I beretningen til Kjelsås Vel i anledning 25-årsjubileet i 1935, finnes artikkelen Spredte trekk fra gamle dager av Gunvor Fossum. Hun hadde vokst opp på Kjelsås, gått på Kjelsås gamle skole og var i mange år en høyt respektert lærerinne (som det het den gang) på den nye skolen på Kjelsås. I tillegg til lærergjerningen skrev hun bøker for unge piker (som det også het den gang), og var i det hele tatt en skrivende person. Vi har beholdt hennes rettskrivning og presenterer her utdrag av artikkelen. Daniel Walstad og området rundt Kjelsås jernbanestasjon Kjelsås lå som en bortgjemt avkrok helt til jernbanen blev åpnet i 1900. Som eksempel på hvor lite kjennskap det var til stedet, kan det nevnes at det oprinnelig var bestemt å kalle stasjonen for Maridal. Formodentlig har beboerne protestert og gjort rette vedkommende oppmerksom på at stedet heter Kjelsås. Det antas at det i første rekke var Daniel Walstad på Kjelsås gård som har fremkommet med denne protest. Han var en meget original mann, og lot seg ikke imponere eller pille på nesen av nogen. Måten hvorpå jernbanens anleggsingeniører fór frem på hans eiendom tiltalte ham absolutt ikke. Dette fikk han også anledning til å si dem på sin vanlige, særegne måte. Det foretelles at overingeniøren i en samtale oppe på gården hos ham plutselig blev opmerksom på nogen hvite høns som gikk og sparket og rotet i tunet. Om det nu var for å være hyggelig eller om det virkelig var av interesse er ikke godt å si, men overingeniøren vilde endelig vite hvilken rase disse hvite hønsene var av. «Jo ho», svaret Walstad slagferdig, «det skal jeg nok si Dem. Den rasen kalles insjenører». «Ingeniører»? «Ja, jeg kaller hønsene så, fordi de sparker og roter og ødelegger og tar seg selv til rette uten lov». Hvad overingeniøren svarte til dette, derom tier historien. Nordbanen blev besluttet av Stortinget 2. mars 1894, og 20. desember 1900 blev strekningen Grefsen–Røykenvik (71,8 km) åpnet for trafikk. (Strekningene Grefsen–Oslo Østbanestasjon og Jaren–Gjøvik ble åpnet to år senere). 36 PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g . PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g . Av Gunvor Fossum 37 38 PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g . Stina og Daniel Walstad. Foto: Uk jent/Historielage t Aftenposten skrev om jernbanens åpning: «Som det vil erindres, var det oprinnelig påtenkt at Nordbanens åpning skulde foregå uten nogen større festlighet. De hadelandske bønder fant imidlertid ikke dette å være i overenstemmelse med anledningens betydning, og da H.K.H. Kronprinsregenten (Gustav V) ga sitt samtykke til å åpne den nye trafikkåre, blev det bestemt å festligholde dagen med forskjellige tilstelninger. Akers formannskap medfulgte toget til Kjelsås stasjon og returnerte herfra til byen. Ved stasjonen var hele skolen fremmøtt, alle med flagg. Guttene sto på den ene side og pikene på den annen. En liten småpike trådte undselig frem og overrakte med blussende kinner kronprinsen en blomsterbukett. Hans kongelige høyhet takket den lille og hilste på skolens lærere d’hrr. Larsen, Håvik og Indseth. Like overfor stasjonen stod Mustad fabrikkers arbeidere og bragte H.K.H. en smukk hyldest. Ordføreren utbrakte et «Leve Kronprinsen» der modtokes med kraftige hurrarop». Den vesle jenten som hin minneverdige dag overrakte Kronprinsen blomster, heter nu fru Grorud og er (i 1935) bosatt på Grefsen. Dagen efter blev jernbanen åpnet for almindelig trafikk. Også da har Aftenposten en liten artikkel: «Grefsen–Røykenvikbanen er i dag åpnet for almindelig trafikk, og har alt vundet stor tilslutning. Med første tog fra Grefsen i dag morges avgikk ikke mindre enn 98 passasjerer, og toget samtidig nordenfra var aldeles fuldt av landsfolk. I Stenersgaten 8 har jernbanen, som man vil ha sett av bekjendtgjørelsene, meget praktisk opprettet et ilgodskontor. I samme øyeblikk som dørene åpnedes i morges, kom mange mennesker med pakker og andet gods». Jernbanen gikk ikke lenger syd enn til Grefsen, og endestasjonen for trikken var den gang Torshov. Det var ikke særlig lettvint eller behagelig å måtte gå et langt stykke vei i mørke og styggvær når man enten kom fra en lun og varm jernbanekupé eller en lys og oppvarmet trikk. Senere ble det satt i gang en diligence som bindeledd mellom jernbanen og trikken. Bebyggelsen på Kjelsås var ved århundreskiftet ikke stor. De få som bodde her, hadde alle med få undtagelser sitt erhverv på stedet. Kjelsåsskogen, Grefsenåsen, Myrerskogen og Solemskogen lå ubebygget, og der fantes heller ingen andre veier enn den som førte til Rønningen. Rønningen, eller Rydningen, var opprinnelig en plass under Myrer. Hans Olsen forpaktet Rønningen i mange år, og han utbedret også veien. I hans tid sto det stue, fjøs og låve der, og jorden var dyrket omtrent som nu. Da jernbanen kom, kjøpte murermester Hagbert Hansen Rønningen. Han oppførte her et meget stort våningshus innredet til hotell, og en stor, vakker peisestue til restaurantvirksomhet, samt en rekke mindre hus og uthus. Sammen med sin elskverdige og vennesæle hustru, fru Julie Hansen, som sikkert ennu vil minnes av eldre Kjelsåsbeboere, åpnet Hansen restaurant og pensjonat på Rønningen, som fikk navnet Maridalens Turisthotell. Selve anlegget, inventaret og utstyret var førsteklasses, og søkningen til stedet var i de første år meget god. Hver søndag vaiet de skandinaviske flagg festlig mellom tretoppene der oppe i åsen, og stilige kjøretøyer rullet ofte op Rønningveien. Av kjente menn som søkte PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g . 39 Rønningen ca 1910. Kjelsås stasjon ca 1935. Foto: Uk jent/Historielage t hvile og rekreasjon på Rønningen, kan nevnes stiftprost Hall og sogneprest Herman Lunde. Ikke langt fra hotellet hadde Nydalens Compagnie en skibakke hvor Nydalens Skiklub holdt sine årlige hopprenn. På slike dager var det folksomt på Rønningen. Det første skirenn holdtes der i 1898 og det siste i 1912. Hotellvirksomheten på Rønningen gikk etter hvert tilbake og opphørte så å si av sig selv, en av grunnene var kan hende at den vanskelig lot sig forene med sportsrestaurant. Rønningen hadde i Hansens tid både øl- og vinrett. I mai 1908 brant våningshuset ned til grunnen. Et nytt blev oppført, den nuværende hovedbygning, men ikke lenge efter blev hele eiendommen solgt til Oslo (Kristiania) Sanitetsforening som benyttet stedet til friluftsskole for tuberkulosetruede barn. Ved foten av Rønningbakken lå den gang som nu Østli, og litt lenger mot nord Fjeldstad og Oset. Fullmektig Andr. Olsen kom til Kjelsås i 1896 og blev av Brukseierforeningen (Akerselvens brukseierforening) anvist bolig i Nordre Oset, som Brukseierforeningen hadde kjøpt av Oslo (Kristiania) kommune. Den gang eksisterte det også et Søndre Oset, en lav liten stue like nede ved Maridalsvannet. Begge eiendommene tilhørte i sin tid Karoline Oset. Karoline hadde fått solgt Nordre Oset til Oslo kommune, og ville også gjerne av med Søndre Oset til samme kjøper. Men det gikk svært tregt med den siste handel. Karoline fikk da en genial idé. For å tvinge frem en hurtig avgjørelse, leide hun bort grunnen til driftekarer som slaktet ned store sauedrifter like ved vannkanten. Maridalsvannet, byens drikkevann, ble forurenset, og det reiste sig da et stort ramaskrik som resulterte i at Karoline fikk handelen klappet og klar i en fyk og fei. Oslo kommune kjøpte huset til nedrivning. Nordre Oset blev også kjøpt til nedrivning. Det nuværende Oset ble oppført 1903–1904. [Og står der fortsatt i 2009.] Foto: Uk jent/Historielage t 40 PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g . PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g . 41