UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING 38. ÅRGANG #2/2013 INDUSTRIALISERING AV SAMFUNNSVITENSKAPEN TIDSBRUKUNDERSØKELSEN - OPPDRAGSJAKTEN MANDFJOLS - REDNECKOGNIZE - SMELTENDE FORTELLINGER - SOSIOLOGIENS VANKUNNSKAP BYSOSIOLOGI - GUNNAR AAKVAAG OM FRIHET REDAKTØRENS SPALTE JAN FRODE HAUGSETH UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF) Postadresse: Norsk sosiologforening v/ ISS, Universitetet i Oslo, PB 1096, Blindern, 0317 Oslo Telefon: 22 85 97 26 (Inger Marie Hagen) Faks: 22 85 52 53 E-post: [email protected] Internett: www.sosiologforeningen.no REDAKSJONEN Ansvarlig redaktør: Jan Frode Haugseth (ingen institusjonell tilknytning/pappaperm.) Redaksjonsadresse: Jan Frode Haugseth, Sollia 14, 7033 Trondheim Redaksjonssekretær: Thomas Ueland Torp Redaksjonen: Arve Hjelseth, Anne Ryen, Vilde Blix Huseby, Alf Gunvald Nilsen, Ingvill Stuvøy, Mette Løvgren. Design: Cazawa Design Opplag: 650 stk EKSTERNE BIDRAGSYTERE Ida Marie Henriksen, Joachim Vogt Isaksen, Ragnvald Kalleberg, Willy Martinussen, Ann Nilsen, Eirin Pedersen, Oddveig Storstad. ARBEIDSUTVALGET Inger Marie Hagen (leder) [email protected] Fredrik Engelstad (nestleder) [email protected] Jon Hovland (kasserer) [email protected] Kaja Reegård (sekretær) [email protected] Marianne Dæhlen (1. styremedlem) [email protected] Helene Loe Colman (2. styremedlem) [email protected] Bård Ketil Engen (web) [email protected] Irene Prestøy Lie [email protected] Vilde Blix Huseby [email protected] Are Skeie Hermansen [email protected] Forsideillustrasjon: Jan Frode Haugseth, fritt etter et foto av Christopher Webb. Frist neste nummer: 27. juli 2013 Bidrag til Sosiolognytt leveres elektronisk til: [email protected] Temaet i dette nummeret er industrialiseringen av samfunnsvitenskapen. Tendensen kan observeres i møter, utlysningstekster, innstillinger, ressursplaner og fagrapporter. Med industrialisering mener jeg at prinsipper og idealer som tidligere var forbundet med taylorisme, fordisme, samlebånd og fabrikkarbeid, nå ofte er brukt når vi kommuniserer om samfunnsvitenskapen. Industrialiseringen er spesielt tydelig når det henvises til målbarhet og produktivet. Sjelden gis det plass til å definere og diskutere faglige kriterier i den samme slengen. Den industrielle orienteringen legger føringer for administrasjon, rekruttering av studenter og forskere, og den eksplisitte rangeringen av akademisk verdi i de samfunnsvitenskapelige fagene. Årsaker og konsekvenser Orienteringen mot industriens språk og idealer henger sammen med andre overordnede samfunnstrekk, og innen akademia er den slett ikke isolert til samfunnsvitenskapene. Jeg vil her bare nevne noen få årsaker som henger sammen med at det har blitt økt konkurranse om bevilgningsmidler. Utviklingen er for det første en villet politikk ovenfra. Kunnskapsdepartementet fører en uttalt politikk om å styrke forskningsmiljøer hvor Norge allerede ligger langt fremme (se f.eks. NOU 2008:3). Slike miljøer er i Norge relatert til geo- og petroleumsvirksomhet, klima og energi, IT-forskning og helse/ biologi. Bevilgningsmessig taper dermed samfunnsvitenskapen og humaniora for naturvitenskapelige, teknologiske og medisinske fag. Hvis vi skal være med når toget går, må vi som gode samfunnsvitere vise at vi kan produsere noe som gir en eller annen form for målbar verdi. For det andre er det flere høyt utdannede akademikere som skal ha arbeid, det er flere om beinet, på tvers av disipliner. Dermed er det økt konkurranse om penger innad i hele utdannings- og forskningssektoren. Konkurransen om de gode jobbene og midler til de gode prosjektene er imidlertid spesielt stor i samfunnsvitenskap og humaniora, som har færre muligheter i privat sektor. For å skille ut de gode kandidatene, er det skapt kriterier som nettopp vektlegger det umiddelbart målbare. Kontakt med internasjonale nettverk og internasjonale publiseringer er lett å måle. Derfor har det også oppstått et press på å skrive engelskspråklige artikler og knytte nettverk så tidlig som mulig i karriereløpet. For det tredje har bevilgningsorganene på sin side et større behov enn før for å legitimere og ha kontroll på de offentlige investeringene i forskning og undervisning. Storsamfunnet krever en viss kontroll og styring med en voksende og attraktiv sektor. Dette fører igjen til en byråkratisering av kunnskapssektoren på alle nivåer helt ned til instituttsektoren. Behovet for forenkling og effektivisering, som mange ser ut til å anerkjenne, bidrar til at andre kriterier enn faglige og pedagogiske blir viktige i rangeringer og belønningssystemer. Arbeidskulturen blir preget av stadig flere målorienterte arbeidsoppgaver. Akademisk dugnadsvirksomhet og uformell, kollegial omgang blir stadig sjeldnere. INNHOLD SOSIOLOGNYTT 2/13 Kan vi gjøre noe? 34 Vildes miljøspalte Alle vil ikke kjenne seg igjen i disse beskrivelsene. Den industrielle orienteringen oppleves nok som vanskeligst for de akademikerne som først og fremst forstår seg selv som frie og kreative, og i mindre grad de som først og fremst er opptatt av akademisk karriere og personlige ambisjoner. Kanskje holder mange i førstnevnte gruppe seg unna styring og ledelse fordi komitearbeid og administrativt ansvar forbindes med voksende byråkrati og maktesløshet? Ironien er i så fall at de som bruker for stor andel av tiden sin på det tradisjonelt akademiske – manusarbeid, utenlandsopphold eller veiledningarbeid – mister muligheten til å påvirke fagutviklingen. Det kan se ut som om noe holder på å skje. Mange er oppmerksomme på og kritiske til New Public Management og voksende byråkrati. Norsk Forskningsråd innfører et nytt kriterium for faglig fornyelse i FRIPRO-utlysningen til humaniora og samfunnsvitenskap fra og med i år. Det er på tide. Men det er ikke tilstrekkelig for å bremse den industrielle orienteringen på et overordnet nivå. De som kjenner seg igjen i beskrivelsene overfor skal derfor få en oppfordring.Vi må forholde oss virkeligheten – de industrielle måle- og produksjonsprinsippene som har hjemsøkt samfunnsvitenskapen har antakelig kommet for å bli. Er man opptatt av faglig nyvinning og frihet kan man imidlertid mobilisere motstand igjennom å passe på at industrialiseringens verdier ikke får stå som de eneste kvalitetskriteriene – i møter, utlysningstekster, innstillinger, ressursplaner og fagrapporter. Det er vi som må definere og synliggjøre de faglige kriteriene som skal stå som en motvekt. 36Disputanter [email protected] Sosiolognytt 2/13 2 2 Redaktørens spalte 4 Lederens spalte 6Tidsbrukundersøkelsen 15 Kommentar - Oppdragsjakten 17 Om friheten - et intervju av Gunnar Aakvaag 28 Nilsens bokspalte - Sosiologiens vankunnskap 30 Fra fjols til feminist 32 Beste artikler i sosiologi 2012 38 Sosiologiske briller på reality-tv 40 Boligsosiologi i Trondheim 44 Den akademiske prosessen MEDLEMSKAP NSF Vil du bli medlem i Norsk sosiologforening? Gå inn på http://www.sosiologforeningen.no/ NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG Østlandet: Linn Westmark (leder), [email protected] Vestlandet: Janne Cecilie Johansen (leder), [email protected] Stavanger: Lena Forgaard (leder), [email protected] Trondheim: Joachim Vogt Isaksen (leder), [email protected] Agder: Anne Ryen (leder), [email protected] Tromsø: Inger Marie Holm (leder), [email protected] Nordland: Berit Skorstad (leder), [email protected] Finn mer informasjon om lokallagene på: www.sosiologforeningen.no Sosiolognytt 2/13 3 Pop cake til fordeling Sosiologi er, som så mange av de lange utdannelsene, i ferd med å bli et kvinnefag. Samtidig havner mange av oss i jobber med alle mulige tidsklemmekjennetegn; det er alltid noe mer man skulle ha gjort, lest, skrevet, engasjert seg i. Kravene fra det teknisk-økonomiske (eller kanskje relasjonsøkonomiske) systemet er umettelige. Men løser vi problemene med å jobbe deltid? Betyr kommende kvinnedominans at deltid blir et naturlig valg også for sosiologer? Vil sosiologer – som et økende antall høyt utdannede kvinner allerede har gjort – ta verdivalg i retning familien? Fornærmelsene og hårsårheten har haglet i vårens debatt om deltid og verdivalg. Aller verst er det å hevde at det ikke er like verdifullt å gå hjemme som å jobbe. Men argumentene er ikke som i den gamle debatten – hva ER arbeid eller hvordan beregne verdien av ulønnet arbeid. Nei, debatten handler om verdivalg eller snarere den individuelle retten til å ta verdivalg som er riktig for en selv og ens familie. Det den enkelte gjør, det man velger, fortjener respekt uansett. Kvinner må få lov til å velge deltid hvis de synes det passer best for dem uten å bli betraktet som gammeldagse, underdanige eller undertrykt. Det står respekt av å prioritere barna og familien, det er like 4 Sosiolognytt 2/13 viktig som å jobbe. Det er et verdivalg å jobbe mindre. Verdivalg er fascinerende greier. Noen er rimelig greie, jeg velger A og synes i grunnen at du er noe umoralsk når du velger B. Andre valg er vanskeligere. Det er et verdivalg å ta vare på barna sine mens de er små, derfor velger man å jobbe deltid. Men vi som ikke gjør det, velger vi feil? Nei, svarer man da – det er opp til den enkelte. Derfra blir det vanskeligere. For det er jo ikke opp til den enkelte hvis argumentet er at det er bedre for barna at en av foreldrene jobber mindre. Da må det logisk sett være verre for barn med heltidsjobbene foreldre? Og hvis barna mine har det like bra som barn hvor (en av) foreldrene jobber deltid så må jo verdien være noe annet enn hensynet til barna? Ellers får man vel bare si det rett ut – jeg synes at barn fortjener at foreldrene har mer tid til dem, og dersom det er best for mine barn er det vel også best for andres barn? ’Nei, sånn er det jo ikke nødvendigvis, men det er best for akkurat oss og meg’. Ja, vi har hørt argumentet. Og for sosiologer er det jo ingen bombe at folks individuelle valg viser seg å opprettholde de grunnleggende strukturene i et samfunn. Dagens deltidsarbeidene høyt utdannede kvinner har valgt det selv, det er uttrykk for selvstendighet og ikke avhengighet Foto: Niner Bakes, Creative Commons, flickr.com/photos/wechooseorganic/ LEDERENS SPALTE INGER MARIE HAGEN av en mann. Makt basert på penger har ingenting i et ekteskap å gjøre, det er mest praktisk at han jobber heltid. Fordeling av makten i et ekteskap lar seg – og bør nok heller ikke – reguleres. Men at makt og penger henger sammen i resten av samfunnet kan vi nok enes om. Og selv om de deltidsarbeidende kvinnene ikke er gammeldagse, så burde de kanskje være det. Hvor ble det av ’bidra etter evne og få etter behov’? Når ble den plikten en mannlig plikt? Som sykepleieren med heltidsarbeidende mann sa i Aftenposten etter å ha sagt opp deltidsjobben for å ta enkeltvakter: -Nå skal jeg bare jobbe når jeg selv vil. Med St.melding nr 18 (2012-2013) som kilde har jeg regnet ut at min utdanning har kostet samfunnet 1,8 millioner. Legger vi på mine seks år i barnehagen er summen oppe i 2,4 millioner. Og enda har jeg ikke vært i nærheten av T-banen, sykehuset, NAV-kontoret, teateret ... Eller svangerskapspermisjonene og kostnadene ved mine barns skolegang. Eller det faktum at jeg har jobbet store deler av mitt liv i jobber avhengig av tilskudd fra offentlig sektor. Prisen på min utdanning er tilbakebetalt – gjennom skatten – på ca. 13 år. Fulltid. Halv tid gir vel noe sånn som 25 år. Og ettersom vi gjerne er rundt 30 år når vi er ferdige sosio- loger er regningen betalt 10 år før pensjonering er et reelt alternativ (altså rundt 65). Hvis jeg jobber 50 prosent. Og pensjonister er ikke gratis, selv ikke dem med minstepensjon etter et langt deltidsliv. Igjen er motargumentene lett tilgjengelige – en på deltid gjør at ektefelle/partner jobber mer; det øker skattekaka. Men likestilling er litt som ytringsfrihet, det er de tingene vi ikke liker som er det viktigste. Likestilling dreier seg også om å ta sin del av ansvaret og ikke overlate ansvaret til andre. Ansvaret for å kunne forsørge sine barn selv og ansvaret for å bidra til fellesskapet. Ansvaret utenfor familien, ansvaret for å betale tilbake til velferdsstaten det den har ofret på vår lange utdannelse. Og alt det andre vi vil ha. Det er også et verdivalg å ta sin del av det ansvaret. Å lage fiskepinner, dele ut vitaminpiller, kjøre på trening, vaske klær og så komme seg på jobben. Kanskje det ikke går å kombinere det individuelle verdivalgets overlegenhet med å yte sin del, med å være så likestilt at man automatisk tar på seg det samme ansvaret? Vi har ikke noe direkte oversettelse på norsk for britenes "you can’t have your cake and eat it too". Men et godt utrykk er det, særlig for dem som lager pop cakes (32 millioner treff på Google). Sosiolognytt 2/13 5 TIDSBRUKUNDERSØKELSEN Bortkastet forskningstid? I uka etter påske gjennomførte vi en tidsbrukundersøkelse blant søknadsskrivende sosiologer. Tilbud om å delta ble sendt til Sosiologforeningens medlemmer, og undersøkelsen var åpen for svar i fem dager. Vi fant blant annet at mange opplever det som frustrerende å skrive søknader som man ikke får tilslag på. Denne saken viser et sammendrag av undersøkelsen, på side 10 hører vi hva Hege Torp i NFR mener om funnene, og på side 12 presenterer vi 15 sitater fra deltakerne. Av: Jan Frode Haugseth Undersøkelsen spurte først om sektortilknytning, og om deltakeren i løpet av 2010-2012 har vært med på å sende søknad om finansiering til NFR eller annen instans. Svarfordelingen er som følger (N=143): 40 % 40 60 % Svaret her var avgjørende for hvordan deltakerne ble bedt om å estimere tidsbruk. Prosjektansvarlige ble bedt om å estimere dagsverk brukt av alle personer involvert i et "typisk" prosjekt. Prosjektdeltakerne ble på sin side bedt om å estimere dagsverk (7,5 t.) de selv hadde investert i en typisk søknad. Forskningsinstitutt Pr. prosjekt Pr. deltaker Høyskole Pr. prosjekt Pr. deltaker Universitet Pr. prosjekt Pr. deltaker Utvalg 10 8 1 6 2 9 133,5 8,4 30 25,6 4 23,8 25 % Innvilget Ca. 40 % Ca. 20 % Ca. 60 % Ca. 15 % Ca. 60 % Ca. 20 % 31 % Tabell 1: NFR 37 27 % Høyskole 22 16 % Forskningsinstitutt 34 Annen 42 Ja, en gang 14 10 % Ja, 2-3 ganger 21 15 % Ja, 4-5 ganger 10 7% Ja, flere enn fem ganger.) 22 15 % Nei 75 53 % Hvis deltakeren svarte nei på dette spørsmålet, ble undersøkelsen avsluttet. De 67 deltakerne som svarte ja, gikk videre til en ny side hvor de ble bedt om å velge den søknadsinstansen de brukte mest tid på. Forskningsrådet (NFR) 40 61 % EU 4 6% Departement 3 3% Direktorat 12 18 % Privat organisasjon/stiftelse 3 3% Lokal (tilknyttet arbeidssted, 1 1% 3 3% lokalmiljø) 61 % av disse svarte NFR, mens 18 % svarte direktorat. Bare noen svarte EU, departement eller stiftelse.Vi spurte deretter hvilken rolle deltakeren hadde i søknadsarbeidet, prosjektleder eller prosjektdeltaker. 6 Sosiolognytt 2/13 27 Prosjektdeltaker Dager Universitet Andre Prosjektansvarlig Sammendrag Totalt 65 deltakere estimerte valid tidsbruk. De 27 prosjektlederne estimerte 80,1 dagsverk i gjennomsnitt pr. prosjekt. De 38 prosjektdeltakerne estimerte på sin side 19,8 dagsverk pr. søknad. NFR 40 sosiologer har gitt oss et estimat over tiden de bruker på å skrive NFR-søknader. Av disse har 36 skrevet inn gyldige estimat som kan knyttes til sektor. En åpenbar svakhet er at utvalget er lite, og at spriket mellom de laveste og de høyeste estimatene er store. I Tabell 1 har vi brutt ned tallene til tre sektorer; instituttsektoren, universitetssektoren og høy-skolesektoren. Tabellen viser at det er et stort sprik i estimatene fra prosjektlederne i instituttsektoren til prosjektlederne i høyskole- og universitetssektoren.Vi finner at prosjektlederne i instituttsektoren estimerer 133,5 arbeidsdager i gjennomsnitt pr. søknad til NFR. Dette tilsvarer 57 % av ett årsverk pr. prosjektsøknad. I universitetssektoren estimerer prosjektledere bare fire arbeidsdager pr. prosjekt. I høyskoleog universitetssektoren rapporterer individu- elle prosjektdeltakere at de i gjennomsnitt bruker mellom tre og fire uker på å skrive NFR-søknader i året. (Det var disse tallene vi presenterte for Hege Torp i Forskningsrådet, som hun kommenterer på neste side). Estimert tid Utvalget er lite, og tallmaterialet blir sårbart når standardavviket er såpass stort som det er her. En mulig feilkilde kan være at noen prosjektansvarlige har forvekslet timer med dager. Hvis vi fjerner de aller høyeste og de aller laveste estimatene (tre estimat over 150 dager, fem estimat under 10 dager) ender vi opp med et gjennomsnittsestimat på 68 dagsverk pr. prosjekt (N=19) på tvers av sektor og finansieringskilde. I resten av teksten benytter vi dette tallet for å snakke om dagsverkene som går med til å søke om midler til et større forskningsprosjekt. Samtidig benytter vi gjennomsnittlig dagsverk estimert av de 38 prosjektdeltakerne som deltok i undersøkelsen, altså 19,8 dagsverk pr. prosjektdeltaker, når vi snakker om tiden en enkelt prosjektdeltaker investerer. Ut fra dette kan vi avlede at forskningsinstitutt, forskere og stipendiater bruker mye tid på å skrive Sosiolognytt 2/13 7 TIDSBRUKUNDERSØKELSEN Frisam I FRISAM 2012 var tilslagsprosenten på 9,4 totalt sett. 135 av 142 forskerprosjekter fikk avslag. 27 av 29 postdoktorstipend fikk avslag. Hvis vi for eksempel legger til grunn tallene som prosjektdeltakere har estimert, betyr dette at det ble brukt tilsammen 11,5 årsverk på å skrive søknader til forskerprosjekter som ikke fikk støtte. NFR bruker mye ressurser på å evaluere søknadene de får inn: I FRISAM 2012-prosessen var i alt 15 evalueringspanel i tillegg til 9 fageksperter. Totalt 72 personer var med på å vurdere søknadene. Søknadene blir rangert fra 1-7, der søknader med karakteren 6 og 7 regnes som særdeles gode. Bare 24 % av søknadene som fikk karakteren 6 eller 7 i 2012 fikk støtte (9 av 38). Hvis vi igjen legger tallene fra prosjektdeltakere i høyskole- og universetssektoren til grunn, betyr dette at det ble brukt 2,5 årsverk på å skrive særdeles gode søknader som ikke fikk støtte. VAM VAM-programmet (Velferd, arbeid og migrasjon) ble nettopp evaluert av Gøsta EspingAndersen. I utlysningene igjennom VAM-programmet i 2010, kom det inn i alt 161 søknader. 19 ble innvilget. 142 søknader fikk avslag. 12 % av søknadene fikk tilslag.VAM-utlysnin- gene i 2011 og 2012 var mindre og temaene mer spisset. I 2011 søkte 49. 11 ble innvilget, 38 fikk avslag. Tilslagsprosent: 22,4. I 2012 kom det inn 38 søknader, 6 ble innvilget. 32 søknader fikk avslag. Tilslagsprosent: 15.8. Hvis vi nå legger til grunn tallene våre fra instituttsektoren på VAM-programmet, betyr det at i 2010 ble hele 39,3 årsverk brukt til å skrive søknader som ikke ble innvilget. Tallene for 2011 og 2012 ble henholdsvis 11,1 årsverk og 9,3 årsverk. Tiden det tar Hvis det er sånn at disse tallene faktisk sier noe om den tiden norske forskere og institusjoner bruker på å skrive søknader som ikke får tilslag, vitner det om tid som blir bortkastet. Det er godt mulig at det å være med på en NFR-søknad som ikke får støtte gir et slags læringsutbytte. Det er også mulig at man gjenbruker søknader – det skulle bare mangle. Men hvis gjenbruk er såpass vanlig, hvorfor er i så fall tidsestimeringen såpass høy for et typisk prosjekt i instituttsektoren? Spørreundersøkelsen hadde også mulighet for å skrive inn personlige betraktninger. 28 personer valgte å gjøre dette (15 av disse blir presentert på s. 12). Kommentarene vitner om forskere som er frustrerte på grunn av kravene til søknadene som sendes inn, oppgitte over den ubetalte overtiden de er forventet å jobbe og desillusjonerte på grunn av mange avslag. Kilder: http://www.forskningsradet.no/no/Artikkel/Fri_prosjektstotte_60_millioner_fordelt_til_prosjekter_innenfor_samfunnsvitenskap_fra_2013/1253981929044 http://www.forskningsradet.no/no/Artikkel/Fagpaneler_for_soknader_til_Fri_prosjektstotte_for_2013__ FRIHUM_og_FRISAM/1253981938152 http://www.forskningsradet.no/no/Artikkel/VAM_Soknadsresultat_frist_28112012/1253984828678 Vam Porteføljeanalyse (PDF): http://goo.gl/p7xgs 8 Sosiolognytt 2/13 Foto: Mark Turnauckas, Creative Commons, flickr.com/photos/marktee/ søknader. Denne tidsinvesteringen kan kontrasteres til en meget lav tilslagsprosent i NFR. Svakheter ved undersøkelsen Denne undersøkelsen er heftet med mange svakheter. For det første er den basert på estimert tid – ikke faktisk tid. På grunn av måten forskere jobber på (ulike arbeidsoppgaver i løpet av en dag, og tidvis ubetalt overtid om kvelden) er det vanskelig å beregne hvor mange timer som går med til søknadsskriving. Flere anmerket at estimatet var usikkert i sine besvarelser. Medlemmene i Sosiologforeningen er ikke nødvendigvis representative for den gjengse samfunnsforsker. Til sist kan vi ikke vite sikkert om deltakere har misforstått, og for eksempel estimert timer i stedet for dagsverk.Verdt å merke seg er også at vi bare har målt tiden forskerne selv estimerer. I et totalregnskap burde de dagsverkene administrative organer bruker være med, samt tiden NFR/evalueringskomiteer bruker på å behandle prosjektene. Hva mener vi med årsverk og dagverk? Vi har tatt utgangspunkt i en normalarbeidsdag på 7,5 timer. Vi har regnet årsverk som 1750 timer i året (uten ferie). 1750 / 7.5 timer = 233,33 dagsverk i året / 11 mnd = 159 timeverk i mnd. Sosiolognytt 2/13 9 TIDSBRUKUNDERSØKELSEN Hege Torp fra NFR kommenterer undersøkelsen Vi intervjuet Hege Torp i NFR om hva hun mente om resultatene. UoH-sektoren og for instituttene. Målet er – gjennom konkurranse og fagfelle-vurderinger av søknadene – å bidra til å utvikle forskningens kvalitet og relevans. Det er stor konkurranse, både om den frie prosjektstøtten, programmidler og senterordninger. Det er bra, men også et dilemma, fordi både forskerne og ekspertene som vurderer søknadene, bruker svært mye tid på søknader som ikke kan få midler. Det er likevel ikke grunn til å hevde at arbeid med å utvikle prosjekter som ikke får støtte, er 'bortkastet tid'. Det er stor grad av læring i dette arbeidet, og gjenbruk av søknader er utbredt. En evaluering av den frie prosjektstøtten (FRIPRO) utført av NIFU i 2012, viste at mange av prosjektene som var utviklet som søknad, men som fikk avslag likevel ble gjennomført med andre midler. Hva synes dere om resultatene i undersøkelsen? Vi synes det er bra at forskernes tidsbruk på søknadsskriving blir dokumentert og diskutert. Det er usikkert om materialet som presenteres her, er representativt. Det kan også se ut som det er gjort en beregningsfeil når det gjelder hvor mye tid forskere i instituttsektoren bruker på å skrive søknader i løpet av et år. Undersøkelsen viser at ni ulike prosjektledere estimerer at de bruker over 100 dagsverk pr. prosjekt (samlet). Tre prosjektledere estimerer at de bruker 200 dagsverk eller mer. Dette er jo estimat, så det er helt klart heftet en viss usikkerhet ved tallet. Beregningen er imidlertid riktig ut fra hva prosjektlederne estimerer. Det er forståelig at forskere som bruker mye tid på å skrive søknader uten å få gjennomslag, stiller seg spørsmål om dette er meningsfullt. Både institusjonene og forskerne må vurdere hvordan arbeidet med søknadsskriving skal organiseres, hvor mye tid det skal brukes på dette, og om innsatsen skal prioriteres og konsentreres om et mindre antall, mer gjennomarbeidede søknader. Tidsbruken som er estimert for hvor mye tid forskere i instituttsektoren bruker på å skrive søknader i løpet av et år virker på meg urimelig høy. Anerkjenner dere at dette finansieringssystemet ikke er optimalt for verken forskeres arbeidssituasjon, samfunnets ressursbruk eller forskningens kvalitet? For å vurdere om finansieringssystemet er optimalt må man først spørre hvilket formål de ulike delene av systemet skal ha. Fors10 Sosiolognytt 2/13 tinuerlig med å videreutvikle egne virkemidler samt søknads- og beslutningsprosedyrer, for å kunne identifisere de beste ideene, de beste forskningsmiljøene og de største talentene. Utviklingen går i retning av færre og større programmer, og større prosjekter. Dette bidrar til effektivisering av forvaltningen og prosesseringen. Og det bør føre til at det skrives færre søknader. Kvalitet i søknadsevalueringen har hele tiden første prioritet. Forskningsrådet er også i løpende dialog med institusjonene og med UHR (Universitets- og høgskoleråde) og FFA (Forskningsinstituttenes fellesarena) om utfordringer knyttet til ekstern finansiering av forskning; blant annet hvordan utformingen av Forskningsrådets virkemidler bør være for å bidra til god forskning, til samarbeid og arbeidsdeling, og for ikke å generere unødvendig arbeid i forskningsmiljøene. Kan dere tenke dere andre måter å organisere forskningsfinansieringen på som kan gi en mer effektiv bruk av forskningsressursene i Norge? Avdelingsdirektør Hege Torp, Avdeling for instituttpolitikk og analyse, Forskningsrådet kning finansieres gjennom mange kanaler – grunnbevilgninger, Forskningsrådet, EUs rammeprogram og som oppdrag. Den største kanalen er institusjonenes grunnbudsjett, som skal sikre deres langsiktige faglige arbeid. For UoH-sektoren dekker dette 66 prosent av de totale FoU-utgiftene. For forskningsinstitutter med statlig basisbevilgning utgjør denne bevilgningen i gjennomsnitt 11 prosent av totale driftsinntekter. Forskningsrådet som finansieringskanal utgjør i underkant av 20 prosent for både Systemet med flere finansieringskanaler bør opprettholdes. Kanalene har ulike formål og utfyller hverandre. Regjeringen har i den nye forskningsmeldingen varslet at systemet for grunnfinansiering av UoH-sektoren skal gjennomgås. Basisfinansieringssystemet for instituttene er nylig evaluert. Her har regjeringen konkludert med at systemet skal videreføres med noen justeringer. Offentlig sektor finansierer mye forskning gjennom oppdrag. I dette markedet er det potensiale for forbedringer. Smidigere praktisering av reglene for offentlige anskaffelser kunne senke transaksjonskostnadene. Forskningsrådet arbeider på sin side kon- Sosiolognytt 2/13 11 TIDSBRUKUNDERSØKELSEN Sitater fra tidsbrukundersøkelsen Tidsbrukundersøkelsen åpnet opp for å skrive inn egne synspunkter. Her er 15 av disse kommentarene. Prosjektansvarlig sosiolog i instituttsektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Arbeidsplassene i instituttsektoren er ikke sikre.Vi er avhengige av å skaffe inn midler via disse søknadene, ellers mister vi jobben. For meg og mine kolleger er dette en stor belastning. Flere blir deprimerte ved stadige søknadsavslag til tross for høy kvalitet på søknader. Mange skammer seg ved gjentatte søknadsavslag. For samfunnet innebærer denne nyliberale organiseringen at forskningstjenestene blir dyre fordi så mye tid må brukes til søknadsskriving og der bare en liten prosentandel innvilges. Jeg har dessuten opplevd flere ganger at kolleger lar være å presentere konklusjoner de trekker i forskningsarbeider som de antar vil gjøre det vanskeligere for seg selv å skaffe nye forskningsmidler og dermed fortsatt jobb som forsker.» Prosjektansvarlig sosiolog i instituttsektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Tidsbruken på søknadsskriving har ikke økt, den har vært uhensiktsmessig stor gjennom de 20 årene jeg har jobbet i sektoren. Det som har endret seg er at tilslagsraten har gått ned, (spesielt på FRIPRO), delvis som en følge av at det er flere aktører, delvis som en følge av at andelen av midlet som er reelt tilgjengelig for søknader fra instituttsektoren er betydelig redusert (gjennom tiltak som 'Fellesløftet'; trøstepremier for ERC-søkere etc.).» 12 Sosiolognytt 2/13 Prosjektansvarlig sosiolog i instituttsektoren, har søkt 4-5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Tid til søknadskrivning til forskningsrådet stjeler mye tid fra øvrig forskningsaktivitet. Heldigvis er ikke all tid bortkastet. Søknadsarbeidet gir et godt springbrett til et prosjekt dersom du får tilslag og er som regel heller ikke helt bortkastet dersom du får avslag. Den tiden forskningsinstitutter samlet bruker på øvrige offentlige utlysninger, f.eks. Doffin, er meningsløs høy. Hele anbudsregimet gir en suboptimalisering av landets samlede forskningsressurser.» Prosjektansvarlig sosiolog i instituttsektoren, har søkt 4-5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Tidsbruken på søknadsskriving har økt bla. fordi det skal være så mange involverte i NFR-prosjektene, og all søknadsskrivingen oppleves langt på vei som et gigantisk samfunnsmessig sløseri – særlig hvis en også tar med i regnestykket 1) den lave tilslagsprosenten i NFR i forhold til søkermassen, 2) all tid som går med til vurdering og administrasjon av søknadene. I instituttsektoren har vi i tillegg all tiden som går med til andre anbudsrunder hvor vi konkurrerer med andre institutter og konsulentselskaper. I praksis er det jo slik at enkelte miljøer er 'hoffleverandører' f.eks. til departementene, men at det synes å gi 'status' for utlyser (også i NFR) at det er mange tilbydere/søkere. En kan også se på sammensetningen av programstyrene i NFR for å få en indikasjon på hvilke miljøer som vil ligge best an til å få tilslag. Mens søknadsbehandlingen i all hovedsak er god, så er det en enkelt faktor som er demotiverende. Bedømmelsen av nye søknader premierer ikke hva som har kommet ut av tidligere prosjekt (og sviktende resultater får ikke konsekvenser). På overordnet nivå er det liten tvil om at transaksjonskostnadene med et system der suksessraten er så [høy] at de fleste av de knallgode søknadene ikke blir finansiert er for store, og systemet er uhensiktsmessig. Forskningsmeldingen diskuterer ikke dette, men et viktig spørsmål i arbeidet med langtidsplan bør være å finne mekanismer som tillater de beste forskerne og miljøene å dedikere mer av sin tid til forskning, mindre til søknadsskriving.» Prosjektansvarlig sosiolog i instituttsektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Jeg mener at jeg har en tilslagsprosent til NFR de siste tre år på 1 av 6 søknader. Den ene som har gått inn var forholdsvis stor (12 mill.), men [...] av de søknadene jeg har hatt inne de siste tre årene var det vel akkurat den jeg minst hadde ønsket at gikk inn. Fra mitt synspunkt var denne den minst interessante - både temamessig og sosiologisk[...]. » Sosiolog i instituttsektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Det mest frustrerende med søknadsskrivingen i oppdragsforskningssektoren, er at det ikke er timer å føre på søknadsskrivingen (eller akvisisjon, som vi kaller det), fordi det jo ennå ikke kan føres på et prosjekt. Det blir med andre ord interntid. Med tanke på at vi skal føre (målet er) et visst antall fakturerbare timer hvert år, tar interntid ennå utrolig mye av tiden, og jeg ender opp med å jobbe langt mer enn jeg skal for å klare å jobbe inn nok fakturerbare timer. Teller jeg både interntid og fakturerbar tid, jobber jeg langt over normalarbeidsdag. Jeg har en skade, noe som gjør at jeg ikke har helse til å jobbe på denne måten lenger. Det spiser opp energien min. Jeg har derfor blitt nødt til å se meg om etter en annen jobb. Det føles utrolig leit at forskning ikke kan være jobben min, men sånn blir det når bransjen lønner meg for halve jobben jeg gjør (ingen overtidsbetaling, ikke noe ekstra om jeg jobber flere timer). Det er ekstremt frustrerende.» Sosiolog i instituttsektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Vi bruker veldig mye tid på å skrive søknader, og vi får lite igjen i forhold til innsatsen. Særlig gjelder dette søknader til Direktorater, departementer og KS. Innsatsen som kreves for å skrive en søknad til et prosjekt på 500 000 og til ett på 5 millioner er ofte mye det samme, men utbytte er svært forskjellig. Særlig er det problematisk med alle dokumenter (skatteattest, regnskap, årsmelding +++) som skal med i søknader, mye arbeid og det er vanskelig å forstå at det skal være nødvendig for hver enkelt søknad. Et institutt burde kunne sende inn alt dette i en omgang og ikke trenge og gjøre det hver eneste gang. Et annet punkt er når søknadene ikke kan leveres elektronisk. Jeg har flere enn en gang vært ute for at Posten ikke får Sosiolognytt 2/13 13 TIDSBRUKUNDERSØKELSEN levert tidsnok og slik ødelegger våre muligheter samtidig som enheter lokalisert i Oslo ikke har denne utfordringen med å måtte bruke en annen bedrift for å få levere. Sentralt beliggende institutter vil også dra nytte av mer tid til å arbeide med søknad enn det andre institutter har. På den måten slår også kravet om å levere på papir urettferdig ut.» Sosiolog i instituttsektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «I de årene som inngår har jeg vært leder, dvs. at innsatsen i hovedsak har vært basert på kvalitetssikring, støtte mv. I forhold til forvaltningen er kanskje ikke tiden i seg hovedproblemet, men at de ikke benytter seg av anskaffelsesreglenes potensiale, dvs. 1) at de kan gå direkte til et FOU-miljø når jobben er forskning, 2) det bare er en som kan utføre jobben og 3) ikke legger seg på EUs regler som sier at man ikke trenger anbud før rammen er over 1,6 mill.Vi opplever at dept'er utlyser 100.000 kr på anbud. Det blir kostbare prosesser for både kjøper og utfører.» Sosiolog i helsesektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR de siste årene: «Mye tid går med til søknadsskriving, men samtidig er det stor stas når man når opp i konkurransen. Det kan være utfordrende å finne nok sammenhengende tid til prosjektarbeid når man har flere prosjekter, veiledningsarbeid og diverse andre arbeidsoppgaver. Men det å få bruke tid på prosjekt man har utviklet, og som man "brenner for", er givende og har man først fått penger, kan man også "slappe av litt" på søknadsarbeidfronten. 14 Sosiolognytt 2/13 Vi opplever nå at Forskningsrådet ønsker å prioritere prosjekter enten forankret i primærhelsetjenesten eller at det er samhandlingsprosjekter med primærhelsetjenesten. Som del av et universitetssykehus er våre prosjekter forankret i spesialisthelsetjenesten. Vi opplever at det ligger en forventning hos Forskningsrådet om at Helse Sør-Øst finansierer sykehusforskning, men mye prosjektmidler er bundet opp[...], og helsetjenesteprosjekter prioriteres ikke i så stor grad. Snarere prioritere medisinsk basal-/grunnforskning på bekostning av både bredere perspektiver på helse(faglig)- og helsetjenesteforskning og nye eller kritiske perspektiver på helse og helsetjeneste. Å nå frem med (kritiske) samfunnsfaglige perspektiver [...] er vanskelig[...]. En annen utfordring når det gjelder Forskningsrådets utlysninger når det gjelder helsetjeneste- og omsorgsprosjekter er at koplingen til politiske føringer og -prosesser synes å bli tettere, slik at evalueringsforskning synes å ligge nærmest og utvikling av ny eller kritisk kunnskap fremstår relativt fjernt.» Sosiolog i høyskolesektoren, har søkt 2-3 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Frustrerende å se at avdelingsdirektører i et departement ikke har innsikt og evt. kompetanse til å se verdien av at det gjennomføres et forskningsprosjekt på sentrale deler av utviklingsarbeidet i en virksomhet. I stedet foretrekkes enkle utredninger av økonomiske grunner.» Sosiolog i instituttsektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Konkurransen om forskningsmidler har blitt større og større, og uansett hvordan en snur og vender på det, virker bedømmelseskomiteens vurderinger relativt tilfeldige, samtidig som tildelingsmønsteret, altså hvem som får penger, å være besynderlig systematisk. Er jeg en konspirasjonsteoretiker? Kanskje det, men jeg tror virkelig ikke denne formen for konkurranseutsetting av de gode ideene er den beste bruken av nasjonens totale forskningsbudsjett. Mange av disse søknadene er så gode at de kunne gått rett til publisering. I stedet går de i søpla.» Sosiolog i høyskolesektoren, har søkt 1 gang til NFR eller annen instans de siste årene: «Denne måten NFR deler ut midler på, der bare 10% av søknadene går igjennom selv om ca. 50% er veldig gode prosjekter, er virkelig å sløse med ressurser. Om man vil fortsette med en slik form for prosess, så bør man i alle fall sørge for at treffraten på innvilgede prosjekter ligger på minst 50% (fordi det er greit at uferdige og dårlige prosjekter ikke får støtte) - men nå er det for ille!!» Sosiolog i instituttsektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Vi som jobber i instituttsektoren, og særlig institutt med liten grunnbevilgning, skriver søknader hele tida. Så langt i år (tidlig april 2013) har jeg sendt/ vært med på å sende fire, vi jobber med to, og starter på enda en (som jeg vet om) om et par uker. Det sier seg selv at det går avsindig mye tid på dette. Forskningsrådet er isolert sett mest krevende, men vel så mye tid går til andre kilder fordi de er flere, og fordi de lyser ut så mye smått. Når de forventer fulle søknader på 10-15 sider til prosjekter til 500 000 pluss moms, må vi jo lure på om de sitter og ler av oss. Det er floraen av småprosjekter, som nesten alltid er underfinansierte (vi vil jo ha dem, så vi lover LITT for mye i så å si alle søknader), og som krever mye jobb å dra inn, som kveler instituttsektoren.» Sosiolog i universitetssektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Jeg har sendt inn mange søknader, men da vi først knekket koden fikk vi inn en søknad i NFR (Frisam) og NOS (workshops) og da føler en liksom at det overskygget alt arbeidet. Men jeg har liten lyst til å bruke mye tid videre på slike søknader da innvilgelsesprosenten er så lav. Disse søknadsprosessene hindrer absolutt forskning og publisering. Problemet er også det at det nå forventes at også univ.-ansatte skal holde på med dette, noe som henger sammen med den manglende finansering (ikke lenger 100% av fastansattes lønn). Dette er lite produktivt. For samfunnsvitere ville det være mer effektivt om vi kunne bruke tiden til forskning, publisering og formidling. Sosiolog uten oppgitt institusjonstilknytning, har søkt 2-3 ganger de senere årene «Hele systemet rundt dette med søknader og avslag gjør en desillusjonert. En vet at arbeidstiden en bruker til slikt er bortkastet. Vi blir fortalt at vi "må" søke og at selve søknadsprosedyren er en [mulighet til å lære].» Sosiolognytt 2/13 15 KOMMENTAR Oppdragsjakten Oddveig Storstad og Arve Hjelseth «Folk blomstrer når de føler seg verdsatt. Folk våger når de trives. Sist, men ikke minst, folk arbeider bedre under stabile og trygge tilsettingsforhold.» Det kunne ha vært våre ord, men det er faktisk ikke det. De er hentet fra den nye Forskningsmeldingen (s. 6). Det regjeringen sikter til, er de mange som går fra den ene midlertidige stillingen til den andre ved universitetene, og som ofte er godt over 40 år før de har fast stilling og jobbtrygghet, hvis de da ikke finner seg noe bedre å gjøre i mellomtiden. Her mener de at Universitetene må ta grep og sikre forskerne trygge arbeidsbetingelser, noe som også vil gi bedre forskning. De universitetsansattes kollegaer i instituttsektoren har ofte faste stillinger, men de er ikke fastere enn at man er avhengig av godt tilslag på de mange forskningssøknadene som disse forskerne sender inn til ulike oppdragsgivere. Gjerne til Forskningsrådet, men også til departement, direktorat, kommuner og fylkeskommuner. Hvis du ikke vet hva Doffin er, jobber du neppe i instituttsektoren. Kanskje utrygghet i instituttsektoren også påvirker forskningskvaliteten negativt? Det foregår for tiden et opprør i helsesektoren mot byråkratisering og kontroll. Det 16 Sosiolognytt 2/13 er mulig Sosiolognytts undersøkelse blant foreningens medlemmer med spørsmål om bruk av tid til søknadsskriving indikerer at noe lignende hadde vært på sin plass i vår sektor også. Undersøkelsen gir en del svar, og den gir dessuten klare, tydelige ikke minst entydige meldinger om hvordan situasjonen er blitt. Den forsker som har tenkt at han eller hun var alene om å være frustrert over all (bortkastet) tid brukt til å skrive søknader, kan ta det helt med ro, eller i det minst søke trøst i felles skjebne. Undersøkelsen gir derimot ikke noe eksakt svar på hvor mye tid forskerne i utvalget bruker på å skrive prosjektsøknader til Forskningsrådet eller til andre finansieringskilder. Den bygger på estimert tid. Antakelig er det ikke mulig å komme fram til et nøyaktig svar. Men at frustrasjonen er stor, er det ikke tvil om. Det er ikke så mange år siden Forskningsrådet hadde én søknadsfrist, som regel 15. juni. Mange har brukt de to første juniukene på bortimot døgnkontinuerlig arbeid for å få én eller f lere søknader unna. I dag er fristene spredd ut over hele året – det er 15. juni året rundt. Selv om man skulle lykkes i å dra i land et forskningsrådsprosjekt, kan man ikke hvile på laurbærene. Et par måneder senere dukker det opp en ny frist som man må kaste seg rundt for å rekke. Man må løpe etter penger hele tiden. At dette kan virke både utmattende og demotiverende er det knapt noen tvil om. Forskning har man knapt tid til, det er alltid en søknadsfrist som må prioriteres. Med søknadsfrister året rundt vokser søknadsbunkene i Forskningsrådet og sannsynligheten for avslag øker. Når sannsynlighetene for å få forskningspenger blir mindre må man skrive stadig f lere søknader eller omskrive og resirkulere gamle søknader. Det er vanskelig å bestemme seg for om man skal bli glad for å få høy skåre på søknader som likevel ikke får penger, eller om man skal gråte, sparke, slå eller lugge. Eller se seg om etter en annen jobb. Nå er det ingen tvil om at Forskningsrådet, forstått som en arena hvor forskere konkurrerer om å utvikle de beste prosjektene, kan bidra til å heve den samlede kvaliteten. Enkelte forskningsidéer bør legges i søppelkurven fordi de ikke er gode nok. Siden penger er en knapp ressurs, kan heller ikke alle som vil, regne med å få finansiert sine prosjekter selv om de er gode. Det er likevel vanskelig å fri seg fra mistanken om at systemet slik det er i dag, både representerer sløsing med ressurser og at det ikke nødvendigvis er de beste ideene som får gjennomslag. Sosiolognytts undersøkelse viser at også dette truer forskernes motivasjon. I stedet for fokus på de gode forskningsideene, blir søknadsprosessen ofte preget av arbeidet med å identifisere hvilke trender, tendenser og honnørord utlysningene til enhver tid spiller på og refererer til. Statsviteren Kjell Arne Røvik har pekt på hvordan organisasjonsprinsipper sprer seg ved hjelp av rasjonaliserte og generaliserte myter som søkes overført til en rekke ulike områder, og hvor det tas begrenset hensyn til de ulike områdenes særegenheter. Disse trendene, eller mytene, har liten dokumentert effekt, men sprer seg likevel omtrent som moter, før de erstattes av andre trender. I Forskningsrådets satsingsområder kan f lere av de fellesnevnerne i slike trender som Røvik identifiserer, observeres. Blant de mest tydelige er det som kalles universalisering; at visse standarder, prosedyrer eller mål får relevans på tvers av sektorer eller områder. For eksempel er tverrfaglighet en slik fellesnevner for stadig f lere utlysninger. Prosjekter som i sin natur er tverrfaglige kan dermed score høyt på i hvert fall ett kriterium, mens prosjekter som er tydelig forankret i én enkelt disiplin, må bake inn lite relevante underproblemstillinger for å tilfredsstille et slikt krav. Noe lignende gjelder det etter hvert ufravikelige kravet om internasjonalisering. En annen fellesnevner Røvik identifiserer er tidsmarkering, hvor honnørordene presenteres som tidsriktige og dermed ufravikelige krav til forskningsprosjekter. I f lere år har innovasjon vært et slikt mål i mange utlysningsrunder. ”Næringsrettet grunnforskning” var et annet relativt selvmotsigende honnørord for noen år siden. Forskere med gode ideer som befinner seg på utsiden av disse trendene har dermed valget mellom å tilpasse seg den til enhver tid dominerende trend, eller å gå ned med f lagget til topps. All den tiden som kastes bort på søknader er ikke bare en trussel for forskernes arbeidssituasjon, det er også samfunnsøkonomisk ineffektivt. Gjør forskere en bedre jobb om de må bruke mye av tiden på å slåss om knappe midler? Det er jo en relativt vanlig hypotese at folk skjerper seg når det blir eksponert for konkurranse. Men sitatet fra forskningsmeldingen som vi innledet med, formulerer jo en alternativ hypotese: Selv om Petter Northug motiveres av muligheten til å slå konkurrentene, er det ikke sikkert dette gjelder for alle forskere. Tvert i mot er en viss grad av sikkerhet for framtidig finansiering i følge dette utsagnet en forutsetning både for trivsel, produktivitet og kreativitet. I dag opplever stadig f lere forskere at usikkerhet om fremtiden kveler både kreativitet og motivasjon. [email protected] [email protected] Sosiolognytt 2/13 17 FORFATTERINTERVJU Om friheten – et intervju med Gunnar Aakvaag Av: Jan Frode Haugseth (tekst) og Vilde Blix Huseby (tekst, foto) Gunnar, i slutten av januar ga du ut boka Frihet – et essay om å leve sitt eget liv på Universitetsforlaget. I boka skaper du en multidimensjonal frihetstypologi, du tegner en røff samtidsdiagnose av nåtidens Vesten og du beskriver både muligheter og begrensninger for friheten sett gjennom typologien din – i dagens vestlige samfunn. Dette er på mange måter teoretisk nybrottsarbeid. Vi vil derfor starte dette intervjuet med å gratulere deg med utgivelsen, og gi kudos: Dette er morsom, original og inspirerende sosiologi. Sosiologien trenger denne typen bøker for å holde seg levende. Det er imidlertid også noen perspektiv og trekk i samtiden som vi synes blir i overkant mye nedtonet i boka, og dette vil vi gjerne spørre deg litt mer om. Før vi starter må jeg informere om at jeg, Jan Frode, spiller en dobbeltrolle i dette intervjuet. Samtidig som jeg intervjuer deg her, skriver jeg på en anmeldelse av boka for Sosiologisk tidsskrift. Noen av spørsmålene kan dermed være relatert til ting jeg lurer på i forbindelse med anmeldelsen. Du er herved advart. Vilde spiller på sin side en mer uavhengig rolle i intervjuet. Vilde: Kan du peke på en spesiell hendelse, "intellektuell åpenbaring" eller tilfeldig tankestrøm som satte deg på sporet av at nettopp "frihet" fortjente nærmere sosiologisk analyse? Gunnar: Først og fremst var det en «eksistensiell åpenbaring» eller kanskje heller et «eksistensielt sjokk», nemlig ikke å være student lenger. Som student tilhører man samfunnets kanskje frieste gruppe, og etter 6-7 år på Blindern opplevde jeg det som et sjokk å bli konfrontert med den massive veggen av sosial faktisitet summen av jobb, 18 Sosiolognytt 2/13 Gunnar Aakvaag på lanseringen på Litteraturhuset Det skal heller ikke skyves under en stol at boliglån, forstadsliv, barn osv. føltes som. jeg har dratt nytte av å lansere boken min Som den intellektuelt grublete personen sammen med filosof Lars Fr. H. Svendsen, jeg er, sublimerte jeg raskt denne følelsen av som samtidig med meg skrev frihetstap i en akademisk interFrihetens filosofi. Vi visste ikke esse for frihet som jeg har holdt Personlig frihet er i det hele om hverandre før helt mot fast ved siden. Personlig frihet tatt svært viktig for meg, og slutten, men det at vi lanserte er i det hele tatt svært viktig for jeg har hele livet dypt og bøkene sammen, gjorde nok at meg, og jeg har hele livet dypt inderlig mislikt autoritære mennesker som skal herse frihet ble en «greie». I tillegg er og inderlig mislikt autoritære med meg eller med andre. Lars det nærmeste du kommer mennesker som skal herse en akademisk rockestjerne som med meg eller med andre. Så suger til seg oppmerksomhet. Da vi satt og «narsissistisk» er opphavet til min sosiologiske spiste middag sammen på Litteraturhuset før interesse for frihet. I tillegg er det selvfølgelig lanseringsdebatten, kom det for eksempel folk en rekke andre grunner til at jeg er opptatt av bort til oss med stabler av bøkene hans og frihet. Noe av det første jeg oppdaget da jeg ville ha dem signert. begynte å grave meg ned i den sosiologiske frihetslitteraturen, var hvor lite sosiologer har Mottakelsen skrevet om frihet, og det gjelder særlig norske Jan Frode: Hvordan har mottakelsen av boka vært sosiologer.Vi er langt mer opptatt av likhet så langt? og brorskap. Dette gjør at jeg mener det er Gunnar: Boken har stort sett blitt rimelig faglig viktig å åpne den sorte frihetsboksen. I godt mottatt, hvis du tenker på anmeldelser tillegg passer det som hånd i hanske å jobbe og det jeg har fått av tilbakemeldinger fra folk med frihet for en som lik meg er opptatt av som har lest den. Unntaket er en anmeldelse «positiv sosiologi». Jeg mener demokratisei Klassekampen, som rett nok ikke tar for ringen av frihet, som min bok fremfor alt seg hva boken handler om, men blir brukt handler om, kanskje er den viktigste og mest til standpunktmarkering fra en marxistisk positive sosiale endringen i Norge de siste anmelder. Her blir Lars og jeg begge kritisert 30-40 årene. for å tilhøre en utakknemlig [...] det er den politiske høyLanseringen residen som frivillig snak- dessertgenerasjon som ikke er Jan Frode: Det er ikke alle sosioloker mest om individets fri- nok opptatt av hvor mye vi har å het og er mest glad i den. takke arbeiderklassen for, samt – giske bøker som blir lansert for fulle Her tror jeg venstresiden selvfølgelig! – for å representere hus på Litteraturhuset i Oslo. Hadde har en jobb å gjøre. et nyliberalt fremstøt. Det har du tenkt ut denne mediestrategien forøvrig vært tankevekkende på forhånd? Kan du fortelle noe om for meg å oppleve at når man skriver en bok prosessen rundt lanseringen? om frihet, blir man umiddelbart plassert til Gunnar: Boken har fått mye mer omtale høyre i det politiske landskapet, og det selv enn jeg hadde forventet. På den mest hektiske om man som jeg har stemt til venstre for dagen i lanseringsuken som dere refererer til, sentrum ved hvert eneste stortingsvalg siden var det først fullstappet Civita-frokost, deretter 1993! Helt urimelig er dette dog ikke. Jeg har intervju på Ekko på P2 og så lanseringsdebatt selv merket at jeg har blitt trukket til høyre på Litteraturhuset – i tillegg til en dobbeltside politisk av å jobbe med frihet, ettersom det er i Aftenposten. For å si det med Warhol, så har den politiske høyresiden som frivillig snakker jeg hatt mine tilmålte femten minutter med mest om individets frihet og er mest glad i berømmelse. Jeg har imidlertid overhodet ikke den. Her tror jeg venstresiden har en jobb å hatt noen «mediestrategi», bare et forlag som gjøre. Ellers gleder jeg meg til anmeldelser i har gjort en kjempejobb. I tillegg har det vist fagtidsskrifter, som jeg vet det kommer noen seg å være stor interesse for frihet som tema. Sosiolognytt 2/13 19 til på en svært kompleks måte å bruke informasjon til å kontrollere våre omgivelser. Jeg er derfor radikalt uenig med alle poststrukturalister, postkolonialister, postmodernister, kunnskapssosiologer, historiske sosiologer, historikere, idehistorikere og marxister som mener friheten er en vestlig-moderne oppfinnelse, selv om den kulturelle vurderingen og omfanget av den sosiale institusjonaliseringen av frihet selvfølgelig varierer stort. Så til det du sier om global oppvarming som en følge av utslipp av klimagasser Naturvitenskapene forårsaket av mennesker. Slik jeg ser det, står Vilde: I og med at du gjør en sosiologisk analyse friheten i dagens vestlig-moderne samfunn av frihetsbegrepet er det selvsagt naturlig at du særlig overfor to store trusler, den autoritære undersøker de sosiale betingelser for frihet. Samtidig staten og økologisk kollaps. Den autoritære er du også en uttalt forkjemper for at sosiologien staten har vi temmet gjennom den demokrai større grad bør ta innover seg innsikter fra tiske rettsstaten. Jeg er langt mer pessimistisk naturvitenskapene. Forholder du deg tilstrekkelig hva gjelder vår evne til å unngå økologisk til innsikter fra naturvitenskapen i boka di – for kollaps. Rett nok har miljøproblemene per i eksempel effekten av atmosfærisk CO2? dag ikke medført noen endring Gunnar: Jeg er en resolutt Jeg er derfor radikalt uenig tilhenger av en moderat naturamed alle som mener frihe- i vestlig-moderne menneskers livsstil å snakke om, og de utgjør listisk vending i sosiologien, som ten er en vestlig-moderne oppfinnelse. derfor heller ingen store frihetsjeg mener inneholder langt flere begrensninger. Hvis vi derimot muligheter enn trusler for vår ikke løser klimatrusselen, vil dette endre seg disiplin. En opplagt fordel for frihetssosioloradikalt og sette hele det økologiske grunngien, som er min bindestreksspesialitet, er at laget for vår materielt svært ressurskrevende den naturalistiske revolusjonen i vitenskapens moderne frihet under press. Slik jeg ser det, menneskesyn nå viser hvordan fritt hander det en rekke grunner til å tro at vi ikke lende menneskelige subjekter er biologisk kommer til å klare å løse disse problemene, selektert frem og fysisk realisert, og dermed som kapitalismens fokus på kortsiktig profitt, hvordan frihet kan eksistere i det universet statens og politikeres fokus på økonomisk naturvitenskapen beskriver. Dermed rydder vekst, og vestlige forbrukeres manglende vilje naturalismen en masse «metafysisk» frihetsstil å redusere sin materielle levestandard. I keptisisme hos både positivistiske og positivistillegg kommer store utfordringer i de to mekritiske sosiologer av veien. For å få frem landene som til sammen står for halvparten av dette, hadde jeg i det første utkastet til boken verdens utslipp av klimagasser og derfor må med et eget kapittel hvor jeg argumenterte med. I Kina er de helt avhengig av fortsatt for det jeg kaller naturalistisk humanisme. Jeg økonomisk vekst for å holde regimet ved endte opp med å droppe det for at boken ikke makten, mens i USA synes erkekonservative skulle bli for lang og «filosofisk». Dermed ble republikanere å ha låst mulighetene for nasjoikke boken så veldig «naturalistisk». Kjernen nale politiske vedtak samt å senke debatten i argumentet er publisert i en artikkel i Tidsom miljøproblemene til et intellektuelt lavmål skrift for samfunnsforskning fra 2011, for man ikke skulle tro var mulig i verdens eldste den som er interessert. Min frihetsforståelse konstitusjonelle demokrati med verdens beste er imidlertid tvers gjennom biologisk i den universiteter. Det at vi er midt inne i den forstand at jeg knytter frihet til et universelt verste økonomiske krisen siden mellomkrigstrekk ved oss som biologisk art, nemlig evnen av. Det er tross alt fagfeller som er mine signifikante andre. Jeg regner med røff medfart ettersom jeg bryter med mye sosiologisk doxa. Jeg håper imidlertid at anmelderne om ikke annet vil se at dette er en litt annerledes norsk sosiologibok om et tema som er lite utforsket, med en mer «positiv» tilnærming enn vanlig, og tuftet på det helhetlige eller samtidsdiagnostiske perspektivet jeg mener er mangelvare hos norske sosiologer. 20 Sosiolognytt 2/13 tiden, gjør heller ikke saken bedre. Det ser altså ikke så lyst ut. Jeg er kanskje naivt optimistisk, men jeg har likevel en viss tiltro til at vi mennesker ved å mobilisere en hovedform for frihet, nemlig vår kreativitet, kan løse problemet.Vi klarte gjennom teknologiske og institusjonelle nyvinninger å temme kapitalismen ved hjelp av velferdsstaten og den autoritære staten ved hjelp av den demokratiske rettsstaten. Det gir et visst håp om at vi vil klare å løse klimatrusselen. Må prostituerte leve på tvers av sine moralske prinsipper, som for eksempel at man ikke skal gjøre noe man har et så intimt forhold til som sin kropp og sin seksualitet til en vare som omsettes på et marked, og det til og med et illegalt sådan? Gir rollen som prostituert små muligheter til å utvikle og utfolde det man måtte ha av evner og talenter, og gir den få muligheter til å utvikle og utfolde et autentisk livsprosjekt og en meningsfull fortelling om ens eget liv? Har prostituerte på grunn av en fastlåst situasjon få muligheter til å eksperimentere med alternative og nye identiteter, livsprosjekter, roller, verdier osv.? Og har prostituerte få sjanser til å få utløp for sine anarkisk-impulsive tilbøyeligheter fordi de er nødt til å objektivere og kommersialisere det Weber i sin tid kalte den største av alle irrasjonelle livsmakter, den erotiske kjærligheten? Gir empirien grunn til å svare ja på disse spørsmålene, vil de prostituerte i henhold til min frihetstypologi være ufrie og ikke ha muligheten til å leve «sine egne» liv. I så fall gir det gode argumenter for å gi prostituerte sterk juridisk beskyttelse i form av dagens sexkjøpsforbud, i hvert fall hvis man vil beskytte deres frihet. Er svaret nei, gir det mindre gode grunner. Et konkret eksempel: sexkjøploven Jan Frode: Frihetstypologien din (s. 53) er viktig for hele boka. Den tegner opp de seks frihetskategoriene som du opererer med i resten av boka: Fravær av ytre begrensninger, beslutningsfrihet, prinsippstyrt selvkontroll, selvrealisering, kreativitet og (anarkisk) impulsivitet. Jeg vil gjerne utfordre deg til å anvende denne på et konkret eksempel. Hvordan kan nyere prostitusjonslovgivning i Norge tolkes i lys av frihetstypologien? Gunnar: Frihetstypologien i boken utviklet jeg fordi jeg trengte et analytisk redskap til å analysere ulike former for frihet, noe sosialteorien bare i begrenset grad tilbyr. Frihetstypologien er ment å være universell ikke bare i den forstand at den er tuftet på seks helt grunnleggende eller konstitutive trekk ved Den prostituerte aktøren hva det vil si å være et fritt handlende subjekt, Jan Frode: Grunnen til at jeg spør men også fordi jeg vil hevde at Gir empirien grunn til å svare er at jeg mener frihetstypologien den kan brukes til å analysere ja på disse spørsmålene, vil har en svakhet, som er koblet til absolutt alle sosiale fenomener de prostituerte i henhold til aktørperspektivet. Ut fra min fra et frihetsperspektiv. Når det frihetstypologien være ufrie kunnskap er jeg enig med deg – gjelder nyere prostitusjonslovog ikke ha muligheten til å leve «sine egne» liv. sexkjøplovgivningen er et godt givning i Norge, er jeg på faglig lovkompromiss som håndterer et svært gyngende grunn ettersom alvorlig samfunnsproblem knyttet til verdighet og jeg overhodet ikke kjenner forskningen på livssjanser, samtidig som den sikrer prostituerte feltet. Derfor får jeg nøye meg med å gjøre juridisk beskyttelse. Mange prostituerte mener som Ibsen, og bruke typologien til å spørre imidlertid selv at sexkjøplovgivningen har gjort heller enn å svare. Har prostituerte få økonodem mer ufrie (og dette synet understøttes av for miske og kulturelle ressurser, liten mulighet eksempel Pro senteret, som er en offentlig finansiert til å gjøre bruk av sine rettigheter, et svakt organisasjon som arbeider med spørsmål knyttet til utviklet sosialt nettverk og få exit-muligheter? prostitusjon og menneskehandel.) FAFO-forsker Får prostituerte sin eksistensialistiske beslutGuri Tyldum har funnet at den ulovlige organiserte ningsfrihet svekket på grunn av rusavhenprostitusjonen (organisert av kriminelle/internasjogighet, psykiske problemer og en fastlåst nale nettverk/organisasjoner) har økt i omfang etter situasjon som medfører et fatalistisk livssyn? Sosiolognytt 2/13 21 gode beskrivelser og forklaringer kreve at vi foretar et «objektivistisk» epistemisk brudd med aktørenes selvforståelse. Eller for å si det med Luhmann: Forskningen bør være et «operasjonelt lukket» system, den skal produseres og vurderes av forskere og ingen andre. du sier hvis jeg forstår deg korrekt. Du har at sexkjøploven ble vedtatt. Sånn som jeg tolker sikkert rett i at mange rekrutteres inn i prostidette, er mange prostituerte villig til å legge bort de tusjon som et resultat av de økonomiske og formene for frihet som du tegner opp i modellen, til sosiale omstendigheters ubønnhørlige tvang. fordel for å kunne trekke på gata. (Kanskje ligger Men uten å ville romantisere prostitusjon, det en slags selvopplevd beslutningsfrihet i dette mener jeg det er urimelig å frata prostituerte ønsket fra den prostituerte sin side, men jeg tror nå nærmest teoretisk apriori evnen til å fatte likevel at det i de aller fleste tilfellene er eksterne/ selvstendige beslutninger. Jeg mener tvert om strukturelle årsaker som tvinger mennesker inn vårt utgangspunkt som forskere i prostitusjon.) La oss nå legge bør være at alle de menneskene sexkjøploven til side, og fokusere Vårt utgangspunkt som forskere bør være at alle de vi studerer er rimelig kompepå den prostituerte aktøren – har menneskene vi studerer er tente beslutningstagere som på frihetstypologien gyldighet hvis rimelig kompetente besluten bevisst måte gjør det beste ut aktørene ikke ser den eller ikke er ningstagere som på en enig i den? bevisst måte gjør det beste ut av situasjonen de er i. Jan Frode: Her er vi på linje. Jeg Gunnar: Her må jeg igjen av situasjonen de er i. mener samtidig at disse frihetsta forbehold om at jeg ikke formene kanskje ikke betyr så mye sett fra deres kjenner empirien på området, og derfor bare perspektiv. komme med noen antydninger til svar. Det er Gunnar: Jeg er ikke av den oppfatningen fullt mulig sexkjøpsforbudet har gitt prostiat gyldigheten til frihetstypologien eller andre tuerte mindre frihet gjennom å drive dem i teoretiske konstruksjoner vi sosiologer opererer armene på kriminelle nettverk og bakmenn med bør bestemmes av hvorvidt prostituog bakkvinner. I så fall vil det å avkriminaerte eller andre aktører vi studerer direkte lisere sexkjøp og gi prostituerte muligheten kjenner seg igjen i dem. Det må være opp til til å treffe kunder på gaten igjen kunne bidra oss forskere å utvikle de begrepene vi mener til å øke dere frihet, også i henhold til min gir oss de beste redskapene for å gi mening frihetstypologi. Jeg ser ikke at de velger bort til de sosiale praksisene vi studerer, og ofte vil mine former for frihet av den grunn, slik 22 Sosiolognytt 2/13 være et eksempel i tilfeller der denne er et resultat av adaptive preferanser.Vanligvis er det imidlertid et rimelig godt samsvar mellom subjektiv og objektiv frihet. Det norske samfunn Vilde: Målet ditt er å undersøke frihetens vilkår i Frihetens objektivitet det vestlig-moderne samfunn. For å lage samtidsJan Frode: I forlengelsen av spørsmålet over, er ikke diagnosen boka bygger på bruker du Det norske bokas premiss avhengig av at individet skal/må samfunn som et særlig grunnlag. kunne forstå seg selv som fri? For å undersøke hvilke sosiale betinGunnar: Det er ikke et premiss for min gelser friheten har i dagens vestlig-moderne bok og frihetstypologi at mennesker må samfunn, altså hvilke muligheter og begrensforstå seg som frie for at de skal være det. Her ninger vår handlingsfrihet står overfor, kommer vi inn på et interessant spørsmål, legger jeg en samtidsdiagnose, et forsøk på nemlig forholdet mellom en helhetlig beskrivelse av frihetens objektive og subjeksamfunnet, til grunn. Denne har Jeg er helt enig i at friheten har spesielt gode vilkår i tive dimensjon. Slik jeg ser jeg utviklet som et kompromiss Skandinavia generelt og det, er friheten subjektiv i den mellom teoretiske impulser Norge spesielt. forstand at hvis ikke det fantes ovenfra og empiriske impulser menneskelige subjekter som nedenfra. Delvis har jeg gått til hadde evnen til på en kompetent og bevisst den samtidsdiagnostiske sosiologiske debatten måte sette seg og implementere mål, altså og derfra hentet ut og sammenstilt det jeg handle, så ville ikke frihet eksistere. Hvor frie kaller strukturelle prinsipper, altså det jeg vi er, avhenger så av hvor store indre og ytre mener er de mest grunnleggende prinsippene begrensninger vi møter når vi forsøker å realifor sosial organisering vårt samfunn er tuftet sere våre mål. Og omfanget av disse begrenspå, som funksjonell differensiering, lagdeling ningene, og derigjennom vår frihet, er ikke og individualisering. I tillegg har jeg brukt avhengig av hvor omfattende aktøren selv foreliggende empiriske studier til å velge ut oppfatter at de er. I denne forstand er friheten strukturelle prinsipper og til å beskrive dem objektiv eller aktøruavhengig. Derfor trenger mer inngående. Siden jeg særlig bruker Norge det heller ikke være nøye samsvar mellom som case, har Det norske samfunn her vært min hvor subjektivt frie folk føler seg og hvor viktigste om enn langt fra eneste empiriske frie de objektivt egentlig er, noe som kan slå kilde. Jeg er i det hele tatt svært glad i Det begge veier. Mennesker kan på den ene siden norske samfunn, selv om en av mine aller føle seg subjektivt ufrie mens første akademiske publikasjoner de i virkeligheten er objek[...] sosialt progressive skan- var en kritikk av 2005-utgaven dinaviske velferdsstater har tivt meget frie. Dette tror jeg av boken, som jeg for øvrig liker lyktes med å skape mer frihet klart bedre enn den forkortede gjelder mange av oss som i vår og fordele den mer egalitært travle hverdag og tidsklemmer enn noen andre samfunnsty- 2010-utgaven. Med et sammenkan føle oss rimelig ufrie, men per i hvert fall jeg kjenner til. fattende samtidsdiagnostisk som, hvis vi tenker oss om, sistekapittel og litt mer systemaegentlig har stor frihet hva gjelder vår vei inn tikk hva gjelder utvalg av temaer, ville dette i situasjonen vi er i, situasjonen selv og mulige vært den ultimate norske sosiologiboken! veier ut av den. På den andre siden kan vi Jan Frode: Du bruker også deg selv og ditt liv subjektivt føle oss i frie i situasjoner der vi som et eksempel i utstrakt grad, for eksempel i objektivt er ufrie. Prostituertes opplevelse av kapittel 1 og 5. beslutningsfrihet – «jeg valgte det selv» - kan Jeg var i sterk tvil om jeg skulle trekke Sosiolognytt 2/13 23 sør/øst vil neppe vare lenger enn dette.) meg selv så eksplisitt inn i teksten. Sånt kan Gunnar: Jeg er helt enig i at friheten har fort bli «kleint».Verken redaktøren min eller spesielt gode vilkår i Skandinavia generelt de to konsulentene som leste manus reagerte og Norge spesielt. Jeg vil si det enda sternegativt på det, så derfor lot jeg det stå til. kere: Disse samfunnene er de frieste verden Hovedgrunnen var at jeg ønsket å skrive en noensinne har sett. Og skulle vi rammes av en tekst som veksler mellom det konkrete og nært forestående økologisk kollaps, kanskje det abstrakte. Som teoretisk anlagt sosiolog de frieste vi noensinne vil se. Jeg er derfor er jeg svært glad i analytisk stringens og høyt en frihetselskende liberal sosialdemokrat som abstraksjons- og generaliseringsnivå, men jeg mener at vi i sosialt progressive skandinaviske ønsket også å gi teksten en eksistensiell nerve velferdsstater har lyktes med å skape mer gjennom å koble analysene til konkrete erfafrihet og fordele den mer egalitært enn noen ringer og eksempler – meg selv og andre. Jeg andre samfunnstyper i hvert fall jeg kjenner vet at det dette er viktig også av pedagogiske til. Kort sagt, aldri før har så grunner. Om denne kombinaI tillegg kan mer regulering mange mennesker hatt så mye sjonen av generell sosiologi og og incentiver over tid virke frihet i så mange henseender i levd liv er vellykket, får være demotiverende på høyt motiopp til andre enn meg å avgjøre. verte og indrestyrte forskere. sine liv – selv om jeg selvfølgelig er fullt klar over at friheten Den er uansett en av grunnene ikke er fullstendig jevnt fordelt til at jeg har kalt boken et essay. i dagens Norge, noe jeg skriver en del om i I tillegg må jeg innrømme, og dette burde jeg boken. Jeg mener dette først og fremst skyldes kanskje ikke si, at mitt forhold til sosiologien at vi i Norge har organisert oss fornuftig. Men alltid har vært en smule narsissistisk. Jeg har det skyldes også at vi har hatt flaks, som dere alltid brukt faget som et redskap til å avhjelpe påpeker. Som et resultat av BRIKS-landenes det Weber kaller den «indre nød», altså som (Red anm. Brasil, Russland, India, Kina og en nøkkel til å forstå meg selv gjennom å Sør-Afrika) økonomiske utvikling lever vi i sette mitt liv inn i en større sammenheng og en verden som skriker etter energi og hvor dermed også gi mening til det. For en ateist prisene på en rekke forbruksvarer synker. Det som meg har sosiologien i stor grad karakter betyr at vi kan selge oljen vår dyrt og kjøpe av religionssubstitutt. Også dette gjorde det billige varer fra utlandet. Globaliseringen har fristende å trekke meg selv noe mer inn definitivt gagnet oss! i analysene enn jeg ville gjort i en vanlig Jeg vil allikevel få slå ned på det jeg forskningsartikkel. Men bare så det er sagt, oppfatter som et underliggende premiss for så handler ikke boken om meg! Jeg har ikke spørsmålet deres, nemlig at det er politiske og villet skrive den sosiologiske versjonen av økonomiske forhold vi primært har å takke Knausgårds Min kamp! for vår frihet. Jeg er selvfølgelig helt enig i at Jan Frode og Vilde: Jeg tror de fleste kan være økonomi og politikk, mer konkret en «sosial» enige om at utviklingen i Vesten kan beskrives som kapitalistisk markedsøkonomi og demokratisk frigjøringsprosess på et generelt grunnlag hvis vi rettsstat, er helt avgjørende for vår frihet. Men sammenligner Europa med starten av 1800-tallet dette er ikke de eneste pilarene. En hovedog starten av 1900-tallet. Men finnes det ikke tese i min bok er at vi ikke kan gi en fullgod noen grunner til at den individuelle friheten har forklaring på frihetens demokratisering uten hatt spesielt gode vilkår i Skandinavia og Norge også å trekke inn det jeg kaller det «sosialt spesielt? (Vi tenker spesielt på (1) den politiske liberale», altså de strukturelle prinsippene modellen og (2) vår tilgang på naturressurser (olje/ utover stat og marked som frihetens institusjogass) – og, som resten av Vesten fram til i dag, (3) nalisering i tillegg hviler på. Det gjelder slike tilgang på billige varer og produkter fra sør/øst. Vi som funksjonell differensiering, individualisevet at oljen og gassen vil ta slutt om noen generaring, tid/rom-strekking, institusjonell refleksjoner, og tilgangen på billige varer og produkter fra 24 Sosiolognytt 2/13 Sosiolognytt 2/13 25 sivitet, formalisering, begrenset sosial ulikhet og risiko. La meg også få legge til at tross store variasjoner vil jeg hevde at disse prinsippene preger alle dagens vestlig-moderne samfunn, slik at analysene i boken er gyldige utover Norge og Skandinavia. Det innebærer at skulle vi i «Vesten» bli tatt igjen eller sågar parkert økonomisk av BRIKS-landene i det 21. århundret, vil vi fortsatt leve i en friere samfunnstype så lenge disse andre prinsippene er mest omfattende realisert hos oss. Hva med industrialiseringen? Jan Frode: Jeg er helt enig med deg i spørsmålet om friheten er verdt å ha, og det tror jeg mange andre sosiologer er også. Dette nummeret av Sosiolognytt handler om et trekk jeg kaller "industrialiseringen av akademia". Idealer opprinnelig forbundet med taylorisme og fordisme har fått fotfeste både hos bevilgningsmyndighetene som regulerer pengestrømmene til vårt fag, og innad i sosiologien igjennom at verdien av kvantitativ produksjon blir tillagt større betydning ved ansettelser enn kvalitativ produksjon, med mere. Jeg tror for min egen del at muligheten til å leve sitt eget liv som akademiker holder på å bli innskrenket, i takt med at vi blir flere og flere akademikere (i hvert fall i Norge), i takt med finanskrise og økende bevissthet rundt den økologiske trusselen. Som selverklært positivsosiolog og forfatter av boka Frihet: Deler du denne bekymringen? Gunnar: Jeg må innrømme at jeg i det store og hele ikke deler din bekymring for forskeres frihet. Sammenlignet med alle andre yrkesgrupper er vi usedvanlig frie.Vi får egentlig lov til å være studenter hele livet. Ingen sjefer, kontroll over egen arbeidstid, kontroll over arbeidsoppgaver, kontroll over hvor vi vil arbeide, tross alt forholdsvis lite rapportering, store muligheter til å utvikle og utfolde våre evner gjennom faglig fordypning, stimulerende kollegaer, belønning for å være kreative, vi reiser verden rundt på konferanser og forskningsopphold, osv. Jeg er dog enig med deg i at vi for tiden ser en viss «industrialisering av akademia». Bolognaprosessen og Kvalitetsreformen har stilt strengere krav til standardisering og formalisering av undervis26 Sosiolognytt 2/13 ning, gradssystem og karakterer, mens den NPM-inspirerte fristillingen av universiteter og høyskoler har medført økt fokus på ledelse, rapportering, målstyring og tilsyn. Selv er jeg kritisk til mye av dette fordi jeg mener det rett og slett ikke gjør forskningen så mye bedre, samt at den som vil innskrenke andres frihet etter mitt syn alltid har bevisbyrden på sin side. Og i dette tilfellet har jeg problemer med å se at den er innløst. I tillegg kan mer regulering og incentiver over tid virke demotiverende på høyt motiverte og indrestyrte forskere. Men med forbehold om at jeg tar utgangspunkt i mine egne partikulære erfaringer som postdoktor ved Universitetet i Oslo, vil jeg hevde at jeg har til gode å møte et menneske med et friere yrke enn meg. Og det at vi er blitt langt flere forskere øker nok presset på ressurser og konkurransen om stillinger og andre goder, men det innebærer også at det er langt flere som for kortere eller lengre perioder av sine liv får ta del i den omfattende friheten forskerrollen gir. Når det gjelder finanskrisen, som dere nevner, har den opplagt forverret situasjonen for forskere og studenter i store deler av Europa. Men ikke hos oss. Og det venter ifølge sentralbanksjefens nylig avholdte årstale heller ingen økonomisk krise om hjørnet for Norge. Den økologiske trusselen er på sin side paradoksalt nok i en viss forstand bra for oss forskere fordi den så til de grader tydeliggjør behovet for forskning, også sosiologisk. Det finnes nemlig ingen løsning på klimaproblemene som ikke innebærer omfattende forskningsinnsats og forskningsgjennombrudd. Temaet er faglig viktig og sosiologisk underbelyst, det bringer meg i konfrontasjon med alle typer spennende empiriske og teoretiske spørsmål, det er samfunnsmessig viktig, politisk aktuelt og også personlig givende å holde på med. Spør du meg mer konkret om hva som nå står for tur, er svaret å skrive artikler på engelsk for spesialiserte internasjonale tidsskrifter som blir lest av 2,7 personer, inkludert konsulentene. Jeg er en stor tilhenger av forskningens internasjonalisering, som jeg mener opplagt bidrar til kvalitetsheving. Jeg er imidlertid også opptatt av at vi norske sosiologer bør holde vedlike en sterk nasjonal fagtradisjon og fagoffentlighet, samt av at vi skriver om norske forhold for en bredere norsk intellektuell og politisk offentlighet. Og la meg her komme med et lite hjertesukk. Slik rekrutteringen innen akademia nå foregår, og det forsterkes av tellekantsystemet, er det nærmest en invitasjon til akademisk selvmord, for å parafrasere Skjervheim, for en midlertidig ansatt forsker som meg, som er mindre enn tre år unna å bli kastet på gaten, å bruke et år på å skrive en bok om frihet på norsk. Jeg burde heller brukt dette året på å skrive to engelske artikler for nivå 2-tidsskrifter. Det ville gitt meg bedre uttelling både i tellekantsystemet og ved ansettelser. Men jeg har altså ønsket å gi mitt lille bidrag til en tradisjon fra norsk gullaldersosiologi jeg er stolt over å tilhøre, nemlig den som er tuftet på ambisjonen om å skrive monografier om dagsaktuelle temaer for en bredere nasjonal akademisk-intellektuell offentlighet. Som habermasianer opptatt av rasjonaliteten i det offentlige ordskiftet kan jeg ikke annet. Mer frihet? Jan Frode: Er du nå ferdig med frihetsprosjektet, er du klar for å legge dette på hylla og ta tak i noe nytt? Gunnar: Det blir mye frihet for meg også fremover. Jeg er kun litt over ett år inn i et fireårig postdoktorstipend fra Norges Forskningsråd som omhandler frihetens sosiale betingelser i dagens modernitet. Akkurat nå merker jeg at jeg kunne tenke meg å forske på frihet resten av min akademiske karriere. Sosiolognytt 2/13 27 NILSENS BOKSPALTE Sosiologiens vankunnskap Av Alf Gunvald Nilsen “Vi har lært, både i og utenfor klasserommet, at det finnes en enhet som kalles Vesten, og at man kan tenke om Vesten som et samfunn og en sivilisasjon som er uavhengig av og som står i motsetning til andre samfunn og sivilisasjoner.” Dette skrev den østerrikske antropologen Eric R. Wolf i sin klassiske bok Europe and the People without History (University of California Press, 1982). Boken fremsetter en krass kritikk av samfunnsvitenskapens tendens til å tenke seg at historiske prosesser og sosiale relasjoner deler grenser med nasjonalstaten: ”Hvert enkelt samfunn blir så en ting, som beveger seg i forhold til sitt egne, interne urverk.” Wolfs bok var på mange måter et frempek mot den mer nylige kritikken av metodologisk nasjonalisme, som har blitt fremsatt av sosiologer som Daniel Chernilo og Ulrich Beck, og her i Norge har blitt målbåret av blant andre Mette Andersson og Hans Erik Næss. Denne kritikken har ofte vært artikulert i forhold til samtidige, globaliserende prosesser som migrasjon, miljøødeleggelser, transnasjonale sosiale bevegelser, og overnasjonale styringsinstitusjoner. Spørsmålet Wolf reiser er derimot av en mer historisk karakter, for som han sier – hvis sosiale relasjoner på noe som helst tidspunkt har respektert territorielle grensedragninger, hvordan kan det da ha seg at det var flere grekere som slåss under persiske konger enn det man fant i styrkene til den hellenistiske alliansen under Perserkrigene (500 fvt. – 448 fvt.)? Det er nettopp denne historiske tilnærmingen som preger argumentasjonen i ett av de absolutt viktigste innleggene i debatten om sosiologisk tenkning de siste årene, nemlig Gurminder K. Bhambras bok Rethinking Modernity: Postcolonialism and the Sociological Imagination (Palgrave, 2007). Bhambras kritikk 28 Sosiolognytt 2/13 retter seg mot den grunnleggende forståelsen av moderniteten – og modernitetens sentrale politiske, økonomiske og kulturelle institusjoner – innenfor den historiske sosiologien. Problemet som Bhambra fokuserer på kan kalles en eurosentrisk metodologisk nasjonalisme i den historiske sosiologiens konseptuelle dypstruktur: moderniteten forstås som en manifestasjon av et kvalitativt historisk brudd, frembrakt av sosiale endringsprosesser på tvers av flere samfunnssfærer, som var unikt for den vestlige kulturelle og geografiske sfære. Den moderne nasjonalstaten vokste ut av Frankrikes borgerlige revolusjon; industrikapitalismen har sitt opphav i britenes industrielle revolusjon; den kritiske vitenskapen kan spores til Opplysningstiden og Europas kulturelle enhetlighet til Renessansen. Dette er en velkjent fortelling – selv har jeg, dog med betydelig ubehag, presentert den for sosiologistudenter over en rekke semestre – og den er også dypt problematisk. For i det den klassiske sosiologien opprettet sitt analytiske skille mellom tradisjon (fortid) og modernitet (nåtid) og trakk opp sine grenser mellom Vesten og Resten skrev den også kolonialismen ut av den store fortellingen om modernitetens fremvekst. Derfor lærer vi at den politiske moderniteten – den suverene nasjonalstaten – vokser ut av den franske revolusjonen, men ikke at nasjonalstaten vokste frem parallelt med kolonistaten, og at mange av de politiske og administrative teknologiene som sees som betegnende for europeisk statsmakt først ble utviklet i dette totalitære laboratoriet; ei heller at en rekke av de tidlige moderne, ikke-vestlige statene – for eksempel, Indias Mughal-rike – var langt forut for Europa i utviklingen av politisk og administrativ infrastruktur.Vi lærer at den økonomiske moderniteten – den dynamiske industrikapitalismen – vokser ut av Storbritannias industrielle revolusjon, men ikke at vestlige stater var marginale størrelser i globale handelsnettverk dominert av Asia i det tidlige moderne verdenssystemet; vi spør oss heller ikke hvorvidt Vestens evne til å bevege seg fra periferi til sentrum i dette systemet i løpet av en kort tidsperiode ble muliggjort av en ressursflyt av råvarer og mennesker (les: slaver) understøttet av militær tvangsmakt. Og til sist – vi lærer om Renessansen som arnested for Europas kulturelle integritet, men ikke om hvordan de kunnskapsformene og kulturuttrykkene som hylles i denne sammenheng utviklet seg i et kulturelt og geografisk rom som ikke på noen troverdig måte kan fremstilles som vestlig. Men så kan svaret bli at dette er jo en ting av fortiden – nå snakker vi tross alt om moderniteten i flertall: multiple moderniteter, alternative moderniteter, regionale moderniteter, og hybride moderniteter.Vi anerkjenner at det finnes mange måter å være moderne på. Men dette, hevder Bhambra, er ikke godt nok, for den underliggende logikken er fremdeles at moderniteten først utviklet seg innenfor Vestens grenser, og så spredde seg utover disse grensene, hvor den så har blitt omformet i det den har passert gjennom ikke-vestlige filtre. Den eurosentriske metodologiske nasjonalismen utgjør fremdeles dypstrukturen i dette perspektivet, og det er dette som er sosiologiens vankunnskap. Spørsmålet vi da må stille oss – og finne svar på – er som følger: hva om moderniteten ikke først var vestlig og så ble global? Hva om moderniteten alltid har vært global? Hva innebærer det for måten vi tenker, praktiserer, og ikke minst underviser sosiologi på? [email protected] Gurminder Bhambra foreleser 06.06 over temaet ”What is the Theoretical Purchase of ‘the Global’ in Global Sociology?” ved seminaret Interrogating the Global: Challenges for the Social Sciences, organisert av forskningsgruppen for Migrasjon, Utvikling og Miljø ved Sosiologisk Institutt, UiB. Kontakt artikkelforfatteren for nærmere informa-sjon. Sosiolognytt 2/13 29 STUVØY OM FEMINISME Fra fjols til feminist – noen tanker i et jubileumsår Av: Ingvill Stuvøy Mens resten av det akademiske Norge diskuterer Holberg-prisen, vil jeg rette sosiologenes oppmerksomhet mot en annen, noe mindre kjent prisoverrekkelse. Rett over påske ble nemlig den unge danske bloggeren Nikolaj Munk, a.k.a. Mandfjols, hedret for sin innsats for likestillingen i vårt yndige naboland. 19 år gamle Munk har på kort tid blitt litt av en kjæledegge for danske feminister; mediene har blant annet titulert ham som ”feministernes våde drøm.” Jevnlige verbale slag og spark mot sexisme og antifeminisme i det danske rike har vunnet ham både heder og ære, og altså nå også en pris fra Dansk Kvindesamfund. Prisen fikk han fordi han er en mann som snakker om feminisme og likestilling, eller som forkvinne for Dansk Kvindesamfund, Lisa Holmfjord, oppsummerer det: ”han er ung, sjov og mand.” Og akkurat dette poenget med at han er en mannlig feministisk stemme, og hedres for å være nettopp det, er verdt å bemerke. Og også bakgrunnen for denne lille omveien om den relativt beskjedne prisoverrekkelsen i nabolandet i dette forsøket på å bidra med noen tanker om vårt eget stemmerettsjubileum. Som de fleste nok ikke har kunnet unngå å bemerke, så er det i år 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett ved stortingsvalg og Norge dermed fikk allmenn stemmerett. Jubileumsåret har så langt avledet mange refleksjoner omkring kvinner og deres stemmer; både den på valgseddelen og i en bredere forstand. Og det er med hensyn til det siste at ovenfor nevnte prisutdeling er interessant; nemlig stemmer som noen man lytter til, som noen som får komme til orde, eller tvert imot blir overhørt eller stilnet. Men først litt mer om jubileet. Årets stemmerettsjubileum har som funksjon å minnes kampen for rettferdighet; kampen for at kvinner skulle bli borgere på like fot med menn. Men enhver mimring har også potensiale til å bidra til en diskusjon om den videre kurs, hvilket ofte er langt mer spennende. Den nylig utkomne NOUen (Norges offentlige utredninger) Politikk for likestilling, slår fast at vi må bort fra fokuset på samfunnsnytten ved likestilling, og tilbake til fokuset på rettferdighet, som altså preget kampen for stemmerett i sin tid. Spørsmålet blir da hva urettferdigheten består av i dag; hva er det behov for at blir mer rettferdig? Hva er i det hele tatt kampsakene anno 2013? Å dømme fra de første månedene i dette jubileumsåret er kampsakene faktisk ganske mange. For en som er over middels interessert i kjønnsspørsmål har avisenes debattsider vært som en godtebutikk å regne de siste månedene, med stadig nye debatter som blusser opp. Heltid vs. deltid, netthets, seksualisering og pornofisering, stripping, voldtekt, sexkjøpslov og surrogati er bare noen av temaene som har vært oppe. Hvordan rettferdigheten ser ut er det uenighet om, men at den ikke er skjedd fyllest er det (noe) mindre diskusjon om. For 100 år siden var spørsmålet om hvordan rettferdigheten så ut ganske entydig; stemmerett skulle sikre kvinner samme rettigheter som menn. I dag er spørsmålet om hva rettferdighet består av og skal være i stor en grad en del av kampen. Likevel er det mulig å trekke en parallell mellom kampen nå og da. Også den gang var begrunnelsene for hvorfor kvinner og menn skulle likestilles mangeartet, ofte forstått i kategorier som likhets- eller forskjellsfeminisme. Det vil si; skal kvinner bidra (likt) som menn eller med noe eget? Og skal samfunnet aksepteres som det er, eller skal man kjempe for at andre verdier skal råde grunnen? Ja, hva vil vi egentlig med likestilling? Det er et spørsmål hvis svar det er mange bud på. Og en av de nyeste budbringere er altså denne Mandfjols; den mannlige feministen med en stemme som har trengt igjennom i den danske debatten. En kjapp kikk på hans Facebookside viser at han den siste måneds tid har understreket behovet for å ta til orde mot antifeminisme, kommentert på seksualisering av kvinnekroppen i mediene, rast mot voldtekt som kulturelt fenomen, og harselert med ideen om at kvinner, og særlig feministiske sådanne, er hårsåre når de påpeker urettferdighet og sexisme. Og apropos det; den danske kjønnsforskeren Rikke Andreassen påpeker i forbindelse med prisoverrekkelsen til Munk det noe paradoksale i å gi noen en pris på grunn av deres kjønn (ikke en helt ukjent problematikk her til lands). Uansett hva likestillingen skal gjøre godt for, så er det et poeng at vi i kampen for likestilling går mindre opp i hvem som sier hva, og heller fokusere på hva de sier, sier Andreassen. Og påpeker sånn sett at Munk fortjener en pris for det han sier, ikke fordi han som mann sier det han gjør. Prisvinneren selv er langt på vei enig, idet han påpeker det sexistiske i at han får en pris for å si det mang en kvinne har sagt før ham: «Havde jeg ikke haft en pik, havde jeg ikke stået her”, var Munks noe lakoniske kommentar da han fikk sin pris. En innsikt som kanskje vekker kamplysten hos flere enn ham selv. [email protected] 1: Ditte Giese, Politiken, 8.01.2013: http://politiken.dk/kultur/tvogradio/ECE1861480/feministernes-vaade-droem-er-en-19-aarig-mandlig-blogger/ 4: Se også intervju med Hege Skjeie: «Fallitterklæringen», 2: http://danskkvindesamfund.dk/nyheder/vis/artikel/mandfjols-modtager-mathildeprisen.html Rannveig Svendby, Kilden, 26.9.2012: http://kilden.forskningsradet.no/c17251/artikkel/vis.html?tid=82121 3: NOU 2012: 15, Politikk for likestilling: http://www.regjeringen.no/pages/38055324/PDFS/NOU201220120015000DDDPDFS.pdf 5: Sitert i Lea Wind-Friis, Politiken.dk, 6.04.2013: http://politiken.dk/kultur/ECE1938513/20-aarigt-mandefjols-modtager-feministpris/ 30 Sosiolognytt 2/13 Sosiolognytt 2/13 31 BESTE ARTIKLER I SOSIOLOGI 2012 Priser for beste artikler Om prisen og dens formål Norsk sosiologforening har besluttet at det skal deles ut priser for de beste norske sosiologiartiklene på norsk/skandinavisk og engelsk. De to prisene skal deles ut årlig. Sosiologforeningen utpeker en jury som skal ha bredde i teoretisk og metodisk orientering til å bedømme artiklene. I den første juryen i den første treårsperioden sitter professorene Ragnvald Kalleberg (Universitetet i Oslo),Willy Martinussen (NTNU) og Ann Nilsen (Universitetet i Bergen). Kandidater til prisene er : 1) Artikler i norske sosiologiske tidsskrifter: Sosiologisk tidsskrift, Sosiologi i dag, Acta Sociologica, Tidsskrift for samfunnsforskning og Sosiologisk årbok. Norske forfattere av artikler i disse tidsskriftene, er automatisk med i gruppen av kandidater. 2) Artikler i andre tidsskrifter eller artikkelsamlinger, norske eller utenlandske, skrevet av norske sosiologer. Disse må foreslås for komiteen. Hvem som helst har forslagsrett, inklusive juryens medlemmer. 3) Artiklene skal være publisert innenfor ett og samme kalenderår. De første prisene gjelder året 2012, utdelt på Vinterseminaret i januar 2013. Kriterier: De viktigste kriteriene for å rangere kvaliteten på artikler er: - teoretisk spenst - originalitet - bidrag til faglig fornyelse, og - belysning av viktige samfunnsproblemer De klart faglige kriteriene veier tyngst. Prisene bekjentgjøres på Vinterseminaret. Avgjørelsen refereres i Sosiolognytt. Formål: Med denne ordningen ønsker sosiologforeningen ikke bare å finne frem til gode artikler og feire dem. Foreningen ønsker også å bidra til at vi gjør mer stas på hverandre, og fremheve i fagoffentlige sammenhenger noe av alt det utmerkede arbeidet som foregår i de mange sosiologimiljøene som finnes i dette landet. Ordningen vil forhåpentlig også stimulere til at vi leser hverandre og skjerpe norske sosiologers kollektive oppmerksomhet om hva som skal til for å skrive en god artikkel. Første gang prisene deles ut er for artikler publisert i 2012. Vi i komitéen håper det kommer flere nominasjoner til neste års utdeling. Nomineringen må grunngi hvorfor arbeidet er å anse som prisverdig, med utgangspunkt i kriteriene for prisene og kandidatavgrensningen ovenfor. Denne kvalifiserte og gode begrunnelsen bør imidlertid ikke overstige en A4-side. 32 Sosiolognytt 2/13 Den beste engelskspråklige artikkelen. Det har vært mange gode artikler å velge imel-lom. Blant de fire vi hadde med til siste runde var, i alfabetisk rekkefølge: Arild Blekesaune, Eiri Elvestad og Toril Aalberg, ”Tuning out the World of News and Current Affairs – An Empirical Study of Europe’s Disconnected Citizens” publisert i European Sociological Review; Karen Christensen , ”Towards sustainable hybrid relationships in cash-for-care systems” i Disability and Society; Are Skeie Hermansen, ”Occupational Attainment Among Children of Immigrants in Norway: Bottlenecks into Employment – Equal Access to Advantaged Positions?” I European Sociological Review; og Sveinung Sandberg, The importance of culture for cannabis markets. Towards an economic sociology of illegal drug markets” i British Journal of Criminology Prisvinner er: ”Tuning out the World of News and Current Affairs – An Empirical Study of Europe’s Disconnected Citizens”. Denne artikkelen, skrevet av Arild Blekesaune, Eiri Elvestad og Toril Aalberg, er publisert i ESR, nr 1, 2012. Den tar opp bekymringen om den økende frakoplingen av befolkningen i Europa fra de politiske prosessene, og de problemene for demokrati og sosial integrering, og de forsterkede politiske ulikhetene dette medfører. Frakoplingen og den stigende mangelen på politisk informasjon betraktes som et resultat av endringene i mediebruken, med større andeler som sorterer vekk politisk stoff og samfunnsinformasjon når de ser på fjernsyn, hører på radio, eller leser aviser og blad. Artikkelen slår fast at en slik endring foregår og at bekymringen er reell, og analyserer de individuelle og kontekstuelle grunnene til den. Materialet analysen bygger på, er fire bølger av landsomfattende intervjuundersøkelser i 33 europeiske land, gjennomført fra 2002 til 2008. Artikkelen gir en fin oversikt over teoriene om endringer i mediebruk og politisk informasjon, og de Arild Blekesaune, Eiri Elvestad og Toril Aalberg vant prisen for beste engelskspråklige artikkel. mulige årsaksfaktorene og endringene i dem. Analysen av materialet er grundig og informativ, og gir et godt bilde av samspillet mellom endringene i mediesystemet, mediebruken og de individuelle ressursene, som fører til reduksjonen og de økte ulikhetene i den politiske kapitalen i befolkningen i Europa. Den beste norskspråklige artikkelen. Også i denne kategorien var det mange gode bidrag å velge mellom. De fire som var med til sluttrunden spenner over et vidt spekter av tema og tilnærminger, igjen i alfabetisk rekkefølge: Willy Guneriussen «Opplevelsessamfunnet – en vidunderlig ny verden? Kulturelle spenninger i det senmoderne samfunnet, i Sosiologisk Årbok; Hans-Tore Hansen, Kjetil Lundberg og Liv Syltevik, «Stiller en ny tid samfunnsforskere overfor nye metodiske utfordringer? Forskning om brukererfaringer med NAV som case», i Sosiologisk Tidsskrift; Atle Møen, «Nettverk, fellesskap og symbol – Eit Durkheimperspektiv på nettverkssamfunnet», i Tidsskrift for samfunnsforskning; og Jon Rogstad og Kari Nyheim Solbrække «Velmenende likegyldighet. Konflikt og integrasjon i et flerkulturelt sykehus», i Sosiologisk tidsskrift. Prisvinner er: Jon Rogstad og Kari Nyheim Solbrækkes artikkel om velmenende likegyldighet i ST nr. 4, 2012. Artikkelen undersøker problemstillinger Jon Rogstad og Kari Nyheim Solbrække vant prisen for beste norskspråklige artikkel. som både er dagsaktuelle i Norge og som har relevans utover tid og sted. Den dreier seg om praktisering av mangfoldsidealer ved tilsetting i posisjoner i yrkeslivet. Den er basert på analyser av et intervjumateriale samlet inn ved Ullevål Sykehus i perioden 2010-2011. Det ble gjort 26 intervjuer med ansatte og ledere. Teoretisk tas det utgangspunkt i et institusjonelt perspektiv, men den totale teoretiske rammen er sammensatt og brukes på en sensitiverende måte som tillater empirinære og innsiktsfulle analyser. Forfatterne drøfter flere nyanser og innfallsvinkler til mangfoldsbegrepet, og viser at ambivalensen mellom fokus på forskjeller og på likheter kan være et positivt utgangspunkt for endring på institusjonsnivå. Studien viser at mellomledere har lettere for å praktisere mangfold, som retten til å være forskjellig fra majoriteten, enn de har for å finne strategier for rett til likebehandling uansett bakgrunn. Forfatterne konkluderer med at mangfoldsstrategier i form av tiltak som gir synlig anerkjennelse av religiøs og kulturell identitet synes veletablerte. Konkrete tiltak for tilrettelegging av mangfold i for eksempel karriereplanlegging, er det imidlertid vanskeligere å få øye på. Ann Nilsen Willy Martinussen Ragnvald Kalleberg Sosiolognytt 2/13 33 VILDES MILJØSPALTE Smeltende fortellinger Av:Vilde Blix Huseby Forholdet mellom norsk klimaforskning og norsk miljøsosiologi er gjensidig: Vi avhenger begge av hverandre. Hvor står norsk miljøsosiologi, og hvor går veien videre? spurte sosiologene på årets Vinterseminar. Gjestene som var invitert til fjells svarte bedre på det første spørsmålet enn det siste. Flere så fortsatt tvilende ut, og særlig grunnet de på et spørsmål: Selv om det åpenbart trengs mer miljø-og klimaforskning – hvorfor bør akkurat sosiologer forske på klima? Det korte svaret på det er todelt: 1) Sosiologers teorier, begreper og brede samfunnsperspektiv kan gjøre norsk klimaforskning mer nytenkende, 2) Økt integrasjon av vår fysiske virkelighet kan potensielt bidra til sosiologisk fagutvikling. Og det mer utdypende svaret? Det begynner i et blikk på klimaforskningens tilstand. Klima for klima Hva er status for norsk klimaforskning? En internasjonal fagkomite svarte på dette i fjor, på oppdrag fra Forskningsrådet. Resultatet var imponerende: Norske klimaforskere publiserer mest i verden per innbygger. Norge har dobbelt så mange forfattere av FNs klimapanels rapporter som svenskene. Antallet norske forskningsartikler om klima øker mer enn på alle andre områder, og siteringsraten internasjonalt er langt over gjennomsnittet. Forskningsrådet er «stolte av norsk klimaforskning». Og som alltid er det et «men». Evalueringen viste også at forskningsaktiviteten er begrenset, fragmentert og mangler synteser som kan bringe enkeltresultatene sammen til en helhet. 34 Sosiolognytt 2/13 Evalueringen anbefaler å åpne opp for bredere problemstillinger og å styrke tverrfaglig forskning og nye forskningsmiljøer – spesielt fra samfunnsvitenskap og humaniora. Det vil si at når NORKLIMA, Forskningsrådets tiårige klimaforskningsprogram avsluttes i 2013, vil disse anbefalingene ligge til grunn for KLIMAFORSK, Forskningsrådets nye tiårige klimasatsing. I forbindelse med den kommende utlysningen ble det også holdt en workshop, og noen tematiske problemstillinger pekte seg ut: Spørsmålet om økonomisk vekst som premiss for et klimavennlig samfunn, klimaomstillingens problematiske forhold til norsk oljeavhengighet, og utdanningssystemets behov for å vite hvordan klimautfordringen bør møtes. Nå trenger vi ikke flere «handling/ holdning»-studier, mente forskerne selv.Vi vet nok om kognitiv dissonans – nå må diskutere oss fram til en løsning. Smeltende narrativer Og det kan nettopp være å spore en løsning norske sosiologer kan bidra til. Bak alle løsninger må det ligge en eller annen form for visjon – en slags overordnet fortelling eller verdensbilde. I dag mangler miljødebatten denne «grønne tråden». Samfunnsmodellene våre følger taktfast refrenget om at økonomisk vekst og utvikling går hånd i hånd, og selv om vi er usikre på om det er riktig fins ingen historie til å utfordre det. Miljøfolket forteller fragmenterte historier om framtidas løsninger: Lavere forbruk, sier Framtiden i våre hender. Bevisste forbrukere, sier Grønn Hverdag. Teknologiske løsninger og samarbeid med næringslivet, hoier Zero. Til kamp mot oljegriske politikere, maner Natur og Ungdom. Og vi må redde tigeren, sier WWF. Glem ikke isbjørnen i Arktis, roper Greenpeace. Mens den tradisjonelle høyre/ venstre-aksen fortsetter å være den mest dominerende i klimapolitikken – mer eller mindre reguleringer osv. osv. Hva gjør vi når fortellingene vi har bygget våre samfunn på er i ferd med å smelte bort? spør Vilde Blix Huseby. Foto: Alan Cleaver/ Flickr. Spørsmålet er om det må være enten-eller, eller om vi innbiller oss det i mangel på en helhetlig fortelling.Vi har ikke noe overordnet svar, slik arbeiderbevegelsen og kvinnesaksfolket kunne samle seg om. Enda har ingen beskrevet hvordan det vil være å leve i klimavennlig samfunn. Enda har ingen klart å parre Arne Næss, Petter Stordalen og Karl Marx; dypøkologenes, teknologioptimistenes og kapitalismemotstandernes verdensanskuelser går tilsynelatende ikke overens. Og mens vi leter speiles håpløsheten i de manglende svar i stadig hyppigere rop på enkle løsninger, som mindre demokrati, ettbarnspolitikk osv. Men kan svaret på klimaproblemene virkelig være å redusere menneskehetens demokratiske og liberale ambisjoner? Isåfall ender vi ugjenkallelig opp med spørsmålet: Hvem skal kutte ned på sine ambisjoner, og hva skal reduseres? «Den grønne fortellingen» Den norske forfatterforening initierte i år et grønt skribentnettverk. Forfattere som Jostein Gaarder og Espen Stueland vil nå ha humanistene med for å forandre folks bevissthet, og skape nye fortellinger. Om humanistenes plass er å vekke og bevisstgjøre oss, kan sosiologenes plass kanskje være å beskrive og forklare mulighetene og begrensningene som er innebygd i eksisterende sosiale systemer, og koble disse sammen i veien mot framtida? Sosiologiske logikker, begreper og teorier har tidligere gitt kraft til interessegrupper som arbeiderbevegelsen, kvinnesaksfolket og mennesker med funksjonsnedsettelser. Det er slett ikke umulig at vi kan spille samme rollen på ny. Noen forslag:Vi kan skape nye narrativer rundt de unevnelige elefantene i rommet: oljeavhengigheten og kravet om økonomisk vekst. Vi kan koble analyser av makt med økonomisk teori, identifisere reelle interessemotsetningene i klimapolitikken, og – istedenfor å stivne i «enten-eller»-diskusjonen om demokrati eller diktatur, utforske hvordan demokratiet kan organiseres på måter som får det til å favne bredt nok – for naturen, verdensbefolkningens og våre enda ufødte barn? Kanskje er nettopp dette vår plass i klimaforskningen: Å spore den grønne fortellingen. En fagutviklende utfordring Om sosiologien har de nødvendige teoretiske verktøyene i dag er ikke sikkert. Sosiologisk teori er (naturlig nok) grunnleggende antroposentrisk. Dermed vil den sannsynligvis måtte utvikle seg for å mestre integrasjonen av fysiske rammebetingelser. Men i et samfunn i endring, må også sosiologien endre seg, og muligens er dette utfordringen vi må ta for å føre miljøsosiologien spesielt – men også sosiologiske fagutvikling generelt, videre. Verdensøkonomien kjølner, isbreene smelter, og klimaendringene utfordrer de store fortellingene vi har fortalt om modernitet, framskritt og økonomisk vekst. Om det er en stor fortelling som strukturerer våre samfunn i dag, så er det likhetstegnet mellom utvikling og økonomisk vekst. Hva gjør vi når også den – rammeverket vi bygger våre samfunn på - er i ferd med å smelte bort? Vilde Blix Huseby er sosiolog fra UiO og jobber som nettredaktør i Miljømagasinet Putsj. Hun skriver fast om miljøsosiologi i Sosiolognytt", [email protected] Sosiolognytt 2/13 35 DISPUTANTER Helga Eggebø disputerte den 1. mars ved Universitetet i Bergen med sin doktorgradsavhandling «The Regulation of Marriage Migration in Norway». I sitt arbeide har hun studert hvordan Av: Thomas U. Torp Utlendingsmyndighetene i Norge behandler søknader om familiegjenforening. I sine tre artikler har hun skrevet om proformaekteskap, kravet til økonomisk underhold for å få godkjent søknad, og hvordan de ansatte i utlendingsforvaltningen arbeider og opplever den jobben de gjør. Hvorfor valgte du å skrive om regulering av familiegjenforening? Først og fremst var det fordi jeg gjennom arbeidet med masteroppgaven min kom inn på utlendingsfeltet og avgjørelser der. Det andre var en observasjon av at familieliv og ekteskapsvalg fremstod som en mer og mer sentral del av diskusjonen rundt innvandring og integrering, for eksempel gjennom den politiske diskusjonen om tvangsekteskap. Koblingen mellom denne observasjonen og det tidligere arbeidet gjorde at jeg ble mer interessert i familiegjenforening og saksbehandlingen rundt dette. Du har gjort intervjuer både med personer som jobber i UDI og med søkere. Hvordan opplevde du arbeidet med innsamling av data? Var det noen spesielle utfordringer du kom borti? Jeg synes datainnsamlingsdelen er noe av det mest givende og spennende med samfunnsvitenskapen. Det å få lov å snakke med folk om deres liv, deres virkelighet og det som er viktig for dem opplever jeg som et stort privilegium. Når det kommer til datainnsamlingen på dette prosjektet, ble jeg overrasket over at det ikke var vanskeligere enn det var å rekruttere informanter. Jeg hadde lest en del om at enkelte grupper innen innvandring følte seg overforsket på, men ved å gå så bredt ut som jeg gjorde, 36 Sosiolognytt 2/13 Helga Eggebø har disputert med avhandlingen The regulation of Marriage Migration in Norway og ikke være på jakt etter informanter fra bestemte landgrupper, gikk det greit. Det var relativt lett å få folk til å si ja, og det dukket opp veldig mange som kunne være interesserte i å fortelle sine historier. Hva med feltarbeidet og intervjuene i UDI? Feltarbeidet var relativt kortvarig. Jeg var tilstede i forvaltningen i to uker i hovedsak for å gjøre intervjuer og gå gjennom saksmapper, men fikk i tillegg litt informasjon gjennom observasjon på møter og som "hang-around". Da jeg allerede hadde gjort intervjuer med søkere, var det første møtet mitt preget av disses historier. Oppgaven forvaltningen er satt til handler om å kontrollere og regulere, og det var ikke noe mine tidligere informanter hadde opplevd som udelt positivt å bli satt til gjenstand for. Når jeg kom inn i UDI opplevde jeg at noen av informantene mine her var nervøse og skeptiske til min agenda, og jeg innså at jeg måtte legge fra meg forutinntagelsene og prøve å forstå feltet fra deres ståsted. Hva fant du når du gjorde dette? Jobben i Utlendingsforvaltningen virker å stå i et sterkt spenningsfelt mellom to innfallsvinkler til etikk og moral. Den er sterkt bundet opp mot den byråkratiske etikken, hvor saksbehandleren oppgave er å behandle enkeltsaker så objektivt som mulig i henhold til et vedtatt lovverk. Fra offentligheten møter Utlendingsforvaltningen derimot kritikk for å ikke evne å se enkeltmennesket, og at de dermed ender opp med å ta dårlige, rasistiske og uetiske avgjørelser. Denne typen kritikk er beslektet med Baumans kritikk av moderniteten i «Holocaust and Modernity», der han påstår at en byråkratisk organisasjon per definisjon ikke kan handle etisk. Det jeg finner er altså at jobben som gjøres i forvaltningen innebærer noen dilemmaer for de som jobber der knyttet til at de er avkrevd å forholde seg til disse to motstridene prinsippene. Dette poenget mener jeg egentlig er relevant på utlendingsfeltet som helhet, ikke bare når det kommer til familiegjenforening. En annen ting jeg har funnet er hvor avgjørende kravet for økonomisk underhold er for søknaden. Det visste jeg ikke på forhånd, men etter en innskjerping i lovverket i 2010 er dette den klart viktigste grunnen til at folk får avslag. Hvordan påvirker dette kravet om underhold når det kommer til søkernes kjønn? Det ser ut til at dette kravet kan være forklaringen på at mannlige søkere gift med norske kvinner i langt større grad får sine søknader avslått enn motsatt, noe som egentlig er helt logisk gitt det flate inntektskravet. Dette har i etterkant av min levering vært oppe til vurdering i UDI, da det kan argumenteres for at det ligger en indirekte kjønnsdiskriminering når kvinner rammes i mye større grad enn menn. Hadde du noen forventninger til hva du kom til å finne på forhånd, og hvordan svarte disse med det du fant? Jeg hadde tydelige forventninger til at det måtte være komplisert å skille mellom reelle ekteskap og proformaekteskap, tatt i betraktning at folk lever livene sine så forskjellig. Det var en antagelse som viste seg å stemme godt, men jeg fant og en dypere forståelse både fra søkers og byråkratenes side for hvorfor dette var komplisert. Jeg hadde også en forventning om at folk ikke syntes det var helt ok å bli utspurt i detalj om eget forhold, noe som også stemte. Litt mer overraskende var det at det tross dette var stor forståelse for behovet for å gjøre dette fra søkerens side. Når du snakker om forskjellige forståelser for hva som er et reelt ekteskap, har du noen eksempler på normer som blir problematiske i forhold til norsk forståelse? Når forvaltningen prøver å finne ut om et ekteskap er proforma, fokuserer de på om ekteskapet er typisk der utlendingen kommer fra. Om det bryter med normer i Norge er ikke så viktig, så lenge det ikke bryter med norsk lov. Eksempelvis vil en norsk kvinne med pakistanske foreldre som søker om gjenforening med en pakistansk mann ikke vekke oppsikt, men om derimot en norsk kvinne uten pakistanske foreldre skulle gjøre dette - og spesielt om hun har vært gift før - vil mistanken vekkes. Det er likevel slik at forvaltningens antagelser ikke nødvendigvis stemmer, og en informant fra Nepal gjorde en refleksjon rundt dette. Hans gjenforening med sin kone gikk helt fint, men en kamerat som søkte om gjenforening med sin samboer fikk avslag, og han begynte å lure på om norske myndigheter ikke tror det finnes slike ting som samboerskap i Nepal. Er det da noe annet du har lyst å nevne? Jeg vil gjerne understreke dette med spenningsforholdet mellom de to måtene å tenke etikk på. Dette ser ut til å bli aktualisert gang på gang i utlendingsfeltet, da det er så utrolig mye som står på spill her, samtidig som man har et likebehandlingsprinsipp som står veldig sterkt. Problemet med det er at Utlendingsloven er et lovverk der ulikebehandling er satt i system: Borgere har noen helt andre rettigheter enn ikke-borgere, som igjen er delt inn i forskjellige kategorier med forskjellige rettigheter. Hele poenget med lovverket er at det finnes kategorier som behandles grunnleggende ulikt, og dermed har likebehandlingsprinsippet en slags brist på feltet som gjør det ekstra vanskelig. [email protected] Sosiolognytt 2/13 37 SOSIOLOGISKE BRILLER PÅ REALITY-TV Redneckognize! Eirin Pedersen MAMA!!! De brustne ropene fra gretne tenåringsjenter fyller opp de trange rommene i det bittelille huset ved jernbaneskinnene. Jeg ser på «Here comes Honey Boo Boo», og er i McIntyre, Georgia, f lue på veggen i stekende varme sommerdager i indre Redneck. Vi er også langt unna forskningsetiske retningslinjer og personvern. Det er reality-TV, av beste sort. «Mama» er June Thompson, med fire døtre, og blir i løpet av serien bestemor, 32 år gammel. Mama ble kjendis da hun og datteren Alana på 6 år deltok i «Toddlers and Tiaras». Her konkurrerer småjenter med parykk, løsvipper og spray-tan om tiaraer og pengepremier i missekonkurranser. Mor og datter-duoen har både stor kropp og stor personlighet, og nok sjarme og morsomme utsagn til å sikre seg sitt eget show. Serien har fått navn etter Eirin ser på reality-tv med sosiologiske briller, datteren Alanas kallenavn, «Honey Boo og analyserer et assortert utvalg tv-programmer Boo Child», og portretterer livet til familien i Sosiolognytt. Veni Vidi TV, cause winter is coming! Thompson. Familien forsørges av Suger Bear. Han Minstejenta snakker som en svart, sint dame jobber i en gruve og tygger skråtobakk. på Jerry Springer show. Mama melder Alana De har ikke råd til air condition, og tidvis på skjønnhetskonkurranser. Hvorfor blir forgår familien i varmen. I første episode kritikerne så sinte? Fordi familien ikke bryr slakter og spiser de et påkjørt seg om hva folk fra middelklasrådyr. Men dette bakteppet av Minstejenta snakker som en sen mener i det hele tatt, eller armod er ikke relevant i debatsvart, sint dame på Jerry fordi de gjør det? Springer show. ten. Her er det kultur, og ikke Stadig gjentar familiemedmaterialitet, som er målet for lemmene: "We are who we skytset. Med sin fattigdom og fascinasjon are. We don’t care what people think". Først for skjønnhetskonkurranser, har familien og fremst er nok dette et kjennetegn for de Thompson fyrt opp under klassedebatten i f leste som viser frem den rotete baksiden USA. Sjelden har det vært så mye kropp og av familielivet sitt på TV. Men klasse på den amerikanskprodet er også en måte å vise hvor Sjelden har det vært så duserte TV-skjermen. mye kropp og klasse på lite de lar seg styre av de stygge Mama og Alana opptrådde TV-skjermen. blikkene fra de andre mødrene i på f lere talk-show, der Mamas missekonkurransene. Mama og foreldrepraksis får gjennomgå. Som vanlig familien treffer for godt med sin provokaser i klassedebatter, blir ansvaret tillagt den jon til ikke å bry seg. Motmakten, kampen individuelle moral, og mangel på sådan. På for autonomi, blir åpenbar. Og veldig morblogger ble hun hengt ut som en dårlig mor, som reality-TV. et skrekkeksempel. Ungene har ikke bordForeldrepraksisen til Mama følger ikke manerer, de banner, og de er overvektige. 38 Sosiolognytt 2/13 Foto: Lwp Kommunikáció, Creative Commons, <flickr.com/photos/lwpkommunikacio/> size. And anyway, my size is cute». Man er middelklassens standard. Istedenfor pianoden man er. Mama er en redneck-matriark, timer, får Alana spray-tan. De spiser altfor av den varme, intelligente og mye ostepop. Alana får en minigris til kjæledyr, en epiSom vanlig er i klassedebatter, morsomme sorten. Og da får blir ansvaret tillagt den indivi- man godt sosiologisk fjernsode som får deg til å skjønne duelle moral, og ikke klasse. syn, som viser deg dine egne rekkevidden av uttrykket å fordommer, og hvor morsomt skrike som en stukken gris. livet i arbeiderklassen kan være. Den skrek mye, selv om den fikk neglelakk Familien Thompson er klar over at de på griselabbene. er arbeiderklasse, og de er stolte av det. De I all kritikken, forsvinner fokuset på det gjørmebader og klapper seg på som faktisk er sjarmen med buddha-magen, og erklærer serien, nemlig fortrinnene ved Mama er en redneck-matrimed provoserende mine: Redarbeiderklassens familiepraksis. ark, av den varme, inkluderende og morsomme sorten neckognize! Mama June følger opp jentene sine og bruker mye tid med [email protected] dem. Når eldstejenta blir smelt på tjukka, tar hun det på strak arm, selv om hun ikke synes det er noe stas. Hun sparer penger for å investere i Alanas missekonkurranseparykker, og er opptatt av å lære barna å akseptere seg selv som de er. «Beauty isn’t a Sosiolognytt 2/13 39 BOLIGSOSIOLOGI I TRONDHEIM Et sosiologisk innspill til byutvikling – Et debattmøte arrangert av sosiologiforeningen i Trøndelag/Møre og Romsdal Av Ida Marie Henriksen og Joachim Vogt Isaksen Den økte befolkningsveksten fører til stort press på de store byene i Norge. Hvilke aktører skal legge premissene for fremtidens byutvikling, og hvordan skal de bygge slik at man ivaretar et godt by- og bomiljø? Dette var noen av spørsmålene sosiologforeningen i Trøndelag/Møre og Romsdal stilte en kald vinterkveld i Trondheim. Både sosiologer og andre engasjerte var på debattmøtet om byutvikling, som foregikk på den tradisjonsrike kafeen Ni muser. Bakgrunn for møtet Trondheimsregionen har de siste årene vokst både i befolkning og utstrekning. Uenigheten er til dels stor når det gjelder hva som bør vektlegges i byutviklingen, og sosiologenes perspektiver på hva som skaper et godt bymiljø har derfor fått økt relevans. Søkeordet ”Byutvikling” i den regionale Adresseavisen ga 467 artikler og kronikker i årene 2000 til 2012. En gjennomlesning av artiklene viser at debattfokuset har vært på den økende boligmangelen, og diskusjonen handler om fortetning, bærekraftig byutvikling samt det å skape gode uterom og godt bomiljø. Det siste temaet har spesielt opptatt tre av 40 Sosiolognytt 2/13 oss som sitter i styret i trøndersosiologene: Aksel Tjora, Ingeborg Grønning og Ida Marie Henriksen, samt sosiolog Torbjørn Fjærli, og har resultert i boken Sammen i byen, utgitt våren 2012.Vi ønsket dermed å diskutere boken og byutvikling med politikere fra Trondheim. Boken legger grunnlag for en mer forskningsbasert forståelse av naboskap og nærmiljø. Boken lanserer en ny teori om interaksjonsbalanse, som har som mål å forklare hvordan det er mulig at alle beboerne i et bomiljø kan ønske seg mer kontakt med naboene uten at det oppstår.Ved å bruke Mark Granovetters terskelteori kan man analysere hvordan beboere i forskjellige livssituasjoner og faser av livet har ulike terskler for å delta i det sosiale livet i bomiljøet. Et bomiljø kan i stor grad bestå av beboere med høy terskel for å delta av ulike årsaker, selv om dette ikke trenger å bety at de ikke vil bli kjent med naboene sine. Årsaken kan derimot være at de har et sosialt liv et annet sted enn der de bor, slik som studenter, unge barnløse par, enslige eller de som akkurat har begynt på sin jobbkarriere. I en kronikk i Adresseavisa beskrev professor i sosiologi Aksel Tjora (2012) betydningen av terskelforståelse på følgende måte: ”Terskelforståelsen gir oss et verktøy til å forstå den hårfine grensen det kan være mellom balansert deltakelse (hvor ”alle” stiller opp), og opplevd isolasjon (hvor mange som har lyst ikke tør å kaste seg ut i det).Vi forstår dermed hvorfor tilrettelagte arrangementer og planlagte fellesområder ikke er nok til å skape sosialt liv”. Det sosiologiske innspillet til byutviklingsdebatten i Trondheim kommune er at boligprosjekter med mange ulike typer leiligheter og hus vil skape bomiljøer med beboere på ulike trinn i sin boligkarriere. Disse bruker bo- og nærmiljøet på forskjellig vis og har forskjel- lige terskler for å delta og engasjere seg i sitt bomiljø og nærområde. Sammensatte bomiljøer vil derfor i større grad gi grobunn for et godt bomiljø. På bakgrunn av dette ønsket vi å bryne sosiologiske funn og tanker rundt byutvikling på debattmøte med en utbygger i Trondheim, Torkil R. Iversen fra Trondheim og omegn boligbyggelag (TOBB), og en politiker, Jan Bojer Vindheim fra Miljøpartiet De Grønne (MDG). Professor Aksel Tjora fremla idéene fra boken og sosiologien. Manglende miljøfokus i byutviklingen Leder for sosiologiforeningen i Trøndelag/ Møre og Romsdal, Joachim Vogt Isaksen, ønsket velkommen til møtet med en kort introduksjon og aktualisering av temaet. Kveldens første innleder var leder av Byutviklingskomiteen, Jan Bojer Vindheim fra Miljøpartiet De Grønne.Vindheim var opptatt av miljøperspektivet, og pekte på en fare for at den beste dyrkede marken ligger i sentrumsnære områder som blir gjenstand for fortetting, noe som på sikt ikke vil være bærekraftig.Vindheim var også opptatt av estetikken i bylandskapet der arkitektur skal gi befolkningen positive opplevelser: "Med tanke på det biologiske mangfoldet byen har i dag, bør miljøperspektivet få mer plass i byutviklingen. Alt må ikke være frisert, og Trondheim kommune bør tørre å legge sterkere føringer," avsluttet Vindheim, noe begge de to andre debattantene var enige i. Videre var det byggebransjen sin tur å komme med sine synspunkter. Byggebransjens perspektiv Byggebransjen ble som nevnt representert av administrerende direktør i TOBB, Torkil R. Iversen. TOBB forvalter en betydelig del av boligmassen i Trondheim og er en ”non profit”-organisasjon, som samtidig har behov for egenkapital for å kunne utvikle nye prosjekter. Iversen fremhevet at byutviklingen tidligere tilhørte den tunge faglige administrasjon, og tradisjonelt ikke har vært en del av politikkens område. Han mente det har foregått endring i det de siste årene, og at kommunen burde bli bedre til å tenke i langsiktige scenarier, og legge til rette i god tid. Han trakk fram at infrastruktur som veier, skoler og barnehager må være på plass før utbyggerne satser på å utvikle et boligområde.Ved at kommunen Sosiolognytt 2/13 41 Det sosiologiske perspektivet Vår siste innleder var Aksel Tjora, professor i sosiologi ved NTNU. Han har i lengre tid jobbet med urbansosiologi og blant annet på bakgrunn av boka Sammen i byen, som nevnt ovenfor, argumenterte han for en tilrettelegging for dem som ønsker sosial kontakt i sitt bomiljø. Ifølge Tjora er det også viktig med lokalt næringsliv, som for eksempel en café eller en nærbutikk, i tillegg til variasjon i boligsammensetningen. Hvis et bomiljø i hovedsak består av personer som ikke ønsker å bruke tid i nærområdet, kan man risikere folketomme områder. Tjora trakk også frem de nye boligområdene Ilsvika og Rosenborg Park som eksempler på områder der barnefamiliene mangler i bomiljøet, og hvordan dette slår uheldig ut, sosialt sett. Byutvikling fremover Under innlegget til Tjora begynte det å komme spørsmål fra salen og vi fikk en glidende overgang til paneldebatt. Debatten foregikk i en dialogpreget form uten de store meningsforskjellene. I hovedtrekk var innlederne enige i at det fra rikspolitisk hold måtte gjøres vanskeligere å spekulere i boligmarkedet. Kommunens viktigste oppgave i byutviklingen er på sin side å legge sterkere føringer, tilrettelegge infrastrukturen for utvikling av gode boområder med både bo- og naturmiljø i fokus. Iversens forslag om ”non profit” utleieleiligheter ble varmt tatt i mot og diskutert. Ringvirkningene av en ”non profit”-strategi vil kunne å få leieprisene ned og dermed gjøre det mer lønnsomt for studenter å leie enn å eie, noe som på sikt kan bremse økende boligprisvekst. De høye utleieprisene i dag gjør det lønnsomt for studenter å eie og å betale ned på eget lån, heller enn å leie og dessuten for spekulanter å kjøpe boliger de ikke skal bo i, men leie ut. Et resultat av dette er at flere studenter (og studentforeldre) og spekulanter kjøper opp sentrale hus og leiligheter som kunne vært velegnet for familier. Møllenberg er et område i Trondheim som er blitt hyblifisert som resultat av at utleiere har kjøpt opp bygårder og omgjort dem til ”bomaskiner” for studenter. Dette medfører dårligere boforhold for studentene, huseiere som ikke bryr seg, forfall på bygningsmasse, få barnefamilier og lite varierte bomiljø. Debattmøtet fikk frem flere interessante innspill og perspektiver på de utfordringene byutviklingens aktører står overfor, samtidig som det sosiologiske innspillet fra boken Sammen i byen klart viser sin aktualitet. Alle debattantene var enige om er at det må en mer langsiktig planlegging og sterkere styring fra kommunens side for å få til god byutvikling. Men kanskje må en stadig sterkere analytisk urbansosiologi dyrkes frem for å legitimere en faglighet bak slik politisk styring. Debattmøtet var i så måte et bittelite skritt i en slik retning. Sosiolognytt #3/13 skal handle om ensomhet Foto: Kr. B., Creative Commons, <flickr.com/photos/narciss/> tenker flere tiår frem i tid vil man på en mer effektiv måte kunne legge til rette for å håndtere folkeveksten. Iversen kommer fra en utvikler som er blitt opprettet ut fra en fellesskapstanke, og har ikke det samme presset på profitt i sine prosjekter som andre utbyggere har, selv om de har et inntjeningskrav for å kunne realisere nye prosjekter. Iversen tenkte høyt rundt hvordan et ”non profit” utleiemarked kunne vært organisert i form av et samarbeid mellom TOBB, Husbanken og kommunen. På en slik måte kunne man fått gode og velholdte utleieboliger til en lavere pris. Han viste til en økende tendens at nye boliger i sentrale strøk som er tiltenkt barnefamilier blir kjøpt opp av studenter med pengesterke foresatte. Til slutt avsluttet han med å peke på at måten drabantbyene ble bygget med høyblokker, lavblokker, rekkehus og tun er områder bygget for generasjoner: "Mulig plasseringene av disse kan diskuteres, men strukturen er noe man ikke burde forkaste i dagens byutvikling. Vi trenger aldersspenn i bomiljøet, og en følelse av at det er trygt og godt å bo der man bor", mente Iversen. Det neste nummeret av Sosiolognytt skal ha temaet ensomhet. Har du en en fortelling om faglig isolasjon og skjærende ensomhet, eller har du en positiv historie om ensomhet snudd til nettverk og suksess? Har du noen tips til hvordan sosiologer kan bli enda flinkere til å inkludere? Last ned Sosiolognytt som PDF: http://www.sosiologforeningen.no/sosiolognytt/ Er du ikke medlem i foreningen? Bli medlem i dag på www.sosiologforeningen.no. Du mottar Sosiolognytt og Sosiologisk Tidsskrift i postkassen hjemme. Gi oss tips eller lever egne bidrag til: [email protected] Eller skriv oss anonymt her: http://goo.gl/iVU40. (Lenken virker 25.5.13-25.7.13). [email protected] [email protected] 42 Sosiolognytt 2/13 Sosiolognytt 2/13 43 Anja Sletteland Den akademiske Prosessen Solen steker på ruten. Det strammer seg i brystet. Luft! Jeg trenger luft. Jeg prøver det første vinduet, men gitteret er i veien. Det neste? Også låst. Hva med døren? Etter mye lirking glir den opp. Vil noen merke om jeg sniker meg ut? Jeg bøyer meg ned og kryper ut. Utenfor ser verden helt riktig ut. Folk har menneskelige proporsjoner, og de beveger seg fremover når de går. Jeg løfter en stein og slipper den. Tyngdekraft! Jeg puster dypt før jeg bøyer meg ned og lukker døren til den lille boksen jeg kom ut av. Jeg ser meg rundt. «Det er mye lettere å finne svarene her ute», tenker jeg. Men hvordan skal jeg få dem inn igjen? Det er bare boksen som kan omsette kunnskap til publikasjonspoeng. Loven i den lille boksen sier at man bare kan bringe inn originale bidrag, men bare dersom de likner nok på tidligere originale bidrag til at Litteraturen vil kjenne dem igjen. Jeg får øye på en interessant skapning jeg aldri har sett maken til. «Hvis han er for ugjenkjennelig, vil de bare si at han ikke er relevant for forskningsdebatten», ringer det i bakhodet. Skapningen presenterer seg som Virkeligheten. «Det høres kjent ut,» tenker jeg, og begynner å ane håp. Jeg fanger ham og dytter ham inn i boksen. På innsiden føles det enda trangere enn tidligere. Jeg begynner å tvile. Ser han egentlig ut som noen virkelighet? Han passer ingen av definisjonene Litteraturen har vedtatt som sanne. Jeg spør en kollega. «Kan det kanskje være ny type?» prøver jeg. «Det er fagfelledommerne du må overbevise,» svarer hun usikkert. På veien til rettssalen ber jeg Virkeligheten peke ut den definisjonen han føler seg mest komfortabel med. «Ingen av disse», sier han, og gir meg listen tilbake. Når jeg foreslår noen kategorier, ser han bare dumt på meg. Jeg blir utålmodig. «Men fortell meg du da, hva slags virkelighet er du?» Han blir ivrig, og er mer enn villig til å fortelle. Jeg har aldri hørt noe liknende. Det viser seg at han ikke bare er en ukjent type, men at selve hans eksistens bryter med alle vedtatte sannheter. Jeg føler meg liten idet vi ankommer rettssalen. Fagfelledommerne sitter på hver sin trone og retter et døsig blikk ned på Virkeligheten. «Hva slags bidrag til Litteraturen skal dette liksom være?» sier Dommer 1 til slutt. «Jeg tror jeg har funnet en ukjent skapning», sier jeg. Det blir stille. «Det finnes ingen tidsskrift om ukjente skapninger, sier Dommer 2 og ler rustent. «Hva med mangfoldslitteraturen?» «Nei,» svarer jeg, «der passer han ikke inn». Dommer 3 retter på monokkelen. «Kan det ha noe med klimaendringer å gjøre? Det finnes en del forskningsmidler i det feltet for tiden». Jeg ser ned, rister på hodet. Dommer 1 synes tydelig synd på meg, og prøver å være konstruktiv. «Kanskje du kan skrive noe om konfliktløsning mellom ulike arter? Har dere kranglet noe på veien?» «Litt,» innrømmer jeg – «men det var jo ikke akkurat det som fanget min interesse». «Du kan bare gi opp det der med ukjente skapninger», advarer Dommer 2. «Det er ingen som vil lese om sånt.» Jeg takker for fagfellevurderingene og tar med meg Virkeligheten tilbake til skrivebordet. «Du mener ikke helt seriøst at du vil bruke meg som case i konfliktforskning?» Virkeligheten er tydelig indignert. «Beklager, men jeg må tilfredsstille Litteraturen for å bli publisert. Jeg trenger også salt til grøten». «Nei, nå får du gi deg,» svarer Virkeligheten, og krangelen er i gang. Jeg finner ut at virkeligheten ikke liker å bli satt i bås. Jeg puster lettet ut, og skriver så blekket spruter. Det finnes mye litteratur om konflikter, men ingen har skrevet om konflikter mellom akademikere og virkeligheten. «Skal dette liksom forestille meg?» Virkeligheten er tydelig misfornøyd med analysen. Jeg åpner døren og dytter ham ut. Anja Sletteland er forsker ved Harvard Kennedy School og PhD-stipendiat i samfunnsgeografi ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Anja Sletteland (UiO/Harvard Kennedy School), Gunhild Tøndel (NTNU), Kjetil Lundberg (UiB) og Jorid Andersen (UiT) veksler på å skrive baksidekommentarer i Sosiolognytt.» 44 Sosiolognytt 2/13
© Copyright 2024