16 Torsdag 9. april 2015 MENINGER KRONIKK OG DEBATT å åSpråket vårt Per Egil Hegge Per Egil Hegge er tidligere redaktør i Aftenposten og forfatter av flere bøker, blant annet om språk. [email protected] Ombudet ble gode De som måtte mene at dagens overskriftssnekker ikke helt har snøring på samsvarsbøyning, skulle bare vite hvem som har gått god for overskriften. Det er nemlig Språkrådet, som serverte den i årets første utgave av sitt blad Statsspråk. Det smykker seg, under tittelhodet, med den varmende og betryggende reklamedefinisjonen «Bladet for godt språk i staten». I sin helhet lød overskriften: «Ombudet som ble gode i nynorsk.» Samsvarsbøyning kan defineres indirekte ved dette trippeleksemplet: Han er god, det er godt, vi er gode. Vi kan ikke si det er god. Ombudet er i dette tilfellet Barneombudet, og artikkelen i Statsspråk er en solskinnshistorie: Barneombudets stab på ca. 20 personer trengte litt språktrening for å svare korrekt på brev fra nynorskbrukere. Det har de fått, og de er blitt gode, fremgår det av artikkelen. Men «ombud» er et entallsord, og i manges øyne, ører og mager skurrer og knurrer det nok litt når man leser eller hører at «ombudet ble gode». For å anse dette på mildeste måte tar vi, med den velvilje som er så atypisk for spalten, turen innom de kollektive substantiver. Det er begreper som har entallsform, men som fungerer som flertallsord. Et godt eksempel er fotballag («Rosenborg er gode») eller andre institusjoner: «Politiet er sikre på at gjerningsmannen er tatt.» Det blir ikke anvendelig norsk hvis vi forsøker oss med «Rosenborg er godt», eller «Politiet er sikkert på at forbryteren er pågrepet». Nå kan det ligge et mål bak overskriften i Statsspråk. Barneombudet skal som institusjon få en status på linje eller høyde med ikke bare Rosenborg, men også Politiet, og dermed skal Ombudet bli gode i mye annet i tillegg til nynorsk. Det er et problem til her: Substantivet gode (uttalt med å) er en gammel betegnelse for hedensk offerprest. Så «ombudet ble gode» setter oss noen hundre år tilbake i tid. Danmark gjennomførte i 2007 en omfattende kommunereform, der antall kommuner ble redusert fra 275 til 98 gjennom en lang rekke frivillige sammenslåinger, skriver artikkelforfatterne. FOTO: BERIT KEILEN, NTB SCANPIX Kommunereform. I Danmark skapte kommunesammenslåinger en positiv dynamikk som overrasket så vel forskere som politikere, offentlige ledere og borgere. Seks gevinster ved dansk kommunereform Debatt Asbjørn Røiseland professor, Universitetet i Nordland Eva Sørensen professor, Roskilde Universitet/Universitetet i Nordland Jacob Torfing professor, Roskilde Universitet/Universitet i Nordland De danske erfaringene med en kommunereform har vært mer positive enn man regnet med da reformen ble lansert i 2007. Forklaringen er at slike reformer rommer en egendynamikk og åpner for forandringer som lokale krefter kan utnytte til å styrke og forbedre det lokale selvstyret. Vil det samme skje i Norge? Danmark gjennomførte i 2007 er omfattende kommunereform, der antall kommuner ble redusert fra 275 til 98 gjennom en lang rekke frivillige sammenslåinger. Reformen var del av en større struktur og oppgavereform som også erstattet 13 amtskommuner med fem regioner, samt flyttet oppgaver fra både stat og amt til kommunene. Regjeringen snudde Den danske reformen ble til nærmest ved en tilfeldighet. På bakgrunn av en rapport fra embetsverket om oppgavefordelingen i den offentlige sektor, hadde innenriksministeren opprinnelig kon- kludert med at det ikke fantes gode argumenter for en kommunereform. Dette til tross; da danske medier i sommerens agurktid kunne fortelle at det fantes sterke røster i regjeringspartiene som ønsket en kommunereform, var de store organisasjonene i arbeidslivet raskt på banen med sine støtteerklæringer. I løpet av kort tid snudde den danske regjeringen helt om, og tok initiativet til en omfattende reform. Smal begrunnelse Gode råd var nå dyre, ettersom den danske regjeringen satt på løsningen, men manglet et klart definert problem. Svaret ble å nedsette en kommisjon som fikk til oppgave å finne begrunnelsen for en reform og deretter utforme ulike alternativer. Kommisjonen erfarte raskt at det ikke fantes klare og entydige bevis for at større kommuner faktisk ville gi større effektivitet, og konsekvensene for demokratiet var usikre. Man landet til slutt på en ganske smal begrunnelse for kommunereformen, som også går igjen i den norske reformen: Større kommuner var nødvendige for å sikre mer faglig bærekraft og for å løse lokale velferdsoppgaver med tilstrekkelig kvalitet. Kritiske røster Den smale begrunnelsen betydde i bunn og grunn at forventningene til hva som kunne komme ut av reformen var generelt lave. Det var utbredt skepsis og mange kritiske røster, blant annet fra forskere, som var bekymret for det lokale folkestyrets fremtid. Når man i dag ser tilbake på hvordan det danske lokale styret har utviklet seg siden 2007, er det særlig gevinstene som skinner gjennom. Kommunereformen skapte nemlig, på mange områder, en positiv dynamikk som er kommet overraskende på så vel forskere som politikere, offentlige ledere og borgere. I denne sammenhengen vil vi fremheve seks gevinster ved den danske reformen som i utgangspunktet ikke var planlagt eller ventet: | Debatt | 17 Torsdag 9. april 2015 Debattredaktør: KRONIKK DEBATT Kronikker/debattinnlegg på nett: Erik Tornes Post: Aftenposten, Debattredaksjonen, Postboks 1, 0051 Oslo E-post: [email protected] Maks. 6000 tegn inkl. mellomrom. Legg ved portrettfoto. E-post: [email protected] Hovedinnlegg: Maks 3000 tegn inkl. mellomrom. Legg ved portrettfoto. Kortinnlegg: 400-1500 tegn. aftenposten.no/meninger • Aftenposten returnerer ikke artikler som blir sendt på papir. Krigen. Okkupasjon av Norge og Danmark var ikke nødvendig, en sløsing med tyske krefter. Mine møter med Norges erobrer, Nikolaus von Falkenhorst Debatt Olav Gran-Olsson journalist 1. For det første: Demokratiet er blitt styrket gjennom kommunenes økte handlingskraft. De nye kommunene løser flere oppgaver, og de har flere ressurser å sette inn på tvers av tradisjonelle forvaltningsområder. Dermed kan de levere løsninger som svarer på lokalsamfunnets behov. 2. For det andre: De nye og store kom- munene har intensivert det interkommunale samarbeidet om eksempelvis turisme, miljøregulering og infrastruktur. Antagelsen om atinterkommunalt samarbeid ville falle bort med kommunereformen, har dermed ikke holdt stikk. Kommunene samarbeider ikke bare mer enn før, kommunene er også blitt mer ambisiøse samarbeidspartnere. 3. For det tredje: Kommunesektoren er blitt den viktigste arenaen for ny forvaltningspolitikk med selvstendige forslag til hvordan offentlig sektor skal innrettes, styres og ledes. Kommuner som Aarhus, København og Odense arbeider målrettet for å utvikle og prøve ut nye styringsformer med tanke på å skape mer effektivitet og kvalitet i oppgaveutførelsen Kommunene har fått en helt annen selvtillit når det gjelder å styre lokalsamfunnet de er satt til å tjene. 4. For det fjerde: Denne nye selvtilli- ten har ført til at kommunesektoren i dag representerer en reell motvekt til staten. På tross av stram økonomisk styring fra statens side, har kommunene fått en sterkere posisjon både i forhandlinger med staten og i diskusjonen om utviklingen av den offentlige sektor. 5. For det femte: Danske kommuner arbeider i dag langt mer systematisk med å m Demokratiet i de nye kommunene er mer under utvikling enn under avvikling trekke borgerne inn i de kommunale beslutningsprosessene. Bakgrunnen er en lett forståelig bekymring over økt fysisk avstand mellom borgere og politikere i de nye kommunene. Demokratiet i de nye kommunene er derfor mer under utvikling enn under avvikling. 6. For det sjette: Det siste punktet vi vil trekke frem er styrkingen av kommunenes omstillings- og innovasjonskraft. Danske kommuner er, som norske, klemt mellom stigende krav og forventninger på den ene siden og knappe ressurser på den andre siden. Dette har skapt behov for offentlig innovasjon, noe sammenslåingsprosessene ga anledning til. Flere av disse nyvinningene er siden importert til Norge, for eksempel innovasjoner innen hverdagsrehabilitering. Suksess tross alt I rekken av positive effekter bør det ikke underslås at den danske kommunereformen også har hatt negative sider. Flere av de nye oppgavene som kommunene fikk tildelt, ble trolig løst bedre og mer effektivt i det gamle systemet. På tross av dette er det en utbredt oppfatning at de positive effektene overskygger de negative, og at reformen, tross alt, har vært en suksess. Norge er ikke Danmark, og dansk suksess garanterer ingen norsk suksess. Det Norge bør lære av de danske erfaringene er at store og radikale reformer i kommunesektoren har en egendynamikk som skaper positive gevinster i seg selv, enten de oppstår som en direkte konsekvens av reformen, eller skyldes at reformen skaper muligheter for lokale aktører til å forbedre og styrke det lokale selvstyret. Mens den norske debatten stort sett handler om frivillighet versus tvang, og hvem som bør slås sammen med hvem, er det kanskje vel så viktig at lokale politikere og administratorer diskuterer hvilke muligheter kommunereformen gir for dem og deres lokalsamfunn? På basis av danske erfaringer er det liten grunn til å tro at regjeringen selv har oversikt over alle konsekvensene av sin egen reform. Sommeren 1960 hadde jeg som meget ung mann en sommerjobb i Holzminden nydelig beliggende ved Weser, 70 km vest for Göttingen, en by med kanskje 30.000 innbyggere. Der var alle vennlige. For å bli kjent med meg fortalte arbeidskollegene gjerne at de første allierte som kom til Holzminden i det daværende Vest-Tyskland i 1945, var nordmenn og at det første allierte flagg som hadde vaiet på broen over elven Weser var det norske flagg. Det gjorde meg stolt! En dag fortalte sjefen min som var meget forekommende at her i Holzminden bor generaloberst Nikolaus von Falkenhorst. Det visste selvsagt ikke jeg. Han tar aldri imot besøk! Han tilhører den gamle prøyssiske adel, men den prøyssiske adel tok imot uanmeldt besøk på lørdager klokken 12. Skulle jeg besøke ham? Han som sikkert ikke hadde sett en nordmann siden 1945. En lørdag kl. 12 ringte jeg på hos ham. Han åpnet vinduet i 2. etasje og utbrøt med klar tale: Jeg mottar aldri besøk! Da hadde jeg trumfkortet klart! Herr General: Den prøyssiske adel tok imot besøk uanmeldt kl. 12 på lørdager, og nå er det lørdag og klokken er 12. Da svarte generalen: Ja, De har rett. Jeg åpner døren for Dem. Dømt til døden i 1946 Så plutselig satt jeg i hans leilighet. Den var riktig behagelig. Generalen hadde en god pensjon. von Falkenhorst var heldig: Han var blitt dømt til døden i 1946. Straffen ble omgjort til livsvarig fengsel etter stor innsats fra Sven Hedin. Etter syv år ble han løslatt og han kunne etter hvert flytte til Holzminden. Han hadde ledet Weserubung som var dekknavnet for erobringen av Norge. Men nå måtte han nøye seg med utsikten til elven Weser. Etter hvert prøvde jeg meg på noen mi- litære spørsmål. Og fikk noen svar: «Tilbaketrekningen i Finnmark med den brente jords taktikk var et stort feilgrep. Den var jeg ikke ansvarlig for, men Lothar Rendulic. Da Rendulic kom med sine tropper fra Finland inn i Finnmark ble det to tyske øverstkommanderende i Norge: Rendulic og jeg. Jeg ringte til Berlin og spurte hvem som hadde kommandoen. Rendulic fikk den. I og med at jeg dermed var avsatt, forlot jeg Norge med en gang 18. desember 1944. Tyskerne la Finnmark øde og Finnmark ble et militært vakuum. Russerne kunne frigjøre tropper og sette disse inn på andre frontavsnitt for å ta knekken på Hitler-Tyskland.» Ingen sans for Quisling Før jeg forlot Holzminden i høsten 1960 oppsøkte jeg ham nok en gang. Og nok en gang på en lørdag klokken 12. Det var litt vanskelig å snakke med ham. Han så på meg som en grønnskolling. Men han skjønte at jeg var levende opptatt av krigen og samtidshistorie. Von Falkenhorst hadde hatt nok tid til å tenke etter syv år i fengsel. Han hadde ingen sans for Quisling. Heller ingen sans for Terboven, som han følte seg underlegen i forhold til. Da var det lettere for ham å snakke med sin nestkommanderende general Erich Buschenhagen. En mann med ofte godt humør. En sjelden egenskap blant høyere tyske offiserer. Von Falkenhorst overlot til Buschenhagen å undertegne kapitulasjonsdokumentene på vegne av Hitler-Tyskland på Britannia Hotell i Trondheim 10. juni 1940. Et siste spørsmål til Norges erobrer generaloberst Nikolaus von Falkenhorst. Et land som han erobret med 8000 mann! Hvor nødvendig var det for Tyskland å okkupere Norge og Danmark i 1940? «Ikke nødvendig! Okkupasjonen av disse land var en sløsing med tyske krefter.» Det var de siste ord fra ham. Ved avskjeden slo han hælene sammen på ekte prøyssisk vis. Et kompani med soldater fra den ferske Bundeswehr marsjerte i tverrgaten. Soldatene i de grå uniformene sang.