51- KJERSTI LEA, HØYSKOLEN I BERGEN G ULLALDERLITTERATUR OG POSTMODERNE LESERE På Island fremholdes gjerne den eldre litteraturen som den viktigste delen av nasjonens kulturarv. Ikke minst gjelder dét sagalitteraturen, som jo faktisk regnes til verdenslitteraturen. Hvordan formidles denne arven til elevene i dagens skole, hvilken motivasjon har lærerne for å undervise i den såkalte gullalderlitteraturen og hvordan forholder elever og lærere seg til denne delen av kulturarven? Dette er spørsmål som reises i dette foredraget. I følge den islandske læreplanen for videregående skole skal alle elever lese et nærmere spesifisert utvalg fra sagalitteraturen og gammelislandsk litteratur for øvrig. De islandske elevene leser mer norrøn litteratur enn det skandinaviske elever flest gjør. Denne litteraturen leses for øvrig på originalspråket på Island. I dette foredraget vil det bli sett nærmere på hva lærerplanen sier om lesing av og arbeid med norrøn litteratur, for eksempel hvor mye den skal vektlegges og hvordan læreplanen begrunner viktigheten av å lese denne litteraturen. I tillegg vil konkrete klasseromseksempler bli trukket inn som illustrasjoner på hvordan det faktisk arbeides med den norrøne litteraturen og litteraturhistorien fra denne perioden i noen postmoderne islandske klasserom. Eksemplene er hentet fra loggbøker og intervjuer hvor islandske lærere som underviser på videregående skole forteller om hvilke utfordringer de møter og hvilke metoder de bruker i arbeid med det klassiske, gammelislandske lærestoffet, samt om elevenes reaksjoner på det og om hvordan lærerne vurderer elevenes utbytte av arbeidet med denne litteraturen. Hvilket mål har lærerne for øye når de arbeider med litteratur i det postmoderne klasserommet? Gir det i det hele tatt mening å snakke om nasjonal arv og nasjonallitteratur i de nordiske land i 2009? Leses den norrøne litteraturen som kanonisk litteratur, litteratur som bidrar til allmenndannelse og kulturell orientering? Tror lærerne den har betydning for elevenes personlige modning og utvikling? Leses den norrøne litteraturen kanskje som kultur- og nasjonalhistorisk dokumentasjon – som noe lærerne mener har verdi i kraft av å være en viktig del av den fellesislandske og dermed også individuelle identiteten, eller unngår man helst alle tendenser til å trekke inn nasjonale aspekter? Både læreplanen og eksemplene vil bli lest fra en diskursanalytisk synsvinkel, der hovedvekten vil ligge på å finne ut hvilke verdier og hvilket fagsyn henholdsvis læreplanen og lærerne, eksplisitt eller implisitt, forholder seg til gjennom måten de ordlegger seg på om den norrøne litteraturen og arbeidet med den i skolen. Læreplanens og lærernes formuleringer vil bli sammenlignet med henblikk på å finne ut om det er overensstemmelse mellom dem eller om det ser ut til å være forskjell på praktikernes og politikernes vurderinger. Og hvor plasserer elevene seg, etter lærernes syn, i dette landskapet? Er de mest på linje med lærerne, eller deler de snarere læreplanens syn? Sagt litt annerledes kan man spørre i hvilken grad det er samsvar mellom elevdiskursen, klasseromsdiskursen, lærerdiskursen og den politiske diskursen når det gjelder synet på litteraturarbeid i den videregående skolen på Island, eksemplifisert ved arbeidet med den eldre litteraturen, som ofte omtales som selve nasjonalarven på Sagaøya.