12 MENINGER Fredag 12. desember 2014 KLASSEKAMPEN Etter en slik ﬂuesoppsuppe, trengs det en skikkelig moralsk Det trellbundn FAKTA Witoszek-debatten: ■ I Klassekampen 4. desember gikk Nina Witoszek MED ANDRE ORD Ingenting er kjedeligere for avisers leserne enn meta-debatter av typen: Oscar Dybedahls syn på Nina Witoszeks syn på Slavoj Žižeks og Noam Chomskys syn på Lenin! Man kan forstå at sultne hjerner fort slutter å interessere seg for intrikate sitater og kontra-sitater og velger å kaste seg over siste nytt i Telenor-skandalen i stedet. Og ingenting er mer uinspirerende enn akademiske krangler om hva en forfatter mente eller ikke mener på side 67 eller 68 av sin siste bok. Men den giftige fluesoppsuppen Oscar Dybedahl har kokt opp i Klassekampen 4. desember, er så krydret med kriminelle beskyldninger at ikke bare føler jeg behov for å renvaske meg; jeg trenger en skikkelig intellektuell og moralsk detox. Som forsker med en folkloristisk (eller katolsk) tilbøyelighet til tredeling, vil jeg da svare på Dybedahls ondskapsfulle angrep i tre avsnitt. I den første delen vil jeg sette vår debatt i en bredere ideologiske kontekst. I den andre vil jeg svare på hans anklager om min påståtte miksing og triksing med sitater fra Žižek, Marcuse, Chomsky og co. Oscar Dybedahl løs på noen av forskeren Nina Witoszeks tekster om Slavoj Žižek, Herbert Marcuse og Noam Chomsky, og ga ﬂere eksempler på det han mener er selektiv og uredelig kildebruk fra Witoszek. ■ Dybedahl anklaget Witoszek for å bedrive Klassekampen forsknings4. desember juks og for å ha brutt de akademiske redelighetsprinsippene gjennom løgn, kontekstløs sitering og manipulering av sitater. ■ I dag svarer Witoszek på anklagene. Forfatteren: ■ Nina Witoszek (f. 1954) er forskningsleder og professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. Hun har vært stipendiat i Uppsala, Cambridge og Oxford, og gjesteprofessor ved Stanford University. elle strømninger som er enten totalitære eller desiviliserende? 1. Dybedahl har anklaget meg for intellektuell uredelighet. La oss da være redelige og klargjøre hvilke verdiplattformer vi snakker ut ifra. Og la oss begynne med hovedmotstanderen i denne debatten som er – nei, ikke Oscar Dybedahl – men Slavoj Žižek: en intellektuell rockestjer- «Enten tror man på skitne diktatoriske løsninger, eller så holder man liberale demokratiske verdier hellig» I den tredje vil jeg vende tilbake det sentrale spørsmålet jeg har stilt i mine artikler om Žižek og i de fleste av mine andre skrifter: Er det noe verdifullt eller konstruktivt å hente fra det postmoderne venstres romanse med marxisme – eller er den pågående flørten rett og slett en farlig og uansvarlig lek med intellektu- ne som alltid har vært ganske åpen om sitt ideologiske ståsted. Han har definert seg selv, mer enn en gang, som en trofast leninist – altså en tilhenger av en russisk despot som ifølge arkivmateriale introduserte den røde terroren i den unge Sovjetunionen ved å metodisk slakte tusener av mennesker. Jeg på min side gjør ingen hemmelighet av at jeg betrakter meg som en grønn liberal sosialdemokrat vaksinert mot den leninistiske diktatur av min egen og min families virkelige livserfaring med leninisme. Så vidt jeg kan se publiserer Oscar Dybedahl på Marxist forlag og representerer således tilsynelatende det radikale venstre i Norge. Våre synspunkter på leninisme, zizekisme og marcusisme er da åpenbart preget av svært forskjellige ståsteder i det politiske verdilandskap. 2. Oscar Dybedahl hudﬂetter meg for grunnløst å mene at Žižek – og 1968-helter som Herbert Marcuse, Noam Chomsky og Michel Foucault – er totalitære tenkere, og anklager meg for å feilsitere deres arbeider. Her feilsiterer faktisk Dybedahl meg. Jeg har ikke hevdet at de er totalitære. Jeg har argumentert for at de har ført en romanse med totalitære tyranner og spredd et ekstremistisk tankesett. Jeg er for øvrig ikke alene om å mene dette. Det er nok å lese fremragende studier av intellektuell tyrannofilia hos blant annet Chomsky, Marcuse, Foucault og Jacques Derrida i bøker som Oxford-professor Roger Scrutons «Thinkers of the Left» (1998), Columbia-professor Mark Lillas «The Reckless Mind» (2003) eller CUNY-professor Richard Wolins «The Seduction of Unreason» (2006). Deres forskning går nøye inn på hvordan de største akademiske påfugler både på venstre- og høyresiden har vært fascinert av de mest avskyelige despoter som Hitler, Mao, Trotskij, Lenin, Hoxha, et cetera. Når det er sagt, er det alltid monkey business å lese og tolke politisk ladede skrifter. Jeg hadde gleden av å studere under en av verdens ledende Marxeksperter, Professor Leszek Kolakowski ved All Souls i Oxford. Kolakowski startet sin karriere ved Universitetet i Warszawa som Polens mest lærde marxist, kjent for sine elegante fortolkninger av marxisme-leninismen i den tidens verdensledende marxistiske ekspertmiljø. Men den modne Kolakowski, som jeg studerte under i Oxford, fremførte de samme sitater fra Marx og Lenin, men da fra andre TYRANNOFILIUS REX: Oscar Dybedal holder seg med feil forbilder, sider – og i en stikk motsatt fortolkning. Han siterte faktisk Marx mot Marx. De fleste produktive forfatterskap har inkonsistenser. Tenkere, som andre mennesker, utvikler seg over tid – dette gjelder åpenbart den unge og den modne Karl Marx. Men noen forvirrer mer enn andre. Jeg har hevdet at antiliberale intellektuelle som Marcuse og Chomsky – og postmoderne sofister som Foucault og Žižek – er i denne klassen. Ikke bare forvrenger de sannheten, men deres tenkning bringer liten nytte utover ordspillet selv. Ikke rart derfor at for hvert tyrannofilisk sitat jeg serverer, kan Under vignetten «Med andre ord» presenterer Klassekampen lengre tekstar frå eksterne skribentar, om aktuelle emne innan politikk, vitskap, kultur og samfunn. Kronikk- og debattredaktør vurderer bidrag til sidene: Send tekstframlegg til [email protected]. Maksimal lengd: 10.000 teikn inkludert mellomrom. Legg ved bilete av artikkelforfattaren. Klassekampen honorerer normalt ikkje innsendt stoff.