« Ideer Stoltenberg har satt norgesrekord i antall mennesker i helsekø. Enda mer selvfølelse «Selvfølelsens» spredning i Norge vitner om raske kulturelle klimaendringer. Er de menneskeskapte? KroniKK ole Jacob Madsen Begrepet om «selvfølelse» har fått en merkbar oppslutning i Norge de siste årene. Gjennomslaget til selvfølelsen, som mer enn noen annen term kjennetegner den terapeutiske kulturen, vitner om at ideen om selvet som alle tings beveger er i ferd med å slå rot også langs våre breddegrader. Bak står innflytelsesrike skandinaviske «importører». Den kjente danske familieterapeuten Jesper Juul skriver i sin bok Ditt kompetente barn (1995) at Skandinavia står foran «et kvantesprang i menneskets utvikling», der enkeltmenneskets eksistensielle frihet ikke lenger forstås som en trussel mot fellesskapet, men tvert om er av vital betydning for fellesskapets fortsatte sunnhet. Det er ivaretagelsen av barnets selvfølelse, som til nå har blitt ødelagt av den autoritære oppdragelse (og siden av det demokratiske likhetstyranni), som skal lede an i denne kvalitative revolusjonen. Skandinavias mest suksessrike coach, svenske Mia Törnblom har de siste årene innviet mer enn 700.000 nordboere i hemmeligheten hvordan få mer selvfølelse med bestselgere som Selvfølelse nå! (2005) og Mer selvfølelse! (2006). Törnblom sitt kall er å hjelpe mennesker å trene opp og styrke sin egen selvfølelse. I likhet med Juul, skisser hun en historisk utvikling, der det i det nye millenniet nå er på tide av vi behandler oss selv med like mye omsorg som andre vi er glad i. «Selvfølelse» (eng. self-esteem) kan defineres som en bevisst følelse av egen verdi; stolthet over seg selv; selvbevissthet. Et påtagelig trekk med selvfølelseslitteraturen er hvordan Juul og Törnblom er snare med å understreke forskjellen mellom «selvfølelse» og det mer innarbeidede uttrykket «selvtillit». Selvtillit handler om det vi kan – som vi kan være gode eller dårlige til, og representerer en mer utvendig tillært kvalitet enn selvfølelsen som danner selve grunntonen i vår psykologiske eksistens. Det typiske kasuset i selvfølelseslitteraturen er den vellykkede forretnings- mannen og/eller kvinnebedåreren, som tross ytre suksess, ikke er lykkelig. Törnbloms eksemplariske playboy har masser av selvtillit, men lav selvfølelse. Moralen er at å føre en livsstil forbundet med bare høy selvtillit er overfladisk, mens å være i kontakt med sitt «indre» er det som egentlig teller. Rent intuitivt er det kanskje lett å gi sin tilslutning til dette skillet, men fremhevelsen av «selvfølelse» på bekostning av det mer tradisjonelle «selvtillit» rommer samtidig mange av paradoksene ved den terapeutiske kultur. Selvtillit vil i stor grad være knyttet til bestemte situasjoner og andre mennesker, mens selvfølelse er en mer stabil, indrebestemt kvalitet. Fordelen er dermed at selvfølelsen er mindre sårbar for ytre, skiftende omstendigheter (selv om det er vanskelig å se for seg at selvfølelsen noen gang skal bli helt uavhengig av omgivelsene). Selvfølelsen blir et individuelt prosjekt der alle potensielt kan bli vinnere, mens selvtillit minner mer om et knapphetsgode, der noen er nødt til å bli vinnere og noen tapere ettersom selvtillit helst oppstår i sammenligningen med andres prestasjoner. Men om alle kan bli vinnere i selvfølelse, kan alle også bli offer for den. Mens «dårlig selvtillit» var en skjebne reservert for noen få, som svake elever i matematikk, kan «selvfølelse» potensielt sett bli et problem, og garantert et prosjekt for alle. Dette er ennå ikke blitt virkelighet for norske skoleelever, selv om selvfølelsesadvokatene ivrer etter å gjøre selvfølelsen til en like naturlig del av lærerplanen som det å lese, skrive og regne. Men i Kvinner & Klær der Törnblom er ekspert av året later den universelle selvfølelsen allerede å ha blitt en realitet. Selvfølelsen omtales som vår mentale helses «kondisjon» av Törnblom, som vi tilsvarende må trene opp og holde ved like, for synker den helt til bunns går den over i selvforakt. Selvfølelsen er en svært fleksibel metafor som gjør at det fysiske treningsregimet og psykiske vedlikeholdsarbeidet glir over i hverandre. Jevnlig mosjon, eller «indre» og «ytre fitness» som den danske trimdronningen Charlotte Bircow ynder å kalle det, blir en måte å konservere både kropp og selvfølelse på for å være «den beste utgaven av deg selv», et avholdt gjennomgangstema i KK. Det senmoderne liv der mange har stillesittende jobber foran en pc innebærer Erna SolbErg, side 21 kroppens omfang og kondisjon blir noe vi tvinges til å ta et aktivt forhold til. Å snakke om tomheten ved det moderne liv eller manglende åndelig stimulering synes imidlertid å være et tabu, kun forbeholdt litteraturen hos Knausgård eller Houellebecq. De foretrukne forklaringene er som nevnt omvendt: vår generasjon er «de privilegerte» som har anledning til virkelig å kjenne etter og bli godt kjent med oss selv. ’ Det er likevel lett å se for seg Törnbloms skrikende titler om Selvfølelse nå! som krav i munnen på Nietzsches fortvilte meningssøkende menneske. Hvis nåtidens skandinaviske jakt på selvfølelsen virkelig er uttrykk for meningstap eller autoritetslengsel, spørs det om enda mer individuell introspeksjon vil gi noen varig sjelefred. Selvfølelsen, i likhet med kroppens omfang og kondisjon, blir noe vi tvinges til å ta et aktivt forhold til. illustrasjon: ellen lande Gossner at man lett forfaller fysisk om man ikke gjør noe aktivt, enten ved å begrense matinntaket eller mosjonere jevnlig. Strukturelle samfunnsendringer har gjort kroppen til et prosjekt. Den får en ontologisk status den tidligere ikke hadde når den var i bruk hele tiden og i større grad kunne tas for gitt. Dette anerkjenner vi gjerne som prisen vi må betale for et fysisk mer behagelig liv. Det er nærliggende å spekulere om det samme er i ferd med å skje med «psyken», der selvfølelsen i likhet med Sosiologen John P. Hewitt har skrevet en veloverveid bok, The Myth of Self-Esteem (1998), om selvfølelsens utbredelse i USA der dilemmaene er forunderlig identiske, de dukket bare opp noen tiår tidligere. Tross hva tittelen tilsier er Hewitt avvisende til kritikere som kaller selvfølelsen en ren bløff. Hewitt aksepterer at selvfølelsen tross sitt uklare innhold setter et bredt akseptert psykologisk navn på menneskelig suksess og nederlag. «Selvfølelse» er simpelthen det siste ordet for «lykke» i en kultur hvor lykke er viktig. Jakten på selvfølelsen er derfor ikke et tegn på kulturens endelige oppløsning. Vi bør derimot være kritiske til oppskriftene for selvfølelse akkurat som mot hvilket som helst annet «produkt» som ikke alltid holder hva det lover. Fysisk og mental helse er ubestridte goder uansett hva vi kaller dem, men det er et selvbedrag å tro at vi bare ved å jobbe med selvfølelsen vil få et bedre samfunn eller oppnå lykken. Det blir som å sette sin lit til at lavt kolesterol eller veldefinerte magemuskler er løsning på alt. Et «sunt selv» i et «sunt legeme» kan vie sitt liv til gode eller dårlige formål. Ole Jacob Madsen er Stipendiat ved Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen. Han er aktuell med boken Den terapeutiske kultur (2010). Kronikk sendes til [email protected]. Maks 7000 tegn, inkludert ordmellomrom. Redaksjonen betinger seg retten til å forkorte innsendte manuskripter. Frist for innlevering tirsdag kl. 10.00.