PDF av artikkel
Forord Boring og miljø i nord Debatten om utvinning til havs i nordområdene går høyt. Den er også tema for åpningsartikkelen i Internasjonal politikk nr. 3 - 2006, Leif Christian Jensens «Boring som miljøargument? Norske petroleumsdiskurser i nordområdene». Jensen viser hvordan miljøhensyn er blitt brukt til å argumentere for at Norge raskest mulig må komme i gang med petroleumsutvinning i Barentshavet. Men dette, hevder Jensen, er bare mulig fordi det eksisterer noen veletablerte oppfatninger om «Russland og miljø» i den norske offentligheten. Han argumenterer videre for at disse oppfatningene først og fremst baserer seg på forestillinger som har slått rot i etterkant av Sovjetunionens fall. De har derimot mindre å gjøre med nyere erfaringer med russisk petroleumsindustri og med russiske miljøstandarder mer generelt. I neste artikkel beveger vi oss tilbake til1966, da et flertall av den norske befolkningen mente at Kina kom til å legge under seg hele Asia om ikke USA tok grep i Vietnam. Fem år senere var Norge det første NATO-landet som opprettet diplomatiske forbindelser med Nord-Vietnam. Mellom disse to tidspunktene skjedde en grunnleggende endring i norsk opinion, men hvordan? Var det, slik det ofte hevdes, mediene som endret opinionen, eller var det helt andre, og eventuelt sammensatte, årsaker? Opinionskampen om Vietnamkonflikten belyses hovedsakelig i Norge, men til dels også i USA og med komparative glimt til det nøytrale Sverige, i Oddbjørn Melles artikkel «Den langvarige opinionskrigen». I en tidlig fase fremstår Norges USA-binding som viktigere for opinionen enn det som skjedde i Vietnam, noe man også visste lite om. Men krigsinntrykk fra Vietnam, kunnskap om landets historie, press fra en intern opposisjon, eksemplet Sverige og en økende opposisjon i USA førte etter hvert Arbeiderpartiet og partiets presse over i en mer kritisk posisjon – sammen med folkeflertallet. Det var like fullt viktig for partiet å hindre norsk opinion i å bli kritisk til USA på mer generelt grunnlag, noe som kunne undergrave NATO-medlemskapet. I Høyre og i den delen av pressen som stod dette partiet nær, fortsatte krigsstøtten til USA. Knapt noe kunne rokke ved Høyres USA-lojalitet. Melle stiller også spørsmål ved om denne krigen var begynnelsen på USAs vei ned fra den absolutte prestisje- og autoritetskurve i den norske opinionen. Det vet vi ennå ikke med sikkerhet. Men det vi vet, er at 30 år senere, under opptrappingen til Irak-krigen i 2003, var Norges forhold til USA fortsatt et brennbart tema. Opptrappingen stilte Bondevik II-regjeringen overfor en klar interessekonflikt, der forholdet til USA og forholdet til folkeretten sto mot hverandre, samtidig som det var i Norges interesse å ha begge forhold for øye, skriver Helene Forsland Berger i artikkelen «Mellom verdibaserte og realpolitiske interesser – Norske avveininger før og etter Irak-krigen 2003». Da Norge sa nei til å støtte den amerikanskledede invasjonen, ble det begrunnet med henvisning til folkeretten, og avgjørelsen kunne dermed synes som et brudd på landets atlantiske linje. Avveiningsprosessen viser hvordan regjeringen lyktes i å manøvrere mellom verdibaserte interesser, forholdet til FN og folkeopinionen på den ene siden og realpolitiske interesser, forholdet til USA og alliansen på den andre. Avveiningene illustrerer dermed også de fremtidige utfordringene for småstatens sikkerhetspolitiske handlingsrom, skriver Berger. Tora Skodvin åpner Aktuelt-delen ved å ta for seg «Tenketankenes rolle i amerikansk politikk», et felt det har vært økende akademisk interesse for de siste 10–15 årene. Artikkelen ser nærmere på noe av denne litteraturen, med fokus på spørsmålene om hva en tenketank er, hvorfor de har så stor utbredelse og vekst nettopp i USA og hvilken innflytelse de har på amerikansk politikkutforming. Litteraturgjennomgangen viser ifølge Skodvin at tenketankfenomenet er mangfoldig: Det spenner fra ren forskningsvirksomhet til ideologisk funderte organisasjoner der en sterk politisk agenda kombineres med pågående markedsføringsteknikker. Hun peker også på at det amerikanske systemet har flere trekk som gir stort spillerom for tenketanker. Et fragmentert system med en svak partistruktur der mediene spiller en vesentlig rolle og der enkeltsaker har en dominerende plass på den politiske agenda, er en viktig faktor her. Det finnes per nå ikke noen god måte å måle tenketankenes generelle innflytelse i politikken på, men casestudier indikerer at den sentrale plassen ideologisk funderte tenketanker etter hvert har fått, kan bidra til å underminere ekspertenes rolle i amerikansk politikk på lengre sikt. Etter at Jyllands-Posten trykket et dusin tegninger av profeten Muhammed høsten 2005, reiste delegater fra en muslimsk gruppe i Danmark rundt i Midtøsten med et nidskrift som viste tegningene og som kritiserte både Jyllands-Posten og den danske regjering. Deretter fulgte aksjoner mot Danmark i en rekke muslimske land. Vestlige kommentatorer har betegnet denne aksjonsformen som forkastelig. Men er det usmakelig at en selvoppnevnt gruppe i ett land går til andre lands myndigheter som så sponser aksjoner på gruppens vegne, spør Karoline H. Flåm og Torbjørn L. Knutsen i artikkelen «Grenseløse karikaturer: En privatisering av utenrikspolitikken?». Er ikke dette vanlig internasjonal praksis blant vestlige grupper – særlig blant liberale grupper som kjemper for menneskers rettigheter og friheter? De to argumenterer for at karikatursaken viser at det ikke bare er grupper med vestlige, progressive formål som kan benytte en slik taktikk. I en globalisert verden kan den også rettes mot Vestens liberale verdier. Avslutningsvis utforskes den rollen Den internasjonale olympiske komité (IOC) og den olympiske bevegelse spiller i internasjonal politikk. Andreas Selliaas skriver i artikkelen «Den olympiske bevegelse og internasjonal politikk» at bevegelsen spiller en viktigere rolle etter den kalde krigen enn under, og at dette i hovedsak skyldes tre ting: 1) at IOC og den olympiske bevegelse har tatt en mer aktiv rolle som aktør på den internasjonale arena, 2) at IOC og den olympiske bevegelse har fått større handlingsrom og 3) at internasjonale organisasjoner, som FN, i økende grad ser på IOC og den olympiske bevegelse som en viktig medspiller i kampen for å nå sine egne mål om fred og forsoning. Internasjonal politikk nr. 3 - 2006 har også, som alltid, bokspalte og debatt. Vi håper på god lesning og tar gjerne imot manus både til fagfellevurdering og til Aktuelt. NUPI, 15. september Birgitte Kjos Fonn
© Copyright 2024