1. No category

Ordforklaringer
Definisjoner på ord som er benyttet i manualene til "Tempolex
bedre lesing" og i boken «Tempolex bedre staving».
Akustisk analyse: (Auditiv) analyse av lydmønsteret i talte ord for å finne
bestanddelene i det (stavelser, opptakter, rim og fonemer).
Alfabetiske (fonematiske) prinsipp: Fonemene i språket representeres
(symboliseres) i skrift med grafemene (bokstaver og bokstavkombinasjoner). Forståelse
og bruk av det alfabetiske prinsippet forutsetter fonembevissthet og læring av fonemgrafemsamsvar. Disse to er kjerneferdigheten i avkoding og staving, og kjernesvikten i
dysleksi.
Analogier: Bruk av analogier setter elevene i stand til å avkode eller stave ukjente ord
ut fra en likhet eller sammenligning med ord de allerede kan avkode eller stave.
Eksempel: Elevene kjenner uttalen og stavemåten bokstavrekka kommer og bruker
denne informasjonen til å avkode og stave det (for dem) ukjente ordet dommer.
Artikulasjon: Uttale.
Artikulatorisk analyse: Analyse av uttalemønsteret i talte ord for å finne
bestanddelene i det (stavelser, opptakter, rim og fonemer). Antageligvis viktig i
fonemanalyse.
Avansert fonologisk avkodingsstrategi/vei: Se Fonologisk avkodingsstrategi.
Avansert ortografisk stavestrategi: Ord generelt og ikke-lydrette ord spesielt, staves
fra hukommelsen ved å bruke overordnede prinsipper som eleven har lært eller oppdaget
(rettskrivingsregler, morfemkunnskap, stavegrupper, analogier).
Avkoding: Teknisk leseferdighet. Ordidentifisering. Ferdighet i å oversette skrevne ord
til tilsvarende talte ord. Effektiv avkoding er nøyaktig, rask, automatisert og uanstrengt.
Automatisering: Overlæring av mentale eller motoriske ferdigheter slik at de kan
utføres nøyaktig, raskt og flytende med minimal bruk av mental anstrengelse og
oppmerksomhet.
Conduct Disorder (CD): DSMs diagnostiske betegnelse for barn som har alvorlige
atferdsvansker.
Diftong (tvelyd) er en glidende vokallyd som ikke utgjør mer enn en stavelse. Diftongen
starter ved den første vokallyden og beveger seg mot den siste. De vanligste norske
diftongene betegnes ofte med bokstavene ei (nei), øy (tøy) og au (tau).
Dysgrafi: Vansker med å lære og utføre presis, rask og forståelig bokstav- og
skriftforming.
Dysleksi: Lese- og skrivevansker som skyldes vansker med å lære tilstrekkelig ferdighet
i avkoding og staving på tross av adekvat opplæring og intellektuelle ferdigheter.
Dysortografi (spesifikke stavevansker): Alvorlige stavevansker hos mennesker som
ikke har avkodingsvansker, WLD eller andre vansker med skriftspråket.
DSM: Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders. Den amerikanske psykiatriforeningens diagnoseliste. Tallene etter DSM (IV, IVTR, 5) refererer til utgaven.
Eksekutive funksjoner: Høyere ordens selvregulerings- og selvstyringsfunksjoner bl.a. planlegging, organisering, arbeidsminne, vedvarende oppmerksomhet, hemmende
kontroll etc
Elementære lydrette ord: Ord som staves med de enkleste og vanligste reglene for
fonem-grafemsamsvar. Alle fonemene staves med de bokstavene som typisk
representerer dem.
Enkel fonologisk avkodingsstrategi/vei: Se Fonologisk avkodingsstrategi.
Enkel ortografisk (leksikalske) stavestrategi: Stavemønsteret til ordet er lagret og
huskes. Anvendelse av ortografisk stavestrategi betyr at eleven kan, vet og husker
hvordan det aktuelle ordet staves. Ordet er lagret i leksikon som en ortografisk
representasjon (et memorert stavemønster). Denne hentes fram og veileder elevens
staving. Fullstendige og nøyaktige ortografiske representasjoner gjør at også tilsvarende
ikke-lydrette ord kan staves riktig.
Fonem: («Språklyd»). Fonemet er den minste enheten eller segmentet i talespråket.
Alene har fonemer ingen betydning/mening, men i ord har de en betydningsskillende
funksjon. I alfabetiske skriftsystemer representeres fonemene i tale ved grafemene (en
bokstav eller en bokstavgruppe) i skrift. I norsk skole er det vanlig å føye til -lyden for å
presisere at det er fonemer man snakker om (å-lyden, f-lyden, sj-lyden, ng-lyden o.l.) I
denne boken brukes ikke lydskrift. Isteden brukes av og til / / for å referere til lyd og
uttale /å/ betyr da å-lyden og /får/ viser til det talte ordet.
Fonemanalyse: Lydanalyse. Segmentering. Ferdighet i å analysere ut eller identifisere
fonemene i talte ord, dvs. dele et talt ord inn de enkeltlydene som det består av.
Fonembevissthet: Forståelsen av at talte ord består av fonemer og ferdighet i å
oppfatte hvilke fonemer som inngår i talte ord.
Fonem-grafemsamsvarsregler: Fonem-grefem-korrespondansen. Regler for hvordan
fonemene i talte ord samsvarer med, betegnes av eller kan representeres med grafemer i
skrevne ord.
Fonemsyntese: «Lydsyntese». «Lydsammentrekning». Ferdighet i å sette sammen
enkeltfonemer slik at en oppfatter hvilket talt ord de blir.
Framlyd: Den eller de første lydene i en stavelse eller et ord. Sml. innlyd og utlyd.
Fonologi/fonologisk: Betegnelse for (språk)lydsiden av språket.
Fonologisk avkodingsstrategi (fonologisk vei, avkoding, lesing o.l.): Skrifttegnene
(grafemene) i det skrevne ordet omkodes til de lydene de representerer og «trekkes»
sammen til en «lydpakke» som i sin tur kan aktivere den fonologiske representasjonen til
et talt ord. Meningen vekkes indirekte (indirekte vei inn i leksikon) via den fonologiske
representasjonen omtrent som når det lyttes til tale. Fonembevissthet og kunnskap om
grafem-fonemsamsvar er kjerneferdighetene i fonologisk avkoding og snublesteinene for
dyslektikere.
Enkel fonologiske avkodingsstrategi: Enkeltbokstaver omkodes til de enkeltlydene de
vanligvis representerer: (lese → /l/-/e/-/s/-/e/ → /lese/ → ning).
Avansert fonologisk avkodingsstrategi: Større bokstavsekvenser omkodes til
fonologiske enheter. Samsvarsenhetene kan bl.a. være stavelser (lese → /le/-/se/ →
/lese/ → mening) eller opptakter og rim (straks → /str/-/aks/ → /straks/ → mening).
Fonologiske avkodingsstrategier er nødvendige for å avkode det som for barnet er
ukjente og nye ord og nonord.
Fonologisk stavestrategi: Foreta en lydanalyse av den fonologiske representasjonen
av det talte ordet og oversette lydene i det til de bokstavene som vanligvis og typisk
representerer dem.
Fonologiske representasjon: Den mentale forestillingen om lydmønsteret
(«ordlyden») i det talte ord som er lagret i det mentale leksikonet.
Frontale kontinuanter: Om lyder betyr frontal at lyden uttales foran i munnen.
Kontinuant betyr at lyden kan holdes på. Eksempler er lydene for l, m, s, r, v, n, f.
Funksjonsord: Ord som hovedsakelig har en grammatikalsk funksjon. De viser ikke til
noe og formidler informasjon bare sammen med andre ord. Konjunksjoner og
preposisjoner er ofte funksjonsord. En kontrast er innholdsord som har en selvstendig
mening og viser til objekter, hendelser og egenskaper.
Grafem: Grafem er en enkeltbokstav eller små bokstavgrupper som symboliserer eller
representerer et fonem. Komplekse grafemer slik som ng, og skj, sj, sk(i,y) består av
flere bokstaver, men de representerer enkeltfonemer (enkeltlyder). /ʃ/-fonemet
representeres med grafemene skj (skje), sj (sju), sk (ski) og flere andre grafemer.
Homofone ord: Ordpar som har lik uttale (fonemsammensetning), men ulik betydning
og ofte stavemåte (vite-hvite, hjemme-gjemme, slått-slott, hvert-vært-vert-verdt, sandsann og lignende).
Innlyd: Lyd(er) som befinner seg inne i en stavelse eller et ord. Sml. framlyd og utlyd.
Kompenserte dyslektikere: Personer som tidligere har fått diagnosen dysleksi, men
som nå har overkommet sine vansker med avkoding og leseflyt. De har ofte fortsatt
stavevansker.
Konjunksjoner: «Bindeord». Og, eller, men, så, for etc. er vanlige bindeord.
Konsonantklynge: Flere konsonanter etter hverandre uten noen vokal i mellom – for
eksempel strek, stek, varm, varmt. Klynger er vanskeligere å avkode og stave enn enkle
KV-vekslinger.
Leksikon (mentale): Et tenkt mentalt forråd der alle personens ord og kunnskaper om
ord er lagret. Hvordan de lyder, hvordan de uttales, hva de betyr og etter hvert hvordan
de staves.
Likvider (lateraler): Fellesbetegnelse for forskjellige varianter av lydene /l/ og /r/.
Lydrette stavefeil: Fonetisk akseptable (nøyaktige) stavefeil. Stavefeilen bevarer
fonem-strukturen i det talte ordet, men den er ortografisk feil: vem, jøre, åpp, tåg, sje,
hvann, roli.
Lydstridige stavefeil: Fonetisk uakseptable (unøyaktige) stavefeil. Stavefeil som fører
til en endring i uttalen av målordet: blåser → båser, plåser, bålser, blåsere og lignende.
Morfem: Språkets minste meningsbærende enhet. Noen morfemer er frie og kan stå
alene (gutt), andre slik som bøyningsmorfer (-en, -er, –ene) er bundne og gir mening
først når de kombineres med andre morfemer. I guttenes er det tre morfemer gutt + –
ene forteller at det er snakk om flere, bestemte gutter og + s forteller om et eierforhold
hos guttene.
Morfematiske eller morfologiske prinsipp: Kommer tillegg til det alfabetiske, og
tilsier at morfemets stavemåte skal være invariant eller konstant selv om uttalen endrer
seg i bøyninger (/lakt/→ lagt, sammensetninger (/krikskip/ →krigsskip) og avledninger
(/sannet/ →sannhet).
Morfeminvariant staving: Se morfematiske prinsipp.
Morfemord: Ord som staves i henhold til det morfematiske (morfologiske) prinsippet. I
denne boken og flere andre sammenhenger kalles de også opprinnelsesord/opphavsord
og slektsord.
Opptakt («Onset»): Begynnelseskonsonanten(e) i en stavelse (ord) hvis det er noen. I
straks er onset str, stige er onset st, i saks er onset s mens aks er uten onset. Sml. rim.
Ortografi: Rettskrivning, stavemåte.
Ortografiske representasjon (el. ortografiske kode): En mental forestilling om
stavemønsteret (den spesifikke bokstavrekka) i ordet, dvs. en indre, abstrakt forestilling
om ordets stavemønster. Memorerte stavemønster. «Ordbilde» og «synsord» brukes av
og til, men vekker uheldige assosiasjoner til bilder. Ortografiske representasjoner kan
være av hele ord, ordstammer, bøyningsmorfemer, forstavelser og endelser.
Ortografisk leksikon: Lageret av ortografiske representasjoner en person besitter. En
mental «ordbok» som hvis den er stor nok og fullstendig nok, tillater presis, rask og
automatisert ortografisk avkoding og staving av mange ord.
Ortografisk avkodings(strategi) el. ortografisk vei/lesing, leksikalsk vei, direkte vei
inn i leksikon o.l.). Som følge av å ha lest et ord flere ganger har barnet tilegnet seg en
ortografisk representasjon av ordet i sitt leksikon. Barnet kan og vet hva denne
bokstavrekka «heter og betyr». Hvis den ortografiske representasjonen er fullstendig og
nøyaktig, kan tilsvarende trykte ord identifiseres sikkert, raskt og automatisk uten
tidkrevende og anstrengende lydering og lydsammentrekning. Lesere som har et stort
leksikon av presise ortografiske representasjoner gjenkjenner de fleste ord spontant og
umiddelbart. Dette er en sentral forutsetning for leseflyt. Noen bruker «ordbildelesing»
og «synsordlesing» om dette fenomenet, men denne ordbruken kan vekke uheldige
assosiasjoner.
Ortografisk stavestrategi: (Ortografisk stavevei, ortografisk-leksikalsk staving o.l.)
Ordet staves ved at barnet henter fram sin ortografiske representasjon av ordet fra sitt
mentale leksikon og bruker denne til å veilede sin staving. Hvis den ortografiske
representasjonen er fullstendig og nøyaktig kan ordet staves sikkert, rask og uanstrengt
også hvis det er et ikke-lydrett ord. M.a.o. Barnet har lært, vet og husker hvordan dette
ordet staves.
Preposisjoner: «Bindeord». Ubøyelige ord som står sammen med et substantivistisk ord
og angir forholdet som dette ordet har til andre ord. Eksempler: På, over, under, i, bak,
foran, mellom etc.
Prosedyre og automatiseringsvansker: Vansker med å lære fremgangsmåter
(prosedyrer) som stadig gjentar seg og som etter hvert blir automatiske for de fleste. I
lesing og matematikk kan ordene og regnestykkene øves om igjen og om igjen til de blir
automatiserte. Automatiseringen vil foregå senere for de som har prosedyre- og
automatiseringsvansker, men intensiv øving på lesing og matematikk vil føre til mer
automatiserte lese- og regneferdigheter.
Plosiver: Klusiler, «eksplosjonslyder», «lukkelyder». Konsonanter som dannes ved et
lukke som plutselig åpnes et sted i taleapparatet. Eksempler er lydene for b, p, d, t, g, k.
Regelord: Ord som staves i følge rettskrivingsreglene.
Retroflekser: I standard østnorsk er dette enkeltlyder som betegnes med grafemene –rt
(ert), -rn (barn), -rl (erle) eller –rd (jorda med tjukk l). I andre dialekter uttales (noen av
disse) som konsonantklynger.
Rim (rhyme/rime): Den vokaliske kjernen i en stavelse og påfølgende konsonanter hvis
det er noen. I straks og saks er det rimet aks, i strå er det å. Sml. opptakt.
Spesifikke ord: Ikke-lydrette ord som ikke kan staves med noen (enkel)
rettskrivingsregel.
Spesifikk ros: Et type oppmerksomhet og ros der en først beskriver den ønskede
atferden før man roser den. «Du husket å bruke staveuttalen når du skrev. Så ble det
riktig også. Flott jobb.»
Spesifikke språkvansker: Vansker med å tilegne seg tilstrekkelig ferdighet i
språkforståelse og/eller språklig uttrykksevne hos barn som ikke har alvorlige
nonverbale, kognitive vansker. Språkvansker hos barn som har normale praktisk/visuelle
evner.
Stavegruppe: Ord som har særtrekk mht staving som gjør at de sorteres i samme
gruppe. F.eks. ord med stum d, ord med stum g, ord med stum h, j-lyden med gj, ord
med ng-lyd, ord med dobbel konsonant o.l.).
Stavelse: (Del av) ord som er bygd opp av en kjerne (vokal el. diftong) med evt. andre
lyder foran og bak seg: te, sein og flaks har en stavelse, mens kaste, seine og flakser har
to.
Stavestrategi: Den framgangsmåten som anvendes når ord staves. Denne boken
opererer med Fonologisk stavestrategi, Enkel ortografisk stavestrategi, Avansert
ortografisk stavestrategi og Morfologisk stavestrategi
Staveuttale: En huskekode for ikke-lydrette ord som består i å lese/uttale ordet
«lydrett» slik som det staves: «Gjøre staves /gjøre/» med uttalt g-lyd.
Språksløyfe: En huskekode for ikke-lydrette ord som består i å benevne ordets ikkelydrette trekk med bokstavnavn: «Gjøre staves med /ge/»
Tempolex bedre lesing: Et dataprogram som øver ferdigheter i avkoding og leseflyt.
Kan anvendes i leseopplæring, tilrettelagt undervisning og spesialundervisning i alle
aldere.
Transparente (regulære) ortografier: Ortografier hvor forholdet mellom fonologi og
ortografi er relativt entydig og forutsigbart (finsk, spansk) i motsetning til opake eller
irregulære ortografier (engelsk, fransk). Norsk har en mellomstilling, men ligger
nærmere de transparente (lydrette) språkene. Lese- og stavelæring er enklere i
transparente ortografier. Der knekkes koden raskere og det er færre dyslektikere.
Utlyd: Den eller de siste lydene i et ord. Sml. framlyd og innlyd.
Utviklingsmessige koordinasjonsforstyrrelser: Developmental Coordination Disorder
(DCD) Vansker med motorisk koordinasjon. Hos noen innbefatter det også dysgrafi.
WLD: Written Language Disorder. Forstyrrelser i skrevet språk. WLD er en type
lærevanske der en persons evne til å skrive befinner seg betydelig under aldersforventet
funksjon, utdannings-bakgrunn, og målte evneressurser. For fastsettelse av diagnosen
må skriveferdighetene være betydelig hemmende for faglig fremgang eller daglige
aktiviteter som involverer skriftlig uttrykk. Den nedsatte funksjonen må omfatte flere av
følgende: Organisering av produktet, setningsbygning, klarhet i uttrykket av ideer,
staving, skriftforming og tegnsetting.