NyHetsbreV
Januar 2017 Nyhetsbrev Viktige nye dommer fra Høyesterett om informasjonsansvar I norsk erstatningsrett er den alminnelige regelen at skadevolderen blir erstatningspliktig for det økonomiske tapet skadelidte er påført dersom skadevolderen har opptrådt uaktsomt. Hvis skadevolderen er en profesjonsutøver (revisor, megler, takstmann osv.), kan vedkommende bli ansvarlig for skadelidtes (oppdragsgivers) formuestap som følge av uaktsomme feil begått under utførelsen av oppdraget. I så fall foreligger det et profesjonsansvar. Informasjonsansvar er et ansvarsgrunnlag utviklet i teori og rettspraksis i forbindelse med culpaansvaret og profesjonsansvaret. Hvis for eksempel en takstmann som profesjonsutøver blir ansvarlig for andre enn sin medkontrahent, betegnes dette ansvaret som informasjonsansvar. I de senere årene har vilkårene for dette ansvaret blitt fastslått av Høyesterett. Nylig avsa Høyesterett to viktige dommer om rekkevidden av informasjonsansvaret. Nyhetsbrev – Januar 2017 Høyesteretts etablering av informasjonsansvaret – de tre grunnvilkårene Informasjonsansvar er som nevnt et ansvarsgrunnlag utviklet i forbindelse med culpaansvaret og profesjonsansvaret. I 1995 forutsatte Høyesterett som et utgangspunkt at en tredjemann på prinsipielt grunnlag ikke er avskåret fra å kreve erstatning basert på informasjonsansvar ved å slå fast at eiendomsmeglere og takstmenn har et profesjonsansvar overfor kjøpere av fast eiendom. I 2008 avsa Høyesterett «Informasjonsansvarsdom I», hvor en takstmann i en takstrapport uaktsomt hadde angitt for stort boligareal, uten at selgeren var å bebreide. Etter salget rettet kjøperen prisavslagskrav mot selgeren, og selgerens eierskifteforsikringsselskap måtte dekke kravet fra kjøperen. Eierskifteforsikringsselskapet rettet deretter erstatningskrav mot takstmannen og dennes forsikringsselskap. Høyesterett kom, basert på informasjonsansvaret, til at et forsikringsselskap kan ha et direktekrav mot en skadevolder og dennes ansvarsforsikringsselskap selv om forsikringstakeren ikke har lidt et økonomisk tap, og derfor ikke ville ha hatt noe krav mot skadevolderen. Informasjonsansvarsdom I etablerte derved en ny rettstilstand fordi forsikringsgiverens stilling tidligere var ansett avledet av forsikringstakerens stilling. I Informasjonsansvarsdom I ble også grunnvilkårene for informasjonsansvaret fastslått. I Informasjonsansvarsdom I ble også grunnvilkårene for informasjonsansvaret fastslått. For det første må informasjonen ha vært villedende, og dette må skyldes uaktsomhet hos den som har avgitt informasjonen i profesjonell sammenheng. For det andre må skadelidte ha hatt en rimelig og berettiget grunn til å stole på og innrette seg etter informasjonen. For det tredje må informasjonen ha vært ment for skadelidte, eller i det minste for en begrenset gruppe som skadelidte tilhørte. Informasjonsansvarsdom II I 2015 avsa Høyesterett «Informasjonsansvarsdom II». Også denne saken gjaldt et forsikringsselskaps direktekrav på erstatning mot en takstmanns ansvarsforsikrer. Takstmannen hadde uaktsomt oversett setningsskader og skjevheter, men nå var også selgeren å anse som uaktsom fordi vedkommende burde visst om skjevhetene. Høyesterett fant at det forhold at også selgeren hadde vært uaktsom ikke medførte at informasjonsansvar og direktekrav var avskåret, men det måtte skje en fordeling av ansvaret mellom de to involverte forsikringsselskapene. Videre ble det andre grunnvilkåret for informasjonsansvar (det såkalte «innrettelsesvilkåret») nærmere avklart ved at det ble presisert at det ikke kreves faktisk og konkret innrettelse etter den enkelte taksten. Det ble også klarlagt at det ikke forhindrer direktekrav at eierforsikringsselskapets erstatningskrav er basert på dekning av kjøpers prisavslagskrav mot selgeren, dvs. at et prisavslagskrav kan «konverteres» til et erstatningskrav. Informasjonsansvarsdom III I begynnelsen av november 2016 avsa Høyesterett «Informasjonsansvarsdom III». Hovedspørsmålet var om informasjonsansvaret som i Informasjonsansvarsdom I og II ble fastslått for takstmannen, også gjelder når eierskifteforsikringsselskapets tap skyldes uaktsom feil i en eiendomsmeglers salgsoppgave. Høyesterett konkluderte med at informasjonsansvaret også gjelder i en slik situasjon. Det ble blant annet vist til at salgsoppgaven må anses å utgjøre «et helt sentralt informasjonsgrunnlag» for vurderingen av eiendommen og prisfastsettelsen. Videre ble det pekt på at de oppgavene megleren utfører ved utarbeidelsen av salgsoppgaven, ligger «i kjernen» av hans oppdrag. www.schjodt.no Nyhetsbrev – Januar 2017 I premissene uttales det også at feil som gjøres i forbindelse med utarbeidelsen av salgsoppgaven, har en «nokså åpenbar» betydning for forsikringsselskapets risiko. ... det må foretas en konkret vurdering og at det sentrale ved denne vurderingen må være hvem som bør bære det endelige ansvaret. I forbindelse med drøftelsen av om vilkårene for informasjonsansvar var oppfylt, fastslo Høyesterett vedrørende innrettelsesvilkåret på ny at det etter omstendighetene ikke kreves en konkret/faktisk innrettelse fra forsikringsselskapet for at dette vilkåret skal anses oppfylt. I stedet vektla Høyesterett praktiske forhold samt den berettigede forventning som anses å foreligge om at takster utferdiges i samsvar med den profesjonsstandard som gjelder for takstmenn. I Informasjonsansvarsdom I ble det altså åpnet for at direktekrav kan fremmes ved ansvarsforsikring og grunnvilkårene for informasjonsansvar ble fastsatt. Samtidig ble det uttalt at det må foretas www.schjodt.no en konkret vurdering og at det sentrale ved denne vurderingen må være hvem som bør bære det endelige ansvaret. I både Informasjonsansvarsdom I og II førte denne konkrete vurderingen til at ansvar ikke ble ansett avskåret for takstmannen. I Informasjonsansvarsdom III ga Høyesterett tidligere vurderinger av de ulike hensyn overføringsverdi til eiendomsmeglerens og derved ansvarsforsikringsselskapets ansvar. Konklusjonen til Høyesterett ble derfor at eiendomsmeglerens forsikringsselskap etter en konkret helhetsvurdering ble ansett nærmest til å bære tapet. Informasjonsansvarsdom IV De tre første dommene om informasjonsansvar gjaldt alle saker om boligomsetning. Et spennende spørsmål var derfor om informasjonsansvaret kunne gis overføringsverdi også til saker som ikke gjelder boligomsetning. Svaret kom i «Informasjonsansvarsdom IV», som ble avsagt i slutten av november 2016. Saken gjaldt revisors informasjonsansvar overfor tredjepart. Spørsmålet i dommen var om en sparebank som investerte i et aksjeselskap på grunn av et brev skrevet av selskapets revisor, kunne kreve tapet av investeringen erstattet av revisoren. Nyhetsbrev – Januar 2017 Høyesterett viste til de tre grunnvilkårene for å ilegge informasjonsansvar overfor tredjepart som var fastlagt i de tidligere dommene. Slik ble vilkårene fra dommene om boligomsetning gitt generell anvendelse. For øvrig ble det vist til at vilkårene for informasjonsansvar må ses i sammenheng. Høyesterett fant at første vilkår var oppfylt. Informasjonen i brevet var villedende, og dette skyldtes uaktsomhet fra revisor. Også det andre vilkåret for informasjonsansvar ble ansett oppfylt. Det tredje vilkåret var ikke bestridt i saken. (Se ovenfor om de tre grunnvilkårene.) Spørsmålet var dernest om de tre vilkårene for informasjonsansvar er uttømmende, eller om det i tillegg må foretas en konkret helhetsvurdering av om informasjonsansvar bør ilegges. Dommen må sannsynligvis forstås slik at Høyesterett som utgangspunkt mener at de tre vilkårene for informasjonsansvar er uttømmende. Vanligvis blir det derfor ikke nødvendig med noen konkret helhetsvurdering av om informasjonsansvar bør ilegges, ei heller i den konkrete saken. Høyesterett holdt derfor revisor, hans arbeidsgiver og hans forsikringsselskap solidarisk ansvarlig basert på informasjonsansvaret. Sammenfatning Informasjonsansvarsdom I–IV representerer gode eksempler på at Høyesterett oppfyller sine hovedoppgaver om rettsavklaring og rettsutvikling. Samtlige dommer er enstemmige og det er ingen tvil å spore i noen av dommene. Informasjonsansvaret må særlig etter de to siste dommene anses godt etablert. Vilkårene er klart angitt og ansvaret er nå også gitt rekkevidde utenfor saker som gjelder profesjonsutøvere i saker innen boligomsetning. Alle profesjonsutøvere må således være forberedt på at informasjonsansvar kan aktualiseres dersom grunnvilkårene foreligger. Per M. Ristvedt var prosessfullmektig for eierskifteforsikringsselskapene i de to første dommene om Informasjonsansvar i Høyesterett. Ved spørsmål om informasjonsansvaret m.m. kan Ristvedt ([email protected]) eller Sigurd Holter Torp i Schjødts prosedyreavdeling kontaktes ([email protected]). Per M. Ristvedt Partner, Oslo [email protected] m: +47 950 21 119 www.schjodt.no Sigurd H. Torp Partner, Oslo [email protected] m: +47 913 80 422
© Copyright 2024