Norske fiskebåtredere har gjort lite for å ekspandere i utlandet. Det er egentlig merkelig. Sjansen for gode kjøp er jo store, særlig om vi beveger oss sørover i Europa. Her er spanske fiskebåter på vei inn i havna i Andratx på Mallorca. Fritt frem for ekspansjon i Europa av Torben Foss og Trine Lise Fromreide, Advokatfirmaet PWC Det finnes noen paradokser i norsk fiskerinæring. Ett av dem er det voldsomme engasjementet for å «kjøpe» norske kvoterettigheter, sammenlignet med det fullstendige fraværet av interesse for å investere i utenlandske fiskeriselskaper. Det er jo de samme bestandene som beskattes, den samme fagkunnskapen og teknologien som brukes og de samme konsumentene som til slutt skal spise fisken. I tillegg er kvoteprisene gjennomgående lavere i EU enn i Norge, i hvert fall i bunnfisksektoren. Det er mulig for norske selskaper på helt lovlig måte å kjøpe seg inn i fiskeflåten i EU. EØS-avtalen gir norske fiskere — og enhver norsk borger — rett til å etablere seg i fiskerinæringen i alle med- lemsland, og på lik linje med hvilken som helst EU-borger. Etablering betyr rett til å eie eller være deleier i rederier. På dette punktet er altså EØS-avtalen asymmetrisk. Den retten norske borgere har til å investere i EU-rederier, motsvares ikke av en tilsvarende adgang for EUborgere til å investere i norske fiskebåter. Og heller ikke i islandske, så det er sagt. Det eksisterer riktignok visse regler og begrensninger i EU som norske kjøpere må ta hensyn til og respektere. Disse finner vi i læren om «real economic link». Den er initiert av Europadomstolen og er etter hvert godt kartlagt. Slik vi har erfart, legger de ikke urimelig store forretningsmessige bindinger på kjøperne. «Real economic link» Dette prinsippet har eksistert i EU-retten siden midten av 1980-tallet. I korthet går det ut på at EU-medlemsstatene kan stille som vilkår for tildeling av årlige fiskekvoter at driften gir et økonomisk bidrag til næringslivet i det landet fartøyet kommer fra. Dette bidraget kan f.eks. bestå i landing av fangst, rekruttering av mannskap, innkjøp av fiskeredskap, bunkers og mat, samt plassering av rederikontor. Alt legges sammen og gjøres til gjenstand for en helhetsvurdering. Dette er domstolskapte plikter, og i juridiske termer en begrensing av den frie etableringsretten. Denne er som kjent nesten hellig i EU. Noen alvorlig innskrenkning av fiskernes handlefrihet er «real economic link» ikke. Fiskerne må sette et tydelig økonomisk «fotavtrykk» i det kystområdet de kommer fra, men er dette kravet først innfridd kan de innrette seg rasjonalt. Hvis f.eks. en fransk fisker finner det hensiktsmessig å lande fangstene sin i Irland fordi han fisker i Irskesjøen, kan han gjøre det i utstrakt grad. I de senere årene har vi også sett at en stadig større "Norsk Fiskerinæring" nr. 4 - 2015 93 Advokatene Torben Foss og Trine Lise Fromreide i Advokatfirmaet PWC. Det burde være unødvendig å skrive hvem som er hvem. (Foto: PWC) del av EU-flåten som fisker i norske farvann, lander fangstene i norsk havn. I Norge har vi ikke slike regler på generell basis. Vi bruke andre virkemidler for å oppnå noe av det samme; aktivitetskravet, størrelses-begrensinger og begrensinger i andel av totalkvotene. Men disse reglene har bare indirekte virkning. Hvis en sildefisker på permanent basis vil lande fangsten sin i et annet land enn Norge, er det egentlig ingen som kan hindre ham i det. Noe «real economic link»-krav finnes altså ikke i Norge. Prises etter avkastning PWC har bistått i flere salg av fiskefartøyer mellom EU-land, og en sjelden gang også når norske redere vil kjøpe fartøy eller rederier i EU. Vi har aldri opplevd at flaggstaten forsøker å motsette seg slike transaksjoner så lenge prinsippene i «real economic link»-læren respekteres. Islendingene har som kjent brukt denne muligheten mange ganger. I løpet av de 20 årene som har gått siden EØSavtalen ble inngått, har islandske redere etablert seg med tyngde i den europeiske havgående bunnfiskflåten. Det er et tankekors at norsk oppdrettsnæring har ekspandert og etablert seg i EU-landene Irland og Skottland, mens norske fiskebåtredere har vært praktisk talt passive. Hvor finnes så investeringsmulighetene i EU-flåten? Svaret er enkelt. Overalt i Europa, og med hovedvekt i landene sør for den engelske kanal. Alle land som har stått stille i gamle strukturer skyver nødvendigvis et restrukturerings-behov foran seg. Før eller senere vil noen se mulig- Islandske rederier med Samherhji i spissen har skaffet seg verdifulle kvoterettigheter i Tyskland. Prinsippet om «real economic link» burde ikke være til hinder for at norske redere gjør det samme. Her ombord i en tysk tråler i Nordsjøen. 94 "Norsk Fiskerinæring" nr. 4 - 2015 heter som andre har oversett, og handle deretter. I bunnfisk-sektoren prises de europeiske rederiene etter evnen til å gi avkastning. Det er ikke tradisjon for å gi kvotene egen verdi løsrevet fra selskapets lønnsomhet. Ekspansjon i EU Etter hvert begynner vi å se konturene av flere store fiskebåtrederier i Norge. Senest for et par uker siden hevet regjeringen kvotetakene i havflåten, og dermed muligheten for å eie flere fartøyer og en større del av kvotegrunnlaget. Å oppheve «aktivitetskravet» i deltakerloven, slik deler av Tveterås-utvalget har foreslått, betyr enda et skritt i denne retningen. Utviklingen her hjemme vil neppe gå fort, selv om det er mot de store europeiske rederi-sammenslutningene den havgående delen av den norske fiskeflåten skal konkurrere. Ett alternativ er derfor å vokse utenfor Norge. Hvis et rederi ser fremtiden best sikret ved å øke kvotegrunnlaget, er det en reell mulighet å finne ekspansjonsmuligheter i EU.