Jenteband og gutterom - Fagarkivet HIOA
JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 Fordypningsoppgave, våren 2015 Jenteband og gutterom Girl bands and boys rooms Hva journalistens kjønn betyr for hvordan kvinner og menn fremstilles i musikkjournalistikk How the gender of the journalist impacts the portrayal of women and men in music journalism Kandidatnummer: 438 Fagkode: JB2900 Høgskolen i Oslo og Akershus Oslo, 5. juni 2015 Adrian Nyhammer Olsen 1/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 Innhold: 1.0 Innledning 1.1 Hvorfor denne analysen trengs 1.2 Problemstilling s. 3 s. 3 s. 5 2.0 Teori og bakgrunn 2.1 Kvinner som kilder 2.2 Hvordan kvinner fremstilles 2.3 Musikkjournalistikk som maskulint felt s. 5 s. 5 s. 6 s. 7 3.0 Metode 3.1 Kvantitativ innholdsanalyse 3.1.1 Hvordan telle? 3.1.2 Utvalg 3.1.3 Hvordan fant jeg det? 3.1.4 Hvilke sjangrer? 3.1.5 Unntak 3.2 Kvalitative intervjuer 3.2.1 Utvalg s. 9 s. 9 s. 10 s. 12 s. 13 s. 14 s. 14 s. 14 s. 15 4.0 Funn 4.1 4.2 4.3 4.4 s. 15 s. 15 s. 17 s. 17 s. 19 Hvem skriver? Hvem skrives det om? Hvem skriver om hvem? Bruk av kjønnsstereotypier 5.0 Analyse 5.1 Kjønnsfordeling 5.2 Menn skriver om menn 5.3 Kjønnsstereotypier 5.4 Feministiske Klassekampen 5.5 Redaksjonenes rutiner 5.6 Svakheter 5.7 Representativitet s. 20 s. 21 s. 21 s. 22 s. 23 s. 25 s. 26 s. 27 6.0 Konklusjon s. 28 Litteraturliste 2 vedlegg: Intervjuguide, oversikt over artiklene 2/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 1.0 Innledning Jeg var 16 år og skrev i det kommunale kulturmagasinet Frekvens i Bergen. Sammen med en kvinnelig kollega av meg – Martine Berg Olsen, hun også 16 – møtte vi jentene fra bandet Razika en gang våren 2010 og gjorde et intervju i forbindelse med deres nye plate. Da vi skrev reportasjen, brukte vi ordet «jenteband» om musikkgruppen. Daværende sjefredaktør i Frekvens, den kjente feministen Charlotte Myrbråten, rettet pekefingeren mot meg og sa at vi ikke kunne skrive «jenteband». Hadde vi skrevet gutteband hvis vi hadde intervjuet et band som bestod av gutter? Den franske filosof og pioner-feminist Simone de Beauvoir skrev i Det annet kjønn i 1949 at man ikke er født til kvinne, men at man blir det (Eide 2010, s. 143). Var jeg født til å skrive jenteband? Eller ble jeg slik? 1.1 Hvorfor denne analysen trengs Samme Charlotte Myrbråten var ordstyrer da Rikskonsertene arrangerte en paneldebatt i deres lokaler i Nydalen i Oslo, 16. januar 2014. Anledningen for debatten var blant annet kvinnelige musikeres stilling i musikkjournalistikken. Det ble hele tiden hevdet fra panelets deltagere, og syntes som et absolutt faktum, at kvinner var underrepresentert i norsk musikkjournalistikk, og når de ble omtalt, så ble deres kjønn fremhevet. – Tre av de siste 30 vinnerne av Spellemannsprisen er kvinner. En av grunnene til dette kan være at kvinner ikke blir omtalt like mye, eller på lik linje som menn, ble det hevdet fra panelet Ryktet om at «menn skriver om menn» ble repetert, men ingen smalt i bordet med tall. En av paneldeltagerene var Eirik Kydland, daværende redaktør i musikktidsskriftet ENO. Han hevdet at de hadde et stort fokus på å både rekruttere kvinnelige skribenter, så vel 3/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 som å omtale kvinner i likt omfang og likt ordelag som menn blir omtalt. Etter debatten følte han seg litt hyklersk – selv som feminist var han tross alt redaktør for et musikktidsskrift hvor de fleste journalistene var menn. Kydland tok tak. Han satte ned et redaksjonsråd bestående av kvinner, ga dem fullmakter, og beklaget overfor sine mannlige undersåtte i tidsskriftet: Nå gutter, nå skal vi la damene skrive. Neste nummer blir kvinnenummeret. Kun kvinnelige skribenter. Igjen stod jeg, som en av skribentene i ENO, uten arbeid frem mot neste utgave. Spørsmålet jeg stilte meg var: Står det egentlig så dårlig til for kvinnelige musikere i norsk musikkpresse? Et så radikalt tiltak for å statuere et eksempel – er det egentlig på sin plass i Norge i 2014? Derfor var det et naturlig valg for meg å sjekke nærmere hvor mye omtalt kvinner er, og hvordan de omtales. I denne fordypningsoppgaven har jeg undersøkt hvor mange kvinner og hvor mange menn som skriver musikkjournalistikk i to norske aviser i mars 2015. Jeg har også sett hvilke kjønn disse journalistene omtaler, og hvordan kjønn kommer frem som et element i journalistikken til de respektive journalistene. I en verden og et samfunn der kvinner lenge har vært det svakere kjønn, har kvinnene fått rettigheter på linje med menn etterhvert. Det er elementært for oss å i 2015 snakke om at det skal være like rettigheter for menn og kvinner, og at kjønnene skal være likestilt. Likevel tjener kvinner i gjennomsnitt 100 000 kroner mindre i året enn det menn gjør for samme arbeid. Det er færre kvinner i toppstillinger enn menn, og det er ikke uvanlig at kvinner blir, som #jegharopplevd-kampanjen i sosiale medier april 2015 har vist, utsatt for seksuell trakassering. Diskriminering på bakgrunn av kjønn er for det første ulovlig, og i det minste ekstremt lite politisk korrekt i Norge. Likevel ser vi disse forskjellene. Når pressen i tillegg skal representere befolkningen, blir denne undersøkelsen av samfunnsmessig interessant. 4/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 Derfor følte jeg det var på sin plass å se nærmere på følgende spørsmål: Stemmer påstandene? 1.2 Problemstilling Før jeg begynte å snevre inn, var problemstillingen min: Hvordan spiller kjønnets rolle inn for valg av kilder og ordbruk i musikkjournalistikk? Det er selvsagt alt for omfattende, og jeg måtte snevre inn. Jeg valgte ut to medier som har mye musikkjournalistikk, og så på alle artiklene om musikk innenfor en gitt periode. Jeg gikk for Klassekampen og VG i mars 2015. Hvorfor, står det beskrevet i metodedelen. Problemstillingen min lyder dermed som følger: Hvilken sammenheng har journalistens kjønn med bruk av kvinnelige kilder og kjønnsstereotypier i Klassekampen og VGs artikler om musikk i mars 2015? 2.0 Teori og bakgrunn Det er skrevet mye om kvinner i mediene. Professor Elisabeth Eide ved Høgskolen i Oslo og Akershus må sies å være en av de som har bidratt mest med teori på feltet i Norge, da hun har skrevet flere bøker og er hyppig gjengitt i andre. 2.1 Kvinner som kilder I artikkelen «Backlash i mediene? Journalistikk og kjønn» (2012) gjengir hun en undersøkelse som hun og Kristin Skare Orgeret lagde i 2009. I undersøkelsen Who Makes the News in Norway, om nettopp hvem som er «nyhetsaktører» i medier globalt. Her vises det at det var kun 17 prosent av de omtalte i mediene som var kvinner i 1995, mens i 2010 var det 24 prosent (Eide 2012, s. 136). Det har steget litt, men kvinner blir fortsatt mye mindre omtalt enn menn blir. Det er også verdt å nevne at antall land som var 5/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 med i undersøkelsen økte fra rundt 70 i 1995 og til 108 i 2010. Det er nesten 60 år siden Simone de Beauvoir skrev Det annet kjønn, men fortsatt er kvinnen etter mannen i mediene. Likevel kan man spotte bedring. Kvinner utgjør nå 40 prosent av medlemmene i Norsk Journalistlag, mens de er i overtall blant journaliststudentene (Eide 2012 s. 136). På Institutt for journalistikk og mediefag ved Høgskolen i Oslo og Akershus i 2014 var 68 prosent kvinner (Khrono, 10. mars 2014). Men hvorfor er det så få kvinner i mediene når det nesten er like mange kvinner og menn? Ifølge Eides artikkel «Mannsoverskudd og kvinneunderskudd» i boken Medier, påvirkning og samfunn fra 2000, var menn i overtall i alle høyere stillinger, det være alt fra rådmenn til personalledere, til kultursjefer, ordførere, stortingsrepresentanter og til professorer (Eide 2000, s. 52f). Menn er oftere i stillinger der de må svare for seg, og brukes ofte mer som ekspertkilder. Eide skriver at «[s]ammenhengen mellom journalistens kjønn og medienes innhold ikke er krystallklar», men at «kvinnelige journalister i noe større grad enn mannlige velger kvinnelige kilder, men at forskjellene ikke er dramatiske». Kvinnelige reportere valgte 28 prosent kvinnelige kilder, mens mannlige valgte 22 prosent (Eide 2012, s. 141). 2.2 Hvordan kvinner fremstilles Så må det spørres: hvordan blir kvinnene omtalt da? Samme Eide skriver nemlig følgende om nyhetsmediene: «Ofte blir ulike grupper fremstilt i stereotypier, med enkle særtrekk» (Eide 2000, s. 60) Kvinner blir ikke nødvendigvis presentert i mediene på samme måte som med menn. «Kvinner som har oppnådd en posisjon eller brutt barrierer og kommet seg inn på et tradisjonelt mannsdominert område, blir oftere enn menn presentert som «unike». For eksempel «Liten kvinne kjører stort vogntog eller «Trebarnsmor ble direktør« (Eide 1991). Begrepet trebarnsfar er langt fra like etablert» (Eide 2000, s. 62). 6/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 Presterende enkeltkvinner blir presentert som «omvandrende sensasjoner», konstanterer Eide. Eide påpeker at alderen til kvinner blir «mye oftere nevnt i nyhetsoppslag enn menns alder» og at «kvinner fire ganger så ofte som menn blir definert ut fra familierelasjoner». (Eide 2012, s. 137). 2.3 Musikkjournalistikk som maskulint felt Men min oppgave handler altså om musikkjournalistikk. Man kan tenke seg til at rock har et slags maskulint utgangspunkt, noe også sport må sies å ha. For i sportens verden er journalistikken veldig dominert av menn. Gerd von der Lippe skriver i Et kritisk blikk på sportsjournalistikk at 92 prosent av medlemmene i Norske Sportsjournalisters Forbund i 2010 var menn, kun åtte prosent kvinnelige. (Lippe 2010, s. 125) Dette gir mest sannsynlig ikke et helt korrekt bilde av sportsjournalister generelt, da det bare er talt med journalistene i forbundet. Flere kvinner har fremtredende posisjoner i norsk sportsjournalistikk, deriblant ringreven Karen Marie Ellefsen i NRK, og også yngre ankere i for eksempel Siri Avlesen i TV 2 og Carina Olset, Ida Nysæther Rasch og kommentatoren Lise Klaveness i NRK. Det vakte også internasjonal oppmerksomhet da en av NRKs sendinger i forbindelse med fotball-VM i Brasil i 2014 hadde fire mennesker i studio – tre kvinner og én mann. (dagbladet.no, 19. juni 2014) Statistikken til Lippe må forstås utifra at dette ble skrevet for fem år siden, og kan ha bidratt til å øke bevisstheten i norske sportsredaksjoner, i tillegg til at statistikken altså bare fanger opp medlemmer av forbundet. von der Lippe skriver i boken fra 2010: «Fotball kan forstås som menns siste skanse i samfunnet, der de kan vise sin overlegenhet og spille ut sine følelser uten innblanding fra det annet kjønn» (Lippe 2010, s. 133). Jeg vet ikke jeg, om fotball er menns siste skanse i samfunnet. Jeg tviler. 7/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 Da jeg så på tidligere fordypningsoppgaver skrevet journaliststudenter ved Høyskolen i Oslo og Akershus, fant jeg Bente I. A. Rognans fordypningsoppgave om kvinnelige musikkanmelderes erfaringer og synspunkter rundt eget yrke, oppfatninger de føler andre har om de, groupie-stempling, familieliv, etc. Rognan svarer ikke på sin problemstilling om hvorfor det er så få kvinnelige anmeldere i Norge, men skriver at det i 2011 var 433 av anmeldelsene hun talte opp mellom 1. januar 2011 og 30. april 2011 skrevet av menn. 59 av dem var skrevet av kvinner. Det betyr at kvinnene stod for tolv prosent av anmeldelsene i løpet av de fire månedene i Dagbladet, VG, Aftenposten og Lydverket i løpet av de fire første månedene av 2011. (Rognan 2011, s. 9) Hun drar også frem en relevant kilde (Rognan 2011, s. 22), seniorforeleser Marion Leonard ved universitetet i Liverpool, som skriver at «Music journalism can be understood to be informed by a culture of masculinity that is reproduced in a number of different ways» i boken Gender in the music industry fra 2007. Hun trekker frem mannlig dominanse av musikkjournalister som en av årsakene, men hun vil ikke si at det er grunnen alene til at rocken er så maskulin. Leonard diskuterer i kapittel én hvordan rocken «er en mann», at kvinner i musikken blir gitt mindre kunsthistorisk relevanse (Leonard 2007, s. 27) og når det skjer, som for eksempel i tilfellet Janis Joplin, så var hun «en av gutta», eller en kvinne i mennenes verden (Leonard 2007, s. 37). Hun mener også at rockejournalistikk ofte går ut fra at publikum er mannlig, og at kvinnelige lesere verken er betjent eller adressert (Leonard 2007, s. 40). Likevel tror hun ikke dette bare gjelder musikkjournalistikk: «Of course, the dominance of men working within journalism and the production of a masculine journalistic culture is 8/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 not exclusive to the music press.» (Leonard 2007, s. 68) Leonard kaster med dette lys over kritikk av rock- og popmusikk, som også kan være en «skanse», for å spille videre på krigsanalogiene til von der Lippe. Om det er slik von der Lippe med det impliserer – en krig mellom kjønnene – hvem står på frontlinjen? Hvem skulle vært pådriverne for en skjev balanse mellom kjønnene? I min analyse ser jeg på hvordan sammenhengen mellom journalistens kjønn er for bruk av kvinnelige kilder og kjønnsstereotypier. Jeg har sett på artiklene om musikk i Klassekampen og VG i mars 2015, samtidig som jeg har gjort to kvalitative intervjuer med praktikerne – to norske musikkjournalister. 3.0 Metode Det åpne spørsmålet jeg startet med var «Hvordan spiller kjønnets rolle inn for valg av kilder og bruk av kjønnsstereotypier i musikkjournalistikk?». 3.1 Kvantitativ innholdsanalyse Dette er et vidt spørsmål, og jeg måtte snevre inn problemstillingen min. Jeg måtte finne ut hva jeg skulle basere svaret mitt på, både i utvalg av materiale og metode. På veien til problemstillingen satte jeg ned tre hypoteser basert på det folk har skrevet tidligere, samt mitt ubekreftede bilde av kjønnsfordeling i musikkjournalistikk: – Mannlige musikkjournalister skriver mest om mannlige artister. – Kvinnelige musikkjournalister skriver like mye om kvinnelige og mannlige artister. – Når mannlige musikkjournalister skriver om kvinnelige artister, gjør de et større poeng ut av artistens kjønn, enn når de skriver om menn. Det gjør ikke kvinner. 9/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 Dette er typiske ting som kan telles, og jeg ville derfor bruke kvantitativ innholdsanalyse. Østbye og hans medforfattere i boken Metodebok for mediefag, skriver at kvantitativ innholdsanalyse kan være bra for å få en oversikt over et stort antall tekster (Østbye 2013, s. 207). Bokens definisjon av metoden lyder: «Med (kvantitativ) innholdsanalyse mener vi her dataregistrering og analyseteknikker som søker mot en systematisk, objektiv og kvantitativ beskrivelse av innholdet i et budskap» (Østbye 2013, s. 208). For at jeg skulle strukturere journalistenes og de omtalte artistens kjønn virket dette som en ideell metode. Variabelen her er kjønnet til de overnevnte, og ikke veldig vanskelig å strukturere. 3.1.1 Hvordan telle? Når det forskes rundt kjønn og journalistikk ses det ofte på representasjon av kvinnelige kilder i mediene, samt at det refereres til hvor få kvinner som er sjefredaktører i Norge. Før Nordiske Mediedager i Bergen i mai i år ble en undersøkelse av nevnte Eide presentert i Dagsavisen (Dagsavisen 6. mai 2015). Undersøkelsen viste blant annet hvordan de to norske talkshowene Lindmo og Skavlan brukte kvinnelige kilder gjester i programmene. I avisen bekrefter hun at «det er en seig materie». I oppslaget til Dagsavisen kommer det frem at bidragsyterne til boken Eide redigerer mente, at Lindmo hadde 45 prosent kvinner i sitt program, mens Skavlan hadde 36 prosent kvinner. Skavlans programleder, Fredrik Skavlan reagerte på tallene under Nordiske Mediedager, og hadde helt klart andre tall. Han mente at det var 44 prosent kvinner i hans program. Det kom frem at Eide og hennes bidragsytere først hadde talt med alle musikerne i bandene som var på besøk og ikke gjort forskjell på gjestene som ble intervjuet i programmet og disse musikerne. Skavlan hevdet at Eide også var usikker på om han som programleder var med på å trekke opp mannskvoten, noe Eide overfor meg avkrefter. Eide kommenterte ikke denne saken overfor Klassekampen 26. mai, ei heller Kristin Skare Orgeret som også står bak undersøkelsen, men sier i intervju med meg følgende: 10/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 «Jeg antydet, ut fra resultater (Senkveld og Else, for eksempel) at det kunne se ut som kvinnelige programledere hadde noe flere kvinnelige kilder. Dette er et gammelt og omdiskutert tema i kjønn/medieforskningen. Vi går gjennom alle disse resultatene på nytt (dette dreier seg om tall i et halvt av 14 bokkapitler), derfor presenterer vi dem ikke mer før vi har kvalitetssikret». Jeg har valgt en annen måte å telle artistene på enn det som ble gjort i den undersøkelsen. I mange av Eides oversikter som jeg har presentert tidligere i min besvarelse har hun talt oppslag, og også kjønnsnøytrale sådan. Jeg teller omtaler, og da – med mindre det er transkjønnede personer som omtales – teller jeg kjønnet til de som er fremtredende. Når det for eksempel er et band der vokalisten og gitaristen blir tatt frem, og det er en mann og en kvinne, har jeg talt opp en omtalt mann og en kvinne. Hvis det er et band som blir omtalt der det er tre damer involvert, teller jeg det som en artist og en kvinne. Jeg har unngått å ta med artister og band som bare nevnes, for eksempel som referansepunkt i en anmeldelse. Det blir ikke riktig for min analyse, og det hadde gjort materialet veldig mye større. Det som bød på større utfordringer var å finne ut av om menn bruker mer kjønnsstereotypier enn kvinner gjør. Variablene her er kan være mange, men jeg bestemte meg for å bruke begrepet «kjønnsstereotypier». Men hva betyr det? Etter å ha fått et overblikk over materialet jeg samlet inn og litteratur som lå til grunne som jeg har presentert tidligere, satte jeg ned noen kriterier for kjønnsstereotypier. Her er det mye skjønn å ta hensyn til. Ord som inneholder kjønn i ordet, det være for eksempel «gutterom» eller «jenteband» finner jeg elementært å telle med. Kjønnsorganer og kjønnshormoner er også relativt klare ord som er spesifikke for kjønn. Men så kommer det vanskelige: hvilket innhold er det som er stereotypisk for hvert kjønn? Finnes det for eksempel temaer som man tar opp i større grad når det gjelder kvinner enn når det gjelder menn, og vice versa? 11/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 Basert på teori som jeg viste til i delen før, kommer det frem at for eksempel alder og familieliv til kvinner har lettere for å bli omtalt enn det har for menn, i tillegg til det Eide har skrevet om at presterende enkeltkvinner ofte kan bli presentert som omvandrende senseasjoner. Da står jeg igjen med følgende kriterier: omtale av kjønnsorganer, kjønnshormoner, ord som «gutterom», «jenteband», familieliv, alder, og der kvinner blir omtalt som «omvandrende sensasjoner», ref. «liten kvinne kjører stort vogntog». Denne delens definisjonsmessige validitet er svekket da jeg har lagt et visst skjønn til grunne for å fange opp hva som er kjønnsstereotypier eller ikke. 3.1.2 Utvalg Så, hva er det som vil gi meg det beste resultatet, hva vil speile norsk journalistikk best? Jeg ønsket å se på dagspressen, fordi det er den daglige og aktuelle musikkjournalistikken. Dagspressen når ut til veldig mange, og vier mye spalteplass til musikkstoff. Det er flere aviser som satser på kulturstoff, deriblant Dagens Næringsliv, Aftenposten, Dagbladet og Dagsavisen, men som jeg alle har utelukket fra min analyse. Jeg ønsket en bredde i utvalget mitt. Jeg ville ha den største avisen, VG, som har et stort nedslagsfelt, men har få musikksider i forhold til sidefordelingen i avisen for øvrig. Her er det tilsynelatende mer dyrking av kjendiser og personer, mon tro om det viker fra fokus på musikk i musikkjournalistikken. VG har mange lesere, men er en bred gruppe, og Klassekampen, som er det andre mediet jeg ser på, vil antakeligvis tiltrekke seg mer genuint musikkinteresserte lesere. 12/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 Klassekampens musikkbilag bidrar ukentlig med ny musikk, aktuelle anmeldelser, intervjuer og reportasjer. De har etterhvert opparbeidet seg et sterkt navn i bransjen, og har flere store musikkjournalistnavn i kolofonen. Men viktigst av alt er de en meningsbærende avis og har en politisk profil som en feministisk og sosialistisk avis. Å ha med en avis med et feministisk perspektiv er interessant da denne oppgaven vil sirkulere rundt idealet om likestilling mellom kjønnene. Også nettutgaven til P3.no tenkte jeg å ta med, da NRK P3 representerer et annet publikum – nemlig de unge. P3 kunne dermed løfte nye (eller unge) journalistiske vurderinger. Da jeg innså at P3.nos musikkartikler ikke var lett å finne organisert i et arkiv – noe som gjør det mye vanskeligere å hente ut data enn i Klassekampen og VG, som begge ligger i arkivtjenesten Atekst – fant jeg ut at det ble en mye større jobb enn produksjonen tillatte. Jeg måtte derfor luke ut P3 på bakgrunn av hva som lar seg realisere innenfor rammene til en fordypningsoppgave som denne. Klassekampen har mesteparten av sin musikkjournalistikk i Musikkmagasinet, som utkommer som bilag hver mandag. De fleste artiklene fra Klassekampen er derfra, men det har også vært noen i hovedavisen. For VGs vedkommende har jeg ikke tatt med magasinet VG Helg, da det sjeldent tar opp musikk. Jeg har fokusert på begge papirutgavene. 3.1.3 Hvor fant jeg det? Da jeg søkte opp materialet jeg skulle bruke for å besvare oppgaven, brukte jeg mediearkivtjenesten Atekst. Denne gjengir nødvendigvis ikke et helt korrekt bilde av avisen den dagen, da jeg blant annet kom over en artikkel som kom i en ekstrautgave fra VG etter Melodi Grand Prix i midten av mars. Den var ikke i Atekst-utgaven, men jeg fant den i arkivet på høyskolen. Derfor må jeg ta høyde for at jeg har mistet enkelte artikler. 13/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 3.1.4 Hvilke sjangrer? Jeg ville ikke bare se på anmeldelser, men også intervjuer og reportasjer, egentlig alt som omtaler musikere. Jeg ser flere, deriblant Rognan (2011) bare tar med anmeldelser, men jeg tror jeg vil komme frem til et mer helhetlig inntrykk hvis jeg ikke bare tar med kommentarstoffet. 3.1.5 Unntak For å styrke reliabiliteten i besvarelsen min, tok jeg bort de artiklene der det var flere forfattere og der forfatteren ikke var oppgitt. Dette er fordi jeg ser på sammenhengen mellom journalistens kjønn og de omtalte. Ved å luke bort disse kunne jeg lettere sette tallene i system. Dermed har jeg redusert antallet fra 171 til 150 artikler. Vedlagt ligger en oversikt over alle de 171 artiklene jeg har gjennomgått. 3.2 Kvalitative intervjuer Når problemstillingen min er hvilken sammenheng journalistens kjønn har med bruk av kvinnelige kilder og kjønnsstereotypier», kan min undersøkelse ikke stå alene med en kvantitativ innholdsanalyse. Funnene jeg senere i oppgaven vil presentere må blant annet forstås ut i fra hvordan journalistene tenker, samt tidligere teori. I tillegg til å teste hypotesene jeg presenterte i punkt 3.1, ville jeg møte noen av praktikerne i faget – musikkjournalistene. Jeg har derfor utført to kvalitative intervjuer for å finne ut hvorvidt de har et bevisst forhold til sitt valg av kilder og bruk av kjønnsstereotypier. Jeg valgte å gjøre semistrukturerte intervjuer. Dette definerer Østbye og hans medforfattere slik: 14/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 «Semistrukturerte intervjuer kjennetegnes av at temaene det skal spørres om, er definert på forhånd. Forut for intervjuet er det gjerne utarbeidet en intervjuguide. I likhet med ustrukturerte intervjuer, gir denne intervjuformen stor fleksibilitetsiden det er mulig og naturlig å forfølge overraskende innspill og å stille oppfølgingsspørsmål.» (Østbye m/ flere s. 105) Dette egnet seg, da jeg kunne følge opp for å belyse hvordan de arbeider og tenker, hvilket hadde vært vanskelig gjennom strukturerte intervjuer. Ustrukturerte intervjuer hadde heller ikke vært egnet da jeg vil gi begge intervjuobjektene noen av de samme spørsmålene for å belyse forskjellene mellom de to journalistenes tanker og de to medienes rutiner. 3.2.1 Utvalg Jeg ønsket å få to journalisters forståelse av mitt materiale. Disse skulle være fra de to mediene jeg analyserer, og helst mann og kvinne. Ettersom ingen kvinner hadde skrevet mer enn to artikler i mitt materiale, valgte jeg rett og slett ut vilkårlig hvem det skulle være. Det ble journalist Elise Alexandra Gulbrandsen i VG. Den andre måtte være mann, og jeg landet på musikkredaktør Olav Østrem i Klassekampen. Det var viktig for meg at det skulle være praktikere, og ikke to redaktører, og siden Olav Østrem selv også skriver, og ikke bare delegerer og prioriterer, valgte jeg å gå for ham. Begge har skriftlig samtykket til deltagelse i fordypningsoppgaven og bruken av sitatene. 4.0 Funn Jeg starter med det kvantitative, og vil supplere med bakgrunnsinformasjon som jeg hentet fra de kvalitative intervjuene. Jeg systematisert funnene mine i tabeller som jeg vil presentere nedover. 4.1 Hvem skriver? For å begynne med hvem som skriver musikkartiklene i de to avisene, så viser det seg at 15/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 det i mitt materiale er 17 musikkjournalister i hver avis. Klassekampen har en mye lavere andel av kvinner som skriver i forhold til VG. Tilsammen er 38 prosent av musikkjournalistene i mitt materiale kvinner. Tabell 1 Klassekampen VG Totalt Kvinnelige musikkjournalister 5 8 13 Mannlige musikkjournalister 12 9 23 Totalt musikkjournalister 17 17 34 Prosentvis kvinnelige musikkjournalister 29,41% 47,06% 38,24% Prosentvis mannlige musikkjournalister 70,59% 52,94% 61,76% Selv om det tallet, 38 prosent, egentlig tilsier en ganske jevn kjønnsfordeling, viser mine funn at de kvinnelige journalistene skriver færre saker om musikk enn de mannlige. Derfor ser tabellen under ganske så annerledes ut, og viser at nesten 85 prosent av musikkartiklene er skrevet av menn. Tabell 2 VG Klassekampen Totalt 59 91 150 Antall artikler av kvinnelig journalist 14 9 23 Antall artikler av mannlig journalist 45 82 127 Prosentandel artikler av kvinnelig journalist 23,73% 9,89% 15,33% Prosentandel artikler av mannlig journalist 76,27% 90,11% 84,67% Antall artikler Her ser vi at Klassekampen har en veldig lav andel artikler som er skrevet av kvinner, faktisk under en av ti. I VG har under en av fire musikkartikler omtalt kvinnelige artister. 16/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 4.2 Hvem skrives det om? Tabell 3 viser at det er flere mannlige artister som blir omtalt i de to avisene, og at tallet er 64 prosent menn mot 36 prosent kvinner. Klassekampen kommer ut med færre kvinner, også i tilfellet omtalte artister. Tabell 3 VG Klassekampen Totalt Antall artikler 59 91 150 Antall omtalte artister 112 125 237 Antall kvinnelige artister 43 42 85 Antall mannlige artister 69 83 152 Prosentandel kvinnelige artister 38,39% 33,36% 35,86% Prosentandel mannlige artister 61,61% 66,40% 64,14% 4.3 Hvem skriver om hvem? Deretter kommer det som er veldig interessant, og som vil svare på problemstillingen min: sammenhengen mellom journalistens kjønn og bruk av kvinnelige kilder. I tabellen under ser vi at kvinnelige journalister omtaler tilnærmet likt mannlige og kvinnelige artister. Det er absolutt minimal forskjell mellom de to kjønnene i begge avisene. Kvinners artikler Tabell 4 Klassekampen VG Totalt Antall artister omtalt i deres artikler 9 27 26 Antall kvinnelige artister 4 14 18 17/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 omtalt Antall mannlige artister omtalt 5 13 18 Prosentandel kvinnelige artister omtalt 44,44% 51,85% 50,00% Prosentandel mannlige artister omtalt 55,56% 48,15% 50,00% Dette kakediagrammet viser fordelingen av omtalte artisters kjønn i artikler skrevet av kvinner i Klassekampen og VG i mars 2015: Kvinner Menn Menns artikler Så, hvordan kommer mennene ut, hvem skriver de om? Her er forskjellen større. Totalt er det nøyaktig en tredjedel av artistene som er omtalt av menn som er kvinner. Forskjellene mellom avisene er ganske små her, og det skiller kun 1,36 prosentpoeng. Tabell 5 18/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 Klassekampen VG Totalt Antall artister omtalt i deres artikler 116 85 201 Antall kvinnelige artister omtalt 38 29 67 Antall mannlige artister omtalt 78 56 134 Prosentandel kvinnelige artister omtalt 32,76% 34,12% 33,33% Prosentandel mannlige artister omtalt 67,24% 65,88% 66,67% Dette kakediagrammet viser fordelingen av omtalte artisters kjønn i artikler skrevet av menn i Klassekampen og VG i mars 2015: Kvinner Menn 4.4 Bruk av kjønnsstereotypier Til slutt vil jeg presentere bruk av kjønnsstereotypier i de to avisene. Jeg fant veldig få eksempler av dette, og har bare talt elleve totalt. Mennene bruker kjønnsstereotypier i litt større grad enn kvinner, og flere av Klassekampens menn bruker kjønnsstereotypier enn 19/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 VGs menn gjør. Tabell 6 Klassekampen VG Totalt Hos kvinnelige journalister 1 3 4 Hos mannlige journalister 5 2 7 Totalt 6 5 11 Dette er ikke stort, men jeg har selvfølgelig ikke bare sett på kjønnsstereotypier mot kvinner. Her viser min undersøkelse at det i Klassekampen ble brukt like mye kjønnsstereotypier mot kvinner som mot menn. Tabell 7 Klassekampens kvinner Klassekampens menn Totalt Klassekampen Mot kvinner 1 2 3 Mot menn 0 3 3 Totalt 1 5 6 I VG bruker faktisk kvinnene mer kjønnsstereotypier enn menn, og alle deres er mot kvinner. Tabell 8 VGs kvinner VGs menn Totalt VG Mot kvinner 3 1 4 Mot menn 0 1 1 Totalt 3 2 5 5.0 Analyse Mine funn vist i tabell 1 og 2 viser at det er nesten like mange kvinner og menn som 20/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 skriver om musikk, men vi ser at det er mange flere artikler som blir skrevet av menn enn kvinner. Dette er fordi at i både i VG er alle musikkanmeldere menn, og Klassekampen har noen kvinner som kun leverer månedlig musikkstoff. Kvinnenes inntreden er ofte som som gjester eller reportasjeforfattere (Østrem 2015) (Gulbrandsen 2015). Når det da kommer frem at så få som 15 prosent av artiklene jeg har analysert er skrevet av kvinner, kaster det mørke skygger over musikkens kvinnelighet. Da de fleste av artiklene er om pop- og rock, spiller dette opp mot hva Marion Leonard sier om at musikkjournalistikk må forstås av å være gjennomsyret av en maskulin kultur. Mine funn viser at i mars 2015 er fortsatt menn fremtredende i musikkjournalistikken i den største avisen i Norge og i en meningsbærende, feministisk avis. 5.1 Kjønnsfordeling Kjønnsfordelingen er ikke veldig ujevn når det kommer til omtalte artister. 24 prosent av alle som var omtalt i medier i en global undersøkelse i 2010 var kvinner. I tabell 3 kommer det frem at det er oppunder 40 prosent for VG og en tredel for Klassekampen. En 40/60-fordeling er et mål for veldig mange når det kommer til likestilling, så dette kan ikke sies å være veldig ujevn. Jeg kommer tilbake til hvilken kjønnsfordeling man bør strebe etter. 5.2 Menn skriver om menn Så til «ryktet» som jeg skrev om under punkt 1.1 i innledningen: «Menn skriver om menn». Det var også en av hypotesene jeg ville teste i denne besvarelsen. Som jeg skrev under punkt 2.1, skriver Elisabeth Eide at kvinnelige journalister i noe større grad enn mannlige velger kvinnelige kilder. Forskjellene var ikke dramatiske sa hun. Kvinnelige reportere valgte 28 prosent kvinnelige kilder, mens mannlige valgte 22 prosent. 21/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 (Eide 2012, s. 141) Dette vil jeg kalle hovedfunnet mitt: I musikkjournalistikk er det mer dramatisk enn som så. Totalt utgjør de mannlige journalistenes andel kvinnelige artister en tredel, mens de to resterende tredelene er menn (tabell 5). Dette står i kontrast til hvordan det er for kvinner, der det kun skiller én omtalt artist mellom kvinner og menn (tabell 4). Men hvor mye tenker mennene i VG og Klassekampen over at de skriver mer om menn enn om kvinner? Jeg spurte de to journalistene jeg har intervjuet om deres bevissthet rundt bruk av kvinnelige kilder. VG-journalist Elise Gulbrandsen sier at hun har et mål om å holde det balansert, men at det kan gå litt i «bølgedaler»: «Personlig er jeg ikke for å hoste opp noen damer hvis det ikke er noen damer som er verdt å skrive om. Hvis jeg skriver en sak, tenker jeg ikke over om det er en mann eller kvinne, eller tenker at «nå er det lenge siden jeg har skrevet om damer». Jeg tenker over om det er en god sak, om det er en viktig sak. Ikke kjønn» (Gulbrandsen 2015). Olav Østrem er musikkredaktør i Klassekampen, og har en litt annen tilnærming. Han skriver også, men først og fremst setter han sammen sidene, bestiller saker fra journalistene i redaksjonen og velger hva som skal på. Han er veldig opptatt av «miksen», hvordan de forskjellige sakene står mot hverandre, slik at de har en avis for gamle, unge, kvinner, menn, punkere og kirkemusikere (Østrem 2015). 5.3 Feministiske Klassekampen Som jeg skrev i metodedelen, var en av de viktigste grunnene til at jeg valgte Klassekampen som materiale for min undersøkelse, deres feministiske og sosialistiske grunnverdier. Det var interessant for meg å se hvordan det er i praksis – hvordan kjønnsfordelingen er der i motsetning til VG, en avis som blant mange gjøres til hakkemat i befolkningen på grunn av dens tabloide fremtoning. 22/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 Når det kommer frem at VG har en jevnere kjønnsbalanse enn Klassekampen på kjønnsfordeling er det av den grunn overraskende. Men det tror Elise Gulbrandsen i VG nettopp har en sammenheng med at VG er tabloid. Hun var ikke overrasket over at Klassekampen kom dårligere ut enn VG i denne undersøkelsen. «Jeg tror Klassekampen skriver mindre om kjendiser enn det vi gjør, og flere damer er kjendiser enn menn, tror jeg. Av den type Tone 1-kjendiser. [...] Jeg er ikke noen musikkekspert, men jeg tror at grunnen til det er forskjell i hvordan VG og Klassekampen speiler kjønnene handler om kjendisfaktor». 5.4 Kjønnsstereotypier Når det kommer til bruk av kjønnsstereotypier har jeg ikke sett så mye til det. Det har vært totalt elleve tilfeller over 150 artikler, som må sies er ganske marginalt. Det er interessant å se hvordan dette sterkt viker fra hvordan Ann-Kristin Narjord Block Helmers innholdsanalyse av fire anmeldelser av PJ Harveys konsert på Quart-festivalen i 2001. Mine funn tyder ikke på at det blir brukt så klare kjønnsstereotypier nå i de to mediene jeg har valgt som det gjorde da: «5. juli 2001 avleverer PJ Harvey en konsert på idrettsplassen under Quart-festivalen i Kristiansand. Dagen etter kommer anmeldelsene. Der har opptil flere av anmelderne fått med seg hva hun hadde på seg, ned til fargen på trusa. Litt uenighet oppstår omkring skjørtet – én mener det er av plast, én mener det er av skinn, mens to anmeldere konkluderer med at skjøret definitivt er av lakk» (Helmer 2004, s. 69). Hun argumenterer i sin tekst for at de fire anmeldelsene i VG, Dagbladet, Puls og Panorama, for øvrig bare skrevet av menn, fokuserer på kropp og sex og fremtoning. Eksempelvis vier VG kun åtte av 20 linjer til musikken. (Helmer 2004, s. 69) Dette er riktignok skrevet om en artist som spilte mye på sex og kropp på det konsertens 1 VG (14. mars 2015): «Tone Damli – litt mindre perfekt», s. 42. 23/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 tidspunkt, og analysen trenger på ingen måte å være representativ for hvordan andre artister ble omtalt på tidspunktet. Tilbake til innledningen min, der jeg skrev at jeg ble rettet på da jeg skrev ordet «jenteband» – jeg vil aldri skrive det igjen, fordi jeg vet at det er unødvendig å skrive og er en uberettiget kjønnsstereotyp. Jeg har fått en bevissthet rundt hvordan jeg omtaler kvinner og menn forskjellig. Men denne bevisstheten, hvordan er den tilstede hos de to journalistene jeg har intervjuet? Elise Gulbrandsen i VG skrev en sak om Tone Damli Aaberge og hennes nye blogg. Det handler om familielivet hennes. Hun skrev også en sak om Bjarne Brøndbo 2, men den handlet om at han ble ny dommer i en konkurranse. Jeg: – Hadde det vært like interessant å skrive om familielivet til Bjarne Brøndbo, som du også skrev om? Elise: – Hvis han hadde skilt seg, hadde det vært journalistisk interessant. J: – Men hans papparolle? E: – Ja, absolutt. Det er godt papirstoff. Leserne liker Bjarne Brøndbo. Og de liker Tone Damli. (Gulbrandsen 2015). Her kommer det frem at i akkurat tilfellet familieliv tror Gulbrandsen at hun ikke ville gjort forskjell på kjønn. Olav Østrem var ansvarlig for en artikkel der rockebandet Sleater-Kinney, som består av kvinner i 40-årene, ble kalt for det beste rockebandet på tiden det ble skrevet. 3 «Verdens aller fremste rockeband består av tre kvinner i førtiårene», skriver artikkelforfatter Eirik Blegeberg. Linjen ble brukt som sitatutrag, noe som ble diskutert om var ok, forteller Østrem. Olav: – Rocken er supermaskulin, og tradisjonelt sett har det ikke vært plass til modne 2 VG (13. mars 2015): «Bjarne Brøndbo ny dommer i «Norske talenter»», s. 48. 3 Klassekampen (30. mars 2015): «Den fysiske verden», s. 10 i Musikkmagasinet. 24/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 kvinner med familieliv. Men nå er det slik, og det påpekte vi. Det er ikke 20-åringer og det er ikke Rolling Stones: Det er faktisk disse damene der, som er midt i livet. J: – Men hadde dere skrevet det samme om menn? Olav: – Nei, men poenget er at rocken oppfattes maskulint, og dette viker fra det. Det er spesielt med Sleater-Kinney» (Østrem 2015). 5.5 Redaksjonenes rutiner I dette avsnittet vil jeg fortelle om hvordan de to redaksjonene har rutiner for å holde en viss kjønnsbalanse. Klassekampens har, som jeg har vist tidligere, et klart overtall av mannlige journalister. Dette er selvfølgelig redaksjonsleder Østrem klar over, men han er ikke fornøyd med dagens tilstand. Han tror det blir bedre ved å ha flere kvinner som skriver om musikk i avisen. Olav: – Det er helt åpenbart at kjønnsbalansen er feil når det gjelder de som skriver. Slik har det vært hele tiden. Vi tenker nå at når noen byttes ut, går i permisjon eller lignende, så må vi ha kvinner inn. J: – Så dere tenker over kjønnsbalanse i rekruttering? O: – Ja, det har vi tenkt lenge, og vi har et eller annet på gang. En ny anmelder som har vært opptatt tidligere kommer forhåpentligvis fra høsten av. Det er for dårlig slik det er nå – med en redaksjon på to mann og en mannlig hovedanmelder. Legg til at vi tre også er omtrent like gamle, og konklusjonen er at balansen slett ikke er bra. I ansettelsesprosessen var dette noe vi hadde i bakhodet, og som ble gjenspeilet i utvalget som ble kalt inn til intervju; fire menn og to kvinner, med ok aldersmessig spredning. Likevel endte vi opp med å satse på to menn. Og selv om vi er veldig fornøyd med de valgene, hadde jeg optimalt sett ønsket at en av dem var kvinne. På sikt må vi gjøre noe med dette. (Østrem 2015) Gulbrandsen i VG sier at de har allmøter hvor kjønn kommer opp. Her kan det ofte komme frem at kvinner blir mindre omtalt enn menn, spesielt i sportssidene. Hun tror at disse allmøtene er med på å spre en bevissthet om kjønnsbalanse i spaltene. «Jeg tror ikke vi er så veldig bevisste på kjønn i hverdagen, men i blant har vi store allmøter i redaksjonen. Der kan det bli sagt «nå er det bare menn på fronten, vi snakker bare med menn». Sporten måtte bla seg tre dager tilbake før det var skrevet om en dame» (Gulbrandsen 2015). 25/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 5.6 Svakheter Ved bruk av kvantitativ innholdsanalyse bør skjønn reduseres til det minimale, hvilket jeg har prøvd å gjøre. Likevel dukket det opp noen utfordringer når jeg skulle telle antall forekomster av kjønnsstereotypier. Selv om mine kriterier omfatter blant annet kjønnsorganer og alder hos kvinner, så kan det være helt naturlig og velbrukt, brukt i metaperspektiv eller lignende. Eksempelvis var en av artiklene en kommentar om den islandske artisten Björks nyeste albumcover, hvilket er et maleri av en vulva. Dette kom i Klassekampens spalte om albumomslag, hvor det ble omtalt i et feministisk, sosiologisk og kunsthistorisk lys. Men «vagina» var brukt, og dette plukker min metode opp 4. Et annet eksempel er Charlotte Myrbråtens «anmeldelse» av Madonnas siste album, hvor hun brukte to linjer på å kommentere albumet, mens resten var kritikk mot alle de andre mediene som hadde kjørt saker og anmeldelser basert på Madonnas alder, blant annet i VG 5. Selv om dette er skrevet i metaperspektiv og anmeldelsen 6 er feministisk i sitt prosjekt, fanges det opp av metoden. Dessuten har jeg ikke tatt høyde for hva som er berettiget og uberettiget bruk av kjønnsstereotypier. I tilfellet PJ Harvey som jeg omtalte over – som jo er et slags ekstremtilfelle – blir hennes erotiske tiltrekningskraft trukket frem i alle fire anmeldelsene. Denne artisten er kjent for å spille på sex, og det var også mye av saken – at hun som kunstner og musiker skiftet fra et rolig og balladepreget uttrykk til et mer sexy og kjønnlig. Som Olav Østrem også sa i intervjuet, så er det av og til kvinnelige artisters kjønn er saken – og da omtales det. 4 Klassekampen (9. mars 2015): «Vaginaen som hjerte», s. 2 i musikkmagasinet. 5 VG (10. mars 2015): «Derfor dater hun YNGRE MENN», s. 33. og VG (6. mars 2015): «Hjertelig rebell», s. 46-47. 6 Klassekampen (9. mars 2015): «Ikke skap deg!», s. 12 i Musikkmagasinet. 26/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 «Flere kvinnelige artister har nettopp det – hvordan det er å være kvinne – som en del av prosjektet. Da blir blir det veldig viktig å ha det, å omtale det.», sier han (Østrem 2015). Men det reiser jo også spørsmålet: skal mediene kjøpe det? Hva kom først, at kvinnelige musikere spilte på sex eller at mediene omtaler kvinner som sexobjekter? Skal mediene fortsette å skrive om det. Hvilket ansvar har de? 5.7 Representantivitet Det jeg ser på som min besvarelses største svakhet er dens manglende representativitet. Den kan ikke si noe mer enn akkurat det den gjør – nemlig om VG og Klassekampen i mars 2015. Om dette gjelder alle vites ikke. Jeg har ikke grunnlag for å si at mine funn viser at mannlige musikkjournalister velger mannlige artister å skrive om, men mine funn kan peke på noe i den retning utfra likhetene mellom de to avisene. Oppgavens rammer gjør at jeg har måttet begrense utvalg og metode, og da blir ikke min undersøkelse 100 prosent pålitelig. 6.0 Konklusjon I begynnelsen av denne oppgavebesvarelsen viste jeg tre hypoteser. Den første var: «Mannlige musikkjournalister skriver mest om mannlige artister». Min undersøkelse viser at blant Klassekampen og VGs mannlige journalister var to tredeler av de omtalte artistene i mars 2015, menn. Den andre hypotesen var: «Kvinnelige musikkjournalister skriver like mye om kvinnelige 27/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 og mannlige artister». Undersøkelsen viser et kakediagram delt på midten: Tilsammen omtalte Klassekampen og VGs kvinnelige journalister like mange kvinnelige artister som mannlige i mars 2015. Den siste hypotesen var: «Når mannlige musikkjournalister skriver om kvinnelige artister, gjør de et større poeng ut av artistens kjønn, enn når de skriver om menn. Det gjør ikke kvinner». Min undersøkelse viser at det brukes kjønnsstereotypier i liten grad, og at det ikke skilles mye mellom kjønnene her, både blant journalister og omtale artister. Derfor styrker mine funn de to første hypotesene, mens den siste står svekket tilbake. Etter «pekefingeren» som ble rettet mot meg etter jeg skrev «jenteband», debatten i Rikskonsertenes lokaler og ENOs utradisjonelle «kvinneutgave», hadde jeg trodd at funnene mine var mer signifikante enn det de er. Likevel vil jeg si at det er ganske slående at det er så likt mellom de to avisene – at kvinnene skriver like mye om kvinnelige artister som mannlige, og at mennene omtaler omlag to tredeler menn. For meg har undersøkelsen åpenbart nye kunnskapsbehov. En tilsvarende undersøkelse kunne vært utført på et mye bredere utvalg, med flere aviser. Samtidig kan det være grunn til å tro at radio og fjernsyn, kanskje spesielt det siste, utnytter det visuelle til å vise mer kropp. En undersøkelse av hvordan etermedienes bruk av kjønnsstereotypier er et spennende tema. Jeg har ikke lagt vekt på bildebruk i min undersøkelse, og ettersom Eide har påpekt at kvinner oftere blir avbildet enn menn, kunne en undersøkelse av hvordan bilder, både stillbilder og levende, fokuserer på kropp og kjønn og forholdet mellom de to kjønnene. Jeg har sett på alle artikler om musikk, uavhengig av sjangre. Jeg har ikke undersøkt 28/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 forskjellene i kommentar- og nyhetsjournalistikk her, men det kan være nærliggende å tenke seg til at mannlige journalister i anmelder/kommentarform bruker mer kjønnsstereotypier enn i nyhetsjournalistikk. Denne besvarelsen gir et bilde av hvilken sammenheng journalistens kjønn har for bruk av kvinnelige kilder og kjønnsstereotypier i musikkartikler i de to avisene i mars 2015. Men innenfor rammene til en fordypningsoppgave har jeg ikke grunnlag for å generalisere noen av funnene mine. 29/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 Litteraturliste: Obligatorisk metodelitteratur: Hågvar, Yngve Benestad (2007): Å forstå avisa. Innføring i praktisk presseanalyse. Bergen: LNU/Fagbokforlaget (232 sider). Østbye, Helge; Helland, Knut; Knapskog, Karl; Larsen, Leiv Ove; Moe, Hallvard (2013): Metodebok for mediefag. 4. utgave. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke (319 sider). Selvvalgt pensum: Dagbladet.no (19. juni 2014): «Dette NRK-bildet vekker oppsikt verden rundt». [URL: http://www.dagbladet.no/2014/06/19/sport/fotball/fotball-vm/brasil2014/33934376/, lesedato 4. juni 2015] Dagsavisen (6. mai 2015): «Refser seige mannemedier», s. 22-23. Eide, Elisabeth (2000): «Mannsoverskudd og kvinneunderskudd». I: von der Lippe, Berit og Nordhaug, Odd (red.): Medier, påvirkning og samfunn. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. (kap. 2, s. 50-81, 32 sider.) Eide, Elisabeth og von der Lippe, Berit (2006): «Å lese medier med kjønnsbriller». I: von der Lippe, Berit (red.): Medier, politikk og samfunn. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. (kap. 11 s. 263-295, 33 sider) Eide, Elisabeth (2012): «Backlash i mediene? Journalistikk og kjønn». I: Orgeret, Kristin Skare: Norske medier: journalistikk, politikk og kultur. Kristiansand: Cappelen Damm Høyskoleforlaget (kap 5. 134-161, 28 s.) 30/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 Helmer, Ann-Kristin Narjord Block: «Et sexy eksemplar av arten». I: Jahr, Erika (red.) (2004): Kjønn og journalistikk. Kristiansand: IJ-forlaget (s. 69-78, 10 sider) Klassekampen (9. mars 2015): «Ikke skap deg!», s. 12 i Musikkmagasinet. Klassekampen (9. mars 2015): «Vaginaen som hjerte», s. 2 i Musikkmagasinet. Klassekampen (30. mars 2015): «Den fysiske verden», s. 10 i Musikkmagasinet. Klassekampen (26. mai 2015): «Slakter kjønnsregnskap», s. 23. Khrono.no (10. mars 2014): «Studentene velger fortsatt tradisjonelt» [URL: http://www.khrono.no/campus/2014/03/tradisjonell-kjonnsfordeling-pa-hioa, lesedato 4. juni 2015] Leonard, Marion (2007): Gender in the Music Industry. Aldershot: Ashgate Publishing Limited (kap 1-3: 67 sider) Lund, Cecilie Wright (2000): Kritikkens rom - Rom for kritikk?. Kulturstoffets rolle i dagspressen. Oslo: Norsk kulturråd. (140 sider) Rognan, Bente I. A. (2011): Smokin’ in the boys room. Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus. (fordypningsoppgave, 25 sider) Simonsen, Marie (2000): «Hvor mange kvinner er nok?» I: Eide, Elisabeth (red.) (2000): Narrespeil. Kristiansand: Høyskoleforlaget. (s.209-211) (3 sider) van Zoonen, Liesbet (1994): Feminist Media Studies. London: SAGE Publications Ltd. (173 sider) VG (6. mars 2015): «Hjertelig rebell», s. 46-47. 31/32 JB2900 Fordypningsoppgave Kandidatnummer: 438 VG (10. mars 2015): «Derfor dater hun YNGRE MENN», s. 33. VG (13. mars 2015): «Bjarne Brøndbo ny dommer i «Norske talenter»», s. 48. VG (14. mars 2015): «Tone Damli – litt mindre perfekt», s. 42. von der Lippe, Gerd (2010): Et kritisk blikk på sportsjournalistikk. Medier og idrett i en globalisert verden. Kristiansand: IJ-forlaget. kap 3-4 (s. 123-233, 111 sider). Muntlige kilder: Østrem, Olav (27. mai 2015). [Semistrukturert intervju] Gulbrandsen, Elise Alexandra (22. mai 2015) [Semistrukturert intervju]. (Totalt 622 sider + avisartikler og intervjuer) VEDLEGG (2): Intervjuguide og oversikt over artiklene i materialet 32/32
© Copyright 2024