Det dansknorske Rosendal
Av Jørn Øyrehagen Sunde, professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen og forsker ved Baroniet Rosendal
Det som var felles for Danmark og Norge i den lange perioden fra 1397 til 1814 omtales gjerne som
det ‘dansk-norske’. Men siden denne fellesskapen var så sterk kan den kanskje heller omtales som
det ‘dansknorske’. Å snakke om det dansknorske er i alle fall passende i sammenheng med Baroniet
Rosendal.
Man regner med at slottet på Rosendal, det som senere ble Baroniet Rosendal, stod ferdig i
1665. Baroniet Rosendal kan med rette kalles en dansknorsk institusjon. Den ble et resultat av
ambisjonene til adelsmannen Ludvig Rosenkrantz, med familiebakgrunn fra Rosenholm slott på
Jylland i Danmark. Og denne institusjonen, Baroniet Rosendal, ble en realitet da han giftet seg med
den rike adelskvinnen Karen Mowat, med familiebakgrunn både frå Hovland i Sunnhordland i Norge
og frå Hougaland på Shetland.
Flere av eierne på Baroniet Rosendal satt i sentrale embeter i den dansk-norske staten. Den
første baronen til Rosendal, Ludvig Rosenkrantz, var krigskommisær for Norge Nordenfjelske,
dommer i Overhoffretten i Kristiania, stiftamtmann i Stavanger og senere i Kristiansand på siste
halvdel av 1600-tallet. Den andre baronen til Rosendal, Axel Rosenkrantz, var i overgangen mellom
1600- og 1700-tallet amtmann i Søndre Bergenhus amt. Den neste eieren, Ditlev Vibe, var stattholder
i Norge på første halvdel av 1700-tallet. Den fjerne baronen, Christian Henrik Hoff-Rosencrone, var
en kort periode kammerherre for kong Christian Fredrik i 1814, men dette var nok mer en ære enn
en politisk stilling. Stamhusbesitter Marcus Gerhard Hoff-Rosenkrone ble forespurt av kong Carl XV
om å bli hans kabinetskammerherre i 1859 og senere ambassadør i Paris. I tillegg ønskte Johan
Sverdrup Marcus Gerhard Hoff-Rosenkrone som norsk statsminister i Stockholm, men Marcus
Gerhard selv valgte bevisst bort en politisk karriere.
Baroniet Rosendal spilte en mer sentral rolle i det norske kulturlivet enn i det dansk-norske
politiske livet. På 1600- og 1700-tallet var Rosendal først og fremst et sted med kapital til å bringe inn
europeisk arkitektur, hagekunst, møbeldesign, gullsmedkunst og klesdesign for å nevne noe. Som
andre adelsgods i det dansk-norske riket var Rosendal kulturelt et Europa i miniatyr: En inngangsport
for kulturimpulser og europeisk åndsliv.
På 1800-tallet var Baroniet Rosendal en aktiv aktør i det norske kulturlivet som vokste frem
fra sitt dansk-norske fundament. Det ble det først gjennom virket til den danskfødte Baron Christian
Henrik Hoff-Rosencrone. Alle de tre døtrene hans var utdannet i København, familien hadde et
husvære der og de benyttet seg aktivt av kulturtilbudet i byen. Baron Christian Henrik HoffRosencrone var også levende opptatt av fremveksten av et norsk åndsliv. Han støttet etableringen av
et universitet i Oslo og ble senere hyllet av Henrik Wergeland for det nasjonale engasjementet sitt.
Det store løftet kom likevel med sønnen, stamhusbesitter Marcus Gerhard Hoff-Rosenkrone.
Han var født etter at det norske Stortinget hadde opphevet norsk adel i 1821, men han brukte likevel
den danske barontittelen sin i utlandet. Marcus Gerhard Hoff-Rosenkrone snakket dansk gjennom
nesen, slik vanen var blant de kondisjonerte i Bergensregionen, og han brukte København som
utgangspunkt for de mange utenlandsreisene sine. Samtidig var han, som sin far og resten av
1
familien, levende opptatt av det lokale og det norske i folkedrakter, folkeeventyr, litteratur,
malerkunst og musikk. Dette var tema han for eksempel diskuterte med dikteren Carsten Hauch, som
vokste opp på Malmanger prestegard nedenfor residensen på Rosendal, men som virket i Danmark.
Rosendal tilførte norsk kunstliv kapital ved blant annet å bestille kunstverk som for eksempel
Gude sitt maleri Høifield, som i dag henger i Den Røde Sal. Rosendal ga også ren økonomisk støtte til
kunstnere som Bjørnstjerne Bjørnsson. Marcus Gerhard Hoff-Rosenkrone sitt studenthusvære i
Kristiania var et samlingssted for kunstnere som Halfdan Kjerulf, Hans Gude og Jørgen Moe på 1840talet. Baroniet Rosendal var også et rekreasjon- og samlingssted for de samme kunstnerene, i tillegg
til Peter Christian Asbjørnsen, Ole Bull, Andreas Munch og Alexander Kielland for å nevne noen.
Rosendal var ikke bare et møtested for kunstnere, men også en kulturinstitusjon med en av
de største kunst- og boksamlingene i Norge og med flere høykvalitets flygel. Boksamlingen ble
kontinuerlig utvidet gjennom jevne sendinger med aviser, tidsskrift og bøker fra Paris. På Rosendal
ble det holdt konserter, bokopplesninger og skuespill. Stedet var rett og slett en levende
kulturinstitusjon hele året i kraft av kulturinteressene til de som hadde opphold der.
Frå 1980-tallet av ble Rosendal på nytt en kulturinstitusjon og et samlingssted for kunstnere.
De holder utstillinger og konserter og de samler inspirasjon fra møte med hverandre og den mektige
naturen til videre virksomhet i dag som på 1800-talet.
Men i tillegg til å være en norsk kulturinstitusjon, har Rosendal også vært en viktig økonomisk
drivkraft og en kunnskapsinstitusjon.
Kapitalen som Rosendal forvaltet kan aldri sies å ha vært en død kapital, men har derimot
vært en kapital det har blitt investert i. Med dette menes at Rosendal investerte i sin egen
virksomhet, som skogsdrift, sagbruk, østersoppdrett, avl på husdyr og foredling av frukttrær. Til dette
hentet de inn ekspertise både fra Danmark, Tyskland, Skottland og Sveits. Ekspertisen og kunnskapen
utviklet på Rosendal kom også den lokale og regionale økonomien til gode. Familien Hoff-Rosenkrone
lånte blant annet ut kapital til en lav rente til de som ville starte egne virksomheter. Dette ble starten
på mang en liten virksomhet særlig i Sunnhordland og Hardanger.
Kunnskapen på Baroniet Rosendal har heller aldri vært en død kunnskap. De som søkte
kunnskap om avl av husdyr og foredling av frukttrær kunne finne den på Rosendal. Stamhusbesitter
Marcus Gerhard Hoff-Rosenkrone kostet, og delvis underviste på, en egen skole for gaverike
ungdommer som hadde evner til å studere på universitetet. Han ga også økonomisk støtte til de som
ønsket å studere videre, i inn- og utland.
Gjennom museumsvirksomheten sin er Rosendal fremdeles viktig både som en lokal
økonomisk drivkraft, men også som en kunnskapsinstitusjon. Rosendal er lokalt en middels stor
bedrift som gir inntekter til lokalmiljøet både som arbeidsgiver og som oppdragsgiver i ulike
oppussings- og opprustingsprosjekt. Ved siden av kulturformidling driver Rosendal også
kunnskapsformidling gjennom årlige publikasjoner og foredrag i tillegg til åpne seminar og
omvisninger.
2