1. No category

Samenes Venn
Organ for Norges Samemisjon nr. 2 – 2015 Årgang 91
2 • Samenes Venn 2‘15
Gamle Samemisjonbilder
i fokus på Samefolkets dag
Ved Richard Skollevoll – Foto: Johan Mathis Gaup
Samemisjonen deltok også på flere arrangementer på
Samefolkets dag den 6. februar. Finnmark Rein sponset et
stort bildeprosjekt initiert av Svein Solheim i Kautokeino,
hvor Samemisjonen stilte 90 bilder tilgjengelig for tre
store bildeutstillinger som ble gitt til lokalsamfunnene i
Kautokeino, Karasjok og Tana. Hver av fotosamlingene
består av 30 store innrammede bilder. Utstillingene ble
Bildeutstilling gitt til Kautokeino,
Karasjok og Tana
Fra overrekkelsen i Kautokeino ser vi fra
venstre Richard Skollevoll, Svein Solheim og
ordfører i Kautokeino, Klemet Erland Hætta.
høytidelig overrakt kommunene på ulike arrangement
på Samefolkets dag av Einar Hagalid i Tana, Leif Petter
Grønmo i Karasjok og Richard Skollevoll i Kautokeino.
Dette vakte til dels stor oppmerksomhet i lokalradio og
lokalaviser, og kom med i NRK’s direktesending på radio
fra Samefolkets dag.
Misjonsbasar på Varhaug 13. februar 2015
Etter førebuing i lang tid kunne Varhaug Samemisjonsforening ønskja velkomen til basar. Dei hadde
ordna gevinstar, laga mat, sett ut stolar og bord. Talar og musikklag var hyra i god tid. Foreninga
hadde lagt basaren i Guds hender.
Foreninga starta i 1907. Dagens medlemar har vore med sidan 1978 og
har hatt ansvar for 37 basarar. Dette fortalde Aslaug Dyngeland i opninga.
Varhaug Musikklag (bildet) song om Jesus. Ole Kristen Wastvedt tala
om Jesus som er Guds Son frå æva. Han kan setja syndarar fri, men det er
det millionar som ikkje ser. Då Johannes døypte Jesus i Jordanelva, vart
all synd lagt på Jesus. Ikkje berre synda til dei menneska Johannes hadde
døypt, men all synd til alle tider. Vi får eiga Guds fylde og være Guds barn
av nåde.
Vi fekk ei helsing frå Aslaug Dervola, mangeårig medarbeidar for
Samemisjonen i Finnmark. Ho ba oss be for kvarandre i tide og utide. Og
ikkje gløyma kva me hadde lova Gud.
Det kom inn 55078 kr på basaren.
Vigrestad 19.02.2015, Lisbeth Ravna Strømsnes
Samenes Venn nr 2‘15 • 3
På lederplass
I dette nr kan du
LESE OM:
Plattform
Basar på Varhaug
Samemisjonsbilder
overrakt på
Samefolkets dag
2
Tur til Kola
2
6-7
Vinterstevne
i Kautokeino
8-9
Trofast misjonsvenn i
Lillefjord
Han er trofast
10
11
Tåka lettet
på 5 minutter
11
Regnskapet for 2014
og takk for meg fra
Trine Lernæs
12
Minneord Torgeir Debes
og Oddvar Buseth
13
14
Ny sørsamisk kirkebok 15
Tur på Finnmarksvidda 16
Nytt fra Sapmi
Forsidebilde:
Richard Skollevoll
Alle organisasjonar må ha ei plattform
å stå på. Norges Samemisjon har bygt
si plattform med det som grunnlag
at me er ein misjonsorganisasjon
tradisjonelt forankra i Den norske
kyrkja. No var det ikkje det frodige
organisasjonslandskapet
dengong
biskop Johannes Skaar grunnla vår
organisasjon. Det kan også sjå ut som
om han ikkje var så opptatt av å tømra
ein organisasjon der konvensjonar
og formalitetar var det viktigaste.
Og det kan sjå ut for at det var dette
som førte til at ein ny organisasjon
med same målgruppe vart starta eit
par tiår etter. Men berre snart vart
Norges Finnemisjon og Det Norsk
Lutherske Finnemisjonsforbund slått
saman.
Johannes Skaar og Jens Otterbach
såg at dei nådde lenger ved å stå
saman enn å kivast og slåss om same
misjonsmarka. Begge høyrde inn
under Den norske kyrkja, og hadde
på den måten same fundamentet for
arbeidet sitt.
Det viktige målet var å nå samane
med evangeliet. Slik var det då, og
slik må det vere no: Å nå ut med det
me synes er det viktigaste av alt. Det
at det var ein som ville og kunne sona
syndene våre.
Det ligg mange år mellom Johannes
Skaar og Jens Otterbach og oss i dag.
Samfunnet har endra seg. I dag er det
langt strengare krav til drift av ein
organisasjon enn tidlegare. Krava
frå styresmaktene kan stundom
synast strenge og unødvendige. Men
det er viktig at reglane blir følgde.
Me kan og skal ikkje ta snarvegar.
I våre kretsar er det så lett å tenkja
at dokumentasjonar og kvitteringar
for utgifter kan gjerast litt lettvint.
Me er jo ærlege folk. Jovisst er me
ærlege folk. Me skal ikkje mistru
kvarandre, og me er jo ryddige. Det
skulle då kosta lite å ha ryddighet i
samband med organisasjonsdrifta.
Og det særleg etter den situasjonen
me var oppe i for få år sidan. Midlane
som då vart misbrukte, må me berre
avskriva. Personen som gjorde det,
skal me bera fram for Gud i bøn.
Norges Samemisjon er i dag også
ein misjonsorganisasjon som har
forankring innan Den norske kyrkja.
Grunnreglane er baserte på det. Og
det er grunnreglane me skal forhalda
oss til.
Eg ser det slik at eit trussamfunn
kan – og kanskje bør – ha snevrare
reglar enn ein misjonsorganisasjon.
For oss må det viktigaste vere å
samla flest mogeleg av byggjande
krefter rundt det arbeidet me har fått
oss tildelt. Kreftene våre skal gå til
misjonsarbeid, ikkje til å byggja eit
trussamfunn. Me er kalla til misjon.
Så må kvar av oss støtta oss til
våre organisasjonar. Eg høyrer til i
vestlandsk
indremisjonstradisjon,
og vil i misjonssamanheng gjerne
samarbeide med menneske i mange
andre organisasjonar. Men eg vil stå
på trygg grunn. Norges Samemisjon
skal ha sitt grunnsyn, og det skal visa
at me høyrer til i den konservative
delen av kyrkjelandskapet.
Ove-Kjell Sakseid
4 • Samenes Venn 2‘15
Rohkos
Seavdnjadin mannat – vai oažžu čuovgasa
Johannes 3, 11-16
Čálli: Per Fedje Sámás: Rávdná Turi Henriksen
Duođaid, duođaid, mun cealkkán dutnje: Mii sárdnidit dan maid diehtit, ja duođaštit dan maid leat oaidnán,
muhto dii ehpet vuostáiváldde min duođaštusa, jos dii ehpet oskko go mun sárdnidan didjiide eatnanlaš
áššiid, mo de sáhttibehtet oskut go mun sárdnidan almmálaš áššiid? Ii oktage leat mannan bajás albmái,
earet go son gii njiejai almmis; dat lea Olbmobárdni guhte lea almmis. Ja nugo Moses loktii gearbmaša
sáttomeahcis, nu Olbmobárdni ge bajiduvvo, vai juohkehaš guhte osku sutnje, oažžu agálaš eallima. Dasgo
nu lea Ipmil ráhkistan máilmmi ahte son lea addán áidnoriegádan Bártnis, amas oktage guhte osku sutnje,
láhppot, muhto vai agálaš eallin son oažžu.
Illustrasjonsfoto
Nikodemus
lei
juvddálaš
ráđđehearrá,
oahpaheaddji
ja
farisear. Son máhtii Biibbala, muhto
nu mo minguin ge, de sus maid ii
lean čuovga juohke sajes Sánis.
Seammát dat lea govvádus ahte
son bođii ihkku? Leigo seavdnjat
ja váttis Nikodemusa osku? Mii eat
dieđe, muhto son bođii Jesusa lusa.
Ja dat lea váldoášši. Eai buohkat
boađe Jesusa lusa beaivečuovggas,
namalassii albmosit. Oallugat ohcet
Jesusa, muhto eai albmosit. Ja son
diktá olbmuid gávdnat iežas, dan
lohkat Joh. 6, 37 „Buohkat geaid
Áhčči addá munnje, bohtet mu lusa,
ja dat gii boahtá mu lusa, su in eisege
áje eret.“
Ipmila uksa lea rabas: Jesus Kristus.
Ipmila geaidnu doalvu albmái: Jesus
Kristus. Dát lea deháleamos sáhka
Biibbalis, muhto Jesus cealká 12.
vearssas ahte ii leat álki oskut.
Muhto leago eará masa moai
duinna sáhtte dorvvastit?
Ja čuovvovaš vearssas olles
Johannesevangelium
daddjo
oanehaččat: Son guhte njiejai vuolás
lea gorgŋon bajás. Ipmil lei dagu
duogábealde, ii oktage olmmoš
bestojuvvo eará go aliduvvon Jesus
Kristusa bokte. Bestojupmi bođii
almmis ja lea fas mannan albmái.
Ii oktage olmmoš sáhte goargŋut
albmái, earret go su bokte gii njeijai
vuolás.
Sefara gearbmašiin mat meahcis
gáske Israela álbmoga lei dievva
mirko, danne jápme olbmot.
Moses
gohččojuvvui
ráhkadit
serafgearbmaša ja heŋget dan
soabbái. Muhto das ii lean mirko, sii
geaid mirkogearbmašat gáske, galge
geahččat dan gearbmašii mas ii lean
mirko ja gádjut heakkaset. Dát lea
čielga govva das ahte Jesus soabahii
suttu ja gájui álbmoga jápmimis ja son
lea dat geasa mii galgat geahččat ja
bidjat dorvomet. Juvddálaš čilgehus
lea ná: „Son gii jorgalii čalmmiidis
dan guvlui, bestojuvvui, ii das maid
oinnii, muhto du bokte, min buohkaid
Beasti“. Jesus ii buohtastahttojuvvo
iešalddis veaikegearbmašiin, muhto
ahte „loktejuvvot bajás“. Johannes
ná govvida Jesusa russiinávlejumi.
Ja munnje dat lea eallindahkki
dahku mii lea divrras mu eallimii
kristalažžan. Juo dan rájes go ledjen
lunta, de mun lean bisánan dasa
mas daddjo „Olbmobárdni“. Maid
dat mearkkaša? Son lei álgoálggus
Josefa ja Maria bárdni. Muhto
duohtavuohta lea ahte son lea Ipmila
ja Maria bárdni. Jesus namaha iežas
dan láhkái. Gielalaččat dat máksá ahte
son lea „ okta olmmošsohkagottis“,
duohta olmmoš. Čálaoahppavaččaid
Jesusa áiggis dáhtto dán namahussii
čatnat Daniel 7,13 ja das viidásit.
Johannes evangelium geavaha dan
su birra gii lea agálašvuođas, son
gii šaddá gillát ja jápmit ruossas ja
aliduvvot hearvásvuođas, ja son gii
galgá doallat duomu. Nuppiin sániin:
Duohta Ipmil ja duohta olmmoš.
Son lea dat geasa mii galgat
dorvvastit. Ipmil lea su sádden,
son lea jápmán ja bajásčuožžilan,
lea máhccan albmái ja lea Ipmila
ealli duođasteaddji ahte suddu
lea soabahuvvon ja vealgi lea
máksojuvvon. Oskkut go don sutnje?
De dus lea agálaš eallin. Giitu Jesus
du jápmimat ja bajásčuožžileamát
ovddas!
Samenes Venn nr 2‘15 • 5
Andakt
Besøk i mørket- for å få lyset
Johannes 3, 11-16
Ved Per Fedje Ill.: Frode Kalleland
Sannelig, sannelig sier jeg deg: vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt
vitnespyrd. Når dere ikke tror når jeg har talt til dere om det jordiske, hvordan skal dere da tro hvis jeg taler
til dere om det himmelske? Ingen har steget opp til himmelen, bortsett fra han som kom ned fra himmelen,
det er menneskesønnen, som er i himmelen. På samme måten som Moses løftet slangen opp opp i
ørkenen, slik skal også menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt,
men ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, forat hver den som tror
på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Nikodemus var ingen hvem
som helst blant jødene. Fariseer,
rådsherre og lærer. Han kunne
nok sin Bibel, men som mange
av oss hadde han ikke lys over
alt i Ordet. Kanskje det var
noe billedlig over at han kom
om natten? Var det mørkt og
vanskelig for Nikodemus`s tro?
Vi vet ikke, men han kom til
Jesus! Og det er vesentlig. Det
er ikke alle som kommer til
Jesus om dagen, i betydningen
åpenlyst. Det er mange som er
på leting etter Jesus, men ikke
åpenlyst. Og han lar seg finne,
det leser vi i Joh. 6,37 „—den
som kommer til meg, vil jeg
slett ikke støte bort.“
Gud har en port som er åpen:
Jesus Kristus. Gud har en
vei som går til himlen: Jesus
Kristus. Dette er det aller
viktigste i Bibelen, men i vers 12 sier
Jesus at det er ikke så liketil å tro.
Men hva annet kan du og jeg sette
vår lit til?
Og i det neste vers fanges hele
Johannesevangeliet i en kort formel:
Han som er steget ned er steget opp.
Det var Gud selv som handlet, ikke
et eneste menneske kan bli frelst uten
å gå om den opphøyde Jesus Kristus.
Frelsen kom ned fra himmelen, og
er steget opp igjen til himlen. Ikke
et eneste menneske kan stige opp til
himlen, uten ved han som er steget
ned.
Serafslangene i ørkenen som bet
Israelsfolket var full av gift, derfor
døde de. Moses fikk bud om å lage
en serafslange, og henge den på en
stang. Men denne var ikke full av
gift, de som ble bitt og fikk gift i seg,
skulle se hen til slangen uten gift, og
berge livet. Et tydelig bilde på at Jesus
som sonet synden og berget folket
fra døden er han vi kan se hen til og
sette vår lit til. En jødisk utlegging
sier det slik: „For den som vendte
blikket mot den ble frelst, ikke av det
de så, men av deg, vår alles Frelser“.
Sammenligningen med Jesus gjelder
ikke kobberslangen i seg selv,
men det å bli „løftet opp“. Hos
Johannes er dette et uttrykk for
Jesu korsfestelse. Og den er for
meg den livgivende handling
som betyr alt for mitt kristenliv.
Helt siden jeg var guttunge
har jeg ofte stoppet ved
uttrykket „Menneskesønnen“.
Hva ligger i det tro? Han ble
jo regnet som Josef og Marias
sønn. Men sannheten er at han
er Guds sønn og Marias sønn.
Jesus bruker denne tittel på
seg selv. Språklig sett betyr
det „en av menneskeslekten“,
sant menneske. Skriftkyndige
på Jesu tid ville nok fort koble
Dan.7,13f til denne tittel.
Johannes evangelium bruker
benevnelsen om han som er fra
evighet, om han som skal lide
og dø på korset og opphøyes
i herlighet, og han som skal holde
dom. Med andre ord: Sann Gud og
sant menneske.
Dette er den person som vi kan
feste lit til. Han er utsendt av Gud,
døde og stod opp igjen, er tilbake i
himlen som Guds levende vitne om
at synden er sonet og gjelden betalt.
Tror du på ham? Da har du evig
liv! Takk Jesus for din død og
oppstandelse!
6 • Samenes Venn 2‘15
Turen til Kola 23. til 29. oktober 2014
Tekst: Sølvi Endresen Foto: Asle Ingebretsen
Sørlandet krets har gjennom mange år hatt et sterkt engasjement for arbeidet på Kola-halvøya, og i oktober
var en gruppe derfra på tur til de områdene der Samemisjonen har hatt sitt virke nå i ca 20 år. Med på turen
var Kurt Olsen, Rune Olsen, Asle Ingebretsen, Solveig Jakobsen og Sølvi Endresen. Sølvi Endresen har gitt oss
disse glimtene:
Nå til turen:
De siste turene har hovedsakelig
vært av privat karakter, med litt
støtte til tolk fra Skalldyrtreffet og
litt privat støtte. Vi har heller ikke
hatt noen bil til rådighet. Denne
gangen, som flere ganger før, hadde
vi bestilt russisk taxi fra Kirkenes til
Murmansk. Det koster mellom 400
og 500 kr pr person, men det er verd
det med tanke på den tunge bagasjen,
markert i Kirkenes samme helg.
Men tilbake til Murmansk, vi fikk
være med i form av hilsener fra Guds
ord og sang.
Senere samme dag besøkte vi
Fengselstjenesten i Murmansk, en
evangelisk organisasjon som besøker
fengsler og som gir støtte til løslatte
i form av mat, klær og kristent
fellesskap. Denne organisasjonen
leier kirkas første leilighet nede ved
Du lar soloppgang fra det høye gjeste oss, for å lyse
for dem som sitter i mørket, du leder våre føtter inn på
fredens vei, Herre ingenting er for vanskelig for deg!
Du lar soloppgang fra det høye
gjeste oss, for å lyse for dem som
sitter i mørket, du leder våre føtter
inn på fredens vei, Herre ingenting er
for vanskelig for deg!
De siste par turene til Kola har
vi opplevd har stått i fredens tegn.
Det har vært både fint og litt rart å
oppleve hvordan fredens evangelium
har båret frukt, hvordan mennesker
som egentlig står i samme tjeneste
har fått lov til å forenes på nytt og
erfare fred og glede i fellesskapet
og fått lov til å velsigne hverandre
videre i liv og tjeneste. Mang en
liten isfront har smeltet, forståelse
og gjensidige ønsker om det beste
har fått lov til å ta plass i menneskers
hjerter. Vi er gledelig forundret over
det som vi har fått være med på.
all humanitærhjelpen vi har pakket
med oss. Vi kommer fra dør til dør
på en god måte.
Hjemme hos Natasha (Vetsko)
og på minihotellet Tre harer ble vi
innkvartert. Det første oppdraget
bestod i å få gjort noe med Natashas
tak, en ikke så liten utfordring med
vannlekkasje og oppsamling av
issvuller. Kurt hadde en plan som
Rune og Asle videreutviklet. Dette
resulterte i legging av varmekabel
ute på taket og plastdekke inne under
taket. De får selv forklare detaljene.
Vi håper dette vil hjelpe.
Fredag 24.10 skulle vi først opp til
kirka for middag, Olseja hadde laget
Borsj (rødbetesuppe) til oss. Etter det
reiste vi til Syke- og aldershjemmet i
Murmansk hvor de hadde en feiring
av seieren i 1944 og veteranene etter
Den store fedrelandskrigen. Kirken
har fast avtale her og kommer stort
sett ukentlig med forkynnelse og
besøk til beboere. Vi i Norge kan også
takke den russiske krigsinnsatsen
for at Kirkenes og andre deler av
Finnmark ble frigjort, noe som ble
Murmansk havn (og like ved siden av
der vi bodde). Det var ganske fullt i
leiligheten, vi fikk dele sang og Guds
ord. I tillegg til fengselstjenestens
egne folk var det også tre finner der.
En av dem har drevet kristent arbeid
i finske og russiske fengsler i 3 år,
han kommer til Murmansk månedlig
med egen bil.
Lørdag gikk turen til Olenegorsk
(ca 10 mil sør), i leide biler. En av
menighetens medlemmer m/familie
har bosatt seg her. Han ønsker å
starte med husfellesskap, og vårt
besøk var et ledd i å komme i gang
med dette. To av familiens naboer
var også med på møtet.
På tilbakeveien kom våre to leiebiler
bort fra hverandre, men heldigvis, det
dukket opp en ”dobbeltgjenger” som
ledet en av bilene på rett vei slik at
de norske fant veien tilbake til kirka
og ungdomsmøte. Her varmet vi opp
med en navnelek, vi var en del som
ikke kjente hverandre fra før, og da
kan det være lurt å lære navn. Ellers
var det mye sang både fra kirkas egne
ungdommer og gjestene. Kurt talte
Samenes Venn nr 2‘15 • 7
Vafler stekes til møte – Olga Melentieva og Solveig Jakobsen.
om de forskjellige hjerterommene
våre som Jesus må få. Fra nå var
tolken Svetlana med oss
Søndagen var det gudstjeneste. Her
talte Kurt over teksten fra Matt. 9,
1-8. Som på alle møtene var presten,
Aleksander, aktivt med i møtet og
delte inderlig om sitt hjertes brann
for at evangeliet skal nå ut og få ta
bolig i hjertene. Hans hjertesukk er
at folk er likegyldige nå for tiden,
og han oppfordrer den enkelte med
inderlighet.
Etterpå var det middag sammen
med ansatte i menigheten og
preste-storfamilien. Så fikk vi se
kirkebygget. Det har fått lagt tak
over kjelleretasjen og støypt fronten
siden vi var der sist i juni. Den
7. november og 25. november skal
det være møter med både biskopens
kontor og sponsorene fra Finland.
Håpet er at arbeidet kan fortsette slik
at kirkebygget kommer under tak og
kan ferdigstilles.
Søndag kveld var det husmøte
hjemme hos prestefamilien.
Ei
av menighetens faste medlemmer
fortalte at hun hadde vært på
sykehuset i forbindelse med en
øyeoperasjon.
Før operasjonen
hadde hun ligget på et flermannsrom
og lest høyt fra Bibelen for de andre,
og det hadde vekket interesse hos
flere. Presten ble glad og inspirert
over hvordan Bibelens rene ord
opplest hadde en slik virkning
fortsatt i mennesker. Og han takket
henne og sa ”du har gjort større
tjeneste enn meg”. Samtidig var
dette en oppmuntring til oss alle og
til presten spesielt.
Mandag kunne vi vente noen timer
i Murmansk før vi kjørte til Lovozero.
Asle og Rune fortsatte med arbeidet
på taket hos Natasha. Og i 13.30
tiden ble vi hentet av Svetlana med
sin 3-måneder gamle sønn Roman
og mannen Aleksander som vi hadde
leid som sjåfør.
Hos Olga ble vi møtt av
hjertevarme og godhet. Vi stekte
vafler og forberedte oss på møte.
Men det viste seg at kl 17 nok var
for tidlig for de fleste. Det kom
noen få, og etter en stund bestemte
vi oss for å begynne med mat. Ca
kl 19 startet møte, og i løpet av de
første minuttene var stua hos Olga
Unge på møte.
helt full av folk. Her kom både Lidia
(Malejeva) og Ludmilla (Rosinova)
med familier. Flere samiske, både
enslige og familier, var der i tillegg
til andre. Her i Lovozero har de
ønske om serier med bibeltimer, og
Olga har sagt at hennes hus er åpent
for kristne møter. Presten kom også,
og etter Kurts bibeltime hilste han
alle med et personlig vitnesbyrd. Vi
fikk glede oss over mye god sang,
også sønnen til Ludmilla overasket
oss med en spontan lovsang. Han
har tidligere slitt med rusproblemer
gjennom mange år. Etter møtet
fortsatte vi til Revda for overnatting
I Revda var det planlagt husmøte
kl 15 og møte i møtesalen kl 19.
På husmøte talte Rune, og presten
vitnet etterpå om hvordan den talen
hadde vært et svar til han fra Gud.
På kveldsmøte etter Kurts bibeltime
vitnet presten om hvordan han
opplevde det å bli brukt av Herren til
trøst og oppmuntring for mennesker
i nød, også med den bakgrunnen
han hadde, ja faktisk delte han
den erfaringen at nettopp den
bakgrunnen som han hadde opplevd
som tyngende, kunne Gud bruke i
møte med mennesker i dyp nød.
På denne turen var to med til
Russland for første gang. Og det er
alltid spennende å høre hva de legger
merke til, hva som gjør inntrykk
og hva de sitter igjen med. Med
oss hjem har vi en bønn fra presten
og familien om å huske på dem og
spesielt deres datter Rhinita som lever
med sterke følger etter en alvorlig
bilulykke for flere år siden. Hun har
fått tilbud om en måneds behandling
på Hjerneinstituttet i St.Petersburg i
vinter, men dette må betales med ca
60.000 rubler (ca 10.000 kr) i uka.
Behandlingen må være på 3 til 4 uker
for best mulig virkning. Dette håper
vi å kunne være med å bidra til at kan
skje. Rhinita har også tidligere blitt
behandlet her, med gode resultater.
8 • Samenes Venn 2‘15
VINTERSTEVNET I KAUTOKEINO
Ved Richard Skollevoll
Søndag den 22. februar ble det en høytidelig avslutning av årets vinterstevne i Kautokeino med
gudstjeneste i Samemisjonens eget kapell i Láhpoluoppal, midt mellom Kautokeino, Máze/Alta og
Karasjok. Rundt 50 fremmøtte fylte det lille kapellet til randen. Det var pastor Leif Halsos som ledet
gudstjenesten, mens Bøye Vigdal preket. Skriftetalen holdt Anders Sokki. Gudstjenesten ble fyldig og
lang, noe også kirkekaffen ble. Det kunne nærmest virke som om folk ikke ville hjem, noe som må sies
å være et godt tegn, kunne en oppglødd Halsos berette på telefon underveis på hjemreisen til Ørnes.
Tre og en halv uker i strekk har over 15 predikanter og
tolker fra fjern og nær holdt det gående med husmøter,
gudstjenester, besøk på gjeterhyttene og ungdomsmøter.
Totalt har det blitt avholdt rundt 60 annonserte møter,
mens det totale antallet ligger på rundt 75-80 når man
inkluderer husandakter og besøk på gjeterhyttene på
fjellet. For en vanlig forsamling vil dette innebære over
ti møteuker pakket sammen til et 24 dagers møtemaraton.
Når det også tas i betraktning at folk gjerne vil ha
fyldige utleggelser av Guds ord, og ikke vil avspises
med korte 20 minutters taler, blir møteserien desto mer
imponerende. Et møte med kaffe og samtale blir gjerne
ofte rundt 4 timer. Mange av dager kan det være opptil
tre møter samtidig i forskjellige grender, noe som ikke
oppleves unaturlig tatt i betraktning at Kautokeino er
Norges største kommune med opptil flere timers reisevei
fra ene enden av kommunen til den
andre. Selv om hvert enkelt møte ikke
samler den store skare, så har rundt
800 deltatt på Samemisjonens møter
under vinterstevnet. Gledelig er det
at rundt 25 % av møtedeltakerne er
barn eller unge mennesker, noe som
først og fremst skyldes godt samarbeid
med kirken. Men det viser muligens
også at noe av satsningen på dels unge
forkynnere og enkelte ungdomsmøter
gir ringvirkninger for hele vinterstevnet.
Det er i tillegg en stor mulighet når
mange av de fremmøtte ikke vanligvis
er å finne i bedehus eller i kirker.
Samenes Venn nr 2‘15 • 9
To om
vinterstevnet
Ved Jon Amundal
Foto: NSMs arkiv
Odd Eivind Høyvik:
Takknemlig for at jeg fikk være med på
vinterstevnet!
Klemet J. O. Hætta:
Folk vil gjerne ta imot Samemisjonens
vinterstevnemøter!
Like etter at vinterstevnet i Kautokeino var avsluttet
hadde vi en prat på telefon med Odd Eivind Høyvik.
Han er forkynner på landsplan, bosatt ved Namsos, og
var med en uke på årets vinterstevne.
«Jeg opplevde det veldig positivt å få være med i
Kautokeino», sier han. «Jeg har jo vært med noe før,
så jeg var ikke helt ukjent med hvordan det er. Det
som er veldig positivt og kanskje noe spesielt er at vi
kommer i kontakt med så mye folk, også av de som
ikke er faste møte- eller kirkegjengere. En nabo eller
kanskje en slektning har sagt ja til å ha møte i heimen
sin, og så er det greit å gå på møte, selv om en ikke går
så ofte ellers. Og det er jo dette vi sliter en del med i
vår virksomhet ellers. Det er veldig få av de som ikke
bekjenner seg som kristne som kommer på våre møter.
Det var jo ikke så mange på alle møtene jeg var på,
men samlet sett møter vi mange, og får forkynt Guds
ord for dem. Og Guds ord vender ikke tomt tilbake ….
således skal mitt ord være, som går ut av min munn;
det skal ikke vende tomt tilbake til mig, men det skal
gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender
det til (Es. 55,11).
Etter vinterstevnet har vi også hatt en prat med
Klemet J. O. Hætta fra Maze. Han har vært med mye
i planleggingen av vinterstevnemøtene også i år (som
så mange år før). I og med at en stor del av møtene
er husmøter, er det viktig at den som skal planlegge
er lokalkjent, og kjenner folket. Anders M. Sokki fra
Kautokeino er også med i planleggingen, og sammen
kjenner Klemet og Anders en stor del av befolkningen
i kommunen.
«Det er ikke vanskelig å få folk til å ta imot
møter», sier Klemet. «Det har hendt ofte at vi har fått
spørsmålet etter at møtene er planlagt: Hvorfor kom
dere ikke til oss? Da har de fått høre det av naboen –
og så vil også de gjerne ha møte. Dette må vi notere
oss, og så får vi spørre der neste gang. Og så er det
jo veldig bra at Samemisjonens vinterstevnemøter
er blitt tradisjon. Når februar kommer, så vet folk
også at nå begynner vinterstevnet. Det er noe en kan
regne med. Det er ikke så mange som kommer på alle
møtene, det kan være fra 6-7 og opp til over 20. I år
tror jeg det var flere på møtene enn det har vært de
siste årene, særlig tror jeg det var flere unge. Og det
er jo gledelig. Ellers er det mye jeg er både glad og
takknemlig for». sier Klemet, «Veldig fint at vi mange
ville være med å forkynne Guds ord på årets stevne,
ikke minst at Fjellheim bibelskole også var med. Og
så har det vært godt samarbeid både med den offisielle
kirken og med den «kvite» kirken (valgmenigheten).
Jo, vi har hatt noen fine møter. Jeg har jo «bare» tolket,
sier Klemet. «Du må ikke si bare om det», skyter jeg
inn, «morsmålet er hjertespråket – at Ordet blir båret
fram på det språket gjør at det heller når inn». Klemet
protesterer ikke på det, og sammen kan vi glede oss
over at mange har fått høre Ordet, og de vil fortsatt
få høre når møtene blir sendt på Radio DSF utover
vinteren (så å si alle møter ble tatt opp).
Kaffe hører med på Vinterstevnet.
10 • Samenes Venn 2‘15
TROFAST MISJONSVENN I LILLEFJORD
Ved Nils Borge Teigen Foto: Privat
Om sommeren har Samemisjonen møtevirksomhet på flyttsamenes sommerbosteder. Ett av de stedene
vi besøker er Lillefjord og Slotten på vei mot Havøysund. Vår trofaste kontaktperson der heter Nils J.
Nilsen. I januar fylte han 93 år.
Han kommer opprinnelig fra
Sauhamn, et fraflyttet sted litt
lenger ute i fjorden. Her vokste
han opp som nummer to i en
søskenflokk på seks. Som barn
var han mye ute på fiske sammen
med sin far. For de levde av den
gamle kombinasjonsnæringen
langs kysten, fiske og småbruk.
De hadde geit, sauer og kyr og
en liten jordlapp. Men de satte ikke poteter. Den var vel
ikke blitt så vanlig i Finnmark enda. Men de slo høy og
fant ris og lyng til dyra i heia.
Det var mange småplasser omkring fjorden.
Men alle barna måtte til Snefjord for å gå
på skole. Der bodde de på et stort internat.
De bodde noen uker på internatet og noen
uker hjemme. Det kunne nok være litt av
en påkjenning for mang en syv-åring. Men
Nils fant seg godt til rette, for han hadde lett
for å trives.
På begge steder hadde de husmøter på omgang. Det kom
ofte predikanter, og de fleste gikk på møtene. Dessuten
hadde de søndagsskole. Men ikke alle var kommet til
troen, heller ikke Nils.
Men så skjedde det at det var en predikant på besøk i
Lillefjord. Han het Emil Henriksen og var fra Saraby.
Han hadde flere møter, og denne kvelden skulle det være
hjemme hos Nils. Men Nils kunne ikke komme, for han
hadde overtidsarbeid og måtte ro over fjorden. Derfor går
han ned i fjæra og tar båten løs. Men så ombestemmer
han seg. Han snur og skynder seg hjem for ikke å bli
stoppet på veien. Han går rett inn blant dem som er samlet,
Lillefjord
Det første de måtte lære, var å snakke norsk.
Og det var ikke så lett for de som bare
kunne samisk hjemmefra. Men her fikk de
ikke lov å bruke sitt morsmål. Så her slet
mange, og det var mye de ikke fikk med seg
p.g.a. språkproblemer. Men de fortsatte å
snakke samisk seg imellom når de var ute
og lekte. Og en av lærerne, Gunnar Olsen
fra Tana, kunne samisk og brukte å hjelpe
dem når det var vanskelig.
Så kom krigen og evakueringen. Tyskerne brukte den
brente jords taktikk og brant nesten alt da de trakk seg
tilbake, og folket ble tvangsflyttet sørover. Men noen
prøvde å rømme unna. Nils var i en av disse flokkene. De
rømte til Reinøya hvor de bodde under en nordlandsbåt.
23 stykker overnattet under båten. Men tyskerne fant
dem, og de måtte flytte til Steigen.
Da krigen var over flyttet han tilbake til en annen bygd
i fjorden, Lillefjord. Her fant han sin kjære Ingrid. De
giftet seg i 1947 og fikk 11 barn. Ett av dem døde da han
bare var noen uker gammel.
Det var et rikt kristenliv både i Sauhamn og i Lillefjord.
faller på kne og roper: ”Hjelp meg å bli en kristen!” Og
da skjedde det en forandring med ham.
Nå er det gått mange år. Mange av misjonsvennene
er gått hjem til Gud. Ingrid døde i 2001. Så nå er det
bare Nils igjen. Jeg er takknemlig at jeg får ha ham som
kontaktperson i disse bygdene. Han er takknemlig for
ordet og ønsker så gjerne at flere skulle få del i det.
Jesus sier at dere er verdens lys. For hadde det ikke vært
for de kristne, hadde verden ligget i stummende mørke
og ingen kunne bli kjent med Gud. Slik får Nils være et
lys i Lillefjord og du på ditt sted til velsignelse og frelse
for verden.
Samenes Venn nr 2‘15 • 11
HAN ER TROFAST
Tåken forsvant på fem minutter
En gammel skipskaptein har fortalt om en
gang han i sine yngre år dro over Atlanterhavet
med den kjente presten George Müller som
passasjer.
«Vi hadde mye tåke på den reisen, og tåken er som
kjent sjømannens verste fiende. Storm eller torden
er ikke på langt nær så farlig. Jeg hadde i 24 timer
uavbrutt holdt meg på kommandobroen, og vi måtte
stadig passe på å gi signaler med dampfløyten.
Plutselig var det en som rørte ved skulderen min.
Det var George Müller.
«Kaptein,» sa han, «jeg er kommet for å si Dem at
jeg på søndag ettermiddag må være i Quebec.»
«Det er umulig,» svarte jeg.
«Ja, for Dem er det umulig, men Gud vet råd. Jeg
har lovt å holde møte der, og i 57 år har jeg aldri
brutt en avtale.»
«Jeg vil gjerne hjelpe Dem, men her står jeg
maktesløs,» svarte jeg.
Til det sa han bare: «La oss gå ned i kahytten og
be.»
Jeg betraktet den gamle gudsmannen, og tenkte
med meg selv: «Han er moden for et sinnssykehus.»
Noe slikt hadde jeg aldri hørt før.
«Herr Müller,» sa jeg. «Vet De hvor tett tåken er?»
«Nei,» svarte han, «øynene mine forstår seg ikke
på å bedømme tåke, men de er vant til å se opp til
den levende Gud.»
Vi gikk sammen ned i kahytten. Han falt på kne
og ba så enkelt og enfoldig at jeg tenkte at denne
bønnen kunne passet for et 8-9 års barn. «Å, Herre,»
bad han, «dersom det kan forenes med din vilje, så
la tåken forsvinne om fem minutter. Du vet at et
møte er bestemt for meg i Quebec på søndag, og jeg
tror det er din vilje at jeg skal være der i rett tid.»
Vi gikk ut, og se, tåken var fullstendig forsvunnet.
Søndag ettermiddag var George Müller i Quebec i
rett tid.
Hentet fra boka «Til inspirasjon og glede» av
Gunnar Bonsaksen utgitt på Lunde forlag i 2000.
Gjengitt med tillatelse.
Det kan jeg sette som overskrift over mitt liv! Jeg
ble frelst på en juletrefest som 13-åring. Jeg gikk på
søndagsskole og yngres, og kjente at Gud kalte på meg.
På en juletrefest mellom 2 julesanger, skulle en nyfrelst
jente komme med sitt vitnesbyrd. Gud så til mitt hjerte
og frelste meg. Takk og lov! Fra den dagen kjente jeg at
det var en forandring. (Ikke rart, jeg hadde jo gått over
fra døden til livet☺) Over 50 år har gått siden den dagen,
og det har gått opp og ned i mitt liv. Men om jeg har vært
troløs mange ganger, har Han vært trofast – fantastiske
Jesus!
Hvilken lykke og fred, ja, vidunderlig fred, som jeg har
når med Jesus jeg går. La så allting forandres, min sang
blir dog ved, Han er trofast i dag som i går.
Jeg liker denne ”evighetskalenderen” fritt fra Jes 41.10:
Frykt ikke på mandag
Jeg er med deg på tirsdag
Se deg ikke engstelig om
på onsdag
Jeg er din Gud på torsdag
Jeg styrker deg på fredag
Hjelper deg på lørdag
Holder deg oppe med min
rettferds høyre hånd på
søndag
Edle Kvikstad Olsen
12 • Samenes Venn 2‘15
Regnskap 2014
Året 2014 er til ende. Året 2015 er kommet med
nye ark som skal fylles ut, det vil si arkene ligger
nå på PC og kommer ikke ut på samme måte som
i tidligere tider. Misjonsregnskapet for 2014 kom ut
med inntekter likt med året 2013, endringen var på
1 %. Vi hadde gaveinntekter og bidrag fra kretsene på
hele 3,7 millioner kroner, og testamentariske gaver
på kr 531000,-. På utgiftssiden har vi hatt en nedgang
på 3,2 %. Det vil si at utgiftene er tilsvarende med
året før, men i 2013 hadde vi utgifter til endringer
på arbeidet på Kola som nå er kommet i havn.
Hvem er Eva og Tom, uten etternavn finner vi ikke
fødselsnummer. Vær nøyaktig, dersom gavene skal
øremerkes noe spesielt.
Så en takk for meg!
(Økonomiansvarlig Trine Lernæs slutter i Samemisjonen
31. mars 2015, red. anm.)
Når det gjelder bladet Samenes Venn koster det mer
enn hva abonnementsprisen dekker. Abonnementet
dekker redaktørens lønn, resten dekkes som
tilskudd fra avdeling misjon. Bladet er misjonens
bilde utad sammen med nettsiden og Radio DSF.
Så til misjonens eiendommer, det er snart bare
bedehus og kapeller igjen. Vi har i året 2014 solgt
huset Virma. Nå i 2015 skal arbeiderboligen i
Trondheim selges, da hovedkontoret er flyttet fra
stedet. Eiendomsmassen brukes av misjonen. Men
er det rett bruk av misjonens midler? Det skal
gjennomgås og vurderes av landsstyret.
Sluttresultatet er ikke helt klart ennå, men året 2014
har et tilnærmet underskudd på kr 1,5 mill.
TUSEN TAKK TIL ALLE SOM HAR BIDRATT
MED GAVER OG FRIVILLIG INNSATS FOR
NORGES SAMEMISJON I 2014!
Regnskapet overført til regnskapskontor - og nye
folk ansatt i Norges Samemisjon. Hva kan det bety
for givere og gaver?
Ved flytting til Tromsø er regnskapet overført
til regnskapskontor, som samarbeider med
administrasjonen på hovedkontoret i Tromsø.
Ansatte som har med økonomien å gjøre er helt nye
i organisasjonen. Det vil ta tid før de blir kjent med
dere givere. Ha litt tålmodighet med dem. Dersom
dere ikke bruker kid ved innbetaling av deres gaver
og offer skriv på giroen hva det gjelder og fra hvem.
Nå er det ingen som vet at han Ole Olsen gir gaver
som skal godskrives misjonsforeningen Glad. Ei
heller er det ingen foreløpig som vet at når det står
Eva kr 500 og Tom kr 300 på giroen så skal disse ha
skattefrie gaver registrert og resten skal godskrives
foreningen Optimisten som gaven kommer fra.
7. august 1989 begynte jeg i Norge Samemisjon,
først som sekretær for misjonssekretæren og arbeid
i redaksjonen for Samenes Venn, etter et par år ble
det regnskapskontoret, der arbeidsoppgavene og
ansvaret endret seg over tid. Det har vært mange
opp- og nedturer, økonomien har hengt som et
svart spøkelse over organisasjonen. Vi har solgt
hus og anlegg for å drifte misjonen, det viktigste
arbeidet. Lærerik tid. Lærerikt med hensyn til fag
og ikke minst til å bli kjent i landet på reiser med
LS og på Kola med AU. Jeg har blitt kjent med en
masse hyggelige misjonsvenner, og har i disse snart
26 årene hatt mange hyggelige kollegaer.
I begynnelsen av min tid i Samemisjonen lærte vi
av generalsekretær og adm.sjef nødvendigheten av
samhold, fellesskap og det å bære lasset sammen og
ta ansvar når det trengs. Denne lærdom håper jeg
også kommer til Samemisjonens nye hovedkontor,
så får vi se om misjonen er liv laga, om Gud ønsker
den skal gå videre.
Takk for 25 1/2 spesielle år i misjonens tjeneste!
Trine Lernæs
Samenes Venn nr 2‘15 • 13
Minneord
Minneord Oddvar Buseth
Oddvar Buseth døde nå den 16. februar. Han ble født
den 11. juni 1926, og ble slik nærmere 89 år. Oddvar kom
fra Singsås i Sør-Trøndelag (ca 8 mil sør for Trondheim),
og vokste opp på et gårdsbruk her. Han kom til liv i Gud
i unge år, og kallet til tjeneste i Guds rike kom også tidlig.
Etter kurs ved Misjonsbibelskolen, var han emissær
noen år i Nordmøre krets av Norges Samemisjon (1951 –
1956). I 1958 begynte han så i Trøndelag krets av Norges
Samemisjon, og her var han fast deltidsarbeider til langt
opp i pensjonsårene. Han var også kretssekretær en liten
periode.
Oddvar Buseth var en forkynner som bar fram et
budskap som var dypt forankret i Guds ord, og mange
rundt om i kretsen er det som har hørt seg både glad og
rik ved å lytte til det Oddvar har båret fram. Og alltid har
en merket at det han har forkynt har vært en hjertesak for
han.
Oddvar Buseth har også hatt sans for og brukt tid
på andre arbeidslag i Guds rike. Særlig har arbeidet i
Søndagsskolen stått ham nær. Han drev søndagsskole i
heimgrenda en stor del av sitt voksne liv. Han var opptatt
av at de unge måtte få møte Frelseren. Han ville også at
Samemisjonen skulle drive arbeid blant barn og unge, og
var flere år med på leirer. Trøndelag krets hadde i flere år
også seterleir på setra som hørte til Oddvar Buseths gård,
og han var med på disse leirene.
Forkynnergjerningen var i alle år noe Oddvar gjorde i
tillegg til det å være bonde. Han overtok tidlig heimgården
i Busethgrenda, og han kjære Anne sto i alle år trofast ved
hans side både i gårdsdriften og i tjenesten i Guds rike.
Anne og Oddvar fikk tre barn, og eldste sønnen overtok
gården for en god del år siden. Så lenge helsa var god
nok til det, deltok Oddvar også i gårdsdriften etter at
sønnen overtok. De siste årene ble imidlertid helsa stadig
dårligere, og både gårdsarbeid og forkynnervirksomhet
måtte andre ta seg av.
Så fikk Oddvar flyttebud nå den 16. februar, og et langt
liv i trofast tjeneste for Gud og mennesker er avsluttet.
Oddvars plass er tom her nede, og aller mest merkes nok
det for Anne og resten av familien. Men den som lever
og tror på Jesus, skal leve om han enn dør (Joh. 11,26). I
takknemlighet lyser vi fred over Oddvar Buseths minne.
Oddvar Buseth ble begravet fra Singsås kirke den
25. februar.
Jon Amundal
Torgeir Debes til minne
Torgeir Debes ble født i Brevik 11. februar 1924 og
døde 7. februar 2015.
Torgeir Debes hadde mange år som forkynner i
Samemisjonen. Han begynte i Finnmark like etter krigen.
Etter at han giftet seg med Målfrid Våge fra Sokn ved
Stavanger bodde de i Samemisjonens arbeiderbolig i
Indre Billefjord.
Målfrid var tidligere bestyrer på Bjerkely Vanførehjem
i Tromsø, og det var nok der de traff hverandre første
gang. Siden kom hun som menighetssøster til østsiden av
Porsangerfjorden med tilhold på Børselv sykestue, mens
Torgeir var forkynner i Porsanger.
Da de bodde i Billefjord (da hadde han navnet Torgeir
Karlsen), drev han mye med barnearbeid. Daværende gen.
sekr. i Samemisjonen, Martin Tveter, sa i den forbindelse
:"Så kan vi jo kalle deg for Barnebispen."
Torgeir fortalte meg en gang at han en sen ettermiddag
fikk besøk av en far fra Storbukt, nær Kolvik. Den gang
var det ingen vei mellom Billefjord og Storbukt, og det var
en liten time å gå. Faren uttrykte sorg over at skolebarna,
som nettopp var kommet hjem fra skoleinternatet i
Billefjord, hadde fortalt at nå hadde de lært at vi stammet
fra apekatten. - Så nå må du komme og holde barnemøte,
sa denne far. Det lovte Torgeir, og ville avtale en dag som
passet. Men da fikk han høre at det var ikke spørsmål om
en dag, han måtte komme med en gang. Torgeir måtte
gå med og fant benker plassert i huset og barnemøtet var
bekjentgjort hos naboene før faren gikk til Billefjord.
Etter tiden i Billefjord reiste han en tid i Oslo krets
av Samemisjonen, med bopel i Tønsberg. Så kom han
som kretssekretær til Troms krets av Samemisjonen,
mens Målfrid igjen overtok som bestyrer på Bjerkely
vanførehjem, hvor de også bodde.
Fra Tromsø bar det til Stavanger som kretssekretær i
Stavanger krets og siden var han kretssekretær i Oslo
krets.
Han var en kortere tid i Langesundsfjordens Indremisjon,
og siste årene før pensjonstiden var han kretssekretær i
NMS Skien krets.
Den lengste tiden av sitt yrkesaktive liv hadde han i
Samemisjonen, og som pensjonister bodde de i hans
barndomshjem i Brevik. Da var han også med i Oslo krets
av Samemisjonen igjen, bl.a som medlem av kretsstyret.
Målfrid døde for noen år siden og ble begravet i
Stavanger hvor deres to barn bor, Sylvi og Tor Geir.
17. februar ble Torgeir Debes begravet fra Tjensvoll
kapell i Stavanger. Astrid og jeg representerte
Samemisjonen, det var blomster både fra Oslo krets
og Samemisjonen sentralt, men vi hadde også med en
bårebukett fra 4 søsken i Storbukt. Det forteller mye om
den gjerning han fikk utføre i Samemisjonen.
På Samemisjonens vegne takker vi for lang og tro
tjeneste og lyser fred over Torgeir Debes sitt minne.
Alf Kr Tellefsen
14 • Samenes Venn 2‘15
Nytt fra Sapmi
Omfattende biografi om
Elsa Laula Renberg
Den samiske forfatteren Siri Broch
Johansen fra Tana har skrevet den
første samlede biografien om den første
store kvinnelige samiske politikeren,
Elsa Laula Renberg. Allerede i 2002
begynte hun å gå gjennom kildene om
Renberg og dem er det mange av. – Jeg
har lest mange primærkilder. Og siden
jeg ikke er historiker, har jeg derfor
fått avgjørende hjelp av historikeren
Bård A. Berg til å vurdere kilder og
gjengi dem korrekt, sier Johansen.
Forfatteren har også fått uvurderlig
hjelp av Ada Einmo Jürgensen. Hun er
en av de som står bak teaterstykket om
Elsa Laula Renberg. I sin samtid var
Elsa Laula Renberg en av få samer og
enda færre samekvinner med høyere
utdanning. Hun var utdannet jordmor
og hun kunne også formulere seg
tydelig på majoritetsspråket svensk
og senere norsk. Som kjent tok Elsa
Laula Renberg initiativet til det første
samiske landsmøte i Trondheim i 1917,
og som er bakgrunnen for feiringen av
Samefolkets dag den 6. februar. Siri
Broch Johansen poengterer at av alle
bøkene hun har vært med på å gi ut,
er dette den boka hun er mest stolt av.
Hun føler at det er en viktig bok for
alle som er interessert i samepolitikk
både i Norge og Sverige.
Droner tatt i bruk i reindrifta.
Nå har samene tatt i bruk droner i
reindrifta. Med signalhorn og kamera
på dronen kan nå flere samer sitte i
bilen og drive reinflokken. Det er nok
ennå mange utfordringer til bruk av
droner i denne sammenhengen, men
med dette hjelpemiddelet kan bruken
av snøskuter reduseres betraktelig.
SVT
Sørsamisk barnehage på Røros
På Røros i Sør-Trøndelag arbeides
det intenst for å få til en sørsamisk
barnehage. Initiativtakerne, Aino
Danielsen og Ida Ljungberg, føler
seg motarbeidet av Sametinget da de
før jul fikk avslag med begrunnelse
i at Sametinget ikke har budsjett for
tiltaket. Svaret føltes merkelig for
initiativtakerne, også fordi de mener
at samepolitikerne har oppfordret til
å sende søknad om midler. Også vi
(Sagat)reagerer på ordlyden i avslaget.
Sametinget har i andre tilfeller justert
budsjettet sitt om det foreligger viktige
tiltak man vil prioritere. Et budsjett
er ingen bibel, det er fullt ut mulig å
rette tekst og tall om man vil. Så vidt
vi kjenner til fortsetter dialogen med
sametingsrådet om denne saken. Til
Ságat opplyser ansvarlig sametingsråd
nå at de vil strekke seg langt for å
hjelpe. Også kommunen er positiv,
så da velger vi å tro at en sørsamisk
barnehage på Røros likevel blir en
realitet, etter en noe trang fødsel.
Sørsamisk står på Unescos liste over
svært truede språk. Det er forbilledlig
at foreldre og ildsjeler vil arbeide for
at barna kan få både lære og bruke det
sørsamiske språket. Sagat
Mer innflytelse for Sametinget i
Norge enn i Sverige
Ikke begravelser på Samefolkets
dag.
Enhetsleder Sara Marja Magga i Snåsa
vil ikke godta at det gjennomføres
begravelser på samefolkets dag 6.
februar. Hun er mildt sagt opprørt
over at det gjennomføres begravelser
6. februar. - Selv om dagen ikke er
en rød dag, så er det en dag som bør
forbindes med glede og feiring. På
lik linje med 17. mai, sier Magga.
Hun har satt Samisk kirkeråd på
saken. Leder Anne Dalheim i Samisk
kirkeråd støtter Magga fullt ut. Prost
Dagfinn Thomassen i Namdal prosti
sier det bør legges til rette for å
komme ønsket fra samene i møte. - Vi
har kanskje ikke vært bevisste nok på
denne problemstillinga før. Får vi ei
henstilling fra Samisk kirkeråd om at
det ikke ønskes kirkelige handlinger
denne dagen, så vil vi akseptere det.
Dersom det kan bidra til å øke statusen
til dagen, så er det bare fint, sier
Thomassen. Namdals-Avisa
Det norske Sametinget har både mer Opera på samisk
innflytelse og en mer uavhengig Rawdna Carita Eira som like før jul ga
stilling enn sin svenske søster. Norske ut plata Circus Polaria, har det travelt
og svenske forskere har sammenlignet for tiden. Nå er hun nemlig engasjert
de to nabolandenes sameting, og funnet til å skrive tekster til en opera som
forskjeller i det norske Sametingets skal synges på samisk. – Jeg skriver
favør. Dette skriver forskning.no for fullt nå om dagen og har akkurat
som refererer fra en studie skrevet begynt på dette prosjektet, som er en
av forskerne Eva Josefsen, Ulf samproduksjon mellom Musik i Syd
Mörkenstam, Jo Saglie, nylig publisert i Sverige, Norbotten ensemble og det
i det internasjonale tidsskriftet samiske nasjonalteateret Beaivváš,
Ethnopolitics. En rekke forhold gjør at sier Eira. De som har bestilt operaen
det norske Sametinget har betraktelig er det canadiske produksjonsselskapet
mer reell innflytelse på samfunnet enn Soundstream.
– Det canadiske
det svenske. Det norske Sametinget selskapet ville lage noe om en samisk
kan ta opp alle saker som det selv vil. myte. Derfor har jeg valgt å ta
Den retten er slått fast i den norske utgangspunkt i en gammel myte om
sameloven. Dette er mer avgrenset en kvinne som gifter seg med en bjørn.
i Sverige. Til det norske Sametinget Hun skal nå samarbeide med den
kan både politiske partier og samiske svenske komponisten Brita Byström.
partier stille med lister. I Sverige er – Hun skal lage musikken og det blir
det bare samiske partier som stiller ikke en slik storslått opera, men en
til valg. Jo Saglie ved Institutt for kammeropera. Når alt er ferdig skal
samfunnsforskning mener at dette kan operaen fremføres i hele Norden.
norske samer ha en fordel av, ved at de Hun tror dette blir den første samiske
får bedre tilgang til det norske politiske operaen som noen gang er fremført.
systemet. Forskeren mener Alta- – Avdøde John Persen fra Porsanger
saken og protestene mot utbyggingen skrev i sin tid en opera på samisk. Den
har stor betydning for utviklingen heter «Under Kors og Krone», men jeg
i Norge. Norske myndigheter ville tror ikke den ble oppført. Altaposten
rette opp uretten som var begått ved at
Altavassdraget ble utbygd. Sagat
Samenes Venn nr 2‘15 • 15
Boklansering på den samiske nasjonaldagen
På samenes nasjonaldag 6. februar ble den første sørsamiske kirkeboka, Mijjen gærhkoe-gærja
presentert en rekke steder i det sørsamiske området. Samisk kirkeråd er utgiver av boka som i sin
helhet har blitt til i det sørsamiske miljøet.
– Familieboka, som vil deles ut til sørsamiske 4-åringer,
har blitt en praktbok, mener Tore Johnsen, generalsekretær
i Samisk kirkeråd. 6. februar deltok han på lansering i
Trondheim sammen med forfatter Anne-Grethe Leine
Bientie og illustratør Ellen Sara Reiten Bientie.
Sørsamisk tradisjon og bibelfortellinger
Boka Mijjen gærhkoe-gærja – Vår kirkebok tar oss med
inn i et sørsamisk barns språk, kultur og livsverden. Vi
blir kjent med Laara, og vi får høre om hans møte med
fortellingene om Jesus og kirken. Underveis veves
bibelfortellinger og sørsamisk tradisjon sammen på
måter som styrker og bekrefter Laara sine bånd til
slekt, natur, sted, tro og kirkeliv. Levende og vakre
illustrasjoner forsterker leseopplevelsen. Boka er
tospråklig (sørsamisk-norsk) med sørsamisk som
hovedtekst. Det var den samiske menigheten i sørsamisk
område, Saemien Åålmege, som ba om at en sørsamisk
4-årsbok ikke måtte bli en oversettelse, men lages med
utgangspunkt i sørsamisk
virkelighet. Forfatter AnneGrethe Leine Bientie og
illustratør Ellen Sara Reiten
Bientie har bidratt til at dette
ønsket nå er realisert. Det er
ikke bare tekster og bilder som
gjør at boka representerer noe
nytt blant 4-årsbøkene. Bokas
form preges av fortellingen som
grunnleggende formidlingsform
i samiske samfunn. Bruken av
flertallsformen «vår kirkebok»
(mijjen gærhkoe-gærja) i bokas
tittel svarer til hvordan fellesskapsdimensjonen preger
boka. Det er som en del av et større fellesskap at Laara
trer frem som person. Relasjonene til slekt, kultur,
natur og kirke fremstår ikke som adskilte sfærer, men
smelter sammen til en helhet. Særlig nærheten mellom
menneske og natur preger boka.
Om bokas tospråklige tilrettelegging
Sørsamisk språk finnes på FN sin liste over verdens
utrydningstruede språk. Framtiden for språket
ligger i barnas bruk av språket. Mange sørsamiske
barn behersker imidlertid ikke sørsamisk, eller er
svake språkbrukere. Den tospråklige layoutmessige
formgivningen av boka, der sørsamisk fremstår som
hovedtekst og norsk som støttetekst, ivaretar mange
hensyn. Boka er inkluderende uansett språknivå, men
samtidig aktivt støttende for barnas bruk og tilegning av
sørsamisk språk. Layout-ansvarlig Ole Thomas Bientie
Reitens har bidratt vesentlig til at boka fungerer slik.
Samenes Venn Norges Samemisjon
Ansvarlig redaktør:
Ove-Kjell Sakseid
Redaktør: Jon Amundal
Samemisjonens hovedkontor flyttet
til Tromsø nå i januar, og misjonens
adresse er:
Postadresse: Norges Samemisjon,
Postboks 316, 9254 Tromsø
Besøksadresse: Killengreens gate
9-11 (2. etasje), Tromsø
Tlf.: 47 47 61 61 (som før)
E-post:
[email protected]
Internett:
http://www.samemisjonen.no
ABONNEMENT:
8 nr. pr. år
Ordinær årspris: kr. 300,Til utlandet: kr. 350,For innbetaling av kontingent og
gaver til misjonen (også gaver med
skattefradrag) benytt
kontonr. 3000.15.18530
er en uavhengig organisasjon med samme bekjennelsesgrunn som Den
norske kirke. Samemisjonens mål er: På bibelsk og evangelisk-luthersk
grunn å utføre indremisjonsarbeid blant den samiske befolkning.
Siden 1993 har Samemisjonen også startet opp arbeid blant samer på Kolahalvøya. Samemisjonen ser det som en oppgave å støtte samisk språk og
kulturarv. Støttevirksomheten omfatter 7 kretser.
Landsstyrets formann: Ove-Kjell Sakseid, Norheimsund tlf 41 62 20 89
Trykk: Trykkpartner AS
Retur: Norges Samemisjon, Postboks 316, 9254 Tromsø
Tur på vidda
Tekst og foto: Bøye Vigdal
Innflyging til Alta - plass ved vinduet på tredje rad - storslagen
utsikt over fjell og vidder i strålende sol. Dette var innledningen
til vinterstevne for meg. Jeg var blitt spurt om å være med, og det
passet siste uka av stevnet.
Thor Henrik With var på samme
fly, og bilen til Samemisjonen stod på
parkeringsplassen ved flyplassen.
Etter å ha funnet den ble det
handletur i Bossekop - vi måtte jo ha
mat for noen dager - hver på vår plass.
Thor Henrik tok inn på den Lutherske
Kirka i Kautokeino, og jeg ble igjen i
kapellet på Lahpoluoppal.
Dagen etter kom Anders Sokki med
snøskuter og slede. Utstyret vi trengte
ble pakket på sleden og så satte vi
kurs innover mot Nappalsoaive.
Der møtte vi en ungdom i en av
hyttene. Det ble tid for en prat, men
han måtte av sted til flokken så det ble
ikke anledning til å dele Guds-ordet.
Vi tok veien videre til Akkanasjokka, der vi møtte to personer i ene
hytta. Det ble kaffe og prat, før vi
delte ordet med de to som var der.
Vider
gjekk
turen
til
Suotnabeivskaidi der vi også møtte to
personer i en hytte, og fikk dele Ordet.
Da vi kjørte derfra var det begynt
å mørkne, det blåste og snødde, men
vi fant det rette sporet og kom oss vel
frem til Courvejokka, enda lengre sør
på vidda. Der er det flere hytter, men
det var mørkt i alle og ingen snøskuter
var å se. Vi begynte å kjenne på
dørene om det var en åpen dør.
Da vi kom til den andre hytta var
den ulåst, og vi forberedte oss på å
gå inn. Da ble vi klar over at det var
det en kar som lå og sov der inne, og
som våknet da vi kom. Vi fikk komme
inn og ble der natta over - for som
jeg sier: Anders kjenner alle, og alle
kjenner Anders.
Etter frokost neste dag ble det
tid til andakt, før vi kjørte videre til
Boulsejavre. Der ble det bare tid til
en liten prat med et par karer, som
hadde det travelt med på komme ut til
flokken. Vi kjørte videre til neste sted
på ruta vår, som var Goukesluoppall.
Der var all hyttene tomme så vi
dro videre til Voutasluoppall, hvor vi
møtte to brødre, som vi hadde vært
innom hos flere ganger tidligere. Der
ble det god tid for prat, kaffe og mat
før ordet ble forkynt og bønner bedt.
En god stund for oss alle.
Nå gikk veien tilbake til
Nappalsoaive hvor vi ventet i en hytte
i håp at noen skulle dukke opp, - men
ingen kom.
Da var det blitt kveld og vi satte
kursen hjemover til utgangspunktet
på Lahpoluoppal.
En noe annerledes tur ble det denne
gangen, da vi ikke møtte så mange
som vi vanligvis har gjort på tidligere
turer.
Men mange mil var tilbakelagt på
snøskuteren (stedet lengst unna var
6,5 mil sørover fra Kautokeino). Guds
Ord ble sådd ut og bare Gud kjenner
til hva det betyr for den enkelte.
Vi takker Gud for muligheten til å
være med.