1. No category

Skandinavisk High-End magasin
Sommer 2013
11. årgang
61
Budsjett:
Parasound
AudioVector
Super High-end:
D’Agostino Master pre
KEF Blade
Signalkilden:
Vinyl • CD • USB/DAC
Bergmann • Wilson Benesch
Parasound • Hegel • APL • Krell
Marantz • Oppo/Audiocom
NOK 119 / DKK 98 / SEK 119
INTERPRESS NORGE
returuke: 42
Münchenmesse 2013
Godt norsk • Blu-ray på cd-spiller
Blått og rått • Skeive skiver
k!
k
i
s
u
M
NEBY HI-FI CONCEP T AS
w w w.NEBY HIFI.NO
Musikkgleder
Men bi litt, som de sier i eventyrene med
en lykkelig slutt; selv om siste High-End
messe i Munchen kunne se ut som en
stor bilutstilling, var stemingen bedre
og latteren satt løsere enn på mange år. Men var det bare
galgenhumor, et siste gledesutbrudd ved synet av den livgivende solen på
veien til skafottet?
Tja; her skjer uansett en viss polarisering med rimelige og lekre livsstilsprodukter for folk i farta med hodetelefonen som hurtigselger. Selv vi
snobbete high-endere må innrømme at aldri før har man fått så mye
musikk så billig og med så bra lydkvalitet? I den motsatte enden er rike
eller ekstremt dedikerte musikkelskere ganske så upåvirket av konjunkturene, og kjøper det beste av det beste som aldri før. I tillegg er det
kommet til en masse nyrike som kanskje ikke bare er opptatt av lyden, som
som søker nye statussymboler hvor høy pris gir ekstra cred. Men de holder
bransjen i live!
Men det typiske Tandberg markedet er på full retur, og da også det
typiske hjemmekinomarkedet som i sin tid fullstendig ødela 2 kanals
lyd i mellomprisklassen.
Riktignok lanserte bransjen enda flere lydkanaler enn før, jeg registrerte i
Munchen minst 12, men håpet og troen er større for at folk flest kjøper
et tilsvarende bedre anlegg i stereo. Koblet til TV-skjermen som stadig blir
større, billigere og uendelig mye bedre vil et stort og flott bilde sammen
med god lyd i stereo simpelthen være en vinnerformel!
Plutselig vil hele famileien sitte sammen og la seg forføre av
musikkvideoer og flotte konserter med topp artister.
Men også rillespileren, den mer enn 100 år gamle innretningen som
tilsynelatende aldri går av mote, på grunn av den gode lyden, fenger nettopp ungdommen som ellers har signalkilden i lomma. Platespilleren er et
fabelaktig rekutteringsverktøy mot god hi-fi. Og enda mer kan det bli!
Det er atså mye håp i det hengende snøret, men det vil uansett bli store
forandringer. Men med musikken i sentrum kan det neppe gå helt galt da
vi så altfor godt vet at god lyd gir musikken vinger! Men kanskje vi kan bli
litt flinkere til å dele denne erkjennelsen med andre?
Det er nettopp denne begeistringen vi stadig opplever når vi får verdens
aller beste lydprodukter i hus som driver oss til å lage dette bladet. Denne
gangen har vi ”verdenspremiere” på hi-fi guruen Dan D’Agostinos siste forforsterker som flytter grenser slik som også platespilleren til danske Bergmann, dac’en til APL og CD-spilleren til prisfornuftige Parasound gjør det.
For ikke å snakke om lydskulpturen ”Blade” fra engelske Kef: Fantastisk lyd
med fantastisk design! Men 2 særdeles gode og anvendelige USB/dac’er i
budsjettklassen, den dyreste med volumkontroll, treffer kanskje de fleste av
våre lesere. Dette er fremtidens signalkilde via harddisc og Internett.
Så får hver enkelt av oss finne ut hvordan vi vil nyde musikken vår; i full
fart på joggetur eller med stearinlys og en god vin. Begge deler, takk?
Gleden over musikken deler jeg gjerne med andre, men å gi den fra meg,
gjør jeg aldri!
God sommer!
Knut V. red
Ansvarlig redaktør
Knut Vadseth
[email protected]
Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24
Skribenter i dette nummer
Gunnar Brekke
Jan Myrvold
Stein Arne Nistad
Håkon Rognlien
Anders Rosness
Trond Torgnesskar
Knut Vadseth
Foto
Knut Vadseth
Grafisk design
Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80
www.ideverkstedet.no
Trykk
Printall
Annonseavdeling
Tlf: 32 76 88 39
Annonsemateriell
[email protected]
Kontakt redaksjon
[email protected]
www.audiofidelity.no
Hi-Fi anlegget slik vi kjenner det fra
dengang Vebjørn Tandberg lagde verdens
beste båndopptager, er på vei til historiens
skraphaug! Nye generasjoner sitter sjelden
ned for å lytte til musikk slik vi gjorde det.
Nå har hodetelefonen og mobiltelefonen
overtatt som musikkleverandør for folk i
farta, og de fleste gode musikkanleggene
leveres nøkkelklare i din nye luksusbil!
Diskusjonsforum
www.audiofidelity.no
Abonnement service:
MediaConnect AS
Postboks 265 Økern, 0510 Oslo
Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01
[email protected]
Etterbestilling av artikler som PDF:
Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post
Oppstart kr. 100 pr. blad.
[email protected]
Utgiver
Forlaget Fidelity AS
Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo
ISSN 1503 4291
Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for
elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på
bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.
3
Innhold
61
nr 3/2013
18
Gruppetest: high-end CD-spillere
6
20
34
EAR/Yoshino 868PL rørbasert
forforsterker m/RIAA
40
Brev
Signalkilde: APL DAC M usb/Dac
m/volumkontroll:
Signalkilde: Oppo/Audiocom
high-end BD/SACD spiller
10
22
42
Stockholm High-End messe 2013
Kef Blade
Signalkilde: Marantz SA11s3
46
Signalkilde:Parasound Halo CD-1
12
Dan D’Agostino Momentum pre
50
Signalkilde: Bergmann Magne
56
66
Musikkomtaler:
Nesten bare Godt Norsk
HIGH-END München 2013
58
80
Musikkomtaler:
Blått & Rått
Budsjett Signalkilde: Parasound
Zdac 192 kHz DA konverter
60
Signalkilde: Krell KPS 25 sc
90
Musikkomtaler:
Blu-Spec CD2
62
86
Kudos Cardea C20 Super
82
94
Musikkomtaler:
Korstoget fortsetter!
Budsjett: Audiovector X3
Signalkilde: Hegel HD 25
64
84
96
Musikkomtaler:
Organisk Arvestoff
Signalkilde: Wilson Benesch
Nanotube Pick-up arm
Neste nummer
Brev fra leserne
Kort lite spørsmål.
Gratulerer med 10 års jubileum!
Fidelity gjør en fantastisk jobb for brabsjen og for det musikkelskende publikum i Skandinavia.Gratulerer og lykke til med de
neste 10 år.
Med vennlig hilsen Kjetil og Eivind,
Hi-Fi Klubben Bodø
Hei Bodø!
Takk for de hyggelige ordene! Veldig hyggelig å bli strøket
litt medhårs. Satte ekstra stor pris på vedlegget som var en
fanstastisk flott og stor blomsteroppsats. Den pryder nå finstua
som snart skal ta imot redaksjonen til bollefest for å sjekke
ut kombinasjonen Krell KPS 25 med D’Agostino Momenetum
forforsterker.
mvh
Knut V
bertram cable review
Knut,
Are Bertram cables still the best? Which Bertram cables
is as good or better than Jorma Prime?
Can you send me the email address of the Bertram cable
distributors in Denmark?
I tried to contact Betram by email but they have not sent
me any information.
Thank you,
Eugene
No one “is best” and maybe all is best? It all depends on the
connecting products.
Knut
Vi har sjekket ut Lyngdorf for 4-5 år siden, interressant men
komplekst.Vi har aldri klart å finne snartveier til god lyd selv om
vi kan bli forført av gode demonstrasjoner. Men etter en stund...
Sorry, men dette er oss, men vi er ikke noe hi-fi politi. Så prøv-og
del med oss om du oppnår noe spennende.
Knut V
Hei
Takk for kjapt svar J.
Ting som er for gode til å være sanne er ofte det… ;-)
En annen ting. Mine ører er hverken godt trent eller utstyrt med
spesielt godt gehør. Men jeg er av den oppfatning at alt kan
læres og skal en få god erfaring så er det øvelse som gjør mester.
Men jeg har nå og for meg at en god introduksjon eller ett godt
kurs kan kickstarte ett godt stykke på vei og i «riktig» retning.
Har dere arrangert lyttekurs for glade amatører?
Jeg kunne nemlig gladelig betalt for noe slikt. En helg, et par
kveld i et par uker eller nå hva som skal til.
Få høre forskjeller på forskjellig utstyr, tips til hvordan en skal
bedømme ting litt objektivt osv. Hva er god musikk for å kunne
bedømme alle disse parameterne.
Er klar over at smaken er som baken så for meg handler dette
om få erfaringsoverføring og et personlig rammeverk for å
bedømme inntrykk.
Mvh.
Arne Røst
Stop talking
...Listen!!
MOET
AUDIO
Hi-Fi simplicity
www.moetaudio.com
[email protected]
Blomsterhilsen
Hei
Jeg har akkurat tatt opp igjen interessen for ett skikkelig stereoanlegg etter 20 års neglisjering…
Uansett så har jeg startet å kjøpe nye komponenter, men er
dessverre eier av et dårlig lytterom med liten plass samt en
kone… ;-)
Det siste gjør at flytting av mine nye høyttalere til bedre
posisjoner er begrenset. Lurer derfor på om en Lyngdorf RP-1 korreksjonsdings
(som de selger på HIFI klubben) kan gjøre «underverker».
Spørsmålet er derfor om dere har gjort noen tester av den
type utstyr og evt. i hvilket blad dere har publisert det?
Mvh.
Arne Røst
Best lyd i forhold til pris!
Får du, dersom du lar oss få hjelpe deg med å matche riktig. Terje Nilsen, Terje Bjørndal
og Hallvar Rostad er spesialister på både analog og digital lyd, samt kabler og matching.
Alle tester, som er nevnt nedenfor finner du her: www.norskhificenter.no og www.audioakt.no
Klasse A Stereophile!
iPONO, KR 3.990,- iDAC, kr 2.990,iCAN, kr 2.490,- iUSBPower, kr 1.990,-
Soundsmith Boheme, kr 6.950,-
Gunnar Brekkes nye referanse under kr 10.000,Les testen i Fidelity 60, side 72!
Riaa, DAC, hodetelefonforsterker og
USB strømforsyning fra High-End
produsenten AMR.
Oracle Delphi Mk VI, kr 57.368,-
Den nye Sapphire serien fra Sugden!
Sugden DAP 800, kr 42.900,-
ifi-audio fra AMR
Sugden FBA 800, kr 64.900,-
Ny forforsterker m. DAC. REN KLASSE A effektforsterker!
For deg som er lei den anstrengende lyden fra vanlige
transistorforsterkere og klasse D forsterkere.
Klasse A Stereophile!
AMR DP-777, kr 34.900,-
High-End forforsterker / DAC
“Best lyd!” i stortest i Hifi & Musik
Les også testen i Watt nr. 7 - 2012!
HI-FI WORLD
VERDICT
AMR AM-777, kr 32.900,-
Integrert hybridforsterker,
Det beste fra rør og transistor gir mer
musikalsk lyd.
Sugden A21AL Series 2, kr 21.900,REN KLASSE A FORSTERKER! Nesten
alle som har prøvd denne hjemme, har
kjøpt den. Les hva en kunde skriver på
våre nettsider!
Exposure 3010S2, kr 15.995,-
For 2 monoblokker på 110w. Les testen!
En av lydteknikerne til Pink Floyd var
med på å starte Exposure.
EAR 912, kr 63.850,Forforsterker m rør
Audio Valve Eklipse,
kr 37.000,-
Kåret til en av verdens
“BEST SOUNDING HIGH-END AUDIO
Audio Valve Assistent 30,
PRODUCTS” i Stereophile, USA.
kr 37.000,Kanskje den beste forforsterker
Integrert rørforsterker med en lydkvalitet
m. rør, noensinne, til prisen.
alt for få i Norge kjenner til. Se våre
nettsider!
PrimaLuna ProLogue premium,
kr 17.900,Integrert rørforsterker
Spendor D7 Premium,
kr 44.900,-
Spendor A9 blir sammenlignet med
Magico Q5, til 13 ganger prisen. Nye
D7 er kanskje enda bedre. Ikke se
deg blind på den lave prisen!
Spendor D7, kr 39.900,Nye Spendor A6R, kr 26.900,-
Unison Research S6,
kr 25.750,Integrert rørforsterker.
Chord Sarum Tuned Aray
Lån disse ekstreme High-End kablene hos
oss. Ny teknologi. Formidler detaljer og musikalske kvaliteter, som ingen andre kabler har
vært i stand til tidligere. Det er umulig å få et
anlegg til å låte opptimalt uten riktige kabler.
Vi hjelper deg. Chord har noen av de beste
kablene i alle prisklasser.
AUDIO AKTØREN og Norsk Hi-Fi Center har slått seg sammen
Butikk i Storgaten 22, 3181 HORTEN. Lytterom i Døvikveien 42, 3055 KROKSTADELVA
Tlf 33 07 44 11 el. 92 89 57 73 E-post: [email protected] [email protected]
8
Drittartikkel?
(Dette lange innlegget er noe forkortet av redaksjonen etter
at innsenderen først ble tilbudt å sende oss en litt kortere versjon)
Artikkelen BLINDVEIEN ! i nr.60 av Gunnar Brekke er noe av det værste
jeg har sett på trykk i et fagblad. Usanne, uriktige og falske påstander
som skaper uttrygghet hos lesere og «lyttere».
Jeg vil derfor som ansatt i Yamaha komme med noe fakta informasjon
for å opplyse dere :
Vi driver ikke med gjødsel.
Hva gjelder kalkulering av produkter så er det ikke bare den lille multiplikasjonstabellen som benyttes. Det handler veldig mye om volumer
av de enkelte biter/deler. Mens 2 kanals produkter produseres i et
antall av 500 – 20000 på et år , produseres flerkanals modeller i antall
på 30000 – 200000.
At våre flerkanals produktene fylles med komponenter av dårligere
kvalitet er bare tøv og sludder. Med bakgrunn fra både service,
produksjon og utvikling ser jeg mye av de samme deler og komponenter som benyttes i våre flerkanals produkter i såkalte High-End
stereo produkter.
Det er da et guds under at vi (Yamaha) har rundet 125 ÅR uten en
konkurs, og fortsatt er akseptert som produsent både i den profesjonelle verden og til den vanlige lytter.
Hvor mange og hvilke korreksjons systemer har dere egentlig prøvet
(og fått informasjoner om)
Har dere sjekket noe rundt Babylonsk støy?
Som ingeniør også med bakgrunn fra europeisk godkjenning av
elektronisk utstyr må jeg si jeg er utrolig skuffa over artikkelen.
Med hilsen
Knut Mortvedt
Yamaha Music Europe GmbH Germany No
Når det gjelder effekt og effektforbruk, så er en standard for dette. I
en kortversjon kan en si at effektforbruket inn på en forsterker måles
ved 230V/50Hz , 4 ohms last (eller annen spesifisert last), med White
Noise + BPF eller 1 kHz sinus sigal inn, og da målt når en ut leverer 1/8
av Max oppgitt uteffekt med 1% forvregning med den samme last.
Når det gjelder romkorreksjon så har du nok også liten informasjon
og kunnskap om systemet (systemene). Jeg kjenner kun vårt YPAO
system , og kan bare ta hensyn til det her. Det er absolutt ikke funnet
på av noen nerder med mål om spikrak frekvenskurve. Målet er at du
uansett kunnskap skal ha et redskap for å sikre riktig oppkopling og et
best mulig lytteresultat, også med mulighet for å legge inn din egen
personlige smak og kunnskap hjemme.
Vi påstår ikke noe om perfekt lyd, for hvem kan påstå hva perfekt
lyd er? Vi har lest i blader mange ganger om verdens beste lyd eller
produkt!! For hvem, eller hvilke ører sier jeg.
Vi har jo tross alt også røttene godt forankret i studioverden. Mye av
det som der blir utviklet drar vi nytte av når våre hjemmeprodukter ser
dagens lys. Det er jo ikke uten grunn at vi kan skru av endel av digital
deler og display når dette ikke er ment å skulle benyttes. Vi snakker da
Pure Direct. At fler og fler funksjoner kommer inn i samme boks, er nå
ikke drevet fram av bare oss produsenter. Det er nok mer folk flest som
presser det fram.
Husk så at det er ikke alle mennesker som har samme smak som deg,
eller hører det samme som deg, eller har plass som deg, eller som
kan prioritere som deg, eller har de samme ørene som deg, eller som
skriver som deg.
Etter så mye sure oppstøt og påstander som kom fram i artikkelen
undres jeg på hvorfor produkter ikke blind testes ?
Hvordan kan en komme med et testresutat basert på test av f.eks.
flere forsterkere koplet opp mot en type høyttalere / en signalkilde?
Hvordan sammenligne og kommentere detaljer alle uten å kunne
foreta A/B test?
Hvordan kan tester gjøres uten et ideelt avdempet test rom?
Det er helt greit å sette saker å ting på spissen, og fortelle at du ikke
får samme lyd, lydopplevelse og kvalitet om du kjøper et produkt til
3000 kroner i motsetning til etprodukt for 20000 kroner. Men å legge
lista på nivå med å spre møkk og alkymister som prøver å presentere
stein som gull på generell basis, blir journalistisk lavmål.
Og en uttalelse som vi tar som en påstand om at vi er useriøse og
svindlere.
Hei Knut!
Jeg begriper ingenting av denne opphisselse. Klart at saken var
satt på spissen, men det kom da helt tydelig frem både i ingress
og innledning. Men ok, jeg vil selvfølgelig trykke dine tilsvar til
atikkelen i neste blad. Men å snakke om konkurs og møkkaspredning synes nå jeg er voldsomt.
At du også mener at det ikke er det minste grunnlag for å harselere over hjemmekino produsentenes langt mer fordelaktig måte
å måle utgangseffekt på, undrer meg stort. For folk flest betyr det
at de kjøper en 7x175 watts receiver og tror den er like kraftig
som en tilsvarende kraftig stereoforsterker? Hadde receiveren vært
målt med samme innarbeidede hi-fi norm, ville den måle kanskje
30 watt. Er ikke dette litt juks?
Også antydningen om at en “seriøs” lyttetest bør foretas i et
sterkt lyddempet rom, slik som f.eks. Watt benytter, er jeg noe
kritisk til. Det betyr jo bl.a. at testeren hører noe som bare noen
promiller av kjøperne kan oppleve hjemme? Men for et multikanalsystem med romklangen i bakhøyttalere, kan det likevel ha en
viss relevans. Og de inkvistoriske tekniske spørsmålene; de minner
da om god, gammeldags hersketeknikk?
Men poenget med artikkelen var at våre lesere (som forøvrig
knapt er de samme som leser f.eks. Watt) for et gitt budsjett
kunne få mer glede av et 2-kanals anlegg enn et 8-kanals. Dette
er også min generelle oppfatning. Men lager ikke og selger ikke
Yamaha også 2-kanals utstyr?
Mvh
Knut V,red.
9
333 Stockholm High-End messe 2013
Hvilken messe, hvor?
Jo da, senvinterens Stockholmsmesse hadde et par større rom på hotell Sheraton
til glede for de mange som gikk dit av gammel vane, men resten var spredt over
5 bygninger rundt World Trade Center og Sentralbanestasjonen.
Tekst og foto: Knut Vadseth
S
tockholm har en high-end butikk så frodig og velassortert med godiser fra hele verden, at den nesten er en
hi-fi messe i seg selv. Og det på bare 2 plan i samme
bygning. Årets high-end messe slet med 5 ulike lokaler,
inkludert en ”pirat” messe som messearrangørene knapt
hadde noe styring på. Men den fine butikken Hi-Fi Concept
var dessverre stengt da butikksjef Grubbestad og de ansatte
var opptatt med å lage hi-fi messe i World Trade Center…
Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet
Stockholmsmessen har hatt en omtumlet tilvære med forsøk
på ”smarte” og rimelige lokaliteter også litt utenfor byen,
men de mest vellykkede messer er vel ved Sentralbanestasjonen generelt, og Sheraton spesielt. Man skulle tro at litt
av vitsen med messer, er å samle mest mulig folk, gjerne
også de utenfor hi-fi menigheten. Årets løsning var grei nok
når det gjaldt lokalisering midt i sentrum, men noe kaotisk
med hensyn til adkomst, romstørrelse og takhøyde. Og piratmesser er døden for en bransje på sotteseng!
Men totalt sett var her mye å se og høre; og for en gangs
skyld er det lett å kåre messas suverent beste lyd! Den stod
nemlig ”Bottelneck John” og hans bluesband for i en absolutt ”live” setting i high-end hotellets resepsjon, med hilsen
Jan Eric Peerson og de andre fra Opus 3. I etasjen over
demonstrerte de John på norsk Electrocomp-utstyr , gjerne
også med vinyl og nå avdøde Bo Hansson’s tangentialarm.
Forresten morsomt å høre stor begeistring for EC’s 250
watter som ble sterkt fremhevet som et av markedets beste
kjøp. Jøss, er denne fremdeles i produksjon?
10
Heil x 2
For øvrig var det nok Ole Klifoth som stakk av med anerkjennelsen for både beste lyd og mest besøkte rom. Med
sin 1,6 millioners Audiovector R11 Arrete, trollbandt han de
besøkende med en høyttaler som ser ”uskyldig” ut, men som
både har doble Heil-elementer, men også en mengde basselementer montert i bakkant. . Det var vel bare Peter McGrath
fra Wilson Audio som kunne gjøre han rangen stridig med
full VTL-rigg, og da med en ny mellomstor Wilson Alexia
hvor man endelig har kuttet ut den omvendte Focaldomen
til fordel for noe av det beste av danske domekonstruksjoner. Jeg ble ganske imponert over kroppligheten i denne
høyttaleren som etter min mening fremdeles klarer seg godt
i konkurranse med Magico og mange andre fremstormende
produsenter. Stylus er importør i Skandinavia.
Magico S5 er altså et av de mest etterspurte high-endere
i markedet, men i forhold til egne opplevelser med test i
nr.59, låt det bare greit. Men i rommet ved siden av, hadde
importøren Audionord fått det bedre til med de største
Magnepan som faktisk oppleves billige i forhold til lydkvaliteten. Også Marten-brødrene var på plass med en litt
forminsket versjon av våre referansehøyttalere Coltrane 2
som låt fint uten at slik messelyd beviser noe særlig.
Men mens beste “budsjettlyd” hadde Hegel og Amphion.
Men igjen låt dagens hovedhøyttalere i dette bladet, Kef
Blade, kjempekjedelig sammen med elektronikk som
tydeligvis ikke makter å få ut all den latente villskapen i
disse. Les derfor testen av disse glimrende lydskulpturene
lenger bak i dette Fidelity! 3
11
333 Dan D’Agostino Momentum pre
Pris: NOK 320 000
Importør: Audionord, Sverige
Norsk agent: Acoustic Tuning
12
Lydprojektor
Denne forforsterkeren er kanskje like viktig som projektoren i et kinosystem når det gjelder å skape et kjempestort, sylskarpt, kornfritt, fargerent og tredimensjonalt
bilde, nå av lyd; et panorama som suger deg inn i en
virkelighet som oppleves så absolutt levende…
Tekst og foto: Knut Vadseth
13
333 Dan D’Agostino Momentum pre
I dette bladet ønsker vi å slå et slag for
signalkilden, enten den nå kommer
fra analoge eller digtale kilder. Signalkilden er selvsagt utgangspunktet for
det hele; lyd som ikke kommer med i
første omgang, kan ikke senere gjenskapes i høyttaler, kabler og forsterkeri.
Og som vinylguru Tiefenbrun fra Linn
uttrykte det; skitt inn (i forsterker og
høyttaler) betyr skitt ut. Og som dere
ser lenger bak i bladet; vi har jobbet
hardt for å presentere noe av det aller
beste på markedet når det gjelder
tilsynelatende utdøende signalkilder;
en platespiller for vårt årtusen og ikke
minst et knippe av usedevanlig gode
CD-spillere som har det udefinerbare
som vi så langt savner fra strømningsløsninger; nemlig drama.
Dramatisk?
Og drama er en samling av vikige
parametre som går langt utover oppløsning og full frekvensgang; det har
med dynamisk kontrast, plutselighet og
ikke minst tyngde og nærmest fysisk
soliditet å gjøre. Og en av de aller beste
CD-spillerne som vi sterkt anbefaler,
riktignok i oppgradert versjon, er et
13 år gammelt produkt signert Dan
D’Agostino; Krell KPS 25sc. Den har
vrkelig drama i seg med skikkelig
dynamisk kontrast også nedover, opplagt mye på grunn av fysisk tyngde og
soliditet.
Også den innebygde forforsterkeren
er uventet bra. Den blir også stadig
bedre ettersom den nye innmaten med
14
kondensatorer etc. går seg til etter
totalrenovering. Og det var tilfeldigvis
Krell KPS 25sc som stod i racket da vi
i Fidelity fikk den helt ferske Momentum forforsterker i hus, også denne
signert D’Agostino som den gang for
13 år siden mente mente den innbygde
forforsterkeren i pestisjeproduktet KPS
var den beste forforsterkeren Krell til
da hadde laget.
At vi på kinoloftet samtidig har en
glimrende multikanal Krell dekoder,
dac og analog pre til evaluering,
viser kloa til Dan A’gostino i high-end
bransjen. Denne var antagelig noe av
det siste han stod bak før kinesiske
pengeinteresser overtok hele firmaet.
Men med hans avgang fra eget livsverk,
var et nytt high-end merke født. Denne
gangen også med navnetrekket til hi-fi
guruen tydelig på forsiden, som her, og
med et helt nytt design som er langt
mer ekstravagant.
Resultatet av sammenlikningen
mellom disse to glimrende forforsterkerne, var uansett et sjokk! Ikke fordi
jeg hadde det minste å klage over med
hensyn til forforsterkerdelen på KPS
25,; denne var helt glimrenede på alle
parametre bortsett fra at vi opplevde
vår dac/pre fra APL som enda litt mer
luftig og oppløst i toppen.
Men vi ble sjokkert fordi forskjellen mellom to referanseprodukter fra
samme konstruktør uansett var såpass
dramatisk som tilfellet var! Audio
teknologien står faktisk ikke på stedet
hvil…
La oss derfor presentere Dan
D’Agostino Momentum preamplifier
anno 2013!
Betjeningsvennlig
Denne eksepsjonelle forforsterkeren
fra den amerikanske high-end guruen
Daniel D’Agostino, har et design som
skille seg dramatisk fra det enkle og
sofistikerte Krell-designet vi kjenner fra
de seneste år. Men at Dan muligens kan
ha sans for det noe mer pompøse, er jo
KPS’en, med sine greske søyler, et eksempel på. Men nå er det mer kaptein
Nemo og hans undervannsbåt tankene
våre trekkes til når vi betrakter det
store, grønnbelyste koøyet med sitt ratt
og volum/balanse nivåmeter. Dette er
altså ingen VU-meter slik som det er på
effektforsterkere i samme Master-serie.
Og når du skal justere stereobalansen
forandrer koøyet intensiteten av lyset,
mens vendt fase vises med et rødlig lys
istedenfor det vanlige grønne.
I tillegg til volum- og balansekontroll,
kan man på fronten også trykke inn
en av 6 balanserte innganger, som alle
har fått betegnelser som indikerer nye
signalkilder fra dataverden og nett.
Valgte inngang lyser grønnblått, men
når du trykker inn platespillerinngangen lyser det ildrødt! Dessverre er det
ingen RIAA innebygget da D’Agostino
fortalte oss at de fleste kundene foretrekker egen RIAA i egen boks? (Så
dumt! ) Til gjengjeld er her både bassog diskantkontroll, noe vi knapt har
opplevd før i dette årtusen. Og begge
knappene lyser når de er innkoblet. Så
hvorfor ikke, om det som her er mulig
å forbigå hele kretsen når man ikke
trenger dette.
Det følger selvsagt også med rund
fjernkontroll som justerer alle funksjoner, forøvrig i samme størrelse og
design som nivåmeteret, men helt uten
noe fancy lys. Greit nok, da batteriskifte
i tilfelle ville bli noe hyppig…
Mye penger
Jeg gruet meg i utgangspunktet til å
evaluere Momentum på grunn av den
høye prisen; du kan få både en flott bil
og et mignon Steinwayflygel for samme
sum penger. Kan en forforsterker på
noen som helst måte være verd drøye
300.00 korner, uansett hvor tung den
er, uansett hvor flott den ser ut og
uansett hvor fantastisk bygget den er?
Kan totallyden på et allerede fremragende anlegg virkelig bli hørbart bedre
enn med fantastiske produkter som for
eksempel Mark Levinson berømte forforsterker, en Audio Research Ref 5; eller
vår egen APL pre/dac, alle til vesentlig
lavere pris -og sistnevnte inkludert en
uhyre avansert og høyoppløst dac?
Så selv om vi forutsetter at alle parametre på D’Agostino pre i det minste
målemessig er ”bedre” enn på noe
annet vi har hørt; er det virkelig mulig
å oppnå definitivt ”bedre” lyd, ikke bare
en litt annerledes lyd, i referanseanlegget? Forforsterkeren er jo teknisk sett
nærmest en blindtarm av en komponent som vi egentlig ikke trenger?
Hadde vi enda brukt disse pengene på
en bedre høyttaler, effektforsterker eller
til og med dac…
Fornøyd Dan D’Agustino og kone på HIGH-END 2013.
Bratt lærekurve
Men i løpet av sekunder hadde vi lært
to ting; det er en myte at det knapt
skjer noen utvikling på hi-fi fronten.
D’Agostinos nyeste er langt bedre enn
hans kreasjon fra slutten av forrige
århundre. Dessuten; forforsterkeren er
antagelig den komponenten i kjeden
som påvirker lydbildet aller mest! Og
dette betydelig utover det med klangbalanse og oppløsning.
Vi kan knapt erindre helt så omfattende forbedring på en hel rekke
viktige parametre siden vi testet den
komplette 5 boks super riggen 001 til
Esoteric for flere år siden. Den gangen
konsentrerte vi oss om den fenomenale CD-spilleren som vi tok som en
selvfølge var årsaken til all godlyden.
Etter et kort møte med Momentum begynner jeg å lure på om ikke linjetrinnet også dengang var minst like viktig…
Dramaturgi
For det er nettopp lydbildets størrelse
og tyngde, dets dynamiske kontrast
og selve musikkens dramaturgi,
tilstedeværelsen og pasjon som i så
overvedende grad påvirkes av denne
15
333 Dan D’Agostino Momentum pre
Daniel D’Agostino
Fidelity ble invitert til å spise
lunsj med ekteparet D’Agostino på
messerestauranten på High-End
2013 i mai, og det var en lettelse
å opplevde hi-fi entreprenøren
nesten som sitt gamle jeg etter
noen råtøffe år hvor livsverket
hans forsvant. Ved lanseringen av
monoblokkene fra Masterserien
ifjor, gav meget gode omtaler
ham noe av selvtilliten tilbake,
men det er altså først nå med ny
forforsterker og stereo versjon av
monoblokkene, at tryggheten og
troen på det nye firmaet har trengt
gjennom for fullt.
Den nye stereoforsterkeren kan
forøvrig brokobles til monoblokk
med en enkel og rimelig ombygging, om man finner ut at stereoforsterkeren blir litt for liten i det
lange løp. (Men oppgitte 2x200
watt burde vel holde for de fleste.
Den er på vei til Fidelity for test
sammen med og uten forforsterkeren i neste blad.)
Dan kunne røpe at det knapt var
gjort noe særlig sensasjonelt i forforsterkeren, men at alle parametre var dratt mye lenger enn hva
selv de mest kritiske high-endere
hadde trodd kunne ha betydning
for lyden. Han hadde ønsket å
bygge en slik totalt kompromissløs
forforsterker i mange år, også om
sjef hos Krell, men hadde godtatt
innvendingene fra sine mange
ingeniører som med sin solide
utdannelse og erfaring klarte å
overbevise den gamle hi-fi entreprenøren om at dette ikke hadde
noe for seg. Etter finanskuppet
var han nødt til å gjøre det meste
selv, og han var absolutt nødt til å
lykkes!
Og hvis egne ører er til å stole på,
viser det seg som vanlig at store
kunstnere gjerne ligger langt foran
de skoleflinke i utvikling!
Hi-Fi entreprenøren virket oppriktig
glad for å høre om vår positive
erfaring, ikke minst i forbindelse
med hans gamle topplader KPS
25sc, og fortalte at Fidelity faktisk
var det første blad i verden som
ville kunne komme med en full
test, hvert fall i papirutgave. Og
ingen av de andre kan stille et
fullt testpanel med 3 erfarne
high-endere som kan ha en annen
oppfatning enn testeren….
Se motstående side.
16
kontrollboksen, nå fra D’Agostino, men
som de fleste tror simpelthen fungerer
som en linjeveksler. Og så er den
kanskje like viktig som projektoren i
et kinosystem når det gjelder å skape
et kjempestort, sylskarpt, kornfritt,
fargerent og tredimensjonalt lydbilde;
et panoramavindu som suger deg inn
i en virkelighet som er helt levende og
virkelighetsnær, men også ett science
fiction tidsvindu som forflytter deg i
sted og tid.
For utenom arstister og deres instrumenter hersker her den fulkomne
stillhet; absolutt ingen støy. Likevel
frigjøres himmelstormende lyd med
krefter, tyngde og holografiske dimensjoner som aldri før har vært hørt i stua.
Alt utenom tonene og de komplekse
refleksjonene fra vegger, gulv og tak,
ligger i aboslutt svart, og med hørbart
mindre forvrengning enn noensinne.
Og det sammen med en finkornethet
og detaljering vi aldri før har opplevd.
Det er som om musikken fra dine
gamle CD-plater er innspilt med 4 K;
om vi fortsetter sammenlikningen med
en videofremviser...
Mørkere klangbalanse
Her er atså mer kropp og A-lyd enn
på vår referanse APL, mer fokus på
bass og grunntoneområdet og med
en noen mer beskjeden diskant enn
denne. En konsekvens av dette, er at
forskjellen mellom høyoppløst SACD
og Blu-ray og vanlig CD-plater er en
en smule mindre iørefallende enn
tidligere. Dette uten at jeg opplever diskanten som fraværenede, bare at den
ikke ligger som et sus over lydbildet
uansett, men at den fremkommer som
et deilig krydder når det er naturlig.
Og overtonestrukturen låter eksepsjonelt troverdig men denne optimale
miks av grunntone og bisverm uten å
eksponere det vanskelige presensområdet med ”knust glass” som males i en
krydderkvern. Jeg må innrømme at jeg
tror at usedvanlig mye ”diskant” i virkeligheten er betydelig forvrengning. Vi
kaller denne forvfengnngen ofte ”klirr”,
og da sjønner vel alle hva slags lyd jeg
sikter til. Slik låter definitivt ikke transient toppene på D’Angostino!
Også den ekspansjonsvillige bass
og mellomtone må berømmes, da
mange anlegg kan ha en ganske mørk
klangbalanse, men uten den dynamiske kontrasten og stillheten mellom
transientene som vi nå opplever med
Krell og D’Agostino. Ikke minst mye
rørutstyr kan ha en særdeles fyldig,
nærmest pæreformet klangbalanse.
Men musikken blir ikke nødvedigvis
morsom og rytmisk medrivende av den
grunn; snarere gampefeit og sidrumpa.
Nå opplever vi en tørrhet og kontroll i
hele grunntoneområdet sammen med
virkelig freske fraspark og et skyv som
en kommende tsunami!
Storhet
Og det må være denne dynamiske
utklingingen sammen med stillhet
og kontroll som muliggjør det forbløffende store panoramavinduet med
et fullvoksent orkester på full blås inne
i din egen stue uten at du opplever
det ubehagelig. Men høyt er det nok
absolutt, selv om du altså heller velger
å kalle lyden ”stor”.
Men heldigvis må du ikke spille
veldig høyt for å få gåsehud; her er en
fantastisk oppløsning og tilstrekkelig
fyldighet og detaljering av overtonestruktur slik at det låter fullblods også
på mer famlievennlige nivåer…
Men uansett hvordan og hvor høyt
man spiller; lydkvaliteten er gjennomgående ekstremt høy også på eldgamle innspillinger, men aller best på
”vanlige” opptak av ulik karakter og
med høyst forskjellig type musikk som
alle virkelig blomstrer duggfriskt opp.
Det er rene skattejakten å lete frem
noen tilfeldige ”High Fidelity” plater og
spille disse fra start til stopp. Så takk
igjen Sven Bilén, du har gitt oss mange
gledesstunder med dine nesten hundre
CD’er som fulgte med det dessverre henfarne danske magasinet High Fidelity.
Konklusjon
Det helt magiske med denne forforsterkeren, er den organiske klangen og
varmen i hele mellomtonen. Dilemmaet
rør eller transitor er totalt uiniteressant;
her er det beste av alt vi tidligere har
hørt. Så den varme klangen betyr altså
ikke en litt feit, puddingaktig og seig
tonalbalnse, men en hele tiden samtidig tørr og eksepsjonellt dynamisk mellomtone stående trygt på de bredeste
og mest dyptpløyende basskuldre vi
har hørt. Og med en absolutt nøytral
overtonestruktur som likevel er så oppløst og krisp at det er en fryd.
Nei, vi har heller ikke hørt det bedre
med hensyn til overtonestruktur og
detaljering; hele tiden tørt, presist
og særdeles dynamisk - men aldri
hardt om du ikke har å gjøre med for
eksempel Gustav Mahler som med
vilje skaper en lyd som skal gå gjennom marg og bein. Men også da følger
D’Agostino Master tettere på enn de
fleste…
Og så denne roen og oversikten; rommet er større og lydpanoramaet bredere
enn vi før har hørt det, inkludert betydelig høydeinformasjon. Og så denne
veldig nærværende opplevelse av fysisk
artister med konkret kropp, ingen
skyggebilder, og med god plass imellom hver enkelt. Og her kan vi tydelig
høre grunnlyden av selve rommet og
altså størrelsen av dette.”Oppløsning”
får ny betydning da vi ikke bare opplever en luftig og krisp klangstruktur,
men vi får faktisk også tak i detaljer på
slitne plater som vi tidligere ikke har
hørt. 3
Testpanelet
Pris: kr.320.000
Importør: Audionord, Sverige
Agent i Norge: Acoustic Tuning
Anders Rosness:
Krell KPS sc med innebygget pre låt så
uforskammet godt at man jo må være
temmelig sprø for å putte på en ekstra
forforsterker til en masse penger. Komboen sammen med Adyton Cordis 1,8 låt
fortreffelig, også i forhold til den fenomenale ALP/Esoteric riggen som uansett
skapte et enda større rom uten den litt
”ståpå” følesen i mellomtonen som vi
opplevde med KPS’en. Men så koblet vi
inn Dan’s nye baby og fikk virkelig sjokk;
var det virkelig så mye mer å hente? Joda
rommet ble enda større, minst like stort
som med ALP mens diskantområdet nok
var litt tørrere og mer beskjedent; kanskje
også litt mindre oppløst enn denne.
Men for en kropp, for en tyngde i lydbildet og for en fantastisk ORGANISK
klang, helt uten kunstige tilsteninger av
selv de mest komplekse orkestre og stemmer. For ikke å snakke om koret; dette
svære koret i en stor stenkirke som forteller oss så mye om lydkvaliteten. Den minst
unøyaktighet i frekvengangen og vi hører
det tvert! Men D’Agostino fikk virkelig
frem alle kvaliteter fra våre mest krevende
opptak, og Grieg med sin A-mollkonsert
innspilt i eget hus fra 90-tallet låt duggfriskt, ikke den litt sidrompa og småfeite
innspillingen vi ofte tidligere har opplevd.
For en klang, for en dynamikk og for
en gedigen pianoklang med fabaleaktig
separasjon av transientenes hammerslag
og resonnansen i det store instrumentet,
alt absolutt levende i stua til Knut.
Kombinasjonen av Krell og D’Agostino
er litt mørkere i klangbalansen enn hva
vi er vant til med vår faste referanse fra
ALP/Esoteric, men enda mer nærmest
fysisk nærcværende og kropplig, også
med dypere bass, mens altså diskanten
en anelse mer nøktern og servil. Men for
et fantastisk par, knapt ”bedre” enn APL
og Esoteric, men i mine ører mer likandes
tross den store aldersforskjellen mellom
CD og pre…
Jan Myrvold
Krellriggen via innebygget pre var utrulig
myndig; her var plenty krutt med eksplosiv
dynamikk og et fenomenalt skyv! Her var
også greit med finesser som stofflighet og
oppløsning over hele skalaen.
Og så viste det seg altså at det var mer
å hente med separat pre fra samme konstruktør med minst 15 år mer på baken.
For med denne innkoblet ble det enda
mer kontant dynamikk, kropplighet og en
samtidig hittil uhørt definisjon i diskantområdet.
Og så utrolig stort! Pre’en gir faktisk
det storslagne Rachmaninov-stykket et
ytterligere ”løft”, med ekspanderende
romlighet og holografi.
Også på A-Mollkonserten erstattes
den litt teknisk sidrumpede Andsnesinnspillingen fra forrige århundre (!) med
lyd som ferskvare, frisk som vårdugg. Og
med en naturlighet og uanstrengthet som
hører virkeligheten til. Det er som å høre
musikken for første gang, nå totalt uten
filter mellom opptaksmikrofonenen og
egne takknemlige ører. Og med nyanser
som vi tidligere ikke har hørt fra kjente
innspillinger.
Denne fanastiske forforsterkeren
nærmest støvsuger all informasjon fra
Krell-riggen som forøvrig må være Krell
og D’Agostinos største triumf fra årtusenskiftet. Og hans nyeste kreasjon må, tross
skyhøy pris, være verd hver eneste krone
– om du har dem…
Trond Torgnesskar
Med Dan D´Agostinos glorete og hysterisk
kostbare preamp i referanseriggen hadde
lyden helt klart mye mer vekt, størrelse og
skala. Det spiller roligere og på en måte
mykere,og instrumentene har en hittil
uhørt kroppslighet og ren fysisk tilstedeværelse. Substans og kroppslighet har aldri
manglet hos Knut før, men her er det mer.
Ganske mye mer, faktisk.
Samtidig er rommet og opptaksakustikken så overlegent gjengitt at det er
på «klype-seg-i-armen»-nivå. Tredimensjonaliteten er rett og slett hårreisende
realistisk, og alt, og da mener jeg absolutt
alt, virker større enn før. Musikken gjør
rett og slett et enda sterkere inntrykk. Det
som skjer fyller rommet i enda større grad.
Her framføres det, og en heldig lytter
tenker ikke et sekund på at det dreier seg
om avspilt musikk.
Det låter åpent, men lyden har et
varmere anstrøk enn vi vanligvis hører.
Det er så befriende naturlig at det bare
er å gi seg over. Vi trodde ikke det var så
mye å hente, her, men det var det jaggu.
Spørsmålet er jo selvfølgelig om forskjeller
som dette, som selvfølgelig vil oppfattes
som små av noen, er verdt det voldsomme
påslaget. Vel, mine herrer, en manns gulv
er som kjent en annen manns tak. Dette
er et referanseprodukt av den typen som
flytter grenser. Sånt koster.
17
333 Signalkilde: high-end CD-spiller
18
Drama!
Hva er det som mangler i det ellers gode streamingsystemet med
glimrende oppløsning og gunstig pris i forhold til kvalitet? Og som
du finner i det målemessig elendige og betjeningsmessig omstendlige vinylmediet. Men som du nå stadig oftere også finner på de
beste CD-spillere som med stor begeistring presenteres i dette
Fidelity…
Tekst og foto: Knut Vadseth
eg har fortalt historien før; om hvordan jeg som
nyslått strømningsentusiast kjøpte det aller beste
systemet på markedet , solgte referansespilleren fra
EMMLabs og skulle også la min rimeligere Muse
(en Pioneer DVD-audio spiller ombygd av strømmeguruen Halverson) gå samme veien. Men så puttet
jeg den støvete boksen inn i referanseanleggt, fant frem en
sliten sølvplate- og fikk hakeslepp!
Nei lyden var ikke like glatt og oppløst som jeg opplevde
via I-pad’en som styrte dataanlegget, men her var da
mye mer levd liv, langt mer drama? OK, det var fint å ha
hundrevis av album på hardiscen et tastetrykk unna. Men
spilte jeg mer musikk enn før? Tvert imot!
Surmavet, jeg?
Er jeg blitt en surmaget nostalgiker med retro som mellomnavn? Sannsynligvis. Men etter denne opplevelse har
strømmutstyret vært mer til bakgrunnsmusikk, mens jeg
finner frem i den enorme haugen av sølvplater når jeg vil
kose meg med musikk. Og selv om jeg har savnet spilleren
fra EMMLabs, har denne fornyede interessen for det nå
så absolutt verneverdige CD-mediet gitt meg fantastiske
opplevelser via Audio Soulution 745 og nå APL/Esoteric,
begge med baller og dynamisk kontrast som er ikkeeksisterende på alle de til dels kostebare DS-rigger jeg har hørt.
Hvorfor vet jeg ikke, men registrerer at mange jeg slår
av en prat med er langt på vei enige. Og samtlige i Fideliy
staben er helt på linje med redaktøren uten at han har
truet med å staffe avvikere med buksevann og nultetime.
Så alle dere ingeniører (med CV’en klar, håper jeg) og alle
dere andre; dette er ikke ideologi, det er bare en synsing
som jeg prøver å underbygge for leserne i dette high-end
bladet som altså tilstreber det aller beste av lydopplevelser.
Og slik at dere skal kunne finne ut om dere er absolutt
uenige, litt enige eller helt enige med skribenten. Er jeg/vi
inne på noen greier som hittil har vært sterkt underkommunisert?
Og vi legger ikke noe prestisje bak disse påstandene, det
er en følelse, en opplevelse som vi bare vil dele med andre.
Til gjengjeld legger vi mye prestisje i å finne relevante CDspillere på markedet som virkelig underbygger dette med
drama og tilstedeværelse i musikken. Dette blir for mange
den siste CD-spilleren de kjøper (?), og vi vil bidra så godt
det lar seg gjøre å komme med fornuftige tips ved å gjøre
groverabeidet med å lytte til noen av de aller beste.
De utvalgte!
Vi har forøvrig fått mye hyggelige heiarop for vår presentasjon av denne nettopp på disse områder glimrende
topplader MC-1 fra norske Electrocompaniet i forrige blad.
Her er musikalsk drama et nøkkelord, enten du foretrekke
rock eller klassisk orkestermusikk. Og vi fikk med denne
klassikeren for alvor blod på tann; CD-mediet er altfor bra
til å forsvinne sammen med kasettspillere og rørTV’er.
Så vi har til dette bladet virkelig stått på og fått tak i 5 av
de mest interessante 16 bits CD-avspillere på markedet.
At noen også kan så mye mer, kommer som en eventuell
bonus…
Vi bestemte tidlig i prosessen at vi ville teste BÅDE analogutgangen og digitalutgangen på spillerne, vi tror som
mange andre at en pre med innebygd dac- eller omvendt
-snart blir det nye hjertet i de fleste anlegg. Vi måtte ty til
et lite kompromiss ved å benytte ubalansert RCA-utgange
selv om samtlige testede spillere også leverte balansert
anlogutgang. Og for å gjøre det hele mye verre; vi brukte
så a/d inngangen (egentlig bergnet på platespiller /RIAA)
på vår fenomenale APL-rigg da denne viste seg – selv med
2x prossesering – å gi et langt bedre sluttresultat av det
analoge signalet enn den tilgjengelige high-end analoge
linjeforsterkeren vi hadde i hus.
Vi er absolutt overbevist om at lytteresultatene vi fikk
med dette, stemmer godt overrens med de andre resultatene vi fikk ved individuell utprøving på annet utstyr. Og
med digitalkobling fikk spillerene drahjelp fra en av de
beste dac’er vi vet om med tilsvarende forbedret resultat;
bortsett fra hos den ene…
Resultatet var da også i begge tilfelle fantastisk bra,
enda bedre enn hva vi ærlig talt hadde forventet. Testpanelet gliste fra øre til øre! CD-spilleren er etter vår
mening langt fra død! Snarere tvert imot; skal du ha levd
liv og drama i musikken, er det CD-spilleren som etter vår
mening ruler…
19
333 Signalkilde: APL DAC M usb/Dac m/volumkontroll
Referanse med pre
Denne anvendelige digitalkonverteren er med usb og analog inngang glimrende som
sentral i et super high-end musikkanlegg og får en rimelig multispiller til å juble i to
kanaler. Og selv om den er beregnet på en ombygd, men særdeles kostbar Esoteric, gir
den nytt liv til mange gamle CD-rigger, som vår egen Krell KPS 25 sc.
Tekst og foto: Knut Vadseth
20
V
i testet denne usb/dac’en
fra ringreven Alex Peychev
med bravur i fjorårets
høstnummer, og har siden
benyttet den med stor
glede i referanseanlegget sammen med
en ombygd Esoteric UX-1, også dette
gjort personlig av Peychev; high-end
eksperten med 25 års erfaring hvorav
7 år på proffavdelingen i Sony. Noe av
prisen for denne komboen skaffet vi til
veie ved å selge vår glimrende AR Ref
5 rørpre. Men først etter å ha sjekket at
det var lite å hente med en ekstra pre.
At vi etter denne evalueringen fikk en
pre i stua som også gjorde denne referansekomboen enda et hakk bedre, er
vel hi-fi i et nøtteskall; fasitsvar finnes
knapt. (se også side 12)
Dynamisk rørlyd
Men også forforsterkerdelen i APL’en
drives med rør, noe dere ser på bildet,
selv om ”rørlyd” ikke nødvendigvis er
det første du tenker på når du kobler
opp denne komboen. For riktignok går
bassen kjellerdypt og er både dynamisk, fast og frodig, men her er ikke
noe fett nedover, derimot en nærmest
grenseløs frivol utklinging mot øvre
mellomtone, helt uten de vanlige forvrengningsproblemer i dette området.
Så uten å være steril og mager, så oppleves en detaljrikdom og en dynamikk
som simpelthen er livsbejaende.
Og for et rom!
Selvfølgelig måtte jeg prøve denne
boksen utenom Esoteric’en den var
bestilt med, og jeg må innrømme at
denne APL boksen i to kanaler spilte
fletta av den ellers glimrende Krell
multikanaldac vi hadde på kinoloftet.
Igjen begynte vi å tvile på vårt multikanalprosjekt; finnes det egentlig en
prisklasse hvor 5 kanaler pluss sub kan
låte ”flottere” enn tilsvarende priset
stereoutstyr? For alle tilgjengelige CD,
DVD og Blu-Ray spillere på loftet, fikk
både mere liv og større panoramalyd
med APL dac’en, og det i betydelig
grad.
Og uansett hvor moro det er med
bakhøyttalere, de gir ikke mye musikalsk informasjon som ikke et godt
stereoanlegg også kan tilby.
Men det var da vi prøvde med den
nyss hjemvendte Krell KPS 25 at jeg
begynte å lure; dette låt riktignok noe
mørkere enn med Esoteric’en og toppen var kanskje ikke fullt så oppløst
og fokusert. Men her var mer ”kropp”
og A-lyd, og hele tiden med glimrende
dynamiske kontraster også nedover.
Totalt sett altså minst like fint i mine
ører som med den ombygde Esoteric
UX-1 spilleren, i hvert fall på standard
16 bits . Uansett er dette en meget
anvendbar dac av superklasse som gjør
andre komponenter ekstra gode!
Vinylavspilling
Vi bestilte en opsjon med analog
platespillerinngang på vår versjon av
APL Master NWO etter at Peychev
bedyret at høyoppløslig konvertering
på ingen måte reduserer opplevelsen
fra vinylplatene, uansett kvalitet på
pickup og RIAA. (!?) Dette var vi
selvsagt noe skeptiske til, men under
testen av for eksempel den glimrende
Parasound/Curl JC-3 RIAA, opplevde vi
de samme lydkarakterestikker som via
ulike gode forforsterkere vi hadde til
disposisjon, men likevel med mindre
bløttegning av detaljene.
Jeg vil derfor hevde at den komplekse konverteringen ikke på noen
måte maktet å sette noen egen sonisk
signatur på lydbildet. Også Bergmann
spilleren ble delvis evaluert gjennom
denne anloginngangen på APL uten at
dette reduserte kvaliteten det minste.
Alle var vi jo enige om at dette er den
kanskje beste lyden vi hittil har hørt fra
noen platespiller i finstua.
I tillegg til rør på utgangen, benytter
Peychev seg av en dac-teknologi med
mange enheter som deler jobben mellom seg, og som interpolerer og drastisk minsker trappetrinnene i lydkurven slik at all opplevelse av en litt røff
kornstruktur forsvinner, slik som vi
også har erfart det med linjedoblere på
videobildet. Jeg antar at dette er årsaken til at lyden låter såpasst finkornet og
analogt, spesielt når signalet kommer
fra vinyl som jo i utgangspunktet ikke
har dette problemet med trappetrinn.
Kan mangelen av dette være årsaken
til at analogt stort sett oppleves som
mindre lyttetrettende? På tross av en
utagerende, men langtfra overeksponert øvre mellomtone og også generelt
stram og detaljrik lyd, oppleves APL
DacM som forbløffende lite slitsom å
lytte til, selv i forhold til typisk vinyllyd
som den forøvrig kan minne mye om.
Dette også med hensyn til dynamisk
kontrast med veldig ekspansjonsvillighet og ren skjær livsglede langt
opp i mellomtonen.
Konklusjon
Noen lesere har etterlyst den nye generasjon dac/pre som den nye ”sentralen”
i ethvert musikkanlegg, selvfølgelig
også med direkteinngang for strømningstjenester og annet digitalutstyr.
Peychevs APL Dac M er simpelthen
den beste sådanne vi hittil har hørt,
og anbefales alle som har råd til den.
Håndlages og leveres kun via Nettet. 3
Pris: NOK ca 200 000
Produsent: APLHiFi.com
21
333 Kef Blade high-end høyttaler
22
Knivskarpt
lydpanorama
Enkelte rådyre konkurrenter kan muligens spille enda bedre på visse områder,
men vi vet ikke om noen som har like presist akustisk fokus. Og knapt noen
i prisklassen gir samme overbevisende elektroekstatiske tilstedeværelse av
selv ekstremt kompleks musikk, avspilt også på høyt volum.
Tekst og foto: Knut Vadseth
Hadde det med noen vektig grunn vært
mulig å kåre ”verdens beste hjemmehøyttaler”, kunne jeg utmerket godt
tenke meg å foreslå denne superelegante 50 års jubileumshøyttaleren
fra engelske Kef som min kandidat!
Den minner i klangbalanse og oppløsning mye om en Quad elektrostat, men
kan samtidig gå like dypt og spille like
høyt som en stor Wilson eller JBL når
de blir skikkelig satt opp i vårt referanseanlegg.
Og alt dette skrytet er på tross av så
mange middelmådige opplevelser med
denne high-end referansehøyttaleren
fra Kef i Maidenstone utenfor London,
at jeg må tenke på eventyret om den
stygge andungen. Den blir som kjent
til slutt en vakker svane. Og som alle
skjønner, reflekterer jeg da utelukkende
på opplevd lydkvalitet i ulike sammenhenger, ikke på utseendet som er noe
av det mest elegante fra hifi verdenen
noensinne. Og da dette er en virkelig
stor høyttaler, halvmeteren høyere enn
de fleste stuehøyttalere på markedet,
er det flotte utseendet en helt vesentlig
betingelse for å kunne få innpass i
møblerte hjem ; ikke bare på hybelen
til gretne gamle gubber sammen med
et kaos av ledninger og svarte bokser.
Men om denne historien har en
lykkelig slutt, så har det vært mange
skjær i sjøen før Fidelity endelig fikk
Kef Blade til utprøving. Dette etter at vi
i forrige blad lyttet til firmaets ”folkehøyttaler”, den i forhold svært rimelige
Kef LS50 med samme punktkilde
konsept med diskanten montert midt i
bass/mellomtonelementet.
Dette designkonseptet som erkengelske Tannoy har kjørt på i mer enn
et halv århundre, har mange akustiske
fordeler, ikke minst fasemessig, men
er også ekstremt krevende å konstruere og produsere på high-end nivå.
Også norske Seas lager forøvrig en
slik råhøyttaler som er mye brukt av
utenlandske høyttalerprodusenter, men
Kef har jobbet med dette i flere tiår,
og betegner den helt kritiske mellomtone/bassen som sitter sentralt på den
usedvanlig smale fronten av Bladekabinettet, som 10’ende generasjon.
Som erkekonkurrenten B&W har Kef i
alle år drevet utstrakt forskning, og på
området datasimulering har de alltid
vært helt i tet…
Form følger funksjon
En ekstra smal og avrundet frontbaffel,
som en knivsegg, er ikke bare visuelt
attraktiv fra sitteposisjon; det langt
viktigste er at man oppnår betydelig
bedre tredimensjonalitet og dybdeperspektiv grunnet mindre tidligerefleksjon. For ytterligere å redusere dette,
har man med Blade laget et kort horn
(som også hjelper til med de dypeste
23
333 Kef Blade high-end høyttaler
tonene i det aktuelle frekvensområdet
rundt ca.350 Hz) med lydbsorberende
materiale rundt den relativt beskjedne
(5 tommer)mellomtonen som muliggjør plassering på denne knivseggen
som også inspirerte navnet ”Blade”
og designkonseptet. Vår testhøyttaler
fremstår utseendemessig vitterlig som
et av bladene på en avansert flypropell.
Helt symmetrisk rundt mellomtone/
diskant elementet, som skal være
lineært fra 350 til 30.000 Hz, har man
så sidemontert 4 stk. 9 tommers basser
med en nærmest flat metallmembran.
Disse gir klare assosiasjoner til den
eldgamle superbassen Kef B139 som
vi kjenner helt fra 60 årene og som
også ble benyttet av selvbyggere og
andre høyttalerprodusenter som i alle
år har kjøpt avanserte råelementer fra
Maidenstone.
Den symmetrisk monteringen av
bassene gir et presist akustisk senter
som gir betydelige lydmessige fordeler,
i det minste teoretisk, og koblingen og
den korte avstanden mellom bassene
kansellerer også effektivt de uhyre
sterke vibrasjonene fra disse. Dette reduserer betydelig kravene til stivheten
i kabinettet som i utgangspunktet var
tenkt utført i aluminium eller kullfiber,
noe som i begge tilfeller ville mangedoble prisen på systemet!
Det ble derfor besluttet å finne et
såkalt komposittmateriale, et faguttrykk for en eller annen miks – i
dette tilfelle med mye glassfiber – som
lar seg støpe i akkurat den formen
designer og produsent ønsker. Man kan
uansett undres hvorvidt kabinettet er
optimalt for prisklassen da knoketesten
knapt er overbevisende utfra tidligere
velbrukte kriterier. Her er langt fra den
tyngden og soliditet som vi erfarer fra
Respons, Wilson og ikke minst Magico,
men mange mener faktisk at kabinettet
ikke skal være FOR solid?
Forøvrig merker vi oss at konstruksjonsprinsippet med mellomtone/
diskant (dog ikke konsentrisk) på en
smal baffel, og med basser i sidene som
jobber i fase, er velkjent fra NHT og
Audio Physic , den siste med Virgo 25
som vi testet med stor glede for et års
tid siden. Det blir spennende å se om
Blade kan oppvise tilnærmelsesvis det
musikalske fyrverkeriet vi opplevde
med denne…
En teknologisk utfordring
Men Blade er likevel enda langt mer
avansert med materialbruk og computeranalyser som er grensesprengende. I begynnelsen var dette en drøm,
et håp om at det skulle være mulig å
utvikle det spesielle Uni-Q mellomtone/
bass systemet til dedikert high-end
nivå. Da vi hi-fi journalister for første
gang ble presentert for dette prosjektet,
var i 2009 i Munchen, med en lekker
prototype i grønnsort kullfiber med det
24
karakteristiske huggorm vevmønsteret
i selve strukturen.
Den unge damen som jeg antok var
en av de mange billedskjønne som var
hyret inn lokalt som messevertinner,
viste meg ”Concept Blade” og bedyret
at dette bare var et eksperiment, og
på langt nær klar for noen eventuell
produksjon. Med dagens teknologi ville
høyttaleren i tilfelle koste nærmere millionen, mente kvinnen. Som forøvrig
avkledde mine fordommer ved å fortelle at hun faktisk jobbet som ingeniør
på utviklingsavdelingen i Maidenstone nettopp med Blade. Og et par år
senere møttes vi igjen på HIGH-END I
«Dette fikk meg
til å undres;
er det enklere å
konstruere
et par avanserte
høyttalere enn
å sette de opp
skikkelig?
»
Munchen, nå med en hvit produksjonsmodell med rimeligere kabinett og
nyutviklede high-end elementer for å
feire 50 års jubileet!
Dessverre låt det temmelig likegyldig
på demonstrasjonen hvor man flørtet
med at man benyttet rimelig elektronikk, om vi skulle være i tvil om det.
Senere har jeg hørt høyttaleren ved
mange anledninger, også flere ganger
på messer i Sverige; dessverre alltid
med temmelig uinnspirert lyd, mye
grunnet halvbra elektronikk og kabler.
Eller simpelthen dårlig match. Også
på fjorårets butikkmesse i Oslo låt det
uspennende på ikke altfor dyrt utstyr
fra Marantz. Og på et fabrikkbesøk på
Kef ganske nylig opplevde jeg i deres
demorom totalt likegyldig lyd med
disse høyttalerene, denne gang med
NEMO-blokker og topplader fra norske
Electrocompaniet som jeg kjenner ut og
inn og mener er veldig bra?
Dette fikk meg til å undres; er det
enklere å konstruere et par avanserte
høyttalere enn å sette de opp skikkelig, eller er de bare spesielt vankelige
å drive? Med 90 db virkningsgrad og
minimum 3,2 ohms impedanse burde
da dette ikke være så vanskelig med en
moderne forsterker?
Forsinket fulltest
Men det stopper ikke her. Høyttalerne
fikk lunken kritikk i den aller første
testen, angivelig på grunn av lite
bass(????). Dette skapte en viss panikk
hos Kef og resulterte i at salgsavdelingen trakk tilbake løfter til blant annet
Fidelity om et tidlig utlån for test.
Derfor denne relativt sene omtale etter
at høyttaleren har vært på markedet i
nesten 2 år. Men jeg har tidligere gitt
et slags førstinntrykk i Fidelity etter
en demo hos OHC som i det minste
beviste at her var plenty bass, om bare
forsterkeren vil!
Og så, endelig var de her i finstua; et
sett Blade i sort pianolakk istedenfor de
hvite vi hittil har opplevd. Men skjønnheten kan leveres i alskens farger
nærmest uten begrensning, bare du er
villig til å vente litt og å betale en slant
ekstra for det.
Sammen med Sondre Solgård fra
importøren Akustikk A/S bestemt vi
oss for å plassere høyttalerne med god
avstand til sidevegg grunnet bassene.
Forøvrig er referanseanlegget hos Fidelity akkurat som vanlig og da optimalisert for våre egne Marten Coltrane 2,
som forøvrig koster langt mer enn Kef
Blade.
Før vi startet sjekket jeg de tekniske
dataene- Disse indikerte et atypisk 3
veis system med todelt kabinett med
hver sin refleks for hver sin doble
9 tommers bass. Det unike Uni-Q
driver konseptet på frontbaffelen
med 1 tommers aluminiumsdome er
montert i sentrum av en 5 tommers
mellomtone kon med en usedvanlig
stor (4 tommers) spole og kjempestor
magnet. Frekvensområdet er oppgitt
til 40-35.000 Hz pluss/minus 3 db; ikke
særlig imponerende nedover i det minste. Har de blandet sammen målingene
fra stativhøyttaleren LS 590? Og er det
disse målingen som førte til kritikk for
lite bass hos den første reviewer’en…
Så hvordan gikk det da i første
omgang hos oss?
Helt på trynet!
SOS
Bassen hørtes ut som den var montert
en pappkasse; helt uten sting eller dypbass og med altfor mye mellombass.
(At jeg noengang skulle klage over det
siste!) Forbløffende nok var det også for
lite luft i toppen, og selv presensområdet manglet trøkk og musikalsk gøyfaktor. Mens jeg nok var litt skeptisk til
bassen, hadde jeg egentlig forventet
heller i meste laget i diskantområdet,
antagelig å grunn av det slanke utseendet (mer fordommer?).
Men før vi begynte å jobbe med
andre ting, ville jeg forsøke vanlig
plassering tett på sidevegg der de fleste
større høyttalere faktisk låter best i
mitt rom. Jøss, så mye bedre, selv om
tendensen til en smule feit mellombass
25
333 Kef Blade high-end høyttaler
og litt for lite luft fremdeles skjemmet
klangbalansen. Men jeg visste nå hva
som skulle til; mine gamle Nordost
Valhalla kabler som jeg nå benyttet i
hjemmekinoen på loftet, ville utvilsomt
gi en litt slankere klangbalanse med
større detaljering, rom og luft!
Og det gjorde de så absolutt, men i
mellomtiden hadde Kef representant
Sondre Solgård sendt SOS til Øystein
Haasnes hos OHC for nødhjelp. Øystein
er et råskinn til å tweake og installere
anlegg, men problemet for oss som
prøver å være noenlunde upartiske, er
at hans hjelpemdler er produkter stort
sett fra denne ene butikken. Og ganske
riktig; alle mine forskjellige kabler,
inkludert Jormakabler som er anbefalt
av Marten til våre Coltrane høyttalere,
ble kastet ut og inn kom et komplett
sett Valhalla kabler, inklusive strømkabler som attpåtil gikk gjennom en
Burmester strømrenser (også et OHCprodukt) etter at Øystein med et nytt
apparat demonstrerte hvor mye støy
det faktisk var på strømnettet
Også ulike typer koner fra Nordost
ble lagt under samtlige komponenter
i kjeden, selv om disse allerede stod
akustisk isolert fra omgivelsene i et
dedikert rack.
Til slutt ble samtlige kontakter snudd
frem og tilbake 180 grader for å finne
”beste” kontaktvei. Og det var faktisk
relativt enkelt å konstatere hva som låt
best.
Drama!
Men for en dramatisk forandring!
Plutselig låt Blade, drevet av Adyton
forsterkeren, sammen med APL/Esoteric CD-spiller med innebygget volum,
langt mer oppløst.
Førsteinntrykket var uansett at dette
nå var et av de beste lydreproduksjoner
vi noensinne hadde hørt både i egen
stue og også i alle andre sammenheng.
For en forandring, som sagt. Men enda
viktigere; for en forbedring!
Samtidig hadde Øyvind Brastein
forsynt seg med en masse kabler og
utstyr fra kinoloftet som jeg var så stolt
over at endelig låt kjempefint selv om
det ikke var snakk om samme krav til
lyd-kvalitet som i finstua. Men med
siste utgave av Oppo 105 multispiller
låt det bedre enn noensinne. Men Valhalla strømkabler til AW 180 monoforsterkere var de eneste jeg hadde som
var lange nok på loftet, og nå var de i
referanseanlegget nede. Og jeg skulle
ha besøk av venner for en visning
samme kveld. Jeg knabbet derfor disse
Nordoskablene tilbake fra hovedanlegget da de andre hadde gått,
men satt inn andre ganske kostbare
kvalitetskabler.
Det ble en helt uventet stor nedtur
i form av mindre detaljering, mindre
rom og mer pløsete mellombass. Er det
mulig?
26
Samtidig låt faktisk ikke loftsanlegg
så aller verst med alternativt utstyr (riktignok av ganske høy klasse), antagelig
fordi lydbildet i utgngspunktet var
noe mer robust og mindre kritisk. At
anlegget i finstua er som en topptrimmet Ferrari som må ha støtdempere
og gummi av toppklasse for å kjøre
optimalt, er det vel lite tvil om.
Men vær klar over at dette ikke bare
er snakk om kvalitetsforskjeller i seg
selv. Valhalla høyttalerkabler synes
jeg for eksempel kan tendere til å låte
litt for lett i mellombassen og med for
mye fokus på øvre mellomtone. Det
hele snakk om matching; om å finne
den optimale synergi. Og den finnes
det knapt noen som har det endelige
«At anlegget
i finstua er som
en topptrimmet
Ferrari som må
ha støtdempere
og gummi av
toppklasse for
å kjøre optimalt,
er det vel lite
tvil om.
»
fasitsvaret på!
Men med valgte plassering i mitt
rom og med de forøvrig sedvanlige
komponenter fra referanseanlegget,
fungerte Valhalle tvers igjennom med
strøm, signal- og høyttalerkabler såpass
overlegent at resten av evalueringen
av Kef Blade skjer med dette skisserte
oppsettet…
Knivskarp fokus
Det var det uhyre nøyaktige fokuset
med et presist panorama av artister og
deres instrumenter over et usedvanlig
bredt lerret med mer en vanlig stor
høyde, som positivt skilte denne høyttaleren fra alt annet vi har hørt i stua.
Og tross stor avstand mellom høyttalerene, helt uten antydning til noensomhelst svekkelse av nivå i ”fantom”
midtkanalen. Strålende bra!
Likevel var det kanskje diskantgjengivelse som forbløffet mest; for her
var det absolutt null mekanisk ”hi-fi”
lyd, bare en enestående ren og nøytral overtonestruktur helt uten flising
og med glimrenede utklinging ved
skarpe transienter. Likevel var det hele
såpass forsiktig at man kan snakke om
diskantområdet som musikkens diskret
tjener, hvert fall langt fra noe imponatorskrike.
Og som en deilig bieffekt av dette,
var her også mindre sibilanter fra
stemmer enn vanlig. Dette låt langt mer
som ”virkeligheten” enn vanlig hi-fi.
Bølgespreder
Men var her nok luft? Tja, en vane er
vond å vende, og det er betydelig mer
energi i toppen på dyrere konkurrenter
som vår egen Marten Coltrane 2, Wilson Sasha og Magico Q5 (og disse med
en noe ”mørkere” kabel som Jorma) og
jeg lurer fremdeles på om jeg ikke ville
ønsket med en anelese mer piff i toppen på Blade, noe som kanskje kunne
gi enda høyere morofaktor? Samtidig
er jeg helt klar på at dette ønske om litt
mer like mye kan være at jeg har vent
meg til en dæsj vanlig domeforvrengning som nå er borte?????
Uansett må jeg berømme diskantsystemet på Blade med sin meget avanserte bølgespreder som imponerenede
homogent og forvrengningsfattig og
også meget diskret, muligens med
en anelse avrulling på begge sider av
diskantens brede frekvensområde fra
ca.3500 hz og 10 ganger oppover.
Jeg var litt skeptisk til dette coax
designet da jo liknende greier selges
for småpenger til innbygging i vegg
og på mye billigere høyttalere fra Kef.
Men om det likner forfra, så forteller
vekt og motorstørrelse på baksiden en
helt annen historie. Labben brukte mer
enn 3 år på å utvikle dette systemet
slik at det med hensyn til forvrengning
og effekttålighet kunne benyttes i en
dedikert super high-end høyttaler. Men
som vanlig er det enkelte av oss som
savner noe når tilvent forvregningen
reduseres…
For også i nederste del av frekvensomrdet høres overgangen mellom diskant- og mellomtone som ”snill”, men
da også uten hardhet og uthenging av
typiske forvrengningsfenomener fra
forsterker og signalkilde. Overgangen
oppleves forøvrig helt sømløs og med
en tilsynelatende spikflat og nøytral
mellomtone som samtidig er veldig
detaljert og med usedvanlig krispe
transienteforløp. Mellomtonen er langt
fra den litt mørke varianten vi kjenner
fra eksempel fra B&W 800 og Respons
Grande med en anelse XL kropp på
stemmer. På Blade låt det langt mer
nøytralt uten den forsiktige og litt
romatiske ”varmen” som vi likevel må
innrømme at vi liker veldig godt.
Nærværende
Så viser det seg at vi så absolutt trives
med den helt nøytrale stemmekvaliutet,
når dette som her ikke er nødvendig
for å kamuflere et vanligvis litt aggressivt presensområde ved overgangen til
“Luke...
... I am your father.”
Black Halo. Shipping Now.
Norwegian Custom Media Solution
tlf: 67 57 85 55 / e-mail: [email protected]
www.ncms.no
333 Kef Blade high-end høyttaler
diskanten. Den lille mellomtonen på
Blade er et under av moderne teknologi
og det er nesten ikke til å fatte at denne
lille 5 tommer metallaktige komposittkon med sin store spole og kjempemagnet skal kunne spille fra ca. 350 Hz til
3000 hz så jevnt, rent og ikke minst
høyt, som den faktisk makter. Og det
absolutt uten hørbare oppbrekningsflising og annet grums!
Syretesten er altså stemmekvalitet
som altså ikke nødvendigvis er like
”fyldig” som på enkelte andre high-endere, men som på grunn av manglende
forvrengning og vannrett frekvensgang
låter det likevel ekstremt nøytralt, livaktig og altså veldig nærværende- helt
uten sukker eller fløte.
Og det er altså ikke få oppgaver dette
spinkle membranet skal gjøre: Først har
den som passiv oppgave å fungere som
bølgespreder og korthorn for diskanten. Så skal den som aktiv resonnator
overta tonene fra diskantdomen, gjengi
disse mest mulig perfekt- og med
forbløffenede høyt lydnivå uten oppbrytninger og uten så store bevegelser
at det forstyrrer funksjonen som horn
for diskanten- for så å matche bassområdet til de 4 nitommerne parvis
montert rygg mot rygg på sidevangen.
For å unngå tidlig refleksjon og å hjelpe
til en smule helt nederst, er de nærmeste omgivelser til dette superelementet
laget i et absorberende materiale. Dette
demper de høyere frekvenser mens det
eliptiske korthornet gir en anelse forsterkning av de dypeste tonene samtidig som det skaper en boktavelig talt
myk overgang til resten av baffelen og
det omkringliggende rommet.
branbevegelsene nulles ut i forhold
til kabinettet, men oppstår som en
akustisk symmetrisk lydball med mellomtone/diskantsysetem som sentrum.
Ikke enkelt alt det der. Er det tilfeldig at
den første anmeldesen av Blade savnet
”bass” men at Fidelity fikk altfor mye
bass med standard kabler i sitt rom?
Vi har som sagt opplevd sidebasser
i flere vellykkede høyttalersystemer,
men vet også at mange konstruktører
skyr denne løsningen som pesten,
tross mange opplagte fordeler. De mest
konservative mener til og med at doble
basser i fronten er et kompromiss; et
enkelt større basselement vil gi mye
riktigere transientforløp, mener disse.
Masse bass
Jevn frekvensgang
Så kommer vi til den dyreste og kanskje også mest kontroversielle delen på
Kef Blade, bassysetemet med 4 nitommers flatmembraner montert
parvis på begge flankene slik at mem-
Bassen fra disse 4 elementene hadde
altså ingen større problemer da
frekvensgangen var helt usedvanlig
lineær i det velkjente testrommet, selv
om jeg mer en ante en forsiktig dip –
også nå – der sidebassene forutsettes
å skulle skjøtes på den frontvendte
mellomtonen.
For et storbandopptak jeg ofte
prøver, hadde ikke helt det forventede
skyvet når messingrekka tro til selv om
det fremdeles låt glimrenede, inkludert
veldig presisjon på klangfarger uten
hørbar klirr i transienttoppene.
Bortsett fra en anelse mindre trøkk
ved oktaven over grunntoneområdet
enn hva jeg er vant til, fungerte bassen
på Blade forbløffende bra, selv om jeg
også når det gjelder dette lurte på om
det kunne vært enda mer fraspark og
skyv med et enda mer solid kabinett?
Hørte jeg ikke en tendens til papplyd
enkelte ganger i grunntoneområdet?
Er det bare å kjøre bassene asynkront
slik at de nuller hverandre ut, så sparer
man formuer på et rådyrt kabinett i
aluminium eller kullfiber?
Men her var likevel det meste av
hva man kan forvente med spesialutviklede ni tommers basser i tandem. I
tillegg til å være uvanlig jevn der nede
fra kjellerdypet og oppover, så var her
absolutt både kvantiteten og kvaliteten
av en bass som er selve grunnfjellet i et
stort high-end system. Og den konservative oppgivelsen av nedre bassgrense
ved minus 3 db ved 40 Hz, mener jeg
i praksis kan halveres til nærmere
20 Hz. Hvert fall i vårt rom som har
en egenresonans som hjelper til helt
nederst. Det er bare de store Magico Q5
som har spilt særlig dypere enn Blade
i testrommet til Fidelity! Og ikke bare
går Bladene dypt, de går også stille og
med uvanlig jevn frekvensgang i vårt
testrom til minst 200Hz hvorfra jeg
altså opplever en anelse nivådipp før
den meget gode 5 tommeren overtar.
Stor lyd
Spikflat dokumentasjon fra Kef, og hi-fi guruene Sondre Solgård og Øystein Haasnes fra
importør Akustikk og forhandler OHC.
28
Men uansett; som system låter virkelig
Blade som en meget stor høyttaler med
både bassrespons, dynamisk kontrast
og en uhyre presis og nøktern mellomtone/diskant som på enkelte parametre
som fokus og holografi overgår alt jeg
hittil har hatt i stua.
Og med litt slanktlydende kabler og
tett på sidevegg (selvfølgelig et kompromiss da det ene bassparet kommer
svært nær vegg), følte vi at vi hadde et
meget velspillende system som gikk
usedvanlig lineært fra drøye 20 Hz og
rett til himmels!
Men bli med når vi nå lytter til noen
av de mest slitte testplatene våre for
å finne ut hva Blade faktisk gjør med
favorittmusikken!
Musikk i mine ører!
Kvaliteten av innspillingen, og ikke
minst gjengivelsen av opptaksrommet
(eller teknikerens forsøk på en kunstig
akustisk setting), betyr like mye for
sluttresultatet som en hvilken som
helst komponent i kjeden. Gjett hvorfor
man alltid skifter til et annet opptak
når man skal demonstrere forskjeller
ved hifi-demostrasjoner og vil være helt
sikker på publikums konklusjon!
Med teknisk kvalitet på minimum
CD-nivå, opplever jeg at forskjellen på
16 bits og høyoppløselig (SACD, DVDaudio, Blu-ray) , ofte betyr mindre enn
kvalitetsforskjellen mellom to ulike
opptak på samme format. Derimot er
avspilleren selvfølgelig veldig viktig.
Men da jeg bladde gjennom sølvplatene
jeg benyttet til evalueringen av Blade,
oppdaget jeg at bare en av 6 plater var i
SACD. Til gjengjeld var denne innspillingen fra 1957!
Derimot var 2 av platene relativt nye
opptak fra Reference Recording, det
platemerket som briljerer med eksepsjonelt dynamiske orkesteropptak i
meget gode rom uten mye dikkedarer.
Den ene er en såkalt ”Sampler volume
2” nummer RR-905CD som fremdeles
kan kjøpes på Internett. Vi vet det,
da vårt eksemplar var så gammel og
slitt (dere trodde CD’en varte evig?) at
testpanelet ble forstyrret av litt flising
i transienttoppene på sterke partier. Ja,
det høres nesten ut som vinyl sporingsproblemer.
Uansett er spor nummer 3 med
”The Turtle Creek Chorale” et av de
beste opptak av et mannskor i en stor
steinkirke jeg vet om. Og med Blade
var rommet enda litt større og mer
tredimensjonalt og koret ekstremt oppløst. Men samtidig litt slankere enn
hva vi er vant til. Men så overbevisende
naturlig at man nesten må klype seg
i armen. Blade gjengir den organiske
klangen fra stemmen mot refleksjonene fra steinveggene ytterst presist
og naturlig, og når den dypeste basssolisten- dønn i midten- holder tonen
lenger enn koret, er det full ståpels!”
Noe dårligere er ikke en dramatisk
sopran et par spor senere hvor et stort
blandet kor fyller hele rommet bak
høyttalerene langt ned til naboens
eplehage. Solisten står frem så vanvit-
tig presist at plassen kan beskrives
både i dybde, bredde og høyde. Og
tross et massivt kraftutbrudd, er her
ikke den minste antydning av sprekk
i den organiske stemmen som er glatt
som fløyel. Og så kommer orgelet med
et av de dypeste pipene som danner et
nesten mer følbar enn hørbar basstone
temmelig nær 20 Hz. Imponerende!
Det siste opptaket vi ofte benytter
fra denne plata handler om dynamisk
kontrast med et storband som åpner
med et jovialt komp og få instrumenter,
før så hele blåserekke uventet setter
inn slik at man hopper i sofaen av et
lydtrykk man knapt forventer av et
titalls messingblåsere. Å spille høyt,
er ikke noe problem. Å spille høyt
uten å miste klangstruktur, detaljer og
oversikt, er uhyre krevende. Men Blade
seiler gjennom også dette med bravur
selv om jeg opplever at klangfargen nå
er en anelse mørkere enn jeg er vant til.
Derav antagelsen om at øvre mellomtone er en smule dempet ved overgang
til diskantdomen.
Den andre RR-plata er Eiji Oue som
dirigerer Minnesota Orchestra på Rachmaninoff’s symfoniske danser. Denne
innspillingen finnes forøvrig også
høyoppløselig på en minnepinne, men
til vanlig bruker vi den helt utmerkede
16 bits plata med HDCD.
For et fyrverkeri av musikk, av
klanger, av storslagen akustikk; en
tsunami av vellyd som et drøyt hundre
manns orkester kan frembringe. Men
29
333 Kef Blade high-end høyttaler
her må også anlegget være i topptrim.
Blade’ene viser her at de er blant verdens ”beste” høyttalere og takler alt fra
dramatiske cresendoer til intime sølvklanger fra solofløyte på få sekunder.
For en presisjon, ikke en eneste tone er
på feil plass!
Jeg ser at jeg nå skriver meg helt
bort, så jeg får bare nevne noen av de
andre platene; Andsnes med Grieg og
A-mollkonserten i Grieghallen, en litt
”kjedelig” innspilling som likevel oppleves bedre og bedre etterhvert som
kvaliteten i utstyret øker. Med Blade får
flygelet perkusjonstransienter samtidig
som størrelsen er naturtro. Kulltoget fra
Masakhela er alltid med fra den svarte
demoplata fra Dali; vanskelig som den
er for ikke å bli kjedelig og gå for sakte.
Her var det nå full damp!
Samleplata fra Telarc fra salige
High-Fidelity (takk Sven) gir oss nyttig
referanse, men krever skikkelig god
gjengivelse for at vi ikke skal sovne
av den, gjennomspilt som den er. Jøss
så naturlig Oscar Peterson låt med
naturlig applaus, en vanskelig greie
som ofte låter som erter på blikktak.
Og så operaopptak fra Roma 1957 med
La Boheme på Living Stereo i naturlig
setting slik at man kjenner støvlukta
fra sceneteppet på La Scala. Så overbevisende tilstedeværende dette nå låt
i Halvdan Svartesgate mer enn et halvt
århundre senere. Er noen av aktørene
fra dette fremragende opptaket, nå
gjengitt i 3 kanal på SACD, er noen av
disse flotte, livsglade, dyktige og høyst
levende aktørene fra dengang fremdeles i live? Eller høres bare det slik ut…
Montering av Blade hos KEF utenfor London.
30
Konklusjon
Denne rålekre storhøyttaleren er både
såpass elegant og samtidig såpass lite
dominerenede fra typisk sitteposisjon,
at den- spesielt i hvitt og andre lyse
farger- vil kunne bli tolerert i finstua
der andre tilsvarende store høyttalere
ville bli forvist til garasjen.
Det mest imponerenede er likevel
lyden som med topp forsterkeri, signalkilde og kabler, spiller bedre enn
nesten alt annet vi har hatt i stua, tross
en anelse ”honk” (som vi løste med
Valhalla kabler) sannsynligvis grunnet en antydning til kasseresonnans
«Med tanke på
det skulpturelle
designet du får
på kjøpet, virker
prisen rimelig.
»
(?). Men et tilsvarende aluminium
eller kullfiber kabinett ville doble eller
tredoble prisen i forhold til det noe
rimeligere komposittkabinettet som her
er benyttet.
At Blade tross ymse erfaringer fra
diverse demonstrasjoner, skulle være
ekstremt vanskelig å få til, skjønner
jeg likevel ikke . Men det var neppe
noen ulempe at leverandøren hjalp
til med betydelig ekspertise, noe man
uansett må kunne forvente ved levering i denne prisklassen. Men Blade
spilte faktisk også helt utmerket på Dforsterkeren Devialet som utgjorde en
nærmest uslåelig enkelhet og designmessig synergi.
Det er likevel med Adyton forsterker
og Nordost Valhalla (ny type) at vi virkelig opplevde en høyttaler som resten
av redaksjonen er litt i tvil om er ”den
beste” vi har hørt i finstua, eller om Kef
Blade ”bare” er ”den beste til prisen”.
Jeg må også nevne det faktum at
høyttalerene ikke bare har bedre
holografi og fokus på artistene i ”sweetspot” enn vi har opplevd tidligere. Men
vi opplever et ganske balansert lydbilde
inkludert et greit stereoperspektiv også
langt utenfor ”sweet-spot”…
Når det gjelder andre enkeltparametre, har høyttalere som Audio Physic
Virgo med sin utklinging og høye gøyfaktor, Wilson Sasha med sin ekstremt
virile bunn og topp, Respons Grande
med sin gyldne klanglighet, Coltrane
2 med sin raushet og eksepsjonelle
oppløsning og Magico Q5 med sin
eventyrlige dypbass og store lydbilde
muligens enkelte kvaliteter i overkant
av hva Kef tilbyr. Og det finnes flere
andre glimrende high-endere.
Men som totalitet opplever jeg Kef
Blade uansett som noe av det beste vi
har opplevd så langt. Og med tanke
på det skulpturelle designet du får på
kjøpet, virker prisen rimelig. 3
Pris: NOK 250 000 (sort eller hvit)
Importør: Akustikk AS
31
333 Kef Blade high-end høyttaler
Testpanelet om Blade:
Jan Myrvold:
Fantastisk lydpanorama med enorm bredde, dybde og
faktisk også høyde! Holografisk er dette en innetier! Glitrende musikalske eksplosjoner sammen med en generelt
homogen og lettflytende presentasjon med superb kontroll
gir både innsyn i symfoniorkesteret og i hvert enkelt
instruments detaljering og karakteristiske klang. Samtidig
er her krefter og kropp til å gi deg en tsunami av vellyd i
maktfulle cresendoer. Også kor og solostemmer låter både
nærværende og naturlig, og med en overbevisende organisk klang uten fnugg av metall, plastikk eller andre kunstige
tilsetningsstoffer med skarpe kanter. Diskanten er diskret,
men likevel med et perfekt ”sting” i toppen: ”Over the
Rainbow” med Bodil Niska og rattet av lydmester Jan Erik
Kongsberg, låter fantastisk med perfekt balanse mellom
krisp topp, nøytral melomtone og glimrende musikask fundament. Her er fremragende detaljering og mikrodynamikk
uten at musikken på noen som helst måte ”dissikeres”.
Som ventet ble det en liten nedtur da vi koblet ut Adyton
og prøvde med den mye rimeligere D-klasse forsterkeren
fra Devialet. Men selv med litt pels på transientene og litt
mindre kraft i cresedoene, låt det fremdeles himmelsk fint
en liten nybil billigere. Oj, for et livsstilsanlegg!
Anders Rossnes:
Her oppleves nå helt fabelaktige dimensjoner hvor veggene
er ikke lenger synes å eksistere i finstua; bare et fatastisk
stort kor og orkester ekstremt presist plassert tredimensjonalt i en stor katedral med steinvegger. Fabelaktig! Så
naturlig! Og for en dynamikk!
Og musikken flyter lekende lett, sømløst og elegant
med ekstrem finkornethet og superb detaljering. Dette er
en av de mest presise og absolutt naturtro høyttalere jeg
har hørt; en gigantisk Quad elektrostat, men med bass
og dynamikk som denne ikke var/er i nærheten av. Alle
parametre blir en smule redusert med mindre forsterkerida til og med klasse D fra Devialet- men fremdeles låter
det kjempebra. Og for en ”konefaktor”, tross størrelsen på
høyttalerne!
Gunnar Brekke:
Lyden minner om store Quad’er med en fantastisk detaljering, dynamikk og holografisk presisjon, til og med
med tydelig høyde på det store lydbildet. Og dette fra en
punkt-kilde! Svært troverdig på akustiske instrumenter,
men litt ”nøktern” i diskantområdet som i hvert fall ikke
stjeler oppmerksomhet, men med en fantastisk definisjon i
dypbassen. En anelse mer ”hi-fi” og ”loudness” ved oppkobling med Devialet med litt mindre potent øvre bass/
nedre mellomtone.
Trond Torgneskar
Som gammel Kef-eier var jeg ikke lite spent når de nesten
mytiske Blade stod i lytterommet. Det tok omtrent tre
sekunder før det var klart at dette er noe veldig, veldig
spesielt. Og da i betydningen spesielt bra, selvfølgelig.
Blade presenterer musikken med en fullstendig sømløs og
ekstrem sammenheng og homogenitet. Fordi det er en
punktkilde, slipper man tidsforsinkelser man ellers finner
i mer konvensjonelle høyttalere, og dette gjør at alt låter
nesten voldsomt naturlig. Særlig mellomtonen er så levende, detaljert og finkornet at det eneste jeg kan huske å
ha hørt som kommer i nærheten, er klassiske Quad ESL 63,
som selvfølgelig også er en punktkilde. Jeg har alltid elsket
32
Q63, men aldri holdt ut med den begrensede dynamikken.
Med Blade er nettopp dynamikken også like skremmende
naturlig.
Blade sammenføyer elektrostatenes grenseløst homogene og lettflytende musikalitet og realisme med dynamikk
og hurtighet som får en til å måpe. Fokus og kontroll er
sjokkerende bra, og måten Blade holder overblikk bakover
har jeg aldri hørt bedre fra noen høyttaler. Tredimensjonaliteten er også til å få gåsehud av, og Blades omgang
med «the Turtle Creek Chorale» er den mest naturlige
gjengivelsen av kor jeg har hørt. Fullt symfoniorkester
hadde også en misunnelsesverdig, gigantisk måte å bre
seg ut på. Noe av det mest måpende imponerende jeg
har hørt.
Selv om Blade er en relativt stor høyttaler, forsvinner den
overraskende lett i et større rom, og ikke minst forsvinner
den fullstendig rent lydmessig, akkurat som en virkelig
kompetent minimonitor. Jeg har aldri hørt en stor høyttaler
gjøre noe sånt før. Tett på, men aldri som dette. Når man
så også har med en pulserende, svært oppløst, rask og tørr
bassgjengivelse å gjøre, snakker vi om en komplett høyttaler i aller ypperste klasse.
Det er noe uhyre genuint og ujålete naturlig over Blade.
Ingen egentlige imponatoreffekter, men er man moden for
å høre hvordan musikk virkelig låter, bør Blade på lista.
Vi snakker om en fremtidig klassiker på høyde med hva
det skal være, og tar man de ekstreme ytelsene med i betraktningen, er prisen slett ikke avskrekkende. Noe av det
definitivt beste jeg har hørt de siste førti årene.
Håkon Rognlien
En sak for seg er at disse høyttalernes radikale utseende
absolutt er egnet til å skape fordommer av både den ene
og den andre sorten, noe annet er at du glemmer både
utseende og det meste annet i det de setter i gang å spille
musikk.
Kef Blade oppleves å være stemt en anelse mørkere enn
de fleste andre, de minner i tonal balanse ikke så rent lite
om eksempelvis Tannoy DC10t, som også har denne litt
tilbakelente, men allikevel engasjerende toppen. Det kan
være løsningen med senterplassering av diskantelementet
som skaper en slik illusjon, eller hva det nå er. I redaktørens
stue lyser Kef Blade opp hvert millimeter og hvert et hjørne
med sin uendelige følelse av rom og skamløs eleganse. Om
man kan beskylde dem for en viss diskresjon i toppen, blir
det vanskeligere å hevde noe slikt om bunnoktavene, det er
avgrunnen selv som åpner seg i Fidelitys storstue. Jo, så har
det vært noen få der tidligere og åpnet den samme bunnløse grav, og kanskje har det vært gjort med enda større
presisjon helt ned i det mørkeste mørke. Men med større
harmoni og overbevisende avslappethet? Neigu!
Jeg var inne på dette med gjengivelse av rom, på dette
er Fidelity’s storstue et veldig takknemlig lokale å fremvise
slike egenskaper. Allikevel mener jeg det er på sin plass å
hevde at fullt så katedraldigert og velplassert som Kef Blade
maktet, har jeg dog ikke hørt det før. Dette er det mest
fantastiske jeg har hørt, ganske enkelt. Tillegg at organiske
klanger og opplevelse av helhet topper alt jeg tidligere har
hørt i dette rommet, og du kan kanskje legge sammen
delsummene sjøl? I fall du tviler og behøver fasit, er den
som følger: For min totalopplevelse av musikk, er Kef Blade
i kombinasjon med redaktørens anlegg i storstua de beste
høyttalerne jeg noensinne har hørt. Og sånn er det med
den saken!
333 EAR/Yoshino 868PL rørbasert forforsterker m/RIAA
Grom krom
Klassisk design. Klassisk byggekvalitet. Altså klassisk Tim de Paravicini.
Av Jan Myrvold
M
annen bak EAR – Esoteric Audio Research –
Tim de Paravicini, runder snart femti år som
profesjonell aktør i lydbransjen. Det må være
lov å omtale han som en levende legende.
Mange grensesprengende produkter er
klekket ut av hans mesterhjerne, og flere av dem er fortsatt
i produksjon flere tiår etter unnfangelsen. Som effektforsterkeren 509, med over tretti år i stødig produksjon, mer eller
mindre uforandret. Opprinnelig utviklet for studiobruk, men
spilte selvsagt fletta av alt som var å oppdrive av hjemmeelektronikk den gangen. Og gjett hvem som utviklet rørvarianten 8045, som kanskje for alvor gjorde japanske Luxman
til et verdensnavn. Han er også mannen bak Musical
Fidelitys sagnomsuste forsterker A1. Bare for å nevne
noen av de mest kjente.
Paravicini er minst like sagnomsust blant verdens studioaktører. Studer, Ampex, - you name ‘em, hadde neppe
hatt det ryktet de vitterlig har uten bidragene fra denne
mannen. Så de er absolutt ikke fåtallige, dem av tidligere
eller nåværende millionselgende artister som har fått sine
opus festet til evigheten med hjelp av en eller flere av hans
opptaksmaskiner, mikrofoner, vinylkuttere, konvertere eller
34
forsterkere. Eller PA-systemer, for den saks skyld. Med andre
ord – dersom du har et noenlunde oppegående musikkbibliotek, er sjansen absolutt til stede for at herr de Paravicini
allerede på den ene eller andre måte er representert i hjemmet ditt allerede før du måtte bære en av hans platespillere,
forsterkere eller høyttalere over dørstokken.
Det mest karakteristiske og ufravikelige prinsipp med de
Paravicinis forsterkerkonstruksjoner er fortsatt hans egenutviklede transformatorløsninger – «balanced bridge mode».
Som vi selvsagt også finner i det ytterst velkonstruerte
produktet vi her omtaler, altså forforsterkeren 868PL.
Kjølig eleganse
EAR/Yoshino 868PL er kanskje det vi kan kalle en ulv i
fåreklær. Fordi den i vesentlig grad har hentet sine tekniske
løsninger og komponentsammensetning fra den atskillig
dyrere modellen 912, som i utgangspunktet er konstruert
for det profesjonelle marked. Samtidig har 868PL arvet sitt
eksteriør og dimensjoner av sin billigere forløper, klassikeren
834. Unektelig nettere og på alle måter mer elegant enn den
ytterst maskuline storebror 912. Så munnhellet «det beste
opptaksindustrien, der hvor studioutstyret virkelig må oppføre seg etter notene, og ellers være så «tyst» som overhode
mulig. Kanskje derfor ikke å undres over at forforsterkerne
fra EAR også lenge har hatt en høy stjerne blant eiere av de
mer ytterliggående rør- og hornfantaster, som gjerne opererer med høyttalerfølsomhet på +100dB/1W.
Til tross for fraværet av digitale options må 868PL sies å
ha et ganske bredt brukerpotensiale. Muligheten for å bruke
balanserte kabler mellom for- og effekttrinn er for mange et
stort pluss. Likeså at denne rørbestykkede forforsterkeren
også har et ganske konvensjonelt impedansnivå på utgangene, gjør at den kan operere helt problemfritt med det aller
meste av effekttrinn, selvsagt også transistorbaserte. Undertegnede selv eide for noen år siden en særdeles velspillende
kombo med den nevnte lillebror 864P og Electrocompaniet
AW180.
RIAA
EAR/Yoshino har videre et rykte som særdeles driftssikre
apparater. Her det meste gjort på gammelmåten, med
«punkt-til-punkt» loddinger og høy komponentkvalitet fra
anerkjente underleverandører. Trafoene produserer han så
vidt jeg vet selv, eller i det minste får dem spesiallaget etter
strengt egendefinerte krav. Selve rørbestykningen teller i
PL-utgaven fire identiske rør av typen PCC88, ekvivalent til
f.eks. ECC88, 6922, 6DJ8/7DJ8, 6N1P, og dermed ganske enkle
å få fatt i for ivrige «tuberollers».
To av disse sitter i det svært så oppegående RIAA-trinnet.
Som for øvrig tar både MM og MC. Man benytter samme
inngang, og aktiviserer MC-stepup’en enkelt ved å trykke inn
en liten knapp montert rett ved siden av, og har tre forskjellige last-alternativ.
MM-delen har en maksimal forsterkning på 50dB, mens
MC kan skilte med respektable 72 ditto. Dette burde være
nok for de aller fleste pickup’er der ute.
Et tilnærmet identisk RIAA-trinn kan forøvrig kjøpes separat i form av modellen 834P. Altså i eget kabinett med matchende design for den nette sum av rett under ti tusen blank.
Etter undertegnedes oppfatning langt fra ublu i forhold til
ytelse og byggekvalitet.
Vurderer du først en EAR/Yoshino 868, anbefaler jeg
sterkt å velge versjonen med RIAA. Da betaler du i prinsippet ca. åtte tusen ekstra for dette. Husk da at du sparer noen
hyggelige kroner på ekstra sett kabler også. Om du ikke har
egen vinylsamling, vil det trolig være med på å holde annenhåndsverdien på produktet høy. I den grad du noensinne
klarer å kvitte deg med en 868, når du først har vent deg til
den….
fra to verdener» virker absolutt adekvat nettopp hva dette
produktet angår.
Med sitt forkrommede ytre har den definitivt et bunnsolid
aktivum når det skal forhandles med øverstkommanderende
for den domestiske estetikk. Blank i pelsen, men aldri i nærheten av å aktivisere blingalarmen. Stilren, hvor hovedtrekkene er hentet fra den uslitelig tidløse art deco-epoken. Diskresjonen er dratt ennå et lite hakk lenger enn på 834, da alle
betjeningskontroller på 868PL er holdt i samme sølvfarge
som apparatets front ellers. Borte er også den knall-oransje
LED-pære. I påslått modus lyser det nå bare ytterst dempet i
en smal ring rundt av/på-bryteren. Kjølig eleganse!
I disse tider er det kanskje noen som finner det gammeldags at det ikke finnes noen digitale innganger. Som vel
samtlige øvrige produkter fra Tim de Paravicinis hånd snakker vi helanalogt, sågar rørbasert. Og selv om 868PL har en
såkalt balansert inngang via XLR og to ditto utganger, har
den ikke ekte balanserte kretser fra inngang til utgang. I
egen tradisjon benytter EAR/Yoshino trafoer på alle inn- og
utganger i sine ulike forforsterkermodeller. Noe som også
minimerer risikoen for brum og andre uønskede bivirkninger. De Paravicini selv har jo som nevnt bakgrunn fra
Velutstyrt
Ellers er 868PL utstyrt med 3 ubalanserte RCA innganger på
vanlig linjenivå, samt én tape-loop. Standard IEC nettbrønn
skulle være unødvendig å nevne. Layout må sies å være intet
mindre enn fortreffelig. Her er god avstand mellom alle
sokler. Alt i alt en hyggelig utstyrt pre-amp, som altså oser av
kvalitet i alle ledd.
Det eneste som egentlig ikke virker helt på par her, er
den stakkarslige fjernkontrollen. Som er en liten, nærmest
vektløs standardsak man trolig kan finne hos Clas Ohlson
for mindre enn den ukentlige flaskepant. Og den er kun til
å justere volum, og det er for så vidt helt greit at det ikke er
lagt ned voldsomme, fordyrende ressurser på dette området.
Programkommandoer må dermed fortsatt gjøres manuelt.
Også helt greit, fordi det gir en god følelse å kjenne fysisk
på selve mekanikken. Her er ingen slark eller andre urovekkende momenter, og inntrykket av ordentlig
byggekvalitet bare bekreftes ytterligere.
Alt dette konfirmeres endelig når man har slått den på.
Absolutt ingen ulyder å høre over høyttalerne. Dørgende
stille. Ekstra imponerende er hvor tyst RIAA-modulen oppfører seg. Det vi rakk å høre av redaktørens steinkakesamling
35
333 EAR/Yoshino 868PL rørbasert forforsterker m/RIAA
med den vidunderlige platesnurremaskinen fra Bergmann i
hus avslørte dessuten at det kan gjengi musikk også. Og det
på en overbevisende måte, som minner oss på at vinylformatet fortsatt har fremtiden foran seg. Men det kan du lese mer
om annet sted i bladet.
Lytting
Det helt umiddelbart og udelt positive jeg legger merke til
med 868PL i aktivt arbeid er den hypnotiserende ro i lydbildet, der Chesnokovs «Spaséniye sodéal» med Turtle Creek
Chorale-tapping dirigert av Timothy Seelig for Reference
Recordings snurrer rundt i en nyoverhalt programkilde fra
Krell. Jeg hører en glatt og uprovosert overflatestruktur på
sopransolisten, samtidig som akustikkforholdende skisseres
med tydelig definisjon og plassering av utøvere. En særdeles
homogen presentasjon, samtidig som dimensjonene favner
vidt både i høyde, dybde og bredde. Bare sittekomforten
forteller meg at jeg ikke befinner meg på en hard trebenk i
en massiv katedral. En
følelse som bare øker
i intensitet der samme
fonogram og ensemble
loser meg gjennom
Rutters «Lux Aeterna»
fra det storslåtte verk
«Requiem». Der og da er
det vanskelig å finne noe
som mangler. Egentlig
pur glede hele veien, for
dette er definitivt vaskeekte «highend-nivå», og
strengt tatt er det vel
også på grensen til snobberi å kreve noe mer. Her er heller
ingen irriterende antydninger til vislende plystrelyder eller
diffuse «S-lyder» der Josefine Cronholm tar oss med på tur i
hennes etter hvert både velkjente og innbydende hage, som
her dufter forlokkende. Fortsatt blir store landskaper åpnet
for lytteren.
Man kan også spille et mer krevende verk som Wills’ «The
Vikings» fra samme plateselskap veldig høyt uten at det går
noe særlig på bekostning av den generelle ro og orden. Det
er jo nettopp på slike parametere man kan skille klinten fra
hveten. Med mindre vellykkede produkter vil lydnivået alltids bli høyere, samtidig som lydbildet rotes til. Med 868PL
i tjeneste holdes ting på riktig plass selv i svært komplekse
musikkstykker.
868PL kan også få fram rykninger i høyrefoten. Generell
dynamikk og stødig rytmikk gjennom storbands-swing som
Eddie Durhams «Moten Swing» og Ellingtons «Dooji Wooji»
etterlater ingen spor av svampaktig bass, slik enkelte rørkritikere vil hevde et rørbasert produkt alltid vil gjøre. 868PL
holder det hele på plass hele veien ned, med en tørr, stram og
tydelig artikulasjon. Den som fortsatt måtte være overbevist
om at rørforsterkere er synonymt med det motsatte, burde
absolutt gå en runde med denne. Med trafo på utgangen går
jo alt så meget bedre!
Oppsummert
Man skal være født med ganske så ømfintlige øreganger for
å sette seg i et stadium av lyttetretthet med denne preampen
her, i alle fall dersom ikke matchingen mot øvrig utstyr er
helt på viddene. Den har en absolutt nøytral klangkarakter,
og bidrar ikke med noen sterk egensignatur i så måte.
Hverken påfallende varm eller kjølig. Det som i tilfelle
måtte avsløre at vi har å gjøre med et rørbasert produkt, er
en forbilledlig transparens og sikt gjennom de ulike lagene i
mellomtoneområdet. Dette betyr samtidig en markant holografi hvor aktørene plasseres med presisjon i sine respektive
sjikt. I tillegg kan 868PL skilte med et tydelig sting i toppen
og distinkt og blankpusset rasp i alt av messingblåsere og
snert i cymbaler som vil følge det aller meste av vellydende
transistorbaserte «rivaler» helt til døren. Luftighet? Gjett tre
ganger. Tim de Paravicini er vel også når alt kommer til alt
mer å regne som et egennavn for båndbredde.
Kort fortalt fornemmes hele veien en finstemt, nærmest
perfekt, balanse mellom generell oppløsning
og organisk materie.
Som igjen betyr at dette
produktet kommuniserer
uanstrengt med alle typer musikalsk uttrykk. Fra
de mest stillfarne og vare
ballader, til den tyngste
og hårete rock’n’roll.
Sånn umiddelbart er
det derfor ingen verdens
ting som antyder at det
vil være voldsomt mye
gevinst i å saumfare markedet for mer eksotiske og ofte svindyre NOS-rør. Men sånt vet man selvsagt ikke før man har
prøvd, og for noen er jo slikt en del av moroa. Har du lyst,
har du selvsagt fortsatt lov.
EAR/Yoshino 868PL er et av disse produktene det er bortimot umulig å finne noen negative aspekter ved, selv når man
av erfaring vet at man kan finne «bedre» produkter der ute.
Et gjennomført ekte, håndlaget klasseprodukt, hvor superb
byggekvalitet møter attråverdig design og lydgjengivelse
helt i toppklasse. Leter du etter den mer betalbare preampen
som ikke dreper noe av musikkens dynamikk eller iboende
eleganse, kan du likegodt begynne med denne. 3
«Et gjennomført ekte, hånd-
laget klasseprodukt, hvor
superb byggekvalitet møter
attråverdig design og lydgjengivelse helt i toppklasse.
»
Pris: NOK 32 346 / 43 065 (med RIAA)
Forhandler: Audio Aktøren, Horten
Spesifikasjoner:
Innganger
1 x Phono ubal. (RCA)
3 x linjenivå ubal. (RCA)
2 x linjenivå XLR
Utganger
1 x XLR
1 x RCA
1 x rec out RCA
Rørbestykning 4 x PCC88
SNR (linje
90dB (1V out)
Forvrengning
<0.1% @ 1kHz 3V
Inng. impedans Phono 47kOhm (MM)/
4,12 eller 40 Ohm (MC)
Maks utg.sp
5V til 600 Ohm (RCA og XLR)
Strømforbruk
Maks 24W
Dimensjoner
380 x 305 x 125mm (bdh)
Vekt9kg
36
EN FANTASTISK BLANDING HÅNDVERK KOMBINERT MED REN MUSIKALSK YTELSE.
« SUCH ELEGANT AND SUPERBLY MANUFACTURED SPEAKERS CAN ONLY BUT THRILL THE MOST
DISCERNING OF AUDIOPHILES... »
JEAN–PAUL GONNOD,
SOUND ENGINEER AT THE MEUDON RECORDING STUDIOS (PARIS - FRANCE)
HVORFOR
VI GJØR HI-FI & HJEMMEKINO-NORGE BILLIGERE! :)
DIREKTE TIL KUNDE - LAVERE PRIS
ÈN PRIS FOR ALLE
45 DAGERS RETURRETT
MARKEDETS BESTE KUNDESUPPORT
PRODUKTKUNNSKAP - SPØR OSS!
NORMAL DISTRIBUSJON
?
HVA SPARER DU?
2-LEDD / PRODUSENT > L-SOUND > SLUTTBRUKER
3-LEDD / PRODUSENT > DISTRIBUTØR -> FORHANDLER > SLUTTBRUKER
NÅR VI OVERTOK DEFINITIVE TECHNOLOGY I 2011, REDUSERTE VI PRISENE OPPTIL 30%
NÅR VI OVERTOK TRIANGLE I 2012, REDUSERTE VI PRISENE OPPTIL 40%
NÅR VI OVERTOK CARY AUDIO I 2013, REDUSERTE VI PRISENE OPPTIL 50%
7 DAGERS KUNDESERVICE
RASK & GOD BEHANDLING
I SÆRKLASSE
KUNNSKAP OG OMTANKE
VI BRYR OSS VIRKELIG OM
VÅRE PRODUKTER OG KUNDER
45 DAGERS RETURRETT
BLI OVERBEVIST
PRØV VAREN I EGET HJEM
FASTE LAVE PRISER
EN PRIS FOR ALLE
STORT LAGER
RASK LEVERING!
NÅ TILGJENGELIG HOS L-SOUND!
Legendarisk lydkvalitet fra Cary Audio. Nye faste lave priser.
“The CAD-805 AE is still one of the 100 greatest hi-fi products of the past 40 years. It's one of these very
rare products that seems to get so many things right, to outshine and outlast the competition. There's
not another amplifier you can buy that is quite like it. It has a soul. It has humanity.”
- Sam Tellig, Stereophile, US
(+47) 377 11 333 / [email protected]
IMPORTØR AV /
WWW.LSOUND.NO
/LSOUND.NO
333 Signalkilde: Oppo/Audiocom BD/SACD spiller
Denne Oppo 105 baserte digitalspilleren tar nærmest alt av
sølvplater til lyd og bilde i ørten kanaler, men også minnepinner og databaserte filer rett fra nettet pluss asymetrisk
usb og radio, alt med topp kvalitet. Det viktigste er likevel
at den spiller vanlig CD med tilnærmet high-end lydkvalitet
via balansert analogutgang!
Tekst og foto: Knut Vadseth
Verdens beste
multispiller?
M
ange hi-fi blader
og andre kritikere
regner Oppo BDP
105 som den ”beste”
Blu-ray multispilleren på markedet og med den nesten halvparten så
dyre 103 som alternativ om man ikke
trenger gode analogutganger, men tar
lyden direkte til dac/prosessor i stereo
eller 7+1 kanaler. Mange high-end
leverandører, som Electrocompaniet,
bruker Oppo som grunnpilaren i en
egen variant som gjerne koster mye
mer, kanskje er flottere å se på med
nytt kabinett; og som kan ha enkelte
forbedringer som bedre strømforsyninger og dac/analogutganger. Men
selv om prisen er økt med atskillig
mer enn 10 %, så er 90% av resultatet
fremdeles en Oppo!
Oppgraderinger
Likevel kan enhver oppgradering
være pengene verd, da det for tiden
knapt finnes noen ”bedre” alternativer i denne interessante kategorien,
heller ikke for dedikerte CD-spillere,
hvilket unasett er et prioritert
parameter for våre preferanser. Jeg
har tidligere berømmet EC MP-1 for
å være en formidabel forbedring av
den på analogutgangene noe pistrede lydkvalitet på Oppo 103. Jeg er
40
litt usikker i forhold til den på dette
punktet langt bedre 105 som jeg siden
har lyttet til, men dessverre ikke
samtidig. Men uansett har 105 bedre
analogutganger på også de andre utgangene, mens EC kun har prioritert
analogutgang i 2 kanaler.
Men uansett hvor bra Oppo 105 er
– og den er simpelthen fantastisk med
større dynamisk kontrast, mindre
grums og generelt oppsiktsvekkende
gode ”high-end” egenskaper som
bunnsolid bassfundement og høy
gøyfaktor med gnistrende transienter
også på vanlig 16 bits- så har den
funnet sin overmann! Denne heter
hverken Marantz, Denon eller Pioneer
som leverer (leverte?) high-end
spillere opp til femti tusen kroner. Og
alle med flott lyd (min egen Marantz
UD2002 med noe fyldigere klang),
men totalt sett knapt noen særlig
konkurrent til Oppo 105. Dette gjelder
også på billedbiten. Dessuten gjør
Oppo 105 så mye mer med sonefri
avspilling også på Blu-ray (mot et
tillegg på kr.1000), USB inngang og
alskens Internettpotensialer.
annet bedre strømforsyning (dette har
også betydning for digitalutgangen),
mens først og fremst med langt bedre
kompoenenter på kritiske steder i
lydkjeden. De hørbare forbedringene
er ikke dramatiske og prisen x3 kan
synes skrullete, men for en dedikert
high-ender som både vil se film og ha
full glede av CD-samlingen uten mer
dikkedarer, kan dette være den aller
beste løsningen på markedet. Dette
selv om de større prestisjemerkene
sikkert snart kommer med egne oppgraderinger.basert på en Oppo. Men
disse blir neppe billigere!
Testpanelet
(Analog/digital 16 bits)
Anders Rossnes:
Selvfølgelig ikke like imponerende
lydmessig som Krell KPS 25 og vår
egen referanserigg APL/Esoteric, men
sjokkerende tett på med bare en anelse slør på analogutgangen. Samtidig
er klangfarvene tonalt nøytrale og
ærlige. Flott stemmekvalitet og fabelaktig på plutselig lyd fra messingen i
storbandet. For en dynamikk!
Audiocom
Nei, konkurrenten heter Audiocom
og er et lite engelsk firma som i
samarbeid med Oppo har fått lov til å
tweake en spesialversjon med blandt
Jan Myrvold:
Overraskende stort og presist holografisk rom, men en anelse flising
på sopranstemmen på ekstra høyt
volum, men knapt problematisk. Også
noe mindre tyngde i frasparkene fra
mellombassen i forhold til vår referanse til mange ganger prisen. Overaskelsen var vel egentlig hvor liten
forskjellen er. For her er høy gøyfaktor samtidig som det er rent og
ryddig med imponerende god orden.
Lydbildet er flott definert både i bunn
og topp, og til den moderate prisen og
alle mulighetene med denne maskinen, må dette sies å være sjokkbra!
Og når vi kjører direkte på vår
referansedac fra APL, blir det
selvfølgelig enda litt bedre med
markant mer trøkk, ikke minst i mellombassen. Også klangen bedres med
litt mer ”organisk” tonalitet med enda
klarere fargelegging av stemme- og
instrumentkarakteristikken . Men
igjen; det er med forbauselse vi registrerer hvor tett på analogutgangen
er. Det er også viktig for avspilling av
SACD som idiotisk nok ikke leverer
digitalt ut bortsett fra på noen HDMIløsninger med noe diffuse kriterier.
Håkon Rognlien:
Dette låt jo feiende flott; skummelt
bra og nesten skummelt tett på
referanseriggen. Men stemmer er en
anelse mindre organiske på analogutgangen og rommet er ikke fullt så
stort. Her er også litt mindre eleganse
og en smule mindre utklinging. Men
forskjellene er altså mindre enn man
skulle tro. Dette var virkelig imponerende. Og enda mye bedre blir det på
digtalutgangen da jeg faktisk syntes
det låt like bra som med Esoteric’en.
Men så har jeg da også hatt influensa
hele uka!
Konklusjon
Oppo gjør rent bord med sine siste
kreasjoner med Audiocom med den
beste lyden vi vet om fra en slik
spiller; tøff og kontrastrik og uhyre
raffinert på samme tid. Og tross
alle formatene; også glimrende som
vanlig CD-spiller. I forhold til de aller
beste dedikerte CD/SACD spillere i
superklassen, kunne vi bare ønske oss
en anelse mer ”kropp”, litt mer kjøtt
på beinet. Og selv det vil neppe alle
være enig i.
Så har vi Oppo 105 med eller uten
muligheter for sonefri, men med balansert stereoutgang og strålende lyd
fra samtlige 7.1 analogutganger. Dette
er markedets opplagte bestekjøp og
tett på high-end også med vanlige
CD-plater.
Men har du en god Dac/prosessor fra før, så kan du få den samme
lydkvaliteten (og også bilde) fra Oppo
103 til nesten halve prisen av 105
igjen, men nå uten digital lydinngang.
Hvem sa at den særdeles anvendelige sølvplata var død? 3
Priser:
Audiocom m/sonefri: NOK 29 000
Oppo BDP 105 EU: NOK 11 900 +
NOK 1 000 for sonefri
Oppo BDP 103: NOK 5 990 +
NOK 1 000 for sonefri
Importør: Nobleman
41
333 Signalkilde: Marantz SA11s3
Allviteren
Siste krampetrekning på CD-fronten fra Marantz? Ikke godt å si, men
nå som nettverkspillerne står i kø, er det vel lov å undre. Og kanskje
velger man å slutte på topp…
Av Håkon Rognlien
E
tter high-end-satsningen på SA7,
har Marantz bragt lærdommen
videre, og trukket erfaringene
inn i sin nåværende toppmodell
SA11, nå i s3-versjon. På nettsiden deres
ligger et såkalt white paper som beskriver de digitale detaljer i pedagogiske former, og dette er nam-nam for de mest
interesserte blant oss, kan jeg love. Det
er ikke småtteri av forskning som ligger
bak de siste utviklinger på digitalsiden,
heller. Og visst kan det virke som om
Marantz har fått det til, nå som CD-mediet er på vei ut av verden i en helvetes
fart. For en skjebnens ironi!
Alt og litt til
Marantz SA11s3 er ikke bare en CDspiller, bare for å ha det helt klart. Dette
er en særdeles fleksibel “digitalsentral”,
med plenty inn-og utganger. Den kan
benyttes som DAC i flere fasonger, det
finnes selvsagt Sony/Phillips digital
interconnect format (s/pdif)-inngang,
dernest optisk og asynkron USB42
inngang fra PC. På fronten finnes også
USB fra memory stick eller iPod og
lignende enheter. Digital ut finnes også i
form av s/pdif og optisk.
Analog utgang kan valgfritt benyttes
XLR eller single ended, på fronten
finnes dessuten volumstyrt hodetelefonutgang.
SA11s3 spiller selvsagt SACD i tillegg
til normale CD’r, og digitalinngangene
er klargjort for såkalte hi-rez filer av diverse varianter. Det vil være for omfattende om jeg skulle gjennomgå alle de
tekniske finurlighetene, her anbefales
nettsiden.
For øvrig er SA11 bygget som en
tanks, kledd med kobber alle veier, og
er satt sammen som et smykke. Det gir
virkelig følelsen av et kvalitetsprodukt,
dette her, eierglede kommer med på
kjøpet.
Digital-tull
Beklageligvis er jeg nødt til å sutre litt
over enkelte detaljer i bruken av denne
spilleren. Tenkte jeg skulle benytte
Spotify til litt fornøyelig bakgrunnsmusikk en ettermiddag, og koblet inn en
USB-kabel. Det skulle jeg ikke ha gjort.
I dagens plug&play-virkelighet skulle
man anta at noe fornuftig skulle hende,
og sånn så det også ut. En stund. Men
så begynte moroa, og for å gjøre en lang
historie kort, kan bruksanvisningen
fortelle at sånn cirka det dummeste du
gjør er å koble til en USB, med mindre
du har vært på nettsiden til Marantz og
hentet ned en driver først. I ettertid har
jeg altså gjort dette, men det viser seg at
en prematur tilkobling av PC via USB
skaper mye PC-fikling i bakkant. Importøren har oversendt beskrivelsen, det
blir nok litt banning ut av dette her, ja.
Vel, så la jeg noen låter med .wav-filer
fra Naim på en memory-stick i stedet,
da, og plugget inn denne foran på SA11.
Tror du det funket? Vel, den fant filene
av og til, men de lot seg ikke spille, uansett hvordan jeg bar meg ad. Softwareoppdatering oversendt fra importør.
litt, for SACD spilles nemlig av med en
nesten utrolig eleganse.
Hodetelefonutgangen
Har benyttet to forskjellige hodetelefoner her, den med absolutt mest
komplisert impedanskurve er Marshall
Major, denne “dreper” skruppelløst
hodetelefonforsterkere som ikke er bygget for folk på farten. I den diametralt
motsatte ende finner vi finsmakeren
Beyerdynamic T1, 600 Ohm impedans
og skamløs oppløsning. At Marantz har
valgt å benytte 6 mm utgang er nok et
tegn på at de ikke nødvendigvis ser for
seg Koss Porta Pro og desslike på denne
utgangen. Vel, den takler Marshall’en så
vidt. Det blir vel nokså tynt og endimensjonalt, men ingen direkte kollaps.
Desto hyggeligere er det å kople
opp Beyerdynamic T1, da denne med
all mulig tydelighet viser at Marantz
mener alvor med denne utgangen.
Dette er uten sammenligning den beste
hodetelefonutgangen jeg noensinne har
hørt på en CD-spiller, på nivå med de
beste utganger på integrerte forsterkere
som Naim Supernait eller som forforsterkere i den dyre ende fra McIntosh,
faktisk. Eller som en god, renraset hodetelefonforsterker i klassen opp til 4
- 6000 om du vil. Med denne kvaliteten
og hodetelefoner fra Beyerdynamic
eller Sennheiser (høyohmige), behøver
du definitivt ingen separat hodetelefonforsterker. Dette oser av klasse, og kommer dessuten som en ren bonus.
Kjerneteknologien
MP3 og iPod spiller dog uten å mukke,
en svært så fiks løsning, i grunn.
I rettferdighetens navn må det sies
at det testede eksemplaret var fra aller
første batch, og memory-stick-problemet skal være rettet nå. Men nedlasting av driver fra nettsiden gjelder
fortsatt for PC-tilkopling.
Og før jeg avslutter sutre-avsnittet, vil
jeg si at den er noe for langsom i en del
funksjoner; det tar tid å åpne skuffen,
starte avspilling, skifte kilde og sånne
dagligdagse saker.
Musikken, da?
Allerede ved de innledende runder
i redaktørens anlegg markerte SA11
seg om en fyldig, høflig og elegant
musikkformidler. Det hører nok med til
historien at den neppe var 100% klar
med innspillingsperioden sin ved dette
møtet, for underveis har den lagt av seg
noen av høflighetsfrasene, til fordel for
en klart mer brutal framferd når sånt
behøves. Og jeg elsker det!
Undertegnede har tidligere vært en
pasjonert SA11s1-eier, foretrakk faktisk
den gang Marantz’en fremfor Electrocompaniets toppmatede EMC1 UP, og
da utrolig nok fordi SA11 kombinerte
en minst like dynamisk spillestil med
en anelse glattere topp. S3-varianten
har etter hvert i testperioden også vist
at den har dynamikk i bøtter og spann,
heldigvis. Den spiller med voldsom
storhet, varme og kraft. Det punkt
den ikke når helt opp til de aller beste
er mellombassen. Her mangler litt
stramhet og presisjon i forhold til for
eksempel de beste spillerne fra Audio
Research, APL, eller de dyre Audio Note
DAC’ene. Men for en nesten betalbar
pris vil jeg påstå at SA11s3 spiller helt
fantastisk! Innsmigrende, og direkte
deilig låter den, og er det et punkt den
virkelig har tatt et syvmilssteg i forhold
til s1-utgaven, så er det på avspilling av
normale CD-plater. Dette er nå kvalitativt farlig nær SACD, og tro meg når
jeg sier at det forteller mer enn bare
Ok, da var vi i hovedsak klare med
tilleggsutstyret, jeg kan bare kort nevne
at optisk og s/pdif-inngangene spiller
rimelig likt det som blir beskrevet i de
følgende eksempler. Jo, av årsaker jeg
ikke helt forstår, er det (relativt moderate, men dog) forskjeller på drivverk
og kilder, og det innebygde drivverket i
SA11 er av høy klasse, såpass kan jeg si.
I dag begynner vi på topp, og lar
Marantz SA11s3 brøle fra seg med
Dream Theater og deres “Bridges in the
sky”. Formidabelt! Digert og innsiktsfullt, den maskuline klangen gjør seg
definitivt på denne typen tunge toner.
Og den noe myke kvaliteten i de nedre
oktaver som spilleren viste innledningsvis har i alle fall forlatt oss. Dette
banker løs på lytteren med svært små
begrensninger, kan man fastslå. Har du
et anlegg som tenderer mot det litt lette
og/eller lyse på sånn musikk, kan definitivt SA11 justere akkurat den biten.
Like diger (minst!) er Prokoviev’s “Romeo & Juliet”, denne SACD-utgaven fra
Telarc viser til min smule overraskelse
en svak tendens til tilbakeholdenhet
(hvilket forsåvidt kan komme av at jeg
ikke lenger har Klipsch i anlegget...) i
mellomtonen, mens nedover.... Oh, la,
la! Aldeles skamløst. Det flotteste er
at det fremføres med stoisk eleganse
43
333 Signalkilde: Marantz SA11s3
og avslappet kontroll over alle musikkens aspekter. Klang, innsyn, rom og
kraft. Jo, dette er måten å gjøre det på,
Marantz.
Med det samme vi er inne på digre
greier, tester vi hva som formidles av
de aller dypeste toner, og lar “Ways of
the ocean” fra den nokså tøysete skiva
“Ocean sounds” riste sjel og legeme.
Først og fremst er rommet slående
stort. Innledningen oppleves en smule
behersket, før det klemmes til med
de “subsoniske” tonene. Fabelaktig
presisjon på disse, det viser seg at de er
mer nyanserte enn jeg tidligere var klar
over. Jo, jeg har muligens hørt (eller
opplevd) disse voldsomme bassfrekvensene mer grenseløse, men kanskje ikke
med denne nærmest selvsagte kraftutfoldelsen. Enormt!
Jazz og blåtoner
Joe Bonamassa / Beth Hart gjorde en
fantastisk skive i lag i 2011 (og ny kommer i år!), låta “Your heart is as black
as night” er en klar innertier. Jeg lot
meg overraske at enkelte låter underlig
kommer nok rett så hardt ut av denne
spilleren, men hallo, hvor høyt spilte
jeg? Litt forskning på feltet viser meg
at kombinasjonen av et rom med mye
harde flater og en lyd så avslappet og
glatt som denne tenderer til et ønske
om å spille høyere. Og høyere. Dermed
omsettes betydelig mengder energi i
presensområdett, og det skaper nettopp
slike utfordringer. Denne låta får just
en slik karakter med Marantz SA11,
for selv om det er elegant som silke, vil
ikke rommet mitt helt forholde seg til
energimengdene som skal dempes når
det tar av litt i huet på undertegnede.
Dermed er det slett ikke sagt at dette
er spillerens feil, absolutt ikke, men
uansett viser den at energinivået er
høyt, lyden blir av og til “på” i litt større
grad enn jeg har opplevd med de aller,
aller beste spillerne der ute. Eller... Kanskje det egentlig er motsatt. At de beste
spillerne får meg til å spille så intenst
44
høyt at det bare ikke går an å ivareta
all energien på noe fornuftig sett. Jo,
jeg tror faktisk det er slik det forholder
seg, når jeg ser hvor volumkontrollen
havnet etter hvert.
Odd Børretzens “De gamle musikantene” har en touch av det samme, stemmen kan bli en anelse hard i rom som
mitt (og altså lyttevolum som mitt...).
Mens resten av låta gjengis med et
innsyn og en klang til å dø for, og demper du litt for å redde hørselen, er alle
utfordringene under kontroll. Pianoet
slentrer avsted med sting og nerve,
dette er totalt medrivende. Blåseren er
distinkt og står fjellstøtt i rommet, med
en klangstruktur man ikke opplever
fra rimelige spillere, såpass kan jeg
underskrive på!
Og Freddy Cole, da, den gamle
crooner (fortsatt aktiv i sitt 83. år),
hans saftige pianospill og slepne vokal,
sitter som hånd i hanske med Marantz
SA11s3. I det hele tatt viser nettopp
piano selve kvintessensen av hva denne
spilleren står for. Attakket, presisjonen,
elegansen, utklingningen, alle disse
elementer går sammen til en musikalsk
eleganse som utfordrer spillere selv i
svært, svært høye prisklasser.
Oppgjørets time
Vi regner med at samtlige digitale
barnesykdommer nevnt i artikkelen
er løst / løses snarlig. Når dette er på
stell er Marantz SA11s3 en særdeles
allsidig digitalsentral i et hvert anlegg,
den både ser ut som og låter som en
toppmodell. På enkelte aspekter har
den kvaliteter som utfordrer det beste
markedet kan by på, spesielt nevnes
de klanglige kvaliteter. En aldeles
strålende cd-spiller, digital sentral,
DAC, og hodetelefonforsterker, og for
35000,- er den så nær et kupp du kan
komme i denne prisklassen. Anbefales
no’ innmari! 3
Pris: NOK ca 35 000
Importør: Akustikk AS
Testpanelet:
Anders Rossnes:
Herlig romantisk lyd, mektig og avslappet med betydelig ro og orden. Ikke så
ærlig og brutal som referanseriggen,
her er litt mer deilig fløtesaus på det
hele, men større dynamisk kontrast
på digitalautgangen. Dette er uansett
en helt topp spiller, flott bygget med
mange ekstra muligheter og med
glimrende lyd.
Håkon Rognlien:
Med analogutgangen er dette enda
bedre enn den glimrenede Oppo og
grusomt nær hva vi hørte på referanseriggen (APL/Esoteric) på stemmer
og rom. Men litt mer anstrengt i øvre
mellomtone og ved tøffe cresendoer;
samt litt mindre organisk lyd. Heller
ikke transientene er like utagerende
og frigjorte, og bassen er litt ”typisk”
Marantz med en anelse for myke
fjærer. Men som rent drivverk klarer
jeg knapt å skille mellom Marantz og
Esoteric.
Jan Myrvold:
Organisk og absolutt deilig lyd med
naturlige klangfarger, men med et
lett slør oppover i frekvensgangen
i forhold til vår referanse. Det låter
helt fenomenalt stort og flott med
korverk i stort kirkerom og med en
nesten naturstridig orden og definisjon nedover. Likevel ørlite ”pels” på
enkelte transientanslag, men da bare
i forhold til den fabelaktige APL’en.
Og denne smule kritikk er langt fra
nok til å ødelegge gleden over flott
dyamikk og betydelig lytteglede. Men
også Marantz får enda mer luft under
vingene ved kobling til den fenomenale APL dac’en via digitalutgangen
fra drivverket. Resultatet blir da av
aller ypperste klasse.
Knut Vadseth:
Dette er virkelig tung hi-fi med gedigen byggkvalitet og betydelig vekt
som virkelig indikerer store muligheter
for fremragende lyd. Selvfølgelig låter
det litt ”Marantz”; en behagelig og
deilig lyd med myke fjærer som minner om rørutstyr fra 60-70 tallet. Men
for det første er denne litt duvende
klangen både romantisk og innsmigrende, for det andre er det ganske
lite igjen av den i denne siste SACDspilleren. Dette selv om kontrasten
med de langt mer dynamiske, men
også mer nøkterne Oppo 105, er
betydelig. Det hele låter storslagent og
flott på det meste av musikksjangre.
Det er bare å forundres over hvor mye
man må betale for å få det bare LITT
bedre med en ombygd Krell eller en
APL/Esoteric.
333 Signalkilde: Parasound Halo CD-1
Duggfrisk
hermetikk
16 bits avspiller dropper ”red-book” oppskriften for å få det aller beste ut av
gamle og nye CD-plater med tung datateknologi. Er dette oppskriften på å få
hermetikk til å smake som ferskvare?
Tekst og fotos: Knut Vadseth
46
Dersom man godtar at den typiske CDspiller er referansen for hvordan morgendagens musikkmaskin skal låte, så
har vår favorittprodusent av tilnærmet
high-end audioustyr til en fornuftig
pris, et problem med den flunk nye
Halo CD 1. For den har hverken
muligheter for bilde eller for strømmetjenester via USB-inngang. Forøvrig
heller ikke for avspilling av SACD,
hverken i stereo eller mulikanal. Ikke
engang HDCD synes å være på menyen,
noe selv billige multispillere tilbyr til
ikkeno penger. Og da boksen er i liten
Halo-størrelse, for å si det sånn, trodde
vi erfaringsmessig at prisen skulle være
under halvparten av det som blir oppgitt. Med drøye 40 lapper av maks størrelse oppleves CD-1 dyr også i forhold
til flertallet av konkurrentene. Den låter
forøvrig heller ikke som en ”typisk” 16
bits CD-spiller basert på 80-tallets ”redbook” teknologi.
Den låter sjokkerende mye bedre!
Hvitebok
Med vanlige 16 bits CD-plater, 99%
av musikkutvalget på markedet, tilbyr
Prasound CD-1 en lydkvalitet som på
mange måter minner om en av våre favoritter i high-end klassen; den ganske
mørktklingende toppladeren CD-8 fra
amerikanske Audio Research, som tross
alt koster det dobbelte av CD-1. Og om
Parasound er spesialist på vanlige 16
bits plater, så er det mer enn den datainspirerte platesprekken i front som
teknologisk skiller denne fra ARC og
nesten alle andre CD-spillere. ”Nesten”
er forøvrig et ord jeg har puttet inn,
da Parasound mener at dette er en helt
unik spiller uten teknologisk sammenlikning med noe annet på markedet,
noe jeg vil være litt forsiktig med å
underskrive uten forbehold.
CD-ROM
For i hvert fall bruken av et CD ROM
drivverk og en eller annen form for
buffer, har vi da vitterlig registerert i
flere sammenhenger, dog kanskje ikke
med like omfattende datakapasitet for
behandling av det 4 ganger så hurtige
dataspilleren som på vanlige CD-drivverk. Som ved vanlig databehandling
sammeliknes så filene som ikke slipper
gjennom før man får parvis 2 helt like,
en umulighet for vanlig avspilling hvor
feil ved avlesning bare sendes videre
for å grovrettes av en feilrettingskrets.
Med en tilstrekkelig stor buffer, et stort
minne som mellomlagrer dataene og
sender dem videre etter flere sekunders
forsinkelse, tar CD1 seg god tid til å
gjenta vanskelige partier flere ganger
før det blir sendt videre til reklokking.
Og da med ekstremt lite jitter som forventet resultat, ifølge Parasound. Uansett er målt jitter så lavt at det knapt er
målbart med eksisterende utstyr, heter
det. Men dette er da hype som vi har
hørt før?
Istedenfor det mer enn 30 år gamle
”red-book” algoritmene, benytter den
danske konstruktøren i Holm Acoustics en Intel computer med original
mykvare i Linux for å sortere den
betydelige mengde data fra drivverket.
Det tilnærmet jitterfrie råmateriale
er deretter prossessert gjennom en
AD1853 dac fra Analog Devices hvor
signalet blir 8 ganger oppsamplet til
352,8 kHz for å unngå lett hørbare
”trappetrinn”. Analogutgangen er valgfri mellom en ”moderne” OP amp, eller
via en noe mer ”romantisk” utgang med
en diskret transistor forsterker som
47
333 Signalkilde: Parasound Halo CD-1
begge betjenes fra frontpanelet, også
under drift. Parasound insisterer på at
det ikke er noen ”beste” løsning, men
at man velger det man simpelthen liker
best. Flotte ord igjen, bevares, men er
det noe relevans i alt dette skrytet?
Første lytting
Førsteinntrykket var ganske uventet
med hensyn til den mørke klangbalansen som likevel hadde en meget
høy oppløsning og finkornethet. Men
det overraskende var hvor lett det var
å høre at her var mye mindre vanlig
forvrengning av ”knust glass” typen
enn det vi er vant til, selv fra veldig
dyre spillere. Så mye renere var det i
forhold til den vanlige flisingen og oppbrekkingen vi med et kritisk øre hører
på mange CD-avspillinger, at det knapt
var noen tvil om at her var brukt ”ny”
teknologi. Selv om jeg i starten valgte å
sammenlikne med en rør CD-spiller fra
ARC, så er ikke sammenlikningen helt
rettferdig, sett fra begges side.
For Parasound har et enda glattere og
mer finkornet lydbilde med usedvanlig lite ”skurr”, mens Audio Research
CD-8 nok har enda litt mer trøkk i både
grunntone og presensområde.
Samtidig med nydelig klangstruktur
og mangel på ulike forvregningsformer,
var likevel den opplagt ”lukseriøse”
lyden på CD-1 en smule tilbakelent ,
eller blir vi lurt ved at mye av dette
sedvanlige ”trøkket” ofte er forvrengning og støy?
største og mest imponerenede lydbilder
vi har hørt i stua.
Og for en ro og oversikt sammen
med en absolutt organisk klangstruktur med en nærmest gylden tone på
det hele. Dette tross krispe detaljer og
kjappe transienter. Vi har hørt bedre
soliditet helt i bunn og luftigere topp
i overtoneområdet, men da fra dyrere
greier enn dette og knapt med den
samme magien i musikkens viktigste
område; den utvidete mellomtonen. At
magien forsvant med oppkobling til
den digitale utgangen, er helt uvanlig
da det motsatte pleier å inntreffe. Men
det betyr vel at mye av de teknologiske
nyvinninger på Parasound CD 1 foregår
i forbindelse med dac og analogutgangen.
SACD mot CD
Selvfølgelig måtte vi prøve SACD
innspillinger på både Parasound via
CD-laget og SACD-laget via konkurrent-
«Parasound
CD-1 spiller
fletta av større,
tyngre og dyrere
spillere
»
Andre inntrykk
Jo, vi ble nok litt lurt. Her var enda mer
detaljer og holografi å hente. I referanseanlegget låt det om mulig enda bedre
enn på kinoloftet, fullstendig uten hi-fi
nykker med skarpe sibilanter og entonebass, men mer som den dramatiske
virkeligheten med god kropplighet og
dimensjonering av det store lydpanoramaet som bredte seg ut i et av de
en Marantz SA11 S3. 3 av 4 paneldeltagere syntes SACD-plata låt minst like
magisk og besnærende avspilt kun med
16 bits på Parasound! Dette selv om
dypbassen var fastere på Marantz og
overtonestrukturen enda luftigere og
lettere. Vel og merke ved avspilling av
høyoppløselig SACD.
Men tilstedeværelsen, rommet, stem-
mer og det aller meste av alt det andre,
låt helt magisk fra den lille spurven
fra Parasound som trodde den var en
svane…
Testpanelet:
Jan Myrvold
Utrolig stort rom og forrykende holografi!
Og så den naturlige varmen i lydbildet
uten antydning til ”pudding”; organisk
blir et nesten for svakt uttrykk. Her er
også en fantastisk avslappet ro og orden
og imponerenede homogenitet- totalt
fritt for hardhet og lydmessige kviser. Noe
liknende har jeg knapt hørt før, og langt
fra på en såpass ”rimelig” spiller som
dette. CD-1 låter forbilledlig på absolutt
alle parametre, dette er en drøm fra mine
vinyldager med stor dynamisk kontrast
fullstendig fri fra støy. Parasound CD1 får
60 år gamle opptak til å låte absolutt som
ferskvare!
Anders Rossnes:
Fantastisk fokus, kolossalt svært- nesten
større enn selve livet. Men ikke fullt så
dyptpløyende nedover som på referanseriggen, selvfølgelig. Men for et drama på
operaopptaket fra La Scala med virkelig
fantastiske bilder, selv om CD-1 slett ikke
har videoutgang!
Håkon Rognlien:
Oi, fabelaktig rom med glimrende akustikk
og flott dynamikk. Og så superelegant lyd
og samtidig så ubeskrivelig dramatisk og
levende! En anelse nærgående lydmessig,
men innsynet er uovertruffet. Opera er
simpelthen best hjemme i din egen stue!
Savner kanskje en touch mer overtonestruktur fra felene, men det er vel SACDmat egentlig?
Konklusjon
Parasound CD-1 er en overraskende
god 16 bits spiller som i første omgang
virker for dyr, men som med unik
teknologi spiller fletta av større, tyngre
og dyrere spillere og plutselig oppleves
som et kjempekjøp! Her er en gylden
varme i klangen sammen med imponerende størrelse og tredimensjonalitet
i lydbildet; et bilde som er bedre i ditt
hode enn hva de fleste multispillere
kan levere. Gamle innspillinger oppleves nesten som ferskvare!
Men her er altså ingen DVD eller noe
annet utenom 16 bits CD-standard, og
skal du ha fullt utbytte av Internett
og streaming, så må du rippe platene
selv… 3
Pris: NOK 44 490
Importør: NCMS
48
Sec.op:
Tung prislapp – lett å like
Jeg stusser litt over hvor lett den kjennes ut, der jeg frigjør Parasounds nye CD1 fra
emballasjen. Mener bestemt redaktøren sa den kostet over førti laken? Nu vel, før jeg
har hørt den spille en eneste takt, hadde jeg nok selv gjettet på en pris rundt halvparten. Maksimum.
Av: Jan Myrvold
I
kke bare på grunnlag av produktets fysiske spesifikasjoner, men også fordi man har vennet seg til at
Parasound-produkter ofte koster rundt halvparten av
produktene de helt avslappet konkurrerer med. Og
denne spilleren er tross alt en rendyrket CD-avtaster, uten
noen digitalinngang overhode. Det er sagtens hva man
kan kalle skikkelig «old school», og høres i utgangspunktet ut som et kommersielt selvmordsforsøk. Men nå er det
kanskje slik at Parasound har tenkt å selge noen eksemplarer av den samme DAC-modulen i løsvekt….
Hmm, heller ingen transportskuff som kommer ut,
bare en tynn «brevsprekk» som begjærlig suger til seg
sølvskiva, og det ikke uten bortimot å trigge hjerteinfarkt
på en skvetten stakkar. Lydene avfødt fra denne prosessen
gir undertegnede et urovekkende flashback til det glade
– eller gale – åttitallet, der undertegnedes bankkort ble
slukt av en minibank i Valencia. Men denne gang ender
jeg i det minste ikke i en iberisk glattcelle! Men det støyer
og bråker en god del nå også. Med ROM-drivverk går det
jo tross alt unna med en litt annen omdreiningshastighet
enn tradisjonelle standardsaker. Dette kan umulig ende
godt. Letter den ikke snart? Jeg ser for mitt indre øye at
den snart vil sveve rundt i rommet som et annet radiostyrt modellhelikopter.
Men så – hallo! Eller «Halo»? Nøyaktig to og en halv
takt inn i første spor på samleskiva fra Reference Recordings – er alt vondt glemt! Både ører og munn har samme
åpningsgrad. Forbløffende! Sammenlignet med den gamle
traveren fra originale Electrocompaniet – altså en EMC1
16/44.1 – virker det som om et tynt slør man i utgangspunktet ikke ante var der har blitt trukket til side, og
både fokus og dynamiske kontraster er knivskarpe. Man
merker det også godt på frekvensfløyene, hvor bunnoktavene er renere artikulert, og toppene har mer luft og
definisjon. Her er også tydelig mer plass rundt stemmene
i Rutters forførende korverk «Lux Aeterna».
Generelt også mer sting og rasp i messing og annet
metall, og et svært så underholdene fraspark med det
helt avgjørende punchet i mellombassen, der vi nå har
kommet oss frem til «Moten Swing» med Dick Hyman og
hans hardtsvingende storband.
Men kanskje imponerer den enda mer med sin helt
ualminnelig flotte ro og orden. La oss ikke glemme den
nattsvarte bakgrunnen. Hvem hadde vel trodd at en god
gammel «red book» CD kunne låte så vanvittig glatt og
støyfritt. Ok, de blir altså automatisk upsamplet hele 8
ganger til 352.8 kHz. Saken er uansett at denne (dessverre
ganske dyre) boksen sprenger alle opprinnelige normer
rundt formatet, og virkelig kan revitalisere dine lett alderstegne innspillinger. Nå er det nok fortsatt noen konkurrenter der ute som gir «mer» for pengene, men trolig da
helst i form av multiple digitale innganger og lignende
options. Så før du stuer CD-samlingen på loftet eller
donerer dem til Frelsesarmeens loppemarked og legger ut
på en ekspedisjon i de nymotens nettbaserte tjenester, ta
en lytt til Parasound Halo CD1. Kanskje du ombestemmer
deg, for formatet er nå ferdig med puberteten. Det tok
altså bare 31 år!
bru
kts
Vi har skaffet oss noe av det beste utstyret i flere prisklasser for å ha som referanse og for å kunne
sette sammen de aller beste anleggene i høstnummeret. Noe av det vi ikke lenger trenger, selger vi
gunstig til våre lesere, inkludert mva. Prisen er ca. halvparten av nypris, men avhengig av bruken.
Når bladet går i trykken, er vi ikke helt bestemt på hva vi selger og hva vi beholder, men frister med
følgende eksempler:
•
•
•
•
•
DarTZel 8550 integrert forsterker m/MC-RIAA, beste integrerte vi vet om!
Rogers LS3/A, benyttet i vår artikkel om Kef LS5, strøken klassiker!
Krell KPS sc, totalrenovert, se artikkel i dette bladet!
APL Master dac med eller uten ombygd Esoteric UX1(vår referanse).
Devialet D-premier, XTZ Divine 100 store gulvstående etc…
Alle henvendelser:
Forlaget Fidelity v/ Knut Vadseth
tilf 901 88 024 eller [email protected]
alg
!
333 Signalkilde: Bergmann Magne
50
Lineært
designikon
Mange av oss har et forhold til dansk industridesign.
Arne Jacobsens stoler, PH-lampen, Heins superellipsebord eller kanna fra Stelton er velkjente og tidløse
designikoner som pryder mange hjem. Med unntak av
B&O, har hifiidustrien i liten grad tatt opp den danske
designarven. Inntil nå. Hils på Magne Bergmann!
Trond Torgnesskar
Magne er Bergmanns rimeligste bud i klassen
for referansegrammofoner. Og den melder seg
på med et utbud av gjennomtenkte løsninger
som riktignok ikke er nye, men som ikke
tidligere er løst så elegant og gjennomført.
Armen er tangensial, og spiller dermed
av platene i en rett linje, akkurat som de er
gravert. Det betyr at sporings- og vinkelfeilene
man ubønnhørlig må forholde seg til med en
radialarm, ikke eksisterer. Videre er armen luftlagret, noe som gjør at man unngår lagerstøy og
mekaniske kontaktpunkter. Det begrenser også
mulighetene for mekanisk overført vibrasjon,
og isolerer dermed platespillerens aller mest
følsomme deler.
Men det stopper slett ikke der. den tunge
tallerkenen er også luftlagret, og svever dermed
51
333 Signalkilde: Bergmann Magne
rett og slett på luft. Riktignok har tallerkenen mekanisk kontakt med spindelen, men igjen er det få mekaniske
kontaktpunkter og et fravær av mulige
støykilder som gjelder. Platene blir også
langt bedre isolert fra underlaget på
denne måten, slik at konstruksjonen
ikke behøver å inkorporere fjærer eller
ekstremt massivt plint, men oppnår
en rimelig uovertruffen isolasjonsgrad
kun ved bruk av mdf.
Hele denne elegante konstruksjonen er
gitt en gjennomført og uhyre sober innpakning. Formmessig hører den med
blant de aller vakreste komponentene
jeg har sett, og jeg vet at «vakker» og
«hifi» ikke er to ord man så ofte finner
i samme setning. Denne gangen er
det så definitivt berettiget. Den matte,
renskårne finishen og en estetikk og
linjeføring som nærmest automatisk
fører tankene i retning av Bauhaus (og
da tenker jeg designkollektivet, ikke
byggvarehuset!) gjør at Magne fremstår
med et nedtonet, men likevel kraftfullt
formspråk. Både Arne Jacobsen, Le
Corbusier og Jonathan Ive ville gladelig
satt navnet sitt på denne, om du forstår
hva jeg mener.
Folkene bak Bergmann vet nok at
alfor mye klå ikke er salgsfremmende,
akkurat som de åpenbart vet at om
husets innenriksminister skal tillate
fars vinylfetish å få blomstre, må avspillingsinstrumentet være en estetisk
nytelse. Og når de makter å formgi
en platespiller så lavmælt overlegent,
er selvfølgelig vatring av armen bare
peanøtter. Det foretas med to skruer
ved armbasen. Og luftpumpa? Den er
bygget inn i en kasse sammen med
spillerens separate strømforsyning
og er overraskende tyst. Helt stille
var den riktignok ikke, men det viste
seg å komme av en mindre transportskade. Det er noe med dansker. De er
bedre enn oss til å spille fotball, de er
svært hyggelige mennesker, de kan sin
business, de er gode på wienerbrød,
smørrebrød, øl og livsnyteri, men aller
best er de på formgivning. Bergmann
Magne er rett og slett den vakreste
platespilleren jeg har sett noen gang.
Men så har jeg da også assorterte danske designklassikere rundtomkring i
huset, så jeg kan språket.
Jeg var solgt allerede før jeg hadde
hørt Magne spille!
Og gudene skal vite at spille, det
kunne den.
Solgt!
I referansanlegget
Joda, som nevnt er både luftlagring og
tangensialarmer forsøkt før. Og alle
som på ett eller annet tidspunkt har
forsøkt å bale med sånt, vet at det er
utfordringer. En tangensialarm må
være vatret uhyre nøyaktig for ikke å
få problemer, og luftlagring av arm og
tallerken krever store mengder luft.
Det betyr en pumpe, og pumper har en
tendens til å gi litt lyd fra seg.
Magne ble behørig satt opp i Fidelitys
referanserigg sammen med et Parasound JC 3 riatrinn og en Dynavector
XX2 pickup.
Første plate ut var den andre
«Souvenir»-utgivelsen til Trondheimssolistene på 2L. Det er en plate jeg kjenner veldig godt, og som jeg regner som
en av de aller best lydende klassiske
platene som finnes. Jeg har spilt den
Gjennomført
52
utallige ganger på min egen platespiller, brukt den i evaluering av mye av utstyret jeg har hatt innom til vurdering,
og ikke minst har jeg hørt ensemblet
spille noe av dette programmet live.
Måten Bergmann Magne gjengav
dette sanseløst intense opptaket på, var
likevel litt av en åpenbaring.
Vi opplever mye ekstremt godt
utstyr i lytterommet til Knut. Og mye
av det aller beste utstyret har mange
likhetstrekk. Det skulle jo egentlig bare
mangle, all den tid det er en konkret
virkelighet utstyret skal kunne gjengi.
Samtidig er det noen komponenter
som har så åpenbare kvaliteter at de likevel skiller seg markant ut. Og jeg søler
vel ikke ut bønnene om jeg allerede nå
avslører at Bergmann Magne er i den
klassen.
Gigantisk lydbilde
Lydbildet var rett og slett gigantisk.
Ikke bare stort, som med mye av det
beste utstyret, men intet mindre enn
gigantisk.
Musikerne ble voldsomt tredimensjonale, plassert i et enormt rom. Gjennomskinnligheten, eller kanskje mer
korrekt gjennomskinligheten, var minst
like voldsom. Akkurat som Magne har
en elegant og nedtonet autoritet over
seg rent visuelt, uttrykker den til fulle
en udiskutabel autoritet også i måten
den gjengir på. Lydbildet er så åpent,
rent, lettflytende og tredimensjonalt
at det nesten krever tilvenning. Det er
så mye informasjon, så mange detaljer
og så mye naturlighet og klang i den
lyden som presenteres at det faktisk
tar litt tid å fatte hva det går om, særlig
om man ikke har vært utsatt for en
vinylspiller av dette kaliberet før. Det
er faktisk ganske påfallende tydelig at
fraværet av mekanisk støy fra arm- og
tallerkenlager skaper et innsyn og en
oppløsning som er intens.
Du hører alt: Intonasjon, klang,
timing, rom, kroppslighetknirking fra
stoler og instrumenter... Alle detaljene
og småtingene som skaper den gåsehudfremkallende følelsen av å være
der. Bergmann Magne spiller med
en naturlighet som trår så til side og
lar musikken slippe helt fram at man
nesten griper seg i å kvele et nys for
ikke å forstyrre musikerne.
Når så de samme musikerne setter
i gang, er det noe utvunget eksplosivt
og lettflytende over alt som skjer, en
grad av innsyn og nakenhet som bare
kan beskrives som virkelighet. Noen vil
kanskje kunne mene at det blir nettopp
nakent. Ikke tynt og påtrengende, men
kroppslig, dynamisk og totalt virkelig.
Nakent som i virkeligheten.
Det analoge varmetteppet som noen
leter etter, finner du ikke her. Det du
derimot finner, er en avslappet og nesten arrogant selvfølgelig avslappethet
som er brutalt eksplosiv når musikken
krever det.
stiller krav til utstyret, og kanskje også
til lytteren. Her er det ingen egentlige
imponatoreffekter. Det vil si, gudene
skal vite at den imponerer, den bruker
bare ikke effektmakeri til å kommunisere musikkens sjel. Den skreller heller
bort lagene mellom utøver og lytter ved
å fjerne støy, resonanser og forvrengning.
Det du som lytter sitter igjen med,
er det som skjedde i opptaksøyeblikket. Du ører hvor solisten sitter, det er
det ingen tvil om. Om solisten har noe
å melde, hører du i aller høyeste grad
også hvorfor han sitter der. Du hører
mer av måten han spiller på, instrumentet han trakterer,tonene han bidrar
med og hvordan de bygger seg opp
i instrumentet og etterhvert dør ut i
rommet. Ikke minst rommet han spiller
i og hvordan det influerer på opptaket
og samspillet. Du hører om det går
en t-bane under kirken eller studioet
de spiller i om resten av utstyret ditt
gir deg den muligheten, og du hører
mer magi. Mer tilstedeværelse. Mer
av øyeblikkets poesi. Om den var der i
utgangspunktet, da. Det er jo ikke alltid.
Men er den der, sørger Magne for at du
ikke er i tvil.
Ekstremt innsyn
Naken intensitet
Bergmann Magne gjengir med en taktil
åpenhet og et ekstremt innsyn. Det
betyr at feilene, enten de begås av de
som spiller eller utstyret du spiller av
med, ikke har noen steder å gjemme
seg. Det gis overhode ikke ved dørene,
og det betyr i klartekst at å tro man
kommer unna med en pickup eller
en riaa som ikke innehar de samme
kvalitetene, er fryktelig feil. Ikke minst
er det kontraproduktivt. Parasounds
JC 3 og Dynavectors like fantastisk
gode XX2 var symbiotiske partnere
til Bergmann magne. De innehar den
samme gjennomskinnlige åpenheten
og lynraske spensten, samtidig som det
ikke et øyeblikk skorter på substans og
autoritet.
Den ofte flortynne gardinen mellom
utøver og lytter er ikke der. Man tar del
i musikken med en slik trio i anlegget,
og det er en ofte intens , men alltid
medrivende opplevelse.
Mange komponenter bidrar med en
tolkning av virkeligheten. Lett aksentuert mellomtone, kanskje. Eller en
litt rytmisk underbyggende festkul.
Kanskje en ørliten fokus på toppen
for å skape illusjonen av oppløsning
når det i virkeligheten bare er snakk
om en huggorm. Eller skal det være en
hengekøye, kanskje?
Magne abonnerer åpenbart ikke på
denslags virkelighetsoppfatninger.
Derimot er den lineær i alle betydninger av ordet. Den både avspiller og
gjengir lineært.
Magne er gjennomlysende, dramatisk,
men nøktern. Her er det ingen overdrivelser. Bare innsyn og musikalitet. Den
Det hele er intenst på samme måte som
en fremføring kan være det. Og det er
der den ligger denne nakenheten også.
Virkeligheten er nemlig naken, den. Og
skal vi etterstrebe å nærme oss den, må
vi tåle litt lydmessig nudisme. Når innspilt musikk gjengis så åpent naturlig
som her, blir det fort en vanedannende
opplevelse.
Og jeg vet hva jeg nakker om. Min
egen Wilson Benesch er nok født ut av
det samme tilnærming til den musikalske virkeligheten, men Bergmann
Magne har nok enda litt mer av det
WB-grammofonene er så vanvittig
gode på. Innsyn, åpenhet, dynamikk,
naturlighet og udiskutabelt , gjennomsiktig fundament. Følelsen av å virkelig
være tilstede og høre alt som foregår.
Det er som regel langt mer enn de fleste
av oss noen gang har vært klar over.
Konklusjon
Eier man en platesamling og et virkelig
godt anlegg, er man egentlig i besittelse
av en tidsmaskin. Utstyret evner kanskje å flytte oss til øyeblikket tonene
ble skapt, enten i Abbey Road, Rainbow Studio eller Newport. Vi får ta del
i magien , og vi kan oppleve den igjen
så ofte vi vil. Vi lytter ikke til innspilt
musikk, men til en fremføring.
Å spille en plate blir en begivenhet,
ikke en selvfølgelighet.
Om målet er å oppnå slike øyeblikk,
er Bermann Magne et av de aller beste
verktøyene kjeg vet om. Et større kompliment til et hifikomponent er jeg ikke
i stand til å gi.
Om det er noe jeg kunne tenke meg
å endre på?
Vel, om pumpa er helt tyst, vet vi jo i
rettferdighetens navn ikke før vi hører
et annet eksemplar. Rent mekanisk
var den en fryd, men skal jeg pirke, og
det skal jeg jo, kunne jeg tenkt meg
at heve-og senkemekanismen hadde
en større grad av demping. Pickupelementer er dyre og ømtålelige, og det er
enda litt å gå på her. Og når vi er inne
på armen, synes jeg kanskje at den
interne armkablingen kunne vært litt
mer solid. Det var litt vel mye «hjertei halsem»-faktor da jeg avmonterte
pickup´en før nedpakking.
Men dette er jo i rettferdighetens
navn bare pirk.
Bergmann Magne er en av de aller
beste grammofonene jeg har hørt, og i
forhold til den overlegne lydkvaliteten
er prisen slett ikke avskrekkende. Den
er riktignok kostbar, men dyr er den
slett ikke.
Jeg har allerede begynt å spare. 3
Pris: NOK 79 900
Importør: NAT
Ekteparet Bergmann med sin Magne.
53
333 Signalkilde: Bergmann Magne
Dette er den mest moderne platespilleren
jeg vet om; og med klassisk dansk design
som av Georg Jensen. Med nye finmekaniske løsninger og sofistikert bruk av luft
under trykk, gir Bergman mer enn 100 år
gammel lydteknologi en helt ny fremtid...
Tekst og foto: Knut Vadseth
Sec. op:
Rillespiller for vårt årtusen!
Dette er den på alle måter mest elegante platespiller jeg har
sett og hørt; luft og luftighet er uttrykk som kommer øverst i
hjernebarken helt umddelbart. Det moderne danske designet
likner på det like modene lydbildet vi etterhvert opplever fra
denne rillepilleren basert på langt mer enn 100 år gammel
lydteknologi, men nå så raffinert at det knapt er til å fatte.
Umiddebart er det den sofistikerte tangentialarmen som
vekker størst interesse der den gir pickup’en den ultimate
frihet til å vise seg fra sin aller beste side. Det er balanserte
mengder med lufttrykk som gjør at denne armen fungerer i
praksis; den simpelthen flyter på luft praktisk talt uten friksjon. Og så absolutt uten sporingsfeil som alle konvensjonelle konstruksjoner har mer eller mindre av…
Luftig OG dynamisk
Likevel har nok selve spilleren, med den tunge tallerkenen
som holdes oppe av en tynt luftlag, like mye av æren for den
fenomenalt frigjorte lyden. Og det med en dypbass, en utklinging og en nesten bokstavelig talt luftig og ekspansjonsvillig topp som på mange måter setter en ny standard for
noe signalkilde jeg har hørt. Jeg er simpelthen ikke istand til
å fatte hva som skal skje med lyden for å forsvare investeringer i de dyrere modeller fra Bergman?
For med denne innstegsmodellen går det så dypt og høyt
som man kan drømme om, og det med en total mangel
på støy utover det som opplagt ligger i opptaket, mye av
dette simpelthen klangsignatur fra konsertlokalet som man
tidligere knapt har hørt på andre vinylspillere – og i hvertfall
ikke på CD-spillere. Sammen med en nærmst naturstridig
dynamikk gir dette et nærvær og et drama som er helt unikt.
Og en holografi som uansett er vinylens sterke egenskap…
Som mange sikkert har merket seg, engasjerer jeg meg
sterkt for å promotere gode CD-spillere som i siste inkarnasjon låter langt bedre enn hva ryktene tiltror mediet. Likevel,
jeg vakler i min tro ved å høre en så fremragende spiller som
Bergmann’s Magne. Den har enkelte sterke sider som jeg
ALDRI før har hørt fra noe annet medium, pussig nok heller
ikke 15” mastertape.
Dilemmaet er om man har nok tid, penger og entusiasme
til å spre interessen ut over alle tre medier, eventuelt også
kassett-og bånd? Men utover den absolutt forbløffende lydkvaliteten på vinyl anno 2013, er dette også en livsstil. Dette
er en måte å nærme seg musikken på som virker ganske så
mye mer ærbødig og respektfullt enn å peke på en I-Pad for
så å spille snipper av de ørtentusen utgivelser man har på
54
harddisc og nett, og så rastløst taste videre etter få sekunder for
å finne noe som man tror og håper er enda litt mer spennende…
Vårt testobjekt krever litt mer oppmerksomhet ved lytteseanser enn mer ”moderne” signalkilder, men belønner den
tålmodige med større innlevelse på grunn av bedre konsentrasjon, et av flere resultater av mangel på fjernkontroll.
Og ikke bare er Magne flott å se på; den er også uventet
enkel å betjene. Riktignok må man huske på å slå på den
utvendige luftpunpen før systemet virker, men når dette
er gjort, går det hele som en lek. Tangentialarmen er lett å
manøvrere over vinylen med stor presisjon, og det lille rattet
på siden setter nålen ned i rillene uten problemer, selv om
man skulle ha begynt å skjelve litt på handa. Magne er også
på dette området fremtidsrettet, med andre ord…
Konklusjon
Selv om det tross mye hype er temmelig begrenset med nye
vinylutgivelser, og til tross for at mange pressinger og opptak
langt fra er topp, så vil selve begrensningen av vinylplater i
seg selv gjør hver enkelt til en kjær anskaffelse. Og de fleste
av oss har vel eller har tilgang på en basis platesamling med
opptak fra ”gullalderen ca. 1960 som uansett nå støver ned?
Vi har hatt mange uventede opplevelser med hvor naturstridig bra vinylmediet kan være, og det er faktisk forsket på
at analoglyden gir mindre stress for hjernen som ellers – blir
det hevdet - må stresse med ”unaturlig” lyd fra digitalmediet.
Uansett så beviser Bergmann Magne at det analoge formatet med gjenskaping av helt fysiske amplitudeutslag gir
et ekstra fraspark i dynamikken og med en utklinging som
knapt kan forklares- men så absolutt erfares. Magne går også
dypere; og uten hørbar støy fra selve spilleren, da dette uansett ligger mye lavere enn klangen fra et stille opptaksrom.
Samtidig gir den arbeidsbetingelser til pickup’en- uansett
merke og type- som er tilnærmet perfekt. Også dette tydelig
hørbart.
Som en konklusjon på dette vil jeg hevde at dette er den
”beste” vinylspilleen jeg har hatt i hus. Dette selv om et par
riktignok kan ha hatt noen imponatorfaktorer som tross alt
huskes med glede. Men Magne er utvilsomt både den mest
dynamiske og absolutt den mest presise jeg har opplevd i
referanseanleggt- også i ytterfløyene av frekvensgangen. Jeg
bare undres på hva herr og fru Bergmann har gjort for at
deres dyere modeller kan forsvare investeringen? For denne
luksus ”budsjett” varianten er altså det beste jeg hittil har
hørt fra vinyl under noenlunde kontrollerte forhold… 3
Moderne Mesterverk
Velkommen til en verden av Premium Kvalitet
15 Series
Limited Edition
Ved første øyekast ser Premium 15-Serien i Limited Edition ut som en sort utgave av den
kritikerroste 15-Serien, men under det vakre ytre er det oppgradert teknologi og ny
diskret forforsterkerdel signert Ken Ishiwata. Dette er modellene som virkelig setter
musikken fri...
Premium 15-serie Limited Edition leveres kun i sort
Norsk distributør:
Akustikk AS
www.Marantz.no
www.akustikk.no
[email protected]
Ta kontakt for info om forhandlere osv...
333 Musikkomtaler: Nesten bare Godt Norsk
Glimmer & Gråstein
Av [email protected]
Dark Eyes
Half Moon Run
erstattet av en sofistikert musikk fremført av musikere som
tilfører henne et solid og ekte musikalsk fundament, som
Noen ganger smiler lykken og
hun kan lene seg til.
noe uventet oppstår. Slik var det
Dette er Unni Wilhelmsen på sitt aller, aller beste, og
med Half Moon Run. Saken var
kanskje der hun når alt kommer til alt hører hjemme.
at jeg og min kjære skulle på
Hennes musikalitet får blomstre og hennes stemme kler
konsert med Mumford & Sons.
dette musikalske uttrykket som ligger i et pop-jazz-land.
Den svarte absolutt til forventHun får vist for en fantastisk vokalist og formidler hun er.
ingene. De som ikke har fått
Når hennes egne sanger “Secret” og “Won`t you come near
med seg fjorårets høydepunkt
me again” også lyser opp, som utgivelsens høydepunkter,
“Babel” har noe å glede seg til. Mumford
blant klassikere som “Cry Me A River” og “Both sides Now“
&Sons stilte med ikke mindre enn to oppvarmingsså er egentlig det meste sagt. Bortsett fra at dette i tillegg er
band og Half Moon Run var det første av dem. Gruppa er
en flott live-produksjon med usedvanlig velprodusert lyd.
kanadisk og så ukjent at debutalbumets deres “Dark Eyes” ikke Yess! Dette er en plate å kjøpe og eie. Unni Wilhelmsen på
er å oppdrive i vanlige platebutikker eller nettsteder.
sitt beste.
Å være oppvarmingsband for supergrupper må være en kjip
affære. Publikum var som vanlig ganske så uengasjerte – til
å begynne med. Min kjære stoppet samtalen, og konstaterte
at dette er jo bra. Etter vært så eide gruppa den halvtomme
salen. Det var rett og slett utrolig bra.
Half Moon Run omtales som et kanadisk indieband fra
Vide
Montreal. Men sjangeren har jeg problemer med å definere.
Atlanter
Tenkt deg en kombinasjon av klassiske supergrupper som
Utgangspunktet er bluesen og resulSupertramp, Yes og 10CC ispedd mer dynamiske rytmer i
form av utagerende trommer og “sildrende” gitarer. Resultatet tatet er en form for “world music” som
har driv, energi og musikalitet. Inspirasjon
er uansett sjanger forbløffende og engasjerende. Det er ikke
noe stort band det er snakk om; tre mann med vokalist Devon hentes fra alle verdenshjørner og omskapes til et særpreget utrykk som fungerer
Portielje på gitar og perkusjon, Conner Molander på vokal,
ekstremt bra. God lyd, spennende arrangegitar og keyboard samt Dylan Phillips på vokal, trommer og
menter og medrivende energi. Et virkelig
keyboard.
høydepunkt. Anbefales på det varmeste.
Uansett, Half Moon Run var et høydepunkt den kvelden
Atlanter er et kult band. “Vide” er et velog CD ble forsøkt bestilt. Et ganske håpløst prosjekt helt til
jeg havnet på bandets andre hjemmeside (ikke halfmoonrun. dig bra album!
com). Der var det flotte greier og CD ble bestilt. Det beste var
Innocence is kinky
imidlertid at bandet hadde tatt nye distribusjonskanaler på
alvor. Med CD-en fulgte gratis nedlasting av både MP3 og filer Jenny Hval
Kompromissløs indiepop på utøvei flac i 44/16 oppløsning.
rens egne premisser. Utfordrende,
Dagen etter var jeg i gang med Half Moon Run i bilen, på
heftig og til tider besnærende. En slags
jobben og over alt og var rett og slett hekta. “Dark Eyes” har
Bjørk “revisited” – dog uten sammensurret og gått i snart to måneder og jeg synes dette er noe av
ligning for øvrig. I varierende grad trefdet mest lovende jeg har hørt på lenge. Albumet er preget av
en utrolig jevn og høy kvalitet med “Full Circle” som åpnings- fer dette deg – eller gjør deg uforstående.
spor og singel. At “Dark Eyes” er et skikkelig bra album er det Krevende, spennende kunstprosjekt med
over gjennomsnittlig god lyd og vokale
åpenbart flere som har skjønt, for nå har Platekompaniet og
andre butikker begynt å ta inn plata på import. Men vil du ha prestasjoner.
den, så er det lureste å besøke http://halfmoonrun.bandcamp.
Where Were Ye all?
com. Der får du kjøpt CD-en til en drøy hundrelapp og får
nedlastbare filer på kjøpet. Jeg kan vel ikke egentlig få anbefalt Budding Rose
Half Moon Run sterkt nok. Jeg tror dette virkelig er et up-and- Konseptplate basert på søstrene Emily, Anne og
Charlotte Brontés tekster med musikk av Terje Johansen.
coming band av dimensjoner. Jeg digger det rått …
Til dels fengende låter som fremføres vokalt av tubaist i Jaga
Live
Jazzist Line Horntvedt. Hennes vokal fungerer glitrende og
Unni Wilhelmsen m/fler
låtene er svært tilgjengelige og gode. Dette er rett og slett en
Denne utgivelsen er hentet fra en konoverraskende utgivelse som byr på skikkelig og hørverdig
sert Unni Wilhelmsen gjorde for fem
kvalitetsmusikk. Overbevisende!
år siden med jazztrioen Bodø Rhythm
Lux
Group, Bodø Sinfonietta og flere
Unni Løvlid
gjestesolister. At noen fant det henFolkemusikk for viderekommende. Flott sang, spennende
siktsmessig å la dette ligge og støve
arrangementer og flott produksjon. Åtte lett eksperimentelle
ned i en skuff er en gåte. For dette
tolkninger av norske folketoner. Dynamisk, vakkert og litt
er en utsøkt og lavmælt utgivelse
krevende. Men jeg har absolutt sansen, for Løvlid fornyer
som viser Wilhelmsens på en ny
sjangeren og holder seg likevel innenfor sjangerens egne
måte og ikke den mer produserte
premisser. Men umiddelbart tilgjengelig er ikke dette.
visepopen hun er kjent for. Den er
Fire korte:
56
Klassisk
sommermusikk
Til slutt skal det handle sommeren etter at jeg fylte femten. Vi
skriver 1972. Det virker som en evighet siden - og er det. Nyinnkjøpt
stereoanlegg for konfirmasjonspengene og ny-sviktet av en kjæreste
jeg egentlig aldri helt har tilgitt. Hva var det egentlig med den fyren?
Men jeg trøstet meg med min første musikalske oppvåkning, som
var Cat Stevens utrolige “Teaser and The Firecat”. Plata var magisk og
er det fortsatt. Cat Stevens hadde som mange andre artister en kort
og ganske intens periode, hvor han skrev de beste sangene han noen
gang skulle komme til å skrive. Med sommerjobb og midler ble det
mer plater. Cat Stevens universet ble utvidet med “Mona Bone Jakon”
som rommer den aldeles praktfulle “Lady D’Arbanville”. Så kjøpte
jeg “Tea for the Tillerman”, som kanskje er Cat Stevens beste album.
Cat Stevens kler sommeren. Det er få som gjør melodier som han og
han lager ekte vakker musikk. Mannen og stemmen har en formidlingsevne som gjør at han etter min mening står fjellstøtt, som en
av de største i vise-singer-songwriter-tradisjonen.
Utover sommeren overtok en mann ved navn Neil Young hitlistene. Hans Harvest, som kom det året regnes fortsatt av mange som
Neil Youngs aller beste utgivelse. Klassikere som “Old Man”, “The
Needle and the damage done” og ikke minst “Heart of Gold” åpnet
nye musikalske rom i meg - og vil for alltid være min sommermusikk. Da jeg fikk den siste lønninga den sommeren kjøpte jeg Neil
Youngs “After the Gold Rush” fra 1970. Den ble slaktet da den kom,
selv om albumet på mange måter overgår “Harvest”. “Southern Man”,
tittellåten og resten av albumet åpnet en dør i meg til musikk slik
den kan være. For meg ble sommeren -72 en inngang til et musikalsk
univers som jeg ikke kan leve og puste uten. Det er derfor jeg skriver
denne spalten. Det er derfor Neil Young, Cat Stevens og etter hvert
Bob Dylan er viktige brikker i det som etter hvert har blitt soundtracket til et liv.
Ta deg tid til å lytte til disse platene, og gjør det slik det var ment å
gjøre. Spill dem gjennom fra A til Å ikke som fragmenterte mp3opplevelser hvor sangen rives ut av helheten. God sommer – og nyt
livet og musikken som er bakteppet til det! Og til slutt, jeg fikk meg
ny kjæreste. Sorgen varte ikke så lenge. Men jeg skjønner virkelig
ikke hva hun så i den fyren!
«For meg ble
sommeren -72
en inngang til
et musikalsk
univers som jeg
ikke kan leve og
puste uten.
»
57
333 Musikkomtaler:
Blått
& Rått
Av Håkon Rognlien
Litt av hvert med en eller annen kobling til
Deep Purple denne gang, faktisk, men la oss
begynne med en gammel helt som har en
del å leve opp til etter siste skive...
Eric Clapton: Old sock
Anmeldt på CD
Clapton het hans forrige skive som kom for ca 2,5 år siden,
det var en opptur av dimensjoner. På mange måter fortsetter
han her på “Old Sock” langs samme sporet, men jeg innrømmer at sett fra mitt ståsted blir det litt mer ren rutine og
mindre levet liv denne gangen. Det sagt, så må det også sies
at det er et par perler her, jeg kommer tilbake til dette...
Clapton bringer med seg en rekke gode venner (han har
åpenbart mange av dem etter hvert), selv om jeg ikke helt
hører hva de bidrar med for å heve resultatet. Vi hører
(nesten ikke) Taj Mahal på munnspill og banjo, videre er
J.J. Cale relativt anonymt med på en låt, Sir Paul McCartney
spiller visstnok bass og bidrar på vokal, Chaka Kahn synger
backing vokal, og sånn kunne jeg fortsette. Men Clapton
styrer showet med stødig rutine, ikke en eneste original låt
denne gangen, Clapton sanker låter fra 30-tallet helt opp til
i dag. Alle er vakre og elegante på sitt eget vis, instrumentalistene tilhører eliten, og det er virkelig hørbart, alt sitter der
det skal, hele tiden.
Kvaliteten er som nevnt på det jevne, litt tilbakelente,
tidvis tangerer det intetsigende. Men så kommer vi til “All of
me”, den gamle schläger, Clapton og Macca i lekent samspill
og ditto sang, gjør denne låta levende og småmorsom. Vi
58
kjører videre med “Born to loose”, denne låta så dagens lys
helt tilbake i krigens dager, men den står solid enda, spesielt
finpusset fremstår den i Claptons kyndige musikerhender.
Klar Country-stuk over dette, Clapton fikser lett det også!
Så kommer skivas klare juvel. Clapton hadde nemlig sterkt
forhold til Gary Moore’s musikk, og serverer her hans
signaturlåt “Still got the blues”, og det er komplett magisk,
ferdig pratet.
Produksjonen er bra, god, myk og moderne. Ikke en audiofil perle, men god nok, hva nå det måtte bety. Som helhet
synes jeg ikke den når opp til den forrige lekkerbisken av en
sinnspilling, men han fortsetter seg som det sømmer seg en
hedersmann. Godt jobba igjen.
Black Country
Communion:Afterglow
Anmeldt på CD
Har hatt denne skiva
liggende en stund, klarte
liksom ikke bli helt klok
på den. Nå viste det
seg å bli supergruppas
svanesang dette, og jeg
vet ikke helt om jeg bryr
meg. Men la oss ta det
første først: Deep Purple-koblingen er selvsagt bassist og vokalist
Glenn Hughes, som
gjorde tilsvarende
jobb på tre av Purples skiver
tilbake på 70-tallet. I dag innbiller jeg meg
at han må være den beste heavy-vokalisten som har
passert de 60, skjønt sikker er jeg ikke. Han synger uansett
så man får nupper i sjela, jeg er overmåte imponert. Hadde
han bare skrevet låter som gir en slik stemme full rettferdighet!
Afterglow er en relativt tung og dyster skive, men ikke
depressiv, akkurat. Mer problematisk er at den oppleves lett
uinspirert, til tross for at det aller meste er aldeles eminent
innspilt live i studio, med Joe Bonamassa’s faste produsent
Kevin Shirley bak spakene. Selve produksjonen er brukbar,
men heller ikke denne i high-end land, bare for å ha det
nevnt.
Som leserne vel forstår, er det vanskelig å finne knaggene
som lar lytteren feste seg til denne musikken, selv etter
mange gjennomspillinger sliter jeg med å finne en hook,
liksom. Jeg hadde ærlig talt mye mer glede av å se den medfølgende DVD’n som viste historien og intervjuene fra innspillingsperioden, god stemning og fine dager i studio, rett
og slett. Glenn Hughes viser at han ikke bare spiller bass og
synger som en gud, han er også en forbannet habil gitarist.
Jason Bonham viser at han ikke bare spiller trommer som en
gud, jaggu kan han synge også. Og Joe Bonamassa... Han kan
spille, han!
Hughes har skrevet brorparten av musikk og tekster, og
det kan være så tøft det vil, men begge deler tenderer mot
noe relativt intetsigende. Heldigvis redder tittellåta delvis
dette inntrykket, her finner vi spennende harmonier, store
kontraster og en nesten “Zeppelinsk” oppbygning av låta.
I slike øyeblikk kan jeg tydelig høre hva dette kunne blitt
til, dersom de hadde latt kreativitet flyte og hemninger
fare. Det finnes et par andre øyeblikk også, men de er få og
langt i mellom. “The Circle” har sine klare styrker, der den
svinger seg fra luftig tristesse til kraftfulle utladninger i
løpet av sekunder. Bonham’s komposisjon “Common man”
er en funky sak med spennende rytmikk, men særlig mer
er det dessverre ikke. Så jeg vender ryggen til eventyret
“Black Country Communion” med et skuldertrekk; enda en
supergruppe uten noe å si til verden. Bonamassa, har nok å
si aleine!
Joe Bonamassa: An
Acoustic Evening at
the Vienna Opera
House
Anmeldt på BluRay
Musikk gjør seg på
storskjerm! Og aldri
et Fidelity uten Joe
Bonamassa, mannen er jo ustoppelig!
Denne gangen bidrar
han altså med denne
filmatiserte annerledeskonserten
fra Wien, helakustisk
med i følget finner vi banjo, fiolin,
nyckelharpa, mandolin, diverse tangenter og dragspel, samt
perkusjon. Nei, han spiller ikke alt dette selv, han har fire
fine musikere med seg på scenen. Koblingen til Deep Purple?
Ok, jeg innrømmer at denne er langsøkt, men her kommer det: Hørt teksten på “Smoke on the water”? “....Funky
Claude was running in and out, pulling kids to the ground....”
Gillan skrev her om Claude Nobs (RIP) som reddet ut noen
ungdommer fra det brennende casinoet i Montreaux. Den
samme Nobs, som for øvrig var mangeårig sjef for Montreaux jazz festival, er initiativtaker bak konsertturneen med
Bonamassa og hans vener, som altså ble avsluttet i Wiens
operahus sommeren 2012, og som altså finnes på denne
bluray’en. Jo, koblingen var tynn, uhyre tynn, selv om Claude
Nobs er både avbildet og navngitt på coveret av Machine
Head.
Konserten da? Herlig, herlig, herlig. Det skal vel sies at jeg
finner Bonamassa enda mer magisk i elektrisk setting, men
i en slik akustisk kombinasjon som denne, blomstrer han på
et annet vis. Han utfordrer seg selv og sin stil, han synger
bedre og mer bestemt, han kan ikke lene seg til tung, stor
lyd, her er han mer “naken” enn vi vanligvis ser og hører
ham. Bonamassa viser atter en gang at han langt fra er en
bløff, mannen er hel ved. Han spiller en rekke av sine svært
gode låter med en rekke svært gode gitarer, og i de fleste
tilfeller tolker han dem annerledes, slik klangene krever. Dog
sitter ikke alt like spikret; på låter som fordrer storhet, makter han ikke helt å strippe dem så grundig at de flyter på nye
måter, dermed blir eksempelvis “Dust Bowl” og “Sloe Gin”
litt trøttere affærer enn jeg drømte om, mens andre igjen får
nytt liv.
For øvrig er lyden herlig, krisp og dynamisk, Kevin Shirley
styrer igjen spakene med sikker hånd, og beviser igjen at
bluray er et spennende medie for både lyd og bilde. Jeg står
så definitivt ut med denne perlen av en helaften, men jeg
tror kanskje Bonamassa kunne tørre enda mer dersom han
planlegger flere akustiske skiver.
Whitesnake: Made in Japan
Anmeldt på BluRay
Made in Japan? Er Coverdale blitt
helt sprø? Knytningen til Purple er
kanskje klar for de fleste, Coverdale
var altså hovedvokalist der i samme
periode som ovennevnte Glenn
Hughes trakterte bass og annenstemme. Men selv om han nå drar
på tur til Japan, var det kanskje litt
over toppen å “låne” merkenavnet
fra en av de sterkeste live-albumer
noensinne utgitt? Og ja, det var
selvsagt Deep Purple som utga
denne, pre Coverdale-perioden, for
øvrig.
Og bare for å ha det klart: Denne
bluray’en (og liveskiva som også
finnes) lever ikke på noen som helst måte opp til navnet
de snublet over, og i et “genialt” øyeblikk fant det smart å
benytte. På den annen side er ikke resultatet så ille som man
kunne frykte, gitt Coverdale’s stemmemessige utfordringer
de senere år. Coverdale eldes ikke med stil! Han forsøker
heller å dekke over på beste vis, selv om jeg skal vokte meg
vel for ordet “patetisk” er det av og til snublende nær i løpet
av denne konsertskiva. 5 av 12 låter har ordet “love” i tittelen,
5 av de resterende omhandler samme tema, de to siste er
henholdsvis gitarsolo og trommesolo, og da skjønner du
resten sjøl.
Coverdale synger ok her, selv om jeg kunne ønske meg
at han heller tok “en Bonamassa”, gikk akustisk, lente seg
tilbake og formidlet livet selv. Jeg vet han kan, han har alltid
kunnet det. Nå sliter han raua av seg for å late som om han
kan noe han kunne før, og det funker bare sånn passelig. Jeg
hørte et par fornuftige tilløp på hittil siste studioskive fra
et par år tilbake, men åpenbart hørte han det ikke selv, og
der står altså saken. Skivas morsomste øyeblikk er egentlig
trommesoloen, og det er vel så nær en fallitterklæring man
kan komme i 2013. Hadde det vært
1972 hadde det
vært annerledes. Hint til Coverdale:
Det er det ikke.
Deep Purple: Now What!?
Anmeldt på CD
Knytningen til Deep Purple her?
Hmmm... Tettere enn Bonamassaskiva, i hvert fall.
Jeg har hatt mine innsigelser
overfor mine gamle, nære venner (som jeg aldri har snakket
med, dog) også, men om dette
blir deres svanesang, så går de pokker
meg ned med flagget vaiende fra den høyeste pålan
nord for ekvator! Denne satt, Deep Purple, dette er aldring
med stil! Gillan synger dritbra, for å si det som det er, han
overdriver ikke mer, gjør ikke noe han ikke lengre kan, mens
det han kan, det kan han så til de grader. Låtene de stort sett
har jammet fram i studio (med produsent Bob Ezrin med på
laget) er kreative, lekne, elegante, på og av i en herlig røre.
Å bringe inn en ny produsent har definitivt vært et bra sjakktrekk, så vel lydmessig som kompositorisk. Her er røttene i
orden, mens vi lever i nuet og ser framover. I mine litt trøtte
ører er nok dette beste Purple-album siden... hmmm... Må vi
helt tilbake til 1984 og “Perfect Strangers”? Jeg vil ikke banne
på det, Purple’s utgivelser har det med å vokse, Abandon
(1998) står bra, Bananas (2003) likeså, jeg håper og tror årene
vil gi også “Now what!?” god spilletid i stuene verden over.
Joda, selvsagt drømmer jeg om å høre Blackmore spille med
et slikt band igjen, men denne gangen hører jeg faktisk også
Morse gjøre ting med gitaren som vekker gode følelser. Jon
Lord er borte (skiva er selvsagt dedikert Jon Lord, for øvrig), men Don
Airey spiller med stor faglig tyngde
og innlevelse. Hammond-sounden
driver fortsatt Deep Purple fram!
Paice og Glover, da? De er eldre
herrer! De spiller varmt og presist,
avslappet og utrolig drevent. Det
høres som om de er klar for ti nye
album, minst. Enkeltlåter? Nei, si
det, albumet er en helhet, et verk, og
jeg bare digger det. Har ikke blitt så
glad for en utgivelse på mange år.
Og vitsen med å kjøpe seg metallskiver med høl i midten i år 2013
er at du får med en DVD på kjøpet.
Gillan er en for øvrig fortsatt en
forbannet artigkurre, rett og slett.
Anbefales!
59
333 Musikkomtaler: Blu-Spec CD2
Blu-ray
på CD-spiller?
Er det siste krampetreknnger fra Sony når de i Japan lanserer BSCD2, blu-ray for vanlige CDspillere? I dette spesialnummeret om signalkilden har vi tross mange forsøk ikke fått noen
opplysninger om teorien bak det nye overføringssystemet. Men vi har som vanlig lyttet…
Tekst og foto: Knut Vadseth
”Føl forskjellen”, anbefaler Sony Music oss med store
overskrifter på brosjyren (på japansk) som følger med den
innkjøpte bunken med pop- og klassisk innspillinger, alle
opprinnelig eldre optak med analog mastertape, men gjenutgit med ny innpakning og mye fanfare. Same shit in new
wrapping?
Med det nye BDCD-2 systemet som Sony Music står bak, er
det eneste vi har fått vite fra medfølgende litteratur at man
graverer digitalkoden med litt andre utseende prikker og
streker enn hva man hittil har benyttet. Videre er det selvsagt grunn til å anta at man har gjort en rekke tekniske triks
for å utnytte båndbredden bedre.
Men det aller viktigste er selvsagt å
HØRE om det hele egentlig har noe
for seg. Selv forskjellen mellom ”ekte”
høyopplsøselig som SACD og Blu-Ray
opplever undertegnede som såpass
beskjeden i 2 kanaler at en bedre
kabel, for ikke å snakke om en bedre
avspiller, oppleves å kunne ha like
stor betydning. For ikke å snakke
om kvaliteten av selve opptaket….
Bedre- og dyrere…
Men uansett er vel hensikten hensikten å få oss til å kjøpe gamle
plater til full pris. Vil det i tilfelle
være verd det med det nye Bluspec CD2 systemet?
For på andre steder i bladet
kan vi fortelle om at hele
det klassiske basisreportoiret
med de aller beste artistene
fra RCA, EMI og Mercury
nå selges på ”vanlig” 16 bits i
pakker på 50-60 sølvplater til
mindre enn 10 kroner pr. CD.
Og de fleste CD’ene inneholder
2 komplette LP-plater!
Når dette skrives, har jeg
enda ikke rukket å spille mer
enn et par av de mange hundre
nyinnkjøpte platene, så jeg kan
ikke komme med noen entydig
vurdering av kvaliteten av disse.
Men kvaliteten av et mer eller
mindre tilfeldig utvalg av disse
nye Japan-produserte Blu-spec CD2
skivene har jeg og kollega Arve
60
Håheim lyttet til; og det låt uventet bra: Ved blindtest var det
etter en kort intro aldri tvil om hva som var demoplate med
Blu-spec og hva som var vanlig 16 bits compact disc med
samme musikk.
Vi lytter
Og vi begynner med den spesielle demoplata med en rekke
klassiske opptak, de fleste omlag 50 år gamle; tidsgrensen
for det meste av kulturelle rettigheter. Men den ene plata er
altså med standard 16 bits redbook overføringer, mens den
andre er identisk bortsett fra at opptakene er behandlet med
det nye ”systemet”, inkludert en ny måte å gravere digitalinformasjon. (se også illustrasjon). Redaktøren fungerte som
discjokey med avspillinging av låtene i
tilfeldig rekkefølge, mens vinylentusiast
Arve satt konsentrert i sofaen og noterte
forskjeller i lydkvaliteten, samtidig som
han helt helt korrekt kunne identifisere
type teknologi for hver enkelt låt. Her
er altså tydelig hørbare forskjeller på
et godt anlegg, men er det like entydige
forbedringer?
Arve Håheim:
Mine to medbragte CD’er vart attgjeve på
referanseriggen til Fidelity så nært perfekt
som eg kunne tenke meg . Så spurde
redaktøren om eg ville høyre noko
nytt- en slags Blu-Ray innspelingar som
kunne spelast via vanlig CD-spelar.
Eg vart skeptisk; keisarens nye CD?
Så skeptisk at eg fyrst ikkje kunne
høre skilnaden på spor 1, eit gamalt
opptak med pianistlegenden Glenn
Gould. Men så på spor 2 (Mozart
Symfoni 40 med Bruno Walter) var
det tydeleg skilnad. Den med ”Bluray” var tydelig mer fargerik i klangstrukturen enn standardutgava
som også hadde ein meir ”digital”
glans over seg enn den fyrste. Knut
skifta mellom fleir spor mens eg
satt i ”sweetspot”. Det vert tydeleg
at Blu-spec CD2 systemet hadde
betre kontroll, nyanserte betre og
synte fleire musikalske nyansar.
Vi høyrde også en blåversjon av
Paul Simons berømte ”Graceland”
som let fantastisk oppløst, ja betre enn SACD?
Like bra som vinyl?
16 bits ”red-book” er et mer enn 30 år gammelt system
som ble utviklet i digitalalderens barndom med betydelige
bergrensninger ikke mins i datakapasitet. Hvordan ville
CD-platen låte om den var utviklet fra grunnen av idag? Hvis
denne krykkeløsningenen på det gamle systemet kan gi noen
indikasjon, så vil jeg påstå at CD’ene ville låte mye nærmere
det vi high-endere opplever som ”analogt”, gjerne med en
topp vinylrigg med MC-pickup. Tilbake til fremtiden, med
andre ord! For det er i den retningen dette Sony-utviklede
BS CD-2 systemet går; mer utklinging i toppen, mer presis
holografi, mindre ”grums” i nedre mellomtone/øvre bass og
mye rikere fargeklanger på instrumentene.
For meg er likevel den største forskjellen at mye av denne
typiske kornetheten som gjerne oppstår ved full blås med
komplekse, gjerne klassiske, opptak er betydelig glattet ut.
Dette høres jo ellers ut som god, gammeldags overstyring
eller sporingsfeil på sliten vinyl. Et opptak med Seiji Ozawa
med Prokofievs ”Peter og ulven”, er noe av det lekreste jeg
har hørt fra sølvdisc uansett teknologi; absolutt uten antydning til flising, fresing eller noe annet som kan avsløre at
lyden ikke kommer rett fra den analoge mastertapen.
Konklusjon
Det er altså fremdeles liv i CD-formatet selv om ”forbedringen” med det ”nye” Blu-ray systemet vel knapt er særlig
større enn prof. Keith Johnsons HDCD i sin tid var. Men alt
hjelper. Så får vi håpe at plateselskapenes egeninteresse for å
tjene mest mulig på sitt fantastiske arkiv av ”klassikere” i alle
musikksjangre kan forenes i musikkelskerenes glede over
bedre lyd. Vi entusiaster erkjenner jo at bedre lyd gir større
musikalske opplevelser!
61
333 Musikkomtaler:
Korstoget fortsetter!
Det er en stund siden siste etappe i korstoget for bekjempelse av
den audiofile støyen. Så her legger vi ut på en ny...
Av Trond Torgnesskar
Hugh Laurie : Let them talk (Warner)
Erkebritiske Hugh Laurie er en mangesidig fyr. Skuespiller, komiker, forfatter..og musiker.
Tittelen på skiva er vel også en refleksjon over hva han
regnet med av reaksjoner på prosjektet. Som han selv
sier i booklet´en; «I was not born in Alabama in 1890.
You might as well know this now. Let this record show
that I am a white, middle class Englishman, openly trespassing on the music and myth of the American south..»
Klar tale, med andre ord.
Det sier vel det meste om hvilket musikalsk landskap
vi beveger oss i her. Amerikansk tradisjonsmusikk,
også kalt blues. Landskapet og tiden til Robert Johnson.
Laurie har en intens og ofte uttalt kjærlighet til denne
musikken, og her leverer han virkelig til troende med
stødig piano, innlevelse av en annen verden og ren,
uforfalsket spilleglede. Det høres ut som om han har
hatt det vanvittig morro i studio, og det er nesten så jeg
mistenker kara for bare å ha satt opp noen mikker, tatt
etpar øl og begynt å spille, for så umiddelbart og direkte
låter det. Laurie har respekt for tradisjoner, men han har
selvfølgelig også humor og musikalitet nok til å få dette
til å ta av. Versjonene av klassikere som «St, James Infirmary», «Swanee River» og «You don´t know my mind» er
strålende. Det swinger som pokker, låter helt strålende og
er en fryd å høre på. Ikke et eneste dødt øyeblikk. Så blir
det sikkert ekstra stas å ha med seg både Dr. John, Irma
Thomas og Sir
Tom Jones også.
Et fyrverkeri av en skive, rett og slett.
Flygelet har akkurat det riktige stridepreget, og bare
stemmen til far sjøl trekker muligens litt. Den har et litt
metallisk preg på noen av låtene, men mannen formidler
virkelig, og tar med seg nok Britishness til å skape en
ekstra humoristisk dimensjon. Strålende!
Vivaldi Biondi!
Antonio Vivaldi: Konserter og sonater.
Fabio Biondi/Opera Galante 4 CD boks
(Naive/ Naxos Norway)
Fabio Biondi ble kjent for endel da han gjorde en versjoon av Vivaldis
årstider som hadfde så enorme megder trøkk og driv at det hørtes ut som
om musikerne spilte for livet. Et lite utdrag av den innspilingen var nemlig å
finne på hengangne High Fidelitys referanse-CD en gang på nittitallet. Hele
den innspillingen finnes forøvrig i denne boksen, og la det være klart med
en gang, den er virkelig av referansekvalitet, både lydmessig og musikalsk.
Dette swinger så voldsomt at det bare kan betegnes som Barokk&roll, og
musikken gis liv og farger av et av verdens beste ensembler. Biondi selv er
forøvrig blitt dirigent for Stavanger Symfoniorkester, og jeg har vel aldri
hatt så lyst på en Stavangertur som etter å ha spilt igjennom denne boksen
igjen. Det er rett og slett noe av det råeste og mest levende som er spilt
inn de siste tjue årene. Intet mindre. I tillegg til årstidene, som de fleste tror
de kjenner inntil de hører denne versjonen, finnes fiolin- og cellokonserter,
samt «Sonata di Dresda», alt glitrende spilt med nerve og lyd som få andre
plater overhode. Denne boksen er spesialpriset, og var inntil nylig på salg
hos distributøren Naxos. Et av de beste musikkkjøpene du kommer til å
gjøre. Hvis du tror du kjenner Vivaldi og synes han er litt pyntelig og døll,
tar du skammelig feil!
Alle jeg har spilt disse platene for har endt opp med å kjøpe dem selv...og
det er mange!
62
Mozart:
Divertimento
in E flat major
KV 563
Preludes and fuges
Hermitage string Trio
(Chandos/ Naxos Norway)
Dette er kort og godt noe av den aller fineste kammermusikken som noen gang er skrevet. Punktum. Mozarts
geni er svimlende åpenbart, og det er en fantastisk
introduksjon til hva kammermusikk er. Som en venn av
meg så treffende uttrykte det, kammermusikk er virkelig
musikkens Formel 1. Her er det nemlig ingenting å
gjemme seg bak. Det krever tett samspill og en nakenhet
som krever nesten utenkelig lydhør tilstedeværelse. Og
russiske Hermitage String Trio spiller virkelig så det er
til å miste pusten av også. Her er det en intensitet som
virkelig gjør denne plata til en «på-kanten-av-stolen»-opplevelse. Lydmessig er det nesten enda bedre. Spiller ikke
dette så du mister pusten, er det tid for å gå oppsettet
nærmere etter i sømmene, for her er det så dynamisk,
intenst og klangrikt at den hører med blant de overlagent
beste platene jeg har i hus. En plate med så mye «duer-der»-karakter at den hører hjemme i ethvert møblert
hjem.
Mozart: Pianokonsert nr. 6, 8 og 9
Angela Hewitt, piano
Orchestra da Camera di Mantova
(Hyperion/Naxos Norway)
Angela Hewitt er en av vår tids aller største pianister,
og hennes Bach-syklus er helt enorm. I min bok har
ingen noengang fått Bach til å leve slik som Hewitt fikk
til, og hun er en av dem som gir ut fantastiske plater
hver eneste gang hun går i studio. Det spilles så lekent,
så lyrisk og likevel med så mye autorietet at mye annet
blekner i sammen-likning. Hun har spilt i Norge ved flere
anledninger, og hun åpnet blant annet sin verdensomspennende Bachturne i 2007 ved å spille i Universitetets
Aula, som hun mener er et av de beste konsertstedene i
Europa.
Denne gangen gir hun seg i kast med Mozart, og da
en tidlig og mindre kjent, samt to mer sentrale av hans
piano-konserter.
Det er mange som tolker Mozart, men her er den igjen,
denne lyriske lekenheten som gjør at selv stykker man
har hørt hundre ganger før høres friske ut. Hun bringer
noe til musiken. Det er rett og slett fantastisk vakkert, og
lydmessig er det i aller øverste klasse. Det låter så fint og
er så åndeløst nydelig spilt at om du ikke har et forhold
til Mozart fra før, er dette et godt sted å begynne. Denne
skiva gir deg et åpent innblikk i hvordan et
flygel og et lite orkester låter, for å
si det sånn. Ikke minst
er det nok et bevis på
hvilket grenseløst geni
Mozart var. Det hjelper
selvfølgelig at det hele
spilles av en pianist med
et så utrolig talent for å
åpne opp musikken for lytteren at det bare er en ting
å gjøre. Handle plata.
63
333 Musikkomtaler: Skeive skiver
Arve Henriksen
«Solidification» (Rune Grammofon)
Limited Edition 7LP+2DVD-A
Av Jan Myrvold
Organisk Arvestoff
For de fleste er kanskje Arve Henriksen først og fremst kjent
for sitt virke som frontmann i den norske improvisasjonstrioen Supersilent, som jo kan vise til en imponerende rekke av
kritiker- og publikumroste utgivelser på det lille uavhengige
feinschmecker-selskapet Rune Grammofon. De mer innvidde
har selvsagt registrert at Henriksen fra Stryn både som komponist og musiker lenge har vært en av de mest markante
og produktive bidragsytere til den norske og internasjonale
samtidsjazz, i den grad det er riktig å avgrense hans musikk
til en bestemt sjanger. Det føles mer riktig å si «musikkliv»,
kort og greit.
Henriksens musikalske lerret må sies å ha ganske så
universelle dimensjoner. Så også hans praktiske yrkesutøvelse, rent geografisk. Å nevne samtlige verdensnavn som har
engasjert seg i ett eller flere av Henriksens ulike prosjekter
vil dessverre kreve mer enn halve utgaven av bladet du nå
holder i hånden. Jeg nevner i korthet David Sylvian og den
gamle Zeppeliner John Paul Jones som to eksempler, bare for
å antyde spennet og kvalitetsnivå.
I alt har Henriksen medvirket på over 120 albuminnspillinger, en lang og imponerende rekke av disse på ECM. I
tillegg kommer utallige prosjekter innen musikalske bestillingsverk til festivaler, lyrikk, teater, dans og film. I disse
dager brennaktuell som en av hovedleverandørene til den
rykende ferske storfilmen «Victoria», basert på en av Knut
Hamsuns mest berømte romaner. Henriksen er selvsagt
behørig behengt med prestisjetunge priser og utmerkelser,
både nasjonalt og internasjonalt.
Henriksen tilhører uansett den tidlige bølgen av ekstraordinært talent klekket ut og raffinert ved den internasjo64
nalt anerkjente jazzlinja ved Institutt for musikk, en del av
NTNU i Trondheim, og offisielt etablert i 1979 under det som
den gang het Trøndelag Musikkonservatorium. Henriksen
studerte altså der i årene 1987 – ’91.
Spirituelt
Som med så mange andre av våre sterkest lysende
stjernemusikere startet Henriksens musikalske karriere
med skolemusikken på hjemstedet Stryn. Stedets mektige
og dramatiske natur er fortsatt tydelig tilstede i Henriksens
stadig mer omfattende og varierte uttrykk. Egentlig forhold
Henriksen for alvor «re-oppdaget» da han flyttet hjem etter
mange år i hovedstaden, og kanskje aller tydeligst på albumet «Strjon». Som fonetisk er ekvivalent med navnet på
hjembygda, og da også stedets originale, norrøne navn (som
betyr «rennende elv»).
Her hadde Henriksen også rik tilgang til øvingslokaler
med spesiell og utfordrende akustikk, og begynte tidlig sin
søken etter å utvikle sin personlige tone og varme klangpalett. Selv om Henriksens musikk inneholder elementer fra
alle verdens avkroker og samtidig et stadig ekspanderende
klangunivers, har han så definitivt sin helt egne originalsignatur. Å sette en bestemt merkelapp på Henriksens musikk
blir omtrent som å verifisere Fermats Siste Teorem. Undertegnede lar det derfor ligge sånn inntil videre, men drister
seg til påstanden om at ligger en antydning av noe spirituelt,
åndelig-filosofisk like under overflaten hele veien gjennom
de albumene som her er samlet. Dette er definitivt ikke
musikk som nødvendigvis vil kommunisere direkte med
den gjengse P4-lytter eller andre med et xenofobisk forhold
til musikk. Det kreves absolutt åpne reseptorer hos lytteren, og gjerne en smule nysgjerrighet. Til gjengjeld vil
man kunne oppdage nye aspekter og detaljer for hver
gjennomlytting.
Tittelen på andrealbumet «Chiaroscuro» er et uttrykk hentet fra malerkunsten, mer bestemt en teknikk
som vektlegger sterk kontrast mellom lys og mørke.
Albumet ble til i en periode Henriksen gjennomgikk
store omveltninger i privatlivet. Om dette har påvirket
uttrykket blir bare spekulasjoner, men det er i helhet
uansett rikt på dynamiske og klanglige kontraster,
hvor spartanske, minimalistiske arrangement står mot
storslagne lydlandskap. Ikke ulikt naturens topografi
og farger. Eller den menneskelige psyke. Akkurat som
selve produksjonen på sin måte inneholder my «rom»,
gir en gjennomlytting rikelig av rom for filosofering og
ettertanke.
Innovatører som Miles Davis og Bix Beiderbecke
nevnes som to av de mest markante, tidlige av Henriksens inspirasjonskilder. Under oppholdet i Trondheim
tegnet den da mer etablerte trompetkollega og landsmann Nils Petter Molvær opp nye musikalske landskap
for den fortsatt unge og søkende Henriksen. Det var
nettopp han som stakk til Henriksen en kassett med
det japanske fløyteinstrumentet shakuhachi, som har
sine røtter i Zen-buddhismen. Med ett var det meste
totalt omkalfatret Henriksen. Derfra gravde han seg
stadig dypere inn i den japanske tradisjonsmusikken
og kultur, og elementer av dette har hele tiden i ettertid
vært å spore flere steder i hans produksjon. Hør bare
albumet «Sakuteiki», som også er tittelen på det som
påstås å være verdens eldste bok, utgitt for rundt tusen
år siden, om (japansk) hagestell.
Kvalitet
Denne særdeles forseggjorte og omfattende (7-LP)
boksen rommer altså hele den delen av Henriksens
«solokatalog» som er utgitt på Rune Grammofon. Med
andre ord albumene «Sakuteiki» (2001), «Chiaroscuro»
(2004) og «Strjon» (2007), fordelt på seks ferskpressede vinylskiver. Ingen av disse har tidligere vært
tilgjengelige på dette formatet.
Den syvende skiva i boksen – for ordens skyld på
hvit vinyl – er hans nyeste opus «Chron», som ellers
ikke kan kjøpes separat, hverken på vinyl eller CD.
Digitaljunkies trenger dog ikke fortvile. All musikk fra
de syv vinylplatene er her samlet (og medfølger) på to
DVD-A’er. Både i 16/44.1 og høyoppløste FLAC-filer og
i original master-kvalitet i hhv 24/44 og 24/96 WAV. Og
det må jo sies å være en særdeles dugelig bonus.
Ellers inneholder boksen også en meget estetisk
utformet booklet med illustrasjoner av Rune Grammofons «huskunstner» Kim Hiorthøy og fyldige «liner
notes» fra Fiona Talkington og John Kelman. Og akkurat som alt det fysisk-estetiske er vel ivaretatt, gjelder
det selvsagt også det tekniske og lydproduksjonsmessige. Sentral i så måte er først og fremst Helge «Deathprod» Sten, som har vært hovedprodusent for samtlige
enkeltalbum. Det tidligste av disse – «Sakuteiki» er
innspilt under særegne omgivelser i henholdsvis
Emanuel Vigelands mausoleum, Sofienberg kirke og
Lommedalen kirke. Her spiller Henriksen selv alle instrumenter, og opptakene er gjort med tre mikrofoner
til to spor i 24/96-format. «Chiaroscuro» ble til i Punkt
Studio med Jan Bang og nevnte Sten bak spakene, og
Audun Kleive på trommekrakken. På «Strjon» dukker
også Ståle Storløkken opp med tangenter av ulike slag,
og en gammel ringrev og studiotrollmann som Bob
Katz har hatt ansvaret for mastring. Som sagt, kvalitet
i alle ledd. Et must for samlere av (nordisk) samtidsmusikk.
Vi leverer alt av kabler og tilbehør. HDMI,
digital coax og optisk, strømkabler, strømfordelere, nettverkskabler. RCA, XLR, banan,
spader. Spikes og underlagsputer.
FS 257
FS 247 BE
FS 249 BE
Kampanje
15.995,-
Ny lavere pris
19.995,-
Ny lavere pris
38.895,-
dynaBel
engros
Tvetenveien 32, 0666 OSLO. Tlf. 22 65 80 70. www.dynabel.no
333 HIGH-END München 2013
TUTog kjør?
Musikkelskere hører nå helst musikken i farta. Årets viktigste high-end messe kunne
derfor se ut som en bilutstilling med mange high-end musikkanlegg i dyre biler. Men
det er vinylspilleren som først og fremst sikrer rekrutteringen til high-end lyd…
Tekst og foto: Knut Vadseth
66
Det blåste friskt ved åpningen av årets
største og viktigste hi-fi messe. Men denne
gangen var det heldigvis ikke bare motvind,
men lokale Alpemusikere som trakterte sine
tradisjonelle instrumenter med lokk og lur.
high-end land i Norden, selv om også
Sverige og Finland var tydelig til stede.
Fra Norge møtte vi Electrocompaniet
med stand i et av atriumene, mens
Hegel selvfølgelig hadde valgt stand i
Edvard Grieg Boulevard. Electrocompaniet holdt som vanlig også hoff på
det idylliske hotellet ”Die Mülle” hvor
de også lanserte produksjonsmodellen
av high-end høyttaleren ”Nordic Tone”
og et meget avansert og ”idiotsikkert”
styringssystem for strømningsløsninger. Undertegnede idiot er skeptisk,
hittil har alle disse datasystemene langt
fra vært sikre nok for meg…
Smiler igjen!
Foto: Gunnar Brekke
F
remdeles står retro som alltid
sterkt i de moderne messehallene utenfor München som
for 10 gang på rappen ble arrangert i begynnelsen av mai.
Utrolig mye utstyr ser i det minste
ut som om det er laget på 60 tallet, og
jommen kan lyden også ha et ikke så
helt lite tilsnitt av det man husker fra
sin tidligste hi-fi periode, i mitt tilfelle
med Rogers rørforsterker, Tannoy
hornhøyttaler i selvlaget kabinett og
selvsagt en Thorens TD214 platespiller.
Stort besøk
Det var da heller ikke bare langbente
jenter i bunad som stilte opp på åpningen med lange horn, for horn var det
flust av i alle 3 etasjer i de to store bygningene som huser HIGH-END 2013,
et beskyttet merkenavn når det som
her skrives med store bokstaver. Men
det skjer noe også på den fronten; den
mest kjente hornprodusenten av dem
alle, Avantgarde Acoustics, stilte også
med helt ny teknologi i en langt mindre innpakning, men med ganske lik
lyd, ifølge medlemmer av Oslo Audio
Society. Disse var sammen med venner
fra Grenland Lydlaug med på å gjøre
denne messa en av de største på mange
år med mer en 16000 besøkende.
Men det var ikke bare en av de mest
besøkte, samtidig var det ny rekord
med 363 utstillere fra 35 land med Danmark som det tydelig helt dominerende
Fremdeles lå det skygger over arrangementet med mange kjente high-end
aktører som enten er nede for telling, eller holder lav og billig profil til
motvinden har gitt seg. En presentasjon med tyngde på HIGH-END er
svært kostbart, både med hensyn til
plassen og betjeningen. Som vanlig ble
det arrangert ”alternativ messe” i andre
hoteller, selvsagt for å spare penger.
Men er ikke det en smule pirataktivitet? Dette stadig mer omseggripende
aktivitet opplever jeg problematisk på
mange måter, ikke minst for publikum
som må på bruke ekstra tid på reising
mellom hotellene. Og selvsagt vil en
kunne ødelegge fremtidmulighetene
for hovedarrangementet som bruker
mye penger til å trekke folk fra hele
verden til verdens viktigste hi-fi messe.
Men tross denne smule malurt, så
opplevde jeg årets messe som uhyre
positiv; folk var mye gladere og mer
åpne enn før. Smilene kom fortere frem
og latteren runget i korridorene! Bare
det å møte en forynget Dan D’Agostino
i perlehumør etter knapt å turde
snakke til han de siste par årene, var
en fryd. Men det er vel nettopp super
high-endere som gjør det best i hi-fi
markedet i dag, vel og merke om man
kan levere godlyd med design som gir
den eierglede som de mest velbeslåtte
musikkelskere forlanger.
Men dette markedet er faktisk stort,
bare se hva de store luksus bilprodusentene lokker sine rike kunder med;
jo high-end i bilen! Og både Sonus
Faber, Burmester, Dynaudio, B&O og
mange andre, innrømmer at markedet
tåler en langt høyere pris enn de hadde
forventet, bare lyden står i forhold!
Om ikke det lover godt for en forsiktig
optimisme på high-end siden, så vet
ikke jeg.
En helt annen ting er at en del
produsenter tydeligvis spekulerer i et
kinesisk/russisk marked av nye superrike; mange av de største high-end
oppsettene på messa koster faktisk mer
enn den helt ut fantastiske sportsbilen
Pagani som like italienske Sonus Faber
hadde fått leke seg med. Og jeg har ev
viss forståelse for dem som mener at
67
333 HIGH-END München 2013
Er vi på en bil- eller hi-fi messe?
Devialet ”killer” fra Wadia?
lyden fra eksosen på Pagani faktisk var vel så interessant som
mange av de ikke ghelt vellykkede superanelggene.
Polarisering
Men mens high-end ser ut til på stå støtt om det er bakket opp
med litt kultur som god smak, stil og kunnskap, så ser det vi i
Norge kunne kalle Tandberg markedet, den fornuftige mellomprisklassen, på å falle fra hverandre. Hjemmekinomarkedet
som jo var et forsøk på å skape nye markeder, er steindødt i det
rimelige segmentet. Men dette er vel ikke helt Fidelity’s skyld,
selv om redaktør Holmedal mer enn antyder dette i sitt noe
uklare angrep på oss i bladet Watt. Men mens ingen lenger vil
sette seg ned for å høre musikk, vil ingen heller godta masse
68
Gyldne drømmer!
Dali med livsstilshøyttalere
Foto: Gunnar Brekke
Musikkinstrumenter med tradisjoner
Pagani med lyd fra Sonus Faber
Hei du der,
hva med en
forsterker til
kona?
69
333 HIGH-END München 2013
ledninger og teknikk i finstua.
TV bildet er simpelthen kongen for
dagens hjemmeunderholdningen, og
med såkalt 3D som en gimmick for å
skape fornyet interesse for en teknologi
som burde være fantastisk nok uten.
Når man ser hvilket forbedringer som
har skjedd med TV bildet de siste par
tiår, er det knapt til å fatte! Og ikke bare
er bildet langt bedre på alle områder,
men det er også så mye større samtidig som prisen har sunket dramatisk.
Tenk om noe liknende hadde skjedd på
lydsiden?
For all oppmerksomhet synes å være
rundt videobiten mens en såkalt lydplanke av grei kvalitet er det nærmeste de fleste går for å få bedre lyd. Så
langt! Men det positive er at stadig flere
opp-dager at den gode, gamle stereoen
både gjør visuelt mindre av seg enn
”surround”, og også gir deg bedre lyd
for de samme pengene. Hi-Fi + video
=sant! Og det er her hi-fi bransjen må
sette inn støtet. For ALLE er interessert
i god lyd sammen med et bilde, og da
er man til og med
villig til å sitte ned
for å oppleve all
herligheten! Og at
mange produsenter,
blant annet Focal
og Dynaudio, hadde
fått til kabelløse hi-fi
høyttalere, er virkelig store nyheter!
er langt lykkeligere med fortjenesten av
nettopp sin ghettoblazer-liknende Zeppeliner enn med diamanthøyttalerne
i high-end klassen. Vi får håpe denne
engelske hjørnestenbedriften kommer
tilbake for fullt. Og at dressgutta i styrerommet finner ut at livsstil og highend biten ikke behøver å gå i trynet
på hverandre, men faktisk kan utfylle
hverandre…
Også engelske Kef stilte litt mer
beskjedent enn vanlig, men vi slapp i
alle fall fjorårets håpløse demonstrasjon av de glimrende Blade (se test foran
i bladet) med helt feilslått elektronikk
og kabling. Og der er vi ved en kjepphest; hvordan i hule kan man forvente
at kundene skal begeistres når man
setter sammen komponenter ev rene
handelspolitiske årsaker, ikke hvordan
ting matcher; det siste et nøkkelord for
alle erfarne hi-fi entusiaster.
Det vanlige problemet med messelyd
gjaldt selvfølgelig også i München; de
mest imponerende anleggene som også
trakk flest folk i relativt store rom, var
ede oppgraderinger av den opprinnelige D-Premier, oppgraderinger som er
softwarebasert og stort sett gratis, så
ble det presenterte nyere, mindre og
rimeligere modeller.
Og som den største anerkjennelse av
hva franskmennene har gjort med sin
forsterkerevolusjon, kommer nå kopiene fra alle verdenshjørner; den første
fra anerkjente amerikanske Wadia
som mener de kan tilby enda mer for
pengene i et like konevennlig ”livsstil”
design. Vi får høre!
Vinyl!
HIGH-END 2013 er ikke bare verdens
største hi-fi messe; det er i finmekanikkens hjemland også vinylspillerens
mekka. Ingen andre steder i verden kan
man finne så mange og så vanvittig
finurlig konstruert finmekanikk samlet
på et sted som på München-messa. Og
troen på dette gamle mediet er fremdeles så klippefast at ordet ”messe” nærmest får en religiøs betydning…
Selv om det kan virke som om enhver
50 + gammel mannlig
eier av en metalldreibenk
er en selvstendig
platespillerprodusent i
Tyskland, er det faktisk også mange andre
nasjoner som bidrar med
til dels fantastiske - og
fantastisk enkle konstruksjoner i denne skapelsen
av et musikkinstrument
i grenselandet mellom
kunst og vitenskap. Vi
møtte også danske Bergmann, han med
Magne i dette bladet, med sin største
spiller. Og for første gang noensinne
hørte jeg lyd fra vinyl med alle vinylens
beste egenskaper inkludert holografi og
krisphet, men nå også med den ”kroppen” som jeg ofte synes mangler på
mange vinylrigger.
Men det er ikke de mange rådyre
oljeriggene som er det mest spennende med årets platespillere; det er den
kvaliteten produsenter som Rega
og Project makter å tilby for ganske
rimelige penger. For dette er ungdommens inngangsport til vår musikkverden, og kanskje den viktigste rekrutteringmåte for ungdom som jo ikke er
flasket opp på fatterns Tandberg-anlegg
som mange av oss eldre ble det.
For med en god platespiller i systemet, vil jeg tro veien til et godt hi-fi anlegg på rommet eller i stua er uendelig
mye kortere enn via MP-3 i joggemodus
som i beste fall resulterer i dyrere
telefoner med innebygde støydempere
beregnet på lange og kjedelige flyreiser.
Håper forøvrig billedkavalkaden
med bl.a. vinylspillere også lenger bak i
bladet frister både unge og gamle…
«For med en god platespiller
vil jeg tro veien til et godt hi-fi
anlegg er uendelig mye
kortere...
»
Bilde+hifi lyd
Jeg må likevel
innrømme at det mest fantastiske jeg
opplevde på HIGH-END 2013 paradoksalt nok var en 85 tommer skjerm
med en kvalitet jeg ikke ante bransjen
var i nærheten av, men denne avhengig av en software som enda ikke er
tilgjengelig. Produsenten var verken
gamle storheter som Sony, Pioneer eller
Panasonic, men koreanske LG!
Prisen var riktignok ”high-end” i et
marked hvor en stor 42 tommer går
for små penger, men denne skremmer neppe typiske ARC, Burmester
og Krell-kunder. Og FOR en fantastisk
opplevelse med high-end stereo lyd til
high-end bilde! Glem 3D! Som med god
stereo er det så mye dybdeinformasjon
i et såpass høyoppløst bilde at det blir
som å se virkeligheten der ute gjennom
en utskjæring i veggen!
Storm eller frisk pust?
For øvrig opplevde jeg at de gamle erkekonkurrentene Panasonic og Marantz,
med sine mange ganske like produkter,
delte rom i det store messerommet
som B&W og senere Kef har kampert
i. B&W har vi ikke sett snurten av på
flere år, men det er velkjent at ledelsen
70
gjerne samtidig så sanseløst kostbare at
man heller ville foretrekke en av de utstilte bilene som gjerne var rimeligere,
og som jo alle også hadde et bra og
absolutt skreddersydd multikanalanlegg i bagasjerommet!
High-end livsstil?
Mens high-end biten, inkludert alle
retro varianter av kjempestore horn,
enorme rørforsterkere og platespillere
som laget for installasjon i Nordsjøen,
har sitt tradisjonelle publikum, synes
det å være en skam for alle high-endere
å lefle med ”livsstil produkter”. Men om
ikke horn, rør og svarte plastplater er
en ”livsstil”, så skjønner tydeligvis ikke
jeg meningen med ordet. Men nevnte
jeg ordet livsstil til en av de kjente produsentene, var de raske med å påpeke
at, nei; de brydde seg ikke om livsstil,
de var da seriøse hi-fi folk…
Men heldigvis skjer det mye utvilsomt positivt både for oss musikkelskere og livsnytere, slik som Devialet
som nå for tredje året er messas snakkis med sine utrolige lekre produkter
som også spiller godt - og med en glimrende ”konefaktor”. I tillegg til utmerk-
Det blåste friskt hos hornprodusenten Avantgarde når
VU-meter passerte 100 dB, men det var en mindre
høyttaler med nesten samme lyd som var snakkisen.
Trøkk eller finesse? Elektrostaten er fremdeles med videre.
Verdens største forsterker har beskjeden ”konefaktor”,
men var desto mer populær blandt fotografene.
71
333 HIGH-END München 2013: Høyttalerdesign
Lekkert og sprøtt
Det er naturligvs høyttalere som får
mest oppmerksomhet på messer:
Her noen store, små, lekre, stygge,
hypermoderne, retro, svarte, hvite,
gjennomsiktige, snusfornuftige og
sprø; det siste gjeder ikke minst for
de italienske kreasjonene på bildet
som likevel faktisk låter fint! Noe
for Joacim Lund i A-magasinet?
72
73
333 HIGH-END München 2013: Retro?
74
Nostalgi?
Den mer enn 100 år gamle
platespilleren med det superenkle
prinsippet, er idag dratt teknologisk så langt at det knapt er til å
fatte. Og det koster! Her noen
av de flotteste sammen med et
bredt utvalg fra Project som sikrer
en rimelig inngangsbillett for
ungdommen.
Men nostalgisk er i hvert fall retro
rørforsterker belagt med ekte
gull og gamle hornløsninger for
kinoen som en gang var ”state of
the art”. Og retro selger selv når
lyden også kan være temmelig
tilbakeskuende!
75
333 HIGH-END München 2013: Hi-fi guruer
76
Guru?
På HIGH-END 2013 møter man på hi-fi guruer i tette srømmer, fra japanske pickup og forsterkerguru Atsushi til danske Mark Johansen som produserer eksklusive
kabler, men her sammen med skjønnheten Vivid fra Sør-Afrika. Vi møter i løpet av
få timer på Tacet-sjefen som presenterer verdens første moderne vinylskive som
helt logisk avspiller innenfra og ut (!), Michael Dreggevik fra Electrocompaniet
med nye DS-løsninger, Feickert med sin platespiller og vinylgreier, Marantzguruen
Ken Ishiwata, lydingeniøren og fotografen Peter McGrath fra Wilson Audio, PSB
sjefen Paul Barton med ny minihøyttaler, Sillesen med sin siste Densen-forsterker,
Dan D’Agostino med premiere på sin Master pre samt Magico-sjefen Wulff med
en ny, mindre gulvstående. Og vi vasser hele tiden i kjente fjes fra all verdens hi-fi
blader…
77
333 HIGH-END München 2013: Blanda godteri
78
EYE-FI?
363 utstillere fra 35 land var representert i dette godt regisserte kaoset utenfor Munchen, og vi
lar de siste sidene representere dette kaotiske møte mellom kunst, kultur og vitenskap som hi-fi
bransjen er. Og skulle noen av leserne få lyst til å besøke HIGH-END 2014 rundt vår nasjonaldag
neste år, så ta med gode ører og godt fottøy! 3
79
333 Budsjett signalkilde: Parasound Zdac 192 kHz
Mirakelboks!
Er du en av de som er litt treig på avtrekkeren? Spiller fremdeles CD på det gamle
treskeverket? Du tenkte å investere i en DAC, men har ikke fått ut fingeren? Heldiggris!
Av Anders Rosness
Parasound har nemlig en sensasjonelt
bra DAC å tilby til en meget gunstig
pris. Nå er tiden kommet for å oppgradere lyden en gang for alle!
Beskrivelse
Z serien til Parasound er et system hvor
man tydeligvis har tenkt ”utenfor boksen”. Den består av en rekke lekre små
komponenter – sluttrinn, for-forsterker, phonotrinn, CD-spiller, tuner - og en
vifte - siden de alle kan rackmonteres.
Hver komponent bygger en standard
rack høyde – og en halv standard rack –
bredde. Profft – bokstavelig talt!
Zdac har altså nøyaktig samme mål
som CD-spilleren og de andre komponentene i Z-serien, også CD-spilleren.
Jeg kan fastslå med en gang at denne
DACen spiller ”buksene av” sin slektning Zcd, men la oss ta det i vanlig
rekkefølge.
Zdac har balanserte utganger, og
det er disse jeg brukte under testens
gang. På baksiden finner du også single
ended utgang, samt tre innganger.
Optisk inn (Toslink), koaksialt inn (S/
PDIF) eler USB. De to første tar signaler
80
opp til 192 kHz/16 eller 24 bit, mens
USB kan anvendes opp til 96 kHz digital signaler.
På fronten finner du en hodetelefonutgang med volum samt inngangsvelger for de tre inngangene. Denne
volumkontrollen regulerer ikke
analogutgangene bak. Derimot sier
Parasound at man kan kople Zdac rett
i effektforsterkeren hvis kilden har
volumregulering. Dog advarer de mot
Windows eller Mac baserte løsninger
med toolbar, som kan føre til ”sound
blast that could damage your loudspeakers or hearing”. Hjelper ikke med
advokat her altså.
Inne i den unnselige boksen finner
du et særdeles ryddig og påkostet
layout med kvalitetskomponenter
hele veien. Solid strømforsyning med
ringkjerne trafo (ingen ”batterieliminator” her nei), fine print og en Analog
Devices AD 1853 24-bit/192 kHz DA
konverter. Her ligger forklaringen på
den særdeles overbevisende lyden,
samt forskjellen i lyd fra CD-spilleren
som var basert på en tilsvarende Cirrus
Logic IC. Vi har en mistanke om at balan-
sert drift også gjør sitt. Har du ikke en
slik inngang må nok konklusjonen på
denne testen modereres noen hakk.
Lyden
Når det gjelder lyden i Zdac er det bare
å dra konklusjonen med en gang - dette
er nemlig sensasjonelt bra til prisen!
Her får du spilleglede, her er det transienter og anslag i hvert slaginstrument
og trommesett, her finner du musikere
av kjøtt og blod, Stratocastere med
alt av klang perfekt reprodusert samt
konsertklaver og symfoniorkestre som
strutter av energi. Med Oppo BDP-95
har jeg vært greit tilfreds, og med Hegels
innebygde DAC i H70 ditto. Men det
var før Zdac. For maken til livlighet!
Med Mussorgsky/Stravinsky inn på
Hegel H70s balanserte inngang låter
det skikkelig high end av budsjettanlegget, jeg fikk rett og slett hakeslepp ved
det første bekjentskapet. Er det virkelig
mulig? Plutselig går høyttalerne en halv
oktav lavere i bassen enn før, men med
full kontroll! Jeg får assosiasjoner til
ett bytte av pickup en gang på 80-tallet
– fra Moving Magnet til Moving Coil –
«Zdac spiller så levende,
naturlig og troverdig at selv
rimelige anlegg får nytt liv...
»
du vet nok sikkert hva jeg snakker om.
30 år har det altså tatt for CD å komme
på høyden av de beste analogkildene –
også i rimelige prisklasser. Ett paradoks
da at CD nå ser ut til å avgå med døden
akkurat i disse dager!
Som sagt er det liv og røre fra hver
eneste sølvplate, og en liten kikk i
gamle notater bekrefter mine anelser.
Parasound har et lydmessig gjenkjennelig fotavtrykk – musikken svinger!
Med Zcd ble jeg forbløffet over dens
umiddelbare og distinkte gjengivelse.
Rom informasjonen var eksplisitt og
tydelig, og bandet svingte ypperlig!
Dette gjelder i enda høyere grad for
Zdac. Solister får fullt fokus via et
marginalt fremtredende presensområde. Klangene blomstrer og lever, det
være seg piano/flygel eller en Stradivarius. Musikken og utøverne står
alltid i høysetet, uansett sjanger, og da
er det lett å tilgi at den totale high end
vektløshet og luftighet ikke manifesterer seg 100% (i budsjettanlegget vel
og merke)! Derimot er det så lekkert,
så livaktig og detaljert. Kanskje ikke
på mikronivå – men det er heller ikke
vesentlig her. Man fokuserer på musisering, på samspill og musikkens vesen
– så får heller audioholikerne partere
evnen holografi og til å plassere alt på
millimeteren i dybde, bredde og høyde.
Det er slike ting som koster sekssifrede
beløp! I direkte sammenlikning med
Hegels over dobbelt så dyre DAC er
det adskillig nærmere dødt løp. Hegel
har mindre farging, og et litt bredere
frekvensområde, men til tross for dette
foretrakk jeg som regel den livlige og
smittende musikalske gjengivelsen fra
Zdac! Og det til tross for at jeg er en
stor beundrer av ”den nye” Hegel lyden.
Hva så med streaming og nettavspilling via USB? Selv om jeg personlig foretrekker å bruke Toslink via
AppleTV (kopler sammen alle Apple
produkter på nettverket ved hjelp av
Apple Extreme router) går den utrolig
fengende lyden igjen hele veien. Med
hodetelefon var spillegleden dessuten
intakt, her får du lyd med både trøkk
og oppløsning. Hvis hodetelefonlytting
er din favoritt vil denne boksen gjøre
underverker: hodetelefonutgangen
alene forsvarer prisen her.
la være å like denne lille boksen – som
får dine CD-plater og andre digitalkilder til å skinne som aldri før. Og- har
du konvertert til hodetelefoner er Zdac
bare riktig. Dette er rett og slett en
rimelig mirakelboks fra Parasound! 3
Pris: NOK 4 995
Importør NCMS
Budsjettanlegget består av:
• CD spiller: Oppo BDP-95EU
• Forsterker: Hegel H70/
Twinsound CST-80 mkII
• Høyttalere:
Elac 310 Crystal/Dali Mentor
Menuett/Patos B410/Snell J III
• Kabler fra In-akustik, Tara Labs,
Ecosse og Transparent Audio
Konklusjon
Vi har etter hvert testet mange av
markedets rimelige DACer. Zdac fra
Parasound er etter denne testen vår
absolutte favoritt! At man kan få stor
lydforbedring selv i et budsjettanlegg
er rett og slett utrolig. Zdac spiller så
levende, naturlig og troverdig at selv
rimelige anlegg får nytt liv, og selv
velkjente CD-innspillinger revitaliseres.
Er du musikkentusiast kan du umulig
81
333 Budsjett: Audiovector X3
Trippel X?
Når Audiovector klinker til med nye høyttalere i middelklassen, er det bare å sperre
opp øra. Etter å ha utviklet R11, høyttalere til over millionen for paret, tar de to
steg tilbake og bruker det de har lært. Setter sånt spor i lyden fra X3 Signatur, tro?
Av Håkon Rognlien
A
udiovector X3 Signatur er en
vakker, men nokså konvensjonell høyttaler, 1 meter høy,
20 cm bred, og drøyt 33
dyp. Flott finish med svart eller hvit
pianolakk fører den med eleganse inn
i et hvert møblert hjem. Forskjellene
fra lillebror X3 Super er ikke stort, på
utsiden sees intet annet enn et noe annet diskantelement, ikke overraskende
er det hakket bedre enn det som sitter i
Super-varianten. I tillegg finnes det nok
enkelte endringer også i delefilteret, da
overgangen på Signature ligger litt over
det vi finner på lillebror. Videre er også
Signatur en anelse mer lettdreven.
Teknikk
Impedansen på Audiovector X3 må
bemerkes, 4 - 6 Ohm opplyses fra
fabrikk på dette punktet. Altså ikke
nødvendigvis mat for de minste rørforsterkere. Denne lett utfordrende siden
kompenseres noe av at det ikke skal så
mye effekt til for å blåse liv i elementene, mer enn 90 dB ut for 1 Watt inn
er absolutt hørbart. Jeg nevnte delefrekvensen så vidt, jeg oppfatter det
som dristig å legge den såvidt høyt som
3100 Hz, selv om moderne materialer
har større fleksibilitet enn gamledagers
82
pappmembraner. Jeg vet ikke sikkert
om dette medfører klare karaktertrekk,
dessuten er det sånn Audiovector alltid
gjør det, og det skal faktisk litt mot
(eller dumhet!) til for å hevde at de har
mislyktes!
Frekvensområdet oppgis å ligge
fra 33 Hz til langt over gresshoppens
sang, jeg er ikke en gang flau over å
innrømme at jeg som noenogfemti ikke
er i stand til å høre de øverste 20 kHz
disse høyttalerne er i stand til å gjengi!
De som foregår i bunn kan jeg dog
både høre og føle, det virker ikke som
om Audiovector overdriver sine tall, i
hvert fall. Et annet sted i bladet omtales
et par høyttalere fra Kudos, på papiret
går disse enda et like hakk dypere
enn X3, men i virkelighetens verden
kjennes det motsatt ut. Veldig motsatt,
bare for å ha det klart. Målinger og subjektive opplevelser kan tydeligvis være
så mangt, i hvert fall så lenge det ikke
opplyses hvordan målingene er utført,
eller i hvilken tilstand lytter var da han
opplevde det han gjorde.
Sjel?
Audiovector X3 har sjel, det skal være
sikkert, en ungdommelig sjel, kan
man vel tilføye. Like sikkert er det at
høyttalere med sjel fort skaper steile
fronter mellom de som liker og de som
ikke liker. De er moderne voicet, ikke
at de låter som om forsterkeren har
loudness-kretsen påslått (eeh... noen
som husker loudness?), men fortsatt
finnes klare trekk av både punch og
pizzazz (og til dere som tror at det siste
ordet der er noe jeg har funnet på,
google er en venn!) i disse høyttalerne.
I rent praktiske termer innebærer
det at harde flater i rommet kan være
utfordrende. Disse høyttalerne er “på”
hele tiden, sånt skaper mye moro, men
det skaper også en del frustrasjon for
dem som er seriøse med musikken sin.
Det er min mistanke at disse høyttalerne funker enda bedre med tung
mp3 i ungdomsrummet enn avanserte Harmonia Mundi-innspillinger i
storstua, dog uten at det ene utelukker
det andre. Dessuten er det slik at jeg på
mange måter ønsker å rope “endelig!!”,
for her får altså ung lyd høyttalere som
går utenpå det aller, aller meste av mer
eller mindre dustete høyttalere som
tilbys de unge og lettlurte. For disse
høyttalerne dundrer og rocker, swinger
og slår, danser og leker, samtidig som
de ser ut som noe mora di kunne
komme til å bli glad i, og samtidig som
de fremviser detaljer dustehøyttalerne
ikke har de ringeste begreper om.
Og undrer du om de funker i hjemmekinoen, synes jeg du bør prøve, for
etterpå undrer du nemlig ikke mer, du
vet at de funker.
Musikk
Men hva med musikken for oss oldiser? Tross alt er det vel flest av oss som
leser denne typen lektyre, eller? Jo, det
foregår som dette:
NJ Turnpike med Candy Dulfer, en
swingende småfunky låt med mye
trøkk fremføres veldig lekent og
drivende, kraftig underbygget. Fokuset
ligger lengre opp enn man finner i litt
mer siviliserte formidlere, ergo blir det
også noe mindre harmoni og helhet.
På den annen side er de herlig veloppløste, men også mer “på” i øverste
etasje. Rytmikken er svært tydelig, mye
“kakk” i anslaget her, absolutt noe å
danse til. Går vi videre på den elendige innspillingen fra Coverdale/Page,
“Shake my tree” finner vi en dynamisk,
men også utfordrende og tidvis nesten
litt kaotisk fremførsel, kanskje blir
toppen litt i ærligste laget for denne
typen håpløse innspillinger? Noe av det
enkleste et hvert anlegg kan gjengi, er
den diametrale motsetning av forrige
eksempel, og Stockfisch leverer så å si
uten unntak varme, fyldige lydbilder
som kjæler med et hvert hifi-anlegg.
“No sanctuary here” med Chris Jones er
et typisk eksempel i så henseende. Og
ganske riktig, dette er helt fantastisk
kontant og dypt, strålende detaljert,
supplert av skamløst elegant stemmeleie og akustisk skjønnhet. Spiller du
så høyt du vil, oppdager du nok at det
blir litt vel pågående oppover i mellomtonen ved de største dynamiske
utsvingene, men alt i alt er denne
gjengivelsen totalt ufattelig bra i denne
prisklassen!
Voldsomhet
La oss ta neste steg, og be X3 virkelig
strekke ut det de makter pluss litt.
Om dere tillater begynner jeg med
“Pesante” av Dvorak. Her leverer Audiovector X3 Signature med en veldig
frisk fremstilling, med godt innsyn
og mye liv. Høyttalerne får med seg
begivenhetene veldig bra og klarer seg
relativt godt på alle parametre, i grunn.
Det skal bemerkes at strykere ikke er
favorittretten, feler og diverse slektninger kan oppleves til dels enerverende
i sterke crescendi, men i de rolige
partiene er dette faktisk overordentlig
vakkert. En for prisklassen særdeles bra
oppløsning bidrar i høyeste grad til det
gode resultatet.
Hva med brutaliteten i Dream Theater’s “A dramatic turn of events”, da? For
det første er det overraskende detaljert
oppover. Dernest er det, ikke like overraskende, svært så følbart nedover. Til
sammen gir dette veldig bra helhet,
selv om det kjennes som om det går litt
i metning når det spilles på det jeg vil
kalle realistisk nivå. Det er merkbart at
dette ikke er 15-tommers basselementer, rett og slett. Skyvet oppleves som litt
“juks”, selv om det er absolutt imponerende, gitt størrelsen. Har du litt harde
flater i rommet, kan det dessuten bli
skarpt som faen i kantene når det tar
av. Mister du fullstendig hemningene,
blir det da også nokså kaotisk når det
går virkelig for seg, men da var også
lyttenivået blitt til dels urealistisk.
«For det første er det
overraskende detaljert oppover.
Dernest er det,
ikke like overraskende,
svært så følbart nedover.
»
Konklusjon
Alt i alt finner vi i Audiovector X3
Signature en moderne høyttaler med
mye kraft og god oppløsning, men
også med en utfordrende oppførsel.
Mangler du livlighet i anlegget er disse
høyttalerne et åpenbart svar, men er du
omgitt av glass og harde malte flater,
skal du nok passe deg litt. Jeg finner
oppførselen fra disse høyttalerne forfriskende og dristig, de er morsomme
og brutale, samtidig som de med sin
personlighet, fremtvinger et tydelig
fokus på de samarbeidende komponenter. I prisklassen finnes ikke mange
gulvstående høyttalere med like mye
detaljer og åpenhet oppover, samtidig
som de har en deilig og til dels brutal
bass i sin størrelsesklasse. Jo, Audiovector X3 Signature har definitivt satt sine
spor. Disse høyttalerne blir du neppe
likegyldig til! 3
Pris: NOK 14 500
Importør: Ljudtema
83
333 Signalkilde: Wilson Benesch Nanotube Pick-up arm
Overlydsarmen
I Englands gamle industrisentrum Sheffield finner vi Wilson Benesch, analogverdenens kanskje
mest teknologidrevne selskap. Deres forskning på bruken av karbonfiber i platespillere og
høyttalere har frembrakt produkter med helt unike egenskaper, som deres Circle-platespiller.
Trond Torgnesskar
Nå er turen kommet til deres definitive
toppodukt på analogfronten, tonearmen Nanotube One. WB’s produkter
får gjenomgående navn etter teknologien bak, og Nanotube er intet unntak.
Nano??
Et nanorør er en sylindrisk form med
karbonatomer, størrelsemessig på
nanonivå. Om du tenker deg et «ark»
bestående av heksagonale karbonatomer som rulles sammen til et rør, så har
du et nanorør. Dette rørets egenskaper
avhenger av hvordan det er «rullet»
sammen, eller hvordan karbonatomene
står i innbyrdes forhold til hverandre.
Nanorør er flere hundre ganger sterkere
og mer torsjonsstivt enn stål, men likevel hele seks ganger lettere. Samtidig
er evnen til å dempe vibrasjonsenergi
på et helt annet nivå enn stål og aluminium. Det sier seg selv at dette ikke
akkurat er noe buljongmateriale. Her
snakker vi om teknologi på et uhyre
høyt nivå, samtidig som det burde være
relativt åpenbart at med slike egenskaper innen demping, torsjonsstivhet,
styrke og vekt , finnes det vel ikke noe
bedre materiale til bruk i tonearmer.
Og skulle noen bygge en tonearm
med nanorørteknologi, måtte det være
WB. Så enkelt kan det sies.
Selv om WB av en eller annen grunn
passerer under radaren til altfor mange,
står det ikke til å nekte at det er få som
har brukt like mye ressurser på materialbruk, ny teknologi og utvikling av
84
analogmediet de to siste tiårene.
Visuelt er det lite som skiller WBs
mer vanlige ACT two fra storebror Nanotube One, men i tillegg til et stratosfærisk mye bedre armrør, er det gjort
store endringer i motvektsloddet, samt
at anti-skating-mekanismen nå også er i
karbonfiber. Hele armen har en stealthfinish som understreker at det ikke
er noe dusinprodukt vi snakker om,
akkurat. Armrøret har innvendige forsterkninger rundt armens stresspunkter, og den innvendige kabelføringen,
som forøvrig kommer fra Cardas, er
ytterligere isolert fra selve armrøret.
Resultatet av all denne teknologien og
alle disse anstrengelsene er ment å gi
oss en arm blottet for mange av problemene forbundet med armresonanser, manglende stivet og vibrasjoner fra
pickup under avspilling.
På grunn av forbigående tekniske
problemer med min egen Wilson
Benesch ACT One, som helt sikkert
ville ønsket en Nanotube One velkommen, ble lyttingen foretatt med en
WB Circle. Her snakker vi om å makse
potensialet fullstendig. Platespillerverket koster mindre enn armen, men
kombinasjonen utgjør det ypperste WB
har å tilby på analogfronten. Foreløpig.
Spilleren ble plassert på mitt WB
Triptych platespillerbord og foret gjennom en strømkabel fra Transparents
Reference-serie. På pickupsiden brukte
jeg Koetsu Urushi, Dynavector XX2 og
WBs egne PLY, som er en Benz Glider
på karbonfiberdiett.
Riaatrinnet var det innebygde i min
Hovland HP 100 MC preamp.
Montering og innjustering av armen
var forbilledlig enkelt. Det skal sies at
jeg har litt å utsette på WBs manualer.
De er langt bedre til å bygge hifiutstyr
enn de er til å forklare hvordan det
settes sammen, for å si det sånn.
Montert på Circle gir Nanotube et
sterkt inntrykk til komponent å være.
Du SER virkelig at den mener alvor, og
den tilfører betydelige mengder visuell
pondus også til verket. Så spørsmålet
er selvfølgelig hvilken grad av oppgradering en Nano bidrar til på en Circle,
som jeg holder som definitiv favoritt i
prisklassen.
Første dame ut i lytteseansene var
Rickie Lee Jones og hennes verson av
«Under the boardwalk» fra «Girl at her
volcano». Et lite og stort mesterverk fra
sommeren 1983, med en fryktinngydende dynamikk og sensansjonellt
velopplagte musikere.
Musikalsk karbon!
Jeg kan jo bare innrømme det først som
sist. Nanorør virker!
I forhold til en ACT 0.5, som er en
voldsomt god arm til prisen, er den
dobbelt så dyre Nanotube One overlegen. Plutselig flyttes alt som skjer så
til de grader ut i rommet at det føles
helt mulig å bevege seg rundt utøvende musikere som sitter i rommet
ditt. Eller i dette tilfellet mitt. Det er
en gåsehudopplevelse, et audiofilt
strikkhopp og noe som i min bok er
på linje med fartsrus og andre virkelig
intense sanseopplevelser. Jeg hadde
helt klart følelsen av å sitte nærmere
det som skjedde, og kunne lytte lenger
inn i opptaket og høre detaljer jeg ikke
var klar over. Lydbildet var dramatisk
mye større, og følelsen av kontroll var
påtagelig. Dette er en av styrkene ved
Wilson Benesch-utstyr. Følelsen av å
lytte til et komponent som har oversikt
og kontroll uten på noen måte å bli
teoretisk, og som trekker lytteren inn i
den musikalske oplevelsen. Blir det for
lite konkret for deg, tror jeg ikke du har
opplevd det før. Da har du i så fall noe
i vente!
Å snakke om hvordan denne kombinasjonen gjengir rom, er ikke så lett,
all den tid den flytter alt som skjer inn
i rommet man lytter i. Kanskje det var
ganske lett likevel!
Det samme var tydelig på Bill
Evans nydelige «Sunday at the Vilage
Vanguard» og Keith Jarretts «Personal
Mountains» Med Nanotube blir alt man
hører på både større, altså presentert
i enda mer naturlig skala,og innsynet
i musiken blir sterkere. I mer hifikorrekte termer snakker vi diskant som
er klart mer vektløs, mellomtone med
etpar unser større åpenhet og mer
uttrykk, og ikke minst en klart mer
oppløst , potent og dyptloddende bass. .
Tangentanslagene hadde mer vekt, mer
substans, og virket på et vis enda viktigere. Det er sånn det ofte kan føles når
musikken fremstår tydeligere. Litt som
å sitte på en god restaurant og spise en
rett du kjenner, tilberedt av en bedre
kokk enn han som sto bak grytene sist.
Det gis mer plass til det som skjer, til
fargene, smakene, intensiteten og hele
opplevelsen.
Eksplosiv
Peter Gabriels komplekse «Us»
fremsto åpnere og klart mer dynamisk enn med en standard Circle, og
måten Nanotube får musikken til å
leve i spennet mellom den dypeste,
beksvarte stillheten og de mest
eksplosive utladningene er enormt
imponerende. Nanotube gjengir med
betydelig kroppslighet og en hurtighet
av overlydskarakter. Her får du både
åpenhet og innsyn som kan ta pusten
fra enhver, kroppslighet og karakter
som får ethvert instrument til å funkle
av egenart, og en presisjon som nesten
er så uvanlig at den krever tilvenning.
Tony Levins stickbass har aldri hatt en
så påfalende stoffelighet i mitt lytterom, og den har aldri vært gjengitt
så distinkt og ren heller. Her snubler
nemlig de aller fleste platespillere
stygt. Det Nanotube til fulle avdekker,
er at det endel spillere da snubler i, er
sine egne begrensninger. Ofte hører
jeg folk med et nært forhold til hifi
uttale at nå har de så bra anlegg at nå
er det bare et fåtall av skivene som er
til å holde ut å lytte til. Det må være
en av de største misforståelsene man
kan komme ut for. Da er man nemlig
innerst i den mørkeste blindveien man
kan finne som audiofil. Da henger
virkelig ikke utstyret på greip. Blir man
kvitt resonanser, vreng, vibrasjoner og
diverse forurensningsparametere, låter
et gledelig stort antall innspilinger helt
fantastisk, nemlig. Det viser Nanotube
til fulle. Her kan det høres ut som om
det er flyttet noen grenser.
Den for meg etterhvert så kjente WBåpenheten er tatt til et nytt nivå med
Nanotube. Den har en vanedannende
renhet i uttrykket som er så langt fra
steril og antiseptisk som det er mulig å
komme, den har en kroppslighet og eksplosivitet i seg som bringer Circle opp
til et helt nytt nivå,og gir et så vold-
«Blir man kvitt
resonanser, vreng,
vibrasjoner og diverse forurensningsparametere,
låter et gledelig
stort antall innspilinger helt fantastisk, nemlig.
»
somt innsyn at du virkelig får høre hva
resten av utstyret ditt egentlig duger til.
Da særlig pickup og riaa, i og for seg.
Nanotube er som en filmregissør som
får skuespilleren til å yte helt til yttergrensene, og til å avdekke sitt innerste .
Slikt blir det sterke opplevelser av.
Samtidig heves også lista i forhold
til kravene som settes. Her kommer du
ikke unna med annenrangs partnere,
og for at ikke armens skala og avsindige evne til dynamikk, oppløsning og
innsyn skal være bortkastet, bør man
bruke noen kalorier på omhyggelig
matching. Pickupelementets karakter
blir veldig tydelig åpnet for, og de tre
jeg brukte, fremsto med enda tydeligere
fingeravtrykk enn jeg har opplevd før.
Modenhet
Wilson Benesch Nanotube har enslags
modenhet over seg som jeg tror den
også avkrever av en potensiell eier.
Nettopp det grandiose innsynet, oppløsningen og hurtigheten gjør at du må
være ute av den første analoge puberteten før jeg tror Nanotubes storhet
blir fullt åpenbar. Her, som også tilfelle
med Bergmannspilleren du kan lese om
foran i bladet, finnes ikke det analoge
varmeteppet som noen synes å søke
med sine vinyleskapader. Varmen er
der kun når den skal være der, men da
er den der til fulle også.. Den har ikke
en gylden signatur, men den innehar i
stedet alle fargene i Delacroix´ fargeskala. Den er ærlig, lynrask og skremmende naturtro. Sånn sett er det vel
riktig å si at det er en arm som passer
en lytter som har gått sine runder i de
audiofilt innrettede leketøysbutikkene.
Nanotube gjør avspillingen av en vinylplate til en begivenhet. En begivenhet som er såpass intenst naturtro og
har et så sterkt og nesten insisterende
nærvær at jeg nesten vurderte å skifte
til mørk dress før jeg satte på Alfred
Brendels tolkning av Mozarts pianokonsert nr. 21.
En lurvete og skremmende velspilt
verson av Faures Reqviem på Emi
avdekket lag på lag med stemmer,
instrumentering og pur vellyd som
plutselig gjorde den til en favoritt, og
Du Pres tolkning av Elgars cellokonsert
var mer intens enn jeg har hørt den før.
Nanotube er derfor en musikalsk
komponent. Den spiller så umekanisk,
naturlig, rolig og likevel lynrakt og dynamisk at den er tett på virkeligheten.
En runde med Seglems «Ossicles»,
som fikk mye spilletid sist Circle var
i hus, avdekket detaljer og ikke minst
bassinformasjon jeg virkelig ikke visste
om. Igjen ble intensiteten skrudd etpar
hakk opp.
Enda tettere på virkeligheten. Igjen.
Og for de aller fleste av oss er det jo
den musikalske virkeligheten som er
den audiofile hellige gral.
Det kan høres ut som om nanorør fra
Sheffield er et godt redskap å ha med
seg på veien.
Konklusjon
Wilson Benesch Nanotube er rett og
slett skremmende god. Den er kostbar, men leverer så til de grader at
inngangsbilletten til analog nanoteknologi likevel virker rimelig. Den
bringer WB Circle opp til høyder som
jeg ikke trodde var mulig til prisen, og
er en logisk oppgradering for de som
allerede har investert i en. I standardutgave sloss Circle i flere vektklasser
over sin egen. Med Nanotube-armen
redefinerer kombinasjonen vektklassene fullstendig.
Jeg kan ikke tenke meg en radialarm
jeg heller ville hatt, rett og slett. I min
bok er Nanotube One en triumf som
vil bli stående som en av de virkelig
avsindig gode armene.
Tydeligere og med flere ord kan vel
ikke «anbefales» sies. 3
Pris: NOK 27 700
Importør: Pilar Audio
85
333 Signalkilde: Krell KPS 25 sc:
Nytt hjerte
i gammel kropp
Vår 13 år gamle, delvis defekte Krell KPS 25sc, ble en gang regnet som en av verdens
aller beste CD-spillere. Og med en forforsterker som high-end produsenten
hevdet var den beste de noensinne hadde laget. Hvor bra er riggen i dagens marked,
heloverhalt og oppgradert med bedre klokke og vitale organer av aller siste type…
Tekst og foto: Knut Vadseth
86
Service?
Samtidig sendte vi den i sin tid rådyre spilleren for totaloverhaling hos en analog kvakksalver anerkjent for sitt
håndlag med transistorer. Full katastofe! Etter et års tid fikk
vi KPS’en tilbake i 2 plastposer minus hele den patenterte
korreksjonskretsen. Denne alene kostet et par tusen dollar
som reservedel, om du var så heldig å få tak i en slik. Det var
ingen vei tilbake utenom å sende KPS’en til generalagent/
fabrikk som forøvrig gjorde en grei job til grei betaling.
Da jeg fikk den tilbake, hadde jeg besøk av en rekke kjente
hi-fi guruer fra nabolandet, som ble nærmest sjokkskadet
over hvor fint den da mer enn 10 år gamle spilleren låt! Her
var en kropp og naturtrohet, helt uten hi-fi messig gnell og
fnidder, som var i en klasse for seg.
Men gleden varte ikke lenge, KPS’en begynte igjen å
krangle og ble plassert i skammekroken i kjelleren. Inntil jeg
fikk en mail fra en hyggelig leser som hadde registrert at det i
Holland var et firma som hadde spesialisert seg i reparasjon
og oppgradering av blant annet Krell utstyr.
Hollandsk Krell ekspert
Jeg tok kontakt og opplevde at her opplagt var betydelig
kompetanse, fullstendig samsvarende med egne erfaringer,
og sendte den defekte KPS’en avgårde i rimelig trygg forvissning om at den i nåværende tilstand bare hadde nytte som
ballast i båten.
Og etter et par, tre uker fikk jeg en nærmest ny og utvilsomt forbedret CD-rigg tilbake. Reparatøren Marcel Croese
lovet meg at komboen nå lydmessig skulle kunne forsvare
den opprinnelige prisen på over 300.000 NOK, noe jeg
selvfølgelig ikke hadde det minste forventninger om. Likevel
må jeg innrømme at selve drivverket er fullstendig på høyde
med for eksempel den APL ombygde Esoteric’en (men uten
muligheter for SACD og DVD Audioe som denne), en liten
sensasjon i seg selv.
Også dac’en var forbløffende bra selv om konstruksjonen
i utgangpunktet er eldgammel, mens forforsterkeren var en
anelse kornet og uoppløst i forhold til de dedikerte referanseproduktene fra Mark Levinson, Audio Research og andre.
Men med tanke på at verdien var praktisk talt null i defekt
modus, ville jeg i alle fall selv vært villig til å betale mellom
50-100 tusen for en totalrenovert storhet som Krell KPS 25
sc som den dag i dag er en praktisk og relativt kompakt frontend med unike lydegenskaper i toppklassen.
Og da blir et godt verksted som Creato Audio Services gull
verd!
Testpanelet:
Anders Rossnes:
D
et var 2 grunner til at Fidelity kjøpte KPS 25sc ved
århundreskiftet: den hadde den beste lyden vi til
da hadde hørt fra sølvplater, og den var kompakt
og smart bygget. Her var både dac og forforsterker
innebygget, alt med egne inn og utganger både digitalt og
analogt, noe som gjorde KPS til et særdeles praktisk testredskap.
Det tok mange år før vi fant en kombinasjon av EMMLabs
2 boks spiller pluss Audio Research Reference rørpre som
både undertegende og testpanelet mente låt enda litt bedre,
spesielt med SACD – et fremmedord for alle toppladere som
Krell og EC- men som vi begynte å få en betydelig samling
av. Og etterhvert som Krell’en ble stadig mer egenrådig, eller
simpelten dement i logistikken med hensyn til hvilken plater
og hvilke spor den maktet å avspille, ble vi grepet av behovet
for en forandring.
Skremmende livaktig! Hver eneste deltager i koret står der i
levende live i stua til Knut. Men det blir likevel ikke trangt
om plassen da den gode holografien også pusher veggene
utover så vi plutselig sitter i en katedral!
Jan Myrvold:
Helt på høyde med APL riggen av siste årgang når vi tar
digitalsignalet rett ut av KPS-riggen. Fantastisk for en 13 år
gammel digitalsvspiller i konkurranse med det aller siste. Litt
trangere og mindre oppløst hele veien når vi benytter analogutgangen fra den innebygde forforsterkeren. Men så er også
den nye innmaten helt fersk og nærmest uinnspilt.
Håkon Rognlien:
Som drivverk er denne gamle stoltheten fremdeles helt på
høyde med det aller meste ved decoding av 16 bits red-book.
Dette gjelder også i forhold til vår absolutte referanse ALP/
Esoteric. Men via forforsterkeren blir det både magrere og litt
mer sauset rundt transientene med noe redusert presisjon. 3
87
333 Signalkilde: Krell KPS 25 sc:
Mail fra Creato Audio:
Creato Audio exists since 1987, it started for import of Solen
Capacitors and Groove Tubes, and for repairs of sophisticated
audio equipment for some hifi shops and one importer, who
distributed Mark Levinson, Infinity and Bryston, as well as
musical instruments like guitar amps, hammond organs,
and keyboards. Also I got a lot of Nakamichi decks, Audio
Research amps and preamps, Beveridge loudspeakers and
preamps, Magnepan, McIntosh,etc.
From 19965 till 1998 I worked in Geneva for Goldmund
where I developed the new power amp Mimesis 29 and its
smaller brothers, and the Job and SR series.
Since 2001 I was the service manager for Durob Audio, importer for Krell, Electrocompaniet, Conrad Johnson, Copland,
Ayre, Vimak, Primare, and a lot of other brands in BeNeLux.
In that time I also developed all the breakthrough electronics for PrimaLuna: the audio circuits, its Adaptive AutoBias,
the SuperTubeClock (which really works!), and the Mystère
pre- and power amps.
This ended in 2010 when I
wanted to be more independent, mainly because I am not the
guy to keep running in circles,
and also because I developed
a novel technology that helps
audio signals pass through
cables with less troubles
from parasitic capacitances,
inductances, and dielectric
absorbation by the plastic
insulators. This has resulted
in the Creato Audio Cable
which is almost ready to launch
Anyway, your KPS25 will be in good hands here, if
you like please describe what exactly the history is, what the
problems are, and what you would like me to do to make it
even better than it already is.
I promise you if the whole upgrade is performed, this
machine has no competition in CD replay, except maybe
from the most expensive dCS and Meitner stuff. (And maybe
ALP/Esoteric?, red) Soundwise, it will be worth 35.000 euros
again and even more. I’ll be glad to inform you about the
prices for the various options.
Prices in Euros:
Necessary repair to make it reliably play discs again:
Total overhaul including shipping, etc.: approx
600
2500
Included in the total overhaul will be:
• a total inside and outside cleaning and an antistatic surface
treatment of the machine into the tiniest corners,
• cleaning and corrosion protection treatment of all contacts
of PCB’s and wiring,
• a complete revision report with pictures and full descriptions of the work performed,
• a full test report of the audio performance and the power
supply limits,
• incidental repairs which are not mentioned in the upgrade
scheme because they surface as the work progresses, including hardware repairs like broken pins of the cover, and
wiring replacements when necessary.
Total time the KPS25 is occupying my workbench in this option is 2 full days! Mainly because every step is checked and
verified in the machine for correct operation so the machine
is disassembled and reassembled partly multiple times; and
several waiting periods are involved in the cleaning processes
and in the warmup/tests periods.
First report:
Your KPS25 is in better shape than I suspected.
The mods that have taken place are neatly done, better
than what i’m used to see from anyone, so here has been a
careful man working on this unit. Unfortunately, he did not
properly address the fundamental problems of the KPS25.
The biggest problem is the laser and the holder stopper.
Both are at the end of their lives and need replacement.
New holder stoppers are expected end of next week.
New lasers are in stock here.
The power supply is not as bad as I was afraid of, having
received a partial revision with -surprisinglyhigher quality diodes, and in some
places surprisingly high quality
electrolytics like Panasonic FC’s.
Unfortunately, the best electrolytics are in the wrong place, and in
the places where it matters most the
electrolytics are not good enough, like
the ordinary Philips 037 series in the
+5V supply. And the most critical rectifier bridge has not been replaced.
The transformers still run too hot
and the 5V transformer has still too low
output voltage so I would say that these
need replacement anyway, with new caps
where it matters.
The audio boards have been upgraded with a mixed bag
of some OK parts, like Sanyo 105°C types, and “supposedly” better parts like simple Philips 021’s of too common
85°C quality (and very old, the Philips name was changed
to BC in 1999 and to Vishay BC a couple of years later), and
these won’t last very long in this machine because of the
temperatures. Apparently this machine has not worked very
much since the upgrade, the electrolytics look like new (not
discolored by heat) and frequency responses are all OK within
0,8dB which is not bad. But hardly good enough for a high
end unit like this.
And: these caps just dry out within just a couple of years,
bass output will drop quickly and phase distortion will be
very disturbing.
Here I always use special low leak 125°C types (Vishay BC
118 series) because these caps are in the feedback/DC servos
of the audio amplifier stages and hence critical to DC stability, frequency response and phase.
With the correct caps frequency responses will be within
0,1dB from 20Hz-50kHz, and between Lch and Rch.
Not much more to say, monitoring internal temperatures
currently, I see 68°C already around the power supply and
73°C between the audio boards. Too high.
Looking forward to your initial comments,
Best regards, Marcel
88
KPS25sc #13000010136 Knut Vadseth
CD-drive revision - continued
disc motor cleaning
KPS25sc #13000010136 Knut Vadseth
Old&New Holder Stopper & new laser carriage belt
New Creato Audio GoldClock 2.5
CLock rise time
& overshoot
KPS25sc #13000010136 Knut Vadseth
Further assembly & finishing
transformers primary correct phase wiring
output board contacts cleaning
KPS25sc #13000010136 Knut Vadseth
Power supply revision see separate document
Audio Boards Revision
on/off switch new wiring
Mother Board Revision
test drive & burn in
Cover hinge repair
CD-drive revision
old & new laser
89
333 Kudos Cardea C20 Super
Den
uutholdelige
letthet
KISS, Kudos Is Simply Super! Hvor langt man kan strekke
det enkleste av det enkle, ser ut til å være et mantra hos
Kudos. Og med Cardea C20 Super er neste skritt tatt.
Av Håkon Rognlien
U
ndertegnede har vært lykkelig Kudos-eier noen år (er
det fortsatt), og imøteså
derfor med spenning
hvorvidt det var mulig å
narre enda fler hemmeligheter ut av
en enkel 6-tommer, en silkediskant og
et svært enkelt delefilter. Det fine med
Kudos er at de ser ut til å ha fornuften i
behold i sine anstrengelser for å oppnå
resultater. For selv om mange vil synes
det er langt over kanten å blåse over 40
høvdinger på en så tilsynelatende enkel
konstruksjon, kan jeg gjerne følge på
dører av 250-tusen-pluss-høyttalere i
sakens anledning.
Trappen opp
C2 koster ca 10 lapper mindre enn C20,
mens Super koster omlag ti lapper mer
enn standard-utgaven av Cardea C20.
(Se Audiofidelity.no, Fidelity nr 42 for
beskrivelse og test av C2, og nr 47 for
C20) For disse siste ti tusenlappene
har Kudos svingt seg skikkelig, deler
av teknologien fra flaggskipmodellen
Titan har flyttet ned til denne konstruksjonen. Det benyttes samme diskantelement som toppmodellen, der man har
videreutviklet det allerede eminente
diskantelementet fra SEAS, nå navngitt Crescendo K2. Basselementet
er fullstendig nyutviklet til denne
modellen, også dette i samarbeid med
SEAS. Videre har de gått hardt til verks
på delefiltersiden, der vi nå finner
Mundorf-komponenter hele veien.
Matchingen er gjort med stor nøyaktighet, som tidligere nevnt minner ideer
og gjennomføring ikke så rent lite
90
om det Audio Note bedriver med sine
høyttalere. En god del mer sølv og stas
hos Audio Note, rett skal være rett, men
diskantelementene Kudos benytter,
er faktisk noe av det mest fantastiske
verden kan by på i 2013, bare for å ha
det nevnt.
Kudos er opptatt av å gjøre alt enkelt
og fornuftig, ergo leveres de i utgangspunktet kun for single wire, men man
kan velge å bestille bi-wire-løsning, om
dette oppleves viktig. Kassa er godt avstivet og består stort sett av MDF,
fotløsningen med bassrefleksåpningen,
har blitt forbedret og forsterket, den
veier nå mer, og har stål i den laminerte
bunnplata. Det følger også med eksklusive spikes for å sette den endelige spissen på produktet, for å si det sånn.
Hva skjer’a?
Har så disse relativt gjennomgripende
endringer medført noen lydmessige
fordeler? Det ville jo være trist om så
ikke var tilfelle, og det er heller ikke
særlig overraskende at Kudos har flyttet
sin musikkgjengivelse enda et par små
skritt i retning toppen. Hvor utrolig det
enn kan høres, har diskantelementet
nå enda et par hemmeligheter på lur,
i forhold til hvordan en standard C20
låter. Men dette er faktisk et tveegget
sverd, jeg var inne på det allerede i
overgangen mellom C2 og C20, fenomenet er nå enda en anelse klarere. Rett
nok har Kudos testet ut sine høyttalere
i de tusen hjem, da de med all mulig
rett mener at det er nettopp der en
høyttaler skal låte godt. Jeg kjenner faktisk ingen som har ekkofritt hus, selv
om det samtidig skal sies at jeg kjenner
mange raringer. Generelt er de britiske
stuer noe mindre, samtidig mer teppeog møbelfylte enn de norske, og dette
er faktisk hørbart på Kudos C20 Super.
Forholdet er altså at de britiske stuer
i stor grad demper diskant noe mer
enn norske gipsplatestuer. Ergo kan vi
nordboere komme til å behøve høyttalere med en svak avrulling mot toppen, der britene kan like at de har en
svak heving i diskantområdet. Som for
eksempel Kudos C20 Super. Når dette
er sagt, er det viktig å være klar over at
dette er små tendenser, og det er lett å
korrigere sånt. I mitt tilfelle førte det til
at selv om jeg i 99 av 100 tilfeller liker
en viss toe-in, valgte jeg med C20 Super
en plassering der høyttalerne parkeres
parallelt med rommets vegger, i stedet
for å vinkle dem mot lytteposisjon.
La oss lytte
La oss høre hva dette betyr for musikkens sjel og kropp. Linn-innspillingen
“Any place I hang my hat is home”
med Richard Rodney Bennet er faktisk
en nokså vanskelig nøtt for enkelte
anlegg. Toppen oppleves ofte litt diffus,
og sibilantene har en tendens til å
bli nokså tydelige på denne låta. C20
Super rydder helt ufattelig bra opp,
men samtidig tydeliggjøres hvorfor
det vanligvis blir litt fjas i toppen, for
også her er det tidvis mye sibilans. Men
utklingningen....! Dette er formidabelt,
innsynet likeså, jeg har aldri hørt denne
låta i nærheten av dette festfyrverk-
eriet, ganske enkelt.
Også Martin Taylor’s “Minor swing”
er formidabel, det blir en helt ny
opplevelse. En fullendt fremføring,
dette. Det er hurtige elementer, det er
ekstremt presis, det er en åpenbaring,
dette her. Men husk altså at de øvre
frekvenser er litt frampå hele veien,
og at dette kan bekymre noen rom og
oppsett. Men med en slik presisjon
låter det dog aldri skarpt.
Stor?
Over på KKV’s gedigne innspillinger
viser C20 Super at i tillegg til sine eminente egenskaper på presisjon, har de
også lært seg litt mer om bass. Disse går
en anelse dypere enn standardutgaven,
men ei heller denne modellen er i stand
til å flytte fjell, akkurat. Men i likhet
med sin søsterhøyttaler gjøres alt i de
nedre frekvenser med en helt utrolig
kontroll og eleganse. Og nå altså i enda
større grad, dette er absolutt til å imponeres av. Og når jeg først er inne på
dette med å la seg imponere, så må jeg
atter understreke at dette ikke på noen
måte gir noen direkte imponatoreffekt,
snarere tvert om. Innledningsvis vil
ofte Kudos oppleves som litt kjedelige,
og man undrer seg over hvorfor man
skal betale mer enn 40 Frognertiere for
denne tilsynelatende kjipe høyttaleren.
Men bare la dem spille, for når du først
er fanget av eleganse, innsyn, detaljeringsevne, og sist men langt fra minst,
musikalsk formidlingsevne, da oppleves ikke disse tusenlappene å være noen
91
333 Kudos Cardea C20 Super
ventet meg. Altså, SEAS Crescendoelementet er et urimelig bra diskantelement, glem ikke det. Og ikke ante
jeg at det var fysisk mulig å forbedre
den enda videre, men det er altså nettopp hva SEAS / Kudos har gjort med
K2-varianten. Er dette “verdens beste”
diskantelement? Ja, det er lov å undre,
for i mine levedager kan jeg ikke erindre å ha hørt noe som er mer utstrakt,
lettflytende og presist enn dette her,
ikke for noen pris.
Og ellers er selvsagt frekvenskurven,
i likhet med så vel C2 som C20 for det
meste snorrett, med det lille forbehold
at C20 og C20 Super (i hvert fall subjektivt) har en liten diskantheving som
krever et visst fokus på rom og tilkoblet
utstyr. Og apropos utstyr, Kudos Cardea
C20 Super kan drives fornuftig av selv
små forsterkere. Rør fungerer helt
fantastisk, klanglig og impedansmessig
er en god rørforsterker absolutt å anbefale, selv om Kudos selv opplyser 25
Watt som minimum. 15 Watt fra Audio
Note hadde i hvert fall ingen symptomer på slitasjegikt, snarere var det en
sprudlende og levende gjengivelse.
Utrolig, eller?
overdrivelse i det hele tatt.
Nevnte jeg rommet? For er det en
eneste ting disse høyttalerne oppfører
seg direkte digert på, så er det evnen
til å plassere instrumenter og stemmer i rommet. De vokser utenfor en
hver form for sunn fornuft, og bygger
om stua til gymsal lett som en plett.
I denne nye salen inne din egen stue
flyter musikken uanstrengt og elegant,
og som nevnt til det kjedsommelige,
92
med en presisjon og en plasseringsevne knapt noen annen høyttaler kan
kopiere.
Standarden
Det kjennes noe underlig å sette inn
sin gamle venn C20 standard etter å ha
lyttet på den nye Super-varianten en
stund. Standardvarianten er mykere
på et vis, også oppover, men at den
plutselig låter “lukket”, hadde jeg ikke
Ja, hva gjenstår? Kudos Cardea C20
Super er faktisk en smått fantastisk
høyttaler. For 42500,- kan du altså få
en høyttaler med egenskaper i verdensklasse, så som:
- Fantastisk diskantoppløsning fra ett
av verdens beste diskantelementer
- Romstørrelse og plasseringsevne
helt på høyde med de beste høyttalere
som kan kjøpes for penger
- Klangstruktur og presisjon som ikke
overgås av mange høyttalere uansett
pris.
Hva mer kan du be om for den
prisen? Men før noen tror at Kudos har
fått treet til å vokse inn i himmelen,
kan vi vel ramse opp salderingspostene
i samme slengen:
- Bassen er rett nok presis som et
sveitsisk urverk, men har ikke særlig
mye makt å prale med. Hurtige er
de så det holder, men kanonene på
1812-Overtyren er ikke anbefalt musikk
på C20 Super.
- Dynamisk sett på det jevne, lite
sjokkeffekter her, ja.
- Finishen er vel ikke mye å skrive
hjem om. Dette er ikke designmessig
trendsettende, i hvert fall.
Alvorlig talt, det er alt jeg kan finne
på å si av minusting. Så kan nok en
hver trekke konklusjonen selv, men er
du en voksen musikklytter som ikke
behøver store fakter og høye smell, tror
jeg du skal lete mer enn bare litt for å
finne en høyttaler som kler av Kudos
Cardea C20 Super. 3
Pris: NOK 42 500 / par
Importør: Moet Audio
93
333 Signalkilde: Hegel HD25
Den lille giganten
Hegel topper digitalporteføljen, og helt ulikt det meste vi fores med av eksotiske enheter
i vår bransje, kan jo vanlige folk plutselig betale for galskapen! “Verdens beste lyd” for
femten tusen spenn? Hegel har gitt verden HD 25!
Av Håkon Rognlien
Digital til analog konvertering koster
et sted mellom noen hundre og noen
hundre tusen kroner, og veier et sted
mellom 50 gram og 50 kilo. Det har i
alle år vært undertegnedes høyst subjektive oppfatning (altså ikke nødvendigvis redaksjonens samlede oppfatning), at det lydmessige utbyttet ikke
alltid reflekterer prisspennet på rimelig
vis. Nå er vel ikke dette så vanlig for
andre hifi-komponenter heller, men jeg
synes dette fenomenet er tydeligst på
nettopp DAC’er. Nå må det med i dette
regnestykket at selvsagt finnes det en
analogdel i slike komponenter, og disse
er minst like viktige som de digitale
løsninger. Det er ofte de analoge delene
av pakka som koster, legg på litt rør og
trafoer, og prisen (eller vekta, for den
del) tar helt av.
Hegel HD 25 plasserer seg lavt på så
vel pris som vekt, men dette reflekterer ikke nødvendigvis i nevneverdig
grad hvor den befinner seg på det
lyd-messige utbyttet, som jeg allerede
har hintet til. Hvor den i så henseende
befinner seg? Høyt. Himmelhøyt!
Teknotriks
Hegel har det med å slå om seg med
opptil flere relativt upresise teknologibeskrivelser med fancy navn, bare i
denne lille, lette DAC’en finner vi for
eksempel “MasterClock Technology”,
“Organic Sound”, “SynchroDAC Tech94
nology” og “USB Technology”, uten at
dette sier meg en dritt om hvordan det
låter. Beskrivelser og mer eller mindre
fornuftig informasjon i store mengder
på Hegels hjemmeside. De skal i sannhetens navn ha for at de utfordrer
vedtatte sannheter, det siste i denne
saken er at de nå har forlatt ideen om
asynkron konvertering fra USB. Det
er ikke feigt etter det vi opplevde med
deres egen HD 10 i Fidelitys storstue,
når denne ble matet asynkront!
Av de mere konkrete saker nevnes
at Hegel HD 25 er liten og tettpakket,
veier inn med 3,5 kilo, en liten ringkjerne besørger strømforsyningen,
ellers er det ikke akkurat danseplass til
overs inne i boksen når alle komponentene er telt opp. I signalveien finner vi
påkostede germanium-resistorer, disse
medvirker blant annet til det eksepsjonelt lave støygulvet vi (ikke) hører fra
HD 25.
På baksiden finner vi 4 digitale
innganger (2 s/pdif, 1 optisk, 1 USB
fra PC), Valgfri RCA eller XLR analog
utgang, samt IEC-brønn inn for strømtilførsel. Inngangene styres enten ved
fingertapping på fronten, eller den
medfølgende fjernkontrollen. DAC’en
kan lese det meste du måtte finne på
å kaste på den, tenker du servere den
rene HD-filer, må du på nettet og hente
ned en egen driver, men opp til 24/96
tar den rett ut av esken. Hegel selv an-
befaler for øvrig bruk av .wav-filer fra
lagringsmediet, om du vil ha maksimal
kvalitet.
På toppen av det hele er det faktisk
mulig å benytte HD 25 som pre, mer
om dette senere.
Store og små
I løpet av snart 20 år som hifi-skribent,
har det tilflytt meg rimelig mange
DAC’er etterhvert. Det er ikke mange
av disse som har gitt varige mén, men
redaktørens nåværende APL, samt
Auido Note DAC 4.1x Signature, er vel
de to jeg erindrer med størst engasjement. Begge disse har noe helt magisk
i sin fremstilling av musikk, og selv om
mange andre bokser kommer fryktelig
nær på det rent tekniske, mangler de
dette “noe” som løfter opplevelsen fra
fantastisk til eksepsjonell. Prisen på
de to nevnte vil jeg ikke snakke om
engang.
Det kan dermed innrømmes fra start
at ei heller Hegel HD 25 har denne
udefinerbare magien som gir innsyn
til evigheten. Det sagt, så har den så å
si alt annet, og de harde fakta er at jeg
kjenner ikke til en eneste DAC i denne
prisklassen som kan kopiere akkurat
det. Presisjonen fra HD 25 er vel det
mest åpenbare, den feiler bare ikke
på noen felter. Den går kjellerdypt, ja,
skruppelløst, hemningsløst dypt, men
den overdriver allikevel ikke en mik-
rometer. Den bare er der, nøyaktig på
merket, fullstendig uavhengig av hva
du mater inn. Med denne uovertrufne
egenskapen, er den nok også på sett og
vis sin egen fiende, det er ikke blomstrende romantikk for myke menn,
dette her. Sammenlignes den med Marantz’ S11s3 blir forskjellene åpenbare,
der SA11 myker opp og forfører, viser
HD 25 på mikrometeren hvor skapet
skal stå. Hifi-teknisk er dermed HD 25
å anse som den beste av disse, men
musikalsk? Akkurat det skal jeg ikke gi
deg svaret på, det er kun lytteren selv
som må bestemme seg for hva som gir
mest glede i livet. Så for å sammenfatte
lyden fra HD 25 i ett eneste ord, må
det vel bli “presist”. Jeg vurderte faktisk
“feilfri”, men trakk meg i siste øyeblikk,
da jeg synes det ble i overkant pretensiøst.
Presis
Ved avspilling av musikkeksemplene
går det samme igjen hele tiden; det er
nærmest ikke grenser for presisjon,
kontroll, innsyn og detaljeringsevne.
Alt står i ro der det skal, ikke en nerve
i øyelokket rører seg, uansett om
Dvorak, Mahler, eller Dream Theater
går fullstendig fra konseptene over
partituret. Det skal litt til
å klage over noe sånt, men
sannheten er at det kan
bli litt for statisk, eller for
kynisk, om du vil. Det er
noe med musikkens “nerve”
som ikke kommuniseres
hele veien fram, og ved å
si noe sånt, vet jeg at jeg
er langt ute i hengemyra.
Dette er subjektivt føleri og
påstander om overnaturlige
krefter i musikken og sånt, men jeg får
vel krype til korset med min overtro,
da. Og setter jeg for eksempel inn en
AMR DP-777 i HD 25’s sted, våkner så
vel nerven i øyelokket som flere andre,
morsommere steder i tillegg. Jeg var en
stund redd det var dynamiske mangelsykdommer i de analoge utganger fra
Hegel’en, men intensiv sammenligning med andre, svært så dynamiske
formidlere, viste at også på dette feltet
er HD 25 helt og fullstendig uten lyter.
Dette er dynamikk så det dundrer fra
loft til kjeller! Hva kommer det av at
jeg ikke er overrasket?
Det hele ender altså med at vi serveres en oversikt av uovertruffen natur,
mens vi ikke ofte nok trekkes inn,
herjes med og opplever et levet liv, når
musikken flommer som sterkest.
Kling og klang
Det er ved avspilling av typisk stillferdig musikk det blir lettest å høre litt av
hvorfor totalbildet kan oppfattes i overkant kynisk, der få instrumenter finnes,
kreves det mer av klanger og rom, for
å få den fullstendige, naturtro opplev-
elsen. Willie Nelson ga for mange år
siden ut skiva “Across the borderline”,
inneholdende en perlerad av deilige
låter. Nelsons skeive og skranglete
gitarklang er så særegen og annerledes
at det alene er verdt hele skiva. Og her
viser faktisk HD 25 en slags svakhet,
om jeg kan kalle det noe sånt. Det
klinger ikke like naturlig og skinnende
fra Hegel-DAC’en, som man kan høre
fra gode, rørbaserte DAC’er, for eksempel. Jepp, da var vi i hengemyra igjen.
Er det falske harmoniske forvrengningsfenomener jeg opplever som
riktige, enda de egentlig er feil? Lar jeg
mer lure av et slags kunstig “skimmer”
i overtonene fra rørene? Det får være
som det vil, rørbaserte analogutganger
kan, når de gjøres riktig være en lise
for sjel og musikalsk kroppslighet.
For noen av oss. Hegel HD 25 hever
seg over det der, og leverer et presist,
innsiktsfullt og dynamisk resultat, uten
romantisk tilsnitt, men uansett med
detaljfokus og ro som det sømmer seg
en toppklasse sivilingeniør. Dermed
blir Nelsons skeive gitar litt rettere, Nelson sjøl litt mindre tilbakelent, og hele
låta litt mindre sløy. Igjen må det bli et
subjektivt valg hva man vil ha, og vi i
andedammen kan krangle hele veien til
forliksrådet om hva som er rett og galt.
En liten ting til jeg opplever å henge
sammen med klanglige detaljer og
overtonestrukturer, er opplevelsen
av romstørrelse. Hegel HD 25 leverer
presis (selvsagt!) rominformasjon, men
størrelsen er ikke helt der oppe med de
som innehar mest imponerende evner
nettopp på dette feltet. Der enkelte
gjengivere kan plassere detaljer nærmest helt uten kontakt med høyttalerne, vil det meste fra HD 25 havne
sånn ca mellom høyttalerne, i det minste. Og kan hende er dette riktig, men
verden vil vel bedras, eller? Hvorfor
synes vi ellers det er så fordømt gøy å
se magikerne putte en mobiltelefon inn
i ei flaske midt ute på fortauet?
Forforsterker
Jeg nevnte at HD 25 ikke kun er en
DAC, men faktisk også kan gå inn i
jobben som forforsterker. Mange vil
vel med en viss rett kunne anta at dette
med digital volumkontroll er så som så,
og jeg kan vel gi dem delvis rett også i
dette tilfellet. Men bare delvis. Saken er
at om du har moderat gain i kjeden, vil
du måtte sette volumkontrollen på HD
25 et godt stykke opp, og dermed gir
dette virkelig et nærmest ulovlig bra resultat. På ultimate high-end anlegg ville
jeg nok valgt separat pre, men tenker
du uansett ikke blåse mer enn rundt 10
lapper for en forforsterker, dropp heller
hele greia og kjøp musikk for pengene.
For HD 25 spiller nemlig med autoritet
så det monner også som forforsterker.
Analoge innganger finnes selvsagt ikke,
men behøver du ikke det tøyset, har du
en nesten ubeskrivelig, liten alt-i-ettboks for tross alt en behersket sum.
Ikke vet jeg hvordan Hegel bar seg ad
for å få til dette trikset, men det oppleves i hvert fall særdeles vellykket.
Lavere ned i volumområdet forsvinner en del dynamikk, men det gjør i
grunn ikke så mye, for hører du på
bakgrunnsmusikk kan dynamiske
utsving tidvis være mer forstyrrende
enn underholdende, i grunn. Detaljene
virker uansett å være til stede også
svært lavt nede på volumskalaen, så
jeg bøyer meg igjen i støvet for Hegels
evne til å finne gode løsninger på kjipe
utfordringer.
Et kupp?
Ja, det er altså min mening at Hegels
toppmodell i DAC-porteføljen, representerer et rent
hifi-kupp. Jeg har rett nok
stor forståelse for de som
ønsker seg mer frivol og
vilter oppførsel fra kilden,
men det behøver ikke bety
at det er mer korrekt selv
om det er mer villskap
involvert. Hegel HD 25 er
en DAC blottet for artefakter og mangler, den har
presisjon som få andre DAC’er kan
fremvise, og på det punktet må nok
DAC’er i absolutt alle prisklasser finne
seg i konkurranse fra et lite Columbiegg fra et lite land som ligger tett opp
mot den evige sne. Derfor burde det
kanskje ikke komme som en bombe at
HD 25 ser og videreformidler musikken
med et visst kjølig overblikk, i stedet
for en sydlig romanse med tendens til
overdrivelser. Kjølig i dette tilfelle betyr
altså ikke med snev av kulde, men med
total, stoisk ro og kontroll, bør jeg vel
bemerke.
Så la meg avslutte, da, men å hevde
at for ca 15 000,- har Hegel levert et
produkt som man uten en skygge av
skam kan plasseres i anlegg i verdensklasse, helt uten fare for å gjøre seg
bort. Verdens beste for 15 000,- blir vel
å tøye det hele en smule, men vi kan
nok med rimelig grad av sikkerhet si at
for 15 000,- får du i hvert fall ikke noe
som er nevneverdig mye bedre. Veldig
bra, Hegel!
Pris: NOK 14 995
Forhandle: Soundgarden
95
Neste blad kommer i kiosken i midten av
Høyttalere med samleverdi hos
Kef utenfor London.
5 komplette anlegg!
Disse anleggene har jeg trent på å sette sammen i 50 år! De er selvfølgelig
knapt ”verdens beste”, men i det minste det beste redaktøren og en samlet redaksjon
med mer enn 100 års hi-fi erfaring makter å skape av godlyd for pengene dine.
O
m den helt nye stereoforsterkeren fra Dan D’Agostino
blir å finne i vårt super
referansesystem vi sammen
med 4 andre presenterer i
neste Fidelity, vet vi selvsagt ikke. Vi
har ikke hørt den enda, men planlegger
uansett en full test i neste blad. Og er
den i nærheten av kvaliteten på forforsterkeren vi testet i dette nummeret,
har den gode sjanser. Dette selv om
vår egen referanseforsterker fra norske
Adyton blir en formidabel konkurrent
om testpanelets gunst. Og om highend høyttaleren Kef Blade blir å finne
i samme system, er også grunnlag for
mye prøving og feiling i løpet av
sommeren.
Men også i den andre enden av prisskalen vil vi finne frem det beste budsjettanlegget vi makter å sette sammen
uten sideblikk til vikarierende motiver.
96
Og selv om vi fremdeles tror at pris og
kvalitet henger urovekkende tett sammen, er det en fryd å kunne anbefale
de få produktene som vi mener har
dette ”ekstra” som gir musikklivet ditt
et puff i riktig retning.
High-End privatkino
Men også vår overbevisning om at
high-end lyd- gjerne i bare 2 kanalerfungerer glimrende med et storslagent
videobilde via projeksjon eller flatskjerm- vil resultere i en oversikt over
de aller beste dac/pre på markedet. For
som vi stadig opplever i hi-fi anlegget,
så er den tilsynelatende uskyldige linjevelger/volumkontroller en bokstavelig
talt sentral boks på veien til den totale
kulturopplevelse. Som referanse benytter vi den beste multikanaler vi
hittil ar hørt, Krell S1200, som vi skrev
om i forrige blad.
oktober, men først i postkassene…
Høyttalere
Vi har allerede hørt på 2 spennende
høyttalere som vi skriver om til neste
blad: Det er minst to ulike veier til god
lyd og flott utseende til rundt tyve lapper; en stativhøyttaler fra Usher med
diamantdiskant og en gulvstående fra
Tannoy med den konsentriske midtdomen. Les hvilke som tilbyr deg mest
for pengene i neste blad!
I samtlige nummer av Fidelity
presenterer vi også en drømmehøyttaler i high-end klassen. Vi sjekker ut
flere standard løsnnger, men opplevde
tidligere i år en ny referansehøyttaler
fra amerikanske Magnepan som spesielt interessant. Den er ikke enkel å
plassere og konefaktoren er sånn passe.
Men får du denne til, er det få som kan
konkurrere i forhold pris/lydkvalitet.
Vi får se…
Vi har også vært på besøk hos Kef
utenfor London hvor vi blant annet
har avbildet 3 av verdens dyreste
fabrikkproduserte høyttalere. Disse går
allerede som samleobjekt i store deler
av den rike verden, og annenhåndsverdien er langt høyere enn butikkprisen. Om det da hadde vært noen å
få kjøpt. For disse 3 parene er de siste
som blir laget, og det ene paret havner
i Norge!
For øvrig har vi ikke test av en eneste
effektforsterker i dette bladet. Det
kan ikke ha skjedd før, men slik blir
det når vi kjører spesialtemaer som
i dette. Men en meget god sak fra
relativt ukjente AMR i det prismessige
midtsjiktet ligger nå i mailboksen fra
Håkon Rognlien som avslutter med å
mene at dette er en helt magisk integrert forsterker til drøye tredve tusen.
Dypt imponerende! Kanskje ikke så
dumt å sjekke ut både denne engelske
forsterkeren og neste nummer av
Fidelity?
På grunn av helse eller alderdom eller
hva jeg nå skal skylde på, så har vi ikke
maktet å lage mer enn 4 nummer i året.
Dette er selvsagt uheldig, da vi da mister
både oversikt og kontinuitet. Men det
er altså det vi har klart med æren, integriteten og litt av pensjonen i behold!
Vi har forsøkt å få til ulike former
for samarbeid for å sikre bladets
fremtid, og mange velvillige sjeler har
vist betydelig interesse for et opplegg
som gjør at andre overtar det daglige
ansvaret, mens dagens redaksjon –
inkludert undertegnede – fortsetter
som freelance skribenter/fotograf. Om
det ønskes, selvfølgelig…
Noen realistisk avklaring har vi ikke
funnet, men vi håper på det beste i
løpet av sommeren. Men etter at høstnummeret er ute, blir undertegnede
sytti og mener at jeg igjen må få lov
til å ta noen bilder uten at motivet er
svarte bokser! Når jeg tenker meg om,
hadde det heller ikke vært så dumt å
ligge under et tre med et strå i kjeften
mens jeg dikter figurer av skyene…
Uansett; fremtiden til Fidelity som
uavhengig blad henger i en tynn tråd,
og jeg signaliserer tydelig at jeg ikke
blir redaktøren i 2014.
Men vi møtes uansett i høstnummeret!
Knut V, red.
Indeks
I og med dette Fidelity nummer 61, har
vi produsert flere nummer og testet
langt flere produkter enn gamle Audio
som vi jo har vårt utgangspunkt i.
Bortsett fra de 3-4 nyeste blad, ligger
alle disse på nettet for gratis nedlastning. Dessverre er det en stund siden
vi fikk laget en Index for de over 6000
(!) sidene som foreløpig er utgitt, men i
neste blad vil vi trykke en oversikt som
selvsagt også vil bli å finne på
www.audiofidelity.no
Skigarder
Som mange vet, begynner redaktøren å
dra på åra. Faktisk har han vært pensjonist i to år allerede. Det er bare ingen
som har toret å hviske han det i øret!
Øret er for øvrig snart det eneste som
fungere sånn noenlunde, om vi ser bort
fra litt sus i ny og ne…
97
www.audiofidelity.no
Kundeservice: [email protected]
Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01
GRATIS NEDLASTING AV
TIDLIGERE UTGIVELSER
Tidligere utgaver av Fidelity legges ut på våre nettsider!
Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer.
Det er foreløpig 12 måneders ”karantenetid”.
www.audiofidelity.no
98
Xeo er trådløs, revolusjonerende og
gir deg friheten du alltid har ventet på
Dynaudio Xeo-serien
Den nye og banebrytende Xeo-serien fra Dynaudio finnes som stativ- og gulvstående
høyttalermodell. Du kobler enkelt og greit dine lydkilder, enten analogt eller digitalt,
til Xeo-senderen. Lyden overføres trådløst og tapsfritt til de aktive høyttalerne og
styres via fjernkontrollen. Dynaudio Xeo kan bygges ut med trådløs lyd i flere rom.
Genialt enkelt og med en lydkvalitet du ikke skulle tro var mulig. Fås i hvit eller sort
høyglansutførelse.
Velkommen til en av våre butikker for demonstrasjon!
& bilde
2012 • 2013
Årets lydprodukt
Trådløse høyttalere
Dynaudio Xeo 3
WIRELESS HI-FI
Dynaudio Xeo
Stativhøyttaler
Dynaudio Xeo 3 med sender
Gulvstående høyttaler
Dynaudio Xeo 5 med sender
12 595,-
23 995,-
Bare god lyd
BERGEN Strandgaten 18 • BODØ Storgata 17 • DRAMMEN Engene 17 • FREDRIKSTAD Stortorvet 6 • KRISTIANSAND Henrik Wergelandsgate 5
HAUGESUND Haraldsgaten 183 • LILLESTRØM Storgata 1b • OSLO CENTRUM Hammersborggata 2 • OSLO MAJORSTUEN Kirkeveien 43
OSLO FROGNER Niels Juels gate 40 PORSGRUNN Hammondgården Storgata 125 • SANDNES Storgaten 61 • FORUS Luramyrveien 1
TROMSØ Storgata 41 • TRONDHEIM Fjordgata 34 TØNSBERG Nedre Langgate 20 • ÅLESUND Keiser Wilhelmsgt. 22
www.soundgarden.no
KEF ”The Blade”