HOVEDBOK Hvor mye mer skal han da ikke kle dere … Dag Gundersen Storla lanserer nå tredje og siste bok om søskenparet Josefine og Andreas fra Stavanger. I åpningsromanen Snøklokkevals møtte vi søsknene i en oppvekst preget av dyp fattigdom. Handlingen var lagt til slutten av 1800-tallet, en tid preget av svingninger i økonomi og skifte fra seilskutetid til industri, men også med sterke innslag av kristen vekkelse der ny tro brøt med det gamle. «Jeg har hatt lyst til å beskrive livsskjebner, kjempende unge mennesker med en ubøyelig livsvilje – på samme måte som snøklokken som bryter seg fram gjennom snøen,» fortalte forfatteren da Snøklokkevals ble lansert. I oppfølgerromanen Lusablomster møter Josefine og Andreas og deres respektive kjærester, Alvin og Maren, krevende utfordringer. Romanen setter søkelyset på storsvindel og arbeidsløshet i vestlandsbyen. Forbudt kjærlighet og et påtvunget ekteskap. Slit og strev for et utkomme og sine kjære. Arbeiderkamp og utvandring. Boktittelen Lusablomster viser til rød jonsokblom. Den ser vakker ut på avstand, men egentlig er den full av lus. «Det e ikkje gull, alt så glimre,» lyder forklaringen fra romanens Maren. gjør det ekstra fengslende å følge den utrettelige vestlandjenta i kampen for å finne fotfeste blant de uvante omgivelsene. I hjembyen Stavanger gjennomlever Andreas en klassereise – dog ikke uten smerter. Den hardtarbeidende fattigkårsgutten lykkes i tekstilbransjen, han kler byens borgere i skreddersydde dresser og kan flytte familien inn i egen villa. Bekymringene, derimot, klarer han ikke å rømme fra; rikdommen synes like mye å binde som å frigjøre livet hans. Og til slutt skjer det utenkelige som velter om på alle gylne drømmer. Unn deg denne gripende avslutningen på Dag Gundersen Storlas historiske romanserie. «Jeg vil vise hvordan Gud med sin kjærlighet er nær hvert eneste menneske,» uttalte forfatteren da første bok ble lansert, og denne tråden holder han tak i like til siste kapittel. Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! Så gjør dere ikke bekymringer. Nå foreligger tredje og siste bind av romanserien. Forfatteren har gitt den tittelen Liljene på marken. Josefine tar nå det store steget ut fra hjemlandet med kurs mot Amerika der hun forventer å møte kjæresten Alvin som er dratt i forveien. Mange var de som fant veien til Sør-Dakota, midt ute på den endeløse prærien. Historien utspinner seg først og fremst i og rundt den lille byen Mitchell. Forfatteren har lagt ned mye arbeid i å presentere de historiske fakta så korrekte som mulig, noe som 3 HOVEDBOK Utdrag fra Liljene på marken Josefine kikket forskremt opp på det veldige, hvitmalte skipet som dukket fram i morgentåken foran henne. Skulle hun virkelig tilbringe de neste åtte dagene dypt inne i dette ståluhyret? Agenten hadde hentet dem grytidlig fra det simple losjiet. Hun hadde gitt opp å telle hvor mange loppebitt hun hadde fått, og var stiv og støl i hele kroppen. Det hadde knapt vært noe som kunne kalles madrass i sengen, det eneste hun hadde hatt over seg var sitt eget dynetrekk. Overfarten fra Stavanger til Hull med Wilsons gamle holk hadde levd opp til ryktet, og nettene i England hadde vært enda verre. Hvis det fortsatte slik … Hun kjente det snørte seg sammen i brystet bare ved tanken på den motbydelige stanken av oppkast, svette kropper og det som verre var. Andreas hadde bestemt at Josefine skulle over til Amerika med White Star Line sitt nyeste skip Arabic. Helt siden han var gutt, og gikk og lusket som en ivrig valp i hælene på Lauritz, hadde han vært besatt av skip. Han kunne alt om byggeteknikk og tonnasje, og hadde lagt sin elsk på dampskip. «Dette skibe e bygt av Harland & Wolf i Belfast i 1881, og e på heile 4368 brutto tonn.» Andreas hadde lagt ut om tre dekk og fire master, slik at skipet ved behov kunne gå for seil. Om to maskiner med til sammen fire sylindere som ga 550 hestekrefter. Josefine hadde hørt etter med et halvt øre, men når hun nå endelig stod foran dette monsteret, måtte hun til slutt medgi at det store, hvite skipet var både skremmende og vakkert. Den norsktalende agenten var nesten like bred som han var høy. Han hadde det travelt med å få loset flokken sin om bord, og gikk foran og banet seg vei gjennom trengselen. Han plapret ustanselig og prøvde å overdøve sammensuriet av stemmer rundt dem. Josefine hadde aldri før sett så mange mennesker på ett sted, og skjønte ikke et eneste ord av hva de sa. Hun var ikke rent lite redd, og kikket seg stadig engstelig rundt. Det verserte mange historier om folk som hadde blitt både ranet og frastjålet bagasje. Heldigvis var den tunge amerikakofferten hennes blitt fraktet om bord i lasterommet allerede dagen før. Hun tok et ekstra godt tak i vadmelsekken som inneholdt det hun ville trenge på turen, og registrerte at de var kommet fram til landgangen. Agenten pustet tungt og lettet på hatten for å tørke svetten av den blanke skallen. «Ser dere det blå båndet som er malt på skorsteinen?» sa han og pekte så høyt til værs at Josefine måtte legge hodet langt tilbake for å få øye på den. «Det kalles for ‘The Blue Ribbon’ – det blå bånd, og betyr at dette skipet har fartsrekorden over Atlanteren. Arabic kan krysse Atlanteren på sju–åtte dager.» Samtidig som han snakket, hadde han begynt å lose flokken sin oppover landgangen. Josefine tok et godt tak i vaieren som tjente som gelender. Hun kjente seg svimmel, ør. Vil eg verkeligt dette? Enda en gang hørte hun sin egen stemme lese det brevet hun hadde skrevet til Alvin. Så hendene hans da han åpnet det. De følsomme, stålgrå øynene som leste seg nedover. Så det stigende sinnet og skuffelsen: Hadde han … grått? Hvert et ord hun hadde skrevet, levde i henne som glødende jern. De sved i brystet, kom stadig opp i henne som en malstrøm av skam og fortvilelse. Vil eg verkeligt dette? Eg har svikta an, tenkte hun. Tatt fra an håbe. Koss kunne eg? Men ordene var skrevet, de kunne ikke kalles tilbake. Hun hadde selv sørget for å miste ham. Hvorfor i all verden forlot hun nå alt for å finne ham? Visste hun ikke ut fra all sunn fornuft at det hun hadde satt seg fore var umulig? Ingen ting kunne reparere det hun selv hadde slått i stykker. Men hun måtte om bord i denne båten. Hun hadde ingen ting. Var ingen. Enhver idiot kunne fortelle henne at hun ville bli kontant avvist. Hvorfor ville hun utsette seg for det? Hun hadde ingen svar. Men ingen makt i verden kunne holde henne tilbake. 4