Forfattere på fylla?
WILLY PEDERSEN Forfattere på fylla? "Forfatteren lever i en verden av frykt. Hver dag krever nye ideer, og han kan ikke vite om han vil få noen. To timers arbeid og denne forfatteren er utmattet. I disse to timene har han vært mil av gårde, et helt annet sted med helt andre mennesker. Forfatteren går ut av arbeidsværelset sitt i en døs. Han vil ha en drink. Han trenger det. Det er et faktum at nesten hver eneste forfatter i verden drikker mer whisky enn hva som er godt for ham. Han gjør det for å gi seg selv tro, håp og mot". Roald Dahl forteller oss dette, og gir derved næring til en myte, nemlig den om forfattere som går på fylla. Stemmer det at skjønnlitterære forfattere drikker uvanlig mye? Har Roald Dahl rett i at alkoholbruken vever seg inn i selve grunnlaget for forfatterens arbeid - hans angst for å gå tom, kravene til ham, slitet med å skape? I Norge har flere kastet fram slike påstander i det offentlige ordskiftet de siste årene. Har de noe for seg? Jeg kaller forestillingen om at forfatterne drikker for en myte, og bruker et ord som lett assosieres med "b are" , "falsk" eller "usannferdig" . Nå kan vi imidlertid betrakte mytene på en helt annen måte. Antropologene fortelIer oss at myter ikke bare er usann historie, de bidrar også til å befeste vår identitet og livsform, ofte på et helt grunnleggende nivå. Forstår vi våre myter, forstår vi oss selv. Mytene fanger dessuten en dimensjon ved livet som det ellers ikke er lett å få adgang til. Det er et felt hvor det dypt subjektive har møtt erfaringer fra den ytre verden. Mytene rommer både fantasi og virkelighet. Forfatteres bruk av alkohol kan ha interesse på mange plan. Dersom de faktisk har drukket mer enn andre, er det for det første av allmenn kulturhistorisk interesse. For det annet er det av betydning om det skulle være en sammenheng mellom litterær kreativitet og bruk av alkohol. For det tredje kan temaet antakelig fortelle noe generelt om vårt forhold til rus og rusmidler. La oss starte med hvordan myten er utlagt. Tre av de helt sentrale norske forfatterne som har befestet den er Knut Hamsun, Aksel Sandemose og Inger Hagerup . Knut Hamsun - alkohol som katharsis Nobelprisvinneren Knut Hamsun var en kresen leser og kritiker, men overfor en bok var han uten forbehold. I 1930 utga den danske forfatteren Tom Kristensen "Hærverk", om Ole Jastrau som er kulturredaktør ved en Københavneravis. Bokas tittel er velvalgt. Finnes det en nøkkelroman om alkohol og selvdestruksjon i nordisk litteratur, må dette være boka. Jastrau drikker seg fra alt - bolig, jobb, penger og familie. Det er på "Bar des Artistes" miljøet har sitt: feste. Her sitter de - en gruppe journalister, poeter og rentenister - som i løpet av boka drikker seg til forvirring og sammenbrudd. Tematisk ligger boka langt fra Hamsuns egne alderdomsromaner og det livssyn han etter hvert utviklet. Likevel uttalte han dette om "Hærverk": "Jeg vet ikke at jeg i mitt liv har vært så opptaget av en bok." Antakelig kj ente han igjen viktige sider ved sitt eget liv i boka. Nordisk Alkoholtidskrift, Vol. 8, 1991: 6 -331- Selvhevdelse, sensitivitet og intellektuelI og sosial utrygghet er flettet i hverandre for Knut Hamsun. I biografier og memoarer hvor han portretteres, legges det vekt på dette, men ofte beskrives det også en annen side: hans gIede ved nattelange herrelag med poker og rikelig med drikke. Hamsun var utholdende og kunne feste en hel natt uten å la seg merke den neste dag, sier hans forlegger Harald Grieg. Men Hamsun var over 60 år da han ble kjent med Grieg. Fuktige kvelder var nok en gIede, men utgjorde likevel unntakene i den produktive dikterens liv. Hans gjennombrudd kom med "Sult" i 1890. På denne tida hadde han lenge kjørt et hardt løp. Han hadde lagt seg ut med store deler av det norske kulturliv. I fanatisk selvsikre foredrag hadde han kastet overbord levende og døde diktere. Han latterliggjorde Lie og Bjørnson, og hevdet at Ibsens karakterer hadde en enkel og statisk psykologi. Men heller ikke radikale forfattere som Amalie Skram eller Hans Jæger - som begge hadde gitt ham støtte - levnet han mye ære: "de er egentlig ikke Forfattere nogen av dem". Mindre kjent er det at han på denne tiden jevnlig reiste til København og her hadde opparbeidet seg et rykte som "fjeldskredet fra Norge" - som begersvinger og bråkmaker. I beskrivelser fra Københavns uteliv blir han kronet til konge blant byens svirebrødre, og han skrøt av å kunne drikke enhver under bordet. I et brev til Samtidens redaktør Gerhard Gran fra denne tida forteller han at han er "forranglet, nervøs, halvdød. Siste 5 uger hver eneste dag fuld til sengs. Men nå er det punktum." Flere av Hamsuns brev fra begynnelsen av 1890-årene viser at han drakk og ranglet tungt, men i avgrensete perioder, mellom produktive og lange arbeidsøkter. I 1898 giftet han seg med Bergljot, og en tid dempet dette alkoholforbruket hans. Men ekteskapet fungerte dårlig og Hamsun trakk tilbake til utelivet. Han drakk i perioden etter århundreskiftet stadig mer. Kafeene var de hvor bohemene møttes; Tostrupkjelleren, Grand eller Theatercafeen. Hans drikkefeller var forfattere som Peter Egge, Sigurd Bødtker, Nils Kjær, Karl Nærup og Hans Aanrud. Men forholdet til Bergljot brant sakte ut. Hamsun trakk seg bort fra hjemmet, bodde hos venner og på hoteller og i 1906 ble ekteskapet formelt oppløst. Dette gikk nok mer inn på ham enn han viste utad. At hans ulykkelige privatliv var en viktig årsak til at han drakk, tyder også det videre forløpet på. 11908 treffer han Marie. 11909 gifter de seg. Hans liv tar en ny retning, og de flytter til Hamarøy. Ekteskapet ble stormfullt, men det holdt. Hamsun likte fortsatt å treffe gode venner over et glass. Og vi har en rekke forteilinger fra folk som har opplevd ham gjennom fuktige netter helt opp til hans alderdom. Sigurd Hoel beskriver med dårlig skjult misunneise den 73-årige Hamsun som i et selskap drikker whisky et helt døgn, flørter med damene og er i like fin form dagen derpå, mens han selv - over tredve år yngre - er fullstendig utslått. Likevel står det fast at alkohoHorbruket til Hamsun ble drastisk skåret ned med ekteskapet, så å si over natten. Hamsun drikker åpenbart som et svar på krongiete personlighetstrekk og konflikter i privatlivet. Men fylla finner sin plass i en bohempreget livsstil, i en kafekultur som omfattet mange flere forfattere enn han selv. Dessuten er han en forfatter som tidlig er opptatt av sitt image og i brev fra yngre år fremgår det tydelig hvordan han arbeider med å bygge opp myten om seg selv. I dette image t spiller lenge fyll og rangling en viktig rolle. Han forteller at han liker å brått dukke opp på scenen, forbløffe tilskuerne med aparte innfall og så trekke seg tilbake. Hans ekstreme selvhevdelse - i foredrag og avisartikler - kan nok tolkes i lys av dette. Og kafelivet rundt århundreskiftet må også ha vært en egnet scene for å få dekket dette behovet. Mange faktorer spiller altså inn i Hamsuns alkoholkonsum, men viktigst var kanskje dette: Fyllekulene hadde en bestemt funksjon i forhold til hans kreative arbeid, mente han. Han opplevde at de fungerte som en slags renselse. Særlig i yngre år er det en påfallende systematikk i drikkekulene. Han oppsøkte kafeene når han var utslitt, tom og ferdig med en arbeidsøkt. Han fylte seg, bokstavelig talt, opp igjen med alkohol. Ved å drikke på denne måten fikk han renset ut restene av det ferdiggjorte manuskriptet, og ryddet plass for det neste, opplevde han. Nordisk Alkoholtidskrift, Vol. 8, 1991: 6 -332- Aksel Sandemose - kamp mot myten I slutten av 1945 publiserte Aksel Sandemose et brev i ukebladet Aktuell hvor han forteller at han ser en bever som svømmer i bukta nedenfor huset sitt. Han har alItid ønsket seg et sted med bever, forteller han. Nå har han endelig fått det. Dette var den første i en serie skildringer av livet på den lille husmannsplassen Kjørkelvik på Sørlandet, hvor han had de flyttet samme år, med kona Eva. Flyttingen hadde skjedd under mistro og hån fra en vennekrets som ikke trodde han ville klare å leve borte fra hovedstadens uteliv. Men vennene tok feil. Besøkene i Oslo og på byens restauranter kom til å bli sjeldne, over flere år. Parallellen til Hamsun er åpenbar. For begge har det å gifte seg betydning for alkohoHorbruket. Hele livsstilen til Sandemose legges om, og forbruket går ned. Men alkoholen er fortsatt med, ofte beskrevet i en hverdagslig, men også litt mytisk og hemmeligholdt form. Som her, hvor han beskriver hjemkomsten fra den såkalte liggejakten: "Endelig kan han tenne pipa. Til pipa går det an å ha en liten medbrakt dram, den skal være noe sånt som 15 - 20 cl for å være et ordentlig godnattkyss. Det fins ikke noe så skjønt som å stå i skogen en sommerrnorgen, med bena i duggvått gress og en funklende duggdram ineven" . Alkoholen er altså en slags venn for Aksel Sandemose de første årene på Kjørkelvik. Han knytter den til venner, friluftsliv og hygge. Men dette var en ny situasjon, og den kom ikke til å vare. Etter noen år rammes familien hardt, to ganger. Først dør hans ene sønn og så hans kone, og Sandemose vender tilbake til Oslo og et hardere liv. Sandemose drakk mye hele sitt voksne liv. Men det er under motgang, når ting floker seg og han mister taket at alkoholkonsumet i perioder tar overhånd. I slike situasjoner fanges han av den myten som han selv hadde bidratt til å bygge opp. Men han klarte også gang på gang å bryte lang tids ødeleggende forbruk, oftest med arbeidet til hjelp. Sandemose kom til Norge i voksen alder, som emigrant fra Danmark. Som en pussighet kan det nevnes at han i 1928 i København dan- net den politisk radikale avholdsforeningen Frimændene, sammen med forfatteren av "Hærverk", Tom Kristensen. Et år seinere brøt imidlertid Sandemose med avholdssaken, og solgte avholdsløftet sitt til en spritgrossist. Kanskje var hans forvirring og vakling i denne saken en av grunnene til at han emigrerte. I Norge sluttet han seg hurtig til et kulturradikalt miljø med en blanding av "marxisme, psykoanalyse, høl i buksa og arv i vente", som han selv beskrev det. Her ble han hurtig legendarisk og på mange måter selve levendegjøringen av den forfattermyten som her interesserer oss. Han var skrythals, bohem og vagabond. Han levde hardt og hensynsløst, med stadige krangier , brudd og konflikter med en rekke personer. Han hadde bak seg en rekke kvinnehistorier og skiftende samliv. Og framfor alt: et voldsomt alkohoHorbruk. Men myten forteller også at han klorte seg fast til arbeidet. Etter lange perioders vill rangling hadde han gang på gang kastet seg over skrivemaskinen og presset fram nye viktige tekster. Det er en åpenbar nærhet mellom liv og dikt hos Sandemose, og han må ha hatt en helt uvanlig kontakt med dyptliggende, irrasjonelle lag av bevisstheten. Hans diktning er bygd opp rundt denne evnen. Hans bøker er en ubønnhørlig analyse av de delene av oss vi ikke får kontroll over: sjalusi, redselog undergang. Som forfatter var han fascinert av det tøylesløse mennesket; av drapsmannen, kikkeren og drankeren. Ofte beskriver han alkoholbruk i sine romaner og essays, og som oftest med en ambivalens som vi nok finner i hans eget liv. Sandemose brukte nok alkohol nokså bevisst for å holde et skjørt sinn i balanse . Men han hadde også angst for alkoholen. Hvor stor denne angsten var, kommer godt til uttrykk i en passasje i romanen "Varulven" fra 1958. Her gir han en sensitiv og skremmende skildring av et delir. Innlevelsen i beskrivelsen kan tyde på at det var selvopplevd. Som hos Hamsun er det to faktorer som er slående: Begge lever i lange perioder i et fuktig miljø, med en sann rikdom av myter om storartede fester, rangling og fordomsfrie mennesker med "bolig" på Theatercafeen. Rundt begge verserer det en rekke historier. Sandemoses navn er knyttet til vidd og generøsitet, litterær Nordisk Alkoholtidskrift, Vol. 8, 1991: 6 -333~ produktivitet, men også slagsmål og bedrageri. På den annen side ser vi hos begge en sensitiv, sårbar personlighet. Alle som beskriver Sandemose, forteller om en person som gjør uutslettelig inntrykk. Samtidig kan han såres for livet av bagateller, og tallrlke vennskap går over styr. Også kontakten med forleggere og andre oppdragsgivere er preget av konflikter og gjentatte brudd. En viktig forskjell mellom de to ligger imidlertid i at Hamsun midtveis i livet bryter med bohemens levesett og flytter fra Kristiania. Sandemose gjør også det - noen få rolige år. Ellers lever han hardt og utsatt og i skyggen av en myte som han strever med, men aldri klarer å frigjøre seg helt fra. Inger Hagerup - alkohol og smerte Da Sigurd Hoel fylte seksti år, skrev lyrikeren Inger Hagerup et dikt til festskriftet, som ble nektet tatt inn. Første vers lyder slik: Legg ned din maske et sekund, Sigurd Hoel, på et av de mange ødslige Oslo-kafebord, fra mellomkrigstiden, der hvor ordene falt presise som øksehugg, snerrende av logikk, hver mann var aforistiker av fag. Theatercafeen, Speilen, Karl Johan, . skjønne kvinner som krevde rett for sitt kjønn og fikk det. De andre var uten interesse. Fra hjernen til kjønnet gikk en direkte linje, men utenom hjertet, for guds skyld utenom det! Sarkasmene boblet kjølig fra pjolterglasset, og tidens enkle devise var, drift og forstand. I Klaus Hagerups biografi over moren viser han hvordan dette også var et dikt til henne selv. Inger Hagerup klarer å gi en så rammende beskrivelse av kafelivet fordi hun selv kjente det fra innsiden. Kafelivet var ellers dominert av menn. Hagerup var en av de få kvinnene som behersket sarkasmene og viddet. Hun kj ente følelsen av å være midtpunkt, bevisstheten om at noen ser på deg fra nabobordet. Hun var en populær og sentral skikkelse i kafelivet i 50- og 60årene. Biografien til Klaus Hagerup er interessant også fordi han eksplisitt behandler myten om kafelivet, og vi merker hans uvilje. Han har levd nær myten og er seinere ofte blitt bedt om å fortelle morsomme historier fra Theatercafe- en. De var ikke så morsomme, disse historiene, sier han. Han husker ikke så mange av dem, eller - kanskje ønsker han ikke å huske. Han forteller hvordan han i dag blir vrang og tverr når temaet kommer på bane, men medgir også selv å ha latt seg fange av og gitt næring til myten. - I yngre år fortalte han gode venner at han vokste opp under et bord på Theatercafeen og at han trodde hovmesteren, Dahlin, var hans far. Olof Lagerkrantz kjente henne godt og hevder at et viktig grunnlag for henne s lyrikk var en bestemt forholdsmåte til virkeligheten: hun søkte med årene i økende grad å leve i "et følelsesmessig mellomrike" hvor alt var uten "harde kanter". Grunnen var henne s behov for å takle en dyp smerte og fortvileise . Tidlig kunne denne fortvileisen anes i henne s blikk, hevder Lagerkrantz. Og den var også årsaken til at hun drakk, sier han. Hennes alkohoHorbruk er et gjennomløpende og sentralt tema i sønnens biografi. For ham, som i sensitive barndomsår levde tett innpå det, er assosiasjonene knyttet til egen angst, aggresjon og behov for kontroll og å sette grenser . Han bærer på en åpenbar dyp opplevelse av at en ellers nær mor glir unna og blir utydelig når hun drikker. Gir han noe svar på hvorfor hun drakk? Igjen ser vi at alkoholbruken er tett vevet inn i samværskoden i et bestemt sosialt miljø i en bestemt epoke. Et stykke på vei overlapper Hagerups miljø det som omga Sandemose. Det hadde forankring på norsk politisk venstrefløy og bestod av forfattere, journalister, noen skolefolk og andre politisk engasjerte. I kafelivet i Stockholm under krigen ser det ut til å ha fått et slags fundament. Fra denne tida stammer også Sandemoses livslange vennskap med Hagerup. Miljøet er nådeløst portrettert av flere: det er lite, tett, med misforståelser, intriger og skyldfølelse overfor dem som sitter hjemme i Norge. Stilen var selvhevdende og utfordrende. Alkoholkonsumet var høyt. Hjemme i Norge etter krigen ble mye av samværet gjenopptatt på Theatercafen. Også rundt Hagerups hjem i Oslo og etterhvert landstedet i Søndeled - kort vei fra Sand emoses Kjørkelvik - foregikk det intensiv selskapelighet i en indre krets i miljøet. Reglene for samværet var subtile og åpnet for utfoldelse Nordisk Alkoholtidskrift, Vol. 8, 1991: 6 -334- og kraftig egen-eksponering, men innen nokså klare rammer. Den politiske radikalismen bandt det hele sammen, knyttet til en forakt for det småborgerlige og trygge. For folk i Ytterkant kunne ironien svi dersom en ikke fikk tak i disse underliggende reglene. Ekteparet Hagerup stod sentralt i dette miljaet. Det samme gjorde bruken av alkohol. Det ble festet mye, sier Klaus Hagerup, lakonisk. Men han slutter seg også til Lagerkrantz' vurdering: Det var også dype personlige grunner til at hun drakk. Om alkoholen i utgangspunktet kunne være knyttet til munterhet og gIede, ble dette etter hvert mindre og mindre sentralt. Rusen flammet stadig kortere, brant raskt ut, og virket mindre de seinere åra av hennes liv. Snarere tydeliggjorde alkoholbruken stadig mer hvordan hennes "mellanrike" var bygd opp. Slik formulerer sønnen det: "Lengselen etter virkningen av alkohol var også en "hjemlengsel uten adresse", dyp og sugende, spent, lykkelig, rasende og sørgmodig ;og borte, borte, "på jakt etter en opplevelse det var umulig å få tak på". Som hos Hamsun og Sandemose ser vi igjen to faktorer som er viktige: et fuktig miljø og en sårbar personlighet. På den ene side høy tilgjengelighet, tette nettverk med høyt konsum og kulturell aksept for fyll som del av det sosiale samværet. På den annen side en dyp lengsel som lyrikken nok sugde næring av, men som ofte kunne være vanskelig å utholde i dagliglivet. Sandemose drakk når ting floket seg til. For Inger Hagerup var smerten et konstant følge. "Kanslan ligger bar hos henne", sier Lagerkrantz. Alkohol brukte hun som omslag for å dempe den ned. Omfang og årsaker Hamsun, Sandemose og Hagerup drakk mye, i hvert fall i perioder av sine liv. Er de typiske? Som vi så, hevdet Roald Dahl at alle forfattere drikker mer enn hva som er godt for dem. Mange har sagt det samme. Har de rett? Det er vanskelig å få sikker kunnskap. Temaet har - av pietetshensyn - ikke vært viet særlig oppmerksomhet. I de seinere år har imidlertid sykehusjournaler, etterlatte brev og biografier blitt gransket og bidratt til å kaste et visst lys over temaet. Mye av forskningen stammer fra USA, og et utgangspunkt har vært listen over amerikanske nobelprisvinnere i litteratur. En rekner vanligvis med sju prisvinnere. Fire var alkoholikere og en femte hadde åpenbare problemer. Fem av sju er 71 %. Går vi til andre amerikanske forfattere i vårt århundre, er bildet så å si det samme. Også en rekke av de toneangivende europeiske forfattere har hatt store problemer. Men dette er basert på en gjennomgang av utvalgte biografier, og vi vet at det kan være en forskningsmetode med svakheter. En kan lett feste seg ved alkoholikerne og glemme de øvrige. Forskere har også forsøkt å gjøre mer systematiske survey- studier med definerte utvalg av forfattere. I USA, Sverige, Tyskland, Finland og andre land har en brukt en slik metode. Men metoden har fungert bare moderat godt. Forfatterne er lite villige til å beskrive sine alkoholvaner. De som har forsøkt å sammenfatte funnene ender alle likevel opp med at det er en overhyppighet av alkoholproblemer i denne gruppa, om enn USA i vårt århundre står i en særstilling. I Norge finnes det ingen systematiske studier av temaet. Mye tyder likevel på at påstanden et stykke på vei har gyldighet, også hos oss. Mange norske forfattere har drukket mye. I noen litterære miljøer gjelder det flertallet. Men Roald Dahl har ikke rett når han sier det gjelder alle. Ut fra hva vi vet drakk ikke betydelige forfattere som for eksempel Olav Duun, Johan Falkberget eller Tarjei Vesaas mye. Dessuten er det bare å medgi at kj ente forfattere har vakt større oppmerksomhet enn andre sosiale grupper som kan ha mange av de samme kjennetegnene. Journalister drikker mer enn gjennomsnittet. Også andre kunstnere - som f.eks. malere og jazzmusikere har, hvertfall i bestemte perioder og miljøer, drukket mer enn andre. Kanskje er de tankene vi skal gjøre oss om årsakssammenhenger gyldige for flere enn forfatterne. Forskjellige mennesker trekkes mot de samme handlinger av ulike grunner. Det gjelder også storforbruk av alkohol. N oen har gener som gjør dem utsatt, noen drikker på grunn av angst og uro, andre for kos og hygge. Mange har forsøkt å fange en felles bakenforliggende årsak til at folk drikker. Alle forsøke- Nordisk Alkoholtidskrift, Vol. 8, 1991: 6 -335- ne har strandet. Også forfattere drikker av forskjellige grunner. De tre norske forfatterne vi har sett på så langt, var alle sårbare mennesker som også hadde sterkt behov for å eksponere seg selv. Alle tre levde i perioder hardt og risikofyIt. Fra forskningen vet vi at dette er personlighetstrekk som ofte går sammen med alkoholproblemer. Men antakelig er det en mer spesifikk sammenheng mellom at de levde av å skrive og at de drakk. Jeg tror fem faktorer kan gi oss noen spor. Samvirket mellom dem gir kanskje en første skisse til et svar: (i) ensomheten i arbeidet (ii) slitet med stadig å tre inn og ut av fiksjonens verden (iii) angst og subjektivt ubehag (iv) alkoholens rolle i den kreative prosess (v) dikteres deItakelse i et fuktig kafeliv. Biografiene til sentrale forfattere gir ham mye støtte. Det er knapt noe tema som går oftere igjen enn ensomhet. Mange beskriver at de allerede som barn hadde denne opplevelsen og at det å fortelle historier var en måte å oppnå kontakt med andre. I en bred intervjuserie i Paris Review of Books fra 19S0-tallet om forfatteres arbeidsdag, drar vi stadig kjensel på den opplevelsen Roald Dahl beskrev innledningsvis : en dyp følelse av å stå alene overfor nesten umulige anstrengelser, hvor skrivingen er et forsøk på å nå fram til andre. Nesten alle forteller at de ikke egentlig har valgt sitt yrke. De skriver fordi de må. Georges Simenon - som selv hadde store alkoholproblemer - sier det slik: "Jeg vet ikke hvor mange millioner mennesker vi er i verden. Likevel er kommunikasjon, jeg mener fullstendig kommunikasjon, mellom to av disse menneskene fullstendig umulig. Dette er for meg det mest tragiske tema i verden." Ensomhet Veksling mellom verdner Det første poenget er trivielt: Hverdagen mangler struktur og diktning foregår i enerom. Ingen kan kontrollere hva du gjør. Ingen vet hva du har gjort når en dag er over. Først over tid skal noe produseres, og tidsfrister er alItid tøyelige. Muligheten til å drikke for forfatteren er aItså større enn for de fleste andre yrkesgrupper . Ukelange rangler var typisk for både Hamsun og Sandemose, uten at det hadde dramatiske konsekvenser for deres kontakt med forleggerne. Men forfatteryrket inviterer nok også til en opplevelse av ensomhet, i en mer grunnleggende psykologisk forstand, og uvanlig mange forfattere beskriver også hvordan ensomheten har preget deres liv fra tidlig av. Historikeren Gilman Ostrander hevder at alkoholisme er en lidelse med rot nettopp i opplevelsen av å stå alene i verden. Denne grunnleggende følelsen av ensomhet blir befestet i barneårene og den forhindrer en i å oppleve ernosjonelI støtte gjennom samvær med andre, mener han. Alkoholikeren trenger alkohol på samme måte som folk flest trenger sosial omgang, slekt og venner. Forfattere, er også, hevder Ostrander, dypt sett ofte ensomme mennesker. Diktning og drikking har mye felles. Diktning er slitsomt arbeid. De fleste forteller at det krever en voldsom anstrengelse å hver dag få brukt sin kreative evne og nyttiggjort sin fantasi. Selve startpunktet på arbeidsdagen er et særlig smertefullt tidspunkt. Hemingway forteller at han startet hver dag med å spis s e tjue blyanter. Johan Borgen avsluttet alltid en dags arbeid midt i noe som han visste forts ettelsen på, slik at han hadde noe å starte opp med neste dag. Psykiateren Donald Goodwin hevder at såvel diktning som drikking har visse fellestrekk med trancetilstander. Begge aktivitetene kan svekke differensieringen mellom selv og omverden. Han siterer Georges Simenon som fortalte at han bokstavelig talt var i en annen verden når han skrev. Simenon ble sine karakterer, så ingen, snakket ikke med noen. Han kunne holde ut i elleve dager. Da måtte boka være ferdig og da var han utslitt. Etter en slik økt husket han aldri stort av hva boka handlet om. Simenon var ekstrem. Men svært mange forfattere forteller om noe av det samme. Om perioder hvor det løsner. Hvor de mister kontakten med omverdenen og befinner seg i Nordisk Alkoholtidskrift, Vol. 8, 1991: 6 -336- et eget, fiksjonens univers uten føling med tid og rom. I slike perioder kan store deler av en bok bli skrevet på noen få dager, endog timer. Sigurd Hoel forteller at det vesentlige av gjennombruddsromanen "Syndere i sommers ol" ble skrevet på en ettermiddag. Selve skrive akten krever dessuten konstant årvåkenhet. Den består av en uendelig serie av små beslutninger - valg av det beste ordet, vurderinger av behovet for å skjære ned, bygge ut. Den gode forfatter må i en viss forstand være besatt når han jobber. Det er vanskelig å innskrenke besetteisen til arbeidstida, vanskelig å kople ut når arbeidsdagen er over. Mange opplever at alkohol kan virke dempende etter at en arbeidsøkt er slutt. Roald Dahl brukte, som vi så, alkoholen for å roe seg ned og å komme tilbake fra fiksjonens til den vanlige verden og Hamsun brukte den for å skylle ut restene av gamle manuskripter og rydde plass til nye. Selvmedisinering Både Inger Hagerup og Aksel Sandemose brukte alkohol for å holde en smertefull indre virkeligheti sjakk, selvom i hvert fall Sandemose var klar over at alkoholen for ham var dårlig medisin. "Drukne sorgene i brennevin kan du iallfall ikke. De lærer seg fort å svømme", forteller han. Sammenhengen mellom kreativitet og psykopatologi har vært påpekt helt siden antikken. Cesare Lombrosos arbeid om genialitet og sinnssykdom fra 1864 konkluderte med at det kreative geni ofte led av "en degenerativ psykose i epilepsi- gruppen". En rekke kasuistiske studier er senere publisert om kreative og uvanlige mennesker. Bare om Strindbergs mentale helse er det publisert en omfattende forskningslitteratur . Nå er det vanskelig å vurdere den mentale helsen til folk som. drikker mye. Høyt alkoholforbruk resulterer i seg selv i søvnløshet, depresjon, angst og forvirring. Det er derfor vanskelig å avgjøre hvilke symptomer som er et resultat av alkoholproblemene og hvilke vi finner i utgangspunktet. Donald Goodwin har gjennomgått en rekke amerikanske biografier, og han konkluderer med at det er en klar ten- dens til depresjoner blant de forfatterne som drikker, og at depresjonene ikke slipper taket i tørre perioder. De ~er fleste av de samme forfatterne har dessuten vært plaget av kronisk søvnløshet. Mye taler altså for at det er en sammenheng mellom litterær kreativitet og psykopatologi. Finnes det forskning på feltet? De amerikanske forskerne Andreassen & Canter har sett på temaet med tradisjonelle vitenskapelige metoder. De sammenliknet femten veletablerte forfattere og femten matchede kontroller med henblikk på psykiske lidelser. Syttitre prosent av forfatterne mot bare tjue av kontrollgruppa fikk en diagnose. Vanligst var depresjoner. De konkluderer med at det nok er en sammenheng mellom kreativitet og psykopatologi. Kreativitet Mange kan nok - uten særlige problemer akseptere de sammenhengene vi har skissert over. Det er kanskje ikke særlig uventet eller provoserende om alkohol skulle spille en rolle som selvmedisinering eller om en skulle roe seg ned etter å ha slitt med å skape en ny bok. Mer provoserende ville det imidlertid være om det å drikke skulle ha en mer direkte betydning i det skapende, kreative arbeidet. Med utgangspunkt i J.P. Guilford er det vanlig å hevde at skaperakten rommer to dimensjoner: konvergent og divergent tenkning. Den første innebærer kyndighet, å finne riktige og forutsigbare løsninger på gitte oppgaver. Den andre innebærer å framskaffe nye og uventede ideer. Det skapende arbeidet må forholde seg til begge krav, og resultatet som kommer ut vil måtte avspeile begge dimensjonene. Verket må være nytt og orginalt, men det må også fungere, være tilgjengelig. En bred eksperimentell forskningstradisjon har, med basis i denne distinksjonen, forsøkt å belyse skaperakten. En gren av den har også vurdert hvilken innflytelse alkoholen kan spille. Problemet med denne forskningen, som med så å si all forskning som forsøker å få tak på de "virkelige" effektene av psykotrope stoffer, er at psykologiske forventninger hos brukeren og sosiale omstendigheter rundt bruken Nordisk Alkoholtidskrift, Vol. 8, 1991: 6 -337- har så stor betydning. Selvom en kan bruke eksperimentelle knep for å viske ut noe av effekten av disse faktorene, er det alltid nødvendig å tolke funnene med stor varsomhet. Konklusjonene synes å være at det skjer noe med den divergente tenkning gjennom alkoholrus: ideassosiasjonene øker for eksempel i antall etter inntak av alkohol. Men assosiasjonene synes å bH fattigere og i høyere grad følge minste motstands vei. Når det gjelder evnen til å kombinere elementene i den skapende tenkning - den divergente og konvergente dimensjon - er funnene entydige: den svekkes. Antakelig må vi skille mellom alkoholens kreative betydning i uforpliktede, sosiale sammenhenger og dens rolle i målrettet virksomhet. Den alkohoHnfluerte kollektive, divergente ideproduksjonen kan bli formidabel. Men ideenes realisering uteblir gjerne. De setter ikke spor. Konklusjonen på den eksperimentelle forskningen synes å være at kreativitet som resulterer i varige produkter, knapt befordres av rus. Men dette var eksperimentene . Den finske forskeren Koski- Jannes har gjennomgått et intervjumateriale hvor seks toneangivende finske forfattere vurderer alkoholens betydning i deres eget arbeid. Hun sondrer mellom ulike faser i skaperakten. Felles for dem er at ytterst få mener alkoholen kan spille noen positiv rolle i selve skrivefasen. Både evnen til å bruke skrivemaskinen og kontrollen over grammatikk og språk blir for dårlig. I alle andre faser av diktningen opplever derimot forfatterne at de positive virkningene er større enn ulempene: I forberedeIsene kan en få viktige sosiale erfaringer som kan styrke materialtilfanget, og en kan få brutt ned sine hemninger. I "latensfaser" kan ideer oppstå og en kan få ny inspirasjon om en har gått tom. Og i restitusjonsfasen kan en bli kvitt ubehagelige tanker og få levd ut sitt sosiale behov. Forfatterne opplever altså at alkoholen hjelper dem i deres arbeid. Funnene fra Finland går igjen i en rekke biografier. Få forfattere skriver mens de er i rus, men mange hevder at alkoholen har indirekte virkninger på skaperakten, særlig når det gjelder å få ideer og når det gjelder å restitueres etter utmattende arbeid. Også i Norge har vi en rekke kasuistiske il- lustrasjoner av poenget: Sigurd Hoel og Helge Krog drakk begge mye i perioder. Sammen skrev de skuespillet "Don Juan" på Krogs landsted i Kragerøfjorden. Ofte gikk de tomme for ideer, og da satte de seg til med pjoltere, forteller de. Etter noen timers "brainstorm" hadde de alltid en rekke nye tråder å jobbe videre med. Problemet for dem - som for de fleste andre - ser imidlertid ut til å være at mange av ideene ikke holdt mål. Grunnen er at den kritiske sans svekkes for mye under rus, og arbeidet med å forme tankemylderet til tekst blir nær umulig. Generelt er det nok flere som mister grepet på arbeidet enn det er som . styrker det. Inger Hagerup forteller at hun under rus fikk en rekke geniale innfall, men at ikke ett av dem ble til et brukbart dikt. "De ynglet for fort til at man kunne gripe et eneste av dem i halen og holde det fast." Hun villikevel ikke benekte at noe kunne hake seg fast i underbevisstheten og brukes senere, vel å merke når hun igjen var i edru tilstand. Kafeliv Nøkkelen til alkoholskadene våre finner vi i at alkohol drikkes når folk møtes, som del av kollektive drikkemønstre . Dette leder oss til den siste faktoren som gjør forfatteren sårbar. Han har vært del avet fuktig nettverk. Diktere og kafeliv har vært nært forbundet i mange land og epoker. En rekke beskrivelser viser hvordan kafelivet har gitt viktige nye erfaringer og også har åpnet for samvær hvor nye bøker og stilretninger diskuteres. Mange forteller hvordan møtet med etabIerte forfattere i slike sammenhenger har hatt betydning for deres utvikling. Den finske diktere n Mika Waltari beskriver hvordan han i kafelivet i 30-årenes Helsingfors hørte fortellinger som seinere ble kjernen i flere bøker. I Norge har myten om forfatteren vært intimt knyttet til et utsvevende uteliv. Grand, Blom, Engebret og Tostrupkjelleren har vært blant de scenene hvor det litterære kafelivet har utspilt seg, men Theatercafeen har hatt en nøkkelrolle. Stedets mangeårige direktør, Caspar Brochmann har skrevet restaurantens historie, og gjennom boka blir det tydelig hvorNordisk Alkoholtidskrift, Vol. 8, 1991: 6 -338- dan forretning og myte har levd på og av hverandre. Brochmann peker på den genistrek det i sin tid var å henge opp Henrik Lunds kunstnerportretter på veggene. Det befestet stedets ry som kunstnerkafe, og det var ikke så lite av en ære å bli tilkjent en pias s på veggen. Fortsatt gir det oppslag i riksdekkende norske aviser at nye portretter blir hengt opp. Brochmanns liste over stamgjester er imponerende: Hamsun var gjest rundt århundreskiftet. Nils Kjær, Sven Elvestad og Olaf Bull var gjester fra starten av hundreåret og inn i 20-årene. Herman Wildenwey, Helge Krog og Arnulf 0verland fra tida rundt første verdenskrig. Sandemose og Hoel fra 30-årene og Hagerup, Bjørneboe og en yngre generasjon etter krigen. Også i andre land finner vi at business og myte veves sammen i det litterære kafelivet. Fra 19S0-tallet har reiseguider over hele Europa beskrevet de stedene Hemingway drakk: I Venezia var det på Harrys Bar, i Madrid på Chicotes bar, i Paris på Ritz. Alle de tre restaurantene og en rekke andre har fått en sikker inntektskilde i titusener årlig besøkende turister av Hemingways alkoholkonsum. Det er ellers slående hvor mange fellestrekk det er mellom beskriveisene av det norske kafeIivet gjennom hele vårt århundre. I tillegg til alkoholbruken er det tre stikkord som går igjen, og som antakelig fanger mye av samværsformen: livslede, vidd og promiskuitet. KafeIivet har ikke vært stedet for begeistring og optimisme. Felles for beskriveisene er deltakernes livslede, rotløshet og manglende tilslutning til gjengse normer og verdier. Livsleden uttrykker seg ofte i en negerende og ironisk form. Meningen over kafebordet om det offentlige livs kvinner og menn har gjennom hele hundreåret vært den samme enkle: idioter! Et illustrerende eksempel gir en lek Helge Krog og Sven Elvestad bedrev på Theatercafeen i tida rundt første verdenskrig. Hver ettermiddag holdt de børs over kj ente menns dumheter. Politikernes fraser ble diskutert. Avholds- og landsmålssakens nyeste utspill ble latterliggjort. Etter en gjennomgang ble børsnoteringene høylydt tatt opp, mens tilhørerne rundt bordet deres storøyd moret seg. Noteringene ble ledsaget av grafiske kurver: dum, dummere, dummest.. ... Også erotikk og promiskuitet har vært en sentral del av myten. Denne siden av miljøet fanges godt av Sandemoses bidrag til 0verlands 60-års festskrift: "På en runde gjennom lokalene stanset jeg lamslått i en dør, for der inne satt 0verland og kurtiserte sin egen kone. Jeg tok vitner på dette som aldri før var hendt i Norge etter klokken ett." Menn drikker mer enn kvinner, og kafemiljøet har også vært dominert av menn. I de historiske kildene finner vi ytterst få kvinner, og de få som beskrives er gjerne gift med en av herrene, eller bifigurer. Inger Hagerup var et unntak. Hun var blant dem som selv satte premissene, og som til fulle behersket den form for vidd og flørt som gjorde lykke. Klaus Hagerup prøver å trenge inn i dette og forteller at noe av hemmeligheten ved henne s form lå i et avslappet forhold til en sanselighet som kvinner vanligvis skjuler og menn ofte skryter av. Dristig og erotisk, men også hensynsløst, satte hun selv dagsorden ved kafebordene, slik sønnen ser henne. Fram til slutten av 1920-tallet var det norske litterære kafemiljøet politisk indifferent og samfunnskritisk uten noen bestemt retning. Kjær var en konservativ mann. Elvestad beveget seg etter hvert ut på ytterste høyre fløy og flørtet med fascistiske ideer. Begge var tyskvennIige. Olaf Bull var mer radikal, og Helge Krog utviklet gradvis et sterkt antifascistisk engasjement. Men felles litterære interesser, vidd, sarkasmer og pokerspill holdt lenge gruppa sammen. Med tredveårene, Mot Dag og nazismen ble det en endring. Nå knyttet Krog og 0verland til seg Sigurd Hoel, Sandemose og en ny og kulturradikai gruppe, som hurtig fikk dominans. Fortsatt var nok også de konservative knyttet til en mann som Ronald Fangen - å treffe. Men de radikale tok føringen. Og etter krigseksil i Stockholm var mange å treffe igjen fra slutten av førtiårene . Den tunge alkoholbruken ser imidlertid ut til å ha foregått uavhengig av politisk farge. Myten Det er kanskje ikke så merkelig at alkoholen Nordisk Alkoholtidskrift, Vol. 8, 1991: 6 -339- har kommet til å spille denne sentrale rollen blant forfattere. Forfattere og alkohol er hver for seg - symbolsk ladet og omspunnet av myter hos oss. Alkoholbruken har funnet sin plass blant bredere forestillinger om dikteren og hans levesett. Det forventes av forfatteren at han skal drikke, at han skal være tragisk og undergangs dømt, og at hans liv i det store og hele skal være annerledes enn andres. "J eg skal ha meg frabedt fulle embetsmenn og edrue poeter" sier Olaf Bull. Den svenske diktere n Ivar Lo-Johansson har også interessert seg for forfatterrnyten. Han viser hvordan myte, person og forfatterskap for hans generasjon ble en og samme sak. Han viser hvordan noen hadde naturlig anlegg for å bygge opp myter rundt seg selv, mens andre fikk et slit. Dette mytologiske bildet bygd e seg opp rundt den svenske poet, forteller LoJohansson: "En svensk poet skulle være radmager og ha store øyne som fikk han til å virke hjemløs. Man mente da at han had de skuet bunnen av tilværelsen. I fylla og på rangel fikk han gjerne finne på uforutsette påfunn, men likevel ikke knuse sin lyre. Det var viktig at han beholdt evnen til å fornøye og underholde. Fullkommen kunne en poet likevel aldri regne med å bli før etter sin død." Nå er selvsagt ikke mytedannelsen rundt forfattere og forventningen om deres bruk av rusmidler noe spesielt norsk eller nordisk fenomen. Den er heller ikke alene knyttet til bruken av alkohol. Den britiske litteraturviteren Alethea Hayter har vist hvordan opium var det foretrukne rusmiddel hos romantiske engelske 1800-talls forfattere som De Quincey, Coleridge og Keats. Også av denne generasjonen ble det forventet at de skulle være tragiske og undergangsdømte. Opiumbruken ser imidlertid ikke ut til å ha direkte rot i bestrebelser på å dyrke dette imaget. Den foregikk heller ikke offentlig på den måten bruken av alkohol har funnet sted i vårt århundre. Snarere hadde den mer avgrenset sammenheng med en tro på at opium ville gi inspirasjon og materiale til forfatternes litterære kreativitet. Flere utnyttet drømmer de had de hatt i opiumsrus i skjønnlitterære sammenhenger . Baudelaire gjorde det samme, og satte fram devisen om at rusen var avgjørende for den litterære kreativitet. Dette har hatt en indirekte betydning for utviklingen i vårt århundre: Edgar Allen Poe levde hardt og hensynsløst og var nok mannen som introduserte den romantiske forfattermyte i USA. Han var i det hele en sterk mytologisk inspirator, også i Europa. Han brukte opium selv, og døde i ung alder av en overdose. Men hans foretrukne rusmiddel ble alkohol. Og intens kjærlighet, sjalusi, svik og tidlig død ble sentrale bestanddeler av den mytiske skikkelsen som ble modellert rundt ham. Det samme ble rusen. Baudelaire sa at "Poe drakk som en barbar, med en fart som var fullstendig amerikansk, som om han forsøkte ådrepe noe i seg selv, noe som ikke kunne dø". Prisen Fortsatt kan kanskje forfatternes bohemliv virke dragende og forlokkende. Historiene om livet på Theatercafeen lever videre. Mindre kjent og mindre synlig har kostnadskontoen vært. Men for de fleste av dem som er beskrevet i denne artikkelen har det vært en pris å betale. Det er vanskelig å utelate denne siden når en behandler temaet. Sosial ulykke, sykdom og død har vært medaljens bakside. En av dem vi har best dokumentasjon om er Olaf Bull, kanskje den fremste lyrikeren i Norge, flere ganger på tale til Nobelprisen. Som nevnt var han en sentral figur i kafeIivet de første tiårene av vårt århundre, og en nøkkelperson i den bohemkulturen vi har beskrevet. Hans nyutgitte brevsamling viser hvordan de siste årene av hans liv ble formørket av desperat pengemangel og alvorlig sykdom, og vi har visst at han en rekke ganger mot slutten av sitt liv var innlagt på Rikshospitalet, i stadig dårligere forfatning. Men vi har ikke visst hvorfor. Nå vet vi det. Legen Peter F. Hjort har vurdert journal-materiale fra sykehuset og gitt en vurdering av hans sykdom og død. De siste journalene stammer fra hans sjette, ti måneder lange opphold ved sykehuset og er skremmende lesning. Det er lang avstand mellom disse journalene og den lette, ironiske tonen på Theatercafeen. Ved innleggelsen var han alvorlig svekket. Han hadde en voldsom ømfindtlighet for berøring, og skrek hvis noen Nordisk Alkoholtidskrift, Vol. 8, 1991: 6 -340- " forsøkte å bevege beina eller anklene hans. Han had de hukommelsestap, angstpreget fabulering og hallusinasjoner med smertefulle psykotiske forestillinger. - Dels trodde han at han var ombord på en dampbåt som holdt på å gå i lufta, dels at han selv var fylt med et eksplosivt stoff. Han ba derfor å få flyttet senga ut på badet, for å være i nærheten av vann. Olaf BuH blir tiltagende psykotisk de siste månedene av sitt liv. Han flyttes over til Psykiatrisk avdeling på Ullevål. Her dør han etter behandling med stadig større doser morfin. Han dør som en skygge av seg selv. Journalene forteller sitt - i et klinisk og kjølig språk: Han hadde store skader i hjernen, lammelser i beina, atrofierte muskler og skrumplever. Det er ingen tvil om dødsårsaken: kronisk alkoholisme. LITTERATUR Andreassen N.J.C. Canter: A The creative writer: Psychiatric symptoms and family history. (1974). Comprehensive Psychiatry 15, 2, 123 - 131 Brochmann, c.: Mors hus. Hotel Continental. En personlig affære gjennom 75 år. Grøndahl, Oslo 1986 Dahl, R.: Boy. Penguin Books, London 1984 Ferguson, R.: Gåten Knut Hamsun. Dreyer, Oslo 1987 Longum, L.: Drømmen om det frie menneske. Gyldendal, Oslo 1984 Goodwin, D. W.: Alcohol and the writer. Andrews & McMeel, Kansas City 1988 Grant, M. Drinking and creativity: a review of the al- coholism literature. British Journal on Alcohol and Alcoholism (1981): 16. 88 - 93 Grieg, H.: En forleggers erindringer. Gyldendal, Oslo 1971 Hagerup, 1.: Det kommer en pike gående. Aschehoug, Oslo 1989 Hagerup, K.: Alt er så nær meg. Om Inger Hagerup. Aschehoug, Oslo 1990 Hansen, T.: Prosessen mot Knut Hamsun. Gyldendal, Oslo 1978 Havrevold, F.: Helge Krog. Aschehoug, Oslo 1959 Hayter, A.: Opium and the romantic imagination. Crucible, Wellingborough 1988 Hjort, P.F.: Olaf Bulls sykdom og død. Tidsskrift for den Norske Lægeforening (1989): 34/35/36, 3557- 61 Haavardsholm, E.: Mannen fra Jante. Et portrett av Aksel Sandemose. Gyldendal, Oslo 1988 Kazin, A. : The giant killer. Drink and the American writer. Alcohol Health and Research World. 1976/1977: 2, 14 - 21 Koski-Jannes, A. Alcohol and literary creativity - The Finnish experience. Journal of Creative Behaviour (1985): 19, 2 120 - 136 Koski-Jannes, A. Att dricka och/eller att skapa. Alkoholpolitik. (1983) 4, 150 - 158 Kjær, M. Nils Kjær og hans samtid. Gyldendal, Oslo 1954 Lo-Johansson, I: Forfattermyter. Samtiden (1984): 5,44 Rottem, 0. Sigurd Hoel. Et nærbilde. Gyldendal, Oslo 1991 Sandemose, A.: Epistler og moralske tanker. Aschehoug, Oslo 1973 Sandemose, A.: Brev fra Kjørkelvik. Det Schønbergske Forlag, København 1974 Wamberg, N.B.: Sandemoses ansikter. Aschehoug, Oslo 1969 Waal, H.: Nic Waal. Pax, Oslo 1991. ENGLISH SUMMARY Willy Pedersen: Authors and Alcohol (Forfattere p& fylla) In the ordinary use of language, the word "myth" connotes fiction or invention. The author argues that from another perspective myths can be seen as an indication of our identity and way of life, often on a very fundamental level. The use of alcohol, he maintains, is connected with a range of such fundamental myths. One of them is based on the relationship between the com position of creative literature and the use of alcohol. From this starting point, three of the most important Norwegian authors of this century are presented: Knut Hamsun, Aksel Sandemose and Inger Hagerup. All three consumed, at least periodically, a great deal of alcohol and have therefore contributed to the myth of cre- ative writing and the use of alcohol in Norway. For all of them, the use of alcohol was, in part, connected with vulnerable personality types and, in part, a milieu characterized by high levels of alcohol consumptiom. Data from various sources indicate that the consumption of alcohol was higher than normal among many creative writers, and the hypothesis that is presented suggests five characteristics of an author's work situation that perhaps contribute to an understanding of the reasons: an author's solitude, the strain of constant shifting in and out of the world of fiction, anxiety and depression, the role of alcohol in the creative proces s, and an author's participation in a "wet" cafe society. Key words: alcohol, authors, creative writing, Norway Nordisk Alkoholtidskrift, Vol. 8, 1991: 6 -341~
© Copyright 2024