1. No category

BANKKLAGENEMNDA
KLAGENEMND FOR BANK, FINANS OG VERDIPAPIRFOND
ÅRSBERETNING
2009
BANKKLAGENEMNDA
Postboks 6855, St. Olavs plass
0130 OSLO
innhold
side
Årsberetning
1
Statistikk
6
Bankklagenemndas uttalelser i sammendrag
9
Hovedavtale for Bankklagenemnda
42
Summary in English
48
Årsberetning 2009
I 2009 tok Bankklagenemnda 864 skriftlige klagesaker til behandling. Dette var en økning fra 731
saker i 2008. I tillegg mottok nemnda ca 1350 skriftlige klagesaker vedrørende plasseringer i
strukturerte produkter, som aksjeindeksobligasjoner og bankinnskudd med aksjeavkastning.
Disse sakene har Bankklagenemnda besluttet å stanse den nærmere behandling av inntil videre.
Styret legger som i tidligere år til grunn at Bankklagenemnda har bidratt til at
finansinstitusjonene har endret sine vilkår og rutiner i tvisteforebyggende retning.
Når det gjelder sakssammensetningen av de nevnte 864 sakene, opplyses at Bankklagenemnda
mottok 411 saker vedrørende betalingsformidling, hvilket utgjorde ca 48 %. Det store flertallet
av disse sakene dreide seg om misbruk av bortkomne betalingskort, og var bragt inn for
behandling i nemnda av finansinstitusjonene i henhold til finansavtaleloven § 37. (Tallet for 2008
var 402, 55 %.) Klager vedrørende bankenes utlån utgjorde 19 % av sakene, (15 % i 2008). For
gruppene innskudd og kausjon var 2009‐tallene henholdsvis 7 % (8 % i 2008) og 3 % (4 % i 2008).
Bankklagenemnda tok i 2009 til behandling 186 saker angående institusjonenes finansielle
rådgivning. Tallet for 2008 var 119. (For 2009 kommer i tillegg forannevnte 1350 saker
vedrørende plasseringer i strukturerte produkter.)
Som omtalt i årsberetningen for 2008 avga Bankklagenemnda den 20. januar 2009 uttalelse i
tvisten mellom Ivar Petter Røeggen og DnB NOR Bank ASA, i anledning lånefinansierte
plasseringer i aksjeindeksobligasjonene DnB Global 2000/2006 og DnB Sektor 2000/2006.
Klageren hevdet særlig at banken ikke opplyste om, og heller ikke ga ham mulighet til å forstå på
tegningstidspunktet, at forventet avkastning var negativ. Nemnda avga uttalelse under dissens
3‐2; BKN 2009‐001. Nemndas flertall kom til at banken ikke hadde oppfylt sin bevisbyrde ved å
godtgjøre at produktet med den tilbudte lånefinansiering hadde en tilstrekkelig høy forventet
produktavkastning, og at det var i strid med god bankskikk å gjøre avtalene med klager
gjeldende. Mindretallet mente at banken hadde oppfylt sin bevisbyrde ved å godtgjøre at klagers
investeringer med lånefinansieringen kunne ha en sannsynlig forventet produktavkastning.
Banken meddelte nemnda at uttalelsen ikke ville bli fulgt. Banken meddelte videre
Bankklagenemnda at banken heller ikke ville følge nemndas uttalelse i andre, fremtidige
klagesaker med samme vurderingstema som i BKN 2009‐001. I bl.a. BKN 2009‐057 ble det så vist
til at nemnda hadde fått opplyst at klageren i sak 2009‐001 hadde bragt saken inn for retten. I
påvente av rettskraftig dom i saken fant nemnda det riktig å stanse behandlingen av saker som
gjelder strukturerte produkter, jf Hovedavtale for Bankklagenemnda § 2‐2, femte ledd, siste
setning. Tvisten mellom Ivar Petter Røeggen og DnB NOR Bak ASA skal opp for Oslo tingrett i
april 2010.
Når det gjelder resultatet av klagesaksbehandlingen fikk kunden helt eller delvis medhold i
17,5 % (31 saker) av de 177 sakene som ble behandlet av en samlet nemnd i 2009, (19 % i 2008.)
Når det gjelder utfallet av sakene som ble avsluttet under behandlingen i Bankklagenemndas
sekretariat, førte klagen helt eller delvis frem for kunden i 28 % av sakene i 2009, (25 % i 2008.)
1
Bankklagenemndas uttalelser er rådgivende overfor partene. Ved uttalelse som går imot
finansinstitusjonen skal denne gi en begrunnet tilbakemelding til sekretariatet innen tre uker
dersom uttalelsen ikke vil bli fulgt. Etterlevelsen av nemndas uttalelser har jevnt over vært høy. I
2009 var det fire uttalelser fra nemnda som ikke ble fulgt av institusjonen.
Bankklagenemnda bestreber seg på å avgi enstemmige uttalelser, idet uttalelsene da har størst
gjennomslagskraft. Styret har i de senere år konstatert et relativt betydelig antall dissenser i
nemndas uttalelser, så også i 2009. Hovedårsaken til dette er at uttalelsene i saker om misbruk
av betalingskort ofte blir avsagt under dissens. Styret bemerker imidlertid at i det store flertallet
av disse sakene er representantene i nemnda uenige i om saken bør realitetsbehandles i
nemnda eller ei. Nemnda har i 2009 avgitt seks uttalelser hvor det var dissens om realiteten i
saken.
For nærmere detaljer om utviklingen i antallet klagesaker, sakstypene og resultatet av
behandlingen, vises til de grafiske fremstillinger nedenfor.
Ved årsskiftet 2009/2010 var det i sekretariatet 348 saker under behandling, mot 352 pr
31. desember 2008. Når det gjelder saksbehandlingstiden er ambisjonen fortsatt at den ikke skal
overstige tre måneder for saker som avsluttes i sekretariatet, og fire‐fem måneder for saker som
forelegges nemnda i møte. Da det har vært et stort antall nemndssaker de senere år, har
saksbehandlingstiden for en del av disse sakene blitt noe lengre.
Bankklagenemndas leder har myndighet til å avvise saker dersom hun er enig med sekretariatet i
at klagen åpenbart må avvises, eller åpenbart ikke kan føre frem. I 2009 ble ti saker avsluttet ved
lederens beslutning.
I. Bankklagenemnda
Bankklagenemnda består i hver sak av leder og fire medlemmer. To av medlemmene er
oppnevnt av Forbrukerrådet og to av bransjesiden. Lederen er oppnevnt av partene i fellesskap.
Leder:
Konstituert lagdommer Cecilie Østensen Noss
fra 1. april 2009
Professor dr. juris Viggo Hagstrøm
til 1. april 2009
Nestleder:
Førsteamanuensis dr. juris Trygve Bergsåker (Universitetet i Oslo)
fra 1. april 2009
Cecilie Østensen Noss
til 1. april 2009
Nemndas medlemmer oppnevnt av banksiden:
Advokat Stig B. Andersen (DnB NOR Bank ASA)
Varamedlem:
Advokat Randi Almås Welhaven (Sparebanken Hedmark)
Varamedlem:
Advokat Erik Bøhn (Fokus Bank)
Advokat Per Kjetil Lilleskare (Storebrand ASA)
2
Nemndas medlemmer oppnevnt av Finansieringsselskapenes Forening:
Direktør Jan Fr. Haraldsen (Finansieringsselskapenes forening)
Varamedlem:
Head of Legal Håkon D. A. Amundsen (EnterCard Norge ASA)
Nemndas medlemmer oppnevnt av Verdipapirfondenes Forening:
Advokat Mette Petersen (Nordea Bank Norge ASA)
Varamedlem:
Advokat Siv Børge‐Ask (Storebrand ASA)
Nemndas medlemmer oppnevnt av Forbrukerrådet:
Rådgiver Paal Bjønness (Forbrukerrådet)
Juridisk rådgiver Frode Arnesen (Forbrukerombudet)
Varamedlem:
Rådgiver Anne Nesheim (Forbrukerrådet)
Varamedlem:
Seniorrådgiver Anne Sofie Faye‐Lund (Forbrukerrådet)
Bankklagenemnda har i 2009 avholdt 15 møter, og har avgitt 177 uttalelser, (112 i 2008). En
nærmere redegjørelse for hvilke sakstyper klagene gjaldt og resultatet av behandlingen, er gitt i
statistikkene nedenfor.
II. Bankklagenemndas sekretariat
Klagesakene forberedes av sekretariatet, som gjennom nøytral og uhildet rådgivning søker å
finne frem til løsninger som begge parter kan godta. Saker som ikke løses ved sekretariatets
behandling legges frem for nemnda til uttalelse.
Sekretariatet har hatt slik bemanning i 2009:
Advokat Per Fiskerud, sekretariatssjef
Advokat Marit Strand, stedfortredende sekretariatssjef
Advokat Heidi Noodt
Advokat Trine Melheim (til juni 2009)
Advokatfullmektig Christer Gangsø (fra august 2009)
Advokatfullmektig Evy Ann Hagen (fra september 2009)
Advokatassistent DNA Sissel Jøssang
Sekretær Hilde Jeanette Nyborg (fra mai 2009)
Etter organisasjonsmessig behandling i FNH, Sparebankforeningen, Finansieringsselskapenes
forening og Verdipapirfondenes forening i august/september 2009, ble det gitt tilslutning til et
mandat om å utrede spørsmålet om administrativ samordning av Bankklagenemnda (BKN) og
Forsikringsklagekontoret (FKK). Prosessen har sin bakgrunn i et initiativ fra Forbrukerrådet i lys
av de behandlingsproblemer som meldte seg for BKN i forbindelse med det store antallet saker
vedrørende kjøp av sammensatte produkter. Forbrukerrådet ga sin tilslutning til det
utredningsmandatet som de fire næringsforeningene hadde fastsatt.
Arbeidsgruppen anbefaler i sin utredning som ble ferdigstilt den 10. februar 2010, at det med
virkning fra 01. juli 2010 etableres et felles sekretariat for drift av Bankklagenemnda og
forsikringsnemndene ved FKK. Formelt sett vil det kunne skje ved at BKN og FKK slås sammen til
en organisasjon under navnet ”Finansklagenemnda – klagenemndene for forsikring, bank, finans
og verdipapirfond”. Arbeidsgruppen legger til grunn at nemndene som sådan videreføres som
3
uavhengige, utenrettslige tvisteløsningsorganer med sine mandater, saksbehandlingsregler og
sammensetninger som ved etableringstidspunktet. Arbeidsgruppens rapport og innstilling er
våren 2010 under organisasjonsmessig behandling hos avtalepartene.
III. Styret for Bankklagenemnda
Styret skal organisere sekretariatet og virke som kontaktorgan mellom sekretariatet og partene i
Hovedavtalen for Bankklagenemnda. Styret fastsetter nødvendige retningslinjer for nemnda, og
fremsetter forslag til budsjett og regnskap for avtalepartene. Sekretariatssjefen deltar i
styremøter, men er ikke medlem av styret.
Som styre har i 2009 vært oppnevnt:
Fagdirektør Tore A. Hauglie, Finansnæringens Hovedorganisasjon, leder fra april 2009,
med fagsjef Rune Fjørtoft som varamedlem.
Avdelingsdirektør Olav Breck, Sparebankforeningen i Norge, leder til april 2009,
med advokat Gunnar Harstad som varamedlem.
Administrerende direktør Anne‐Lise Løfsgaard, Finansieringsselskapenes forening,
med direktør Jan Fr. Haraldsen som varamedlem.
Direktør Bernt Zakariassen, Verdipapirfondenes forening,
med administrerende direktør Lasse Ruud som varamedlem.
Underdirektør Jorge Jensen, Forbrukerrådet,
med seniorrådgiver Terje Sørensen som varamedlem.
Styret har hatt fire møter i 2009. Av behandlede saker kan nevnes årsberetning og regnskap for
2008, samt budsjett for 2010. Styret har også behandlet oppnevnelsene av ny leder og nestleder
for Bankklagenemnda. Det kan videre også nevnes at nemndas vedtekter er endret, slik at for
nemndas leder og nestleder kan sammenhengende funksjonstid i samme verv, bortsett fra i
særlige tilfeller, maksimalt være åtte år.
Med virkning for 2009 ble det inngått følgende kostnadsfordelingsavtale:
‐ Sparebankforeningen i Norge
‐ Finansnæringens Hovedorganisasjon
‐ Finansieringsselskapenes Forening
‐ Verdipapirfondenes Forening
65,67 %
25,26 %
7,07 %
2,00 %
IV. Informasjon
Bankklagenemndas uttalelser legges fortløpende inn på Lovdata i full tekst. I tillegg gis
uttalelsene ut kvartalsvis og som årssamlinger til abonnenter i samarbeid med Spama AS
(Sparebankmateriell). Ordningen med abonnement på nemndas uttalelser er videreført i 2009.
Bankklagenemnda har egen side på Internett, med adressen www.bankklagenemnda.no. De
seneste uttalelsene fra Bankklagenemnda er også tilgjengelige her.
4
Det er utarbeidet en opplysningsfolder på norsk og engelsk om klagesaksbehandlingen i
Bankklagenemnda. Den kan bestilles gratis i sekretariatet.
Sekretariatet og nemndas leder har også i 2009 informert om Bankklagenemnda generelt og om
de klagesaker som er behandlet. Det gjelder bl.a. foredrag, og i media. Sekretariatssjefen har
representert nemnda i Praha, Tsjekkia i anledning FIN‐NET‐ samarbeidet. Dette er et samarbeid
mellom klageorganer innen finanssektoren i Europa, i regi av EU‐kommisjonen, med formål å
behandle grenseoverskridende klagesaker.
V. Klagesaksbehandlingen
Bankklagenemnda tok til behandling 864 skriftlige klagesaker mellom finansinstitusjoner og
deres kunder i 2009. (Av disse var ca 410 bragt inn av institusjonen i henhold til
finansavtaleloven § 37.) I tillegg mottok som nevnt nemnda ca 1350 klager som gjaldt
plasseringer i strukturerte produkter, som nemnda har besluttet å stanse behandlingen av inntil
videre.
Det ble avsluttet 634 saker i nemndas sekretariat i 2009, (476 i 2008). I tillegg forberedte
sekretariatet 177 saker som ble avsluttet med uttalelser fra Bankklagenemnda i møte, (112 i
2008).
Sekretariatet mottok i tillegg et betydelig antall (i størrelsesorden 3000) telefonhenvendelser, og
enkelte personlige henvendelser til kontoret i 2009. Telefonhenvendelsene kommer i det
vesentlige fra institusjonenes kunder samt fra deres advokater, men også i en viss utstrekning fra
bransjen selv, som vil forhøre seg om Bankklagenemndas praksis på ulike områder. Erfaring viser
at en betydelig del av henvendelsene blir løst pr telefon, eventuelt med henvisning til at nemnda
tidligere har behandlet et liknende tilfelle. Andre henvendelser fører til skriftlige klagesaker,
eventuelt ved at kundene først blir rådet til å ta saken opp med institusjonen. Selv om denne
muntlige veiledningen, som er tilgjengelig i hele kontortiden fra 08.00 til 15.30, kan være
tidkrevende for sekretariatets advokater, må dette sies å være både en rasjonell
klagebehandling og en god måte å dra nytte av ”presedensvirkningene” av nemndas uttalelser.
VI. Økonomi
Utgifter til driften av sekretariatet og godtgjørelsen til nemndas leder og nestleder, fordeles
etter avtale mellom Sparebankforeningen i Norge, Finansnæringens Hovedorganisasjon,
Finansieringsselskapenes Forening og Verdipapirfondenes Forening. (Se pkt III,
Kostnadsfordeling).
Øvrige nemndsmedlemmer godtgjøres ikke av Bankklagenemnda. Driftsutgiftene for
sekretariatet og nemnda utgjorde i 2009 ca kr 6,9 mill.
VII. Likestilling
Av de syv ansatte i Bankklagenemndas sekretariat pr. 31. desember 2009 var det fem kvinnelige
og to mannlige medarbeidere. Det tilstrebes å tilrettelegge for lik kjønnsfordeling samt for
fleksible arbeidsordninger for de ansatte.
5
Statistikk over skriftlige klagesaker for Bankklagenemnda
pr 31. desember 2009
Totalt antall klager
Saker innkommet i 2009:
2 214
Saker innkommet i 1988 – 2009:
13 622
Saker under behandling 31.12.2009:
348
Saker under behandling 31.12.2008:
376
Antall saker innkommet til Bankklagenemnda
1995 ‐ 2009
2500
2000
1500
1000
500
0
1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009
Saker tatt til behandling fordelt på sakstype:
2009
Betalingskort
Andre betalingsmåter
Innskudd
Finansiell rådgivning
Utlån
Kausjon
Andre banktjenester
Generelle spørsmål
2008
Antall
395
16
62
186
164
25
1
15
%
47 %
1%
7%
22 %
19 %
3%
0%
1%
6
Antall
388
14
61
119
107
30
5
7
%
53 %
2%
8%
16 %
15 %
4%
1%
1%
Innkomne saker i 2009 fordelt på ”type finansinstitusjon”:
Bank:
Finansieringsselskap:
Fondsforvaltningsselskap:
Verdipapirforetak:
Annen finansinstitusjon:
1 994
108
5
106
1
Saker avsluttet i sekretariatet (uten nemndsbehandling):
Antall saker avsluttet i 2009:
634
Saker avsluttet i sekretariatet i 2009 fordelt på beslutning:
Antall
36
177
81
329
5
6
Avvist, utenfor nemndas arbeidsområde:
Løst i minnelighet:
Henlagt uten realitetsbehandling:
Ikke medhold for kunden
Avgjort av lederen, avvist:
Avgjort av lederen, ikke medhold:
%
5,7 %
27,9 %
12,8 %
51,9 %
0,8 %
0,9 %
Saker behandlet av nemnda:
Antall saker behandlet i 2009:
177
Antall saker behandlet i 1988 – 2009: 2256
Saker behandlet i nemnda fordelt på beslutning:
Avvist
Medhold for kunden
Delvis medhold
Ikke medhold for kunden
Stanset
2009
Antall
16
20
11
127
3
%
9,0 %
11,3 %
6,2 %
71,8 %
1,7 %
7
2008
Antall
9
12
9
82
%
8,0 %
10,7 %
8,0 %
73,2 %
1988‐2009
Antall
%
282
12,5 %
454
20,1 %
201
8,9 %
1 316
58,3 %
3
0,1 %
Resultat av klagesakene i nemnda 1995 - 2009
i prosent
80 %
60 %
40 %
20 %
0%
1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009
Medhold/delvis medhold
Ikke medhold
Avvist
Medholdsprosenten for kunden i forhold til totalt
behandlede saker pr år
60 %
40 %
20 %
0%
1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009
Olav Breck
Tore A. Hauglie
Anne‐Lise Løfsgaard
Jorge Jensen
Bernt Zakariassen
8
Bankklagenemndas uttalelser i sammendrag
Betalingsformidling – Kortsaker (Utvalgte saker)
2009-002 Overtrekk av innvilget kortkreditt – kort utstedt til ungdom uten fast
arbeid
Klager, ved sin mor, påklaget at kredittrammen på kr 10.000,‐ på et kredittkort hadde latt seg
overtrekke med kr 5.000,‐. Nemnda bemerket at klager var blitt innvilget en beskjeden
kredittramme som under normale omstendigheter ikke ville skapt problemer. Det fremsto som
om klagerens spillavhengighet hadde vært den utløsende faktor bak hans overtrekk og
mislighold. Uttalt at nemnda i en rekke tidligere saker har uttalt at kortinnehaver blir ansvarlig
for trukket beløp, selv om kredittrammen blir overskredet.
2009-006 Sønnens misbruk av Mastercard – muliggjort ved grov uaktsomhet? spørsmål om sen tapsmelding
Klagers voksne sønn stjal hennes betalingskort da han var på besøk hos henne. Han misbrukte
kortet ved minibankuttak for til sammen kr 31.095,‐ i perioden 23. april til 19. juni 2008. Klager
hadde tidligere opplyst koden til sønnen da han skulle handle for henne mens hun var syk.
Klager ble først kjent med misbruket da hun mottok varsel av 2. juli 2008. Nemnda viste bl.a. til
at klager hadde oppbevart kortet i et låst skap og at sønnen hadde stjålet fakturaer, og kom til at
klager ikke kunne anses å ha muliggjort deler av misbruket ved å ha meldt fra for sendt om
tapet, jf fil § 35 (2), bokstav b. Klagers ansvar derfor begrenset til en egenandel på kr 800,‐, jf fil §
35 (1).
2009-008 Misbruk av betalingskort – grov uaktsomhet? ”kikk over skulder” – noe tid
mellom eget bruk og misbruk
Kortholders betalingskort kom på avveie og ble misbrukt ved minibankuttak for til sammen NOK
10.277,‐ i USA den 9. august 2008, fra kl 03.34. Banken anførte at kortholder måtte ha oppbevart
kort og kode sammen, og at misbruket var muliggjort ved grov uaktsomhet. Bankklagenemnda
fant imidlertid at det fremsto som minst like sannsynlig at misbrukeren var blitt kjent med koden
da kortholder foretok et uttak med kortet selv den 8. august kl 23.39, og at det ikke var
holdepunkter for at kortholder hadde opptrådt spesielt uforsiktig. Nemnda kom til at misbruket
ikke var muliggjort ved grov uaktsomhet, og at kortholders ansvar var begrenset til kr 800,‐, jf fil
§ 35 (1).
2009-009 Misbruk av betalingskort – oppbevaring av kode sammen med kort?
Kortholder ble frastjålet lommebok med betalingskort, antakelig da hun foretok et togbytte på
Oslo S. Kortet ble misbrukt ved minibankuttak for til sammen kr 5.200,‐, før kortet ble meldt
tapt. Korrekt kode ble tastet på fjerde forsøk. Nemndas flertall fant det mest sannsynlig at
koden, eventuelt i dårlig kamuflert form, hadde vært oppbevart og kommet på avveie sammen
med kortet, og at misbruket var muliggjort ved grov uaktsomhet. Kortholder kunne derfor
holdes ansvarlig for det tapte beløp, jf finansavtaleloven § 35 (2), a. Mindretallet ville avise saken
som uegnet for skriftlig saksbehandling.
2009-015 Kode avdekket ved kortholders inntasting? – avvisning
Kortholder betalte med betalingskort for servering på et utested i Oslo sentrum natt til 4. juni
2008, kl 00.16. Kortholder anførte at han var blitt antastet av noen prostituerte da han ca en
9
time senere forlot stedet. Kortet ble misbrukt ved minibankuttak for til sammen kr 7.600,‐ den
samme natt i tidsrommet kl 01.23 – 02.44. Nemnda fant det uavklart hvorledes misbrukeren
hadde fått tilgang til kortet og pinkoden, og avviste saken, jf Hovedavtalen § 2‐2, syvende ledd.
2009-016 Omstridte korttransaksjoner på nattklubb i Spania
Tvisten gjaldt belastninger for kr 78.680,‐ foretatt med kortholders betalingskort med pinkode
på en nattklubb i Malaga. Slik saken fremsto, og i mangel av et annet sannsynlig, alternativt
hendelsesforløp la nemndas flertall, som påberopt av banken, til grunn at det var kortholder selv
som hadde autorisert belastningene. Han var følgelig ansvarlig for det omstridte beløp.
Mindretallet fant at sakens faktiske sider var for dårlig opplyst til at det kunne foretas
realitetsvurdering.
2009-018 Tapet av betalingskort meldt for sent?
Kortholders betalingskort kom på avveie, etter at han hadde benyttet kortet på Schiphol flyplass
den 23.3.2008, kl 18.30. Kortet ble misbrukt ved falske signaturer for til sammen kr 37.915,‐ fra
kl 07.29 den 24.3.2009 til kl 11.27. den 25. 3. 2008. Banken holdt kortholder ansvarlig for kr
8.000,‐, og anførte at han hadde meldt kortet tapt for sent. Nemnda viste bl.a. til at det er
tidligere uttalt at man jevnlig bør forsikre seg om at samtlige betalingskort er på plass. Etter
nemndas oppfatning gikk det likevel i dette tilfellet ikke så lang tid fra kortet ble tapt og til
misbruket opphørte; ikke fullt to døgn, at kortholder kunne bebreides i tilstrekkelig grad for at
han ikke innen den tid oppdaget at kortet var borte. Kortholder hadde derfor krav på å bli
tilbakeført samtlige, urettmessige belastninger, jf fil § 35 (2), bokstav b.
2009-020 Koder registrert på minnebrikke – betalingskort misbrukt
Kortholders to betalingskort, samt en minnebrikke til en datamaskin hvor pinkodene var lagret,
ble stjålet fra en campinghytte, da kortholder var ute om natten. Kortene ble misbrukt med kode
for til sammen kr 38.000,‐. Nemndas flertall la til grunn at kodene ikke kunne ha vært kamuflert i
særlig grad. Også uttalt at når man forlater hytten for et lengre tidsrom og etterlater både kort
og koder i en form som er tilgjengelig for andre løper man en risiko, som det hadde vært lett å
avverge. Flertallet fant at kortholders handlemåte måtte sies å være grovt uaktsom. Mindretallet
fant at kortholder ikke hadde muliggjort misbruket ved grov uaktsomhet.
2009-023 Misbruk av betalingskort – oppbevaring av kode sammen med kort?
Kortholder ble frastjålet lommebok med betalingskort i Barcelona. Kortet ble misbrukt ved
minibankuttak for til sammen kr 11.640,‐, før kortet ble sperret. Det var ingen forsøk med feil
pinkode. Nemndas flertall fant det mest sannsynlig at koden, eventuelt i dårlig kamuflert form,
hadde vært oppbevart og kommet på avveie sammen med kortet, og at misbruket var muliggjort
ved grov uaktsomhet. Kortholder kunne derfor holdes ansvarlig for kr 8.000,‐ av det tapte beløp.
Jf fil § 35 (2), a. Mindretallet ville avvise saken som uegnet for skriftlig saksbehandling.
2009-026 Betalingskort oppbevart i låst safe – misbruk over flere måneder
Kortholders Visakort var misbrukt ved 16 minibankuttak for til sammen NOK 79.660,‐ i Thailand i
perioden mai til desember 2006. Det var ikke holdepunkter i saken for at kortet var kopiert.
Nemnda kom til at banken kunne holde kortholder ansvarlig for kr 8.000,‐ av tapet på grunn av
sen tapsmelding av kortet, jf fil § 35 (2), bokstav b.
10
2009-027 Mindreårig sønns misbruk av kort til spill på internett – grov uaktsomhet
fra kortholderne? Bruk av to kort = to skadevoldende handlinger jfr. skl.
§1-2 nr.2?
Kortholdernes sønn/stesønn på 14 år hadde benyttet to betalingskort han hadde fått tilgang til i
hjemmet til spill på internett for til sammen over kr 20.000,‐. Nemnda kom til at kortholderne
ikke hadde muliggjort guttens misbruk ved grov uaktsomhet. Guttens far kunne imidlertid holdes
ansvarlig i henhold til skadeserstatningsloven § 1‐2 nr 2, for to skadevoldende handlinger på
henholdsvis kr 3.709,‐ og kr 5.000,‐.
2009-038 Kjøp av ferieabonnement med kredittkort i Spania – kredittkjøploven § 8 –
antesipert mislighold?
Klagerne inngikk en avtale med en ferieklubb den 30.10.2007 mens de var på Kanariøyene. De
innbetalte et forskudd på EUR 4.800,‐ med et kredittkort. De innbetalte imidlertid ikke det
resterende kontraktsbeløpet på EUR 7.195,‐, da de angret seg. Klagerne annullerte kontrakten
den 13.11.2007, og reklamerte overfor banken den 7.1.2008. Nemnda fant at klagerne hadde
overholdt reklamasjons‐ og underretningspliktene etter krkjl § 8, 2. pkt. Klagerne hadde
godtgjort, bl.a. med artikkel fra Økokrim, at klubben fremsto som useriøs. Klagerne hadde krav
på å heve kontrakten med ferieklubben ut fra antesipert mislighold fra klubbens side. Klagerne
fikk medhold i sitt krav om at banken måtte tilbakebetale depositumet på EUR 4.800,‐, jf krkjl §
8.
2009-039 Er oppbevaring av PIN-kode og kort i telt hvor person sov å anse som grovt
uaktsomt?
Kortholder var på festival i Danmark. En kveld hun skulle ut la hun igjen betalingskortet i en bag
tilhørende en venn, som skulle bli igjen i teltet. Pinkoden lå i en skjult lomme i ryggsekken til
kortholder. Kortet ble misbrukt med kode for til sammen kr 17.000,‐. Nemndas flertall (4) uttalte
at kortholder kunne bebreides for å ha latt koden ligge igjen i teltet, men at hennes handlemåte
ikke kunne karakteriseres som grovt uaktsom. Mindretallet (1) var av den oppfatning at
kortholder hadde muliggjort misbruket ved grov uaktsomhet. Nemnda konkluderte med at
selskapet kunne holde kortholder ansvarlig for en egenandel på kr 800,‐, jf fil § 35 (1).
2009-045 Kortholder grovt uaktsom? – opptrådt slik at uvedkommende lett kunne
se PIN-koden?
Saken gjaldt minibankuttak med to betalingskort for til sammen kr 19.500,‐ foretatt av
uvedkommende natt til den 27. juni 2008. Et fotografi som var fremlagt i anledning saken var
etter nemndas oppfatning tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at kortholder tidligere samme natt
hadde foretatt minibankuttak på en slik måte at han måtte ha forstått at uvedkommende kunne
ha skaffet seg kjennskap til pinkoden. Kortholder hadde en spesiell oppfordring til å ta vare på
kortene sine, men kortene ble likevel tyvlånt i løpet av kort tid. Nemnda kom til at kortholder
hadde opptrådt ansvarsbetingende, og at banken kunne holde ham ansvarlig for til sammen kr
16.000,‐, jf fil § 35 (2), bokstav a.
2009-048 Kode avdekket ved eget uttak – bilder fremlagt
Kortholder bestred ansvar for korttransaksjoner med kode på til sammen kr 7.503,‐. Nemnda la
ut fra fremlagte bilder til grunn at en person som sto ved siden av kortholder avleste pinkoden
da kortholder forholdsvis åpenlyst tastet koden to ganger i minibanken. Det var ingenting som
tydet på at kortholder prøvde å få vedkommende på avstand. Når betalingskortet like etter ble
11
frastjålet kortholder, og umiddelbart misbrukt, var nemndas vurdering at kortholder samlet sett
hadde opptrådt så klanderverdig at misbruket måtte sies å være muliggjort ved grov uaktsomhet
jf fil § 35 (2), bokstav a.
2009-055 Misbruk av betalingskort – oppbevaring av kode sammen med kort? – kun
mistet kortet
Kortholders betalingskort kom på avveie under uavklarte omstendigheter på nattetid i Chicago,
USA. Kortet ble misbrukt ved minibankuttak for til sammen motsvarende NOK 12.783,‐, før
kortet ble sperret. Nemndas flertall fant det mest sannsynlig at koden, eventuelt i dårlig
kamuflert form, hadde vært oppbevart og kommet på avveie sammen med kortet, og at
misbruket var muliggjort ved grov uaktsomhet. Kortholder kunne derfor holdes ansvarlig for kr
8.000,‐, jf finansavtaleloven § 35 (2), bokstav a. Mindretallet ville avvise saken som uegnet for
skriftlig saksbehandling.
2009-063 Misbruk av betalingskort – spørsmål om sen tapsmelding – spørsmål om
brukerstedets rolle, jf fil § 36(2)
Kortholder ble frastjålet lommebok med betalingskort, antakelig den 29.2.2008. Kortet ble
misbrukt ved falske signaturer for til sammen kr 8.200,‐ på en restaurant om ettermiddagen den
1.3.2008. Ut fra en egenerklæring la nemnda til grunn at kortholder oppdaget tapet av kortet
den 29.2.2008, og kom til at banken i utgangspunktet kunne gjøre ansvar gjeldende overfor
kortholder etter regelen om sen tapsmelding i fil § 35 (2), bokstav b. Nemnda viste imidlertid til
at brukerstedet måtte ha opptrådt klanderverdig i saken, og kom til at kortholders ansvar
skjønnsmessig burde lempes til kr 2.000,‐, jf fil § 36 (2).
2009-064 Betalingskort benyttet med kode på nattklubb i Riga– svindel eller eget
bruk?
Saken gjaldt to transaksjoner med kortholders Visakort med pinkode på en nattklubb i Riga,
pålydende henholdsvis tilsvarende ca NOK 12.400,‐ og 10.000,‐. Nemndas flertall kunne ikke se
at det forelå momenter i saken som tilsa svindel fra brukerstedets side eller vanlig kortmisbruk.
Banken kunne derfor holde kortholder ansvarlig for belastningene. Nemndas mindretall fant at
saken ikke var tilstrekkelig opplyst til at den burde realitetsbehandles i nemnda, og ville avvise
saken.
2009-065 Misbruk av kort eller kortholders egen bruk?
Saken gjaldt belastninger med kortholders MasterCard med signatur for til sammen kr 29.000,‐ i
perioden 12. – 17. april 2008. Banken anførte at belastningene var foretatt av kortholder selv,
mens kortholder fremholdt at uvedkommende måtte ha forfalsket hans signatur.
Bankklagenemnda viste bl.a. til kortholders ulike forklaringer om hvordan kortet angivelig hadde
kommet på avveie, og fant det mest sannsynlig at bruken av kortet var kortholders egen.
2009-080 Misbruk av betalingskort – oppbevaring av kode sammen med kort?
Kortholders betalingskort kom trolig på avveie i fellesgarasjen der han bor. Kortet ble misbrukt
ved minibankuttak og varekjøp for til sammen kr 7.935,‐, før kortet ble sperret. Korrekt kode ble
tastet på første forsøk. Nemndas flertall fant det mest sannsynlig at koden, eventuelt i dårlig
kamuflert form, hadde vært oppbevart og kommet på avveie sammen med kortet, og at
misbruket var muliggjort ved grov uaktsomhet. Kortholder kunne derfor holdes ansvarlig for det
12
tapte beløp, jf fil § 35 (2), bokstav a. Mindretallet ville avvise saken som uegnet for skriftlig
saksbehandling.
2009-082 Misbruk av betalingskort – oppbevaring av kode sammen med kort?
Kortholders kredittkort kom på avveie i Tyrkia, hvor kortholder var på ferie. Kortet ble misbrukt
ved minibankuttak for til sammen kr 7.030,‐. Korrekt kode ble tastet på første forsøk. Nemndas
flertall fant det mest sannsynlig at koden, eventuelt i dårlig kamuflert form, hadde vært
oppbevart og kommet på avveie sammen med kortet, og at misbruket var muliggjort ved grov
uaktsomhet, jf fil § 35 (2), bokstav a. Selskapet hadde redusert sitt krav til kredittgrensen på kr
4.000,‐. Mindretallet ville avvise saken som uegnet for skriftlig saksbehandling.
2009-086 Misbruk av betalingskort – kode nedtegnet på etiopisk – grovt uaktsomt?
Kortholder ble frastjålet sin veske med to betalingskort utenfor sitt hjem, da hun hadde vært ute
og handlet. I vesken oppbevarte hun også en adressebok hvor pinkoden var nedtenget i etiopisk
alfabet. Kortene ble misbrukt ved minibankuttak for til sammen kr 17.000,‐. Korrekt pinkode ble
tastet på første forsøk. Nemnda bemerket at kortholder nok var noe å bebreide for at hun hadde
nedtegnet koden som beskrevet, men kom til at misbruket ikke var muliggjort ved grov
uaktsomhet fra hennes side. Nemnda bemerket videre at utfallet av saken ville ha vært det
samme ut fra et handlingsalternativ hvor misbrukeren kunne ha blitt kjent med koden ved å
observere kortholder da hun kort tid før tapet hadde benyttet kortet selv med kode ved
varekjøp. Kortholders ansvar begrenset til egenandel på til sammen kr 1.600,‐, jf fil § 35 (1).
2009-088 Kode observert ved inntasting - Betalingskort midlertidig på avveie? Misbruk muliggjort ved grov uaktsomhet?
Kortholders betalingskort ble misbrukt ved fem minibankuttak på til sammen kr 18.000,‐ i Oslo
mellom kl 00.44 og 01.04, natt til den 5.9.2008. Kortholder hadde selv benyttet kortet ved to
minibankuttak i Oslo sentrum kl 00.02 og 00.12 den samme natt. Ut fra fremlagt bilde sto det en
dame ved siden av kortholder da han benyttet kortet kl 00.12. Etter nemndas flertalls vurdering
var kortholder sterkt å klandre for at han tastet koden uten å skjule den mens det sto en person i
hans umiddelbare nærhet. Flertallet kom til at misbruket var muliggjort ved grov uaktsomhet, og
at kortholder kunne holdes ansvarlig for kr 8.000,‐, jf fil § 35 (2), bokstav a. Mindretallet kunne
ikke se at misbruket var muliggjort ved grov uaktsomhet fra kortholders side.
2009-095 Transaksjoner med betalingskort – kortholders eget bruk? –
uvedkommendes misbruk? – avvisning
Saken gjaldt en tvist vedrørende fem belastninger med pinkode for til sammen kr 26.000,‐,
foretatt med kortholders betalingskort på et utested i Oslo natt til den 19.1.2009. Kortholder
hadde akseptert å ha benyttet sitt betalingskort på stedet ved fem belastninger på til sammen kr
5.000,‐. Banken fremholdt prinsipalt at transaksjonene var kortholders egne, subsidiært at
eventuelt misbruk var muliggjort ved grov uaktsomhet. Kortholder mente å ha vært utsatt for
svindel. Bankklagenemnda fant at det var mange uavklarte sider ved hendelsesforløpet, og
avviste saken fra realitetsbehandling ihht Hovedavtalen § 2‐2, syvende ledd. Uttalt at banken har
prosessbyrden, jf fil § 37.
13
2009-100 Bruk av Visakort med signatur på utested – tvist om signaturene er falske
– avvisning
Tvisten gjaldt 12 Visatransaksjoner for til sammen NOK 200.034,‐, foretatt på en strippeklubb i
Munchen natt til den 25. september 2008. Det var fremlagt uttalelser fra en skriftekspert som
konkluderte med at de omstridte signaturene sannsynligvis var skrevet av kortholder. Nemnda
uttalte på denne bakgrunn at mye talte for at det var kortholder som hadde signert bilagene.
Nemnda fant det på den annen side påfallende at klubben hadde innhentet en særskilt
bekreftelse fra kortholder på pengebruken. Nemnda viste også til det høye beløpet, og avviste
saken fra realitetsbehandling i nemnda etter en samlet vurdering.
2009-108 Misbruk av MasterCard – oppbevaring av kode sammen med kort?
Kortholder ble frastjålet veske med bl.a. betalingskort ved et bilinnbrudd. Kortet ble misbrukt
ved minibankuttak for til sammen kr 8.000,‐, før kortet ble meldt tapt. Nemndas flertall fant det
mest sannsynlig at koden, eventuelt i dårlig kamuflert form, hadde vært oppbevart og kommet
på avveie sammen med kortet, og at misbruket var muliggjort ved grov uaktsomhet. Kortholder
kunne derfor holdes ansvarlig for det tapte beløp, jf fil § 35 (2), bokstav a. Mindretallet ville
avvise saken som uegnet for skriftlig saksbehandling.
2009-111 Misbruk av betalingskort – oppbevaring av kode sammen med kort?
Kortholders betalingskort kom på avveie fra hans skjortelomme på restaurant i Berlin. Kortet ble
misbrukt ved tre belastninger på utestedet Chez Michelle for til sammen motsvarende NOK
69.872,‐, før kortet ble meldt tapt. Korrekt kode ble tastet uten feilforsøk. Nemndas flertall fant
det mest sannsynlig at koden, eventuelt i dårlig kamuflert form hadde vært oppbevart og
kommet på avveie sammen med kortet, og at misbruket var muliggjort ved grov uaktsomhet.
Kortholder kunne derfor holdes ansvarlig for kr 8.000,‐, jf fil § 35 (2), bokstav a. Mindretallet ville
avvise saken som uegnet for skriftlig saksbehandling.
2009-119 Vesentlig kursøkning på valuta fra kjøpsdato til avregningsdato
Klager kjøpte flybilletter i islandske kroner med kredittkort, som etter kursen på kjøpsdatoen
skulle koste ca NOK 15.500,‐. Da avregning ble foretatt seks dager senere, hadde kursen endret
seg, slik at prisen ble NOK 27.370,‐. Nemnda viste til kortvilkårenes pkt 3, hvor det fremgikk at
det vil være kursen på avregningsdatoen som legges til grunn ved omregning fra brukerstedets
valuta til NOK. Bemerket at kjøpet ble foretatt på et tidspunkt da den islandske kronen var utsatt
for ekstraordinære kurssvingninger. Valutarisikoen var likevel klagers. Klagen mot banken førte
ikke frem.
2009-125 Visakort benyttet for ca kr 135 000 på utested i Riga – avvisning
Tvisten gjaldt en rekke belastninger for til sammen kr 134.771,‐, registrert som varekjøp med
klagers betalingskort i Riga. Bankklagenemnda uttalte at det var flere forhold som kunne tyde på
at klager var blitt utsatt for svindel på utestedet, bl.a beløpets størrelse. Bankklagenemnda fant
imidlertid at var så mange uavklarte sider ved hendelsesforløpet at nemnda ikke fant å kunne
avgi realitetsuttalelse, og avviste saken. Vist til BKN 2008‐082, som også gjaldt angivelig
kortmisbruk i Riga.
2009-128 Misbruk av betalingskort – oppbevaring av kode sammen med kort?
Kortholders to betalingskort ble antakelig tyvlånt fra ham da han etter en båttur med kolleger,
ble invitert med på nachspiel av to afrikanske damer. Kortene ble misbrukt ved minibankuttak
14
for henholdsvis kr 10.900,‐ og kr 4.500. Korrekt pinkode ble tastet på første forsøk. Nemndas
flertall fant at koden mest sannsynlig måtte ha vært oppbevart og kommet på avveie sammen
med kortet. Også uttalt at kortholder i den foreliggende situasjon hadde en spesiell oppfordring
til å ta vare på kortene sine. Flertallet kom til at misbruket var muliggjort ved grov uaktsomhet.
Nemndas mindretall ville avvise saken som uegnet for skriftlig saksbehandling.
2009-139 Innbrudd i barnehage – kort i låst arkivskap, kode i kontorskuff – misbruk
Under et innbrudd i en barnehage ble et betalingskort stjålet fra et låst arkivskap. Pinkoden, som
var nedskrevet som et firesifret kronebeløp på en lapp, lå i en kontorskuff. Kortet ble misbrukt
ved minibankuttak for kr 9.800,‐. Betalingskortet var etter nemndas vurdering blitt oppbevart
tilstrekkelig betryggende. Uttalt at koden isolert sett kunne ha vært oppbevart sikrere, og med
fordel vært gjort vanskeligere tilgjengelig gjennom kamuflasjen. Nemnda kom samlet sett til at
kortholder ikke kunne anses å ha opptrådt grovt uaktsomt. Kortholders ansvar derfor begrenset
til en egenandel på kr 800,‐, jf fil § 35 (1).
2009-140 Svindel ved bruk av Mastercard – ansvar for tapet
Klager kjøpte under et opphold på Lanzarote et videokamera, som han byttet, mot et
mellomlegg på EUR 29. Han fikk en kvittering på dette beløpet, men signerte på en
korttransaksjon på EUR 2.900,‐. Han krevde i anledning klagen at kortselskapet refunderte
differansen. Nemnda la til grunn at en transaksjon som er autorisert av kortholder ikke senere
kan tilbakekalles, da dette ville undergrave tilliten til betalingskortsystemet. Politiet på Lanzarote
hadde opplyst til klager at hans sak var ferdig etterforsket og oversendt domstolen. Nemnda
uttalte at hvis det blir klarlagt eller sannsynliggjort at klager har et krav mot brukerstedet, og
dette ikke tilbakebetaler beløpet, vil kravet senere kunne rettes mot kortselskapet, jf
kredittkjøploven § 8.
2009-144 Misbruk av betalingskort – for sent meldt, alternativt oppbevaring av kode
sammen med kort?
Kortholders betalingskort var kommet på avveie under uavklarte omstendigheter. Kortet ble
misbrukt ved minibankuttak for til sammen kr 4.600,‐, før kortet ble meldt tapt. Korrekt pinkode
ble tastet på første forsøk. Nemnda fant enstemmig at kortholders ikke kunne holdes ansvarlig
på grunn av sen tapsmelding av kortet. For øvrig fant nemndas flertall det mest sannsynlig at
koden, eventuelt i dårlig kamuflert form, hadde vært oppbevart og kommet på avveie sammen
med kortet, og at misbruket var muliggjort ved grov uaktsomhet. Kortholder kunne derfor
holdes ansvarlig for det tapte beløp, jf fil § 35 (2), a. Mindretallet ville avvise dette spørsmålet
som uegnet for skriftlig saksbehandling.
2009-152 Bruk av kredittkort – kortholders eget bruk?
Kortholder betred ansvar for minibankuttak på til sammen kr 11.200,‐ med et betalingskort. Slik
saken fremsto, fant nemndas flertall det mest sannsynlig, som hevdet av banken, at kortholder
hadde foretatt uttakene selv, eventuelt at han hadde overlatt kort og kode til andre. Flertallet
viste til at omdiskuterte belastninger foretatt med to andre betalingskort tilhørende kortholder,
måtte sies å bygge opp under denne bevisvurdering. Mindretallet fant at saksforholdene fremsto
som uklare, og ville avvise saken, jf Hovedavtalen § 2‐2, syvende ledd.
15
2009-156 Retting av mangel ihht krkjl § 8 – oppdaget på reise i Tyskland,
umiddelbar retting nødvendig
Klager kjøpte vinterdekk med montering på et verksted i Norge, og betalte regningen på kr
4.348,‐ med et kredittkort utstedt av innklagede selskap. Under en biltur i Tyskland måtte klager,
som følge av en mangel ved verkstedets arbeid, bl.a. skifte hjulbolter. Han krevde at
kortselskapet dekket regningen på kr 2.455,‐, jf kredittkjøploven § 8. Etter nemndas flertalls
vurdering kunne klager ikke klandres for å ha foretatt en retting av hva som ble vurdert som en
kritisk mangel. Beløpet fremsto ikke som urimelig, og flertallet fant at kortselskapet pliktet å
dekke klagers utgifter på kr 2.455,‐. Mindretallet ville avvise saken, jf Hovedavtalen § 2‐2,
syvende ledd.
2009-159 Svindel ved varekjøp – kredittkort, autorisasjon med kode og signatur –
krkjl. § 8
Kortholder hevdet at han ved kjøp av et videokamera på Gran Canaria etter pruting hadde avtalt
en pris på EUR 60. Han hadde imidlertid ved pinkode og signatur autorisert en belastning på EUR
600. Nemnda la følgelig til grunn at kortholder hadde godkjent transaksjonen, og at belastningen
på EUR 600 ikke var urettmessig i forhold til kortselskapet. Nemnda bemerket at ut fra
kortholders forklaring om at han ikke hadde fått den varen han skulle ha, kunne han ha et krav
mot kortselskapet med grunnlag i kredittkjøploven § 8. Kortholder hadde imidlertid ikke først
fremsatt krav mot brukerstedet uten å nå frem.
Betalingsformidling - Andre betalingsmåter
2009-106 Overførsel til utlandet – spørsmål om bankens rådgivning
Saken gjaldt spørsmål om bankens rådgivning i forbindelse med valg av betalingsmåte ved kjøp
av bruktbil i Tyskland. Klager fremholdt at han ønsket å få utstedt en bankremisse, men at han
etter samtaler med banken ble overbevist om at han på sikker måte kunne overføre pengene
direkte til selgers konto. Nemnda viste til at klager tidligere hadde vært en profesjonell aktør i
bilbransjen, og la til grunn at han selv valgte å foreta betalingen direkte til selgers konto.
Nemnda kom til at banken ikke kunne holdes ansvarlig for den risiko klager hadde påtatt seg.
Innskudd
2009-014 Gyldig disposisjonsfullmakt? Kontohaver senere død
Klagen gjaldt kontobelastninger på til sammen kr 500.000,‐ som ble foretatt av kontohavers
sønn i 2000 – 2005, før kontohaver døde. Klagen ble fremmet av kontohavers datter. Sønnen
hadde tatt ut kontohavers løpende trygdemidler etter fullmakt fra sin mor. Nemnda anså at
klager ikke hadde underbygget sin påstand om at fullmakten ikke var signert av kontohaver. Det
var heller ikke sannsynliggjort at fullmakten var utstedt under tvang eller andre omstendigheter
som skulle tilsi ugyldighet. Fullmakten var utformet slik at den ga sønnen rett til å heve
trygdemidlene. Klagen mot banken førte ikke frem.
2009-017 Påstand om urettmessige belastninger på innskuddskonto – egnet for
skriftlig behandling? – avvisning
Et dødsbo anførte at kontohavers konto i banken var blitt belastet urettmessig av en ”venninne”
av kontohaver for til sammen kr 2.230.613,‐ i årene 2000 – 2005. Bankklagenemnda bemerket
bl.a. at saken involverte et trepartsforhold mellom banken, kontohaveren og disponenten, som
16
nemnda ikke kunne ta stilling til. Nemnda fant at saken var uegnet for skriftlig saksbehandling,
og at tvisten vedrørende angivelige urettmessige belastninger eventuelt burde fremmes for de
alminnelige domstoler. Dette spørsmålet ble avvist fra nemnda, jf Hovedavtalen § 2‐2, syvende
ledd. Nemnda fant at det ikke var grunnlag for dødsboets krav om tilbakeføring etter
finansavtaleloven § 37.
2009-029 Overføring av beløp fra klagers bankkonto, etter salg av fast eiendom
Etter salg av klagers og hans tidligere samboers felles eiendom ble salgssummen på kr 280.000,‐
overført til klagers konto i banken den 13. mai 2008. Klager aksepterte at kr 188.292,‐ ble
trukket av kontoen. Han påklaget imidlertid at restbeløpet på kr 91.708,‐ ble overført til en
interimskonto lydende på banken, hvor beløpet sto disponibelt for klager og den tidligere
samboeren i fellesskap. Nemnda kom til at belastningen av klagers konto fremsto som uhjemlet,
og at banken pliktet å tilbakeføre kr 91.708,‐ til kontoen, uten sperring av beløpet.
2009-069 Asylsøkerbevis tilstrekkelig ID til å få opprettet bankkonto?
Klager kom opprinnelig fra Burundi, men hadde fått oppholdstillatelse i Norge. Hun påklaget at
banken ikke godtok hennes asylsøkerbevis som legitimasjon ved kontoåpning. Nemnda viste til
finansavtaleloven § 14. Videre vist til de krav som forelå på det tidspunkt klager fikk avslag fra
banken, som fremgikk av hvitvaskingsforskriften (2003 nr 1487), hvor det bl.a. stilles krav om at
legitimasjonen skal ha navnetrekk, noe asylsøkerbevisene ikke har. Klager hadde følgelig ikke
gyldig legitimasjon, og banken hadde etter forskriften § 9 en plikt til å nekte etablering av
kundeforholdet. Nemnda viste videre til nyere lovgivning, samt skissering av fremtidig løsning i
Ot. prp nr 3 (2008 – 2009).
2009-133 Kontohavers uttak i strid med disposisjonsfullmakt til hjelpeverge
Kontohaver (klager) hadde fått foreta uttak fra to av sine konti i banken i strid med en ordning
som hennes hjelpeverge hadde etablert, fordi hun i maniske perioder hadde et ukritisk
pengeforbruk. Nemnda påpekte at en person beholder sin rettslige handleevne selv om
vedkommende får oppnevnt hjelpeverge. Når en disposisjonsavtale var inngått måtte det være
bankens ansvar å underrette hjelpevergen om at kontohaver ønsket å disponere i strid med det
som var avtalt. På det grunnlag var banken ansvarlig, og måtte tilbakeføre kr 16.900,‐, som
klager hadde tatt ut av sin sparekonto. Et uttak på kr 18.315,‐ fra klagers brukskonto, etter et
skatteoppgjør mottatt samme dag, kunne ikke anses å være muliggjort ved en feil fra bankens
side, og var klagers eget ansvar.
2009-137 Avslutning av IPA-avtaler med skattemessig konsekvens
Klagerne hevdet at banken av eget tiltak i juni 2007 hadde oppsagt dere IPA‐konti, noe som
hadde utløst beskatning. Nemnda bebreidet banken for ikke å ha hatt rutiner som sikret
skriftlighet ved oppsigelser som dette. Nemnda viste imidlertid til at den ene av klagerne,
umiddelbart etter kontoavslutningene, hadde overført beløp tilsvarende IPA‐innskuddene, fra
klagernes respektive brukskonti i banken til deres nye brukskonti i annen bank. Klagerne hadde
også fått tilsendt kontoutskrifter hvor utbetalingene fra IPA‐kontiene fremgikk. Når klagerne ikke
umiddelbart reagerte på meldingen, men disponerte de tilførte midlene, måtte de uansett
kunne stilles som om oppsigelser var foretatt. Klagerne måtte selv ta de skattemessige
konsekvensene av at IPA‐avtalene var blitt avsluttet.
17
Finansiell rådgivning
2009-001 Lånefinansierte aksjeindeksobligasjoner – forventet negativ avkastning?
Klager investerte i oktober 2000 kr 500.000,‐ i to aksjeindeksobligasjoner utstedt av banken med
løpetid fra 2000 – 2006. Investeringene, samt etableringsomkostninger, ble finansiert med et
fastrentelån i banken på kr 520.500,‐ med en nominell rente på 7,95 % p.a. Klager hevdet at
banken ikke opplyste om, og heller ikke ga ham mulighet til å forstå på tegningstidspunktet, at
forventet avkastning var negativ. Bankklagenemnda oppnevnte professor Thore Johnsen ved
NHH som sin egen uavhengige sakkyndige i saken. Bankklagenemnda avga uttalelse i saken
under dissens. Nemndas flertall kom til at banken ikke hadde oppfylt sin bevisbyrde ved å
godtgjøre at produktet med den tilbudte lånefinansiering hadde en tilstrekkelig høy, forventet
produktavkastning, og at det var i strid med god bankskikk å gjøre avtalene med klager
gjeldende. Mindretallet mente at banken hadde oppfylt sin bevisbyrde ved å godtgjøre at klagers
investeringer med lånefinansieringen kunne ha en sannsynlig forventet positiv
produktavkastning.
Banken har innen 3‐ukers fristen meddelt at uttalelsen ikke vil bli fulgt.
2009-005 Andeler i hedgefond solgt til 88-åring
Klager kjøpte i 2007, i en alder av 88 år, andeler i et hedgefond for kr 280.000,‐. Nemnda la til
grunn at rådgivningen kom i stand på bankens initiativ, og at klager led av en form for demens.
Nemnda fant at investeringen ikke var tilpasset klagers behov ut fra hans forholdsvis beskjedne
økonomi, og at plasseringen ikke var tilrådelig for ham. Nemnda fant at avtalen hadde et innhold
og at den var inngått under omstendigheter som tilsa at den måtte kjennes ugyldig. Klager
hadde krav på å bli stilt som om investeringen ikke var blitt foretatt.
2009-007 Realisasjon med tap – replassering med gevinst
Klager realiserte et tap på kr 17.600,‐ i 2003, på en investering av kr 80.000,‐ foretatt i 2000. Han
omplasserte midlene i 2003. Den nye investeringen ga en avkastning på 100 % etter fem år.
Klager krevde at banken dekket tapet som oppsto i 2003. Bankklagenemnda fant at dette kravet
var foreldet, jf foreldelsesloven § 2, hvor det fremgår at den alminnelige foreldelsesfrist er tre år.
Nemnda bemerket likevel at bankens to investeringsråd i et tilfelle som dette måtte ses i
sammenheng.
2009-019 Lånefinansiert plassering i BMA knyttet opp mot hedgefondindeks, solgt
til 20-årig uformuende mann gjennom finansagent – utilrådelig
plassering?
Saken gjaldt en lånefinansiert plassering av kr 500.000,‐ i en BMA knyttet til en
hedgefondindeks, solgt gjennom en finansagent for banken. Det ble lagt til grunn at banken,
tillegg til være långiver, måtte anses som reell tilbyder av investeringsproduktet. Klager var 20
år, uformuende, og bodde hjemme hos sine foreldre. Banklagenemnda fant at plasseringen
fremsto som utilrådelig og i strid med god bankskikk ut fra klagers situasjon. Klager hadde krav
på å bli stilt som om plasserings‐ og låneavtalen ikke var blitt inngått. Banken måtte også dekke
hans advokatomkostninger.
Banken har innen 3‐ukers fristen meddelt at uttalelsen ikke vil bli fulgt.
18
2009-021 Bankens rådgivning – plassering i høyere risiko enn kunden ønsket?
Saken gjaldt en omplassering av kr 500.000,‐ fra et rentefond til et kombinasjonsfond. Sistnevnte
fond plasserte 2/3 av midlene i aksjer. Nemnda uttalte bl.a. at det må anses allment kjent at det
er knyttet risiko til plasseringer i aksjemarkedet, noe som også fremgikk av prospektet. Banken
kunne ikke bebreides for saksbehandlingen, og omplasseringen fremsto ikke som utilrådelig.
Klagen mot banken førte ikke frem.
2009-024 Bankens rådgivning – utilrådelige plasseringer?
Klager arvet kr 12 mill. etter sin far i 2007. Han ga kr 5 mill til sine barn. Saken gjaldt bankens
rådgivning i forbindelse med klagers plasseringer av kr 2.060.000,‐ i et eiendomsfond og til
sammen kr 3 mill i to andre fond. Banken hadde tilbudt klager å kjøpe andelene i
eiendomsfondet tilbake til kostpris samt i tillegg yte klager en rentekompensasjon for denne
plasseringen. Nemnda fant at klager ikke hadde krav mot banken ut over dette forliksforslaget.
2009-030 Plassering i fondsandeler - uansvarlig rådgivning?
Klager plasserte i oktober 2007 kr 600.000,‐ i et kombinasjonsfond og kr 270.000,‐ i et rentefond.
Tvisten gjaldt førstnevnte plassering. Det var blitt avholdt to møter med om lag en ukes
mellomrom, og klager måtte sies å ha fått tilstrekkelig områelsestid før plasseringene ble
foretatt. Bl.a. bemerket at det må anses å være allment kjent at de forskjellige fond i varierende
grad er basert på investeringer i aksjer, jf BKN 99015 og 99019. Det var ikke utilrådelig ut fra
klagers økonomiske situasjon og livssituasjon på plasseringstidspunktet å anbefale
plasseringene. Klagen mot banken førte ikke frem.
2009-031 Aktiv forvaltning – mangelfull informasjon om risiko?
Klager inngikk avtale med banken om aktiv forvaltning av kr 100.000,‐ i et energifond. Nemnda
kritiserte banken for at plasseringsbeslutningen ble tatt i det første møtet i banken. Likevel
bemerket at den som foretar plasseringer i energimarkedet, må forventes å forstå at
plasseringene er forbundet med risiko. Plasseringen bandt opp ca 10% av klagers likvide midler,
og fremsto etter nemndas vurdering ikke som utilrådelig. Nemnda la til grunn at klager hadde
fått tilstrekkelige opplysninger om forvaltningskostnadene før avtaleinngåelsen. Klagen mot
banken førte ikke frem.
2009-032 Kunde med psykiske lidelser – råd om langsiktig plassering av deler av arv
Klager hadde arvet kr 1,5 mill av sin mor i februar 2007. I juli 2007 ble klager kontaktet med
tilbud om en rådgivningssamtale, som fant sted i august s.å. Møtet resulterte i at kr 1 mill. ble
plassert i diverse fond, som senere har falt i verdi. Nemnda bemerket bl.a. at det i
utgangspunktet ikke var utilrådelig for klager, i en alder av 58 år, å plassere en del av det arvede
beløp langsiktig for å bedre avkastningsmuligheten. Bemerkning om at saksbehandlingen burde
ha vært grundigere. Nemnda fant ikke tilstrekkelige holdepunkter for at den Schizofreni klager i
følge legeerklæring hadde lidt av siden 1970‐tallet, hadde gjort at han var ute av stand til å
forstå risikoen ved plasseringene. Klagen førte ikke frem.
2009-033 Spørsmål om utilstrekkelig og villedende rådgivning før
pengeplasseringer
Tvisten gjaldt klagers plassering i mai 2008 av kr 250.000,‐ i grunnfond samt en avtale om
månedlig sparing av kr 2.000,‐ i fond. Plasseringsbeslutningen ble tatt i det første
rådgivningsmøtet i banken, og nemnda fant grunn til å kritisere banken for at klager ikke hadde
19
fått lengre områelsestid. Klager hadde undertegnet på en egnethetstest. Nemnda viste til at
klager nylig hadde mottatt en morsarv og at han hadde ca kr 1 mill på bankkonto, og kom til at
plasseringene ikke var utilrådelige ut fra klagers økonomi og livssituasjon. Klagers krav mot
banken om dekning av tap førte etter dette ikke frem.
2009-034 Ble kunde nektet å selge sin portefølje?
Klager hadde inngått en avtale om aktiv forvaltning av et spareprodukt med kr 300.000,‐
gjennom banken i september 2006. Klager anførte at banken hadde nektet ham å selge
porteføljen da han tok kontakt med kundebehandleren i banken. Banken fremholdt at klager
ikke var blitt nektet å innløse plasseringen. Nemnda bemerket at slik saken fremsto var det mest
sannsynlig at klar salgsordre ikke var blitt gitt. Nemnda behøvde da ikke å ta stilling til om et krav
om skriftlighet i avtalen var blitt praktisert for strengt av banken. Klagen førte ikke frem.
2009-046 Uforsvarlig rådgivning? Lånefinansiert aksjekjøp i selskap som driver med
eiendomsutvikling i Romania
Saken gjaldt spørsmålet om bankens rådgivning i forbindelse med klagernes lånefinansierte kjøp
av aksjer for kr 500.000,‐ i et selskap som drev med eiendomsutvikling i Romania. Nemnda la til
grunn at det var banken som tok initiativet til aksjekjøpet, og at klagerne ikke kunne sies å ha
fått tilstrekkelig områelsestid. Nemnda fant at saksbehandlingen ikke hadde vært i samsvar med
god bankskikk. Nemnda kom videre til at bankens rådgivning hadde bragt klagerne inn i en
utilrådelig investering, i et prosjekt med stor risiko. Banken pliktet som utgangspunkt å dekke
klagernes tap. Klagerne måtte imidlertid ta sin del av ansvaret for den investering de hadde valgt
å gå inn i, slikt at erstatningen ble redusert til det halve, jf skl § 5‐1.
2009-056 Lånefinansiert plassering i aksjeindeksobligasjon – forventet negativ
avkastning? - stansning
Klager investerte i mars 2000 kr 500.000,‐ i en aksjeindeksobligasjon utstedt av banken med en
løpetid fra 2000 – 2006. Plasseringen ble finansiert med et gjeldsbrevlån i banken. Nemnda fant
at saksbehandlingen i banken ikke hadde vært så mangelfull at den ga grunnlag for et krav mot
banken. Plasseringen fremsto heller ikke som utilrådelig ut fra klagers situasjon. Klagen førte
derfor ikke frem på disse grunnlag. Nemnda viste imidlertid til BKN 2009‐001, hvor klageren fikk
medhold i sin klage mot samme bank, fordi det ikke var godtgjort fra bankens side at de
strukturerte investeringsprodukter med den tilbudte lånefinansiering hadde en tilstrekkelig høy,
forventet avkastning. Banken hadde meddelt at den ikke vil følge nemndas uttalelse i BKN 2009‐
001, og i andre fremtidige saker med samme vurderingstema. Nemnda fant det derfor heller
ikke hensiktsmessig å realitetsbehandle den foreliggende sak på dette grunnlag foreløpig.
Nemnda viste videre til at klageren i sak 2009‐001 har bragt saken inn for retten. I påvente av
rettskraftig dom i den saken fant nemnda det riktig å stanse behandlingen av nærværende sak
og andre klager som gjelder strukturerte produkter, jf Hovedavtalen § 2‐2, femte ledd, siste
setning.
2009-057 Delvis lånefinansierte aksjeindeksobligasjoner – mangelfull informasjon
om risiko? – stansning
Klager og hans kone investerte i mars 2000 til sammen kr 1.010.000,‐ i to
aksjeindeksobligasjoner utstedt av banken med løpetid fra 2000 – 2006. Plasseringene ble delvis
finansiert med lån på til sammen kr 860.000,‐ i banken. Nemnda kom til at klager ikke fikk
medhold på anførte grunnlag som gjaldt bankens informasjon og klagers egne forhold. Nemnda
20
viste imidlertid til BKN 2009‐001, hvor klageren fikk medhold i sin klage mot samme bank, fordi
det ikke var godtgjort fra bankens side at de strukturerte investeringsprodukter med den
tilbudte lånefinansiering hadde en tilstrekkelig høy, forventet avkastning. Banken hadde
meddelt at den ikke vil følge nemndas uttalelse i BKN 2009‐001, og i andre fremtidige saker med
samme vurderingstema. Nemnda fant det derfor ikke hensiktsmessig å realitetsbehandle den
foreliggende sak på dette grunnlag foreløpig. Nemnda viste videre til at klageren i BKN 2009‐001
har bragt saken inn for retten. I påvente av rettskraftig dom i den saken fant nemnda det riktig å
stanse behandlingen av nærværende sak og andre saker som gjelder strukturerte produkter, jf
Hovedavtalen § 2‐2, femte ledd, siste setning.
2009-058 Lånefinansierte plasseringer i aksjeindeksobligasjoner – forventet negativ
avkastning? - stansning
Klager investerte i mars 2001 til sammen kr 2.500.000,‐ i to aksjeindeksobligasjoner utstedt av
banken med løpetid fra 2001 – 2007. Plasseringene ble finansiert med et gjeldsbrevlån i banken.
Nemnda kom til at klagen ikke førte frem på anførte grunnlag som gjaldt saksbehandlingen og
påstand om utilrådelig plassering ut fra klagers økonomiske situasjon. Nemnda viste imidlertid til
BKN 2009‐001, hvor klageren fikk medhold i sin klage mot samme bank, fordi det ikke var
godtgjort fra bankens side at de strukturerte investeringsprodukter med den tilbudte
lånefinansiering hadde en tilstrekkelig, høy forventet avkastning. Banken hadde meddelt at den
ikke vil følge nemndas uttalelse i BKN 2009‐001, og i andre fremtidige saker med samme
vurderingstema. Nemnda fant det derfor ikke hensiktsmessig å realitetsbehandle den
foreliggende sak på dette grunnlag foreløpig. Nemnda viste videre til at klageren i BKN 2009‐001
har bragt saken inn for retten. I påvente av rettskraftig dom i den saken fant nemnda det riktig å
stanse behandlingen av nærværende sak og andre saker som gjelder strukturerte produkter, jf
Hovedavtalen § 2‐2, femte ledd, siste setning.
2009-062 Manglende effektuering av ordre om aksjesalg – bankens ansvar for
oppfølgning?
Klager innga salgsordre til banken vedrørende en aksjepost den 18. januar 2008. Ved en
menneskelig svikt i et meglerhus ble ordren ikke gjennomført. Klager kontaktet banken i siste del
av mai 2008, da hun hadde mottatt utbytte fra selskapet, uten at klager ønsket umiddelbart salg.
Senere hadde aksjekursen falt, og klager krevde å få innløst aksjene til kursen pr 21. januar 2008.
Etter nemndas vurdering burde klager ha reagert og tatt kontakt med banken da hun ikke
mottok sluttseddel og oppgjør på sin konto etter at salget skulle ha vært utført. Vist til at klager
heller ikke tok kontakt med banken etter at hun hadde mottatt innkalling til selskapets
generalforsamling senest den 5. mai 2008. Hun kunne da ha solgt aksjeposten med gevinst.
Nemnda kom til at klager måtte anses å ha medvirket til tapet på en slik måte at hun uansett
ikke kunne ha noe krav på erstatning, jf skl § 5‐1 nr 1, jf nr 2.
2009-066 Aksjer i eiendomsfond – informasjon om omsettelighet?
Klager kjøpte i 2006 aksjer i et eiendomsselskap for kr 500.000,‐. Klager påklaget at aksjene ikke
lot seg selge via banken. Nemnda viste til det som fremgikk av prospektet om verdien og
likviditeten av aksjene, bl.a.: ”Det kan være vanskelig å omsette aksjer i annenhåndsmarkedet,
og det kan ikke garanteres at aksjer er omsettelige”. Klager hadde fått tid til å sette seg inn i
materialet. Nemnda fant at prospektet var informativt og tydelig på det aktuelle punkt, og at
21
klager ikke kunne fraskrive seg ansvar på grunnlag av en annen forståelse av vilkårene. Klagen
mot banken førte ikke frem.
2009-074 Spm. om banken gitt uriktige oppl. om risiko, og anbefalt en for risikofylt
investering
Saken gjaldt tap på klagers plasseringer av kr 425.000,‐ i grunnfondsbevis samt i aksjefond.
Nemnda fant det uheldig at avtale om investeringene var inngått i det første møtet mellom
banken og klager, men at bankens plasseringsråd ikke var utilrådelige overfor klager. Kostnadene
fremsto som nærliggende og alminnelige for slike investeringer. Klagen mot banken førte ikke
frem.
2009-075 Eiendomsaksjer – manglende opplysninger om produktet,
omsetteligheten og høyere risiko enn kunden skulle ha?
Saken gjaldt en investering på kr 100.000,‐ som klager hadde foretatt i mars 2006 gjennom
innklagede foretak i et eiendomsselskap. Slik saken var opplyst fant nemnda å måtte legge til
grunn at spørsmålet om aksjenes omsettelighet ikke hadde vært oppe som en konkret
problemstilling i en samtale som fant sted før avtaleinngåelsen. Etter nemndas syn var
investeringen ikke i samsvar med klagers uttrykte krav om lav risiko og en relativt kort
investeringshorisont; (2 – 4 år). Selv om klager kunne klandres noe for å ha inngått avtalen uten
å ha satt seg inn i prospektet, måtte hovedansvaret legges på innklagede foretak. Nemnda
konkluderte med at klager hadde krav på å bli stilt som om den omtvistede investeringen ikke
hadde blitt foretatt.
Banken har innen 3‐ukers fristen meddelt at uttalelsen ikke vil bli fulgt.
2009-077 Investeringsrådgivning – gebyrer gjort kjent for og akseptert av investor?
Klager investerte i september 2007 kr 500.000,‐ i et eiendomsselskap gjennom innklagede
foretak. Klager anførte at han kun hadde blitt skriftlig og muntlig informert om at det påløp 2 %
tegningsomkostninger, men ikke om den øvrige gebyrberegningen, så som gebyrer som
beregnes av eiendomsselskapet. Nemndas flertall viste til at informasjonen om omkostningene
som påløp fremgikk av det skriftlige materialet som klager hadde mottatt, dels i
investeringsavtalen og dels i prospektet. Videre vist til at klager ved sin underskrift på et
investeringsforslag hadde bekreftet at han var kjent med bl.a. kostnader og avgifter som ville
påløpe ved investeringen. Klagen førte etter dette ikke frem. Mindretallet fant at klager ikke
hadde fått tilstrekkelige opplysninger om gebyrene som ble belastet investeringen.
2009-083 Frarådningsplikt etter fil § 47 ved opptak av lån til kjøp av strukturert
spareprodukt? – bankens ansvar for agent?
Etter å ha blitt kontaktet av et finansselskap, som opptrådte som agent for innklagede bank, tok
klagerne opp et lån i banken på kr 1. mill, som ble plassert i et BMA‐produkt. Nemnda uttalte at
banken måtte identifiseres med agenten etter fil § 87 (2) og ulovfestede regler om
kontraktshjelperidentifikasjon. Nemnda fant at banken burde ha frarådet klagerne å oppta lånet,
jf fil § 47. Bl.a bemerket at plasseringen fremsto som en pakke, hvor banken både ville nyte godt
av renteinntektene på lånet samt av BMA‐innskuddet. Nemnda fant at klagerne også måtte ta
sin del av ansvaret for den investering og det låneopptak de hadde gått inn i. Nemnda fant
skjønnsmessig at banken måtte dekke kr 200.000,‐ av klagernes anførte tap på ca kr 351.000,‐.
22
2009-084 Plasseringer i eiendomsselskap – spørsmål om bankens rådgivning
Saken gjaldt spørsmål om bankens rådgivning i forbindelse med at klager i 2006 og 2007 hadde
plassert til sammen kr 2.900.000,‐ i et eiendomsselskap, i hans eget og tre barns navn. Nemnda
la til grunn at klager var en erfaren investor. Slik saken fremsto måtte nemnda legge til grunn at
klager måtte ha vært innforstått med plasseringenes likviditetsrisiko, i tillegg til risikoen for
verdisvingninger. Bemerkninger om forholdet til Overformynderiet for klagers to mindreårige
barn. Nemnda kunne ikke se at banken hadde sviktet i sin rådgivning i saken. Klagen førte ikke
frem.
2009-085 Finansplassering – spørsmål om bankens rådgivning
Saken gjaldt klagers plassering av kr 1.000.000,‐ i et plasseringsprodukt gjennom banken.
Bankklagenemnda viste til at det var avholdt flere møter mellom banken og klager før
plasseringsavtale ble inngått, og kunne ikke se at det heftet avgjørende feil ved
saksbehandlingen i banken. Plasseringen ble heller ikke ansett for å være utilrådelig ut fra
klagers situasjon. Klagen mot banken førte ikke frem.
2009-091 Finansplasseringer – kort tidshorisont pga skattekrav - spørsmål om
bankens rådgivning
De tre klagerne hadde hver mottatt kr 4.500.000,‐ på konto i banken etter salg av et
familieselskap. Etter rådgivning i banken ble kr 1.200.000,‐ for hver av klagerne plassert i et
produkt bestående av grunnfondsbevis og finansaksjer. Klagerne hevdet særlig at banken ikke
hadde tatt nok hensyn til et skattekrav som partene var innforstått med at ville forfalle etter ca
ett år. Nemnda la til grunn at banken i utgangspunktet hadde anbefalt bankinnskudd som den
mest hensiktsmessige plasseringen, pga klagernes korte tidshorisont, men at klagerne hadde gitt
utrykk for at de ønsket mulighet for noe mer avkastning. Nemnda fant at klagerne hadde tatt et
bevisst valg ved plasseringene, som de var bundet av. Klagen mot banken førte ikke frem.
2009-093 Plasseringsråd – verdinedgang etter kort tid
Klagen gjaldt en investering på kr 500.000,‐ i aksjer og aksjefond (aktiv forvaltning), som ble
foretatt i oktober 2007. Nemnda fant ikke grunn til å kritisere banken for saksbehandlingen, og
bemerket bl.a. at klager hadde fått tid til å overveie bankens forslag i en investeringsplan.
Nemnda la videre til grunn at klager var klar over at utsiktene til avkastning baserte seg på en
forutsetning om langsiktige plasseringer, og kom til at banken ikke kunne pålegges ansvar for tap
som oppsto for klager da han valgte å realisere plasseringene etter ett år.
2009-101 Investering i eiendomsaksjer – bankens rådgivning – villedning? Nemndas
kompetanse – avvisning
Klagerne påklaget bankens rådgivning i forbindelse med deres delvis lånefinansierte plasseringer
av til sammen ca kr 11. mill i flere eiendomsfond i 2006 og 2007. Klagerne hevdet at de ikke
hadde fått tilstrekkelig informasjon om produktene, og at de var blitt garantert 5 % avkastning.
Nemnda fant, spesielt på bakgrunn av at den aktuelle rådgiveren som senere hadde sluttet i
banken, hadde hatt flere roller i saken, at den skriftlige saksbehandlingsformen i nemnda ikke
var egnet til å avklare hendelsesforløpet i tilstrekkelig grad til at realitetsuttalelse kunne gis.
Saken ble derfor avvist ihht Hovedavtalen § 2‐2, syvende ledd.
23
2009-102 Investering i grunnfondsbevis – bankens informasjonsplikt
Banken hadde anbefalt klager å plassere kr 250.000,‐ i et spareprodukt i juni 2008. Nemnda viste
til at det var avholdt to møter i banken hvor plasseringen ble diskutert, og at klager følgelig
hadde hatt mulighet til å overveie bankens forslag for avtale ble inngått. Plasseringens størrelse
sto ikke i misforhold til klagers økonomi. Klagen mot banken førte ikke fram.
2009-104 Investering i eiendomsaksjer – spørsmål om investeringshorisont
Klager, som var 80 år gammel, påklaget selskapets rådgivning i forbindelse med hans plassering
av kr 200.000,‐ i et eiendomsselskap. Selskapet bestred at klager hadde gitt uttrykk for at han
hadde en kort investeringshorisont, på to til tre år. Nemnda viste til at et
behovsavdekningsskjema ikke var utfylt under punktet der antall år for kundens
investeringshorisont skulle fylles ut. Skjemaet var heller ikke signert av klager. Nemnda uttalte at
selskapet ikke hadde oppfylt sin bevisbyrde for at klager var tilbudt et produkt som var i tråd
med hans korte investeringshorisont, og at klager var ledet inn i en utilrådelig plassering. Klager
hadde krav på å bli stilt økonomisk som om plasseringen ikke hadde blitt foretatt.
2009-105 Mangelfull finansiell rådgivning i forbindelse med plassering og vurdering
av salg?
Klager påklaget selskapets finansielle rådgivning i forbindelse med flere plasseringer hun hadde
foretatt i 2007. Når det gjaldt en plassering av kr 3.000.000,‐ i et forsikringsprodukt, kunne
nemnda ikke se at det var grunnlag for å kritisere selskapets saksbehandling ved
avtaleinngåelsen. Investeringen fremsto heller ikke som utilrådelig for klager. Klager kunne ikke
ses å ha en avtalefestet rett på en nærmere bestemt og konkret oppfølging. Når det gjaldt klage
over tre plasseringer i strukturerte produkter, besluttet nemnda å stanse denne delen av saken
inntil det foreligger en rettskraftig dom i den såkalte Røeggen‐saken, jf BKN 2009‐056.
2009-107 Aksjehandel – rådgivning i forbindelse med uttrykt ønske om salg
Saken gjaldt spørsmålet om bankens rådgivning i forbindelse med klagers henvendelser til
banken med ønsker om å selge seg ut av aksjemarkedet. Klager fremholdt at banken hadde
”overstyrt” hans ønsker om å selge seg ut av aksjemarkedet. Nemnda viste bl.a. til at det må
være investors eget ansvar å velge tidspunkt for eventuelt å selge sine investeringer, og at man
selv må vurdere de råd man får. Nemnda viste til at klager ut fra fremlagt transaksjonsliste måtte
anses å være en relativt erfaren investor som hadde tatt stilling til kjøps‐ og salgssituasjoner
tidligere. Klagen mot banken førte ikke frem.
2009-112 Bankens rådgivning i forbindelse med salg av livrente til 83-åring
Et dødsbo fremholdt at banken hadde sviktet i sin rådgivning da kunden i 2002 hadde plassert kr
500.900,‐ i en garantert livrente. Kunden var 83 år gammel da avtalen ble inngått, men det var
ikke holdepunkter for at hun var mentalt svekket. Hun hadde betydelige midler i bankinnskudd,
og det ble avtalt at livrenteutbetalingene skulle starte umiddelbart. Kundens valg ved å
begunstige SOS Barnebyer hadde medført at arvingene fikk mindre utbetalt etter hennes død.
Nemnda kom til at den aktuelle plassering ikke fremsto som utilrådelig. Dødsboets klage mot
banken førte ikke frem.
2009-118 Finansiell rådgivning – spørsmål om manglende opplysning av risiko?
Klager påklaget bankens rådgivning i forbindelse med den lånefinansierte halvparten av en
plassering av kr 500.000, i et eiendomsselskap. Bankklagenemndas flertall kunne ikke se at
24
klager var blitt brakt inn i en investering som ut fra hans totale situasjon og økonomi fremsto
som utilrådelig. Særbemerkninger blant flertallet om saksbehandlingen i banken. Etter
mindretallets vurdering hadde bankens mangelfulle saksbehandling ført klager inn i en
investering som ut fra hans totale situasjon måtte anses som utilrådelig for ham. Nemnda
konkluderte med at klagen mot banken ikke førte frem.
2009-120 Informasjons- og frarådningsplikt – låneopptak og investering –
prosjekter tilbudt av banken
Klager hadde i løpet av 2006 og 2007 foretatt tre lånefinansierte plasseringer i eiendomsaksjer
på til sammen kr 3.000.000,‐ gjennom banken. Nemnda fant ut fra det opplyste at klager hadde
fått tilfredsstillende rådgivning, tilpasset ham som investor, samt tilstrekkelig områelsestid før
hver av plasseringene ble foretatt. Ut fra klagers erfaringsbakgrunn og solide økonomi var det
ikke utilrådelig i seg selv å ta opp lån for å investere i så risikofylte produkter som her. Klager
fremsto som en kunde som bevisst hadde gjort et valg basert på sine vurderinger om mulig
avkastning og risiko. Klagen mot banken førte ikke frem.
2009-122 Investering i holdingselskaper – påstand om villedende rådgivning
Klager påsto at han hadde vært utsatt for villedende rådgivning ved plassering av midler i et
boligselskap. Klager og foretaket var uenige om hva som hadde vært opplyst muntlig mellom
dem. Nemnda viste til at det av plasseringsavtalen ikke fremgikk garantier om investeringens
avkastning eller garantier om hvor lang tid det ville ta å selge seg ut. Etter nemndas vurdering
måtte klager selv bære ansvaret for eventuell informasjon han hadde gått glipp av ved ikke å ha
lest et ”eneste ord” av de kontraktene han hadde skrevet under på. Investeringene fremsto ikke
som utilrådelige ut fra klagers økonomi og situasjon på investeringstidspunktet.
2009-123 Rådgivning om fondsplassering i strid med klagers ønsker og behov?
Klager påklaget bankens rådgivning i forbindelse med plasseringer av til sammen kr 400.000,‐ i
kombinasjons‐ og pengemarkedsfond i oktober 2000. Nemnda reiste noe kritikk mot bankens
saksbehandling og manglende dokumentasjon i ettertid, men kunne ikke se at plasseringene ut
fra forholdene i oktober 2000 fremsto som utilrådelige for klager. Klagen mot banken førte ikke
frem.
2009-131 Lånefinansiert investering – ekstern investeringsrådgiver – spørsmål om
bankens ansvar
Klager foretok i 2005 to lånefinansierte investeringer i aksjeindeksobligasjoner gjennom en
låneformidlingsagent for banken. I 2006 anbefalte agenten klager å flytte sine investeringer over
i en kapitalforsikring i et irsk forsikringsselskap, som ble pantsatt til sikkerhet for banklånene.
Klager ble påført tap, som han krevde at banken måtte dekke. Nemnda fant at agentens
rådgivning om å plassere midler i AiO, samt legge investeringene inn i kapitalforsikringen, falt
utenfor agentens rolle som låneformidlingsagent for banken, og at klager derfor ikke kunne
gjøre misligholdssanksjoner gjeldende mot banken etter fil § 87. Klagen mot banken førte heller
ikke frem etter ulovfestede prinsipper om kontraktsmedhjelperansvar.
2009-147 Valutaterminforretning - spørsmål om det er inngått rettslig forpliktende
avtale mellom partene, samt påstand om mangelfull rådgivning.
Bankklagenemnda fant, ut fra et lydopptak av en telefonsamtale, at det var inngått en bindende
avtale om valutaterminforretning mellom den ene av klagerne og banken. Det var ikke
25
holdepunkter for at den andre klageren var rettslig bundet av valutaterminforretningen. Det var
ikke holdepunkter for at banken hadde handlet i strid med verdipapirhandelloven § 10‐11 (5)
eller på annet grunnlag opptrådt i strid med god forretningsskikk. Det var derfor ikke grunnlag
for å lempe den ene klagers forpliktelser etter avtaleloven § 36.
2009-154 Overtrekk av kreditt tilknyttet depotkonto – tvangssalg av aksjer
Klager krevde en erstatning av banken på kr 142.740,‐ etter at banken hadde tvangsrealisert
verdipapirer, som følge av at klager hadde overtrukket en såkalt VIP‐kreditt. Nemnda bemerket
at VIP‐kreditten var en dagskreditt, hvilket innebar at trukket kreditt skulle tilbakestilles før
handelsdagens slutt. Når så ikke hadde skjedd fremgikk det av vilkårene at banken kunne
tvangsrealisere verdipapirer i kundens depot. Klager kunne ikke sette seg ut over vilkårene, og
hennes krav mot banken førte ikke frem.
2009-157 Obligasjonsfond – påstand om uaktsom markedsføring og forvaltning av
fondet
Saken gjaldt markedsføringen og forvaltningen av et obligasjonsfond. Klagernes samlede kostpris
for investeringen i 2005 og 2006 var kr 7.500.000,‐, mens samlet innløsningssum i 2009 var kr
8.140.676,‐. Nemnda tok ikke stilling til hvorvidt klagerne, hensyntatt en negativ avkastning i
2008, kunne sies å ha lidt et erstatningsmessig økonomisk tap i saken. Bankklagenemnda kunne
ikke se at klagerne, bl.a. ut fra fremlagte markedsrapporter, hadde påvist uaktsom
markedsføring fra fondsforvaltningsselskapets side. Nemnda kunne heller ikke se at klagerne
hadde sannsynliggjort at fondets negative verdiutvikling i 2008 skyldtes erstatningsbetingende
uaktsom forvalting av fondet, fra en forvalter som var blitt skiftet ut. Klagen mot selskapet førte
ikke frem.
2009-163 Finansiell rådgivning – påstand om mangelfull informasjon
Saken gjaldt klagers lånefinansierte plassering av kr 1.100.000,‐ i et boligselskap. Nemnda kunne
ikke se at det var omstendigheter ved saksbehandlingen i foretaket som skulle tilsi avtalerettslig
ugyldighet av avtalen. Tegningsblanketten viste til at avtalen ble inngått på prospektets
nærmere vilkår. Nemnda bemerket at klagers uttalte investeringshorisont på 3‐5 år kunne
betegnes som noe kort, likevel ikke slik at investeringen kunne betegnes som utilrådelig for
klager ut fra forholdene på investeringstidspunktet. Klagen førte ikke frem.
2009-165 Påstand om uaktsom finansiell rådgivning
Saken gjaldt klagers delvis lånefinansierte plassering av kr 1.000.000,‐ i et boligselskap. Nemnda
bemerket at klager i hvert fall hadde hatt noe tid til å områ seg fra den første kontakten mellom
henne og selskapet fant sted, og til investeringen ble foretatt. Den fremlagte skriftlige
informasjonen ga etter nemndas vurdering tilstrekkelig informasjon om eiendomsselskapet. Den
påklagede investeringen fremsto ikke som utilrådelig for klager, og klagen mot selskapet førte
ikke frem.
2009-170 Finansiell rådgivning – uegnet plassering i forhold til klagers
investeringshorisont?
Klager påklaget to plasseringer på henholdsvis kr 1.000.000,‐ i et eiendomsselskap og kr
300.000,‐ i et energiforvaltningsselskap, foretatt i januar 2008. Nemnda bemerket at det var
beklagelig at en egnethetstest ikke var utfylt på punktet som gjaldt investeringshorisont, noe
som var omtvistet. Nemnda fant at banken måtte ha risikoen for den tvil som i ettertid forelå
26
vedrørende klagers angitte tidshorisont, og la klagers forklaring om en toårshorisont til grunn.
Nemnda mente at det var kritikkverdig at det fullstendige prospektet ikke hadde vært
tilgjengelig for klager før investeringsbeslutning ble tatt. Etter nemndas vurdering forelå det
svikt i saksbehandlingen som hadde ført klager inn i en investering som måtte anses utilrådelig
for ham, og nemnda fant at de omtvistede avtalene ble å sette til side etter avtaleloven § 36.
Banken har innen 3‐ukers fristen meddelt at uttalelsen ikke vil bli fulgt.
2009-172 Finansiell rådgivning – påstand om manglende opplysninger om risiko og
utilrådelig plassering.
Saken gjaldt en passering på kr 500.000,‐ i et spareprodukt i oktober 2006, som ble finansiert
med sikkerhet i klagernes bolig. Nemnda la til grunn at det fremlagte presentasjonsmaterialet,
som var blitt gjennomgått i et møte, i tilstrekkelig grad opplyste om at det var en viss risiko
forbundet med investeringsproduktet. Nemnda la også en viss vekt på opplysningene i et
undertegnet søknadsskjema, og kunne ikke se at det forelå avgjørende kritikkverdige forhold ved
bankens saksbehandling. Nemnda kunne heller ikke se at bankens råd om plassering hadde vært
utilrådelig ut fra klagernes økonomiske situasjon. Klagen mot banken førte ikke frem.
2009-174 Finansiell rådgivning – feilaktige opplysninger om risiko?
Saken gjaldt klagers plassering av kr 700.000,‐ i et spareprodukt foretatt våren 2007, hvorav kr
500.000,‐ var lånefinansiert. Nemnda bemerket bl.a. at den informasjonen banken hadde
fremlagt i tilstrekkelig grad synliggjorde at det var en viss risiko med produktet. Nemnda kunne
ikke se at investeringen var utilrådelig sett ut fra klagers totale økonomiske situasjon. Klagen
mot banken førte ikke frem.
2009-176 Påstand om mangelfull finansiell rådgivning – utilrådelige plasseringer?
Klager påklaget bankens rådgivning i forbindelse med to plasseringer i spareprodukter,
henholdsvis kr 500.000 i mai 2007 og kr 250.000,‐ i november 2007. Klager var da 81 år. Når et
gjaldt den første investeringen i et eiendomsselskap bemerket nemnda at en fremlagt
kundepresentasjon ga utilstrekkelig informasjon om sentrale forhold. Etter nemndas vurdering
heftet det mangler ved bankens saksbehandling av vesentlig karakter, og klager var ført inn i en
investering som måtte anses utilrådelig for ham. Klager hadde derfor krav på å bli stilt som om
investeringen ikke var blitt foretatt. Nemnda rettet også noe kritikk mot banken for
saksbehandlingen i forbindelse med den andre investeringen, men kom til at disse forholdene
ikke var av en slik art at investeringen måtte anses som utilrådelig for klager.
2009-177 Påstand om mangelfull finansiell rådgivning i forbindelse med investering
i eiendomsselskap
Klager påklaget bankens rådgivning i forbindelse med en delvis lånefinansiert plassering av kr
1.000.000,‐ i et eiendomsselskap. Avtalen var inngått i det første møtet mellom banken og
klager. Nemnda bemerket at en fremlagt kundepresentasjon ga utilstrekkelig informasjon om
sentrale forhold knyttet til investeringen, bl.a. at aksjene omsettes som unoterte i
annenhåndsmarkedet. Kundepresentasjonen var også villedende når det gjaldt
investeringshorisonten. Etter nemndas vurdering heftet det mangler ved bankens
saksbehandling av vesentlig karakter, og klager var ført inn i en investering som måtte anses som
utilrådelig for ham. Klager hadde krav på å bli stilt som om plasseringen ikke var blitt foretatt.
27
Depositum i husleieforhold
2009-054 Overføring av renter fra depositumskonto til lånekonto urettmessig?
Banken hadde overført renter fra klagers depositumskonto til hennes lånekonto.
Bankklagenemnda kunne ikke se at banken hadde hjemmel til å foreta denne overføringen, men
la til grunn at dette kunne justeres ved senere innbetalinger på lånet, slik at klager ble stilt som
om overføringen ikke hadde funnet sted.
Utlån
2009-010 Finansavtaleloven § 47 – avtaleloven § 36 – spiseforstyrrelse
Klager var innvilget diverse lån og kreditter i banken i perioden 1994 til 2001, med til sammen kr
550.000,‐. Klager krevde at restgjelden måtte slettes fordi banken ikke hadde overholdt
frarådningsplikten i finansavtaleloven (fil) § 47. Klager viste også til at det måtte foretas
avtalerevisjon ihht avtaleloven § 36, da han var ufør på grunn av en spiseforstyrrelse. Nemnda
fant at banken ikke hadde handlet i strid med fil § 47. Etter et forlikstilbud fra banken ville
klagers restgjeld være kr 85.050,‐. Det var ikke urimelig å gjøre denne avtalen gjeldende. Klagen
førte ikke frem utover forlikstilbudet.
2009-011 Avtaleloven § 36 – kontokreditt – spiseforstyrrelse
Klager inngikk en kontokredittavtale på kr 12.000,‐ med banken i februar 1998. Han anførte at
avtalen måtte anses ugyldig da han på avtaletidspunktet led av en spiseforstyrrelse, jf
avtaleloven § 36. Under saksforberedelsen for nemnda tilbød banken å ettergi ca halve gjelden,
som var trukket opp til ca kr 16.000,‐. Nemnda bemerket bl.a. at det ikke var holdepunkter i
saken for at banken hadde innsikt i klagers helsesituasjon da kredittavtalen ble inngått. Klager
ble ikke gitt medhold ut over bankens forlikstilbud.
2009-013 Banken trakk ikke terminbeløp – varigheten av låntakernes aktsomme
gode tro
Klagerne ble innvilget et rammelån i banken på kr 2.350.000,‐ den 1.10.2007. Det ble avtalt at
terminbeløpet på kr 14.975,‐ skulle trekkes fra en av klagernes konto første gang den
20.10.2007. Ved en feil i banken ble første forfallsdato satt til 20.10.2009. Klagerne oppdaget
feilen i mai 2008. Nemnda uttalte at klagerne i hvert fall burde ha oppdaget forholdet da heller
ikke novemberterminen i 2007 var blitt belastet, og så kontaktet banken. Nemnda kom til at
klagerne hadde krav på at lånet ble omberegnet slik at renter og avdrag på til sammen kr
14.975,‐ skulle anses betalt pr 20.10.2007.
2009-022 Finansiering av et boligprosjekt – manglende frarådning
Klager sto bak et boligprosjekt, som hadde vokst over tid fra våren 2005. Bygget var ikke fullført.
Spørsmålet i saken var om banken på noe tidspunkt skulle ha frarådet låneopptaket, som etter
hvert var blitt på kr 11,77 mill,‐, jf finansavtaleloven § 47. Nemnda fant at banken ikke hadde
plikt til å frarå en opplåning til kr 6.9 mill i juni 2007. Ved de to siste opplåningene til 9,9 mill og
11,77 mill i januar og mars 2008 var banken kommet i en uforskyldt tvangsliknende situasjon, og
kunne derfor ikke ses å ha hatt en frarådningsplikt. Det var uansett ikke et tilstrekkelig grunnlag
for nemnda til å vurdere lempingsspørsmålet før klagers tap var realisert, og banken hadde
foretatt en bebudet gjeldssanering.
28
2009-028 Kjøp av to borettslagsleiligheter – ett eller to lån bevilget – fil § 47?
Saken gjaldt en klage mot banken i forbindelse med at klager i 2006 først kjøpte en, dernest nok
en borettslagsleilighet i Alta. Klager hevdet at banken hadde gitt tilsagn om lån til innskuddet for
begge leilighetene, mens banken hevdet at det kun var blitt gitt ett tilsagn. Nemnda la til grunn
at det bare var blitt gitt tilsagn om å finansiere den første leiligheten med kr 570.000,‐, selv om
det først var blitt utstedt en finansieringsbekreftelse og så et finansieringsbevis på beløpet.
Banken var senere ikke forpliktet til å opprettholde tilsagnet og utbetale lånet, da det viste seg
at klager hadde opptrådt i strid med planene slik de var skissert for banken.
2009-035 Lån til oppstart av næringsvirksomhet – spørsmål om uaktsom
kredittgivning
Klager hadde sammen med en kamerat tatt opp et lån på kr 275.000,‐ til kjøp av en bil for
oppstart av limousinutleie. Klager kunne ikke anses som forbruker i saken, men nemnda tok
saken til behandling etter unntaksregelen i Hovedavtalen § 2‐2, tredje ledd. Saken ble ikke avvist
etter Hovedavtalen § 2‐2, femte ledd, selv om banken hadde fått utlegg i bilen og klagers
leilighet etter mislighold av lånet. Hensett til lånets ganske beskjedne størrelse kom nemnda til
at det ikke var grunnlag for å kjenne låneavtalen helt eller delvis ugyldig etter avt. §§ 33 og 36
eller etter ulovfestede prinsipper om lojalitet i kontraktsforhold.
2009-036 Gjeldsbrevlån – spørsmål om bankens frarådningsplikt –
finansavtaleloven § 47
Klager ble bevilget et lån på kr 550.000,‐ i banken i forbindelse med kjøp av borettslagsleilighet i
2007. Lånet finansierte deler av innskuddet på kr 990.000,‐. Klagers andel av fellesgjelden var på
kr 809.000,‐. Klager hadde oppgitt en årsinntekt på kr 280.000,‐ til banken. Bankklagenemnda
kom ut fra saksforholdene etter tvil til at banken ikke hadde en frarådningsplikt overfor klager
ihht finansavtaleloven § 47. Klagers krav om lemping av lånet førte derfor ikke frem.
2009-037 To advokatkolleger – deling av lån – debitor/kausjonist-forhold
Banken hadde i 1999 bevilget et lån på kr 865.000,‐ med klagers advokatkollega som debitor og
med klager som kausjonist. I 2003 ble lånet delt, slik at klager og kollegaen hver ble ansvarlig
som debitorer for kr 482.000,‐, og kausjonerte gjensidig for hverandres lån. Kollegaen innfridde
etter et par år sitt lån, og ble samtidig fritatt fra kausjonsansvaret for klagers lån. Klager hevdet
bl.a. at forutsetningen for delingen i 2003 var at kollegaen skulle ha ansvaret for hele lånet.
Nemnda uttalte bl.a. at klager måtte være ansvarlig for at egne forutsetninger ikke ble nedfelt i
avtalen eller kom til uttrykk overfor banken. Etter avtalen skulle klager ha det endelige ansvaret
for kr 482.000,‐. Det forhold at banken fritok kausjonisten for hennes ansvar, endret ikke klagers
stilling.
2009-040 Lån til borettslagsleilighet – frarådningsplikt, jf fil § 47?
Klagen gjaldt et lån på kr 680.000,‐, senere forhøyet til kr 870.000,‐, som ble innvilget av banken
i 2005/2006 i forbindelse med kjøp av borettslagsleilighet. Klagernes andel av fellesgjelden var kr
1.553.000,‐. Banken hadde tidligere finansiert kjøp av leilighet med et lån på kr 1.010.000,‐.
Klagernes intensjon var å komme bedre ut etter byttet av leilighet, noe det ikke var grunn til å
kritisere banken for å medvirke til. Banken hadde imidlertid to år tidligere finansiert kjøp av en
dyrere leilighet, som var solgt med underdekning. Nemnda fant at banken hadde opptrådt
kritikkverdig ved ikke å ha frarådet klagerne å involvere seg i for dyre boligprosjekter, og fant det
rimelig at banken måtte ettergi kr 95.000,‐ av restgjelden.
29
2009-041 Bytte til billigere leilighet – spørsmål om bankens frarådningsplikt
Saken gjaldt et lån på kr 707.000,‐ i banken til finansiering av innskudd i borettslagsleilighet.
Klagerne ønsket å bytte til en billigere leilighet, med kr 670.000,‐ lavere i samlet innskudd og
fellesgjeld. Nemnda la til grunn at klagerne hadde en stram økonomi, som byttet av bolig tok
sikte på å lette. På den bakgrunn kunne nemnda ikke se at banken burde ha frarådet
låneopptaket. Det syntes som om banken hadde medvirket på en måte som var nødvendig for at
klagerne skulle få bedret sin økonomiske situasjon. Krav om lemping av gjelden førte ikke frem.
2009-042 Frarådning låneopptak fil. § 47 – lemping når låntaker ikke selger boligen
etter kort tid slik som forutsatt?
Klager tok opp lån i banken til finansiering av borettsinnskudd på kr 769.000,‐. Klagers andel av
fellesgjeld var kr 1.800.000,‐. Nemnda la til grunn at låneopptaket nok burde ha vært frarådet
dersom det hadde dreid seg om et ordinært boligkjøp. Klagers plan var imidlertid at hun skulle
selge leiligheten etter ett år. Nemnda fant at det ikke var utilrådelig av banken å gi lån til
leilighetskjøpet for en kortere investeringsperiode, tatt de konkrete forholdene i betraktning.
Banken var noe å bebreide for ikke å ha tatt høyde for påregnelige renteøkninger innenfor den
tidshorisont lånet etter forutsetningene skulle løpe. Banken hadde tilbudt å kompensere klager
for kr 16.500,‐, og nemnda kom til klager ikke hadde krav mot banken ut over dette.
2009-043 Spørsmål om bankens frarådningsplikt – finansavtaleloven § 47
Banken hadde i april 2007 innvilget klagerne et boliglån på kr 2.052.000,‐ og et
mellomfinansieringslån på kr 300.000,‐ i forbindelse med kjøp av en leilighet for kr 2.565.000,‐.
Klagerne hadde fire måneder tidligere kjøpt en annen leilighet, som var lagt ut for salg. Klagerne
hadde en familieinntekt på ca kr 550.000,‐ i 2006, som økte noe i 2007. Selv om en
gjeldsbelastning på i overkant av kr 2. mill måtte sies å være betydelig for et par med inntekt
som her, kon nemnda til at banken ikke hadde en frarådningsplikt etter finansavtaleloven § 47.
Uttalt at klagerne selv hadde risikoen for at de valgte å kjøpe ny leilighet før den gamle var solgt.
2009-044 Spørsmål om bankens frarådningsplikt – finansavtaleloven § 47
Saken gjaldt spørsmålet om banken skulle ha frarådet klagerne å foreta en opplåning i mai 2007,
da banken fullfinansierte klagernes kjøp av enebolig for kr 980.000,‐, og hvor samlet gjeld ble på
kr 2.228.000,‐. Basert på klagernes inntektsopplysninger la banken til grunn at klagerne ville ha
en samlet årsinntekt på kr 757.000,‐. Selv om klagerne fikk en stor gjeldsbelastning etter
opplåningen, fant nemnda at gjeldsbyrden ikke ble så tung at banken måtte anta at klagernes
økonomiske evne tilsa at de alvorlig burde ha overveiet å avstå fra å ta opp lånet, jf
finansavtaleloven § 47. Klagen førte derfor ikke frem.
2009-047 Frarådningsplikt etter fil. § 47 - burde banken tatt høyde for angivelig
umulig arbeidsmarked på nytt bosted?
Saken gjaldt spørsmålet om banken hadde en frarådningsplikt da klagerne tok opp lån i banken
for å finansiere kjøpet av et småbruk, med pris kr 2.870.000,‐. Nemnda la til grunn at to
samboere som sammen søker om lån til felles bolig, normalt blir å vurdere under ett i relasjon til
bestemmelsen om frarådning. Småbrukets beliggenhet var ikke av en slik karakter at banken
burde ha reagert på klagernes egne vurderinger av fremtidige inntekter. Ut fra de fremlagte
opplysningene om klagernes inntekts‐ og formuessituasjon, kom nemnda til at banken ikke
hadde en frarådningsplikt i saken.
30
2009-059 Innfrielse av fastrentelån – underkurs – tvist om størrelsen på beløp til
utbetaling
Saken gjaldt hvor stort underkursbeløp klager hadde krav på å få tilbakebetalt av banken ved
førtidig innfrielse av et fastentelån i november 2007. Lånet var tatt opp da klager kjøpte en
indeksobligasjon gjennom en agent av banken i oktober 2004. Klager betalte da til sammen kr
51.750,‐ i provisjon og gebyr til agenten. Nemnda forsto klager slik at hans vesentlige anførsel
var at nevnte beløp skulle inngå i det beløp klager hadde krav på å få tilbakebetalt. Nemnda fant
at klagen i så fall var basert på en feilaktig forståelse av forskrift om låneavtaler av 11.2.2000, §§
3 og 10. Klagen mot banken førte derfor ikke frem.
2009-060 Kjøp av borettslagsleilighet – frarådningsplikt, jf fil § 47?
Klagerne fikk i 2007 innvilget lån i banken på til sammen kr 840.000,‐ til kjøp av
borettslagsleilighet. Andel fellesgjeld var på kr 1.250.000,‐. Banken la til grunn at paret samlet
ville få en inntekt på kr 500.000,‐ når begge var kommet i arbeid. Nemnda forsto det slik at
banken hadde basert sin kredittvurdering på opplysninger som stammet fra klagerne. Nemnda
kom til at banken ikke hadde en frarådningsplikt i saken.
2009-061 Gjeldsbrevlån – spørsmål om bankens frarådningsplikt etter fil § 47 –
nemndas kompetanse?
Klagerne tok opp et lån på kr 1.850.000,‐ i banken i juni 2002 til finansiering av boligkjøp. Etter
mislighold av lånet og senere salg av boligen gjensto en restgjeld på ca kr 960.000,‐. Av en
lånesøknad fremgikk det at den ene av klagerne var dr. gradsstipendiat med en årsinntekt på kr
270.000,‐. Den andre lånsøkeren var it‐konsulent med en årsinntekt på kr 400.000,‐. Klagerne
hadde opplyst om en tidligere, samlet gjeld på kr 480.000,‐, samt oppsparte midler med kr
100.000,‐. Selv om klagerne med en samlet gjeldsforpliktelse på ca kr 2.300.000,‐ nok ville få en
stram økonomisk situasjon, kunne nemnda ikke se at banken burde ha frarådet låneopptaket
etter fil § 47. Klagernes krav om lemping av restlånet førte derfor ikke frem.
2009-067 Egen gjeld og andel fellesgjeld tilsvarende syv ganger inntekt –
frarådningsplikt, jf fil § 47?
Klager ble i 2006 innvilget lån i banken på kr 1.240.000,‐ til kjøp av borettslagsleilighet. Andel
fellesgjeld var på kr 596.000,‐. Klagers samlede gjeld, inkl. studielån, var på ca kr 1.946.000,‐.
Klager hadde årlig inntekt på kr 280.000,‐. Etter nemndas oppfatning var klager klar over at hun
ville få en stram økonomi da hun kjøpte leiligheten. Klager var klar over at banken strakk seg
langt i en for henne vanskelig situasjon. Klager hadde likevel klart å overholde sine forpliktelser
overfor banken. Nemnda tok ikke stilling til om banken hadde en frarådningsplikt i saken, men
kom til at klager uansett ikke hadde krav mot banken, ut over en gjeldsettergivelse på kr
310.000,‐ som banken hadde innvilget.
2009-076 Finansavtaleloven § 47 – spørsmål om bankens frarådningsplikt
Klager opptok i mai 2006 et lån i banken på kr 638.000,‐ til finansiering av innskudd i
borettslagsleilighet. Hennes andel av fellesgjeld var kr 1.800.000,‐. Klager solgte leiligheten med
et tap på kr 256.529,‐ i juli 2008. Klager viste til at hun da lånet ble tatt opp hadde en forventet
årlig inntekt på kr 250.000,‐. Nemnda viste til at slik saken fremsto var det ikke realistisk at
klager skulle kunne klare å betjene sine samlede gjeldsforpliktelser, og at banken ikke kunne ses
å ha sannsynliggjort å ha foretatt en forsvarlig kredittvurdering av klager. Banken kunne ikke
høres med at avgjørende for bankens vurdering av søknaden var klagers fars uttalte vilje til
31
medvirkning i form av økonomisk støtte. Nemnda fant at banken burde ha frarådet klager å ta
opp lånet, jf finansavtaleloven § 47, og at klager hadde krav på at hennes restlån i banken på kr
256.529,‐ pr juli 2008 ble lempet i sin helhet.
2009-078 Utlånsrente til programkunde, høyere enn bankens markedsføringsrente
Klager hevdet at hans to lån i banken på samlet kr 2,4 mill hadde løpt med for høy rente.
Bankklagenemnda bemerket at nemnda ikke kan overprøve beslutninger som gjelder bankens
generelle rentenivå eller bankens verdivurdering av den tilbudte sikkerhet. Nemnda vurderte det
slik at den laveste rente som banken oppgir i sin markedsføring, ikke er å betrakte som et
bindende tilbud som kan påberopes av den enkelte kunde. Det var ikke dokumentert at klager
hadde fått dårligere rente enn andre kunder i samme kategori, jf fil § 49, tredje ledd. Også vist til
flere purringer på lånene. Klagen førte ikke frem.
2009-079 Mulig krav mot banken foreldet?
Klager fremmet krav mot banken i anledning spørsmål om fastrente og angivelig feilberegning av
rente. Lånene ble innfridd i henholdsvis 2002 og 2005. Nemnda viste til at den alminnelige
foreldelsesfrist er tre år, jf foreldelsesloven § 2, og tok ikke klagen til følge. Også vist til at klager
hadde tatt ut stevning mot banken for tingretten i mai 2007 for krav knyttet til låneforholdet
med banken.
2009-090 Spørsmål om frarådning – finansavtaleloven § 47
Klager opptok et lån på kr 500.000,‐ i banken til finansiering av andel i borettslag i november
2006. Klagers andel av fellesgjelden var på kr 744.000,‐. Etter Bankklagenemndas vurdering
hadde banken foretatt en grundig og forsvarlig kredittvurdering i forbindelse med låneopptaket,
som viste at klager ville kunne betjene lånet. Nemnda kunne ikke se at banken burde ha frarådet
låneopptaket etter fil § 47. Også bemerket at etterfølgende omstendigheter, som klagers BSU‐
sparing, tilsa at kredittvurderingen hadde vært forsvarlig. Klagers krav om lemping av gjelden
førte ikke frem.
2009-092 Frarådningsplikt etter finansavtaleloven § 47
Klager ble i 2001 innvilget et lån i banken på kr 730.000,‐ til kjøp av bolig for kr 620.000,‐. Uttalt
at banken måtte være på det rene med at klager ville ha en samlet gjeld på kr 840.000,‐. Etter
nemndas oppfatning var klagers inntekt vesentlig for lav til at hun kunne betjene gjelden, og
nemnda kom til at banken burde ha frarådet låneopptaket, jf fil § 47. Uttalt at banken ikke
hadde en frarådningsplikt ved en lånebevilgning i 2003, hvor det ikke fant sted en opplåning.
Etter tvangssalg av boligen gjensto en restgjeld på kr 339.000,‐. Nemnda fant det rimelig at
banken måtte slette halvparten av denne restgjelden. Bemerkning om en frivillig gjeldsordning
klager hadde tilbudt sine kreditorer.
2009-094 Lån til finansiering av borettsinnskudd – spørsmål om bankens
frarådningsplikt – finansavtaleloven § 47
Klager, som var fra Molde, opptok et lån i banken på kr 680.000,‐ til finansiering av
borettslagsleilighet i Oslo, hvor hun skulle studere. Andel fellesgjeld var på kr 1.732.000,‐.
Nemndas flertall la til grunn at både klager og banken var innforstått med at klager alene ikke
ville kunne klare å betjene den samlede gjelden med sitt studielån samt noe ekstraarbeid.
Flertallet la imidlertid til grunn at lånet skulle betjenes i fellesskap mellom klager, hennes
foreldre og hennes samboer, og at dette var et vel gjennomtenkt arrangement. Nemndas flertall
32
kom til at banken ikke hadde en frarådningsplikt overfor klager etter fil § 47. Nemndas
mindretall fant at banken burde ha frarådet klager å ta opp lånet. Bl.a. bemerket at
låneengasjementet som helhet bar preg av høy risiko.
2009-097 Ansvar som samskyldnere for lån opptatt til å dekke forfalt momskrav
De to klagerne, som var fra Chile, opptok i 2006 et lån på kr 200.000,‐ sammen med en
tredjeperson for å dekke mva sistnevnte var skyldig. Klagerne var av den oppfatning at de hadde
undertegnet som kausjonister, og at de burde ha vært frarådet dette. Nemnda bemerket bl.a. at
klagerne var på det rene med at de hadde påtatt seg en forpliktelse overfor banken, og at
banken ved kredittvurderingen i utgangspunktet kunne vurdere tre samskyldneres inntekt
samlet. Videre bemerket at ikke sjelden vil situasjonen være at en av debitorene, i hvert fall
tidvis, ikke kan betjene lånet alene. Nemnda kom til at banken ikke hadde en frarådningsplikt
overfor klagerne, slik at deres krav om lemping av gjelden, samt dekning av omkostninger til
advokat, ikke førte frem.
2009-098 Gjeldsbrevlån – spørsmål om lånerenten skal ha fast margin i forhold til
styringsrenten
Klagerne hevdet at de hadde en avtale med banken om at renten på deres lån til enhver tid
skulle ligge 0,55 %‐poeng over Norges Banks styringsrente. Banken bestred at det forelå en slik
avtale. Nemnda bemerket at den fremlagte dokumentasjon, som tilsagnsbrev og gjeldsbrev, ikke
kunne tas til inntekt for klagernes syn. Klagen mot banken førte derfor ikke frem.
2009-103 Bankens informasjons- og frarådningsplikt ved låneopptak
Klager opptok et lån i banken på kr 903.000,‐. Låneformålet var kjøp av 10 % av aksjene i
selskapet han var ansatt i. Lånet ble tatt opp sammen med daværende daglig leder. Nemnda
viste til at de to låntakerne samlet måtte anses å ha tilstrekkelig inntekt til å betjene lånet, og at
banken ikke hadde en frarådningsplikt overfor klager. Vist til at banken likevel hadde muntlig
frarådet klager å påta seg stor gjeld. Klager fikk ikke medhold i sitt krav mot banken om sletting
av gjeld samt dekning av advokatomkostninger.
2009-114 Frarådningsplikt etter fil. § 47 – opplåning for å oppgradere bolig
Klagerne tok opp et lån i banken på kr 2.300.000,‐, som bl.a. innebar en opplåning på kr
485.000,‐. Låneformålet var oppgradering av bolig. Nemnda viste til at banken i
kredittvurderingen hadde lagt til grunn en samlet årsinntekt på kr 640.000,‐, som innebar en
gjeldsgrad på 3,6. Nemnda uttalte at klagerne med dette fikk en ganske stor gjeldsbyrde, likevel
slik at deler av lånebeløpet skulle brukes til å ferdigstille utleieleilighet. Også sett hen til at
klagerne var yngre mennesker, og at lånet ble gitt med en løpetid på 30 år. Nemnda kom til at
banken ikke hadde en frarådningsplikt etter finansavtaleloven § 47. Også bemerkning om
hvorvidt lempning ville ha fremstått som rimelig.
2009-115 Spørsmål om frarådningsplikt etter finansavtaleloven § 47 – lån til kjøp av
borettslagsleilighet til låntakernes sønn
Klagerne tok opp et lån på kr 635.000,‐ i 2006, som bl.a finansierte innskuddet på kr 452.000,‐
ved kjøp av borettslagsleilighet. Andel fellesgjeld utgjorde kr 1.810.000,‐. Klagerne foretok en
opplåning med kr 80.000,‐ i 2008. Nemnda bemerket at klagerne ved kjøpet av leiligheten fikk
betydelige samlede økonomiske forpliktelser. Det måtte imidlertid tas hensyn til at det var
klagernes sønn som skulle betale husleien til borettslaget, at en mindre del av leiligheten skulle
33
leies ut, samt at sønnen i løpet av noen år skulle overta leiligheten. Nemnda kom til at banken
ikke hadde en frarådningsplikt i saken etter fil § 47.
2009-116 Spørsmål om bankens frarådningsplikt ihht finansavtaleloven § 47 samt
for sent meddelt avslag på lånesøknad
Saken gjaldt flere spørsmål. Nemnda fant at banken ikke kunne bebreides for at klager hadde
valgt å ta risikoen ved å kjøpe bolig i Alta, før hun hadde solgt sin bolig i Tromsø. Banken hadde
opprinnelig frarådet låneopptaket til finansiering av boligen i Tromsø, og nemnda kom til at
banken ikke hadde en frarådningsplikt overfor klager ved søknad om lån til boligen i Alta, da hun
med det fikk redusert sin gjeldsbelastning. Et senere avslag på utbetaling av sistnevnte lån ble
ikke ansett for å være gitt for sent. Banken kunne ikke holdes ansvarlig for en økning av
kredittgrensen på klagers MasterCard, som finansierte kjøp av hvitevarer, kjøkken m.v. Klagen
mot banken førte etter dette ikke frem.
2009-124 Utstedt lånebevis – hemmelig adresse – avslag
Banken hadde utstedt lånebevis, men nektet å utbetale lånet på grunn av at klager hadde
hemmelig adresse. Nemndas flertall (4) bemerket at finansinstitusjoner er pålagt å gjennomføre
identitetskontroll av sine kunder ved etablering av kundeforholdet. Lagt til grunn at banken
hadde fått opplyst klagers faste adresse. Det kunne da ikke være avgjørende at den ikke hadde
fått adressen via folkeregisteret. Etter flertallets vurdering var banken forpliktet til å stå ved sitt
lånetilsagn, slik det kom til uttrykk i lånebeviset. Mindretallet (1) viste bl.a. til at klager ikke på
forhånd var kunde i banken, og at for banken var derfor tilgjengelig adresse i folkeregisteret et
vesentlig element i kundekontrollen.
2009-126 Gjeldsbrevlån – spørsmål om rekkevidden av kredittkjøploven § 8, jf § 27a
Et agentselskap søkte om lån på kr 2.200.000,‐ i innklagede bank på vegne av klagerne.
Låneformålet var ”Refinansiering – Plassering i kapitalmarkedet”. Lånet ble utbetalt til den konto
klagerne hadde oppgitt i en utbetalingsfullmakt. Etter endring av låneformål ble lånebeløpet i tre
omganger overført til en ”klientkonto” lydende på agenten i en annen bank. Klagerne ble
sannsynligvis ved dette utsatt for et bedrageri. Nemnda viste bl.a. til at banken hadde foretatt
en selvstendig og individuell kredittvurdering av lånesøknaden, så utbetalt lånet til kundens
egen konto, som deretter hadde videreført midlene til en annen. Nemnda kom til at det ikke var
tale om ”ytelse av forbrukertjenester på kreditt” i lovens forstand. Forholdet falt derfor utenfor
krkjl § 8, jf § 27a. Banken ble frifunnet fra klagernes krav.
2009-127 Klage på innvilgelse av kreditter – spørsmål om sinnssykt motiverte
disposisjoner
Saken gjaldt spørsmålet om hvorvidt fire kredittavtaler på til sammen 211.249,‐, som klager
hadde inngått med banken i perioden 1993 – 2000, var utslag av sinnssyk motivasjon. Nemnda
bemerket at utgangspunktet er at sinnssyke ikke mangler rettslig handleevne. Nemnda la til
grunn at klagen omhandlet relativt sett mindre beløp, og uttalte at beløpsstørrelsene i seg selv,
og det som var opplyst om anvendelsen av midlene, fremsto dette ikke som sinnssykt motivert.
Banken hadde under saksforberedelsen tilbudt en forliksløsning hvor kravet ble redusert fra kr
211.000,‐ til kr 100.000,‐. Klager hadde ved sin advokat ikke akseptert tilbudet. Nemnda
bemerket at tilbudet fremsto som fornuftig og rimelig, og at det burde ha vært akseptert.
34
2009-132 Spørsmål om frarådningsplikt – finansavtaleloven § 47
Saken gjaldt et lån på kr 1.100.000,‐, som banken innvilget klager i juni 2003 ved kjøp av en
eiendom i Skåbu. Klager ble innvilget et tilleggslån på kr 100.000,‐ i november 2003. Selv om
klager med en oppgitt inntekt på kr 339.000,‐ måtte sies å ha fått en betydelig gjeldsbelastning,
fant nemnda at banken ikke hadde en frarådningsplikt etter finansavtaleloven § 47. Nemnda
viste til at klager skulle leie ut tre enheter i boligen.
2009-151 Frarådningsplikt, kjøp av borettslagsleilighet – Finansavtaleloven § 47
Klagerne tok opp lån i banken på kr 1.201.600,‐ til finansiering av borettsinnskudd i mai 2007.
Andel fellesgjeld var på kr 1.350.000,‐. Banklånet ble betjent som avtalt, men klagerne solgte
leiligheten med tap våren 2009. Udekket restgjeld til banken var kr 270.000,‐. Nemnda fant at
den udekkede restgjelden ikke var et resultat av manglende frarådning etter finansavtaleloven §
47. Klagernes krav om at restlånet måtte slettes førte ikke frem.
2009-153 Krav på utlevering av lånedokumentasjon – erstatningskrav
Saken gjaldt bankens håndtering av klagers anmodning om innsyn i låne‐ og pantedokumenter
utferdiget i 1997, 2002 og 2003, foranlediget av skilsmisse. Nemnda kunne ikke se at banken
hadde handlet uaktsomt ved at det tok noe tid før de etterspurte dokumentene ble fremlagt for
klager, jf forretningsbankloven § 18 og personopplysningsloven § 23. Klagers erstatningskrav
mot banken førte derfor ikke frem. For øvrig bemerket at det ikke kunne ses godtgjort at det var
en forutsetning for å kunne inngi en ankeerklæring at dokumentene ble fremlagt.
2009-162 Spørsmål om feil ved oppgjør etter salg av eiendom - condictio indebiti
Ved salg av klagers og hennes daværende ektefelles bolig i april 2005 hadde bankens
saksbehandler overfor eiendomsmegleren opplyst en for lav restgjeld med kr 130.000,‐. Klager
og ektefellen undertegnet hver et gjeldsbrev på kr 65.000,‐ i juni 2005. Saken ble innklaget for
nemnda i august 2007. Nemnda fant at det personlige gjeldsansvaret bestod for låntakerne, jf
BKN 2008‐076. Under enhver omstendighet måtte det faktum at klager faktisk hadde betjent
lånet over lengre tid tilsi at hun hadde erkjent forpliktelsen. Klagen førte ikke frem.
2009-164 Tap ved salg av leilighet - krav mot banken
Klager og hans daværende venninne tok i mai 2008 opp et boliglån på kr 990.000,‐ i banken, ved
kjøp av en leilighet for kr 1.200.000,‐. Klagers mor og bestemor bidro med kr 220.000,‐ ved
kjøpet. Leiligheten ble solgt for kr 1.150.000,‐ i september 2008. Selv om låntakerne måtte anses
å ha fått en betydelig gjeldsbelastning ved låneopptaket, fant nemnda at banken ikke hadde en
frarådningsplikt etter fil § 47. Fordelingen av tapet etter salget av leiligheten ble ansatt for å
være et internt forhold mellom låntakerne. Banken hadde ikke handlet uaktsomt selv om
banken sto ved lånetilsagnet etter at den angivelig var blitt kjent med at samboerforholdet
mellom lånsøkerne hadde tatt slutt.
2009-168 Bankens rådgivningsansvar, bankens forhold til mor – frarådning jf fil § 47
– ung lånsøker
Klager, født i 1986, hadde tatt opp lån på kr 400.000,‐ i banken til finansiering av innskuddet i en
andelsleilighet i Oslo. Andel fellesgjeld var kr 1.157.000,‐. Nemnda anså at klager var blitt bundet
av morens opptreden som hans representant. Nemnda bemerket at hensynet til god kvalitet i
kredittarbeidet kan tilsi at en bank bør innhente dokumentasjon for å sikre at opplyste
tallstørrelser er korrekte. Nemnda kunne imidlertid ikke se at banken hadde en frarådningsplikt
35
overfor klager etter fil § 47. Klager fikk ikke medhold i sitt krav mot banken om sletting av
restgjeld.
2009-169 Innvilget lån til låntaker med lav inntekt på lånetidspunktet
Klager tok opp lån i banken på kr 1.200.000,‐ til kjøp av borettslagsleilighet. Andel fellesgjeld var
på kr 1.800.000,‐. Klager erkjente at banken muntlig og skriftlig hadde frarådet låneopptaket,
men hevdet at banken burde ha avslått søknaden. Klager mottok trygd på kr 14.000,‐ pr måned,
og forutsatte utleie av to hybler, samt at samboeren skulle bidra til utgiftsdekning. Banken
hadde lagt vekt på sitt kjennskap til klager som en stødig og grundig kunde. Når banken dessuten
hadde frarådet klager å påta seg gjeldsbyrden, fant nemnda at det ikke var grunnlag for å lempe
klagers forpliktelser.
2009-171 Innvilget næringslån til privat formål – krav på rentekompensasjon
Klager hevdet at et lån feilaktig var klassifisert som et næringslån; ikke et privatlån, og derfor løp
med for høy rente. Nemnda la til grunn at lånesøknaden var begrunnet med behov for bedret
likviditet i klagers utleieselskap. Lånetilbudet var utarbeidet til utleieselskapet, og gjeldsbrevet
var undertegnet av samme. Nemnda kunne ikke se at banken hadde begått feil i anledning
saken. Bemerket at nemnda uansett ikke hadde kunnet fastsette konkrete rentebetingelser for
lånet, selv om lånet i utgangspunktet hadde vært gunstig priset av banken. Klagen førte ikke
frem.
2009-173 To billån – lånsøker 22 år – spørsmål om frarådning, jf fil § 47
Et finansieringsselskap hadde innvilget klager, som var 22 år, først et lån på kr 219.000,‐ til kjøp
av en Mini Cooper, og så et lån på kr 398.000,‐ til kjøp av en BMW. Selskapet hadde ved
kredittvurderingen lagt vekt på klagers opplysninger om at han ville øke inntekten vesentlig ved
ny jobb. Det var klagers risiko at det første lånet ikke ble innfridd før det andre lånet ble
utbetalt, fordi Mini Cooperen ikke ble solgt. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde opptrådt
klanderverdig ved sin kredittvurdering. Selskapet hadde heller ingen plikt til å fraråde
låneopptakene.
Sikkerhetsstillelse (kausjon, realkausjon, bankgaranti)
2009-003 Bankens frarådnings- og opplysningsplikt overfor kausjonist, fil §§ 60, 2.
ledd og 59, bokstav h, - angrerett?
Klager hadde i 2005 pantsatt sin eiendom til sikkerhet for et lån på kr 650.000,‐ som kjæresten
tok opp i banken for å innfri en aksjeopsjon. Klager hevdet i klagen i 2007 for det første at hun
hadde angrerett fordi kausjonsavtalen ble undertegnet hjemme hos henne. Slik nemnda forsto
angrerettloven § 6 a kunne imidlertid kausjonen ikke sies å være et resultat av fjernsalg fra
bankens side, og lovens § 22 a, som gir rett til å gå fra avtaler som er inngått ved fjernsalg av
finansielle tjenester, kom følgelig ikke til anvendelse. Bemerkning om lovens § 22 b, bokstav d.
Når det gjaldt klagers påstand om at hun burde ha vært frarådet å stille kausjon, anså nemnda at
klager ikke hadde krav på lemping av ansvaret ut over den reduksjon til det halve som banken
hadde tilbudt.
36
2009-004 Tvist i anledning kausjonsansvar – særlig spørsmål om bankens
frarådnings- og opplysningsplikt
Klager stilte den 18.9.2006 kausjon på kr 500.000,‐ til sikkerhet for søsterens lån på kr
1.270.000,‐. Klager hadde tidligere kausjonert for fem lån tatt opp av søsteren. Nemnda kom for
det første til at det var sannsynliggjort at banken hadde oppfylt sin underretningsplikt overfor
klager etter fil § 60 (1) om at banken hadde frarådet søsteren å ta opp lånet. Nemnda kunne
videre ikke se at det var godtgjort at banken ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt overfor
klager etter fil § 59 (1). Det var heller ikke avdekket forhold på kausjonistens side som tilsa at
banken burde ha frarådet henne å kausjonere, jf fil § 60 (2). Klagen førte etter dette ikke frem.
2009-052 Kausjon for firmagjeld – blant annet spørsmål om fraråding i henhold til
finansavtaleloven § 60 (2)
Klager hadde tatt opp et boliglån på kr 1.514.000,‐ sammen med sin ektefelle. Spørsmålet om
banken urettmessig hadde sendt dette lånet til inkasso i 2008 og begjært tvangssalg av klagers
eiendom, ble avvist fra behandling, jf Hovedavtalen § 2‐2, 5. ledd. Klager hevdet at han i 2005
kun hadde kausjonert for kr 350.000,‐ for sitt selskaps forpliktelser, og ikke for kr 450.000,‐.
Klager fikk ikke medhold på dette punkt, da han måtte anses å ha akseptert bankens krav ved å
undertegne på et gjeldsbrev på kr 410.000,‐ i 2007. Klager fikk heller ikke medhold i sin anførsel
om at banken burde ha frarådet ham fra å kausjonere for selskapsforpliktelsene i 2005, jf
finansavtaleloven § 60 (2).
2009-053 Realkausjon – tvungen gjeldsordning – ugyldighet?
Klager hadde flere lån i banken. Lånene var sikret i bl.a. en eiendom som var eid av klagers far.
Etter farens død var eiendommen overtatt av klager. Klager hadde gjennomført tvungen
gjeldsordning, men det gjensto et restkrav. Klager krevde at banken slettet pantobligasjonen i
eiendommen som opprinnelig var eid av faren. Nemnda viste bl.a. til Rt. 1994 side 112, BKN
95050 og juridisk teori, og kom til at banken kunne gjøre krav mot klager gjeldende gjennom det
aktuelle pantet, selv om han hadde oppnådd gjeldsordning. Klagen førte heller ikke frem på
andre grunnlag.
2009-068 Krav om frigivelse av bankinnskudd klager stilte som realkausjon
Klager hadde stilt et bankinnskudd på kr 637.000,‐ som realkausjon for en garanti banken hadde
stilt for et selskaps forpliktelser. Det fremgikk av kausjonserklæringen at den gjaldt til ut august
2008. Klager viste til at banken ikke hadde rettet krav mot ham innen denne fristen, og hevdet at
hans ansvar overfor banken hadde opphørt. Nemnda viste imidlertid til at bankgarantien var
blitt forlenget flere ganger på uendrete vilkår, og at klager ved hver forlengelse av garantien
hadde akseptert at realkausjonen skulle gjelde ”til ethvert utestående overfor Banken….er
dekket fullt ut eller ansvar under Bankgarantien har opphørt med endelig virkning”. Nemnda
viste til at etter kausjonsavtalen var det tilstrekkelig at kausjonisten ble varslet om mislighold før
utløpet av garantien. Klagen mot banken førte ikke frem.
2009-073 Realkausjon – avtaleloven §§ 33 og 36 – finansavtaleloven § 60
Saken gjaldt en realkausjon på kr 490.000,‐ som klager hadde stilt i mars 2007 for hoveddebitors
restlån på kr 495.000,‐, etter at han hadde solgt sin bolig til klager i januar 2007. Klager fikk ikke
medhold i sine ugyldighetsinnsigelser i saken. Banken hadde oppfylt sine forpliktelser etter
finansavtaleloven § 60 (1) og (2). Klagen mot banken førte ikke frem. Klager ble heller ikke
tilkjent dekning av sine omkostninger til advokat.
37
2009-089 Kausjon for sønnens firma – uføretrygdede med arvet formue
I oktober 2006 kausjonerte klagerne til sammen for kreditt på kr 1.3750.000,‐, som var opptatt
av et bilfirma. Klagernes sønn kjøpte seg inn i firmaet, hvor han var ansatt. Bankklagenemndas
flertall viste til at klagerne hadde opplyst til banken at en av dem ventet en arv på kr 3 – 4 mill,
og uttalte at banken ikke kunne ses å ha en frarådningsplikt etter fil § 60, annet ledd. Flertallet
uttalte videre at banken hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter fil § 59, og kom til at
kausjonistene var bundet av avtalene. Nemndas mindretall uttalte at banken ikke hadde oppfylt
sin opplysningsplikt om bilfirmaets dårlige økonomiske situasjon, og kom til at kausjonistenes
ansvar burde lempes delvis.
2009-096 Spørsmål om banken villedet klager før inngåelse av en kausjonsavtale
Klagers kausjonsansvar til sikkerhet for et selskaps forpliktelser overfor banken ble i april 2007
utvidet fra kr 100.000,‐ til kr 200.000,‐. Bankklagenemnda viste til at det fremgikk klart både av
tilsagnsbrev og kausjonserklæring at kausjonen med sitt fulle beløp også skulle sikre en ordinær
kassekreditt på kr 450.000,‐. Klager fikk ikke medhold i sin påstand om at kausjonen kun skulle
stå som sikkerhet for en forlengelse av en tilleggskreditt på kr 150.000,‐. Banken kunne etter
dette kreve klager for kr 100.000,‐, i tillegg til allerede innbetalte kr 100.000,‐.
2009-099 Inngått avtale om oppgjør av kausjonsansvar – Bankklagenemndas
kompetanse
Før saken ble bragt inn for Bankklagenemnda hadde klagerne inngått et forlik med banken om at
de skulle gjøre opp sin kausjonsforpliktelse med en ramme på kr 900.000,‐, ved å innbetale til
sammen kr 500.000,‐. Beløpet ble lånt i banken. Klagerne påklaget likevel kausjonsansvaret, og
anførte at forliket var fremtvunget av banken. Nemnda uttalte bl.a. at det ikke var holdepunkter
i saken for at forliksavtalen, som ble inngått med klagernes advokat til stede, var kommet i stand
på en utilbørlig måte. Nemnda kom til at klagerne var bundet av forliket, og at klagen derfor ikke
førte frem.
2009-113 Kausjonsansvar – refinansiering – låntakerne frarådet låneopptak
Klager kausjonerte i 2005 for et lån på kr 92.000,‐, som ble tatt opp av hennes sønn og hans
samboer. Lånet gikk bl.a. til refinansiering av et lån på kr 62.000,‐, som klager hadde kausjonert
for. Nemnda la til grunn at det i tilsagnsbrevet til låntakerne var tatt inn en passus om
frarådning. Klager hadde undertegnet på at hun var kjent med dette, og nemnda fant at banken
hadde oppfylt sin underretningsplikt etter fil § 60 (1). Klagen førte heller ikke frem etter fil § 60
(2). Nemnda bemerket bl.a. at selv om klager hadde en forholdsvis beskjeden inntekt, anså
nemnda at opplåningen var av en slik størrelse at den ikke kunne berettige et krav om lempning.
2009-135 Spørsmål om gyldigheten av pantstillelse i realkausjonsforhold
Saken gjaldt spørsmål om gyldigheten av klagers pantstillelse til sikkerhet for klagers tidligere
ektefelles gjeld. Nemnda fant det sannsynliggjort at klager den 1. februar 2000, samt ved en
refinansiering i 2001, hadde pantsatt sin eiendom til sikkerhet for ektefellens gjeld i banken. Det
var ikke sannsynliggjort at sikkerhetsstillelsen skulle ha en tidsbegrensning. Nemnda anså at det
neppe var grunnlag for å fraråde ektefellen låneopptaket. Klagers krav mot banken førte ikke
frem.
38
2009-136 Realkausjon – restansvar etter tidl. innbetaling tilsvarende pantets verdi
Klagerne fremholdt at realkausjoner måtte anses bortfalt etter delinnfrielse av lån.
Bankklagenemnda la imidlertid avgjørende vekt på ordlyden i en pantsettelseserklæring, hvor
det ble avtalt at banken skulle beholde den etablerte sikkerheten for det samlede
engasjementet inntil dette var innfridd. Klagen mot banken førte ikke frem.
2009-166 Kausjonsansvar – finansavtaleloven § 60 (2)
Klager påklaget en kausjon på kr 280.000,‐ han stilte til sikkerhet for en garanti på kr 175.000,‐,
som banken hadde stilt for et firmas oppfyllelse av en leieavtale. Klager var eneeier, styreleder
og daglig leder i firmaet. Nemnda uttalte at verken klagers private økonomi eller andre forhold
tilsa at banken etter finansavtaleloven § 60 (2) skulle ha frarådet klager å stille kausjonen. Klagen
førte derfor ikke frem.
2009-167 Garanti for riktig betjening av lån til næringsvirksomhet –
finansavtaleloven § 59
Klager hadde som privatperson i april 2007 undertegnet på en ”solidarisk betjeningsgaranti” på
kr 4,1 mill sammen med tre AS’er, til sikkerhet for et lån som et eiendomsselskap tok opp i
banken. Kausjonsavtalen ble inngått hos en av de andre kausjonistene, uten noe møte i banken.
Nemnda bemerket at klager ikke hadde angrerett, jf BKN 2009‐003. Nemnda fant imidlertid at
banken i hvert fall hadde forsømt sin opplysningsplikt etter fil § 59, pkt a, c og g. Nemnda fant at
det ville virke urimelig og i strid med god bankskikk å gjøre avtalen gjeldende fullt ut, jf
avtaleloven § 36, og kom til at klagers forpliktelser ble redusert til allerede foretatte
innbetalinger på kr til sammen kr 30.000,‐. Banken måtte også dekke klagers utgifter til advokat.
Generelle spørsmål
2009-121 Bankens rådgivning og rutiner ved valutahandel
Klager påklaget bankens rådgivning ved valutahandel i perioden januar – november 2008.
Nemnda viste til at klager i forkant av handlene hadde undertegnet på kontrakt hvor han bl.a.
bekreftet å være godt kjent med at de aktuelle produktene innebar risiko, og at han hadde
spesiell kunnskap om produktene. Etter nemndas vurdering fremsto klager overfor banken som
en kunde med god kjennskap til valutahandel. Klagers anførsel om at banken hadde rådet ham
til å bli stående i investeringene førte ikke frem, jf bl.a. BKN 2008‐077. Det var ikke
sannsynliggjort at bankens rutiner var brutt. Klagen førte ikke frem.
2009-148 Gebyr for kontantuttak ved bruk av Mastercard
I pkt 26 i avtalevilkårene for klagers Mastercard i innklagede selskap fremgikk det at
”kontantuttak i skranke” koster kr 95,‐ + 1,5 %. Klager påklaget at han ved kjøp av valuta hos
Forex med kortet av innklagede selskap ble belastet selskapets gebyr for kontantuttak i skranke.
Det fremsto for nemnda som klart at uttak av fremmed valuta er ”kontantuttak”. Selv om
uttaket ikke fant sted i innklagede selskaps lokaler, men hos Forex, fant nemnda etter noe tvil at
forholdet falt inn under vilkåret ”kontantuttak i skranke”. Likevel uttalt at dette kunne vært
bedre presisert. Klagen mot selskapet førte ikke frem.
39
Bankklagenemndas kompetanse
2009-012 Kredittkort angivelig ikke mottatt - misbruk av kortet muliggjort ved grov
uaktsomhet? Nemndas kompetanse
Klagers såkalte ”gullkort” ble misbrukt ved to minibankuttak på til sammen kr 10.000,‐ den 3. og
4. februar 2008. Kortselskapet anførte at misbruket var muliggjort ved grov uaktsomhet fra
klager, og holdt henne ansvarlig for 8.000,‐, jf fil § 35 (2), a. Klager hevdet at hun ikke hadde
mottatt kortet i 2006. Nemnda fant at sentrale sider av sakens faktum var uavklart, og at saken
var uegnet for skriftlig saksbehandling. Saken avvist fra nemnda, jf Hovedavtalen § 2‐2, syvende
ledd. Uttalt at kortselskapet har prosessbyrden, jf fil § 37.
2009-025 Lån til kjøp og salg av eiendommer – avvisning
Saken gjaldt spørsmål om bankens ansvar i forbindelse med at klager var blitt innvilget
rammelån på kr 34 mill til kjøp av eiendommer for videresalg eller utleie. Nemnda karakteriserte
låneformålet som næringsvirksomhet, i hvert når omfanget var som i saken. Finansavtaleloven §
47 kom følgelig ikke til anvendelse. Tvisten ble også ansett for å ha oppstått i næringsforhold
ihht Hovedavtalen for Bankklagenemnda, og saken måtte i utgangspunktet avvises fra
nemndsbehandling. Da saken hadde mange og omstridte sider ble den heller ikke tatt til
behandling etter unntaksbestemmelsen i vedtektenes § 2‐2, tredje ledd. Saken avvist.
2009-051 Brudd på frarådningsplikten etter fil. § 47? - egnet for skriftlig
saksbehandling? – avvisning
Klagerne ble innvilget lån gjennom en agent for banken i forbindelse med kjøp av bolig.
Klagernes langsiktige gjeld knyttet til den nye boligen ble på kr 2.545.000,‐, med tillegg av kr
2.180.000,‐ i mellomfinansiering. Klagerne fremholdt særlig at en frarådning som fremgikk av
lånedokumentene, aldri ble omtalt eller forelagt dem. Banken bestred dette. Nemnda fant at
sakens faktum var uavklart på sentrale punkter, og avviste saken, jf Hovedavtalen § 2‐2, syvende
ledd.
2009-117 Feil ved mynttellemaskin – spørsmål om klager har lidt tap – avvisning
Klager fremholdt at han hadde lagt mynter på til sammen ca kr 7.700,‐ i en mynttellemaskin i
banken, som hadde gått ut av drift mens tellingen pågikk. Nemnda ble forevist et videoopptak,
men fant ikke ut fra dette grunnlag for å kunne ta stilling til hvilket omtrentlig beløp klager
hadde hatt med til banken. Nemnda fant det uavklart hvilket beløp klager hadde lagt i
mynttellemaskinen og tatt ut, og avviste saken, jf Hovedavtale § 2‐2, syvende ledd.
Bemerkninger om et forlikstilbud fra banken.
2009-134 Realkausjon stilt for 3. manns næringsvirksomhet – avvisning
Klagerne hadde stilt realkausjon til sikkerhet for et lån på kr 1 mill til et aksjeselskap, hvor en av
klagerne eide en aksje. Saken gjaldt spørsmål om bankens informasjons‐ og rådgivningsplikt.
Bankklagenemnda anså at sakens faktum var for dårlig utredet til at nemnda kunne ta stilling til
tvisten. Bl.a. burde det klarlegges hvilken tilknytning klagerne hadde til den personen som sto
bak forretningsvirksomheten. Saken avvist i henhold til Hovedavtalen § 2‐2, syvende ledd.
2009-138 Avgitt bud ble bindende etter finansieringsbekreftelse – fil § 47
Saken gjaldt spørsmålet om banken hadde bekreftet finansiering av et boligkjøp overfor
eiendomsmegler, med den følge at klager ble bundet av sitt bud før banken sendte et
40
bevilgningsbrev med en frarådningsklausul til klager. Nemnda fant at saken hadde mange
uavklarte sider på punkter som var av vesentlig betydning for vurderingen av saken, og som det
ikke hadde lyktes å bringe klarhet i under saksforberedelsen. Saken ble derfor avvist, jf
Hovedavtalen § 2‐2, syvende ledd.
2009-149 Misbruk av Visakort – muliggjort ved grov uaktsomhet? – avvisning
Kortholder vedkjente seg ikke et minibankuttak på kr 6.000,‐ med hans Visakort. Kortet hadde
ikke vært på avveie. Etter nemndas oppfatning fremsto det som uavklart hva som hadde skjedd i
forbindelse med uttaket, og saken ble avvist fra realitetsbehandling, jf Hovedavtalen § 2‐2,
syvende ledd.
2009-155 Misbruk av kort. Ran eller medvirkning? – avvisning
Kortholders to betalingskort ble benyttet for til sammen kr 15.132,‐ om kvelden den 10. januar
2009. Banken fremholdt at belastningene var muliggjort ved grov uaktsomhet fra kortholders
side, jf finansavtaleloven § 35 (2), bokstav a. Kortholder hevdet at han var blitt utsatt for ran.
Bankklagenemnda fant det uklart om det forelå ran eller om kortholder hadde medvirket til
uttakene, og avviste saken, jf Hovedavtalen § 2‐2, syvende ledd.
2009-158 Misbruk av Visakort med kode i Riga – avvisning
Kortholders betalingskort kom på avveie i Riga, Latvia, og ble misbrukt ved pinkodeautoriserte
belastninger på til sammen NOK 9.478,‐. Tvisten gjaldt spørsmålet om misbruket var muliggjort
ved grov uaktsomhet fra kortholders side. Nemnda anså at saken hadde så mange uavklarte
sider at det ikke var mulig å vurdere ansvarsforholdet. Saken avvist, jf Hovedavtalen § 2‐2,
syvende ledd.
2009-175 Uttak i minibank - angivelig ingen utbetaling – avvisning
Kortholder fremholdt at han forsøkte å foreta et minibankuttak motsvarende NOK 4.284,‐ i
Birmingham, men at minibanken ikke utbetalte beløpet. Nemndas flertall (4) fant at det i ettertid
var vanskelig å bringe på det rene hva som konkret skjedde ved forsøket på minibankuttak, og
avviste saken, jf Hovedavtalen § 2‐2, syvende ledd. Mindretallet (1) viste til at det ut fra logg fra
den engelske banken samt bekreftelse fra Teller fremgikk at korrekt beløp ble utbetalt av
minibanken.
41
Hovedavtale for Bankklagenemnda
Klagenemnd for bank, finans og verdipapirfond
Vedtatt av avtalepartene pr. 01.10.1988.
Sist endret pr. 01.11.2009.
Godkjent ved kgl. res. 19.05.2000
KAP. 1. INNLEDENDE BESTEMMELSER
§ 1-1. Formål og samarbeid.
Bankklagenemnda, forbrukernes klagenemnd i bank‐, finans‐ og verdipapirfondsaker er et
tvisteløsningsorgan etablert av Finansnæringens Hovedorganisasjon, Sparebankforeningen i
Norge, Finansieringsselskapenes Forening, Verdipapirfondenes Forening og Forbrukerrådet.
Formålet med klageordningen er å gi forbrukere et sted å henvende seg med klage mot en
forretningsbank, sparebank, finansieringsselskap, kredittforetak, verdipapirforetak,
fondsforvaltningsselskap eller utenlandsk kreditt‐ eller finansinstitusjon som tilbyr tilsvarende
tjenester til forbrukere i Norge.
Forutsetningen for behandling er at klagen gjelder en tvist av rettslig karakter som springer ut av
kontraktsforhold med vedkommende institusjon, jf. § 2‐2 første ledd, og at institusjonen er
tilsluttet Bankklagenemnda som medlem i en av foreningene som er part, eller gjennom
tilslutning i henhold til reglene i § 1‐3.
Det legges vekt på en hensiktsmessig avgrensning i forhold til andre kontroll‐ og klageinstanser,
herunder forbrukermyndighetene og Kredittilsynet. Det bør unngås at samme type tvistesaker
behandles flere steder.
Avtalepartene bidrar til at klageordningen gjøres allment kjent.
§ 1-2. Kostnadsfordeling.
Godtgjørelse til klagenemndas leder, nestleder og utgiftene til sekretariatets virksomhet, fordels
mellom Finansnæringens Hovedorganisasjon, Sparebankforeningen i Norge,
Finansieringsselskapenes Forening og Verdipapirfondenes Forening etter nærmere avtale.
Godtgjørelse til nemndsmedlemmer og styremedlemmer oppnevnt av Forbrukerrådet dekkes av
Forbrukerrådet. Godtgjørelse til medlemmer oppnevnt av bransjen dekkes av
bransjeorganisasjonene etter nærmere avtale.
§ 1-3. Søknad om særlig tilslutning til klagenemnda.
Institusjoner som tilbyr tjenester som faller innenfor nemndas kompetanse etter § 2‐2 og som
ikke er medlem av Finansnæringens Hovedorganisasjon, Sparebankforeningen i Norge,
Finansieringsselskapenes Forening eller Verdipapirfondenes Forening, kan søke om tilslutning til
Bankklagenemnda for behandling av klager mot institusjonen. Institusjonen skal ved eventuell
tilslutning innbetale en tilslutningsavgift, en årsavgift og en avgift pr. tvistesak etter regler
fastsatt av nemndas styre.
42
KAP. 2. KLAGENEMNDA
§ 2-1. Oppnevning og sammensetning.
Klagenemnda skal i hver sak bestå av en leder og fire medlemmer hvorav to fra forbrukersiden
og to fra bransjesiden.
Lederen skal ha juridisk embetseksamen og oppfylle vilkårene for å være høyesterettsdommer.
Lederen og en nestleder for ham oppnevnes i fellesskap av partene i denne avtale, men av
Justitiarius i Høyesterett såfremt partene ikke blir enige.
Forbrukerrådet oppnevner medlemmene fra forbrukersiden.
De øvrige partene oppnevner et nødvendig antall medlemmer og varamedlemmer fra
bransjesiden. Det inngås egen avtale om hvem av disse som skal være de to faste medlemmer og
varamedlem nr. 1 og 2.
I saker hvor en bank er innklaget settes nemnda med de to faste medlemmer fra bransjesiden.
Når et finansieringsselskap, et kredittforetak eller et fondsforvaltningsselskap er innklaget,
settes nemnda med ett av de faste medlemmer og ett medlem oppnevnt av den forening som
organiserer denne institusjon. Ved behandling av klager mot et verdipapirforetak settes nemnda
med to faste medlemmer fra verdipapirforetakene oppnevnt i fellesskap av Finansnæringens
Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i Norge.
Når saksforholdet tilsier det, kan lederen bestemme at nemnda settes med ett medlem fra
banksiden og ett fra finansieringsselskap, kredittforetak, verdipapirforetak eller
fondsforvaltningsselskap.
Alle oppnevningene etter denne bestemmelse gjelder for to år. For leder og nestleder kan
sammenhengende funksjonstid i samme verv, bortsett fra i særlige tilfeller, maksimalt være åtte
år.
§ 2-2. Nemndas kompetanse.
Nemnda kan behandle tvister som springer ut av kontraktsforhold mellom forbruker og bank,
finansieringsselskap, kredittforetak eller fondsforvaltningsselskap og som gjelder disse
institusjoners alminnelige virksomhet. For en bank regnes som alminnelig virksomhet bl.a.
innskuddsvirksomhet, kredittgivning, betalingsformidling og finansiell rådgivning. Nemnda kan
videre behandle klager mot et verdipapirforetak når tvisten gjelder investeringsrådgivning.
Utenfor faller bl.a. eiendoms‐ og fondsmegling og andre tjenester som også utføres av andre og
omfattes av særskilte kontroll‐ og klageordninger. Forutsetningen om kontraktsforhold er likevel
ikke til hinder for at nemnda kan behandle saker om en institusjons avvisning av kunder, jf.
finansavtaleloven § 14.
Behandlingen skjer på grunnlag av klage fra forbruker. Institusjonen kan likevel bringe inn tvist
om misbruk av konto eller betalingskort, jf. finansavtaleloven § 37 annet ledd b. En klage tas
bare til behandling såfremt forbrukeren har saklig interesse i å få nemndas uttalelse i saken.
43
Nemnda kan også behandle klage fra en næringsdrivende såfremt den interesse som fremmes
ikke har særlig yrkes‐ eller næringsmessig tilknytning, og henvendelsen for øvrig ligger til rette
for vurdering i nemnda. Herunder skal alle forhold, også de økonomiske, tas i betraktning.
Med mindre særlige forhold foreligger, kan nemnda bare behandle saker hvor klageren på
forhånd har reklamert eller gjort innsigelser uten at tvisten er løst.
Nemnda skal ikke behandle saker som helt eller delvis er brakt inn for eller avgjort av
rettsapparatet, herunder namsrett og namsmann. Så lenge en tvist er til behandling i nemnda,
kan ikke en part bringe den inn for de alminnelige domstoler. Dette er likevel ikke til hinder for
tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring etter tvangsfullbyrdelsesloven, jf. finansavtaleloven §
4 fjerde ledd. Nemnda kan stanse behandlingen av en sak hvor en tilsvarende sak er til
avgjørelse for rettsapparatet eller i nemnda, når avgjørelsen antas å ville få direkte betydning for
utfallet av saken som stanses.
Nemnda skal avvise en tvist fra behandling hvis innklagede ikke er tilknyttet Bankklagenemnda
som beskrevet i § 1‐1, tredje ledd.
Nemnda kan avvise en tvist fra behandling dersom den skriftlige saksbehandlingsform ikke er
egnet til tilstrekkelig avklaring av forholdene til at uttalelse kan gis, eller at tvisten av særlige
grunner ikke finnes egnet for behandling i nemnda.
Har nemndas sekretariat funnet at en klage åpenbart må avvises fra behandling eller at klager
åpenbart ikke kan gis medhold, og klageren likevel krever saken fremlagt for nemnda, kan
lederen, dersom han er enig i sekretariatets vurdering og han ikke av andre grunner finner at
nemnda bør behandle saken, beslutte med endelig virkning at saken ikke skal fremlegges for
nemnda.
§ 2-3. Nemndas uttalelser.
Klagenemnda tar stilling til klagen innenfor rammen av gjeldende rett, og vurderer om klageren
har fått den ytelse/behandling han har krav på.
Nemndas uttalelser er rådgivende. Ved uttalelse som går mot innklagede, skal denne gi
begrunnet melding til sekretariatet innen 3 uker dersom uttalelsen ikke vil bli fulgt. Hvis
innklagede av særlige grunner ikke kan ta stilling til uttalelsen innen 3 uker, kan sekretariatet gi
fristforlengelse med inntil 3 uker. Slik fristforlengelse kan gis etter begrunnet skriftlig søknad
innen den ordinære fristens utløp. Sekretariatets beslutning vedrørende fristforlengelse kan ikke
påklages.
§ 2-4. Tilsyn med sekretariatet.
Nemnda fører tilsyn med sekretariatets klagesaksbehandling og påser at reglene i § 4‐1, femte
ledd blir overholdt.
44
KAP. 3. SEKRETARIATET OG DETS STYRE
§ 3-1. Sekretariatet
Det skal opprettes et sekretariat for klagenemnda som behandler saker i samsvar med § 4‐1 og
forbereder saker for styret. Sekretariatet er administrativt underlagt styret.
§ 3-2. Styret
Sekretariatet skal ha et styre på fem medlemmer, hvorav avtalepartene oppnevner ett medlem
hver. Ved avstemming har medlemmene oppnevnt av henholdsvis bankforeningene og
Forbrukerrådet hver to stemmer, mens medlemmene oppnevnt av Finansieringsselskapenes
Forening og Verdipapirfondenes Forening har en stemme hver. Partene oppnevner hvert sitt
varamedlem. Oppnevningene gjelder for to år av gangen.
Styret velger selv sin leder for ett år av gangen. Lederen skal sørge for at styret holder møte så
ofte som oppgavene krever.
Det skal føres protokoll fra styremøtene som undertegnes av de møtende styremedlemmer.
Medlem som ikke er enig i styrets beslutning, kan kreve sin oppfatning innført i protokollen.
For at styret skal være beslutningsdyktig, må alle medlemmer være lovlig innkalt. Til gyldig
vedtak kreves minst fem stemmer. Ved stemmelikhet blir det vedtatt som har fått formannens
stemme.
§ 3-3. Styrets oppgaver.
Styret skal organisere sekretariatet og legge forholdene til rette for dets virksomhet. Styret skal
virke som kontaktorgan mellom sekretariatet og partene i denne avtale.
Styret fastsetter nødvendige retningslinjer for sekretariatets virksomhet, men kan ikke uttale seg
i enkeltsaker.
Styret ansetter leder for sekretariatet og er høyeste myndighet i alle personalsaker.
Styret skal fremsette forslag til budsjett og fremlegge regnskap for avtalepartene til
godkjennelse/vedtagelse. Regnskapet skal revideres av revisor utpekt av avtalepartene.
45
KAP. 4. SAKSBEHANDLINGEN
§ 4-1. Saksbehandlingen ved sekretariatet.
Forbruker kan henvende seg til sekretariatet både skriftlig og muntlig i saker som nemnda kan
behandle. Kontoret skal såvidt mulig gi en generell redegjørelse for rettstilstanden på det
område tvisten gjelder, og eventuelt orientere om alternative behandlingsmåter for tvisten.
Sekretariatet kan ikke gi uttrykk for standpunkt i sakene utover det som følger av
bestemmelsene i de følgende ledd.
Forbruker som ønsker sin sak behandlet av nemnda, må fremme skriftlig klage. Klagen må være
undertegnet av klageren eller en som handler på hans vegne. Klageren bør så vidt mulig gjøre
rede for de grunner klagen bygger på, og legge frem sine bevis og andre dokumenter i saken.
Sekretariatet bør i rimelig grad veilede om hvordan klage kan settes opp. Sekretariatet må sørge
for å få nødvendig samtykke fra klageren, dersom det skal innhentes opplysninger fra
vedkommende institusjon som ellers ville være taushetsbelagte.
Den videre saksbehandling er skriftlig. Sekretariatet skal påse at saken blir så godt opplyst som
mulig. I saker som tas til realitetsbehandling skal motparten alltid gis anledning til å uttale seg.
Sekretariatet skal på ethvert trinn av saksbehandlingen innta en nøytral og uhildet stilling.
Gjennom veiledning og rådgivning skal kontoret om mulig finne fram til løsninger som begge
parter kan godta. Sekretariatet skal således bidra til å finne løsninger i samsvar med gjeldende
rett og eventuell tidligere praksis fra klagenemnda.
Når saken er ferdig behandlet fra sekretariatets side uten at det er oppnådd minnelig løsning,
skal saken legges frem for nemnda til behandling. Oversendelsen skal omfatte sakens
dokumenter og en kort fremstilling av saksforholdet, partenes anførsler og påstander.
Sekretariatets redegjørelse skal samtidig sendes partene sammen med melding om at saken er
sendt til nemnda.
§ 4-2. Saksbehandlingen i nemnda.
Lederen berammer møte til behandling av innbrakte saker, sørger for innkalling av medlemmer
og at sakens dokumenter blir oversendt i god tid før møtet.
Nemnda holder sine møter for lukkede dører. Sekretærfunksjoner utføres av sekretariatet. Det
skal føres protokoll som angir tid og sted for møtet, nemndas sammensetning, partenes navn,
hvilke dokumenter som er lagt frem, en kort fremstilling av saksforholdet, partenes anførsler og
påstander og nemndas uttalelse.
Nemnda må være fulltallig for at uttalelse i en sak kan avgis. Unntak kan gjøres dersom ett av
medlemmene i nemnda får uventet frafall og de fire møtende finner det ubetenkelig at saken
behandles.
Nemndas uttalelse skal begrunnes. Det skal opplyses om uttalelsen er enstemmig, eventuelt
hvilket medlem som er uenig. Mindretallets standpunkt skal også begrunnes.
46
§ 4-3. Gjenopptagelse
En avsluttet sak kan gjenopptas såfremt det fremlegges nye opplysninger som lederen antar ville
hatt betydning for utfallet av den tidligere behandling.
KAP. 5. FORSKJELLIGE BESTEMMELSER
§ 5-1. Habilitet.
For nemndas og sekretariatets behandling gjelder habilitetsreglene i forvaltningsloven § 6
tilsvarende så langt de passer.
§ 5-2. Taushetsplikt.
Alle som utfører tjeneste i sekretariatet eller deltar ved behandlingen i styret eller klagenemnda,
har med unntak av informasjon som er offentlig tilgjengelig, taushetsplikt om det de får
kjennskap til om forbrukeres og vedkommende institusjons forhold. Taushetsplikten er ikke til
hinder for at sekretariatets leder gir informasjon til offentligheten om sekretariatets og nemndas
virksomhet.
§ 5-3. Årsberetning. Publisering av enkeltsaker.
Nemnda avgir hvert år en beretning om sin virksomhet.
Sammendrag av saker som er behandlet av nemnda skal gjøres offentlig tilgjengelig. Kundens
navn skal imidlertid ikke fremgå av offentliggjørelsen. Nemnda kan i forbindelse med behandling
av en konkret sak likevel bestemme at institusjonens navn ikke skal offentliggjøres, dersom dette
er nødvendig for å beskytte kundens identitet. På anmodning kan sekretariatets leder gi tillatelse
til innsyn i dokumentene i enkeltsaker i anonymisert form.
Styret kan i forskningsøyemed, på de vilkår styret bestemmer, gi samtykke til innsyn i ikke‐
anonymiserte dokumenter i klagesaksbehandlingen.
§ 5-4. Oppsigelse og endring av avtalen.
Avtalen kan sies opp med 1 års varsel regnet fra utløpet av den måneden oppsigelsen finner
sted. Partene kan når som helst ta opp spørsmål om endring eller supplering av avtalen.
47
Summary in English
The Complaints Board for Consumers in Banking, Finance and Mutual Fund Matters in Norway
was established on the 1 October 1988 by the Norwegian Financial Services Association, the
Association of Savings Banks in Norway, the Association of Norwegian Finance Houses, the
Norwegian Mutual Found Association and the Consumer Council. Pursuant to the General
Agreement on the Complaints Board, the board may deal with disputes relating to terms of
contract between consumers and banks, finance houses, mutual fund investment companies or
mortgage companies when these apply to general bank business. The term general bank
business includes bank deposits, loans and payment transactions. Business such as real estate,
stock broking and other services which are also executed by other enterprises and governed by
separate control and complaint schemes are not included. In exceptional cases the board may
also deal with complaints made by businesses. The By‐laws for the Complaints Board were
approved by Royal Decree dated 19 May 2000, cf. Section 4 of the Financial Agreement Act.
The complaints board has received 12272 written complaints since its establishment in 1988 of
which 2258 are finalized by statements delivered by the board. The remaining cases have been
settled in the secretariat where cases are prepared by lawyers who through neutral and
impartial counselling try to find possible solutions acceptable to both parties.
In 2009 the Complaints Board received 864 cases in writing. These cases had the following
distribution: Borrowing 19%. Payment transactions 48%. Deposits 8%. Surety 3%. Other issues
1%.
Since April 2009, judge Cecilie Østensen Noss has been chairman of the Complaints Board. In
addition to the chairman the Board is comprised of four members, two appointed by the
Consumer Council and two by the business associations. In 2009 the Board passed 177
statements and in approx. 20% of the cases opinions were wholly or partially in favour of the
complainant. The normal processing period was approx. 7 months.
Statements made by the Complaints Board are advisory. In the case of statements which are not
in favour of the finance institution, the institution shall submit grounds for refusal to the
secretariat within a period of three weeks if it does not intend to be guided by the statements of
the Board. In 2009 there where four cases where the Board`s statement was not followed.
The secretariat of the Complaints Board completed the processing of 634 cases in 2009 using an
average case processing time of 5 months. In approx. one case out of four decisions were wholly
or partially in favour of the complainant.
A revised information folder on the Complaints Board for Consumers in Banking, Finance and
Mutual Fund Matters has been prepared in English. The General Agreement on the Complaints
Board specifying the regulations for case processing by the secretariat and the Board is also
available in English.
48