kronikk DEBATT - Lars Hasvoll Bakke
DAGSAVISEN TIRSDAG 30. JUNI 2015 side 6 kronikk ROMFART: Jeg vil være del av en menneskehet som fortsatt gjør store, vanskelige og gode ting. Lite fartøy, store drømmer DEBATT LARS HASVOLL BAKKE Historiker Lørdag 13. juni, klokken 22:28, millioner av kilometer uti det store mørket over oss, begynte noe å prate igjen etter lang tids stillhet. Sytten minutter senere nådde nyheten en vakthavende ved European Space Agencys (ESA) kontrollsenter i Tyskland. Alarmer gikk av og en voldsom aktivitet tok til. Uvitende om dette var jeg på en bursdagsfest og traff venner, bekjente og ukjente. Førsteklasses representanter for min generasjon, snille, smarte, reflekterte mennesker som de er. Det var ingenting uvanlig med oss denne lørdagsnatten, vi var slik vår generasjon er: vår utdannelse høy, vår humor sarkastisk, vårt verdenssyn kynisk, våre drømmer … Vel, den slags snakker vi ikke om. Neste formiddag klikket jeg meg døsig inn på Twitter, uten større forventninger enn sarkastiske nyhetskommentarer og morsomme oterbilder. Underbevisstheten dro meg umiddelbart mot en beskjed fra ESAs Twitter-konto: «Philae is awake!». Jubel brøt søndagsroen i leiligheten. Hvis 12. november 2014 ikke står friskt i minnet ditt klør du deg kanskje i hodet nå. Da gjennomførte menneskeheten (representert av ESA) sin første kontrollerte landing på en komet, 500 millioner kilometer fra Jorden. Det vesle landingsfartøyet Philae hadde da i drøye ti år sust gjennom solsystemet vårt festet til moderskipet Rosetta. Den gang ble jubelen noe dempet i det ESA meldte at landingen ikke hadde vært så vellykket som ønsket. Philae hadde ramlet i en mørk sprekk hvor dens solcellepaneler mottok lite sollys. Takket være innebygde batterier fikk sonden unnagjort de fleste av sine vitenskapelige oppgaver, men etter 64 timer var den utladet. Philae gikk i dvalemodus. KOMETJAKT: Bildet er en artistisk fremstilling av European Space Agencys Philea på kometen 67P/Churyumov-Gerasimenko. Samtidig sirklet moderskipet Rosetta død. Ingen trodde lenger at kommurundt kometen på dens ferd inn forbi nismen skulle frelse oss. Etter Vietnam Solen. Kometen ble utførlig fotografert og Irak drømte vi ikke om Amerika. En og studert. Rosettas antenner lyttet tål- enighet syntes å bre seg om at liberal modig etter signaler fra kapitalisme var veien å gå Philae, i tilfelle sonden Min gene- for å heve verdens fattige masser ut av nød, og mange plutselig skulle få nok rasjon sollys til å våkne opp igjen. steder viste det seg å ESA påpekte at dette stemme. For en mager kunne skje når kometen verken tror eller kinesisk bondesønn var nærmet seg Solen, uten å drømmer. kanskje denne drømmen stor nok – trygghet, arbeid, virke voldsomt optimistiske i så måte. Fra komenok mat. Her i Norge dertens overflate forble det imot, hvor jeg vokste opp i typisk middelklasse-velstille. Helt til 13. juni. Philae pratet til moderskipet igjen, og stand, var dette med framtidsdrømmer fortalte om sollys, behagelig temperatur vanskeligere. Min generasjon verken tror og brukbart med strøm i batteriene. Alt eller drømmer. Vi mener å vite en hel del var fint. ESAs suksess viste seg som en om hvordan verden er, men tenker lite på desto større bragd. Jeg tilbrakte resten hvordan den bør være. I vårt indre tenker av søndagen i en euforisk, glisende til- vi kanskje at det hadde vært fint om også stand over at dette hadde vi, mennes- vi trodde på noe, men får det ikke til, for kene, fått til: sendt et romfartøy ut i vi vet jo hvordan verden er. I mennesavsindige hastigheter over enorme kenes verden flyter noen drømmer over i avstander, fått det fram til en komet i en mareritt mens resten blir til grå hverdag. like avsindig hastighet, og landet der, Afrikas folk frigjorde seg fra kolonistyre uhorvelig langt hjemmefra. og henfalt til tiår med kleptokrati, borgerkrig og større nød enn kolonistene Som barn av 80-tallet vokste jeg opp i hadde påført dem. Russernes drømmer en verden der Gud for lengst var erklært om bedre liv etter Sovjetunionen ble et FOTO: ESA MEDIALAB/NTB SCANPIX mareritt av korrupt røverkapitalisme. Nå ser de sitt mareritt gå mot en ende, mens vi kjenner en gammel skrekk vende tilbake. Dette er min generasjon oppvokst med. Men vi vet også om tallene som sier hvor bra vi har det, og kurvene som viser hvor mye bedre vi har fått det. Allikevel later vi ikke til å tro på at noe bedre er mulig. For hva skulle det være? Gode karakterer på skolen? Stadig bedre langrennsteknikk? Gi bort penger til veldedighet? Jo da, fine målsettinger. Men de løfter ikke akkurat sinnet opp i skyene. Statsministre, enten de heter Jens eller Erna, kan skryte av fortsatt stabil reallønnsvekst og moderat inflasjon. Ikke småtterier, men er det slikt vi skal drømme om? Verken sult, prester eller despoter får diktere hva vi skal drømme om – med all vår frihet, velstand, trygghet og fritid kan vi velge selv. Kan, men må ikke. Jeg drømmer om verdensrommet og om mennesker på Mars. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil være del av en menneskehet som fortsatt gjør store, vanskelige, gode ting. Til tross for alt vi vet om vår egen utilstrekkelighet og råskap, og i protest mot dette bedrøve- lige selvbildet. Å virkeliggjøre slike drømmer koster penger, penger som alltid kunne gått til gode, jordiske formål. Vi kan og bør kurere sykdom. Vi kan og bør redde oss selv fra klimakatastrofen. Vi kan og bør utrydde sult og nød. Vi kan og bør gjøre disse investeringene i våre liv og kropper. Men hvilke investeringer skal vi gjøre i våre sinn? Drømmen om Mars handler ikke egentlig om Mars. Dypest sett handler den om oss selv – et prosjekt som storslått og dramatisk viser oss våre egne beste sider, som mennesker og som menneskehet. Tenk bare på følgende: Etter årtusener med kriger slo Europas folk seg sammen i en drøm om verdensrommet, satte seg et bokstavelig talt høytsvevende mål og lyktes: Vesle Philae står på overflaten av kometen og lærer oss mer om universet vi lever i. Vi sendte ham dit. Vi måtte ikke lande på kometen. Vi måtte ikke reise til Månen. Vi må ikke reise til Mars. Men det er slike ting vi gjør. En gang drømte mennesker om kontinenter hinsides havene. Mars er neste steg. Vi kan velge å vite oss i hjel om den verden vi har, de menneskene vi er. Eller vi kan drømme om hvor vi skal videre. Vi trenger en sånn drøm.
© Copyright 2024