Hva med muslimske feminister og likestillingsforkjempere? Anne Hege Grung Vår landbruksminister Sylvi Listhaug har kritisert norsk kvinnebevegelse de siste månedene, sist på arrangementet ‘Oslosymposiet’ som arrangeres av aksjonen ‘Kristenfolket’ og i avisa ‘Norge I DAG’. I tillegg er ‘Den internasjonale kristne ambassade i Jerusalem’ medarrangør. Listhaug har vært en av foredragsholderne på symposiet, og er i selskap med vår kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, partileder i KrF Knut Arild Hareide, samt blant annet Vebjørn Selbekk, Jan Hanvold, Hanne Nabintu Herland og Ulf Ekman. Når noen av våre nasjonale politikere deltar på et arrangement som er tungt preget av det vi kan kalle den kristne høyresiden, er det grunn til å følge med på hva som blir sagt for å trekke til seg velgere fra denne gruppen. Hva er det som kiler i ørene på den kristne høyresiden? Kritikk av feminister er en gammel slager i denne sammenhengen. Kritikk mot islam er en nyere øvelse. Men hva er vel mer effektivt enn å slå kritikk av feminister og kritikk av muslimer sammen, slik Listhaug gjør i sin tale, som det blir referert fra i Vårt Land 19. mars? Listhaug sier konkret at feministene er opptatt av ‘gods og gull’ i stedet for å ta opp kampen for ‘alle dem som opplever tvang og blir undertrykket av religion’. Samtidig avviser hun at det hun kaller ‘vestlandskristendommen’ er kvinneundertrykkende – hun sikter altså sannsynligvis til islam når hun sier ‘religion’ i talen sin. På bakgrunn av talen kan vi altså si at hun mener feminister er materielt grådige, egoistiske og ikke-religiøse (i hvert fall ikke muslimer), og islam blir indirekte koblet til ‘tvang og undertrykkelse’ for kvinner. Jeg kan ikke avkrefte at det finnes grådige feminister, eller si at det ikke finnes tvang og undertrykkelse overfor kvinner i islam. Det som er fiffig, er jo at en bestemt forestilling om muslimer her blir brukt i et angrep på feminister, og at Listhaug ser ut til å kjempe mot likestilling i det norske majoritetssamfunnet (der de grådige feministene er) men for likestilling i muslimske miljøer. Avisa Vårt Land skriver 19. mars at publikum på Oslosymposiet ble meget begeistret for landbruksministerens tale. At den kristne høyresiden og tradisjonell kristendom i det hele tatt har sett på feminister og likestillingskrav med stor skepsis er vel kjent. Vebjørn Selbekk sa i et intervju med Aftenposten nylig at han var ‘solidarisk med avisa Dagens motstand mot kvinnelige prester’. Det er verdt å huske at det bare er litt over tjue år siden Norge fikk sin første kvinnelige biskop, noe som vakte bestyrtelse og motstand langt inn i kirken. Begrepet ‘familieverdier’ har blitt etablert som et kodeord der det som gjelder er heterofile ekteskap, tradisjonelle kjønnsrollemønster og manglende barnehagedekning. Dette til forskjell fra de mange andres syn på hva som er familieverdier - som for eksempel kunne formuleres som likestilling, respekt og omsorg. Islam og muslimer har av en del høyreorienterte kristne miljøer blitt konstruert som hovedfienden, og muslimer tegnet som en trussel både mot den norske velferdsstaten, som en terrortrussel, og som en trussel mot likestilling mellom menn og kvinner. Kompleksiteten forsvinner i disse forestillingene, som preges av ekstrem gruppetenkning og en bestemt identitetspolitisk diskurs. Jeg utfordrer landbruksministeren og deltakerne ellers på Oslosymposiet (inkludert de andre topp-politikerne som deltar) til å tenke over følgende: Hvor vil Listhaug plassere muslimske feminister? Er de grådige, eller er de undertrykkende? Hva med Selbekks og avisa Dagens motstand mot kvinnelige prester? Er det kvinneundertrykkende, eller er det en del av ‘vestlandskristendommen’ - som ikke er kvinneundertrykkende, i følge Listhaug?