1. No category

30 30
Søndag 20. september 2015
Søndag 20. september 2015
31 31
Henriettes
livsvisdom
Henriette Lien
aksepterte at
hun er introvert
Av TORHILD RIBE
og ANNEMOR LARSEN (foto)
Har du vært i et rom fullt
av mennesker, og likevel
følt deg helt alene? For
Henriette Lien forsvant
den indre ensomheten da
hun ble glad i alle sidene
ved seg selv.
Så lenge hun kan huske, har hun følt
seg litt annerledes, litt på siden, uten
helt å vite hvorfor. Mens de andre barna i nabolaget sto på hodet i sandkassen eller spilte stikkball på tredje
timen, satt Henriette Lien stille på
kjøkkenbenken og betraktet moren
som lagde middag.
– Jeg hadde ikke et stort behov for å
være sammen med alle, hele tiden.
Jeg orket ikke så mye folk bestandig,
minnes Lien, kjent som programleder
i Morgenklubben på Radio Norge.
Behovet for egentid, for stillhet, har
fulgt henne gjennom livet. Hun har alltid trivdes godt i eget selskap, elsket å
reise på turer alene og å gå på kino
uten følge. I mange år lurte hun på:
Hva er galt med meg?
– Jeg kunne for eksempel være på en
fest med masse fine folk, ha det hyggelig, men etter en stund kjenne at det
var nok. Jeg forsto ikke hvorfor jeg
ikke bare kunne finne min plass der,
som alle andre.
Henriette slo for alvor gjennom som
skuespiller i TV 2s såpeserie «Hotel
Cæsar». Siden fulgte musikalroller og
programlederoppdrag, hvor hun eksponerte sin blide, utadvendte side. På
innsiden var hun likevel fortsatt den
stille, litt sjenerte jenta, som aldri
egentlig ønsket å bli kjendis. Da kom
også den indre ensomheten.
Fant forklaringen og roen
I dag kan Henriette Lien sette ord på
det: Hun er introvert.
– Det er ikke noe annet enn at jeg
trenger mer tid i eget selskap enn jeg
gjør sammen med andre. Men jeg
trenger andre også. Det er bare balansen som er så viktig å respektere.
Med alderen har vissheten om hvem
hun er og hvorfor, kommet gradvis
sterkere.
Da hun for tre år siden leste boken
«Stille» av Susan Cain, som handler
om å være introvert, falt alle brikkene
på plass.
– Det var som å lese historien om
mitt liv, forteller hun.
Etter at tobarnsmoren forsto, aksepterte og omfavnet alle sider ved seg
selv, forsvant også det indre tomrommet hun tidligere bar på. I dag går hun
hjem fra festen når metningspunktet
er nådd. Hun er blitt en kløpper til å si
nei, og er ikke lenger redd for å fremstå som kjedelig eller sær.
– Man må faktisk ingenting her i
livet, og man trenger heller ikke unnskylde seg for at man ikke vil noe.
– De fleste av oss normalnevrotikere
har kjent på indre ensomhet, både alene og i selskap med andre. Det er en
form for indre uro som kan sammen-
Verktøy mot
ensomhet
Ensom på innsiden
INGEN MASKER:
– Jeg krøsser ikke møkk lenger. Hvis folk ikke liker meg for den jeg faktisk er, så er det deres problem, sier Henriette
lignes med angst, sier gestaltterapeut
Marianne Bakkejord i Veiledningshuset.
– Må være seg selv
Når vi mennesker forsøker å være en
annen enn den vi egentlig er, svekkes
selvfølelsen, ifølge terapeuten.
– Gradvis vil uroen og ensomhetsfølelsen øke. Denne uroen er en informasjon til oss selv om at vi er på feil
kurs, forklarer Bakkejord.
Hun tror indre ensomhet ofte handler om frykten som kommer forut for
faktisk ensomhet.
– Vi skaper det gjerne selv, gjennom
å sammenligne oss med andre og gi
næring til negative tanker vi kan ha
om oss selv, tror Bakkejord.
I samtaler med klienter har hun
opplevd at ensomhet gjerne blir mindre farlig og at angsten slipper taket,
når man våger å sette ord på hvordan
man har det.
– Først når vi erkjenner at vi er som
vi er, at vi av og til er ensomme, kan vi
ta det innover oss og gjøre noe med
det. Da blir vi nyansert og kan for eksempel se at det å kjenne et behov for å
være alene er noe helt annet enn frykten for å bli ensom, sier Bakkejord.
– Først og fremst må man være seg
selv. Enkelt, men vanskelig, oppsummerer Svenn Torgersen, professor
emeritus ved psykologisk institutt på
Universitetet i Oslo.
Han sier at mennesker som har et
stort behov for egentid, mennesker som
ikke oppfattes som helt A4, ofte møter
én av to tolkninger.
– Folk tror at de avviser dem eller at
de er arrogante. Begge deler er like
galt. De senere årene har det heldigvis
kommet mange bøker som forteller om
fordelen ved å være mer innadvendte
og fordelen ved å respektere dem som
er det, forsikrer Torgersen.
Respekterer fundamentet
– Tenk hvor mye vi tilfredsstiller andre
hele tiden, det være seg arbeidsgiver,
barn, kolleger eller venner. Hvis du aldri tilbringer tid med bare deg selv,
hvordan vet du da hvem du selv er?
undrer Henriette Lien.
Lien.
Å skape mange små hull i kalenderen, er noe av det viktigste hun gjør for
egen lykke i livet. Hver eneste dag sørger hun for å ha noe tid til å bare tutle
for seg selv, som hun kaller det.
Det kan bety at venninnene i perioder ikke ser henne like mye som de
kunne tenkt seg. De har likevel lært at
det ikke betyr at hun ikke tenker på
dem. De vet at hun kommer når hun er
klar. Henriette har erfart at de aller
fleste tåler å få et nei.
– Jeg tror mange er redde for å tråkke hverandre på tærne og forsøker å
innfri en forventning som man ikke engang vet hva er. I frykt for å skuffe
andre går vi over egne grenser. Det er
en dårlig trend, mener hun.
Når behovet for egentid melder seg,
handler det hverken om at hun føler
seg melankolsk eller er deprimert.
– Det er litt vanskelig å forklare,
men jeg tror jeg og mange med meg,
har en stor indre verden. Den verden
trenger man å lytte til. Jeg har slått
meg til ro med at stundene alene ikke
trenger å være ensomme.
– Jeg er bare litt ulik
Hun har for lengst sluttet å føle seg
annerledes.
– Jeg er bare litt ulik det idealet samfunnet hele tiden fronter. Jeg må ikke
ha folk rundt meg hele tiden. Jeg er
ikke en lagspiller. Det som er annerledes i mitt liv nå, er at jeg er veldig stolt
av og glad i alle sidene mine. Jeg har
sluttet å kjempe mot noe. Jeg ville ikke
vært noen sider foruten. Det er det som
gjør meg til meg.
Yogaen, som hun fant for 15 år siden
og i dag også underviser i, har hjulpet
henne å bygge aksept for den hun er.
Daglig deler hun også små visdomsord
fra egen læring på Instagram-kontoen
sin.
– Jeg pleier å sammenligne personligheten vår med skjelettet. Dersom vi
gjør noe som stritter mot anatomien
vår, blir vi skadet. Slik er det med personligheten vår også. Dersom vi trosser fundamentet vårt, får vi sår på oss
selv. Vi må respektere det vi er, bli
glad i det. Vi behøver ikke fikse på noen
ting, hverken en pupp eller et personlighetstrekk. Vi er bra nok som vi er.
■ SKRIV NED OG SNU PÅ DET.
– Når vi kjenner frykten for ensomhet, er det veldig lett å gi næring til disse følelsene. Dersom du
for eksempel tenker at du er sær, at
ingen liker deg for den du er, forsterker det bare følelsen av ensomhet, sier gestaltterapeut Marianne
Bakkejord.
Skriv ned og få utløp for alle disse
tankene på et ark, råder Bakkejord.
Deretter skal du snu arket, bokstavelig talt. Skriv ned hva de motsatte
tankene ville være. Vær din egen
bestevenninne. Hva ville hun sagt
om deg og til deg?
■ VÆR ÅPEN.
Alle har kjent på eller vil kjenne
på ensomhet i løpet av livet.
– Ofte glemmer vi at vi ikke er de
eneste som har det sånn. Vær åpen,
våg å snakke med noen om tankene
dine, tøm det ut. Å holde alt på innsiden, forsterker bare følelsen av ensomhet, råder Marianne Bakkejord.
■ FINN FLOKKEN DIN.
– Finn mennesker som er lik deg
selv, hvor du føler gjenklang. Det er
jo derfor vi ofte søker oss til bøker,
til teater osv., fordi vi vil finne noen
som deler de samme følelsene vi
selv har, sier Svenn Torgersen, professor emeritus ved psykologisk institutt på Universitetet i Oslo.
Spør deg selv: Hvor har jeg det
best, når har jeg det best og sammen med hvem?
■ SLUTT Å SAMMENLIKNE DEG
MED ANDRE.
Sannsynligheten for at du kommer best ut av en sammenlikning
med andre, er nærmest lik null. Da
er det lett å føle seg ensom.
– Ofte sammenlikner vi oss med
dem som har noe vi selv ønsker.
Realitetsorientér deg og minn deg
selv på at alle har en ytre fasade
som kun er en brøkdel av virkeligheten, råder Marianne Bakkejord.
■ VÆR NOE FOR ANDRE.
– For noen kan kanskje følelsen
av indre ensomhet bli mindre når
man opplever at man betyr noe for
andre og kan hjelpe andre Det er
også en fare for at man kan miste
seg selv i å hjelpe andre, så her må
man trå varsomt. Alt handler om
balanse, mener Svenn Torgersen.