DAGSAVISEN TIRSDAG 30. JUNI 2015 side 6
kronikk
ROMFART: Jeg vil være del av en menneskehet som fortsatt gjør store, vanskelige og gode ting.
Lite fartøy, store drømmer
DEBATT
LARS HASVOLL BAKKE
Historiker
Lørdag 13. juni, klokken 22:28, millioner av kilometer uti det store mørket
over oss, begynte noe å prate igjen etter
lang tids stillhet. Sytten minutter senere
nådde nyheten en vakthavende ved
European Space Agencys (ESA) kontrollsenter i Tyskland. Alarmer gikk av
og en voldsom aktivitet tok til. Uvitende
om dette var jeg på en bursdagsfest og
traff venner, bekjente og ukjente.
Førsteklasses representanter for min
generasjon, snille, smarte, reflekterte
mennesker som de er. Det var ingenting
uvanlig med oss denne lørdagsnatten, vi
var slik vår generasjon er: vår utdannelse
høy, vår humor sarkastisk, vårt verdenssyn kynisk, våre drømmer … Vel,
den slags snakker vi ikke om. Neste formiddag klikket jeg meg døsig inn på
Twitter, uten større forventninger enn
sarkastiske nyhetskommentarer og morsomme oterbilder. Underbevisstheten
dro meg umiddelbart mot en beskjed fra
ESAs Twitter-konto: «Philae is awake!».
Jubel brøt søndagsroen i leiligheten.
Hvis 12. november 2014 ikke står friskt
i minnet ditt klør du deg kanskje i hodet
nå. Da gjennomførte menneskeheten
(representert av ESA) sin første kontrollerte landing på en komet, 500 millioner
kilometer fra Jorden. Det vesle landingsfartøyet Philae hadde da i drøye ti år
sust gjennom solsystemet vårt festet til
moderskipet Rosetta. Den gang ble
jubelen noe dempet i det ESA meldte at
landingen ikke hadde vært så vellykket
som ønsket. Philae hadde ramlet i en
mørk sprekk hvor dens solcellepaneler
mottok lite sollys. Takket være innebygde batterier fikk sonden unnagjort de
fleste av sine vitenskapelige oppgaver,
men etter 64 timer var den utladet.
Philae gikk i dvalemodus.
KOMETJAKT: Bildet er en artistisk fremstilling av European Space Agencys Philea på kometen 67P/Churyumov-Gerasimenko.
Samtidig sirklet moderskipet Rosetta død. Ingen trodde lenger at kommurundt kometen på dens ferd inn forbi nismen skulle frelse oss. Etter Vietnam
Solen. Kometen ble utførlig fotografert og Irak drømte vi ikke om Amerika. En
og studert. Rosettas antenner lyttet tål- enighet syntes å bre seg om at liberal
modig etter signaler fra
kapitalisme var veien å gå
Philae, i tilfelle sonden
Min gene- for å heve verdens fattige
masser ut av nød, og mange
plutselig skulle få nok
rasjon
sollys til å våkne opp igjen.
steder viste det seg å
ESA påpekte at dette
stemme. For en mager
kunne skje når kometen verken tror eller
kinesisk bondesønn var
nærmet seg Solen, uten å drømmer.
kanskje denne drømmen
stor nok – trygghet, arbeid,
virke voldsomt optimistiske i så måte. Fra komenok mat. Her i Norge dertens overflate forble det
imot, hvor jeg vokste opp i
typisk middelklasse-velstille. Helt til 13. juni.
Philae pratet til moderskipet igjen, og stand, var dette med framtidsdrømmer
fortalte om sollys, behagelig temperatur vanskeligere. Min generasjon verken tror
og brukbart med strøm i batteriene. Alt eller drømmer. Vi mener å vite en hel del
var fint. ESAs suksess viste seg som en om hvordan verden er, men tenker lite på
desto større bragd. Jeg tilbrakte resten hvordan den bør være. I vårt indre tenker
av søndagen i en euforisk, glisende til- vi kanskje at det hadde vært fint om også
stand over at dette hadde vi, mennes- vi trodde på noe, men får det ikke til, for
kene, fått til: sendt et romfartøy ut i vi vet jo hvordan verden er. I mennesavsindige hastigheter over enorme kenes verden flyter noen drømmer over i
avstander, fått det fram til en komet i en mareritt mens resten blir til grå hverdag.
like avsindig hastighet, og landet der, Afrikas folk frigjorde seg fra kolonistyre
uhorvelig langt hjemmefra.
og henfalt til tiår med kleptokrati, borgerkrig og større nød enn kolonistene
Som barn av 80-tallet vokste jeg opp i hadde påført dem. Russernes drømmer
en verden der Gud for lengst var erklært om bedre liv etter Sovjetunionen ble et
FOTO: ESA MEDIALAB/NTB SCANPIX
mareritt av korrupt røverkapitalisme. Nå
ser de sitt mareritt gå mot en ende, mens
vi kjenner en gammel skrekk vende tilbake.
Dette er min generasjon oppvokst med.
Men vi vet også om tallene som sier hvor
bra vi har det, og kurvene som viser hvor
mye bedre vi har fått det. Allikevel later
vi ikke til å tro på at noe bedre er mulig.
For hva skulle det være? Gode karakterer
på skolen? Stadig bedre langrennsteknikk? Gi bort penger til veldedighet? Jo
da, fine målsettinger. Men de løfter ikke
akkurat sinnet opp i skyene.
Statsministre, enten de heter Jens eller
Erna, kan skryte av fortsatt stabil reallønnsvekst og moderat inflasjon. Ikke
småtterier, men er det slikt vi skal
drømme om? Verken sult, prester eller
despoter får diktere hva vi skal drømme
om – med all vår frihet, velstand,
trygghet og fritid kan vi velge selv. Kan,
men må ikke. Jeg drømmer om verdensrommet og om mennesker på Mars. Ikke
fordi jeg må, men fordi jeg vil være del av
en menneskehet som fortsatt gjør store,
vanskelige, gode ting. Til tross for alt vi
vet om vår egen utilstrekkelighet og
råskap, og i protest mot dette bedrøve-
lige selvbildet. Å virkeliggjøre slike
drømmer koster penger, penger som
alltid kunne gått til gode, jordiske
formål. Vi kan og bør kurere sykdom. Vi
kan og bør redde oss selv fra klimakatastrofen. Vi kan og bør utrydde sult og nød.
Vi kan og bør gjøre disse investeringene
i våre liv og kropper. Men hvilke investeringer skal vi gjøre i våre sinn?
Drømmen om Mars handler ikke egentlig
om Mars. Dypest sett handler den om
oss selv – et prosjekt som storslått og
dramatisk viser oss våre egne beste
sider, som mennesker og som menneskehet. Tenk bare på følgende: Etter årtusener med kriger slo Europas folk seg
sammen i en drøm om verdensrommet,
satte seg et bokstavelig talt høytsvevende mål og lyktes: Vesle Philae står på
overflaten av kometen og lærer oss mer
om universet vi lever i. Vi sendte ham
dit. Vi måtte ikke lande på kometen. Vi
måtte ikke reise til Månen. Vi må ikke
reise til Mars. Men det er slike ting vi
gjør. En gang drømte mennesker om kontinenter hinsides havene. Mars er neste
steg. Vi kan velge å vite oss i hjel om den
verden vi har, de menneskene vi er. Eller
vi kan drømme om hvor vi skal videre. Vi
trenger en sånn drøm.