Hvordan fremme muntlig språklæring hos voksne som ikke er

Takk for muligheten til å komme hit å snakke om
dette som jeg er veldig opptatt av – nemlig: «Hvordan fremme muntlig
språklæring hos voksne som ikke er skriftkyndige?» Da vox spurte om jeg ville
holde dette innlegget, sa jeg «ja, gjerne. Men da kommer jeg jo til å uttrykke
uenighet med noe av materiellet som vox har utarbeidet og Læreplanen, og vil
dere det da?» «Ja», var svaret, «kom igjen». Det er jo fint da at det er sånn - at
offentlige instanser er åpne for diskusjon og kritikk. Min motivasjon for å stå
her, er at jeg ønsker å påvirke til at vi gjør forandringer. Jeg ønsker å påvirke slik
at deltakerne som går på Alfabetiseringsmodulen og spor 1 kan oppleve økt
mestring og bedre læringsutbytte.
Jeg har min bakgrunn fra ordinær grunnskole og jeg har videreutdanning i
migrasjonspedagogikk, norsk som andrespråk og voksenpedagogikk. Jeg har
jobbet i Oslo Voksenopplæring i 18 år. Å undervise voksne med lite eller ingen
utdanning fra hjemlandet fanget min interesse, og jeg utviklet
undervisningsmateriell for å møte det store differensieringsbehovet som finnes
i klasser med voksne som skal lære å lese og skrive for første gang. Materiellet
ble samlet i «Alfatrinn» som kom ut i år 2000. Oslo Vo er en stor bedrift og jeg
har vært heldig som har fått mulighet til å skifte beite flere ganger. Jeg har
arbeidet på kontor med testing og kursplassering i flere år, og jeg har undervist
på forskjellige typer kurs. For det meste «Introduksjonsklasser» og
Grunnskoleklasser (GS 1-4). Nå er jeg tilbake på NIR-undervisning; spor 1Alfabetiseringsmodulen med ekstra fokus på muntlig språklæring.
Vi kan tenke oss til Thailand. «Sawatii kaa». Jeg
forstår på menneskene og sammenhengen at dette er en hyggelig måte å hilse
på. Det er ikke noe problem for meg å høre og gjenta denne måten å hilse på;
«Sawatii kaa». Språk er jo først og fremst lyder som vi mennesker bruker for å
kunne samhandle med hverandre.
At det står «Sawatii kaa» her, er ingen hjelp for meg.
Disse krusedullene forstår jeg ingenting av. Men skal jeg bo i Thailand, må jeg jo
lære meg dette også. Og skal jeg på introduksjonsprogram i Thailand initiert av
thailandske myndigheter og gå på kurs flere timer hver dag, vil jeg jo gjerne
lære dette skriftspråket – gjerne fra første dag. Men jeg vil jo ikke lære det
muntlige språket ved hjelp av disse skrifttegnene! Det muntlige språket kan jeg
lære via øret på den muntlige måten. Dette er egentlig hovedpoenget i
innlegget mitt, nemlig at det for den som skal lære, er det best om disse to
opplæringsløpene skjer atskilt fordi dette er to helt ulike ferdigheter som
sannsynligvis har helt ulik progresjon hos det enkelte mennesket.
Her kan dere se en oversikt over hva jeg skal snakke om.
Jeg skal snakke om muntlig språklæring sett i forhold til Alfabetiseringsmodulen
i «Læreplanen i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere» og noe av
det støttemateriellet som tilhører denne planen. Jeg skal snakke om muntlig
språklæring og undervisning etter muntlige metoder, og jeg skal vise noen
snutter fra et digitalt program som vi i et Nordplus-prosjekt er ved å utvikle. Jeg
kommer ikke til å behandle emnene i denne rekkefølgen. Men jeg skal
argumentere rundt disse temaene med forskjellige innfallsvinkler.
Jeg håper at dere her i salen som er lærere, vil få økt tro på muntlig
språkundervisning som metode. Videre håper jeg at dere som er her i kraft av
at dere styrer og/eller administrerer denne virksomheten - at dere blir motivert
til å endre på noen av de føringene som ligger her i «Læreplanen» og
tilhørende støttemateriell.
Det er alltid interessant å se det man holder på med i et
litt større perspektiv. Denne «Læreplanen» beskriver mål og rammer for den
lovpålagte undervisningen som gjelder nyankomne innvandrere – utfra den
enkeltes oppholdsgrunnlag. Rett og Plikt. Rett til gratis undervisning og plikt til
å gjennomføre innen en viss tid. Dette er en viktig del av landets
integreringspolitikk. Formålet er at opplæringen skal styrke den enkelte
innvandrers mulighet for økonomisk selvstendighet gjennom deltakelse i yrkesog samfunnsliv. «Læreplanen» beskriver at opplæringen skal organiseres i tre
ulike spor. Sporene har ulik tilrettelegging og progresjon. Spor 3 og 2 for
deltakere med utdanning fra hjemlandet, og spor 1 og Alfabetiseringsmodulen
for deltakere med lite eller ingen skolegang fra hjemlandet. Videre er det
beskrevet fire språknivåer A1, A2, B1 og B2. Disse språknivåene beskriver
kjennetegn på språkmestring.
Når vi mennesker skal lære noe nytt, må vi alltid støtte oss på
noe som vi allerede kan i forvegen. Vi bruker dette som vi som allerede kan
som redskap for å tre inn og lære det nye. En forutsetning for å kunne delta på
kursene på spor 2 og 3 er at man er skriftkyndig på det latinske alfabetet. Det
er en forutsetning fordi tekst og lese/skriveaktiviteter brukes som redskap i
undervisningen, og skriftkyndigheten fungerer som redskap for den enkeltes
læring.
I den ordinære grunnskolen skal barna som begynner på
skolen tre inn i skriftkulturen. Her er det det muntlige norske talespråket som
er redskap for læring. Grunnskolen er en skole for alle uansett forkunnskaper,
men det er ønskelig at barna snakker norsk ved skolestart. Dette fordi det
muntlige norske talespråket brukes som redskap for læring.
I Alfabetiseringsmodulen og spor 1 går deltakere som
har lite eller ingen skolegang fra hjemlandet og som ikke er skriftkyndige på det
latinske alfabetet. Men hva har vi i verktøykassa på disse kursene? Hva kan
deltakeren bruke som redskap for læring?
Jo, vi har morsmålet som redskap for læring. Denne «Læreplanen» legger vekt
på hvor viktig det er at vi benytter deltakernes morsmål som redskap for
læring. Til forskjell fra den forrige planen, er morsmålets betydning som
redskap for læring understreket her. Å undervise på spor 3 og 2 er krevende og
ansvarsfullt, men undervisningen er ganske forutsigbar uten store pedagogiske
dilemmaer. Hvis du liker pedagogiske dilemmaer og pedagogiske nøtter, er
stedet spor 1 og Alfabetiseringsmodulen. Her står dilemmaene i kø. I år 2000
kom en rapport ved navn «Alfa Omega» som beskriver disse dilemmaene. Det
var riktignok under den forrige Læreplanen, men er likevel interessant lesning i
dag. Det finnes svært lite forskning på dette feltet, men erfaringene sitter jo
her. Hipp hurra for alle dere oppfinnsomme og tålmodige lærere som daglig
gjør deres beste ute i denne virkeligheten.
Målet for opplæringen på Alfabetiseringsmodulen er at
- deltakerne skal kunne forstå og samtale enkelt på norsk.
- deltakerne skal tilegne seg grunnleggende lese- og skriveferdigheter.
Men hvordan i alle dager skal man kunne lære å snakke et nytt språk uten å
bruke støtte i skrift? Og hvordan i alle dager skal man kunne lære å lese og
skrive for første gang i sitt liv samtidig som man lærer et nytt språk? Og
hvordan i alle dager skal vi kunne benytte morsmålet i undervisningen når vi
har så mange ulike språk i klassen? Og hvordan skal vi håndtere mulige
lærevansker?
Ja, i verktøykassa har vi morsmål som redskap, men hva har vi mer??
Vi har noe mer !!!
Jo, vi har menneskenes fantastiske muntlige
språklæringsevne. Vi har en fantastisk hjerne som er utviklet for å lære språk.
«Sawatii kaa». Du hører lyden og lynkjapt analyserer hjernen din denne lyden
(som en ubevisst prosess), og muskulaturen i tunga får beskjed sånn at tunga
på finjustert vis plasserer seg på helt riktig sted i munnhulen sånn at du selv kan
produsere lydstrømmen «Sawatii kaa». Jeg er sikker på at dere også kan herme
etter den lyden. Dette er jo en helt fantastisk evne. Mange av våre
kursdeltakere på Alfabetiseringsmodulen og spor 1 kan flere muntlige språk. Vi
snakker her om deltakernes læringsstrategier. Jeg mener at vi bør respektere,
sette pris på og ta denne evnen mer systematisk i bruk i opplæringen.
Menneskenes evne til muntlig språklæring er
utviklet gjennom tusenvis av år. Hovedsakelig gjennom øyne, ører og munn får
lydene kontakt med den fantastiske verktøykassa som hjernen er. Hjernen er
spesielt utrustet for å bearbeide språklyder, og i tillegg lager hjernen et system
av alle lydene sånn at det blir et språk. Bløtkaka kan gi et bilde på hvordan nye
språk legger seg over hverandre, med morsmålet som et sentralt fundament
nederst både når det gjelder lydkvalitet og språklige strukturer. Bildet nede til
venstre; språklydene må bety noe i en sammenheng med andre. Lydene,
ordene og ytringene må gi mening i et fellesskap. Togskinnene gir oss et bilde
av at ordene og ytringene som læres må øves om igjen og om igjen, slik at vi
husker og det nye kan bli automatisert. Evnen til å lære på denne måten er
faktisk så god at mange slettes ikke trenger undervisning. Har man god kontakt
med målspråket, lærer mange det muntlige språket av seg selv fordi hjernen
har denne fantastiske evnen til språklæring via muntlige metoder.
Hvordan kan vi ta denne muntlige språklæringsevnen i bruk i opplæringen?
Jeg har en 100 % lærerstilling med undervisning i
forskjellige klasser. Den ene klassen har jeg tolv timer i uka, og det står muntlig
språktrening på timeplanen. Vi hører – vi gjentar – vi spør – vi snakker og gjør
mange forskjellige aktiviteter utelukkende ved hjelp av muntlig
kommunikasjon. Meningen er å utnytte deltakernes muntlige
språklæringsevne. For å signalisere helt tydelig hva læringsøkten går ut på,
bruker vi et klasserom uten bord. Vi har stoler som er lette å flytte på, og dette
gir mulighet for å bruke rommet på ulike måter i løpet av en læringsøkt; sitte i
ring, sitte to og to, møblere rommet ut fra hva vi skal gjøre, eller vi kan stable
stolene inntil veggen så hele gulvet blir åpent for aktiviteter. Klassen er i
Alfabetiseringsmodulen, og de skal jo også lære å lese og skrive. Når det står
lese- og skrivetrening på timeplanen, flytter klassen til et annet rom – et
klasserom med bord. Jeg sier ikke at klasserom uten bord er en forutsetning
for muntlig språktrening, men jeg ønsker å inspirere – prøv det. Det åpner opp
for mange muligheter og gode læringsøkter basert på muntlige metoder.
Muntlige metoder helt uten tekst, helt
uten bokstaver. Dette for å aktivisere elevenes muntlige læringsstrategier. Jeg
legger opp til å bruke livet på skolen og i klasserommet som utgangspunkt for
språklæringen. Det er en hel masse som skjer oss imellom som kan brukes til
muntlig språklæring og språktrening. Vi hilser på hverandre og beskjeder skal
gis. Noe skal hentes eller leveres, en mobiltelefon ringer, noen kommer for sent
og andre må gå fordi de har møteavtaler. I tillegg har vi alle planlagte
aktiviteter og spørsmål og svar omkring identitet: Hvor bor du? Når kom du til
Norge? osv. Jeg fokuserer så lite som mulig på elevenes familiesituasjon, da
dette kan være vanskelig for enkelte. I stedet er det det vi gjør i klasserommet,
det vi gjør på skolen og i nærmiljøet og den vi er i kraft av oss selv som får fokus
i språktreningen.
Det er jo så mye som skjer her og nå, mange
forstyrrende ting – hvor man som lærer tenker – hjelp, når skal vi egentlig
komme videre i denne klassen? Når du driver muntlig språktrening kan du
tenke annerledes: Du kan tenke – BRA – her skjer det noe som kan brukes! Hvis
vi bruker «Her-og-nå-situasjoner» bevisst, kan læring skje! Vi skal se litt
nærmere på disse «Her-og-nå-situasjonene».
Knud Illeris, dansk professor i
voksenpedagogikk hevder at dersom læring skal kunne skje må alle læringens
tre dimensjoner være aktivert. Dette gjelder all form for læring. Vi kan begynne
til høyre med drivkraftdimensjonen (motivasjon, følelser, vilje, behov). Teori
innen voksenpedagogikk hevder at for voksnes læring er spesielt behov den
viktigste drivkraften. Det er altså ikke hvilke behov jeg som lærer mener at
deltakerne burde ha behov for å lære, men hvilke behov den enkelte selv føler
for å kunne realisere planene og livene sine. Videre må innholdsdimensjonen
være aktivert på den måten at læringen er relevant (viten, forståelse,
ferdigheter), og så må samspillsdimensjonen være aktivert på den måten at
læringen skal brukes i relasjon til andre (handling, kommunikasjon, samarbeid).
Man behøver ikke alltid å sitte og jobbe sammen, man kan gjerne øve og trene
alene også, men poenget er at læringen er nødvendig i samhandling og
kommunikasjon med andre mennesker. Men når har vi slike magiske øyeblikk i
klasserommet hvor alle de tre dimensjonene er aktivert? Det er spennende å
vurdere undervisning etter Illeris sin læringsmodell.
Jo, for eksempel:
Amina sier: «døra». Jeg forstår utmerket godt hva Amina mener. Hun lurer på
om jeg skal låse døra i pausen fordi hun vil vite om veska står trygt. Men
hvordan skal Amina lære å snakke på en måte som folk forstår også utenfor
skolen? Jo, jeg kan bevisst bruke denne «Her-og-nå-situasjonen» fordi nå er alle
læringens tre dimensjoner aktivert. Jeg kan gi bort den riktige setningen. Jeg
sier: «Skal du låse døra?». Så setter jeg hånda mi ved øret mitt for å signalisere
at Amina skal herme etter spørsmålet. Dette gjør vi flere ganger, jeg retter ikke
på henne, jeg bare gjentar spørsmålet som er riktig, og Amina og de andre
hermer etter meg. Etter noen repetisjoner sier jeg: «Ja, jeg skal låse døra», og
jeg tar fram nøklene og viser at vi har forstått hverandre. Dette ser kanskje litt
rart ut her jeg viser det nå, men elevene venner seg fort til at det er sånn vi gjør
det.
Denne bevisste treningen kaller jeg for
«Repeterende språkmodell i «Her-og-nå-situasjoner». Alle læringens tre
dimensjoner er aktivert; Amina har et eget følt behov og
«drivkraftdimensjonen» er altså aktivert. Den språklige ytringen er forståelig og
innholdsdimensjonen er aktivert. Samspillsdimensjonen er aktivert da vi har en
kommunikasjon omkring en handling.
Med Illeris i tankene kan vi altså bruke disse hendelsene med god samvittighet
– de er høypotente læringsøyeblikk.
Men repetisjon må til!
Ja, læring skjer, men man må i tillegg skape
muligheter for utallige øvelser og repetisjoner (uten at læreren sliter seg ut).
Gjentakelser og øvelse må til for at det nye skal feste seg, bli husket og
automatisert. Jeg tror vi undervurderer hvor mange repetisjoner som må til.
Svært slitsomt for lærer og elev, men nå har vi digital teknologi som gjør det
mulig å spille inn; for eksempel gjøre opptak med mobilen for deretter å spille
av om igjen og om igjen. Send opptaket på epost til deg selv eller koble ledning
mellom mobilen og datamaskinen og spill i klasserommet. Du kan bruke
Bitsboard og ipad eller laste opp lydfilen på skolens læringsplattform osv. Det
finnes mange muligheter. Det er viktig å gjøre dette, lag lydopptak og du
hjelper elevene dine. Knytt gjerne et bilde til lydsnutten for å gjøre det lettere å
huske. Elevene må få mulighet til å trene utallige ganger etter at noe er «lært»
eller «forstått». – Og du som lærer kan spare på kreftene. Ta digital teknologi i
bruk og spar på kreftene.
Vi har snakket om hvordan man kan drive
muntlig undervisning basert på muntlige metoder.
1. Livet på skolen som utgangspunkt for språklæring
2. Bevisst bruk av «Her-og-nå-situasjoner»
3. Skape muligheter for øvelse og repetisjon
(uten at læreren sliter seg ut)
Utnytte digital teknologi
På Workshop-karusellen på fredag vil jeg ha en stasjon og dele flere tips og
metoder for hvordan drive muntlig undervisning etter muntlige metoder.
Så tilbake til «Læreplanen». Nå skal vi se litt
nærmere på hva som står i Alfabetiseringsmodulen.
Opplæringen i Alfabetiseringsmodulen har som mål
- at deltakerne skal kunne forstå og samtale enkelt på norsk.
- at deltakerne skal tilegne seg grunnleggende lese- og skriveferdigheter.
Det står mye bra i planen her; om muntlige forutsetninger, morsmålet som
ressurs, deltakernes behov og interesser, hensiktsmessige arbeidsmåter osv.
Men jeg mener at hele teksten initierer og legger opp til sammenblanding av
muntlige og skriftlige ferdigheter. Litt som på bildet her, en salig blanding. Se
for eksempel denne setningen på side 8 om Alfabetiseringsmodulen:
«Den muntlige og skriftspråklige opplæringen må sees i
sammenheng, slik at ferdighetene kan påvirke og utfylle hverandre».
Teksten er etter min mening et samrøre av gode
intensjoner, og jeg påstår at det som står under Alfabetiseringsmodulen fører
til at det for våre deltakere blir ekstra kronglete å lære å snakke norsk. Jeg
mener at denne sammenblandingen av muntlige og skriftlige ferdigheter slik
planen legger opp til, forsinker den muntlige språkutviklingen. Hvis jeg skulle
lære meg italiensk, ville jeg si «ja, tusen takk» til denne sammenblandingen. Jeg
ville gjerne snakke, lese og skrive litt om hverandre. Men ikke hvis jeg skulle
lære meg thai. Nei, hjelpe og trøste. Tenk om jeg skulle gjenkjenne og
identifisere det jeg skulle si i de krusedullene som jeg ikke forstår!! Nei, når jeg
lærer thai – vil jeg ha to separate løp. Jeg vil lære å snakke thai for seg, og jeg
vil lære thaiskriftspråket for seg. To atskilte løp. For den som ikke er
skriftkyndig, er det viktig at opplæringen skjer atskilt. Det er så viktig at
deltakerne på Alfabetiseringsmodulen og spor 1 fortsetter å utnytte sine
muntlige læringsstrategier. At de stoler på sine muntlige læringsstrategier og
ikke lar seg vippe av pinnen fordi dette med skrift har så høy status. Tenk en
afrikansk kvinne som er kjempeflink til å synge uten noter. Hun flytter til et land
hvor sang er veldig viktig og har høy status. Hun begynner på en skole der man
mener at det vil være lettere for henne å gjenkjenne og huske sangene dersom
hun samtidig lærer noter. Kvinnen forstår at notene har høy status, og hun
strever og gjør så godt hun kan med å huske hvilke toner som representeres
ved hvilke notetegn. Men hun blir usikker og mister troa på den
treffsikkerheten hun før hadde på øret. Tenk om hun heller kunne lære de nye
sangene «på øret», og at hun fikk lære noter atskilt og på et lavere nivå med
hensyn til tonekompleksitet!
Jeg har altså tro på at vi skiller undervisningen, helst i
to atskilte fag. Dersom vi skal heve statusen til muntlig undervisning og muntlig
språklæring, tror jeg at det er nødvendig med en egen fagdisiplin. Den gule:
Undervisning som har muntlig kommunikasjon som mål, – og den blå:
Undervisning som har lese- og skriveferdigheter som mål. To ulike fag som
muliggjør ulikt tempo og progresjon i de to ferdighetene. Når trekronene har
utviklet seg nok, vil de naturlig blande seg med hverandre. Tenk dere hvor
viktig det er å lære å snakke norsk! Å lære å snakke norsk er så viktig at denne
muntlige språkutviklingen må få utvikle seg på sine egne premisser, som en
egen fagdisiplin – uten å bli blandet sammen med andre målsettinger. Det
muntlige språket er nøkkelen til å kunne hjelpe familien sin og få jobb i dette
nye samfunnet. Vi kan ikke være bekjent av å gjøre noe som forsinker en god
muntlig progresjon, synes jeg.
To atskilte fag, mer presist som her. Den blå:
Undervisning som har lese- og skriveferdigheter som mål. Det er klart vi trenger
muntlig undervisning her også som forutsetning og språklig bevisstgjøring for
lese- og skriveopplæringen, enten på morsmålet eller på norsk. La oss ta ordet
«toalett» for eksempel. Hvordan kan ordet deles i stavelser og enkeltlyder, vi
lytter ut lyder først og sist, hvilke lyder representeres ved hvilke skrifttegn,
hvordan ser bokstavene ut, hvordan formes og skrives bokstavene, hvordan
settes lydene sammen til stavelser, hvordan leses hele ordet, hvordan er
uttalen og melodien i ordet. Her har vi mye å ta tak i når vi underviser med
lese- og skriveferdigheter som mål. Det er, som vi ser, også mye muntlig
undervisning som hører hjemme her. Men når vi har det gule faget:
Undervisning som har muntlig kommunikasjon som mål, driver vi ikke og lytter
ut lyder, leser eller skriver. Nei, da dreier undervisningen seg om det vi sier i en
aktuell kommunikasjon. Deltakerne lærer å si språklige ytringer som kan
brukes: «Kan jeg gå på toalettet?» «Unnskyld, jeg må en tur på toalettet». Vi
snakker om kulturen rundt toalett-besøk, at det er best å gå i pausen osv. Vi
trener og øver mange ganger for å huske og automatisere. Vi trener og
benytter utelukkende muntlige metoder og fokuserer på god uttale og
setningsmelodi for å støtte opp om forståelsen og kommunikasjonen.
Vi ser altså at undervisning som har muntlig kommunikasjon som mål medfører
helt andre og ulike læringsaktiviteter enn undervisning som har lese- og
skriveopplæring som mål. Derfor bør disse skilles i ulike treningsøkter som
muliggjør ulik pedagogisk praksis og ulik progresjon i de to ferdighetene.
Jeg håper at vi kan utvikle:
Egen fagdisiplin og pedagogisk tradisjon
Språkteori om muntlig språklæring
Klasserom som innbyr til muntlige aktiviteter
Læremidler basert på lyd og bilde
Digitale hjelpemidler som gir muligheter for repetisjon og øvelse
Til nå har jeg argumentert for at teksten i
Alfabetiseringsmodulen gir føringer som gjør det kronglete for deltakerne å
lære å snakke norsk. Videre vil jeg hevde at denne sammenblandingen også
gjør at det skriftlige overtar styringa med undervisningen, organiseringen og
diskusjonen. Prøv bare å legge merke til hvor fort diskusjonen dreies over på
opplæring som har skriftlige mål.
Vi skal videre se på noe av det materiellet som er laget som støtte til
Læreplanens Alfabetiseringsmodul. Begrepet alfabetisering er sentralt.
Umiddelbart tenker vel mange at det har noe med lesing og skriving å gjøre,
etter alfa og beta som er de to første bokstavene i det greske alfabetet. Men
det moderne Literacy-begrepet inneholder muntlige mål, slik også
Alfabetiseringsmodulen gjør.
Vi søker etter informasjon, og vi finner dette
veiledningsheftet utarbeidet av vox «Kunnskap om alfabetisering – litteratur
om alfabetisering og andrespråkstilegnelse». Her har man søkt i forskjellige
databaser for å finne kunnskap om alfabetisering.
På side 7 er alle søkeordene listet opp. Men
her ser vi jo at selv vox glemmer at alfabetiseringsbegrepet også skulle
inneholde muntlige ferdigheter. Her mangler jo diverse søkeord. Hva med
«muntlig språklæring», «muntlig språktilegnelse», «muntlige metoder»,
«muntlig andrespråkstilegnelse», «oral language acquisition»?
Kunnskapssøket resulterer i følgende
veiledningshefter: Opplæring av språkhjelpere, Materiell på morsmål i lese- og
skriveopplæringen, Lese- og skriveopplæring, Morsmålsstøttet leseopplæring,
Skrive seg til lesing, Lær om alfabetisering gjennom studiebesøk.
Det er dessverre ikke mye om muntlig språklæring her.
Det er laget en egen metodisk veiledning om
«Muntlig opplæring». Her står det på side 4: “Videre er det lagt vekt på at den
munnlege og skriftlege språkbruken her må gå hånd i hånd.”
For spor 2 og 3, ja!
Men ikke for spor 1 og alfabetiseringsmodulen!
Jeg håper at vox ser at de har en jobb å gjøre og at materiellet bør revideres.
Dersom det er noe riktig i dette jeg hevder, at vi forsinker og vanskeliggjør
deltakernes muntlige progresjon, håper jeg at noen tar grep.
Tittelen på innlegget mitt er:
Hvordan fremme muntlig språklæring hos voksne som ikke er skriftkyndige?
Forslag til tiltak:
1. Utvikle et eget fag, undervisningspraksis og læremidler
som bygger på muntlige metoder
2. Alfabetiseringsmodulen og tilhørende materiell bør revideres.
“Et eget fag som har muntlig kommunikasjon som mål”
“Et eget fag som har lese- og skriveopplæring som mål”
Til sist vil jeg vise dere en snutt av et digitalt program
som vi i et NORDPLUSprosjekt holder på å utvikle; prosjektide og
prosjektledelse ved oss på Oslo Vo Rosenhof avd. Sentrum. Samarbeidet med
fagmiljøene i Sverige og Finland har gått kjempebra. Det produktet som nå er
ferdig og fritt tilgjengelig på internett, er blitt veldig godt mottatt i klasser både
i Sverige, Finland og Norge. Programmet er ikke laget som et læremiddel, men
som en ressurs den enkelte kan bruke for å få trening og repetisjon på egen
hånd. Prosjektet har produsert mer enn dette som ligger på nettet, men det
koster penger å utvikle. Nordplus tviler på om de kan gi ytterligere støtte fordi
Nordplus skal støtte nordisk samarbeid som har med nabospråkslæring å gjøre;
altså at vi i Norden skal forstå hverandre. Nordplus henviser til at det heller
burde være de nasjonale integreringsmyndighetene som besørger og
finansierer materiell som er nødvendig for førstegangsopplæring av
innvandrere. Hvis det er noen her i salen som har ideer til
finansieringsmuligheter, si fra til oss. Vi som er i prosjektet vil gjerne produsere
mer. Nå skal jeg vise dere litt av det enkleste og litt av det mest avanserte så
dere kan få et inntrykk. Dere må gjerne bruke og spre nettadressen.
“Vi snakker”
Et program for muntlig språktrening
finner du på denne nettadressen:
sareptastudio.com/oslovo
Programmet utvikles av NORDPLUS-prosjektet NPLA-2014/10053 som er et
samarbeid mellom Botkyrka adult center i Sverige, Axxell Utbildning Ab i Finland
og Oslo Vo Rosenhof avd. Sentrum i Norge.
Digital utforming og design ved Sarepta Studio.
Programidè og prosjektledelse ved Oslo Vo Rosenhof avd. Sentrum.
Vi vil gjerne høre dine kommentarer. Vi takker for tilbakemeldinger på
epostadresse: [email protected]