Agronomen Desember 2014 - Stend vidaregåande skule

Agronomen
Blad for tidligere og nåværende elever ved Stend
Desember 2014
Foto: B-klassen på kvardagsliv
KULTURLANDSKAPET OG UNGE BØNDER
Ole Gjermund Digernes ble kåret som årets vinner av Kulturlandskapsprisen for sin
ekstraordinære innsats for kulturlandskapet på kystgarden Digernes på Stord og på
Otterøya i Bømlafjorden.
Dette var 19 gangen at Kulturlandskapsprisen i Hordaland ble overrekt til en
bonde som tar vare på og utvikler de kulturhistoriske og biologiske verdiene som en
finner i jordbrukets kulturlandskap. Dette viser at pleie av kulturlandskapet langs
kysten har stor betydning for samfunnet som helhet! Ole Gjermund konkurrerte i år
mot 11 andre kandidater fra kystkommunene i Hordaland, og blir også Hordaland
sin kandidat til den nasjonale Kulturlandskapsprisen i 2015.
Hardangerkonferansen 2014 ble arrangert i november på Brakanes Hotell i Ulvik.
Konferansen hadde fokus på næringsstrategier, regionsutvikling og samferdsel. En av
postene på programmet fra næringslivet var blant annet hvordan fremtiden blir for
landbruket i Hardanger. Hardanger er inne i ei optimistisk tid med bedre kommunikasjoner, ny industrisatsing og økning i folketallet, men også innenfor gårdsturisme
og landbruket generelt råder optimismen.
Unge bønder er et viktig satsingsområde for yrket vårt og bondelaget arrangerer derfor kurs for de hvert år. Det kan blant annet være kurs i eierskifte av både eiendom
og bedrift, driftsutvikling og bedriftsrådgivning. Det er også viktig at de unge vert invitert inn i bøndenes fellesskap for å bli en viktig ressurs innenfor helt nødvendig
landbruksinformasjon til landets befolkning og ikke minst organisasjonsarbeid. Ungdommen er yrkets fremtid!
Styret har allerede begynt å tenke litt på neste års Agronomstevne ved å finne frem klasselister for å kunne begynne å lete etter jubilantenes bosteder.
Vi i styret i Agronomlaget ønsker alle en god jul og ett godt nytt år!
Jan-Ole Skage
JAKTEN PÅ EN FRAMTID
All statistikk viser med tydelighet en god sammenheng mellom resultatene på videregående skole, og hvordan det går med ungdommen seinere i livet. Dersom de dropper
ut, ser vi at de kommer svært dårlig ut på mange statistikker. I den andre enden vet
vi at gode resultater og mestring gir et vell av muligheter senere med tanke på studie
– og yrkesvalg. I videregående skole er det derfor sterkt fokus på at elevene skal gjennomføre og bestå, fordi det er en god investering både for den enkelte og for samfunnet. Mange lærere og rådgivere jobber godt med dette, men litt for mange ganger
opplever vi at til tross for god innsats, når vi ikke fram. Statistikken viser at over 40%
av de som dropper ut, sliter med psykisk helse hos seg selv eller i nær familie. Derfor
har Stend og mange andre videregående skoler fått tilgang til skolepsykolog.
I disse dager får skolen besøk av mange elever fra ungdomsskoler som ønsker å
vite mer om hva vi driver med på Stend, og vi treffer mange ungdommer på
messer og skolebesøk. For mange av disse er dette et svært vanskelig valg. De vet at
valget er viktig, men de vet ikke hva de skal velge, de vet ikke hva de «vil bli».
Utfordringen vår er hvordan vi møter disse ungdommene i vår iver etter å få
mange søkere til skolen. Verken idrettsfag eller naturbruk kan lokke med mange konkrete arbeidsplasser etter
endt videregående. Det vi kan tilby er skoleår der elevene kan få være i aktivitet og jobbe med interessen sin, om
det er hest, fotball eller lignende. Vi ser at dette er positivt for mange. Elevene trives, mange presterer godt faglig,
og de utvikler ferdigheter og sosial kompetanse. Gjennom dette ser vi at elevene legger et godt grunnlag for en
videre studie- og yrkeskarriere, og at de er konkurransedyktige i jakten på en god framtid og et godt liv.
Jeg vil benytte anledningen til å ønske nåværende og tidligere elever en fredfull jul der en skal slippe «å jakte»
på verken det ene eller det andre, men der en kan få være seg selv sammen med dem en er glad i.
Rektor Magnus Vaktskjold
Redaksjonen
Stend vidaregåande skule, 5244 FANA
Ansvarlig red: Magnus Vaktskjold
Mobil: 482 21 570 / epost: [email protected]
Design og utforming: Grieg Medialog AS, www.medialog.no
2
AGRONOMEN DESEMBER 2014
HESTESPALTEN
I disse travle småkaketider passer det med litt om mye i stedet for mye om lite:
•• AV: ANNE KRISTIN MILDE
Foring: Betfiber og betfor som er biprodukter fra sukkerroeproduksjonen er kommet sterkt inn på hestens foringsmeny. Etter
utvinning av sukker fra roene sitter man igjen med en rest som
er nesten helt sukkerfri og av dette lages: BETFIBER som er fibermasse malt sammen med litt soyaolje og litt salt og deretter
pelletert. Betfiber har en energimengde nesten tilsvarende kraftfor og en meget god vannbindingsevne (5-7 ganger egen vekt).
Betfiber er velegnet til hester som er følsomme for stivelse og
sukker, hester utsatte for forfangenhet, kolikk, magesår, stoffskiftesykdom som EMS og PPID og krysslammlese. BETFÔR
produseres av samme grunnmasse som betfiber, men tilsettes
35% melasse og pelleteres ikke. Betfor er søtt og smakelig for
hesten og egner seg som energidrikk og som «pick-me-up» etter
en hard økt/konkurranse for å fylle i glykogenreservene
Både BETFIBER og BETFÔR skal bløtes før bruk pga forstoppelsesfaren ved vannbinding. Unntak er hvis en vil nytte
trekkpapireffekten i betfiber til en hest med sprutdiare.
Bare høy? Ved Wången Travskola i Sverige i regi av SLU er det
gjennom en periode brukt bare høy i foringen av unghest, i
dette tilfellet varmblods traver. 16 hestene ble satt inn på
Wången som 1,5 åringer og fulgt opp i 2,5 år. De ble hele tiden
kontrollert mht helse, tilvekst, trening og prestasjon frem til 3
års alder. Hensikten var å undersøke om KUN grovfor i form av
høy er tilstrekkelig til å gi en unghest fullverdig tilvekst og utvikling og å få den til start med tilfredsstillende resultat. Grovforet hadde hele tiden et høyt innhold av energi og protein,
(10,5 MJ og minst 63% FRP pr kg TS). Resultatene:
• Alle 16 hesten klarte et premieløp som 2-åringer og 15 klarte
godkjent prøveløp
• 8 av hestene fikk kortere distansetrening enn normalt, dvs
30% mindre tening. Dette resulterte i noe dårligere kondisjon,
men hestene hadde færre treningsavbrudd grunnet skade
• Bevegelsesavvik/halthet ble målt objektivt med Lameness Locator. Hestene fikk problemer når hurtigkjøring startet våren
som 2-åringer, men de hentet seg inn i løpet av noen tid.
Hvis det blir kaldt. Teppeproblematikken er i vinden igjen. Kan
hesten selv fortelle om den vil ha teppe på og i tilfelle hvilket
teppe? En gruppe norske forskere ledet av CM Mejdell lot 23
hester bruke symboler for å kunne si «teppe på» eller «teppe av»
eller «ingen endring». I løpet av ca 11 dager, noen hester var tregere enn andre, hadde hestene ved hjelp av godbitbelønning lært
hva symbolene betød. Det viste seg at kaldblod oftere valgte å
være teppeløse enn varmblod og at dess våtere, kaldere og mer
vind det var ute, dess oftere ville hestene ha teppe på.
Nedskritting om vinteren. Alle hester må skrittes ned etter tre-
AGRONOMEN DESEMBER 2014
ning for å unngå stivhet og muskelsmerte. Ulldekken i form av
ryggteppe er en god hjelp for å hindre en for rask nedkjøling.
Minst 10 min før treningsøkten starter og under nedskritting
inntil pustefrekvensen er normal er teppet vesentlig. Det er også
best å ha teppet på hesten, (skifte til et tørt når hesten kommer
inn), inntil pelsen er tørr. Tette vinterdekken er ikke bra for en
våt hest. Slike dekken slipper ikke fuktigheten godt nok ut og
pelsen holder seg våt i lang tid, særlig hvis hesten ikke er klippet. Dette disponerer for forkjølelse og hudproblemer.
Vinter og hestehelse. Når temperaturen synker er det noen tips
å ta med for å holde hesten frisk:
• Mer mat. Hesten trenger mer energi for å holde varmen, særlig hester som går lenge ute og hester med lite pels. Mengde
grovfor bør økes, ikke kraftfor. Grovfor i magen er en liten
«ovn» som hesten bærer med seg og som gir den nødvendige
varme.
• Vann. Hesten foretrekker lunket vann for å drikke nok. Iskaldt vann kan føre til for lite væskeopptak og forstoppelse.
Det finnes «vinterbøtter» som holder vannet temperert og
disse er svært nyttige.
• Frisk luft. Hesten skal ut så sant det er praktisk mulig. Selv
godt ventilerte staller blir full av diverse forurensinger som
disponerer for luftveislidelser.
• Hud og pels. Hvis hesten står med teppe hele tiden, må huden
sjekkes minst en gang i uke for tegn på gnag, irritasjon eller
reaksjoner i form av skorper , hevelser eller sårdannelser. Vasking av teppet er også vesentlig for å holde god hygiene
• Klipping. Hvis man ønsker å ha teppe på hesten hele vinteren,
bør hesten klippes. Teppet presser hårene sammen og reduserer derfor isolasjonsevnen i pelsen vesentlig. Dessuten er det
større fare for svette og vedvarende fuktighet i en lang pels
under et teppe enn om pelsen er kort
Atferd. Hesten er et frykt-og-flykt-dyr og vil helst stikke av når
den møter noe fremmed og skremmende. Skal man tvinge hesten forbi en «nifs» gjenstand,(1) skal man la hesten langsomt
gjøre seg kjent med tingen på egenhånd(2) eller skal man snu
og gå hjem(3)? En forskergruppe holder på med dette problemet i Danmark og de foreløpige resultater viser at alternativ 3
ikke er bra, men både 1 og 2 kan virke. Gruppe 1- hestene som
ble tvunget inntil den fremmede gjenstanden fik høy puls og
pustefrekvens som et resultat av høyt stressnivå, mens gruppe 2hestene holdt seg roligere. Imidlertid var gruppe 1 langt mer
selvsikker på dag to i samme forsøk, mens gruppe 2 stadig var
skeptisk. Med andre ord er det mye på dette området vi ennå
ikke vet, men å være OBS på hestens fryktreaksjoner vil alltid
lønne seg.
3
Foto: Arild Skogseth
HESTELINJEN RINGER JULEN INN
Litt utenfor Bergen, i retning sør,
finner man Stend Vidaregående Skule.
Nettopp denne skolen har 150 års
jubileum i 2016.
•• AV: ELISABETH STORETVEDT
OG
MALIN TØNDER
Dette er en liten skole med kun 360
elever, men som har store læringsareal
for elevene. Skolehverdagen her er mye
annet enn normalen og det å kjøre
traktor er ikke uvanlig. Det er stor
variasjon av elever på Stend da det er
både idrettslinje og naturbrukslinjer.
Det er full aktivitet ved ridehallen på
Stend. Elevene er i gang med å klargjøre
ridehallen for juleshow. Det er en koselig
stemning som møter oss, og elevene
sprer mye latter og glede. Hestejentene
smiler fra øre til øre mens de nynner på
julemusikken som går over høyttalerne.
Det er elevene i Vg2 på hestelinjen som
er i full gang med å dekorere ridehallen
med julelys, granbar og andre kulisser til
det årlige showet. Julestemningen sniker
seg på selv om vi bare er i november.
Når vi går innover i ridehallen, treffer
vi Frida Reikvam som er i gang med å
sette opp julelys. Hun forteller oss at
•
mesteparten av undervisningstiden nå
før jul går til forberedelser av årets
juleshow. «Juleshowet er en fin måte å
lære på. Vi har et konkret mål å jobbe
mot og alle er veldig gira på å få
juleshowet best mulig. Det er mye
jobbing, men vi har det veldig moro
under forberedelsene» sier hun muntert.
«Hvordan er skolehverdagen deres
ellers da?» Spør vi. «Skoledagen vår er
veldig variert. Noen dager har vi vanlig
allmennfag, mens andre dager har vi mer
praktisk undervisning som ridning og
stell av hest. Vi kjører også traktor,
snekrer og driver med vedlikehold av
stallen.» Frida forteller oss også at de har
fokus på forskjellige temaer innen hest
og temaene blir jobbet med periodevis.
I 2006 startet det hele. Det var hestelæreren Siri Brodal som kom på ideen om
å ha et lite juleshow kun på gøy. Siri Brodal
er utdannet som rideinstruktør på Starum
Hestesenter og har tatt pedagogikk på Høyskolen i Bergen. «Det lå aldri i tankene at
det skulle bli så stort som det blitt nå» sier
Siri med et smil om munnen. Juleshowet
begynte som en opptreden for foreldre og
det var ingen sammenheng mellom innslagene. Nå derimot har juleshowet en
tydelig rød tråd gjennom hele program-
met og det har gått fra å være en opptreden til å bli en forestilling.
Brodal startet som hestefaglærer på
Stend Vidaregående Skule for 8 år siden.
Mye har forandret seg siden den gang.
«Alt var mye mindre! Nå har vi to staller,
klasserom og salmakerbod ved stallområdet og jeg har fått flere kollegaer!»
Siri forteller videre. «Når jeg startet som
lærer var det kun jeg som underviste i
hestefag. Arne Johannesen og Robert
Dalland var mine eneste kollegaer, men de
underviste i stalldrift og salmaking. Nå er
vi seks lærere som underviser i hestefag.»
Stend er en skole utenom det vanlige.
Skolen kan tilby linjer som idrettsfag,
friluftsliv, hestelinje, anleggsgartner,
dyrefag og naturbruk. I 1866 var det
første skoleåret og skolen kunne kun
tilby agronomlinje. På den tid var flertallet gutter på Stend, men i dag er det
flertall av jenter.
Ridehallen er fylt opp med elever fra
Vg2 hestelinjen. I klassen er det kun jenter
og hallen fylles med latter og sang. Elevene
vet også hvor mye hardt arbeid de har foran seg. Juleshowet er blitt en tradisjon og
klassen vil gjøre best mulig for å fortsette å
imponere publikum. En ting er sikkert,
hestelinjen har noe å være stolt over!
Stend har 150 års jubileum i 2016
• Første juleshowet på Stend var i 2006
• Første skoleår var i 1866, og Stends første
rektor var Georg Aleksander Wilson.
• Første lærer på hestelinjen var Rigmor
Solheim
4
Foto: Tilia Langleite
Foto: Arild Skogseth
AGRONOMEN DESEMBER 2014
Fra blomster og trær
TIL GRØNNSAKER OG BÆR
•• AV: HANNE TRETTSVEEN OG MARITA NETELAND
I det du svinger inn mot Stend, er du omringet av frodig landskap. Alt fra åker til
plommetrær. Gårdsbutikken på Stend ligger til høyre for gårdsplassen, hvor
elever oppholder seg under praktisk undervisning. I det du går inn i gårdsbutikken og gartneriet får du en smak av lokale norske råvarer med et rikelig
utvalg selvdyrkede blomster.
Mandag
Tirsdag
Onsdag
Torsdag
Fredag
Lørdag
10:00-15:00
10:00-15:00
10:00-15:00
10:00-19:00
10:00-19:00
10:00-15:00
Telefon: 55 91 53 08
Adresse: Fanaveien
249, Bergen Hordaland
Fra skole til gartnerarbeid
For å jobbe på gårdsbutikken og gartneriet må man ha egenskaper og interesser innenfor området og gjerne gartnerutdanning, eller erfaring fra skolen på Stend.
I det vi går inn i gårdsbutikken kjenner vi varmen fra drivhuset og den gode atmosfæren. Vi blir møtt av hyggelig ansatt,
Olaf Heggdal, som villig forteller om bedriften. Heggdal er
fulltidsansatt i gartneriet og butikken, han har jobbet her
siden høsten 1994, altså hele 20 år, og trives med det. Det er
flere ansatte, både fulltid og deltid som hjelper til i bedriften,
forteller Olaf Heggdal.
I gårdsbutikken/gartneriet finner man et variert utvalg av
varer, blant annet grønnsaker, frukt, kjøtt, søtsaker, og blomster. Utvalget av varer kommer an på sesong og årstid. Heggdal forteller at i juletiden er julestjerner(blomsten) noe de produserer og selger mye av. Arbeidet de gjør i gartneriet er derfor
også sesongbestemt, såing, gjøre klart for produksjon, utplanting, lage blomsterdekorasjoner, vanning er noen eksempler.
Mens vi står der midt i butikken forteller Heggdal om
produktene de selger. Han peker mot grønnsakene og forklarer at de får mange grønnsaker fra bønder på Voss, men at de
selv også produserer poteter, ulike salater, kål og så videre som
de har i butikken. Som vi ser, selger de også nedfryst kjøtt,
men Heggdal sier at ved spesielle ønsker kan det bestilles
kalkun eller lignede, så lenge de har tilgang på det ønskede
produktet.
Gartnerikonseptet:
Både butikken og gartneriet blir driftet av ansatte, som ikke
jobber som lærere ved Stend Videregående Skule. De har som
sagt ansvaret for bedriften, men er underlagt skolen. Elever
som går på Stend Naturbruk har undervisningsopplegg i gartneriet, som er en del av pensum.
Med egen erfaring som tidligere naturbrukselev, får man
opplæring og arbeidsoppgaver innenfor blomster, steinlegging, kranslaging av pil og beskjæring av busker med mer.
Når vi går inn i gartneriet kjenner vi duften av blomster og
varmen av lampene som skaper koselig og stemningsfull atmosfære; akkurat som vi kjente da vi gikk inn der for første gang
som vg1 elever på Stend. Drivhuset var fullt av julestjerner,
slik som nå, når det er juletider, og det er sesong for dette.
Som en del av tunet gir Gartneriet og Gårdsbutikken en
mulighet for flere til og se Stend og området rundt skolen. Det
er hyggelig og kunne kjøpe gode råvarer i koselig butikk, litt
utenom det vanlige. Den perfekte lørdagstur for en familie.
Faste og kjære kunder
Kundene som kommer til gårdsbutikken er forskjellige. Det
kommer barnefamilier, eldre mennesker, foreldre til elever
som både er faste kunder og «forbipasserende kunder». Heggdal forteller at de har noen ukentlige kunder, men også kunder
som kommer igjen for faste høytider. Nye og forbipasserende
kunder er hjertelig velkommen, legger Heggdal til og smiler.
Stend ble i 1861 kjøpt av Hordaland fylke, med formål om å bruke eiendommen til jordbruksskole.
De har i 2016 150års jubileum. Gården er en av de største jordbrukseiendommene i fylket.
AGRONOMEN DESEMBER 2014
5
Vivian og Radoctro i aksjon! (arkivfoto)
Snart klar for trening!
det store spranget
•• TEKST OG FOTO: THEA SØRENSEN BERNLØV OG SOPHIE EMILIE SUNDT
ÂMotivasjon, dedikasjon og viljeÊ sier lærer og trener Morten Holm når han skal
forklare hva som skal til for å klare seg i idretten sprangridning.
En hestejentes drøm
Vi spaserer inn på gårdsplassen midt
mellom den røde stallen og det store ridehuset. Den intense lukten av hest treffer
oss idet vi går inn i stallen for å møte Vivian Tveite som vi er så heldig å få lov til
å intervjue. Hun er allerede i gang med å
gjøre klar den flotte, store hesten hennes
Radoctro til trening. Vi merker fort at
stallen er et godt og trygt sted å være. Den
gode og lune atmosfæren er ikke til å
unngå å legge merke til.
– Hva går toppidrett sprang ut på og
hvorfor valgte du akkurat dette faget?
– Toppidrett sprang er et valgfag med fem
timer i uken. Vi har to treninger på hest
og en basistrening med idrettsklassene
hver uke. Treningene med hest foregår
etter skoletid med vår trener Morten
Holm. Vi reiser også mye på stevner og
konkurranser, sier Vivian mens hun kjærlig koster over hesten en siste gang. Videre
forteller hun at hun valgte faget fordi hun
alltid hatt interesse for hest. Hun kjøpte
seg en spranghest med potensiale og fikk
behov for en trener med god oppfølging.
6
– Derfor var toppidrett et godt tilbud for
meg! Sier hun smilende.
Vivian forteller at man møter på utfordringer hver eneste dag når man driver
på med hest. Man må lære seg nye teknikker, endre systemet sitt og finne ut hvordan man skal bli bedre til å ri.
– Å ta vare på hestens helse er det viktigste for oss hestejenter, og dette kan raskt
bli en utfordring når ikke alle fasiliteter er
på topp, legger hun til. Radoctro skraper
med hoven i gulvet og viser tegn til at hun
er utålmodig. Vivian legger på salen og
det er ikke lenge til de skal ut å trene nå.
– Har toppidrett sprangridning hatt betydning for hva du kommer til å velge senere i livet?
– Det vil tiden vise, jeg har i hvert fall utviklet meg mye som rytter og person takket
være de gode trenerne våre og god oppfølging! Akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke har
lyst til å verken selge hesten eller slutte å ri,
så ett år etter videregående har jeg veldig
lyst til å lære mer, ri og konkurrere.
Ekvipasjen er klar for trening så vi takker for intervjuet før vi beveger oss videre
inn i ridehallen.
En treners innblikk
Innenfor de fire veggene i ridehuset står
Morten Holm klar for å planlegge dagens
økt. Mens han venter på at elevene skal
varme opp, setter vi oss sammen med
ham på tribunen. Ridehallen er allerede
prydet med pynt til årets juleshow. Det er
kaldt og det ryker fra både menneskers og
hesters nesebor. Morten smiler og er klar
for en spørrerunde.
– Hvordan synes du det er å være trener og hvilken erfaring har du selv?
– For meg er det en lidenskap å holde
på med hest, men også mentalt krevende.
Jeg synes det er kjekt å arbeide med unge
som har god innstilling og ønsker å bli
bedre. Som trener er det viktig å ha god
utvikling og fremgang hos elevene. Det
har absolutt ingenting med nivået å gjøre
så lenge de er motivert for å lære! I tillegg
synes jeg det er veldig kjekt, sier Morten
og ler.
Morten forteller videre at å undervise i
dag ikke er det samme som for 10-15 år
siden. Før var det et yrke, men i dag må
man være mer psykolog. Selv er han utAGRONOMEN DESEMBER 2014
dannet trener som er et 3 års fag før man
må ta eksamen. Består man denne, kan
man videreutdanne seg til berider, men
det valgte han selv å ikke gjøre.
– I klassen var det 2/30 som bestod og jeg
var en av dem!
– Hva ser du hos en god rytter?
– Man må ønske å lære og ha en vilje til å
stå på. Man må ha den riktige følelsen og
god balanse for å kunne forstå seg på riding. Sprangridning er vanskelig fordi
man må kunne tåle det psykiske. Man må
ikke være redd og raske reaksjoner er viktig! Motivasjon, dedikasjon og vilje er det
viktigste for å kunne bli en god rytter og
det er også dette jeg stiller som krav hos
mine elever. Har man dette er det et godt
utgangspunkt for å ha potensiale innenfor sporten.
– Har du sett utvikling i elevene du har på
toppidrett?
– Ja, i de fleste elevene! Sporten går likevel langsomt og man kan ikke garantere
suksess hos noen. Flere av mine elever
har vært uheldige med skadete hester der
det har vært behov for hvile eller utskining av hest. Likevel synes jeg de fleste
har blitt flinkere ridemessig siden de
startet på toppidrett.
Tilslutt legger Morten til at i hans yngre
dager pleide han å ri mye og se mye på
andre. Han satt selv fra morgen til kveld
og så på at andre red på stevner eller i
oppvarmingsbanen. Dette var noe han
selv lærte mye av. Gjennom sprangmiljøet har han fått mye erfaring av å snakke
med forskjellige mennesker. Han liker å
være mye ute og ikke sitte innendørs.
– Jeg kunne aldri tenkt meg å bytte ut
dette yrket! Avslutter treneren før han går
ned i ridebanen der Vivian og de andre
jentene er klar for trening. Kulden biter i
kroppen og vi kjenner at det er på tide å
komme seg innendørs.
Ikke bare riding…
På klasserommet har vi avtale med Anniken Gjærum som er lærer for toppidrett
hest. Hun er ansvarlig for basistreningen
og teoridelen innenfor faget. Hun er imøtekommende når vi ankommer det lyse
klasserommet. Vi setter oss ned i hver vår
komfortable stol, hvor vi er klar for en fin
samtale.
– Er det en spesiell grunn for at du fikk
ansvaret for toppidrett hest?
– Jeg er den som har hatt ansvaret for
hestejentene siden toppidrett hest startet
opp. Selv har jeg hatt egen hest og tidligere ridd, noe som gjorde det naturlig å
velge meg. I tillegg til dette har jeg god
kompetanse innenfor trening og idrett.
– Hva syns du om opplegget til toppidrett
hest og hvilke utvikling har du sett på elevene?
Anniken forteller det samme som Morten.
Hun sier at det er en motivert gjeng, men
AGRONOMEN DESEMBER 2014
Lærer Morten Holm
Lærer Anniken Gjærum
at enkelte er mer strukturerte enn andre.
Tilbudet er godt tilrettelagt for dem som
ønsker å bli god innenfor idretten sin.
Hun har definitivt sett stor utvikling fra
toppidrett 1 til de som går siste året der de
har lært riktige teknikker og funksjoner
innenfor trening.
– Hva gjør de i basisen og er det gode treningsmuligheter på Stend?
– I basisen utvikler vi fysikken hos elevene og jobber rettet mot idretten den enkelte holder på med. Innenfor riding jobber vi mye med mage, rygg, bein og
skuldre for å bedre rytterens egenskaper.
Her blir det lagt stor vekt på å styrke
ferdighetsutviklingen og ha forståelse for
treningsplanlegging og ikke minst å være
selvstendig, sier Anniken alvorlig.
Etter det Anniken forteller er det ingen
tvil om at det er mange og varierte treningsforhold. Nært skolen finner vi
Bjarghallen som brukes mye i forbindelse
med basistrening og idrettsfaget. Hordnesskogen er også viktig da denne blir
brukt mye til utholdenhet. Det siste året
har skolen investert i Stend Fitness som
er ett treningsrom som består av forskjellige apparater, manualer, møller, sykler,
romaskiner og slynger. Her får elevene fri
tilgang som kan benyttes også utenfor
skoletid. All trening som blir lært på skolen er skadeforebyggende og prestasjonsutvikling er viktig.
Vi sier takk for oss og Anniken som er
kledd i treningstøy og en knæsj jakke forbereder seg på en treningsøkt på Stend
Fitness.
– Jeg kan ikke bare presse elever, ler
Anniken fornøyd før hun går videre.
I Bergen er Stend den eneste skolen som
har toppidrett hest som tilbud og det er
ingen tvil om at dette er en stor mulighet
for elever som ønsker å satse på sprangridning eller eventuelt andre ridegrener.
• Stend vidaregåande skule ble grunnlagt i 1866
• Skolen har 150 års jubileum i 2016
• Skolen har studieretninger som naturbruk, idrettsfag, påbygg og
tilrettelagt opplæring.
• Toppidrett hest ble introdusert som valgfag i 2011
• Stend Fitness ble åpnet i 2014
7
Blåøyde gutter, bokstavelig talt,
er poppis hos spanske frøkner.
Laboratorium på skolen i Granollers. Ivrige studenter!
Sykkeltur i nydelig solskinn – stopp i Parc Ciutadella –
ett av Gaudis mange verk.
God mat og godt selskap – lunsj på Barceloneta.
8
AGRONOMEN DESEMBER 2014
Fra Park Guell.
Spanskklassene i
•• AV: ELIN, HELDIG SPANSKLÆRER
I uke 42, 2014, ble studieturen til Spania og Barcelona, endelig en realitet. 45 glade VG2- elever og lærere
fra idrettslinjen, dro mandag ettermiddag - fra blest og regn i Bergen, til milde, seinsommertemperaturer i
Spanias nest største by og hovedstaden i den autonome provinsen, Catalunia; Barcelona.
Vel fremme på hostellet – midt på en av byens paradegater:
Passeo ( på catalansk, Passeig), de Gracia, ble det sein middag – på spansk vis, på en restaurant like ved. Allerede her
viste elevene at de både behersket å bestille mat på spansk,
betale og være høflige, men også at de var inkluderende og
blide – og sånn fortsatte det hele uken! Vi hadde lagt opp
til et tredelt program, fordelt på like mange dager og grupper. Alle gruppene var etter tur på løpetur og treningsøkt
på stranden, museumsbesøk til Casa Battlo, der mye av
Gaudi sin kunst er samlet, og på guidet sykkeltur rundt i
Barcelona. Vi spiste lunsj i respektive grupper og middag
alle felles, på kveldstid. Tirsdag ettermiddag dro vi i samlet flokk til det som Gaudi ville skjenke byen som et sted
for rekreasjon og refleksjon: Parc Guell, nord i byen.
Parken ligger på en høyde med nydelig utsikt over
Barcelona og er et flott utgangspunkt for å orientere seg og
å få et overblikk over Barcelona. Seinere den kvelden hadde
vi felles middag og flere av elevene var riktig så alternative
i menyvalg og spiste en spansk spesialitet: conejo con ajo –
kanin med hvitløk. Det var seine kvelder og stort sett tidlig
opp alle dager. Om alle sov de obligatoriske syv timer natt,
vites ikke. Litt tassing og knis seine nattetimer og tidlige
morgener, avkrefter vel dette. Likevel, god stemning og folk
på plass til avtalte tider og steder! En av dagene var satt av
til skolebesøk i Granollers, en by med seksti tusen innbyggere, en liten togtur fra Barcelona. Skolen tilsvarer noenlunde en videregående skole i vårt system, men med en noe
annerledes alderssammensetning og fagstruktur. Her var
elever i hovedsak i alderen 12–19. De fleste av disse innenfor et mer yrkesrelatert studieforløp med tilbud innen alt
fra kjemi og helsefag til elektro og mekanikk. Elevene fikk
være med i klassene og ble svært godt mottatt. De ble også
vist rundt på skolen og fikk mulighet for å praktisere egne
spanskkunnskaper samtidig som de fikk et lite innblikk i
en spansk skolehverdag. I kantinen var det salg av diverse,
AGRONOMEN DESEMBER 2014
bl. a. bocadillos – baguetter, pizza, drikke og mer. Rimelig
og godt! Vi lærere ble tatt med på en grundig omvisning på
skolen og fikk anledning til å prate og utveksle erfaringer
og tanker med spanske kollegaer. Veldig inspirerende! Vi
hadde med lokale spesialiteter fra gårdsbutikken på Stend;
ramsløk, krydder og honning og gavene ble satt pris på!
Turen til Barcelona ble avsluttet med soling og bading og
lek og moro på Barceloneta – en av byens strender. Vi dro
seint fredag kveld – hjem til høst og regn og hverdager i
Bergen. Mange minner og erfaringer rikere. Vi husker
mangelen på air condition på rommene, vi ler av de vittige
kommentarene til Ole Martin og av Peter som «trynte ' an»
på sykkelen. Vi husker jentene som shoppet til de svettet.
Vi husker synet av mektige La Sagrada Familia, da vi løp
tidlig, tidlig morgentur i demringen og smaken av nypresset juice og varme croissanter etter det. Vi sender snapper
til jentene og guttene vi
møtte på skolen og vi mimrer om varme dager, trange
gater og mektige bygg. Vi
glemmer aldri SF sin
danseoppvisning på Flamencoshowet og vi kommer alltid til å huske
denne turen og at vi var
der sammen med hverandre og at vi hadde det
kjekt! Vi lærere takker for
en flott tur og håper og
tror at spanskklassene
fikk litt følelse med det
genuint spanske; landet,
folkene, maten, kulturen
og stemningen, lukter
Jenter som har
og lyder!
shoppet leeeeen
ge
9
.
GARNFISKE I FANAFJORDEN
•• AV: SVEIN VIGGO JACOBSEN
B-klassen på kvardagsliv fisker med garn i Fanafjorden. Der finner et stort og spennende artsmangfold. Det meste brukes i fiskesuppen de planlegger, men makrellen og silda, den skal røykes.
Fanafjorden
Fanafjorden ligger blikkstille i det vi
går ned mot naustet. Vi har kommet
til slutten av november og vinteren lar
fortsatt vente på seg. I dag er det Caroline og Annas tur til å trekke garnene etter at de var med å sette dem ut
dagen før. Caroline håper at vi skal få
en brugde i garnet mens Anna er fornøyd med torsk. Ifølge wikipedia så
var det i tidligere tider et rikt torskefiske om vinteren i Fanafjorden. En
ting er i hvert fall sikkert; fjorden har
et utrolig spennende artsmangfold.
Artsmangfold
Forrige uke var det guttene som
hadde garnfiske på timeplanen, da
dro de opp både lyr, sei, hestemakrell,
krabbe, flyndre, berggylt, hummer
(den fikk leve videre), havabbor og
blåstål/ rødnebb. Sistnevnte var spesielt interessant ettersom den er en hermafroditt. Det betyr at den har evnen
til å skifte kjønn. Hver blåstål har et
harem av rødnebb, hvis den dør vil
den primære hunnen forvandles til
blåstål og overta haremet.
Garnene trekkes
I dag er det Caroline som fører båten
utover mot Stendaholmen hvor garnene er satt. Første garn er festet i en
furugrein som henger utover berget.
Når tauet er løsnet så er det bare å
overlate trekkingen til Anna. Vi imponeres over teknikken hennes, det ser
ut som hun ikke har gjort annet. På
en-to-tre er garnet i båten, men uten
Caroline fører båten.
de store overraskelsene. Da er garn
nummer to desto mer innbringende,
her får vi både sild, sei, makrell og lyr.
Dette er godt nytt ettersom vi har invitert andre etasje i den nye kvardagslivs bygningen på asiatisk fiskesuppe.
Når vi utfyller hverandre
Mens Anna er godt til både å trekke
og greie garn så besitter Caroline en
imponerende kunnskap om de ulike
fiskeslag. Med et raskt blikk gjenkjenner hun både blåstål og hvitting (fiskeslag undertegnende aldri har sett
før). Dette er viktig kunnskap å besitte når vi i neste steg skal gå i gang
med å lage mat av fangsten. Heldigvis
kan vi spise det meste av fisken vi tar
opp av sjøen, og det som ikke egner
seg som matfisk lager vi kraft av. Vi
har derfor et lite lager av fiskekraft i
frysen fra forrige ukes fangst.
Videreforedling
Det er viktig å utnytte alt det vi tar opp
fra havet. Derfor har Evy og Michael
tatt på seg oppdraget med å flekke og
salte silden og makrellen. Evy er en ressurs når det kommer til tradisjonelle
foredlings og preparerings metoder, og
hun deler gjerne sin kunnskap med oss
andre. Planen er å røyke fisken, slik
lærer vi om hvordan man konserverte
maten før fryserens tid. Men først er
det fiskesuppe og månedsavslutning.
Når fiskekraften og filetene er laget til
på forhånd går det raskt å lage suppe til
femten stykker. På en time har vi tryllet fram en velsmakende suppe som
faller i smak i de fleste ganer.
Anna trekker garnet
Asiatisk Fiskesuppe
Ingredienser
1 kg. Hvit fisk
2 bokser kokosmelk
1, 5 l. fiskekraft
3 gulrøtter i staver
1 Squash i terninger
x1 ss gurkemeie
2 ss rød currpasta
2 sitron
1 grønn chili
3 fedd hvitløk
2 cm ingefær
Frisk korriander
Salt/pepper
Evt. Maisenna til gjevning
Framgangsmåte
Stek alle grønnsakene lett i
olje. Rør inn currypasta.
Tilsett kokosmelk, fiskekraft,
fiskesaus, sitron og gurkemeie.
La koke noen minutter. Du
kan eventuelt ta i litt maisenna
hvis du vil ha en tykkere konsistens. Ta i fisken til slutt og la
den trekke i 3–5 minutter. Server med friskhakket koriander.
Michael haler ombord en blåstål
Røkt pinnebrød
Vi på Kvardagsliv elsker å komme oss ut
Vi vil tenne bål og grille pinnebrød!
Det er fredag, vi går til skolens gapahuk
Øyne svir i røyk fra bålets glød
Noen fryser og vil inn
Noen spiser brødet til en annen
Du kan gjerne få min pinn
Au, jeg brant meg oppi ganen!
Marius sin rullestol står fast i grusen
Hvor er hjelpekorpsets innsatsleder?
Der kom Alfonso. Det gjorde susen
Natur og friluft; selve livets gleder!
Det er et styr, men vi elsker utflukt
Vi vandrer med freidig mot
Hår og klær, det stinker bållukt
Vårt sinn er lett, om slapp vår fot.
@rild
AGRONOMEN DESEMBER 2014
11
KATEDRALEN
•• SKREVET AV: HEINE BRINGE
Fra tidlig i middelalderen står katedralarkitekturen som eksempel på fremragende byggekunst.
Navnet kommer av at det ved et bispesetes hovedkirke skulle finnes en bestemt stol
(lat. cathedra) for biskopen; en kirke med en slik stol ble kalt ecclesia cathedralis.
På Stend finnes verken biskop eller en bestemt stol, men
bygget som nå er reist på tomten mellom smådyravdeling
og fjøs har likevel fått tilnavnet «Katedralen». Om det er
fremragende byggekunst skal være usagt da lite er i vater
og ikke en planke er lik, som de involverte elever og lærere.
Prosjektet ble påbegynt for to år siden, det var i utgangspunktet behov for et bygg som kunne huse besøkende barnehager og klasser, der de kunne sitte under tak og spise
sin matpakke. Vi så og for oss et bygg for alle skolens elever, med fint uteområde, benker, og lett tilgang for Kvardagslivs rullestoler. Da gruppen Sosial Grunnkompetanse
ble startet for ca. to år siden, trengte vi et prosjekt som gikk
over tid, som gav utfordringer, med en praktisk tilnærming til fag. Katedralen ble vår….. katedral.
Arbeidet har vært interessant, reisverket ble bygget på
treverkstedet høsten og vinteren 2012/13. På avstand kan
det se ut som et tradisjonelt grindverksbygg, men er, med
godvilje, en svært perifer fetter. Felles er at tilpasninger og
rammen er satt sammen innomhus, for så bli merket, tatt
fra hverandre og satt opp på tomten. Dette har gjort at vi
på sure høstdager og i bitende kulde har kunnet stå inne og
arbeidet likevel har gått fremover.
Behandling av trevirket, i første rekke taket, blir i gammel
trebåttradisjon, med en blanding av linolje, tjære og terpentin. Veggene beiset gardsrød, som bygningene rundt. Materialer er tatt ut fra egen skog og tilpasset på sagbruket, under
kyndig veiledning av Stig Rismo. Det finnes så mye godt og
variert trevirke på Stend, her ligger det mange muligheter til
produksjon av materialer i alle tresorter. Til grindverksbygg,
båtbygging og utemøbler i dimensjoner en ønsker.
En plan for området ble tegnet sammen med Sveinung
Berland, lærer for anleggsgartnerne, noe som også var
grunntanken, et samarbeidsprosjekt der flere avdelinger
ble trukket inn. Viktig å bruke den gode og brede kompetansen som finnes på bruket, flere lærere og elever har på
denne måten fått et eieforhold til huset. Gulv og uteom-
Fra venstre: Sondre Nygaard, Mathias Sæle, Kaw Kaw Nyunt,
Sandor Guttormsen.
råde blir i disse dager steinsatt med brostein og skifer. En
grue til bålbrenning blir murt opp på utsiden, samt det blir
laget benker og bord av ymse slag. Gartneri & Håndverk
skal bidra med planter og blomster.
AGRONOMEN BEHELD NAMNET SITT
Styret i agronomlaget har lufta tanken om korvidt bladet Agronomen burde skifta namn no når
bladet òg skal fungera for dei som er elevar på skulen i dag, og skulen no er ein vidaregåande skule
med fokus på mykje anna i tillegg til naturbruk. Verken laget sine medlemmer, skulen, eller
årsmøtet i agronomlaget har flagga synspunkt på dette, så difor vil vårt vetle blad framleis bli
heitande Agronomen.
Marit Sæbø.
12
AGRONOMEN DESEMBER 2014
SKULEBYGNINGAR
OPPVARMA MED SKOGSFLIS
•• AV: ERLING KJOSÅS
I ÂJordblandekjellarenÊ i gartneriet er det satt inn ny fyrkjel – biokjel basert på skogsflis – til erstatning for dei
gamle oljebaserte fyrkjelane oppe i skulebygningen og nede i gartneriet. Den nye biokjelen vart satt i drift 26.
november og etter eit par dager med innkjøring er den frå 1. desember i stabil drift.
Sidan tidleg vår har skuletunet vore prega av grøftegraving
på kryss og tvers. Varmerøyr har blitt sveisa saman og lagt
nedi grøftane og etterkvart har grøftene blitt lukka att utover hausten. Med utgangspunkt i «Jordblandekjellaren»,
har det blitt lagt ned ei grein med varmerøyr opp til jenteinternatet og ei grein med røyr over fjøsplassen og opp til
gutteinternatet og nedatt til verkstaden (primærsløyfa) .
Inne i desse bygningane er dei nye varmerøyra integrert
med eksisterande opplegg (sekundær-sløyfer) for vassbåren varmetransport og varmt forbruksvatn. Varmvatnet
går såleis i separate sløyfer med varmeoverføring mellom
sløyfene via varmevekslarar. Primærsløyfa går såleis frå
biokjelen og innom varmevakslarar i gartneriet, jenteinternatet, skulebygningen og verkstaden.
Biokjelen er finsk – Säätøtuli – med effekt på 500 kW.
Ovnen er den minste i serien av store ovnar frå denne fabrikken.
Forbrenningstemperaturen i ovnen er på om lag 650
grader. Det er forbrenning av tregass (mykje CH4 metan) som gir denne høge temperaturen, og som henter
ut og brenn så stor del av karbonet i flisa. Prinsippet er
mykje det samme som i vedgeneratorar som vart nytta på
bilar i 1940-50 åra. Desse gjekk og på tregass, og begrepet
«å gje gass» i samband med bilkjøring, kjem frå denne teknologien og har ingenting med dagens køyretøy å gjere
(burde sagt «gje diesel» eller «gje bensin»).
Biokjelen vår krev tørr skogsflis, dvs flis med opptil 30 %
vatn, men er garantert for flis med opptil 45 % vatn. Andre
biokjelar er bygd for rå flis, dvs flis med over 50 % vatn.
Flisa vert levert av entrepenør frå Nordhordland. Flisa
vert produsert av sliptømmer – bruk av skurtømmer er
ikkje tillatt. Greiner og anna avfall vert førebels ikkje nytta
i Norge , men i Sverige vert slikt virke komprimert i baller
og flisa opp.
Alle treslag både lauv og bartre kan nyttast til flis, og det
er i praksis liten forskjell på brennverdi. Mest nytta er gran.
Tømmeret er tørrast om vinteren, så ved felling om vinteren, god austavind og lagring i tømmerlunner, har tømmeret nådd 70% tørrstoff i løpet av 2-3 månader og er klar for
oppflising ved hjelp av flishogger. Elles reknar ein ei tørketid på kring 4 månader. Poenget er altså at trevirket må
tørkast ned til 30 % vatn som tømmer og deretter flisast
opp. Flisa kan deretter lagrast ute under åpen himmel
utan at den vert våt att (berre dei ytterste om lag 5 cm i flisdungen tek opp fuktigheit).
Andre biokjelar går på trepellets eller trebriketter, altså
på virke som er foredla med betydleg innsats av energi
både i foredlingsprosessen og i transporten frå skogen og
inn til fabrikken og utatt til kunden. Dette er klart fordyrande tiltak og medfører mindre nettoenergi att til oppvarming i siste ledd.
Som utgangspunkt for energiverdiar før flisa går inn i
ovnen, kan vi nytte føljande:
1 kg tørr ved har eit energi-innhald på 4,4 kW
1 m3 tømmer veg pålag 500 kg og inneheld såleis pålag
2200 kW
1 m3 flis inneheld pålag 750 kW (1 m3 tømmer utgjer 2,7
m3 flis, verknadsgraden er satt til vel 90%)
Vår ovn har 90-95 % verknadsgrad som ny.
Når ovnen går for fullt og yt 500 kW, vil det derfor gå med
0,66 m3 flis i timen (15 m3 i døgnet)
Flis-siloen vår tek 100 m3 og er berekna etterfylling ei
gong i veka ved full fyring, og elles 2-3 gonger i månaden.
Uttak av forbruksvatn er ein betydleg del i rekneskapen, og
dette skjer berre på dagtid. Derfor ikkje full fyring
gjennom heile døgnet.
Årforbruket av tømmer er berekna til 800-1000 m3 som
gir opptil 2,2 mill kWh eller 2,2 GWh.
1000 m3 flis etterlet seg kun 1,5 m3 oske.
Det meste på nærvarmeanlegget er automatisert.
Biokjelen vert styrt av temperaturdifferansen (delta T)
mellom innkomande vatn og krav til utgåande vatn (80
grader). Er differansen liten gir ovnen «lite gass», og «meir
gass» når forbruket ute og dermed temperaturfallet er
større. Kameraer i flissiloen fortel leverandøren av flis når
det må etterfyllast, Kameraer retta mot skorsteinen fortel
service- leverandøren om evt feil i forbrenninga i ovnen
(farge på røyken som elles berre skal vere vassdamp).
Ryfylke Bioenergi AS eig og drifter biokjelen, Hordaland fylkeskommune kjøper ferdig kWh. Prisen pr kWh er
bygd opp av ein årleg fast pris uansett forbruk, og ein forbrukspris . Flisa vert levert av skogsentrepenør Olav Kolås
på Radøy. Som back-up er det satt inn ein gass-kjel med
gasstanker nedgravd nedanfor gartneriet.
IDRETTSFAG PÅ TRENINGSLEIR
Idrettslinjen var på den årlige treningsleiren for vg1 og vg2 i Strandebarm 8. oktober
Det var 110 elever og 7 lærere tilstede alle 3 dagene og gjennomførte 3-4 økter hver dag med svømming,
fotball, basistrening, utholdenhet og diverse restitusjonsøkter. God stemning og flotte forhold for trening.
Rune Lindgren
KAMPEN OM NILEN
•• AV: HALDOR EIDSNES
Alle politikarar synest å like å fortelja bøndene korleis dei skal bli meir ÂrobusteÊ.
Me kjøpte difor 3 kyr hjå ein nabo, desse var trivelege, men leit ikkje på at dei fekk nok drikke. Straks
dei hadde ete silo eller gras, sprang dei bort til drikkekaret på 70 liter og tømde det, godt hjelpt av eit par
andre. Det gjekk timen før alle som no stilte seg i kø
fekk nok. Det var berre éin ting å gjera, hiva vasslangen opp i karet i 7–8 minutter. Totalt drakk dei no
250 liter, kanskje 300 liter. Dette 3 gonger dagleg,
altså eit avheft på 25 minutter. Så tenkte me å montere eitt kar til. Det viste seg då at kyrne no drakk 100
liter meir. altså 2–3 minutter meir dagleg avheft.
Dette til opplysning for den nye landbruksministeren.
Problemet kunne sjølvsagt løysast ved å stå opp
halv 5 istaden for 6, og fore før mjølking. Sameeins
om kvelden. Kutte ut Dagsnytt atten og fore istaden.
Det blir diverre ikkje gjort, kjære fru Listhaug.
Dette minner om eit større fjøs i 1970-åra. Ein
skulle no nyta all framgangen med insemineringa,
men kyrene berre drakk og drakk heile dagen.
Mjølka ikkje meir enn før, bortsett frå ei som sto i
lågaste enden. Ho auka med 2000 liter. Til slutt kom
røyrleggjaren til gards. Han slo fast at 1/2" røra var
mest attrusta. Etter å ha bytt ut røra, drakk kyrene
sjeldnare, men kanskje meir likevel, for mjølka auka
radikalt. «Kor mykje?» spurde me kontrollassistenten. «Har ikkje lov å fortelje slikt», var svaret, men
han la til med eit flir at auken i mjelkemengda på
garden var like stor aleine som om ein tok 200 liter
frå kvar einaste kyr i bygda..
Vatnet er viktig, og det går mykje av det.
LANGVARIG VIND FRA ØST HAR FØRT TIL
MYE BRUNSVIDD BARSKOG
PÅ VESTLANDET
•• AV: MERETE LARSMON, FYLKESMANNEN I SOGN OG FJORDANE & JAN-OLE SKAGE, SKOG OG LANDSKAP
Langvarig vind fra øst, kombinert med mye nedbør, en mildværsperiode midt i vinterkvilen og lav luftfuktighet,
har ÂstressetÊ barskogen sist vinter (2013/2014) og baret er blitt kraftig brunsvidd. Årets vinter var ekstremt
hard med barskogen, både store tre som små! Hvem husker ikke de dramatiske TV-bildene fra brannen
i Lærdal og skog- og lyngbrannene, blant annet fra Flatanger i vinter? Sterk vind, ingen nedbør og
snøbart er absolutt ingen god kombinasjon for bartrær!
Kraftig brunsvidd granskog på Nærheim i Suldal. Fotograf: Jan-Ole Skage, Skog
og landskap.
Brun granskog på Bontveit i Bergen. Fotograf: Jan-Ole Skage, Skog og landskap.
16
Fra påsketider strømmet meldingene
inn fra bekymrete skogeiere og fra
friluftsfolk om at skogen var brunsvidd i baret og at småplantene hadde
tørket helt ut. Verst rammet var områder som hadde stått eksponert mot
nord og spesielt ille for dem som
vendte mot øst. Mest overrasket er vi
over at furua også var skadd, men
også lyng og einer er kraftig brunsvidd i underskogen. Vind er ikke noe
nytt, så hvorfor skade akkurat i år?
Landbruksavdelinga hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har i lag
med seniorforsker Halvor Solheim fra
Norsk institutt for skog og landskap
studert skader og data fra Meteorologisk institutt (eklima), og vi mener
det er ei lang rekke av værfenomen
som til sammen har stresset trærne.
Først hadde vi to unormalt kalde vintrer med solid tele i etterkant av orkanen Dagmar. I tillegg var innvintringen høsten 2013 langt fra ideell
for flerårige tre som trenger klare
dager og kalde netter omkring månedsskiftet august/september for å
«trigge» herdingen mot vinteren.
Disse var fraværende, og det regnet
de to neste månedene. Desember
startet med kulde og snø for så å bli
unormalt mild med 8–10 grader om
dagen. Dette kan være nok til å vekke
litt liv i nåler og skudd da det varte
omtrent en måned. Det var heller
ikke tele i jorda i lavlandet. I midten
av januar slo været om igjen. En nærmest kontinuerlig og sterk vind fra
øst, nord-øst og sør-øst kombinert
med frosttemperatur, lav luftfuktighet
og ingen nedbør, tørket effektivt ut
barmassen på nåletrærne. Uten påfyll
AGRONOMEN DESEMBER 2014
Brun granskog med grønn sitkagran bakenfor i Bjørndalen utenfor Bergen. Fotograf: Jan-Ole Skage, Skog og landskap
av vann gjennom rotsystemet, ble resultatet en alvorlig tørkestress. Vi husker vel alle skog- og lyngbrannene i
januar og også det fine «påskeværet»
lenge før påsken kom. Så kom solen
sterkere og sterkere mot påsken og
svir de vassløse nålene. Den viktigste
faktoren har trolig vært den konstant
uttørkende vinden fra øst. Hvor vinden hovedsakelig har kommet fra har
nok kanskje variert litt, men sterkest
har skaden vært mot hovedvindretningen. Furua har også skader, men i
betydelig mindre omfang enn grana.
Ikke overraskende står sitkagrana
grønn og frodig de fleste steder, da
den har en fantastisk vitalitet og overlevelsesevne her på kysten hos oss!
Befaringer og meldinger tyder på
at det er lisidene i Sogn, Sunnfjord
og i Hardanger som er hardest skadet
i våre to fylker. De aller verste skadene registrerte vi i Ortnevik på
Høyangers sørside, ved Bulken på
Voss og i Bjørndalen i Bergen. Skade
på småplanter er mer spredd over
begge fylkene. I nyplantingene, da
særlig høstplantingen 2013, har vi
registrert opptil 100% tørkeskade.
En gang på åttitallet så vi noe liknende,
men da i mye mindre omfang. Derfor blir behovet for gjenplanting og
suppleringsplanting stort.
Trær som er sterkt svekket kan bli
angrepet av barkbiller eller honningsopp. I områder hvor stor gran-
AGRONOMEN DESEMBER 2014
barkbille fins må en vurdere tiltak
straks. Man bør helst ikke bare vente
og se hva som skjer i løpet av sommeren og høsten.
Hverken naturskadeerstatning
eller vanlig skogskadeforsikring dekker dette fenomenet. Tidligere Statens landbruksforvaltning, nåværende Landbruksdirektoratet, har
bedt om mest mulig eksakte tall på
skadene fra forvaltingen. Kommunene ble også blitt bedt om å registrere etter beste evne. Skogeiere har
imidlertid også vært flinke til å
melde ifra om skade. Så gjenstår det
å håpe at Landbruksdirektoratet
finner å kunne gi noe økonomisk
kompensasjon for kortsiktige og
uventede vinterskader også i skogen.
I hvilken grad trærne har klart å
restituere seg, er vanskelig å si på
sikt. Overraskende nok står trær som
så helt brune ut i vår, med et grønt
skjær av nye nåler nå i sommer. Det
vil uansett bli et betydelig tilveksttap
da det vil ta lang tid å gjenopprette
en rimelig stor nok barmasse. Disse
trærne har sannsynligvis nok med å
overleve om de får står i fred for nye
«stressfenomen» noen år fremover!
Svært mye brunsvidde einer i Bjørndalen i Bergen. Fotograf: Jan-Ole Skage, Skog
og landskap.
17
Arne set nye antikviteter på plass i fjøsen.
Sissel viser dei keramiske fòrbryene.
Sissel i bringebærfeltet.
I tunet. Låve og fjøs samanbygd med våningshuset.
Arne fjerner gamle
greiner i bringebæra.
Mjelkerommet har fått nytt innhald.
Båsane står som
dei alltid har gjort
Lemtrappo i våningshuset.
Høgt elska og ivaretatt.
Møterom på løelemmen.
GARDSBESØK PÅ
OTTOGÅRDEN, UNNELAND I ARNA
HJÅ ARNE UNNELAND OG SISSEL RASDAL
•• AV: MARIT SÆBØ
Arne og Sissel framstår som typiske representanter for den generasjonen som vaks opp i Bergen,
med slekt Âpå landetÊ. Begge med bergensdialekt og eit langt yrkesliv som spesiallærarar. No er dei begge
pensjonistar, men om dei nokon gang får tid til å sitja i godstolen er eg meir i tvil om.
Det var onkelen til Arne som hadde slektsgarden på Unneland. Då onkelen døydde, bestemte Arne og Sissel seg for å
ta over garden. Betre eigarar kunne ikkje garden fått. Det
var uendeleg mykje å ta tak i, og dei brukte åtte år på å få
husa på stell, men så er det blitt både ein pryd og ein fryd
for langt fleire enn familien sjølv.
Han Otto, som garden har namnet etter, er ikkje ein
forfader av Arne, men har namnet etter Otto Ocken som
eigde unnelandsgardane på 1700 - talet.
Men nok om det. Eg vil heller konsentrera meg om
garden slik han framstår i dag.
Husa på garden er samanbygde. Våningshus, låve og
fjøs heng saman i eit kring 45 meter langt bygg. Slike er det
ikkje mange att av i våre dagar, men enkelte stadar var det
ikkje så uvanleg før i tida.
Arne og Sissel overtok i 2002, og det er vel knapt mogeleg å sjå for seg alt arbeidet dei i åra etter har lagt ned for
å få anlegget i ei slik stand det framstår i dag. Dei har tatt
vare på alt det gamle som var råd å ta vare på, både av bygningar og inventar, og tilbakeført til original stand der det
var mogeleg. Men dette vil eg koma tilbake til litt seinare.
Først vil eg skriva bittelitt om sjølve gardsdrifta.
Noko stordrift er det ikkje. Av husdyr har dei 8 vinterfora sauer av rasen farga spælsau. Disse har dei i «samdrift» med ein nabo som òg slår bøen. Eg kan ikkje skriva
bakkane, for innmarka bortom tunet er så panneflat som
det er mogeleg å tenka seg. Garden er på rundt 300 mål.
Rundt 40 mål innmark og resten skog og utmark. Skogen
og utmarka i rimeleg bratt terreng. Sauene har dei sjølvsagt
Ottogården.
for å halda beita i hevd. Men utover dette så har Arne og
Sissel satsa på bringebærdyrking, og har foreløbig eit halvt
mål bringebær av sorten Glen Ample. Eg kan ikkje akkurat kallast fruktdyrkar, sjølv om me faktisk har eit par
bringebærbuskar heime i hagen, og eg har alltid tenkt at
bringebær er bringebær, uansett kva namn dei elles måtte
ha. Men så feil kan ein altså ta. Glen Ample likna ikkje på
noko slag bringebær eg har sett før i alle fall. Den dagen eg
var på vitjing, midt i august, var sesongen nettopp avslutta.
Sissel og Arne arbeidde i bringbærfeltet med fjerning av dei
gamle buskene som hadde bore frukt i år. Endåtil EG hugsar
frå timane i hagebruk at bringebæra er toårige, og at ein fjerner dei greinene som har bore frukt, og såleis rydder betre
plass for dei som skal bera frukt neste år. Greinene som vart
fjerna denne dagen, hadde framleis eit og anna bær som
underteikna nytta høvet til å smaka på. Dette medførte at eg
sjølvsagt måtte ha nokre korger med meg heim òg. Det fine
med Glen Ample, i tillegg til at det er STORE bær, er at dei
saftar seg ikkje om ein frys dei og så tar dei oppatt med tanke
på dessert seinare. Dei held på formen og safta som om dei
skulle vera ferske. Det er ein stor fordel, i det minste om ein
velgjer å servera dei som dessert. Samanraste bær som flyt i
saft minner ikkje så mykje om slik ein helst hadde sett det for
seg.
Eg lærte mykje om bringebærdyrking der ute i bærhagen denne dagen. Sissel og Arne hadde fått og fekk mykje
hjelp og kunnskap frå fagetatane innafor fruktdyrking, og
lærte òg mykje ved å reisa rundt til andre dyrkarar. Dei
trivdes med bringebæra sine, og hadde i år fått rundt 2000
Båsskiljene er dei originale.
Vakrare vert det ikkje.
korger med bær. Eine barnebarnet hadde i denne samanhengen gjort ein strålande innsats gjennom sesongen, og
sto aleine for omtrent ein tredel av antal plukka korger.
Tilbake til bygningene. Våningshuset er vakkert.
Gamle veggar, dører, og ikkje minst den gamle lemtrappo
var teke vare på og skapte eit triveleg inntrykk. Lemtrappo
ville sikkert av mange blitt sett på som noko gammalt rukkel ein berre måtte få vekk, men han framsto som eit
smykke der han svinga seg frå kjøkenet og opp på lemmen.
Ein får ikkje slikt for pengar.
Men det som underteikna er aller mest begeistra for, er
fjøsen og løo. Ikkje minst den gamle fjøsen. Den var frykteleg moderne dengang han var innreia tidleg på 1900 talet. Midtstilt fôrgang med dør direkte inn frå løo, keramiske bryer nedstøpt i golvet, støpt golv med gjødselrenner, fronten i båsane i treverk med brett ein kunne skyva
for opningen når det ikkje var fôring på gang. Og båsskiljer i heile skiferplater slik det var mange plassar den
gangen. Skiferplatene sto ikkje på sin plass då Arne og Sissel tok over, men dei hadde funne dei alle på forskjellige
plassar rundt på garden, og montert dei tilbake på plass.
Og her, i den gamle fjøsen, autentisk slik han var då
han var ny, her har Arne og Sissel brukt- og antikvitetsbu-
tikk! Det er ein heilt fantastisk plass! Alle båsane fyllt med
antikvitetar og bestemor sine skattar. Likeeins langs veggane og i det vetle mjølkerommet. Eg har nesten ikkje ord
for kva for eit fantastisk triveleg miljø dei har fått ut av det,
og kva for ein fantastisk gjenbruk det er av ein gamal flor.
Butikken har ikkje faste opningstider. Ein må faktisk følgja
med på Facebooksio til Ottogarden om ein vil koma og
handla. Og det er det tydelegvis mange som gjer. Det har
vore fullt hus begge dei gangane eg har vore der i opningstida. Eine sonen er då med og har hovedansvaret for å
pakka inn og ta imot betaling, og det er både travelt og
hyggjeleg der borte i fjøskroken medan folk står langs båsrekkja og venter med «skattane» dei har sikra seg.
Men det stoppar ikkje der! Løo er gjort om til feststover, med møbler delvis av arvegods frå deira eigne familier, og delvis frå slikt som er innkjøpt gjennom åra. Eit
nytt møterom, men også dette med gamle møbler, er kome
opp på lemmen over fjøsen. Alt dette til privat bruk og
større familiesamkomer, men òg til utleige til ulike lag. Eg
vart dessutan imponert over låvebrua som på vanleg vis
gjekk tvers gjennom løo inne. Denne var no bygd om og
hengsla, slik at han kunne liggja flatt som før, men om ein
ville bruka begge romma på kvar side, så kunne
låvebrua/golvet rett og slett brettast
opp, slik at ein fritt kunne gå frå eine
delen av låven til den andre, om der
no eksempelvis var så stort arrangement at begge delane var i bruk.
Før eg visste kva for ein stad
dette var, har eg fleire ganger stått
borti vegen og beundra dette vakre
gamle gårdsanlegget. No har eg fått
høve til å koma inn, og eg er meir
forelska enn nokon gang. Anbefales!
Tusen takk Arne og Sissel for at me
alle kan koma i tunet på opningsdagane og få oppleva denne fantastiske plassen! Eg kjem sjølvsagt att!
Frå løo. Legg merke til køyrebrua som
kan brettast opp.
20
AGRONOMEN DESEMBER 2014
Arne Peder Østgård til minne
Tidligare rektor ved Stend jordbruksskule, Arne Peder Østgård gjekk bort 6. november 2014.
Arne Østgård er fødd 29. april 1935 i
Sørreisa kommune. Gift med Ingeborg Meling.
Arne Østgård blei tilsett som rektor
ved Stend jordbruksskule frå 1. januar
1977, då rektor Martin Skadsheim
slutta ved Stend for å ta over som
rektor ved Øksnevad jordbruksskule i
Rogaland.
Arne Østgård gikk Troms landbruksskole 1953/54 og forkurs ved Steinkjer
off. landsgymnas i 1959. Han har
høgare allsidig landbruksutdanning
med pedagogisk tilleggsutdanning. Av militær utdanning, har Arne Østgård Befalskolen for infanteriet
m.m. Han var vernepliktig major.
Østgård har vore heradsagronom i Øvre og Ytre
Rendal i Hedmark fylke, og heradsagronom i Balsfjord
kommune i Troms fylke. Han var overlærar/lektor i
husdyrbruk, rekneskap og økonomi ved Troms landbruksskole, Gibostad frå 1966–1974. Arne Østgård var
rektor ved Maskinførerskolen for landbruk, Vikeid,
Sortland frå 1974–1976, ei stilling som var kombinert
med stillinga som avdelingsleiar for Landbruksteknisk
Institutt sin avdeling for Nord-Norge.
Rektor Østgård har vore politisk engasjert, mellom
anna som rep. for Senterpartiet i Bergen bystyre og
Hordaland fylkestingmedlem.
Arne Østgård slutta som rektor ved Stend jordbruksskule etter oppnått aldersgrense våren2000, etter 23 ½
år som rektor ved skulen. Berre Nils Ritland har lengre
tenestetid som styrar/rektor ved Stend jordbruksskule.
På Stend var Arne Østgård rektor i ei brytnings- og
fornyingstid for skulen. Den tradisjonelle jordbruks-
Verandaen er utvidet siden sist,
men det er ikke dermed sagt at
vidsynet er blitt noe bedre.
Fordelen er bare den at utsikten nå
kan nytes tørrskodd og varm også
nordover. Og det er godt. For
sørover er det ingen endring.
•• AV: A K MILDE
Portforbudet opprettholdes og lyskrysset lar vente på seg ennå i flere
måneder iflg den lokale blekken. Ergrelsen stiger nesten like fort som
AGRONOMEN DESEMBER 2014
skulen skulle omdannast til ein moderne naturbruksskule, nye læreplanar
og utdanningsreformer skulle setjast ut
i livet og driftsapparatet på skulen skulle
fornyast. Dette var krevjande oppgåver
som Arne brukte mykje av si tid på, og
han møtte motstand for mange av sine
tankar både internt på skulen og i fylkeskommunen. I hans tid vart det bygd
både ny driftsbygning og verkstadlokale. Skulen starta og i Østgård si tid
med undervisning innan hestehald og
smådyr. Noko som skulle peika framover mot den skulen som Stend er i dag.
Arne Østgård arbeidde iherdig for å få lagt utdanning innan idrettsfag til skulen, og han hadde et sterkt
ønske om å få bygge symjehall for å nytta energien frå
bossfyllinga til å varme opp et symjebasseng som han
meinte det var trong for i nærområdet. Ingen av desse
sakene vart realisert i hans tid som rektor, men idrettsfag vart seinare lagt til skulen, og har vorte til stor gagn
for skulen og ungdommen i Fana.
Arne Østgård vart av kollegane på Stend opplevd
som ein som ville folk vel. Han var nøye på at ting
gjekk rett føre seg, at økonomien var under kontroll,
og at elevane skulle få den opplæringa dei hadde krav
på. Han viste oss som var hans medarbeidarane stor
tillit og fridom i arbeidet vårt.
Etter at han vart pensjonist fylgde han interessert
med i korleis skulen utvikla seg vidare. Han la i desse
åra ned eit stort arbeid med å samle og skrive Stend si
historie fram til år 2000. Dette arbeidet vil vi ha stor
nytte av når Stend om 2 år skal feire 150-års jubileum.
Vi lyser fred over Arne Østgård sitt minne.
Magnus Vaktskjold
FRA VERANDAEN
prisen. Men tilbake til verandaen:
Utvidelsen er på hele 7 kv meter og
den som tror at det er noen lett affære, må bare tro om igjen. Arkitekt
til å integrere nybygget i det gamle,
nabovarsel i øst og vest, byggesøknad til kommunen, – alle sammen
utmattende aktiviteter lenge før byggingen er i gang. Hvis det skal bli så
innfløkt med 7 kvm , så må man be
om å bli spart for å skulle planlegge
70 enn si 700 av det slaget. Og så
håndverkere! Nok sagt, men utsagnet
«inget er så skjönt som väntans
tider» er en bløff. Vi har laget oss et
nasjonalt system for rettferdighet,
innsyn og godkjenning som er egnet
til å gi enhver byggherre hamsterhjulfølelsen. Men pr dags dato er
verandaen med godstolen klar for
bivåning av naturens skiftende
herligheter og medborgernes ymse
aktiviteter til bens og til bils i førjulstravelheten. Hadde det bare ikke blitt
så sent lyst og så tidlig mørkt!
God førjulsstid fra godstolen.
21
UT PÅ TUR TIL
BRUNBORG I TEIGDALEN
•• AV: MARIT SÆBØ
Der er eindel veglause fjellgardar i Teigdalen som går opp frå Evanger. Ein av disse gardane er Brunborg.
Kva namnet kjem av veit eg ikkje, men når ein køyrer, eller går sjølvsagt, opp gjennom Teigdalen,
så ligg Brunborg heilt som ei borg oppe i fjellsio.
Det går ikkje veg til Brunborg, og stien opp frå dalen er
smal og svingete. Spesielt langt er det ikkje opp dit, men er
ein i dårleg form så er ein i dårleg form..... Eg har kjempa
meg opp dit fleire ganger, og det er ei oppleving å koma
opp i tunet.
Om det i utgangspunktet er eitt eller to bruk på Brunborg er eg neigu ikkje sikker på, men der er i alle fall hus
til fleire husstander. I same slekta er det no i alle fall. I dag
er det Anders og Anders som eig kvar sine hus på Brunborg. Dei er begge oppkalte etter same bestefaren. Han var
Anders Saue sin morfar, og Anders Brunborg sin farfar.
Det som er litt spesielt, er at det står mykje tomme hus
oppetter Teigdalen, men veglaust høgt oppe i fjellsio, der er
Anders Brunborg fastbuande. Ikkje er han nokon sær einebuar heller. Anders Brunborg (heretter berre nemnt Anders)
arva sin del av bruket etter bestefaren då han berre var ein
unge. Foreldra dreiv bruket nokre år, men då far til Anders
omkom i ei ulukke, tok mora ungane med seg og flytta til
meir sivilisert strøk. Det vart for tungvint der oppe på garden.
Seinare i livet endte Anders opp i Halden, av alle ting,
der han har hatt sitt arbeid gjennom eit langt yrkesliv. Det
er så gale at han i dag snakkar austlandsk... Men då han
vart pensjonist flytta Anders heimatt til garden sin på
Brunborg. Der har han budd no i eindel år. Trivst gjer han,
og ikkje har dei lange vintrane skremt han vekk heller.
Ein vinter gjekk han opp frå bygda siste gangen i november, og kom ikkje nedatt før i mai eller deromkring. Det kan vera mykje snø i Teigdalen.... Det som imidlertid gjer at han
Anders kan bu slik, er at han har
løypestreng frå vegen og opp til garden. Han får hjelp av
folk i bygda til å handla for seg når han ikkje kjem seg ned
i bygda sjølv. Varene legg dei på løypestrengen, der postkassen òg heng, og slik får han opp det han treng gjennom
vinteren. Om sumaren ordner han sjølvsagt slikt sjølv.
Det er framleis enkle kår slik det oftast er på disse fjellgardane. Utedo og utedusj. Anders fortalte meg ein gang at når
det var mykje snø om vinteren, så var det fleire meter høge
brøytekantar frå huset og fram til utedoen. Oppi bratthenget
der kjem ein seg ikkje så langt sjølv med ski vintersdagen,
men den gamle postvegen går forbi retning vestover, og akkurat der er det rimeleg flatt, i alle fall det fyrste stykket.
Frå Brunborg kan ein gå vidare oppover og bortover og
koma til ein annan høgdegard som heiter Flansås. Så langt
har eg ikkje kome meg endå, men det står på planen....
PÅ
liv
OG
dØd
I vår kjærlighet til naturen må vi også forholde oss til dyr. Husdyr, ville dyr og kjæledyr.
Og vi må forholde oss til det levende i havet og fuglene rundt oss.
•• AV: ANNE SØFTELAND
For noen tiår tilbake bodde 50 % av Norges befolkning på
landet, mens 8 av 10 nordmenn i dag bor i byene. Det sies
at nordmenn er naturens barn og vi bruker den vakre
naturen for alt den er verdt. Verdier fastsettes så forskjellig.
Det har blitt noen samtaler med mennesker opp igjennom
årene relatert til dette temaet, fordi verdier har endret seg i
vårt samfunn.
Disse verdiendringene har skapt dypere og mer kompliserte konflikter. Jeg tok meg derfor noen dager med lesing
i regnværet for om mulig finne noe logikk i disse konfliktene og kanskje noen svar. Det som forbauser meg er at det
finnes utallige artikler som omhandler hva folk mener og
hvorfor folk mener det de gjør, men lite om hvordan man
skal komme frem til løsninger. Jeg ser en økende aggressivitet i media, som avler enda mer aggressivitet. Kan dette
være en årsak til at man stagnerer for gode dialoger som
kan være løsningsorienterte?
Kanskje vi alle kan være enig i en ting: Det som er rettferdig er at alt som blir til liv, også skal dø (dyr, fugl og fisk).
Det er det som er mellom liv og død som er interessant.
Vi forvalter våre dyr via eierskap privat eller offentlig.
Det er i dag både klare og uklare retningslinjer innen de
ulike forvaltningslovene. Dette gjelder hold av husdyr,
hold av kjæledyr, viltforvaltning og marine. Når jeg nevner
uklare retningslinjer, innbefatter dette bl.a. ulike måter å
tolke regelverket på og regler som vurderes etter ulike verdier.
For noen tiår tilbake erindrer jeg en høyere toleransegrense
som skapte mer harmoni mellom oss mennesker og dyra her
i vårt lille land. La meg nevne noen av disse endringene.
Det var færre kjæledyr i privat eie, og hundeeiere var
vant til å ta hensyn. Men det gjorde også andre. Vi tok alle
mer hensyn.
Jeg husker at når jeg gikk i skogen med hunden, ringte
syklister med bjella for å varsle sin ankomst og vi gikk til
sides for å slippe syklisten frem. Kom det en skiløper ropte
de «Unna vei» og vi fikk tid til å komme oss vekk fra løypa.
Vi tok hensyn når vi skulle dele fiskeplasser. Var noen på en
plass før meg, flyttet jeg meg så langt vekk at vi ikke var til
sjenanse for hverandre. Vi spurte bonden pent om vi
kunne gå over marka hans… og selvsagt med hunden i
bånd hvis det var beitedyr der. Vi møtte på jegere og spurte
hvor laget var for ikke å gå i veien. Jo, det var større takhøyde, selv om det til alle tider har oppstått konflikter. Det
var flere bønder og flere beitende dyr i hele landet vårt, og
vi var nødt til å ta hensyn til hverandre. Men dette var bare
et lite tilbakeblikk.
Så kom endringer. Store endringer…
Bøndene la ned driften. De som fortsatte, investerte
store summer for å tilfredsstille nye regelverk, nå var
24
gårdsdrift et tema om økonomi. Etterspørselen etter kjøtt
og melkeprodukter har eksplodert. Ikke nødvendigvis
fordi vi trenger så mye mer. Tusenvis av bruk er lagt ned og
kulturlandskapet er grodd igjen. Det er de «store» som står
igjen… og de snakker oftere og oftere om produktivitet og
tall. Har fokuset på å være løsningsorientert blitt erstattet
av å være resultatorientert?
Langs kysten poppet det opp oppdrettsanlegg, og tema
igjen var økonomi. I tillegg ble det innført fiskekort og
fisketrygdavgift i stor skala over hele det norske land, og
fiske ble i enda større grad styrt av penger.
Zoobutikker poppet opp over hele landet, og kjæledyr ble
omsatt til tusener av hjem uten noen form for regulering. Så
skjedde også en endring i hold av katter og hunder… det ble
et allemannseie. Alle skulle ha ditt eller datt og oppdrettere
skodde seg på etterspørsel etter «trendy» dyr. Nå var det
mye penger å hente i omsetning av kjæledyr.
Jaktinteressen eksploderte og endret seg også. Om det
var i relasjon til programmet «Gutta på tur» eller ei, «alle»
skulle til fjells og skogs og ta den feiteste rypa eller den
største bukken… og igjen ble det økonomi i dette.
Har aggressiviteten rundt alt av naturens verdiressurser
med økonomi å gjøre?
Det andre jeg har lest en del om er konflikter relatert til
dyrevelferd. Da stortingsmelding nr. 12 kom, leste jeg nesten 300 sider av denne. Det var mange konkrete tiltak som
skulle settes i verk. Husker jeg ikke feil, var det den gang
snakk om at dette skulle tre i kraft innen 2007. Siden den
gang har en liten prosent av nevnte tiltak blitt igangsatt,
men de fleste punktene har stadig blitt utsatt. Uansett, det
som er interessant er at konflikter mellom de ulike forvaltningene har økt. Spørsmålet er hvordan man kan møtes i
en felles forståelse og respekt for hva som skal være Norges
retningslinjer for dyrevelferd. Det er her det store temaet
liv og død og det imellom bør være i fokus.
Når vi vet at utgangen av et liv er død, så kan neppe konflikten ligge der. Konfliktene ligger i egenverdi på dyrene
som av noen måles ulikt mellom penger og livskvalitet.
Skal vi tilrettelegge for en god dyrevelferd, er det et lovverk
vi må følge. Er ikke det tydelig og klart nok og ikke minst
samkjørt mellom de ulike interesser og nasjoner, vil det
aldri bli gode løsninger.
For meg er livskvalitet for dyr altomfattende innen dyrevelferd. Hva er så livskvalitet? Livskvalitet er å møte
dyrenes behov på dyrenes premisser. Er det en menneskerett å eie et dyr, så må det også være en rett for at dyrene
har så optimale forhold som mulig. I utgangspunktet
burde det være frihet, men hverken mennesker eller dyr
har en slik frihet som mange dyrevernere eller menneske-
AGRONOMEN DESEMBER 2014
Hvert år dør ca. 1 million sjøfugl bare i norsk farvann grunnet
forsøpling
Bare innefor elgjakt er det registrert ca. 4.000 skadeskutte
elg årlig.
rettsaktivister ønsker å fremme. Dyr og mennesker er avhengig av hverandre. Vi er knyttet sammen i kultur, landbruk, jakt, fiske, og hold av kjæledyr.
Likevel, likevel er det vel først og fremst holdningen til
dyrevelferd som må endres. Når vi nå vet at alt er i en rasende utvikling, så undrer jeg meg over hvorfor akkurat
denne delen stagnerer. Det store spørsmålet her er hvilken
grep vi vil ta for i felleskap å endre denne utviklingen.
Hvordan skal vi løse dette?
Det er mange oppslag i media som tar for seg konflikter
mellom de ulike grupper. Men, når alt kommer til alt, så er
det mennesket som står for den største trusselen mot dyrene. Nå snakker jeg ikke bare om antall dyr som årlig blir
drept og avlivet av oss mennesker, men også hvilke unødvendige lidelser svært mange dyr gjennomgår, grunnet vår
uansvarlighet eller holdninger.
Når vi sier vi er glad i dyrene våre, og glad i naturen, er
dette en «kjærlighet» med mange betingelser.
La meg vise til noen eksempler vi bør tenke over.
Hvert år dør ca. 1 million sjøfugl bare i norsk farvann
grunnet forsøpling av ca. 3600 tonn årlig. Denne søpla
kommer fra mennesker. Legg til ca. 100.000 dyr som sel,
hval og andre som havner i liner og garn eller kasserte tau.
Så kan vi legge til et stort ukjent antall andre dyr som dør
av overnevnte men som ikke blir rapportert inn. Vi kan
også legge inn et stort antall dyr som dør som følge av miljøforgiftning. Disse går altså en pinefull død i møte med
forsøpling og forgiftninger forårsaket av mennesker.
Hvert eneste år innrapporteres det over 5000 elg, hjort
og rådyr som blir drept i trafikken. Hvorvidt tallene også
innbefatter tog som dreper, vites ikke. Herunder må nevnes tusenvis av mindre dyr som blir drept og ikke innrapporteres. Alle disse dyrene dør som følge av mennesker.
Hvert år blir flere hundre tusen dyr drept av mennesker i
jakt. Statistikk for siste jaktresultater forteller at vi drepte:
99.850 liryper, 51.700 fjellryper, 7.400 storfugl, 14.620 orrfugl,
43.690 ringduer, 13.600 stokkender, 15.490 harer, 21.450 rødrev, 25.710 rådyr, 36.141 hjort, 13 bjørn, 8 ulv, 157 jerv, 92
gauper, 36 havørner, 16 hønsehauker og 12 kongeørner.
Hva gjelder jakt så er det oppsiktsvekkende endringer i
antall skadeskutte dyr. Bare innefor elgjakt er det registrert
ca. 4.000 skadeskutte elg årlig. Hvert år blir mange av disse
dyrene jaget og stresset av mennesker og hunder før de
dør. Det er en realitet. Vi kan nok også legge til mørketall
på dyr som under jakttiden kan stresse seg opp og komme
i skade, uten at dette nødvendigvis blir fanget opp av statistikker. Bare for å nevne det, jakt må til for å regulere bestandene, så jeg er ingen motstander av jakt. Men, jaktmetodene har endret seg og skadeskutte dyr er for mange.
De som driver næring med dyr må også sende dyr til
slakt hvert år. Herav kan nevnes ca. 1.4 millioner kalkuner,
300.000 kuer, ungdyr og kalver, ca. 1 million sau og geiter.
I tillegg avlives/slaktes svin, struts, kanin og tusenvis av
høns/kyllinger, rev og mink. Hvordan disse dyrene har det
mellom liv og død er omdiskutert også relatert til driftskrav. Men, det er mennesker som avslutter disse livene.
Dyr i næring som ikke blir drept/slaktet/avlivet av mennesker men er i menneskers eie forgår også årlig av drap
fra andre dyr. Det har ikke vært enkelt å finne pålitelige tall
men det antydes at rovdyr tar 30.000 sau årlig her i landet.
I tillegg blir ca. 11.000 rein drept av rovdyr, mellom 1982
og 1985 ble det registrert 365 skader/drap av hund på sau.
I tillegg omkommer hundrevis av dyr årlig innen næringsvirksomhet som følge av vanskjøtsel, unødvendige sykdommer og branner. Igjen må jeg nevne at mens jeg skriver dette, koser jeg meg med en skive med leverpostei, så
jeg er ingen veganer. Jeg er likevel opptatt av overforbruket
av kjøtt og dyras velferd før de ender i slakt.
Jeg finner ingen statistikk over antall avlivinger av eierløse dyr/kjæledyr. Mattilsynet viser til at ca. 2.5 millioner
kroner brukes årlig til dekning av avliving. Jeg finner heller
ingen statistikk over antall avlivinger av kjæledyr som
gjennomføres av veterinærer. Det er flere år siden siste «telling» eller antatt antall kjæledyr er ført på statistikken.
Eneste statistikk jeg fant (fra noen år tilbake) var at vi
hadde i eie ca. 750.000 akvariefisk, 155.000 stuefugler, 1.100
krypdyr, 4.500 smågnagere, 220.000 kaniner, 600.000 katter, 500.000 hunder, 42.000 hester, 2.300 gjess, 2.000 struts,
74.000 mink/ilder, 77.000 rev, 44.000 kalkuner. Jeg er ingen
motstander av kjæledyr, men jeg er i mot burdyr som ikke
får nok bevegelsesfrihet og riktig biotopiske forhold. Det er
ikke dyra som velger oss, det er vi som velger dyra. Jeg
mener det er alt for mange kjæledyr på markedet.
Hvor mange dyr i privat eie som årlig dør pga. vanskjøtsel, unødvendige sykdommer, misshandling eller feil stell
som pleie og ernæring finnes ingen oversikt over. Det er
AGRONOMEN DESEMBER 2014
25
også et stort ukjent antall dyr som omsettes på det private
marked som viser at vi rett og slett ikke har oversikt over
antall kjæledyr. Alle disse dyrene har vi mennesker ansvar
for. Fra liv til død.
Et tema som har økt konfliktnivået er hunder. Det jeg
fant av hunder som skader husdyr er nevnt over, med ca.
365 skader årlig på sau. I tillegg skader og dreper hunder
også vilt. Hvor store tall det her er snakk om, vites ikke.
Det snakkes lite om et annet kjæledyr vi har i eie, katten.
Kattene som i dag utgjør over 600.000 individer her i
Norge tar ca. 3.5 millioner fugler hvert år. 93 % av kattene
vi har, ferdes i naturen sier Morten Ree i Norsk ornitologisk forening, og forteller at også ekorn, flaggermus og
andre gnagere faller i klørne på kattepusene våre.
Produksjonsdyr er i vårt eie, og de skal alle en eller
annen gang dø. Det jeg fant av statistikk forteller at vi pr.
januar 2014 har 20.487 melkekyr, 68.638 ammekyr,
1.031.890 vinterfôra sau, 302.011 melkegeiter, 96.818 svin,
4.265.466 verpehøns og 70.586.521 slaktekyllinger. Fordi
storproduksjon har vist seg mer «lønnsomt» er «friheten»
til mange av disse dyra redusert.
Alle disse dyrene i og rundt våre hjem utgjør et mangeldobbelt tall av Norges befolkning. Vi spiser dem, vi koser
med dem, vi velger dem inn i våre liv eller ut av våre liv.
Vi har ulike kulturelle forhold til dyrene i de ulike nasjoner. Det jobbes med bedre dyrevelferd i flere nasjoner.
Noen land ligger langt foran Norge, andre ligger langt bak.
Kulturelle forskjeller skaper også internasjonale konflikter.
I tillegg vil mennesker bruke dyrene for alt de er verdt i sin
kamp for egen føde. Dyr er blitt «Big business». Herunder
kan nevnes smugling av truede eller populære dyrearter,
bruk av dyr i underholdning, bruk av dyr i forskning, bruk
av dyr til forlystelser for mennesker til ulike formål. Genmanipulering og medisinering av produksjonsdyr/fisk diskuteres også høyt. I tillegg skaper forskjellene konflikter,
relatert til de ulike arters verdi. Herunder kan nevnes
fangst av sjøpattedyr, «hellige» kuer, aper, kjæledyr som
mat, pelsdyrnæring, svin osv.
«Alle» mener at deres verdisyn på dyrene er «riktige».
Gjennom alle artikler jeg nå har lest, mens jeg også har
skrevet dette, ser jeg at det nesten er uoverkommelig å finne
gode løsninger før hver part av de ulike interessene rydder
opp i egne rekker. I tillegg kan nasjonale retningslinjer reguleres og i mye, mye større grad jobbes med tverrfaglig.
Når «alle» kritiserer hverandre og rettferdiggjør kritikkrelaterte temaer, så stagnerer vi.
Noen søvnløse netter gjennom årene har jeg fått med
tankespinn rundt løsninger. Dette fordi jeg har deltatt på
jakt, fordi jeg har hatt gård med sauer og kaniner som slaktedyr, fordi jeg har spist kjøtt så lenge jeg har levd. Fordi jeg
har reddet tusenvis av kjæledyr til en ny sjanse gjennom
Omplassering Vest. Fordi jeg har vært i konflikt med meg
selv relatert til om omplassering bare er en videreformidling til nye år i fangeskap eller en ny sjanse for dyra fremfor å gå i søpla. Kjæledyr i Norge spises ikke. Men vi spiser
Fagros, Dagros, Dokka og Litago. Vi spiser lille lammet og
vi spiser søte kalven, vi spiser Tuppen og Lillemor, vi spiser Kalle Kanin, og Bambi. Vi holder tusenvis av dyr i bur/
fangenskap, om de spises eller koses med, eller rett og slett
bare skal fryde våre øyne.
26
Det jeg fant av statistikk forteller at vi pr. januar 2014 har
20.487 melkekyr, 68.638 ammekyr, 1.031.890 vinterfôra sau,
302.011 melkegeiter, 96.818 svin, 4.265.466 verpehøns og
70.586.521 slaktekyllinger.
Hvordan kan vi sørge for at færre dyr blir drept i trafikken? Kan det reduseres med flere over og underganger der
ulykkestallene er høye? Flere gjerder?
Hvordan kan vi sørge for at færre husdyr blir tatt av rovdyr? Kan det reduseres med mer organisert gjetertjenester?
Kan teknologi med bedre overvåkning/varslig av rovdyr
være en løsning?
Hvordan kan vi redusere kjøttproduksjonen og gi fugl
og dyr mer bevegelsesfrihet? Kan økte priser på kjøtt og reduserte priser på grønt være en løsning? Kan reguleringer
i form av mer utetid for fugl og dyr styrke velferden for dyrene, og vil kostnader for uteareal /fribeite være overkommelig økonomisk?
Hvordan kan vi redusere antall skadeskutte dyr på jakt?
Kan lengre opplæringstid for nye jegere ha noe virkning?
Kan endringer av jaktkostnader gi mindre press og mer
skjerpet jakt?
Hvordan kan vi regulere markedet for omsetning av
kjæledyr? Kan det settes grenser for antall «kull» man kan
sette på kjæledyr, og i større grad innføre krav om kastrasjon/sterilisering av dyr? Kan man flytte omsetning av dyr
vekk fra butikker for å unngå spontankjøp?
Hvordan kan vi forurense mindre rundt oppdrettsanlegg og i havet vårt? Kan det ilegges avgifter til opprensing
av avfall fra de som forårsaker dette?
Jeg har ikke nok kompetanse til å komme med noen gode
svar på disse tingene. Men, jeg tenker veldig mye på dette,
fordi jeg ser at det blir noen rare motsetninger som inneholder en del dobbeltmoral mellom de ulike «gruppene». Et lite
eksempel er at de færreste spør seg hvor stor mengde kjøtt
som må produseres for at hunder/katter skal få dekket sitt
matbehov. Hvor mye korn som går til kjøttproduksjon?
Hvor mye forurenser avføring fra kjøttetende dyr?
Jeg håper at gode dialoger tverrfaglig vil minske avstander mellom de ulike interesser, og at nasjonale retningslinjer i noe mindre grad styres av økonomi og i større grad av
bedre dyrevelferd. De burde i det minste stå likt.
AGRONOMEN DESEMBER 2014
STEND AGRONOMLAG
REFERAT FRÅ STYREMØTE I STEND AGRONOMLAG, 20. NOVEMBER 2014.
Dei som møtte: Jan-Ole Skage, Erling Nesse, Siren
Tømmerbakke og Marit Sæbø.
Det var ikkje alle som hadde høve til å møte denne
dagen, men møtet blei gjennomført og styret fekk
konstituert seg. Det nye styret er slik: Jan-Ole Skage
vart vald som leiar av laget på årsmøtet. Erling Nesse
held fram som nestleiar. Nils Neteland held fram som
kasserar og Siren Tømmerbakke som skrivar. Bernt
Johan Husebø er styremedlem og Turid Bjørndal 1.ste
vara. Ny i styret er 2.dre vara Anders Borgen Brekke.
Marit Sæbø møter på styremøta som ansvarleg for
bladet Agronomen.
Vi hadde ei oppsummering og evaluering av årets
stemne. Alt i alt synes vi det blei eit godt agronomstemne også i år. Styret ser likevel at vi kanskje kan
gjere nokre endringar i program og gjennomføring.
Nytt i år var at vi fekk maten frå catering. Dette vil
sikkert bli vidareført til neste år. Det har vore tradisjon
for at dei ulike kulla får høve til å møte sine etter kveldsmaten. Dette vil vi flytte fram til etter visninga på skulegarden. Då kan alle kan vere samla utover kvelden.
Styret vil komme tidleg i gang med førebuingane til
neste stemne. Leiar vil ta kontakt med skulen slik at vi
får lister over neste års jubilantar. Vi har også fleire vi
kan spørje om å ta det ærefulle oppdraget som festtalar.
Til juleagronomen er det rikeleg med stoff. Det har
vore trong for ei oppdatering av medlemslistene, då
det no er eit krav frå posten om adresser med gatenamn og nummer. Marit har tatt ansvar for dette.
Vi håper at det no vil komme færre blad i retur.
Neste styremøte vil bli i slutten av februar.
Siren Tømmerbakke, skrivar
God jul
og
Godt Nyttår
AGRONOMEN DESEMBER 2014
27
Kontaktinfo til Agronomlaget
Laget har adresse: Stend Agronomlag, Stend vidaregåande skule, 5244 FANA.
Du kan nå laget via e-post til formann Jan-Ole Skage: [email protected]
eller skrivar Siren Tømmerbakke: [email protected]
Gjeld det Agronomen kan du kontakta Marit Sæbø: [email protected]
Vil du snakka med nokon på telefon så er du velkomen til å ringa
Marit Sæbø på telefon 48 03 94 54.
Kjekkast om du ringer på kveldstid når Marit kanskje har funne stillinga i godstolen.
Laget har kontonummer 0533 01 84622.
Kan du tenkjast å vera ein av dei som ikkje har betalt medlemskontingenten for i år?
Gode medlemmer! Tid for innbetaling av medlemspengar att.
Det er medlemspengane som gjer det mogleg for laget å arrangera Agonomstemne kvart år,
og senda ut lagsbladet Agronomen.
VIKTIG:
Hugs at namnet og adressa til MEDLEMMET må følgja innbetalinga, - uansett kven som står for betalinga!