Klikk her for nr 4 - Norsk Militært Tidskrift

Iver Johansen
og Egil Daltveit
TOM HENRY KNUTSEN
Bent Erik Bakken
side 4
side 18
side 28
EN FREMTIDIG
LANDMAKT
AIRSEA
BATTLEKONSEPTET
BEST I SPAGAT?
Om behovet for et
paramilitært innslag
Norsk Militært Tidsskrift
RETURUKE 08
Utgitt av Oslo Militære Samfund
INTERPRESS NORGE
0 4
9
770029 202907
Årgang 182 nr. 4 2012 Kr. 63,-
NORSK MILITÆRT
TIDSSKRIFT
www.nor-miltids.com
Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold
fremme militære, militærvitenskaplige
og totalforsvarsmessige interesser og
studier.
Redaktør:
Oberstløytnant Harald Høiback
Redaksjonsmedarbeidere:
Kommandør Hans Christian Helseth
Tollbugt. 10, 0152 Oslo
Fax: 22 42 87 87
Tlf: 23 09 57 83
Redaksjon, når betjent: 22 33 62 33
Tlf: 959 10 595 (privat)
e-mail: [email protected]
Produksjon:
Grafisk produksjon og annonser:
Cox Bergen AS
Trykk: Scanner Grafisk AS
Abonnement:
Henvendelser om abonnement:
Intendant:
Kommandør Tom Egil Lilletvedt
Tlf. 92 04 80 67 (mobil)
e-mail: [email protected]
Bankgiro: 7874 05 96410
Abonnenten er selv ansvarlig for å
melde adresseforandring.
Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året.
Abonnementspris:
Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410
BIC: DNBANOKKXXX
Tilsynskomiteen
for Norsk Militært Tidsskrift:
Forskningssjef Vidar S. Andersen
Oberstløytnant Egil Daltveit
Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer
Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen
Oberstløytnant Gjert Lage Dyndal
Oberstløytnant Håvard Klevberg
Oberstløytnant Tor Arne Berntsen
Oberstløytnant Ingvar Seland
Forskningssjef John-Mikal Størdal
Oberstløytnant Vidar Vik
Norsk Militært Tidsskrift er utgitt
av Oslo Militære Samfund
ISSN 0029-2028
INNHOLD
GRUNNLAGT 1830
Utgitt fra 1831
• Redaktørens spalte
s. 3
• Iver Johansen og Egil Daltveit
En fremtidig landmakt i balanse
s. 4
• Odin Johannesen
Her og nå, i alle dimensjoner!
s.14
• Tom Henry Knutsen
AirSea Battle-konseptet
– veien mot en ny amerikansk militærdoktrine?
s.18
• Informasjon til medlemmene i OMS
s. 25
• Bent Erik Bakken Best i spagat?
- Om behovet for et paramilitært innslag.
s. 28
• NMT notiser
s. 34
•
s. 38
Debatt
Øystein Steiro
Palle Ydstebø
Sverre Diesen
• NMT bøker
s. 44
Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift
Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode
artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være
mangfoldiggjort.
Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400
ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/
jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv.
Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler.
Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter
på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på
manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere
anmodes om å vedlegge bilde av seg selv.
Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten
til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff
i tidsskriftet i elektronisk form.
2
R E DA K TØ R E N S S PA LT E
Forsidefoto er av en Leopard II og er tatt av Lars Magne Hovtun/PIO i HMKG.
I de siste numre av NMT har Sverre Diesen belyst konsekvenser moderne teknologi bør få for landoperasjoner.
Også i dette nummer vies landoperasjoner betydelig plass. Bladet innledes med en presentasjon av FFIs prosjekt
Fremtidens landmakt. Deretter følger en artikkel av sjefen for Brigade Nord, brigader Odin Johannesen, hvor han
responderer på Diesens analyser og setter Hærens virksomhet inn i en langt bredere kontekst enn vi tradisjonelt
er vant til. Deretter følger en artikkel hvor professor Bent Erik Bakken tar til ordet for å opprette en paramilitær
politistyrke som svar på de nye trusler samfunnet står ovenfor. I stedet for å flikke på et system som åpenbart ikke
fungerer, argumenterer Bakken for å endre dagens system for terrorbekjempelse på en grunnleggende måte. Det
foreliggende nummeret har også en artikkel som analyserer det gryende konseptet AirSea Battle. I tillegg til bokanmeldelser og notiser inneholder nummeret også en debatt om våre vurderinger av Afghanistanoperasjonen,
og en kommentar fra Sverre Diesen til Stein Helge Kingsrøds artikkel i siste nummer.
Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT?
For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler:
1831-1975: ”Norsk militærhistorisk bibliografi”. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk
militærhistorie fram til 1975. Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige
bøker og artikler.
1831-1979: Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og
anbefales derfor bare for årene 1975-1979 som ikke dekkes av ”Norsk militærhistorisk bibliografi”.
1980- NORART: www.nb.no/baser/norart Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter.
Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT .
1994- Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: http://forsvaretsmuseer.no/nor/Forsvarsmuseet Utvalgte artikler fra
NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne.
Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke
Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett.
Kontakt:
Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning
Tlf.: 23 09 33 18/23 09 38 47
E-post: [email protected]
Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
3
EN FREMTIDIG LANDMAKT I BAL
Iver Johansen er statsviter og ledet
prosjektet Fremtidens landmakt
ved FFI. Egil Daltveit er oberstløytnant i Hæren og tjenestegjorde
som prosjektoffiser i det samme
prosjektet i perioden 2009-2011.
Det synes i dag å være et betydelig misforhold mellom de store ressurser som går med til å produsere landmilitære styrker, og det
resultatet prosessen munner ut i, i form av operativt tilgjengelige
avdelinger. Realisering av en struktur i langsiktig balanse forutsetter at det tas radikale grep på flere områder. Prosjekt ”Fremtidens
landmakt” ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har vurdert løsninger som innebærer en bedre balanse mellom ressurser brukt på
utdanning og på å produsere operative avdelinger, en bedre balanse
mellom avdelinger som løser oppgaver i fred og avdelinger som
løser oppgaver i krise og krig, og en bedre balanse mellom reaksjonstid, utrustning og dimensjonerende behov.
Av Iver Johansen og Egil Daltveit
Prosjektet Fremtidens landmakt ved
FFI har siden 2009 gjennomført en
systematisk analyse av Hæren og
Heimevernet med sikte på å identifisere en struktur i balanse som kan
videreføres på lang sikt. Målsettingen
må sees i sammenheng med den
nedbygging av landmaktens volum
som har skjedd gjennom de siste par
tiår. Utviklingen har vært en konsekvens av endringer i økonomiske
og sikkerhetspolitiske rammevilkår.
Nedbyggingen har derfor i hovedsak vært nødvendig og ønsket, og
har samtidig skapt rom for innfasing av mer effektive våpensystemer.
Reduksjonene i volum har imidlertid
ikke vært fulgt av en styrking av landmaktens samlede operative kapasitet
og tilgjengelighet. Samtidig er heller ikke kostnadene forbundet med å
opprettholde strukturen blitt vesentlig redusert. En fortsatt utvikling langs
denne linjen vil i løpet av få år kunne
lede til en kritisk mangel på operative
landmilitære styrker.
4
Prosjektet har rettet oppmerksomheten mot tre sentrale problemområder for å kunne etablere et balansert
målbilde for en fremtidig landmakt.
Vi har for det første sett på hvordan
landmakten produserer sin operative
struktur, nærmere bestemt på forholdet mellom hvor mange soldater vi
utdanner og hvor mange vi utruster,
trener og øver. For det andre har vi
tatt utgangspunkt i de oppgaver landmakten skal løse og sett på mulighetene for å etablere en tilgjengelig
kapasitet i form av stående og eventuelt mobiliserbare avdelinger for å løse
disse oppgavene. Til sist har vi sett på
den operative strukturens evne til å
håndtere et nasjonalt krigsscenario
og på betydningen av sentrale parametre som reaksjonstid, utrustning
og operativt konsept.
Utdanning og tilgjengelighet
Hæren utdanner i dag mellom 4500
og 5000 soldater gjennom 12 måneders førstegangs-tjeneste. Isolert sett
LANSE
er dette tilstrekkelig til å bemanne
noe i nærheten av én komplett brigade – hvert år. Imidlertid har Hæren
bare én brigade, så det store årlige
utdanningsvolumet fremstår som ute
av proporsjon med den struktur og
det behov utdanningen skal dekke.
Soldatutdanningen skjer dessuten
ute i avdelinger som nominelt skal
være operative og tilgjengelige for å
kunne løse en rekke til dels svært
krevende oppdrag. Systemet representerer først og fremst en anomali: Utdanning innen den operative
strukturen representerer en løsning
for rekruttering og kompetanse som
ikke er funnet hensiktsmessig innen
noen annen samfunnssektor. 1
Denne
praksisen
innebærer
dessuten svært store omkostninger.
Omkostningene kommer til syne på
to hovedområder – det operative og
det økonomiske. For å ta det operative
først: Avdelinger som primært driver
med utdanning, er for alle praktiske
formål å betrakte som skoler, og dette
gjelder for de fleste av Hærens avdelinger inkludert brigadens manøverbataljoner så vel som dens støtteavdelinger. Det sier seg selv at den ytelse, og
ikke minst reaksjonsevne, det er mulig
å få ut av en avdeling hvor storparten
av tiden går med til å utdanne soldater,
er svært begrenset. For Brigade Nord
fører dagens modell til at den i det
daglige ikke kan fungere som et samtrent kampsystem, og for å sette opp
en operativ brigade kreves dermed et
omfattende og tidkrevende oppsettingsløp hvor det bl.a. inngår innkalling av hærreserven.
Systemet har også en betydelig økonomisk kostnad. Prisen for å utdanne
Ett årsverk ute i internasjonale operasjoner koster etter dagens modell om lag 4 millioner kroner. Det kan gjøres langt billigere. Bildet er fra en seremoni i Mazar-e-Sharif.
Foto: Dag Rydmark/ Forsvarets mediesenter
en soldat i Hæren varierer mye, men
ligger i gjennomsnitt et sted mellom
300 og 600 tusen kroner per år. Tallet
fremkommer ved å dele kostnadene
knyttet til de avdelingene i Hæren hvor
utdanningen foregår på det antallet
vernepliktige soldater som mottar
sin grunnleggende militære utdanning. Et grovt anslag tilsier dermed
at prisen i Hæren for å opprettholde
dagens praksis er i størrelsesorden 2
milliarder kroner. Dette er et betydelig beløp, særlig når vi tar i betraktning hvor lite av dette som bidrar til
å produsere operativ evne. Når så
mye av Forsvarets totale ressurser går
med til å utdanne nye soldater – vel å
merke en utdanning verken soldatene
selv eller Forsvaret greier å utnytte
på noen god måte – åpner dette for
en radikal omorganisering av hele
utdannings¬modellen i landmakten.
Stortingsproposisjon 73 – Et forsvar for vår tid – tar viktige steg på
veien mot en nødvendig omstilling, ikke minst ved å legge opp til
en økning av innslaget av vervede
i Hæren. Det er også satt i gang et
arbeid med kompetanse i Forsvaret –
Kompetansreformen – som vil kunne
ta tak i disse problemene. Samtidig er
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
5
“Dette er i praksis en yrkesmodell hvor en innarbeidet
institusjon som dagens førstegangstjeneste ikke lenger
har noen plass.”
det klart at langtidsplanen ikke løser
de langsiktige utfordringene knyttet
til produksjon av operativ landmilitær
kapasitet.
En radikal omorganisering
Vårt forslag er at utdanning i fremtiden
kan skje innenfor en separat skole innrettet for å utdanne soldater til Hærens
avdelinger. Utgangspunktet er her at
utdanningsvolumet er tilpasset Hærens
behov. Det er selvsagt vanskelig å fastslå
eksakt hva dette vil være, det kommer
ikke minst an på hvilken operativ struktur som skal produseres og hvor lange
ståtider det er mulig å realisere, men
et omfang på ca. 1000 per år er ikke
urealistisk. Da har vi i våre beregninger
forutsatt at personellet gjør tjeneste i
gjennomsnitt 5–15 år etter endt utdanning. 2 En spesialisert skole vil dessuten
kunne være langt mer kostnadseffektiv
enn dagens ordning. Våre beregninger antyder at Hæren kan dekke sitt
grunnleggende soldatutdanningsbehov innenfor en ramme på om lag 300
millioner kroner per år.
I praksis en yrkesmodell
En slik omlegging muliggjør dessuten
at dagens hæravdelinger kan gå over
fra i hovedsak å drive med utdanning
til å bli reelt operative. Dette forutsetter
imidlertid at avdelingene kan settes opp
av vervede mannskaper. Omleggingen
Dette er i praksis en yrkesmodell hvor
eksempelvis en innarbeidet institusjon som dagens førstegangstjeneste
ikke lenger har noen plass. Hvorvidt
modellen kan realiseres innenfor
rammen av dagens vernepliktsordning er noe vi ikke har vurdert, men
er en logisk konsekvens av behovet for
å sikre tilstrekkelig tilgjengelighet på
personellet etter endt utdanning. I våre
beregninger er det tatt hensyn til kostnader knyttet til innføring av et kontraktsregime hvor alle tjenestegjørende
mottar lønn i hele kontrakts¬perioden
fra første utdanningsdag.
Hvorfor gjør ikke helsevesenet som Forsvaret, og bemanner landets sykehus ved å hente inn sykepleierekrutter direkte fra gata og
sysselsetter legene med å lære dem opp et års tid før man dimitterte dem og startet prosessen på nytt med helt ferske rekrutter?
(Foto: colourbox.dk)
6
“Verneplikten har sin berettigelse helt uavhengig av hvor
mange som til enhver tid gjør tjeneste”
vi ser i utgangs-punktet ikke noen
vesentlige grunner til at det ikke skulle kunne la seg gjøre. Verneplikten
som samfunnsinstitusjon, kan ikke
være avhengig av én bestemt modell
for praktisering. Verneplikten har sin
berettigelse helt uavhengig av hvor
mange som til enhver tid gjør tjeneste. Det må være langt viktigere at
tjeneste i Forsvaret representerer en
fornuftig forvaltning av den enkeltes
tid og av samfunnets midler.
Fredsoppgaver, internasjonale operasjoner og stridsevne
Hærens avdelinger har to hovedoppgaver – løpende oppgaver i fred og
beredskapsoppgaver i krise og krig.
De første omfatter, i tillegg til rene
forvaltningsoppgaver, fredstidsoppgaver hjemme (kongevakt og grensevakt) og oppsetting av avdelinger
for internasjonale operasjoner. Det
andre oppgavesettet – beredskapsoppgavene – omfatter oppdrag knyttet til krisehåndtering og stridsoppdrag i forbindelse med et nasjonalt
krigsscenario.
Det har vært sentralt for prosjektet
å se nærmere på helheten i de oppgavene landmakten må løse. Spesielt har
det vært viktig å unngå en tilnærming
hvor eksempelvis bare krigsoppgaver
forutsettes å være dimensjonerende,
mens fredstidsoppgaver i Norge og
i utlandet overses i utformingen av
strukturen. Dette er ikke uttrykk for
hva vi mener bør være landmaktens
oppgaver, men en observasjon av hva
som faktisk er landmaktens oppgaver
i dag, og som det er all grunn til å tro
vil være landmaktens oppgaver også
i fremtiden. En organisasjon som er
optimalisert mot en enkelt oppgave,
kan dessuten ofte være ekstremt ineffektiv i utføringen av andre oppgaver.
Må utvikle multirollekapasiteter
Det er en viktig forutsetning for en
balansert modell at alle elementene
i strukturen kan løse så store deler av
oppgavesettet som mulig. Dette betyr
at utvikling av multirolle¬kapasiteter
blir svært viktig. Det er ikke rom for
spesialiserte avdelinger som kun
løser fredstidsoppgaver hjemme, og
heller ikke en særegen og separat
struktur for internasjonale operasjoner. Derimot kan det være aktuelt
å etablere en mobiliserbar kapasitet
som bare løser krigsoppgaver.
Fredsoppgavene, både hjemme og
ute, er imidlertid svært synlige og blir
i praksis i stor grad gitt prioritet på
bekostning av evnen til å løse oppgaver i krig. Således løses både kongevakt-oppdraget og vaktholdet på
grensen mot Russland av dedikerte
avdelinger (Hans Majestet Kongens
Garde (HMKG) og Garnisonen i SørVaranger (GSV)), som ikke samtidig er
tiltenkt noen rolle i krigsstrukturen.
Kostnadene til disse avdelingene gir
altså i beste fall begrenset avkastning
i form av operativ evne i krise og krig,
og de bidrar heller ikke direkte til å
løse oppdrag i utlandet.
Mangelen på en stående kapasitet i
Hæren fører til at behovet for å sende
avdelinger til utlandet må dekkes ad
hoc gjennom produksjon av en helt
ny avdeling for hver enkelt kontingent. Både befal og mannskaper til
disse avdelingene tas i stor grad fra
Hærens øvrige avdelinger – selv om
også andre deler av Forsvaret bidrar –
noe som fører til at dagens hær i stor
utstrekning antar karakter av å være
et svært lite effektivt produksjonsapparat for internasjonale operasjoner.
Betydelig innsparingspotensial
De direkte kostnadene til oppsetting
av utenlandsavdelingene belaster rett
nok ikke Hærens budsjett direkte,
men dekkes over budsjettet for internasjonale operasjoner. Hvor pengene
tas fra er imidlertid ikke det vesentlige
i denne sammenheng, men at systemet med å bygge en helt ny avdeling så å si fra grunnen av hver gang
den skal ut, i seg selv medfører store
ekstrakostnader. Når man inkluderer
grunnleggende utdanning pluss den
oppdragsspesifikke treningen, koster
et årsverk ute etter dagens modell om
lag 4 mill. kroner. Under en modell
med rotasjon av faste avdelinger kan
denne prisen halveres, hovedsakelig
som følge av at man ikke må repetere
det samme utdannings- og treningsløp med stadig nye soldater. Det ligger derfor et betydelig innsparingspotensial i å deployere avdelinger som
allerede er samtrent. Med 500 soldater ute kan dette potensialet ligge i
størrelsesorden 1 milliard kroner. Det
er for øvrig et paradoks at i dag gjennomføres de korteste oppsettingsperiodene av de avdelingene som har
de klart mest krevende oppdragene
– spesialstyrkene.
Det er således et grunnelement
i den balanserte løsningen vi foreslår, at Hæren bygger opp en stående kapasitet som er tilstrekkelig til
å dekke behovet for fredsoppgaver
hjemme og til å sette opp en bærekraftig rotasjonsturnus for internasjonale
operasjoner. Vi har i våre beregninger
forutsatt at omfanget kan være inntil
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
7
Nasjonal
ledelse
Alliert ledelse
Forstrekningsstyrker på lav beredskap
Forstrekningsstyrker på middels beredskap
Allierte forsterkninger (sjøtransport)
Allierte forsterkninger (lufttransport)
Mobiliserbar reserve på høy beredskap
Stående avdeling
D+0
D+7
D+90
D+360
Høy beredskap:
Middels beredskap:
Lav beredskap:
- Utdannet personell
- Fullt materiellsett
- Årlig trening
- Utdannet personell
- Fullt materiellsett
- Ikke samtrent avdeling
- Mangelfull utdanning
- Fullt materiellsett
- Ikke samtrent avdeling
Figur 1
Sammenhengen mellom styrkeoppbygging og beredskap
1000 soldater per kontingent. Tallet er
dels basert på det erfarte omfang av
faktisk deployering de siste 20 år, og
dels på hva andre land av Norges størrelse bidrar med. Den stående strukturen må dessuten kunne inngå i en
operativ krigsstruktur. Dette forutsetter at avdelingene får et kvalitetsnivå
som gjør at de kan møte en mekanisert motstander med en struktur og et
treningsnivå som er forsvarlig.
Beredskapstid: ett til fire døgn
Forutsatt at behovet for volum i strukturen er større i krig enn i fred legges
det til mobiliserbar kapasitet i avdelingene som kun løser oppgaver ved
et ekstraordinært behov, som i tilfelle
krise og krig. Vi foreslår derfor at en
fremtidig struktur kan inneholde
kaderavdelinger som er oppsatt med
alt materiell, med deler av personellet og som raskt og planmessig kan
ekspandere til en komplett avdeling.
Beredskapstiden vil da bli redusert til
tiden det tar å trekke sammen avdelingene. Denne tiden vil kunne ligge
på fra ett til fire døgn.
Slike avdelinger vil skille seg radikalt fra den type mobiliserings avdelinger Hæren tidligere opererte med.
De eksemplene som finnes på at
mobiliseringsavdelinger kombineres
med høy kvalitet og høy beredskap,
synes å ha to forhold felles. Det ene
er at årlig treningstid ligger på rundt
en måned, og det andre er at en del av
8
D+180
personellet til daglig tjenestegjør i
avdelingene. Som et praktisk eksempel kan en stridsvognseskadron ha
omlag 20–25 prosent av personellet,
for eksempel 16 personer i stadig tjeneste. Eskadronsstaben vil da ha fire,
og hver tropp vil ha fire personer.
Disse vil være ansvarlige for førstelinjes vedlikehold og forvaltning av
eget materiell, for planlegging, og
for kontakt med mannskapene som
er mobiliseringsreserve. I tillegg kan
kaderen i eskadronen øve i mindre
skala, og den utgjør i en krisesituasjon en tilgjengelig militær kapasitet
umiddelbart. Frem til mannskapene
er trukket sammen kan kaderen i
eskadronen stille fire stridsvogner.
Strategisk scenario, reaksjonstid
og operativ struktur
Det er en grunnleggende forutsetning for analysen at den potensielt
farligste utfordring for Norge er en
konvensjonell militær konflikt med
en annen stat i våre nærområder. I
analysen er dette konkretisert i form
av et scenario – strategisk overfall.
Strategisk overfall forutsetter
logisk at angriperen oppnår overraskelse. Dette betinger at angrepet
innledes uten omfattende og synlig
forberedelser. Alternativet – et angrep
med en mer omfattende og synlig
styrkeoppbygging i forkant – ville,
selv om det gjør det mulig for angriperen å starte angrepet med større
styrker, også muliggjøre overføring av
allierte forsterkninger før stridsoperasjoner iverksettes. Et angrep hvor det
foreligger et vesentlig strategisk varsel
kan dermed avskrekkes med utgangspunkt i hele alliansens potensial.
Oppnås derimot overraskelse kan
imidlertid angriperen i en innledende
fase regne med kun å møte norske
styrker. I et strategisk overfallsscenario hviler derfor den avskrekkende
effekten på vår nasjonale forsvarsevne. Dette scenarioet utgjør dermed et
rasjonelt grunnlag for prioritering av
nasjonale forsvarsressurser. Vår evne
til å håndtere et strategisk overfall, og
dermed den avskrekkende effekt som
ligger i vår landmilitære kapasitet,
hviler derfor bl.a. på:
• reaksjonstid
• mobilisert kapasitet og volum
• evne til å sikre mottak av allierte
forsterkninger
Sammenhengen mellom styrkeoppbygging og beredskap er fremstilt i
figur 1.
En hær som skal kunne etablere en terskel mot et slikt scenario,
må ha avdelinger på høy beredskap.
Eksakt hva dette innebærer kan være
vanskelig å kvantifisere. Vi legger til
grunn at de første avdelingene må
være klare til innsats i løpet av de
første to–tre døgn etter at et angrep er
iverksatt. Dette er det sannsynligvis
bare styrker som allerede er stående,
som kan klare. Derfor består én av
hærmodellene vi har analysert, av tre
stående strids¬grupper.
Vi har imidlertid også sett på en
modell bestående av en stående kader
med en mobiliserbar reserve. De stående elementene i denne modellen vil
ha like kort reaksjonstid, men ikke den
samme ytelse som de tre stridsgruppene i den første modellen. Den totale
“Nettverksorganiserte enheter er svært sårbare når en
motstander lykkes med å ødelegge enkeltkomponenter i
kjeden fra målobservasjon til effekt i målet.”
styrken vil imidlertid være mer robust Vi vil her skissere nærmere det andre,
når reservene tas med i beregningen. en forsterket fullmekanisert brigade.
Det forutsetter imidlertid at reserve- Denne brigadestrukturen er organistyrken kan settes opp raskt nok til å sert med fire identiske mekaniserte
kunne påvirke utfallet av striden. Hva manøverbataljoner, to artilleribatalsom er det eksakte tidsrom avhenger joner (Archer) og andre støtteavdeav to parallelle prosesser: (i) angripe- linger. Brigaden har en total oppsetrens styrkeoppbygging, og (ii) innset- ting på blant annet 7200 soldater, 88
ting av allierte forsterkningsstyrker. stridsvogner, 117 stormpanservogner
Her er selvsagt usikkerhetene store. og 48 artilleriskyts. Den har en mobiVi har imidlertid forutsatt et tidsvindu liseringsgrad på noe over 50 prosent,
på syv døgn. I dette tidsrommet vil og underavdelingene varierer mellom
verken angriperen nå å bygge opp å ha 100 prosent av personellet og å
bygge opp nok styrker til å avgjøre striden til sin fordel, eller alliansen kunne overføre nok styrker til å avgjøre striden til ha en kader på 25 prosent.
forsterkninger som gjør ytterligere norske landmilitære styrkebidrag lite relevante for sin
fordel,
eller alliansen kunne overstridens utfall. Den stående andelen er dimensjoføre forsterkninger som gjør ytterligere
norske landmilitære styrkebidrag lite nert for eksakt å håndtere fredstidsbehovet i tråd med forutsetningene
En fremtidig hærstruktur relevante
for stridens
utfall.
forulike konseptet.
Det
derfor
Som vi allerede har vært inne på, har vi analysert hærmodeller som er
løser hele ingen
oppgavesettet på ehærstruktur
n balansert måte. Det ene alternativet er en styrke med tre Det
stående En
fremtidig
ledig kapasitet
i fredstid.
er sålestridsgrupper. Vi vhar
il her vært
skissere nærmere det andre, en forsterket fullmekanisert brigade. Som
vi allerede
inne
på, har
des ikke
rom i vår
modell for
å oppbrigadestrukturen er organisert som
med fire rettholde
identiske mavdelinger
ekaniserte manøverbataljoner, viDenne analysert
ulike hærmodeller
som bare løser
to artilleribataljoner (Archer) og andre støtteavdelinger. Brigaden har en total oppsetting på løser hele oppgavesettet på en balan- fredsoppgaver. Avdelinger som i dag
blant annet 7200 soldater, 88 stridsvogner, 117 stormpanservogner og 48 artilleriskyts. Den sert
måte. Det ene alternativet er en kun
slike oppgaver
–ellom HMKG,
har en mobiliseringsgrad på noe over 50 prosent, og uløser
nderavdelingene varierer m
å ha styrke
med
tre
stående
stridsgrupper.
GSV,
styrken
i
Afghanistan
–
må
der100 prosent av personellet og å ha en kader på 25 prosent. KLV CSS MP KRIGSSTRUKTUR Personell 7200 Mobiliserbar andel 52 % Stridsvogner 88 Stormpanservogner 117 Artilleri 48 Panservernsystemer 140 Figur 2
2 Mulig struktur for for
Hæren (KLV: Kampluftvern, CSS: CCSS:
ombat Service Service
Figur
Muligfremtidig fremtidig
struktur
Hæren
(KLV:
Kampluftvern,
Combat
Support) Support)
Den stående andelen er dimensjonert for eksakt å håndtere fredstidsbehovet i tråd med forutsetningene for konseptet. Det er derfor ingen ledig kapasitet i fredstid. Det er således ikke rom i vår modell for å opprettholde avdelinger som bare løser fredsoppgaver. Avdelinger som i dag kun løser slike oppgaver – HMKG, GSV, styrken i Afghanistan – må derfor avvikles, mens selve oppdragene løses innenfor rammen av den stående operative strukturen. For den del må gjerne avdelingsbetegnelsene HMKG og GSV videreføres, men til for avvikles, mens selve oppdragene
løses innenfor rammen av den stående operative strukturen. For den
del må gjerne avdelingsbetegnelsene HMKG og GSV videreføres, men
til forskjell fra i dag må avdelingene
opprettholde et treningsnivå som gjør
dem i stand til også å løse andre oppdrag. Foreløpige studier viser dessuten at omfanget av gardeoppdraget
og grensevakten kan rasjonaliseres og
dermed bli mindre innsatskrevende,
men det er en problemstilling vi ikke
har studert inngående.
Det er et viktig poeng at dette forslaget ikke forutsetter overføring av
større totale ressurser til Hæren enn
i dag. Realismen i forslaget bygger på
en effektiv utnyttelse av de ressurser Hæren allerede i dag disponerer,
og på avvikling av kostnadskrevende,
men lite effektive praksiser. Her står
dagens modell for førstegangstjeneste og ad hoc-oppsetting til operasjoner i utlandet i første rekke.
Hvorfor mekaniserte enheter?
I arbeidet med prosjekt ”fremtidens
landmakt” er det gjennomført ytelsesberegninger av tre konseptuelt
ulike landmaktsmodeller – mekaniserte styrker, lett infanteri og nettverks-organiserte enheter basert på
ny teknologi. Analysene viser at alle
konseptene har både styrker og svakheter. Noen av svakhetene er imidlertid såpass fundamentale at vi ikke
har funnet grunn til å gå videre med
konseptet.
Nettverksorganiserte enheter er
svært sårbare når en motstander lykkes med å ødelegge enkeltkomponenter i kjeden fra målobservasjon
til effekt i målet. Når denne kjeden
blir brutt fører dette raskt til en drastisk
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
9
“Lette infanteriavdelinger har vesentlige svakheter i alle
stridsformer.”
reduksjon av stridsevne. Dette bildet
kan muligens endre seg på lengre sikt
med etablering av mer robuste nettverk, men her er utfordringene større
på militær side enn på sivil. 3
Lette infanteriavdelinger har vesentlige svakheter i alle stridsformer. I
stridsformer som krever mobilitet og
fleksibilitet – angrep og oppholdende
strid – kan en mekanisert motstander
omgå, utmanøvrere, isolere og deretter raskt nedkjempe enkeltavdelinger.
I forsvar er ytelsen til lette avdelinger
langt bedre, og på høyde med ytelsen
til mekaniserte avdelinger. Men prisen de betaler for dette er svært høy.
Tapstallene er konsekvent tre til fire
ganger høyere enn for en mekanisert
avdeling.4
Forholdet mellom
Hæren og Heimevernet
En omlegging av landmakten – og spesielt produksjonsmodellen i Hæren –
etter de linjer vi foreslår vil potensielt
få store konsekvenser for Heimvernets
totale struktur. Storparten av de 4500
soldatene som får sin grunnutdanning i
Hæren, overføres under dagens modell
til Heimevernet. Med omlegging til
en balansert produksjons¬løsning for
Hæren vil det ikke lenger være mulig
å opprettholde en slik overføring, og
Heimvernets
styrkeproduksjonsmodell må dermed omformes grunnleggende.
Nå må det presiseres at dagens
modell i alle henseender representerer
en lite kosteffektiv produksjonsløsning.
For det første innbærer modellen at
Hærens avdelinger i stor utstrekning
i praksis fungerer som skoler, og ikke
som operative avdelinger. Som det
tidligere er pekt på, får denne situa-
10
sjonen svært alvorlige konsekvenser
for tilgang på operative styrker innen
landmakten. Det er også tvilsomt hvor
stor nytte Heimvernet har av denne
”gratis” tilgangen på personell. For det
første er soldatenes utdanning i liten
grad tilpasset Heimvernets behov og
oppdrag. Hæren opererer eksempelvis en rekke våpensystemer som ikke
finnes i Heimevernet. Artilleri, stridsvogner og (i fremtiden) kampluftvern
er noen eksempler. For det andre har
Heimvernet selv liten evne til å nyttiggjøre seg denne ressursen all den
stund mange av Heimvernets avdelinger har større eller mindre mangler i
utrustning og øving. Det bør være klart
at avdelinger med mangler av denne
art har svært begrenset operativ nytte.
HVs struktur må legges om
Under forutsetning om stabile ressursnivåer synes det derfor klart at
Heimvernets struktur må legges radikalt om. Det har imidlertid ikke vært
mulig innenfor prosjektets totalramme
å gjennomføre en fullstendig analyse
av Heimevernets fremtidige struktur. Dette skyldes først og fremst at vi
ikke har en fullstendig oversikt over
Heimevernets totale oppgaveportefølje. Heimevernet har bl.a. en rekke
oppgaver i tilknytning til det sivile samfunnet vi ikke har oversikt over verken i
omfang eller kostnader. Det vi derimot
har gjort er å vurdere noen alternative
kvalitetsnivåer for en Heimvernsstyrke
i lys av ett spesifikt oppgavesett, nemlig
støtte til en større landmilitær operasjon innenfor et strategisk overfallsscenario. Denne analysen peker nokså
entydig på at en kosteffektiv løsning
for den delen av Heimvernets struktur
som skal kunne håndtere en militær
trussel, vil være en organisering som
lett infanteri.
Det er imidlertid en klar sammenheng mellom kvaliteten på styrkene og
hvor stor en fremtidig heimvernsstruktur kan være. Vår analyse antyder at det
innenfor dagens økonomiske ramme
vil være mulig å opprettholde en styrke
som i omfang svarer til mellom seks
og sju lette infanteribataljoner. En del
av Heimevernets oppgaveportefølje vil
imidlertid også i fremtiden bestå av
enklere vakt- og sikringsoppdrag samt
støtte til det sivile samfunnet. En styrke
tilpasset disse oppgavene vil ha enklere
behov for utrustning og mindre krav til
trenings- og øvingsaktivitet.
Det er vanskelig å se trusselnivåer som
ligger mellom de som håndteres best
med lett infanteri (militær trussel) og de
som kan håndteres med vanlige vaktmannskaper. Denne todelingen av oppgaveporteføljen bør dessuten avspeiles i
styrkestrukturen. Et fremtidig heimevern
bør derfor organiseres rundt to skarpt
adskilte kvalitetsnivåer, hvor en mindre
styrke utrustes og øves for rent militære
oppdrag, mens styrkens hovedvolum
etableres på basis av enklere standarder
mht. utrustning, trening og øving.
Gitt begrensningene for analysen
må imidlertid konklusjonene tolkes
med en betydelig varsomhet. Det har
bl.a. ikke vært mulig å utarbeide et fullstendig scenariogrunnlag for en komplett analyse. Eksempelvis er det uklart
hvilke mer spesifikke krav som stilles
i operasjoner i storby, støtte til antiterroroperasjoner etc., og hva dette kan
utløse i form av nye operative behov.
Tre konkrete anbefalinger
Analysen viser at det er mulig å bygge
en norsk landmaktstruktur med god
balanse mellom oppgaver og struktur
innenfor realistiske budsjettrammer.
“Det vil uansett være nødvendig med drastiske grep for å
rette opp dagens ubalanser.”
Det synes klart at Heimvernets struktur må legges radikalt om.
Dette forutsetter imidlertid at Hæren
gjør tre viktige grep: (i) Grunnleggende
soldatutdanning skjer i egne skoler,
og det må innføres et kontraktsregime
som sikrer tilgjengeligheten på personellet etter fullført utdanning; (ii)
deployering av styrker til operasjoner
i utlandet gjøres av faste avdelinger
med korte oppsettingstider; (iii) det må
innføres mobiliseringsavdelinger på
høy beredskap. I tillegg kreves en nøye
gjennomgang av Heimevernets oppgaveportefølje og struktur med sikte på
å tilpasse avdelingenes kvalitetsnivå til
de oppgaver styrken skal løse. Her må
det imidlertid gjøres mer omfattende
studier enn det har vært mulig å få til
innenfor prosjektet.
Ved å endre ineffektive praksiser kan
betydelige ressurser frigjøres og omdisponeres til styrking av både kvalitet,
tilgjengelighet og reaksjonsevne innen
landmakten. I dagens struktur brukes
store ressurser på å utdanne avdelinger som mottar mangelfull utrustning
og øving. Dette gjelder spesielt for
Heimevernets struktur og det store tilknyttede utdanningsvolumet i Hæren.
Langsiktig målbilde
Det er like fullt viktig å presisere at
vår modell representerer et langsiktig
målbilde, ikke en konkret anvisning
for utvikling av landmakten på kort
sikt. Transisjonsproblemet – hvordan
vi kommer fra nå-situasjonen og til en
fremtidig balansert struktur – er ikke
analysert i detalj. Foreløpige analyser
tyder imidlertid på at problemet er løsbart dersom vi velger en gradvis overgang fra dagens Hær og Heimevern.
Det vil uansett være nødvendig med
drastiske grep for å rette opp dagens
ubalanser. Et eksempel er personell-
strukturen, hvor det åpenbart kreves
store endringer for å etablere en god
balanse mellom rekruttering, stillingsstruktur og gradsnivåer. Vår modell
innebærer dessuten en avvikling av
dagens form for førstegangstjeneste til
fordel for verving av mannskaper.
Vi har ikke studert direkte hva som
skal til for å gjøre en karriere i Forsvaret
tilstrekkelig attraktivt til å sikre rekruttering. Her kan vi bare vise til at ingen
annen samfunnssektor hittil har mislykkes med å rekruttere et tilstrekkelig
antall ansatte til sin virksomhet, i det
minste så lenge det tross alt ikke dreier
seg om flere enn i dette tilfellet. Det som
er sikkert er at Forsvaret ikke kan fortsette å bruke milliarder av kroner hvert
år på å utdanne soldater, men hvor
man samtidig mangler en god modell
for hvordan denne utdanningen kan
utnyttes til det den er ment for.
1 Det kan være et illustrerende tankeeksperiment å plassere dagens praksis i Hæren og store deler av Forsvaret forøvrig inn i en
annen stor samfunnsinstitusjon, for eksempel helsevesenet. Dette ville i så fall innebære at man bemannet landets sykehus ved å
hente inn sykepleie¬rekrutter direkte fra gata og sysselsatte legene med å lære dem opp et års tid før man dimitterte dem og startet prosessen på nytt med helt ferske rekrutter.
2 Vi forutsetter 5 år for vervede, 6 år for spesialistbefal og 15 år for offiserer i gjennomsnitt.
3 På militær side er det først og fremst krav til jammeresistens, båndbredde (som begrenser krypteringsalgoritmer) samt utstrakt
bruk av proprietære systemer, som er hindringene.
4 Les mer om dette i Odin Johannesens artikkel i foreliggende nummer av NMT.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
11
LEVERANDØRER
LEVERANDØRER TIL
TIL DET NORSKE
FORSVAR
Elajo Installasjon AS utfører alle
typer elektroinstallasjoner
Storbyens elektriker
* Adgangskontroll
* Sikkerhet-alarm
* Tele-Data-Fiber
* Elektro
* Internkontroll
elsjekk-termografering
* Service
Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no
www.bns.no | [email protected] | 22 90 92 50
12
LEVERANDØRER
DET NORSKE FORSVAR
TIL DET NORSKE
FORSVAR
LEVERANDØRER
TIL DET NORSKE
FORSVAR
2
Kleven Florø AS
Tlf. 57 74 68 00
www.klevenmaritime.no
www.tine.no
Vi har avtale med FORSVARET
BYG
TEMPEST
RUGGED
Datautstyr
ENT
Mangeårig
WWW
bedriftssystemer.no
ww
Brynsengv.
2, 0667
Økern
0510
Oslo, Tlf.
23 03
40 10
03 10
Fax 22
97 71
21 33
99 68
Peter Møllers
v. 12,Oslo,
BoksPB
184184,
Økern,
0510
OsloTlf:
23 40
· Fax:
30
Tillit i over 120 år...
TRANSPORT
AS
- Siden 1889 -
Vinghøg AS, P.O
3106 Tønsberg
marketing@vin
NORSK FLYTTEFORBUND
CCD Cameras
[email protected]
72 900 900
Se mer
om oss på...
vinjes.no
Mounts
Rang
www.janus.no
www.janus.no
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
Tillit i
13
Hær og nå, i alle dimensjoner!
Brigader Odin Johannesen
har bred erfaring fra stabsstillinger og operative stillinger
i Forsvaret, i både inn- og
utland, og er sjef Brigade Nord
(Foto: Thor Håkon Bredesen).
Det militærteoretiske grunnlaget,
manøverkrigføringen, er fortsatt gyldig.
Det er instrumentene, altså i dette tilfellet Forsvarets mekaniserte brigade som
ikke er det. Årsaken til denne radikale
omleggingen er i følge Diesen informasjonsteknologien og de uendelige
muligheter den fører med seg til raskere og bedre informasjonsflyt i et nettverk av sensorer, beslutningstagere og
effektorer. Han ønsker å optimalisere
utnyttelsen av overlegen lokaliserings-,
beslutnings- og engasjementsmobilitet
og på den måten skape en strategisk
asymmetri der vi uten å forplikte nasjonens samlede befolkning og økonomi
kan oppnå lokal taktisk overlegenhet.
Spørsmålene Diesen reiser er meget
relevante og åpner for en viktig og nødvendig utvikling av Forsvarets samlede
kapasiteter, hvor Brigade Nord med
sine avdelinger nå utgjør det meste av
vår nasjonale landmilitære kapasitet.
Vi må i alle forsvarsgrener våge å stille
slike kritiske spørsmål til virksomheten
vår. Særlig når vi står foran betydelige
investeringer i militært materiell, fordi
det vi investerer i må gi den ønskede politiske, strategiske og operative
14
General Sverre Diesen tar i de to foregående nummer av Norsk
Militært Tidsskrift et oppgjør med brigadenivået og den mekaniserte
Hærstruktur, og beskriver utfyllende hvorfor denne typen avdelinger
ikke lenger er egnet som sikkerhetspolitisk instrument. Diesen tar til
orde for en langt lettere struktur bestående av små enheter som uten å
etterlate seg betydelig signatur finner fienden og ødelegger ham med
ild fra fly, artilleri og/eller sjøgående fartøyer slik at viljen til fortsatt
kamp svekkes gjennom tap av initiativ og evne til å påvirke situasjonen.
AV ODIN JOHANNESEN
avkastning. Slik avkastning beror også
på hvordan Forsvarets er organisert,
så slike spørsmål skal være sentrale i
alt arbeid rundt forsvarsplanlegging.
Tiltakene må gi merverdi, altså bidra
til å øke vår operative evne og effekt.
Men er det teknologisk utvikling og
teknologi som skal være den eneste og
avgjørende dimensjon i vår strategiog organisasjonsutvikling, slik Diesen
åpenbart tar til orde for? Jeg mener det
blir for snevert, og vil i det etterfølgende
introdusere ytterligere tre sentrale strategiske dimensjoner og gjennom dem
forsøke å begrunne hvorfor. Hensikten
min er ikke å påpeke feil, men å utfylle
bildet slik at ikke strategien vi legger
for Forsvarets kapasitets- og organisasjonsutvikling i fremtiden utelukkende
er basert på en enkeltfaktor, teknologi,
men snarere reflekterer de dimensjoner
som skaper en velfungerende strategi,
og et relevant forsvar for vår tid.
Den teknologiske
dimensjonens betydning
Den dimensjonerende krig for vår
forsvarsplanlegging har vært, og
vil fortsatt være, høyintensitets krig.
I utgangspunktet betyr dette en krig
mellom to tilnærmet like krigsmakter hva angår organisasjon, taktikk og
utrustning. Det er denne type krig som i
det vesentligste preger vår teoretisering
om, og planlegging av krig, også i historisk sammenheng. I dette arbeidet har
forskjellige militærteoretikere gjennom
tidene vektlagt ulike faktorer. Diesen
har, som kanskje vår fremste militærteoretiker i dag, alltid først og fremst talt
den teknologiske dimensjonens sak, og
han er ikke alene om å hevde denne
dimensjonens dominans, verken
nasjonalt eller internasjonalt. Den teknologiske dimensjonens representanter var i sin tid blant annet fremtredende forkjemperne for pansret krigføring.
Noen hevdet sågar at bare man utviklet
flyvåpenet tilstrekkelig ville man kunne
slå direkte mot sin motstanders sosiale
«styrkebrønn», og på den måten tvinge
ham til overgivelse uten å bekjempe
ham militært. Historien har vist at teorier om at teknologisk overlegenhet
alene vil veie opp for, og til dels erstatte,
de øvrige strategiske dimensjonene, i
beste fall kan betegnes som vel optimistiske. Verken britiske eller tyske borgere lot seg tvinge til overgivelse eller
underkastelse basert på motstanderens
Et moderne forsvar må dekke et vidt spekter. Ikke alt lar seg løse med presis ild levert på lang avstand. Foto: Lars Magne Hovtun
teknologiske kapasiteter. Likeledes gav
heller ikke serberne opp på grunn av
NATOs bombing av Serbia i 1999. Den
afghanske befolkning, som den irakiske, har slett ikke latt seg underkaste
en teknologisk overlegen motstander,
og fortsatt har ikke konflikten i Libya
funnet sin endelige og gode løsning til
tross for massiv høyteknologisk NATO
innsats.
Det er åpenbart at teknologi spiller
en meget sentral rolle i militær strategiutvikling, og dermed også i utviklingen
av den tilhørende styrkestruktur. Jeg
deler således et stykke på vei Diesens
oppfatning av at teknologi må utnyttes og skal påvirke utviklingen av vår
forsvarsstruktur. Men å basere strategi og strukturutvikling på den teknologiske dimensjonen alene, er etter
min oppfatning ikke nok. Som Diesen
selv påpeker hadde landminen som
militærteknologisk nyvinning betydelig operativ betydning når den kom.
Men det hadde også det globale forbudet mot landminer, et forbud som
springer ut av en annen strategisk
dimensjon – den sosiale dimensjon. I
Norge parkerte dette et av de kanskje
mest relevante artillerisystem, også i
et ISTAR perspektiv. Multiple Launch
Rocket System (MLRS) ble tatt ut av
styrkestrukturen blant annet fordi
ammunisjonen som var innkjøpt (AT
2 mine-rakett) inneholdt landminer.
Eksplosiver som ikke skjelner mellom
kombattante og ikke-kombattante på
et stridsfelt. Selv om minenes selvdestruksjonsmekanisme var godt innenfor minekonvensjonens krav (maks 1
% blindgjengere), ble ikke dette politisk akseptert sett i lys av minekonvensjonens stramme intensjon. Det
som ut i fra et teknologisk perspektiv
synes å være en god løsning, ble en
dårlig løsning fordi andre dimensjonerende faktorer veide tyngre enn den
teknologiske. Vi skal altså ikke se bort
fra den teknologiske dimensjonens
betydning, men vi må supplere den
med andre relevante dimensjoner når
vi driver strategi og strukturutvikling.
ser gjør krigen til et politisk virkemiddel. Dette engasjementet er strategiens
sosiale dimensjon. Er denne dimensjonen fraværende eller svak får det
direkte betydning for utfallet av krigen.
Mangler viljen til innsats blir det liten
eller ingen innsats. I krig handler det
om evnen til å tåle og viljen til å ikke gi
opp. Det er ingen tvil om at USA hadde
kapasitet nok til å vinne en militær
seier i Vietnam, men det amerikanske
samfunnets vilje til å understøtte krigen og sine soldater var ikke sterk nok.
Resultatet kjenner vi. Man kan ikke
bare betale seg til seier i krig.
Fire strategiske dimensjoner
I krig spiller mennesker hovedrollen.
Krig og konflikt oppstår mellom mennesker og må løses av mennesker.
Det er mennesker som bringer vilje
og besluttsomhet til krigen, og som
ved sitt engasjement og sine forsakel-
Teknologi er viktig, men vil aldri bli viktigere enn den menneskelige faktoren.
Foto: Lars Magne Hovtun
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
15
“Strategi består altså av flere dimensjoner enn den
teknologiske dimensjon.”
Evnen til å tåle samt viljen til å kjempe påvirker også en annen viktig strategisk faktor – den logistiske dimensjonen. Siden krig ikke er kontrollert laboratorieaktivitet, men kanskje den mest
komplekse, krevende og uforutsigbare
menneskeskapte aktivitet, må det ressursmessige grunnlag enhver stat behøver for sin krigføring ikke undervurderes. Det er altså ikke nok å bare bevilge
pengene. Hva pengene brukes til og
hvordan de omsettes påvirker direkte
forsvarets evne til innsats.
Avslutningsvis spiller også måten vi
fører krig på, den operasjonelle dimensjonen, en viktig rolle. Eksempler kan
hentes i mangfold fra både Vietnam og
Irak i 1991. Vi har selv både sett og erfart
det i Irak og Afghanistan siden 2002.
Slåss man ikke med tilstrekkelig kulturell og samfunnsmessig forståelse hjelper verken teknologisk overlegenhet,
logistisk overflod eller operativ briljans.
Strategi består altså av flere dimensjoner enn den teknologiske dimensjon. De fire ovennevnte har jeg lånt
fra den britiske militærteoretikeren Sir
Michael Howard.1 Til sammen utgjør
disse dimensjonene en helhet som
strategi- og forsvarsplanleggere etter
Jeg skulle mer enn gjerne byttet ut pansringen med noe langt lettere, skriver
Odin Johannesen, men til noe med den
samme beskyttende egenskapen.
Foto: Lars Magne Hovtun
16
min oppfatning alltid bør ivareta i sitt
arbeid for å bygge et relevant forsvar for
nåtiden med potensial for fremtiden.
Nåtiden fordi virkeligheten er nå og vi
kan ikke isolere oss fra den. Vi må som
vårt lands militære forsvar virke hver
dag, hele året, alltid. Det finnes ingen
strategiske pauser slik noen teoretikere
og politikere ble fristet til å tro umiddelbart etter Den kalde krigens slutt.
Potensial for fremtiden fordi investeringer i relevant forsvarsmateriell er meget
kostnadskrevende, og en satsning på
teknologisk avanserte kapasiteter må
kunne ha operativ effekt over tid, som
oftest mellom 20 og 50 år, for å rettferdiggjøre investeringen.
Brigade Nord og
den mekaniserte struktur
Jeg synes det er både underlig og
bekymringsfullt at Diesen allerede i innledningen av sin artikkel fastslår at både
brigadenivået og mekanisert struktur er
avleggs. Som om dette er det eneste
riktige svar fremstår analysen noe mangelfull fordi han i realiteten utelukkende
baserer sin analyse på EN strategisk
dimensjon. De ulike nivåers relevans
må alltid være fundert på et langt bredere sett av premisser. Det underlige
med Diesens analyse er at han direkte
angriper det høyeste landtaktiske nivå,
brigaden, uten å se dette nivå i en større
sammenheng. Brigaden er unødvendig!
Jeg fristes til å tro at han henger fast
ved brigaden slik den fremsto da han på
infanteriinspektørens oppdrag analyserte vår mobiliseringsstruktur på 1980
tallet. Det bekymringsfulle er at ikke
hele vår kommando- og ledelsesstruktur er omhandlet i analysen. Men en
slik tilnærming ville kanskje ha ledet
til en annen konklusjon? For hvem og
hvordan skal den landbaserte militære
innsatsen ledes?
Bruk av landmakt som politisk
instrument forutsetter konsentrasjon
av styrker på et avgrenset landområde
enten permanent eller forbigående.
Dette må til, uavhengig av motstand,
for som Diesen selv sier, å demonstrere
den strategiske offensive parts mål, evne
og vilje. En styrkekonsentrasjon i tid og
rom er derfor uunngåelig. At den strategisk defensive part ikke behøver slik
evne til styrkekonsentrasjon er avhengig
av effektivitetskriteriene man setter for
innsatsen. Uavhengig av effektivitetskriteriene skal den militære innsatsen ledes
og koordineres. Et forsvar av norsk territorium er og vil alltid være en fellesoperasjon der styrker fra alle forsvarsgrener
og Heimevernet, samt et ikke ubetydelig antall sivile aktører, er involvert i
tid og rom. Informasjonsteknologien,
som Diesen påpeker, gir uante operative
muligheter, men leder også til operative
begrensninger. Aksept for feilbombing
og utilsiktet skade er ikke like stor i dag
som den var for sytti år siden. Årsakene
til det er flere, men en åpenbar grunn er
faktisk informasjonsteknologien. Aviser,
TV, radio og sosiale medier bringer via
internett krigens realiteter usminket og i
sanntid inn i de tusen hjem. Som soldat
må jeg forholde meg til det, uavhengig
av min egen frykt for mine medsoldaters
og eget liv, utilstrekkelighet i tjenesten,
aggresjon rettet mot fienden som lemlester og dreper mine kamerater. Som
offiser og sjef må jeg kunne lede mine
soldater med tydelighet og troverdighet
mot alle truende krefter, både de som
påføres oss direkte av fienden og de som
fremkommer inni oss som en effekt av
krigens realiteter.
Brigaden er et system av systemer,
og her koordinerer vi hver innsatsfaktor som, uavhengig av sin størrelse, har
sin signifikante betydning og effekt i
tid og rom. Dagens operative premis-
“Til sist, men kanskje viktigst av alt, håper jeg at vi i
vår iver etter å skaffe landet vårt det beste forsvaret
for fremtiden, faktisk ikke glemmer nåtiden.”
ser stiller særdeles omfattende krav til
taktisk og teknisk utførelse. Krav som, til
tross for teknologiens uendelige muligheter, ikke kan sies å ha gjort hverdagen
enklere, men snarere mer kompleks og
med ditto forventinger fra alle meningsberettigede i verdensveven. Operative,
logistiske, teknologiske og sosiale oppgaver og utfordringer krever i sum taktisk ledelse gjennom nærhet til både
utøvere og situasjon. Fysisk tilstedeværelse og situasjonsforståelse der vi med
fasthet, visdom, mot, måtehold og rettferdighet bruker krigen som et relevant
virkemiddel for mennesker, blant mennesker og mot mennesker. Krig er noe
langt mer enn et instrumentelt kirurgisk
inngrep der vi med millimeterpresisjon
nøytraliserer en motstander fra langt
hold uten at vi selv blir påvirket i en eller
annen sammenheng, nettopp kanskje
på grunn av informasjonsteknologien.
Derfor må krig ledes på en troverdig og
robust måte som sikrer at dens relevans
som politisk instrument opprettholdes.
Derfor er brigaden som militært instrument fortsatt relevant.
Av ovennevnte årsaker har vi også
valgt å satse på en mekanisert struktur. En struktur som til tross for sine
begrensninger fortsatt gir oss den beste
mulighet til adekvat beskyttelse, mobilitet og slagkraft i en fellesoperativ kontekst. Satsningen er ikke tilfeldig, men
basert på utallige simuleringer med tilhørende analyser og vurderinger. Så sier
jeg ikke at den mekaniserte strukturen
er og vil forbli den eneste saliggjørende
for forsvaret av Norge. Jeg skulle mer
enn gjerne byttet ut pansringen med
noe langt lettere, men med den samme
beskyttende egenskapen. Krigens og
teknologiens realiteter rammer imidlertid foreløpig slike operative ønskedrømmer som en haglladning rypen i
høstjakten. Inntil panserets erstatning
er oppfunnet, representerer ikke ISTAR
konseptet til Diesen verken en tilstrekkelig eller relevant erstatning for det
spektrum av oppgaver Hæren som en
del av Forsvaret er forutsatt å løse.
Konklusjon
Kanskje ser jeg ikke potensialet fullt ut,
og trolig vil jeg nok av Diesen kunne
karakteriseres som en som flikker på
gamle konsepter og strukturer, en som
vegrer å se mulighetene. La meg derfor være helt konkret. Jeg synes ikke vi
skal beholde verken brigaden eller den
mekaniserte struktur fordi vi har hatt
dem i henholdsvis snart 60 og 25 år Alder
er ikke en bevaringsgrunn i seg selv.
Likeledes beror ikke mine synspunkter
på manglende vilje til nytenkning eller
et ønske om ikke å utnytte informasjonsteknologiens muligheter. Hadde
mine mål vært å bevare for bevaringens
egen skyld, hadde jeg nok valgt jobben
som museumskurator fremfor brigadesjef. Årsaken ligger i min forståelse av,
og respekt for krigen som menneskelig
virksomhet og politisk verktøy. Jeg tror
både Diesen og jeg fort kan bli enige om
de fire strategiske dimensjonenes relevans. Forskjellen mellom oss ligger nok
snarere i hvilken betydning vi tillegger
hver av dem i utformingen av fremtidens operative struktur. Dimensjoner
som, med tydelighet, beskriver krigens
kompleksitet. En kompleksitet som til
tross for vitenskapelig forskning og teknologiske fremskritt ikke gjør det mulig
å fremstille krigføring som en matematisk ligning med ETT riktig svar som
det kan settes TO streker under. Derfor
er også en analyse som utelukkende
vektlegger EN strategisk dimensjon, for
eksempel den teknologiske, åpenbart
mangelfull, men ikke nødvendigvis feil.
Jeg er altså ikke ute etter å ha rett,
eller å påpeke at Diesen tar feil. Jeg er på
jakt etter en overordnet forståelse for at
det trolig finnes flere svar på det foreliggende komplekse problem. Avhengig av
behandlingen av den enkelte faktor eller
dimensjon vil vi komme til ulike svar.
Følgelig må vi, når den samlede anbefaling skal gis til dem som beslutter både
mål og struktur for Forsvaret, anbefale
den løsning som tjener samfunnets
samlede interesser best. I dag og i overskuelig fremtid er det Brigade Nord med
sin mekaniserte struktur som gjennom
samvirke med Sjøforsvaret, Luftforsvaret
og Heimevernet skal omsette planer og
intensjoner til fysiske handlinger i tråd
med politiske prioriteringer og mål.
Til sist, men kanskje viktigst av alt,
håper jeg at vi i vår iver etter å skaffe
landet vårt det beste forsvaret for fremtiden, faktisk ikke glemmer nåtiden.
Brigade Nord fyller sammen med de
øvrige medlemmene i den fellesoperative familien en viktig rolle nå.2 På vår
vakt, som er nå, skal vi løse planlagte og
oppdukkende oppdrag med det vi har til
rådighet. Ikke i morgen, i neste måned
eller om noen år, men nå, i denne stund.
Den strategiske pausen eksisterer ikke,
og naivitetens konsekvenser har vi som
nasjon kjent litt på gjennom det siste
året. Dette perspektivet må aldri tapes
av syne i jakten på det optimale forsvar.
Er det ikke troverdig nå er det ikke sikkert at vi har et like sterkt behov for dets
potensielle nytte i fremtiden.
1 Sir Michael Howard, «The Forgotten Dimensions of Strategy» i «The Causes of Wars», Temple Smith, London 1983.
2 Forsvarets operative hovedkvarter, Etterretningstjenesten, Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Heimevernet, Cyberforsvaret,
Forsvarets logistikkorganisasjon, Forsvarets sikkerhetsavdeling og Forsvarsbygg.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
17
AirSea Battle-konseptet
– veien mot en ny amerikansk militærdoktrine?
Generalmajor Tom Henry Knutsen
har bakgrunn fra luftvernet, og har
en bred militærfaglig bakgrunn. I
perioden 2006 til 2010 var han forsvarsattache i USA og Canada, og er
for tiden internasjonal rådgiver for
Forsvarssjefen.
Denne artikkelen har til hensikt å vurdere hvor langt AirSea
Battle-konseptet (ASB) har kommet på veien mot å bli en komplett
doktrine, og i hvilken grad det har et potensial til å kunne påvirke
konsept- og doktrineutvikling også i Norge.1 Jeg vil først ta for
meg den generelle geopolitiske utviklingen i de senere årene for
å beskrive bakteppet for de endringene i militær tenkning som vi
nå ser konturene av. Deretter beskrives ASB-konseptet slik det
nå foreligger. Dette som et grunnlag for å gi noen vurderinger av
konseptets modenhet og fremdrift. Avslutningsvis vil jeg se på
hvordan konseptet også kan komme til å påvirke den norske fagmilitære diskurs i tiden fremover.
AV TOM HENRY KNUTSEN
Geopolitiske endringer og
militær maktanvendelse
Militær maktanvendelse har i de siste
ti år i stor grad vært preget av det paradigmeskiftet i internasjonal politikk
som fulgte av 9/11. Terrorangrepet mot
«The Twin Towers» i New York ble vendepunktet for den vestlige verdens definering av global terrorisme som tidens
største sikkerhetsutfordring. Spesielt det
ekstreme islamske terrornettverket Al
Qaida ble utpekt som hovedmotstander. Dette gav støtet til at USA, støttet
av NATO-allierte og partnernasjoner,
intervenerte militært i Afghanistan og
andre steder der terrorister kunne etablere «Safe Havens». Etter hvert som de
politiske målsettinger ble endret i retning av nasjonsbygging og demokratiseringsprosesser ble opprørsbekjempelse,
i tillegg til kontra-terroroperasjoner, det
primære fokus for bruk av militærmakt.
I dag ser vi imidlertid mange tegn
på at viljen til å fortsette dette intervensjonsregimet er betydelig redusert
i den vestlige verden. De langvarige
utenlandsoperasjonene har ført til stor
slitasje på materiell og personell og de
18
oppnådde resultater er diskutable i forhold til innsatsen. USA har i stor grad
avviklet sitt engasjement i Irak og er i
ferd med å trekke seg ut av Afghanistan.
Selv om alt tyder på at landet kommer til å opprettholde sin innsats på
global terrorbekjempelse så vil dette i
fremtiden skje med andre midler enn
direkte intervensjon med store militære styrker. Samtidig utfordres USAs
hegemoni stadig tydeligere av fremvoksende store økonomier i Asia og SørAmerika.2 Denne utviklingen forsterkes
ytterligere av de senere års finanskriser
i USA og Europa. Med økonomisk makt
følger også muligheten for militær makt.
Kina bruker nå betydelige midler på å
bygge opp en «Blue Water Navy», samtidig som det investeres i ny missilteknologi og nye jager- og bombefly. India
har også en betydelig marinekapasitet og
utvikler nye missiler med lengre rekkevidde.3 Amerikanernes strategiske fokus
er derfor i ferd med å dreie fra Europa
mot Asia og Stillehavet. En region preget
av uløste territorielle krav og kamp om
naturressurser. Her eksisterer heller ikke
en allianse som NATO. USA må balansere behovet for «Deterrence» i forhold
til Kina med behovet for «Reassurance»
i forhold til tradisjonelle partnere som
Australia, Japan og Sør-Korea. Flere
nasjoner i regionen ruster nå opp sine
militære kapasiteter og det forekommer til stadighet mindre episoder og
kriser der militær maktbruk er en faktor. Spørsmålet om Taiwan er også en
betydelig utfordring i de amerikanskkinesiske forbindelser. Totalt sett kan
det se ut som at dreiningen i fokus mot
denne regionen kan innebære mer tradisjonelle mellomstatlige konflikter av
høy intensitet, og at eventuell bruk av
militærmakt må ses i dette perspektivet.
Den samme dreiningen mot konvensjonell krigføring finner vi i NATOs
nye strategiske konsept vedtatt på
toppmøtet i Lisboa i 2010 og videre
bekreftet på toppmøtet i Chicago i
2012. Her fremheves det et behov for å
revitalisere tenkningen om artikkel 5 i
Atlanterhavspakten, dvs. det kollektive
forsvaret av NATOs territorium. «Outof-area»-operasjoner vil fortsatt være
en del av NATOs oppgaver, men postAfghanistan vil ikke dette lengre være
hovedfokuset. NATO kommer i større
grad til å gjenoppbygge regional situasjonsforståelse og styrke sin evne til å
håndtere kriser i nærområdene. 4
Et annet trekk i det geopolitiske bildet
er de såkalte «Rogue States». Stater som
har vist en tendens til uforutsigbare, og
til dels irrasjonelle, handlinger på den
internasjonale arenaen. Typiske eksempler er Iran og Nord-Korea, som med sin
utvikling av langtrekkende missiler med
mulighet for atomstridshoder, representerer en utfordring i forhold til alle de
nye strategiske maktsentra. Disse statene har et potensial til både å destabilisere det som etter hvert måtte vokse frem
av global «stormaktskonsert» 5, samtidig
som de også når som helst kan bli utsatt
for en intern systemkollaps og gå fra å
være en «Rogue State» til å bli en «Failed
State» med muligheter for å anvende
strategiske våpen.6
Airsea Battle-Konseptet
Etter hvert som sikkerhetsutfordringene
i Sørøst-Asia og Stillehavet har begynt
å overskygge de senere års fokus på
«Failed States» og transnasjonale trusler,
har flere strategiske tenkere i USA innsett behovet for en ny doktrine tilpasset
en høyintensitets konflikt og nye operasjonsteatre.
Dette er en utvikling som delvis
har foregått parallelt i tenketanker og
i Pentagon. I september 2009 signerte
US Air Force (USAF) og US Navy en
avtale om å utvikle et nytt operativt
konsept kalt AirSea Battle. Daværende
forsvarsminister Robert Gates forsterket
dette initiativet i 2010 i forbindelse med
fremleggelsen av Quadrennial Defense
Review.7 Han uttalte blant annet at USA
trenger en omfattende plan for å sikre
adgang til strategiske områder globalt.
I 2010 etablerte USAF og US Navy «The
Air Sea Battle Office(ASBO)» som en
spydspiss i utviklingen av det nye kon-
De langvarige bakkebaserte utenlandsoperasjonene har ført til stor slitasje på materiell
og personell, og at de oppnådde resultatene er diskutable i forhold til innsatsen. Fokus
rettes følgelig andre steder. Foto: Stian Lysberg Solum/Forsvarets mediesenter
septet. Det er foreløpig ikke så veldig
mye som er blitt gjort tilgjengelig for
offentligheten av de konklusjoner som
er trukket, men mye tyder på at ASBkonseptet er i ferd med å få en solid
forankring i Pentagon.8
I 2010 ble det utgitt en ugradert versjon av et arbeid som Center for Strategic
and Budgetary Assesment (CBSA) har
utført i forbindelse med utviklingen av
ASB-konseptet.9 Her kan man få et visst
inntrykk av hva det nye konseptet inneholder.
Den strategiske begrunnelse
Behovet for det nye konseptet begrunnes først og fremst med utviklingen i
Sørøst-Asia og Stillehavet og Kinas
utvikling av A2/AD–kapasiteter, dvs.
«Anti-Access /Area Denial». Videre slås
det fast at navnet «AirSea Battle» er valgt
fordi dette operasjonsteateret er dominert av luft- og sjøstridskrefter. Samtidig
understrekes det at konseptet må kunne
betraktes som generisk og være anvendelig også i andre operasjonsteatre.
På tross av at Kina er utpekt som
den dimensjonerende faktor understrekes det også at konseptet ikke er ment
som et verktøy for en «Containment
Strategy», ei heller for såkalte «PreEmptive Strikes». (Selv om det er nettopp det kritikerne av konseptet mener
at det er, noe jeg vil komme tilbake
til senere). Det forutsettes derfor at
kineserne vil være den part som åpner
eventuelle fiendtligheter ved å angripe
amerikanske fremskutte baser og plattformer på overflaten og i luften.
Hensikten med ASB-konseptet er å
bidra til å skape stabilitet og forutsigbar-
het i regionen ved at USA demonstrerer
evne og vilje til å matche Kinas stadig
økende militære kapasitet. «Deterrence»
beskrives derfor som et sentralt element
i konseptet. «Reassurance» er et annet
element. USA har allierte i regionen, for
eksempel Japan og Australia, som forventer at USA skal bidra til at Kina ikke gjennom trusler og tvangsdiplomati presser
dem inn i en form for vasallstatsposisjon.
Basert på dette strategiske bakteppet tar konseptet mål av seg til å skulle
adressere høyintensitets militære operasjoner i «The Western Pacific Theatre
of Operations (WPTO)».
Dette betyr at på det strategiske nivå
gir konseptet føringer for en mulig overordnet strategi som inkluderer forsvar av
amerikanske territorier og baser, forsvar
av allierte, beskyttelse av forsyningslinjer, nedkjemping av den kinesiske militære kapasitet og om nødvendig styrkeprojeksjon til andre deler av regionen.
På det operasjonelle nivå gir konseptet anvisninger på hvordan den kinesiske
AD/A2-kapasiteten kan overvinnes, herunder absorbering av et initielt kinesisk
angrep med langtrekkende presisjonsvåpen, gjenvinning av initiativ og overgang
til offensive operasjoner, degradering av
kinesernes informasjonssystemer, degradering av kinesernes langtrekkende missilkapasitet, beskyttelse av Sea Lines of
Communication (SLOCs) og beskyttelse
av egne informasjonssystemer.
Operative problemstillinger
For å forstå konseptets militære implikasjoner er det nødvendig å redegjøre litt
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
19
Om kineserne lykkes med å øke sin sjømilitære dominans forbi de såkalte «First and
Second Island Chains», vil USA få store
problemer med å opprettholde sine fremskutte baser og dermed også få vesentlig
større logistiske utfordringer. Foto: Office
of the Secretary of Defense (US)
nærmere for visse aspekter ved de operative problemstillinger som konseptet
adresserer.
For det første nevnes den spesielle
geografien i området preget av store havområder og øygrupper. Det slås eksplisitt
fast at siden USA verken har evne eller
vilje til å angripe det kinesiske fastland
i den hensikt å okkupere det så vil operasjonene stort sett omfatte luft- og sjødomenet samt cyber og space. Kinesiske
militærteoretikere hevdes å ha som
målsetting at Kinas sjømilitære dominans skal økes til forbi de såkalte «First
and Second Island Chains.»10 Dersom
kineserne lykkes med dette vil USA få
store problemer med å opprettholde sine
fremskutte baser og dermed også vesentlig større logistiske utfordringer.
For det andre beskrives som en
vesentlig faktor den forventede kapasitetsøkningen innen Peoples Liberation
Army (PLA). I løpet av relativt få år forventes kineserne å besitte kinetiske
og ikke-kinetiske anti-satellitt (ASAT)
våpen, sofistikerte cyber- og elektroniske krigføringskapasiteter, langtrekkende Intelligence, Surveillance, and
Reconnaissance (ISR)-systemer, stillegående dieseldrevne ubåter og atomubåter, avanserte sjøminer, et sofistikert
integrert luftforsvarssystem, et omfattende og sofistikert «ReconnaissanceStrike Network» som dekker både luft-,
overflate- og undervanns domenet og
presisjonsstyrte konvensjonelle ballistiske missiler og kryssermissiler for
angrep mot både land- og sjømål.11
Sistnevnte kapasitet forventes å kunne
skytes ut både fra plattformer på land,
på sjøen og i luften. Det antas også at
kineserne kommer til å ha betydelige
mengder på lager av sentrale kapasiteter som for eksempel ballistiske missiler,
jagerfly, SAMs og sjøminer.
20
For det tredje gis det en oppskrift på
hvordan USA, gitt visse betingelser, kan
vinne en konvensjonell væpnet konflikt
med Kina. Det beskrives to faser, initialfasen og oppfølgingsfasen, som hver har
sine spesifikke operasjonslinjer.
Initialfasen består av
fire operasjonslinjer:
• Absorbere det initielle kinesiske
angrep og minimalisere skader på
deployerte styrker og deres baser.
• Iverksette en «Blinding Campaign»
mot PLAs nettverkskapasitet.
• Iverksette en «Suppression Campaign»
mot PLAs langtrekkende presisjonsvåpen.
• Gripe og holde initiativet i luft-, sjø-,
cyber- og spacedomenet.
Disse fire operasjonslinjene vil foregå
delvis i parallell og delvis sekvensielt
avhengig av fremgang/tilbakegang i
operasjonene.
Oppfølgingsfasen består
også av fire operasjonslinjer:
• Utføre en vedvarende kampanje for å utnytte initiativ innen
for alle domener.
• Utføre «Distant Blockade»
operasjoner.
• Opprettholde operativ logistikk.
• Øke industriproduksjonen.
Operasjonene i initialfasen vil på
mange måter kunne sammenlignes
med den kalde krigens «Operating
under Threat». Det vil si at både luft- og
sjøstridskrefter må ta frem igjen konsepter for fysisk beskyttelse av baser,
mulighet for hurtige deployeringer til
alternative baser eller til sjøs, rutiner
for skadekontroll og regenerering, samt
aktivt forsvar mot fjernbekjempning
med presisjonsvåpen.
Henvisningen til en «Blinding
Campaign» viser at ASB-konseptet baserer seg på at begge parter i krigen har
avanserte ISR-kapasiteter og operative
nettverk. Konseptet slår utvetydig fast at:
«The central AirSea Battle competition between the PLA and the US and
allied militaries may be characterized as
a «scouting battle» in which both sides
strive on a continuous basis to find and
strike the other’s key targets while deny-
ing the other side the ability to do the
same.» 12
Det slås derfor fast at denne kampanjen må iverksettes umiddelbart når
fiendtlighetene starter og omfatte både
luft-, sjø-, cyber- og spacedomenet.
(Visse deler av kampanjen vil sannsynligvis ha startet allerede i fredstid i form
av etterretningsinnhenting og «probing»
i cyberspace. )
En «Suppresion Campaign» mot
kinesiske langtrekkende presisjonsvåpen vil være nødvendig for å kunne ta
tilbake initiativet og komme over på
offensiven. Angrep mot kinesiske landbaserte ballistiske missiler krever forbekjempning av det kinesiske integrerte
luftforsvarssystem med oppdaterte
versjoner av «Wild Weasel» taktikkene
fra den kalde krigen. Deretter kan både
langtrekkende jager- og bombefly med
presisjonsvåpen anvendes, sammen
med neste generasjons Unmanned
Combat Aerial Vehicles (UCAVs) og
kryssermissiler. Samtidig må luft- og
sjøbaserte presisjonsvåpen bekjempes
med en kombinasjon av offensive og
defensive kontraluftoperasjoner og antiubåtoperasjoner.
Gradvis skal disse operasjonslinjene
danne grunnlaget for å kunne gripe initiativet og gå over på offensiven. Først
må det da etableres og vedlikeholdes
en grad av luftoverlegenhet og dernest
etableres tilstrekkelig sjøkontroll til at
kinesiske overflate- og undervannsplattformer ikke lengre kan operere fritt.
Målet vil da som tidligere nevnt være å
presse den kinesiske marine innenfor
«The First Island Chain» og etter hvert
helt inn mot det kinesiske fastland. 13
Det antas at USA i større grad enn
Kina vil kunne opprettholde sine handelsforbindelser med allierte under en
konflikt. Ved å utnytte sin kapasitet til
å blokkere trafikk til kinesiske havner
vil det meste av Kinas utenlandshandel
sannsynligvis kunne stoppes, og dermed bidra til en systemkollaps.
For å kunne gjennomføre en langvarig kampanje i alle domener blir logistikk en kritisk faktor for amerikanerne.
Ved innledningen av en eventuell konflikt vil de ha relativt få fremskutte baser
i området. Det vil derfor som tidligere
“For å kunne gjennomføre en langvarig kampanje i alle
domener blir logistikk en kritisk faktor for amerikanerne.”
nevnt være kritisk at disse overlever et
initielt kinesisk angrep for at amerikanerne skal ha mulighet til å etterforsyne
sine sjø- og luftstridskrefter over de store
avstander som man finner i dette teateret. Etter hvert må de også evne å etablere nye fremskutte baser ved behov,
samtidig som beskyttelse av de lange
forsyningslinjene blir en vesentlig oppgave. USA vil også måtte basere seg på
at de kan benytte seg av baser i allierte
land som Japan, Australia og Singapore.
Videre må USA forberede seg på en
langvarig konflikt ved blant annet å øke
sin industriproduksjon, særlig med hensyn til presisjonsvåpen.
Pågående AirSea Battle initiativ
Den
såkalte
AirLand
Battledoktrinen(ALB), som på 1980-tallet beskrev hvordan Warzawapaktens
militærmakt kunne nedkjempes ved
tett integrerte luft- og landoperasjoner,
kom etter hvert til å påvirke teknologiutvikling, informasjonsbehandling,
organisering av militære styrker, utdanning, øving og trening mv. I hvilken grad
ASB-konseptet kommer til å ha samme
påvirkningskraft er for tidlig å si noe
bastant om. Imidlertid kan det slås fast
at US Navy og USAF allerede har iverksatt flere tiltak som en følge av den gryende ASB tenkningen. Dette er tiltak
som totalt sett skal gjøre USA i stand til å
gjennomføre de skisserte operasjonslinjer gjennom blant annet å videreutvikle
evnen til informasjonsoverlegenhet og
nettverkssentrisk krigføring, evnen til
fjernbekjempning med presisjonsvåpen
og evnen til å beskytte egne baser og
infrastruktur.
Selv om ASB baserer seg i stor grad
på nettverkssentrisk krigføring innser man også muligheten for å måtte
operere med degraderte nettverk, ISRkapasiteter og kommunikasjonsmuligheter. Mange initiativ går derfor ut på
å utvikle taktikker og prosedyrer for å
kunne operere under slike forhold, samtidig som man søker å utvikle teknologiske løsninger som skal øke redundansen. (For eksempel bruk av aerostats og
UAVer som supplement til rombaserte
systemer.)
For å øke evnen til nettverkssentrisk
krigføring anbefales det at US Navy og
USAF utvikler felles interoperable data
linker og informasjonsinfrastruktur,
samt vurderer muligheten for fremtidig integrering av Air Operation Centres
(AOC) og Maritime Operation Centres
(MOC).
Det foreslås også, som et ledd i å
øke den mentale interoperabiliteten
hos offiserer fra US Navy og USAF, at
det etableres et felles karrierefelt der
utvalgte offiserer får spesiell utdanning
og trening innen ASB for å kunne tjenestegjøre ved staber og etter hvert bli sjefer for «Joint Aerospace-Maritime Task
Forces»(JAMTF).
Konseptets status i den
amerikanske administrasjonen
Så langt hovedelementene i det nye
konseptet. Så kan man spørre seg hva
er egentlig nytt? Hvor langt har dette
konseptet kommet på veien mot å bli
en akseptert lærebok, en doktrine, og
hvilken status har det i den offisielle
planleggingen i Pentagon?
Hvis man skal lete etter nye elementer synes det blant annet å ligge i dette
at nettverkssentrisk krigføring her tas et
steg videre. Det sies i klartekst at evnen
til informasjonsoverlegenhet er kritisk.
Derfor vil krigen i stor grad dreie seg om
det som kalles «The Scouting Battle»,
altså evnen til å detektere motstanderen før han oppdager deg. Vi vet allerede at cyberdomenet er gjenstand for
både offensive og defensive operasjoner
i denne forbindelse og vi må kunne anta
at dette vil også gjelde spacedomenet i
en kommende konflikt. Flere nasjoner
har i dag allerede demonstrert at de
har kapasitet til å ødelegge rombaserte
plattformer. Mye tyder på at ASB kan bli
den første doktrinen som for alvor flytter
krigføringen ut til «The Final Frontier».
Hvilke konsekvenser den nye doktrinen vil få for organiseringen av militære styrker gjenstår å se, men det synes
tydelig at den såkalte «ReconnaissanceStrike»-kapasiteten er sentral, sammen
med «Time-Sensitive-Targeting». Dette
peker i retning av en organisering rundt
sensorer, effektorer og beslutningstagere
snarere enn den tradisjonelle hierarkiske måten og organisere militære styrker på. Man kan for eksempel tenke
seg at en JAMTF har både sensorer og
effektorer fra begge forsvarsgrenene og
et felles ledelseselement, en integrert
AOC/MOC, med en felles bildeoppbygging som gir grunnlag for beslutninger.
Bekjempelse av mål basert på dette bildet kan utføres av effektorer fra begge
forsvarsgrener avhengig av kalkulering
av innsatsfaktorer som avstand, risiko
og effekt i målet. For eksempel bruk av
ubåtbasert ISR- og strike kapasitet for å
degradere kinesisk integrert luftforsvar
koordinert med angrep med USAFs lavsignatur langtrekkende bombefly.
ASB er foreløpig kun et konsept, et
utkast til noe som etter hvert kan bli en
akseptert doktrine. Diverse kilder anslår
at implementering av ASB kommer til å
ta minst ti år, kanskje lengre. 14 Samtidig
understrekes det at det haster med å
komme i gang med iverksetting av tiltak
fordi flere av initiativene nevnt tidligere
vil ta lang tid å utvikle. Videre pekes det
på at selve prosessen med å implementere konseptet vil kunne ha en kortsiktig
strategisk effekt ved at allierte i regionen
blir beroliget i forhold til at amerikanerne nå dreier sitt fokus over på operative utfordringer knyttet til en fremtidig
potensiell høyintensitetskonflikt.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
21
Som nevnt tidligere har US Navy og
USAF allerede undertegnet en samarbeidsavtale for å utvikle konseptet videre
og det har i den senere tid kommet flere
offisielle uttalelser fra Pentagon som
tyder på at ASB kommer til å bli veien
videre for amerikansk «warfighting».
Enkelte går så langt som å si at USA har
egentlig ikke noe valg dersom man ikke
vil akseptere et brudd på et grunnleggende prinsipp i amerikansk strategisk
tenkning siden Monroe-doktrinen: fri
tilgang til de områder som USA definerer som strategisk viktige. 15
Det finnes imidlertid flere utfordringer på veien mot full implementering av ASB. Etter hvert som konseptet har blitt mer kjent i offentligheten
har flere kritiske røster hevet seg. Fra
diverse militære kilder har man for
eksempel pekt på at landstyrker(US
Army og Marine Corps) er viet veldig liten oppmerksomhet i konseptet. Landstyrkenes rolle er stort sett
begrenset til å sikre fremskutte baser
og bakre områder, samt i nødvendig grad utføre stabiliseringsoppdrag.
Argumentet i ASB er at landstyrker
ikke vil ha mulighet for å penetrere kinesernes A2/AD-kapasitet uten
«katastrofale tap» og at for eksempel
en okkupasjon av kinesisk territorium derfor ikke er en aktuell strategi.
Kritikerne på sin side hevder at ingen
krig har noensinne blitt vunnet av
luft- og sjøstridskrefter alene og at det
faktum vil fremtvinge en større grad
av inkorporering av landstyrker også
i forbindelse med ASB-konseptet. 16
På det strategiske nivå har flere kritikere påpekt at selv om konseptet forsøker å gi inntrykk av at dette ikke er
en «Containment» strategi rettet mot
Kina, og at konseptet ikke baserer seg på
«Pre-Emptive Strikes», så er det nettopp
dette som vil kunne bli effekten. I stedet
for å virke stabiliserende på regionen
kan det medvirke til en rustningsspiral
som vil heve spenningsnivået og nettopp gjøre forkjøpsangrep mer sannsynlig. Pentagon synes å ha innsett dette
problemet og har i senere uttalelser søkt
å tone ned referansene til Kina og mer
vektlagt konseptets generiske natur.
Samtidig har man økt innsatsen for å
engasjere kinesiske militære ledere i
konstruktiv dialog. 17
22
Andre utfordringer som nevnes er
lang ledetid på utvikling av den teknologi som er angitt som kritisk for konseptet, faren for at budsjettreduksjoner
på grunn av finanskrisen vil begrense
antall programmer som vil bli gjennomført, og sist, men ikke minst, tradisjonell
rivalisering mellom forsvarsgrenene.
På tross av disse innvendingene
synes det klart at ASB-konseptet allerede er i ferd med å sette sitt preg på den
militære tenkningen i USA. Uttalelser
fra både den politiske og militære ledelse i Pentagon tyder på dette, samtidig
som at slutten på operasjonene i Irak
og Afghanistan innvarsler en ny æra
for militære styrker der fokuset på ny
vil dreie seg mot høyintensitets krigføring. Det er imidlertid en lang vei frem
til at ASB kan sies å ha modnet til en
komplett doktrine. Det gjenstår å se om
rivalisering og kulturforskjeller mellom
US Navy og USAF kan overvinnes, at
man finner gode løsninger på hva landstyrkenes rolle blir i det nye konseptet
og at teknologiutvikling og anskaffelsesprogrammer går i henhold til de skisserte behov. ASB-konseptet er imidlertid
utvilsomt pr i dag det mest omfattende
og interessante konseptet som er lansert
med tanke på fremtidig krigføring. Det
bør derfor allerede nå studeres nøye
også av nasjoner som kan tenkes å skulle
samarbeide med USA i operasjoner.
Mulig innflytelse på
norsk militær tenkning.
På denne bakgrunn vil jeg derfor avslutningsvis knytte noen kommentarer
til hvordan ASB-konseptet, gitt at det
implementeres av amerikanerne, kan
komme til å influere på norsk konseptog doktrineutvikling i de kommende år.
Norsk fagmilitær tenkning har siden
midten av 80-tallet vært dominert av
den tidligere omtalte AirLand Battledoktrinen. Doktrinen var basert på
manøverkrigsprinsipper og fikk etter
hvert stor innflytelse på den militære
tenkning i alle vestlige land. NATO fulgte
på sin side opp med en egen variant
kalt «Follow-on Forces Attack» (FOFA).
Ideen var den samme: de framrykkende
fiendtlige panserstyrkene skulle angripes ikke bare i fronten, men simultant
både i fronten, på dypet og i flankene.
USAs militærteknologiske overtak i luften og på
hva det skal brukes til. Foto: US Navy.
Etter den kalde krigen, og de store
omstillingene i det norske forsvaret,
har imidlertid fokus gått mer i retning
av stabiliseringsoppdrag out-of-area.
Etter hvert er det derfor konsepter og
doktriner for opprørs- og terrorbekjempelse som har blitt dominerende. Selv
Luftforsvaret og Sjøforsvaret har i stor
grad hentet sin operative erfaring de
senere årene fra denne type operasjoner. Samtidig har Norge fremdeles hatt
mye oppmerksomhet rettet mot suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse
i de store havområder, med tilhørende
øygrupper, som utgjør Norges strategiske interesser i nord.
Norges gjeldende militære doktrine, Forsvarets fellesoperative doktrine
(FFOD), ble utgitt i 2007. Den viderefører mye av manøverkrigstenkningen
fra den forrige doktrinen fra 2000, men
innfører også i sterkere grad elementer fra «Effect Based Operations» (EBO)
og «Network Based Defence» (NBD).
Doktrinen beskriver fortsatt høyintensitetskrig som en reell mulighet, men
vektlegger i større grad stabiliseringsoperasjoner og irregulær krigføring. I så
måte oppsummerer den de norske operative erfaringene fra Balkan, Afrika og
Afghanistan siden tidlig 90-tall.
Etter NATO-toppmøtet i Lisboa, der
Norge var en av pådriverne for et større fokus på NATOs nærområder, kan
man imidlertid spore visse endringer i
Forsvarets fokus. For eksempel slås det
fast i den nylig utgitte langtidsplanen for
Forsvaret i perioden 2013-16 (Stort prop
73S «Et forsvar for vår tid») at:
«Norge må til enhver tid råde over
relevante maktmidler for å motvirke
press, aggresjon eller anslag. Med moderne kapasiteter og høy reaksjonsevne skal
Forsvaret utgjøre en krigsforebyggende terskel som innebærer høy risiko og kostnad
for den som måtte utfordre norsk sikkerhet og selvstendighet.» 18
giske gjennombrudd som i sin tid skapte
det – bensinmotoren- etterfølges av en
minst like revolusjonerende nyvinning,
nemlig mikroprosessoren og med den hele
informasjonsteknologien.» 20
sjøen savner sidestykke i historien. Spørsmålet er
Dette samsvarer med NATOs fornyede vektlegging av Art 5 operasjoner
som en bærebjelke i alliansen. Hva en
«krigsforebyggende terskel» egentlig
betyr kvantitativt og kvalitativt har man
så vidt begynt å studere i akademia,
departement og militære staber. Man
har blant annet revitalisert arbeidet med
generiske planer for forsvar av Norge.
Dette er forhold den nylige iverksatte revisjonen av FFOD må ta hensyn
til. Høyintensitetskrigføring basert på
dagens forutsetninger må vies større
oppmerksomhet enn det som er tilfellet
i dagens doktrine.
I nevnte langtidsplan står det også følgende:
«Nettverksbasert organisering åpner
nye muligheter og utfordrer samtidig tradisjonelle konsepter, kommandoforhold,
ledelsesformer og organisasjon. Det nettverksbaserte Forsvaret krever derfor både
konseptuel og organisatorisk fornying.» 19
Selv om FFOD fra 2007 beskriver
NBD som en av flere pilarer for det norske Forsvaret, så er det mange som vil
hevde at vi enda ikke har tatt inn over
oss de fulle konsekvenser av dette. En
av dem er tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen, som i en artikkel
nylig i Norsk Militært Tidsskrift (NMT)
«Manøverkrig i det 21. århundre – er
mekaniserte styrkers storhetstid forbi?»
lanserte følgende hypotese:
«Hypotesen er med andre ord at
overgangen til nettverksbasert forsvar
innebærer at realiseringen av manøverteoriens kjerne – utmanøvrering og destabilisering av fienden gjennom en raskere beslutningssløyfe – må baseres på
helt andre organisatoriske og taktiske løsninger enn dagens, for å være riktig tolket
inn i vår tids forutsetninger. Den snart
hundreårige storhetstid for det pansredeall arms-hærforband med stridsvognen
som kjerne kan være ute, når det teknolo-
General Diesen reiser her et betimelig spørsmål om den norske fagmilitære
tenkning, særlig på hærsiden, fortsatt
preges av ALB-doktrinen med favorisering av de høymobile tunge panseravdelinger som sammen med luftstøtte og
bekjempning av mål på dypet utgjorde
kjernen i det manøverkonsept som
skulle «utmanøvrere og destabilisere
fienden». Som en følge av dette, og kanskje også som en følge av de siste ti års
fokus på opprørs- og terrorbekjempelse,
kan det synes som om norske militære
tenkere ikke i tilstrekkelig grad har tatt
inn over seg de fundamentale endringer
som burde følge av de kvantesprang
som er gjort innen informasjonsteknologien. Når nå fokuset ser ut til å dreie
tilbake mot høyintensitets krigføring
kan dette muligens bli startpunktet for
en ny doktrinedebatt også i Norge.
Mye tyder på at ASB-konseptet, etter
hvert som det utvikles og modnes i USA,
vil bli en av flere innfallsvinkler i denne
debatten. Denne antagelsen forsterkes
av det faktum at Norge er medlem av
NATO, og at amerikanernes konseptuelle tilnærming til fremtidig høyintensitets krigføring også vil påvirke tenkningen i denne alliansen.
Det er flere argumenter som taler
for at ASB-konseptet vil kunne få stor
innflytelse i Norge: For det første har
geografien i det norske strategiske
interesseområdet mange likhetstrekk
med scenarioet i WPTO med relativt
store havområder og mindre øygrupper. Trusselen man kan stå overfor vil
sannsynligvis også ha betydelig A2/
AD- kapasitet. For det andre har Norge
allerede gjennom de senere års omlegging til innsatsforsvar relativt sett styrket
Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Dette er
manifestert gjennom blant annet nye
fregatter og kystkorvetter og ikke minst
beslutningen om anskaffelsen av nytt
5. generasjons jagerfly- F35. Det ligger
derfor i kortene at styrket operativt samarbeid mellom disse forsvarsgrenene er
et imperativ. For det tredje vektlegger
ASB-konseptet informasjonsoverlegenhet som et sentralt premiss for militær
suksess og beskriver både «The Scouting
Battle» og «The Blinding Campaign»
som forutsetninger for alle de andre
operasjonslinjene.21 Dette samsvarer
med intensjonen i langtidsplanen om
behovet for «konseptuel og organisatorisk fornying» og Diesens klare analyse
av at en nettverksbasert tilnærming i
dagens situasjon vil fundamentalt endre
militære avdelingers måte å operere på.
Oppsummering
Jeg har i denne artikkelen forsøkt å gi
en beskrivelse av det amerikanske ASBkonseptet og en vurdering av hvor langt
det har kommet på veien mot å bli en
komplett doktrine. De geopolitiske endringene vi ser i dag fra en unipolar mot
en multipolar verden med et strategisk
fokus som forflyttes østover, er noe av
grunnlaget for at høyintensitets krigføring på ny har kommet på dagsorden.
Storstilte militære stabiliseringsoperasjoner er mindre sannsynlige etter Irak
og Afghanistan. Både NATO og gamle og
nye stormakter ser ut til å fokusere mer
på bruk av militærmakt til støtte for sine
vitale strategiske interesser.
ASB-konseptet vektlegger i stor grad
nettverkssentrisk krigføring og tett integrering av luft- og sjøstyrker. Konseptet
beskriver også cyber og space som nye
domener for krigføring med avgjørende
betydning for utfallet av operasjonene.
Sammenligner man med den forrige
dominerende doktrine, ALB, finner man
både likheter og ulikheter. Likheten ligger blant annet i at ASB også søker å
anvise løsningen på et operativt problem
ut i fra en gitt geografisk setting og en
gitt potensiell motstander, samtidig som
man synes å ha en ambisjon om å skape
en generisk doktrine for høyintensitets
krigføring. Ulikhetene ligger blant annet
i at på 80-tallet i Europa var utfordringen
å stoppe dype penetreringer av sovjetiske høymobile panserstyrker. Svaret
ble integreringen av luft- og landstyrker
i et manøverbasert forsvar som skulle
stanse den sovjetiske første echelon i
hovedslagområdet samtidig som man
bekjempet andre echelon under fremrykning ved angrep på dypet. I ASB er
operasjonsteatret endret til en geografi
dominert av havområder og øygrupper,
og den operative utfordring er den kinesiske A2/AD-kapasitet som i stor grad
er basert på evne til fjernbekjempning.
Svaret på denne utfordringen ligger ikke
i McArthur’s øyhopping fra Den andre
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
23
verdenskrig, men i utvikling av evne
til å motstå det initielle angrepet, frata
kineserne initiativet ved å frata dem
deres øyne og ører, bevare egen informasjonsoverlegenhet og degradere den
kinesiske A2/AD-kapasiteten ved fjernbekjempning. På det strategiske nivå
skal krigen vinnes ikke ved å okkupere
territorium, men ved å påtvinge fienden
nederlag ved gradvis å tvinge ham tilbake innenfor «The First Island Chain»
slik at amerikanerne blant annet kan
påtvinge en blokade som kveler den
kinesiske økonomi og fører til systemkollaps.
Konseptet er pr i dag langt unna en
status som en komplett doktrine. Det
antas at det vil ta minst ti år å videreutvikle det til noe som er i nærheten
av det ALB-doktrinen i sin tid var. Der
finnes også kritiske røster som hevder
at blant annet landstyrker er for lite
behandlet, og at selve ideen bak konseptet er farlig fordi det kan føre til
rustningskappløp og spenningsøkning
i Sørøst-Asia og Stillehavsregionen.
Imidlertid har USAF og US Navy allerede signert en avtale om videreutvikling av konseptet og det synes i
økende grad å få offisiell anerkjennelse
og støtte i USA. ASB-konseptet synes
derfor pr i dag å være det mest omfattende forsøket på å si noe om krigføring i det 21. århundre som foreligger,
og hvis amerikanerne implementerer
det så vil dette uvegerlig komme til å
influere på den militære tenkningen i
den vestlige verden.
For Norge vil dette sannsynligvis få
konsekvenser for revisjonen av den fellesoperative doktrine, særlig dersom
NATO også adopterer ASB-konseptet.
Konseptet passer i utgangspunktet godt
1 Med doktrine menes her læresetninger eller lærebok. (NATOdefinisjon: «Fundamental principles by which the military units
guide their actions. They are authoritative, but require judgement
in application.» AAP-6. Med «konsept» menes her et utkast, en
idéskisse, til noe som kan videreutvikles til en doktrine.
Brasil, Russland, India og Kina, de såkalte BRIC-landene, omtales
ofte som de land i verden med størst økonomisk vekstpotensial.
3 For en grundigere analyse av Kina og Indias sjømilitære ambisjoner og kapasitetsoppbygging, se bl a «Emerging naval powers
in Asia-China’s and India’s quest for seapower», Satira Basit og
Øystein Tunsjø, Oslo Files on Defence and Security, Juni 2012.
4 Norge har f eks gjennom sitt «Nærområdeinitiativ» pekt på betydningen av dette, et syn som nå ser ut til å få mer og mer gjennomslag i NATO-organisasjonen.
5 Begrepet oppstod etter Wienkongressen i 1814 da Europa skulle
reorganiseres etter Napoleonskrigene. Begrepet gjaldt datidens stormakter (Frankrike, Storbritannia, Østerrike, Russland og Preussen)
som på tross av sterke rivaliseringer for en lengre periode klarte å
utvikle mekanismer for samhandling og diplomati.
6 Militært sett har denne utviklingen bl a ledet til et fornyet fokus på
missilforsvar.
7 Det amerikanske forsvarets rullerende vurderinger av fremtidige
utfordringer og innrettingen av forsvarets kapabiliteter
8 Bl a utga Chairman of the Joint Chiefs of Staff(CJCS) Gen Dempsey
i januar 2012 dokumentet «Assured Access» der ASB omtales som
fundamentet for fremtidige Joint Operations.
9 «AirSea Battle – A Point-of-Departure Operational Concept», Jan
Van Tol et al, CSBA 2010
10 Den første strekker seg fra det japanske fastland gjennom Ryukus,
Taiwan, Filipinene og Borneo. Den andre strekker seg fra øygruppen
Bonin i nord og sydover mot Marianas og Guam.
24
Hvor store konsekvenser bør AirSea
Battle-konseptet få for den pågående
revisjonen av Forsvarets fellesoperative
doktrine?
i forhold til geografi og trusselbilde i vårt
strategiske interesseområde dersom en
høyintensitetskonflikt på ny skulle bli
aktuell. Konseptet passer også i forhold
til vår relative vektlegging av luft- og
sjøstyrker sammenholdt med intensjonen om å kunne drive nettverkssentrisk
krigføring.
Alt tyder derfor på at vi gjør klokt i å
følge med på ASB-konseptets videre vei
i det amerikanske militære system.
11 Anslagene varierer mye, men ila 10-20 år synes de fleste å være
enige om at Kina kan ha oppnådd en betydelig kapasitet innenfor
de nevnte områder.
12 «AirSea Battle – A Point- of-Departure Operational Concept», s 56
13 Dette medfører at USA og deres allierte også må bekjempe Kinas
etter hvert omfattende tilgang på havner utenfor sitt eget nære operasjonsområde. Over flere år har kineserne lagt vekt på å bruke sitt
«dollar diplomati» for å få tilgang på baser i Pakistan, Bangladesh
og Burma, samt flere land i Afrika. Det må også nevnes i den forbindelse økende kinesisk interesse for utviklingen av nye sjøveier
i Arktis. De har f eks nylig anmodet om observatørstatus i Arktisk
råd.
14Se f eks «AirSea Battle – A Point- of-Departure Operational
Concept», s 97
15Monroe-doktrinen refererer til den amerikanske president James
Monroe som i 1823 deklarerte at «The Western Hemisphere» ikke
lenger kunne betraktes som et område for Europeisk innflytelse.
USA ville forbeholde seg retten til å intervenere dersom dette skulle
skje i fremtiden. Monroe-doktrinen er på mange måter den første
manifestasjonen av USA’s økende globale interesser.
16 Se f eks «Air-Sea Battle», Jim Lacey, National Review Online, 14 des
11
17 Se f eks «America’s Dangerous Battle Plan», Raoul Heinrichs, The
Diplomat, 17 aug 11
18 Stort prop 73S «Et forsvar for vår tid», s 7
19 Ibid, s 41
20 «Manøverkrig i det 21.århundre – er mekaniserte styrkers storhetstid forbi?», General(P) Sverre Diesen, NMT nr 2 2012
21 COS USAF, Gen Schwartz og CNO, Adm Greenert bruker følgende
formulering for å oppsummere kvintessensen av ASB-konseptet:
«Air Sea Battle seeks to use Networked, Integrated Attack-in-Depth
to disrupt, destroy and defeat (NIA-D3) adversary capabilities.»
INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS
Oslo Militære Samfund
www.oslomilsamfund.no
Direksjonen i Oslo Militære Samfund
Formann: Generalmajor Gunnar Rolland
Tlf: 98 84 66 34
e-mail: [email protected]
Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt
Tlf. 92 04 80 67 (mobil)
e-mail: [email protected]
MEDLEMSKAP
Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres
over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å
kontakte intendanten.
Kontigenter OMS:
• Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 660,- pr. år.
• Subalterne og pensjonister kr 540,- pr. år.
• Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr. år.
• Kadetter kr. 60,- pr. år.
Adresse:
Oslo Militære Samfund
Myntgaten 3, 0151 Oslo
Formannen
har ordet
Vi er godt i gang med høstens foredragsserie, og det gleder meg
at jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger på vårt program. Jeg minner om at vi legger opp til et hyggelig nytt år med
gode og spennende foredragsaftener, og ikke å forglemme trivelige og hyggelige sosiale samlinger. Husk å melde dere på til vårt
Nyttårsball!
Endelig har vi mottatt “Tilstandsrapport med Vedlikeholdsplan”
for Myntgaten 3 fra OPAK. Det er formannen i vedlikeholdskomiteen oberstløytnant Knut Bremerthun, som er i “førersetet” for
OMS her. Vedlikeholdskomiteen vil komme med en anbefaling til Direksjonen om prioriteringer og strakstiltak som
må settes i verk. Det overrasker ingen at utgifter til den foreslåtte vedlikeholdsplanen vil være større enn det vi normalt klarer å dekke innenfor vårt normale budsjett. Jeg vil oppdatere/informere dere om dette etter hvert.
Representantskapet vedtok på siste møtet Direksjonens innstilling til to nye “innbudte medlemmer”.
Flaggkommandør Petter Ask og kapteinløytnant Stein Johansen har utført en særdeles utmerket tjeneste i våre styrende organer over mange år. De er begge flotte ambassadører for Oslo Militære Samfund. Gratulerer med velfortjent
påskjønnelse!
På vegne av meg selv og Direksjonen ønskes dere
alle en fredelig og god jule- og
nyttårsfeiring! På gjensyn i det nye året.
Varme hilsener
Gunnar Rolland
Formann OMS
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
25
INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS
JULETREFEST i OMS!
Direksjonen i Oslo Militære Samfund har den glede å invitere medlemmene
med barn og barnebarn til juletrefest.
Torsdag 3. januar 2013 fra kl 17:00 til kl 20:00
i OMS lokaler i Myntgaten 3
Det blir program med leker, sang, underholdning og gang rundt juletreet.
Vi tror at julenissen også i år vil glede oss med et besøk.
Barna får pølser, boller, brus og godteposer.
De voksne serveres kaker og kaffe. Forfriskninger kan forøvrig kjøpes.
Pris kr 100,- pr deltaker som betales ved ankomst.
Påmelding til intendanten innen 28. desember på svarslipp, eller epost til
[email protected]
Ved påmelding oppgi navn,
samt hvor mange barn og voksne som kommer.
Vel møtt til en hyggelig juletrefest i tradisjonsrike lokaler.
Direksjonen
"
Svarslipp
Påmelding juletrefest OMS 3. januar 2013. NB! Skriv tydelig
Sendes Oslo Militære Samfund v/Intendanten, Myntgaten 3, 0151 Oslo
Navn:...........................................................................................Antall barn...................... Antall voksne........................
Adresse:................................................................................................................................ Tlf.:........................................
NYTTÅRSBALL
Oslo Militære Samfund har den glede å invitere medlemmene med familie og venner til nyttårsball.
Lørdag 5. januar 2013 kl 18:30 i vår bygning i Myntgaten 3.
(Aperitiff serveres fra kl 18:30, og vi går til bords ca kl 19:00)
En velsmakende meny og ditto vinliste vil De finne på våre nettsider, www.oslomilsamfund.no
Kuvertpris er kr 800,- for medlemmer og deres ledsagere,
kr 1000,- for øvrige gjester De som medlem ønsker å invitere. Antrekk: Galla.
Deltakelse betales på forhånd til OMS-konto 1600.40.57574 innen 20. desember 2012.
Påmelding skjer ved vedlagte svarslipp til:
Oslo Militære Samfund v/Intendanten, Myntgaten 3, 0151 Oslo,
eller pr epost: [email protected] innen 20. desember 2012.
Vennlig hilsen
Gunnar Rolland, generalmajor, formann OMS
"
Svarslipp
Jeg ønsker å delta på Oslo Militære Samfunds nyttårsball, lørdag 5. januar 2013, kl.18:30
Grad/Tittel:....................................... Navn:.................................................................. Ledsager.......................................
Telefon nr.:...........................................................................................................................................................................
Gjester:
Grad/Tittel:....................................... Navn:.................................................................. Ledsager.......................................
Grad/Tittel:....................................... Navn:.................................................................. Ledsager.......................................
Grad/Tittel:....................................... Navn:.................................................................. Ledsager.......................................
Kontonummer ved eventuelle refusjoner:........................................................................................................................
26
INFORMASJON
INFORMASJONTIL
TILMEDLEMMER
MEDLEMMEROMS
OMS
188-års stiftelsesmiddag
Oslo Militære Samfund har den glede å invitere medlemmene til feiring
av Samfundets 188-års stiftelsesdag fredag 1. mars 2013 kl 19.00 i Myntgaten 3.
Feiringen av vår stiftelsesdag, der en rekke inviterte gjester,
og høstens og vårens foredragsholdere deltar, skjer på tradisjonelt vis
med festmiddag i den store salen. En velsmakende meny og tilhørende vinliste
vil De finne på våre nettsider www.oslomilsamfund.no så snart menyen er fastsatt i samarbeid
med restauratør. Middagen etterfølges av mocca avec.
Direksjonen håper spesielt at mange av våre nye medlemmer har anledning til å delta.
Antrekk: Messdress II, mørk uniform (uten gallautstyr), smoking.
Kuvertpris er kr. 600,-, som innbetales på forhånd til OMS-konto 1600.40.57574.
Påmelding skjer ved svarslipp til
Oslo Militære Samfund v/Intendanten, Myntgaten 3, 0151 Oslo
eller pr epost til [email protected]
innen 15. februar 2013.
Vennlig hilsen
Gunnar Rolland,
generalmajor,
formann OMS
Svarslipp
"
Jeg ønsker å delta på Oslo Militære Samfunds stiftelsesmiddag, fredag 1. mars 2013 kl 19:00
Grad/Tittel ...............................................................Navn..................................................................................................
Telefonnummer.......................................................Epost .................................................................................................
Kontonummer ved eventuelle refusjoner........................................................................................................................
Nærmere informasjon om stiftelsesmiddagen fås ved henvendelse til intendanten,
kommandør Tom Egil Lilletvedt - epost: [email protected]
GENERALFORSAMLING
Innkalling til generalforsamling mandag 8.april 2013.
I samsvar med OMS lover § 7 innkalles det til generalforsamling i vår bygning i Myntgaten 3,
Mandag 8. april 2013
Generalforsamlingen avholdes umiddelbart etter foredraget, ca kl 19.15.
Saksliste:
1. Årsberetning for Oslo Militære Samfund og Norsk Militært Tidsskrift 2012
2. Reviderte årsregnskaper for 2012 for OMS og NMT
3. Valg av tillitsmenn
a. Direksjonsmedlemmer og varamedlemmer
b. Representantskapsmedlemmer og varamedlemmer
c. Revisor
d. Valgkomité
4. Medlemskontingent for 2013
5. Forslag til endring av Lov for Oslo Militære Samfund
Forslag som ønskes behandlet skal være innsendt til Direksjonen innen 1. mars 2013.
Årsberetning og regnskap vil ikke bli trykket i NMT, men bli lagt ut i OMS fra 18. mars 2013,
samt gjøres tilgjengelig på våre nettsider: www.oslomilsamfund.no
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
27
Best i spagat?
- Om behovet for et paramilitært innslag.
Professor Bent Erik Bakken
har vært forskningssjef ved
FFI i 1996-2005 og er i dag
forsker i strategisk læring og
ledelse ved Forsvarets stabsskole, og professor II i læring
og ledelse i komplekse systemer ved Høgskolen i Oslo og
Akershus.
Samfunnets terrorbekjempelse baserer seg på at en i hovedsak
ordenspolisiær styrke relativt raskt skal få støtte av Forsvaret. Både
Gjørv-kommisjonens rapport og regjeringens oppfølging av denne
preges av tanken om at politiets hovedproblem er mangel på trening
innen beredskap og samhandling med Forsvaret. Dette er en gammel
analyse som ser bort fra at kontraterroroperasjoner har svært lite til
felles med hverdagslige politioppgaver. Motsetningen mellom suksessfaktorer i disse to oppgavene er så store at økt trening vil monne
lite. I stedet for å bygge videre på dagens spagatmodell for politiet,
foreslås det her at kontraterroroppgavene i hovedsak løses av en
paramilitær styrke. Beredskapstroppen, utrykningsenhetene og deler
av dagens militære spesialstyrke vil kunne danne stammen i en slik ny
nasjonal politienhet med desentraliserte elementer spredd over hele
landet. I tilfelle militær mobilisering, vil styrken eller deler av denne
kunne avgis til Forsvaret.
AV BENT ERIK BAKKEN
Gjørv-kommisjonens rapport (NOU
2012: 14) er samfunnets viktigste
katalysator for å lære av erfaringene
etter den 22. juli 2011 (Se min anmeldelse av rapporten i dette nummeret av NMT). Derfor er det interessant at statsminister Stoltenberg i
sin beklagelse til Stortinget 28.8.2012
(Stoltenberg, 2012) understreker at
kommisjonen bestod av mennesker
med tung beredskapskompetanse.
Dessverre har en kanskje viktigere
kompetanse i individuell og organisatorisk læring vært fraværende.
Kommisjonen gjentar tidligere gjennomganger (NOU 2000: 24; Fimreite
et al, 2011), og understreker at det
å sørge for god politiberedskap er
krevende og at samspillet, særlig
med Forsvaret, må bedres betraktelig. I etterkant har blant annet tidligere SV-leder Ørnhøi (2012) hevdet
at Forsvaret bør utnyttes i større grad
i forbindelse med kontraterrorope-
28
rasjoner og kanskje erstatte dedikert
politi. Et syn som støttes av tidligere
statsminister Willoch og pensjonert
generalløytnant Tomas Colin Archer
(Amundsen og Løkeland-Stai, 2012).
Det synes videre som om dagens
regjering mener at man i stor grad
kan lære av hva som gikk galt og
hva som fungerte bra under 22. julihendelsen i 2011 (Stoltenberg, 2012).
Helsevesenet og Forsvaret trekkes
frem som organisatoriske forbilder
for politiet.
I flere tiår har en erkjent at samfunnets sikkerhet er blitt satt overfor økede utfordringer. Dette skyldes mange forhold, blant annet
at infrastruktur som tidligere var
offentlig eid og (hierarkisk) kontrollert, nå styres etter markedsprinsipper. Globalisering og økt betydning
av ikke-statlige aktører har også spilt
en rolle. Sammen med andre forhold har dette skapt økt kompleksitet.
Særlig har antall grensesnitt som skal
koordineres i en krise blitt mangedoblet (BAS 2011, Fimreite et al, 2011).
Samtidig har globalisering skapte
økte muligheter. Ulike kulturer synes
også å eksisterer side om side, og
sosiale medier gjør at også marginale
personer kan finne felleskap og trygghet i transnasjonale nettverk og informasjonsdeling.
Også sikkerhetsrelatert forskning
har vært opptatt av slike endringer og
belyst dem på ulike måter. Sektorens
eget forskningsinstitutt, FFI har for
eksempel søkt, til dels i sterk kontrast
til sine oppdragsgiveres mer presserende bekymringer, å forstå drivkreftene i og konsekvensene av radikal
islam (TERRA 2011) og faktisk blitt et
verdensledende miljø på dette feltet.
I de siste 15 år er en rekke offentlige utvalg satt ned (se f eks Fimreite
et al. (2011) for en oversikt) for å lære
i etterkant av episoder, og disse har
i stor grad foreslått konkrete tiltak.
Eksempelvis foreslo sårbarhetsutvalget (NOU 2000:24) opprettelsen av et
eget sikkerhetsdepartement. Men tiltakene har bare unntaksvis blitt gjennomført (Fimreite, et al 2011).
I erkjennelsen av at de mange
vertikale og horisontale grensesnitt
utgjør særlige utfordringer, gjennomføres det ofte øvelser for å avdekke
svakheter.
Således gjennomførte
man i etterkant av terrorangrepene
mot tunnelbanen i London og tog i
Madrid i 2006 øvelse Oslo (DSB 2006).
Utøvelsen av bistandsinstruksen,
der politiet kan etterspørre bistand
fra Forsvaret, fungerte særlig dårlig.
Det tok for eksempel fire timer fra
Hvordan skal en god beredskapskultur gjennomsyre en organisasjon hvis daglige og
altoppslukende virke er ordensvirksomhet og etterforskning, spør artikkelforfatteren.
Bildet er hentet fra en populær TV-serie hvor politiyrkets mykere sider står i sentrum.
Oslopolitiet erkjente at Heimevernet
kunne hjelpe til med objektsikring,
til at Forsvarsdepartementet mottok
en slik henvendelse. Ytterligere timer
gikk før Heimevernet ble varslet. På
det tidspunkt hadde imidlertid politiet endret sin oppfatning og vurderte det slik at bistanden ikke lenger
var nødvendig (DSB 2006, s22). I
etterkant av øvelsen fremkom det like
fullt at en rekke kritiske objekter, som
Storting og regjeringsbygninger, ikke
var blitt sikret slik de burde – nettopp
slike oppgaver som Heimevernet er
trent og utstyrt for å utføre.
Det lå en svært liten ressursinnsats bak terrorangrepene 22. juli; en
enslig terrorist med et tonn kunstgjødsel og enkle håndvåpen. Men
konsekvensen for samfunnet har vært
tragiske og betydelige. Allerede tidlig i den etterfølgende erfaringslæringsprosess har de problematiske
grensesnittene mellom ulike etater
blitt gjenoppdaget (Faremo, 2011),
og justissektorens hovedansvar for
beredskap ble understreket gjennom
navneendringen fra Justis- og politidepartementet til Justis- og bered-
skapsdepartementet, som ble kunngjort 11.11.2011.
Selv om utfordringene mht samordning ved kriser omfatter svært mange
sektorer, avgrenser denne artikkelen
seg til å problematisere de råd som er
fremkommet mht å forbedre politiog beredskapssektoren ved å utnytte
Forsvaret bedre. Først vil jeg skissere
dagens ordning, deretter belyse noen
utfordringer ved modellen, både med
utgangspunkt i norske erfaringer og
hva organisasjonslæringslitteraturen
har funnet. Senere vil jeg gå inn på
hvordan et savnet ledd kan opprettes,
organiseres og brukes.
Teori og praksis mht dagens
fordeling av oppgaver
mellom politiet og Forsvaret.
Prinsipielt har forsvarsetaten og
politietaten ganske klare og forskjelligartede oppgaver. Fellesnevneren
er å bidra til sikkerhet for norske
borgere og vårt samfunn. Forsvaret
skal håndtere utfordringer som har
sitt utspring utenfor landets grenser,
mens politiet skal håndtere dem som
har sin opprinnelse innenfor vårt ter-
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
29
har inntil nylig hatt sin egen ”kontraterror” enhet, HV-016. Likeledes har
Forsvarets spesialstyrker øvet mye på
kontraterror, ofte i nært samarbeid
med politiet.
Robuste trusler fordrer robuste svar. Bildet viser italienske Carabinieri i Roma 2006.
ritorium. Forsvaret skal prioritere
de utfordringer utenfra som kan
ramme norsk jurisdiksjon, territorium og befolkning direkte, og dernest
understøtte operasjoner i utlandet
(Stortingsproposisjon 73, 2012).
Om prinsippene er klare, er grenseoppgangen i praksis langt mer uklar,
men pragmatisk.
Stiavhengighet,
dvs. at dagens ordning er et resultat
av historiens mange små skritt, er en
forklaringsmodell for dagens praksis. For eksempel operer Forsvaret
Kystvakten, som har en, i tid og rom,
avgrenset politimyndighet. Forsvarets
innsats er like mye rettet mot norske
som utenlandske fartøyer og personer. Likeledes er Hæren ansvarlig
for størstedelen av håndhevingen av
grensen mellom Russland og Norge,
et mandat Hæren ikke har mht grensen mot Finland eller Sverige. Igjen,
Forsvaret er like mye rettet mot norske som mot utenlandske borgere.
Videre har Hans Majestet Kongens
Garde et politiaktig mandat om i
fredstid å beskytte Kongens hus.
Eksemplene ovenfor er preget av
et ganske permanent, i noen tilfelle
lovbestemt, rollebytte for Forsvarets
styrker mht å utføre et sikkerhetsoppdrag som prinsipielt tilhører politiet.
I hvert tilfelle har nok tanken vært at
siden kompetansedesignet og kapasitet til de aktuelle militære avde-
30
lingene stemmer godt overens med
politioppdragets behov, er det naturlig å avgi dem til fredsbruk til politioppgaver. Det faktum at det underliggende forsvarsoppdraget ikke er presserende til daglig, spiller også en rolle:
Skulle krigen komme, vil Kystvakten,
Grensevakten og Garden sannsynligvis forlate politioppdraget og inngå
som en integrert del i forsvaret av
landet og rette sitt fokus vekk fra landets borgere og over mot en fiende fra
utlandet.
Mens Forsvaret av landets territorium kjennetegnes av at en stor del
av styrken ikke daglig er operativ i
sin primæroppgave, og altså utgjør
en reserveberedskap mot et angrep
utenfra, er politiet i den omvendte situasjon. Politiets ressurser er i
daglig operativ bruk, og reservene,
beredskapstroppen og utrykningsenhetene, unntaket. Dette gjør at det
er utformet en bistandsinstruks der
politiet, om egne ressurser er for små
for oppgaven, kan anmode Forsvaret
om bistand (Lovdata 2012). Denne
instruksen er videreutviklet med
basis i 22. juli-erfaringene.
I praksis har dette bistandsregimet,
kombinert med en kraftig økning i
fokuset på terrorutfordringer, gjort at
Forsvarets styrkeelementer har spisset seg inn mot å kunne løse slike
utfordringer. Heimevernet, hvis primæroppgave er sikring av objekter,
Regjeringens modell om oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport
innebærer et stadig tettere samarbeid
mellom de to etatene. Men slike tanker blir imidlertid møtt med ambivalens i brede miljøer. Politiforbundets
leder, Arne Johannesen, er kanskje
mest kritisk og advarer mot en ”brutalisering av politiet” (NRK, 10.11.2011).
Men også det at Forsvaret har oppløst
HVs dedikerte kontra-terror avdeling
kan sees på som et utrykk for skepsis
til at Forsvaret skal bruke permanente
og dedikerte ressurser på oppgaver
som iht. grunnlovens § 99 ordlyd om
at militærmakt ikke skal brukes mot
landets borgere, mest naturlig faller
inn under politiets domene.
Utfordringer ved dagens modell
Politiet og Forsvaret har både alene og
i samarbeid spilt strategiske spill og
øvd terrorscenarioer som har minnet
om 22. juli. Slik innsats bidrar sikkert til bedring, likevel viser de etter
hvert svært godt og offentlig dokumenterte erfaringene igjen at grensesnittene mellom de to etatene forblir en akilleshæl. De dokumenterte
utfordringene går på at til tross for at
tidligere svak koordinering er avhjulpet med liaisonpersonell fra politiet i
Forsvarets staber og omvendt, og til
tross for at den formelle bistandsinstruksen – som krever at bistand skal
rekvireres fra politisk nivå – er myket
opp slik at bistandshenvendelser kan
gå mellom lokale sjefer, tar ting lang
tid på det strategiske nivået. Så lang
“Politiets ordensoperasjoner og terroroperasjoner er like
forskjellige som hjerteoperasjoner og kneoperasjoner.”
tid at behovet for tettere integrasjon
mellom de to etatene tydeligvis er
en krystallklar erfaringslæring (NOU
2012:14; Stoltenberg 2012; Eide 2012;
Faremo 2011).
Forsvarets folk møtes med skepsis i politiet, eksemplifisert gjennom
intervjuet med politiets fremste tillitsmann (NRK, 2012) som altså er
redd for en ”brutalisering av politiet”. Det er gått over 80 år siden
det såkalte Menstadslaget, der militært personell ble innkalt (men aldri
brukt) mot streikende arbeidere. Like
fullt står bruk av bevæpnede soldater
mot arbeidere som en sterk påminning om at soldater skal brukes mot
fremmede makter, ikke mot landets
borgere. Forsvarsministeren brukte
i sitt lange innlegg i Stortinget den
10.11.11 (Faremo, 2011) mye tid på
å forsikre at grunnlovens § 99 vil bli
fulgt.
22. juli-kommisjonen er ganske
nådeløs mot politiets håndtering av
Utøya-massakren (NOU 2012:14). Til
tross for at det var øvd intensivt på
scenarioer som liknet på Utøya, påpeker kommisjonen at en rekke grensesnittshåndteringer sviktet. Dårlige
beredskapsferdigheter trekkes særlig
frem. Ikke bare i etterpåklokskapen
etter 22. juli, men faktisk også før
var politiets svake beredskapsinnsats
ganske forutsigbar (Fimreite et al.,
2011; Klein, 2004). Skal man oppnå
ekspertise innen et praksisfelt, bør
strategiske og operative medarbeideres hverdag gjennomsyres av slik virksomhet. Av denne grunn blir deler
av 22. juli kommisjonen sin tiltaksliste om økt trening et slag i luften:
Hvordan skal en god beredskapskultur gjennomsyre en organisasjon hvis
daglige, viktige og altoppslukende
virke er ordensvirksomhet, etterforskning og påtalemakt?
for at etableringen av en slik må ha
innebåret en nedprioritering av daglig virksomhet.
Man har kjent til disse utfordringene i mange år. Man er enige om å
gjøre noe med dem, men i praksis har
det vist seg umulig å lykkes politiet
med å prioritere det som i hverdagen
nødvendigvis vil være marginale oppgaver. Alt tyder på at dette fundamentale problemet ikke vil opphøre.
Stoltenberg (2012) peker på at politiet bør lære av helsevesenet. Men
sykehusmodellen er ikke lett anvendbar for politiet. Den kanskje største
utfordringen ligger i at helsevesenet
i en større krisehåndtering opprettholder sine taktiske prosedyrer selv
om behandlingsvolumene økes drastisk. Selv om balansen mellom de
ulike medisinske spesialitetene justeres kraftig i en krise, kjennetegnes
sykehusvirksomhet av at driften kan
oppskaleres.
Hvordan skjerme
beredskapsenheter fra daglig
politivirksomhet, samtidig som
man sikrer integrasjon mellom
spesielle beredskapsenheter
og vanlig politi?
Her finnes to tilnærminger som kan
benyttes. I det følgende kalt hhv
sykehusmodellen og paramilitærmodellen.
Sykehusmodellen
I følge NOU 2012:14 synes helsesektorens beredskapsplaner å ha fungert ganske bra i etterkant av Utøyamassakren. Sykehusene syntes å
være i stand til å håndtere flere hundre skadede på en god måte, til tross
for at deres daglige og planlagte drift
har et helt annet innhold enn den
de fikk i fanget den 22. juli. Som
politiet, lever sykehusene i en daglig
situasjon med tilsynelatende kronisk
ressursknapphet og strenge prioriteringer. Likevel synes katastrofeberedskapen å ha vært forbilledlig drillet,
og dermed kunne beredskapsplaner
tas opp av skuffen og medarbeidere
bruke sine opplærte håndgrep. Det
synes som om sykehusene har etablert en «beredskapskultur», til tross
En politioperasjon, derimot, gjennomgår en transformasjon fra en
ordens- til en beredskapssituasjon.
En rekke sunne politioperative prinsipper, som for eksempel konfliktminimalisering og forsiktighet, vil typisk
være kontraproduktive i en beredskapssituasjon. Med andre ord, mens
sykehusdirektørens, sykepleierens og
legens operative intuisjon er gyldig
når oppgaven går fra daglig drift til
krisehåndtering, blir politimannens
og politilederens intuisjon ugyldig
ved en slik overgang. Politiets ordensoperasjoner og terroroperasjoner er
like forskjellige som hjerteoperasjoner og kneoperasjoner. Under en
krise skjer det ingen vesentlig endring
i kompetansekravene på sykehuset.
Hjertekirurgen blir ikke bedt om å
være ortoped. Men når terroren rammer ville en sykehusmodell anvendt i
politiet betydd at politimannen drillet
i ordensoperasjoner plutselig skulle
utvise ferdigheter i en helt annen disiplin, terrorbekjempelse, med tildels
motstridende ferdighetskrav. Det
ville ikke være lurt.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
31
En katastrofe tvinger helsevesenet til å gjøre (mye) mer av det de vanligvis gjør. Politiet, derimot, blir tvunget til å gjøre noe helt
annet. Foto: Mathias Reiherth, Drammens Tidende.
Paramilitærmodellen
Mens Norge, med unntak kanskje for
beredskapstroppen og utrykningsenhetene har et enhetlig og klart sivilt
politikorps, har en rekke nasjoner et
mer differensiert politivesen der skillet mellom militære og sivile enheter
er mer flytende. Et naturlig skille
går mellom ulike myndighetsnivåer
(kommunalt-, fylkes, delstats- og
føderalt politi finnes i en rekke land).
En slik inndeling har mange grunner, men en viktig grunn er at man
innenfor ethvert politikorps gjenfinner en viss heterogenitet i oppgavens krav til tjenestemannen og
vedkommende dermed får utviklet
en godt kalibrert operativ intuisjon
mht de oppgaver som skal utføres.
Mens det kommunale ordenspoliti
stilisert kan sies å skulle gå inn med
en politimester Bastiantilnærming,
skal eksempelvis det franske gendarmeriet håndtere organisert kriminalitet og terrorisme der politimester
Bastianbaserte operasjoner typisk
leder til fiasko.
En slik paramilitær tilnærming
er imidlertid ikke uten utfordringer,
fordi de ulike politioppgave ikke er
klart avgrensede i tid og rom, og fordi
en rekke oppgaver, som for eksempel
terrorbekjemping er lavfrekvente og
mannskapene ikke kan sitte å tvinne tommeltotter i påvente av å bli
brukt, men settes til å utføre dagligdagse oppgaver der deres intuisjon
er dårlig kalibrert. Hvem har ikke
blitt stoppet av bryske franske gendarmer eller italiensk carabinieri som
har behandlet en trafikkforseelse som
en terrorhandling?! Det er nok frykten for slike opplevelser som politiets
32
fremste tillitsmann refererte til når
han advarte mot et «brutalisert politi»
(NRK 11.11.11).
En skisse til en ny modell
styrke. Så vel Heimevernet, Kongens
Garde, Kystvakten og Grensevakten
opererer, som vi har sett, under forordninger som gjør at de i fred har
ulike politimyndigheter. Disse styrkenes tilgjengelighet er et overskuddsfenomen. Siden det ikke er krig, og
fordi kompetanseoverlapningen er så
dominerende, lånes de ut til politiet i
det daglige.
22. juli kommisjonens rapport (NOU
2012:14) synes implisitt å bygge på
sykehusmodellen, dvs. at operativ politikompetanse er skalerbar, og at det
norske enhetspolitiet derfor kan bringes til vesentlig å bedre sine terrorferEt norsk paramilitært korps kunne
digheter ved å øve. Men som vist ovenfor, er det tvilsomt om en slik modell vil være en reversering av denne modelvirke. Det faktum at man har etablert len. Det vi si at denne tyngre politien beredskapstropp, ganske fristilt fra styrken ble underlagt Forsvaret i krig.
daglig politivirksomhet, viser allerede Styrken kunne, som beredskapstropi dag en erkjennelse i justissektoren av pen, være spesialtrent på tunge poliat tyngre politioppgaver krever en egen tioperasjoner. Men i motsetning til
styrke. Beredskapstroppen er en nasjo- denne, være desentralisert og med
nal ressurs, riktignok plassert under et lag i hvert av våre politidistrikter.
Oslo politidistrikt, og er derfor ikke til- Hvert lag burde inngå i en regional
stede ut over landet. En paramilitær tropp som videre kunne samles i 3-4
modell kan være en vei å gå, et konsept landsdelskompanier sammen med
tyngre logistikk, for så å utgjøre en
som vil:
- øke troverdig politiberedskap ift nasjonal paramilitær bataljon. I en
krigssituasjon ville styrken som hel tunge politioperasjoner
- bedre mulighetene for ytterligere het kunne inngå i den nasjonale Hær
brigaden, evt. inngå i HV-avdelinger
samspill mellom politi og Forsvar
i avdelinger på lags, tropps- og/eller
- ikke medføre vesentlig økte
kompaniforband.
kostnader
Hvordan kan en norsk
paramilitær styrke være
utformet?
Et paramilitært korps er typisk trent
i tyngre politiferdigheter som ligger nært militære ferdigheter. Deres
øvrige organisering varierer fra land
til land.
I Norge har vi allerede lang erfaring
med militære kapasiteter som ligger
i gråsonen mellom politi og militær-
Den paramilitære styrken ville i
stor grad overflødiggjøre dagens
utrykningsenheter og beredskapstropp. Disse enhetenes budsjett vil
således forsvinne og kunne tas over
av den nye styrken. Videre synes
det klart at det vil være en vesentlig
overlapp mellom kritisk kompetanse
for denne styrken og dagens militære spesialsoldater. Antallet militære
spesialsoldater kunne således reduseres noe, og deler av dagens spesial-
styrkebudsjetter dermed brukes til å
betale den nye styrken.
Justeringene fra dagens modell
ville dermed også frigjøre personellressurser slik at den nye styrken
ville kunne fått en «flying start», der
dagens personell ville kunne bekle
brorparten av styrkene etter en meget
kort opplæringstid. Også på lengre
sikt bør Forsvarets spesialstyrkemiljøer bidra til grunn- og videreutdanningen til den nye styrken.
Ytterligere fordeler med et
norsk paramilitært korps.
Den skisserte modell har som designidé at terrorpolitiet må være organisk
og ikke kreve at en helt annen etats
ressurser skal stilles til rådighet etter
en bistandsinstruks. Erfaring viser
nemlig med all tydelighet (Fimreite
et al, 2011; FOU 2012:14) at etaters
grensesnitt utgjør en stor utfordring
for kontraterroroperasjoner. Disse
utfordringene ville i stor grad forsvinne med modellen. Men fordi den nye
styrken som helhet ville inngå som en
hel eller delvis mobilserbar innsatsstyrke i Forsvaret, ville den også der
kunne fungere som en forlenget arm
fra politiet til Forsvaret.
Utfordringer
Etableringen av det skisserte paramilitære korps, hvis «flying start»
og finansiering innebærer at spesialsoldater overflyttes fra Forsvaret til
politiet, vil svekke Forsvarets spesialstyrker i en overgangsfase. Men
både fordi det paramilitære korpset
er tiltenkt mobiliseringsoppgaver i
Forsvaret, og fordi modellen i vesentlig grad vil styrke institusjonelle bindinger mellom våre største beredskapsetater, vil samfunnets fordeler
totalt langt overskygge ulempene.
Vil den skisserte modell utfordre
grunnlovens § 99, der det står at
militærmakt ikke skal brukes mot
samfunnets borgere? Modellen
innebærer jo at det nye korpset vil
være en del av politiet, og dermed
ikke representerer noen utfordring
for grunnlovens § 99. Tvert i mot
er en av dens fordeler en omvendt
bistandsinstruks, en mobiliseringsordning, og derigjennom en mer glidende overgang mellom politi- og
forsvarsoperasjoner. Samtidig er
den nye modellens raison d’etre at vi
trenger et politi med styrkeelementer som daglig er opptatt av tyngre
politioppgaver som trening, planlegging og evt. gjennomføring av terrorismebekjempning. Et slik dreining av større deler av politikorpset
innebærer selvfølgelig en villet «økt
brutalisering» av politiet, og minner fra Menstadslaget, der Forsvaret
ble mobilisert (men ikke brukt) mot
arbeidere, vil sikkert bli manet frem.
Men igjen, korpset vil stå under justisministeren og ikke forsvarsministerens kommando.
En annen ting er at norske soldater i
utlandet helt siden Tysklandsbrigaden
i all hovedsak har operert i en tilnærmet politirolle. Så vel Libanon,
Kosovo og Adenbukta er operasjoner
som dersom de hadde funnet sted i
Norge ville ha vært utført i en politi-
Referanser:
Amundsen, I H og Løkeland-Stai, E (2012) Vil sette Forsvaret i beredskap.
Dagsavisen 11.9.12
BAS (2011)BAS-prosjektene. http://prosjekt.ffi.no/1106.asp Nedlastet
11.11.11
DSB (2011): Øvelse Oslo 2006. Evalueringsrapport. http://www.beredskapsetaten.oslo.kommune.no Lastet ned 11.11.11
Eide, E. B. (2012) Foredrag på Forsvarets stabsskole 27.8.2012
Faremo, G (2011) «Videreføringen av et alliansetilpasset innsatsforsvar
– er det basert på forutsetninger som holder?». Innledningsforedrag av
forsvarsminister Grete Faremo ved Sikkerhetspolitisk LTP-seminar i regi
av IFS 17. oktober 2011 http://www.regjeringen.no/nn/dep/fd/aktuelt/
taler_artikler/ministeren/taler-og-artikler-av-forsvarsminister-gr/2011/
videreforingen-av-et-alliansetilpasset-i.html?id=660736. Nedlastet
11.11.11
Fimreite, A. L, Rykkja, L. H, Langlo, P. og Lægreid, P. (2011) Organisering,
samfunnssikkerhet og krisehåndtering, Universitetsforlaget, Oslo
Johannesen, A (2011). Intervju med NRK Dagsrevyen 10.11.11
Klein, G. (2004): The Power of Intuition - How to Use Your Gut Feelings
to Make Better Decisions at Work. Currency. Trade Paperback. June 2004
og ikke forsvarskontekst, uten at noen
har ropt høyt om at soldatene har
utvist stor grad av brutalitet.
Avsluttende betraktninger.
Ideene fremsatt i denne artikkel er utledet av erfaringer mht hvordan operative organisasjoner best lærer ferdigheter. Men ideene kan ikke ha vært fremmede for Willochkommisjonens (NOU
2000:24) heller. Den gang konkluderte
man innenfor en mer institusjonell
preget tilnærming med at det burde
skapes et eget sikkerhetsdepartement
der alle relevante sikkerhetsstyrker ville
inngå. Behovet for en slik sterkere samlet institusjonell styring vil minke, men
ikke forsvinne, med modellen jeg har
skissert. Mer generelt, synes globaliseringen å problematisere det sterke
skille mellom indre og ytre fiender som
ligger til grunn for dagens skarpe skille
mellom politi og forsvar. Grunnlovens
logikk mht dette skarpe skillet, synes
stadig mindre relevant ettersom ikkestatlige sikkerhetsaktører har spilt en
større rolle: Hadde Anders Behring
Breivik vært utenlandsk, og tilhørt et
større nettverk, ville det vært høyst
uklart om den identisk samme operative situasjonen skulle ha vært håndtert
av politiet eller Forsvaret. En slik usikkerhet kan unngås ved at alle samfunnets maktmidler samles under en og
samme organisasjon, noe også Ørnhøi
(2012) har poengtert. Men jeg forstår
det er svært langt frem til en slik rasjonell organisering. I mellomtiden bør
vi snarest detaljutrede videre og iverksette den presenterte skissen i tråd med
dagens departementale oppdeling.
Lovdata (2012). Instruks om Forsvarets bistand til politiet http://www.
lovdata.no/ltavd1/filer/sf-20120622-0581.html lastet ned 30.8.2012.
NOU (2000:24) Et sårbart samfunn. Norges offentlige utredninger.
NOU (2012:14) Rapport fra 22. juli-kommisjonen. Norges offentlige
utredninger.
Stoltenberg, J (2011). Kronikk. Dagens Næringsliv 8.10.2011
Stoltenberg, J (2012). Tale til Stortinget 28.8.2012
Stortinget (2011) Sak nr. 2[10.03.02] Redegjørelse av justisministeren og forsvarsministeren om angrepene 22. juli 2011. http://www.
stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/
Stortinget/2011-2012/1111101/ Nedlastet 11.11.11
Stortingsproposisjon (2012) Prop. 73 S (2011–2012). Proposisjon til
Stortinget (forslag til stortingsvedtak): Et forsvar for vår tid. Tilråding fra
Forsvarsdepartementet 23. mars 2012, godkjent i statsråd samme dag.
(Regjeringen Stoltenberg II)
TERRA (2011) TERRA-prosjektene http://www.ffi.no/en/Terra/Sider/
default.aspx Nedlastet 11.11.11
Ørnhøi, S (2012). Vi må våge å tenke nytt. Dagsavisen 11.9.12
Amundsen, I H og Løkeland-Stai, E (2012) Vil sette Forsvaret i beredskap.
Dagsavisen 11.9.12
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
33
N M T N OT I S E R
Nytt norsk bidrag
i kampen mot sjørøveri
Norge har i 2013 tatt på seg å bidra med
en fregatt og lede NATO-styrken som er
satt inn i bekjempelsen av sjørøveriet
utenfor Somalia. Norge har tidligere deltatt med et maritimt patruljefly i 2011
og med fregatten KNM Fridtjof Nansen i
2009.
Statistikk fra International Maritime
Bureau Piracy Reporting Centre viser
at angrepene har avtatt dramatisk, med
siste rapporterte hendelse i juli (et mislykket angrep). Siste vellykkete kapring
skjedde 10. mai 2012 da tankeren MV
Smyrna ble tatt. Det er per oktober 2012
kun 6 fartøyer, med til sammen 156
gisler, under sjørøvernes kontroll. De
fleste er små lokale fartøyer og mange er
ikke lenger sjødyktige. Dette står i sterk
kontrast til tidligere år, da 46 fartøyer ble
kapret i 2009, 47 i 2010 og 25 i 2011.
Det er tre hovedgrunner til at sjørøveriet har avtatt så kraftig. Først og fremst
har skipsfartsnæringen innført en rekke
sikkerhetstiltak. Dette innebærer passiv beskyttelse, som innredning av sikre
rom slik at kaprerne ikke får tatt mannskapet som gisler, og væpnete vakter for
transitten gjennom de farligste områdene. Det militære nærværet har avverget
en rekke angrep og tatt fartøyer tilbake
fra piratene, nøytralisert moderfatøy og
i tilfeller ødelagt båtene deres på land.
Den tredje grunnen er fremgangen som
den Afrikanske Union (AU) har hatt på
landsiden og en generelt bedret sikkerhetssituasjon i Somalia, spesielt i regionen Puntland på Afrikas Horn. Dette
har fratatt sjørøverne muligheten til å
operere fritt og mange tidligere baser er
nå forlatt.
Det militære nærværet har vært viktig for å undertrykke sjørøveriet, men
kunne aldri stoppe uvesenet alene.
34
Dette nye norske bidraget er likevel velkomment og viktig. NATO, eller rettere
sagt nasjonene som utgjør NATO, har
i lange perioder hatt problemer med å
stille de nødvendige styrkene til oppdraget. Norge har vært påfallende fraværende og burde bidratt med mer da
det var langt mer påkrevd for et par år
siden. Å lede den ene av NATOs to stående marinestyrkene, er likevel en fjær i
hatten for Norge.
(Kilder: www.nato.shipping.int,
www.icc-ccs.org/piracy-reporting-centre,
NMT)
Sikkerhetssituasjonen
i Afghanistan
Gjennom media har det blitt dannet et
meget negativ bilde av den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Dette
inntrykket fortjener å nyanseres. Ifølge
statistikk fra ISAFs hovedkvarter i Kabul
er store deler av landet, spesielt i byene,
trygge områder. De relativt få terrorangrepene som finner sted bidrar til å gi et
galt inntrykk av det store bildet.
Det har vært en markant nedgang
i antallet angrep som har blitt initiert av Taleban og andre grupper, som
Haqqani-nettverket. Dersom man for
eksempel sammenligner tallene mellom august 2011 og august 2012, viser
statistikken en reduksjon på hele 33
%. Det er en jevn nedgang å spore fra
toppen i 2011. I tillegg er volden meget
lokalisert. Antall hendelser i hovedstaden og regionene i nord og vest er på
et svært lavt nivå. Episodene er samtidig konsentrert i noen få kjerneområder. Fem små distrikter i provinsene
Helmand og Kandahar sør i landet,
med kun 1,6 % av befolkningen, står
alene for en tredjedel av alle de sikkerhetsrelaterte hendelsene i Afghanistan.
På samme tid fortsetter programmet
med å integrere tidligere Talebankrigere
i samfunnet. Over fem tusen av dem
har nå lagt ned våpnene og blitt benådet av myndighetene. Samtidig har
lokale befolkningsgrupper flere steder
tatt et oppgjør med Taleban og bekjempet eller jaget ekstremistene vekk fra
området. Taleban og deres ideologi har
liten støtte i det brede lag av befolkningen og kan bare hevde seg gjennom utstrakt bruk av vold og terror. De
spektakulære terrorhandlingene vi har
sett det siste året er tegn på svakhet,
ikke styrke. Taleban vet at de ikke kan
bekjempe ISAF og de afghanske sikkerhetsstyrkene (ANSF) i åpen kamp
og må ty til bruk av terror gjennom
selvmordsbombere og improviserte
sprengladninger. Dette viser seg i statistikken over sivile tap. Nærmere 90
% av alle sivile som blir drept grunnet
konflikten skyldes Talebans handlinger.
Ansvaret for sikkerhet i landet
overføres nå til afghanerne selv.
Hæren og politiet utgjør ca 350 tusen
mann og er langt bedre trenet og
utstyrt enn fienden. Det er et faktum at voldsnivået har gått ned i
områder der afghanerne har overtatt
ansvaret. Dette omfatter distrikter og
provinser over hele Afghanistan og
ikke mindre enn 76% av befolkningen. USA reduserte egne styrker med
33 tusen mann denne sommeren,
uten at dette har slått negativt ut slik
mange spådde.
ANSF er godt motivert og nyter stor
anseelse i befolkningen. Afghanistan
vil trenge økonomisk støtte og trening og assistanse fra resten av verden i mange år, men så lenge landet
ikke blir overlatt til seg selv, som
etter frigjøringen fra Sovjetunionens
i 1989, vil Afghanistan gradvis kunne
innta sin plass som et velordnet samfunn igjen.
(Kilder: www.isaf.nato.int,
www.nato.int, NMT)
Pakistan ser
mot Russland
Forholdet mellom Pakistan og USA
var lenge basert på felles interesser,
spesielt i den kalde krigen og mens
Sovjetunionen var engasjert militært i
Afghanistan. Situasjonen er i dag mer
kompleks og uoversiktlig. I Pakistans
utenrikspolitiske betraktninger spiller
India en viktig rolle (og India har i den
senere tiden orientert seg mot USA).
Pakistan har lenge pleiet og utviklet
nære bånd til Kina, et forhold som
fortsatt er sentralt. Som en følge av et
anstrengt forhold til USA har imidlertid Pakistan nå også begynt å se mot
Russland som en samarbeidspartner
og våpenleverandør. Russland har
inntil nylig virket positivt innstilt til et
slik nærmere samarbeid.
Pakistan søker gjennom kontaktene med Russland først og fremst et
alternativt til USA, dersom det skulle
komme til et brudd mellom de to
nasjonene. Russland setter som regel
færre betingelser ved sine våpensalg,
og kan selge materiell som USA tilsynelatende ikke er like villig til å levere.
Pakistan, og særlig det pakistanske
forsvaret, har lenge nytt godt av direkte finansiell bistand fra amerikanerne
(nærmere tre milliarder dollar i 2012),
men av forskjellige grunner, inkludert
finanskrisen, kan dette ikke lenger
tas for gitt. Billigere russisk materiell, som har rykte på seg for å være
solid og lettere å vedlikeholde enn
mer sofistikerte amerikanske model-
ler, virker derfor som et naturlig valg.
Spesielt har Pakistan uttrykt en interesse for russiske angrepshelikoptre av
typen Mi-28 Havoc.
Det var knyttet store forventninger
til President Vladimir Putins annonserte besøk til Pakistan i begynnelsen av oktober. Slike statsbesøk har
ofte funnet sted i forbindelse med
våpensalg, som etter Putins reise til
Venezuela i 2010, da en kontrakt som
omfattet ubåter, stridsvogner, håndvåpen og luftvern for mer enn seks
milliarder dollar, ble inngått. Det
vakte derfor forbauselse og skuffelse
da det russiske statsbesøket, det første i historien, ble kansellert uten
begrunnelse og på kort varsel.
Det kan være mange og sammensatte grunner til at møtet ble utsatt,
på ubestemt tid, men ingen av disse
grunnene burde være ukjente da
reisen ble planlagt. Det er spekulert
i om India, en viktigere partner for
Russland enn Pakistan, har lagt press
på Moskva. Andre kilder mener at
avlysningen var en reaksjon på at et
russisk selskap, GAZPROM, ikke fikk
kontrakten på å bygge en gassledning
fra Iran. Forholdet mellom de to landene har møtt motbør, men dette er
det fullt mulig å bøte på. Blant annet
har Russland invitert den pakistanske
presidenten på besøk til Moskva.
(Kilder: www.nation.com.pak, Defense
News)
Tyrkisk
våpeneksport
Tyrkia er ikke det landet som man
først forbinder med våpensalg og
militær industri, men det har over
de siste årene bygget seg opp til å bli
en betydelig aktør på markedet.
Tyrkia har tradisjonelt importert det meste av våpenmateriellet landet har hatt behov for, men
innenlands våpenproduksjon har
nå overtatt mye av dette markedet.
Det tyrkiske forsvaret har i mange
tiår vært sterkt, og uroen i regionen, spesielt i Syria, Georgia og de
kurdiske områdene, vil bidra til at
Tyrkia fortsatt må satse tungt på de
militære styrkene. Forsvarsutgiftene
utgjorde i 2011 om lag 2,3 % av BNP.
Eksporten er viktig på mange
områder. Først og fremst bidrar
den til å finansiere de nasjonale
forsvarsutgiftene. Våpeneksport gir
prestisje og innflytelse i regionen.
Som i Norge gir forsvarsindustrien
mange positive ringvirkninger i sivil
sektor. Det er også viktig at avhengigheten av andre land blir redusert.
Tyrkia, med sin store befolkning og
konkurransefordel med hensyn til
relativt billig arbeidskraft, har som
mål å øke våpeneksporten ytterligere.
Tyrkia utvikler spesielt flyindustrien. Helikoptre i forskjellige varianter, inkludert transport- og angrepshelikoptre, er et satsningsområde.
Landet har bestilt rundt 100 JSF og
vil levere deler til denne maskinen.
De har samtidig en uttalt ambisjon
om å utvikle og produsere et eget
kampfly innen de neste ti årene.
Luftvern er også i fokus og flere land
har allerede meldt sin interesse som
potensielle kunder. Tyrkia forventer
selv at våpeneksporten kan dobles
frem mot 2017.
(Kilder: www.data.worldbank.org,
Defense News)
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
35
N M T N OT I S E R
Kinesiske flåtebesøk
Kinas økende økonomiske makt har
blitt tett fulgt av en massiv oppbygging av militærapparatet, med en
økning av budsjettet på mellom 10 og
12 prosent hvert år. Spesielt har dette
kommet marinen til del og nye fartøyer og nye oppdrag har kommet til.
Det kinesiske militære engasjementet
i Sørkinahavet og rundt de japanske
øyene vest for Okinawa har satt fokus
på bruken av marinen i potensielle
ressurskonflikter og i hevdelse av territorielle krav. Kina har også i flere år
opprettholdt en skvadron kampfartøy
i Adenbukta som et ledd i bekjempelsen av somaliske sjørøvere.
Marinefartøyer kan også vise flagget og styrke nasjonale interesser
gjennom diplomati og havnebesøk.
Kina har tidligere hatt et hospitalskip i Middelhavet, men det var helt
nytt at kinesiske kampfartøyer i sommer ble sendt til Svartehavet, etter
innbydelse fra Ukraina. En destroyer besøkte Sevastopol og en annen
anløp Constanta i Romania. Det kan
forventes at denne typen diplomati
vil fortsette og at kinesiske fartøyer
vil dukke opp i farvann og på havnebesøk i områder der de ikke har
vært sett tidligere. Dette er selvsagt
legitimt og udramatisk i seg selv, men
36
tyder på at Kina i større grad ser seg
som en global makt.
Den kinesiske marinen blir
regelmessig tilført nye fartøyer.
Hangarskipet er fortsatt under uttesting, men det er vanskelig å se hvordan denne plattformen skal kunne
komme til operativ anvendelse og
i hvilket scenario. Mer anvendelige
er de mange overflatefartøyene, herunder to nye 160 meter lange luftvernjagerne, som er under ferdigstillelse. Det kan forventes at en styrkning av marinen vil fortsette da kinas
globale interesser i praksis kun kan
trues på havet.
(Kilde: JDW, NMT)
Danmark
erstatter M113
M113 er et pansret beltekjøretøy som
har vært i operativ bruk siden slutten av 50-tallet. Over 80 tusen enheter har blitt produsert og forskjellige
modeller har vært benyttet i nær 60
forskjellige land, herunder Norge og
de fleste andre nasjonene i NATO.
Opp i gjennom årene har et utall av
modeller, moderniseringer og ekstrautstyr sett dagens lys, men Danmark
vurderer det nå til at M113 har nådd
grensen for sitt potensial og at en
erstatning er nødvendig.
Danskene har lang erfaring i å operere pansrete kjøretøyer fra operasjoner på Balkan og senest i Afghanistan.
En rekke forskjellige firmaer, primært
fra Europa, har blitt invitert til å levere
anbud. Behovet er stipulert til mellom 206 og 450 kjøretøy, med 360
som et antatt maksimum realistisk
antall. Det er behov for fem forskjellige modeller i tillegg til hovedoppgaven å transportere og støtte infanteri,
henholdsvis ambulanse-, ledelses-,
bombekaster-, ingeniør- og bergingsvogner.
Både belte- og hjulkjøretøyer er
aktuelle kandidater. Det er antatt at
beskyttelse mot improviserte sprengladninger vil være et krav. Dette vil
bety at kandidaten som blir valgt
må ha en V-formet underside slik at
sprengkraften reflekteres fra skroget. Danmark opererer parallelt
med M113 også et antall sveitsiske
MOWAG Piranha på hjul (8x8) og
svenske CV9035 (på belter). Begge
disse modellene er kandidater og kan
dermed ha et fortrinn i konkurransen. En beslutning er ikke forventet
før tidligst 2014.
(Kilde: JDW, NMT)
Data interface solutions from Electronicon AS
Main task
Problem
- Data distribution
- Data collection, translation and merging
- Conversion between Analog and digital
- Simulation and Algorithms
- Interfacing between old and new systems
- Small series
- Integration to existing systems
Electronicon AS can offer:
- Small to large solutions
- Modular design
- A cost effective solution for small series
Applications
- Distribution Systems
- Sensor Simulation
- Data collection Systems
ELECTRONICON AS
Holbergskaien
5004 BERGEN, NORWAY
Tlf:+47) 55 30 76 60
web: www.electronicon.no
Instant Shelter
Bruksområder
Forlegning
Messer
Verksted
Lager
Selskap
Ring 64 83 55 00
www.obwiik.no
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
37
N M T D E B AT T
Afghanistan
- tre myter og en alvorlig lærepen
Øystein Steiro Sr.,
Leder Internasjonalt utvalg Frp
Myte 1: Oppdraget utført.
Når forsvarssjefen sier at oppdraget
er utført og at opptrening av den
afghanske hæren har gitt afghanerne et meget godt utgangspunkt
for selv å håndtere sikkerheten i
Afghanistan, er dette i beste fall
en omskrivning av de faktiske forhold. Oppdraget var ikke å etterlate demoraliserte og dårlig utstyrte
afghanere med en sikkerhetssituasjon i 2012 som er langt verre enn
det den var i 2001 samt et ytterligere splittet sivilsamfunn hvor narkotikaøkonomien og korrupsjonen
er mer omfattende enn noensinne.
Da ISAF-styrken ble etablert i 2002,
var det opprinnelige oppdraget å
bekjempe Taliban og Al Qaida og
innføre demokrati og menneskerettigheter i Afghanistan. Det har ikke
lykkes. Tvert imot.
Realitet: Sikkerhetssituasjonen
er i dag forverret i alle provinser i
Afghanistan. Rekrutteringen til Al
Qaida og Taliban er tiltatt. Utsiktene
til en fredelig demokratisk utvikling
i landet er fjernere enn noensinne.
Trusselen fra internasjonal terrorisme er ikke blitt mindre som en følge
av intervensjonen i Afghanistan.
38
Myte 2: Demokrati og vestlig
styresett lar seg eksportere.
Noen av oss har i mange år advart
mot det håpløse i Afghanistanengasjementet. At man kan tro at et
føydalt middelaldersk stammesamfunn uten en sentralisert statsmakt
i løpet av noen få år og ved hjelp av
intervensjon og militære tvangsmidler skal kunne utvikle seg til et parlamentarisk demokrati av vestlig type,
er nesten uforståelig naivt. Den tilsvarende utviklingen har tatt de vestlige
demokratier flere hundre år og er et
resultat av dyptgripende samfunnsprosesser. Det vitner om en utstrakt
vestlig etnosentrisme og mangel på
forståelse av de komplekse underliggende historiske, religiøse, kulturelle
og sosio-økonomiske forholdene i
landet og i regionen for øvrig, jfr.
Irak og utviklingen av den arabiske
revolusjonen mot sharia-styre og bort
fra demokrati på samme måte som
i Iran tidligere. Den eneste forsvarlige grunnen for norsk deltakelse i
Afghanistan har vært å stå solidarisk
med vår hovedallierte USA. Om det
har vært verdt det gjenstår å se.
Realitet: Demokrati og menneskerettigheter kan ikke innføres over
natten med tvangsmidler og militærmakt. Om solidaritet i alliansen kan
bygges opp som en trekkrettighet som
enkelte har argumentert med, gjenstår å se.
Myte 3: Overlegen militærteknologi er avgjørende.
Den vestlige troen på det militærteknologiske paradigmeskiftet som
innebærer at ”vinneren tar alt” for
den part som har det mest moderne
utstyret har bokstavelig talt fått seg
et skudd for baugen i Afghanistan.
Bruken av avanserte elektroniske
sensorer kombinert med presisjonsvåpen levert fra plattformer på stor
avstand minimaliserer egne tap og
kan være avgjørende for å vinne slag,
men det er troppenes volum, stridsmoral og vilje til å tåle tap som vinner
kriger. Religiøs fanatisme og viljen til
å tåle tap er en formidabel kraft som
mer enn kompenserer for enkle og
primitive våpen. Bruken av kraftige
avstandsvåpen fører dessuten til sivile tap som tilsynelatende produserer
flere nye terrorister enn man har klart
å sette ut av spill.
Realitet: Høyteknologiske presisjonsvåpen minimaliserer egne tap,
nge.
“Demokrati og menneskerettigheter
kan ikke innføres over natten med
tvangsmidler og militærmakt.”
men er ikke tilstrekkelig til å vinne
kriger. Troppenes volum, moral, vilje
og evne til å tåle tap er en vel så viktig
faktor i et symmetrisk som i et asymmetrisk stridsbilde.
til denne. Det er ikke, og har heller
aldri vært slik, at territorielle trusler
er noe vi bare kan se bort ifra slik
Forsvarsreformen forutsetter.
Alvorlig lærepenge
- Forsvarsreformen.
Det innebærer at vi ikke bare har
tapt i Afghanistan fordi ambisjonen om å bekjempe internasjonal
terrorisme med spesialstyrker og
avansert militærteknologi har vært
mislykket. Langt mer alvorlig er det
at vi ved å avvikle hæren og andre
territorielle kapasiteter samtidig
har svekket egen evne til å ivareta
egen sikkerhet i eget nærområde.
Overlegen teknologi, kort reaksjonstid og stor mobilitet kan ikke erstatte
behovet for personell, volum, holdeevne og vilje til å tåle tap. En reform
av forsvaret etter den kalde krigen
var nødvendig, men det forsvaret
vi har fått som en følge av forsvarsreformen mangler helt nødvendige
territorielle kapasiteter, tilstrekkelig
volum og holdeevne tilsvarende det
trusselbildet den geopolitiske situasjonen i vårt nærområde tilsier. Ikke
minst mangler erkjennelsen av at
mens moderne militærteknologi er
viktig og nødvendig (noe som alltid
har vært tilfellet), er teknologi ikke
tilstrekkelig til å erstatte tilstrekkelig
Når Robert Mood, nå etter 11 år
når Afghanistan-fasiten omsider er
kjent, spør om det var verdt det, er
det grunn til å ønske ham velkommen etter. Mood er en modig offiser
som tør stille spørsmål ved regjeringens Afghanistan-engasjement.
Mood har tidligere uttrykt sin frustrasjon over at den norske landmakten som en følge av forsvarsreformen ble redusert fra 160.000
soldater under den kalde krigen til
under 4.000 og ”knapt nok til å forsvare en bydel i Oslo”. Og her er
vi ved sakens kjerne. Afghanistan
og bekjempelsen av internasjonal
terrorisme ble brukt som en del av
begrunnelsen for avviklingen av det
territorielle forsvaret til fordel for
et lite, mobilt internasjonalt ekspedisjonskorps. Men det er ikke slik
at internasjonal terrorisme kom i
stedet for den tradisjonelle territorielle trusselen. Den kom i tillegg
tropper, volum, seighet og viljen til å
forsvare landet.
Det var her Diesen tok feil og
Napoleon (uten sammenlikning for
øvrig) fortsatt har rett da han sa
at ”Det er to ting som teller, sverdet og kampgløden. I det lange løp
vil kampgløden alltid være sverdet
overlegen.” Overført til utfordringene det norske forsvaret står overfor
i dag innebærer det erkjennelsen av
at mens moderne militærteknologi
er viktig og nødvendig (noe som alltid har vært tilfellet), er overlegen
teknologi ikke alene tilstrekkelig til å
erstatte tilstrekkelig personell, seighet og vilje til å forsvare landet.
Afghanistan bør være en lærepenge
og Forsvarsreformen har vært et
risikabelt og kostbart eksperiment.
Det er et skrikende behov for en ny
forsvarsreform og et moderne forsvar hvor forholdet mellom teknologi og personell, mellom reaksjonstid og seighet og mellom mobilitet
og holdeevne er i balanse slik at vi
kan bli bedre i stand til å håndtere
sikkerhetsutfordringene i vårt eget
nærområde.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
39
N M T D E B AT T
Afghanistan
– fem grunnleggende
forutsetninger for debatten
Svar til Øystein Steiro
Av Palle Ydstebø, Forsvarets stabsskole.
Etter mer enn ti års tilstedeværelse i
Afghanistan er det ikke overraskende
at vi også i Norge har fått en diskusjon
om hva vi egentlig har vært med på.
Det er en diskusjon jeg ønsker varmt
velkommen. Det er viktig at vi analyserer, og ikke minst forsøker å lære
av det vi har opplevd. Det må skje på
flere nivåer. Kunne verdenssamfunnet ha gjort noe annerledes? Kunne
FN? Kunne amerikanerne? Kunne den
norske stat ha spilt kortene sine på en
bedre måte? Har bistandsorganisasjonene noe å lære? Burde Forsvaret
ha gjennomført sitt oppdrag på en
annen måte? Hva med afghanerne
selv? Har de gjort det beste ut av en
utfordrende situasjon?
Det er ikke mulig her å gå inn på
slike spørsmål. Hensikten med denne
kommentaren til Steiros innlegg er
egentlig bare å minne om fem enkle
forutsetninger som ofte synes å forsvinne i diskusjonen om krig og fred i
Afghanistan.
Forutsetning nr.1:
Det beste blir
det godes fiende.
Når man skal vurdere hvorvidt det
går bra eller dårlig, bedre eller verre,
i Afghanistan eller andre steder,
40
må man alltid stille seg spørsmålet:
bedre enn hva? Der har selvfølgelig kritikerne den fordelen at de kan
bruke en innbilt idealtilstand som
målestokk. Det er selvfølgelig ikke
grenser for hvor idyllisk situasjonen
i Afghanistan ville ha vært i dag om
bare Vesten hadde holdt seg hjemme. Ansvarlige myndigheter er altså
dømt til å forsvare situasjonen slik
den oppleves, mens deres fremste kritikere ikke trenger å svare for noe som
helst, men kan rose- eller svartmale
situasjonen etter eget forgodtbefinnende. Steiro skriver for eksempel at
“utsiktene til en fredelig demokratisk utvikling i landet er fjernere enn
noensinne”. Mon det? Så det lysere
ut da Hekmatyar tok Kabul under ild
i 1994, eller da Taliban tok makten i
1996? Og hva med terrortrusselen fra
al-Qaida. Er den større i dag enn den
var 10. september 2001?
ødeleggelse. Steiro hevder at “religiøs fanatisme og viljen til å tåle tap
er en formidabel kraft som mer enn
kompenserer for enkle og primitive
våpen”. Mon det? Det var noen som
en gang hevdet at den sterkeste vilje,
eller “kampgløden” om vi skal holde
oss til Steiros terminologi, er irrelevant om den befinner seg i en død
kropp. Har det forholdet endret seg?
Al-Qaida er utvilsomt svekket de siste
årene, og Taliban har blitt påført så
store tap av mellomledere at forbindelsen mellom det strategiske nivået,
representert med Quettashuraen og
styrkene i felt er sterkt svekket. Å
hevde at vi “har tapt i Afghanistan”,
som Steiro gjør, gir følgelig liten militær mening. Det er ikke uten grunn
at Taliban dreper langt flere av den
afghanske sivilbefolkningen enn de
klarer å drepe afghanske eller fremmede soldater.
Forutsetning nr. 2:
Forutsetning nr. 3:
Forsvaret er trent og utstyrt for å
kunne påføre folk enorm lidelse og
massive ødeleggelse. Det kan høres
ille ut, men slik er det. Det er derfor
Stortinget år etter år bevilger flere
titalls milliarder til Forsvaret. Vi har
våpen som kan forårsake de fryktligste ting. Hensikten med å ha dem
er selvfølgelig å kunne stoppe andre
som ønsker å bruke sine våpen til
å påføre enorm lidelse og massive
Clausewitz hevdet at i strategi finnes
det ingen seier. Vi kan i prinsippet
utslette fienden, om så skal være. Men
hva så? Hensikten er å bruke egen
militærmakt for å ødelegge for andres
ønske om bruke sin militærmakt for
å nå sine politiske mål. Vi kan bidra
til å legge forholdende til rette for
fremtidig vekst og velstand, om det er
det vi ønsker.
Militærmakt dreper.
Det arrangeres ikke militære
mesterskap i kriging.
Som nevnt over er Forsvarets rasjonale er å drepe og ødelegge på vegne
av den norske staten. Å bygge ting
derimot, slik som stat, demokrati og
fremtidsoptimisme, må overlates til
andre. Militærmakten kan fjerne dem
som står i veien for en slik utvikling,
men å foreta nasjonsbygging har vi
ingen forutsetninger for. Det var allierte bombefly og stridsvogner som
fjernet Hitler fra makten, men det var
ikke dem som bygde det tyske demokratiet opp av ruinene. Det måtte
tyskerne gjøre selv, med god hjelp av
vestmaktene. Om afghanerne makter
å gi seg selv en bedre fremtid er til
syvende sist deres eget ansvar. Målt
i penger har de alt mottatt enorm
bistand, i den grad at statsbudsjettet
nærmest er bistandspenger. Så vi må
gi Steiro helt rett i at “demokrati og
menneskerettigheter ikke kan innføres over natten med tvangsmidler og
militærmakt”. En slik tanke er akkurat
så “uforståelig naiv” at vi tviler på
at noen seriøst holder seg med slike
forestillinger. Militærmakt kan vinne
krig, men aldri freden.
Forutsetning nr. 4:
Militærmakt er et middel, om
enn et helt spesielt middel.
Det hevdes at krigskunsten er en sivil
ferdighet. Det høres kanskje paradoksalt ut, men tenker vi etter, har militærmakt en rolle å spille sammen med
andre av statens virkemidler. Taktikken
må være en del av strategien, og ikke
en erstatning for den. Men selv da er
ikke militærmakten som andre politiske virkemiddel. Den er et ekstremt
middel med helt begrensede bruksområder, og krever derfor en grad av
desperasjon før den slippes løs. Som
sagt, vi er spesialtrent til å ødelegge
ting, og om ingen kommer etter oss
og bygger opp noe nytt der det gamle
sto, kan utbytte bli magert. Dette er
ingen unnskyldning for Forsvaret,
men like mye en påminnelse til de
politikerne som vedtar å slippe løs
krigens hunder. Det er helt på sin plass
å granske Forsvarets operasjonsformer
i Afghanistan med et kritisk blikk. Om
det forelå flere alternativer, er det ikke
opplagt hvorfor og hvordan man valgte det ene fremfor det andre. Dette
er diskusjoner og vurderinger jeg ser
frem til med stor interesse. Men når
Steiro skriver at “da ISAF-styrken ble
etablert i 2002, var det opprinnelige
oppdraget å bekjempe Taliban og Al
Qaida og innføre demokrati og menneskerettigheter i Afghanistan” bommer han fullstendig. Målet var, om vi
leser resolusjonen, å “assist the Afghan
Interim Authority in the maintenance
of security in Kabul and its surrounding areas”. Det var altså noe ganske
annet enn Steiro vil ha oss til å tro.
Militærmakt kan som nevnt ikke innføre noe som helst. Å bekjempe kan
vi, derimot, bedre enn noen andre.
Bin Laden plager ingen lengre og Al
Qaida er ingen faktor i Afghanistan.
Taliban utgjør heller ikke den største
trusselen mot afghansk sentralmakt.
Da er kombinasjonen av en sentralmakt uten reell legitimitet, og regionale krigsherrer en langt større utfordring. Den militære ødeleggelsen av
motstanderens militære kapasitet har
vi altså lykkes godt med. Freden derimot, krever noe helt annet. Om vi får
en happy ending i Afghanistan er ikke
opp til nordmenn å bestemme.
Forutsetning nr. 5:
Du må ikke tåle
så inderlig vel.
Jeg har gjennom min militære karriere
så langt tjenestegjort i tre verdensdeler.
Da jeg begynte i Forsvaret i 1980-årene
hadde jeg selvfølgelig ingen anelse
om at norske myndigheter ville sende
meg til Sentral-Asia og Afrika. Tanken
var utenkelig. Når jeg nå derimot har
erfaring fra ulike typer operasjoner,
slås jeg av et litt underlig paradoks.
Bunnplanken i kritikken av Forsvarets
internasjonale engasjement, uavhengig om den kommer i fra høyre- eller
venstresiden, er at vi nordmenn i langt
større grad må lære oss å tåle så inderlig
vell den urett som ikke rammer oss selv.
Folk med et annet utseende enn vårt
må, tilsynelatende, gjerne slå hverandre i hjel så mye de orker, bare det ikke
skjer i nærheten av oss eller tar sendetid fra fjernsynsunderholdningen. Jeg
har selvfølgelig ingen illusjoner om at
Forsvaret kan løse alle verdens problemer, men det jeg derimot er rimelig
sikker på, er at ikke rent få har fått et
langt bedre liv enn de ellers ville ha
hatt fordi Forsvarets personell har sagt
seg villig til å reise langt for å utgjøre
en (liten) forskjell. At situasjonen er
verre i Afghanistan i dag enn den ville
ha vært om Taliban og et antall krigsherrer hadde fått styre på etter 2001,
tviler jeg stygt på. At NATO er en svakere organisasjon i dag enn den var
sommeren 2003, etter amerikanernes
invasjon av Irak, tviler jeg også på. Sagt
mer kynisk: for små stater som Norge
er det viktigste ikke å vinne, men å
delta på det riktige laget. For Norge har
det laget de siste 200 årene vært det
som ledes av den sterkeste sjømakten
i Nord-Atlanteren. Og i så måte har det
norske Afghanistanengasjementet, og
bidraget til Libyaengasjementet, vært
en ubetinget suksess.
For å konkludere: Jeg ønsker diskusjonen om Norges erfaringer fra
Afghanistan hjertelig velkommen,
men den må ikke utarte til floskebasert gjørmebryting der eneste mål
er å score billige politiske poenger.
Det blir som å sloss med en gris;
alle blir skitne men bare grisen er
fornøyd. Skal vi lære av dette må vi
også snakke om det vi har gjort bra,
og om det som virker. Det er faktisk
ikke så rent lite.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
41
N M T D E B AT T
Kampen om Forsvarets fortid
av general (R) Sverre Diesen
I NMT nr 3 har kaptein Stein Helge
Kingsrød noen interessante historiske refleksjoner knyttet til dagens
debatter om både innsatsforsvar vs
invasjonsforsvar og nasjonalt forsvar
vs flernasjonal forsvarsintegrasjon.
Det er i følge Kingsrød klare paralleller mellom disse diskusjonene og
1800-tallets avveininger mellom et
nasjonalt norsk invasjonsforsvar og
et norsk-svensk fellesforsvar som
skulle sette oss i stand til å føre en
mer offensiv utenrikspolitikk overfor stater utenfor Skandinavia. La
det først være sagt at det har funnet sted en meget gledelig utvikling
når yrkesoffiserer finner tid til å ta
mastergrad i historie. Det er liten tvil
om at vi i de siste 15-20 årene har
sett økende forståelse for betydningen av akademisk fordypning i fag
med militær overføringsverdi blant
norske offiserer. Det er et stort fremskritt for vår tradisjonelt nokså ensidig håndverkspregede offiserskultur.
Slikt skaper ikke bare bedre debatter
i NMT, slikt blir det dyktigere og mer
reflekterte offiserer av. Men både
derfor og fordi Kingsrøds utgangspunkt er undertegnedes refleksjoner
i kjølvannet av to anmeldelser i NMT
av boken ”Forsvaret mot 2020”, er
det fristende å kommentere noen av
hans poenger.
Innledningsvis formulerer han et
motsetningsforhold mellom to ulike
begrunnelser for et nasjonalt norsk
invasjonsforsvar – enten den ideologisk svermeriske eller den nøkternt
strategiske. I den forbindelse tilleg-
42
ges jeg som synspunkt at vi i Norge
valgte forsvarsmodell ut fra normativ og ideologisk tankegang mer enn
analytisk og strategisk. Det er imidlertid ikke en riktig slutning, selv om
han siterer meg korrekt på at
”Folkeforsvarsideen er med andre
ord sprunget ut av 1800-tallets forestillinger om nasjonalstaten og det
idealiserte bildet av forholdet mellom folk og militærvesen, så vel som
av datidens økonomiske og teknologiske randbetingelser.” (min uthevelse)
Mitt poeng var altså at det som
i dag er hovedstridslinjen i forsvarsdebatten – avveiningen mellom en
normativt og idealistisk begrunnet
forsvarsmodell og en funksjonelt og
analytisk - har sin opprinnelse så
langt tilbake som dette. At vi både
den gangen og i dag i tillegg tar i
betraktning den tredje dimensjonen
– sikkerhetspolitiske og strategiske
forhold - er en selvfølge. Eller, for å
snu på det, såvel på 1800-tallet som i
dag er utgangspunktet for Forsvarets
sammensetning en vurdering av det
sikkerhetspolitiske rasjonalet og vår
strategiske stilling. Uenigheten melder seg når vi så begynner å diskutere
hvordan vi skal balansere nøkterne
vurderinger av økonomi, teknologiutvikling, kostnadseffektivitet etc
mot mer vidløftige forestillinger om
verneplikt, folkeforsvar etc. Når vi
den gangen kunne velge den nasjonale invasjonsforsvarsmodellen var
det med andre ord ikke bare fordi
det åpenbart var forutsetningen for
å kunne sette makt bak et fremtidig krav om å oppløse unionen,
slik man etter hvert forsto og slik
Kingsrød peker på. Først og fremst
var det fordi det med datidens teknologi og kostnadsnivå fortsatt var
mulig, fordi forsvar på et så tidlig
stadium av den industrielle revolusjon fortsatt var personellintensivt
– ikke kapitalintensivt. Det er en
radikalt annerledes situasjon enn
dagens, og nettopp i dette ligger
den manglende overføringsverdi av
eksemplet til vår egen tid. De etter
våre begreper svermeriske forestillinger om «nasjonen i våpen» var
ikke bare i samsvar med tidsånden
slik den faktisk var. De representerte
også en tilnærmet riktig balanse mellom mennesker og materiell ut fra
datidens teknisk-økonomiske forutsetninger. I dag sliter vi med å skape
forståelse for at dette balansepunktet har forskjøvet seg dramatisk i
favør av kapital – det vil si materiell
– og kompetanse, på bekostning av
personell som innsatsfaktorer i et
moderne forsvar. Den omstillingen
av forsvarsmodellen som dette tilsier
forsinkes imidlertid av at de normative forestillingene om verneplikt og
folkeforsvar med røtter på 1800-tallet henger igjen som et friksjonsskapende medium.
Men ikke bare disse rent objektive forholdene bidrar til at tekniskøkonomiske vurderinger burde vært
tillagt større vekt i dagens strukturdebatt. I tillegg må vi spørre oss om den
normative forsvarsretorikken har noe
reelt innhold i vår tid i det hele tatt.
Er det faktisk slik at Forsvaret i dag
har noen katalysatoreffekt på nasjonalfølelsen i samfunnet? Spiller det i
dagens krav- og rettighetsfokuserte
“Vi må spørre oss om den normative forsvarsretorikken
har noe reelt innhold i vår tid i det hele tatt.”
samfunn noen rolle for tidsånden at
10-15 % av ungdomskullene fortsatt
må gjøre militærtjeneste? Hvor mye
norskere blir noen i vår globaliserte
tidsalder av å være på repetisjonsøvelse og irritere seg over tapt arbeidsfortjeneste, vel vitende om at 50 % av
de innkalte ble fritatt etter søknad?
Min insinuasjon er som man skjønner
at disse forestillingene er fullstendig
ute av takt med den samfunnsutviklingen som har funnet sted i mellomtiden. De henger bare igjen i forsvarsdebatten som et tomt skall og en klam
liturgi, i en tid der Petter Northug
og håndballjentene antagelig er et
mer effektivt rusmiddel for nasjonal
begeistring enn noe Forsvaret foretar seg. Keiseren er, kort sagt, naken.
Skulle Bjørnson ha skrevet noe om
dette i dag hadde det måttet bli noe
sånt som «også noen få av oss når
det blir krevet, for dets fred slår leir.
Resten er det ikke mulig hverken å
utruste eller trene. Ikke er de særlig
motivert heller.»
Kingsrød er også innom spørsmålet om flernasjonalt forsvarssamarbeid i Norden, og minner om at det
altså har vært diskutert før, men er
blitt forkastet – åpenbart med en viss
sympati for den konklusjonen. Men
igjen begrenses overføringsverdien
av eksemplet av den teknologiske,
økonomiske og samfunnsmessige
utvikling som har funnet sted i mellomtiden – så vel som av den sikkerhetspolitiske i dette tilfellet. Den
gang ville et fellesforsvar i unionen
med Sverige kunnet gi oss et forsvar
som ikke bare tillot oss å spille en
større utenrikspolitisk rolle. Det ville
også vært rimeligere, i den betydning at det ville gitt oss mer forsvar for samme eller en lavere sum
penger. I dag er imidlertid situasjonen forskjellig på to meget vesentlige punkter. Vi lever ikke lenger i
en union med Sverige hvor et felles
forsvar står i direkte sikkerhetspolitisk motsats til det alle så ville bli
det store stridsspørsmål – nemlig en
fremtidig oppløsning av den samme
unionen. I tillegg har teknologi- og
kostnadsutviklingen skapt en situasjon hvor flernasjonal forsvarsintegrasjon ikke bare gir et rimeligere
forsvar. Det er i ferd med å bli en
forutsetning for å ha noe forsvar i
det hele tatt. Igjen ser vi altså at et
nasjonalt forsvar ikke bare var sik-
kerhetspolitisk ønskelig den dagen
det som Kingsrød sier «ikke var noe
fellesskap å forsvare». Det var i tillegg
– og vel så viktig – økonomisk mulig,
i motsetning til i dag. Vi er på mange
måter vant til at det er de sikkerhetspolitiske behovene som bestemmer
forsvarsstrukturen og dermed forsvarsbudsjettene, slik man intuitivt
vil tenke seg. I realiteten er det i
dag omvendt. Forsvarsbudsjettene
bestemmer sikkerhetspolitikken, i
den forstand at man kan ikke ha
en annen sikkerhetspolitikk enn den
som er konsistent med det forsvaret budsjettet muliggjør. Da vil det
for små og mellomstore land bare
være ett alternativ til en langt mer
omfattende integrasjon enn den vi
så langt har sett, og det er politisk
avmakt gjennom de facto avrustning
by default. At mange både i og utenfor Forsvaret fortsatt motsetter seg
dette ut fra ønsket om å bevare eget
revier, egen avdeling, egen bransje,
egen sektor eller egen forsvarsgren
vil ikke endre de harde realiteter hva
det angår. I den grad dette skaper
sikkerhetspolitiske komplikasjoner,
er det sikkerhetspolitikken som vil
måtte tilpasse seg.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
43
NMT BØKER
Tor Jørgen Melien:
Norges Hemmelige krigere,
norske spesialstyrker 1940-2012
Spartacus, 2012
ANMELDT AV STÅLE LJØTERUD, FORSVARETS STABSSKOLE
Ifølge forfatteren er målet med
boken og gi en samlet fremstilling av de norske spesialstyrkene
fra 1940 til 2010 (og ikke 2012 som
bokens tittel antyder). Det gjør den,
med glans. Boken omfatter historien til Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando
og Marinejegerkommandoen, med
utgangspunkt i henholdsvis Hærens
jegerskole og Marinens froskemannsskole. Gjennom den grundige fremstillingen bidrar boken til avmystifisering av en kategori militære styrker
det ikke tidligere er skrevet mye om.
Omspunnet av myter har vi vært,
men ikke hemmelige, derfor fremstår
tittelen som litt underlig. Men det
gjør boken trolig mer kommersielt
interessant.
Våre hemmelige soldater beskriver etableringen av spesialstyrker
under annen verdenskrig, herunder
Kompani Linge og Shetlandsgjengen,
og ser videre på utviklingen av styrkene under den kalde krigen og ikke
minst på dagens utenlandsoperasjoner. Luftforsvarets bidrag er også
berørt i boken.
Dette er det første bokverket
som trekker de historiske tråder i
spesialstyrkenes historie helt fra
1940 og frem til i dag, og er basert
på mer enn tre års kildegransking.
Forfatteren er gitt innsyn i både
gradert og ugradert materiale i
Forsvarets arkiver og har hatt god
støtte fra Forsvaret, ikke minst
fra spesialstyrkemiljøet selv, men
også fra andre historikere som for
eksempel Arnfinn Moland.
44
Boken er ført i pennen av en skolert og erfaren historiker, som selv
har offisersbakgrunn. Boken har derfor en akademisk tilnærming, og kan
til tider fremstå som nitidig og med
svært mange faguttrykk. Den belegges med ikke mindre enn 2200 fotnoter og kildehenvisninger. Men dette
bør ikke skremme noen. Boken er en
nøktern, informativ og velskrevet fortelling om norske spesialstyrker.
Forfatteren har etablert en hovedproblemstilling, med 9 underliggende problemstillinger som en plattform for å bearbeide kildematerialet.
Hovedhensikten med boken er «å
kartlegge hvilken funksjon, utvikling
og betydning norske spesialstyrker
har hatt fra 1940 og frem til i dag, og
analysere funnene i lys av kontekstuelle faktorer og avdelingsforhold». De
underliggende problemstillingene er
knyttet til forhold som for eksempelvis: fokus på enkeltindividet, avdelingsfølelse, bevaring av kompetanse,
utrustning, folkeforsvaret, initiativ,
sikkerhetspolitikk, operativ betydning
og stridsmiljøet. I bokens 4 hovedkapitler; “Den andre verdenskrig”,
“Kald krig”, “Globale utfordringer” og
“Avslutningen”, er disse forholdene
benyttet som kontekst for beskrivelse
av spesialstyrkenes utvikling.
Siden faguttrykkene kommer i strie
strømmer og til dels kan være vanskelige å forstå, hadde det vært nyttig
med en innledning i hvert kapittel
som tok for seg de forkortelsene som
blir benyttet i det kommende kapittel.
Det ville gjort det lettere for leseren
kjapt å bla seg tilbake noen sider for
å minne seg om hva forkortelsen sto
for.
Forfatteren har krydret det historiske verket, på vel 400 sider, med
små anekdoter og hendelser, som
øker bokens lesbarhet. Man finner
konkrete situasjoner fra treningen i
Storbritannia under den annen verdenskrig og fram til nyere operasjoner i Afghanistan. Boken er også rikt
illustrert med aldri tidligere offentliggjort fotomateriale tatt av styrkene
selv. Melien gir også et godt innsyn
i spesialstyrkenes verden, helt fra
rekrutteringsprosessen til eksempler
på oppdrag, og ikke minst er deres
posisjon innen Forsvaret som helhet
behørig behandlet.
De historiske eksemplene fra
annen verdenskrig, hendelser under
“Det er gjennom slike eksempler at Meliens forskning
åpner for ny og overraskende viten, også for oss som
lenge har tilhørt miljøet.”
den kalde krigen og i internasjonale
operasjoner belyser spesialstyrkenes strategiske betydning på en god
måte. Fra Vemork til Kabul, kunne
man si, hvor spesialstyrkene i skrivende stund bidrar til å bygge opp
afghanske sikkerhetsstyrkers kapasitet. Det er gjennom slike eksempler
at Meliens forskning åpner for ny og
overraskende viten, også for oss som
lenge har tilhørt miljøet.
For eksempel påvises det at den
økte satsingen på norske spesialstyrker på slutten av 70-tallet hadde rot
i blant annet et ønske om økt politisk kontroll med utenlandske spesialstyrkers øvingsvirksomhet i Norge.
Amerikanske og britiske spesialstyrker drev i denne perioden utstrakt
øvingsvirksomhet i Nord-Norge, og
det var kun gjennom egne spesialstyrker som kunne samvirke med disse
styrkene under øvelser at man fikk
innsikt i, og dermed en viss kontroll
med, hva utenlandske spesialstyrker
foretok seg.
Del I av boken gir en grundig
gjennomgang av de avdelinger som
kan betegnes som spesialstyrker,
og som utførte spesialoperasjoner
under andre verdenskrig. Det norske spesialstyrkemiljøet har i en
årrekke fremholt Kompani Linge og
Fallskjermkompaniet som “arven”
dagens norske spesialstyrker er
tuftet på, men dette er første gang
den røde tråden faktisk trekkes på
skikkelig vis fra disse avdelingene
og frem til dagens spesialstyrker.
Shetlandsgjengen har i mindre grad
vært oppfattet som del av “arven”,
men Melien gir gode grunner for at
det er naturlig at også de beskrives
som del av spesialstyrkene under
andre verdenskrig
Det er ikke helt uproblematisk,
eller ukontroversielt, å fastslå hva
som kjennetegner en spesialstyrke,
spesielt ikke i et historisk perspektiv.
Man kan for eksempel stille spørsmålstegn ved skillet mellom etterretningstjeneste og spesialoperasjoner.
Videre gjorde mangelen på avgradering av dokumenter om etterretningsvirksomhet etter andre verdenskrig
det vanskelig å danne seg et godt
bilde av disse skillelinjene. Del II, Den
kalde krigen, tar opp denne tråden.
Siden alle spesialavdelinger ble lagt
ned etter andre verdenskrig åpner
dette kapittelet med fokus på hvordan kompetansen fra spesialsoldatene ble utnyttet for å etablere elementer i etterretningstjenesten, som
for eksempel “Stay Behind”.
Del II tar videre for seg hvordan
spesialstyrkene reetableres gjennom
Hærens jegerskole og Marinens froskemannsskole. Boken omtaler også
hvordan avdelingen gikk fra å være
skoleavdelinger til å bli operative
enheter med krigsoppgaver på slutten
av 70-tallet, samt hvordan utviklingen
av internasjonal terrorisme skapte et
nytt og annerledes fokus for styrkene
gjennom 1980-tallet. Boken beskriver
også de økte skillene mellom de to
norske spesialstyrkene i denne perioden. Paradoksalt nok er det Hærens
spesialstyrker, og ikke Sjøforsvarets,
som har som oppgave å bistå politiet
i beskyttelsen av våre offshore instal-
lasjoner. Det er også et uomtvistelig faktum at i det momentet hvor
Hærens jegerskole fikk oppdraget
med å utvikle maritim kontraterrorkompetanse, med fokus på kaprede
fartøy og oljeplattformer, oppsto det
et betydelig sprik i ressurstilgang og
prioritet mellom de norske spesialstyrkene. Boken omtaler bakgrunnen
for dette for valget, og for hvilke følger
dette fikk for den videre utvikling av
de to norske spesialstyrkene.
Del III fokuserer på utvikling fra
1990 og frem til i dag. De viktigste
endringene for spesialstyrkene i
denne perioden var utvilsomt deployeringene til internasjonale oppdrag.
Noe som gav et betydelig oppsving i
ressursprioritering. Den viktigste og
mest interessante betraktninger om
spesialstyrkene i denne perioden er
den økte interessen fra norske politikere. Siden Norges beliggenhet ikke
i seg selv lenger ga umiddelbar oppmerksomhet fra våre viktigste bilaterale partnere og NATO, ble spesialstyrkene, som en etterspurt kapasitet,
plutselig en viktig spillebrikke. Dette
beskriver boken godt, spesielt knyttet
til Kosovo og ikke minst under innmarsjen i Afghanistan.
Melien har også beskrevet
Luftforsvarets bidrag til spesialoperasjoner. Et tema som ofte glemmes.
Ikke minst er det gledelig å se at
NORWINGs operasjoner med britiske
spesialstyrker i Bosnia er behandlet.
Dette er operasjoner det ikke er skrevet nok om, og som har gitt det norske
helikoptermiljøet en høy stjerne i det
internasjonale spesialstyrkemiljøet.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
45
NMT BØKER
Boken avsluttes med et kapittel om organisasjon og virksomhet.
Kapittelet oppleves til dels som en
repetisjon av forhold som tidligere er
behandlet, og klarer, etter mitt syn,
ikke å trekke de helt store konklusjoner. Like fullt har Melien utvilsomt
skrevet en viktig bok. Det er også
viktig at den ble skrevet nå, siden mye
av informasjonen som fremkommer
i boken ikke tidligere er nedtegnet,
og er i stor grad basert på intervjuer.
Mange av disse intervjuobjektene er i
ferd med å bli borte.
Boken bidrar til å avmystifisere
spesialstyrkene, og gir et godt bilde
av hvordan utviklingen av disse enhetene har vært. Et element i Forsvaret
som i lange perioder har utviklet seg
på tross av og ikke på grunn av over-
ordnet militær planlegging og ledelse.
I dag fremstår spesialstyrkene som et
av de mest troverdige og profesjonelle
instrumentene Forsvaret, og dermed
samfunnet har.
Dessverre lar boken de største kontroverser rundt styrkene ligge, og vi
savner kanskje noen flere skråblikk.
Jeg savner for eksempel noen kommentarer fra de i den militære ledelsen som i sin tid stilte spørsmålstegn
ved styrkenes eksistensberettigelse.
Det hadde også vært interessant med
flere kommentarer og analyser knyttet til hvordan styrkene har vært portrettert i mediene. Boken er først og
fremst basert på støtte og innspill
fra de som har kjent miljøet innefra, og noen flere betraktninger fra
utsiden kunne vært nyttig for å gi et
Prisoppgaver
NMT og FHS
Norsk Militært Tidsskrift og
Forsvarets høgskole vil minne
om årets prisoppgaver:
Norsk Militært Tidsskrifts
prisoppgave og advokat og
major Eivind Eckboes legat.
Internettsidene
www.nor-miltids.com og
www.fhs.mil.no gjengir statuttene,
gir nærmere opplysninger om
mulige emnevalg og frist for
innsendelse.
mer komplett bilde av hvordan styrkene har overlevd og vokst. Fordelen
med denne lille “unnlatelsesynd” fra
Meliens side er at det fremdeles finnes mange interessante temaer for
fremtidige forfattere å ta fatt i.
Boken vil som nevnt bli stående
som et viktig historisk dokument, og
for spesialstyrkemiljøet en viktig referanse og oppslagsverk. De som kjenner oss vet at vi har stor tillitt til våre
egne ferdigheter og kompetanse. Like
fullt er det berikende å se vår virksomhet analysert og behandlet på ryddig
og skikkelig vis av en som ikke selv har
stor prestisje knyttet til avdelingene.
Jeg vil også varmt anbefale boken til
alle med interesse for militærhistorie
og ikke minst norsk utenrikspolitisk
utvikling, spesielt de siste to tiårene.
Det finnes ikke maken.
KVALITET TIL
GUNSTIGE
PRISER
Crester
Også små antall
%IKINDOMRÌDEs$RAMMEN
SALG LASERWOODNOs4LF
HTTPWWWLASERWOODNO
46
SECURING
THE
FUTURE
With reliability and
accuracy in our
technology, processes
and business
Ammunition
Rocket Motors
Shoulder Launched Weapons
Demilitarization
Hand Grenades
Fuzes
Warheads
Pyrotechnics
Gas Generators and Catapults
Ballistic Devices
www.nammo.com
Civilian Products
Testing and Services
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
47
NMT BØKER
Dmitry (Dima) Adamsky & Kjell Inge Bjerga, red.,
Contemporary Military Innovation.
Between anticipation and adaptation,
Routledge, London and New York 2012
ANMELDT PROFESSOR ØYVIND ØSTERUD,
Universitet i Oslo.
Mot slutten av det siste ordinære kapitlet i denne boka sier Rolf
Hobson at den raske vekslingen av
store begreper i amerikansk strategidebatt ligner på moteindustrien, med
en henvisning til Colin Gray. Det er en
treffende bemerkning, selv om mekanismene i terminologisk innovasjon
ikke har noen fremtredende plass i
boka.
Disse mekanismene spiller størst
rolle i den fremtidsrettede militærtenkningen, det forfatterne kaller
anticipation. Dette er gjerne den mest
teoretiske fasen, men nært knyttet til
teknologiske muligheter og forsvarsindustrielle behov. Den foregripende
tenkningen er deduktiv og generell,
med nyskaping ovenfra og ned. Den
treffer i en vis forstand sentrale utviklingstrekk, men kan bomme fullstendig på den strategien en teknisk
og økonomisk underlegen motstander vil velge. Det var dette det amerikanske forsvarsdepartementet, med
Donald Rumsfeld i spissen, oppdaget
da de ville nedkjempe Irak med et
raskt, høyteknologisk felttog våren
2003. Det gikk som planlagt i første
fase, mens annen fase stilte andre
og uforutsette krav til bakkestrid og
opprørsbekjempelse.
Derfor må den foregripende planleggingen modifiseres av konkret
48
læring i felt, tilpasning – adaptation
– til erfaringene nedenfra. Dersom
disse erfaringene blir absolutert, vil
utviklingen av strategi og taktikk stanse opp ved siste krig, uten evne til
overskridelse.
Her er kjernen i denne boka –
dialektikken, det fleksible samspillet, mellom to komplementære prosesser, den teoretiske foregripelsen
ovenfra og den praktiske tilpasningen
nedenfra. Samspillet blir illustrert i
en serie kapitler. Her er en informativ
analyse av den britiske tilpasningen
til opprøret i Helmand-provinsen fra
2006 til 2009, og en tilsvarende gjennomgang av de amerikanske erfaringene i Anbar og Ninewa i Irak fra
2005 til 2007. Begge kapitlene får fram
hvordan selvstendige kommandanter
på bakken tar initiativ som overskrider den overordnede planleggingen
av krigen.
Et interessant eksempel er hvordan britenes 52. infanteribrigade
lærte av den nye amerikanske feltmanualen for opprørsbekjempelse, som
i sin tur hadde en britisk forgjenger,
men hvordan taktikken samtidig ble
tilpasset Talibans krigføring i provinsen. Taktikken tok i større grad
hensyn til at Taliban var avhengig
av befolkningens støtte, og at et av
målene måtte bli å bryte dette bån-
det. I Irak var læringen stikk i strid
med det som hadde vært det sivile
og militære byråkratiets forutsetninger om presisjonsbombing, hurtige
manøvre og effektbaserte operasjoner. Opprørsbekjempelse hadde,
utrolig nok, ligget utenfor horisonten
da Irakfelttoget ble planlagt.
Et gjennomgangstema i analysene
av militær innovasjon er the revolution in military affairs, slik denne
revolusjonen ble begrepsfestet med
det informasjonsteknologiske gjennombruddet i 1990-årene. RMA var
en IT-RMA. I bokas første ordinære
kapittel gjør Azar Gat begrepet til et
redskap for tolkning av militærhistorien. Informasjonsteknologi, laserstyrte våpen og satellitt-peiling blir en
ny fase i en serie militærteknologiske
gjennombrudd, gjennom jernbane
og telegraf, armerte dampskip, maskingevær og tanks, bensinmotor, fly
og radar, atomvåpen og ballistiske
missiler.
Samtidig har de teknologiske revolusjonene, og kostnadene forbundet
med dem, vært møtt av motstrategier
som under bestemte betingelser har
nøytralisert dem. Den asymmetriske
krigføringen har spilt på asymmetri
i krigens normer, ulik sårbarhet for
tilbakeslag i opinionen, massemedias
varierende rolle, ulikhetene i tidsho-
“Et forbløffende trekk ved den norske doktrinen er at den
bygde på en grunnleggende manøverteori samtidig som den
skulle rettferdiggjøre en nedskalering av væpnede styrker
til et nivå der manøveroperasjoner var helt umulig.”
risont og toleranse for tap. Derfor er
kravet til innovasjon ikke bare et teknologisk krav, men et krav til militære
doktriner der kulturelle forhold er
reflektert inn som en del av doktrinen, slik det heter i et av kapitlene.
Kapitlet om den norske doktrineinnovasjonen fra 1990-tallet faller
fint inn i sammenhengen. Et lite land
i en stor allianse, med begrenset spillerom for separat tenkning om bruk
av militærmakt, begrenset institusjonell kapasitet i doktrineutviklingen,
og særlig motivert av den politiske
symbolkraften som deltaker i de flernasjonale utenlandsoperasjonene. I
Norge kom den første fellesoperative doktrinen i år 2000, midt oppe i
en storstilt nedskalering av militære
styrker, fra en hær på 180 000 mann
i 1990 til godt under 10 000 i 2012.
Et endret trusselbilde og nye økonomiske vilkår ligger bak denne nedskaleringen, som samtidig bygde på
teknologiske forutsetninger.
Et forbløffende trekk ved den norske doktrinen er at den bygde på en
grunnleggende manøver-teori samtidig som den skulle rettferdiggjøre en
nedskalering av væpnede styrker til
et nivå der manøver-operasjoner var
helt umulig. Dette har sammenheng
med stor avstand mellom mål for
Forsvaret og den praktiske anvende-
ligheten av det. Norsk militærplanlegging har gjennomgående hatt lave
barrierer for rask import av de terminologiske motestrømningene som
Hobson nevner.
Forfatterne av kapitlet om Norge,
Kjell Inge Bjerga og Torunn Laugen
Haaland, har hatt tilgang til interessant innsideinformasjon. Bjerga var
sivil deltaker i en tomanns skrivekomité da en ny RMA-inspirert doktrine
for Forsvaret skulle revideres etter retningslinjer fra den nye Forsvarssjefen,
Sverre Diesen i 2005. Spillet mellom ulike interesser innen Forsvaret
i denne prosessen, er illustrerende
for organisasjonsdynamikken i doktrineutforming. Militær innovasjon
foregår ofte løsrevet fra militære operasjoner. Her er Israels læring av den
taktiske utviklingen innen Hezbollah
og Hamas det andre ytterpunktet, slik
det analyseres i et annet kapittel i
boka.
To konkrete og informative kapitler om doktrineutvikling i USA, og
ett om Kina, gir vel en passe balanse.
Denne boka henger godt sammen,
med treffende innledning og konklusjon av redaktørene. På enkelte punkter er ikke forfatterne helt samstemte.
Mens Echevarria sier at den amerikanske militære tradisjon aldri har
skygget unna teoretisering, sier Rosen
det motsatte i kapitlet foran. Ut fra
de ulike perspektivene er ikke dette
noe stort problem. Korrekturleseren
burde ha reddet redaktørene fra å
skrive “Biddle” der de mener “Russell”,
men dette er heller ingen stor sak.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
49
NMT BØKER
Norges Offentlige Utredninger 2012:14:
Rapport fra 22.juli-kommisjonen
ANMELDT AV PROFESSOR BENT ERIK BAKKEN, FORSVARETS HØGSKOLE
Kommisjonsrapporten oppnådde
stor interesse da den kom 13. august
2012. Som dokument betraktet er
den et forbilledlig eksempel på hvordan en offentlig utredning bør formuleres. Den er ført i et svært godt
språk, og fremstår som uredd.
Kommisjonen bestod av 10 medlemmer som i følge statsminsterens
redegjørelse for Stortinget den 23.8.12
til sammen hadde ”bred beredskapsfaglig kompetanse”. Kommisjonen
søkte dessuten ytterligere råd, blant
annet gjennom 12 skriftlige ekspertuttalelser. Som jeg vil kommentere
nedenfor mangler dessverre både
kommisjonen selv og ekspertene
kompetanse mht individuell og organisatorisk læring. Dette gjør at rapportens konkluderende læringsdel
ikke blir like god som resten.
Rapporten har vært autoritativ.
Der dens premisser og konklusjoner
avviker fra tidligere dokumenter (som
for eksempel politiets egne rapporter) har rapporten fremstått som den
udiskutable fasit.
Hva er årsaken til rapportens
autoritet? Denne anmelder er operasjonsanalytiker, dvs. har utdannelse og praksis i det å analysere
operasjoner. Jeg tror rapportens
troverdighet i stor grad bygger på
solid operasjonsanalytisk håndverk.
Kommisjonen har lett i journaler og
datasystemer for å følge hendelser
fra minutt til minutt. Den har sjekket hvem som gjør (eller dessverre
ofte ikke gjør) hva og hvorfor. Den
har kryss-sjekket og forkastet alternative hypoteser. Et overbevisende
eksempel på dette er at der Nordre
Buskerud politidistrikts rapport av
21.11.12 mener å finne at broen ved
Storøya ble valgt som fremmøteplass
for Beredskapstroppen av polititak-
50
tiske grunner, graver NOUen dypere
og finner at politiets valg faktisk var
Utøya kai, landsiden, men at misforståelser og tilfeldigheter gjorde
at den politioperativt langt svakere
plasserte broa ved Storøya plutselig
ble fremmøteplassen.
Rapporten bruker også bilder og
figurer på en forbilledlig måte for å
underbygge sine konklusjoner. Under
pressekonferansen 13.8 da rapporten ble fremlagt, var mange av disse
illustrasjonene gjort dynamiske og
fremsto som animasjonsfilmer. Det
er beklagelig at e-pub versjonen av
rapporten (som visstnok er den første NOU som fremlegges også på et
slikt lesebrettformat) ikke samtidig
inneholder disse forbilledlige filmsnuttene.
Rapportens autoritet underbygges
også av en god rapportstruktur. Den
inneholder både en innledende gjennomgang der hhv. angrepet i regjerningskvartalet og Utøya gjennomgås,
og en dypere hendelsesbasert organisasjonsgjennomgang der etatene
politiet, Forsvaret og helsevesenets
operasjoner blir underlagt et kritisk
blikk. Senere settes fokus på de overordnede politiske og byråkratiske
prosesser. En ser både på de prosesser som var overordnet for etatenes
operasjoner den 22.7, og på prosesser
som hadde pågått i årene og månedene før 22.7.11.
Hvert av de først 18 kapitlene har
en egen avslutnings- og oppsummeringsseksjon som for en travel leser
gir tilstrekkelig informasjon på mindre enn en side om kapitlets hovedtrekk og konklusjoner.
Rapportens siste del, om læring,
inneholder bare ett kapittel, 19, og
er viet «Kommisjonens avsluttende
observasjoner og anbefalinger».
Kapitlet begynner med 6 konklusjoner: De to første er utvetydige
svakheter med fatale konsekvenser:
Manglende stengning av Grubbegata
muliggjorde eksplosjonen i regjerningskvartalet, og en svak politioperasjon gjorde at gjerningsmannen ble
stanset for sent (og dermed muliggjorde de senere drapene) på Utøya.
En ytterligere konkusjon er at PST
burde ha vært mer aktsomme. Men
kommisjonen trekker også frem at
redningsarbeidet i akuttfasen fungerte godt, og den samme ros gis til
regjeringens kommunikasjonsstrategi under og etter hendelsene.
Rapporten konkluderer med at de
underliggende forhold trolig skyldes
fem hovedproblemer:
• svak evne til å erkjenne risiko
og til å ta lærdom av erfaringer
• svak gjennomføring og bruk
av planer
• svak koordinering og samhandling
• dårlig infrastruktur og bruk av IKT
• svak mål- og ansvarsavklaring
Rapporten avsluttes med 31 anbefalinger til tiltak. Tiltak 2 til 31 er igjen
knyttet til et overordnet tiltak, nemlig
tiltak 1, at kommisjonens viktigste
anbefaling er at ledere må styrke sine
egne og organisasjonens holdninger
og kultur knyttet til risikoerkjennelse,
gjennomføringsevne, samhandling,
IKT-utnyttelse og resultatorientert
lederskap. Tiltakene er klassifisert
innenfor disse områdene (med antall
tiltak i parentes):
• Nasjonalt nivå (7)
• Straffebestemmelser (3)
• Politiet (9)
• Forsvaret (1)
• Helsevesenet (2)
• Redningsetatene (2)
• Sikkerhets- og
etterretningstjenestene (7)
Kapittel 19 studeres nå av høy og lav
og på alle nivåer i Norge fra Stortinget
og ned til den enkelte AMK-sentral.
Jeg mener at dette kapitlet dessverre
er svakt. Man kan spekulere på om en
litt annen sammensetning av kommisjonen - som også ville ha kunnet ledet
til en litt annen utvalg av eksperter kunne ha bedret sluttkapitlets relevans
og riktighet.
Det fundamentalt problematiske i
konklusjonen er at kommisjonen antyder at kulturen i vesentlig grad vil påvirkes av at mennesker tar seg sammen og
endrer sine holdninger. Men all forskning tyder jo på at årsakssammenhengene er omvendt - at kulturen og
holdningene er et resultat av de operasjonene, systemene og miljøet man
operer i til daglig. Rapporten burde
ha en langt mer begrenset, strukturelt
orientert, tiltaksliste. For eksempel er
økt øvelse og trening en gjenganger på
kommisjonens tiltaksliste. Det samme
er samhandling og koordinering. Men
som rapporten også utrykkelig dokumenterer, det øves i bøtter og spann.
Bedret koordinering og samhandling
er en gjenganger i evalueringsrapporter fra tverrsektorielle øvelser. Lederes
holdninger reflekterer altså ikke disse
erfaringene. Etter min mening er det
naivt å hevde at lederne skal ta seg
sammen. Det er intet som tyder på at
ledere ikke bryr seg, tvert i mot bryr de
seg svært mye, men om andre forhold
enn de som kommer opp under øvelsene og i erfaringsrapportene. Vi står
overfor et fundamentalt problem som
ligger i beredskapens natur: De daglige oppgaver, så lenge de har et annet
innhold enn beredskap, vil fortrenge
beredskapsfokus til fordel for den daglige dont. Dette gjelder både kognitivt
for den enkelte leder og medarbeider,
og strukturelt mht organisering og oppgavefordeling.
Tiltakene i et slikt perspektiv må
altså bidra til en langt mer intens daglig
beredskapsaktivitet. En måte å få dette
til på er å forhindre en ressurskamp
mellom daglige oppgaver og beredskapsoppgaver ved å skjerme beredskapsaktiviteten, i alle fall der beredskapen setter andre krav til virksomheten enn de daglige oppgavene gjør: En
sykehusansatt blir ikke bedt om å gjøre
noe helt annet i en beredskapssituasjon. Sykehusets virksomhet er skalerbar når en krise skal håndteres. I den
andre enden av skalaen står politimannen. I en anti-terroroperasjon blir hans
ordensinstinkter, dvs. reduser konfliktnivå og ta det med ro, en akilleshæl
i operasjonen. Sagt med andre ord;
den 22. juli ble helsevesenet satt til å
gjøre mer av det de vanligvis gjør, politiet derimot, ble satt til å gjøre noe helt
annet. Den foreslåtte økte polititrening
i anti-terror operasjoner må altså først
bestå i avlæring av suksesskriteriene i
politihverdag, da disse blir en hemsko
for utøvelsen av anti-terroroppdraget.
Forsvaret og nødetatene befinner
seg i en posisjon mellom helsevesenets fulle skalerbarhet til høyere operasjonsvolum og –intensitet, og politioperasjonenes totale mangel på slik
mulighet for oppskalering. Store deler
av Forsvaret og nødetatenes hverdag
består i å trene på, og være i beredskap
for, den dagen det skulle smelle. De
daglige operasjoner, øvelser og trening
likner, og det er altså få trekk ved de
daglige operasjoner som stiller motstridende krav i forhold til kriseoperasjoners. Videre er beredskapsoppgavene
de primære, og de andre operasjoner
sekundære.
Det er således ganske predikerbart
at politiet kommer dårlig ut når deres
sekundær-, eller sågar tertiær-, oppgaver plutselig materialiserer seg til
fulle, slik det skjedde 22. juli. Særlig
fordi politioperasjoner - som rapporten tydelige viser - i det daglige foregår i svært små grupper der storskala
samhandling ikke utfordres, blir samhandlingsevnen lidende under krisen.
På samme måte blir svak strategisk
styring ikke noe problem så lenge en
etats hverdagslige utfordringer lar seg
løse. Selv om man egentlig vet at det
finnes beredskapsmangler, kan slike
forbli uløst all den tid de dreier seg om
forhold knyttet til sekundær- og tertiæroppgaver.
Som analogi kan man bruke
Forsvaret. Frem til storskala internasjonale operasjoner på 90-tallet omsider
fremprovoserte fiaskoer som skyldtes
svakheter som egentlig var svært godt
kjent, forble organisasjonens struktur relativt upåvirket av svakhetene .
Men i etterkant av fiaskoene ble høyst
nødvendige grep knyttet til å gjøre
Forsvaret vesentlig mer beredt gjennom nedbemanning og derigjennom
høyere kvalitet langs alle andre dimensjoner.
Skulle kommisjonen ha vært konsekvent med at det er nødvendig å
styrke beredskapskulturen og la den
gjennomsyre ressursfordeling, -prioritering, ledelse og styring burde den ha
foreslått strukturelle tiltak som gjennom en beredskapsnær operasjonshverdag, samt storskala samhandlingsutfordringer endrer ledelsens virkelighetsoppfatning. Willoch-kommisjonen
(NOU 2000:24) foreslo et eget sikkerhetsdepartement, noe som ville vært
i samsvar med argumentasjonen jeg
har ført. Likeledes ville etablering av
et kontraterrorfokusert paramilitært
korps i politiet ha bidratt i samme retning. (Se mer om dette i min artikkel
i foreliggende nummer av NMT, om
etableringen av slike avdelinger).
Selv om rapportens tiltak 2-31 for så
vidt er i tråd med de funn som kommisjonen gjør, forblir dens første, og
selvproklamert viktigste tiltak et slag
i luften. Rapportens store svakhet er
at den ikke inneholder organisatoriske
grep som bidrar til å bedre ledelse og
kultur.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2
51
Returadresse:
Oslo Militære Samfund
Myntgaten 3, 0151 Oslo
B-Economique
B - Økonomi
EXTREME
PERFORMANCE
FOR EXTREME
CONDITIONS
KONGSBERG -
A lEAdINg SUPPlIER OF
AdvANCEd dEFENCE SySTEMS
n
n
n
n
n
n
n
n
Kongsberg Defence & Aerospace AS
P.O.Box 1003
NO-3601 Kongsberg
Norway
Phone: + 47 32 28 82 00 - Fax: +47 32 28 86 20
E-mail: [email protected]
www.kongsberg.com
Penguin anti-ship missile and Naval Strike Missile
(NSM) for sea- and land targets
Tactical communication-, C4I- and homeland
security systems
NASAMS and HAWK XXI air defence systems
Underwater warfare technologies and systems
Integrated command, control and planning systems
for surface ships and submarines
Air and ground surveillance, ISTAR and mission
planning systems
PROTECTOR Remote Weapon Station
Simulation and training systems