1. No category

De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge
Nr. 1 • januar 2011 • Årgang 107
I Eiken var 800 samlet til en flott
countrykonsert. En heldig vinner vant tur til Nashville, USA.
LES MER SIDE 4
Kristi Menighet samler folk fra
ni forskjellige nasjonaliteter til
sine møter.
SE MER SIDE 12 -13
Misjonær Turid Dahl Stokland skaper glede og håp hos
de fattigste av de fattige.
“Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen,
vedholdende i bønnen” Romerne 12, 12
Ungdommer fra Klippen brakte
lys inn i mørket til 24 ukrainske
barn og ungdommer.
LES MER SIDE 25 -26
EFAREN SJØMANN: Thomas Vedøy har skrevet om
sine mange opplevelser som sjømann. I over 50 år har
han tilhørt Klippen Vedavågen.
Thomas med boken:
Sannheten, Vegen og Livet
Thomas Vedøy med bokutgivelse
Tekst: Karoline Vedøy
Foto: Charles Bennett
«Thomas du må stå opp
å skifte kurs», ropte en
fremmed stemme.
Jeg spratt opp fra senga helt
ør og trodde det bare var en
drøm.
Like etter hørte jeg den
samme stemmen rope igjen.
«Thomas du må skifte kurs!»
Denne gangen spurte jeg
skipperen om han hadde ropt
på meg, men det hadde han
ikke. Tredje gangen forstod
jeg det var alvor og jeg gikk
igjen til skipperen, bare
denne gangen sa jeg vi måtte
skifte kurs til losen.
KARMØY: Det var vinter, snøbøyer
og kuling. Thomas var styrmann på en
båt som skulle levere sild fra Egersund
til en by i nærheten av Hamburg i
Tyskland. Båtens radar var ute av drift
og de om bord så verken land eller
andre båter. Skipperen stolte på Thomas
med navigeringen, Thomas stolte som
vanlig på Gud. Båten begynte å nærme
seg mottakshavnen og Thomas hadde
frivakt. Han sovnet på lugaren sin og
ble vekt av en stemme.
Oppe på styrrommet skiftet Thomas
kurs på kartet og satte kursen mot losen.
Da han så frem så han en stor ferje. De
var så nær ferjen at han kunne hoppet
om bord.
Hadde ikke Thomas skiftet kurs hadde
de krasjet.
– Den opplevelse er en av de store
opplevelsene mine, den som satte
tittelen på boken jeg har skrevet: Vegen,
sannheten og livet, forteller Thomas.
– Det var et tegn på at Gud virkelig
finnes, forsetter han.
Årene har satt sine spor, Thomas
Vedøy (82) en mann med god erfaring.
Han har skrevet en bok, en bok med
opplevelser og religion.
– Viktigste av alt er Bibelen, den som
2
viser vegen, sier han bestemt.
Thomas forteller med en varm, lav og
behagelig stemme om dagbøkene han
har skrevet opp gjennom årene. Så
reiser han seg opp fra stolen, finner en
gammel bok i skapet og setter sakte
brillene på seg.
– Jeg har skrevet dagbøker siden 1952,
sier Thomas.
– Dagbøkene er en av grunnene til at
jeg har skrevet boken, forsetter han.
Thomas har alltid likt å lese
Omgivelsene hjemme vitner om dette,
her står metervis med bokrygger i
alle regnbuens farger lysende mot
deg. Josefus, Nord-America, Dypere
bønneliv, Et år med Jesus.
– Jeg har alltid likt å lese bøker, så det
å skrive bok selv har vært min drøm.
Jeg har lest mange, mange..., forteller
Thomas og ser bort på meg, han har
ikke tall på hvor mange bøker han har
lest.
På en båt leste Thomas alle de samlede
verkene til norske forfattere som
Bjørnson og Vinje, han leste også en del
andre bøker. Da gnisten (bibliotekaren/
telegrafisten) om bord gikk gjennom
BOKOMSLAG: Thomas setter i boken sin stort fokus på Gud.
listene over bøker som var lest hadde han
sagt til Thomas. «Du har lest mest bøker
av alle her om bord!»
Thomas fikk hjelp av barnebarnet sitt
Sandra, som skrev boken sammen med
ham. Så boken: Vegen, Sannheten og
Livet blir kanskje julehitten dette året?
Boken kan du bestille direkte fra Thomas
Vedøy (adresse: Vestveien 3, 4276
VEDAVÅGEN. Tlf: 52 82 43 21)
“Musikantar hadde englevakt”
Hadde englevakt på julekonsertturne
Tekst: Rose Høiland
“Bilen mista fullstendig
feste, seier sjåføren. Dette
kunne gått veldig gale. Vi
hadde nok ein del englar
med oss i bilen”
(fra Nordhordaland avis).
Jan Honningdal hadde
englevakt da han var sjåfør
for teamet sitt. Bildet er tatt
etter ulykken.
Jan Honningdal med sitt team hadde
avsluttet julekonserten på Sion Mosterhamn
og var på vei til Ålesund da det gikk
fryktelig galt. Det var altfor glatt og bil
med henger skled av veien og utfor en
skrent. Der lander den på taket fem meter
nedenfor på en sykkelsti.
Noen minutter senere krabber alle seks
ut av bilen i god form. Etter en større
opprydning av instrumenter, bøker, cd-er
og hjemmelagde engler som lå strødd
rundt på bakken, og besøk på sykehuset for
kontroll av noen av teamets medlemmer,
fortsatte turneen og de fikk fullført alle sine
konserter.
De som ankom ulykkesstedet forventet
det verste da de så bilens tilstand og
forundringen var stor da de så hvor godt
de hadde klart seg . En av hjelpearbeiderne
kom bortover og han sa en mengde ord som
ikke egner seg på trykk her, men da kikket
han plutselig ned i snøen hvor han fikk øye
3
på Gloria Gaithers bok: ”Min Jesus lever.”
Da ble han stille og sa – kanskje det var
derfor det gikk så godt.
Jan forteller til oss at det var mange små
ting som ikke var tilfeldigheter. Det var
bare Gud som ordnet opp. Instrumentene
og varene de hadde med ble ikke videre
skadet. De som tilbrakte natten på sykehus
ble skrevet ut, uten varige men. En av
jentene fikk høre fra ambulanse personellet
at hun nok nettopp hadde opplevd sitt livs
største mirakel.
Gud er god sier lovsangslederen som nok
kun bare angrer på en ting, at han ikke
hadde full kasko forsikring.
Det er sjette året at Jan med venner er på
julekonsert turne med en noe annerledes
julekonsert, hvor fokuset er å løfte Jesu
navn opp. Under denne turneen lanserte
de også sin nyeste cd: ”Lovsangstoner i
julenatt”
nr. 1 • januar 2011
På kryss
og tvers
800 på julecountry
Tekst: Leif Frode Svendsen
Foto: Privat
Betesda Eiken er en aktiv menighet som
tør å satse stort. Julecountry samlet hele
800 mennesker i gymsalen på Eiken
Skole 27. november 2010. Folk fra hele
Sørlandet kom og lagde kvelden til en
stor fest. Med som artister var Aslak
Gjennestad sammen med Glutterbillies
og Gutane. Menighetens ”egen”
predikant Ole Kristian Iglebæk hadde
også en appell. Det var også loddsalg
og flotte premier på inngangsbillettene,
og en var så heldig å vinne en tur til
Nashville, USA til en verdi av 23 000
kroner.
— Fordi om det er et kristent
arrangement, betyr ikke det at det
ikke kan være moro. Det er ikke en
motsetning i så måte. Vi pakker heller
ikke inn det kristne budskapet, men her
skal det være sånn at alle kan senke
skuldrene og føle at de har det greit,
sier han. Overskuddet fra konserten
går til barne- og ungdomsarbeidet i
menigheten og skal brukes blant annet
på et nytt musikkøvingslokale, sa
Arnfinn Hobbesland til Farsunds Avis i
forkant av ”køntrien”.
Det er rett og slett imponerende at
Betesda satser så stort - og lykkes så
bra! Til neste år bør en rydde plass til
over 1000 besøkende!
Juleverksted
Evangeliekirken i Moss arrangerte et
stort juleverksted 20. november 2010. Fra
klokken 11.00 var det salg av årer og lodd,
med en mengde flotte gevinster. Halmstad
Familiekor deltok for 10 året på rad! Og
Yvonne Brown hadde andakt for store og
små. På slutten av dagen ble kassen talt
opp – og det hadde kommet inn hele 32
000 kroner. Og disse pengene går i sin
helhet til misjonærene Borghild og Eddie
Bakkes arbeid Spania.
Aktive Svein!
På bildet ser vi familiekoret fra Halmstad og et
glimt fra juleverkstedet (foto: Oleg Hansen).
Ebeneser Verdalen har et aktivt barne- og ungdomsarbeid.
De har også egen hjemmeside; www.ebeneser-verdalen.info,
hvor du blant annet kan høre mp3 taler av Maria Lura, Jan
Veiby, Karl Hodne, Finn Arne Lauvås, Torbjørn Arnesen, Olav
Fjalestad og menighetens egen forkynner: Svein Tungland. Ut
fra møteprogrammet forstår vi at Svein Tungland er aktivt med i
virksomheten.
Salem Mandal
(fra Evangeliekirkens menighetsblad)
Førjulsfest
Rikt høstprogram
Det har vært en rik høst med mye sang og
musikk i Evangeliehuset, Stavanger. Finn
Arne Lauvås forkynte evangeliet i sang og
tale hele august. Dag Arne Saltnes hadde en
helg med Holy Riders. Friske innslag med
sang og musikk, også instrumentalt. Videre
har vi hatt besøk av Evangeliesangerne fra
Jørpeland, og Evangelieteam fra Arendal.
Anne Berit og Torbjørn Arnesen var hos oss
3 uker i september, og 3 uker i november.
Sangkvelden med Espen, Morten og Bjørnar
Samuelsen (bildet) ble en rik opplevelse
BRUFOSS:Det var stor feststemning
når cirka 80 venner fra fjern og nær
møttes til førjulsfest. For 14. år på
rad inviterte Aud og David Langeland
sammen med bedehuset i Fon til
julefest. Festen ble holdt på Brufoss i
Lågendalen hvor de bor.
Venner kom fra Arendal og Fevik i sør
til Saltnes i øst. Det var også folk fra
Svarstad, Drammen og Oasen og venner
fra andre menigheter som ekteparet har
kontakt med via sin tjeneste.
Ellers har
Wiggo
Wilhelmsen,
Maria Lura,
Riskakameratene,
Oddmar
Byberg, Rune Einarborg med team fra
Bolivia og Steven Hill deltatt i møtene.
OMB
På menyen stod valget mellom ribbe
og ørret med riskrem til dessert. Det
var mat nok til alle og Guds ord ble
forkynt sammen med mye sang og frie
vitnesbyrd.
«Trykkleif»
Bønn og lovsang Sion
Mosterhamn
På Bømlo har flere menigheter gått
sammen om felles bønnemøter. Dette
har utviklet seg til å bli et flott fellesskap
med bra oppmøte. Torsdag 2. desember
var det en spesiell avslutning før nyttår,
hvor Solveig Leithaug deltok med
lovsang. Dette felles bønnemøtet er
positivt på flere vis; foruten den mektige
makten som ligger i selve bønnene;
ikke minst at venner fra flere båtlag
kommer sammen. Her deler de sorger
og gleder – og står sammen innenfor
Herren. Og i Jesu nærvær skapes sann
enhet mellom søsken. På bildene ser vi
Solveig Leithaug synge, og et utsnitt av
forsamlingen.
6.–19. desember talte Haakon L. Martinsen i møtene på Salem.
Han vil også være med på møter i uke 10, 11 og 12 i 2011.
På julaften talte menighetens egen Nina Lid Guds ord. Vi tar
også med at Hans Martin Skagestad og Kjell Halltorp hadde
en bønneskole i Salem. Hans Martin omtaler noe av det han
opplevde på sin egen blogg: www.hmskagestad.blogspot.com.
Han nevner her spesielt tre nyfrelste ungdommer som han fikk
møte, og høre vitnesbyrdet til. Det er inspirerende å høre at Gud
fortsatt frelser og gjør under i Norge!
4
I adresseboken på side 90, er Per Tønnesen
oppgitt som kasserer for Evangelisk arbeid
i Brasil v/May Lise og Gunnar Standal.
Dette er feil, for Finn Oddvar Rygh er
fortsatt kasserer for dette arbeidet. Rett
kontaktinformasjon skal være:
Finn Oddvar Rygh
Austadveien 70
3034 Drammen
Mobiltelefon: 900 74 274
Terje Rygh i Volda
De siste ukene fram
mot nyttår talte Terje
Rygh Guds ord i Betel
Volda. Andre juledag
deltok Kjell Ohldieck
som taler. På hjemmesiden
www.betelvolda.no får du god informasjon
om menighetens virksomhet. Her kan du
også lese om Sander Elias (bildet) som sitter
bak pc-en og styrer videokanonen under
møtene i Betel. «Tidlig skal den krøkes som
god eldstebror skal bli...»
Misjonærer på julaften
Betania Kopervik hadde på selveste julaften
besøk av misjonærene Olaug og Berner
Solås. Dette passer bra, da menigheten
støtter misjonærenes arbeid i Argentina.
Betania gir også fast støtte til familien
Langåker. Ellers er rektor og pastor Reidar
Gamst koblet opp mot menigheten og har
jevnlig møteuker i menigheten.
Se www.betaniakopervik.com
5
nr. 1 • januar 2011
Historiske
Tjenestegaver på videvanke
Leder ved redaktør
Leif Frode Svendsen
”Og det var han
som gav noen til å
være apostler, noen
til profeter, noen til
evangelister og noen
til hyrder og lærere,
forat de hellige kunne
bli fullkommengjort
til tjenestegjerning,
til Kristi legemets
oppbyggelse.”
Ef 4, 11
”Og Gud satte i
menigheten først
noen til apostler, for
det annet profeter, for
det tredje lærere, så
kraftige gjerninger,
så nådegaver til
helbrede, til å hjelpe,
til å styre, forskjellige
slags tunger.”
2 Kor 12, 28
Vi ser helt klart at Gud ønsker at
tjenestegavene skal ha sitt utgangspunkt
i menigheten. Nå kan vi skille mellom
den universelle menighet (alle, sanne
menigheter i en region, i et land, i
verden) og lokal menighet. Vi kan
se hvordan noen tjenestegaver er til
velsignelse for et helt land – flere land,
ja – hele verden. Billy Graham er et
eksempel her.
Uansett er det uheldig at flere og
flere tjenestegaver, spesielt kanskje
evangelister, forkynnere med
helbredelsens nådegave og lærere
bygger opp sine egne tjenester,
uavhengig av en lokal menighet. På
den måten står de helt fritt, og har
ingen over seg – som blant annet kan
rettlede og korrigere tjenesten. Derfor
ser vi for eksempel i våre dager at en
profilert, nyskilt evangelist kan reise
rundt og ha møter i Norge. I DFEF er
det retningslinjer for forkynnere som
skiller seg, hvor det sterkt anbefales
at de tar en lengre pause fra tjenesten
ved separasjon/skilsmisse. Men står
du uavhengig av noen menighet og
sammenheng, kan du gjøre som det
passer deg. Noe som er uheldig!
Ved å stå alene, uten fast tilknytning
til en lokal menighet, underordnet en
pastor, et lederskap, kan EGOISME
lett komme inn. Jeg bygger opp min
tjeneste for Gud. Gjennom en stiftelse
gir støttespillere fra flere leirer sin
støtte, noe som også gjør forkynneren
uavhengig av en lokal menighet. Du er
6
din egen sjef, noe som lett kan stjele
fokuset fra Guds vilje.
Ikke misforstå! Det er sunne forkynnere,
som har egne stiftelser, og har veldig
god orden. De er menighetsfokusert og
tjener i takt med Bibelens ord. Ofte har
de nød for å starte arbeid på steder hvor
det er ingen virksomhet, og gavene fra
støttespillerne gjør det mulig å satse på
nye steder.
I Guds frelsesplan står menigheten
sentralt. Selvsagt ber vi om at Herren
vil reise opp mektige tjenestegaver, men
disse må ha sitt utspring i menigheten
og være basert på å bygge Guds rike
gjennom lokale menigheter.
En evangelist, som står alene, og
ikke underordner seg under andre
tjenestegaver, kan lett bli fordømmende
og prøve å gå inn i for eksempel en
læregave. Noe som blir feil og kan
ødelegge mye. Det er sunt for en kristen
å underordne seg et lederskap, for det
igjen vil gjøre det enklere å underordne
seg Gud.
Hvordan er det med deg? Går du
over bekken for å hente vann? Gud
har i menigheten du tilhører satt
tjenestegaver. Ser du talentene? Ser du
mulighetene blant dine egne? Lærer
du de unge den vei de skal gå? I din
menighet er det enormt potensial – og
tjenestegavene er kanskje skjult, men de
finnes der – midt i blant dere.
glimt
Bildet
Dette bildet har vi
funnet i DGBs arkiv - en
arv fra Barnerøsten.
Kjenner noen historien
bak dette bildet?
Det Gode Budskap 1. februar 1988
23 år siden
1. januar 1905 -106 år siden
Herren er min hyrde
Meg nu intet fattes mer,
Fri fra syndens byrde
Er jeg salig her.
Saktelig jeg ledes hen
av mitt hjertes beste venn
Til den skjønne gressgang
Med de stille vanne nær,
Og i nådeveldet
kveger jeg meg der.
B. W.
Morgendagen...
Jeg vet intet om i morgen –
jeg vet bare om i dag.
Og jeg låner ingen gleder
fra en uviss fremtidsdag.
Men jeg vet at han som teller
endog hvert et hodehår;
han vil sørge for i morgen
dag for dag – og år for år
det får bli som Herren vil.
Han har kalt meg – han har frelst
meg
og han vet så vel mitt navn;
kanskje våkner jeg i morgen
gla og fri – i himmelens havn.
Forfatter ukjent
Jeg vet intet om i morgen,
kanskje best for meg det er;
men jeg kjenner ham som vet det;
det er han – som har meg kjær.
15. januar 1972 - 39 år siden
Syndenes
forlatelse
og hjertet fylles
med gledesgråt
Den største rikdom
som noen eier
er synden tilgitt
ved Jesu seier.
Da åpnes veien
til paradiset
og sjelen lykkelig
vil Jesus prise
.
Jacob Lishaugen
Da sprudler livet
med frydelåt
For hvert steg litt mere klarhet,
på min veg mot høylys dag;
der hvor nådesolen skinner
skapes sei’r av nederlag.
Om jeg synes engstes på min
vandring
For all ufred, krig og nød;
har han sagt: Vær ei bekymret,
du har trygghet i min død.
Hva kan morgendagen bringe
som ei Jesus kjenner til?
Skal jeg spottes eller hylles,
7
nr. 1 • januar 2011
Portrettet / Heidi Halvorsen
Tekst og foto: Silje Elise
Joel (3) og Milla (5) er som barn flest
glad i å tegne. Joel vil gjerne vise fram
tegningene sine, og mamma skryter. Hun
kan ikke se hvor flink Joel har vært. Men
hun sier det likevel. Storesøster Milla
forstår at mamma er blind. Hun hjelper
ofte til med å finne fram klær, sko og
andre ting. Millla tar mamma i hånden og
leier henne slik at de kommer seg fram.
Liker å pynte seg
Hun har tatt på seg maskara og eyeliner.
Helt på egenhånd har hun sminket seg,
selv om hun ikke ser. Heidi Halvorsen
liker fortsatt å pynte seg. I halsen har hun
et lekkert smykke. Det er ikke så lett å se
på Heidi at hun er blind. De grønnbrune
øynene hennes bærer ikke preg av
sykdommen. Hun har Retinitis pigmentosa
(RP), populært kalt tunnelsyn. Diagnosen
fikk hun først 18 år gammel.
-Jeg har brukt briller siden jeg var fire år.
Rett før jeg skulle begynne å ta lappen,
skulle jeg bare sjekke synet. Da fant de
ut at jeg ikke hadde sidesyn. Det ble aldri
noe sertifikat på meg, sier Heidi som
hadde mellom fem og ti graders synsfelt
da det ble oppdaget. Vanligvis har man et
synsfelt på 180 grader.
-Det var tøft å få diagnosen. Spesielt da
jeg fikk vite at sykdommen var økende,
og at mange blir blinde når de er mellom
30 og 40 år. Tøffest var det nok likevel for
foreldrene mine, forteller Heidi. De hadde
av og til snakket til henne fordi det fortsatt
lå brødsmuler igjen på benken etter at hun
hadde tørket. Rett som det var snublet
hun. Da kom det gjerne kommentarer
som: ”Se deg for da! Følg med hvor du
går!”. Nå gikk det opp for foreldrene at
Heidi ikke kunne hjelpe for dette. De fikk
derfor dårlig samvittighet.
håndball, syklet til skolen og lekte som
barn flest. Hun kjørte til og med moped,
men en dag krasjet hun og har siden ikke
kjørt. Selv etter at hun fikk diagnosen,
fortsatte Heidi livet som før. Uten
hjelpemidler. Etter videregående gikk hun
et år på Bibelskole i Sandefjord, og jobbet
deretter som barne- og ungdomsarbeider i
fire år i Mysen. Hun begynte å studere ved
Universitetet i Oslo da hun var 24 år, og
har bachelor i spesialpedagogikk. Heidi
har alltid vært skoleflink og glad i å lese.
Det siste året hun studerte ble skarpsynet
dårligere og hun fikk ofte vondt i hodet.
Da begynte hun med lydbøker.
Fant styrke i troen
Størst av alt er kjærligheten
Tøff beskjed
TRIVES PÅ LANDET: Heidi, Torkjell, Milla og Joel trives godt med å bo i landlige omgivelser. Her kan de
gå turer i fred og ro, og Heidi har gjort seg kjent ved hjelp av den hvite stokken. Familien har funnet
seg godt til rette i Kjærranveien på Nykirke.
Når mamma
ikke kan se
Milla (5) er mammas øyne når mamma ikke finner veien dit hun skal.
Heidi Halvorsen (33) fra Nykirke mistet synet etter siste svangerskap.
Likevel er hun mer positiv enn de fleste.
8
MUSIKALSK FAMILIE: Hele familien deltar med musikalske innslag i menigheten der tilhører. Her øver
de hjemme i stua på Nykirke.
Heidi har i mange år vært personlig
kristen.
- Troen har nok hjulpet meg mange
ganger. Jeg er ikke bitter fordi jeg mistet
synet. Jeg vet at jeg har en himmel i vente,
og der skal jeg se, sier Heidi. Hun har et
nært forhold til Gud, og ber ofte.
Heidi sier hun nærmest er glad for at
sykdommen hennes ble oppdaget så sent.
Det førte til en mer normal barndom, der
hun på tross av dårlig syn, både spilte
Da Heidi var 22 år gammel møtte hun
Torkjell som siden skulle bli hennes
mann. De var på en kristen ungdomsleir
i Tsjekkia. – Jeg så fortsatt mellom fem
og ti grader, men brukte ikke hvit stokk.
Selvsagt gjorde jeg meg noen tanker i
forhold til om noen ville ha meg siden
jeg hadde det handicapet, sier Heidi.
Men Torkjell tvilte aldri. 29. september
2001 giftet de seg i Trøgstad kirke på
Skjønhaug. Det sies ofte at kjærlighet gjør
9
blind. I denne sammenhengen får begrepet
en annen betydning. Torkjell, som selv har
vokst opp med en svaksynt mor, valgte
ikke minste motstands vei da han svarte ja
til sin kjære Heidi.
- Det at Heidi kom til å bli blind var aldri
noe hinder for meg. Kjemien stemte og
hun var ei søt jente. Alle samliv har sine
utfordringer, sier Torkjell. Han beskriver
Heidi som en fantastisk mor, omsorgsfull
og kjærlig.
- Mange andre i samme situasjon kunne
nok blitt både selvmedlidende og bitre.
Men Heidi er stort sett bare positiv. Jeg
tror ikke det er mange som har noe vondt
å si om henne, sier Torkjell.
Fikk se begge barna
Milla kom til verden på Vestfold
Sentralsykehus på mammas bursdag 16.
november 2005.
- Den gangen kunne jeg fortsatt se litt.
Fordi jeg ser relativt normal ut i øynene
var det ikke alle på sykehuset som var klar
over at jeg var svaksynt. Jeg klarte meg
stort sett på egenhånd. Men den gangen
gikk vi på Bibelskole i Våle og bodde på
internat. Torkjell jobbet ikke, og vi var
nr. 1 • januar 2011
Profetordet oppfylles
Apokalyptiske tider / Gordon Tobiassen
Det er ingen som lenger undervurderer
de alvorlige konflikter USA og vi
her i vesten står overfor. Verken Iran,
Afghanistan eller Irak gir noen som
helst grunn til optimisme. Iran og deres
kjernevåpenambisjoner kan bli den mest
alvorlige utfordring av alle. Atomvåpen
i hendene på fanatikere er mye verre
enn at USA, Russland, Storbritannia og
Frankrike og for den saks skyld India og
Pakistan har slike våpen.
LESER BOK: Heidi er blind og kan ikke lese , men hun kjenner historiene fra Barnebibelen godt og kan fortelle for barna sine. De sitter ofte og blar i bøker
sammen og prater om det som står i boka.
sammen hele tiden. Det var fantastisk stas
å bli mamma, forteller Heidi.
Joel ble født 28.juli 2007. Heidi rakk
akkurat å se sønnen sin, men da han var
seks måneder mistet hun synet helt på
det øyet som fungerte best. Det var en
stor overgang. Siden den gang har Heidi
bare kunnet skille mellom lys og mørke
samt ane konturer og bevegelse. Hun vil
trolig aldri få se barna sine igjen. Heidi er
likevel glad for at hun rakk å se dem før
synet forsvant. Ingen av barna har arvet
Heidis sykdom.
En tung tid
Svangerskapet var en medvirkende årsak
til at Heidi mistet synet. Torkjell begynte
å jobbe og Heidi var alene med ansvaret
for to små barn mesteparten av dagen.
Bleieskift greide hun fint.
- Det høres kanskje ekkelt ut, men jeg
måtte bare bruke hendene og kjenne
etter om alt var borte. For meg var det
uproblematisk. Det var verre da jeg
skulle gi grøt. Da ble det mye gris.
Jeg ble plutselig mye mer avhengig
av andres hjelp, og mye mer falt på
Torkjell. Husarbeid, alt som skal ordnes
av praktiske ting utendørs, handling og
mye mer. Det var en tøff tid, innrømmer
Heidi. Hun og mannen Torkjell tilhører en
menighet i Våle som heter Oasen.
- Jeg tror at Gud har gode planer for oss,
og jeg tror han har bruk for meg. Det
er spesielt et Bibelvers jeg gjerne tar
fram i tunge stunder: ”For jeg vet hvilke
tanker jeg tenker om dere, sier Herren,
fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil
gi dere framtid og håp”. (Jeremia 29:11)
Griner med Gud
Heidi mener selv hun er velsignet med
godt humør og positiv tankegang. -Men
det hender jeg blir lei meg og får tunge
stunder. Da går jeg inn på gjesterommet
og griner litt sammen med Gud. Det pleier
å hjelpe, sier Heidi med et smil. Hun har
et stort nettverk rundt seg og er svært
engasjert i menighetens barnearbeid.
Hun spiller piano, synger og reiser rundt
på ulike kristne tilstelninger. Heidi er
også aktiv i kristent arbeid blant blinde
og svaksynte (KABB). I dag er hun
midlertidig ufør, ungene går 80 prosent
i barnehage og mannen jobber som
lærervikar på Kirkevoll skole i Våle.
Heidi føler likevel at dagene går fort. Hun
klarer mye selv om hun er blind. Dagene
går med til planlegging av aktiviteter i
menigheten. Dessuten er hun frivillig
pianolærer og hun går på kurs i Oslo for
å lære seg punktskrift. Ellers fyller hun
dagene med litt husarbeid. -Jeg har talende
kjøkkenvekt, slik at jeg kan bake. Jeg kan
vaske badet og jeg kan vaske klær. Jeg kan
se forskjell på lyse og mørke klær, sier
Heidi som klarer seg bemerkelsesverdig
bra.
Fra fiende til god venn
Å bruke hvit stokk var lenge uaktuelt,
selv om hun fikk mange sårende
kommentarer fra uvitende folk som trodde
hun var full eller uhøflig da hun snublet
eller skumpet borti folk. Da hun gikk
gravid med Joel, bestemte hun seg for å
10
bruke stokk. Siden har stokken gått fra å
være hennes verste fiende til hennes beste
venn.
- Jeg er avhengig av den. Nå møter jeg
mye mer hjelpsomhet og forståelse fra
folk også.
Viktig med humor
Den sprudlende tobarnsmoren tar seg ikke
selv så høytidelig. Hun har selvironi og en
smittsom latter når hun forteller om gaven
hun skulle gi til mannen på Valentines day.
-Jeg hadde bestilt en samlivsbok til ham
som heter ”Menn er fra Mars, kvinner
er fra Venus”. Det skulle være en gave.
Pakken hadde kommet i postkassa, og jeg
hadde gjemt den, slik at han ikke skulle
finne den. Under en romantisk middag
gikk jeg for å hente det jeg trodde var
gaven. Torkjell skjønte ingenting da han
åpnet. ”-NAF boka?”, sa han spørrende.
Da skjønte jeg at jeg hadde tatt feil, sier
Heidi og ler høyt. Hun har også flere
ganger opplevd å ta feil mann i hånda på
butikken.
-Det er viktig å kunne se det komiske i
ting og le litt av seg selv, sier Heidi.
Fakta om Retinitis Pigmentosa (RP):
Retinitis Pigmentosa er fellesbetegnelse
for en rekke arvelige netthinnesykdommer
som gir sterk synshemning i form av
innsnevret synsfelt eller blindhet.
RP er blant de hyppigste årsakene til
alvorlig nedsatt syn hos barn og yngre
voksne.
Man antar at om lag 1500 personer i
Norge har RP.
Vi lever i apokalyptiske
tider, profetordet
oppfylles og de
store endetidsbegivenhetene
tegner seg på den
profetiske himmel.
De profetiske varder
lyser tydelig i dag.
Det bibelen beskriver
som venter denne
jord av katastrofer og
ødeleggelser ser vi
veene til rett for våre
øyne.
Verden er i dag et farligere sted enn
den var under den kalde krigen, Cubakrisen 1962 var spennende for Norge
som ville ligget midt i skuddlinjen. De
økende miljøproblemer, naturkatastrofer,
jordskjelv, viser at vi er inne i
apokalyptiske tider. Dette som bibelen
tegner et tydelig bilde av i endens tid.
• Joh. 14,29: «Og nå har jeg sagt dere
dette før det skjer, for at dere skal tro
når det skjer.»
• Åp. 1,3: «Salig er den som leser og
de som hører det profetiske ord og
tar vare på det som der står skrevet.
For tiden er nær.»
Naturkatastrofer / Luk. 21:25: Og
det skal vise seg tegn i sol og måne
og stjerner. På jorden skal folkene bli
grepet av angst og fortvilelse når hav
og brenninger bruser. Superstorm på
sola kan få katastrofale konsekvenser.
Store områder på jorda kan bli mørklagt.
Elektronikk, GPS og mobilnett vil
bryte sammen, advarer NASA. Et
gammaglimt kan med urovekkende
grad av sannsynlighet gjøre slutt på
menneskeheten. Gammaglimt oppstår i
universet når tunge og superhete stjerner
eksploderer og dør. Gammaglimtet lyser
en kort stund (fra brøkdeler av et sekund
til noen sekunder) like kraftig som alle
universets milliarder på milliarder av
stjerner til sammen.
Når jorden treffes, vil den i et minutts
tid bades i rundt 100.000 ganger
dødelig stråling av gammastråling og
andre energirike partikler. Alt organisk
materiale vil begynne å brenne.
Eksplosjonene sender ut intens stråling
og enorme mengder høyenergipartikler,
11
som vil ødelegge all elektronikk og få
satellitter til å miste høyde.
Iran vil ødelegge Israel, men verden
er taus. Verden har hittil sviktet med å
fordømme Teheran. Vi hører ikke noen
avvisning, fordømmelse eller ramaskrik.
Verden fortsetter bare som vanlig. Hvis
vi har lært noe av holocaust, må det
være at vi ikke må være tause eller la
oss avskrekke når vi konfronteres med
ondskap.
Iran utvikler atomvåpenarsenal, verden
gjør nesten ingenting. Opprustingen hos
Hizbollah og Hamas, er formidable. Det
er nå 40.000 raketter klare i Hisbollahland, kraftigere og verre enn de forrige.
Og nå hagler rakettene igjen over Israel.
Over 330 raketter er kommet fra Gaza
etter krigens slutt. Israel fikk bare et lite
pusterom. I ly av en verden som bare
presser Israel, kan terroristene fritt ruste
opp. Ingen ser ut til å bry seg uten Israel.
Islam er en totalitær politisk ideologi.
Konflikten i Midtøsten dreier seg
ikke om landområder først og fremst.
Det er en konflikt om ideologier og
tankesett. Den islamske radikalismen er
et system som har kostet millioner av
menneskeliv. Det er farlig å ha Israel der
som et utstillingsvindu for utdanning,
likestilling, rettigheter og som et land
med gode kår for minoriteter. Israel har
også det verste (sett med de muslimske
landenes øyne) – ytringsfrihet og
organisasjonsfrihet.
Jihad er en politisk og religiøs
overbevisning at muslimer har et kall
og en hellig plikt til å fremme islam
– med alle midler. Vi har det verste i
vente uttalte en av de kjente Harvardprofessorene. Målet er et radikalt
muslimsk imperium som strekker seg fra
Spania til Indonesia.
Når vi ser de profetiske lyskastere som
lyser og viser tegnene, da minner skriften
oss på: Han sover ikke og slumrer ikke
Israels vokter. For oss andre kan vi ta til
oss det som står videre: Herren er din
vokter, Han er skyggen ved din høyre
hånd.
nr. 1 • januar 2011
Kai og Sonja Jensen: Med et stort hjerte for Afrika og misjon har de tatt initiativet til å starte opp et
arbeide for å nå våre nye landsmenn.
Misjonsmarken er nå på trappa vår: Kristi Menighet har hele ni nasjonaliteter representert i
menigheten.
Ni nasjonaliteter i Kristi Menighet
FREDRIKSTAD:
Tekst og foto: Rose Høiland
Kristi Menighet har
besøkt byens asylmottak
i 5-6 års tid nå og
resultatet er en menighet
som opplever vekst
og har åpnet dørene
for stadig flere av våre
nye landsmenn. Kai og
Sonja Jensen er blant
initiativtakerne til dette
arbeidet.
Arbeidet startet opp for fem-seks år
siden da menigheten begynte å besøke
asylsøkere på byens asylmottak. Det
er mye teamarbeid og stor innsats som
ligger bak. Kai og Sonja Jensen forteller
at de ikke hadde klart dette uten god
hjelp fra trofaste medarbeidere. De
nevner blant andre Ann Vilde og Hans
Peder Larsen.
Stor innsats for å nå ut
I løpet av årene har det blitt mange
besøk, samtaler og mye kjøring. Etter
hvert har det ført til egne tirsdagsmøter
hvor de kan komme å få være del
av fellesskapet, samtidig som de får
undervisning i Guds Ord. Mange har
store behov og har opplevd vanskelige
12
og traumatiske ting før de endte opp
i Norge. Og det er mer enn en gang
menigheten har måttet trå støttende til
ved økonomiske og sosiale behov.
Flere har vært innom dette arbeidet
og noen har også måtte vende tilbake
til sitt opprinnelige hjemland etter
å ha fått avslag på søknaden om
oppholdstillatelse. Der har menigheten
fortsatt å holde kontakten og støtte de
som har blitt tvunget til å dra. En egen
støttegruppe er opprettet for disse. Når
man har investert mye tid og energi
på mennesker og så opplever at de
må reise, kjennes det litt trist. Men
samtidig ser man at det som har blitt
sådd inn i hjertene deres er der og
bærer frukt også etter at de forlater
Norge. Slik kan menigheten utrette
evangeliseringsarbeid som når helt ut til
misjonsfeltene.
Ni nasjonaliteter representert i
menigheten
I dag er det hele 9 nasjonaliteter
representert i menigheten foruten
nordmenn. Folk kommer fra Kamerun,
Nigeria, Irak, Eritrea, Etiopia, Syria,
Sudan, Sri Lanka og Taiwan. Alle har ulik
bakgrunn og særlig er det katolikker som
kommer. Men her forkynnes Ordet og
troen kommer av forkynnelsen. Endringen
synes og det er svært spennende å se
hvilken glede de finner i å selv få lese
Guds ord. Det er noe de aller fleste
tidligere ikke har hatt anledning til, selv
om de er katolikker. Det at de får komme
under en slik forkynnelse er utrolig stort
for mange av dem og menigheten har blitt
som et hjem for de som kommer. Det ble
også nevnt i en av gratulasjonstalene at
Kristi Menighet er en menighet som åpner
for mangfoldet.
De nye landsmennene er blitt en aktiv del
av menigheten. Familiekoret er et fargerikt
kor og flere er med der.
Fikk hjelp da hun reiste tilbake
til Nigeria
Blessing er en kvinne som nylig ble sendt
tilbake til Nigeria sammen med sine to
barn. Ved hjelp av penger fra menigheten
klarte de seg ved ankomsten og selv om
13
de ble syke med en gang hadde de penger
til å komme seg på sykehus. Barna er
jo ikke vant til bakteriene der siden de
hadde bodd flere år i Norge. Men i Nigeria
har de funnet seg en menighet og holder
fremdeles kontakten.
Arbeidet i Kristi Menighet viser at det går
an å nå ut til de som kommer til Norge.
De er ofte svært åpne og mottagelige for
evangeliet og de lengter etter kontakt.
Men det krever ekstra innsats og det ligger
nok mange timers arbeid og bønn bak
resultatene vi nå ser i Kristi menighet.
Det siste nye er at de nå må kjøpe en
ny buss slik at alle som trenger skyss til
møtene kan få det.
nr. 1 • januar 2011
Basar og DFEF
— passer det sammen?
I De Frie Evangeliske Forsamlinger har det helt
fra «tidenes morgen» vært en utbrett skepsis til å
arrangere basarer og salgsmesser i menigheten.
Kommentar:
Leif Frode Svendsen
Øverst til venstre: Herlige julekaker:
Britt Vea og Eva Standal koser med
julebaksten...
Nederst: Kjempesmart: Her ser vi
gevinstene til barnas egen utlodning!
Spar stresset: Her ser vi folk kjøpe
ferdige julekaker - herlig å slippe å
bake i alt julestresset...
Misjonshuset
Moss engasjerer
hele menigheten,
på tvers av
generasjonene under
sin tradisjonelle
julemesse.
Alle ble vinnere
i Misjonshuset
Sangen «Alle mann på dekk – for
Jesus», kan godt beskrive engasjementet i
forbindelse med Julemessen i Misjonshuset
i Moss. Alle, fra de yngste til de eldste
er engasjert. Britt Vea, som er med i en
arrangementskomité med 12 andre, forteller
ivrig.
– Mange bidrar med gevinster til en loddbok,
som vi starter salget på allerede i september,
og til to åresalg som vi har på messedagen.
Firmaet Unil AS sponser oss med veldig
mange flotte premier, men mange deltar ved
å bake julekaker som vi selger, mens andre
leverer kaker til kafeen. «Mannfolka» bærer
bord, stoler og vasker gulv (!) og damene
priser varer, pynter bordene og smører mat
og setter fram gevinster. Barna er med å dele
ut gevinster, ja – det er herlig å se det store
engasjementet.
Hovedintensjonen med arrangementet er å nå
nye mennesker.
– Etter at vi flyttet inn i nytt bygg i 2009
har besøket nærmest eksplodert. I år var det
rundt 300 mennesker innom hos oss – mange
som vi aldri hadde sett før. Håpet er jo at vi
med denne messen gjør det enklere for dem
å komme tilbake til andre arrangement, sier
Britt Vea.
Selve messen er lagt opp slik at alle
generasjoner skal kose seg. Foruten salget
på loddbøkene og åresalg, er det en egen
utlodning kun for barna.
14
– Midt i programmet hadde vi en avdeling
med sang av barnekoret vårt og andakt ved
barnearbeiderne. Og selvsagt sang vi noen
felles julesanger.
Foruten at menigheten når nye mennesker,
er det en god økonomisk gevinst ved
julemessen.
– I år kom det inn 93.000 kroner, hvorav
20.000 kroner ble overrakt pastorparet vårt
og misjonærene Eva og Geirr Standal. Denne
gaven går konkret til prosjektet Nytt Håp.
Resten av overskuddet går til å nedbetale
gjeld på vårt nye lokale.
Det som er litt spesielt ved julemessen i
Misjonshuset, er at forholdene legges til rette
for at alle kan få med seg en gevinst hjem.
– Fire forskjellige utlodninger og 400
gevinster gjør at de fleste vinner noe, men i
år hadde vi også en trøstegevinst til de som
ikke vant noe under trekningene.
Britt er kjempefornøyd med årets julemesse.
– Hele menigheten er jo delaktig og messen
binder oss sammen som menighet på tvers av
generasjonene.
Misjonshuset har arrangert julemesse siden
2000 – og selv om det er mye arbeid, skal
du ikke se bort fra at det blir messe neste år.
Men først må en få puste litt ut!
180 000
kroner til
misjonens
sak
DFEF Saron og Klippen
på Karmøy samlet i
november inn 79.000
kroner hver til sine
misjonsprosjekter.
Tekst: Leif Frode Svendsen
KARMØY: DFEF Saron har i flere år
hatt en basar med inntekt til Argentinamisjonen. De fikk inn ca 100.000
kroner som i sin helhet går til familien
Langåkers arbeid i Cordoba.
Klippen Vedavågen arrangerte på sin
side hva de kalte «Misjonskafé», hvor
de solgte håndarbeid, snop og julebakst,
foruten salg på loddbøker, åresalg og
kafé med grøt- og kakeservering. De
fikk også inn 79.000 kroner som går til
misjonsprosjekt i Argentina, Brasil og
Ukraina. Og de har allerede bestemt et
lignende arrangement neste år!
Begge steder er det mye folk innom,
mange nye ansikter – og kontakter
opprettes med en kaffikopp i hånden.
Tidene forandrer seg virkelig! Flere og
flere menigheter i DFEF har i en travel
førjulstid arrangert basarer, utlodninger og
misjonsmesser.
Det har vært en tradisjon helt siden
begynnelsen av 1900 tallet at menigheter
tilknyttet DFEF ikke skulle registreres, ha
medlemmer. Menigheten tilhørte Gud, og
skulle ikke komme under myndigheters
innflytelse og kontroll. Rent økonomisk
skulle menigheten være selvhjulpen
gjennom kollektene som kom inn. I dag har
de fleste (det finnes noen hederlige unntak)
menigheter i DFEF medlemsregistre og
mottar støtte fra kommune, fylke og stat.
Dette ble i sin tid «godkjent» i DFEF,
men det var viktig at den økonomiske
støtten som kom inn, ikke skulle brukes
i driften av menigheten, men til konkrete
prosjekter. For alle kan vi vel være enig i at
det er negativt for en lokalmenighet å være
avhengig av støtten fra myndighetene for
ikke å gå med driftsunderskudd.
Det har også vært en inngrodd skepsis
og motstand mot å innføre utlodninger,
loddsalg og salg innen DFEF. Dette har hatt
sitt utgangspunkt i Jesu ord: «Mitt hus skal
være et bedehus for alle folk? Men dere
har gjort det til en røverhule»! (Markus
11, 17) Jesus tålte ikke hvordan selgerne
utnyttet de som kom for å tilbe Gud. Fra
gammel tid ligger det også et spørsmål her:
«Får vi ikke inn nok penger gjennom de
frivillige gavene? Må vi begynne å selge
for å finansiere byggingen av Guds rike?»
Det er ikke noe dumt poeng; for en ting er
klart: Guds folk har mulighet til å gi mye
mer enn de gir...
I forhold til å arrangere basarer, utlodninger
og messer? Er det så galt da? La oss se på
noen positive elementer i dette.
Du vil få mange møtefremmende
inn i lokalet, og på den måten gjøre
15
«dørterskelen» lavere. På denne måten kan
det bygges kontakter, og det blir enklere
å delta på møter og andre arrangementer
senere.
Ofte vil du få engasjert folk i menigheten,
som kanskje er satt til sides (men kan drive
med litt håndarbeid), som kanskje føler at
de er mer flinke i det praktiske, enn en mer
«åndelig» tjeneste.
Det er et arrangement som samler alle
generasjoner.
Det er et arrangement som kan bringe inn
nyttige inntekter til spesielle misjons- og
menighetsprosjekter.
Du skaper opplevelser i menighetslokalet,
som bygger opp om det sosiale, som gir
deltakerne gode minner fra menigheten.
Overskuddet går ofte til konkrete, positive
misjonsprosjekter – og er til stor hjelp i
dette arbeidet.
Hvilke negative elementer har vi?
Menigheten kan bli et sted som folk ikke
forbinder med evangelieformidling. Her er
det viktig med en bevissthet om at vi ikke
skal underholde, men har en underliggende
vilje om å nå mennesker med evangeliet.
Vi tror mennesker blir frelst ved å høre
Guds ord, ikke kun ved å delta på enkelte
arrangementer.
Noen vil nok mene at det er negativt at vi
går imot en tradisjon som har vært i DFEF
gjennom mange generasjoner.
For min egen del: Noen av mine flotteste
minner fra barndommen, er basarene på
bedehuset på Åkra. Atmosfæren, det å
vinne noe – ja, det å sitte på galleriet med
noen få årer i hånden – det satte sitt preg
på meg.
En liten kuriositet til slutt: Det er jo litt
humoristisk med folk som er imot basarer
i DFEF, men som kjøper lodd i lutherske
bedehus sine loddbøker, går på deres
basarer og misjonsmesser – og synes det er
helt fantastisk. Andre igjen i DFEF, strikker
sokker i store mengder til bedehusene. Men
– de er imot samme form for arrangementer
i DFEF. Det er ikke like enkelt å forstå?
nr. 1 • januar 2011
Vil du bli misjonær?
Aktuelt
Synspunkt:
Vidar Jenssen
Jeg tror på misjon. Jeg
tror det er en faktor
til vekst like mye på
hjemmebane som
ute på misjonsfeltet.
Historien viser at i
tider med sterk satsing
på misjon har det
også gått framover for
hjemmemenighetene.
Jeg tror det ligger en
åndelig sannhet i at
når misjonsbefalingen
blir fulgt så velsignes
menighetene.
I september fikk jeg gleden av å være med våre
misjonærer i Argentina på en rundtur i landet
som vi har hatt arbeid i siden 1910. I løpet av
turen fikk jeg oppleve hvordan våre misjonærers
hjerte banket for arbeidet og ta del i deres
drømmer for framtiden. Det gikk samtidig opp
for meg at våre misjonærer trenger et fornyet
misjonsengasjement hjemme for å lykkes i
arbeidet ute.
Jeg tror på misjon. Jeg tror det er en faktor
til vekst like mye på hjemmebane som ute
på misjonsfeltet. Historien til Frie venner,
pinsevennene og andre menighetssamfunn viser
at i tider med sterk satsing på misjon har det
også gått framover for hjemmemenighetene.
Jeg tror det ligger en åndelig sannhet i at
når misjonsbefalingen blir fulgt så velsignes
menighetene.
Man skal være forsiktig med å framstå som
allviter etter en 14 dagers misjonsreise, og det
vil jeg på ingen måte gjøre. Jeg er pastor i en
menighet som står som utsendere av Jan Andrè
og Irene Langåker til Argentina. Vi er stolte av
våre misjonærer og i vår menighet har det det i
mange år vært en brennende misjonsglød. Det
er både et privilegium og en utfordring.
Men jeg tror vi som menigheter må tenke mer
strategisk når det gjelder misjon. Vi må allerede
fra våre barn er små skape en misjonsglød. Et
eksempel fra vår menighet på Saron er Barnas
superlørdag. Denne ”søndagsskolen” trekker
drøye 80-120 barn hver lørdag og her har de en
konkurranse som heter ”Vil du bli misjonær”
med spørsmål fra dagens andakt. Allerede på
dette stadiet er misjon introdusert. Deretter er
det junioralder og ungdomsalder som følger. Her
er det viktig å sende de unge på teamturer og
misjonsreiser. Ved å satse slik dyrker man fram
nye misjonskall.
Det er et privilegium fordi vi som menighet
får lov til å ha et aktivt misjonsarbeid. Stadig
færre menigheter har det i dag. Vi får gjennom
faste månedsbrev, videohilsener og ”besøk” av
misjonærene oppleve at vi er en del av noe som
er større enn hverdagen hjemme. Vi får lov til å
ha aktive, brennende misjonærer som forbilder
for egne barn og unge og på den måten kanskje
tenne opp kall i framtidige misjonærer.
Det er en utfordring fordi vi også får
misjonsfeltets utfordringer på toppen av hjemlige
oppgaver og utfordringer, og vårt misjonsfelt
Argentina har hatt noen utfordringer å jobbe med
de siste årene. Jeg skal innrømme at jeg var blant
de som spurte om formålet og visjonen vi hadde
for vårt misjonsarbeid etter at jeg tiltrådte som
pastor. Heldigvis hadde vi i våre misjonærer mennesker som vågde å utfordre oss ved å lufte
drømmer og se muligheter - samtidig som de er
klokkeklare på kallet.
Å sitte på Åkrehamn og forstå misjonsarbeid er
ikke mulig, rett og slett fordi perspektivet ikke
blir rett. Derfor var det svært viktig for meg å ta
en tur sammen med Jan Andrè, Berner og Olaug
til Argentina i høst. Det blir noe annet å treffe
pastor Luis i Tucuman, besøke pastor Cocha i
El Mollar, treffe medarbeidere ved det gamle
barnehjemmet i Los Sarmientos og Aguilares.
Det er berikende å se de flotte forholdene ved
leirplassen i Rio Ceballos, som er bygd opp over
mange år med hardt pionerarbeid. Ved å treffe
de flotte medarbeiderne som har tatt ansvar og
står i tjeneste ved leirplassen og treffe de trofaste
folkene i Cordoba – kan man lettere forstå
misjonærenes problemstillinger og være en
konstruktiv samtalepartner og utsender.
Samtidig må vi utfordre misjonærene til å tenke
nytt, bryte nytt land, trene lokale medarbeidere
og plante nye menigheter. På samme måte som
vi menigheter her hjemme kan kjøre oss fast
i gamle tanker og metoder kan misjonærene
gjøre det. Da ender vi opp med et foreldet
misjonsarbeid uten trøkk eller framtidsplaner.
Jeg vet ikke om jeg synes misjonærer som blir
stående til de er 80-90 år på misjonsmarken er
bra. Selvfølgelig er misjon et livskall for mange,
men dette må også overleveres til en ny og
sterk generasjon, som kan bære arbeidet videre.
Bibelen er også helt tydelig på dette prinsippet.
Vi trener nye mennesker for å føre evangeliet
videre.
Kampen
i ditt liv
Det er mange ting vi må kjempe
imot i dette livet. Det kan være
store fristelser som kommer igjen
og igjen. Du er kanskje en prøvd
sjel? Prøvelser er noe som vi alle
vil møte. Ja, det kan være fjell som
må kastes i havet. I møte med våre
nærmeste vil vi møte skuffelser og
sorger.
Kampen som kanskje mer enn
noe annet avgjør alle våre andre
kamper - er kampen om tiden vår.
Kampen om den tiden vi burde
bruke sammen med Jesus, i Ordet
og bønnen. Kvalitetstiden med
Jesus – det nære, fortrolige.
Jeg må bare innrømme: De
dagene jeg ikke får en stille stund
ved Jesu føtter, blir ofte en dag
hvor jeg taper mange kamper. Det
er sant det Jakob sier: ”Hold dere
nær til Gud, så vil han holde seg nær
til dere.”
Jeg har utfordret våre misjonærer til å løfte
blikket og som Paulus glemme det som ligger
bak og strekke seg etter den seierskrans som
venter der framme. Drøm stort, følg vågale
visjoner, skap engasjement både hjemme og
ute blant mennesker som ønsker å se Jesus
bli levende for nye mennesker, folkeslag og
nasjoner.
Det blir så mye enklere å vinne
alle kampene, overleve i skuffelser
– ha tro og håp i prøvelser og
håpløshet – når jeg har hatt en
stille stund med Jesus.
Da må vi også gi. En undersøkelse fra Sarons
Dal viser at for hver gammel giver som går
bort, så må det tre-fire nye givere til for å
opprettholdet misjonsinntektene. Det står jo
skrevet at der hvor din skatt er, der vil også ditt
hjerte være. La oss få bankende misjonshjerter.
La oss igjen bli en voksende misjonsbevegelse for en ny tid.
Her ligger rett og slett den største
kampen i livet mitt. Og den
viktigste kampen. Mer enn noe
annet, må Gud gi meg nåde til å
bruke kvalitetstid sammen med
Jesus.
Lykke til!
Visdomsord
av Bjarne Staalstrøm
«Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud; for Gud er
kjærlighet. Og Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da
han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha
liv ved ham. Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for
våre synder» (Apostelen Johannes)
Gud er kjærlighet! Det er romjulen
2005. En skogstur over åsene
sammen med en elghund, jabbing
i ankelhøy snø og et tyribål under
kaffekjelen. Kaffekoppene og
brødskiva med honning smakte
nydelig mens øyet gransket
snauflatene og bjørkeliene under meg.
Trixie tok seg et par raid innover
åsene bak meg og var innom for å få
en godbit. Nesten vindstille og et par
kuldegrader. Gud er kjærlighet.
Ved bilen pratet jeg litt med en
ispilker og «guttungen» på cirka 20
år? Fem timer på isen, tre små fisker.
I dag var den veldig forsiktig med
kroken, men de hadde da fått kilovis
noen ganger. En blid og avslappet kar
med smil og et lurt glimt i øyet (alle
hobbyfiskere kan kunsten å «smøre»
på). Avslappet og god tid for en prat.
Gud er kjærlighet!
Jeg setter meg i bilen, skrur
på radioen, og får vite at antall
omkomne etter jordskjelvet og
flodbølgen i Stillehavet antagelig
nærmer seg 100.000. Cirka en million
mennesker har mistet alt de eier. Gud
er kjærlighet?
Det stemmer ikke, sier noen. Hele
tiden er noe vidunderlig og noe
annet forferdelig. I hvilken leir
Vidar Jenssen
LIv Kjersti Skjeggestad
16
Gud er
kjærlighet
befinner Gud seg? I gleden eller
lidelsen? Hvorfor bruker ikke Gud sin
allmakt for å redde menneskene fra
lidelsen? Spesielt den lidelsen ikke
menneskene har skylden for.
Sannheten er – at Gud sjelden har
åpenbart seg for menneskene ved
sin allmakt. Det er også for troende
kristne et paradoks. For eksempel vet
vi jo at den bitte lille kloden vi bor
på i et uendelig univers, egentlig er
en ildkule – men en bitte liten hinne
jord, fjell og vann. Også det er livets
risiko. Vi må leve på denne kloden
som om Gud ikke finnes, på naturens
premisser. Og allikevel vite at Gud
hele tiden er.
Han har åpenbart seg – og han
åpenbarer seg, spesielt i lidelsen.
Da Gud viste seg for menneskene
i verden, var det i fattigdom og
avmakt. Sin Sønn i en krybbe og
på et kors. Slik kommer Gud til
menneskene under alle tenkelige
livsvilkår, fattige og rike, onde og
gode, smarte og dumme – under alle
himmelstrøk. Bare den som undrende
nærmer seg Kristi kors og lidelse,
kan etter hvert også fatte noe av
budskapet om en kjærlig Gud.
Les Hebr. 2, 10-18 og Joh. 3, 16-17
Vidar Aronsen
17
nr. 1 • januar 2011
Herlige
Schibboleth
Bakgrunn: Jeg skal i noen korte avsnitt vise sangene i Schibboleths teologiske
innhold. Disse sangene er DFEFs identitet og det som gjorde oss til en bevegelse
i Norge. Schibboleth var den viktigste sangbok under vekkelsen i 1907. Man kan
kanskje spørre om det har noe å si å kjenne våre fedres tanker? Har det noen
betydning å vite hva friheten i Kristus betød for de som viste oss veien? Du får
dømme selv. Jeg skal ta for meg sangene til noen av de mest kjente innen DFEF i de
første årene. Schibboleths teologiske innhold: Asbjørn Froholt
Sandras ”hellige loft”
1. Lig’som kilden frisk og stadig flyter klar og renset hen,
Så en herlig frelse strømmer fra Guds Lam til rensing frem,
Som gir liv og styrke, renhet, løser fangen fra hans bånd,
Ja, bevarer og besegler hjertet med den Hellig Ånd.
2. Lig’som vinden mektig suser over daler, fjell og skog,
Og av intet kan den tvinges, thi den hindres ei av lov.
Så er og den frie nåde, som fra Jesus flyter frem,
Han som villig gikk i døden, oppstod seirende igjen.
3. Lig’som solen rik på stråler, vennlig smiler til oss ned,
Med sin glød den oss oppvarmer, liv og lys den bringer med.
Så Guds rike faderhjerte elsker hver en syndetrell,
For å bringe liv og frelse, alle, alle, vil han vel.
4. Lig’som planten stille skyter knopp for knopp til blomst
står frem, Fri for uro og bekymring dog den rette farge kom.
Så det liv, som Herren giver, er et liv i hvile skjønn,
Uten møye og bekymring, thi det er Guds egen sønn.
5. O, at dette du må fatte, thi det fritt nå tilbys deg.
Og den frie, fulle frelse ikke kjøpes kan, o nei.
Thi den livskraft, som han giver, Jesu liv i lerkar er.
Og det gir han av sin fylde, så hans ord jo vitne bær.
Sandra Svendsen fra Lillesand. Hennes
hus (i 1902) ble kalt «Det Hellige Loft» og
mange fikk møte Gud der.
Her er en sang av Sandra Svendsen fra Lillesand. Hennes
hus (i 1902) ble kalt «Det Hellige Loft» og mange fikk
møte Gud der. Levi Petrus forteller at han opplevde å
tale i tunger der i 1902, men som daværende baptist
undertrykte han det til det ble vekkelse i 1907.
Teksten er fra 1907-utgaven og er nok kommet til henne
i tiden omkring vekkelsen som brøt ut høsten 1905 i
Nordquelles forsamling.
Ad 1: Vekkelsen var ikke bare for ufrelste mennesker.
Også Guds folk trengte vekkelse. For mange var troen
et pliktløp og et liv i stadig slitsom helliggjørelse som
tok både tid og krefter. Nå var det om DHÅs kraft i livet.
Men, den kunne bare arbeide i hjerter som var renset
helt rene. For Sandra og mange med henne var frelse og
renselse samme sak. Både verdslige og kristelige fikk
møte friheten i Kristus og en fylde av Guds Ånd.
Ad 2: Mange var de som kritiserte Nordquelle for
forkynnelsen av friheten i Kristus, men de kunne
ikke hindre DHÅ. Nåde uten gjerninger strømmet ut
over landet. Jesu oppstandelse var også de troendes
oppstandelse.
Ad 3 og 4: Slik som planeten vokser ved sol og varme
slik er nå Guds kjærlighet utøst. Kristenlivet er ikke et
stress for å bli noe, men en hvile i Kristus og under Guds
nådesol slik at den blomst Gud selv har plantet i oss får
gro av seg selv. Å leve i Gud bevirker at det han har gitt
oss, vokser fram av seg selv.
Ad 5: Å, om den kristne kunne fatte at dette livet kan
alle kristne få del i. Men vel vitende at dette skjer i et
lerkar, og at livet er av Gud. Det er en livskraft til et liv
som ærer Gud og ikke til et liv for egen fornøyelse eller
opphøyelse.
Ta deg tid til å lese de gamle sangene. De har evige
sannheter med seg.
De fire
vitnene
Hvor sterkt bygger du livet ditt på
Guds ord? I realiteten er det fornuften
og følelsene som styrer deg?
Fokus på helbredelse
Undervisning: Leif Frode Svendsen
Del 5
HELBREDELSE: Predikanten T. L. Osborne snakker om tre
vitner.
1. Ordet Det sier: «Ved Hans sår har dere fått legedom».
2. Smerten sier at sykdommen og plagen ikke er helbredet.
Smerten er hard, og den syke kjenner ofte ikke annet.
3. Den syke sier: «Ved Hans sår har dere fått legedom». På
denne måten bygger vedkommende sitt vitnesbyrd på Guds
ord. Han taler like imot sanseinntrykkene og smertene. Han
står fast på troens bekjennelse, selv om det koster mye.
Jeg vil peke på enda et vitne, nemlig de vi omgås. Hva sier de
som er rundt oss? Oppmuntrer de oss til å bekjenne Guds ord,
eller setter de fokus på smertene dine? På problemene dine?
Her er en stor utfordring for oss, for smertene kan ofte ta all
oppmerksomhet bort fra Guds ord. Vi har veldig lett for å stole
mer på sansene våre, hva vi føler – enn Guds ord.
Å bekjenne følelser svekker troen, for det vil alltid være en
konflikt mellom følelser og Guds ord.
•
•
•
Følelser krever at vi vandrer i det åpenbare, Guds ord krever
at vi vandrer i tro.
Ordet krever lydighet mot Ordet, mens følelsene kan være i
åpenlyst opprør mot Ordet.
Vandrer du i Ånden, vandrer du i tro. Vandrer du i kjødet,
lever du etter hvor følelsene leder deg.
«Vi har ikke det synlige for øyet, men det usynlige» (2. Kor.
4,18).
«For våre stridsvåpen er ikke kjødelige (bygd på følelser), men
i Gud er de mektige til å rive ned festningsverk; med disse kan
vi rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot
kunnskapen om Gud, og ta hver tanke til fange under lydigheten
mot Kristus» (2. Kor. 5, 9-10).
Vi må rive ned fornuften og gi Guds ord den rette plass i våre liv.
I Norge bygger vi mye av vårt liv på fornuften, og det er kanskje
mye av årsaken til at vi ser så lite helbredelser.
I Romerne 12, 1– snakker Paulus om «bære fram legemet som et
levende offer». Våre fem sanser har kroppen som bolig, og derfor
trenger vi: «men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere
kan dømme om hva som er Guds vilje, det gode, det som er til
hans behag, det fullkomne».
Vårt største behov er daglige «bad» i Guds ord, hvor vi legger
mer vekt på Guds hellige, sanne ord, enn våre egne tanker og
følelser. På den måten kan vi oppleve å bli forvandlet og formet
til Jesu bilde.
Herren er min hyrde.
Du er nær – men jeg ser deg ikke.
Du er hos meg – men hvordan fant du meg?
Du svikter meg aldri selv om jeg svikter.
I hjertet mitt er glede, fred og håp,
og jeg bare vet at du Herre er min hyrde.
Jeg trenger ikke være redd.
Marit Hobbesland
18
19
nr. 1 • januar 2011
Ber du uselvisk?
Lederskolen/
Hvordan ledere ber
Forfatter: Reidar Gamst
Del 14
Temaet ut fra equip denne gang er: Å
be effektivt i avgjørende øyeblikk.
Avgjørende bønner kommer i avgjørende
øyeblikk. De medfører avgjørende
beslutninger, og får avgjørende
konsekvenser. Dessverre tenker de fleste
aldri over hvordan de skal be om det som
ligger Gud på hjertet, spesielt i spesielle
situasjoner. Ledere trenger søke og finne
Gud i hvert enkelt øyeblikk, og løser
problemer gjennom bønn, slik at det fører
til betydelige gjennombrudd i livet og
lederskapet deres.
Han sa en lignelse til dem om at de alltid
burde be og ikke bli trette: Luk 18,1
Hvordan griper ledere de
avgjørende øyeblikkene i bønnen?
Bibelen sier at vi skal be ustanselig. Men
dessverre er vi ofte ikke slike, som vet
hvordan vi skal be, og hva vi skal be
om i det vi står oppe i. Her er det veldig
viktig at en kan ta tak i dette, og oppleve
bønnens løsning i det en står oppe i.
Noen observasjoner med hensyn til
lederes måte å be på...
1. Effektive ledere lærer å tenke
slik Gud tenker, og ber disse
tankene
Jesus demonstrerte dette i et avgjørende
øyeblikk. Johannes 12 beskriver hvordan
Jesus møtte sine siste timer her på jord.
Realitetene i en smertefull, brutal død på
korset, stod nær han. Ja, det var slik at til
og med svetten ble som blodsdråper.
Spørsmålet er: Hvordan ba Jesus da?
”
Nå er min sjel forferdet! Og hva skal
jeg si? Far, frels meg fra denne time!
Men nei, derfor er jeg jo kommet til
denne time. 28 Far, herliggjør ditt navn!
Da kom det en røst fra himmelen: Jeg
har herliggjort det, og jeg skal igjen
herliggjøre det!” Joh 12,27-28
La du merke til hva Jesus tenkte da han
ba? Han kunne ha bedt en bønn om å
få overleve, som virker som naturlige
tanker. Kanskje vi ville bedt slik. I stedet
tilpasset
Jesus sin bønn etter Faderens plan og
vilje. Resultatet ble verdens frelse
Nøkkeløyeblikk. Nøkkelbønn.
Nøkkelavgjørelse. Nøkkelresultat.
20
2. Effektive ledere ber ut fra
relasjon, ikke bare rutine
Avgjørende bønner strekker seg lengre
enn klisjeer og tanketomme fraser, til
meningsfylte samtaler med Gud. Det
betyr at vi ber med hjertet, ikke bare
med hodet. Vi bryr oss ikke om den ytre
formen, men om innholdet. Det er den
typen bønneopplevelser vi sier vi ønsker,
men sjelden praktiserer.
Uten relasjon og tilkobling til Jesus
Kristus, blir bønnene redusert til
meningsløse og rutinemessige bønner.
Derfor trenger vi alltid koble oss til
relasjonen til Jesus Kristus slik at
bønnene blir etter hans hjerte.
3. Effektive ledere lærer
avgjørende bønner etter hvert
som de modnes åndelig
Vi lærer å be, slik som også disiplene
lærte hva bønn egentlig var. Vårt bønneliv
modnes i relasjon til Jesus Kristus, og vil
få avgjørende betydning. Ledere blir ofte
opphengt i å gjøre alt de har på agendaen
sin. Modne ledere bytter ut sin egen
agenda, med Guds agenda. De slutter å
be om sine ønsker, og ber heller om Guds
visjoner i sine tanker.
Vi ber ofte veldig mye ut fra det vi
forstår, eller vil forstå. Det betyr ikke
at vi slutter å stole på at Gud utretter
mirakler, men styres av egen løsning. Vi
trenger å stole på Gud og hans hensikter,
uansett om vi forstår ting eller ei av det vi
ber om.
4. Effektive ledere oppdager
kritiske øyeblikk, og ber ut fra
det
Ledere oppfatter hva som er sentrale
knutepunkter i livet, og ber med visdom
i slike øyeblikk. De ser forbi sine
personlige interesser. Det er ikke galt
i å be for personlige behov eller for de
rådende omstendighetene. Men når vi
glemmer det endelige målet, blir vi slaver
av øyeblikket.
Tre nivåer av bønn:
a. Logistikk bønn
Fokus på mine egne, personlige behov.
Dette begrenser veldig bønnelivet,
siden eget bryst blir perspektivet.
Senior!
b. Taktisk bønn
Fokus på å hjelpe andre, men bønnen blir fortsatt bedt ut fra
tidsbestemt perspektiv. Viktig bønn, men samtidig det som
kan styre alle bønnene, og begrense perspektivet fra Gud hva
han vil du skal se.
c. Strategisk bønn
Fokus på Guds endelige mål for verden. Bønnen blir bedt ut
fra et evighetsperspektiv. Da ser du ikke lenger bare deg selv
eller andre, men hva Gud vil du skal be om.
5. Effektive ledere lærer å be uselvisk
Å være senior er en gave, vi lever og blomstrer i vår egen have.
Årene går så fort, mange av våre venner har allerede gått bort.
Vi var barn, hadde mamma, pappa, onkler og tanter,
Nå er vi eldre, barnebarna kommer og våre egne døtre er blitt tanter.
Har vi forandret oss med tiden?
Speilet forteller sannheten, vi slipper å beholde tvilen.
Du har så myke hender, sa mitt barnebarn en dag,
det samme sa min datter til min mor, et tidligere år, en tidligere dag.
Et av alderdommens tegn er mykere i huden,
Mitt ønske er at også mine holdninger skulle forandre seg med tiden.
Faktum er at folk flest ber, men at de fleste ber selvisk. Det viser
seg at de viktigste bønneemnene ofte er: egen mat, trygghet,
familie og personlig velsignelse. Det betyr ikke at dette er galt,
men begrenser potensialet. Gud lengter etter å utrette så mye mer
gjennom bønnene våre, bare vi ber i takt med hans vilje. Dette
er så viktig, for det vil få oss til å be gjennom i de avgjørende
øyeblikk.
Hvordan var det nedi svingen hos Jens og Kari?
Der vi ikke kunne gå, for alt var så farlig.
Kari var bisk og stor i munnen, men helt sikkert lå det litt varme i bunnen.
6. Effektive ledere streber ikke etter veltalenhet, men
ganske enkelt å få signaler og kontakt fra hjertet
Den avgjørende bønnen har mer å gjøre med hjertets holdning når
du ber, enn ordene du bruker. Den er et uttrykk for at hjertet ditt
tilpasser seg Guds hjerte og hans ønske om å fullføre sine planer
i de omstendighetene du lever i. Jesus uttrykker også noe av dette
i Luk 18,10-14: ”To menn gikk opp til templet for å be. Den
ene var en fariseer og den andre en toller. Fariseeren sto for seg
selv og ba slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre
mennesker: røvere, urettferdige, horkarer – eller som denne
tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.
Men tolleren sto langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene
mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg
synder nådig! 14 Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til
sitt hus, ikke den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal
fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.”
Derfor trenger vi alle å søke Guds nærvær og relasjon ved å sette
fokus på Jesus Kristus. Da vil bønnelivet ditt bli totalt forvandlet.
Vi ser så kort, og dømmer så lett,
da vi var yngre var alt så enkelt, rett og slett.
Vi hadde klarhet i alt og kysten var klar, kanskje vi skulle lyttet mer til vår far.
Nå er vi blitt eldre og kroppen litt romslig,
Mitt ønske er at sinnet vårt må være mer romslig.
Tingene har forandret seg, ingenting er som før,
Blir det noe bedre om vi lukker vår dør?
Samfunnet rundt oss er full av nød, kan hende vi må dele vårt brød?
Ikke alltid helt konkret,
men kanskje litt av vår toleranse og tid, for å stille litt nød og litt flid.
Vi må lære oss selv, si ja takk og nei takk, i livets kveld.
Motoren går tregere nå synes jeg, og dette er noe som forandrer meg.
En dypp innom sofaen, litt lenger på badet,
Kaffen er kosen og bibelen og bønnen er losen.
7. Effektive ledere lærer å be med tanke på oppdrag
Kanskje dette er den viktigste grunnen til at ledere må forstå
avgjørende bønn. Det innebærer at vi er fokusert på oppdraget,
selv i kriser; at vi fokuserer på forholdet til Jesus når det er
enklere å be av gammel vane; at vi står i angrep, ikke i forsvar
når vi ber. Vi har mye å lære av Jesus slik som disiplene gjorde
det. Da han var i Getsemane, holdt han seg også til oppdraget i
bønnen sin, selv om situasjonen var svært vanskelig. Det endte
med at Faderen styrket han gjennom bønnen, slik at oppdraget
skulle bli utført.
”Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og ba: Far! Er
det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil,
bare som du vil.” Matt 26,39
Livets visdom har lært meg det,
Jeg trenger min Herre, det gir trygghet og fred.
Gunn Synnøve Hammersland
21
nr. 1 • januar 2011
Hva fortrinn har da jødene?
Prekenen / Per Braaten
Hvorfor larmer hedningene?
Del 2: Larmen har forplantet
seg fra himmelen til jorden
«Hvorfor larmer
hedningene? Og
hvorfor grunner
folkene på det som
fåfengt er? Jordens
konger reiser seg
og fyrstene rådslår
sammen mot Herren
og mot hans salvede:
La oss sprenge deres
bånd og kaste deres
rep av oss.»
Salme 2,1-3
Da Lucifer var blitt utstøtt fra Guds
nærhet, brakte han «larmen» med seg til
jorden. I profetisk betydning er Lucifer
– etter sitt fall – av natur og vesen en
urostifter og fredsforstyrrer. Djevelen
er universets største «bråkebøtte» til
tross for at han noen ganger skaper seg
til en stillfarende «lysets engel». Han
har mange kostymer i sin garderobe
og er en uovertruffen skuespiller, men
hans fiendskap mot Herrens salvede
er hele tiden uendret. Han verken vil
eller kan angre sin synd. Dette gjelder
også de falne engler. De er for evig
fanget og totalt forherdet i sin egen
protestbevegelse mot universets Herre.
For dem finnes det ingen vei til frelse.
Forsoningen i Kristus Jesus gjelder ikke
dem, for Gud tar seg ikke av engler (kfr.
Hebr. 2,16).
var Gud alene – som ut fra sin frie og
suverene vilje, uforskyldte kjærlighet
og ubegripelige nåde – bestemte og
gjennomførte hele forsoningens plan.
Den profetiske larmen som også vi med
troens øre kan høre i ekkoet av i Salme
2, begynte i himmelen, men fortsetter
her på jorden. Dette vedvarende
«bråket» – innenfor tidens historiske
ramme – er nøye forbundet med Guds
frelsesplan i videste betydning av dette
sentrale begrepet.
Det er uhyre viktig at vi – innenfor alle
områder – forholder oss til det som
Gud har åpenbart i sitt Ord. Det er her
han har tilkjennegitt sine tanker og gitt
oss de nødvendige glimt av sin evige
frelsesplan. Slik er det for oss, og dette
har også djevelen visst å benytte seg
av – gjennom hele historien. Nettopp
dette har vært en vesentlig årsak til at
«larmen» fra himmelen har fortsatt å
lyde – på ulike måter – og til alle tider.
Satan må være en ivrig bibelleser.
Han har antagelig gransket De Hellige
Skrifter enda grundigere enn noen
av oss. Derfor kan han også – om
nødvendig i en gitt situasjon – opptre
som Bibellærer. Da Jesus ble fristet – og
brukte Guds ord, som er Åndens sverd,
som sitt våpen, og det til tross for at han
ellers var en mester til å argumentere
– var ikke djevelen snauere at han på
strak arm siterte et høvelig bibelord
han også, der og da, som tilsynelatende
passet «som hånd i hanske» i den
aktuelle situasjonen. Det vitner om
en imponerende bibelkunnskap! Og
det kan heller ikke råde særlig tvil
om at djevelen – med sin superhøye
intelligens – må være i besittelse av en
særdeles god hukommelse.
La meg her – bare i en parentes
– få bemerke at djevelen vet mye
mere om himmelen enn hva vi gjør.
Han har jo selv vært der i sin første
uskyldighetstilstand! Han har vandret
omkring i de himmelske regioner, skuet
lysglansen fra Guds trone, deltatt aktivt
i englenes vakre lovsang og hellige
tilbedelse, bevitnet Herrens store
gjerninger i kosmiske dimensjoner og
erfart – på en dyptgripende måte – den
vidunderlige atmosfæren av salighet
som fyller himmelens saler – og som
intet jordisk språk kan skildre.
Men visste Lucifer noe om Guds
frelsesplan? Det gjorde han neppe,
for dette er noe «som englene trakter
etter å skue inn i», 1. Pet. 1,12b. Gud
samrådde seg ikke med noen av englene
da han – før verdens grunnvoll ble lagt
– utvalgte og forut bestemte oss til
frelse i Jesus Kristus. Den utvelgende
nåde har sitt opphav – ene og alene
– i Guds kjærlighet og i hans «frie
viljes råd», Ef. 1,3-5. Det har aldri
eksistert noen «forsoningskomite» –
eller rådslagningsorgan – av engler i
himmelen til frelse for syndere. Det
22
Det er mye som Gud ikke har åpenbart
for oss. Vi har mange spørsmål som vi
ikke kan gi sikre svar på. Og der hvor
det har behaget Gud av ulike grunner
som vi ikke forstår – å være taus, der
skal ikke vi hengi oss til ørkesløse
spekulasjoner. Derfor sier da også
Skriften at «det skjulte hører Herren
vår Gud til, men det åpenbarte er for
oss og våre barn til evig tid». 5. Mos.
29,29. «Vi må lære» – og dette er den
viktigste lekse i dag mer enn noensinne
før – «at en ikke skal gå ut over det som
er skrevet», 1. Kor. 4,6. Legg vinn på
Bibeltroskap!
Djevelens forhold til Kristus og
Israel
I den larmen som djevelen har stelt i
stand har han – så langt vi kan forstå
– fått ut to viktige opplysninger fra
Skriften, som begge har med Israel å
gjøre. Israel har nemlig en nøkkelstilling
i Guds frelsesplan. Djevelen vet at det er
Israels oppgave – iflg. Herrens suverene
bestemmelse – å gi verden Guds ord. Det
er denne sannhet Paulus har i tanke når
han reise spørsmålet: «Hva fortrinn har
da jødene»? – Og han gir selv svaret:
«Mye på alle vis! Først og fremst at Guds
ord ble betrodd dem» Rom. 3, 1-2. Det
skulle bli Israels historiske oppgave å gi
verden det mest dyrebare av alt – Ordet
fra Guds hjerte og munn, talt av Israels
åndsinspirerte profeter og nedfelt og
tilgjengelig for oss i Den Hellige Skrift
– det Ordet som aldri kan dø! Og er det
noe djevelen frykter og hater, så er det
Guds ufeilbarlige sannhetsord! Det er
hans høyeste ønske å forkludre, forfalske,
latterliggjøre og om mulig tilintetgjøre
dette mektige og profetiske sannhetsord.
Dessuten forstod djevelen på et tidlig
tidspunkt i frelseshistorien – ut fra
Skriftens åpenbaring – at Guds Sønn,
jødenes Messias og verdens frelser i tidens
fylde skulle bli født som sant menneske
nettopp innenfor grensen av Israels folk.
«Frelsen kommer fra jødene», sa Jesus
(Joh. 4, 22b). Og frelse for syndere er det
verste djevelen vet.
Avgrunnens bestialske fyrste skjønte
– med demonisk innsikt og klarhet –
at meddelelsen både av Guds ord og
verdens frelser til en fortapt menneskehet
ville være avhengig av nettopp Israels
eksistens og fortsatte bestående. Hvis
Israel som folk kunne bli fjernet fra
jordens overflate, ville alle Herrens løfter,
messiasprofetier og hele Guds åpenbarte
frelsesplan med ett være satt ut av spill.
Da kunne Lucifer triumfere! Dette er
den grunnleggende årsak – som unndrar
seg all psykologisk og menneskeskapt
analyse – til djevelens flammende jødehat
og all den demoninspirerte «larm» som
har fylt historiens århundrer – i ulike
«tonehøyder» – til denne dag! Å angripe
Israel – med det bevisste mål for øye
«å kaste Israel på havet», det vil si å
tilintetgjøre det jødiske folk – er samtidig,
enten man forstår det eller ei, angrep både
på Bibelen og på Herrens salvede, Jesus
– Messias. Om Israel blir tilintetgjort blir
også alle Guds løfter, pakter og profetier
som angår Israel «nullfisert» og «ødelagt».
Det var noe av dette som var den åndelige
realitet – midt på den larmfylte historiske
arena – i gammeltestamentlig tid.
Israels konfliktfylte historie
I hele denne perioden – før Jesus ble født
– var Israel utsatt for djevelens intense
hat. Det «larmet» – det var et mer eller
mindre sammenhengende bråk, både
politisk, militært og religiøst – hele veien!
Mye kunne sies om dette, men for ikke å
oppta for mye spalteplass nøyer jeg meg
med noen få antydninger.
Israel ble kastet inn i en livstruende krise
– som handlet om deres fortsatte eksistens
som folk – allerede under trelldomstiden
i Egypt. Den Farao som da befant seg
på maktens tinder bestemte seg ut fra en
nøye gjennomtenkt plan at alle guttebarn
som ble født brutalt skulle myrdes (2.
Mos. 1-2). Det handlet om et regelrett
folkemord, en etnisk renselse. Moses ble
født med en offisiell dødsdom hengende
over sitt uskyldige hode. Dette var et
demonisk inspirert forsøk på å utrydde
Israel som nasjon. Opphavsmannen –
eller inspirasjonskilden til det hele om
du vil – var djevelen, men Farao var det
synlige redskap i hans hånd. Hva dette
angår står Farao som et profetisk forbilde
på endetidens antikrist. Farao ønsket å
knuse Israel som nasjon, og for å nå dette
djevelske mål allierte han seg med de
okkulte krefter som blant annet kom til
uttrykk ved de egyptiske tegnsutleggeres
trolldom og magi. Farao var omgitt av et
sterkt og aktivt spiritistisk miljø. Dette
vil også prege endetidens Antikrist, bare
i enda sterkere grad. Hans bevisste, men
til å begynne med kamuflerte – mål,
vil være å utrydde Israel, og magiske
avgrunnskrefter vil stå til hans disposisjon.
Den såkalte «okkulte eksplosjon» som
har skjedd – og fremdeles skjer – i vår tid,
og som synes å ha et globalt nedslagsfelt,
er et mektig preludium til all kommende
forførelse. Verden vil se utrolige ting!
– ut av Guds vilje og plan, og måtte
betale en høy pris for det, men Gud
holdt dem urokkelig fast i utvelgelsens
mysterium, noen ganger mot deres
egen vilje. De er, midt i historien, Guds
gåtefulle demonstrasjonsfolk, både hva
velsignelse og forbannelse angår. Herren
holder Israel i sin hånd, også i de dype
frafallsperiodene, og leder folkeslagene
på jorden. Det er han som styrer historiens
gang. Store riker oppstår og utvikler seg
til veldige imperier, for deretter å gå til
grunne. Deres plass på den historiske
skueplass blir tom og erstattes av andre,
men Israel består! De gjennomlever og
overlever – iflg. Herrens urokkelige løfter
– all slags «larm», for fremdeles å bruke
den språklige formulering fra Salme 2.
Israel har tatt mange gale avgjørelser
og de har syndet både mot Gud og
mennesker. For dette er de blitt tuktet og
straffet på ulike måter. De har tapt mange
militære slag, men har aldri, som folk
betraktet – blitt tilintetgjort i en krig. Og
de kommer heller aldri til å bli det!
Djevelen har skiftet taktikk og forsøkt
å infiltrere Israel ved hjelp av falske
profeter. Folket ble forført til frafall fra
Gud og avgrunnens fyrste har for en tid
kunne triumfere – kanskje viss på at nå
var seieren vunnet og Guds frelsesplan
ødelagt. Ti av Israels tolv stammer ble
bortført og forsvant i verdens store
folkehav – unntatt Juda stamme som iflg.
den profetiske ånd skulle bli moderskjødet
for den kommende Messias. Djevelen har
«larmet» – med varierende styrke og i
ulike tonehøyder – men Gud har kontroll!
Siste del i neste nummer
(fra Israel med fred)
Det Gamle Testamente presenterer oss for
en blodig historie. Israel levde ikke i en
religiøs eller filosofisk drømmeverden.
Her var kamp på liv og død. Israel befant
seg gjentagne ganger i den ytterste fare,
men Gud grep inn. Den Allmektige satt
ikke som en passiv tilskuer i himmelen til
det som foregikk. Bibelens Gud er verken
sosialdemokrat, humanist eller diplomat –
og heller ikke pasifist, etter våre begreper.
Gud handler på den historiske arena til
dom og frelse og til tukt og trøst. Israel
syndet seg – i ulydighet og gjenstridighet
23
nr. 1 • januar 2011
Åpenbaring av
Guds kjærlighet
BIBELUNDERVISNING: Jeg tror de aller
fleste kristne er enige om at vi trenger enhet
uttrykt gjennom kjærlighet, for at vi skal se
vekkelse og en forandring i landet vårt, eller i
den enkeltes liv. Men ofte ser vi ikke hvordan
dette kan skje.
Ved misjonær og
bibellærer
Tore Johannessen
Del 2 / Blir du drevet av
skyldfølelse?
Vi går vi ofte i den fellen at vi har
skyldfølelse, fordi vi vet at vi burde vise mer
kjærlighet enn det vi gjør. Og vi prøver å vise
mer kjærlighet og leve mer hellig, slik at vi
kan ha mer enhet, og vi får kanskje utrettet
noe, men så sklir vi igjen tilbake til gamle
vaner og synder.
Det er faktisk enormt mye skyldfølelse som
styrer norske kristne. Men å bli styrt av
skyldfølelse er ikke svaret, for skyldfølelse,
som er basert på frykt og ikke kjærlighet,
har med straff å gjøre. Den forteller oss at
vi burde være skyldig og at vi bør føle oss
elendige for ting vi har gjort eller ikke har
gjort.
Det er en del som fokuserer mye på
omvendelse, og det har sin plass, men det
er mange som igjen og igjen ber Gud om
unnskyldning for den samme synden de har
begått, kanskje for flere år siden. Dette er
basert på frykt, for Gud tilgav dem den første
gange de ba, og han holder ikke syndene mot
dem.
Eller man prøver å grave og grave for å se
om det er noen skjulte synder de har glemt å
bekjenne, og de er redd for at hvis man ikke
har fått bekjent alt, vil ikke Gud høre deres
bønner. Jeg har vært en slik en.
Det er igjen noen som føler at hvis man ikke
har en eller annen form for skyldfølelse er
man ikke en ordentlig kristen eller man går i
stolthet og fornektelse av synd.
Det er viktig å vandre i åpenhet med Gud,
og be han åpenbare og vise deg synd som
du gjør, men denne vandringen skal ikke
24
være basert på skyldfølelse, fordømmelse
eller noen annen form for frykt. Gud
vil overbevise deg om synd, men aldri
fordømme deg eller gi deg skyldfølelse.
Så hva er løsningen for at vi skal vandre i
kjærligheten? Ta oss kraftig sammen? Prøve
og aldri synde mer? Unngå ubehagelige
temaer i Bibelen som kan føre til
fordømmelse?
Nei! Dette vil bare føre deg inn i den
samme onde sirkelen, vi trenger å studere
kjærligheten. Vi trenger å se at Gud er
kjærlighet og at han har elsket oss først!
Vi gjør ikke ting for at han skal elske oss mer.
Vi prøver ikke å få enhet fordi det vil gjøre
Gud mer fornøyd, vi ber ikke for at Gud skal
bli mer glad i oss slik at vi får bønnesvar.
Vi trenger bare å se at han har elsket oss
først!
Grunnen til at vi ikke har enhet, at vi har
bitterhet og utilgivelse er fordi vi ikke har sett
kjærligheten. For hvis du har en åpenbaring
av Gud kjærlighet vil du elske din neste!
1Joh 47-10: “Mine kjære, la oss elske
hverandre! For kjærligheten er av Gud,
og hver den som elsker, er født av Gud og
kjenner Gud. Den som ikke elsker, kjenner
ikke Gud, for Gud er kjærlighet. Ved dette ble
Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud
har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at
vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten,
ikke at vi har elsket Gud, men at han har
elsket oss og sendt sin Sønn til soning for
våre synder.”
Det er noen utrolig viktige sannheter som
du finner i 1. Johannes brev, hvis vi kristne
virkelig forstod dette brevet, ville vi ha mer
vekkelse en det vi kunne håndtere!
Grunnen til at Norge ikke har vekkelse er
fordi vi ennå ikke helt kjenner denne siden
ved Gud, at han er kjærlighet. Husk Gud
ikke har kjærlighet, men han er kjærligheten!
Det er hans natur, det er hans personlighet,
han er hva kjærlighet egentlig er!
Du er en viktig brikke
i Guds puslespill
Skapelsen og ungdom
Tekst og foto: Rose E. Høiland
Helene og Marie Pedersen
og Daniel Kro er på mange
måter forvandlet etter et
spennende besøk i Ukraina.
Marie (18 år) og Helene Pedersen (18
år) og Daniel Kro (22 år) deltok 17.–
24. oktober som ledere på en barneleir i
Poljana i Karpatene. Her hadde de ansvaret,
sammen med seks dyktige ledere fra
Ukraina, for 24 vanskeligstilte barn fra
hovedstaden Kiev.
– Det var kun barn som hadde store
problemer i hjemmet som fikk delta.
Lederen for leiren, Victoria Tyshchenko
(gift med Norgesvennen Anatoly
Raychinets) hadde selv vært på besøk i
hjemmene for å få med seg de barna som
hadde størst behov, sier Marie.
Helene forteller åpent om noen av barna.
– En gutt på 14-15 år hadde traumatiske
minner, og selv funnet foreldrene drept i
hjemmet. En annen jente på 11 år, hvor
moren var en beryktet narkoman, bodde hos
bestemoren sin. Her fikk hun nesten ikke
mat og ikke lov til å bruke vann. En fra
25
Her ser vi lederne fra Norge (spredt
rundti bildet) sammen med
leirdeltakerne.
menigheten tok henne av og til med hjem
for å vaske henne og gi henne mat.
24 barn, sammen med de nasjonale og
norske lederne reiste i 15 timer med tog for
å komme til Poljana, en landsby i idylliske
omgivelser i fjellkjeden Karpatene. Her er
det frisk luft og vann, noe som gjorde barna
godt.
– Leiren var utrolig godt planlagt, og vi ble
kjempeimponert over de ukrainske lederne.
Poenget med alt som skjedde på leiren var
å vise at de betydde noe – og med sin egen
vilje kunne gjøre noe positivt ut av livene
sine. På samme måte som det var bra møter,
hadde barna behov for strenge regler og
oppdragelse, sier Daniel.
Hver dag hadde et nytt tema: «Du er
spesiell», «1+1» (du er aldri alene), «Du er
en del av et puslespill» (du er verdifull) og
fokus på «Fristelser».
nr. 1 • januar 2011
DYKTIG TEAM: Her ser vi
dyktige ledere, og som nummer
to fra høyre ser vi Victoria, kona
til Anatolij - som er kjent av
mange i Norge.
- Løp 18 kilometer for misjonen!
GOD MAT: Mange av barna er rett og slett underernærte, og får spise seg gode og mette flere ganger
til dagen.
Ungdommer i Ukraina
– De var kjempekreative til å formidle
budskapet, og hver dag var det oppgaver
vi måtte løse. Den siste dagen måtte alle
bære en ryggsekk med masse steiner opp
på en fjelltopp. Det var mange hindringer
underveis – noe som symboliserte
hindringer vi møter i livene våre. Oppe på
toppen fikk alle kaste steinene, byrdene
– legge de av ved korset. Og i stedet fikk
barna gaver med seg tilbake, sier Marie.
Foruten møter og aktiviteter som fotball,
volleyball og leker, var måltidene viktige.
Og Helene var den eneste fra Norge som
spiste med god appetitt.
– Mange av barna er jo underernærte og
fikk masse mat – hele veien.
De tre ungdommene fra Norge er
kjempebegeistret over opplevelsen i
Ukraina.
Tekst: Leif Frode Svendsen
Foto: Helge Nupen / Privat
tar som gitt er ingen selvfølge for dem.
Jeg ble også imponert av lederstilen til de
ukrainske lederne, som hadde en god og
disiplinert hånd om barna.
Marie: - Jeg ble også grepet av å se hvor
takknemlige de var.
Helene: - Barna imponerte meg! Til tross
for at de levde under ufattelige, vanskelige
forhold, kunne de glede seg. Vel hjemme
fikk jeg kultursjokk! Vel tilbake på skolen,
måtte jeg gå ut av klasserommet – sjokkert
over hvor overfladiske vi egentlig er i
Norge.
Klippen Vedavågen har gjennom mange år
vært engasjert i misjonsarbeid i Ukraina.
Spesielt flinke har de vært å engasjere
ungdommene. Så det er nok ikke siste gang
ungdommer fra Klippen skaper glede og
håp for barn og unge i Ukraina.
Daniel: - Det var så utrolig å oppleve
takknemligheten hos barna. Ting som vi
SYNDENE: Her ser vi tenåringene kaste
stein på en fjelltopp. Vi trenger ikke å bære
syndebyrden, men kan få oppleve Jesu
tilgivelse.
KJEKKE GUTTER: Guds ord gir disse
guttene håp i en ellers tøff hverdag.
For å samle inn
penger til en leir for
vanskeligstilte barn
i Kiev, Ukraina – løp
ungdommene på
Klippen inn 30.000
kroner.
Helene helge og Marie mottar en gave fra
deltakterne på leiren.
Det var under Impuls i Stavanger det
skjedde. Her ble ungdommer fra Klippen
Vedavågen inspirert av arrangørene til å
satse på et misjonsprosjekt. Vel hjemme
spurte de menighetsarbeider Helge Nupen
om råd, og han foreslo at de kunne satse på
å hjelpe noen fattige barn i Ukraina. Som
sagt så gjort.
– Det ble bestemt at vi skulle fullfinansiere
en leir for vanskeligstilte barn fra Kiev
området. For å få inn penger satset vi på et
misjonsløp, noe som ble en kjempeinnsats,
sier Helene Pedersen.
gjennomføre, en fin måte å samle inn
penger på for andre ungdomsgrupper.
For Marie, Helene og Daniel har planer om
å samle inn penger til flere leirer i Ukraina.
– Det hadde vært kult å invitere de
ukrainske ungdomslederne til Norge for å
planlegge en ny leir neste sommer. Og det
hadde vært moro å få med flere ledere fra
Norge, sier de ivrig.
Hun blir avbrutt av sin søster Marie.
– Dette er noe som bedehuset på
Vedavågen har hatt tidligere, og vi hadde
støttet opp om. Denne gangen var det vår
tur – og vi ble 20 ungdommer som løp
gjennom en løype på cirka to kilometer. For
hver runde var det flere som sponset oss,
noe med for eksempel 20 kroner per runde,
andre igjen gav et fast beløp. Til sammen
fikk vi inn cirka 30.000 kroner. Men skal
vi gjøre dette en gang til, tror jeg vi skal få
inn enda mer penger.
PÅ MUSEUM: Barna fikk også lære mer om
Ukrainas historie gjennom et interessant besøk
på et museum.
Marie selv sprang ni runder og fikk inn hele
3.500 kroner til leiren.
– Dette er egentlig veldig enkelt å
26
27
nr. 1 • januar 2011
ET HJEM? Midt ute på et jorde bodde Christina
og familien i dette forfalne huset. Her ser vi
henne sammen med de to yngste barna.
Misjon:
side 28:
HÅPETS MISJONÆR: Misjonær Turid Dahl
Stokland tar seg god tid til å gi alle barna som
er hjemme en god klem og noen gode ord.
Du merker virkelig Guds kjærlighet gjennom
Turids liv når du er med henne på husbesøk.
Her sammen med Christina og to av de minste
barna. I ett av de tre rommene de disponerer i
huset.
• Misjonskalender
side 28:
• Fokus på Brasil
side 30:
• Fokus på Swaziland
side 32:
• Fokus på Argentina
side 35:
• Nytt fra MHU
side 35:
• Misjonsglimt
Christinas eneste håp – er Jesus
ble større begynte hun å ruse seg. Stefaren
ble fengslet, og moren begynte å ruse seg
på narkotika.
BRASIL: Christina Campos Santana Santos er en
god hustru for sin mann Rodrigque «Luziano» Dos
Santos og sine fem barn Wallace (13 år), Kaitheleigh
(11 år), Calvin (6 år), Brajan (3 år) og Gaua (1 år).
Barna er veloppdragne – til tross for fattigdommen
og nøden rundt dem. Du ser at de har foreldre som
elsker dem og gjør sitt ytterste for at de skal ha det
godt. I Norge ville hun fått hjelp til å skape en god
framtid for familien sin. Men i Brasil finnes det ikke
gode trygdeordninger, gode jobber. Her er Jesus
hennes eneste håp.
– Jeg flyttet ut 13 år gammel, fikk meg
jobb som hushjelp. Slik gikk livet til jeg
var 15 år, da jeg møtte faren til min eldste
sønn. Mamma begynte i denne perioden
å gå på evangeliske møter, men siden vi
ikke hadde noe godt forhold, takket jeg
nei til å være med.
Misjonskalenderen
500.000
400.000
300.000
271.510
200.000
100.000
I november måned
2010 kom det inn kr.
21 130,00, tilsvarende
måned i fjor kom det
inn 27 650,00. Dette
betyr at den negative
trenden som har vært
i hele 2010 fortsetter.
Totalt hittil i 2010
er det kommet inn
271 510,00 mens det
samme tallet for 2009
var 289.800,-, en
nedgang på 18.290,eller nesten 6 %. Det
er fortsatt en måned
igjen av 2010 som
ikke er talt med, så
vi setter vårt håp
til at inntektene til
misjonskalenderen vil
få et løft da.
Tenner lys i mørke
Tekst og foto: Leif Frode Svendsen
Familien Dos Santos
har kun ett eneste håp:
Jesus Kristus. De hadde
et godt og trygt liv,
men lever i dag på et
minimum og overlever
dag for dag.
Selv har Christina levd et tøft liv, helt siden hun var
liten. Tidlig flyttet faren ut, og moren ble tilbake
med åtte barn å brødfø. 12 år gammel fikk Christina
se moren gifte seg på ny, med noe som viste seg å
være en pedofil mann.
– Han prøvde seg på flere av oss jentene, men
vi passet på hverandre og unngikk misbruk.
Mamma kjente til dette, var med til politiet med en
anmeldelse, men lot stefaren vår fortsatt bo i huset,
sier Christina.
Moren hennes, som hadde bakgrunn fra Afrika, var
sammen med familien sin knyttet til «macumba», en
okkultistisk religion.
– Min mor ble innviet til denne religionen som liten,
og hun hadde vært med på ofringer med menneskeog dyreblod.
En periode jobbet moren veldig mye, men når barna
0
28
Helbredet fra blodkreft
Sønnen hennes, Wallace, fikk blodkreft
bare to år gammel, og moren hennes
oppmuntret henne til å ta gutten med til
møtene.
– Jeg var så glad i gutten min, han var en
gave, og tok han med til møtet. Til min
store forbauselse ble han helt frisk etter
forbønn. Moren min forandret seg også,
sluttet å ruse seg, slo ikke barna lenger –
og når vi så forvandlingen ble det naturlig
for oss alle å gå inn i denne menigheten.
Christinas mann var ikke videre begeistret
over den nye troen på Jesus, og forlot den
lille familien. Etter en tid ble hun kjent
med Luziano, de ble forelsket og giftet
seg.
– Min mann hadde begynt med stoff
allerede som 11-åring. Før jeg traff han
livnærte han seg som langer og var alltid
bevæpnet. Men han hadde en mor som ba
for ham.
– Jeg gav ham et klart valg før vi ble
kjærester: «Du må velge enten meg eller
narkotikaen». Han valgte å slutte med
narkotika, tok fram det stoffet han hadde
og kastet det. I en periode gikk det litt opp
og ned, på samme tid som han var med
meg til møtene. 20 år gammel ble jeg døpt
til Kristus – og gift med Luziano. Og dette
skapte vekkelse i familien min hvor flere
av mine søsken søkte Gud.
For en periode hadde familien dos Santos
et godt liv, hvor Luziano tjente nok penger
til å betale leie for leilighet, betale lån
for en liten bil – ja, familien var lykkelig
sammen. Men så kom finanskrisen, og
mange mistet jobbene sine, deriblant
Luziano. Bilen måtte selges for å betale
gjeld – og paret mistet alt de eide.
– Vi flyttet til Mogi das Cruzes, hvor min
mann fikk seg jobb innen jordbruket. Men
han hadde fått seg en knekk og begynte å
ruse seg igjen. Jeg fikk i denne perioden
kjennskap til Filadelfia og pastora Turid
– og begynte å ta barna med meg til
søndagsskolen.
Guds godhet
Under et husmøte i 2007 opplevde igjen
familien Guds godhet.
– Min mann og en kamerat kom ruset rett
inn i møtet, og etter alle var gått, falt min
mann sammen og gråt og gråt. Han ville
være med meg til denne menigheten. Igjen
la han rusen til side og søkte Gud. Så ofte
som han kan, kommer han til møtene i
Filadelfia.
29
Christina begynner å gråte. Hun er
lykkelig over at hun og mannen har Jesus.
Hver morgen ber de sammen. Men livet er
ikke enkelt.
– Min mann arbeider fra søndag til
søndag, fra tidlige morgen til sent på
ettermiddagen. Han får ikke gå så mye på
møter, men er frimodig om frelsen i Jesus
på jobben. Hver dag når han kommer
hjem fra jobb, ofte etter at barna har lagt
seg, går han runden og velsigner dem.
Lønnen rekker ikke til
Som jordbruksarbeider tjener Luziano
knapt 1000 kroner. Det er ikke nok til å
dekke utgiftene til husleie, strøm, mat
og klær til familien. Heldigvis får de litt
hjelp gjennom menigheten Filadelfia –
og misjonær Turid Dahl Stokland. Det
gjør godt hver gang Christina får besøk.
Får noen å prate med, får «lette litt på
trykket».
Mens Det Gode Budskaps redaktør
besøkte Brasil, fikk familien beskjed om
at de måtte flytte ut av det gamle huset
de leide. Uten at de fikk beskjed om
det, kuttet bare eieren strømmen. Hvor
skulle familien nå gjøre av seg? Moren
og søsknene har ikke lenger troen på
Jesus, men gått tilbake til sin okkultistiske
religion. De ønsker ikke å hjelpe noen
som er evangeliske kristne. Akkurat det
gjør ikke situasjonen bedre for familien.
Ønsker du å velsigne denne familien
med en kjærlighetsgave? Ta kontakt med
undertegnede, eller misjonær Turid Dahl
Stokland direkte.
nr. 1 • januar 2011
Innbyggerne i en landsby er samlet sammen med representanter fra
NATICC for å snakke om HIV/AIDS
Folk venter på å bli testet for HIV-smitte
Fokus på misjonen i Swaziland
Tekst og foto: Harald Elvegaard
Som de fleste vet, har
vår søsterbevegelse
i Swaziland FECF,
drevet et HIV/AIDS
senter i Nhlangano i
flere år, faktisk er det
nå nærmere 10 år
siden oppstarten.
Bilvask i Lavumisa
Naticc Swaziland:
Tester 50 personer hver dag
Swaziland har vært et av landene i det
sørlige Afrika som har vært hardest rammet
av HIV/AIDS. På det meste har 42% av
befolkningen vært smittet, og det har vært
en lang og tidkrevende prosess for å få
endret holdninger til sykdommen AIDS og
likeledes holdninger til moral og levevis.
Først nå ser en at prosenten av de som er
smittet går ned, og folk generelt er mye
mer opptatt av smittefaren og det en smitte
fører med seg enn tidligere. De ansatte ved
NATICC har i alle disse årene drevet med
utstrakt opplysningsvirksomhet, de har reist
til skoler for å informere de unge, og de har
arrangert kampanjer rundt om i distriktet for
å nå så mange som mulig. I begynnelsen var
det få som kom til senteret for å bli testet,
men nå har trenden snudd, og hver dag
kommer det ca. 50 mennesker for å ta den
enkle blodprøven som viser om de er smittet
eller ikke.
En av de første dagene mens Per Arild og jeg
var i Swaziland i august, fikk vi være med
en del av de ansatte i NATICC til en landsby
noen kilometer fra Nhlangano. Her var en
stor del av innbyggerne samlet utendørs for
å snakke om den store forandringen som
utbredelsen av HIV AIDS har ført med seg.
Det var både gamle og unge og kvinner
og menn. Høvdingen for distriktet var der,
likeledes en av utsendingene fra distriktet
til nasjonalforsamlingen. Svært mange tok
30
ordet, og saken ble skikkelig diskutert.
NATICC hadde med utstyr for HIV-testing,
og 49 personer lot seg teste. Et lignende
antall ble testet neste dag i et annet distrikt.
Det var også en jevn tilstrømming til
NATICC i Nhlangano for testing og samtale.
Det er tydelig at innbyggerne i Swaziland
nå er mer opptatt av HIV AIDS enn de var
tidligere. Det er også helt tydelig at staben
i NATICC har nådd ut til befolkningen
med budskapet sitt om å la seg teste, selv
om det ser ut til å være svært vanskelig
å få den generelle delen av folket til å
forstå viktigheten av dette å være trofast i
ekteskapet, avstå fra tilfeldig sex og å bruke
prevensjon. Mens vi var i landet pågikk det
en heftig debatt i landets aviser etter en prins
hadde gått ut og sagt at problemet med HIV
AIDS var overdrevet og en dusj om kvelden
var nok til å hindre spredning av smitte.
Midlene til driften av NATICC har til nå
kommet som stønad fra Norsk Misjons
Bistandsnemnd. Denne støtten gis i
maksimum 10 år og tar slutt i løpet av 2011.
Men NATICC vil fortsette sin virksomhet
med støtte fra andre lokale bidragsytere.
Lavumisa
NATICC har også en avdeling i Lavumisa,
en grenselandsby mot Sør-Afrika. Her
er det svært stor trafikk av trailere, og på
grunn av dette har det også kommet mange
prostituerte til stedet. Et av formålene
ved å starte opp her, var å nå ut til disse
jentene med opplysninger om HIV/AIDS.
NATICC fikk bruke(gratis) en bygning
med sentral beliggenhet som ble pussa opp
og ominnredet. En mindre stab har drevet
arbeid på lignede måte som i Nhlangano.
I tillegg ble det startet et opplegg for
vasking av biler, noe som skulle skaffe
arbeid og inntekt til de kvinnene som
sluttet med prostitusjon. Dessverre har
ikke dette gitt så godt resultat som en
hadde trodd i begynnelsen, vesentlig fordi
det ikke kommer så mange biler inn for
vask som en hadde regnet med. Likevel
vil en fortsette med driften inntil videre.
Driften av NATCC-avdelingen i Lavumisa
fortsetter også inntil videre, men det blir
drøftet i tiden som kommer om en skal
overføre staben til Nhlangano og arbeide
ut derifra.
Skolene
med i styrene. I og med lærerne får sin
lønn av det offentlige, blir det lettere for
bevegelsen der ute å drive og vedlikeholde
skolene. Vi besøkte skolene på Edwaleni
og Ekuthulene, og på begge stedene var
bygningene godt vedlikeholdt, samtidig
som nye bygg var i ferd med å bli satt opp
.
Per Arild Weiby
Per Arild har i en årrekke vært DFEFs
representant i Swaziland. Han ledet
oppbyggingen av NATICC og har de siste
årene hatt tilsyn med driften av HIV/
AIDS senteret, selv om det har vært drevet
av lokale medarbeidere. Han nyter stor
tillit i alle sammenhenger i Swaziland. I
og med at han har vært i landet i store
deler av sitt liv både som misjonærbarn,
student, lærer, misjonær og prosjektleder,
kjenner han både folk og kultur på en
veldig god måte. På den andre side er han
kjent av folket i Swaziland som en god og
En av staben i NATICC informerer
dyktig medarbeider og representant for
DFEF og norsk misjon gjennom nesten
en mannsalder. Han forkynner i møtene
rundt om i menighetene når han er i landet
og blir på den måt kjent av alle. Selv om
Per Arild ikke ønsker å blande seg inn i
avgjørelser som bevegelsen der ute tar,
blir han ofte spurt om å uttale seg, og
meningene hans blir oftest tillagt stor vekt.
Per Arild foran et nybygg på Ekuthuleni
FECF, vår søsterbevegelse driver 15
skoler i Swaziland. På flere av stedene,
som Edwaleni og Ekuthuleni, er det
både barnehage, førskole, barneskole,
ungdomsskole og videregående. Her
får barn og ungdom høre evangeliet
hver eneste skoledag, og en har en
fantastisk mulighet til å nå ut til den unge
generasjonen i Swaziland med Guds
ord. Mange av lærerne er aktive i de
forskjellige menighetene, og som nevnt
i forrige nr., er rektor ved barneskolen i
Ekuthuleni pastor i menigheten i Mboane.
Hver skole har sitt eget styre, men det er
alltid representanter fra kirkekomiteen
31
nr. 1 • januar 2011
Pastor Silva
satser på ledertrening
UTDANNER LEDERE: Pastor Silva
underviser ledere en gang i uken i Rio
Ceballos.
Fokus på misjonen i Argentina
Tekst: Leif Frode Svendsen
Foto: Privat
Det er en glede
å bringe positive
meldinger fra
misjonsarbeidet
i Argentina. I Rio
Ceballos setter
pastor Silva fokus på
ledertrening.
FOTBALL FOR JESUS: Her ser vi Vidar
Jenssen (til venstre i andre rekke) og Jan
Andrè Langåker (til høyre) sammen med
lokale fotballgutter. Det rapporteres at
pastor Jenssen hadde stor feilprosent på
skuddene sine, forøvrig til stor glede for
motstanderlaget.
Misjonsarbeidet i Argentina har vært
gjennom en turbulent tid de siste årene. På
samme tid som det har vært flere skuffelser,
må det som har skjedd ses på som en
renselsesprosess. I dag ser det endelig ut
som det er ro i menighetene og framgang i
arbeidet.
å bringe evangeliet til arabere, og studerer
engelsk og arabisk. Han gjør en flott innsats
i menigheten, hvor han blant annet har
begynt med leder- og disippeltrening en
gang i uken. Spesielt de unge møter trofast
opp her, og vi ser her muligheten til å få
fram flere dyktige ledere.
For øyeblikket er misjonærene Olaug
og Berner Solås og Irene og Jan Andrè
Langåker aktivt med i arbeidet. I fjellene i
El Mollar hvor pastor Cocha jobber, støtter
Veronica Skrøvje Bazan og hennes mann
Gabriel opp om arbeidet, de bor ellers i Salta
og jobber i menigheten Catedral de los
Milagros.
Foruten hovedmøtet på søndagen klokken
10.00 (!) er det undervisning på tirsdagen
og bønnemøte dagen etter. Det er foruten
dette kvinnemøter, ungdomsmøter og
søndagsskole.
I Rio Ceballos, ikke langt fra Cordoba
har Irene og Jan Andrè Langåker hatt
pastoransvaret før de reiste hjem i fjor.
- Før vi reiste hjem, innsatte vi Daniel Silva
som pastor. Han hadde jeg blitt kjent med
tidligere i Cordoba, hvor han er pastor for en
baptistmenighet. Her gav de han lov til å ta
ansvar for venneflokken vi betjente – og det
var han selv som stilte seg til tjeneste, sier
Jan Andrè.
Foruten å betjene de to menighetene,
studerer Silva ved universitet i Cordoba.
- Han bærer på et misjonskall, drømmer om
- Han har en god hånd om ungdommene, og
de er engasjert i et spesielt arbeid rettet mot
et kristent senter, Remar, som tilbyr hjelp
til unge rusmisbrukere. Her arrangerer de
regelmessig ungdomsmøter og spiller fotball
med brukerne en gang i uken. Noe som er
veldig populært.
Det er en utfordring i Argentina å
bevisstgjøre de kristne på misjon og nå ut
med evangeliet på landsbygda.
- Før vi reiste hjem fikk jeg kontakt med
en lege som hadde hjerte for en liten bygd
langt ute i bushen. Han kjører først til
landsbyen Santa Cantalina, før han rir på
hest seks timer innover fjellene. Her er det
en liten bygd, som dessverre er preget av
innavl, og dermed er det mange som har
helseproblemer. Pastor Silva har tatt tak i
dette, og nå arrangerer menigheten en del
fotballturneringer, hvor deltakerne betaler en
deltakeravgift for å delta. Nå betaler de ikke
penger, men gir matvarer, som igjen blir gitt
til denne lille fjellbygden. Blant annet er
det ikke melk her, og vi har derfor kjøpt inn
en del pulvermelk. Ellers er det sendt inn
barneklær og medisiner.
Å drive menighetsarbeid i Argentina kan
være utfordrende, hvor folk uten videre kan
forlate forsamlingen. Men det er en positiv
tid i Rio Ceballos, hvor det på tampen av
fjoråret ble døpt syv personer. Og flere står
for tur for å la seg døpe.
32
NØKKELPERSON: Her ser vi misjonær Olaug
Solås sammen med Graciela. Hun er sekretær
for hele bevegelsen av menigheter i Argentina.
Utfordringer er det fortsatt i arbeidet.
- På grunn av lang tørke og samt en
skade på drikkevannskilden i Rio
Ceballos, har vannet blitt stengt to
dager i uken. Dette har skapt problemer
i forhold til utleie av leirstedet til
menigheter og organisasjoner, og gitt
mindre inntekter. Nå håper vi å få inn
midler til å kjøpe en vanntank, slik at
vi har vann de dagene det blir stengt fra
kommunens side. Inntektene fra utleie
går til vedlikehold av stedet og lønn til
vaktmesteren Gustavo.
Misjonsbevegelsen i Argentina har
ansatt en sekretær som holder til i Rio
Ceballos. Graciela er en viktig person
i forhold til myndighetene og gjør en
flott jobb.
- En menighet i DFEF har gitt verdifull
støtte til denne stillingen over to år,
men vurderer nå om de skal fortsette
med denne støtten. Håpet vårt er at
denne menigheten, eller en annen vil
fortsette å gi denne støtten (kr. 2500
i måneden). Den jobben hun gjør
er nemlig uvurderlig for misjonen.
Foruten stillingen i DFEF har hun
en deltids stilling ved en bibelskole i
Cordoba.
LYKKELIG FAMILIE: Irene, Julia, Ruben, Daniel, Jan Andrè og lille Benjamin.
Vil tilbake til Argentina
Familien Langåker har det ”som plommen i egget”
hjemme i Norge. Men kjenner fortsatt på kallet og
lengter tilbake til Argentina.
Familien Langåker i Norge
Tekst: Leif Frode Svendsen
Foto: Privat
Irene har fått et lærervikariat ved Åkra
Ungdomsskole, og stortrives.
Familien Langåker kom hjem til Norge og
Karmøy på vårparten i fjor etter fire år ute
i misjonstjeneste i Argentina. Siden det har
de flyttet inn i egen enebolig på Åkrahamn,
Irene har fått ”drømmejobben” som lærer,
barna trives på Grindhaug Skole – og Jan
Andrè har fått utøve forkynnergjerningen
og vært i Argentina en tur.
- Irene opplever det veldig positivt å jobbe
som lærer, og hvis det er mulig vil hun se
på mulighetene å ta litt pedagogikk som
nettstudie fra Argentina.
- Mange lurer på om vi ikke lenger skal
reise ut igjen, men det går ikke en dag uten
at vi ”er” i Argentina. Senest i dag, ved
frokostbordet, snakket vi om vårt andre
hjemland. Kallet er like sterkt, og selv om
det er godt å være hjemme i Norge, lengter
vi tilbake til tjenesten, sier Jan Andrè ærlig.
- Barna har det helt topp! Og vi innser at
når vi reiser ut igjen, vil vi satse på at barna
skal ha norsk. Skolesystemet i Argentina er
bygd opp på en spesiell måte, slik at selv
om Ruben nå fullfører sjette klasse, må
han ta dette året om igjen når vi reiser ut.
Derfor vil vi denne gangen ha med oss en
frivillig, norsk arbeider som vil undervise
barna etter norsk lærerplan, sier Jan Andrè.
Eneboligen på Åkrahamn ser ekteparet som
en velsignelse fra himmelen.
- Min svoger, Torgeir Grindhaug, har vært
primus motor bak dette husprosjektet. Han
mente vi burde ha en fast base i Norge å
vende tilbake til, og har gjort en utrolig
dugnadsinnsats for å få opp huset. I
begynnelsen var vi skeptiske til dette, men
nå ser vi velsignelsen i dette. Når vi reiser
ut, vil vi leie ut hovedleiligheten i andre
etasje, og ha tingene våre i en leilighet i
første etasje.
33
Barna, med unntak med lille Benjamin
(1 år) har funnet seg godt tilrette ved
Grindhaug Skole.
Han har allerede hatt flere
forkynneroppdrag på Karmøy, er åpen for
flere invitasjoner i DFEF det neste halvåret.
Planen er å reise ut i august 2011, og være
ute i to år.
nr. 1 • januar 2011
Nytt fra misjonsog hjemmekontoret desember 2010
Godt nyttår
Vi vil først i dette nye Herrens år 2011 få ønske alle DGB sine lesere et
velsignet godt nyttår. Det oppleves alltid som spennende å gå inn i et
nytt år. Selv om natten fra 31. des til 1. jan. egentlig ikke er annerledes
enn dagene, eller nettene de andre datoene i året, så oppleves det
allikevel som om alt starter på ny. Vi kan legge bak oss fjorårets
varierende opplevelser, svik og nederlag, tap og kamper, og se frem
på et nytt og uskrevet år som bare Herren, og Han alene, vet hva skal
bringe. Vi kan sette vårt håp til at det nye året vil bringe med seg alt
det som fjoråret ikke brakte, og vi kan tro at alt skal blir så mye bedre.
Men mest av alt kan vi sette vår lit til at Herrens nåde er ny hver dag,
Hans trofasthet er ny hver morgen. “Herrens miskunn er det at det ikke
er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. Den er
ny hver morgen, din trofasthet er stor.” Klag 3:22f. Med det løftet kan
vi gå det Herrens år 2011 lyst i møte.
Misjon, en hovedsak
JA TIL JESUS: Don Pinto fikk i et møte med misjonær Jan Andre Langåker si endelig si ja til Jesus.
Aldri innbudt til Jesus
Fokus på Argentina
Tekst: Leif Frode Svendsen
Foto: Privat
Hugo Dante Ferreyra (86
år) er en sjelevinner for
Jesus.
GOD MANN: Hugo er på en måte hele menighetens
bestefar. Her sammen med en kvinne fra
menigheten.
Husker du Hugo Dante Ferreyra (87
år)? Vitnesbyrdet om hans vei til Jesus
ble presentert i Det Gode Budskap
i augustnummeret 2008. Gjennom
misjonærene Olaug og Berner fikk
han møte Jesus. Hans syke kone klarte
ikke mer og døde for en tid tilbake.
Men Hugo har fått et nytt liv i Jesus,
og er fortsatt aktivt og trofast med i
menigheten i Rio Ceballos. Ikke bare
det, han er et aktivt vitne for Jesus i
hverdagen. Og han er flink til å ta med
seg venner til møtene.
Misjonær Jan Andrè Langåker besøkte
sent i fjor Rio Ceballos sammen med
pastor Vidar Jenssen. Det var et av
de siste møtene før nordmennene
skulle reise hjem, og Jan Andrè hadde
forberedt en grundig preken til vennene.
Men så dukket plutselig fire helt nye og
fremmede familier opp, sammen med
en kar på 70 år som gamle Hugo hadde
med seg.
Jan Andrè la bort sin grundige
preken, og forkynte heller enkelt om
forsoningen. Som vanlig hadde han
også en innbydelse, hvor den eldre
mannen kom fram og ønsket å bli frelst.
Og siden fikk de også be for to av
ekteparene.
- I avslutningen siterte jeg: ”Alle dem
som påkaller Herrens navn skal bli
34
frelst.” Den eldre mannen, Don Pinto
kunne fortelle at han kjente mange
kristne, men hadde aldri hørt hvordan
du kunne bli frelst. Ingen hadde
fortalt ham at Jesus var interessert i
ham personlig. Flere av ungdommene
ble rørt av opplevelsen til den eldre
mannen, og bestemte seg for å gjøre
en velgjerning mot ham. Lørdagen
etter drog vi opp til huset hans, hvor vi
foretok en grundig rengjøring og pusset
opp huset hans. Vi kom også i kontakt
med naboen hans, som også ville høre
mer om arbeidet menigheten driver, sier
misjonæren.
Det hører med til historien at at Don
Pinto har fortsatt å komme til møtene.
TAKKNEMLIG: Her ser vi Berner sammen
med Hugo for noen år tilbake. Akkurat
Berner fikk be med den gode broderen til
frelse.
DFEF har i 100 år vært en misjonsbevegelse. Mennesker har på
personlig kall og ansvar, reist ut til forskjellige misjonsland for
å forkynne det gode budskap om Jesus Kristus og formidle Hans
kjærlighet til alle mennesker. I begynnelsen reiste misjonærene ut
uten noen menighet i ryggen, men fikk bare en enkel håndsrekning fra
enkeltmennesker og grupper i Norge.
Etter hvert gikk enkeltmenigheter mer inn og tok både et administrativt
og økonomisk ansvar for de enkelte misjonærer.
I dag er DFEF fortsatt en stor misjonsbevegelse i norsk målestokk,
selv om antallet misjonærer har sunket dramatisk. Dette betyr ikke
at misjonsengasjementet er dalende, heller tvert om. Rundt omkring
i menigheter og flokker er det et stort engasjement for misjonen og
for misjonærene. Det samles inn mange millioner kroner hvert år fra
menigheter og enkelt personer tilhørende DFEF som kanaliseres rett til
misjonsarbeid.
I dag har de fleste misjonærer en eller flere menigheter bak seg som
sammen med andre menigheter har tatt et visst ansvar for misjonærene.
Alle misjonærene er ansatt i lokale utsendermenigheter, for på den
måte å få de rettigheter, og oppfylle de forpliktelser som det moderne
norske samfunnet har lagt opp. Men ingen menighet klarer å oppfylle
misjonærens økonomiske behov alene. Vi vil i denne sammenheng
utfordre alle menigheter innen DFEF til å ta en gjennomgang av
menighetens misjonsengasjement. Har menigheten knyttet seg opp til
en eller flere misjonærer. Har man tatt et økonomisk ansvar. Kan man
avsette mer av inntektene til misjon. Gjennom å se på de økonomiske
rapportene som kvartalsvis opptrer i DGB kan man til en viss grad
få en oversikt over hvilke misjonærer og misjonskasser som har en
god inntekt, og hvilke som trenger å få økt inntekten. Misjons- og
hjemmekontoret stiller seg også til rådighet med å veilede den enkelte
menighet i forhold til misjonsengasjementet.
På reise
Haldor Åsebø og Harald Elvegård vil i februar foreta en reise til Karwi,
India, for å ha samtaler med våre lokale medarbeidere der.
DGB sin redaktør Leif Frode Svendsen er i Hong Kong i perioden 11.26. januar. Rapport og artikler fra hans reise vil bli å finne i kommende
nummer av DGB.
35
Misjonsglimt / Torleif Sørlie
Torleif Sørlie står i en
spennende tjeneste i
Operasjon Mobilisering.
Gjennom sin tjeneste
som personalsjef ved
hovedkontoret til
misjonsorganisasjonen legger
han til rette for at 4 500
misjonærer fra 80 nasjoner
effektivt kan tjene Jesus.
I en fast spalte vil han
framover gi glimt fra arbeidet
han er med om.
Vidunderlig frelse og modig dåp
Yusuf var en av studentene ved Bibelkorrespondansekurset og bodde ved Svartehavskysten. I denne delen av verden er enhver form for
kristen virksomhet sett ned på og kan være direkte
farlig! En effektiv måte å forkynne budskapet på har
gjennom mange år vært Bibelkorrespondansekurs.
Dette blir annonsert i aviser og blader, og tusenvis av
mennesker har i all hemmelighet skrevet inn for å få
vite mer om Jesus.
Yusuf var en av dem, og etter at han hadde gått
gjennom kurset, ville han gjerne få mer personlig
kontakt med kristne. En pastor forteller: ’For noen
få år siden da noen fra menigheten vår reiste for å
besøke Yusuf for første gang, virket det som om han
hadde store psykiske problemer. Etter besøket ringte
vi så hver måned for å snakke med ham. Etter en
stund skjønte vi at Yusuf begynte å bli forandret.
Herren hadde virkelig gjort noe i livet hans og han
vitnet stadig vekk for andre. Han sa at han hadde vært
plaget av demoner, men atter at han hadde møtt Jesus
så hadde han blitt satt fri. Yusuf tryglet oss om å bli
døpt.
For å være på den sikre siden, fikk vi en psykolog fra
menigheten til å snakke med ham. Han kunne bare
bekrefte at Yusuf både var intelligent og var ved sine
fulle fem. Etterpå mens vi kjørte sammen til en annen
by, stoppet vi for å spise på en travel restaurant. Jeg
la merke til at de hadde et svømmebasseng der, og
begynte å lure på om vi kanskje kunne bruke det til
dåp. Vanligvis ville vi ikke ha dåp på en slik offentlig
plass, men før vi hadde diskutert saken skikkelig gikk
Yusuf til resepsjonen for å få tillatelse. Så kom han
tilbake, fulgt av en flokk mennesker. Jeg fryktet det
værste, ville dette føre til opptøyer og slåsskamp?
Men de ville bare vite om de også kunne få lov til å
se på dåpshandlingen! Yusuf hadde forklart dem alt
og inviterte dem til å være med.
Så Yusuf ble døpt i restaurantens svømmebasseng
med 20-30 tilskuere. Da han steg opp av vannet var
applausen mye sterkere enn vi noen gang hadde hørt
ved dåp utført i en menighet – og de fleste der var
ikke troende! Før vi reiste videre vitnet han mer for
dem og delte ut Nytestamenter. Gud hadde virkelig
gått foran oss og gjort mer enn vi hadde forventet!”
nr. 1 • januar 2011
Israels landløfter en viktig nøkkel!
Redaktøren satte fokus i DGB nr. 10 ”Hvorfor jeg støtter Israel”, en
fin lederartikkel, jeg personlig støtter fullt ut. Finn Arne Lauvås
(FAL)har leserinnlegg ang. denne lederartikkel i siste DGB.
•
Leserinnlegg / Pastor Gordon Tobiassen
LESERINNLEGG: Det er mange
forskjellige endetidssyn i teologien. Finn
Arne Lauvås nevner tre av disse hovedsyn
i teologien når det gjelder løftene til Israel
i GT:
”1. Dispensasjonsteologien: Lærer
at løftene ble forflyttet til et Israel
i tusenårsriket og fremtiden, og at
menigheten kom inn som en parentes med
helt nye løfter.
•
2. Erstatningsteologien: Lærer at
Gud tok løftene fra Israel og ga dem til
menigheten.
Landløftene en viktig nøkkel!
3. Kristus teologien: Lærer at alle løftene
har sin oppfyllelse i Kristus, og at det
nå kun finnes én forkynnelse, Kristus
forkynnelse”. Sitat slutt.
Mitt spørsmål er?
Mener Lauvås, ”alle løftene” at det også
gjelder landløftene? Er landløftene satt til
side? Oppfylte Kristus også landløftene?
Det er på dette punktet forvirringen og
utfordringen om Israel står i dag.
•
•
•
Erstatningsteologien hevder:
Landløftene står bare i GT og derfor
er de ikke gyldige i dag, alt er
opphevet i Kristus. Videre står denne
falske lære for at alle løftene som
gjelder Israel både landet og folket er
overført til Kirken. Denne villfarelse
har ridd kirken som en mare siden år
400 e.Kr. Det tragiske er at en del av
frikirkeligheten begynner å helle til
dette synet i dag.
Kirkenes Verdensråd har sagt: Israel
har ikke krav på et land!
Mellomkirkelig råd her i landet har
sagt: Israel har ikke rett til å ha en
egen stat.
Redaktør:
Leif Frode Svendsen
Kvartnesveien 20
4276 Vedavågen
Mobil: 480 03 520
E-post: [email protected]
[email protected]
DGB på nett:
www.detgodebudskap.no
36
•
Generalsekretæren i Kirkenes
Verdensråd, nordmannen og teologen
Fykse Tveit sa i begynnelsen av
sept d.å.: ”Israel har like lite hevd
på Jerusalem som Norge har på
Gøteborg.”
Den muslimske verden sier: Israel har
ikke rett på landet. Koranen krever at
jødene skal bort.
Mange av de palestinske teologene
hevder at landløftene til Israel gjelder
ikke lenger.
Men hva sier ORDET?
•
Har GT datostempel? Er GT utgått
på dato? Offertjenesten i GT hadde et
slikt datostempel. Hebreerbrevet sier:
Men da Kristus kom…! GT s offer og
prestetjeneste, var skygger og forbilder
som fikk sin oppfyllelse i Kristus. Det er
Kristus teologi.
Det finnes ikke noe datostempel på
landet, det står: Til evig tid skal dere eie
landet! 1. Mos. 13.15 / 2. Mos. 32.13 /
Jes. 34.17 / 60.21 / Du kan ikke lese Rom
kp 9 – 11 uten å merke at landløfte er
med. Fra Sion skal redningsmannen
komme. Rom. 11.26 / Jerusalem skal
ligge nedtråkket av hedninger inntil
hedningenes tid er ute. Luk. 21.24 Her er
også landløfte med.
I sin argumentasjon for at Israel fremdeles
er Guds folk viser Paulus til de løfter og
pakter som dette folket har fått. Hvilke
løfter og pakter? Jo, her står Abrahamspakten sentralt. Gud utvelger Israel som
sitt folk, ved å gi Abraham tre løfter
hvorav landløftet er det ene.
Kom Kristus for å avskaffe og oppheve
løftene? Rom. 15.8 sier: Kristus kom for
å stadfeste løftene til fedrene. Stadfeste
er vel det motsatte av å oppheve og
Ekspedisjon:
Det Gode Budskap
Skinneneveien 236
3178 Våle
Kontakt: Tina Celand
Tlf. 33 06 54 54
Fax: 33 06 54 55
E-post: [email protected]
avskaffe?
Videre står det i 2. Kor. 1.20 ”For så
mange som Guds løfter er, i Ham har de
fått sitt Ja…” Er landløfte utelatt her?
At Jesus er løftenes Ja og Amen betyr at
Jesus vedkjenner seg løftene og har tatt
på seg å oppfylle dem. Han er garantisten
for at løftene står ved lag. Han som har
gitt løftene, er også den som oppfyller
dem. Herunder også landløftet. At alle
løftene til syvende og sist tar sikte på å
herliggjøre hans navn, er også en side ved
dette skriftstedet.
Etter 2000 år i diasporaen er det vår
generasjon som får oppleve å se at jødene
kommer tilbake til fedrenes land. Det er
stort! Dette er å sammenlikne med de
største undere Gud har gjort i dette folkets
historie. For her går Guds egne løfter i
oppfyllelse rett for øyene på oss alle.
En skulle trodd at når jødene ble samlet til
en nasjon i sitt eget land, så skulle dette
vakt jubel i kirken og blant kristenfolket,
men slik er det ikke. Kirkens motstand
mot at løftene i Det gamle testamentet
kan overføres på vår tid, er en hovedårsak
til at staten Israel er blitt møtt med en
kald skulder i store deler av vårt eget
kristenfolk.
Profeten Sakarja så langt inn i fremtiden
da han på Herrens vegne uttalte: ”Se,
jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for
alle folkene rundt omkring... jeg vil gjøre
Jerusalem til en løftestein for alle folkene.
Alle som løfter på den skal såre seg selv.”
Sak. 12.3
Som enfoldige bibellesere får vi trøste oss
med at hele Det nye testamentet ligger
skjult i Det gamle. Derfor går det ikke
an å fjerne Det gamle testamentet og
tro at man står igjen med Det nye. Gjør
man det, står man i virkeligheten ikke
igjen med noe som helst. Det dreier seg
ikke bare om landløftet og Israels plass i
frelseshistorien. Det dreier seg dypest sett
om vår bibelforståelse. Det er situasjonens
store alvor.
Kontonr: 3000 15 47522
Trykk: Hegland Trykk
Layoutmedarbeider:
Johannes Ådnanes
Det gode budskap kommer ut
11 ganger i året. Abonnementsprisen er kr. 550,- pr. år.
37
Portotillegg kr. 50,- til utland.
Alle henvendelser vedrørende
abonnement, betaling og
adresseforandring skal rettes til
ekspedisjonen.
Innsendt stoff til bladet må
innkomme den 20. i måneden
før utgivelse (ca. den 15. i hver
måned)
nr. 1 • januar 2011
Betesda Eiken
Onsdag
annenhver
Torsdag
Fredag Lørdag kl. 17.30 one80 junior
kl. 19.00 one80 tennplugg
kl. 19.00 – 21.00 Bønn
kl. 19.30 Møte
kl. 20.00 one80 (en gang i måneden)
Hobby
• Natursteinsmuring
• Komplette løsninger
• Grøfter
7EPXZIVOIX1ERHEP
8PJ*E\
• Tomter
• Byggefelt
Velkommen
Hollundsdalen, 5430 Bremnes
Tlf. 53 42 85 40
E-mail: [email protected]
www.innvartrapp.no
Øvre Vestlia 1, 1580 Rygge
Søndag kl. 18.00 (kl. 19.00 juni-august) Møte
Fredag kl. 19.00 Møte
Tirsdag kl. 12.00 Søstermisjon / kl. 19.00 Musikkøvelse
Menighetens kontaktperson: Johannes Wilskog
Tlf: 69 26 07 96 • Mobil: 911 76 984
Epost: [email protected]
Vil du ha
en bank som
kjenner deg?
Betania Åseral
Onsdag kl.17.00Junior (annenhver)
Fredag kl 20.00 Ungdomsmøte (annenhver)
Søndag kl.11.00/19.00 Møte
Solstrand Camping
Postboks 102, 4523 Sør-Audnedal
Tlf: 38 25 64 37 • Faks: 38 25 92 21
Mobil: 916 18 14 • E-post: [email protected]
Janne Larsen
kunderådgiver
Tlf. 38 17 35 96
www.betaniaaseral.no
w w w. s o l s t r a n d - c a m p i n g . n o
Velkommen
Mange kjenner oss som banken for kristne
organisasjoner i Norge. Det du kanskje
ikke vet, er at vi også kan være din bank.
Vi har lang erfaring med oppfølging av
personkunder over hele landet.
DFEF i Norge
Velkommen til
Betania, Kristiansand!
Misjons- og Hjemmeutvalget
Skinneneveien 236
3178 Våle
Tlf. 33 06 54 54
Fax: 33 06 54 55
E-post: [email protected]
Konto: 8220.02.84050
Misjonskalenderen:
Konto: 8220.02.84123
Drammensveien 269
3420 Lierskogen
Tlf. 932 11 402 • 32 84 00 10
Ta kontakt på telefon 38 17 35 00
eller www.sparebankenpluss.no for
mer informasjon. Det er alltid hyggelig
å prate med kjentfolk.
Hørmann garasjeporter og portautomatic
Torsdag 19:30: Bønnemøte
Fredag 18:30: Junior • 20:30: U-møte
Søndag 11:00: Søndagskule • 18:00: Møte
For oppdatert program:
Søndagkl 11 Høytidsmøte
Kl 19 Sang og musikkmøte
Torsdag kl 19.30 Bibelkveld
Velkommen til DFEF i Stavanger
www.evangeliehuset.net
Tirsdag kl. 18.30: Bønn
Fredag kl. 20.00: Ungdomsmøte
Søndag kl. 11.00 og 19:00: Møte
5440 Mosterhamn
Mobil 901 72 549
Fax 53 42 66 78, tlf priv: 53 42 65 33
Støtt
med din sannonse her! Kontakt
redaktøren eller annonsemedarbeider tlf. 468 98 135!
www.sionmoster.no
Velkommen til SION
ÅKREHAMN
Den Frie Evangeliske Forsamling
Møter hver fredag og søndag kl. 19.00
Kveldsåpen kafé en fredag
i måneden
Velkommen til møtene
www.saronakra.no
Kontorsekretær:
Tina Celand
Heianveien 83,
3175 Ramnes
Mobil: 938 22 579
E-post:
[email protected]
Misjons- og
Hjemmesekretær:
Bjørn Olsen
Grimsrødhøgda 72
1791 Tistedal
Telefon: 55591002
Mobil: 99594764
E-post:
[email protected]
38
Den Frie Evangeliske Forsamling
Fløenbakken 57, Bergen
Gudstjeneste søndager kl. 11.00.
Sjekk våre nettsider for nøyaktig møteprogram og nedlasting av møteopptak.
Velkommen til DFEF i Bergen!
Postal Address: P. O. Box 23 - N-4291 KOPERVIK
Terminal address: Husøyveien 253 - N-4262 AVALDSNES
www.floenkirken.no
Manager/operator for Carten Shipping as
Misjons- og Hjemmeutvalgets leder:
Werner Lidal
5440 Mosterhamn
Telefon: 53 42 64 42
Mobil: 994 05 887
E-post:
[email protected]
Projektorar, lydanlegg eller tolkesystem?
[email protected] - 70 07 85 11 - www.andaas.com
39
nr. 1 • januar 2011
B-BLAD
Returadresse:
DET GODE BUDSKAP
Skinneneveien 236, 3178 Våle
Ettersendes ikke ved varig adresseforandring, men returneres med opplysning om ny adresse
Tore
– bibellæreren
på nettet
www.bibelundervisning.com /
www.nettbibelskolen.com
Tekst: Leif Frode Svendsen
Foto: Privat
Tore Johannessen, som
virker som misjonær i
Nord-Thailand, driver
sin egen bibelskole på
internett.
Gud har gitt Tore Johannessen et kall til
å undervise fra Bibelen – og han bruker
internett som et effektivt redskap i
tjenesten.
– Mange har ikke noen levende menighet
på sitt hjemsted, andre igjen er syke og er
forhindret fra å gå på møter. Flott er det at
de har fått mye ut av undervisningen min
på nettet.
Tore brenner for å utruste kristne.
– Det er rett og slett et veldig stort behov
for bibelundervisning i vår tid. Ikke minst
undervisning som legger mer vekt på
«hjertekunnskap» kontra «hodekunnskap».
I Norge er mange kristne, jeg har også
vært en av dem, plaget av skyldfølelse
og fordømmelse. Mange har lett for å
fokusere på hvor kort vi har kommet,
hvor elendige vi er, og hvor frimodige vi
burde være. Men jeg tror at dette er ett
av fiendens våpen mot oss, for å stoppe
vår frimodighet. Undervisningen min går
mye på å se at Gud er nådens Gud og at
den fullkomne kjærlighet, som er av Gud,
driver all frykt, inklusiv fordømmelse og
skyldfølelse ut av våre liv.
Foruten www.bibelundervisning.com,
som er en side med mange forskjellige
undervisningserier, har Tore startet opp sin
egen bibelskole på nett:
www.nettbibelskolen.com. Og disse
sidene betyr mye for mange, og stadig
vekk får Tore tilbakemeldinger fra
fornøyde lesere. Her er en:
«Hei Tore! Jeg er veldig takknemlig
for det du har av undervisning her på
bibelundervisning.com. Det har vært til
stor hjelp for meg, særlig at du legger det
frem på en praktisk måte. Har blant annet
hørt din undervisning om «hva er Guds
vilje», «seirende kristenliv» og «effektiv
bønn». Alle svarte på det jeg hadde av
spørsmål på området. Har også brukt noe
av talene og pdf-ene i ungdomsarbeidet
jeg står i. Må Gud fortsette å velsigne deg
og bruke deg mektig i sitt rike! Du har
betydd mye for mange.»
Siden Tore Johannessen begynte å bidra
med en fast spalte i Det Gode Budskap,
har også flere av våre lesere oppdaget
bibelundervisningen hans på nettet. Og
gitt positive tilbakemeldinger tilbake til
redaksjonen.