknader om midler fra Forskningsrådet. Motsetningsfullt eller i tråd med norsk forskningspolitikk Vi oppfatter en tilsynelatende motsetning mellom en forskningspolitikk som søker kvalitetsheving gjennom konkurranse og Norges Forskningsråd holdning om at alle skal være vinnere og en evaluering som bedringsverktøy heller enn en konkurransefordel. Trolig er det bare tilsynelatende, for Forskningsrådets holdning om Sosiolognytt 4/10 27 Bukken og havresekken? Av: Mette Løvgren Norges Forskningsråd evaluerer norsk sosiologisk forskning. Evalueringen er planlagt ferdigstilt i desember, og sosiologer over hele Norge venter på tåspissene. Men hva er det egentlig som foregår? og internasjonalisering av forskning. Denne nye konteksten for norsk forskning, skriver OECD, reiser imidlertid nye spørsmål: Hvordan skal forskning ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter utvikle seg i det nye konkurranseorienterte miljøet? Er de nye insentivstrukturene effektive? Hva skjer med studenter og ferdigutdannede på arbeidsmarkedet? Norges Forskningsråd implementerer norsk forskningspolitikk gjennom å bevilge midler til OECD fraråder at Norges forskning. Betyr det at Forskningsrådet er i Forskningsråd får en dobbeltrolle gang med å evaluere eget arbeid, eller arbeidet i For å følge utviklingen av norsk forskning i den norske sosiologiske forskningsmiljøer? Svaret er nye og mer konkurranseorienterte konteksten, begge deler – Forskningsrådes evaluering av foreslår OECD at en uavhengig tredjepart oppforskningsmiljøene har en undertoretter og vedlikeholder en database «Jeg håper også at det ne av selvevaluering. Men når egen- kommer til å fremtre i vår som systematisk skal fore politiske interesser står på spill, hvorfor er rol- rapport at vi ikke har kjent beslutningstakere, studenter og ferlene som evaluerer og bevilger for- noen styring fra noe hold» digutdannede med informasjon om Göran Ahrne delt til den samme aktøren? Vi har status innenfor norsk forskning. tatt opp Forskningsrådets dobbeltrolle med OECD anbefaler altså opprettelsen av en kontiForsknings- og høyere utdanningsminister Tora nuerlig evaluering. Norges Forskningsråd, konAasland, Göran Ahrne, leder for evalueringspakluderer OECD, bør ikke være ansvarlige for å nelet, og Siri Tønseth, seniorrådgiver i Norges gjennomføre denne evalueringen. Forskningsråd. Tre år etter OECDs gjennomgang av norsk høyere utdanning, oppsummerer Regjeringen Mer konkurranse, bedre kvalitet OECDs rapport på en slik måte at vi forstår at Men først må vi gå litt tilbake i tid. Etter gjenrapportens funn og anbefalinger samsvarer godt nomgangen av norsk høyere utdanning i 2005, med Regjeringens egen strategi og målsettinger. konkluderer OECD med at norske forskningsDet opprinnelige avsnittet i OECDs rapport som miljøer bør bli evaluert. OECD refererer Regjeetterspør systematisk og langvarig overvåkning ringens strategi om en økning av midler brukt på og evaluering utført av en uavhengig tredjepart, forskning, og at denne strategien blir basert på en blir oppsummert slik: ”Det er en jobb å gjøre i liten økning i offentlige midler og en stor økning forhold til å forbedre kvaliteten videre. Bruken i private midler. av disiplin- og fagevalueringer bør utvides.” ForFor at private investorer skal investere mer i slaget om at denne evalueringen skal bli utført av forskning, planlegger Regjeringen å styrke bånen tredjepart er forsvunnet. Så hva skjedde? dene mellom forskning, høyere utdanning og industri. Høy kvalitet på forskningen er viktig for Varsomhet og kontrolltiltak at dette skal lykkes, og høy kvalitet blir stimulert - OECD kjenner ikke godt nok det norske sysgjennom konkurranse om midler, konsentrering temet, sier Tora Aasland, og forklarer at det er 28 Sosiolognytt 4/10 Foto: Jon Solberg Göran Ahrne er professor i sosiologi ved Stockholm Universitet og leder av panelet som evaluerer norsk sosiologi. ulike instanser innenfor Forskningsrådet som har ansvar for ulike oppgaver – som tildeling av midler og evaluering av fagmiljøer. At det er oppnevnt et evalueringspanel som består av uavhengige nordiske eksperter, er en ytterligere sikring mot sammenblanding av roller som bevilger og evaluerer hos Norges Forskningsråd, sier hun. Og Aasland forsikrer om at Norges Forskningsråd er godt kjent med og varsom med sin potensielle dobbeltrolle, og at Kunnskapsdepartementet har tillit til Forskningsrådets arbeid. Aasland forteller at Kunnskapsdepartementet mener at dette er den rette måten å gjøre det på, og beskriver Forskningsrådet som den viktigste utøveren av regjeringens forskningspolitikk og også som den viktigste kvalitetssikrer. Forskningsrådet er ansvarlig for tildeling av midler, og dermed også garantist for kvalitet. Det overordnede ansvaret, legger Aasland til, er det regjeringen som har. Kunnskapsdepartementet ser altså ikke problemer med å tildele Norges Forskningsråd ansvar for fagevalueringer. Dessuten, tilføyer Aasland, er OECDs rolle å tilby råd, som det så er opp til Kunnskapsdepartementet eller andre å velge om de vil etterfølge. Eller ikke, som tilfellet er her. Evalueringspanelet blir gitt et mandat Et uavhengig evalueringspanel skal fungere som en garantist mot sammenblanding av roller hos Norges Forskningsråd. Imidlertid er det Norges Forskningsråd som har tildelt evalueringspanelet deres mandat, og om dette uavhengige evalueringspanelet faktisk er en sikring mot sammenblanding av roller, avhenger av dette mandatet og betingelsene for panelets arbeid.Vi har spurt Göran Ahrne, leder for evalueringspanelet og professor i sosiologi ved Stockholms universitet, om hvor fritt evalueringspanelet har stått i sitt arbeid. - Jeg har absolutt kjent at vi i evalueringspanelet har vært helt frie til å fremføre synspunkter og vurderinger som vi har kommet fram til i vårt arbeid. Forutsetningene for evalueringen, som at hver forsker skulle sende inn to tekster, var vi kjent med på forhånd. Men gitt disse forutsetningene har vi siden jobbet som vi har villet og våre diskusjoner innen panelet har vært helt forutsetningsløse. Jeg håper også at det kommer til å fremtre i vår rapport at vi ikke har kjent noen styring fra noe hold, forteller Ahrne. han legger til at det har vært en representant fra Norges Forskningsråd tilstede under møter i evalueringspanelet, men forteller at denne representanten ikke har hatt noen synspunkter på innholdet i panelets arbeid. Siri Tønseth, seniorrådgiver i Avdeling for samfunnsvitenskap i Norges Forskningsråd, bekrefter at Forskningsrådet deltar som observatør underveis i panelets arbeid. - I Forskningsrådets vedtekter står det at vi skal sørge for evaluering av norsk forskning. Vi oppfatter at Forskningsrådets rolle i arbeidet med fagevalueringer blir ansett som legitim i fagmiljøene, men vi ønsker selvfølgelig en diskusjon om vårt arbeid velkommen, avslutter Tønseth. Neste år får hun forhåpentlig sitt ønske oppfylt av Tora Aasland: - I Soria Moria 2 ble det vedtatt at Norges Forskningsråd skal bli evaluert i inneværende regjeringsperiode, opplyser statsråden. Evalueringen blir igangsatt neste år. [email protected] Sosiolognytt 4/10 29 KANON Norsk sosiologisk kanon - de konstituerende tekstene Hva er de viktigste sosiologiske tekstene? Hvilke norske arbeider ligger til grunn for de tenkemåter som er rådende i dagens sosiologi? I de foregående numrene har vi presentert de ti eldste tekstene i serien Norsk sosiologisk kanon. I dette nummeret presenteres neste fem – som er publisert i tidsrommet 1964-1966. De siste ti og nyeste arbeidene som har vært konstituerende for norsk sosiologi, blir avslørt i det neste nummeret av Sosiolognytt – og lanseres på Vinterseminaret 2011. Tekstene skal dekke hele perioden fra faget ble etablert og fram til i dag. Følgende fem kriterier er lagt til grunn: 1. Faglig kvalitet og originalitet, 2 Faglig virkningshistorie, 3 Samfunnsmessig virkningshistorie, 4 Håndverksmessig/ metodisk soliditet, 5. Litterær verdi Komiteen består av professor Willy Pedersen (leder), Ida Hjelde, Cathrine Holst, Andreas Hompland og Olav Korsnes. Foto: Jon Rogstad 30 Sosiolognytt 3/10 4/10 Ottar Brox «Avvisning av storsamfunnet» som økonomisk tilpasningsform (Tidsskrift for samfunnsforskning, 4, 1964) Ottar Brox kunne ha vore kanonisert i norsk sosiologi både som prosjekt og person. Han er ein slags sjølkonstruert og sjølvald sosiolog. Som ung mann med utkantbakgrunn frå Senja i etterkrigstida, hadde han ein krokete veg til den akademiske sosiologien. Av faglig bakgrunn er han landbrukskandidat frå Ås, og mye av sitt samfunnsfaglige verktøy har han frå sosialantropologien. I Tromsø var han professor ved verdas einaste institutt for samfunnsvitenskap. Det var interessa for nordnorske lokalsamfunn som skulle vera styrande, ikkje faglige spesialitetar. Ottar Brox er for mye av ein generalist til å la seg binda av grenser innan og mellom samfunnsfaga. Han er faglig åpen og har sveipa over mange emne. Han har halde fast på noen anvendelige modellar og grunnbegrep, men også lagt til nye som han bruker med stor innsikt og begeistring – som då han til eit foredrag på eit sosiologisk vinterseminar så nylig hadde tileigna seg begrepsparet ideografisk og nomotetisk at han måtte skriva dei opp på tavla for å minnast dei. Men han hadde ingen problem med å fylla begrepa med faglig tyngde og erfaringskunnskap. Ottar Brox har i 50 år late sine forskingsinteresser styra av muligheter for samfunnsmessig handling og endring. I så måte er det typisk at læreboka hans heiter "Praktisk samfunnsvitenskap". Han er teoretisk og metodisk eklektikar som låner litt her og litt der etter analytisk behov og gjer det til sitt – litt marxisme, litt strukturalisme, litt symbolisme, litt agrarøkonomi og mye politologi om den symbolske sida av politikken. Når han oppgir viktige teoretiske FAKTA Av: Andreas Hompland Ottar Brox er født i 1932 på Senja. Sivilagronom i 1957. Stipendiat ved Norges landbrukshøgskole og amanuensis i sosialantropolog i Bergen. Dr. scient. i bygdesosiologi i 1970. Professor i sosiologi i Tromsø 1972-84, avbrutt av fire år som Stortingsrepresentant (SV, Troms) 1973-77. Leder av prosjektet Alternativ Framtid. Forskningsleder og seniorforsker ved NIBR. referansar, er det namn som Barth, Chayanov, Robert Paine og Gregory Bateson som går att. Ottar Brox har ambisjon om å vera folkeopplysar. Han er ein markert og ihuga talar og debattant over eit breitt felt. Mens det er stadig vanligare for samfunnsforskarar å halda seg til sitt revir, har han brukt sitt faglige arbeid i den allmenne samfunnsdebatten. Han har engasjert seg politisk for å skapa offentlig interesse for det han har funne ut gjennom forsking, men også brukt sine erfaringar som politikar og debattant som inspirasjon til nye forskingstema. Han var aktiv i EF-kampen og Sosialistisk Folkeparti, men då han i 1972 samla sine debattartiklar om politikk i bokform, kalla han det "Bidrag til en populistisk argumentasjon". Ottar Brox sin prefererte skriftlige sjanger er den faglig baserte debattboka, og der har det kome ei lang rekke: om landbrukspolitikk, diskrikspolitikk, fiskeripolitikk, planlegging, innvandring, velferdsstaten, klima. Den mest omdiskuterte er Hva skjer i Nord-Norge (1966) med oppfølgaren Nord-Norge: Fra allmenning til Sosiolognytt 4/10 31 Foto: Per Anders Todal koloni i 1984. Då han skreiv om sosialdemokratiet under høgrebølga i 1988, ga han boka tittelen Ta vare på Norge! Ottar Brox var i ein kort periode leiar av prosjektet "Alternativ framtid", men han har alltid reservert seg mot framtidsforsking, scenarisme og utopisme. Boka hans om ikkje-utopisk planlegging for det neste århundret, som kom ut på forlaget Exil i 1995, kalla han typisk 32 Sosiolognytt 4/10 nok Dit vi ikke vil. Hans metode er å skissera uønska konsekvensar dersom utviklinga held fram sin skeive gang, og så koma med forslag til praktiske handlingsalternativ som fører i ei anna lei. Av alt Ottar Brox har skrive, kunne mye vore kanonisert ut frå kvalitet, originalitet, resepsjon og nedslag i norsk samfunnsdebatt.Vi har valt den første artikkelen hans i eit samfunnsfaglig tidsskrift (TfS 4/1964) – ikkje fordi han ikkje har skrive meir og betre seinare, men fordi mye av det han har gjort seinare, ligg i embryo i denne vesle og originale artikkelen. Den er eit slags interesseportrett av mannen og eit forord til livsverket. Den begynner slik: "Denne artikkelen er et forsøk på å konstruere en enkel modell som kan anvendes til analyse av data fra isolerte småsamfunn. Jeg mener også at modellen kan være nyttig ved utredning av slike praktiske problemer som fraflytting/ utbygging". Med observasjonsdata og tjukke beskrivelsar av ørvesle Hamarnes, ei isolert, veglaus, straumlaus og læstadiansk grend i ein nordnorsk fjord, utviklar han ein generell modell om vilkåra for vedlikehald eller grunnleggande endring i marginale småsamfunn. Poenget er at det som ser ut som ei tilbakeliggande og engstelig avvising av storsamfunnets verdiar og levemåtar, er eit rasjonelt forsvar for ei livsform i likevekt under dei sosio-kulturelle, økonomiske og økologiske vilkår på staden der dei har nok av arbeidslyst og arbeidskraft. Men det ville ikkje ha vore Ottar Brox om han ikkje også hadde avslutta med "noen praktisk anvendbare konklusjoner av denne undersøkelsen" - i dette tilfellet forslag til oppbygging av eit omsettingsapparat for souvenirar og andre handlaga småsaker i tre, etter mønster av landbrukssamvirket. Ottar Brox sin mest særprega innsats er den vedvarande ambisjonen om å sameina faglig og samfunnsmessig engasjement. Han har kombinert og veksla mellom rollene som deltakar og tilskodar, analytikar, polemikar og aktør, og han har overført innsikt og anvendelig kunnskap «Hans sosiologiske fantasi og samfunnsengasjement er basert på at han er faglig nyfiken og at han trekker både på sitt bygdeopphav, sitt urbane liv og breidda av sine akademiske, sosiale og politiske erfaringar. » Yngvar Løchen Idealer og realiteter i et psykiatrisk sykehus Av:Willy Pedersen Noe av det mest slående i Yngvar Løchens studie Idealer og realiteter i et psykiatrisk sykehus, er måten han helt fra starten får synliggjort den krevende rollen som sosiolog og forsker. Studien foregikk ved Dikemark sykehus, og han gjorde feltarbeid. Han forteller at han ble sluppet løs med hvit frakk og nøkkelknippe i hånden. Han fikk delta på alle møter og observere helt fritt. Bokas andre kapittel heter ”Sosiologen og sykehuset”, og her beskriver han denne rollen. Den var ikke var enkel: Han måtte prøve å komme ”innenfor”, men samtidig unngå FAKTA mellom felta. Som akademisk forskar er han nytenkande og original, og som praktisk samfunnsvitar har han eit mangesidig tilfang av kunnskap og erfaring. Som politikar har han sett nye tema på dagsorden og peika på praktiske løysingar. Som frittståande offentlig debattant har han gått til felts mot ufornuft i konvensjonell visdom og demonstrert alternative forståelsesmåtar. Hans sosiologiske fantasi og samfunnsengasjement er basert på at han er faglig nyfiken og at han trekker både på sitt bygdeopphav, sitt urbane liv og breidda av sine akademiske, sosiale og politiske erfaringar. Den kanoniserte artikkelen er utan tabellar, fotnotar og referansar, men med ein handteikna modell. Det heiter der om eit av handlingsalternativa for fiskarbøndene som levde i tilnærma naturalhushald: "Dette ville ikke ha ført til noen pengeinntekt på "jordsida", men en kunne jo tenke seg at om en kunne øke naturalietilgangen for husholdet, ville en kunne spare inn på innkjøpet av varer fra butikken." Dette hypotetiske utsagnet i kondisjonalisform var typisk for den søkande Brox. Seinare har han ofte framstått som meir sikker og absolutt – både i fag og polemikk, men ikkje verre enn at NIBR i 2003 ga seminaret og festskiftet om 70-åringens rolle i norsk samfunnsforsking og samfunnsdebatt den vakre tittelen Den sikre tvilen. Det må betraktast som eit kvalitetsstempel på ein mangslungen sosiolog som har vore ei kjelde til inspirasjon og skismogenetisk motmæle både faglig, politisk og sosialt – med eller utan sommarhatt. Yngvar Løchen (1931-1998) Magister i sosiologi 1956. Doktor philos på avhandlingen Idealer og realiteter i et psykiatrisk sykehus i 1965, som ble utgitt som bok på Universitetsforlaget samme år. Professor i medisinsk sosiologi ved Universitetet i Tromsø. Her var han også rektor fra 1977 til 1981. intriger og konflikter. Det var uklart for ansatte og pasienter hva han gjorde, og han fikk kallenavn: Den fremmede, det institusjonelle super-ego, spionen. Sosioløken var et kallenavn mange likte. Han forteller hvordan spenninger i forhold til dem i staben gjorde at han i en periode søkte kontakt og støtte hos pasientene. Slike metodiske refleksjoner var ikke vanlige, selv om flere av Løchens kolleger i denne perioden gjorde krevende feltarbeid. Det er med på å gi boka sin status som norsk sosiologisk klasSosiolognytt 4/10 33 deres idealer, det er spenninger mellom ideologi og system. For å kunne leve med spenningene utvikler systemet bestemte forholdsmåter. I bokas sluttkapittel trekkes trådene, gjennom det elegante begrepet den diagnostiske kultur. siker. Det er en sensitiv undertekst i denne boka som alle som leser den må bli slått av. Han forteller om opplevelsen av ensomhet og påkjenninger. Han gjør feilgrep, som når han bidrar til å spille pasientene ut mot staben. Leserne trekkes med inn i den krevende forskningsprosessen. Det komplekse sosiale systemet avdekkes, samtidig som vi hele tiden har med oss den særegne karakteren av den kunnskapen vi får del i. Begrepet er bokas kjerne, og det dreier seg om ”en mekanisme som kan dempe virkningene av kollisjonen mellom idealer og realiteter”. Mekanismen innebærer at spenningene transformeres. De gjøres til enkeltindividers problemer. Psykiateren forstås som ”autoritær” når han forsøker å lede avdelingen. Avdelingssøsteren karakteriseres som ”rigid” når hun spør etter begrunnelser for nye behandlingsmetoder. Den diagnostiske kultur leter ikke etter forklaringer på systemnivå. Den begrenser seg til å plassere årsaker i individet eller enda snevrere – i individets personlighet. Mekanismen kan nok tenkes å utspille seg også i andres systemer, som for eksempel somatiske sykehus. Men det psykiatriske sykehus er særlig utsatt. Her har psykiatriens og psykoanalysens mange avleggere levert et rikt tilfang av forklaringer som kan tas i bruk. Løchen referer ikke til Hans Skjervheims Deltakar og tilskodar, som var publisert noen år tidligere, men vi aner et tydelig fellesskap i perspektiv. Det er mange referanser til Talcott Parsons i dette arbeidet, og ideene om sykehuset som et sosialt system kan nok tilskrives innflytelse fra Det er fire hovedgrupper i sykehuset: psykiablant annet ham. Denne innflytelsen var sterk i terne, psykologene, pleierne og pasientene. For Norge på 1950- og tidlig 60-tall. Men Løchen hver av dem beskrives typiske oppgaver og tener opptatt av spenningene i systemet, ikke av kesett, dilemmaer og spenninger. Gradvis vokharmoni. Spenningene lar seg løse gjennom et ser det fram en forståelse av hele det prisnipp, en mekanisme – den diag«Det er en komplekse, men skjøre systemet: Et sensitiv undertekst nostiske kultur – som riktignok funsykehus med opprinnelse i en anstalti denne boka som gerer systembevarende, men som samalle som leser den tidig åpner for repressive og destruktipreget voktertradisjon, som gradvis må bli slått av» har tatt inn over seg moderne innsikve væremåter. Den bidrar dessuten til å ter fra psykoanalyse og psykoterapi og såkalte legge et slør over de spenningene som finnes. terapeutiske samfunn. Det er et system fullt av Kulturen gjør at prisverdige faglige idealer blir god vilje, men likevel preget av spenninger umulig å realisere. mellom det folk faktisk gjør – realitetene – og Boka ble lest av alle de profesjoner som ble 34 Sosiolognytt 4/10 beskrevet – og mange andre. Den ga dem som opplevde seg utsatt for den diagnostiske kulturs nedlatende væremåte et motspråk. Temaene Løchen her tar opp videreutvikles i hans seinere forfatterskap, som for eksempel i den fine lille boka Sosiologens dilemma, hvor han går dypere inn i innsiktene i avhandlingens metodekapittel. De fleste sosiologer kjenner kortformen: ”Idealer og realiteter”. Boka har gitt stadig nye kull av sosiologer en stort anlagt, innholdsmessig rik og metodisk eksemplarisk kasusstudie. Den dannet grunnlag for en viktig tradisjon i norsk medisinsk sosiologi. Innsiktene er viktige også utenfor det psykiatriske sykehus og utenfor fagmiljøene. Med sitt sensitive blikk avdekker Yngvar Løchen forholdsmåter som vi nok alle har blitt utsatt for. Thomas Mathiesen The Defences of the Weak KROM – Norsk forening for kriminal reform – ble dannet i 1968. Thomas Mathiesen sto sentralt, og han beskriver selv hvordan oppstarten foregikk i en turbulent politisk periode: Det var protester mot USAs krig i Vietnam, studentopprør ved universitetene og også konflikter i mange fengsler (http://www.krom.no). Han hadde tre år tidligere, i 1965, tatt doktorgraden på avhandlingen The Defences of the Weak. Fag og politikk var tett knyttet sammen for ham i denne perioden, og det har fortsatt. Thomas Mathiesen er en de norske sosiologer som mest konsekvent har kjempet de marginale og utstøttes sak. Han arbeidet for å fjerne løsgjengerloven, for bedre soningsforholdene i fengslene, for å heve den kriminelle lavalder. De siste årene har han vært opptatt av nye former for kontroll. Hans faglige produksjon har vært formidabel – med mer enn 30 bøker, en rekke artikler og en stri strøm av kronikker. Tonefallet har ofte vært sterkt kritisk, noen ganger uforsonlig. Men det er The Defences of the Weak FAKTA Av:Willy Pedersen Thomas Mathiesen (født 1933) Magister i sosiologi i 1958. Doktor philos på avhandlingen The Defence of the Weak i 1965, som da den ble utgitt på Tavistock samme år, hadde endret tittel til The Defences of the Weak. Mathiesen var forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning 1969–72 og har vært professor i rettssosiologi ved Universitetet i Oslo siden 1972. som danner opptakten, og her er stilen annerledes. Den er en inngående sosiologisk analyse av Ila sikringsanstalt. Den er ett av de få arbeidene fra den såkalte sosiologiske gullalderen som ble skrevet på engelsk, og det har gitt den et bredt nedslagsfelt. Den ble anmeldt i internasjonale fagtidsskrifter da den kom og siteres fortsatt. Tonefallet er undersøkende, forsiktig, i passasjer kan boka virke omstendelig. Han legger fram innvendinger og forbehold. Han peker på sin egen ”bias”: Han ber leseren være oppmerksom Sosiolognytt 4/10 35 på at han er nokså kritisk til det systemet han Det ligger i avhandlingens tittel, og det sier studerer. Dette er kanskje en grunn til at boka seg selv: Dette er en svak gruppes måte å forsvafortsatt virker så sterkt. Han går nemlig grundig re seg selv. Det viser mot avmakt. Likevel kan til verks, og avdekker systematisk smerte og det over tid ha en viss effekt. Forutsetningen er avmakt. I tillegg er det forsvaret tittelen på boka at de innsatte blir i stand til å identifisere normer peker mot langt fra heroisk. Det er ikke solidari- voktere og ledelse virkelig mener at skal gjelde. tet og samhold som preger fangene. Vokterne må oppleve at kritikken er berettiget. Sosiologer hadde undersøkt fengsler, sykehus, Da vil det kunne oppstå en følelse av ubehag, av skip og skoler. De hadde avdekket formelle at det foregår illegitim maktutøvelse i fengselet. strukturer og makthierarkier. Men det var først Avhandlingen hører hjemme i den norske sosioda også de uformelle aspektene ved slike systelogiske kanon fordi den – sammen med blant mer ble løftet fram i lyset at analysene virkelig annet Arbeiderkollektivet og Idealer og realiteter i et utviklet seg, sier Mathiesen. Han er tydelig psykiatrisk sykehus – utgjør et ambisiøst forsøk på inspirert av Sverre Lysgaards Arbeiå fange et komplekst sosialt sys«Det er i tillegg noe ved derkollektivet, som ble publisert fire tem. Det er i tillegg noe ved hovedfunnet til Mathiesen år tidligere. Fra USA hadde det som fortsatt vil berøre leseren: hovedfunnet til Mathiesen som kommet studier fra ulike fengsler, Et repressivt og umenneskelig fortsatt vil berøre leseren: Et system produserer ikke hvor The Society of Captives av repressivt og umenneskelig system nødvendigvis motstand i form Gresham Sykes er en av de viktigproduserer ikke nødvendigvis av fellesskap og samhold» ste. Sykes hadde tydeliggjort de motstand i form av fellesskap og innsattes situasjon: De var fratatt autonomi, samhold. Motstanden kan tvert i mot ta former manglet materielle goder og muligheten til sekfå vil være stolte over. suelle relasjoner. Fengslet var dessuten et utrygt Denne litt dystre innsikten maktet forfattesystem, andre innsatte kunne ty til vold. De på ren å vende til et krevende reformprogram for bunnen utvikler egne normer, subkulturer og norsk kriminal- og fengselspolitikk. Tillat forfatfellesskap. Forsvaret sentreres rundt en lojalitet teren av denne lille stubben å trekke linjene til og solidaritet som institusjonaliseres. Fengslet er en fersk opplevelse: Mens jeg skriver dette, tar preget av en røff tone, av konflikter og gnisninjeg noen timer pause for å delta på Tyrilikollekger, men smerten møtes av solidariske bånd, tivets 30-årsjubileum. Justisminister Knut Storhevdet Sykes. Dette bidrar til å dempe smerten. berget holder et av innleggene og berammer en Men Mathiesen fant en annen virkelighet. ny og mykere linje i narkotikapolitikken. GrunDet mest slående var at solidariteten langt på vei nen er at ”samfunnets mest kraftige sanksjonsmanglet. I stedet fant han et mye mer individua- midler nå brukes mot noen av våre aller svakeslisert forsvar. De innsatte visste at bestemte te”, sier han. Han beskriver hvordan et flertall av regler skulle gjelde i systemet og at de overordvåre innsatte strever med store rusproblemer, og nede – fangevokterne – ikke alltid fulgte reglegjennom en rekke referanser til Thomas Mathiene. ”Censorious” kaller han væremåten, som sens forskning tegner han et bilde av hvor best kan oversettes med ”overkritisk”. Det destruktivt fangelivet kan være. Jeg smiler for handler om en defensiv, klagende stil. Fanger meg selv, og merker ekkoet av tankegangen fra lærer seg regelverket, krangler med ledelsen, setThe Defences of the Weak når han snakker. Jeg ter vokterne under press. En blir opptatt av ens kommer hjem og sjekker opp, og ser at justismiegne rettigheter. Det bildet som best fanger fornister Storberget ble født et halvt år etter at forholdsmåten er dette: Fangen som på egne vegne ordet til avhandlingen ble signert. retter en advarende pekefinger mot vokteren: Nå har du gått for langt! 36 Sosiolognytt 4/10 Stein Rokkan «Numerisk demokrati og korporativ pluralisme: To beslutningskanaler i norsk politikk» Stein Rokkan er ”Paradoksalt nok... mer kjent i utlandet enn hjemme,” påstår Bernt Hagtvet i innledningen til boka Stat, nasjon, klasse i Universitetsforlagets Blå Bibliotek fra 1987. Bokas hovedformål var da også å gjøre Rokkan mer kjent her hjemme gjennom oversettelser av flere av de engelskspråklige tekstene som hadde bidratt til hans internasjonale renommé, og den nominerte teksten er nettopp en av disse. Fortsatt er Rokkan utvilsomt en av de norske samfunnsviterne som er best kjent internasjonalt, og det er fremdeles mange gode grunner til å gjøre dagens norske allmennhet og studenter oppmerksom på de ekstraordinære kvalitetene i Rokkans arbeider. I en artikkel fra 1972 om ”Politisk sosiologi: Håndverk eller lærdomsgren”, trykket i samme bok, drøfter Rokkan styrker og svakheter ved to tradisjoner i politisk sosiologi på en måte som må oppfattes som programmatisk for hans egen ambisjon om å forene og foredle de beste sidene ved begge. På den ene siden ”den lærde tradisjon”, en globalt orientert makrotradisjon, som jobber med de lange linjer og med entusiasme for ”altomfavnende begrepsskjemaer og modellkonstruksjoner”, og som har uklare grenser til andre fag og disipliner. På den annen side ”den tekniske tradisjonen”, en vestorientert mikrotradisjon, som er opptatt av å etablere politisk sosiologi som et selvstendig akademisk håndverk gjennom konkrete analyser av vel avgrensede problemstillinger ved hjelp av egenproduserte datasett. Rokkan var selv en entreprenør og pådriver i denne siste retningen, men han advarer mot faren for ”innsnevring i det FAKTA Av: Olav Korsnes Stein Rokkan (1921-1979) Statsviter, politisk og historisk sosiolog, politisk historiker og samfunnsstatistiker. Fra 1958 til 1966 var Rokkan forskningsleder ved Christian Michelsens Institutt. Sistnevnte år ble han utnevnt som professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, en stilling han hadde til han døde i 1979. Rokkan sto sentralt i utbyggingen av samfunnsfagene ved Universitetet i Bergen fra midten av 1960-tallet og introduserte som nyutnevnt professor sammenlignende politikk som eget universitetsfag. Han var dessuten initiativtager til etableringen av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste og direktør samme sted fra 1975. intellektuelle perspektiv” som han forbinder med en ensidig konsentrasjon om ”det tekniskstatistisk mulige”: ”Kravet til teknisk presisjon er kommet i konflikt med kravet om intellektuell åpenhet og innfallsrikdom.” Artikkelen om numerisk demokrati og korporativ pluralisme demonstrerer på sin side hvordan Rokkan forener disse tilsynelatende motstridende kravene – ved å kombinere konkrete analyser av dagsaktuelle saker, politiske holdningsdata og historiske data om valg og den politiske sammensetning i Storting og regjering, med utfoldelse av teoretisk fantasi i utviklingen av sin berømte ”diamant”-modell over valgfronter i Norge. Både denne modellen, og – ikke minst – den pregnante formuleringen av ett av artikkelens hovedbudskap: ”Stemmene Sosiolognytt 4/10 37 Foto: Rokkansenteret «Man mer enn aner konturene av den kommende maktutredningen» teller, men ressursene avgjør” (”Votes count, but resources decide”) er klassiske bidrag til den norske sosiologiske kanon. Artikkelens utgangspunkt er Kings Bay-krisen i 1963, men det er det norske politiske systemet som er hovedemne, for både krisens karakter og det som fulgte etterpå må forstås på bakgrunn av de historiske spenninger som er dette særegne systemets opphav. Selv om Rokkan karakteriserer Jens Arup Seips innflytelsesrike periodisering av norsk historie – fra embetsmannsstaten, via flerpartiregimet, til ettpartistaten – som ”en selvbenektende spådom” som plasserer Seip blant ”les terribles simplificateurs”, krediterer han Seip for å ha pekt på tre avgjørende faktorer i utviklingen av det norske politiske systemet og legger selv disse til grunn for sin egen, mer systematiske analyse av den samme utvikling langs tre kryssende konfliktlinjer: én som viser til en dypt rotfestet opposisjon mot det sentrale byråkratiske styresettet som ble oppfattet som en arv fra det danske eneveldet; én som viser til en nedarvet territoriell og kulturell motstand mot de regjerende embetsmenn og deres allierte eliter i byene; og én som er knyttet til de forsterkede klassemot38 Sosiolognytt 4/10 setningene som følger av penge- og markedsøkonomiens gjennombrudd. Bølgene av politisk mobilisering utvikles langs disse konfliktlinjene og skaper i sin tur nye skillelinjer og konstellasjoner i det politiske systemet, og selv om det er dynamikken i denne utviklingen Rokkan forsøker å gripe, konstaterer han at det ”... ville by på store vansker og neppe være særlig opplysende” å sammenfatte alle disse konfliktdimensjonene i en enkel modell. Også fordi en analyse av dynamikken i systemet ikke bare må omfatte den numerisk-demokratiske beslutningskanalen der alle stemmer i prinsippet skal telle like mye, men også den korporative kanalen hvor det ikke er stemmene, men ressursene som avgjør hvilke interesser som vinner fram. Og ikke nok med det: ”Alt som skjer i den numerisk-demokratiske og i den korporative beslutningskanal, vil bli påvirket av balansen mellom de forskjellige kreftene i den tredje kanal – massemediene.” Man mer enn aner konturene av den kommende maktutredningen. Det er altså ingen enkle konklusjoner og lite modelltyranni å spore i denne teksten, og selv om utfallet av valget i 1965 sannsynligvis også overrasket Rokkan, hadde han sine ord i behold når han like før skriver at den rådende ” ... majoritet-minoritet-situasjonen i velgerskaren er i en hårfin balanse, og ingen sosiologisk utviklingsanalyse kan bidra med holdbare spådommer om utfallet.” At Rokkan sitt bidrag til forståelsen av grunnleggende trekk i det norske politiske systemet vil bli stående, er på sin side neppe en dristig spådom. Dag Østerberg Forståelsesformer. Et filosofisk bidrag Hva er en intellektuell? Man kunne gitt en ostensiv definisjon og pekt på Dag Østerberg. Hvis ens definisjon av hva en intellektuell er ikke omfatter Østerberg, eller plasserer ham i randsonen, er det noe galt med definisjonen. Forståelsesformer kom ut i 1966 på Pax. ”Dag Østerberg har siden artium i 1957 arbeidet med filosofi og samfunnsspørsmål” står det på baksiden av originalutgaven. Det har Dag Østerberg. Få i norsk sammenheng har arbeidet samtidig så bredt og inngående og grunnleggende filosofisk med samfunnsspørsmål som Østerberg; ingen sosiologer, og blant filosofene kanskje bare en, og han skal ikke nevnes nå. Forståelsesformer er ”skrevet på enkelt norsk”, heter det videre. Det er sant. Østerberg skriver aldri tåkete, alltid ”enkelt” i betydningen klart eller til og med glassklart. Nå kan man, ifølge Østerberg, aldri skrive glassklart, men han gjør det ofte likevel. Det er vanlig å skille mellom analytisk filosofi og kontinental filosofi. Men sammenlignet med ikke-filosofer er alle filosofer, i hvert fall alle gode filosofer, analytiske filosofer, om de bedriver analytisk eller kontinental filosofi. Man minnes dette når man leser Østerberg om Hegel, Bergson, Sartre eller Merleau-Ponty. Men i Forståelsesformer er den hyppigst forekommende referansen til Kant. Utgangspunktet er empirismens mangelfulle ”utvendighetstenkning”, fenomenologiens og den transcendentale metodes mangelfulle ”identitetstenkning”, men ikke minst ”hypotetisk-deduktiv metode som identitets- og utvendighetstenkning”, og Kant er denne metodens tenker fremfor noen, FAKTA Av: Cathrine Holst Dag Østerberg (født 1938) Magister i sosiologi i 1961, Dr. philos. i 1974. Professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo fra 1981 til 1991. Ledende sosiologisk teoretiker og venstreintellektuell siden 1960-tallet. Blant utgivelsene er Metasosiologisk essay (1963), Makt og materiell (1971), Sosiologiens nøkkelbegreper og deres opprinnelse (1977), Jean.-Paul Sartre (1993), Det moderne (1999) og Brahms (2003), foruten Forståelsesformer 1966). ifølge Østerberg. Forståelsesformer består av 98 avsnitt metodologiske emner, 60 avsnitt antropologiske emner og 6 avsnitt slutninger. I avsnitt 85 om metodologi oppsummeres det på følgende måte: ”Jeg slutter meg til dem som hevder at omskrivningen av hypotetisk-deduktiv metode innebærer et stort steg henimot avklaring av motsetningen mellom utvendighets- og identitetstenkning. Imidlertid har fordypelsen i denne metoden i høy grad ført til at metodelæren er blitt forsømt eller til og med hindret i å utvikle seg videre. Men omskrivningen og anvendelsen av én forståelsesform gir ingen gyldig grunn til å avbryte letingen etter andre forståelsesformer [...]”. Det er grunn til å merke seg hva som står og ikke står. Hypotetisk-deduktiv metode utgjør et fremskritt og er én anvendbar forståelsesform. Men at det finnes én anvendbar form vår forståelse kan anta, utelukker ikke at der ikke også kan finnes andre, og Østerberg gir i Forståelsesformer et ”omriss” av et alternativ, en ”innSosiolognytt 4/10 39 vendighetstenkning”, det vil si en tenkning om hvordan to værender kan bli ”hva de er ved den andre”, det vil si ha et ”innvending” eller ”indre” forhold. Kanonjuryen kunne fokusert på oversetteren og formidleren Østerberg, men valgte tenkeren, vel vitende om at Østerberg alltid tenker. Valget falt til slutt på Forståelsesformer, et uvanlig egensindig arbeid, selv til Østerberg å være. Forståelsesformer er fremfor alt signert bevissthets- og erkjennelsesfilosofen Østerberg, ”positivismekritikeren”, om man vil, men det som formuleres om vilkårene for erkjennelse og om forholdet kropp-sjel, menneske-verden og menneske-menneske, overskrider enhver skjematisk fremstilling av positivismestriden. Pax mener Østerberg kan nå ut bredt. ”Boken er ikke bare av interesse for fagfolk” – den ”kan leses på forskjellige kunnskapstrinn”, skriver forlaget om Forståelsesformer. Dette er rørende misvisende. Bibliotekseksemplarene av Forståelsesformer er lest i stykker, jeg vet ikke av hvem, men på så altfor mange forskjellige kunnskapstrinn kan Forståelsesformer ikke tilegnes. Det Østerberg skriver om sosialisme i Forståelsesformer går an å skjønne; det han skriver om liberalisme forstår jeg ikke. Hvilket mer konkret sosiologisk forskningsprogram som skulle følge av ”innvendinghetstenkningen”, tas knapt opp; i Forståelsesformer er dette simpelthen ikke saken – vi har å gjøre med et meget abstrakt bidrag til forståelsen av en forståelsesform basert på praksisens forrang. Dette kunne vært formulert som en innvending, men er her ment utelukkende som en konstatering. 40 Sosiolognytt 4/10 Foto: Martin Grüner Larsen «Kanonjuryen kunne fokusert på oversetteren og formidleren Østerberg, men valgte tenkeren [...] Valget falt til slutt på Forståelsesformer, et uvanlig egensindig arbeid, selv til Østerberg å være.» DOKTOREN SVARER Hva har særlig interessert deg med ditt emne for avhandlingen? Jeg skulle egentlig skrive om statistikk som styringsredskap. Det som er mest fascinerende i ettertid er hvordan studieobjektet endret form og fasong ettersom jeg oppdaget problemer med premissene, eller etterhvert som ting viste seg å ikke la seg beskrive sånn uten videre. Jeg endte med å skrive om målinger og systematisert styring, alle disse New Public Management-relaterte styringsteknikkene som bygges opp rundt målinger av produktivitet og kvalitet i statlige og kommunale virksomheter. Når jeg først fant ro innenfor det studieobjektet, var det som grep meg mest hvordan kunnskap ble omgjort til objekter, og at disse objektene både var premissgivere, og avhengig av kontinuerlig rekonstruksjon. De var mulige å fiksere, men meningen i dem var i flux å være objektet som endrer omgivelsene sine, og å selv kunne bli fullstendig vippet ut av andre aktører – sosial konstruksjon, om du vil. Objektene kunne nedlegge veto mot påstander, andre aktører kan avfeie objektene omtrent uavhengig av innhold. Jeg forsøkte å finne fram til mønstrene i disse ulike relasjonene. Er det et teoretisk perspektiv som i særlig grad har inspirert deg? Jeg er generelt inspirert av arbeidene til Susan Leigh Star. Boundary objects er hennes mest kjente konsept, men tekstene hennes hjalp meg til generelt å tenke rundt forholdet mellom ord som subjekt, objekt, kategori, informasjon, infrastruktur og makt. Selv om dette var forløsende lesning, var det vanskelig å omsette i konkret analysearbeid. Jeg brukte mye tid på å distansere meg fra Aktør-Nettverkteori (ANT, Latour), kanskje FAKTA Intervju ved Jon Rogstad Navn: Jon Hovland Ph.D i Sosiologi fra Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, Trondheim Disputerte: 7. mai 2010 med avhandlingen "Tallenes klare tale. Målinger og systematisert styring i kommunal administrasjon". Ansatt: Fornyings-, administrasjons og kirkedepartementet fordi det var en faglig motsetning mellom Star og Latour. Det var nok ikke så lurt. I ettertid har jeg sett at en ANT-oppbygging av analysen min passer godt med det jeg har tenkt og gir en elegant og ryddig framstilling. Jeg forsøker å skrive noe fornuftig om det nå, vi får håpe fritiden strekker til. Hva er det viktigste du har funnet? Det viktigste jeg fant var at målingene gled mellom ulike roller i virksomheten. Det var i Sosiolognytt 4/10 41 noen grad etter hensikten, men ikke gjennomført. Operatørene visste selv hva de gjorde, og hvilken rolle tallene hadde, men operatørene hadde ikke uinnskrenket makt over tallenes videre liv. Tallene kunne bli til tilstandsrapportører eller turtellere, de kunne være ressursfordelere, de kunne være rene symboler på strategi og satsing, eller mer læringsinstrumenter. Der oversettelsene eller overføringene mellom rollene fant sted, der fant styring sted.Videre mener jeg disse ulike rollene bar i seg ulike balansepunkt mellom transparens og ikketransparens. Fordi balansepunktene er ulike, er det for lett å bare vise til tallenes transparensskapende virkning. Hvordan har mottakelsen av ditt arbeid vært - ikke bare i komiteen, men av andre? Den beste mottakelsen har jeg nok fått nå, ett år etter, ved å holde foredrag for kolleger ulike steder i forvaltningen. Det er veldig befriende å ha fått såpass distanse til arbeidet at jeg kan tillate meg å presentere det som inspirasjonsstoff heller enn forskningsresultater, der kvalitetsmålet ikke er vitenskapelig legitimitet, men om det gir mening og kan brukes av de som hører på. Når det gjelder formidling av avhandlingen i seg sjøl, må vel si jeg ikke har gjort hjemmeleksene helt. Det er nok noe av prisen for å begynne i ny jobb to uker før jeg leverte. Det ble aldri noen populariserte framstillinger, kronikker eller debatter. Jeg tenker at det er litt for få jeg har fått formidlet til. Du var del av et større prosjekt, hvordan har det vært for deg som stipendiat? Det var en uvurderlig støtte å ha kolleger. Som stipendiat er en bare halvveis del av fellesskapet på instituttet. Det ligger liksom i tyngdekraften på universitetet at midlertidig ansatte ikke er deltakere på lik linje med fast ansatte. En kan ta del både faglig og sosialt, og det blir satt pris på, men du er ikke blant like, du er der på nåde. Uansett hvor sympatiske og hyggelige 42 Sosiolognytt 4/10 de fast ansatte er, blir det til at en hele tiden må bevise noe. Sammenligna med stipendiater med soloprosjekter hadde jeg mye mer å falle tilbake på når det butta imot. Jeg tror vi har mye å gå på i norske universitet generelt når det gjelder å utnytte arbeidsfellesskap. Både å tillate at noen tar plass, og å tillate oss å kreve av hverandre. Både sosialt og faglig. Jeg har noen ganger tenkt at vi er snille og omtenksomme på en ikke alltid like konstruktiv måte. Du arbeider nå i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Hvordan har overgangen vært fra tilværelsen som stipendiat til offentlig ansatt? Det var en ny og annerledes verden. Det umiddelbart mest overveldende var konseptet Ordna Arbeidsforhold. Det er fine greier, det. Jeg får beskjed hvis jeg jobber for mye overtid eller ikke følger opp avtaler fra medarbeidersamtaler, og det finnes en personalavdeling som driver med personalgreier. Dødsfett. Det er på alle måter veldig annerledes. Ledelseslinjer, forankring, prosjektplanlegging, arbeidsflyt, portfolio, prosessdiagram, saksbehandlingsrutiner, møtekalender. Dette var ting jeg forholdt meg til enten som noe fjernt de jeg studerte dreiv med, eller som metaforer for hvordan jeg forsøkte å håndtere egen arbeidsdag. Nå er det helt konkrete øvelser. Øvelser som er uten mening om de ikke kan festes til et stykke papir. På den ene siden er det befriende å forholde seg til en leder, som har ansvaret for det jeg gjør eller foreslår. På den andre siden er vi alle litt teite i blant, også ledere, og det er en noe nytt å måtte forholde seg helt direkte til det. Dessuten er tempoet merkbart høyere. Jobber du, så jobber du. Satt på spissen, er nok forskjellen at jeg før hadde tid og rom til å tenke gjennom ting ned til bunnen, men at jeg nå har mulighet til å bidra mer direkte i de tingene jeg ikke lenger har tid til å gå like grundig inn i. [email protected] Mangslungen makt Av Anne Krogstad Foto: Jon Rogstad Fredrik Engelstad har nylig utgitt boka Maktens uttrykk. Kulturforståelse som maktanalyse. Her er noen betraktninger fra lanseringen av boka ved Institutt for samfunnsforskning. Omtalen rommer skryt, fundering og et par vennskapelige risp. Hvordan omtale storverket til den sjefen og mentoren du har hatt i 15 år? Som sjef (riktignok tidligere sjef), som vanlig kollega, eller som venn? Allerede ved første henvendelse – hvorvidt jeg ville mene noe offentlig om denne boka – kjente jeg maktens seige materie legge seg over oppgaven. Så la meg begynne med spontanreaksjonen. Også den kan si noe om makt. Når en tidligere sjef får meg til å gjøre noe, og jeg – til tross for en viss vegring – likevel gjør det, har vi ikke da å gjøre med Webers klassiske definisjon av makt, nemlig evne til å få andre til å gjøre noe tross motstand? Eller er dette et eksempel på noe Foucault inkluderer i sin definisjon av makt, en positiv kraft som også kan bemektige andre? Har vi kanskje å gjøre med det Mauss kalte gaven? Eventuelt kan det dreie seg om det Bourdieu kalte miserkjennelse av gaven, at det likevel ligger regnskaper til grunn som på ulike måter forskjønnes gjennom språket. Kunne vi rett og slett brukt Blaus bytteteori, this for that? Atter et alternativ er å se dette som et eksempel på den paradoksale tilstanden vi befinner oss i her i denne nordlige fliken av Europa: nemlig en makeløs evne til å leve med sammenpressede makthierarkier og å etablere likhet, om det så bare er en slags liksom-likhet, slik at vi i alle fall midlertidig, i små bobler, klarer å nedto- Anne Krogstad er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo ne ulikhetens og maktens mer demonstrative trekk. I så fall kan denne omtalen likne enhver kollegial tilbakemelding. Også her vil Bourdieu være relevant, og jeg siterer: ”Jeg vet at du vet at når jeg gir deg noe, så kommer du til å gi meg noe tilbake, osv. Men det som er sikkert”, legger han til, ”er at å gjøre denne offentlige hemmeligheten eksplisitt er tabu” (Bourdieu 1996:83). Det er nettopp denne underkommuniseringen ved makt som gjør den så kronglete. Svenske Billy Ehn snakker om maktens doble ansikt, den subtile vekslingen mellom jovialitet og autoritet, som eksempelvis kan få folk med innvandrerbakgrunn til tro at de endelig har skjønt kodene på en arbeidsplass, og dermed gi sjefen en tung kameratslig klapp på skulderen. For så å oppdage at også dette er feil. Sosiolognytt 4/10 43 44 Sosiolognytt 4/10 FAKTA I boka si viser Engelstad at makt ikke bare er dobbel, det dreier seg om et ganske myrlendt terreng. Derfor har jeg bestemt meg for å gå to skritt tilbake – og stanse ved liksom-likheten og det liksom-kollegiale perspektivet. Men etter dette lille sveipet, om maktens mer eller mindre mørke sider, der blikket på makten glir både opp og ned og sidelengs, utfra om man benytter Weber, Foucault, Mauss, Blau, Bourdieu eller Ehn, så skjønner jeg Engelstads valg av fokus i boka: Nemlig å unngå levd liv og å holde seg til litteraturen. Man slipper det som lett kan bli pinligheter, ikke minst når man arbeider mikrososiologisk. Og man unngår en del etiske utfordringer. Samtidig er litteraturen, disse ”lukkede rommene” eller fiksjonsuniversene, vel så fascinerende, om man bare finner noen sosiologiske nøkler å åpne dem med. De har Engelstad funnet. Boka kan leses som et norsk svar på Roland Barthes bok, Mytologier, drøye femti år etter. Begge forfattere tar utgangspunkt i fortolkninger av kulturuttrykk. Begge analyserer makt og myter. Det ble sagt at Mytologier gav tusenvis av unge studenter en lettlest inngang til kapitalismens sjel. Engelstad gir en tilsvarende inngang til maktens sjel. Mytologiboka er blitt beskrevet som en lang berusende solskinnstur nedover mot Rivieraen, med den marxistiske bilelskeren Barthes ved rattet i sin sorte Citroën DS, med Marx og Sartre i baksetet, Saussure fastspent på taket og Foucault hengende ut av vinduet. Engelstad har med seg de samme på sin tour de force. Og han har flere storslagne menn i baksetet, så hold dere fast: Foruten Machiavelli har han med seg forfatterne Shakespeare, Ibsen, Holberg, Strindberg og Bjørneboe, samt regissørene Jean-Luc Godard og Billy Wilder. Disse er hans inngangsport til maktens sosiologi. De som også er med, er et par milde og mektige blondiner: Marilyn Monroe og Brigitte Bardot. Jeg tror han har plassert dem helt fremme på panseret. Det måtte kanskje såpass overveldende kvinner til, ja, noen riktige bombenedslag av noen kvinner, for å kunne veie opp for de ualminnelig Boken Maktens uttrykk. Kulturforståelse som maktanalyse ble utgitt ved Universitetsforlaget i 2010. Forfatter er Fredrik Engelstad, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. tunge mennene. Og enda kommer vel ikke vekten helt i vater, uten at det i seg selv er et krav. Riktignok er Ibsens og Shakespeares kvinneskikkelser med, mange av dem smarte, intrigante og mektige, men alle beskrevet av menn. Jeg er ikke spesielt fintfølende på dette området. Men jeg har registrert det. Og tenkt. Hva med utvalget, vil vi som sosiologer vanligvis spørre. Når en mann bruker store menns teoretiske perspektiver til å analysere andre storslåtte menns beskrivelser av makt, også av kvinnemakten, hva gjør det med det sosiologiske blikket? Det eneste unntaket når det gjelder utvalget av forfattere er Anita Loos’ bok Gentlemen Prefer Blondes fra1925, som Engelstad har en innsiktsfull og velskrevet analyse av. Engelstad argumenterer selv for en dobbelthermeneutikk i innledningen – om nødvendigheten av å fortolke ”andre aktørers fortolkninger av de situasjonene de står oppe i”. Og han sier vi må gå enda lenger, og også fortolke ”våre egne tolkningsmønstre”. Et lite vennskapelig risp: Her kunne han ha vist at han i alle fall hadde reflektert over eget utvalg og perspektiv. Men bevares, essayformen, det han kaller punktprosa, som forresten er et godt uttrykk, tilhører en annen sjanger enn den mer tradisjonelle sosiologien, med sine krav til utvalg og metodisk stringens. Boka byr uansett på ypperlige gjenfortellinger og analyser av menns og kvinners maktstrategier. Eksempler på sistnevnte er Ibsens Helene Alving og Rebekka West, som begge har en forheksende makt over menn, og som begge får sin vilje gjennom dem. Når det gjelder Hedda Gabler lager Engelstad en fascinerende analyse av en kvinne som vil ha makt, men ikke helt vet hva hun vil bruke den til.Ved hjelp av Webers tredelte maktbegrep får han både frem hvor dyptloddende Ibsen var, og hvordan sosiale konvensjoner, rasjonelle strategier og følelser danner det han kaller ”uløselige knuter”. Her er vi faktisk tilbake i ”det levde liv” likevel. Hva i en kultur som gir makt, vil selvsagt variere. Engelstad nevner en komparativ studie av Wendy Griswold, der spørsmålet er hvordan samme bok oppnår innflytelse og tolkes forskjellig i tre deler av verden, i India, England og USA. Sammenlikningene av maktens uttrykk spenner ikke bare over sted, de spenner også over tid. Jeg liker de sveipene Engelstad her gjør, for eksempel i analysen av hvordan ulike regissører drar i tolkningen av Shakespeares Troll kan temmes, eller når han følger tråden fra Anita Loos stumfilmperiode, over 1930- og 40-årenes femme fatale, frem til 50-årenes blondiner. Dette får fram skiftninger og ulike sett av tvetydigheter, fra kvinnebilder preget av ”nyvunnet frihet og selvhevdende smartness” til femtiårenes husmoridealer, der makten ligger i det han kaller ”eksplosiv sensualitet”, men samtidig utøvd innenfor konvensjonelle rammer. Et annet kollegialt risp: For min del kunne Engelstad gjerne gjort mer ut av det komparative, og også trukket flere linjer til vår tid. Kanskje sitter Noras Helmer i dag blant blondegardiner, hekleduker og rosa vegger i en krok i stua, eller han får til nød regjere helt nederst og innerst i kjelleren, i fars bar, noe andre kulturforskere har påpekt når det gjelder kvinnemakten i dukkehjemmet. Et dystrere bilde er mange kvinners vedvarende illusjoner om hjemmets fire vegger som den ultimate beskyttelse mot livets farer. Den geniale Ibsen skjønte tidlig at illusjoner og falsk idyll både blir skjult av, men også fremhevet av fasade. Og han skjønte det tidligere enn vår mann, Goffman. Ibsen var dessuten bedre til å lage medrivende thrillere ut av det. Fremdeles spør vi: Hvor gikk Nora da hun forlot Helmer? Den som i datiden best kunne svare på det, var nok Amalie Skram. Men i dag? Har den moderne Nora forlatt sin Helmer for å gjøre karriere og å handle identiteter i urbane omgivelser? Eller holder hun ham med slow food, samtalekjøkken og simple living rett utenfor bykjernen? Slike sammenlikninger over sted og tid gir en forståelse av maktens kulturelle grunnlag. De gjør at vi vet hva vi vet. Selv om Engelstad har en god innledning om dette, skulle jeg ønske at han dro det hele mer sammen, konkluderte. I innledningen sier han følgende: ”Ved å legge flere historier ved siden av hverandre, trer det frem hva som er særegent for hver av dem”. Og det får han fint frem. Selv skulle jeg likt å se mer av hva som er felles, om det er mulig å se mønstre, typer av handlingsforløp og utviklingslinjer, uten at de nødvendigvis tar form av grand theory, som vi begge har mistet troen på. For eksempel hadde det vært artig med en sammenlikning av Ibsens Nora og Loos’ Lorelei, slik hun ble fremstilt av Marilyn Monroe – og for den saks skyld kvinnene i vår tids tv-serie Mad Men. Et gjennomgående trekk her er hvordan kvinnene må skjule sine evner og sin storhet for ikke å skape misunnelse, ubalanse eller brudd. Som Nora sa: Hvis Torvald visste hvilken hemmelighet hun bar på, ville det forrykke hele forholdet, og det lykkelige hjemmet ville ikke være hva det var. Om dette fremdeles beskriver kvinners makt, er det foruroligende. Samtidig er det å kunne skjule sine strategier en egen kompetanse, oppøvd gjennom generasjoner av kvinneliv, og altså en egen kilde til makt. De tilsynelatende mest naive, kan være de slueste. Marilyn Monroe, alias Lorelei, var godt kjent med harde fakta, som vi sosiologer ville kalt det. For henne var det diamanter. De varer som kjent evig. Dessuten – og dette siste er til damene i faget vårt – kom Lorelei etter hvert frem til at diamanter ikke bare kan bæres på fingeren eller rundt halsen. De kan også bæres på hodet, som tiara. [email protected] Sosiolognytt 4/10 45 Sosiologer i mediene Av: Jon Rogstad Samboere med konkrete planer om å gifte seg med partneren, er ikke mindre forpliktet og fornøyd enn de som allerede er gift Sosiolog Kenneth Aarskaug Wiik, Adresseavisa 27.10.10 82 prosent av kommunane i Noreg har ungdomsråd eller barn og unges kommunestyre. Men det er ingen garanti for at barn og unge blir høyrde i saker som er viktige for dei. Lillin Knudtzon, Klassekampen 25.10.10 Jeg liker også godt å gjøre praktiske ting – som å klare å 46 Sosiolognytt 4/10 reparere vaskemaskinen eller finne sopp i skogen. Liebe Rieber-Mohn Aftenposten Dagbladet, 23.10.10 35-åringen har mye til felles med den «typiske» mannen som tar mer permisjon enn fedrekvoten: Han bor i Oslo, er i midten av 30-årene, jobber i undervisningssektoren og har høyere utdanning. Kona Kristin er attpåtil sosiolog med likestilling som spesialfelt. Aftenposten 16.10.10 Dobbelt så mange nordmenn drømmer om lottogevinst enn å finne den store kjærligheten Trond Blindheim. Dagbladet 10.10.10 Likestilling fører til selvmord Anders Barstad, Tvedestrandposten 7.10.10 Foto: Jon Rogstad Jeg er ikke engstelig for en lunsjverden. Som sosiolog er det i tillegg interessant å se hvordan den fungerer. Mange menn sliter med å følge med på flyttelasset når en kvinne reiser ut i verden for å jobbe. Stort sett betyr det at han blir forsørget av henne, og at hun er den interessante samtalepartneren på kanapéfester. Er denne oppfatningen ødeleggende for manndommen? Nei. Mye har forandret seg i løpet av de siste ti årene, sier Brekke, og legger til at han skal dyrke sine egne interesser i New York. Og fritidsinteresser kan skape interessante bekjentskaper. Jan Paul Brekke, Aftenposten 3.10.10 har kommet på banen og vært svært synlige, Hedvig Skonhoft Johannesen, Trønderavisa 17.9.10 Samfunnet fratar kvinner makt Hannah Helseth, Klassekampen 28.8.10 Vi må rett og slett bli flinkere til å passe på puppene våre. Det vil mange ha glede av. Hanne Cecilie Widnes, Klassekampen 28.9.10 Ingenting går mer baklengs enn arkitekturen Dag-Ivar Rognerød i debatten om stilkopiering kontra fornyelse, Klassekampen 14.8.10 Saken er blitt blåst ut av proporsjon og mediene har spisset formuleringene. Mange personer med sterke meninger Sosiolognytt 4/10 47 Disiplinering og sirkus – sett nedenfra og fra siden Kjetil Lundberg . Foto: UiB Forskerutdanningen nådde tidligere i år avisoverskriftene. Kun 70 % fullfører doktorgraden, og gjennomsnittstiden på et løp er 5,5 år, i følge NIFU STEP. Hvordan aktivisere, synes å være spørsmålet som stilles fra toppen. Ett av årets tilskudd for å smøre maskineriet, var den såkalte midtveisevalueringen – en ordning der doktorgradskandidater skal gjennom en minidisputas halvveis i løpet, og vurderes av en kommisjon med ekstern sensor. Ryktebørsen ville ha det til at på utdanningsinstitusjoner som allerede praktiserer ordningen, stemmer kommisjonen kandidater videre eller ut og hjem som i et annet realityprogram. De senere års utvikling av stipendiatrollen i retning forbedrede lønnsarbeider- og velferdsrettigheter, så ut til å bli forsøkt reversert. I ettertid har imidlertid exit-elementet i midtveisevalueringen blitt tonet ned. Ytterligere tiltak som kunne gi grunnlag for mistanke om studentifisering skulle komme. Stipendiatene ved UiB fikk i vinter en mail om at man fra og med inneværende semester ble pliktig å semesterregistrere seg på StudentWeb. For folk med relativ fersk status som lønnsmottaker, nysosialisert inn i en kontortilværelse, gir semesterregistrering flashbacks til tiden da man levde på Lånekassen, festet på onsdager og tok skippertak i ukene før eksamen. Fra systemet ble tiltaket ansett som en utelukkende administrativ sak for å få en samlet oversikt over løpet til sine midlertidige ansatte. Dette ble symbolsk understreket av at det var en førstekonsulent i administrasjonen – altså langt nede i hierarkiet – som informerte stipendiatene om tiltaket, og således ikke var et tiltak som ble funnet verdig de demokratiske kanaler. Men før en legger konspirasjonsteoriene helt på hyllen, er det verdt å merke seg den tvetydige formuleringen fra informasjonsskrivet, der det fremgår at å unnlate å underlegge seg ordningen kanskje ikke er helt uten konsekvenser: ”Fakultetet/instituttet vil følge opp eventuelle kandidater som unnlater å registrere seg med det formål å sørge for registrering eller eventuelt utskrivning av forskerutdanningen.” Ingen pisk uten gulrot. Ikke lenge etter at de nye disiplinerende tiltakene var satt på dagsorden, kom gladsaken dettende ned i stipendiatenes innbokser: ”Vil du være med på Forsker Grand Prix?” Denne formidlingskonferansen, hentet fra Danmark, går ut på at 10 stipendiater, som alle blir veiledet av en coach i utformingen av sine innlegg, får 4 (sic!) minutter hver til å presentere sitt forskningstema på en catchy måte. Skal vi tro hjemmesidene til Norges Forskningsråd ble avviklingen av landets første Forsker Grand Prix en braksuksess. Vinneren mottok premie av selveste kunnskapsministeren. En av dommerne i konkurransen, Steinar Thorsen, kommenterte konkurransens vinnerinnlegg: ”Dette var standup og teater, og helt fantastisk”. Det har han sikkert rett i, men som øvelse i formidlingserfaring fremstår dette tiltaket som underlig fjernt fra Humboldts dannelsesidealer. De ovenfor nevnte begivenheter leder tankene mine hen til sentrale informanter i mitt doktorgradsprosjekt, nemlig Nav-brukere med aktivitetskrav. På det generelle plan uttrykker brukerne stor takknemlighet for gode velferdsordninger. Samtidig oppleves stigmatisering og moralske angrep i mediene (jf. debatter om trygdemisbruk og sykefravær). På individnivå oppleves trusler om sanksjoner om man ikke danser etter etatens pipe, trusler gjerne formidlet gjennom skriftlige standardbrev. Videre er brukere gjenstand for økende grad av terapeutiske intervensjoner i arbeidsrettede tiltak. Slike virkemidler er et ledd i en revitalisert aktiviseringspolitikk, og markerer endringer i forholdet mellom plikter og rettigheter. Tiltakenes kvalitet synes uviss – at innsatsen er målbar synes pri nr. 1. Gerhardsens mantra ”gjør din plikt, krev din rett” synes å være en ideologi fra en svunnen tid, både i arbeidsliv og velferdsstat. På tide å vekke Gerhardsen til live? [email protected] Kjetil G. Lundberg er doktorgradsstipendiat ved Rokkansenteret og Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen, og studerer brukererfaringer ved NAV. Lundberg, Camilla Jordheim Larsen (Oslo), Johan Fredrik Rye (Trondheim) og Brynhild Granås (Tromsø) veksler på å skrive baksidekommentarer i Sosiolognytt.
© Copyright 2024