Agronomen, nr 4, 2010 Ansvarlig red.: Red. A. K. Milde VI DRØMMER OM EN HVIT JUL, MEN MED MÅTE!!!!!! LES I JULENUMMERET: Formannens hilsen Agronomlagsnytt Julefeiring og juletreskikk Då Mons reiste til Amerika Sjølivet det er en fornøyelig stand Agronomen på Gardsbesøk Stendanytt/fjøsnytt Hestespalten Småplukk fra vitenskapen Jan-Olav Skage Marit Sæbø Berit Skoglund Skåtøy Marit Sæbø red Marit Sæbø Kristin Kvalheim red red side side side side side side side side side 2 3 4 7 8 10 13 13 16 ALLE AGRONOMENS LESERE ØNSKES GOD JUL & GODT NYTT ÅR. 1 Julehelsing til leserne av Agronomen Som medlem av Stend Agronomlag i over 30 år synes jeg å kjenne laget godt. Siden 2008 har jeg imidlertid vært med i styret, og dermed fått litt mer detaljrik kunnskap om hva laget arbeider med. Det å arrangere det årlige Agronomstevnet i august og utgivelse av medlemsbladet Agronomen, er nok de viktigste gjøremålene for laget. Det å samle agronomer til stevne og informere om både skolen på Stend og et levedyktig landbruk her i Hordaland synes jeg er interessant og fornuftig. Agronomstevnet for 25-, 40-, 50- og 60årsjubilantene krever mye innsats for å bli vellykket for både arrangør og ikke minst jubilantene. Mangeårig formann i laget, Jon Daltveit, har lagt ned et stort arbeid i disse stevnene. Her er det også viktig at gode klassekamerater tar kontakt med hverandre slik at flest mulig møter til stevnene. Utgivelse av medlemsbladet Agronomen fire ganger årlig krever også sitt. Bladet kommer nå i farger, noe som gjør det mer attraktivt for leserne. Det ville vært artig om noen av dere som er agronomer fra Stend, fant tid til å skrive litt som kunne komme på trykk i medlemsbladet vårt. At laget har redaktør Anne Kristin Milde til disposisjon er styret svært glad for. vedkommende til å melde seg inn. Eller ta gjerne kontakt med oss i styret, så skal vi sende ut en innbydelse. På 60-, 70- og 80tallet gikk det ut store klasser med nyutdanna agronomer, men svært få av dem er blitt varige medlemmer i laget. Medlemsverving vil derfor stå høgt på agendaen fremover. Mangel på mat og dyrkningsjord globalt kan gi ettertanke til den nedbyggingen av jordbruket i Hordaland og spesielt i Fana og Bergen som vi nå ser. Flere og flere bruk blir fraflyttet og godt beiteland og innmark gror igjen. Selv for en med sitt virke innenfor produksjon av juletrær og skog er dette bekymringsfullt. Og i bynære strøk er jordbruket på vikende front på grunn av utbygging. Ufordringene i jordbruket fremover er derfor mange og store! Takk for godt samarbeid til tidligere rektor ved Stend videregående skole, Tone Mosebø. Styret ser frem til et videre samarbeid med den nye rektoren, Bjørn Lyngedal. Og takk til alle som var med og arrangerte Agronomstevnet dette året, og til alle som har bidradd med artikler til Agronomen slik at vi fortsatt kan gi ut medlemsbladet vårt. Jeg vil på vegne av styret i Stend Agronomlag ønske hver og en god jul og et godt nyttår. Med hilsen fra Jan-Ole Skage Medlemstallet i agronomlaget er lavt og dette bekymrer styret i laget! Hvordan kan vi rekruttere flere medlemmer? Kjenner du noen som har gått på Stend som ikke er medlem i laget, kan du oppfordre 2 Dette biletet var med i forrige nummer av Agronomen, men me tek det med denne gangen likavel. Biletet er tatt av Frode Olsen utanfor smådyravdelinga, og det er Agronomlaget sin nye leiar, Jan-Ole Skage til høgre, og sekretær i laget, Marit Sæbø til venstre. På agronomstemna vart det ytra ynskje om at ein burde kunne koma i kontakt med laget pr. e-post. Det er jo eit enkelt ynskje å imøtekoma. Leiar Jan-Ole Skage: [email protected] sekretær i laget Marit Sæbø: [email protected] Jan-Ole er i perioder mykje på reise og difor ikkje alltid å treffa. Marit er sjeldnare på reise, og er for det meste innom epostkassa si kvar dag. REFERAT FRÅ STYREMØTE I STEND AGRONOMLAG 28. OKT. 2010. Tilstades: Jan-Ole Skage, Olav Rimmereid, Erling Nesse, Marit Sæbø, Jon Daltveit (sistnemnde innbydd). Jan-Ole Skage, som er ny leiar i laget, opna møtet. Marit Sæbø takka, på vegne av styret, Jon Daltveit som no er avgått som leiar og ikkje lenger er i styret. Han fekk overrekt ein blome innkjøpt frå gartneriet på Stend. Møteinnkallinga godkjent. Konstituering av styret. Jan- Ole Skage vart valt til ny formann på årsmøtet i august. På styremøtet vart Marit Sæbø gjenvalt som skrivar, Olav rimmereid gjenvalt som kasserar, og Erling Nesse valt som nestleiar. Referat frå siste styremøte godkjent. Evaluering av agronomstemna. Det har vist seg dei siste åra at me treng ein halvtime lengre tid til orienteringa om skulen som vert halde i etterkant av årsmøtet. Middagen bør difor setjast opp ein halv time seinare. Dans i samband med stemna har vore mykje diskutert dei seinare åra. Det er få damer og få som dansar. Dei fleste kjem vel òg for å mimra om gamle dagar. Me vurderer å kutta levande musikk og heller ha bakgrunnsmusikk frå anlegg. Me diskuterte òg om me skal gjera endringar i underhaldninga. Ymse forslag var oppe. Når det gjeld omvisninga på skulen så ynskjer me at fleire tilsette frå skulen kan vera med her, slik at gruppene vert mindre og utbyttet større. Agronomstemna, økonomi. Me har ikkje fått alle rekningane frå stemna enno, men me går med underskot. Me har no rundt 30.000 på driftskontoen, og rundt 68.000 på kapitalkontoen. E-post-liste. Dei som ynskte e-post kontakt med agronomlaget fekk på stemna høve til å skriva seg på ei liste. Me skal senda ein epost til disse. Den vert utarbeidd av JanOle Skage og Marit Sæbø. Giroar. Me treng nye giroar. Marit Sæbø ordner med det. Agronomen. AKMilde fortset som redaktør inntil vidare, men nokon må over tid ta over. Jan-Ole Skage undersøkjer litt om kven som kan vera aktuell til å ta over redaktørvervet. Portrettet av avgått rektor Tone Mosebø. 3 Jon Daltveit har intet hørt, men Mosebø og kunstnaren skulle seg i mellom avtala vidare framgang. Daltveit følgjer opp det. Boka til Arne Østgård om Stend Jordbruksskule. Østgård har fått midlar til delfinansering av prosjektet. No heng det på at han treng nokon til å redigera, samt at ein ynskte at den neste rektor, Tone Mosebø, skulle skriva om dei siste åra fram mot jubileumsåret. Ein Bjørn Nysæter har vore inne i biletet med tanke på redigeringsarbeidet. Kan partane koplast saman og dyttast litt i med vår hjelp? Jon Daltveit følgjer opp dette. Rosettar til stemna. Ingen i styret såg seg kapabel til å produsera rosettar. Det er fru Daltveit som velvilligst har stått for dette dei siste åra. Jon Daltveit høyrer med kona om ho, mot betaling, kan påta seg denne produksjonen vidare. Ein del ”historisk materiale” frå tølene til laget vart vidarebragt frå gamal til ny formann. Gamle lagsbøker og Agronomen ligg hjå skrivaren. Me er no tom for dei gamle serviettane til skulen. Jan-Ole Skage høyrer med rektor om løyve til å bruka skulen sine hjortar som var på dei gamle, i eventuell ny logo med Stend agronomlag ved opptrykk av nye seviettar. Endra møtetid for styremøtene vart lufta. Å finna ei tid som passar alle er kanskje ikkje så lett. Møtet vart avslutta ca. klokka 15. Marit Sæbø. Julefeiring og juletreskikk Av Berit Skoglund Skåtøy Julefeiring har lange tradisjoner i Norge, men den ble slett ikke innført sammen med kristendommen. Vår nåværende julefeiring er en god sammenblanding av mange elementer. Svært mange er hentet fra gammel norrøn tradisjon. Andre kommer fra kristne tradisjoner og så har vi i tillegg tilført mange ulike elementer i årenes løp. Og det er rart med det, gjør du noe en gang eller to, ja, da blir det lett til en tradisjon. Mulig en og annen vil bli overrasket når de finner ut at ikke alle tradisjoner er så gamle som vi kanskje tror? Jul (av norr. Jòl eller jòlablòt) er et fellesnordisk navn på den opprinnelige hedenske feiringen av vintersolverv. I Skandinavia hadde man minst to slike fester, eller blot, hvert år – en ved midtsommer og en ved midtvinter. I store deler av det førkristne Nord-Europa feiret man også ved vintersolverv i siste halvdel av desember. Man feiret for et godt år og for at solen snudde og det gikk mot lysere tider igjen. Mat og drikke I Torbjørn Hornkloves kvad Haraldskvede fra 900-tallet, skrives det om ”at drekka jòl”. Baking og brygging var viktige deler av juleforberedelsene. På gamle, førkristne primstaver var julen og julefeiring avbildet med et drikkehorn eller en øltønne. Tjuende dag jul var den absolutt siste dagen for et etterjulsgilde. Denne dagen var primstaven merket med en feiekost og et oppnedvendt drikkehorn – julen skulle feies ut og juleølet skulle være drukket opp. Skildringer av førkristne feiringer er for øvrig svært sparsommelige, men uttrykket at drekka jòl var fast uttrykk for julefeiring til ut på 1500-tallet. De eldste av våre juleskikker stammer fra de hedenske festene – skikker som i hovedsakelig dreier seg om mat og drikke. Juleølet overlevde kristningen av landet fordi folk nektet å gi avkall på det. Klokelig nok valgte de styrende instanser å gi den gamle tradisjonen ny symbolsk mening, heller enn å avskaffe den. Allerede rundt år 900 var et påbud om å brygge øl nedfelt i Gulatingsloven. Olav Tryggvason ga, rundt år 1000, vintersolvervsfesten et kristent innhold og ordlyden i Gulatingsloven ble tilpasset den nye troen. I mesteparten av Europa har feiringen fått et kristent navn; På engelsk brukes navnet Christmas (”kristmesse”), på tysk heter det 4 Weinachten (”vienatt”). I Frankrike sier man Noêl (”fødsel”), men i Skandinavia har høytiden fått beholde sitt gamle navn Jul. Engelskmennene har faktisk bevart navnet Yuletide som en arkaisk form. Lysfest og presanger Julen ble regnet som en lysfest. Man markerte at det igjen gikk mot lysere tider. Julegaver er også en svært gammel skikk. Opprinnelig ble gavene gitt ved nyttår. Da var det husbonden som ga mat til husmenn og fattige og klær til tjenestefolkene. Alle skulle ha et nytt plagg til jul. Andre juleskikker, som juletre og julenisser fikk sin form på 1800-tallet. Juletreet Tradisjonsrik julegran. Foto: Pyntegrøntsenteret, Lyngdal jordbruksskole Etter all sannsynlighet har også juletreet hedenske røtter. Det å bruke grønne vekster for å undertrykke vinterens makt og beskytte seg mot overnaturlige krefter er en gammel tradisjon. Det var ikke alltid nødvendig å bruke et helt tre. De første kjente beskrivelser av juletrær, som ligner juletreet slik vi kjenner det i dag, skriver seg fra Sørvest-Tyskland, fra begynnelsen av 1500-tallet. I begynnelsen tyder det på at juletrærne ble pyntet med kaker og frukt og stilt opp i lokalene til håndverkslaug og forskjellige selskaper. Trærne sto til Helligtrekongersaften (5. januar). Da fikk laugsmedlemmenes barn lov å høste trærne. På Vestlandet ble furu brukt som juletre i tidligere tider. Foto: Pyntegrøntsenteret, Lyngdal jordbruksskole Juletreskikken spredde seg fra by til by og fra land til land fra 16- og 1700-tallet. Til Sverige skal juletreet ha kommet allerede på 1700-tallet. Det første juletreet i Danmark skal ha blitt pyntet i 1811. Den første skildring av et norsk, pyntet juletre skal stamme fra fengselsdirektør Richard Petersen i Oslo. Han har skrevet ned et barndomsminne fra året 1822. Andre kjente skildringer av norske juletrær har vi fra Gustava Kielland, erindringer fra Lyngdal Prestegård i årene 1837-1854 og Jørgen Moes skildring av juletreet på Nes Jernverk, i et brev fra 1843. Etter hvert spredde juletreskikken seg også utover bygdene. Skikken ble først kjent gjennom juletrefester arrangert av unge lærere. Først ut på 1900-tallet var det pyntede juletreet blitt vanlig, i alle fall i de fleste hjem med barn. I dag er det vel de færreste som kan tenke seg en julefeiring uten juletre eller julegaver? 5 snill figur som ga gaver og en refsende skikkelse som ga ris til slemme barn. Den julenissen vi kjenner best i dag, er kanskje den joviale nissen som reiser gjennom luften på slede trukket av reinsdyr, Santa Claus. Navnet stammer fra det nederlandske Sinterklaas og figuren ble visuelt utformet på 1800-tallet av avistegneren Thomas Nast. På 1930-tallet videreutviklet Coca-Colas reklametegner, Haddon Sundblom, ham og han er videre kjent fra tegnefilmer fra Walt Disneys studio. Julefeiring med edelgran. Foto: Jan-Ole Skage, Skog og landskap Neida, vi har ikke glemt julenissen Noe av det som blir aller mest forbundet med julen, er vel nissen? Beklager alle barn og barnslige sjeler, men julenissen er en nok oppdiktet person. Det er mange teorier om hvordan han egentlig har oppstått. Navnet ”Nisse” skal være en forvansking av Nikolaus, en kristen biskop i byen Myra i Lilleasia (Kale i dagens Tyrkia). Legenden ville ha det til at han delte ut gaver. Han døde 6. desember 343 og ble kanonisert til helgen i det 9. århundre. Blant mye annet er St. Nikolaus også barnas helgen. På hans festdag, 9. desember, var det tradisjon i dele ut gaver til barna. Dette var opprinnelig svært pedagogisk – de snille barna skulle få gaver, de slemme barna fikk ris. På tyske julekort fra rundt 1900 har gavebringeren både gaver og ris i beltet. Protestantene ville ikke ha en katolsk helgen til å dele ut gaver, så de flyttet skikken til jul og lot andre få dele ut gavene, men de beholdt skikken med en På 1830-tallet fant en gruppe danske kunstnere i Roma ut at de ville skape et dansk nasjonalsymbol ut av den gamle gårdsnissen. Hver julekveld var det tradisjon å gi nissen grøt, som takk for at han passet gården. Dette ble videreført til også å gjelde for Norge. Det første norske kort med en nisse på, ble trykket i 1883 (tegnet av Wilhelm Larsen). I Danmark var det et klart skille mellom gavebringeren, som ble kalt ”Julemanden” og julenissen, som var den grøtspisende nissen på låven. I Norge ble disse to skikkelsene blandet sammen. I 1890-årene og frem til første verdenskrig ble det importert tyske nissemasker som gaveutdelerne skulle bære. Under andre verdenskrig ble kort med nisser i røde toppluer brukt i motstandskampen frem til 1942. Da ble de forbudt av den tyske okkupasjonsmakten. Juletrær som blir gitt i gave fra norske byer Etter andre verdenskrig er det blitt vanlig at byer gir store juletrær i gave til hverandre. Oslo kommune har hvert år siden 1947 gitt et juletre til London. Treet settes opp på Trafalger Square. Trondheim kommune sender hvert år et juletre til Hamburg. Hvert år siden 1949 har Bergen kommune sendt et juletre til Newcastle. I Bergen er det ordførerens jobb å felle treet. Det er en god gammel juletradisjon. 6 DÅ MONS REISTE TIL AMERIKA. Oldefar min, Nils Rasmussen Sæbø (Litlenils), dreiv gard på Sæbø i Nordhordland. Han var gift to gonger. Fyrste gong med Anna Tolleshaug, som vart oldemor mi. Med henne hadde han fire born. Ho døydde ung, og Litlenils gifta seg oppatt med Ingeborg Monsdatter Kartveit. I vår slekt vart ho seinare berre nemnt for Litlenils-Ingeborg (Litlenils-Ingjeberr). Litlenils og hans Ingeborg fekk òg fire born, og den eldste av dei, han Mons, skal denne historia handla om. Eller eigentleg ikkje…. I siste halvdelen av 1800-talet og byrjinga av 1900-talet var det mange plassar tronge tider her i landet, og svært mange utvandra til Amerika. Ho Ingeborg hadde ei syster og to brør (om ikkje fleire) som hadde utvandra. Ingeborg sjølv vart altså gift med ein allereie etablert bonde med eigen gard på Sæbø, og dei vart verande her. ( Eg tenkjer iblandt at det kan likavel ikkje alltid ha vore enkelt for ho Ingeborg å skulle ta over ansvaret for ein heim med fire morlause ungar, i tillegg til at ho sjølv etterkvart kom til å få fire eigne born.) Eg har nokre av breva søstera til Ingeborg, Mrs H. J. Monsen, sendte heim til syster si frå Amerika. Og der er der eit og anna eg tenkte kunne ha interesse for lesarane av Agronomen, så difor skriv eg om det her. Konvoluttane er adressert til Mrs. Ingebor Nilsen Sæbø, Sæbø Waag Postoobneri, Bergen Stift, Norway Europa. (Eg sleit ei stund med dette ”Nilsen”, for Ingeborg var då vitterleg ei Monsdatter, og då skulle der evt ha stått Monsen eller noko slikt. Men der er sjølvsagt ei forklaring på dette òg. Det hadde seg slik at det på Ingeborg si tid var to Ingeborg Monsdatter Sæbø på Sæbøgarden, og for å skilja dei frå einannan tok vår Ingeborg namnet Nilsen etter mannen sin.) Eg vil her skyta inn at når ein berre greier å arbeida seg forbi lovprisingane av Herren Gud, så handlar dette jord og krøtterdrift. Eg vil òg orientera om at dama i Amerika har hatt eit lemfeldig tilhøve til bruk av stor bokstav i byrjinga av setningane, men eg har brukt stor bokstav der. Elles har eg brukt hennar skrivemåte og late hennar bruk av store bokstavar stå slik ho har brukt det. Lawrence, Wh, Mai 28the 1901. Mrs. Ingebor Nilsen Sæbø. Her er nu lenge siden jeg skrev til Dig og maa sige mange tak for det brev som jeg modtog sist fra Eder. Dere havde det saa hjerteligen godt, og det samme haaber jeg dere endnu har. Dette maa vi takke den kjære Gud for. Han gjør det af sin usigelige Naade. Vi lever ogsaa Meget Godt. Vi for tro os frelste for Jesus skyld, som siger den som kommer til mig vil jeg ingen lunde støde du. Uverdige som vi er kan vi dog faa komme til ham med al vor synd og Skam og han 7 er mer en villig at tilGive. Vi har begaaet mangen en Synd baade mod Gud og vaare Medmennesker siden vi Korresponderte med hin anden, men saa har ogsaa den Gode Hyrde kommet og taget sit Arme Faar ind i sine bloddryppede Arme og visket ind i skjæledybet Søn og Datter vær frimodig, dine synder ere dig Forlatte. O at vi maatte faa mer synge herrens pris for sin store Kjærlighed til os. Vi har solgt ud i Turtle Mountain Bottineau Co (eg er usikker på om det er det det står….) North Dakota hvor vi fik to og et halvt tusinde Dollars og saa reiste vi til Staten Washington som Grændser ind til Stillehavet vor vi har Kjøpt os et Hjem. Dette motte vi betale 28 Hundrede Dollars For men saa er landet Meget bedre og bærer en stor Grøde. Her er ellers ingen vinter her i den vestlige Staten, verken sne eller kulde men om vinteren falder her en del Regn. Du kan tro her er nydelig pent. Jeg kan føde over tyve Melkekjør foruden den yngre stok, og saa har vi en nydelig pen fruktHave med Æbler, Sveskers(?), pærer, foruden de forskjelligste bærsorter. Stikkelsesbærene holder nu paa at modnes. Græset her er Timotei og Kløver. Timoteien er nu over 2 fod lang, Kløveren er kortere. Ja nu først synest jeg vi er kommen til Amerika. Mine brødre har ikke faaet solgt endnu, men dem vil vist ogsaa komme hit for dem solgt. Her er et Krimri (Eg har funne ut at det er butikk. Av ordet kremmer/kremmeri) men det er 15 Mil borte saa folk bliver trætte at kjøre saa langt med Rømmen. Men her kommer sikkert Krimri her rundt snart da her begynder at blive nu mellem 2 a tre Hundrede Melkekjør i en liden omkreds. Du talte om en gang at du vilde sende en Gut hid til Amerika naar han blev Konfirmeret. Om saa blir er det bedst han kommer hid, baade af den Grund at her er bedre Fortjenester samt at de andre af vores nu vil ogsaa maaske komme hid Om en kort Fremtid. Dog dette er noget som dere selv maa enest Om. Jeg skal love at gjøre mit bedste for ham i alle henseender. Ja saa er dere de saa hjertelig hilset fra os. Vi sender dere ogsaa vort Photographi som var taget i Desember 1900. Haaber at disse liener finder dere alle i bedste velgaaende. Tegner jeg mig med Agtelse H.J. Monsen, Lawrence Pa, Whatcom co Washington, North America. Eg ser at dette kjem til å verta for langt til at eg kan ta med alt i dette nummeret av Agronomen, så de får slita med det i neste nummer òg. Til sist skal me nok koma dit at han Mons er komen over til Amerika. Marit Sæbø. ♪♪ SJØLIVET DET ER EN FORNØYELIG STAND……..♪♪ Noen av leserne vil huske fra fjorårets Juleagronom at red og sambo var blitt 8 seilbåtredere og prøvde seg på bøljan blå. Så også denne sommeren. Selv om været både var kaldt og grått gjennom de meste av de fire såkalte sommermåneder, fikk vi da prøvd oss litt etter at vi møysommelig hadde fått storseilet på plass igjen og alle rep og tau festet der de skulle være - stort sett. Etter noen søndagsprøveturer rundt Tyssøy og opp mot Byfjorden fant vi ut at tiden var moden til en langtur. Vi utstyrte begge hundene med redningsvest og oss selv med styrkende mat og drikke og la i vei nordover (det blåste sønnavind). I fin stil krysset vi Byfjorden og hadde Herdla som mål. Selvsagt begynte det å regne da vi nærmet oss land, men ved hjelp av telefon (kjentmann i by’n) og draft fant vi til slutt en super ankringsplass like ved de gamle festningsanleggene. Hunden spratt glade på land og det samme gjorde matrosen Skipperen var imidlertid ikke fornøyd med fortøyningenes plassering. Her måtte det utvises sjømannskap!! Han grep derfor resolutt enda en kveil med tau og steg på lend på svaberget. Men akk, båten hadde forskjøvet seg (sa han etterpå) og dermed landet begge føtter midt i det glatte brunalgelaget på svaberget. Resultatet var en langsom sjøsetting av skipperen ned mellom svaberget og skutesiden iført det eneste klesbyttet han hadde med seg. Resten av kvelden og det meste av neste dag satt skipperen heller tagal på dekket og mekket rekken iført lange unevnelige og en nattskjorte mens resten av garderoben hang lystig til tørk rundt om i rigg og ellers der det blåste best. Matrosen loddet klokelig stemningen og tok seg en spennende oppdagertur rundt om på det gamle militærområdet. Hvor man enn går finns det bunkers g maskingeværstillinger og utkikksplasser. Jeg lurer på hva unggutten fra Schwarzwald eller Schlesingen tenkte på mens han stod på vakt og såg ut over Herdlaflaket? Hundene og jeg var i hvert fall glade for at klasebomber ikke fantes på den tiden for da hadde det blitt mange benløse fugler og ditto oksekalver. Historisk, botanisk og ornitologisk er Herdla bare en opplevelse. Finnes det organiserte turer med guiding slik at man kan lære mer? Tørr i buksen og med stigende form la vi ut fra Herdla og krysset oss nordover i frisk bris. Det var ikke mye vi vant på hvert slag opp fjorden, men all den tid dette var terra incognita for både skipper og matros brukte vi kikkert og kart og oppdaget stadig nye steder vi kanskje hadde hørt om. Mot kvelden la vi til i Bøvågen. Enda et nytt sted for oss. Vi fikk aldeles sjokk da det stod velkommen og tillatt for båtturister på et skilt på kaien. Smått om senn fikk vi da summet oss og besøkte kirken (samme arkitekt som for Fjell kirke) og butikken. Lastet til plimsollmerket la vi ut i vinden på nytt: Stadig stivt fra nord og stadig like frisk. Vi hadde egentlig planlagt Fedje, men med en svak og lunefull motor og noe vaklende manøvreringskunnskaper satset vi på det sikre og gikk til Vik i Øygarden. Der tilbrakte vi en rolig natt før vi igjen fant hjemmehavnen på Døsjø. Oppmuntret av denne vellykkete tur prøvde vi oss atter en gang noen uker senere, men da i sørlig retning. Etter en fin 9 bidevindsseilas ned leia gjorde vi strandhugg i Ølve for å hilse på venner. Det vi ikke beregnet var at kaien langt fra var dypvannskai. Snarer tvert i mot. Vertskapet gjorde den sørgelige erfaring at de var strandet med gjestene i 12 timer. Vi ankom på høyvann og stod fast ved kaien til neste høyvann. Vertskapet tok det beundringsverdig bra. Været var nydelig hele helgen og turen hjemover gikk i strålende sol og nesten blikkstille. Vi er blitt enige om at en jolle for ilandstigning ikke er noen dum ide. Nå er båten pakket ned og seilene til overhaling. Vinteren skal brukes til å gjøre seg kjent med GPS’en. Vi fikk den om bord i sommer, men da skipperen var ferdig med å plotte kurs og fart befant han seg midt på Doggerbank uten muligheter til retur. Slik ble kartet stående resten av turen. Selgeren av dette tekniske vidunder var helt oppgitt og sendte hele stasen til Ålesund. Men vi gir oss ikke. Koden skal knekkes i løpet av juleferien! AGRONOMEN PÅ GARDSBESØK. TORLEIV OG MARIANNE HÅBREKKE, STRANDEBARM. Når ein er på agronomstemne kjem ein i snakk med mange, om mangt. På agronomstemna i haust vart eg sitjande attmed ein gjeng kvemmingar ei stund, og i løpet av samtalen kom det opp eit namn eg kjente. Torleiv Håbrekke. Han som snakka let svært vel over gardsdrifta til Torleiv Håbrekke. Javel, tenkte eg, då må eg jo sjå om ikkje eg kan få til eit gardsbesøk der. Han Torleiv gjekk eg endåtil i klasse med på Stend dengong då i 1975, så terskelen for å ta kontakt var ikkje så høg. Ja, det var berre å koma, sa han Torleiv. Han for sin del var no for det meste oppe kvart på seks om morgonen, så etter det var det fritt fram. No vart det no eit stykke ut på føremiddagen før Agronomen sin utskremte meldte seg, ein sundag i midten av oktober. Strandebarm viste seg frå si vakraste side denne sundagen, med solskin og godt ver. Eg vart motteken i tunet av Torleiv og kona Marianne, og som stoda no eingong var, vart me rimelegvis sitjande ei stund i stova og prata, litt mimring om tida og folka frå Stend dengong då, og litt om garden og drifta her og no. Han Torleiv er ein lettpraten kar, og det viste seg at ho Marianne var likeeins, lett å lika og lett å prata med. Som vanleg på mange gardar var dei kome til middagstid då Agronomen dukka opp, så underteikna vart servert middag, med laks og heimeavla potet. Og det framkom at dette var engasjerte bønder begge to, med stor interesse for å vera mest mogeleg sjølvforsynte med mat. Torleiv heiltidsbonde. Marianne i arbeid utanom garden, men absolutt engasjert i garden og arbeidet og det dei dyrka og dreiv med. Og blant mykje anna grønt dei dyrka til eige bruk, sto poteten høgt i kurs, og dei hadde eit godt areal med potetåker, med fira fem ulike potetsorter. Potetene var hausta og komen i hus då eg var der, og resultatet både såg og smakte godt. Men no bør eg vel ta det i nokolunde rekkefølgje. Torleiv og Marianne har nok eit bruk som er ein god del større enn gjennomsnittet på Vestlandet vil eg tru. Garden er ein gamal kapteinsgard, og gamlastovo var freda, 10 men alle husa i god stand og vedlikehaldne. Dei hadde endåtil kjøpt til ei lita stove nyleg, som tidlegare hadde hatt annan eigar. Men ho sto så tett opp i tunet at då ho vart for sal så hadde dei kjøpt ho. Marianne meinte ho kunne høva til kårhus for dei seinare. Eg har merka meg at ikkje alle bønder eg snakkar med er i stand til å seia så mykje konkret om kor mykje innmark dei har. Slik var det i Strandebarm òg. Eg fekk nokre tal, men så slo dei no litt oppe i brekkene òg, og det kom utanom, og dessutan hadde dei fått kjøpt til ein tredve mål frå prestegarden på DEN sio av vegen, og likeeins eit areal på DEN sio av vegen. Så kva dei eigentleg kom fram til til slutt er ikkje eg i stand til å seia noko konkret om, men godt over hundre mål innmark i alle fall. Og det meste panneflatt maskinland slik det såg ut for meg. Dessutan var han Torleiv godt nøgd med at dei hadde rikelege og gode fjellbeite som låg til garden. Torleiv og Marianne driv med mjelkekyr og sau. Disse kvemmingane på agronomstemne som let så vel over at det var så fint fjelga og ryddig og på stell alt hjå han Torleiv, dei hadde heilt rett, men kanskje er det likavel ho Marianne som skal ha æra for akkurat det. Det var, slik eg forsto det, ho som såg til at det ikkje fekk breia seg rot og skit utom og innomhus i tunet. No trur no ikkje eg at han Torleiv på noko vis trong å bli halden i øyro når det gjalt dette, men han vart no det likavel. Slik sett framsto garden svært så ryddig og fin. Fjorten mjelkekyr av NRF, og påsett hadde dei. Alle haustbære, slik at dei kunne sendast på sumarbeite gjennom heile sumaren. Me var fyrst i kufjøsen og såg. Mjelkerommet var ein fryd å sjå. Så reint og fint at ein trygt kunne eta graut direkte av golvet om noko slikt hadde vore aktuelt. Sjølve fjøsen hadde Marianne mindre trong for å visa fram, for ho meinte at kyrne hadde skitna seg bak etter at ho hadde kosta og stellt dei veko før. Eg fekk no likavel lov til å ta nokre bilete, forutsett at eg fokuserte på framparten…. Me var i kalvefjøsen og såg òg. Den låg i tilknytning til kufjøsen, men for ikkje å uroa dyra unødig midt i middagskvilen, gjekk me inn frå hi sio. Trivelege kalvar, store bingar. Konsentrert kalving, slik at for at det ikkje skulle bli for tett med dyr, sto nokre kalvar i sauefjøsen, som no likavel sto tom. Ein av underteikna sine kjepphestar er dette med å ha namn på dyra. Torleiv og Marianne hadde namn på nokre av dyra sine, men ikkje alle. Men no spring der i alle høve ein liten kukalv rundt i fjøsen og heiter Marit…. Det er jo ei æra i det òg! 11 Etterpå køyrde me eit stykke inn i Strandadalen og såg om sauene. Både Torleiv og Marianne snakka seg varme og let vel over Dalasauene sine. Fine og nyklypte kom dei springande då Torleiv viste fram posen med kraftfor. Tillitsfulle dyr som heilt tydeleg var mykje handsama og ettersett med kjærleik og omtanke. Torleiv hadde endåtil lært opp eine søyo til å ”gi labb” når ho skulle få kraftfor. Eg spurte om utvelging av livdyr, og fekk då ei lengre orientering om kriterier for det. Alt frå størrelse og hald på dyret, til kullstørrelse og evne til å halda ilag med flokken på beite. Ei av søyene hadde hatt femlingar eit år, og firlingar dei andre åra. Får ein fram alt så vert det jo overskot av slikt. Torleiv og Marianne hadde lyst til å satsa meir på sau. Særleg fordi dei hadde slike gode fjellbeite. No hadde dei berre tjue vinterfora dyr, men hadde beitekapasitet til uhorveleg mange fleire. Etter ei triveleg stund ute på sauebeitet var me tilbake i tunet og opp på låven. Her sto maskinparken fint parkert på rekkje innomhus, medan traktorane sto ute denne dagen. Ein litt eldre og ein heilt ny John Deere. Ein gong John Deere, alltid John Deere, hevda han Torleiv. Dette gav tydelegvis ikkje rom for diskusjon. På garden dyrka dei òg kålrot som dei hakka og gav til kyrne. Og alle potetsortene låg fint sortert i kvar sine sekker. Høystål hadde dei òg. Med så fint høy at endåtil underteikna vart litt misunneleg. Så fint kalvahøy at det var ein fryd å sjå. Eg gjentek det gjerne, misunneleg misunneleg…. Til sist var me i eldhuset. Der hang smalakjøtet klart til røyking under taket. Røykinga gjorde dei sjølv, i den store grua. Midt framfor grua sto ein heller stor ATV parkert. Dei var skjønt einige om at han passte ikkje inn i interiøret forøvrig, men ein plass måtte han jo stå. Denne hadde Torleiv ønska seg lenge, og heilt utan at han visste noko på førehand, hadde Marianne tatt tak i dette, og i samband med sølvbryllupsdagen hadde ho kjøpt denne til han, og fått han levert med lastebil i tunet til ein heller handfallen Torleiv. Kjenner eg Torleiv rett, var han sterkt oppteken dei neste dagane……! Etter turen rundt på garden fekk eg kaffe og heimelaga eplekake, for dei hadde nokre fruktre i tillegg til ymse grønnsaker òg på garden. Marianne hadde ei von om at ho kanskje kunne finna tid til meir grønnsakdyrking hvis ho slutta i jobb utanom garden, men dette var førebels berre ein draum. Mett av inntrykk kunne så Agronomen sin utskremte seie takk for seg. Stor takk til Torleiv og Marianne Håbrekke! Marit Sæbø. 12 STENDANYTT Her kommer nye tanker og erfaringer rundt melkeroboten på Stend. Vi hadde som mål ved investering av roboten at avdråtten skulle øke. Det har den gjort men å komme med tall er ennå for tidlig. Grunnen til dette er at kyrne har melket kun i 1-3 mnd og vi har etterslep på ett år. Sammenligner vi det vi så langt har i forhold til forrige laktasjon er det en klar økning, men det som gjenstår å se er hvordan laktasjonskurven utvikler seg i forhold til før. Dyr som melket da vi begynte med robot flatet helt ut eller økte istedet for å gå ned. Vi forventer at dyrene melker mer lenger ut i laktasjonen, og dette vil vise seg med tiden. Ingen er mer spente på hvordan dette går enn jeg! Vi hadde nylig en hendelse med en akutt mastitt som ikke ble oppdaget av roboten. Dette førte til høyt bakterietall og celletall på melken og det gikk en tid før vi var sikre på hva grunnen var. Tidligere hadde man mer kontakt med juret og oppdaget mastitter tidlig. Dette er helt klart en utfordring, og etter en episode som den med mastittkuen blir man på tå hev da man ikke har den samme "jurkontakten" som før. Man må lære seg å se etter andre signaler, og det vi bruker er kraftfôrkonsum, melkemengde, ufullstendige melkinger og konduktivitetstall (ledeevnen til melken). Samtidig går jeg mye og kjenner på jurene inne i løsdriften, gjerne i forbindelse med skraping og strøing. Hilsen Kristin! SKOLEN er godt i gang med første termin i skoleåret under ny rektor. Det legges planer for utvidet og ny aktivitet, men Agronomen har ikke mottatt noen spesifikke opplysninger ennå. Vi lover å komme tilbake til dette ved neste korsvei. HESTESPALTEN JUL i stallen Det er svært hyggelig at stallen gjøres ekstra trivelig og pen til jul, men vær så snill IKKE heng opp pynt eller gjenstander som hestene kan ete på eller skade seg på! Pass også på at dere ikke gir dem noe ekstra mat fordi det er jul. Gi dem heller litt mindre mat enn vanlig hvis de ikke brukes og mosjoneres så mye som de er vant til. Fremmedlegemer i svelg og spiserør, kolikk og forfangenhet kan bli resultatet av alt for ivrig pynting og foring. NEI mat Klapp og kos trenger dere imidlertid ikke å spare på i julen verken i stallen eller andre steder. JA mat Verdien av grovfor Hester er forutbestemt til å leve på en diett som er rik på fiber og lav i energi. Likevel insistere mange hesteeiere på å fore hesten sin med mye kraftfor og lite grovfor. Når hesten berøves muligheten til å utføre ”beiteatferd”, er det svært lett for at uvaner, unoter og sykdom melder seg: Krybbebiting, vindsluking, gnaging, magesår og kolikk. Bladet Physiology & Behaviour vil snart publisere et forsøk hvor 8 hopper i tre uker ble foret enten på fri tilgang av høy eller på fullfor (en blanding av grovfor og kraftfor 13 som skal tilfredsstille forbehovet hos hest). Forsøket viste at: ¾ Hester som fikk høy brukte 61,5% av døgnet til å ete, mens hester på fullfor brukte 10% av døgnet ¾ Hester som fikk høy stod i ro 37% mens hester på fullfor stod i ro i 58% av tiden ¾ Hester som fikk høy brukte 1,2% av tiden til å lete i strøet, mens hester på fullfor brukte 11,5% til det samme De samme hestene ble også ”lært” å presse mot en vegg hvis de ønsket fôr. Hestene som fikk fullfor jobbet mye hardere for å få belønningen i høy enn de som fikk fri høytilgang jobbet for fullfor. Forskerne konkluderer med at hestene hadde en ”hunger for hay” når de fikk en konsentrert diett og at hester ikke må fratas grovforet hvis de skal fungere helsemessig og sosialt. Mangel på grovfor hadde en stor innflytelse på atferd og fysiologi hos hestene i forsøket. Med mye stilleståen på boks minker den passive hjelpen tarmen får og formasse hoper seg opp i stortarmen hos hesten. I tillegg drikker hesten gjerne for lite når det er kaldt og den ikke anstrenger seg så mye. Summen av dette blir forstoppelse som med gjæring kan utvikle gass som igjen kan føre til tarmdreiing og livstruende sirkulasjonssvikt. Noen hester går ute på frosne marker eller i luftegårder hvor det finnes rester av gammelt gras og høy. Dette er ”mat for Mons” når det gjelder å utvikle feilgjæring i blindtarm og stortarm med diare eller krampekolikk som resultat. Hvis kolikken uteblir, kan et annet problem dukke opp: VINTERTID er INNETID Dessverre er det slik at når gradestokken kryper nedover, kryper vi mennesker inn og vi tar hestene med oss. Om ikke akkurat bokstavlig, så er det uomtvistelig slik at hesten tilbringer mer tid i stallen om vinteren enn i den lysere årstid. Dette medfører en del problemer: Hesten mosjonerer mindre og dette øker faren for KOLIKK. Hesten er helt avhengig av mosjon for å hjelpe foret å passere bakover i fordøyelseskanalen. LUNGESPRENG, kols, RAO, heaves, astma, COPD – kjært barn har mange navn. Denne tilstanden rammer oftest 14 hester over 8 år som er blitt utsatt for miljøfaktorer som muggsoppsporer, endotoxiner (giftstoffmolekyler), ammoniakkgass, formidd etc gjennom flere sesonger. Hester med denne lidelsen begynner gjerne å hoste i det små og så utvikler sykdommen seg gradvis til man har en hest med utpreget åndenød. Diagnosen stilles ved endoskopering av luftveiene med uttak av prøver fra de små luftrørene (bronkioler). De ulike cellene man får fatt i ved prøvetakingen, kan fortelle litt om årsak og grad av sykdom Ofte vil ALLERGI være en forverrende faktor i sykdomsbildet. Hesten er bedre når den går ute og blir verre på stall. RINGORM og andre hudinfeksjoner har det, sammen med lus, også lettere om vinteren enn om sommeren. Vasking og renhold blir vanskeligere og i tillegg pakker vi hesten inn i tepper og dyner som sant å si ikke alltid er så rene. Men de er varme, og i denne fuktige og skitne varmen trives all slags småkryp. Dessuten nekter vi jo hesten å rense seg selv! Hvis den skulle følge sine instinkt og rulle seg, er det bar teppet som får en omgang, pelsen er like ubehandlet. Hva med RÅD mot de tilstander som er nevnt: • Pass på at hesten drikker nok • Ikke la hesten få i seg gammelt for på bakken • Reduser total formengde hvis mosjonen reduseres • La hesten gå ute så mye som mulig • Spre grovforet i boksen slik at hesten må ”beite” • Hold boks og stall så ren og støvfri som mulig • La hesten få rulle seg i snø eller i ren paddock før du pakker den inn • • Klipp hesten i løpet av november (hvis du vil klippe) og sjekk man og rygg for lus Spander en vask på dekkene(-t) en gang i blant 11 november 1918 11 nov 1918 sluttet den første verdenskrig. Krigen som skulle ende alle kriger. På den 18 nov minnes verden alle militære, uansett rang, som falt i denne krigen. Kanskje vi også skulle spandere ett minutt på hestene som også ofret livet enten direkte i kampene eller av annen årsak: Mer enn en million hester deltok i krigen fra Stor-Britannia alene. Bare 67 000 overlevde Hestene døde av skuddsår, sykdom og utmattelse Sykdommene som florerte på slagmarken var influensa, ringorm, kverke, sandkolikk og miltbrann Britiske veterinærer behandlet mer enn 750 000 hester i løpet av de fem krigsårene Bruk av hesten i krig daterer seg tilbake til 4000 år BC. Hesten gav soldatene ben og fotfolket trekkraft. Ved utbruddet av første verdenskrig hadde imidlertid hesten utspilt sin rolle da kavaleriet led forferdelige tap opp mot tanks og maskingevær. Likevel er hester og esler fremdeles viktige i 15 krigssoner den dag i dag til transport av våpen og ammunisjon gjennom vanskelig lende, og lider på samme måte som deres artsfrender alltid har gjort. Monumentene over disse umælende og tapre krigsdeltakere er ikke mange, selv om de gjerne er en del av andre minnesmerker rundt om. Det finnes noen, og det oppfordres til at man besøker monumentet ANIMALS IN WAR MEMORIAL in Hyde Park hvis man drar til London. Et minutt i ettertanke over hva vi mennesker tillater oss å la dyr ta del i, er ikke av veien for noen av oss. Det hører også med til historien at hestene som overlever krigene ikke alltid blir tatt vare på i ettertid. Verken etter første eller andre verdenskrig hadde man tanke for å skipe hjem eller sørge for hester som ble etterlatte i fremmede land. De gikk ofte en grim skjebne i møte. SMÅPLUKK fra VITENSKAPEN Nå når det nærmer seg at vår del av jorden skal vende seg mot solen igjen, er det greit å vite at solen lik alle andre stjerner ble dannet ved at en stor sky av gass og støv trakk seg sammen. En typisk gassky består av ca75% hydrogen og ca25% helium samt litt CO2 og vann. Hvis skyen er tilstrekkelig tett og kald, får gravitasjonen skyen til å trekke seg sammen og det dannes varme av gravitasjonsenergi. Temperaturstigningen i skyen fører til trykkøkning sentralt i skyen. Ved en gitt temperatur blir hydrogen til helium og sentraltemperaturen i skyen stiger til mange millioner grader. Sammentrekningen i skyen stanser pga den store trykkøkningen og BINGO vi har en ny stjerne. Planetene er ”barn” av hovedskyen og dannes i skiven av støv og gass som omgir hovedstjernen. Slik ble vår jord til. Og mens vi snakker om stjerner: TYCHO BRAHE, stjernekikker og…….. Tycho Brahe var en fargerik og spesiell dansk vitenskapsmann som døde i Praha i 1601 etter å ha falt i unåde hjemme i Danmark. Myten forteller at han døde av en sprukken urinblære fordi han holdt seg for lenge under et selskap, men sannheten går mer i retning av kvikksølvforgiftning. Tycho Brahe ble bortført av sin onkel som ettåring og fostret opp i stor kjærlighet av det barnløse paret. Han skulle ta juridikum og tjene kongen, men ble fiksert på stjerner og astronomi i forbindelse med en solformørkelse i 1560. Paralellt med lovsamlinger leste Tycho bøker om stjernebilder og himmellegemer. Ved hjelp av en passer fant han ut at de lærde bommet grovt på tidsangivelsen som angav når Saturn og Jupiter skulle krysse hverandres baner. Brahes tro på det bestående fikk en alvorlig knekk. Her måtte forskes! Det gjorde Tycho Brahe til gangs de neste årene fra 1572 til sin død. Han var imidlertid ikke så opplyst om sine plikter som lensherre som om stjerner, falt i unåde hos kong Christian 4 og mistet hus og hjem. Flyttingen til Praha ble imidlertid ingen suksess, og Tycho Brahe var i ferd med å si opp hos keiser Rudolf 2 da livet tok slutt i 1601. 16