Økologisk mat – hvor kommer ideene fra? Økologisk mat er et stort diskusjonstema. Men hva er bakgrunnen, og hvor kommer disse ideene fra? Det ville kreve flere store verk å gi et utfyllende svar – her følger bare utdrag om noen få personerog prosjekter som har sttt sitt preg på denne historien – ekstra satt sammen for årboka til Vest-Agder bonde-og småbrukarlag. Utover på 1700 – tallet begynte en rask utvikling av vestlig vitenskap, og en rekke nye oppfinnelser så dagens lys. Snart dukket tanken opp om at menneskene kunne ”beherske” naturen og verden – en slags videreutvikling av det bibelske ordet om å ”legge jorden under seg.” Mange mente dette bar galt av sted, og at slike tanker stred både mot Guds og naturens orden. En av dem var dikteren og rikmannsønnen Johann Wolfgang von Goethe. Lenge strevde han med å sette ord på sine tanker. Men så en natt på 1790-tallet sto han opp og skriblet ned utkastet til det berømte eventyret : ”TROLLMANNENS LÆRLING” på diktform. Johann Wolfgang Von Goethe, (1749 – 1832) Lærlingen hos verdens mektigste trollmann stilles overfor den slitsomme oppgaven å fylle vann i et basseng i slottets høyeste tårn med vannbøtter – opp en nærmest endeløs vindeltrapp. Ettersom trollmannen er bortreist, ser han sitt snitt til å ”låne” trollmannens spisse hatt og tryllestav. Så peker han på en feiekost og befaler: ”Kost – bær vann!”. Det begynner bra, men ender i katastrofe – for han makter ikke å stanse prosessen han har satt i gang. Mens hele slottet oversvømmes av vann skriker han fortvilet: ”Maktene jeg kalte, blir jeg ikke fri!!” Eventyret er ikke vanskelig å tolke. Det er det positivistiske mennesket som er lærlingen. Trollmannen er naturen eller naturens skaper som lærlingen prøver å utnytte til å forenkle egne utfordringer. Mennesket vises brutalt tilbake til sin egen rolle: - du er en del av skaperverket – ikke herre over det. Kjemien kommer: Justus von Liebig (Justus von Liebig, 1803 – 73) Siden den gang har motsetningen mellom to slags ideer hatt mange svinger. I 1803 ble europas kanskje mest banebrytende biokjemiker, Justus von Liebig født, ikke langt fra der Goethe bodde. I 1840 ga han ut avhandlingen ”Landwirtschaft und Physiologie”. Her legges det teortiske grunnlaget for kunstgjødsel og landbrukskjemi. Disse ideene vakte stor begeistring blant industrielle investorer – de økonomiske fordelene både for dem, for bøndene og videre for forbrukerne var åpenbare. Landbrukes skoler og høyskoler la snart bort rent biologiske forsøk og metoder, og man lot seg begeistre av nyvinninger og framskritt. Men alle medaljer har en bakside, og diskusjonen var ikke over…. Grunnleggende om livet: Charles Darwin Charles Darwin, (1809 – 82) Charles Darwins bok ”Om artenes opprinnelse” fra 1859 skapte forståelse for at også menneskene har utviklet seg fra dyr. Dette skapte stor forargelse dengang – menneskene var alså ikke et særfenomen skapt av Gud, men en del av naturen. Det måtte også innebære at vi ikke kan tukle med naturen, (dvs. ”legge den under oss”) og miljøet uten at det før eller siden påvirker også menneskeheten. Mangfoldet av liv som utvikler seg hele tiden, er også grunnlaget for at livet skal kunne overleve kriser til evig tid. Antroposofene og bio-dynamisk landbruk Rudolf Steiner, (1865 – 1925) I 1924 holdt Rudolf Steiner sitt første foredrag i Koberwitz i Polen om ”Biodynamisk landbruk”. Her sier han innledningsvis: ”I vår materialistiske tidsalder mister vi forståelsen av hva som skal til for å ta vare på naturen vi er en del av.” Disse foredragene fra 1924 -25 ble starten på det ”biodynamiske” landbruket, som har vært spydsiss for en lang rekke retninger og ideer innen økologisk landbruk. Evangelisk teologi i læren om naturen Albert Schweizer (1875 -1965.)Lege, filosof, evangelisk teolog, musiker. Misjonslege gr.l. Lambarene, Gabon Mot Nasjonalsosialismen. Mot atomvåpen. Mot fundamentalismen. For: Hengivelsens vei. Menneskeverd. Dyrenes egenverdi. Nobelprisvinneren Albert Schweizer (1875 -1965) Fant endelig syntesen mellom kristen evangelisk teologi og Darwins utviklingslære. ”Sent på ettermiddagen den tredje dagen”, skriver han – ”akkurat i det sola gikk ned og vi la veien gjennom en flokk av flodhester, slo det ned i meg – uforberedt og uforutsett – en setning: ÆREFRYKT FOR LIVET !” Med denne opplevelsen som ugangspunkt skrev han flere lærde avhandlinger. ”Ærefrykt” kunne med hans språklige bakrunn bare tilkomme Gud. ”Livet” har m.a.o. erstattet ”Gud”. Dersom Gud finnes, så manifesterer han seg gjennom hele det mangfoldige, fantastiske og evige livet. Dyr og planter dør aldri, - de bare regenererer seg fra geneasjon til generasjon. Alt liv er i slekt og har utviklet seg fra et felles opphav. Kjærlighetsbudet, som står så sentralt i kristendommen, kan derfor ikke bare omfatte mennesket, men hele mangfoldet av liv. Schweizer ville derfor påvirke til en verdigere behandling av dyr. Dyr som en ren industrifaktor – slik landbruket har utviklet seg de siste hundre år – tok han skarpt avstand fra. Industriproduksjon på dyr er dessverre en akselrerende trend i våre dager – selv om det økologiske landbruket tar sterk prinsipiell avstand avstand fra dette. Banebrytere i USA: Helen og Scott Nearing Scott Nearing(1883 – 1983) var en berømt amerikansk økonom, som forfattet et godt hundretalls tunge økonomiske avhandlinger. Etter hvert fattet han større intersse for sosialøkonomi og sosiale forhold i samfunnet, og engasjerte seg persolig i dette. Blant annet gikk han skarpt ut mot barnearbeid i industrien, som var svært utbredt i USA på den tiden. På begynnelsen av 1950-tallet ble Scott Nearing anklaget for å være kommunist, og mistet professorat og alle offentlige verv og stillinger. Da forlot han bytilværelsen og fikk kjøpt et stykke land med en del sukkerlønnetrær, sammen med sin kone Helen. Sammen kokte de lønnesirup, drev hagebruk og bygget seg hus av steiner. De ble etter hvert svært tilfredse med sin nye tilværelse, og skrev flere bøker om dette, bl.a. ”Living the Good Life, (1954) De mente som Albert Schweizer at dyrene måtte respekteres høyere, men de gikk lenger: De avsto fra husdyr, og foreslo å innføre et ellevte bud, i tillegg til bibelens ti: ”Thou shalt not ensclave your fellow creature”. (Du skal ikke gjøre din medskapning til slave) Nearings arbeider ble en inspirasjon for den nye ”ut på landet”-bevegelsen i USA, som skjøt fart under ”hippie” – tiden på 60- tallet. I japan – ”The One Straw Revolution.” Masanobu Fukuoka, (1913 - 2008) Mikrobiolog og landbruksforsker. Ble syk av sprøytemidler. En dag på slutten av 30-tallet sto Masanobu Fukuoka ved sjøkanten ved et furutre. Syk og deprimert ville han gjøre slutt på livet sitt ved å kaste seg selv på havet. Det han hadde strevet med var åpenbart ikke riktig. Han følte at naturen hadde vendt seg mot ham, og kjemien, som hadde vært hans våpen, hadde ødelagt helsa hans. Men så ble han slått av en ny tanke i det samme: Hvorfor ikke gjøre det helt motsatte – arbeide med naturen i stedet. Dyrke ris og annet så enkelt som mulig – med minst mulig arbeid, på naturens egne premisser ? Med stor tålmodighet, ydmykhet og arbeidsomhet begynte han å eksperimentere på sin egen familiegård. Det skulle vise seg at han lykkes over all forventning. En stund etter krigen ble hans første bok oversatt til engelsk: ”The One Straw Revolution” Den ble kjent over hele verden. De siste par tiår av sitt liv var Fukuoka en etterspurt foredragsholder og inspirator over hele verden. Men det er særlig i India han har satt varige spor etter seg. Tyskland: Heinz Erwens Pardis Framsida av den franske versjonen av Heinz Erwen (1900-93) sin mest kjente bok. Som tysk soldat under andre verdenskrig fikk Henz Erwen et brutalt oppdrag: Befolkningen i noen områder i Holland skulloe sultes ut, som straff for motstand mot okkupantene. Med fare for eget liv fikk han så langt mulig sabotert disse ordrene, og reddet dermed mange hollandske liv. Det skulle mye senere bety at hans eget prosjekt ble vellykket. Etter krigen var han landbruksrådgiver, og hadde som hovedoppgave å modernisere og effektivisere tysk landbruk. Det innebar metoder som innebar ny og massiv bruk av kjemiske midler og et dyrehold som minnet om konsentrasjonsleirene. Men en motorsykkelulykke kostet ham nesten livet, og under det lange sykehusoppholdet fikk han rikelig tid til å gruble. Hele virksomheten han hadde bedrevet fant han nå feilaktig: Naturen måtte være læremesteren i menneskenes forvaltning av den. Dette ble som en stor omvendelse for ham: ”Aus einem Saulus wurde ein Paulus,” (Av en Saulus ble en Paulus) skriver han senere om seg selv. Nå ville han skape sitt eget økologiske prosjekt. De hadde ikke mye penger, han og kona hans, men de fikk kjøpt et stykke steinete og ufruktbar jord. Men helseknekken han hadde fått i ulykken truet med å ødelegge alle planer. Fortvilet skrev han om dette til sine hollandske venner. Snart strømmet det til av unge, sterke hollandske bondesønner – og hans paradis ble omsider virkelighet. Og dette hans paradis og hans bøker og fordrag ble i mange tiår en inspirasjon for folk fra mange land. Hans enestående glede over livet og ydmyke kjærlighet til naturen gjorde varig intrykk på alle som fikk lære ham å kjenne. Miljøbevegelsen kommer Rachel Carson, 1907 – 64 ga med boka ”Silent Spring” støtet til moderne miljøbevegelse. Det har vært hevdet at det var tilfeldigheter som ført til at ”Den tause våren” kunne bli utgitt. Flere andre hadde prøvd å sette søkelys på den uhemmede bruken av giftstoffer i landbruk og naturforvaltning. Men den mektige kjemiindustrien stoppet dem alle. Med nærmest ubegrensede pengemidler til å betale politikere og dyre advokater ble alle kritiske røster, med loven i hånd, effektivt kvalt. Men kjemiindustriens grådighet utløste til sist et selvskudd: den fikk satt i gang et gigantisk prosjekt, som gikk ut på å urtydde pissemauren på østkysten av USA. Følgelig startet man med massiv sprøyting av DDT og andre kjemikalier fra fly. Mange tusen mennesker ble imidlertid alvorlig syke, og en hel del døde. Mange år i etterkant ble de store industrigigantene oversvømmet av søksmål og anklager – og det var denne situasjonen som ga åpning for at Rachel Carsons bok kunne publiseres. Den ga støtet til den moderne miljøbevegelsen – og har fått massiv betydning for samfunnsutviklingen over hele verden – og dermed også for det økologiske landbruket. Storbritannia – The Findhorn Foundation Den mest spirituelle økobevegelsen – New Age. Peter Caddy, (1917 -94) Eileen Caddy (1917 - 2006) Dorothy Maclean (1920 - ) Østover et stykke langs fjorden fra Inverness i Scotland ligger Finhorn, ei lita bygd ved stranda, med mager, sandholdig jord. Her grunnla ekteparet Eileen og Peter Caddy, samt Dorothy Maclean, i 1962 et prosjekt som berømt for å kunne dyrke de mest fantastiske planter, både pryd og nyttevekster. Hemmeligheten skal ligge i hortokultismen – man kommuniserer med plantene og deres beskyttende vesner, ”dewas”. Derigjennom kan man så legge best mulig til rette for at de skal trives. Stedet besøkes ennå av hengivne tilhengere fra alle verdens kanter, - og det holdes kurs og gis omvisninger. Opptil flere hundre seminarer arrangeres hvert år. Nå avdøde Peter Caddy var offiser i RAF under ”the battle of Britain” . Hortokultismen/New Age skal ha røtter tilbake til gammel indisk, gresk og romersk kultur, da man dyrket egne dewas og guder for planter og landbruk. Findhorn Foundation har fått anerkjennelse bl.a. fra det engelske kongehus,og har gitt inspirasjon til mange som føler seg tiltrukket av det spirituelle ved tilværelsen. Findhorn er nå en blomstrende øko- landsby med mange hundre mennesker, og et nettverk av forbindelser og aktiviteter over hele verden. Det er dette som regnes som den opprinnelige New Age – bevegelsen. Dorothy Maclean er eneste gjenlevende av de tre grunnleggerne, og ble 95 i januar 2015. Romaklubben og vekstens grenser. Det var en gjeng inspirerte forskere og industrielle ledere som samlet seg i Roma på begynnelsen av 1970 – tallet. Innledende tema var verdens samlede økologi: Befolkningsvekst, Naturressurser, Industrialisering, Matproduksjon og Forurensning. Etter å ha diskutert og gått vekstøkonomien nærmere etter i sømmene, satte fire av dem seg ned og skrev en bok om sine funn. En av dem var dansken professor Jørgen Randers. Den viktigste konklusjonen er denne: Vekstøkonomien er dødens vei. En planet med begrensede ressursser kan ikke tåle ubegrenset vekst i menneskelig økonomi og aktivitet. Det vil uunngåelig ende med totalt sammenbrudd. Ubegrenset frihandel kan ikke ha forrang foran hensyn til livet, bærekraft, natur og miljø. Denne konklusjonen har ingen siden greid å påvise svakheter i. Likevel klarer ikke politikere å finne en annen strategi for økonomien. Alle partier på stortinget (bortsett fra miljøpartiets ene repersentant) går fortsatt inn for vekstøkonomien. Mange føler derfor en stigende angst for at man nærmer seg kanten av stupet. Dette har gitt nye og sterke argumenter for økologisk landbruk. India – dr. Vananda Shiva Dr. Vananda Shiva (f.1952 - ) Er trolig vår tids mest inflytelsesrike talsperson for økologisk landbruk.Navdanya betyr ni frø – og det handler bl.a. om retten til egne såvarer. Besøk gjerne hjemmesiden www.navdanya.com Når fru Shiva argumenterer for økologisk landbruk, refererer hun også til gammel vedisk tradisjon, der respekten for naturen og livet er gjennomgripende. Dette gjenspeiles også i hennes forskning, bøker og prosjekter. Gjennom årelang kamp mot globalisering og internasjonale konserners maktmisbruk, frømonopoler, kjemiindustrien, og genmanipulering har hun skaffet seg overveldende mange mektige fiender verden over. Men hennes vedvarende kamp for småbrukere, bønders rettigheter til lokale frøsorter, kvinnebønder, bærekraft, økonomisk rettferdighet, økologisk landbruk og genetisk mangfold har også skaffet henne utallige takknemmelige støttespillere verden over. Listen over hennes mange verv og utmerkelser er lang og imponerende, og hennes virksomhet gir mange håp om en mer bærekraftig framtid. Småbrukarlaget har vært aktive i å få henne til Norge ved et par anledninger. Normann Borlaugs ”grønne revolusjon” Amerikaneren Normann Enst Borlaug (1924 -2009)hadde norske røtter. Borlaug var først og fremst biolog, og startet sin karriere med omfattende avlsprogrammer på korn. Gjennom masseleleksjon og hybridisering utviklet han kornsorter som ga vesentlig større avlinger. Industiell utvikling og kjemiske innsatsmidler bidro ettehvert til ytterligere økning av matproduksjonen. Overskuddslagre av korn har derigjennom reddet utallige liv ved katastrofer. Borlaugs bevisste mål var uten tvil edle: han ville bidra i kampen mot sulten i verden. Men han overså at den største grunnen for sult, er fattiges mangel på penger til å kjøpe mat. Og så er medaljens baksider er flere: Industrialisering krever stor kapitalinnsats, og har gitt fortrinn til kapitalsterke krefter, mens småbønder har blitt utarmet. Internasjonale mat- og frø- og kjemiselskaper har fått økt innflytelse og makt, på bekostning av bøndene. Mange steder er jorsmonnet utarmet og ørkner har vokst. Over store områder er grunnvannet oppbrukt eller forgiftet. Mange landarbeidere er forgiftet av uvettig eller hensynsløs bruk av kjemikalier. Genetisk mangfold er kraftig redusert, noe som setter framtida i fare. Borlaugs grønne revolusjon berømmes i dag først og fremst av de største kapitalkreftene, samt politikerne som støtter seg på dem. Dessverre brukes ”den grønne revolusjonen” ennå til å legitimere Monsanto og andre mulitnasjonale kjemikonserners stadig grovere overgrep mot natur og bønder. Tross alle gode intensjoner, ser det ut til at det er denne makta som rår. Valnøttskogene i Virginia: Joseph R. Smith Joseph Russell Smith (1874-1966) J.R.Smith, som seinere ble professor i økonomisk geografi, vokste opp i Virginias skoger av valnøttrær. I sin levetid så han svære områder av hjemtraktene bli rasert av moderne landbruk. Først ble vanøttskogene hugget ned, så ble jorda pløyd og det ble dyrket korn noen år. Så kom flom og tørke, og jorda eroderte bort og etterlot et ravinelignende ørkenlandskap. Sjokkert måtte han slå fast at moderne landbruk er ødeleggende mange steder. Fra hele verden samlet han inn kunnskap om trær og busker som gir verdifulle avlinger. Han fant også at man mange steder kunne dyrke andre avlinger under trærne, og at slik samplanting kunne gi fordeler til flere planteslag på samme areal. Ofte så han at det bodde mange flere mennesker og at de levde bedre i slike kulturlandskap med mange arter, ofte i flere etasje over hverandre, enn der hvor monokulturer dominerte. De fleste steder fant han at pløying var skadelig for et vedvarende kulturlandskap. Han samlet sammen kunnskap om hundrevis av trær og busker som kan brukes i en ”PERMANENT AGRIKULTUR”: Skoglandbruket. Boka, som er vist forsiden av ovenfor, ”Tree Crops,” (Avlinger fra trær) som kom ut i 1929, ble banebrytende for flere seinere retninger av økologer, bl.a. Bill Mollison. I dagens kamp for å redde regnskogene, kan men ennå høre ekkoet av hans røst. Australia: Bill Mollison og permakulturen Bruce Charles ”Bill” Mollison, f. 1928 på Tasmania Bill Mollison er forsker, biolog og lærer. Store deler av sitt lange liv har han brukt til å kjempe for økologisk landbruk og en bærekraftig naturforvaltning. Gjennombruddet internasjonalt kom med boka ”Permaculture one” i 1978. Snart var begrepet permakultur kjent over alt, - og Mollison ble kjent som opphavsmann til begrepet. Men verken begrepet permakultur eller metodene var nye, eller hans oppfinnelser. Derimot satte han mange elementer inn en større sammenheng: Bærekraftig forvaltning av naturen kunne ikke bare bety økologisk matproduksjon, men måtte omfatte landskapsforming, arkitektur, sammfunnsstruktur, byplanlegging, hortokultur, eiendomsystemer og økonomi. Han har fått grunnlagt et opplæringssenter på Tasmania, der mange tusen mennesker fra hele verden har fått opplæring i permakulturens ideer og metoder. Østerrike: Zepp Holzer Zepp Holzer (f 1942 . ) Med ryggen til, inspirerer fortsatt mange Blant Østerrikes fjell, i nærheten av Salzburg, og i over tusen meters høyde, bor bonden Zepp Holzer. Over all forventning lykkes han – gjennom gode ideer, arbeidsomhet og stahet. Han holder ennå kurs i permakultur, er en av mange praktikere verden over som inspirerer unge verden over. Det er slike prosjekter som gir håp om en framtid i større samklang med naturmiljøet. Men som vi har sett er motsetningene mellom biologienpreget naturforvaltning og industrialisering en gammel konfliktlinje, som har langt eldre spor enn antydet her. I våre dager er det forbrukeren og politikeren vi må spørre: Vil du ha industrimat eller mat fra naturen?