familiebedriften Veflen
Torgeir, Halvard og Hans Otto hjemme på gården der Halvard bor, 1983. Case traktor med skurtresker. Benyttet på 50-tallet. Dreneringsplogen benyttet på 50-tallet. 1954 Bulldoseren Tre generasjoner med familiebedriften Veflen 1954 Grøft & Nybrott Dette var navnet på firmaet som Otto Veflen startet opp i 1954. Det var fortsatt et stort behov for nydyrking og oppbygging av landet etter krigen, og med sin bakgrunn fra jord- og skogbruk så Otto en gylden mulighet til å skape seg et godt levebrød. Sammen med John Erichsen kjøpte han en bulldoser og en spesialplog for drenering i landbruket. Grøfteplogen kom fra Holland, og den gangen var det ikke lett å kjøpe maskiner. I dag kan man reise hvor som helst og kjøpe med seg hva som helst, men den gangen var det blant annet valutarestriksjoner og krav om lisenser for å kjøpe både biler og maskiner fra utlandet. De to kalte altså firmaet for Grøft & Nybrott, og arbeidsoppgavene skulle i hovedsak bestå i drenering av eksisterende dyrket mark og dyrking av nye jordbruksarealer. Det var et stort behov for grøfting og nydyrking. De drev med dette noen år, fram til ca 1957. Kompanjongen solgte seg ut ganske fort, så Otto drev selskapet videre alene. 1957 Telegrafverket Dette året fikk Otto sin første jobb for Telegrafverket (Telenor). Han skulle grave og legge telefonkabler på Nes i Hedmark. Tidligere gikk det meste av telefon6 forbindelse i lufta, men stadig mer av telenettet ble lagt i bakken. Otto hadde opprinnelig en idè om at plogen han drenerte grøfter med kunne brukes til kabelgraving. Det viste seg imidlertid at den ikke var spesielt egnet for dette på grunn av mye stein. Han måtte derfor bruke vanlige gravemaskiner. Denne jobben ble dermed starten på det som karakteriserer Veflens drift slik den er i dag. Tidligere var Telegrafverket en statlig etat , og Veflen har hatt jobber for «Telenorsystemet» i alle år etter dette. 1962 Den første store jobben Etter mange år med jobb for Telegrafverket i Hamarområdet, kom den første virkelig store jobben de hadde. 100.000 meter med grøft ble gravd den sommeren i Gjøvik og Totenområdet. Otto hadde ikke så mye utstyr selv, så han var nødt til å leie inn mange traktorgravere. Halvard var på dette tidspunktet 16 år og ikke med i driften enda, men han jobbet i alle skoleferiene. Jeg husker at de som jobbet for oss den gangen hadde 5 kroner i timen, og dette var ganske bra i forhold til den lønna de hadde i landbruket den gangen. Anleggsfolk den gangen var ofte tidligere gårdsarbeidere som hadde jobbet i jord- og skogbruk. Virksomheten ble gradvis dreid vekk fra grøft og nybrotts arbeide, mens anleggsarbeid som kabelgraving og delvis noe skogsbilvegbygging tok mer over. Bulldozeren og dreneringsplogen ble etter hvert solgt og traktorgravere tok over. Telegrafbestyrerne på Gjøvik og Hamar var de største oppdragsgiverne i disse årene. utstyrt med vedovn i midten, og her kunne det bo 4 mann. Her var det tørking av klær, matlaging, spising og soving. Det ble også leid husrom som sto ledig på gårder i nærheten av anleggene. Utover på 60-tallet var det altså en epoke med mye kabelgraving Stolpekursene ble ledige og skulle fjernes, og da hadde selskapet mye jobb med å rive gamle linjer. Fram til midten på 70-tallet pågikk det riving av linjer fra Hamar til Elverum, fra Hamar til Lillehammer, og delvis oppover Gudbrandsdalen helt til Hjerkinn. De rev også linjer fra Hønefoss og hele veien oppover Hallingdalen til Haugastøl. Det var snakk om store strekninger! 1968 Seismisk øre Folk var veldig sterke før i tida. Folk på 70 år sto og håndgravde. De hadde nok problemer med rygg og gikt etter hvert, men det får man da i dag også. De bar sekker på 100 kg opp bratte trapper, opp til øverste etasje i stabburet. Samme med kunstgjødselsekker, før var de på 50 kilo – og nå er de porsjonert i 25 kilo. Før kom treningen naturlig, men nå får vi så mye fint verktøy, blant annet gravemaskiner med rototilter og div utstyr, så det manuelle arbeidet blir mindre og mindre. Minigravere brukes i dag der det før var spade og hakke. Er jo ikke snakk om å håndgrave 3 mil lenger, sånn som vi gjorde da. Arbeiderne overnattet på anlegget, selv om det ikke var så langt unna hjemmefra. Det kunne være enkle brakker, såkalte Moelven brakker på 2,5 X 7 meter. De var Dette var en stor jobb som Otto hadde i 1968 og 1969. Selskapet var underentreprenør for et firma som heter Hagen og Godager på Stange og som hadde en stor kontrakt med Forsvaret. Det ble bygd en rekke såkalte jordskjelvstasjoner over hele Østlandet. Det var lyttestasjoner for eventuelle jordskjelv - ble det sagt - men i realiteten var det lyttestasjoner for atomprøvesprengninger. Dette var på den tiden det var litt kjølige forhold mellom øst og vest. Nato sto bak dette, og vår jobb besto i graving og spreng ing av kabelgrøfter fra en be tongbunker som ble sprengt ut i fjellet og støpt. Grøftene ble gravd ut i stråleform fra dette senteret. Dette var gjerne i skog og uveisomt terreng. Jeg husker ikke nå hvor mange av de 22 stasjonene vi hadde, men dette var et stort og viktig oppdrag den gangen. Nå er alt sammen nedlagt og ute av bruk. 7 1969 Otto Veflen Maskinentreprenør AS Grøft & Nybrott- navnet ble benyttet i noen år, men litt ut på 60-tallet ble det tatt vekk og firmaet var et personlig firma med kun Otto Veflen som firmanavn fram til 1969. 15 år etter oppstarten ble vi omdannet til aksjeselskap og byttet navn til Otto Veflen Maskinentreprenør AS. Jeg hadde da vært med et par års tid for fullt, mens jeg tidligere hadde hjulpet til i all fritid på skolen. Jeg hadde nok tenkt på om jeg skulle gjøre andre ting, men da faren min fikk hjerteinfarkt i 1972 trengte han mer hjelp og jeg måtte ta over den daglige ledelsen. 70-tallet = større jobber På begynnelsen av 1970- tallet hadde vi en god del jobber for Teledirektoratet som hadde ansvaret for såkalte fjernkabelanlegg rundt om i landet. I 1972 hadde vi oppdrag mellom Stryn og Nordfjordeid, Bjerkvik og Gratangen, Bjerkvik og Narvik, en mindre jobb i Skien og et anlegg på Skjervøy i Troms. I 1973 hadde vi en jobb mellom Ålen og Rugldalen ved Røros. I tillegg fikk vi en større jobb for Norges Statsbaner med graving av kabelgrøft mellom Roa og Hønefoss. Grøfta gikk langs jernbanen og det var kun snakk om håndgraving – 3 mil på 1meters dybde! Det krevde mye folk. Året etter fikk vi 4000 meter med kabelgrøft på fjellet ved Folgefonna. Det var mye fjellsprenging og kun håndarbeid. Oppdragsgiver var Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) som det het den gangen. Vi kunne ikke komme oss dit med maskiner, så derfor måtte vi borre for hånd og sprenge fjell. Det var jo litt komplisert å få inn utstyret, og vi hadde to alternativer: bensindrevet boremaskin, eller lufthammer. Vi fant ut at vi skulle prøve med luft. Vi kjøpte derfor en stor kompressor på ca 1800 kg som måtte flys inn med helikopter. Så kjøpte vi aluminiumsrør som vi la ut over fjellet for å få lufta fram til borhammerene. Dette var mye mer effektivt enn bensindrevet bormaskin. Disse årene hadde vi opp til 70 mann i arbeid og det var mye på den tida. På de store anleggene som for NSB og NVE hadde vi en formann på hvert sted, men utover det så var jeg stort sett alene om å administrere det hele. Jeg husker at jeg etter dette sa at så mye folk skulle vi aldri ha inne mer! Det syns jeg var alt for mye. I tillegg viste det seg at begge de to formennene kunne være ganske tørste til tider. Det var litt slitsomt om jeg skal være helt ærlig. Dette var noe av det som utgjør en av de største forskjellene på den gangen kontra nå – alkohol var nok mer utbredt i anleggsbransjen. Folk lå mye borte på anlegg, 8 det ble et rallarliv med tidvis mye drikke. Særlig mye ble det jo i helgene når de hadde fri. Jeg husker vi hadde en kar som jobbet litt en sesong hos oss. Han var en eldre kar som var kjent for å være hard på flaska, og han klarte å sovne mens han sto og bora fjell. Han var ikke alene om å være hard på flaska, men denne er jo litt spesiell. 1965 - 1975 Mye riving av gamle telefonlinjer Midt på 1960-tallet dreiv vi på i Nord-Østerdalen og satte opp nye stolper. Det var snakk om mange tusen stolper, noe som ble utført kun med spader og håndkraft. De brukte ikke maskiner i det hele tatt. Dette var gamle telefonlinjer som var erstattet med jordkabel, men etter hvert ble trådlinjene også erstattet med luftkabel i plast. Kablene ble hengt opp først og etter omkobling ble trådlinjene og jerna frigjort. Vi begynte med det og det ble mange mil med den type kabel. Dette har han Nordleif vært med på. Erling, Bengt og John også. Da reiste vi rundt store deler av landet. Vi var i Lyngen i Troms, på Hareid på Nordvestlandet, store deler av Østlandet og faktisk drev vi også på nede på Sørlandet i mange år i området rundt Arendal og Kristiansand. På disse stedene var det ikke så mange som drev med dette, så vi fikk en relativt bra pris. Vi kostet på flyreise hver 14.dag på de som jobbet der, noe som ikke var billig på den tida. Veflen drev ganske mye med dette i en god del år, og var fint arbeid også på vinterstid. Vi hadde mange som var flinke på akkurat denne typen jobb. Men så ble behovet mindre, og mye av denne kompetansen har nå blitt litt borte. I de senere årene har det vært en del opphenging av fiberkabel i lufta, så noen har vi fortsatt som kan jobben. Dette var før vi begynte med graving i Oslo – eller jobbing i Oslo i det hele tatt. Det var ingen som ville jobbe i Oslo den gangen. Tømret hytter av gamle telefonstolper Det eneste unntaket var en traktor for utkjøring av stolper, ellers var det bare håndjobbing. Det er utrolig hva de produserte den gangen, det var ikke dårlig i forhold til det vi gjør i dag. Den store fordelen med å gjøre det for hånd er at det blir et mye mindre hull slik at man kan sette fast stolpen på en ordentlig måte. Ved bruk av gravemaskiner blir hullene større, så jeg tror nok stolpene på den tida satt bedre enn det de gjør i dag. Det var på denne tida vi fikk mye riving av gamle telefonlinjer for Telegrafverket. Telefontrådene besto av enten jern eller kobber. Det var mye penger i kobber. På denne tiden fikk Telegrafverket 10 kr per kilo for kobberet. En mann hadde ikke 10 kr i timen i lønn en gang på den tiden. Det var store verdier som vi hadde ansvaret for. Det ble revet ned 100.000 kg med kobbertråd oppover Gudbrandsdalen, som vi var ansvarlig for til skraphandleren kom og hentet det. Kobberet ble låst inn i gamle låver og lignende med en enkel hengelås. Det hadde nok ikke gått i dag med alle kobbertyveriene vi opplever nå. Det var slik at etter rivingen av telefonstolper, så ble det masse stolper til overs. Da tok vi de beste stolpene og bygde hytter av dem. Vi leide inn folk som drev med tømring, og solgte hyttene som råbygg. 5 av dem ble solgt helt ferdig innredet. Dette var en fin liten bigeskjeft. Det er Torgeir som står i døråpningen på bildet til venstre. Man skal tidlig krøkes - Jeg husker veldig godt at jeg var mye med pappa på jobb da jeg var liten., forteller Hans Otto. Det ble mange timer på Slobrua og enda flere timer i bil for å kjøre rundt å se på jobber. Husker jeg syntes at dette var veldig spennende og jeg fikk fort interessen for bransjen. Det var jo strengt tatt den enkleste sak i verden og komme der og ta med seg så mye som helst, men det gikk faktisk bra. Vi hadde et system der vi buntet opp kobberet i bunter på omtrent 50 kilo. Vi veide dem og nummererte dem, og hadde på den måten kontroll på hver eneste bunt. Telegrafverket kunne også beregne hvor mye kobber det var i linjene og sammenligne det med det som ble levert, og med for store avvik ville de ha reagert. En bunt forsvant nok her og der, en gang kom det en bil som heiv en kobberbunt på lasteplanet sitt og stakk av mens vår mann sto og arbeidet oppe i stolpen, men dette var overhodet ikke noe stort problem. 9 1982 Oslo Vi hadde mye arbeide med støpte kabelkanaler for Telenor-systemet fra midten av 70-tallet. Dette var enkeltstående jobber som vi konkurrerte om underveis. Vi spesialiserte oss på denne typen jobber, med legging av rør og forskaling og støpning. Første jobben av dette slaget var på Lillestrøm, og etter hvert på Hamar, Elverum, Gjøvik – og i Oslo. Den siste store jobben vi hadde av denne typen var på Gardermoen i forbindelse med den nye hovedflyplassen, som underentreprise for et annet firma. Vi la mange mil med sånne rør. Etter hvert fikk vi leie en tomt nede ved Galgeberg, ved Kampen. Området besto bare av noen gamle skur og brakker, og var litt av et rottereir. Det var nokså skumle greier. Og der hadde vi altså kontoret vårt i tillegg til sove- og oppholdsbrakker. Her på Galgeberg holdt vi til i ca 10 år. Det var Torgeir som var leder for alt der inne, og han hadde alt alene. Det er ingen tvil om at det var mye jobb. Når det gjelder administrasjon, så var det generelt færre krav før. Så akkurat den biten var mye enklere før. I dag er det så mange formelle regler og mye større krav til administrasjon enn tidligere. Etterhvert ble det gamle området revet fordi det skulle lages park der. Da flyttet vi opp til Alnabru i Verkseier Furulundsvei og leide senere i tillegg ei tomt på Haraldrud som vi brukte til lager. Vi leide begge disse stedene mens vi jobbet for Tele 1 sammen med PEAB rundt år 2000. Hektiske arbeidsdager for Torgeir 1980 Slobrua Vi hadde noen år der vi hadde vokst en del, og før det hadde vi bare kontor hjemme på gården der jeg bor. Først i et lite rom i huset. Det ble etterhvert litt trangt, så da flyttet jeg ut i en brakke ute på tunet. Dette ble kontoret til meg og han som førte regnskap og gjorde alt annet av kontorarbeid. Det var administrasjonen den gangen. Så ble det fart på Slobrua. Tomta som før hadde bestått av bare skog ble regulert til industriformål. Industrifeltet her var helt nytt, og Veflen var de første som bygde her – med unntak av veikroa som ble bygd på 70-tallet. Veflen begynte å bygge i 1979, og bygget sto ferdig året etter. Bygget var stort, den gang som nå. Den gang var de 10 heller ikke så mange der, så de leide bort kontorplass. De startet også et eget verksted, noe de ikke hadde hatt før. Maskinservice AS ble startet som et eget selskap, av Veflen og to til, blant annet faren til Werner og Trond Jarle Stenhaugen som jobbet i 10 år ved dette verkstedet. De reparerte både for Veflen og andre. Maskinservice ble solgt og de flyttet etter hvert inn til Oslo, og da overtok Veflen verkstedet selv. Deler av verkstedet og et par kontorer ble da leid ut til Bjørns Transport AS som hadde det i noen år, før de ble disponert kun av Veflen selv. Fra arbeidet med kanalbygging på Gardermoen.. Glåmdalen, lørdag 12.april 1980 Nordleif, Sten og Vidar Ununb var noen av de fra Veflen som jobbet mest på dette prosjektet. 11 2002 Grorud Varmekabler i fotballbaner Vi flyttet altså inn i Brubakkveien på Grorud i 2002. På slutten av 70-tallet konstruerte vi en kabelplog med formål å pløye ned varmekabler i fotballbaner. Dette fikk vi produsert på en liten fabrikk på Kongsvinger. Med denne innovative saken reiste vi rundt til fotballbaner i bl a Tromsø, Hammerfest, Porsgrunn og Narvik. Standard Telefon og Kabelfabrikk (Nexans) var vår oppdragsgiver. Bare to år tidligere fikk Veflen en svær jobb for Tele1 med kabelkanaler i Oslo. Dette var en veldig stor jobb til rundt 20 millioner, noe som vi syns var veldig mye den gangen. Etter hvert ballet det på seg, og avtalen ble verdt mer og mer. Da besluttet vi å gå inn i et arbeidsfellesskap med PEAB, og dannet et eget selskap for akkurat denne jobben; AF PEAB VEFLEN. Det viste seg at den jobben ble på over 100 millioner før vi ble ferdige. Denne jobben gikk over et par år og PEAB kom inn med mye folk. Etter hvert har vi også kommet mer inn på strømrelatert arbeid. Blant annet for Hafslund som vi har hatt store jobber for i den senere tid, i tillegg til Eidsiva. Det som også har kommet inn de senere årene er fjernvarme. Dette startet vel i Oslo på 90-tallet. Isgraving Dette er i grove trekk historien fra 1954 og fram til i dag. Det er nok mye som er utelatt eller glemt som feks at vi i flere år hadde mye kabelgraving i Østfold og Vestfold, i byene Fredrikstad, Sarpsborg, Tønsberg, Horten, Holmestrand og Sandefjord. At vi opprettet eget driftsselskap, Veflen Entreprenør AS, sammen med Jotunheimekspressen i 2005 må også tas med. 2009 Tredje generasjon Veflen overtar driften - Etter å ha arbeidet sammenhengende i mer enn 10 år i firmaet gikk jeg i 2009 fra å være avdelingsleder i Oslo til å være daglig leder, forteller Hans Otto. Overgangen ble egentlig ikke så stor ettersom jeg allerede hadde vært aktivt med i den daglige driften i flere år. Det at Halvard også fortsatte aktivt i driften gjorde vel også sitt til at overgangen ble veldig myk. - Som tidligere nevnt var jeg med pappa på jobb fra jeg var bitteliten. Fra omtrent 12-års alderen hadde jeg fast sommerjobb hvert år og etter at jeg fylte 19 år og avsluttet videregående har jeg arbeidet mer eller mindre fast i firmaet kun avbrutt av noen studier i Trondheim og deltidsstudier i Oslo. Jeg har fått vært med på det meste - kabeltrekking, kanalbygging på Gardermoen, hjelpemann i grøfter, anleggsleder og til slutt daglig leder. Uansett arbeidsoppgaver har jeg alltid stortrivdes med jobben. Det ble frest et spor med kjedegraver i isen langs hele Øyeren. Kabeltrommelen ble heist oppå ei spesialbygd ramme på meier med mobilkran. Fjernvarme i urbane strøk Kryssing av Akerselva ved Nyland/Grønland for fjernvarmerør. Hans Otto og Halvard holder stand på Slobrua. Foto: Jens Bjørgum Dette er en kopi av brev fra M. Dobloug i 1957, som viser den første jobben vi fikk for Telegrafverket (Hamar og Hedmark Telefonanlegg). Vårt anbud står som nr 2 på lista. Av: Halvard Veflen og Stine Blichfeldt Alle foto: Arkivbilder 12 13
© Copyright 2024