MENINGSPORTEFØLJE OM DET NYE F-35
MENINGSPORTEFØLJE OM DET NYE F-35 KAMPFLYPROGRAMMET Linker til dokumentarer om F-35: NRK Brennpunkt: «Verdens dyreste papirfly», vist 16.04.13 http://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/mdup11000813/16-04-2013 Canadian Broadcasting Corporation – CBC: “Runaway Fighter”, vist 28.09.12 http://www.cbc.ca/fifth/2012-2013/2012/09/runaway-fighter.html ABC Australia: “Reach for the Skies” http://documentaryheaven.com/reach-for-the-skies/ Aftenposten, publisert på trykk 23.04.13 Av John Berg, forsvarsanalytiker Kampflysaken må granskes Vi kan ikke leve med at Forsvarsdepartementet notorisk støtter seg til Lockheed Martins reklame for å skape forvirring rundt det amerikanske forsvarets og riksrevisjonens kritiske rapporter. Saken, og hele anskaffelseskulturen de siste 15 år, krever en granskingskommisjon, lignende Gjørv-kommisjonen. Fregattene Allerede fregattsaken burde fått alarmen til å kime. Forsvaret hevder at Nansenfregattene er Europas mest moderne. I virkeligheten har de den eldste hovedteknologien blant nye fregatter i Europa, selvfølgelig levert av Lockheed Martin. Andre nye europeiske fregatter har fire-fem ganger bedre grunnbevæpning. Leseren oppfattet riktig: Fire-fem ganger bedre. Danskene bygde mer moderne og bedre bevæpnede fregatter etter et småstatskonsept for halve prisen. Danskenes fleksible støtteskip er langt bedre egnet for fremtidens behov i nordområdene enn de nye kystvaktfartøyene Norge får råd til, når Nordkapp-klassen snart må erstattes. Danskene har hittil seilt seks ganger så mye som oss i piratjakt i Adenbukta. Nansenfregattene har kostet dobbelt så mye som planlagt. Hvorfor har ikke Stortinget reagert? Helikoptrene Mens danskene anskaffet nye, store og robuste redningshelikoptre for ti år siden, har vårt kjøp trukket ut i det uendelige. Helikoptret vi valgte til fregatter og kystvakt anses internasjonalt som markedets mest problematiske og forsinkede, og dyrest i sin klasse. I dag har vi en angivelig helikopterberedskap på Rygge, med én besetning klar. Det kan bety meget verdifull støtte til politiet. Men ved et stort og vedvarende terrorscenario i Oslo vil de øvrige små Bell-helikoptrene på Rygge, når de kommer i luften, måtte fly forbi Oslo og videre nordover for å hente et fåtall spesialstyrker med lett utstyr på Rena, for så å fly tilbake til Oslo. Beredskap? En kontraterrorberedskap for hele landet vil kreve en storstilt utbygging av helikopterkapasitet, stasjonert etter et helt annet mønster enn i dag, også når vi legger inn potensialet i et nordisk samarbeid. Også i annen forsvarsmessig sammenheng vil dette gi mening. Men det skal ties ut fordi kampflyene vil ta pengene. Vi får ikke råd. Hvorfor er det ingen som reagerer? Brennpunkt I Aftenposten 19. mars skrev Forsvarsdepartementets kampflyprogramdirektør, Anders Melheim: «Alle de større tekniske utfordringene har man funnet løsninger på, inkludert utfordringene med den avanserte hjelmen ...» Departementet vet at dette ikke er riktig. I fjor høst sa den nye sjefen for USAs F-35 JPO (Joint Program Office), generalløytnant Christopher Bogdan, at samarbeidet med Lockheed Martin var «det verste jeg noen gang har sett». Han har senere moderert seg noe, men senest i mars sa han at løsningen på de tekniske problemene ikke vil komme raskt. Hjelmen, med dens ytterst krevende programvare, er avgjørende for F-35s stridsevne. Lockheed Martin har måttet iverksette et back-up-program med en mindre avansert hjelm, i tilfelle hjelmproblemene ikke lar seg løse. Etter Brennpunkts kampflyprogram tvitret Forsvaret blant annet en lenke til «F-35 kan manøvrere minst like godt som, eller bedre enn, F-16». Av USAs offisielle rapporter fremgår at kravene til manøverevne er moderate. I forhold til JORD (Joint Operational Requirement Document) viser seneste rapporter at flyet opprettholder svinger dårligere og akselererer gjennom lydmuren tregere enn forventet. Et fly som Eurofighter Typhoon vil lett kunne fly i sirkler rundt en F-35. Allerede for flere år siden måtte man redusere kravene til F-35s allerede i utgangspunktet korte rekkevidde. Er ikke rekkevidde viktig over Norges svære nordområder? Særnorske forhold Det er tre særnorske forhold som best illustrerer Forsvarets servilitet overfor Lockheed Martins reklame: 1. Det er F-35s svimlende kostnader som fremtvinger reduksjonen til bare én kampflybase, og én fremskutt base. Dermed mister vi muligheten i en krise til å flytte flyene rundt etter et uforutsigbart mønster, slik spesielt Saab Gripen vil gi kapasitet til med dette flyets enkle og feltmessig mobile bakkestøtte. Gripen kan operere fra egnede riksveier mens vår basestruktur vil kunne ødelegges med ballistiske raketter i et angreps første time. 2. Det er også de svimlende kostnadene som vil fremtvinge at alle andre forsvarskapasiteter vil måtte reduseres. Her ligger årsaken til at Norge aldri vil få råd til blant annet den helikopterkapasitet forsvarlig kontraterror vil kreve. I Nord-Norge vil vi ikke kunne flytte hærstyrker og spesialstyrker raskt nok til uventede konfliktscenarioer. 3. Det tredje særnorske forholdet er avslørende: Hver gang F-35 er i vanskeligheter i USA, svarer USAs flyvåpen at man «må ha» flyet for å opprettholde evne til å bombe inne i land som Iran, Nord-Korea og i ytterste fall Kina. Det er dette F-35 konstrueres for, og det er her kostnadene ligger. Det innebærer at Norge frem til ca. år 2060 skal betale rundt 100 milliarder kroner, 2013-verdi, for kapasiteter vi ikke trenger. Og som vi heller ikke vil kunne utnytte nasjonalt, fordi operasjonskonseptet forutsetter at trege F-35 støttes av superjageren F-22 mot fiendtlige jagere F-35 ikke kan klare, og av fly for elektronisk krigføring etc. Det er disse 100 milliardene som vil ødelegge resten av Forsvaret. I 2007 trakk Eurofighter kampflyet Typhoon fordi den angivelig norske konkurransen ikke var reell. Da F-35 ble valgt i 2008, prøvde Forsvarsdepartementet å gi inntrykk av at Gripens totalkostnader var tre ganger så høye som anbudets pålydende. Hva hadde skjedd i en anbudskonkurranse vedrørende vei- og brobygging, jernbane eller sykehus hvis ansvarlig departement hadde skjøvet ut en anbyder ved i det skjulte å tredoble budet? Kampflysaken, og fregatt- og helikoptersakene, krever en Gjørvkommisjon, minst like uavhengig, dyptpløyende og hardtslående som den forrige. Første skritt må være full stans i kampflysaken inntil kommisjonsinnstilling foreligger. Publisert på Ivar Johansens blogg, www.ivarjohansen.no, 23.04.13 Av Jacob Børresen, offiser med mange års bakgrunn i Forsvaret F35: Forsvaret trenger det ikke for å utføre sin hovedoppgave Mange stiller seg kritiske til kjøp av kampflyet F-35 til Forsvaret, først og fremst fokusert på anskaffelsespris og driftskostnader. Svært få, om noen, har stilt spørsmålstegn ved om vi egentlig trenger dette flyet. Den viktigste innvendingen mot kjøp av F-35 er imidlertid ikke kostnadene, men at det norske forsvaret egentlig ikke trenger dette flyet for å kunne utføre sin hovedoppgave. Et norsk militært forsvar vil alltid være lite, og ha begrenset utholdenhet, rett og slett fordi folketallet i Norge er lite. Dersom vårt land skulle bli angrepet eller satt under militært press, vil vi være helt prisgitt alliertes vilje og evne til å komme oss til unnsetning. Et norsk forsvar bør struktureres med dette for øye. Den type forsterkninger som i en konflikt vil kunne komme raskest, og med minst kostnader og risiko for den allierte, er flystyrker. Den type forsterkninger som vil komme sist, om de i det hele tatt kommer, og som innebærer størst grad av kostnader og risiko for den allierte, er bakkestyrker. Et norsk forsvar bør derfor prioritere bakkstyrker foran sjøog luftstridskrefter, det motsatte av hva vi har gjort i årene etter den kalde krigen. Bruk av militær makt mot Norge vil neppe ha som formål å erobre hele eller deler av norsk territorium for å underlegge seg det. Formålet vil i stedet være å påvirke eller tvinge norske myndigheter til å endre sin politikk i den retning angriperen ønsker. Den mest effektive måten å bruke militær makt på for å utvirke varige politiske endringer i et land er å ta kontroll over deler av landets territorium ved hjelp av bakkestyrker, inntil man har oppnådd de endringer man var ute etter, og deretter trekke seg ut. Det innebærer at selv om interessemotsetningene som var årsak til at Norge ble satt under militært press hadde sitt utspring i en situasjon til sjøs (noe som kanskje er det mest sannsynlige) betyr ikke det at militærmakten nødvendig vis vil bli satt inn mot mål til sjøs. Den kan like gjerne bli satt inn mot mål på land, og særlig dersom det kan skje relativt risikofritt fordi det (som tilfellet er i dag) ikke finnes bakkestyrker av betydning på norsk side. Alle krigene etter den kalde krigen har hatt det til felles at det ble satt inn bakkestyrker for å utvirke politiske endringer, eller at det eksplisitt eller implisitt ble truet med å gjøre det. Å gå inn i et land med bakkestyrker som vil møte motstand på bakken, er imidlertid både risikabelt og dyrt og vil uunngåelig føre til tap av egne soldater. Ethvert militært forsvar som skal ha et minimum av troverdighet må derfor være sentrert rundt bakkestyrker av et visst volum, og dermed med en viss utholdenhet, støttet av luftstridskrefter og (for kyststater som Norges vedkommende) sjøstridskrefter. Det har liten eller ingen mening å etablere et sterkt kampflyvåpen eller en robust marine dersom prisen er at man må gi avkall på en troverdig hær. Jeg er redd for at kampflykjøpet vil få store negative konsekvenser for opprettholdelse og drift av både Hæren og Sjøforsvaret og at det dermed vil bidra til mindre stabilitet for Norge og mindre handlefrihet i krisesituasjoner for norske myndigheter og ikke mer. Forsvaret trenger kampfly som kan hevde suverenitet i norsk luftrom og delta i internasjonale operasjoner i fredstid. Men til det er et mindre antall avskjæringsjagere tilstrekkelig. Det burde f eks være mulig å videreføre F-16 ved innkjøp av brukte, men mindre slitte F-16 enn Norges, i kombinasjon med noen av de minst slitte av de norske flyene. Det finnes også andre brukbare alternativer som er billigere enn F-35. Risikoen knyttet til å basere seg på allierte flyforsterkninger i tilfelle krise og krig, er mindre enn risikoen knyttet til å bygge ned Hæren i det omfang som har skjedd til nå. Jeg legger til grunn den samme trusselvurderingen som vi finner i gjeldende stortingsdokumenter, nemlig at verden beveger seg i retning av et multipolært system der faren er til stede for økende konkurranse mellom stormaktene, og at krig – selv om det er usannsynlig – ikke kan utelukkes i vår del av verden. Jeg konkluderer derfor for det første med at: Norges strategiske stilling og utfordringene mot Norges sikkerhet og interesser tilsier at landet bør holde seg med et nasjonalt militært forsvar. I motsetning til svært mange andre land har vi faktisk råd til det. Det er ikke evnen det skorter på, det er viljen! Dette forsvarets viktigste oppgave er, for det andre, ikke å føre krig, men å bidra til å forhindre krig i vår del av verden. Blir det allikevel krig, har småstaten Norge spilt fallitt. Dermed blir fredstidsoppgavene viktigere enn oppgavene i krig. En hovedinnvending mot omstruktureringen fra min side er at det i for stor grad har vært fokusert på krigens krav. For det tredje bidrar Forsvaret til å forhindre krig på tre prinsipielt forskjellige måter: 1.Ved effektiv håndhevelse av norsk suverenitet og jurisdiksjon 2.Ved å utgjøre en forsvarsterskel som kan påvirke både potensielle fienders og alliertes kost-nytte-kalkyle når det gjelder henholdsvis å legge Norge under militært press/angripe Norge militært, og å komme Norge til unnsetning militært. 3. Ved å bidra med militære kapasiteter og militær evne (det som på moderne kaudervelsk gjerne kalles ”kapabiliteter”) til de organisasjonene Norge er avhengig av for sin sikkerhets skyld: først og fremst FN og NATO Når det gjelder det første punktet ligger vi relativt godt an. Vi har bl a en av verdens mest moderne og effektive kystvakter, og en relativt moderne marine. Forsvarsterskelen, mitt andre punkt, eksisterer derimot så godt som ikke. Det som først og fremst mangler er en hær som kan kalles en hær. Når det gjelder det tredje punktet, konstaterer jeg at de politiske ambisjonene er betydelig større enn kapasiteten. Et nasjonalt småstatsforsvar som dette vil uansett være svært lite og dermed også ekstremt allianseavhengig. Forsvaret bør derfor struktureres med forutsetningen om allierte forsterkninger i krise og krig som utgangspunkt. Det innebærer at vi bør prioritere først den typen styrker som kommer sist og som dessuten representerer den største risiko og kostnad for våre allierte, og som det derfor er minst sannsynlig vil komme i tide, om i det hele tatt. I klart språk: Bakkestyrker. Det innebærer likeledes at vi prioriterer sist den typen styrker som kommer først og som dessuten representerer minst risiko og kostnader for våre allierte, og som det derfor er størst sannsynlighet vil komme i tide. I klart språk: Flystyrker. Konklusjonen blir at beslutningen om å kjøpe F-35, verdens dyreste og mest avanserte kampfly, er resultat av en tragisk feilvurdering som vil komme til å rasere forsvaret vårt. Det skal skaffes minimum 30 mrd utenfor forsvarsrammen omtrent samtidig som Ula-klassen skal erstattes. Anskaffelses- og driftskostnadene er i en slik størrelsesorden at det i praksis blir umulig å gjenreise hæren innenfor gjeldende budsjettrammer. Dagsavisen, publisert på Nye Meninger, 18.04.13 Av Hedda B. Langemyr, daglig leder i Norges Fredsråd Verdens dyreste papirfly Brennpunkt rettet tirsdag,16.april, et kritisk blikk på Norges kjøp av jagerfly F-35. Konklusjonen fra ledende forsvarsanalytikere, militærfaglige stemmer og andre eksperter er slående: F-35 er både et dyrt og dårlig flyvalg. Til tross for at både mange medier og fredsbevegelsen har løfta denne debatten gjentatte ganger, er den stilltiende aksepten om flykjøp fra politisk hold alarmerende. Forsvarsdepartementets formidling har vært en unyansert lovprising av flyets fortreffelighet, det til tross for at det fortsatt ikke er på vingene. Ei heller er de særlig bekymret over de kostnadsmessige dimensjonene i dette. F-35 er en helt ny flytype som er under konstruksjon, og da er det slik at landene som er med på prosjektet deler på utviklingskostnadene. Hos produsenten innstilles hver syvende testavgang på grunn av tekniske defekter. Det er åpenbart at F-35 er langt fra ferdigstilt og utviklingskostnadene løper. Samtidig reduseres bestillingene på antall fly, som gjør at enkeltkostnaden per fly går opp. For de fleste land dreier det seg om relative små størrelsesordener i utgangspunktet, så det vil ikke nødvendigvis gjøre de store innhogg i det norske investeringslandskapet, spesielt ikke fordi Forsvarsdepartementet har lagt inn en svært stor buffer i det såkalte P-50, kostnadsestimatet for prosjektet. At dette ikke har vært til systematisk gjennomgang i andre departementer, slik som eksempelvis samferdsels- og finansdepartementet er betenkelig. Frp, representert ved Ketil Solvik-Olsen stilte 2.april flere betimelige spørsmål til Forsvarsministeren. Basert på nye opplysninger som har kommet til og oppvåkningen av et kritisk mediekommentariat, ønsker han at det nedsettes en arbeidsgruppe ledet av FFI for å få en oppdatert analyse av 1) status og fremdrift for prosjektet og 2) konsekvensene for både anskaffelses- og driftskostnader for Forsvarsdepartementets fremtidige budsjetter. Fremskrittspartiet har helt rett. Vi trenger oppdatert informasjon om konsekvensene og rekkevidden av dette kjøpet, og Stortingspolitikerne må gjøres kjent med denne informasjonen. Det er tross alt de som fra nå hvert år vil behandle denne saken i Stortinget. Det kommer til å bli en skandale vi knapt har sett maken til i norsk forsvarspolitikk hvis vi på et senere tidspunkt finner ut at disse beslutningene har blitt foretatt på feilaktig grunnlag, lurt inn bakveien av Forsvarsdepartementets forledende retorikk, og som konsekvens av ivrig beinflørting med en amerikansk svartelista våpengigant. Diskusjonen rundt Norges kjøp av jagerfly har versert i ulike medier med sporadiske mellomrom siden beslutningen ble fattet enstemmig på Stortinget i 2008. Det er til sammen 9 land som har stått sammen om vurderingen av at F-35, produsert av Lockheed Martin er det beste alternativet for å sikre fremtidig territorial sikkerhet. Et selskap Oljefondet svartelistet for 8 år siden på etisk grunnlag. De siste årene har imidlertid dette bildet endret seg en del. Det har vært store forsinkelser i programmet, det har blitt satt spørsmålstegn ved flyets tekniske ytelse og prosjektet blir stadig dyrere. Samtlige av landene som er med i samarbeidet har nå redusert ambisjonen om antall fly, enkelte har skrinlagt prosjektet i sin helhet og noen avventer endelig vedtak på dette. USA har den desidert største bestillingen inne, med et planlagt innkjøp av 2443 fly. Men heller ikke amerikanske politikere er udelt positive til kampflyprosjektet og flere forsvarsvennlige politikere stiller nå kritiske spørsmål til kostnadsbildet og til leveringstiden. Allerede har USA redusert sitt antall med 179. Hvis USA reduserer mye mer enn dette, vil vi se klare konturendringer også i det norske kostnadsbildet. Forsvarsdepartementet har, til tross for Kampflyprogrammets maniske twitring, en ullen formidling av prosjektet. Dette dreier seg i hovedsak om spørsmål knyttet til tekniske ferdigheter og økonomi. Ingen vet med sikkerhet hva den endelige prislappen vil bli. Det er nok derfor mattegeniet Strøm-Erichsen kunne slippe unna med følgende forklaring på kampflyets prisøkning: «Kostnadene er de samme, det er bare tallene som endrer seg.» Det er heller ingen som kan si med sikkerhet at de tekniske ferdighetene langt overskrider Jas Gripen eller Eurofighter, fordi flyene faktisk sett ikke er ferdig utviklet enda. Dette er en svimlende stor investering i norsk målestokk. Vi har estimert 62,6 milliarder kroner i anskaffelseskostnader. Med levekostnadene vil dette beløpe seg til en størrelsesorden på flere hundre milliarder kroner, hvorav 22-28 av de milliardene vil bli hentet fra andre poster, slik som helse, utdanning og samferdsel. Dette under forutsetning av at prisene på flyet ikke øker nevneverdig mer. Dette er en historisk investering som vil ha store ringvirkninger for norsk næringsliv,norsk økonomi, norsk sikkerhetspolitikk og norsk alliansepolitikk. Det minste vi bør kunne kreve er klar tale fra Forsvarsdepartementet om hva vi har egentlig har begitt oss ut på. Dagbladet, publisert på trykk 25.03.12 Av Hedda B. Langemyr, daglig leder i Norges Fredsråd F-35 – Det er ingen skam å snu Norges nye kampflyprogram er en varslet fiasko. Milliarder av kroner til nye jagerfly vil gå på bekostning av norsk velferd og sikkerhet. Stortingets vurdering av retrett er på overtid. Debatten om de nye jagerflyene har de siste dagene fått ny luft under vingene. Flere kommentatorer påpeker at deres framtidsutsikter er dystre. Enkelte går så langt som til å hevde at F-35 er en fiasko, både med hensyn til kostnader, teknisk ytelse og leveringstid. Hos produsenten innstilles hver syvende testavgang på grunn av tekniske defekter. Canada har gjort helomvending og gått vekk fra F-35, Italia har redusert planlagte kjøp fra 131 til 90. Dette burde bekymre norske myndigheter. Norges kjøp av F-35 er estimert til 62,6 milliarder kroner. Tar man høyde for utgiftene forbundet med drift og vedlikehold, er beløpet flere hundre milliarder. Dette er Norges største offentlige investering noensinne. Men forsvarsminister Strøm-Erichsen viser ingen tegn til bekymring. Hun framholder at det i dag hverken er tekniske utfordringer eller uforutsette kostnadsøkninger, og at flyene vil bli levert som avtalt. I Rammevedtaket står det at ambisjonen er at det skal bestilles opp til 52 fly. Begriper vi hvilke økonomiske konsekvenser dette får? Mellom 22 og 28 av de øremerkede milliardene til F-35 må hentes fra andre budsjettposter som helse, skole og samferdsel. Enhver prisøkning vil utfordre budsjettene og tvinge frem løsninger som går på bekostning av sivile tiltak og formål. Folk flest vet ikke at F-35 er bedre egnet til å delta i internasjonale operasjoner enn til forsvar av eget territorium. Ei heller at flyene er produsert av selskapet Lockheed Martin som etikkrådet for oljefondet har ekskludert på bakgrunn av deres bidrag til atomvåpenproduksjon. Valget av F-35 vil legge føringer for norsk forsvarspolitikk i overskuelig framtid. Dette bidrar til et offensivt innrettet forsvar og knytter oss enda tettere til NATO. Hva gjelder våpenindustrielle bindinger, vil F-35 gjøre Norge ytterligere avhengig av amerikansk våpenindustri. Norske bedrifter blir dermed vevd inn i næringspolitiske relasjoner med selskaper som Pensjonsfond utland av etiske grunner ikke kan investere i. Beslutningen om å velge F-35 som Norges nye kampfly er allerede tatt. Det er beklagelig at Stortinget vedtok dette og ikke heller presset på for alternativer som var langt billigere, mer egnet til å ivareta norsk suverenitet og som ville bygget opp under et nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid. Det svenske flyalternativet JAS Gripen ville i så henseende vært et klokere valg. Imidlertid finnes det fortsatt et handlingsrom for å redusere antallet kjøpte fly eller skrinlegge prosjektet i sin helhet. Det finnes fortsatt retrettmuligheter som vil kunne moderere fiaskoen som mange mener vi har i vente. Det er ingen skam å snu, midlene kan omdisponeres til langt mer tjenestenyttige formål, slik som skole, togbaner, sykehus og boliger. Partiene har mye å tjene på ved å gjøre dette til en solid sak i valgkampen. Aftenposten, publisert på trykk 18.03.12 Av Kjell Dragnes, utenriksredaktør En varslet flykatastrofe Syv år forsinket. Dyrere. Svakere. Tregere. F-35 kommer aldri til å bli det brosjyren fra produsenten Lockheed Martin lovet, og som Norge brukte som grunnlag for å velge kampflyet i 2008. De siste rapportene fra USA, både fra Pentagons kontor for testing og evaluering (DOT&E) Riksrevisjonen (GAO), sier det tydelig og klart. F-35 kommer til å bli det samme i kampflyhistorien som Ford Edsel ble i bilhistorien mellom 1958 og 1960: En kjempefiasko. Ford investerte 400 millioner dollar (i 1958) i en bil som ble oppreklamert som en fullstendig nyskapning. Den amerikanske regjering investerer over 300 milliarder dollar i utviklingen av F-35, også fremhevet som et krigsredskap ingen har sett maken til. Men det er bare reklamen. Til tross for omfattende restrukturering av programmet, og en meget frittalende leder for Pentagons programkontor, generalløytnant Christopher Bogdan, vil sluttresultatet bli det samme. USA, med Norge hakk i hæl, investerer enorme summer og nesten like mye prestisje i et prosjekt som aldri kommer til å bli vellykket. Midt på 90-tallet, det er nå 20 år siden, utformet man tanken om et enhetsfly for det amerikanske flyvåpen, den amerikanske marine (verdens nest største flyvåpen) og Marinekorpset (også med et eget flyvåpen). I 2001, da Lockheed Martin vant kontrakten, lovet selskapet å ha et fullt operativt fly i 2008. Nå skriver vi 2013. Status: F-35 er ikke kampklart. Det er ikke engang klart for kamptrening. Det oppfyller ikke de opprinnelige spesifikasjoner, og Pentagon har følgelig senket kravene til å svinge og akselerere. Flyet er blitt tyngre, langsommere og tregere. Og da har man ennå ikke tatt med at det må gjeninnføres et sikkerhetssystem som ble fjernet for å minske vekten. Det førte til at flyet nå er blitt en brannfelle: 25 prosent mer utsatt for å brenne ved et treff enn de såkalte tidligere generasjoners kampfly. Aftenposten har forsøkt å få vite fra Forsvarsdepartementet om de senkede kravene får betydning for departementets utredning før 2008. Departementet vil ikke svare på hvilke områder Norge har spesifikke krav. Kan aldri reddes Da må vi holde oss til DOT&E. Rapporten forteller at F-35 A, den modellen Norge skal kjøpe, «har så store feil at det aldri kan reddes», mener Winslow Wheeler, sikkerhetsekspert med over 30 års erfaring. I 2012-2013 er bare 25 prosent av datasystemene er testet. Den vanskeligste programutviklingen og testingen gjenstår. I F-35 skal all datainformasjon samles sømløst i en hjelm og gi piloten en uovertruffen oversikt. Men testene sier noe annet. Hjelmen har store svakheter, og selv konstruksjonen av flyet gjør at «sikten bakover gjør at flyet blir skutt ned hver gang», sier en av testpilotene. For Norge er kanskje dette spesielt interessant: Ved 15 plussgrader fikk flyets indre batterilader så store problemer at det måtte varmes inne i en hangar over natten. Mon tro hvordan det vil bli på Ørland, eller Evenes eller andre steder en norsk F-35 skal operere? Sommer som vinter? Enhetstanke Vi hører allerede innvendingene. Dette er tekniske ting som vil bli løst innen Norge får sine fly. Alle store flyprosjekter har problemer ved utviklingen, osv., osv. Men det er faktisk ikke dette som er problemet. Hovedproblemet er at enhetstanken bak F-35 har ført til altfor mange avveininger mellom ulike egenskaper. Et annet problemet er at flyet bygges samtidig som det testes, noe Lockheed Martin hevdet var en unik nyvinning. Datasimuleringer skulle gjøre dette mulig. Men testingen avslører stadig store mangler, som må utbedres på fly som allerede er produsert, og gjør det enda dyrere. Testperioden vil først være avsluttet i 2017. Da vil - hvis storting og regjering fortsetter sin hasardiøse ferd og gjennomfører F-35-vedtaket - de første norske flyene allerede være produsert. Med hvilke mangler? Også uten av det anslåtte norske hovedvåpenet, Kongsbergs JSM-missil, er integrert og kan brukes i flyet. Prisen er fortsatt uklar, både innkjøp og bruk. Canada har, etter en omfattende debatt der regjeringens falske regnestykke ble avslørt, foreløpig lagt sitt kjøp av 65 fly på is. Det bekymrer ikke Forsvarsdepartementet. Brigader Morten Klever, nestleder i Kampflyprogrammet, hevder at dette bare utgjør 2 prosent av totalt antall F-35, og følgelig vil få marginal effekt på de norske kostnadene. Klever gjør opp prosentregning uten vert. 65 fly og to prosent utgjør i alt 3250 fly. Men flere av partnerlandene har allerede redusert sine planlagte innkjøp, noen kommer kanskje aldri med. F-35 er en utsatt post i et amerikansk budsjett som skal reduseres. Klevers regnestykke er rett og slett feil. Feilspor F-35 er en blindgate. Og vi har alternativer, sikkerhetspolitisk, teknologisk og kostnadsmessig. Skal vi holde oss til USA som leverandør, er Lockheed Martins nyeste versjon av F-16 et meget godt valg. Eller Boeings F-18 Super Hornet. De overreklamerte stealth-egenskapene ved F-35 får man ikke fullt ut. Til gjengjeld får vi sikkerhet for et fly som virker og som kan oppfylle alle våre krav til et effektivt luftforsvar. Til og med billigere. Klassekampen, publisert på trykk 09.06.12 Hedda Langemyr, daglig leder i Norges Fredsråd JSF-jagerflyene som bomber forsvarsevnen Fredrik S. Heffermehl, Arild Rønsen og Arnljot Ask stiller seg kritiske til Norges Fredsråds forslag om å kjøpe svenskenes JAS Gripen i stedet for regjeringens forslag om å kjøpe amerikanernes F-35. Arild Rønsen mener i sitt innlegg den 24. mai at offensiv krigføring er veldig problematisk. Det er nettopp denne holdningen Norges Fredsråd legger til grunn når vi sier nei til F-35. F-35 er et fly som vektlegger offensive kapasiteter og samtidig har dårligere defensive kapasiteter enn JAS Gripen. Vi syns samtidig at det er et vesentlig poeng at jagerflyene til amerikanerne er tre ganger dyrere enn svenskenes fly. Rønsen mener det ikke skal være Norges Fredsråd oppgave «å bestyre statsfinansene». Å arbeide med de økonomiske aspektene ved det militærindustrielle kompleks har lenge vært en kjernesak for fredsorganisasjoner, og det innebærer også å belyse de vanvittige kostnadene som går med til dette, og skissere alternativer til hvordan disse midlene bør disponeres. Arnljot Ask, Internasjonalt ansvarlig i Rødt, vektlegger i sitt innlegg 25. mai at også JAS Gripen kan brukes offensivt, slik svenskene har gjort i Afghanistan. Det er selvsagt riktig. Alle mobile forsvarskapasiteter kan brukes offensivt i større eller mindre grad. Spørsmålet er imidlertid hvordan F-35 og Gripen kommer ut av en sammenligning med hverandre, særlig i en norsk kontekst. I henhold til dokumentasjonen i forsvarsanalytiker John Bergs bok, «Kampflyene som bomber forsvarsevnen», er det ingen tvil om at det er store forskjeller på flyene. F-35 er velegnet til overraskelsesangrep men samtidig defensivt sårbart både i lufta og på bakken. Datasimuleringer viser at F-35 har dårlige resultater fra luftkamp, noe som reduserer flyenes evne til å kontrollere norsk luftrom hvis vi møter militært press fra andre land. F-35 må på grunn av krav til lange rullebaner og omfattende vedlikeholdsapparat konsentreres på 1-2 baser som i visse scenarioer kan bli fristende angrepsmål for fiender. Gripen er mye vanskeligere å slå ut fordi flyene kan spres over hele landet: Flyene kan bruke veier til å ta av og lande, og nødvendig vedlikehold kan utføres fra mobile trailere. Når det gjelder behovet for et nordisk sikkerhetspolitisk alternativ er imidlertid Rødt og Norges Fredsråd helt enige. Vi har behov for en svekkelse av våre nåværende bindinger til USA og EU, og Fredsrådet jobber gjerne med Rødt for å fremme dette i tiden som kommer. Fredrik S. Heffermehl mener i sitt innlegg den 1. juni at det ikke skal være fredsbevegelsens oppgave å gi råd om våpenkjøp. Det er vi uenige i. Selv om vi også mener at militæret er et onde, er det en realitet i verden i dag at militært sterke stater, særlig USA, i stor grad tar seg til rette på bekostning av svakere stater. For å bøte på dette ønsker vi at norske militære innkjøp skal være mest mulig defensive og mest mulig uavhengige av USA. Det er en god start på veien mot en ny og bedre sikkerhetspolitikk. Klassekampen. publisert på trykk 31.05.12 Fredrik Heffermehl, tidligere leder i Norges Fredsråd NYHETSKLIPP MENINGER Svikter Fredsrådet sin oppgave? Arild Rønsen kan ikke – tross to utfordringer, i Klassekampen 11. og 24. mai, - få noe svar fra ærespresidenten i Norges Fredsråd. Jeg har i dag ingen rolle i organisasjon eller løpende drift, men vil gjerne gi et svar, helt for egen regning. Kjøpet av amerikanske fly er en skandale og en katastrofe, og vil binde oss til en ”angrep er det beste forsvar”-politikk i et halvt hundre år. Likevel, det er ikke Fredsrådets oppgave å være rådgiver eller pådriver for våpenkjøp, selv om det er det minste av to onder, som Hedda Langemyr skriver i 22. mai. Min forskning i fem år på Alfred Nobels formål med fredsprisen og hvordan det gikk, er det mye å lære av. Nobel nølte, han ønsket å støtte fredsbevegelsens krav om nedrustning, men var redd tiden ikke var moden. Han endte opp med, i sitt testament, å støtte visjonen om å løfte sivilisasjonen, med rettstat og demokrati til det globale nivå. Fredsbevegelsen må, som den gang, kjempe for en systematisk og kreativ offentlig fredspolitikk og en slutt på de militære maktspill. Disse ideene sto sterkt i norsk politikk i 1890-årene og det var grunnen til at Nobel betrodde sin pris ”for fredsforkjempere” til Norge. I dag forvaltes prisen av en komité og en sekretær uten noen interesse for Nobels visjon og fredsbevegelsens rett til de penger som etter loven tilkommer deres arbeid. Alle, overalt, vil ha alt å tjene på et nytt system for global fred forankret i folkerett og avskaffelse av krigens infrastruktur som Nobel ville støtte. Kostnadene er store, skadepotensialet er stort - vi har ikke noe annet valg hvis menneskeheten skal overleve. Min seneste bok om Nobelprisen inneholder en maktkritisk analyse av hvordan norsk politikk reagerer når man rører ved et nasjonalt ikon, hvordan berettiget kritikk ties i hjel. Militærvesenet motsetter seg, nå som i 1890-årene, alle forsøk på å erstattes av en global fredsordning; i stedet forsvarer de i alle land sine egeninteresser på bekostning av menneskers velferd og sikkerhet. Utviklingen av Nobelprisen er, fremholder jeg i min bok, eksempel på noe typisk, at vi har en global militærsektor som er så sterk at alle forsøk på å bygge et alternativ ender med å gi tapt. Man ser det i fredsforskningen, for eksempel Prio, og partier, for eksempel SV og tyske die Grünen. Samme skjebne som Nobelprisen er også blitt the Carnegie Endowment for Peace til del (den var også resultat av fredskjempen Bertha von Suttners sagnomsuste arbeid i to tiår etter 1890 for å reise penger til fredsarbeidet). ”Militarismen er en dystopi, en tradisjon som må brytes” SV fremmer ikke lenger fred og nedrustning som primærstandpunkt, det er dermed blitt fritt frem for militærpropaganda, veterandyrking, ukentlige PR-annonser, alt trappet opp i takt med omleggingen av norsk militærvesen til et redskap for en aggressiv, ofte folkerettsstridig, utenrikspolitikk. At SV ikke lenger taler sterkt og rent mot Nato, for fred og nedrustning, er en linje Fredsrådet ikke bør slå inn på. Hvem skulle i så fall forklare alternativene og kanalisere den økende fortvilelsen mange føler over all den tunge satsingen på å militarisere folkesjelen? Hvem skal være katalysator, inspirator og bindeledd for krefter i inn- og utland som krever en aktiv fredspolitikk? Hvem skal spre de nye fredsideene og fremskrittene, nye metoder og initiativ, senest fra Occupy-bevegelsen. Hvem skal synliggjøre den rike akademiske utviklingen og alle de som verden over tar eksamener i nye fredsteknologier, megling, dialog og fredsbygging? Militarismen er en dystopi, en tradisjon som må brytes. Flest mulig bør slutte seg til dette arbeidet. Det er bra at Fredsrådet går ut offentlig – med syn som har oppslutning blant medlemmene. Synspunktene rådets daglige leder fremmer i Klassekampen er, meg bekjent, ikke representative og ikke bifalt i noe vedtak. Fredsbevegelsen bør fremme alternativene, ikke diskutere nye kampfly på moststandernes premisser. En verden uten konflikt er ikke tenkelig, mulig, ikke engang ønskelig. Militarismen må erstattes med en fredskultur – en enighet om å løse alle konflikter på en rasjonell måte, uten makt og vold. Klassekampen. publisert på trykk 25.05.12 Av Arnljot Ask, internasjonalt ansvarlig i Rødt NYHETSKLIPP MENINGER Fredsrådet uten strategi? Det virker som at Fredsrådets Hedda B. Langemyhr gir avkall på en strategi om et alternativt norsk forsvar, uavhengig av USA og EU, når hun skal forholde seg til det hun kaller «virkeligheten», i Klassekampen 22. mai. Det er synd hvis «Jas Gripen-kjøp» nå har blitt Fredsrådets svar i den debatten som nå bør intensiveres for å snu utviklingen i norsk forsvarspolitikk. Når hun går inn for at Norge bør velge Jas Gripen framfor F-35, ser hun bort fra at også det svenske militærapparatet blir sterkere innlemmet i Nato og USAs globale militærstrategi. Svenske jagerfly, transportfly og kamphelikoptre har inngått i svenskenes Isafoppsett i Afghanistan. Jas Gripen deltok også i Libya under Nato-kommandoen. Flyet er et avansert kampfly beregna på luftkamper og ikke en flytype som et framtidig norsk invasjonsforsvar har bruk for. Det er grunnen til at Rødt også er mot dette alternativet, uansett kostnadskalkylene. Langemyhr gjør et poeng ut av at Rødt ikke går mot F-16, som jo også brukes i Nato-operasjonene. Rødt har ingen parole om å hugge opp F-16. Når vi nå har dem, er oppgaven i dag å hindre at de blir brukt i oppdrag som i Afghanistan og Libya. Men vi går ikke inn for å bygge opp denne flåten med ambisjoner om å vinne luftkriger over Norge. I et framtidig norsk forsvar, basert på vernepliktshær og et opplegg for å mobilisere befolkningen til ulike former for motstandskamp mot en eventuell invasjon, er det heller ikke fly av typen F-16 vi trenger. I dag trenger vi et alliansefritt invasjonsforsvar, ikke et litt billigere militærapparat som fortsatt er hekta på USA/Nato, med Sverige på kjøpet. Klassekampen, publisert på trykk 24.05.12 Av Arild Rønsen, skribent i Klassekampen NYHETSKLIPP MENINGER Ikke imponert Jeg takker Hedda B. Langemyr for svar 22. mai, men lar meg ikke imponere. Tvert imot mener jeg hun på vegne av Norges Fredsråd serverer et elendig stykke politikk. Siden samtlige partier på Stortinget er enig om å kjøpe kampfly, mener hun fredsbevegelsen ikke kan gjøre annet enn «å velge mellom to onder». Jeg spør: Hvis fredsbevegelsen skal mene det samme som alle på Stortinget, hva skal vi da med fredsbevegelsen? Norges Fredsråd går inn for å bruke titalls milliarder på innkjøp av det svenske bombeflyet Jas Gripen, fordi det tross alt er billigere enn det amerikanske F-35 (og fordi Sverige «stemmer bedre» reint forsvarspolitisk). Dette henger ikke på greip, ovenstående «realpolitikk» tatt i betraktning. Den rødgrønne regjeringa går inn for F-35, og det mest sannsynlige alternativet synes i dag å være ei regjering utgått av Frp og Høyre. Tror Langemyr virkelig at statsminister Solberg, i tospann med statsråd Jensen, vil gå inn for Jas Gripen? Av forsvarspolitiske og/eller økonomiske grunner? Svaret gir seg sjøl, hvilket innebærer at en kampanje for Jas Gripen er nøyaktig like «umulig» som en kampanje mot i det hele tatt å kjøpe nye kampfly. Langemyr skriver: «Fredsrådets forslag gjør at Norge kan spare mange milliarder kroner.» Jeg spør: Når ble det Fredsrådets hovedoppgave å bestyre statsfinansene? Om det så hadde kosta 1000 milliarder å komme oss ut av Natos offensive krigsklyper, ville jeg gått for det! Langemyr tolker Rødt slik at de er «for F16», selv om partiet altså eksplisitt går mot innkjøp av nye kampfly. Jeg tolker vel Rødt mer i retning av at F-16 er noe vi tross alt allerede disponerer, og at det muligens ikke er formålstjenlig å skrote dem ? Jeg håper Arnljot Ask på vegne av sitt parti kan oppklare dette. (Når Langemyr hevder at Rødt, som «vil ha F-16», og dermed «gjør oss til et velintegrert Nato-land», oppfatter jeg det som dårlig retorikk og knapt nok det. Det får liksom være måte på å snu en i utgangspunktet velvillig samtalepartners argumentasjon på hodet.) Jeg konstaterer at Jas Gripen-tilhengerne i Fredsrådet ikke er noe for meg, og tvinges til å gjenta mitt spørsmål til ærespresidenten i Norges Fredsråd. Fredrik S. Heffermehl: Støtter du Norges Fredsråd i dette spørsmålet? Dagsavisen, publisert på trykk 24.05.12 Av Arnljot Ask, internasjonalt ansvarlig i Rødt Verken JFS eller JAS Gripen Omleggingen av det norske forsvaret tilpasset USAs globale militærstrategi startet på 1990-tallet og har holdt stø kurs fram til nå. Det reviderte statsbudsjett som nettopp ble lagt fram tar flere skritt på denne veien. Først og fremst ved at kampflykjøpet og baseløsningen for det nå synliggjøres tydelig i budsjettet. Det opprettes et nytt budsjettkapittel under tittelen «Nye kampfly med baseløsning», større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, som får tilført 700 mill kroner. Midlene kan overføres til neste år, men pengene øremerkes nå. Siden det er enighet om dette blant stortingspartiene, er det stor fare for at den kommende stortingsbehandlingen om kampflykjøpet vil følge opp og sette kjøpsprosessen i gang. For oss som vil hindre kjøp av nye kampfly, enten det gjelder Joint Strike Fighter eller JAS Gripen, er dette en stor utfordring. Å stanse kampflykjøpet er nå den sentrale saken for å hindre at Norge blir helt svinebundet til USA og NATO militærpolitisk. En mindre tilleggsbevilgning på 17 millioner kroner til den drøye militærmilliarden som ble bevilget til Afghanistan i det ordinære 2012-budsjettet lover heller ikke godt. Det understreket at den annonserte tilbaketrekkingen fra Afghanistan er en dekkmanøver. Styrkene trekkes jo ikke ut av landet, men omplasseres og gis delvis en skarpere profil. Og det er dyrere å utruste og trene opp spesialsoldatene som ble sendt dit 1. april. Forsterkningen med militært transportfly i september ligger nok inne i den ordinære milliarden. Også denne saken viser at Norge innenfor NATO plasserer seg i den mest USA-tro leiren, i motsetning til Nederland som allerede har trukket seg ut, og Frankrike som nå varsler uttrekking i løpet av dette året. Sjøl USA legger opp til å redusere sine styrker i landet fra 90.000 til 68.000 innen september i år. Men Norge følger Obamas bønn om at Europa må bære en større del av byrden. Vi trenger en stor snuoperasjon og en ny forsvarsdoktrine som tar utgangspunkt i behovet for norsk suverenitetshevdelse. Klassekampen, publisert på trykk 22.05.12 Av Hedda B. Langemyr, daglig leder i Norges Fredsråd NYHETSKLIPP MENINGER Et valg mellom onder Fredag 11. mai tar Arild Rønsen til orde for at Norge bør følge partiet Rødts linje om å ikke kjøpe nye jagerfly. Samtidig kritiserer han Norges Fredsråd og undertegnede for vårt standpunkt, hvor vi støtter kjøp av svenskenes jagerfly Jas Gripen som et alternativ til amerikanernes F35 (som i dag er den rødgrønne regjeringens foretrukne valg). Vårt syn er først og fremst basert på disse fire poengene: 1. Samtlige politiske partier som er representert på Stortinget har vært enige om at Norge skal kjøpe nye jagerfly, og norsk fredsbevegelse kan ikke alene stoppe et slikt kjøp. Ei heller med Arnljot Ask på laget, internasjonalt ansvarlig i Rødt som i sitt innlegg 18. mai tar til orde for å bevare dagens jagerfly. I dagens politiske situasjon er Gripen det eneste reelle alternativet til F-35. En total avvisning av svenske jagerfly vil i praksis fungere som en støtte til amerikanernes F-35. 2. Svenskenes Gripen er mye billigere enn amerikanernes F35. Beregninger viser at Gripen vil koste rundt en tredjedel av F-35. De andre to tredjedelene er penger vi kan bruke til mange andre og fredeligere formål. Totalkostnaden for å kjøpe og drifte F-35 ble av den norske regjeringen i 2008 anslått til å ligge på 145 milliarder kroner. Fredsrådets forslag gjør at Norge kan spare mange milliarder kroner. 3. Norges Fredsråd ønsker at det norske forsvaret skal være mest mulig defensivt innrettet, ikke offensivt. Valget av jagerfly vil legge sterke føringer på norsk forsvarspolitikk. F-35 er et utpreget stormaktsvåpen som først og fremst har sitt fortrinn i sine stealth-egenskaper som gjør det velegnet til offensive operasjoner langt inne på fremmed territorium. F-35 har imidlertid lavere toppfart, kortere rekkevidde og dårlige manøvreringsdyktighet enn Gripen. Gripen er derfor bedre egnet til overvåking av nordområdene og i defensive operasjoner som avskjæring av fiendtlige jagerfly. 4. Valg av jagerfly handler også om hvem vi skal knytte oss til sikkerhets- og forsvarspolitisk. F-16, som Rødt mener vi bør ha, og F35, som de rødgrønne mener vi bør ha, gjør oss til et velintegrert Nato-land, egnet til operasjoner slik som i Libya. Kjøp av Gripen vil gjøre at amerikanerne vil oppfatte oss som mer illojale, og samtidig styrke det nordiske samarbeidet både industrielt og politisk. Det synes vi er helt greit. Det går an å være fredsaktivist og samtidig tenke realpolitisk uten at verdigrunnlaget i fredsarbeidet faller bort. Både politikere og sivilsamfunnet har alt å tjene på en fredsbevegelse som forholder seg til virkeligheten og utformer alternativer basert på kunnskap - og som peker i en annen retning enn det amerikanerne ønsker for norsk forsvar. I denne saken forholder vi oss til at ingen ønsker å velge bort jagerfly. Vi må velge mellom onder, og da bør vi velge det som smerter minst. Det er Gripen. Klassekampen, publisert på trykk 11.05.12 Av Arild Rønsen, skribent i Klassekampen NYHETSKLIPP MENINGER Sorgens karakter – Kan man sørge over folk man ikke personlig kjente? Jeg leser med interesse at Tom Egil Hverven skal skrive om nærhet i morgen, og kommer til å minnes en merkelig artikkel her i avisa for noen måneder siden. Det sto å lese at ektefølt sorg ikke er mulig med mindre den avdøde er nær, personlig venn. Man kan føle sympati, men ikke sorg, mente skribenten. Mannen kan umulig ha møtt noen Michael Jackson-fans, tenkte jeg. Sjøl tør jeg ikke tenke tanken på den dagen Paul McCartney eller Bob Dylan forlater oss, men i disse dager handler det om noe helt annet. Jeg kjente ingen av ofrene, verken fra regjeringskvartalet eller Utøya. Men kom ikke her å si at det er umulig å føle dyp sorg for folk du ikke personlig kjente. Jeg har grått hver eneste dag siden 22. juli, og rettssaken legger ikke akkurat noen demper på følelsene. Jeg kan bli sittende lenge og dvele ved den glimrende dekningen i Klassekampen. Hvem kan forbli uberørt, når Alf Skjeseth refererer slik? «Men han sa at han skulle passe på meg bestandig, sa storesøsteren til Anders Edvardsen fra Sarpsborg da han døde. Han ble 18 år. Hun har downs syndrom, og har ingen andre søsken.» Jeg syns virkelig det norske folk, rettsstaten og ikke minst AUF takler saken forbilledlig. Tonje Brenna, sier jeg. Generalsekretæren. For ei jente! Men når jeg leser sånt, tar jeg meg i å ønske at et vitne bryter sammen, setter øynene i Breivik og sier det de fleste av oss innerst inne tenker: «Måtte faen ta deg, din jævel! Jeg hater deg!» Så får heller dommer Arntzen si nøyaktig hva hun vil. Er fredsarbeid beslekta med 22. juli? Det må være lov å mene, og jeg stusser over holdninga til Norges Fredsråd. En liten omvei: Forrige uke var Bjørnar Moxnes tindrende klar i sitt svar på mitt spørsmål noen dager i forveien: Rødt er motstander av kampflykjøpet. Landet trenger dem ikke, mente partilederen. Vi trenger redningshelikoptre, ikke drapsmaskiner i form av de mest avanserte bombefly som er produsert. Endelig, tenkte jeg - har vi fått et virkelig fredsparti. Etter å ha tvilt ved noen valg, er jeg nå ikke det spor i tvil. Jeg skal stemme Rødt. Men onsdag leverer Norges Fredsråd sitt bidrag, signert Hedda B. Langemyhr. I sannhet nedslående lesning: «Regjeringen bør droppe kjøpet av det dyre amerikanske jagerflyet Joint Strike Fighter (JSF) og gå for Jas Gripen i stedet.» Unnskyld? Jeg håper jeg evner å lese innenat, men må likevel spørre: Mener Norges Fredsråd virkelig at Norge skal kjøpe nye kampfly?! Representerer Langemyhr Norges Fredsråds offisielle linje i dette spørsmålet? Om svaret er ja, blir jeg bare trist til sinns. Da er det bare å konstatere en avgrunn mellom standpunktet til Rødt og Changemaker på den ene sida, og Norges Fredsråd på den andre. Og da blir det naturlig å spørre ærespresidenten i Norges Fredsråd, Fredrik S. Heffermehl - mannen som nærmest aleine driver kampen for at Nobels fredspris skal gis til personer som yter bidrag til nedrustning: Støtter du Langemyhr i dette spørsmålet, Heffermehl?
© Copyright 2024