1. No category

Oppgave 1:
Gjør kort rede for 4 av 6 begreper (maksimalt en halv side pr. begrep):
a. Føderalisme
I føderalstaten har lokale enheter, f.eks. delstater, en konstitusjonelt bestemt selvstendig
myndighet. I et slikt system bevarer enhetene altså en viss grad av selvbestemmelse, og
har gjerne egne lover og myndighetsområder, men er bundet sammen med en felles
ledelse eller regjering.
b. Parlamentarismen
Etter innføringen av parlamentarismen i 1884 må regjeringen ha et parlamentarisk
grunnlag på Stortinget; dvs. at den politiske ledelsens sammensetning er avhengig av
parlamentets tillit og partipolitiske profil. Norge praktiserer «negativ parlamentarisme»;
som innebærer at en regjering sitter inntil den blir felt i Stortinget eller går frivillig.
c. New Public Management
Samlebetegnelse på det omstillings- og fornyelsesarbeidet som har funnet sted innen
offentlig sektor i en rekke vestlige land i løpet av de siste 30 årene. Reformene har som
fellestrekk at man anvender prinsipper fra privat sektor i styringen av offentlig sektor.
NPM vektlegger derfor kostnadseffektivitet og produktivitet på bekostning av mer
tradisjonelle måter å bedømme offentlige organisasjoner på, som demokrati, offentlig
etikk og rettssikkerhet
d. Direktoratene
Direktoratene er sentraladministrative organer som ligger utenfor departementene, enten
de kaller seg direktorat, verk eller tilsyn. Poenget med å legge oppgaver til direktoratene
er som regel ett av to: å avlaste departementet og dermed statsråden, eller å øke den
faglige uavhengigheten i virksomheten. Noen av de største og mest kjente direktoratene er
f.eks. SSB, Utlendingsdirektoratet, Helsedirektoratet, Brønnøysundregistrene.
e. Tesen om den segmenterte stat
Den segmenterte stat beskriver et politisk system som er en samling av segmenter eller
beslutningsarenaer, som regel organisert rundt en spesiell type næringspolitikk (landbruk,
fiske, industri), eller de kan være organisert rundt funksjoner som helsevesen, samferdsel,
utdanning og forsvar. Hvert segment kan beskrives av: 1) hvilke deltakere som anses som
legitime, hvilke problemstillinger, verdier og situasjonsoppfatninger som oppfattes som
sentrale, hvilke typer kunnskap som defineres som ekspertise, 2) ved sine spilleregler og
sine rutiner for problem- og konfliktløsning.
f. Webers idealbyråkrati
Hovedtrekkene i modellen: 1) avgjørelser etter formelle lover og regler, 2) en fast lønnet
administrativ stab (uavhengig av andre inntekter), 3) spesialiserte arbeidsoppgaver, 4)
autoritet knyttet til formell, ikke-arvelig posisjon, og ikke til person, og 5) dokumentasjon
av vedtak gjennom skriftlig og arkivert referat.
Oppgave 2:
Velg én av følgende drøftingsoppgaver:
a. Man tar gjerne utgangspunkt i følgende tre sentrale mål når det gjelder utformingen av det
offentlige styringssystemet: effektivitet, demokrati og nasjonale hensyn. Diskuter i hvilken
grad disse målsetningene taler for eller mot kommunal oppgaveløsning.
I diskusjonen av effektivitet bør kandidatene skille mellom allokeringseffektivitet,
kostnadseffektivitet og dynamisk effektivitet. Allokeringseffektivitet innebærer at tjenestene
får en utforming og et volum som er godt tilpasset befolkningens preferanser i ulike deler av
landet, og at det også tilpasses endringer i preferanser over tid. Her står Oates’
desentraliseringsteorem sentralt: kommunene kjenner innbyggernes preferanser best, og vil
derfor være best egnet til å utforme et tjenestetilbud som gjenspeiler disse preferansene.
Kostnadseffektivitet forutsetter derimot et visst befolkningsgrunnlag for å få til en deling av
kostnadene mellom flest mulig brukere, og forutsetter derfor en tilpasning mellom
kommunestørrelsen og de oppgaver kommunene skal løse. Dynamisk effektivitet har med
evnen til å fornye og omprioritere de kommunale tjenestetilbudene og til å omstille og utvikle
organisasjonene for å utnytte teknologi eller for å løse nye oppgaver. På den ene side er det
naturlig å regne med at en desentralisert forvaltning er mer innovativ enn en sentralisert
styringsform: lokale enheter kan fungere som en form for testlaboratorier, løsninger kan
prøves ut i mindre skala, noe som gjør at endringene fremstår som mindre dramatiske og
selvfølgelig møter mindre motstand. På den annen side kan staten sette inn flere ressurser på
utviklingsmiljøer og forskning, og er trolig mer effektive til å spre resultater av innovasjon.
Når vi snakker om demokrati, er det hensynene til politisk deltagelse og maktfordeling som er
sentrale. Desentralisering kan stimulere til politisk debatt og deltakelse ved at innbyggerne får
en arena hvor de kan definere, debattere og løse problemer som oppstår i nærmiljøet, og
bidrar også til opplæring og rekruttering av politikere til de nasjonale beslutningsarenaer.
Problemet er selvsagt at velgerne er mer interessert i rikspolitikk enn lokalpolitikk. Når det
gjelder maktfordeling vil lokale beslutningsnivåer kunne være en motvekt mot
maktkonsentrasjon på statens hender; dvs. et vern mot utvikling i totalitær retning.
Det er tre nasjonale hensyn som kandidatene bør diskutere: paternalisme, makroøkonomisk
styring og geografisk likhet. Paternalisme innebærer at staten påtvinger kommunene
nasjonale prioriteringer for å sikre likebehandling av innbyggerne innad i den enkelte
kommune: på den måten kan staten forhindre at det i noen kommuner oppstår maktovergrep
eller vilkårlighet i behandlingen av bestemte grupper eller enkeltpersoner. Staten har videre
visse makrøkonomiske mål: økonomisk vekst, full sysselsetting, balanse i utenriksøkonomien,
holde prisstigningen på et forsvarlig nivå osv. Det er derfor viktig å ha en viss styring med
kommunenes økonomiske disposisjoner, noe som trekker i retning av en sterkere
sentralisering. Geografisk likhet er et av de viktigste nasjonale hensyn: borgerne skal ha krav
på samme muligheter uavhengig av geografisk tilhørighet; dvs. alle innbyggere skal ha tilgang
på samme standard på tjenestetilbudet uansett hvilken kommune de bor i. I praksis er det
selvsagt ikke slik, siden skattefundamentet og inntektsgrunnlaget i de enkelte kommuner
varierer relativt mye. Likhetsargumentet taler helt klart mot kommunal oppgaveløsning
b. Forklar hva som menes med begrepet «organisasjonskultur», og redegjør for de fire
typologiene «hierarki», «klan», «ad-hoc-krati» og «marked».
Et sentralt kjennetegn ved de fleste definisjonene av organisasjonskultur er at de har et
eksplisitt fokus på opplevelser, tanker og meninger som er felles for flere personer i en
bestemt sosial sammenheng:
 Begrepet kultur knyttes til en eller annen gruppe i organisasjonen som deler et sett av
grunnleggende antakelser
 Kultur er basert på læring: dvs. at man tilpasser den måten som en virksomhet er blitt
utført på tidligere til nye erfaringer og forandringer i arbeidssituasjonen
 Kulturen opprettholdes bare så lenge den føles riktig: kulturen blir stadig testet mot
virkeligheten gjennom praksis, og den blir sannsynligvis endret dersom de
grunnleggende antakelsene viser seg å være gale
 Den rådende kulturen i en gruppe vil bli lært bort til nye medlemmer som den riktige
måten å oppfatte på, tenke på, og føle på i forhold til spesifikke problemer
En av typologiene for organisasjonskultur som dominerer feltet i dag tar utgangspunkt i at
kulturer kan klassifiseres langs to sentrale dimensjoner: 1) hvorvidt organisasjonen vektlegger
verdier som fleksibilitet, dynamikk og utstrakt skjønnsanvendelse (frihet) versus vektlegging
av stabilitet, forutsigbarhet og kontroll, 2) hvorvidt organisasjonen vektlegger verdier som
internt fokus, integrasjon og enhet versus vektlegging av eksternt fokus, konkurranse og
mangfold. Ved å kombinere de to dimensjonene kommer man dermed fram til fire
kulturtyper:
Hierarki:
Den grunnleggende antagelsen i denne kulturen er at effektivitet skapes gjennom forutsigbare
og stabile prosesser, noe som krever at man har kontroll på hele produksjonen, herunder de
menneskene som arbeider i den. Verdier er knyttet til at det man produserer skal være av god
kvalitet, at det skal være stabilt, og komme til avtalt tid. Lederne i denne kulturen vektlegger
koordinering og overvåking. Fokus på kontroll.
Klan:
Den grunnleggende antagelsen er knyttet til at effektivitet først og fremst er noe som skapes
gjennom tett samarbeid. De sentrale verdiene er derfor fellesskap, frihet for den enkelte
medarbeider, utvikling av kommunikasjonskompetanse og evne til samarbeid. Lederen spiller
rollen som lagbygger, «trener» og tilrettelegger.
Ad-hoc-krati:
Her er effektivitet knyttet til innovasjon; dvs. det å finne på nye ting eller nye måter å gjøre
tingene på. Sentrale verdier her er derfor fleksibilitet, evne til å kombinere uventede ting, å se
verdier fra nye perspektiver, kreativitet. Lederen fungerer som entreprenør og innovativ, med
store visjoner for fremtiden.
Marked:
I denne kulturen er den grunnleggende antakelsen at effektivitet først og fremst er knyttet til et
sterkt markedsfokus og evne til å konkurrere. Verdiene er først og fremst forbundet med evne
til å ta markedsandeler, til å nå mål og til å oppnå lønnsomhet. Lederens rolle er å bidra til at
disse målene nås, og konkurranse står sentralt.