Velkommen. Jeg skal innlede med noen generelle perspektiver om ombudsmannsordningen, og spisse etter hvert mot virksomheten i 2014. Mitt utgangspunkt: Viktigheten av sterke og gode offentlige institusjoner. Uten slike, kan man ha så mye ressurser man vil, også i olje. Det hjelper ikke. «If you do not have good, strong institutions, all you will have is the mafia.» I dette ligger ikke bare at institusjonene skal være effective, men også at de oppleves som rettferdige av enkeltmennesker. Uten opplevelse av slik rettferdighet, mister institusjonene legitimitet. Hvordan får man så sterke og gode offentlige institusjoner? Her kan det være greit å ta utgangspunkt i at det offentlige har monopol på å drive forvaltning. Det er således – i hovedsak – ingen konkurranse om å drive virksomheten. Vi har ikke to konkurrerende UDI’er eller to alternative plan- og bygningsmyndigheter i kommunene. Generelt sett er manglende konkurranse ikke godt utgangspunkt for å bli god. Det offentlige må derfor kompensere for dette: Dyktige ansatte, evne til å måle seg mot «best practise» og underlegge seg ekstern kontroll. Sivilombudsmannens bidrag er å være den eksterne kontrollen for så vidt gjelder spørsmålet om borgernes rettigheter ivaretas. Sivilombudsmannens uttalelser er ikke bindende. Mange stusser over dette. Men tenker man nærmere etter, er også dette nokså selvsagt. Det ville ha gitt enorm makt. Det ville gjort meg til de facto øverste sjef for forvaltningen. Det er ikke legitimitet for slik makt. At uttalelsene ikke er bindende, får en del opplagt konsekvenser. Jeg kan ikke bare tvinge gjennom mine synspunkter i forhold til forvaltningen. Jeg er avhengig av at forvaltningen har en viss respekt for ordningen og institusjonen. Forankringen i Stortinget gir her viktig institusjonell støtte. Stortingets parlamentariske kontroll ligger og spøker i bakgrunnen her. Samtidig må selvfølgelig borgerne ha tillit til at Sivilombudsmannen tar deres saker alvorlig og utviser fasthet over forvaltningen. For å fungere godt, må altså Sivilombudsmannen skape trygghet og tillit i begge leire. Sivilombudsmannen skiller seg her fra enkelte «interesseombud», som blir mer talsperson for enkelte interesser; f.eks. barneombud, forbrukerombud, pasientombud. Disse er på en måte barnets, forbrukerens eller pasientens advokat i møte med systemet. Det er mulig at dette også var tanken til justiskomiteens formann, Lars Ramndal, da han i 1953 første gang fremmet lovforslag om en Sivilombudsmann. Han ønsket seg en «folkets aktor» overfor administrasjonen. Men slik ble det ikke, og det med god grunn. Sivilombudsmannens legitimitet er tuftet på objektiv faglighet. En Sivilombudsmann som gir inntrykk av å ha en annen målsetting, vil over tid miste sin gjennomslagskraft – og dermed evnen til å verne enkeltmennesker mot urett. Hvorledes bør forvaltningen forholde seg til Sivilombudsmannens uttalelser? Ideelt sett skulle selvfølgelig Sivilombudsmannen formulere sine uttalelser og sin kritikk slik at forvaltningen umiddelbart var enig. Vi prøver på dette, og lykkes ganske ofte. I noen tilfeller ser vi imidlertid at forvaltningen bøyer seg, uten å tilkjennegi enighet – og kanskje til og med litt surmulende. Aller helst skulle jeg ønske at forvaltningen var blide, men jeg tror likevel at dette på en måte reflekterer en ganske riktig holdning til Sivilombudsmannen: Det er viktig at forvaltningen ser dette i et større perspektiv – altså ikke bare fokuserer på den saken som står til behandling, men på ombudsmannsinstitusjonen som sådan. Ingen ombudsmannsinstitusjon kan fungere hvis det skal være helt opp til forvaltningen om Sivilombudsmannens rettsoppfattelse om uttalelsen skal følges eller ikke. Skal Sivilombudsmannen fungere, må forvaltningen ha dette for øye og ha respekt for institusjonen. Legitimiteten følger både av at ombudsmannen er Stortingets tillitsperson, av uavhengigheten, saksbehandlingen og kravene til Sivilombudsmannen og hans stabs faglige kvaliteter. Forholdet mellom Sivilombudsmannen og forvaltningen kan belyses ved ordtaket om at man må være to for å danse tango. Men Sivilombudsmannen må få lov til å lede. Og jo villere forvaltningen danser, jo fastere grep må Sivilombudsmannen ta om den. Mister Sivilombudsmannen derimot balansen, eller det skjærer helt ut, må forvaltningen kunne gi Sivilombudsmannen en støttende hånd. Og viser Sivilombudsmannen seg som en udugelig danser, så må han byttes ut. «Pikene skulle engasjere, Adam danset ikke mere …» Hvordan blir så Sivilombudsmannen oppfattet i forvaltningen? Det er mulig at «The Secretary to the department of the Australian Prime Minister and Cabinet» ga et realistisk bilde: “The Ombudsman is a pain in the bum …” Men så fortsetter han: “The pain in my bum Is a small price to pay” for at forvaltningens feil skal bli identifisert og rettet på. Det kan til og med føre til en slik økt tillit som borgerne bør ha til regjering, parlament og offentlig forvaltning. Det er viktig å få fram at Sivilombudsmannen ikke er alminnelig klageinstans. I § 6, fjerde ledd heter det at Sivilombudsmannen bestemmer selv hvilke saker som skal undersøkes. Dette er en god og også helt nødvendig bestemmelse. En rett for borgerne til å få sin klage behandlet, ville gjort oppgaven uoverkommelig for Sivilombudsmannen. Så det må foretas en siling. Vedrørende denne silingen så har Stortinget kommet med noen viktige føringer: 1) ned med saksbehandlingstid og 2) mer kjent. Og økt publisitet fører til flere klager. Flere saker fører til lenger saksbehandlingstid. Dette går altså ikke opp med dagens silingspraksis. En logisk konsekvens er å konsentrere oss om et mindre antall saker, og kanskje slå til der det virkelig trengs. Vi bør bruke ressursene der vi kan utrette mest for enkeltmennesker. Dette bør gjøres ved å velge de riktige klagene, men også ved at vi i større grad tar opp problemstillinger av eget initiativ. Hvis dette gjøres riktig, kan slike systematiske undersøkelser gi stor gjennomslagskraft og bety mye for mange. Noen av sakene i årsmeldingen viser dette. Man kan gjerne si det slik: En Sivilombudsmann som tar opp alt av småtteri, vil egentlig ikke være en «pain in the bum», men bare litt kløe som forvaltningen etter hvert venner seg til og derfor ignorerer. Skal vi bli en «pain» som har innflytelse, må vi derfor velge ut noen saker og legge inn energien i disse. Funnene må kommuniseres ut til omverdenen på en tydelig måte – slik at borgerne får tillit til at Sivilombudsmannen faktisk gjør noe. Årsmeldingen og dette møtet er et ledd i dette Vi fokuserer på noen temaer:To saker om NAV: Begge av eget tiltak. Den ene gjaldt NAVs praksis med å nekte klageadgang på avgjørelser om avslag på arbeidsrettede tiltak. Spørsmålet var om avslag på arbeidsrettede tiltak var enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2, og om det ikke da også var klageadgang på slike avgjørelser. Ombudsmannen kom til at avgjørelser om avslag på tiltak er enkeltvedtak, og at forvaltningslovens regler om klagerett, partsinnsyn, begrunnelse m.v. kom til anvendelse. Slik klagerett er en vesentlig rettssikkerhetsgaranti. Den andre gjaldt Trygderettens prøving av saker om arbeidsavklaringspenger. I flere saker har Trygderetten avslått brukeres anke over avslag på arbeidsavklaringspenger med den begrunnelse at NAV ikke har gitt bruker noe tiltak. Trygderetten har da ikke selv tatt stilling til om bruker har redusert arbeidsevne – selv om NAV i det påankede vedtaket har begrunnet avslaget med at bruker ikke har redusert arbeidsevne. NAVs arbeidsevnevurderinger og avgjørelser om tiltak blir styrende for retten til arbeidsavklaringspenger, på en måte som synes å være i strid med forutsetninger i forarbeidene til både arbeidsavklaringspenge-reformen og til senere lovendringer. Etter dagens praksis kan bruker i realiteten havne i en situasjon der han/hun får avslag på tiltak og på arbeidsavklaringspenger, uten å ha noen reell mulighet til å klage på noen av avslagene. Trygderetten bør etter ombudsmannens syn overprøve NAVs vurdering av brukers arbeidsevne i trygdesaken, selv om bruker ikke er tildelt noe arbeidsrettet tiltak. Trygderetten vil ikke kunne innvilge arbeidsavklaringspenger i en slik sak, men kan sende saken tilbake til ny behandling i NAV. Trygderettens praksis oppsto som følge av en lovendring i 2013. Ombudsmannen har minnet departementet om at det er viktig å foreta grundige analyser av de rettssikkerhetsmessige konsekvensene av lovforslag på dette området. Det ble også uttalt at det er viktig at disse analysene tas med i lovproposisjonen. -Møteoffentlighet i folkevalgte organer. Møter i folkevalgte organer skal være offentlige. Åpenhet og demokrati. * Kommune holdt årlige budsjettseminarer for politikere og representanter for administrasjonen. De ble ikke kunngjort i forkant. Møtene ga føringer for videre budsjettforhandlinger. Jeg kritiserte dette. * Presentasjon av skolestrukturen i kommunen var gitt før møtet i kommunestyret – på brannstasjonen. Invitasjon til oppvekstkomiteen og syv andre deltakere. Jeg sa at det var stor interesse for allmennheten. Møtet skulle vært annonsert og holdt offentlig. * Skal det lukkes, må det begrunnes med angivelse av hjemmel. Folkevalgte organer må i større grad ta inn over seg at hovedregelen er møteoffentlighet. -Vi har også fokusert på sanitærforholdene i noen fengsler. Ved et besøk til Drammen fengsel kunne vi konstatere at flertall av cellene der ikke hadde eget toalett, og at fengselet manglet ressurser til å følge de innsatte til et felles toalett på kvelds- og nattestid. Måtte bruke do-bøtter 10-13 timer i døgnet. Lignende på kvinneavdelingen i Trondheim fengsel. Dette har jeg kritisert. Forebyggingsenheten Dette leder over til en nyskapning for ombudsmannskontoret det siste året, nemlig forebyggingsenheten. Denne skal besøk alle steder der personer er underlagt frihetsberøvelse. Skal gi anbefalinger for å forebygge tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling. Forebyggingsenheten er foroverlent og proaktiv og har en noe annen rolle enn Sivilombudsmannens tradisjonelle klagebehandling. Men som nevnt ønsker vi at også Sivilombudsmannen ellers skal bevege seg noe i denne retning. Derfor er det kanskje ikke så stor forskjell likevel. De gjennomfører uvarslede og varslede besøk. Alle besøk oppsummeres i en rapport som blir avgitt og publisert på nettsidene til Sivilombudsmannen. I 2014 besøkte enheten to fengsler (Tromsø og Bergen) og to politiarrester (Tønsberg og Drammen). (Ett uvarslet.) Besøkene ble godt mottatt. Forebyggingsenheten fikk tilgang på all informasjon. De gjennomførte samtaler med ledelse, ansatte og innsatte en til en. De var også på befaring. Som sagt, alle rapportene til forebyggingsenheten er offentlige. Funn: Ganske mye lokale regler og praksis – der det kunne ligge til rette for nasjonale regler. (Sikkerhetsceller) (Helsetjenester) Fengsler Funn 1: Høyt belegg utfordrer innsattes rettigheter Svakere innkomstprosedyrer Selvmordsrisiko Mindre fellesskap Større uro og utrygghet Lavere progresjon Færre sysselsatte og på skole Mindre trening og luftemuligheter Flere og samme helsetjenester Funn 2: Bygningsmassen må sikre innsattes rettigheter Funn 3: Soningsforhold kvinner/menn og personer med nedsatt funksjonsevne Funn 4: Store forskjeller i helsetilbud Funn 5: Innkomst til fengslene skjer når bemanningen er lavest Oppfølgingen fra fengslene: Positiv. Bergen: Grundig og bred orientering. Arrester Funn 1: Oversitting Mangelfull statistikk Bekymringsfullt høye tall Risiko for isolasjonsskader Funn 2: Arrester lite egnet for varetekt Funn 3: Uklare roller politi/legevakt (klargjøring for arrest) Vi har nettopp fått oversendt delvis statistikk på oversitting i arrest fra POD. To veldig spennende forhold å merke seg: De er nå i gang med å skille tallene for innbringelser (politiloven) og pågripelser (stafferettsloven) og vil fra og med nå beregne oversitting ut fra bare den siste gruppen. Oversitting har gått merkbart ned (!) etter Riksadvokatens brev til alle politidistrikt (i etterkant av glattcellesaken). POD er ikke ferdig med tall for alle distrikter, men tendens ser ut til å være tydelig nedgang i oversitting. Det er godt nytt! Ikke minst for oss hos Sivilombudsmannen, som lenge har uttalt seg tydelig om dette – det siste året under forebyggingsmandatet. Sammen med Bergen fengsels grundige og konstruktive orientering om hvordan de vil følge opp anbefalingene våre, er dette et godt eksempel på at Sivilombudsmannens arbeid har effekt.